6 Grunnleggende regnskapsprinsipper

6.1 Lovregulering av grunnleggende regnskapsprinsipper

6.1.1 Gjeldende rett

Norsk regnskapslovgivning bygger på visse grunnleggende prinsipper, som ikke går eksplisitt fram av loven, men som kommer til uttrykk i enkelte konkrete lovbestemmelser. Grunnprinsippene i den regnskapsmodellen som norsk regnskapslovgivning bygger på, historisk kost modellen, er transaksjonsprinsippet (transaksjoner skal regnskapsføres til verdien på transaksjonstidspunktet) og sammenstillingsprinsippet (utgifter skal kostnadsføres i samme periode som tilhørende inntekt). I gjeldende vurderingsregler er disse kombinert med forsiktighetsprinsippet. Andre grunnleggende prinsipper er utledet bl.a. av forarbeider. Dette gjelder bl.a. kongruensprinsippet (alle inntekter og kostnader skal resultatføres), jf. innstilling om lov om aksjeselskaper (avgitt i mars 1970) s. 159. I tillegg til de nevnte prinsippene er det fastsatt i aksjeloven § 11-4 og regnskapsloven § 4 at årsoppgjøret skal settes opp i samsvar med god regnskapsskikk.

6.1.2 EØS-rett

Direktivene inneholder flere bestemmelser som kan karakteriseres som grunnleggende regnskapsprinsipper. Fjerde direktiv artikkel 2 nr. 3 inneholder et krav om at årsregnskapet skal gi et «pålitelig bilde av selskapets aktiva og passiva, økonomiske stilling og resultat». Den engelske ordlyden er «a true and fair view». Artikkel 16 i syvende direktiv har et tilsvarende krav. Fjerde direktiv artikkel 31 inneholder alminnelige prinsipper for poster i årsregnskapet. Bestemmelsen lyder:

«1. Medlemsstatene skal sørge for at verdsettingen av postene oppført i årsregnskapet gjøres i samsvar med følgende alminnelige prinsipper:

1. selskapet antas å fortsette sin virksomhet,

2. verdsettingsmetodene kan ikke endres fra et regnskapsår til et annet,

3. verdsetting skal foretas i henhold til forsiktighetsprinsippet, og spesielt aa) kan bare overskudd fastsatt på balansedagen tas med, bb) skal det tas hensyn til alle forventede forpliktelser og mulige tap oppstått i løpet av regnskapsåret eller i et tidligere regnskapsår, selv om forpliktelsene eller tapene først blir kjent i tidsrommet mellom balansedagen og tidspunkt da balansen settes opp, cc) skal det tas hensyn til alle avskrivninger, enten resultatet for regnskapsåret blir underskudd eller overskudd,

4. det skal tas hensyn til inntekter og kostnader for regnskapsåret uansett innbetalings- eller utbetalingstidspunkt for inntektene eller kostnadene,

5. de enkelte komponenter av postene for aktiva og passiva skal verdsettes særskilt,

6. åpningsbalansen for hvert regnskapsår skal tilsvare balansen for det foregående regnskapsår.

2. Fravik fra disse alminnelige prinsipper skal være tillatt i unntakstilfeller. Fravikene skal angis i notene til årsregnskapet og behørig begrunnes, med angivelse av deres innvirkning på aktiva og passiva, den økonomiske stilling og resultatet.»

Etter fjerde direktiv artikkel 32 skal postene i årsregnskapet verdsettes i samsvar med artikkel 34 til 42 som er «basert på prinsippet om anskaffelseskostnad eller tilvirkningskostnad». Utvalget anser at denne bestemmelsen slår fast at vurderingsreglene er basert på historisk kost prinsippet. Etter syvende direktiv artikkel 25 kan reglene som anvendes ved konsolideringen ikke endres fra et regnskapsår til et annet.

Utvalget har gitt en omfattende redegjørelse for grunnleggende regnskapsprinsipper i direktivene i NOU 1995:30 punkt 2.3.

6.1.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget går inn for å lovfeste et sett med grunnleggende regnskapsprinsipper. Om behovet for slike lovregler skriver utvalget følgende (NOU 1995: 30 s. 24):

«Det er flere grunner til at regnskapspraksis og regulering av denne bør bygge på en samling av grunnleggende regnskapsprinsipper. Praksis er i stadig utvikling. Foretakene gjennomfører nye typer av transaksjoner og økonomiske forhold endres. Nærliggende eksempel er økt forståelse for ulike typer risiko, foretakenes håndtering i form av risikostyring og behandling av risiko og risikostyring i regnskapet. Stilt overfor nye problemstillinger vil en ved å fortolke og anvende de grunnleggende prinsipper kunne slutte seg til løsninger. Samtidig vil utviklingen av regnskapspraksis være bygget på et teoretisk grunnlag. Regnskapsreguleringen vil tilsvarende kunne begrenses når det gjelder enkeltbestemmelser i lovgivning eller regnskapsstandarder, men den regnskapsmessige behandlingen vil likevel være regulert av de grunnleggende prinsippene. Dermed bringes dynamikk og fleksibilitet inn i reguleringen. Samtidig vil enkeltbestemmelser i lovgivning og standarder bygge på de samme prinsippene.»

Utvalget foreslår bestemmelser om grunnleggende regnskapsprinsipper som på enkelte punkter går ut over det som følger av EØS-reglene. De konkrete prinsippene som foreslås er omhandlet i punkt 6.2 flg.

6.1.4 Høringsinstansenes merknader

Mange høringsinstanser gir støtte til forslaget om å lovfeste grunnleggende regnskapsprinsipper. Dette gjelder bl.a. Kredittilsynet, Norsk RegnskapsStiftelse, Norges Bank, Bankforeningen, Norske Siviløkonomers Forening, Finansieringsselskapenes Forening og NHH. I høringsuttalelsen fra Finansieringsselskapenes Forening heter det:

«En nedfelling av grunnleggende regnskapsprinsipper i et eget lovkapittel er etter vår mening lovteknisk vellykket. Dette synes å være en hensiktsmessig løsning fordi en fremtidig regnskapslov bør fungere som en generell rammelov med noen klare føringer, men samtidig uten et for stort innslag av enkeltbestemmelser. Lovverket får dermed både et innslag av oversiktlighet og tilgjengelighet gjennom grunnleggende regnskapsprinsipper, samtidig som man sikrer tilstrekkelig fleksibilitet vedrørende mer detaljerte forhold gjennom tilpasning til endrede samfunnsforhold over tid.»

Flere av de nevnte høringsinstansene tar imidlertid forbehold om at slike lovbestemmelser ikke må forhindre en dynamisk utvikling av god regnskapsskikk. Norske Siviløkonomers Forening peker på at de foreslåtte grunnleggende prinsipper baserer seg på historisk kost modellen, mens utenlandske og internasjonale regnskapsstandarder nå beveger seg i en retning hvor markedsverdier og estimerte virkelige verdier i stadig større grad benyttes sammen med regnskapsstørrelser basert på historisk kost. Foreningen anbefaler derfor at regnskapsloven utformes slik at det i standarder åpnes for bruk av markedsverdier hvor slike er tilgjengelige. BI mener, med henvisning til nye transaksjonstyper og internasjonal utvikling, at loven bør inneholde en generell bestemmelse om at de grunnleggende regnskapsprinsippene kan fravikes av den regnskapspliktige.

Flere høringsinstanser finner at utvalgets forslag og drøfting kan innebære noe byrdefulle krav for de regnskapspliktige, men at praktisk gjennomførbarhet og kostnadshensyn bør kunne ivaretas innenfor en rimelig tolkning av de grunnleggende regnskapsprinsippene. NSRF skriver bl.a. følgende:

«Vi forutsetter at overordnede hensyn som vesentlighet, kostnad/nytte betraktninger og praktiserbarhet fortsatt har gyldighet i forhold til anvendelsen av de grunnleggende regnskapsprinsipper, og kan modifisere anvendelsen av disse. Regnskapsteoretisk korrekte løsninger anses ikke alltid praktiserbart ut fra en kostnad/nytte vurdering og hensyn til internasjonal tilpasning. I dag tillates blant annet beregning av utsatt skatt til nominelle verdier i stedet for nåverdier, og en utjevningsmetode for endringer i forutsetninger og avvik ved beregning av pensjonskostnader. Disse metodene kan oppfattes å være i strid med de grunnleggende prinsipper, men vi forutsetter at en ny regnskapslov ikke tilsikter endringer i slike løsninger.»

Norsk RegnskapsStiftelse fremmer lignende synspunkter. Bankforeningen skriver at det er nyttig at det i utredningen gis en relativt omfattende drøftelse av de enkelte bestemmelsene, men at det klart bør framgå at denne drøftelsen ikke legger premisser til hinder for utvikling av god regnskapsskikk.

NHO reiser spørsmålet om det er behov for å lovfeste grunnleggende regnskapsprinsipper ut over det som følger direkte av EØS-direktivene. NHO skriver bl.a. følgende:

«Etter det vi kjenner til vil Norge være det eneste land i Europa som lovfester eventuelle grunnleggende regnskapsprinsipper i den utstrekning det er lagt opp til i lovforslaget.

De grunnleggende regnskapsprinsippene ligger til grunn for regnskapsreglene som således vil gi uttrykk for de grunnleggende regnskapsregler. De grunnleggende regnskapsprinsippene vil ikke etablere handleplikter for foretakene. Det vil imidlertid de enkelte regnskapsreglene som avspeiler prinsippene. Det er således vanskelig å se at en lovfesting av prinsippene oppfyller et særskilt behov. NHO reiser derfor spørsmål om det er hensiktsmessig å lovfeste de grunnleggende regnskapsprinsippene, utover kravene som følger av regnskapsdirektivene.

Slik NHO ser det representerer de grunnleggende regnskapsprinsippene heller målsetninger for regnskapsføringen. Dersom man til tross for det ovenstående likevel skulle ønske å innta de grunnleggende regnskapsprinsippene i loven, bør de etter vår oppfatning inntas i en formålsbestemmelse for regnskapsloven. Uansett bør ikke de grunnleggende regnskapsprinsippene være straffesanksjonerte, (...).»

HSH mener det er behov for justeringer i forhold til utvalgets forslag til lovtekst. Etter HSH's syn er lovteksten svært knapp og tildels motstridende.

6.1.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til forslaget om å fastsette bestemmelser om grunnleggende regnskapsprinsipper i loven.

Departementet er ikke enig i NHO's forståelse om at grunnleggende regnskapsprinsipper ikke innebærer handleplikt for de regnskapspliktige. De grunnleggende prinsippene uttrykker på samme måte som de andre bestemmelsene i lovutkastet plikter for de regnskapspliktige. Også de grunnleggende prinsippene i fjerde direktiv må forstås på denne måten. På enkelte punkter er det en viss overlapping mellom grunnleggende periodiseringsprinsipper og vurderingsreglene. På andre punkter er det gitt spesielle vurderingsregler som avviker fra de grunnleggende prinsippene. Bl.a. gjelder dette en del av forenklingsreglene for små foretak. Slike særregler vil i samsvar med alminnelige tolkningsprinsipper gå foran de generelle prinsippene som er fastsatt.

Flere høringsinstanser er opptatt av at lovfesting av grunnleggende regnskapsprinsipper ikke skal være til hinder for utvikling av god regnskapsskikk. Etter departementets syn bør god regnskapsskikk, i samsvar med utvalgets forslag utvikles innenfor rammen av grunnleggende regnskapsprinsipper. I den utstrekning internasjonal regnskapspraksis utvikler seg på tvers av disse prinsippene, må det vurderes om det er behov for, innenfor rammen av EØS-reglene, å endre loven. Departementet viser for øvrig til drøftelsen av den rettslige standarden god regnskapsskikk i punkt 6.8.

Norske Siviløkonomers Forening anbefaler at regnskapsloven utformes slik at det i standarder åpnes for bruk av markedsverdier hvor slike er tilgjengelige. Departementet viser til den særskilte bestemmelse som foreslås om bruk av markedsverdiprinsippet for enkelte finansielle instrumenter, jf. nærmere omtale i punkt 7.10. For øvrig vil de grunnleggende prinsippene som formulert av utvalget og tilsvarende i departementets lovforslag ikke stenge for bruk av markedsverdiprinsippet.

Utvalget har en omfattende drøfting av hvordan de grunnleggende prinsippene skal forstås. Departementet vil ikke gå inn i en detaljert drøftelse av de enkelte prinsipper som foreslås, men vil redegjøre for de grunnleggende hovedtrekkene ved prinsippene. Etter departementets syn må de mer detaljerte følgene av prinsippene utvikles gjennom god regnskapsskikk. Det er med dette ikke tatt stilling til i hvilken grad utvalgets synspunkter gir uttrykk for god regnskapsskikk.

Departementet vil også vise til merknaden fra NSRF om at hensyn som kostnad/nytte betraktninger og praktiserbarhet fortsatt må ha gyldighet i forhold til anvendelsen av de grunnleggende regnskapsprinsipper. Departementet legger til grunn at slike hensyn vil kunne ivaretas gjennom utviklingen av god regnskapsskikk.

6.2 Grunnleggende prinsipper for periodisering

6.2.1 Gjeldende rett

Det er ingen bestemmelser om grunnleggende periodiseringsprinsipper i gjeldende regnskapslovgivning. De enkelte vurderingsregler bygger imidlertid på en såkalt transaksjonsbasert historisk kost modell som innebærer at transaksjoner skal regnskapsføres til verdien på transaksjonspunktet (transaksjonsprinsippet) og at kostnader og inntekter skal regnskapsføres i samme periode (sammenstillings-prinsippet). Også regnskapsstandarder bygger i stor utstrekning på disse grunnleggende prinsipper for periodisering.

6.2.2 EØS-rett

Etter fjerde direktiv artikkel 31 nr. 1 bokstav c aa «kan bare overskudd fastsatt på balansedagen tas med» ved verdsettingen av postene i årsregnskapet. Etter samme artikkel bokstav d skal det «tas hensyn til inntekter og kostnader for regnskapsåret uansett innbetalings- eller utbetalingstidspunkt for inntektene eller kostnadene».

6.2.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget foreslår en bestemmelse om transaksjonsprinsippet. Etter forslaget skal transaksjoner regnskapsføres til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Utvalget skriver (NOU 1995:30 s. 64):

«Historisk kost regnskap blir ofte beskrevet som transaksjonsbasert. Det er gjennomførte transaksjoner som er grunnlaget for regnskapsføring og måling. Fastsettelse av transaksjonstidspunktet eller om det i det hele tatt har vært en transaksjon skal avgjøres ved om det har funnet sted en overføring av risiko. Substans og økonomiske realiteter og ikke formell form skal avgjøre dette hovedspørsmålet om transaksjon eller kontinuitet. Transaksjonsprisen skal måles til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Dette gjelder for alle typer transaksjoner selskapet har med utenforstående: salgstransaksjoner, kjøpstransaksjoner, finanstransaksjoner og egenkapitaltransaksjoner. Ved transaksjoner med nærstående parter må det vurderes nøye om transaksjonen er på armlengdes avstand og om den gjennomføres til markedspris.»

Utvalget mener at måling av vederlag i kontanter eller nære substitutter er uproblematisk. Utvalget drøfter imidlertid spørsmålet om måling av vederlag ved rentefritt kredittsalg og ved kredittsalg med avtalt rente som avviker vesentlig fra markedsrenten. Utvalget skriver bl.a. (NOU 1995:30 s. 66):

«Salgs- eller kjøpstransaksjonen skal separeres fra finansieringen. Et kredittsalg består av en salgstransaksjon og en finanstransaksjon. Vederlaget i salgstransaksjonen er markedsprisen ved kontantsalg. Vederlaget i finanstransaksjonen er renten. Renten inneholder tillegg for kredittrisiko. Kredittrisikoen er knyttet til finanstransaksjonen.»

Utvalgets synspunkter på måling av transaksjonspris får betydning bl.a. for regnskapsføring av langsiktige tilvirkningskontrakter. Langt tidsrom mellom betaling og inntektsføring kombinert med høyt rentenivå kan i følge utvalget føre til vesentlig avvik mellom kontraktsbeløp og prosjektinntekt, og dermed feil periodisering. Ved vesentlig forskuddsbetaling bør det etter utvalgets syn legges en beregnet rentekostnad til kontraktsbeløpet for å få prosjektinntekten. Ved vesentlig etterskuddsbetaling er prosjektinntekten i tråd med dette nåverdien av betalingen.

Om måling av transaksjonspris ved finanstransaksjoner skriver utvalget (NOU 1995:30 s. 66-67):

«For fordring (gjeld) som blir anskaffet (opptatt) ved finanstransaksjon, er anskaffelseskost (opptakskost) nåverdien av avtalte betalingsstrømmer, diskontert med risikopriset rente for låntaker på opptakstidspunktet. Denne renten benevnes gjerne historisk rente.

Når avtalt rente er risikopriset, vil nåverdien være lik pålydende på opptakstidspunktet. For fordring (gjeld) som er børsnotert, vil markedsverdien reflektere markedets prising av risiko hos låntaker på opptakstidspunktet. Denne renten som er implisitt i transaksjonen, benevnes effektiv rente eller markedsrente. I en enkel teoretisk verden uten usikkerhet er nåverdien og markedsverdien den samme. Hvis betalingsstrømmene er kjent med sikkerhet, vil markedet prise fordringen (gjelden) til nåverdien av betalingsstrømmene. Under usikkerhet kan betalingsstrømmene bare estimeres. Markedets prising av risiko hos låntaker kan avvike fra långivers vurdering.

Fordring (gjeld) som er børsnotert, skal balanseføres til markedsverdien på transaksjonstidspunktet, og det er den effektive renten (implisitt markedsrente) som skal resultatføres. Observerbare markedspriser er generelt mer pålitelige enn individuelle estimater. For fordring (gjeld) uten observerbar markedspris er nåverdien av betalingsstrømmene, diskontert med risikopriset rente, et estimat for markedsprisen på transaksjonstidspunktet.»

Ikke alle overdragelser kan etter utvalgets syn anses som transaksjoner i regnskapsmessig forstand. Utvalget skriver bl.a. følgende om såkalt kontinuitetsgjennomskjæring (NOU 1995:30 s. 68):

«Transaksjoner i forbindelse med foretaksintegrasjon kan være mellom nærstående parter. Det klareste eksempel på nærstående parter er selskaper som er under felles kontroll. Ved integrasjon av selskaper under felles kontroll kan det reises spørsmål om overdragelse av eiendeler og gjeld kan anses som en transaksjon som skal gi nytt grunnlag for vurdering, eller om de balanseførte verdiene skal videreføres. Etter den norske anbefalingen om foretaksintegrasjon skal integrasjon av selskaper som har felles kontrollerende eier eller gruppe av eiere, alltid behandles som kontinuitet. Dette er en kontinuitetsgjennomskjæring som ikke må forveksles med bruk av kontinuitetsmetoden for sammenslåing av interesser.»

Utvalget har en særlig drøfting av anvendelsen av transaksjonsprinsippet for egenkapitaltransaksjoner. Utvalget skriver (NOU 1995:30 s. 69):

«Egenkapitaltransaksjoner er transaksjoner mellom selskap og eiere. Etter det grunnleggende transaksjonsprinsippet skal transaksjoner måles til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Dette gjelder også for egenkapitaltransaksjoner. Det er imidlertid to kjennetegn ved egenkapitaltransaksjoner som i praksis kan gjøre det vanskelig å estimere vederlag som er annet enn penger. Egenkapitaltransaksjoner er ensidige og de er mellom nærstående parter.

Egenkapitaltransaksjoner har et viktig særtrekk som atskiller dem fra andre transaksjoner. Det oppstår ikke vinning og tap ved egenkapitaltransaksjoner. (...)

En naturlig forlengelse av resonnementet er at kostnader i forbindelse med egenkapitaltransaksjoner heller ikke er regnskapsmessige kostnader som skal resultatføres, men er en del av transaksjonen. (...)

