14 Stenging

14.1 Permanent stenging

14.1.1 Gjeldande rett

Føresegna i serveringslova § 19 slår fast at serveringsløyvet kan tilbakekallast under gitte føresetnader. Føresegna medfører at løyvet kan inndragast permanent, i motsetning til suspensjon av løyvet etter § 18. Ei tilbakekalling inneber at ei verksemd må stengjast, og vil såleis vere dramatisk for kvar enkelt næringsdrivande. Føresetnaden for at kommunen kan trekkje tilbake løyvet, er at dei krava lova stiller i §§ 4-6 jf. § 7, ikkje lenger er til stades, men også andre spesielle grunnar i tilknyting til serveringsstaden eller drifta av staden kan føre til tilbakekalling.

Tilbakekalling av serveringsløyve er ein svært inngripande sanksjon. Omsynet til både dei tilsette og løyvehavar tilseier derfor at den næringsdrivande, så langt det er mogleg, bør få høve til å rydde opp i forholda. På bakgrunn av at denne føresegna er så inngripande, er det lagt inn rettstryggleiksmekanismar med varsel og frist for å rette opp forholda. Kommunen skal gi varsel med rimeleg frist til å rette opp forholda før ei tilbakekalling kan gjennomførast.

Forholda kan likevel vere uopprettelege eller så graverande at det ikkje er tilstrekkeleg å rette opp forholdet for å behalde løyvet. Dette kan vere tilfelle ved brot på vandelsføresegna. Det er opp til løyvemyndigheita å bruke skjønn og vurdere om det er mogleg å rette opp forholda, og kva for frist det er rimeleg å setje.

14.1.2 Forholdet til Den europeiske menneskerettskonvensjonen

Etter lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 2 skal Den europeiske menneskerettskonvensjonen av 4. november 1950 om vern av menneskerettane og dei grunnleggjande fridommane (EMK) med tilleggsprotokollar gjelde som norsk lov.

EMK tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 nummer 1 vernar mot dobbeltstraff. Her blir det fastsett at ingen skal stillast for retten eller straffast to gonger for same straffbare handling. Formålet med artikkel 4 nummer 1 i protokoll 7 er å gi vern mot den belastninga det er å bli utsett for ei ny straffeforfølging for det som alt er straffesanksjonert frå samfunnet si side ved ei endeleg avgjerd.

Det har vore stilt spørsmål ved om stenging av ein serveringsstad er ei form for straff som fell inn under forbod mot dobbeltstraff, slik at dei som har vore involverte i drifta av serveringsstaden, ikkje kan straffast på annan måte i ettertid.

Skal forbodet mot dobbeltstraff brukast, må to ulike sanksjonar som er knytte til same handling, definerast som straff etter EMK. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har uttala at det ikkje er avgjerande om reaksjonen blir definert som straff etter nasjonal rett. Det avgjerande er kva karakter og innhald reaksjonen får.

Etter gjeldande rett kan eit serveringsløyve tilbakekallast dersom krava i serveringslova om styrar, avløysar, avlagd etablerarprøve eller vandelskravet ikkje lenger er oppfylte. I tillegg kan serveringsløyvet tilbakekallast dersom «spesielle grunner i tilknyting til serveringsstedet eller driften av dette gjør det utilrådelig at serveringsstedet drives», jf. serveringslova § 19. Formålet med høvet til tilbakekalling er dermed å stanse utilrådeleg drift og sikre at personar som ikkje blir rekna som skikka til å drive serveringsstader, mistar løyvet. Om ein person blir rekna som skikka eller ikkje, blir avgjort på bakgrunn av den tidlegare åtferda hans/hennar. Sjølv om serveringsløyvet blir trekt tilbake på grunnlag av utførte lovbrot, er tilbakekallinga ikkje ei straff, men ei sikkerhet for at utilrådeleg drift blir stansa. Etter departementet si vurdering ligg det derfor ikkje føre eit straffeelement i ordninga.

Dette blir òg støtta av at EMD i saka Tre Traktörer mot Sverige, avsagd 21. juni 1989, har fastsett at tilbakekalling av eit alkoholløyve ikkje er ein «criminal charge » etter EMK artikkel 6 nr. 1. EMD uttalar i denne samanhengen følgjande:

The Court considers that the withdrawal of TTA’s licence did not constitute the determination of a criminal charge against it. Although the revocation may be regarded as a severe measure, it can not be characterised as a penal sanction; even if it was linked with the licensee’s behaviour, what was decisive was suitability to sell alcoholic beverages.

Når ein reaksjon ikkje representerer ein «criminal charge», kan det vanskeleg tenkjast at han kan utgjere noka form for «punishment» som gir rettar etter EMK 7 tilleggsprotokoll artikkel 4 om dobbelstraff.

Formålet i serveringslova, sett i samanheng med den nemnde dommen frå EMD, tilseier etter departementet si oppfatning at høvet til tilbakekalling i serveringslova § 19 er tilbakekalling av offentleg løyve som ikkje fell inn under forbodet mot dobbeltstraff i EMK.

14.1.3 Forslaget i høyringsnotatet

Departementet har forhøyrt seg blant enkelte kommunar om i kva grad tilbakekallingsføresegna i § 19 blir brukt. Tilbakemelding frå kommunane tyder på at føresegna blir brukt svært sjeldan, og det same ser ut til å gjelde for dei tilsvarande føresegnene i alkohollova. Men når det gjeld Oslo kommune, ser det ut til at bruken av tilbakekallingsføresegna i serveringslova er aukande.

Omfanget av ulovlege forhold i bransjen kan indikere at denne føresegna burde vore brukt meir enn ho er i dag. Først og fremst kjem den avgrensa bruken truleg av ordlyden i lova. Krav om varsel og rimeleg frist til å rette opp forholda medfører at systemet er noko seindrektig