Skillet mellom egenkapitaltransaksjoner og andre transaksjoner er også reflektert i det grunnleggende kongruensprinsippet, (...). Etter kongruensprinsippet skal endringer i egenkapitalen, unntatt kapitalinnskudd og uttak, føres over resultatregnskapet.»

Utvalget drøfter egenkapitaltransaksjoner i tilknytning til kjøp av egne aksjer, nedsettelse av aksjekapital og fusjon og fisjon. Departementet viser til omtalen s. 69-77 i NOU 1995:30.

Utvalget foreslår videre en bestemmelse om opptjeningsprinsippet. Etter forslaget skal inntekt resultatføres når den er opptjent. Utvalget viser til at i en transaksjonsbasert historisk kost modell blir inntekt normalt regnskapsført når det finner sted en salgstransaksjon. Opptjeningsprinsippet betyr i følge utvalget utsatt resultatføring av inntekt som ikke er opptjent, og i spesielle tilfeller framskutt resultatføring av opptjent inntekt i forhold til transaksjonstidspunktet. Utvalget skriver (NOU 1995:30 s. 77):

«Salgspris som inkluderer tjenester etter salgstidspunktet, består av flere elementer, prisen på varen og prisen på tjenestene. Det er bare prisen på varen som er opptjent på salgstidspunktet, og som skal resultatføres. Prisen på tjenestene er ikke opptjent før disse utføres, og bør balanseføres som uopptjent eller utsatt inntekt. Tradisjonelt er hele salgsprisen blitt inntektsført på salgstidspunktet, og utgifter som oppstår etter salgstidspunktet, f.eks. service- og garantiytelser, er blitt kostnadsført som avsetning til fremtidige utgifter. Prinsipielt er det riktigere å periodisere inntekten enn å kostnadsføre avsetning for fremtidige utgifter i slike tilfeller (...).

Selv om salgstransaksjonen er utgangspunkt for resultatføring av inntekt, er det behov for å periodisere transaksjonen. De enkelte elementene i transaksjonen (varen og tjenestene) må identifiseres og prises. Det gjelder også risiko og pris på denne. Inntekt som ikke er opptjent, skal balanseføres som uopptjent eller utsatt inntekt.

Det kan være problematisk både å identifisere alle transaksjonselementene og ikke minst å prise disse. En salgsavtale kan inneholde følgende transaksjonselementer: Salg, tilbakekjøp, tilbakeleie, finansiering, kredittrisiko, garantert inntjening, kjøpsopsjoner og salgsopsjoner. (...) I norsk praksis vil det nok også være mest realistisk å tro at fordeling av inntekt på tjenester etter salgstidspunktet, vil tilsvare de estimerte utgiftene. For de fleste selskapene vil det derfor bare være snakk om å regnskapsføre periodiseringen på en prinsipielt riktigere måte.»

Utvalget nevner langsiktige tilvirkningskontrakter som eksempel på framskutt resultatføring. Utvalget mener at langsiktige tilvirkningskontrakter skal inntektsføres etter løpende avregningsmetode, som innebærer inntektsføring før fullføring i takt med fremdriften av en tilvirkningskontrakt, når kriteriene i NRS 2 er oppfylt. Etter utvalgets syn kan metoden anvendes uten at det er nødvendig med noe unntak fra de generelle vurderingsregler.

Utvalget har også foreslått en bestemmelse om sammenstillingsprinsippet. Etter forslaget skal kostnader sammenstilles med inntekt for måling av resultat. Utvalget skriver (NOU 1995:30 s. 78):

«Hovedformålet med regnskapet er å måle resultatet i regnskapsperioden. Beskrivelsen av den historiske inntjeningen skal gi regnskapsbrukerne grunnlag for å vurdere selskapets inntjeningsevne. Måling av regnskapsmessig resultat er sammenstilling (matching) av inntekter og kostnader i perioden. Inntekt resultatføres når den er opptjent. (...) Kostnadsføring er etter sammenstillingsprinsippet. Kostnader som er påløpt for å skape inntekt, sammenstilles med inntekten og benevnes kostnad opptjent inntekt eller kostnad solgte varer. Sammenstilling forutsetter fordeling av kostnader mellom regnskapsperioder. I noen tilfeller er det en direkte sammenheng mellom inntekt og kostnad, f.eks. direkte varekostnader. I andre tilfeller er sammenhengen indirekte, f.eks. avskrivninger, og fordelingen må gjøres mer skjønnsmessig.»

Etter utvalgets syn er en riktig sammenstilling ikke enkelt å gjennomføre. Utvalget uttaler i denne forbindelse (NOU 1995:30 s. 80):

«I noen tilfeller er det en direkte sammenheng mellom kostnader og inntekt, og sammenstillingen er uproblematisk. I de fleste tilfellene er det imidlertid ingen klar sammenheng mellom kostnader og inntekt, og det må gjøres indirekte fordelinger som kan være arbitrære. (...) Løsningsmengden av sammenstillinger som tilfredsstiller kravet om å være fornuftig, kan være uendelig. Dilemmaet i regnskapsreguleringen er om det skal tillates variasjon i praksis eller om praksis skal påtvinges standardmetoder som kan være arbitrære. Lineær avskrivningsmetode og lineær opptjeningsfunksjon i fordelingen av pensjonskostnader er nærliggende eksempler på standardmetoder. I Norge er anvendelse av avskrivningsmetode ikke regulert. Det er ikke noe til hinder for å estimere årlig avskrivning direkte basert på forventninger om fremtidig inntjening.»

6.2.4 Høringsinstansenes merknader

Et klart flertall av høringsinstansene som uttaler seg om de grunnleggende prinsippene synes å være enig i fastsettelsen av transaksjonsprinsippet. De problemstillinger som tas opp i tilknytning til transaksjonsprinsippet dreier seg om forståelsen av begrepene transaksjon og transaksjonstidspunkt, måling av transaksjonspris, utdeling ved tingsuttak med merverdi, transaksjoner med nærstående parter og behov for en avklaring av sammenhengen mellom transaksjonsprinsippet og opptjeningsprinsippet.

Både HSH og BI framholder at det er usikkerhet rundt hva som er transaksjon og transaksjonstidspunkt. Sistnevnte skriver:

«§ 4-1 fastslår at transaksjoner skal regnskapsføres til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Kap. 2.4.1 inneholder en relativt grundig diskusjon av vederlaget, men det finnes ingen diskusjon av hva en transaksjon er og når den skal anses for å ha funnet sted. Det anføres dog at «overføring av risiko» må ha funnet sted, men dette løser ikke problemene. Det er snarere slik at presiseringen skaper ytterligere problemer, fordi både «overføring» og «risiko» gir rom for tolkning. Hva slags risiko er det man sikter til, og hvilke krav stilles til overføring? Her er det etter vår oppfatning åpenbart behov for retningslinjer.»

Skattedirektoratet peker på muligheten for avvik mellom det transaksjonstidspunktet som legges til grunn for regnskapet og merverdiavgiftsberegningen:

«Avgiftsmessig vil det være vanskelig å legge transaksjonsprinsippet til grunn når det foreligger en avtale om salg og det derved har skjedd en forskuddsbetaling/forskuddsfakturering. Her må det etter vårt syn lages særregler for hva som skal anses å være transaksjonstidspunktet. Det antas at det mest hensiktsmessige vil være å legge fakturatidspunktet til grunn i slike tilfeller. En slik løsning forutsetter at forskuddsbetaling har skjedd og at dette kan legitimeres, jf MAL § 44 første ledd (ikke trådt i kraft).»

HSH, Skattedirektoratet og Norges Skatterevisorers Landsforening tar opp spørsmålet om måling av transaksjonspris ved rentefritt kredittsalg. HSH mener at plikt til å korrigere den nominelle verdien ved slike transaksjoner må framgå av loven. Skattedirektoratet og Norges Skatterevisorers Landsforening påpeker at slik korreksjon vil kunne medføre visse kontrollproblemer for skatteetaten. Det heter i uttalelse fra sistnevnte:

«I følge transaksjonsprinsippet er det gjennomførte transaksjoner som skal danne grunnlag for regnskapsføring og måling. Transaksjonsprisen settes til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. I enkelte tilfeller vil det regnskapsmessig være korrekt å korrigere transaksjonsprisen for en tidsfaktor. Vi går ut ifra at framtidige regnskap i større grad enn i dag vil inneholde poster som er neddiskontert eller verdsatt ut fra en vurdering basert på en nåverdiberegning. Til nå har skatteregnskapet nesten uten unntak bygget på nominelle verdier. Vi vil påpeke de praktiske problemer ligningsmyndighetene vil stå overfor dersom skatteregnskapet også skal bygge på diskonterte verdier. Det vil kunne være behov for en presisering i skatteloven på dette områder.»

Kredittilsynet, Norsk RegnskapsStiftelse og Oslo Børs har alle tatt opp spørsmålet om innholdet i transaksjonsprinsippet ved transaksjoner med nærstående parter. Det framholdes at det ved slike transaksjoner kan være vanskelig å fastslå hva som er virkelig verdi, og at etablert norsk praksis, slik den bl.a. kommer til uttrykk i høringsutkast til standard om nærstående parter, omfatter flere løsninger. Slike transaksjoner kan regnskapsføres enten til avtalt pris, regnskapsført verdi eller en korrigert virkelig verdi. De nevnte høringsinstansene mener alle at transaksjoner med nærstående parter må kunne regnskapsføres til noe annet enn virkelig verdi i samsvar med god regnskapsskikk. Kredittilsynet understreker likevel at det ved alle slike transaksjoner bør tilstrebes at virkelig verdi anslås, f.eks. ved uavhengig verdivurdering og tilnærming til markedsverdi, og at det må gis tilleggsinformasjon når måling til virkelig verdi fravikes. Oslo Børs skriver :

«Det er Oslo Børs» oppfatning at det i dag ikke er god regnskapsskikk hverken i Norge eller internasjonalt generelt å korrigere for slike transaksjoner, selv om det hadde vært korrekt for å få etablert virkelig verdi. Oslo Børs vil legge til grunn at dagens praksis kan beholdes inntil videre, men at en naturlig utvikling bør være å få en konsekvent regnskapsføring av alle transaksjoner til virkelig verdi. (...)

Oslo Børs konstaterer at en annen konsekvens av denne praragrafen er at f.eks. utstedelse av frittstående tegningsretter til ansatte («opsjonsordninger») må regnskapsføres til virkelig verdi.»

NSRF har også tatt opp spørsmålet om transaksjoner med nærstående parter i sammenheng med regnskapsføring av egenkapitaltransaksjoner. Foreningen uttaler om dette:

«Vi støtter utvalgets forslag om egenkapitaltransaksjoner, inkludert fusjoner og fisjoner, skal regnskapsføres til virkelig verdi. Dette betinger imidlertid at virkelig verdi er objektivt målbar og realiserbar. Egenkapitaltransaksjoner ved kapitalnedsettelse er et område hvor virkelig verdi kan være vanskelig å fastslå, fordi transaksjonene ofte skjer mellom nærstående parter. Det er viktig å understreke at dette forhold etter vår oppfatning ofte vil føre til at grunnlag for kontinuitet foreligger, slik at regnskapsførte verdier videreføres.»

NSRF peker også på at de regnskapsmessige løsningene, og konsekvensene for egenkapitalen, blir forskjellige ved tingsuttak med eiendeler med merverdi i forhold til eiendeler uten merverdi. NSRF ber om en drøfting av forholdet mellom egenkapitaltransaksjoner og tingsuttak.

Noen høringsinstanser ber om avklaring av forholdet mellom transaksjonsprinsippet og opptjeningsprinsippet. Dette gjelder Nærings- og energidepartementet, Kredittilsynet, Skattedirektoratet, Norges Skatterevisorers Landsforeningog HSH. Sistnevnte mener at det er en åpenbar kollisjon mellom prinsippene, og at forslaget innebærer at opptjeningsprinsippet går foran transaksjonsprinsippet i tilfellene med utsatt og framskutt resultatføring. Kredittilsynet skriver om opptjeningsprinsippet:

«Det ser med andre ord ut til at inntektsføringstidspunktet kan avvike fra transaksjonstidspunktet, slik at inntektsføring kan skje både før og etter transaksjonstidspunktet. Særlig når det gjelder adgangen til resultatføring før transaksjonstidspunktet er kriteriene uklare og det kan synes som om regnskapsmessig behandling av langsiktige tilvirkningskostnader er det eneste tilfelle hvor dette kan forsvares.

Det er Kredittilsynets vurdering at inntektsføringsprinsippet betinger en nærmere avklaring før dette kan legges til grunn som et selvstendig grunnleggende regnskapsprinsipp. Av denne grunn bør inntektsføring av langsiktige tilvirkningskontrakter reguleres særskilt i regnskapsloven.»

Norsk RegnskapsStiftelse bemerker at relasjonen mellom de to prinsippene må videreutvikles gjennom god regnskapsskikk.

Skattedirektoratet, Norges Skatterevisorers Landsforening og Økokrim peker på de skattemessige spørsmål som reises ved eventuell utsatt inntektsføring i samsvar med opptjeningsprinsippet. Skattedirektoratet skriver:

«Skatteetaten har kunnet merke, etter at skatteloven § 50 femte ledd, som slår fast at avsetninger etter god regnskapsskikk ikke kommer til fradrag ved inntektsansettelsen, ble vedtatt i 1992, en vridning i praksis fra det å bruke slike avsetninger til det å vente med å føre en del av vederlaget, ev fortjenesten, til inntekt (såkalt «utsatt inntektsføring»). (...) Etter Skattedirektoratets oppfatning er det i forbindelse med ny regnskapslov et riktig tidspunkt å foreta en grenseoppgang i hva som er hva, ev å vurdere om ordlyden i sktl § 50 femte ledd må endres. (...)

Skattedirektoratet antar at det regnskapsmessig er riktig for selger å fordele inntekten på de forskjellige ytelser han er pliktig til å utføre, og periodisere inntektsdelene til det tidspunkt ytelsene gjennomføres. Vi stiller imidlertid spørsmål ved om det ikke også i regnskapsmessig sammenheng må være et krav at ingen av ytelsene er markedsført som gratis overfor kjøper. (...)

For en del forhold/transaksjoner, er det imidlertid etter Skattedirektoratets oppfatning mer tvilsomt om utsatt inntektsføring er riktig; antagelig vil en avsetning (etter god regnskapsskikk) være mer på sin plass. Dette må etter vår oppfatning gjelde garantiavsetninger. Det kan ikke være god regnskapsskikk å la være å inntektsføre en del av avtalt vederlag av den grunn at man etter lov- eller avtalefestede klausuler, under visse forutsetninger, kan måtte levere tilbake en del av vederlaget, eller - hvor ikke hele vederlaget er erlagt - risikere motregning. Noe mer usikkert blir det når det gjelder f eks erstatningskrav/krav om prisavslag/krav om utbedring fra foretakets kontraktsmotpart. Skattemyndighetene har erfart at foretak som mottar erstatningskrav for levert ytelse, velger å redusere inntektsføringen istedet for å føre hele inntekten, og samtidig foreta en avsetning. Hva som er mest riktig er antagelig diskutabelt. Og det er heller ikke klart om en ev utgiftsføring av et sådant krav skal anses som en avsetning etter god regnskapsskikk eller ikke. På den ene siden gjelder kravet noe som allerede er inntruffet, noe som taler mot at det er en avsetning; på den andre siden er det ofte mer enn usikkert om foretaket må erstatte/betale noe tilbake i det hele tatt, noe som kanskje taler for.

Som det framgår av det ovenstående, er det regnskapsmessig uklart når man bør redusere/utsette inntektsføringen og når man skal resultatføre hele inntekten og istedet føre kravet/det mulige tapet som en kostnad for seg. Det er videre uklart, forutsatt at man fører det som en kostnad, om man skal kalle nevnte disposisjon som en avsetning etter god regnskapsskikk eller ikke (vi antar at utsatt inntektsføring ikke kan anses som en avsetning - men også det er for så vidt uavklart).

Skattedirektoratet mener at det bør foretas en gjennomgang av nevnte område i forbindelse med behandlingen av ny regnskapslov, og at det særlig må gjøres rede for hva som ligger i uttrykket «avsetning etter god regnskapsskikk». Ordlyden i skatteloven § 50 femte ledd bør også vurderes. Vi frykter i motsatt fall at det formål sktl § 50 femte ledd skulle ha, vil undergraves ytterligere.

Avslutningsvis under dette punktet vil Skattedirektoratet peke på at vi ovenfor antok at utvalget har rett når det anfører at regnskapsmessig vil det være riktig å fordele inntektsføringen på de ulike ytelser som er avtalt. Skattedirektoratet mener imidlertid at det må stilles strenge krav til dokumentasjon når det gjelder å utsette inntektsføringen i skattemessig sammenheng. Et minstekrav må være at vederlaget er splittet opp på fakturaen. Det vil bli helt uholdbart, ikke bare for skattemyndighetene, men forsåvidt også for selger, om man skal fordele slike beløp etter skjønn. Antagelig bør et tilleggskrav være at kjøper kan velge om han vil ha serviceytelsen eller ikke. I motsatt fall bør skattereglene bestemme at hele salgsprisen skal inntektsføres ved overdragelsen av hovedytelsen.»

BI uttaler at «løsningen med avsetninger som inntektsreduksjon» er uheldig. BI mener regnskapsreglene legger opp til undervurdering av periodens aktiviteter ved «nettoføring» av salget.

Ingen av høringsinstansene har gått mot forslaget om å fastsette et sammenstillingsprinsipp. Flere høringsinstanser, bl.a. Kredittilsynet, Norske Siviløkonomers Forening og Oslo Børs mener imidlertid at en konsekvent gjennomføring av sammenstillingsprinsippet vil kunne være byrdefullt for regnskapsprodusentene og at et slikt krav vil være en innstramming i forhold til gjeldende praksis. Oslo Børs peker bl.a. på at det vil være vanskelig å skille balanseførbare forsknings- og utviklingsutgifter fra ordinære driftsutgifter. Kredittilsynet skriver:

«Sammenstillingsprinsippet regulerer periodiseringen av utgifter; periodisering av tidsbestemte kostnader, utsatt kostnadsføring og avsetninger. Førstnevnte periodisering ansees som uproblematisk og føres i balansen under gjeld.

Når det gjelder utsatt kostnadsføring omfatter dette utgifter som kan medføre fremtidige fordeler, og som i balansen føres som materielle eller immaterielle eiendeler. Ut fra en streng fortolkning av sammenstillingsprinsippet skal således også utgifter til f.eks. reklame, opplæring av ansatte, forskning og utvikling periodiseres og dermed balanseføres.

Ved flere immaterielle eiendeler er det imidlertid vanskelig å skille inntjeningen på disse fra inntjeningen på materielle eiendeler og de kan heller ikke omsettes separat. Det kan i disse tilfellene være knyttet stor usikkerhet til både sammenhengen mellom utgiften og den fremtidige fordelen, avgrensningen av utgiften mot vedlikehold av tidligere balanseførte immaterielle eiendeler av tilsvarende karakter og/eller tidspunkt og størrelse på den fremtidige fordelen (...).

Når det gjelder avsetninger, er dette begrunnet med at (s. 53) «Fremtidige utgifter som er forårsaket av virksomhet i en periode er å betrakte som påløpte kostnader i denne perioden». Slike avsetninger omfatter eksempelvis utgifter til vedlikehold, fjerningsutgifter og tap på kontrakter. Kredittilsynet er enig i drøftelsen i NOU 1995:30 på dette punkt. En konsekvent gjennomføring av prinsippet representerer antageligvis en innstramming av dagens praksis. Vi ser derfor behov for en avklaring i forarbeidene eller regnskapsstandard av hvilke utgifter en slik avsetning skal hensynta, eksempelvis hvilke utgifter som skal medtas ved avsetning for vedlikehold.»

BI mener at det ved en eventuell lovfesting av bl.a. sammenstillingsprinsippet vil oppstå et særskilt behov for å klargjøre hva som i regnskapsmessig sammenheng skal kunne betraktes som en eiendel. Etter BIs syn inviterer utkastet til ny regnskapslov til «manipulering med årsoverskuddene når utredningen ikke definerer begrepene eiendeler og gjeld, samtidig som usikkerhet ikke automatisk blir fulgt opp med en forsiktig skjønnsutøvelse».

6.2.5 Departementets vurdering

Departementet går inn for å fastsette bestemmelser om transaksjonsprinsippet og opptjeningsprinsippet i samsvar med utvalgets forslag. Etter forslaget skal transaksjoner regnskapføres til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Inntekt skal resultatføres når den er opptjent. Departementet går videre inn for å fastsette en bestemmelse om sammenstillingsprinsippet, men har valgt en noe annen ordlyd enn den som ble foreslått av utvalget. Etter departementets syn kommer periodiseringsregelen for kostnader klarere fram ved at det fastsettes at utgifter skal kostnadsføres i samme periode som tilhørende inntekt. Det materielle innholdet i denne bestemmelsen er identisk med sammenstillingsprinsippet slik det er beskrevet i utredningen.

Departementet viser til at flere høringsinstanser har etterlyst en klargjøring av transaksjonsbegrepet. Etter departementets forståelse består en transaksjon av en ytelse og et vederlag. Det regnskapsmessige transaksjonsprinsippet har anvendelse når partene i transaksjonen fatter beslutning på grunnlag av sammenhengen mellom ytelse og vederlag. Ved kjøp og salg innebærer det at partene hver for seg aksepterer prisen som et uttrykk for verdien av ytelsen. Regnskapsmessige transaksjoner skal ha et reelt innhold. Departementet viser i den forbindelse til IAS «Framework for the Preparation and Presentation of Financial Statements», hvor det heter:

«If information is to represent faithfully the transactions and other events that it purports to represent, it is necessary that they are accounted for and presented in accordance with their substance and economic reality and not merely their legal form. The substance of transactions or other events is not always consistent with that which is apparent from their legal or contrived form. For example, an enterprise may dispose of an asset to another party; nevertheless, agreements may exist that ensure that the enterprise continues to enjoy the future economic benefits embodied in the asset. In such circumstances, the reporting of a sale would not represent faithfully the transactions entered into (if indeed there was a transaction).»

Innholdet i en transaksjon er drøftet også i et diskusjonsnotat fra Norsk RegnskapsStiftelse om regnskapsføring av inntekt (oktober 1996), hvor det bl.a. heter:

«Om transaksjon er gjennomført avgjøres ved om det har funnet sted en overføring av risiko og kontroll, men overføring av risiko og kontroll vil ikke nødvendigvis skje samtidig. Transaksjonstidspunktet (salgstidspunktet) er det tidspunkt hvor både risiko og kontroll i hovedsak er overført.

Risiko som overføres ved transaksjon er eiendelens gevinst- og tapspotensial. Overføring av denne form for risiko er en betingelse for at salg har funnet sted. Med kontroll menes beslutningsmyndighet og råderett (...).

Spørsmålet om overføring av risiko og kontroll må vurderes ut i fra substans og økonomiske realiteter, ikke formell form. Elementer i avtaleforholdet kan føre til at risiko og kontroll ikke anses overført, og avtalen kan bli gjenstand for kontinuitetsgjennomskjæring.»

Departementet slutter seg til de synspunkter som her kommer til uttrykk.

Departementet viser til at enkelte høringsinstanser mener at det bør være adgang til å fravike transaksjonsprinsippet etter god regnskapsskikk ved transaksjoner med nærstående parter. Departementet deler ikke dette synet. Spørsmålet som reises ved slike transaksjoner er om de inneholder en formuesoverføring ved siden av den avtalte prisen. En slik formuesoverføring kan innebære en forfordeling mellom eiere, eller i visse tilfeller mellom eiere og kreditorer. Uansett vil det være et krav til akseptabel formuesforvaltning at den regnskapspliktige har tatt stilling til transaksjonens verdi. Dermed skal den regnskapspliktige også kunne regnskapsføre transaksjonens virkelige verdi, selv om den avtalte prisen skulle være annerledes. Departementet vil imidlertid minne om at det i ethvert tilfelle må tas stilling til om transaksjonen er reell. For øvrig innebærer transaksjonsprinsippet bl.a. at opsjonsordninger til ansatte skal regnskapsføres til virkelig verdi, jf. Oslo Børs' merknad om dette.

Departementet er ut ifra det samme ståstedet ikke enig med NSRF som synes å mene at egenkapitaltransaksjoner ved kapitalnedsettelse skal kunne føres til regnskapsførte verdier. Det finner sted en egenkapitaltransaksjon ved kapitalnedsettelse dersom kapitalnedsettelsen kombineres med en utdeling til eierne. Verdien av transaksjonen kan bare være vanskelig å fastslå i de tilfellene hvor utdelingen er i form av tingsuttak. Regnskapsføring av tingsuttak til annet enn virkelig verdi vil innebære feil informasjon til tredjepart, bl.a. kreditorer og skattemyndigheter. Det vises for øvrig til drøfting av regnskapsføring av tingsuttak i punkt 9.4.5.

Etter departementets syn er det ikke noen prinsipiell uklarhet ved sammenhengen mellom transaksjonsprinsippet og opptjeningsprinsippet. Bestemmelsen om transaksjonsprinsippet uttrykker hvordan transaksjoner skal måles. I et transaksjonsbasert historisk kost regnskap skjer opptjeningen normalt på salgstidspunktet. Opptjeningsprinsippet innebærer imidlertid at resultatføringen kan være utsatt eller framskutt i forhold til transaksjonstidspunktet. Framskutt inntektsføring vil kunne finne sted f.eks. ved langsiktige tilvirkningskontrakter. For øvrig innebærer vurderingsreglene for tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet en forskjøvet inntektsføring i forhold til transaksjonstidspunktet i samsvar med opptjeningsprinsippet. Vurderingsreglene for markedsbaserte finansielle omløpsmidler og utenlandsk valuta er også i samsvar med opptjeningsprinsippet fordi inntekten er realiserbar i et marked.

Departementet har merket seg de synspunkter som kommer til uttrykk bl.a. i Skattedirektoratets høringsuttalelse om virkningen av utsatt inntektsføring på skattemessig inntekt. Slik utsatt inntektsføring er i skattemessig sammenheng vanskelig forenlig med hensynene bak skatteloven § 50 femte ledd som fastsetter at avsetninger etter god regnskapsskikk ikke kommer til fradrag ved ansettelsen av skattemessig inntekt. Departementet vil komme tilbake til dette spørsmålet. Departementet vil også vurdere behovet for særregler i merverdiavgiftsregelverket. En gjør for øvrig oppmerksom på at merverdiavgiftsloven § 44 første ledd trådte i kraft 1. januar 1997.

Departementet har merket seg synspunktene om at en konsekvent gjennomføring av sammenstillingsprinsippet kan innebære en innstramming av gjeldende praksis. Departementet har som utgangspunkt at utviklingen av praksis må finne sted innenfor rammen av god regnskapsskikk. Departementet viser til det som er uttrykt om praktiserbarhet og samsvar mellom nytte og kostnad i punkt 6.1.5.

For små foretak har departementet foreslått en adgang til å fravike opptjeningsprinsippet og sammenstillingsprinsippet når dette kan anses som god regnskapsskikk for små foretak. F.eks. bør det etter departementets syn kunne være anledning for små foretak å fravike sammenstillingsprinsippet ved periodisering av vedlikeholdsutgifter. For øvrig innebærer også de forenklede vurderingsregler for små foretak unntak fra grunnleggende regnskapsprinsipper.

6.3 Forsiktighetsprinsippet og estimering ved usikkerhet

6.3.1 Gjeldende rett

Gjeldende regnskapslovgivning bygger bl.a. på et forsiktighetsprinsipp. Vurderingsreglene fastsetter laveste verdis prinsipp for omløpsmidler, jf. aksjeloven § 11-9, og historisk kost med avskrivning og betinget nedskrivningsplikt og oppskrivningsadgang for anleggsmidler, jf. aksjeloven § 11-10. I følge NSRFs anbefaling til god regnskapsskikk nr. 0 (som er opphevet) stilles «rimelig krav til forsiktighet i skjønnsmessige avgjørelser og ved vurdering av usikre forhold». Det heter likevel i anbefalingen at selv om loven anerkjenner forsiktighetsprinsippet, aksepteres ikke at prinsippet praktiseres etter tesen «jo forsiktigere, jo bedre».

6.3.2 EØS-rett

Fjerde direktiv artikkel 31 nr.1 bokstav c lyder:

«Verdsetting skal foretas i henhold til forsiktighetsprinsippet, og spesielt

aa) kan bare overskudd fastsatt på balansedagen tas med,

bb) skal det tas hensyn til alle forventede forpliktelser og mulige tap oppstått i løpet av regnskapsåret eller i et tidligere regnskapsår, selv om forpliktelsene eller tapene først blir kjent i tidsrommet mellom balansedagen og tidspunkt da balansen settes opp,

cc) skal det tas hensyn til alle avskrivninger, enten resultatet for regnskapsåret blir underskudd eller overskudd,»

Forsiktighetsprinsippet kommer ellers til uttrykk i vurderingsreglene som fastsetter laveste verdis prinsipp for omløpsmidler, jf. artikkel 39, og historisk kost med betinget nedskrivningsplikt for anleggsmidler, jf. artikkel 35. Videre er det i artikkel 20 krav om avsetninger for sannsynlige eller sikre tap. Denne artikkelen har sammenheng med artikkel 42, som sier at avsetninger til forpliktelser og kostnader ikke skal overstige det beløp som er nødvendig.

6.3.3 Lovutvalgets forslag

Regnskapslovutvalget mener at fjerde direktivs bestemmelser om forsiktighet og periodisering til en viss grad overlapper hverandre, og at det derfor er nødvendig å se disse i sammenheng. Det vises bl.a. til at de tre underpunktene i artikkel 31 nr. 1 bokstav c som skal presisere forsiktighetsprinsippets innhold, omhandler prinsipper for inntekts- og kostnadsføring. Utvalget skriver (NOU 1995:30 s. 48):

«Forsiktighetsprinsippet har uten tvil en sentral plass i direktivet. Den tyske versjonen av forsiktighetsprinsippet i bokstav c er: «Der Grundsatz der Vorsicht muss in jedem Fall beachtet werden.» Forsøkene på presisering i de tre underpunktene er imidlertid ikke klargjørende. Det første underpunktet er et prinsipp for inntektsføring. Det neste har, når det blir sett i sammenheng med andre bestemmelser i direktivet, et usikkert innhold. Det siste underpunktet om at avskrivning skal gjennomføres uavhengig av resultat, er en selvfølgelighet.

Forsiktighetsprinsippet er ellers anvendt i vurderingsreglene, laveste verdis prinsipp for omløpsmidler og historisk kost med betinget nedskrivningsplikt for anleggsmidler. Prinsippet om individuell vurdering er også et uttrykk for forsiktighet, som ikke tar hensyn til virkningen av sikring og porteføljestyring. Individuell vurdering versus sikringsvurdering og porteføljevurdering er drøftet nærmere i avsnitt 2.3.8.

Betydningen av forsiktighetsprinsippet for regnskapsestimater kan nok variere mellom medlemslandene. Definisjonen av «prudence» i den britiske regnskapsstandarden SSAP 2 som er omtalt ovenfor, har formuleringen: «a best estimate in the light of the information available.» I ASB's høringsutkast til «Statement of Accounting Principles» er det uttalt at «prudence should be an attitude of mind denoting a careful assessment of all uncertainties and a vigilance to possible risks rather than a systematic measurement bias.» Det uttales videre at utøvelse av forsiktighet ideelt sett skal være nøytral: «a degree of scepticism about the results of uncertainty that exactly counteracts any tendency to optimism.»

De britiske uttalelsene kan oppsummeres i et grunnleggende prinsipp om at regnskapsposter som er usikre, skal estimeres til forventet verdi. Dette er synonymt med et krav om forventningsrette estimater. Dette følger egentlig også av innholdet i artikkel 42 om at det ikke må foretas større avsetninger for påløpte forpliktelser og kostnader enn det som er nødvendig.»

Utvalget viser til at forsiktighetsprinsippet er et av de grunnleggende regnskapsprinsippene som norsk regnskapslovgivning bygger på. Når det foreligger usikkerhet, skal det vises forsiktighet i estimeringen for å unngå overvurdering av eiendeler eller inntekter og undervurdering av forpliktelser eller kostnader. Det skal imidlertid ikke skapes skjulte reserver. Utvalget skriver (NOU 1995:30 s. 81):

«Forsiktighetsprinsippet kan lett komme i konflikt med sammenstillingsprinsippet. Et nærliggende eksempel er den nye vurderingsregelen fra 1992 om utsatt skattefordel, hvor hensynet til forsiktighet har ført til både et krav om at realiserbarheten av skattefordelen skal være overveiende sannsynlig og en øvre grense for balanseføring. «Det må utøves forsiktighet ved balanseføring av skattefordeler.» (NOU 1992:18 s. 11). I avsnitt 2.3.7 er det påpekt at balanseposten utsatt skattefordel er en utsatt kostnad som bør vurderes etter de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler, og at den spesielle vurderingsregelen er overflødig.

Oppbygging og oppløsning av skjulte reserver tilslører beskrivelsen av den historiske inntjeningen, som skal gi regnskapsbrukerne grunnlag for å vurdere inntjeningsevnen. Oslo Børs har i Regnskapssirkulære 1994, pkt. 2 om finansinstitusjonenes tapsavsetninger, uttalt at skjulte reserver i tapsavsetningene vil kunne påvirke finansinstitusjonenes resultater over mange år og således gjøre det vanskelig å analysere deres inntjeningsevne. (...)

Utvalget mener at tiden er inne for å erstatte maksimumsreglene for vurdering av eiendeler med eksakte vurderingsregler og tilsvarende minimumsreglene for kostnadsføring med eksakte regler for kostnadsføring.»

Utvalget mener at en innføring av eksakte vurderingsregler bør få virkning for reglene om tingsinnskudd i aksjeloven. Det vises til at gjeldende regler for vurdering av tingsinnskudd er en maksimumsregel.

Utvalget trekker følgende slutning (NOU 1995:30 s. 82):

«Forsiktighetsprinsippets plass i den nye regnskapsloven bør begrenses til nedskrivningsplikten i de generelle vurderingsreglene. (...) Nedskrivningsplikten i de generelle vurderingsreglene inkluderer også plikten til å regnskapsføre tap på kontrakter, selv om ikke kontrakten balanseføres. For at det ikke skal være tvil om plikten til å avsette for tap på kontrakter, foreslår utvalget en bestemmelse om at urealisert tap skal resultatføres. (...)

Utover anvendelsen av forsiktighetsprinsippet i de generelle vurderingsreglene og det grunnleggende prinsippet om at urealisert tap skal resultatføres, bør det ikke være noen bestemmelse om forsiktighetsprinsippet.»

Utvalget foreslår som alternativ at det presiseres at regnskapsestimater skal være forventningsrette. Begrepet forventningsrett er hentet fra statistisk teori. Det krever i følge utvalget at estimatene må revideres regelmessig og at det skal tas hensyn til ny informasjon mellom balansedagen og tidspunktet for avleggelse av regnskapet. Utvalget viser i denne forbindelse til flere regnskapsstandarder fra Norsk RegnskapsStiftelse som omhandler regnskapsestimater, og trekker fram flere uttalelser om krav til pålitelig estimering. Utvalget uttaler på dette grunnlaget at «forventningrette estimater som revideres regelmessig og helt frem til tidspunktet for regnskapsavleggelse, er etablert god regnskapsskikk i Norge».

Et mindretall i utvalget mener at forsiktighetsprinsippet er et grunnleggende prinsipp i fjerde direktiv, og at det bygger på reelle hensyn som norsk lov bør ivareta. Det vises til hensynet til selskapsrettslige virkninger, kreditorbeskyttelse og andre regnskapsinteressenter. Mindretallet foreslår en bestemmelse om vurdering i henhold til forsiktighetsprinsippet i stedet for flertallets forslag om at usikre regnskapsstørrelser skal settes til forventet verdi. I tillegg foreslår mindretallet tilføyd en presisering om at bare inntekt opptjent på balansedagen kan tas med, og at det skal tas hensyn til alle påregnelige tap, også om de er blitt kjent etter balansedagen. Det foreslås også at det bare skal kunne avsettes for forpliktelser og tap som er klart definert etter sin art og som på balansedagen anses som sikre eller sannsynlige.

6.3.4 Høringsinstansenes merknader

Utvalgets forslag (flertallet) til gjennomføring av forsiktighetsprinsippet får støtte i en rekke høringsuttalelser, bl.a. fra Norsk RegnskapsStiftelse, NSRF, Norske Finansanalytikeres Forening, Oslo Børs, Justisdepartementet og Nærings- og energidepartementet. Norsk RegnskapsStiftelse skriver bl.a. følgende:

«Laveste verdi prinsipp for omløpsmidler, nedskrivningsplikten for anleggsmidler sammen med de grunnleggende prinsipper om forventningsrette estimater og kravet om kostnadsføring av urealisert tap gir etter vår mening den riktige retning for regnskapsføringen. En mulig adgang til regnskapsføring til lavere verdier enn det nevnte prinsipper tilsier, vil skape skjulte reserver, og vil ikke være en ønsket praksis. En lovfesting av forsiktighetsprinsippet med begrunnelse som fremmet av mindretallet, kan vi derfor ikke støtte.

Kravet til regnskapsføring til forventet verdi oppfatter vi som en videreføring av den praksis som i dag eksisterer spesielt i større foretak. Heller ikke i mindre foretak tror vi at praksis vil bli vesentlig endret da forsiktighetsprinsippet ikke indikerer at vurderingen baseres på «jo lavere, jo bedre». Vi tror det kan være hensiktsmessig at det i proposisjonen presiseres at den gode praksis som føres i ansvarsfulle norske foretak i dag, vil bli videreført gjennom forslaget.»

NSRF mener også at forsiktighetsprinsippet er tilfredsstillende ivaretatt ved laveste verdis prinsipp i vurderingsreglene og lovforslaget § 4-4 om at urealisert tap skal resultatføres. Justisdepartementet viser til de samme bestemmelser og har ikke innvendinger til den måten utvalgets flertall har innarbeidet forsiktighetsprinsippet på. Justisdepartementet framhever i tillegg at bortfallet av adgangen til å foreta oppskrivinger vil ha betydning for i hvilken grad regnskapet innebærer et vern av selskapets kreditorer. Norske Finansanalytikeres Forening mener at utvalgets forslag (flertallet) til generelle vurderingsregler sammen med grunnleggende prinsipper om forventningsrette estimater og resultatføring av urealisert tap gir riktig retning for regnskapsføringen. En eventuell adgang til regnskapsføring til lavere verdier enn det nevnte prinsipper tilsier, vil etter foreningens vurdering skape skjulte reserver og vil ikke være en ønsket praksis. Oslo Børs peker på at en mest mulig korrekt måling av selskapenes økonomiske resultater er i regnskapsbrukernes interesse og støtter derfor prinsipielt flertallets drøftelse i NOU 1995:30 vedrørende forsiktighetsprinsippet.

Nærings- og energidepartementet gir noe mer betinget støtte til utvalgets forslag, men finner etter en helhetsvurdering at hensynet til regnskapenes informasjonsverdi er mest tungtveiende og skriver:

«Departementet er noe i tvil om hvorvidt utvalgets forslag om å modifisere forsiktighetsprinsippet bør gjennomføres. Tidligere gjaldt som kjent laveste verdis prinsipp, mens nå foreslås det en regel der usikre størrelser skal settes til forventet verdi, jf § 4-6. Dette vil kunne medføre at regnskapet gir et mer korrekt bilde av en virksomhets økonomi, men det er samtidig vanskelig å ta stilling til verdsettelsen. Slik forslaget nå lyder, kan det gi grunnlag for «spenstige» verdsettelser og dermed øke faren for misbruk. Sistnevnte kan imidlertid etter departementets helhetsvurdering neppe være så tungtveiende at hensynet til mest mulige «korrekte» regnskap bør vike. Det er her blant annet lagt vekt på at regnskap skal godkjennes av en uavhengig revisor som gjennomgår regnskapene og skal sørge for at verdsettelsen i størst mulig grad er i samsvar med «virkelig verdi». Uansett vil en overgang fra bruk av forsiktighet til bruk av mer eksakt vurdering representere flere muligheter for noe misbruk. Virkningene av en slik regel bør derfor vurderes etter få år.»

Andre høringsinstanser mener at forsiktighetsprinsippet bør komme eksplisitt fram i lovteksten. Dette gjelder NRRF, Norske Skatterevisorers Landsforening, Skattedirektoratet, Bankforeningen, Sparebankforeningen, Norges Forsikringsforbund, HSH og BI. NRRF skriver følgende om bakgrunnen for sitt syn:

«NRRF støtter utvalget i at regnskapsloven ikke skal oppmuntre til oppbygging av skjulte reserver. Likevel er vi av den oppfatning at forsiktighetsprinsippet bør framkomme eksplisitt av lovteksten. Dette begrunner vi med følgende:

• I mindre virksomheter vil revisor ved vurderingen av usikre poster ofte stå overfor mangelfull dokumentasjon. Ut ifra en kost nyttebetraktning vil små virksomheter ofte legge lite ressurser ned i estimater over usikre størrelser. Ved målingsusikkerhet vil det være nødvendig å foreta en forsiktig vurdering, og det vil være en stor fordel om revisor i slike tilfeller kan henvise direkte til forsiktighetsprinsippet.

• Loven forutsetter at den regnskapspliktige i utgangspunktet anvender et sunt omdømme ved vurderingen av ulike poster. Dette er langtfra alltid tilfelle. I praksis vil revisor ofte ha behov for å bremse sine mer ekspansive kunder fra luftige verdivurderinger. Framfor å begi seg ut i diskusjoner om realiteten i foretakets verdivurdering, har revisor etter dagens regler mulighet til å henvise til forsiktighetsprinsippet. Vi ser det som hensiktsmessig at dette prinsippet opprettholdes.

Selv om det hevdes at lovens forarbeider åpner for at vurderinger skal være forsiktige, mener vi det vil være en stor fordel i praksis om dette kommer til uttrykk i en lovbestemmelse.»

Norges Skatterevisorers Landsforening og Skattedirektoratet antar at nedtoningen av forsiktighetsprinsippet bl.a. gjennom lovfestingen av prinsippet om forventningsrette estimater kan bidra til høyere utbyttegrunnlag. Disse høringsinstansene peker på at endringen kan ha skattemessige konsekvenser som bør hensyntas eventuelt gjennom egne skatteregler. Skattedirektoratet skriver at det likevel ikke nødvendigvis er uenig i utvalgets (flertallets) vektlegging av sammenstillingsprinsippet som lett kan komme i konflikt med et generelt krav om forsiktig regnskapsførsel.

Bankforeningen, Sparebankforeningen og Norges Forsikringsforbund mener at forsiktighetsprinsippet bør videreføres på generelt grunnlag. Om dette skriver Bankforeningen bl.a. følgende:

«Som nevnt mener Bankforeningen at det vil være betenkelig å fjerne forsiktighetsprinsippet. Også om departementet kommer til at forsiktighetsprinsippet bør fjernes, må det etter vår oppfatning komme inn i forbindelse med verdivurderingen slik at man ikke overvurderer verdiene i balansen. Subjektive motiver fra regnskapsprodusentenes side kan både gå i retning av å benytte for optimistiske anslag og å benytte for pessimistiske anslag, men det må antas at de negative konsekvenser for regnskapsbrukerne som regel vil være større ved overvurderinger enn ved undervurderinger.

Den lange tradisjon man har for å bruke forsiktighet i norsk regnskapspraksis må sees på denne bakgrunn. Denne tradisjon har gitt et erfaringsgrunnlag som det er verdt å ta med seg ved utarbeidelse av en ny regnskapslov. Forsiktig regnskapsførsel kan også være et bidrag til at den enkelte bedrift er i stand til å drive videre i kommende regnskapsperioder, idet regnskapsførselen vil kunne legge begrensninger på mulighetene til utbytte og andre utbetalinger til aksjonærene. Forsiktigheten ivaretar således viktige hensyn i et langsiktig perspektiv.

For foretak som ikke er børsnoterte eller av andre grunner klassifisert som allmenne selskaper, bør hensynet til kreditorene være det som veier tyngst, og det bør derfor nøye vurderes om et forsiktighetsprinsipp likevel skal opprettholdes for disse. Særlig for de små foretakene, hvor det åpnes for en del forenklinger i regelverket, kan det være aktuelt å ha med et forsiktighetsprinsipp som en premiss for forenklingene.»

Sparebankforeningen peker på at fjerde direktiv artikkel 31 fastsetter forsiktighetsprinsippet som alminnelig prinsipp for verdsetting av postene oppført i årsregnskapet. Videre heter det i Sparebankforeningens høringsuttalelse at hensynet til selskapsrettslige virkninger, kreditorbeskyttelsen og andre regnskapsinteresser tilsier at loven bør gi uttrykk for at forsiktighet i regnskapsføringen er et grunnleggende prinsipp.

HSH «kan akseptere at forsiktighetsprinsippet ikke reelt sett er svekket i lovforslaget, men er likevel skeptisk til man ikke direkte uttrykker forsiktighetsprinsippet i lovverket». HSH skriver videre at «dette prinsippet er sterkt forankret i norsk regnskapsavleggelse og har en solid signalverdi overfor regnskapsavleggerne og bør derfor videreføres».

6.3.5 Departementets vurdering

Departementet har merket seg de ulike argumentene for og imot en egen bestemmelse om forsiktighetsprinsippet. Samtidig har en merket seg at de fleste høringsinstansene synes å mene at forsiktighetsprinsippet ikke er reelt svekket ved utvalgsflertallets forslag. Kun et fåtall av høringsinstansene synes å mene at utvalgets forslag (flertallet) ikke representerer en tilstrekkelig gjennomføring av EØS-direktivene.

Utvalgets forslag er basert på innarbeiding av forsiktighetsprinsippet i vurderingsreglene for omløpsmidler og anleggsmidler, samt en egen bestemmelse om resultatføring av urealisert tap, som favner videre enn de nevnte vurderingsreglene. Samtidig har utvalget foreslått en bestemmelse om at usikre regnskapsstørrelser skal settes til forventet verdi. Den sistnevnte bestemmelsen gjelder regnskapsestimater og er ikke en selvstendig vurderingsregel for eiendeler. Dette går frem av utvalgets drøftelse av verdi (NOU 1995:30 punkt 4.3.6). Avskrivningstid på varige driftsmidler, avsetninger for tap på fordringer og diskonteringsrente kan nevnes som eksempel på regnskapsestimater. Kravet om forventningsrette estimater innebærer at de regnskapspliktige ikke skal forvente å gjøre feil i sine anslag. Det kan også sammenfattes som et påbud om å bruke beste estimat i utarbeidelsen av årsregnskapet. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å lovfeste en slik bestemmelse.

Departementet kan i utgangspunktet ikke se at det vil være konflikt mellom kravet om å bruke beste estimat og det som idag omtales som forsiktighetsprinsippet. Uansett må det være slik at de vurderinger som framkommer etter å ha brukt beste estimat ligger innenfor det som ville ha vært tillatt etter et slikt forsiktighetsprinsipp. Det er derfor etter departementets syn ikke grunnlag for å hevde at å utelate en egen bestemmelse om forsiktighet skulle gi grunnlag for høyere utbyttebetalinger. En generell bestemmelse om forsiktighet kan imidlertid gi mulighet for lavere verdiansettelser enn det som følger av beste estimat, og dette kan gi opphav til skjulte reserver.

Samtidig vil departementet gi støtte til en del av de synspunkter som framkommer fra de høringsinstanser som ønsker lovfestet et eget forsiktighetsprinsipp. Det må være klart at forbudet mot grunnløs optimisme i regnskapsførselen ikke skal være svekket ved lovframlegget. Departementet har bl.a. merket seg Bankforeningens synspunkt om at forsiktig regnskapsførsel kan bidra til fortsatt drift i senere perioder gjennom begrensningen på eiernes uttak. Departementet mener imidlertid at dette hensynet ivaretas bedre gjennom å regulere uttaksbegrensningen direkte. Dette er gjort i de nye aksjelovene. Departementet vil også vise til formuleringen om «fortsatt drift forutsetningen» og kravet til å stadfeste denne i årsberetningen. Ut fra en helhetsvurdering mener departementet at det hensynet som Bankforeningen peker på er tilfredsstillende ivaretatt i lovutkastet.

Departementet vil også vise til synspunktet fra NRRF om at et generelt krav om forsiktighet vil kunne være en støtte for revisor ved vurdering av usikre poster hos små foretak. Departementet mener at det i alle tilfelle må gjøres en nytte-kostnadsbetraktning når en avgjør hvor mye ressurser som legges ned i arbeidet med årsregnskapet, jf. merknadene i pkt. 6.1.5. Departementet antar at det vil kunne finnes tilfeller hvor det med bakgrunn i en slik betraktning må anses tilstrekkelig etter god regnskapskikk å fastsette et forsiktig estimat.

Departementet viser ellers til at tilsvarende krav til eksakt vurdering av tingsinnskudd framgår av de nye aksjelovene.

Departementet finner etter dette at direktivets forsiktighetsprinsipp er tilstrekkelig ivaretatt gjennom en bestemmelse om at urealisert tap skal resultatføres. Departementet har videre endret ordlyden i bestemmelsen om regnskapsestimater noe. Etter departementets syn kommer siktemålet ved bestemmelsen klarere fram ved en formulering om at ved usikkerhet skal det brukes beste estimat. Departementet har også valgt å ta med i bestemmelsen at estimatet skal reflektere den informasjon som er tilgjengelig ved regnskapsavleggelsen. Bestemmelsen har samme innhold som kravet i NRS 3 om betingede utfall og hendelser etter balansedagen. Det vises også til formuleringene i fjerde direktiv artikkel 31 om forsiktighetsprinsippet.

Departementet foreslår videre en bestemmelse om at virkning av endring av regnskapsestimat skal resultatføres i den perioden estimatet endres, med mindre resultatføringen kan utsettes i samsvar med god regnskapsskikk. Departementet er oppmerksom på at det ved endring av avskrivningsplan er ansett som god regnskapsskikk å fordele virkningen over gjenværende levetid, jf. også omtalen i punkt 7.5. Tilsvarende gjelder virkning av estimatendring på pensjonsforpliktelser. Departementet anser at den valgte lovformulering gir rom for å anse slik praksis som god regnskapsskikk.

6.4 Sikring og porteføljestyring

6.4.1 Gjeldende rett

Vurderingsreglene i den norske aksjeloven og regnskapsloven gjelder i utgangspunktet den enkelte eiendel. Dette gjelder også ved anvendelse av laveste verdis prinsipp. Det betyr at en mindreverdi i en eiendel ikke automatisk kan unnlates kostnadsført med den begrunnelse at det er en merverdi i en annen eiendel.

Vurderingsreglene i aksjeloven og regnskapsloven har imidlertid bestemmelser som tillater fravik fra en streng anvendelse av laveste verdis prinsipp når dette er i samsvar med god regnskapsskikk. Gjeldende aksjelov § 11-9 annet ledd lyder:

«Som den virkelige verdi av omløpsmidler skal anses salgsverdien etter fradrag for salgskostnadene, dersom ikke eiendelens art eller andre forhold tilsier at det i samsvar med god regnskapsskikk fastsettes en annen verdi.»

Formuleringen om at «forholdene tilsier (...) en annen verdi» er blitt fortolket av bl.a. Vårdal og Johnsen (1989 s. 176) å inkludere at poster vurderes under ett når forholdene tilsier det. Det henvises også til forfatternes innledende merknader til vurderingsreglene (1989 s. 152), hvor de hevder at det vil være i strid med god regnskapsskikk å kostnadsføre et urealisert tap på en enkeltpost dersom foretaket har sikret seg mot dette tapet.

6.4.2 EØS-rett

Etter fjerde direktiv artikkel 31 nr. 1 bokstav skal de enkelte komponenter av postene for aktiva og passiva verdsettes særskilt. Etter artikkel 31 nr. 2 kan det gjøres fravik i unntakstilfeller.

Artikkel 7 fastsetter at enhver motregning mellom poster oppført som aktiva eller passiva eller mellom inntekter og kostnader er forbudt.

6.4.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget foreslår at et prinsipp om symmetrisk resultatføring av sikring tas med blant de grunnleggende regnskapsprinsippene. Utvalget uttaler bl.a. følgende (NOU 1995:30 s. 57):

«Den første prinsipielle drøftelsen av sikringsvurdering finnes, såvidt en er kjent med, i forarbeidene til anbefalingen til god regnskapsskikk for fordringer og gjeld i utenlandsk valuta, GRS 11. Gjesdal og Johnsen (Revisjon og regnskap 2/82) kommenterte valutapostenes særtrekk og konsekvenser for regnskapsmessig behandling blant annet som følger:

«For det første vil en valutakursending virke symmetrisk på eiendeler og gjeld. Dette betyr at dersom fordring og gjeld i en valuta er balansert, er valutarisikoen fullstendig eliminert. Ved anvendelse av et rendyrket laveste verdis prinsipp, vil periodiseringen av urealisert vinning og tap bli forskjellig, og regnskapet vil i en gitt periode ikke reflektere fravær av risiko!»

Anbefalingen er en fortolkning av vurderingsreglene i aksjeloven og regnskapsloven for fordringer og gjeld i utenlandsk valuta, hvor det er tatt hensyn til valutapostenes særtrekk. Det er et grunnleggende prinsipp i anbefalingen at resultatregnskap og balanse bør reflektere valutasikring så langt dette er mulig innenfor lovens rammer. (...)

Utvalget vil gi sin tilslutning til prinsippet om symmetrisk resultatføring av sikring som er kommet til uttrykk i GRS 11 om valutasikring og i den amerikanske forskningsrapporten om sikring generelt. En strengt individuell anvendelse av laveste verdis prinsipp som ignorerer sikring, er i konflikt med sammenstillingsprinsippet og bygger på feil forståelse av forsiktighetsprinsippet. Forsiktighetsprinsippet skal fortolkes i sammenheng med usikkerhet. Det er feil anvendelse av prinsippet å kostnadsføre et urealisert tap som en i realiteten har sikret seg mot. På grunn av det store omfanget sikring etterhvert har fått og den betydelige virkningen sikring kan ha på resultatet, vil utvalget foreslå at prinsippet om symmetrisk resultatføring av sikring tas med blant de grunnleggende regnskapsprinsippene.»

Utvalget mener at kriteriene for sikringsvurdering ikke skal innebære krav om faste kontrakter eller perfekt korrelasjon. Sannsynlighetskrav og korrelasjonskrav bør etter utvalgets syn utvikles gjennom god regnskapsskikk.

Utvalget mener videre at spørsmålene om metodevalg for omregning av utenlandske datterselskapers regnskaper og om framtidige transaksjoner kan være komponent i en sikringsvurdering, i realiteten er det samme spørsmålet om valutarisiko og valutasikring. Inkonsistensen i dagens praksis på dette området er etter utvalgets vurdering uheldig. Utvalget skriver at selv om dagskursmetoden bygger på en feilaktig forståelse av valutasikring, er det likevel urealistisk å foreslå forbud mot metoden i norsk regnskapslovgivning så lenge metoden er så utbredt internasjonalt.

Utvalget legger til grunn at det er usikkerhet knyttet til individualitetsprinsippet i fjerde direktiv artikkel 31 nr. 1 bokstav e og anbefaler at spørsmålet om porteføljevurdering avgjøres på regnskapsfaglig grunnlag. Utvalget mener bl.a. at ordlyden i bestemmelsen ikke er entydig med hensyn til aggregeringsnivå, dvs. hva som skal kunne anses som en enhet i forhold til verdivurderinger. Utvalget ser også spørsmålet om vurderingsenheten i sammenheng med artikkel 7 som forbyr motregning mellom poster og artikkel 4 som gjelder spesifikasjon av poster i balansen og resultatregnskapet. Bl.a. på denne bakgrunn frarår utvalget at porteføljevurdering blir avvist på grunnlag av artikkel 31 nr. 1 bokstav e. Utvalget foreslår at det blant de grunnleggende regnskapsprinsippene tas inn en bestemmelse om at det skal tas hensyn til virkningen av sikring og porteføljestyring. Utvalget uttaler i denne forbindelse bl.a. følgende (NOU 1995:30 s. 61):

«Selv om diversifisering ikke kan eliminere porteføljerisikoen fullstendig, er potensiell risikoreduksjon så betydelig at porteføljestyring i form av diversifisering bør reflekteres i regnskapet. Risikoreduksjon ved diversifisering er mindre enn virkningen av sikring. På den annen side kan det ved diversifisering oppnås betydelig risikoreduksjon uten at forventet avkastning reduseres. Det kan som nevnt også være vanskelig å skille sikring fra porteføljestyring. Alle disse forholdene taler for å fravike individuell vurdering av aksjer som styres som en portefølje.»

Utvalget drøfter også vurderingsenheten i forhold til nedskrivningsplikten for varige driftsmidler. Utvalget peker på at det i mange tilfeller vil være nær sammenheng mellom varige driftsmidler i inntektsskapende virksomhet ved at driftsmidlene sammen genererer felles kontantstrømmer. Utvalget konkluderer bl.a. på følgende måte (NOU 1995: 30 s. 62):

«Utvalgets konklusjon er at eiendeler som blir brukt som en gruppe for å generere felles kontantstrømmer, også bør vurderes under ett ved nedskrivning. (...) Utvalget vil hevde at en vurderingsenhet bestemt av felles kontantstrømmer som ikke er separable, ikke vil være i strid med prinsippet om individuell vurdering i artikkel 31 nr. 1. Dette spørsmålet trenger derfor ikke drøftes i forhold til prinsippfraviksbestemmelsen i artikkel 31 nr. 2».

6.4.4 Høringsinstansenes merknader

De høringsinstansene som uttaler seg om sikrings- og porteføljevurderinger som grunnleggende prinsipp, synes alle å mene at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag til å fastsette et så omfattende prinsipp. Høringsinstansenes merknader er i all hovedsak knyttet til spørsmålet om det skal tas hensyn til virkningen av porteføljestyring. Høringsinstansene trekker imidlertid noe ulike konklusjoner. Kredittilsynet mener at problemstillingene rundt sikrings- og porteføljevurdering er så omfattende at et krav om å hensynta virkningen av sikring og porteføljestyring inntil videre ikke kan legges til grunn som et grunnleggende regnskapsprinsipp. Både Oslo Børs og Norges Siviløkonomers Forening mener at lovteksten på dette punkt bør begrenses til sikring, og at porteføljestyring ikke bør tas med. NSRF vil beholde lovteksten som foreslått, men ber departementet foreta presiseringer mht. anvendelsen av porteføljeprinsippet i proposisjonen.

Kredittilsynet begrunner sitt standpunkt slik:

«Sikrings- og porteføljevurdering er et grunnleggende regnskapsprinsipp som i utkast til ny regnskapslov forutsettes lagt til grunn ved verdsettelse av alle typer eiendeler og gjeld, herunder også finansielle derivater. Drøftelsen i utredningen er preget av at det i liten grad foreligger etablert praksis på området, og at det kun på enkelte områder foreligger internasjonale regnskapsstandarder som til en viss grad berører sikrings- og porteføljeproblematikken. Videre er drøftelsen kun av et begrenset omfang, idet den kun berører enkelte risikoer og type eiendeler. Eksempelvis er sikring i relasjon til finansielle derivater, mikro/makro sikring og porteføljevurdering av andre finansielle eiendeler enn aksjer og porteføljevurdering på tvers av ulike finansielle eiendeler ikke drøftet. Heller ikke er kriteriene for bruk av sikrings- og porteføljevurdering klare og entydige.

Etter vår vurdering er det idag flere uklarheter på området. Før sikrings- og porteføljevurdering kan legges til grunn som et grunnleggende regnskapsprinsipp, vil det være behov for en utredning av begrepenes innhold og gjeldende fortolkning av disse. En slik utredning må harmoniseres med det internasjonale arbeidet på området, herunder det igangsatte arbeid i henholdsvis EU-Kommisjonen og IAS. Det er således viktig at de føringer som fremkommer i utredningen ikke er til hinder for en utvikling i fortolkningen av begrepene i samsvar med god regnskapsskikk og internasjonal harmonisering.»

NSRF uttaler bl.a.:

«I utredningen drøftes porteføljeprinsippet først og fremst anvendt på aksjer, og vi er enige i den beskrivelse som gis av dagens praksis. Det fremkommer imidlertid at det skal være plikt til å la en «gjeldspengepost» inngå i porteføljevurderingen. Dette kan tilsi at utvalget åpner for en svært bred anvendelse av porteføljeprinsippet, der for eksempel uensartede eiendeler som aksjer, obligasjoner, eiendommer og «gjeldspengeposter» kan betraktes under ett i forhold til vurdering av nedskrivningsplikten. For banker og andre finansieringsinstitusjoner kan konsekvensen bli at porteføljen sies å omfatte alle eiendeler og gjeldsposter.

Slik avansert bruk av porteføljestyring er ikke lagt til grunn i internasjonal praksis. I den grad utvalget har ønsket å legge opp til en slik praksis i Norge, vil vi fraråde at dette gjennomføres før en slik praksis er vanlig i andre land, (...).»

I høringsuttalelsen fra Oslo Børs heter det:

«Det er Oslo Børs mening at porteføljebegrepet ikke er tilstrekkelig drøftet i NOU-en eller i internasjonale regnskapsstandarder, unntatt for aksjer. Det er fremdeles uklart hva som ligger i begrepet. Praksis er også varierende. Det vil dermed bli stort rom for skjønn og tolkninger. Dette vil kunne medføre at vi får ulik regnskapsmessig behandling for like tilfeller. Oslo Børs kan heller ikke se at porteføljevurdering har støtte i internasjonale regnskapsstandarder, bortsett fra for aksjer.»

Børsen foreslår at departementet tar ut porteføljestyring fra lovteksten. Børsen ønsker likevel at departementet understreker i lovproposisjonen at «en utvikling av porteføljestyring og/eller -vurdering gjennom regnskapsstandarder, er tillatt innenfor de grunnleggende regnskapsprinsipper.»

Norske Siviløkonomers Forening skriver:

«NSF er enig i at det er et grunnleggende prinsipp innen historisk kost modellen at det skal tas hensyn til sikring. Porteføljestyring er derimot et videre begrep enn sikring i det det inkluderer situasjoner hvor risiko styres uten at absolutt risiko reduseres.

NSF vurderer at behovet for å reflektere resultatet av porteføljestyring i hovedsak er dekket ved vurderingsreglene i §§ 5-6 og 5-7. Problemer knyttet til avgrensning, oppfølging og kontroll gjør at NSF ser store problemer ved å beholde kravet om at virkningen av porteføljestyring skal hensyntas. Ved avansert porteføljestyring kan det argumenteres for at samtlige av foretakets eiendeler og gjeldsposter omfattes av porteføljestyringen. Å kreve at virkningene av slik porteføljestyring skal reflekteres i et historisk kostdominert regnskap vil gjøre regnskapsinformasjonen vanskelig tilgjengelig for dagens regnskapsbrukere. NSF anbefaler derfor at porteføljestyring strykes fra lovteksten, og at det uansett ikke legges opp til en praksis i tråd med drøftelsene før dette er internasjonalt anerkjent og vanlig.»

6.4.5 Departementets vurdering

Departementet finner innledningsvis grunn til å presisere at sikring og porteføljestyring er to typer finansiell styring som begge kjennetegnes ved at flere separable forretningsforhold ses under ett, men med ulikt siktemål. Sikring har som siktemål helt eller delvis å nøytralisere inntektsvirkningen av prisendringer. Porteføljestyring har som siktemål å gi en ønsket sammensetning av forventet inntjening og risiko. En regnskapsføring som reflekterer siktemålene for hhv. sikring og porteføljestyring benevnes sikringsvurdering og porteføljevurdering.

Departementet slutter seg i hovedsak til de vurderinger som utvalget har gjort mht. regnskapsføring av sikring. Kredittilsynet mener bl.a. at kriteriene for sikring ikke er tilstrekkelig avklart til at dette kan legges til grunn som et grunnleggende regnskapsprinsipp. Etter Kredittilsynets vurdering bør det derfor ikke etableres hindringer for en utvikling som er i tråd med internasjonal harmonisering på dette området. Departementet viser til at lovforslaget gir rom for at den regnskapsmessige behandlingen av sikring utvikles gjennom god regnskapsskikk.

Departementet er enig med de høringsinstanser som mener at konsekvensene av en bestemmelse om at virkning av porteføljestyring skal hensyntas, ikke er tilstrekkelig avklart. Det vises til at internasjonal utvikling mht. regnskapsføring av porteføljestyring ikke er entydig, og at utvalgets drøfting ikke i tilstrekkelig grad avklarer de problemstillinger som en slik bestemmelse vil reise. Departementet har etter dette kommet til at en ikke vil foreslå en plikt til å hensynta porteføljestyring.

Oslo Børs gir uttrykk for at en utvikling av porteføljevurdering kan finne sted uten noen uttrykkelig lovbestemmelse om dette og anmoder departementet om å bekrefte dette i proposisjonen. Slik utvikling må etter departementets syn eventuelt bygge på prinsippene for hva som kan anses å utgjøre en vurderingsenhet. Porteføljevurdering vil innebære at flere eiendeler vurderes som en enhet bl.a. slik at virkelig verdi for enheten fastsettes samlet. Etter departementets syn er derfor spørsmålet om korrekt regnskapsmessig avgrensning av vurderingsenhet avgjørende for om flere eiendeler kan vurderes under ett. Det vises forsåvidt til fjerde direktivs artikkel 31 nr. 2 som åpner for fravik fra direktivets alminnelige verdsettingsprinsipper i unntakstilfeller.

Departementet har valgt å formulere det grunnleggende prinsippet om sikring som en periodiseringsbestemmelse. Det foreslås at ved sikring skal gevinst og tap resultatføres i samme periode.

6.5 Kongruensprinsippet

6.5.1 Gjeldende rett

Kongruensprinsippet innebærer at alle endringer i egenkapitalen, unntatt kapitalinnskudd og uttak, skal resultatføres. Utformingen av aksjeloven § 11-5 (oppstillingsplanen) må bl.a. antas å bygge på dette prinsippet. Unntak vil etter gjeldende rett bl.a. kunne gjelde ved oppskrivninger og ved grunnleggende regnskapsreformer.

6.5.2 EØS-rett

I EØS-regelverket er kongruensprinsippet fastsatt i fjerde direktiv artikkel 31 nr. 1 bokstav f som lyder:

«åpningsbalansen for hvert regnskapsår skal tilsvare balansen for det foregående regnskapsår.»

Fravik fra de alminnelige prinsippene skal være tillatt i unntakstilfeller, jf. artikkel 31 nr. 2. Fravik skal angis i note til årsregnskapet og behørig begrunnes, med angivelse av dere innvirkning på aktiva og passiva, den økonomiske stilling og resultatet.

6.5.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget foreslår at kongruensprinsippet lovfestes som et grunnleggende regnskapsprinsipp. Utvalget skriver (NOU 1995:30 s. 84):

«For at det ikke skal være noen tvil om kongruensprinsippets plass i regnskapsloven, foreslår utvalget en bestemmelse om at alle inntekter og kostnader skal resultatføres. Utvalget vil også foreslå en bestemmelse om at virkning av endring av regnskapsprinsipp og korrigering av feil i tidligere perioders regnskap skal føres direkte mot egenkapitalen. Dessuten vil utvalget foreslå en bestemmelse om at andre unntak fra kongruensprinsippet kan gjøres når det er i samsvar med god regnskapsskikk. Sistnevnte bestemmelse vil inkludere omregningsdifferanse ved omregning av utenlandsk datterselskap etter dagskursmetoden i forbindelse med konsolidering, og tilsvarende ved vurdering av investering i slikt datterselskap eller tilknyttet selskap etter egenkapitalmetoden, og ved regnskapsføring av deltakelse i utenlandsk felles kontrollert selskap etter bruttometoden.»

Om unntak fra kongruensprinsippet uttaler utvalget bl.a. følgende (NOU 1995:30 s. 83):

«I noen tilfeller kan det være ønskelig å holde visse poster utenom periodens resultat for at resultat og resultatutvikling over tid skal ha større informasjonsverdi som grunnlag for vurdering av inntjeningsevne. Det gjelder f.eks. ved grunnleggende regnskapsreformer, hvor inkludering av reformens overgangsvirkning i resultatet kan oppfattes misvisende av regnskapsbrukerne. Mer generelt kan behovet for sammenlignbare resultater over tid tilsi at også andre poster holdes utenom resultatet. Det gjelder virkningen av alle prinsippendringer og korrigering av feil i tidligere perioders regnskap. I tillegg inneholder praksis på enkelte områder metoder som fraviker fra de grunnleggende prinsippene, og hvor virkningen på egenkapitalen av den grunn ikke bør behandles som et resultatelement, men føres direkte mot egenkapitalen. Det gjelder f.eks. omregning av utenlandske datterselskapers regnskaper etter dagskursmetoden, hvor det er internasjonal praksis og etterhvert også norsk praksis å føre omregningsdifferansen på nettoverdien direkte mot egenkapitalen. Oslo Børs har i Regnskapssirkulære 1990 uttalt at de børsnoterte selskapene skal følge slik praksis ved bruk av dagskursmetoden.»

Om unntak i forbindelse med grunnleggende regnskapsreformer heter det videre (NOU 1995:30 s. 84):

«Norsk RegnskapsStiftelse har i foreløpig regnskapsstandard om ekstraordinære inntekter og kostnader antatt at kongruensprinsippet skal følges som hovedregel men tillater unntak ved grunnleggende regnskapsreformer. Hvis en regnskapsstandard fører til prinsippendring, skal den enkelte standard regulere om prinsippendringen skal karakteriseres som en grunnleggende regnskapsreform. Eksempler på grunnleggende regnskapsreform er: regnskapsføring av utsatt skatt, regnskapsføring av pensjonsforpliktelser, egenkapitalmetoden for vurdering av investering i tilknyttet selskap og bruttometoden for regnskapsmessig behandling av deltakelse i felles kontrollert virksomhet. Endring i vurdering av varelager som følge av NRS 1 eller endring i inntektsføring av langsiktige tilvirkningskontrakter som følge av NRS 2 er derimot eksempler på vanlige prinsippendringer hvor virkningen av endringen er ekstraordinær resultatpost.»

Om prinsippendringer og sammeligningstall uttales det videre (NOU 1995:30 s. 84-85):

«Behandlingen av virkningen av prinsippendring har betydning for sammenligningstall for en eller flere tidligere perioder som presenteres sammen med regnskapsoppstillingene. Ved resultatføring av virkningen i samsvar med kongruensprinsippet vil virkningen av å endre prinsipp beregnet på grunnlag av stillingen ved periodens begynnelse, klassifiseres som ekstraordinært resultatelement i perioden. Det ordinære resultatet vil bli beregnet etter det nye prinsippet, mens ordinært resultat i sammenligningstallene vil være beregnet etter det gamle prinsippet. Konsekvensen av kongruensprinsippet er at sammenligningstallene ikke er sammenlignbare, og det strider mot formålet med å utarbeide sammenligningstall. Dette er et sterkt argument for å fravike kongruensprinsippet ved prinsippendringer. (...)

Tatt i betraktning at hovedformålet med regnskapet er å gi grunnlag for å vurdere inntjeningsevnen og at det for å forbedre grunnlaget kreves utarbeidet sammenligningstall for å vise utviklingen over tid, er et naturlig krav til sammenligningstallene at de virkelig er sammenlignbare. Etter utvalgets mening bør dette kravet overstyre kongruensprinsippet. Det betyr at sammenligningstallene ved prinsippendring korrigeres bakover som om det nye prinsippet hadde blitt anvendt. Ved feil i en tidligere periode korrigeres sammenligningstallene som om feilen ikke var blitt gjort.

I forhold til direktivbestemmelsen i artikkel 31 nr. 2, som bare tillater fravik fra de grunnleggende prinsippene i unntakstilfeller og hvor fraviket lar seg behørig begrunne, er nettopp prinsippendringer noe som forekommer unntaksvis (jfr. konsistensprinsippet). Det samme bør gjelde feil i tidligere perioders regnskaper. Utvalget er av den oppfatning at begrunnelsen om sammenlignbarhet er tilstrekkelig i forhold til direktivet. Utvalget mener forøvrig at Norge bør gå et skritt lenger og utnytte opsjonen i artikkel 4 nr. 4, til å kreve at tall fra foregående regnskapsår skal korrigeres for å bli sammenlignbare.»

Et mindretall i utvalget mener det er uheldig at man i loven krever at virkning av endring av regnskapsprinsipp skal føres direkte mot egenkapitalen da dette fører til svært liten fleksibilitet i loven. Etter mindretallets syn vil det dessuten kunne oppstå situasjoner hvor internasjonale regnskapsstandarder tillater at virkningen av endring av regnskapsprinsipp føres over resultatregnskapet. Dette vil for eksempel kunne være tilfellet når nye, komplekse standarder gjør det tilnærmet umulig å omarbeide sammenligningstallene for tidligere regnskapsperioder. Etter mindretallets oppfatning bør loven, der det er mulig, være fleksibel og åpen slik at den ikke stenger for framtidig utvikling av regnskapsstandarder.

Mindretallet foreslår derfor at paragrafen endres slik at det framgår at det kun er virkningen av korrigering av feil i tidligere årsregnskap som skal føres direkte mot egenkapitalen. Den regnskapsmessige behandlingen av endring av regnskapsprinsipp som følge av en ny standard, bør etter mindretallets syn skisseres i den aktuelle standard.

6.5.4 Høringsinstansenes merknader

De fleste av høringsinstansene som uttaler seg om kongruensprinsippet, synes å mene at det er korrekt å føre virkning av prinsippendring mot egenkapitalen. Noen av høringsinstansene mener imidlertid at dette unntaket fra kongruensprinsippet bør forbeholdes grunnleggende prinsippendringer, og at dette forbeholdet bør uttrykkes i lovteksten med henvisning til god regnskapsskikk. Oslo Børs skriver:

«For endring av regnskapsprinsipp mener Oslo Børs at ved innføring av nye regnskapsstandarder bør det i standarden gis rettledning om prinsippendring skal føres over resultatet eller mot egenkapitalen. Dette vil være i tråd med IAS 8 (revidert 1993), som sier at ved innføring av en International Accounting Standard skal innføringen skje i henhold til hva som er sagt i den spesifikke standarden. Dersom det ikke er sagt noe i standarden, er den foretrukte løsning i IAS 8 (revidert 1993) at en endring i regnskapsprinsipp («policy») skal få effekt for tidligere perioders tall dersom denne effekten med rimelighet kan anslås, dvs. at inngående egenkapital endres. USGAAP regulerer spesifikt hvilke endringer som skal føres mot egenkapitalen.»

Oslo Børs foreslår etter dette en justering i utvalgets forslag til lovtekst som vil innebære at virkning av endring av regnskapsprinsipp skal føres direkte mot egenkapitalen, dersom ikke annet følger av god regnskapsskikk. Gruppen av større industriforetak tar etter et tilsvarende resonnement til orde for at omarbeiding av sammenligningstall ved prinsippendring bør avgjøres i regnskapsstandard. Norsk RegnskapsStiftelse forutsetter at det ligger en vesentlighetsbetraktning i spørsmålet om alle endringer i regnskapsprinsipp og korrigeringer av feil skal føres direkte mot egenkapitalen.

Bankforeningen tar opp distinksjonen mellom prinsippendring som følger av endring i regler eller standarder og prinsippendring som følger av den regnskapspliktiges eget valg, og uttaler:

«Vi er også i tvil om frivillige endringer av regnskapsprinsipp skal kunne gjennomføres uten resultatføring. Typisk er bestemmelsen i § 5-4 om anskaffelseskost ganske fleksibel mht. om faste kostnader og renter skal utgiftsføres eller balanseføres. Det kan være saklig begrunnet at en bedrift endrer prinsipp på dette eller andre områder fra en periode til den neste, men det er ikke en følge av nye pålegg fra lovgivende eller forskriftsgivende myndigheter. Etter vårt syn vil det være forsvarlig å føre virkningene av grunnleggende regnskapsformer, som i dag, direkte mot egenkapitalen. Med grunnleggende regnskapsreformer forstår vi endring i regnskapsprinsipp som følge av pålegg fra myndighetene.»

NSRF peker på at regnskapsføring av overgang fra vurdering etter «fortsatt drift» til avvikling kan betraktes som endring av regnskapsprinsipp og at virkningen av endringen således kan føres direkte mot egenkapitalen. NSRF antar at bestemmelsen ikke er ment slik, og ber om en omtale av forholdet i proposisjonen.

NRRFuttaler på sin side at prinsippendringer som følger av at «man går fra å være lite til å være mellomstort selskap eller motsatt» må være omfattet av unntaket fra kongruensprinsippet.

Når det gjelder virkning av feil er det delte meninger blant høringsinstansene om disse bør føres mot egenkapitalen eller resultatføres. Både Bankforeningen og NRRF mener at slike virkninger bør resultatføres. Sistnevnte skriver:

«Når det gjelder kongruensprinsippet, og unntakene fra dette, er vi av den oppfatning at feil i tidligere års regnskap bør resultatføres. Dette gir etter vår mening en riktigere vurdering av resultatet på lang sikt enn om korreksjonen føres mot egenkapitalen. Det gir etter vår mening bedre informasjon å vise korreksjoner på egen linje i resultatregnskapet enn at det ikke vises i resultatregnskapet i det hele tatt.»

Oslo Børs går med henvisning til internasjonale regnskapsstandarder inn for «at feilen må være vesentlig og av spesiell karakter før den kan føres mot egenkapitalen. Dette bør utvikles gjennom god regnskapsskikk.»

Få høringsinstanser har kommentert spørsmålet om andre unntak fra kongruensprinsippet. Nærings- og energidepartementet mener at utvalgsflertallets forslag om at «andre unntak fra kongruensprinsippet skal gjøres når det er i samsvar med god regnskapsskikk» bør utgå, fordi regelen etter departementets syn lett vil innebære merarbeid for små og mellomstore bedrifter og vanskeliggjøre regnskapsavleggelsen for disse. Bankforeningen tar for sin del opp et spesifikt forslag til unntak fra kongruensprinsippet for verdiendringer på verdipapirer som holdes på mellomlang sikt. Det heter om dette:

«Om det ikke åpnes for en slik adgang, må en regne med at de fleste finansinstitusjoner vil ønske å sitte med en forholdsvis begrenset beholdning av slike verdipapirer, noe som må anses som uhensiktsmessig. Et unntak som nevnt ovenfor vil være spesielt viktig for finansinstitusjoner i og med at plasseringer i verdipapirer som regel vil være en viktig del av virksomheten i disse institusjonene, i motsetning til hva som i utgangspunktet gjelder for andre bedrifter.»

6.5.5 Departementets vurdering

Departementet mener som utvalgsflertallet at kongruensprinsippet bør fastsettes som et grunnleggende regnskapsprinsipp. Det foreslås derfor en bestemmelse om at alle inntekter og kostnader skal resultatføres.

Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at virkning av prinsippendring skal føres direkte mot egenkapitalen. Hva som i denne sammenheng skal forstås som prinsipp er omtalt i punkt 2.5. Ved prinsippendringer vil det måtte tas hensyn til akkumulerte virkninger som ikke har noe med regnskapsperiodens inntjening å gjøre. Departementet anser at dette gjelder generelt ved prinsippendringer og ser det som mest tjenlig at unntaket fra kongruensprinsippet ved prinsippendring ikke modifiseres i forhold til utvalgets forslag. Departementet slutter seg således ikke til forslaget fra Oslo Børs om at det i regnskapsstandard skal avgjøres om kongruensprinsippet skal fravikes eller ikke i forbindelse med prinsippendringer. Departementet viser for øvrig til at dette spørsmålet har sammenheng med bestemmelsen om omarbeiding av sammenligningstall og viser til drøfting av dette i punkt 9.2.

Departementet mener at det ikke bare er prinsippendring som følger av endring i regler eller standarder som skal gi fravik fra kongruensprinsippet. Fravik er etter departementets syn like aktuelt ved prinsippendring som bare gjelder en enkelt regnskapspliktig. Det er etter departementets syn heller ikke avgjørende om den enkelte regnskapspliktige er forpliktet til prinsippendringen, som ved skifte fra lite til større foretak, eller om det skyldes et valg. Det vises imidlertid til at kravet til ensartet og konsistent prinsippanvendelse, jf. punkt 6.6, begrenser den regnskapspliktiges adgang til etter eget valg å endre prinsipper. Departementet finner for øvrig ikke grunn til å særskilt regulere overgang fra vurdering etter forutsetningen om fortsatt drift til avvikling.

De nevnte vurderinger vedrørende prinsippendringer bør langt på vei legges til grunn også når det gjelder virkningen av feil i tidligere årsregnskap. Departementet deler det syn som uttrykkes bl.a. i Oslo Børs uttalelse om at det bare er feil som er vesentlige som skal føres mot egenkapitalen. Departementet mener at det følger av etablert praksis at det er korrigeringer av betydning for å bedømme stilling og resultat på grunnlag av regnskapet som klassifiseres regnskapsmessig som feil. Andre korreksjoner, som ikke har en slik betydning, føres over resultatet etter hovedregelen om kongruensprinsippet. Departementet legger til grunn at den nærmere avgrensning av feil og mindre betydningsfulle korreksjoner vil utvikles gjennom god regnskapsskikk.

Departementet foreslår i samsvar med utvalgsflertallet at andre unntak fra kongruensprinsippet skal gjøres når det er i samsvar med god regnskapsskikk. Dette vil bl.a. kunne gjelde virkning av valutaomregning av utenlandske datterselskap. Det vises til utvalgets drøfting i NOU 1995:30 s. 168-69.

Departementet foreslår i motsetning til utvalget at små foretak skal være fritatt fra de obligatoriske unntakene fra kongruensprinsippet. Dette innebærer at små foretak kan føre virkning av feil og prinsippendring over resultatregnskapet. Det skal uansett gis opplysninger om virkning av endring av regnskapsprinsipp etter notebestemmelsen i § 8-9 annet ledd.

6.6 Ensartet og konsistent prinsippanvendelse

6.6.1 Gjeldende rett

Med ensartet prinsippanvendelse menes at den enkelte regnskapspliktige anvender likt regnskapsprinsipp for like transaksjoner og hendelser. Et krav om ensartet prinsippanvendelse har relevans såvel for selskapsregnskapet som for konsernregnskapet.

Norsk regnskapslovgivning har ikke noen bestemmelse om ensartet prinsippanvendelse i selskapsregnskapet, men i følge utvalget må et slikt prinsipp anses som god regnskapsskikk.

Etter aksjeloven §11-13 annet ledd første punktum skal konsernregnskapet inneholde et sammendrag av konsernselskapenes regnskaper. Denne bestemmelsen er forstått slik at det skal være likhet mellom prinsippene i selskapsregnskapene og konsernregnskapet. I anbefaling til god regnskapsskikk for foretaksintegrasjon er det lagt til grunn at konsernregnskapet skal utarbeides etter ensartede prinsipper for hele konsernet i de tilfeller hvor regnskapslovgivningen og god regnskapsskikk tillater flere alternativer.

Kravet om ensartethet for konsernet kan bare oppnås ved at konsernselskapene anvender konsernets regnskapsprinsipper i selskapsregnskapene. Unntak er antatt å gjelde for utenlandsk datterselskap som utarbeider selskapsregnskap etter andre regler.

Med konsistent prinsippanvendelse menes at den regnskapspliktige over tid bruker samme regnskapsprinsipp. Norsk regnskapslovgivning har ingen bestemmelse om konsistent prinsippanvendelse, men et slikt prinsipp er i følge utvalget regnet blant de grunnleggende prinsippene som regnskapslovgivningen bygger på.

6.6.2 EØS-rett

Direktivene har ingen bestemmelse om ensartet prinsippanvendelse for selskapsregnskapet. Syvende direktiv har imidlertid bestemmelser om lik prinsippanvendelse i selskapsregnskap og konsernregnskap. Etter artikkel 29 nr. 1 skal aktiva og passiva i det konsoliderte regnskap verdifastsettes etter ensartede metoder og i samsvar med nærmere angitte bestemmelser i fjerde direktiv. Etter artikkel 29 nr. 2 bokstav a skal foretak som utarbeider konsernregnskap, anvende de samme prinsippene for vurdering som de som anvendes i dets eget årsregnskap. Medlemslandene kan imidlertid tillate eller kreve andre vurderingsprinsipper i konsernregnskapet enn de som er anvendt i morselskapets selskapsregnskap. I følge opplysningene i NOU 1995:30 s. 92 har alle medlemsland unntatt Portugal og Hellas tillatt anvendelse av andre prinsipper i konsernregnskapet.

Prinsippene/metodene for vurdering i konsernregnskapet må i alle tilfeller være i samsvar med vurderingsreglene i fjerde direktiv, jf. artikkel 29 nr. 2 bokstav a. Når foretak som inngår i konsolideringen har benyttet vurderingsprinsipper som avviker fra de som benyttes i konsernregnskapet skal det etter artikkel 29 nr. 3 foretas ny verdsettelse i samsvar med regnskapsprinsippene i konsernregnskapet.

Fjerde direktiv artikkel 31 nr. 1 bokstav b stiller krav til konsistent prinsippanvendelse ved at verdsettingsmetodene ikke kan endres fra et regnskapsår til et annet.

Som nevnt ovenfor krever syvende direktiv artikkel 29 nr. 2 bokstav a at vurdering i konsernregnskapet skal være i samsvar med vurderingsreglene i fjerde direktiv. Dette innebærer et krav om konsistent prinsippanvendelse også i konsernregnskapet. Det følger videre av syvende direktiv artikkel 25 at reglene som anvendes ved konsolideringen ikke kan endres fra et regnskapsår til et annet.

6.6.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget skriver at prinsippet om ensartet prinsippanvendelse er en del av det konseptuelle rammeverket både for IASC og FASB, og at det er en del av god regnskapsskikk i Norge. Om betydningen av prinsippet skriver utvalget (NOU 1995:30, s. 88):

«I de tilfeller lovgivning og standarder tillater valgfrihet, bør det enkelte foretak anvende ensartede regnskapsprinsipper for like transaksjoner og hendelser. Prinsippet om ensartethet i anvendelsen av regnskapsprinsipper er utledet av kvalitetskravet om sammenlignbarhet, og er av like stor betydning for sammenlignbarheten som det grunnleggende konsistensprinsippet. Prinsippet om ensartethet bør derfor inngå i samlingen av grunnleggende regnskapsprinsipper.»

Kravene om at ensartet prinsippanvendelse også skal gjelde for sammenhengen mellom konsernregnskap og selskapsregnskap, foreslås ikke videreført av utvalget. Utvalget er likevel prinsipielt av den oppfatning at prinsippanvendelsen i selskapsregnskapet og konsernregnskapet bør være lik. Utvalget viser til at det er et grunnleggende prinsipp for utarbeidelse av konsernregnskap at konsernregnskapet skal bygge på de konsoliderte selskapenes regnskaper. Det pekes på at de fleste land åpner for ulik prinsippanvendelse i konsernregnskap og selskapsregnskap, særlig på bakgrunn av den virkningen forholdet mellom regnskap og skatt kan ha for anvendelse av regnskapsprinsipper. Frankrike trekkes fram som eksempel på at konsernregnskapet fristilles for å kunne tilpasses utenlandske eller internasjonale regnskapsstandarder. I følge utvalget kompliserer dette analyse av franske regnskaper ved at konsernregnskapet kan utarbeides på fritt grunnlag i forhold til konsernselskapenes selskapsregnskaper.

Om sammehengen mellom konsernregnskap og selskapsregnskap skriver utvalget bl.a. følgende (NOU 1995:30 s. 93):

«I USA innførte SEC i 1991 forbud mot å endre datterselskapenes regnskaper ved konsolideringen for å tilpasse prinsippanvendelsen til en ensartet anvendelse for konsernet, og slo dermed fast at konsernregnskapet skal bygge på de konsoliderte selskapenes regnskaper. Revisjonsfirmaet Arthur Andersen forfekter det samme synspunktet. I publikasjonen Accounting Standards for Business Enterprises Throughout the World (1987 s. 102), heter det:

«To the extent feasible, each subsidiary should also apply those standards in any other financial statements that it prepares for external financial reporting purposes. (...). However, a subsidiary should use a different standard in its local reporting only if use of the standard applied for consolidation purposes is not permitted for local reporting purposes.»

Utvalget er prinsipielt enig i det synspunktet som her kommer til uttrykk. Den beste løsningen er informative selskapsregnskaper og konsernregnskap bygget på slike. Informative selskapsregnskaper kan oppnås ved at det innføres flere særregler for periodisering i skatteloven og ved en kritisk implementering av direktivbestemmelsene. Kombinasjonen av konformitetskrav i resultatbeskatningen i Norge og de begrensninger som fjerde direktiv vil komme til å legge på utvikling av norsk regnskapspraksis, gjør det imidlertid aktuelt å velge en nest beste løsning. Denne innebærer at prinsippanvendelsen i konsernregnskap og selskapsregnskap kan være forskjellig.»

Et mindretall i utvalget slutter seg til at prinsippanvendelsen i konsernregnskap og selskapsregnskap kan være forskjellig, men vil ha lagt til at prinsippanvendelsen som hovedregel skal være lik. Mindretallet mener dessuten at artikkel 29 nr. 3 annet og tredje punktum innebærer en rett for konsernselskaper til i unntakstilfeller å unnlate å tilpasse seg konsernets prinsipper. Mindretallet mener at denne bestemmelsen må tas inn i det norske regelverket.

Om konsistensprinsippet skriver utvalget (NOU 1995:30 s. 88):

«Konsistensprinsippet er at de samme prinsipper og metoder anvendes fra en periode til neste. Hovedformålet med regnskapet er å måle periodens resultat. Utviklingen av resultatet over tid er utgangspunktet for å vurdere inntjeningsevnen. Konsistensprinsippet skal sikre at resultatene er sammenlignbare mellom de ulike periodene.

Konsistensprinsippet er del av det konseptuelle rammeverket for IASC og FASB og er inkludert blant de alminnelige prinsippene for vurdering i artikkel 31 i direktivet. Prinsippet er også blant de grunnleggende prinsippene som norsk regnskapslovgivning bygger på.

Det er viktige unntak fra konsistensprinsippet. Endring av regnskapsprinsipp kan forekomme ved endring i regnskapslovgivningen, som følge av en regnskapsstandard eller ved endring av god regnskapsskikk. Et selskap kan ellers ifølge foreløpig regnskapsstandard om ekstraordinære inntekter og kostnader, bare skifte til et annet prinsipp når det fører til bedre periodisering. Utvalget er enig i den siste begrensningen i adgangen til å skifte prinsipp. Utvalget mener videre på bakgrunn av drøftelsen i avsnittet foran om prinsippvalg, at det også bør være plikt til å skifte til et bedre prinsipp.

Hvis det foretas endring av regnskapsprinsipp, følger det av konsistensprinsippet at det må opplyses om endringen. (...)»

Om konsistens i konsernregnskapet skriver utvalget (NOU 1995:30, s. 91):

«Anvendelse av konsistensprinsippet i konsernregnskapet trenger noen kommentarer. Når konserndannelsen skjer ved oppkjøp, skal alle eiendeler og forpliktelser som er anskaffet/opptatt ved oppkjøpet balanseføres til verdien på oppkjøpstidspunktet. Behandlingen i konsernregnskapet etter oppkjøpstidspunktet skjer ved konsistent anvendelse av konsernets prinsipper.

Når konserndannelse ved aksjebytte er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, skal det gjøres kontinuitetsunntak i konsernregnskapet. Eiendeler og gjeld i datterselskapet videreføres i konsernregnskapet til de balanseførte verdiene. Dermed vil begge selskapenes eiendeler og gjeld videreføres til balanseførte verdier. Dette tilsier også at konsistensprinsippet skal følges og at det normalt ikke skal foretas prinsippendringer ved sammenslåing. På den annen side skal konsernregnskapet utarbeides etter ensartede prinsipper. Prinsippet om ensartethet i prinsippanvendelse må gå foran konsistensprinsippet ved konflikt mellom disse. Hvis selskapene har anvendt forskjellige prinsipper, må det foretas en harmonisering ved sammenslåingen. I spørsmålet om hvilke prinsipper som skal velges: morselskapets, datterselskapets, en kombinasjon eller eventuelt nye prinsipper, bør de samme krav gjelde som for prinsippendringer generelt. Det betyr at konsernet ved prinsippharmoniseringen bare kan skifte til prinsipper som fører til bedre periodisering.»

6.6.4 Høringsinstansenes merknader

Statistisk sentralbyrå peker på den styrking av regnskapsregelverket som følger av et generelt krav om ensartet prinsippanvendelse og færre valgmuligheter for de regnskapspliktige. I sin høringsuttalelse skriver Statistisk sentralbyrå bl.a. følgende:

«I følge paragraf 4-8 skal årsregnskapet utarbeides etter ensartede prinsipper, som skal anvendes konsistent over tid. Dette er nok ment som en paragraf som primært retter seg mot den enkelte regnskapspliktige, men som i sitt innhold også bør gjelde som alminnelig prinsipp for enhetlig regnskapsføring mellom foretak. Prinsippet blir slikt forstått også relevant for forskriftsmyndighet og standardsettende organ i deres arbeid med utforming av mer detaljerte krav/anbefalinger i henhold til loven. Ved at loven selv gir færre valgmuligheter for regnskapsføringen, vil prinsippet om ensartethet få høyere status sammenholdt med de øvrige regnskapsprinsippene. I nevnte paragraf er det foreslått en tilleggsbestemmelse om at prinsippanvendelsen kan være forskjellig i selskapsregnskapet og konsernregnskapet. I tråd med det som er nevnt foran går vi i mot denne tilføyelsen.»

NHH (Institutt for regnskap og revisjon, IRR) mener også at valgmuligheten i § 4-8 annet punktum bør utgå. I høringsuttalelsen heter det:

«Prinsipielt er IRR helt uenige i at prinsippanvendelsen i konsernregnskap og selskapsregnskap kan være forskjellig.

Det må være et overordnet syn at det er samsvar mellom de to regnskapene når det gjelder de prinsipper som legges til grunn. IRR anser dette som en fundamental filosofi som det er innarbeidet tradisjon for.

IRR finner det dessuten uheldig at det er opp til konsernet selv å eventuelt bruke forskjellige prinsipper, jfr. «kan». Forskjellig anvendelse kan ha ulike motiver og vil være uheldig for de fleste brukere.»

Norske Finansanalytikeres Forening peker på at konsernregnskapet og selskapsregnskapet har et noe forskjellig anvendelsesområde. Dette bør etter foreningens vurdering hensyntas i bestemmelsene om vurderingsprinsippene for konsernregnskapet. Norske Finansanalytikeres Forenings skriver om dette:

«NFF er av den oppfatning at konsernregnskapet er av størst betydning for de profesjonelle regnskapsbrukere. I de børsnoterte foretakene benyttes selskapsregnskapene kun for å vurdere utbytteevnen. NFF vil derfor anmode Departementet om å foreta en grundig vurdering av medlemslandsopsjonen i 7. direktivs artikkel 29 nr. 2. NFF vil foreslå at denne opsjonen implementeres slik at det gis en mulighet til å benytte andre vurderingsprinsipper i konsernregnskapet. Dette vil kunne bedre konsernregnskapets informasjonsverdi ved at eventuelle skattemessige vurderinger, knyttet til selskapsregnskapet, ikke overføres til konsernregnskapet.»

Også Økokrim tar utgangspunkt i at konsernregnskapet og selskapsregnskapet har forskjellig anvendelsesområde og tar til orde for en vesentlig utvidelse av adgangen til ulik prinsippanvendelse i konsernregnskap og selskapsregnskap. Økokrim skriver følgende om dette:

«Økokrim er av den oppfatning at et morselskaps selskapsregnskap og konsernregnskapet til dels har noe ulikt formål. Konsernregnskapet er av særlig betydning for eiere og potensielle investorer, mens selskapsregnskapet er av betydning bl.a. for selskapets långivere. Den situasjon at formålene ikke er sammenfallende, kan betinge bruk av ulike prinsipper i regnskapene, slik regnskapslovutvalget også har åpnet for. (...)

Økokrim mener at det bør vurderes om enkelte av de forslag som regnskapslovutvalget fremmer, med fordel bør begrenses til å gjelde for konsernregnskapet. Dette kan bl.a. begrunnes med at formålet med de to regnskapsoppstillinger er ulikt, og at flere hensyn derved kan ivaretas parallelt. Vi vil videre påpeke at det overveiende antall virksomheter som har behov for å gi ytterligere informasjon til investorer mv, utgjøres av konserner som avgir konsernregnskap i tillegg til selskapsregnskapet.»

Økokrim antyder at prinsippet om at usikre regnskapsstørrelser skal settes til forventet verdi, plikten til å balanseføre utgifter til forskning og utvikling, markedsverdiprinsippet for kursnoterte finansielle omløpsmidler, dagskursprinsippet for pengeposter i utenlandsk valuta og skillet mellom finansiell og operasjonell leasing kunne vurderes å bare gjelde for konsernregnskapet.

6.6.5 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at det bør lovfestes et grunnleggende prinsipp om ensartet prinsippanvendelse i årsregnskapet. Departementet slutter seg videre til forslaget om en bestemmelse om at regnskapsprinsippene skal anvendes konsistent over tid. Prinsippendring fra en regnskapsperiode til en annen skal etter dette bare skje hvis det nye prinsippet gir en bedre periodisering. Hva som skal regnes som bedre periodisering må avgjøres både ut fra grunnleggende prinsipper og ut fra konkrete forhold hos den enkelte regnskapspliktige.

Det er i utredningen foreslått et unntak fra prinsippet om ensartet prinsippanvendelse slik at konsernregnskapet kan utarbeides etter andre prinsipper enn selskapsregnskapet. Departementet viser til at formålet med konsernregnskapet er å vise resultat og stilling for de konsoliderte foretakene som en økonomisk enhet. Det grunnleggende prinsippet om ensartethet i anvendelse av prinsipper bør etter departementets syn også gjelde konsernet som enhet. Departementet viser i denne sammenheng til at både norsk god regnskapsskikk og direktivets hovedregel krever ensartethet for konsernet, jf. anbefaling til god regnskapsskikk for foretaksintegrasjon og syvende direktiv artikkel 29 nr. 1.

Prinsipielt er det departementets oppfatning at både selskapsregnskap og konsernregnskap skal bygge på de regnskapsprinsipper som gir best informasjon om selskapets inntjening. Dette tilsier ensartet prinsippanvendelse i de ulike elementene av årsregnskapet, og derfor ensartet prinsippanvendelse i hele konsernet.

Betydningen av en adgang til forskjellig prinsippanvendelse vil avhenge av hvor stor valgfrihet som innarbeides i lovregler og regnskapsstandarder. Dersom loven i liten grad åpner for ulike alternativer innenfor de grunnleggende regnskapsprinsippene, vil betydningen av slik adgang være begrenset. Utvalgets forslag om å åpne for slik adgang må ses på bakgrunn av at valgadgangen er foreslått innsnevret i forhold til direktivene. Konsekvensene av å tillate ulik prinsippanvendelse vil derfor være begrenset i utvalgets forslag. Ettersom departementet foreslår en videre valgadgang enn utvalget, bl.a. mht. regnskapsføring av immaterielle eiendeler, kan det være grunn til å stramme inn i forhold til utvalgets forslag på dette punktet.

Som påpekt av utvalget og høringsinstansene vil behovet for ulik prinsippanvendelse i selskapsregnskap og konsernregnskap også henge sammen med forholdet mellom regnskap og skatt og virkningen på anvendelse av regnskapsprinsipper. En adgang til ulik prinsippanvendelse vil gi rom for omarbeiding i konsernregnskapet av vurderinger som er foretatt av skattemessige hensyn i selskapsregnskapet. Betydningen av en slik adgang til omarbeiding er mao. større jo sterkere bindingen er mellom selskapsregnskap og skatt. Denne bindingen omtales som konformitetskravet i utredningen.

Departementet vil også vise til de målsettinger som er uttrykt av EU-kommisjonen mht. harmonisering mellom syvende direktiv om konsernregnskap og internasjonale regnskapsstandarder. Målsettingene framkommer bl.a. i en såkalt «communication» fra EU-kommisjonen 14. november 1995 (COM 95 (508)) som fastsetter en strategi for å oppnå økt grad av internasjonal harmonisering på regnskapsområdet. Kommisjonen har med denne framgangsmåten forsøkt å imøtekomme større europeiske konserners ønsker om å benytte andre regnskapsprinsipper i konsernregnskapet når de henvender seg til internasjonale kapitalmarkeder. En slik adgang vil kunne innebære at selskapene slipper å utarbeide konsernregnskap etter to sett regler som kan gi ulike regnskapsmessige resultater.

Kommisjonen har i første omgang klarlagt at det kun er få områder hvor gjennomføring av direktivene med nødvendighet vil komme i konflikt med kravene etter International Accounting Standards (IAS) for konsernregnskapet. Gjennomføringen i nasjonal lovgivning vil likevel kunne innebære større grad av konflikt med IAS avhengig av hvilke valg medlemsstatene har foretatt innenfor direktivenes valgmuligheter. En forutsetning for å kunne nytte IAS i konsernregnskapet er at adgangen til forskjellig prinsippanvendelse for konsernregnskap og selskapsregnskap benyttes. Det er kommisjonens målsetting å bringe fullstendig samsvar mellom IAS og direktivene, slik at europeiske selskaper innenfor rammen av EU-retten kan avlegge konsernregnskaper som er i overensstemmelse med IAS. I tråd med kommisjonens strategi for harmonisering, kan dette enten oppnås ved justeringer i IAS eller om nødvendig ved endringer i direktivene. Videre er det en uttalt målsetting hos kommisjonen over tid å kunne etablere enighet og felles standpunkter medlemslandene imellom til forslag som fremmes av IASC.

Ut fra en samlet vurdering har departementet kommet til at kravet om ensartet prinsippanvendelse i konsernregnskap og selskapsregnskap skal være hovedregelen. Dette er i samsvar med utvalgets prinsippielle oppfatning, samt uttalelser fra Statistisk sentralbyrå og NHH. Departementets forslag innebærer at morselskapet skal anvende de samme prinsippene i selskapsregnskap og konsernregnskapet.

Departementet foreslår bestemmelser om at konsernregnskapet skal vise mor- og datterselskapene som en enhet. Det foreslås også en bestemmelse om at konsernregnskapet skal bygge på foretakenes selskapsregnskaper. Det foreslås videre at datterselskap som konsolideres skal utarbeide selskapsregnskap etter de samme prinsipper som morselskapet. Dette forutsetter at morselskapet bruker sin bestemmende innflytelse til å fastsette datterselskapets regnskapsprinsipper. Unntak må imidlertid gjelde for utenlandsk datterselskap dersom lovgivningen i det land datterselskapet er etablert, er til hinder for at datterselskapet benytter de samme prinsipper som morselskapet i selskapsregnskapet. Departementet foreslår et unntak fra kravet til ensartet prinsippanvendelse i samsvar med dette. I samsvar med syvende direktiv artikkel 29 nr. 3 foreslås det videre at konsernregnskapet i slike tilfeller skal bygge på selskapsregnskapet omarbeidet i samsvar med de regnskapsprinsipper som benyttes i konsernregnskapet.

Departementet er oppmerksom på at kravet til ensartethet kan være praktisk vanskelig å oppfylle i forbindelse med endring av regnskapsprinsipp i konserner med et betydelig antall konsernselskaper. Det vil i slike tilfeller kunne være behov for å gjennomføre prinsippendringer over en lengre periode enn ett regnskapsår. Av hensyn til slike praktiske problemer foreslår departementet at datterselskap i en overgangsperiode kan utarbeide selskapsregnskap etter andre prinsipper enn morselskapet dersom kravet til ensartethet er praktisk umulig å gjennomføre i forbindelse med prinsippendring.

Departementet vil understreke at internasjonal utvikling kan komme til å gjøre det ønskelig med en ny vurdering av de foreslåtte kravene til lik prinsippanvendelse. Dette vil særlig kunne være aktuelt dersom notering på andre lands børser i større grad enn idag forutsetter regnskapsføring i samsvar med IAS, og det oppstår en motsetning mellom norske regnskapsregler og IAS. Spørsmålet må også ses i lys eventuelle endringer i fjerde og syvende direktiv, jf. EU-kommisjonens «communication» som det er redegjort for over.

Departementet er for øvrig ikke enig med utvalgets mindretall i at konsernselskaper må anses å ha en rett etter syvende direktiv til å anvende andre prinsipper enn konsernets prinsipper. Direktivet inneholder imidlertid en opplysningsplikt i de tilfeller prinsippanvendelsen er forskjellig.

Departementet slutter seg til utvalgets drøfting vedrørende anvendelse av konsistensprinsippet i konsernregnskapet (NOU 1995:30, s. 92). Når konserndannelse skjer ved oppkjøp, skal behandlingen i konsernregnskapet etter oppkjøpstidspunktet skje ved konsistent anvendelse av konsernets prinsipper. I tilfelle der det er kontinuitetsunntak for konserndannelsen slik at eiendeler og gjeld videreføres til balanseførte verdier, skal prinsippet om ensartethet i prinsippanvendelse etter departementets syn gå foran konsistensprinsippet. Hvis selskapene har anvendt forskjellige prinsipper, må det foretas en harmonisering ved sammenslåingen. Virkningene av en slik prinsippendring skal føres mot egenkapitalen, jf. drøftingen i punkt 6.5 om kongruensprinsippet. Departementet er videre enig med utvalget i at konsernet ved prinsippharmoniseringen bare kan skifte til prinsipper som fører til bedre periodisering, jf. departementets uttalelse om hva som regnes som bedre periodisering ovenfor.

6.7 Fortsatt drift forutsetningen

6.7.1 Gjeldende rett

Norsk regnskapslovgivning inneholder ingen eksplisitt bestemmelse om at fortsatt drift skal forutsettes ved utarbeidelse av årsregnskapet. Bl.a. anbefaling til GRS 0 om forutsetninger og bakgrunn for anbefalingene, inkluderer fortsatt drift forutsetningen i GRS-begrepet. I anbefalingen vedtatt av NSRFs styre 15. januar 1980 (endret 19. desember 1986) under overskriften «God regnskapsskikk - definisjon og tolking» lyder siste avsnitt:

«Videre understrekes at forutsetningen ved regnskapsoppgjøret er fortsatt drift. Anerkjent regnskapsteori og -praksis forutsetter at bedriften vil fortsette i overskuelig fremtid og at den ikke har til hensikt eller det vil være nødvendig å likvidere eller innskrenke virksomheten i vesentlig grad.»

6.7.2 EØS-rett

I fjerde direktiv artikkel 31 nr. 1 bokstav a heter det at medlemsstatene skal sørge for at verdsettingen av postene oppført i årsregnskapet gjøres i samsvar med det alminnelige prinsippet om at selskapet antas å fortsette sin virksomhet.

6.7.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget foreslår at en forutsetning om fortsatt drift fastsettes blant de grunnleggende regnskapsprinsippene. Utvalget påpeker at fortsatt drift forutsetningen dreier seg om en antakelse, og at det kan være usikkerhet knyttet til om antakelsen er riktig. Det er sitert fra Henderson og Peirson som skriver: «Contemporary accounting assumes, in absence of evidence to the contrary, that the entity will remain in operations for the foreseeable future.» Utvalget uttaler at forutsetningen om fortsatt drift ikke bare gjelder fortsatt eksistens for selskapet, men også at samme virksomhet skal fortsette.

Utvalget uttaler følgende om sammenhengen med aksjelovgivningen (NOU 1995:30 s. 86):

«Aksjelovens regler om selskapskapitalen har betydning for usikkerheten om fortsatt drift forutsetningen. Gjeldende aksjelov stiller ingen bestemte krav til egenkapitalens størrelse bortsett fra kravet til minste aksjekapital og plikten til å foreta avsetninger til bundet egenkapital. Det er likevel regler som kommer inn når regnskapsført egenkapital er lav. Etter aksjeloven § 11-12 fjerde ledd er det opplysningsplikt i årsberetningen når balansen viser at 2/3 av aksjekapitalen er tapt. Det skal også gis uttalelse om det er grunn til å iverksette tiltak for å sikre fortsatt drift, eller eventuelt å oppløse selskapet.

I utkast til ny aksjelov er det foreslått to nye bestemmelser om egenkapitalens størrelse og handleplikt ved betydelig tap av egenkapital. (...) Aksjelovutkastet § 3-5 annet ledd krever at egenkapitalen til enhver tid skal være forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av den virksomhet som selskapet driver. Utkastets § 3-6 pålegger selskapet en handleplikt når mer enn halve aksjekapitalen er tapt. Opplysningsplikten i årsberetningen er i utkastets § 8-12 fjerde ledd foreslått endret til å inntre når 1/3 av aksjekapitalen er tapt. Eventuelle nye regler om egenkapitalens størrelse og handleplikt ved betydelig tap av egenkapital, sammen med opplysningsplikt som inntrer tidligere enn før, vil kunne redusere usikkerheten i spørsmålet om når fortsatt drift forutsetningen skal forkastes.»

Det heter videre (NOU 1995:30 s. 86):

«Det må også tas stilling til hvordan en bestemmelse om fortsatt drift forutsetningen skal formuleres. Implementering av direktivbestemmelsen som den er, har liten hensikt. Forutsetningen må ha et visst reelt grunnlag. (...) Spørsmålet er hvor sterke indikasjoner det skal være på det motsatte, før nullhypotesen, forutsetningen om fortsatt drift, skal forkastes. Det må foretas en avveining mellom feil av type I og type II. Feil av type I er å forkaste fortsatt drift forutsetningen når den er riktig. Feilen innebærer vurdering til realisasjonsverdier når selskapet likevel er «going concern», og kan forårsake avvikling. Feil av type II er å akseptere fortsatt drift forutsetningen når den er feil. Feilen innebærer vurdering av eiendeler og gjeld som om virksomheten skal fortsette når det viser seg at selskapet likevel blir avviklet.»

Det framgår at utvalget mener at ytterligere retningslinjer vedrørende fortsatt drift forutsetningen kan være hensiktsmessig. Utvalget skriver videre (s. 87):

«Utredning av slike retningslinjer ligger utenfor tidsrammen for utvalgets arbeid. Utvalget vil begrense seg til å foreslå en bestemmelse om at årsregnskapet skal utarbeides under forutsetning om fortsatt drift så lenge det ikke er mest sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet.

Utvalget mener at det er nødvendig med en redegjørelse for fortsatt drift forutsetningen i årsberetningen. Det skal bekreftes at årsregnskapet er utarbeidet under forutsetning om fortsatt drift. Dersom det er tvil om foretaket kan fortsette virksomheten, skal det redegjøres for usikkerheten. Denne opplysningsplikten gjelder i tillegg til den foreslåtte opplysningsplikten som inntrer når 1/3 av aksjekapitalen er tapt. Dersom fortsatt drift forutsetningen forkastes, skal det redegjøres for utarbeidelsen av årsregnskapet på grunnlag av avvikling.»

6.7.4 Høringsinstansenes merknader

Det synes ikke å være uenighet blant høringsinstansene om at fortsatt drift forutsetningen skal inngå blant de grunnleggende regnskapsprinsippene. Flere høringsinstanser framholder imidlertid at grensen for utarbeidelse av avviklingsregnskap kan synes noe lav. Dette gjelder Kredittilsynet, Norsk RegnskapsStiftelse, NSRF og NRRF. De fleste av disse forstår formuleringen om at fortsatt drift kan legges til grunn «så lenge det ikke er mest sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet», som en grense på 50 pst. sannsynlighet for avvikling. NSRF mener at utvalgets drøfting ikke medfører en så lav terskel for avviklingsregnskap og foreslår at begrepet «mest sannsynlig» erstattes med «åpenbart». NRRF foreslår begrepet «overveiende sannsynlig» og skriver:

«Vi er også av den oppfatning at unntaket til fortsatt drift-regelen er for streng. I praksis vil det være vanskelig for et foretak å overleve dersom man på et for tidlig tidspunkt blir tvunget til å utarbeide regnskap med avvikling for øye. Det blir også problemer med en revaluering dersom det likevel viser seg at selskapet vil fortsette sin virksomhet. Vi er derfor av den oppfatning at fortsatt drift bør være en forutsetning inntil det er overveiende sannsynlig eller åpenbart at foretaket vil avvikle.»

Økokrim støtter utvalgets forslag til formulering:

«Økokrim er enig i at forutsetningen om fortsatt drift bør inntas som ett av de ti grunnleggende regnskapsmessige prinsippene, jf. utkastets § 4-9, og at det i årsberetningen bør være en plikt til å redegjøre for fortsatt drift-forutsetningen, jf. utkastets § 8-3. Generelt vil vi bemerke, uten å kunne påberope noen empirisk undersøkelse på dette punkt, at det i en periode med et usedvanlig høyt antall konkurser i Norge, synes å være avlagt svært få norske årsregnskaper med utgangspunkt i andre alternativer enn fortsatt drift. Mye tyder derfor på at det skal svært meget til før fortsatt drift-forutsetningen fravikes. Det er et betydelig behov for å innskjerpe at dette alternativet ikke kan benyttes «når det er mest sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet», (...).»

Noen høringsinstanser stiller spørsmål ved utvalgets drøfting av om fortsatt drift gjelder virksomheten eller foretaket. Kredittilsynet skriver at det er naturlig å knytte opphør opp mot selskapet som en juridisk enhet. NSRF skriver at bestemmelsen må regulere fortsatt drift for den juridiske enheten, ikke de enkelte virksomhetsområder. Dette vil etter foreningens syn komme klart fram hvis ordet «virksomheten» erstattes med «foretaket» i bestemmelsen.

6.7.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets drøfting av forutsetningen om fortsatt drift.

Departementet vil vise til at det i nye aksjelover er fastsatt at aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper skal ha en forsvarlig egenkapital ut fra virksomhetens risiko og omfang, jf. lovenes § 3-4. Videre pålegges styret en handleplikt dersom egenkapitalen må antas å være lavere enn forsvarlig. Styret skal i slike tilfeller innkalle generalforsamlingen og gi en redegjørelse for selskapets økonomiske stilling og foreslå tiltak, jf. de nye aksjelovenes § 3-5. Det samme gjelder dersom det må antas at selskapets egenkapital er blitt mindre enn halvparten av aksjekapitalen. Departementet legger til grunn at dersom egenkapitalen i aksjeselskaper eller allmennaksjeselskaper er blitt lavere enn de grensene som her framkommer, skal grunnlaget for fortsatt drift vurderes. Dette bør etter departementets syn likevel ikke med nødvendighet innebære at det skal utarbeides et avviklingsregnskap. Dersom det er usikkerhet knyttet til grunnlaget for fortsatt drift, skal dette etter departementets forslag opplyses i årsberetningen. Det vises til kapittel 11 for en nærmere redegjørelse vedrørende kravene til årsberetningen.

Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at et krav om avviklingsregnskap når sannsynligheten for avvikling overstiger 50 prosent, er for strengt. Departementet har valgt å sette terskelen noe høyere ved å velge formuleringen «så lenge det ikke er sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet».

Departementet mener i likhet med Kredittilsynet og NSRF at fortsatt drift forutsetningen gjelder den relevante regnskapsenheten, som er en juridisk enhet ved selskapsregnskapet og en økonomisk enhet ved konsernregnskapet. Det betyr at fortsatt drift forutsetningen er oppfylt hvis det ikke er sannsynlig at den enheten som regnskapet gjelder, må avvikle. Det foranstående må gjelde selv om det skulle være aktuelt å avvikle et virksomhetsområde.

Departementet ser det også som klargjørende å supplere fortsatt drift forutsetningen med en bestemmelse om hvordan regnskapet skal utarbeides dersom forutsetningen ikke er til stede. Etter departementets forslag skal eiendeler og gjeld vurderes til virkelig verdi ved avvikling dersom det er sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet.

6.8 God regnskapsskikk

6.8.1 Gjeldende rett

Gjeldende regnskapslovgivning stiller et generelt krav om at regnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk, jf. aksjeloven § 11-4.

6.8.2 EØS-rett

Fjerde direktiv artikkel 2 nr. 3 lyder:

«Årsregnskapet skal gi et pålitelig bilde av selskapets aktiva og passiva, økonomiske stilling og resultat.»

Den engelske ordlyden for pålitelig bilde er «true and fair view». Den engelske ordlyden brukes ofte også i norsk regnskapslitteratur.

6.8.3 Lovutvalgets forslag

Utvalget (flertallet) foreslår at det fastsettes som et grunnleggende prinsipp at årsregnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk. Utvalget uttaler bl.a. følgende (NOU 1995:30 s. 27 og 28):

«God regnskapsskikk er et dynamisk begrep, som tillater praksis å utvikle seg når økonomiske forhold endres, og foretakene foretar nye typer av transaksjoner eller står over for nye hendelser som skal regnskapsføres. Rammelovgivning i stedet for detaljerte regler gir rom for utøvelse av profesjonell bedømming. Regnskapslovgivningen bygger imidlertid på en samling av grunnleggende regnskapsprinsipper, som også delvis er kommet til uttrykk i noen av lovreglene. Disse grunnleggende prinsippene kan betraktes som et implisitt konseptuelt rammeverk, som god regnskapsskikk må bygge på. God regnskapsskikk betyr derfor samsvar med rammelovgivning og grunnleggende regnskapsprinsipper, samt almen aksept i praksis. (...)

Hovedregelen om god regnskapsskikk er aksjelovens bestemmelse om at årsoppgjøret skal settes opp i samsvar med god regnskapsskikk, og tilsvarende regnskapslovens bestemmelse om bokføring og årsoppgjør i samsvar med god regnskapsskikk. Enkelte andre bestemmelser inneholder også henvisning til god regnskapsskikk. Slik henvisning kan skjerpe en bestemmelse. For eksempel skal nedskrivning av anleggsmiddel bare foretas når det er nødvendig etter god regnskapsskikk. Anvendelse av egenkapitalmetoden for vurdering av aksjer i tilknyttet selskap skal være i samsvar med god regnskapsskikk. Konsernregnskap skal settes opp som god regnskapsskikk krever det. Alle de tre eksemplene er viktige områder hvor lovgiver har funnet å ville presisere kravet til god regnskapsskikk, og hvor henvisningen virker skjerpende på selve bestemmelsen.

Enkelte lovbestemmelser gir adgang til at bestemmelsene kan fravikes når det er forenlig med god regnskapsskikk. Et viktig eksempel er vurderingsreglene for omløpsmidler. Bestemmelsen definerer virkelig verdi, men forholdene kan tilsi en annen verdi i samsvar med god regnskapsskikk. Et annet viktig eksempel er bestemmelsene for regnskapsoppstillingene, som kan fravikes når det er forenlig med god regnskapsskikk.

God regnskapsskikk skal alltid være i samsvar med bestemmelsene i rammelovgivningen. Enkeltbestemmelser kan bare fravikes når bestemmelsen inneholder en eksplisitt regel om at den kan fravikes når dette er i samsvar med god regnskapsskikk.

Regnskapsstandarder og andre uttalelser om god regnskapsskikk vil være retningsgivende for utviklingen av god regnskapsskikk. Det er imidlertid opp til praksis om en standard blir tilstrekkelig utbredt til at den kan karakteriseres som en skikk. På den annen side stilles det kvalitative krav til praksis for at den skal kunne betraktes som god skikk. Det ligger derfor sterke føringer på praksis i form av kvalitative krav og samsvar med grunnleggende regnskapsprinsipper. Hvis de grunnleggende regnskapsprinsippene blir eksplisitt formulert i lovgivningen, vil føringene framstå som enda sterkere.»

Om forholdet mellom direktivets krav om «true and fair view» (TFV) og den rettslige standarden god regnskapsskikk (GRS) skriver utvalget (NOU 1995:30 s. 41):

«På grunnlag av at det foreligger en samling av nasjonale TFV-begreper og at begrepene er knyttet til utvikling i praksis, er det etter utvalgets oppfatning en frihet til å implementere en norsk variant av TFV-begrepet både med hensyn til ordlyd og regnskapsfaglig innhold. Hva angår det regnskapsfaglige innholdet, har utvalget foran konkludert med at substansen i det opprinnelige britiske TFV-begrepet har sterke likhetstrekk med GRS-begrepet, selv om det i utgangspunktet er forskjellig i form. Ved den britiske implementeringen av direktivene er forskjellen blitt enda mindre. Regnskapsfaglig er direktivene ikke til hinder for at GRS-begrepet kan beholdes. Hva angår ordlyden, ser utvalget ingen faglige grunner til å være med på en felles nordisk tilpasning i form av «et rettvisende bilde». Det foreligger uansett ingen nordisk rettsenhet på regnskapsrettens område. Utvalget vil anbefale at Norge implementerer kravet om at årsregnskapet skal gi et TFV ved å beholde kravet om utarbeidelse i samsvar med GRS.»

Et mindretall i utvalget går inn for en bestemmelse som gjør det klart at god regnskapsskikk har en supplerende funksjon i forhold til lovens regler.

6.8.4 Høringsinstansenes merknader

En rekke høringsinstanser har tatt opp forholdet mellom god regnskapsskikk og de øvrige grunnleggende regnskapsprinsipper som er foreslått av utvalget. Enkelte peker i denne sammenheng på at rammereguleringen bør legge til rette for harmonisering med internasjonale og utenlandske regnskapsstandarder. NSRF skriver bl.a. følgende om dette:

«Lovforslagets § 4-10 krever at årsregnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk, men likevel uten adgang til å overstyre de grunnleggende regnskapsprinsipper. Vi anser at det i spesielle tilfeller kan være et behov for fleksibilitet også i forhold til de grunnleggende regnskapsprinsipper, blant annet ut i fra ønsket om løpende harmonisering med internasjonale og utenlandske regnskapsstandarder.»

Oslo Børs skriver:

«Det fremgår av innstillingen som en kommentar til foreslåtte regnskapslov § 4-10 at «bestemmelsen fastsetter at årsregnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk ... Det er grunn til å presisere at denne bestemmelsen rettskildemessig ikke kan likestilles med de øvrige bestemmelsene i dette kapitlet. Man kan derfor ikke med grunnlag i § 4-10 [«at årsregnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk»] fravike andre grunnleggende regnskapsprinsipper eller, for den saks skyld, øvrige bestemmelser i denne lov. Bestemmelsen vil bare ha betydning når det gjelder å fastlegge gjeldende rett på områder som ikke er lovregulert, eller når det gjelder å presisere innholdet av bestemmelser i loven.»

Oslo Børs er i utgangspunktet enig i denne bemerkning, men Oslo Børs vil understreke at den diskusjon som er gjennomført i NOU'en vedrørende de enkelte lovbestemmelser må forstås dit at de peker på ønskelige løsningsmålsetninger, og at utviklingen må skje gjennom utvikling av god regnskapsskikk og regnskapsstandarder. Dette må bety at den foreslåtte lovtekst sees som en systematisering av det grunnlag som også i dag er normgivende for regnskapsutviklingen i Norge, mens en konsekvent gjennomføring av alle prinsippene nødvendigvis må ta noe tid, og skje i tråd med den internasjonale utviklingen. Oslo Børs vil understreke behovet for at diskusjonen i NOU'en forstås i slik sammenheng, og vil be Departementet om at denne forståelsen presiseres i proposisjonen. Dermed unngås at ethvert unntak fra en streng fortolkning av de enkelte regnskapsprinsipper, unntak som synes fornuftig for å få regnskapsstandarder som er praktiske i sine krav til selskapene og/eller for å gjøre de sammenfallende med de ledende internasjonale regnskapsstandarder, må spesifikt nevnes i selve lovteksten.»

Videre heter det i Oslo Børs' høringsuttalelse:

«Det er åpenbart at det på enkelte områder, som i dag ikke er regulert gjennom god regnskapsskikk, vil ta tid å få utviklet et norsk regelverk. En har da den mulighet å la internasjonale standarder være gjeldende inntil norske er utarbeidet. Det kan også finnes områder som ikke er drøftet i internasjonale standarder, eller hvor løsningene i tilgjengelig internasjonal standard står i motstrid til det øvrige norske regelverk. Særlig for børsnoterte selskaper er det viktig å sikre en ensartet og god regnskapspraksis også på områder som fortsatt er uregulert. Oslo Børs vil derfor be Departementet vurdere å understreke Oslo Børs' adgang til å regulere slike områder for store selskaper inntil det er utarbeidet norske regnskapsstandarder.»

NRRF mener at god regnskapsskikk bør overordnes øvrige grunnleggende regnskapsprinsipper og uttaler:

«NRRF er positive til at de grunnleggende regnskapsprinsippene skal styre regnskapsutviklingen i Norge. Vi anser det imidlertid som vesentlig at god regnskapsskikk danner grunnlag for anvendelsen av prinsippene på konkrete løsninger. Vi anbefaler derfor at det understrekes sterkere at god regnskapsskikk regulerer anvendelsen av de grunnleggende regnskapsprinsippene, enten dette skjer ved at god regnskapsskikk flyttes til lovens kapittel 1, og på den måten gjelder som et overordnet prinsipp, eller ved at det i forbindelse med § 4-10 uttrykkes at god regnskapsskikk er bestemmende for anvendelsen av prinsippene.»

Norges Skatterevisorers Landsforening, NARF og Norges Forsikringsforbund mener derimot at det bør presiseres at kravet om samsvar med god regnskapsskikk er et supplerende krav som får anvendelse der hvor andre lovregler ikke regulerer det aktuelle forholdet. Norges Skatterevisorers Landsforening skriver:

«I utkast til ny lov er et krav om at årsregnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk inntatt som det tiende grunnleggende regnskapsprinsipp (jfr. § 4-10). Utvalgets mindretall peker i sin dissens på at forholdet mellom regnskapslovgivning og god regnskapsskikk har vært juridisk uklart i en årrekke, og at det nå bør presiseres i lovteksten at standarden «god regnskapsskikk» har en supplerende funksjon i forhold til lovgivningen.

Vi er enig i mindretallets standpunkt. Regnskapets periodisering er bestemmende for den skattemessige plasseringen av inntekter og kostnader gjennom skattelovens § 50 annet ledd. Dette betinges imidlertid av at regnskapet er oppgjort i samsvar med regnskapslovgivningen og at det ikke finnes regler i skattelovgivningen som regulerer forholdet. Vi viser i denne forbindelse til at det jevnlig oppstår skattetvister hvor skatteytere påberoper seg «god regnskapsskikk» ved tvister omkring den regnskapsmessige behandlingen. Dette gjelder både i situasjoner hvor det foreligger en «regnskapsskikk» hvor det ikke uten videre kan avgjøres om denne er «god» i lovens forstand, og i situasjoner hvor praksis ikke kan sies å ha festnet seg. Spørsmålet kan også tenkes å ville oppstå i tilfelle hvor det tilsynelatende kan sies å foreligge motstrid mellom hva som anses som «god regnskapsskikk» og ordlyden i regnskapslovgivningens bestemmelser.

Ut fra forslag til plassering av lovtekst i § 4-10 og utvalgets uttalelse om at «Hovedprinsippet i regnskapslovgivningen er det generelle kravet om at regnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk» ser det for oss ut til at en regnskapspliktig i situasjoner med motstrid mellom lovteksten og god regnskapsskikk, vil kunne stå fritt ved den regnskapsmessige behandlingen. Det kan her f.eks. vises til lagmannsrettsdom inntatt i Utv. 1995 s. 1162. En slik valgfrihet, hvis den kan forsvares ut fra rammene i lovverket, gir etter vår mening mulighet for å innrette regnskapet ut fra hensyn som regnskapsreglene og regnskapsføringen ikke er ment å ivareta.

Vi antar at selv om standarden «god regnskapsskikk» nettopp anvendes for å skape rom for smidige regelendringer gjennom praksis, bør imidlertid «det konseptuelle rammeverket» som etter tradisjonell lovforberedelse vedtas som gjeldende lovverk, ha en mer formell og varig basis, slik at endringer skjer i lovs form. Ved å markere i lovteksten at «god regnskapsskikk» står tilbake for ordlyden i bestemmelsene i regnskapslovgivning og bare er ment å utfylle disse, vil det også komme klarere fram at tradisjonelle rettskildefaktorer ved tolkning av lovreglene også må tillegges vekt. Dette antas også å være det anerkjente synet i dag, men som nevnt synes det å være stor uklarhet i hvilken grad dette tillegges vekt i praksis.»

NARF gir uttrykk for tilsvarende syn og uttaler bl.a.:

«Det bør i samsvar med gjeldende forståelse gå klart frem at loven kommer først og at «god regnskapsskikk» bare kommer til anvendelse i de tilfeller der loven ikke har klar bestemmelse om de forhold det dreier seg om. Det må heller ikke bli slik at «grunnleggende prinsipper» som foreslått av utvalget skal gå foran klare lovbestemmelser. Vi er forsåvidt enig med mindretallet, jfr. s. 213 og 214 i NOUen og er betenkt over at forsiktighetsprinsippet etter de foreslåtte reglene ikke opprettholdes som selvstendig prinsipp og etter innstillingen får minsket betydning.»

Nærings- og energidepartementet tar bl.a. opp spørsmålet om vesentlighetsprinsippet bør fastsettes mer eksplisitt enn det som følger av utvalgets forslag og skriver:

«Vesentlighetsprinsippet fremkommer ikke som et av de grunnleggende regnskapsprinsipper, men følger indirekte av bestemmelsen om «god regnskapsskikk» og fremkommer indirekte i noen av vurderingsreglene. Behandlingen av dette prinsippet er også etter hva departementet kan se kun fragmentarisk behandlet i forarbeidene. Etter departementets syn bør vesentlighetsprinsippet og dets innvirkning på regnskapet grundigere behandles i forarbeidene, ved at dette settes inn i en større sammenheng og inntas i en generell redegjørelse om temaet. Det bør også vurderes om ikke dette bør lovfestes på linje med de andre prinsippene.

Hvorvidt «True and fair view» (TFV) begrepet skal lovfestes ved siden av eller som en erstatning for «god regnskapsskikk» er et av hovedstridstemaene i utvalgets forslag. Nærings- og energidepartementet heller her i retning av at hensynet til europeisk ensartethet taler for at TFV inntas ved siden av begrepet «god regnskapsskikk». Det bør videre presiseres nærmere i forarbeidene hvordan TFV og «god regnskapsskikk» skal forholde seg til hverandre.

Hvorvidt TFV innebærer en overstyring av «god regnskapsskikk» og de ti lovfestede utslag av dette begrepet, eller om det kun innebærer en presisering av «god regnskapsskikk» slik at det må tolkes i overensstemmelse med dette er et vanskelig spørsmål. Med departementets forslag til løsning, så foreslåes det at TFV begrepet blir et såkalt «nasjonalt» TFV begrep og gis det samme meningsinnhold som «god regnskapsskikk». På denne måten unngås spørsmålet om riktig implementering, samtidig som dagens ordning mer eller mindre beholdes. Ved valg av denne løsningen vil det være domstolene som til syvende og sist må ta stilling til dette spørsmålet.»

Bankforeningen mener at bestemmelsen om samsvar med god regnskapsskikk bør inneholde en direkte henvisning til fjerde direktivs bestemmelse om pålitelig bilde. Om forholdet mellom den rettslige standarden god regnskapsskikk og direktivets krav om at regnskapet skal gi et pålitelig bilde skriver BI følgende:

«I § 4-10 er det foreslått å beholde begrepet «god regnskapsskikk». Vi konstaterer at både Sverige og Danmark endret navnet på den rettslige standarden i tilknytning til EU-tilpasningen. En hovedbegrunnelse for dette har trolig vært å understreke at det er brukernes informasjonsbehov («rettvisende bilde») som skal dekkes gjennom den rettslige standarden.

Det er svært sannsynlig at det norske begrepet «god regnskapsskikk» har omlag samme mening som pålitelig bilde («true and fair view»). Etter vår oppfatning virker det da unødig komplisert og forvirrende å holde fast på begrepet god regnskapsskikk.

Hvis man mener at årsregnskapet viser et pålitelig bilde av bedriftens utvikling og økonomiske stilling, hvorfor ikke da si det i samme ordlag som alle andre som har implementert EU-direktivene? Vi ser ingen gode argumenter for å fortsette med å si «Årsregnskapet er avgitt i samsvar med god regnskapsskikk» når vi egentlig mener at «Årsregnskapet gir et pålitelig bilde av bedriftens økonomisk utvikling og stilling».

Forøvrig gir vi vår støtte til mindretallets forslag om at loven skal inneholde en bestemmelse som gir adgang til å fravike lovens bestemmelser hvis det er nødvendig for å gi et pålitelig bilde (jfr utredningens kap. 11.2.7).»

6.8.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til lovutvalgets forslag om at det fastsettes som et grunnleggende prinsipp at årsregnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk. Det foreslås en presisering av at også registrering av regnskapsopplysninger skal foretas i samsvar med god regnskapsskikk. Det legges til grunn at en slik bestemmelse sammenholdt med de øvrige regler som foreslås, er tilstrekkelig for å gjennomføre selskapsdirektivets krav til at årsregnskapet skal gi et pålitelig bilde av den regnskapspliktiges økonomiske stilling. Som påpekt både av utvalget og av BI er kravet om et pålitelig bilde en rettslig standard med samme innhold som god regnskapsskikk. Ved videreføring av denne rettslige standarden i Norge er det etter departementets syn hensiktsmessig å beholde det kjente begrepet god regnskapsskikk.

Departementet legger til grunn at kravet til god regnskapsskikk skal ha en supplerende funksjon i forhold til de andre grunnleggende prinsippene samt til lovens bestemmelser forøvrig. Dette følger også av utvalgets drøftelse. Etter departementets syn framgår det klart nok av den lovtekst utvalget har foreslått, at kravet til god regnskapsskikk skal supplere loven når det gjelder forhold som ikke er direkte regulert samt når det gjelder presiseringer av de lovregler som gis. I de tilfelle der det skal kunne gjøres unntak fra lovens bestemmelser når dette anses i samsvar med god regnskapsskikk, vil dette framgå uttrykkelig av den enkelte bestemmelse i lovforslaget. Når det gjelder Nærings- og energidepartementets spørsmål knyttet til «vesentlighetsprinsippet» viser departementet til nærmere omtale under punkt 2.5 om begrepsbruk. Som det framgår i punkt 6.1.5 legger departementet til grunn at hensyn til kostnad/nytte betraktninger og praktiserbarhet av de grunnleggende prinsippene, vil kunne ivaretas gjennom utviklingen av god regnskapsskikk.

Kravet til god regnskapsskikk vil være en rettslig standard i likhet med bl.a. revisorlovens krav til god revisjonsskikk og verdipapirhandellovens krav til god forretningsskikk.

Departementet er oppmerksom på at standarden god regnskapsskikk ikke alltid vil gi tilstrekkelig klare retningslinjer verken for regnskapsprodusentene, eller for forvaltningsorganer eller domstoler som skal bedømme regnskapene. Det anses imidlertid klart at det ikke vil være praktisk mulig å fastsette en regnskapslov som uttømmende regulerer alle spørsmål som kan oppstå i forbindelse med regnskapsføringen. Dette blir særlig framtredende når det ses hen til de ulike virksomheter og institusjoner som vil være regnskapspliktige etter lovforslaget.

Etter departementets syn vil standarden god regnskapsskikk ivareta hensynet til en utvikling av regnskapspraksis på bakgrunn av den økonomiske utvikling og generelle samfunnsmessige hensyn, samt konkrete forhold innen de enkelte virksomhetstyper eller organisasjonsformer.

Hva som til enhver tid skal anses som god regnskapsskikk vil avhenge av det syn regnskapskyndige innen både offentlig og privat virksomhet til enhver tid har. I innstilling om revisjon av regnskapslovgivningen fra Regnskapslovkomitéen av 1959 (avgitt 5. oktober 1962) er det uttalt bl.a. følgende om god regnskapsskikk (s. 73):

«Begrepet skikk forutsetter en fast forekommende praksis med en viss utbredelse. Derimot vil en god regnskapsskikk kanskje bare finnes hos en del av de regnskapspliktige. Kravet om at en skal følge god regnskapsskikk er derfor i virkeligheten ganske vidtgående. Hva som er god regnskapsskikk vil i noen grad være avhengig av de foreliggende forhold i det enkelte tilfelle, slik som virksomhetens art og størrelse. Oppfatningen av hva som er god regnskapsskikk kan forandres med den økonomiske utviklingen. Nye forhold skaper nye problemer og krever en ny, vanligvis forbedret praksis. Også den teoretiske forskning kan være av betydning når en skal vurdere hva som bør være god regnskapsskik.»

Etter departementets syn gir Regnskapslovkomitéen her en god beskrivelse av kravet til god regnskapsskikk. Departementet viser imidlertid til at det er etablert en praksis mht. utgivelse av normer for god regnskapsskikk. I Norge har anbefalinger til god regnskapsskikk vært gitt av NSRF og senere Norsk RegnskapsStiftelse. Også andre institusjoner, bl.a. Norske Finansanalytikeres Forening og Oslo Børs, har utarbeidet normer og regler som bidrar til utvikling av begrepet god regnskapsskikk. Departementet legger til grunn at utviklingen av god regnskapsskikk også i framtiden vil komme til uttrykk i form av anbefalinger og normer som nevnt. Når god regnskapsskikk etableres gjennom slike anbefalinger og normer, vil det ikke være noe krav om at det foreligger en fast praksis med en viss utbredelse. Tvert imot kan slike anbefalinger og normer komme som følge av at det anses å foreligge en uheldig praksis. Anbefalingene vil i slike tilfeller ses som en anvisning på hva som skal anses som god regnskapsskikk fra og med tidspunktet for anbefalingen. Forutsetningen om en fast forekommende praksis med en viss utbredelse bør imidlertid legges til grunn når det gjelder spørsmål der det ikke er utgitt anbefalinger eller normer.

Ved spørsmål om kravet til god regnskapsskikk er overholdt, vil myndighetene og domstolene måtte foreta en vurdering basert på lovens konkrete bestemmelser og den praksis og de normer som foreligger.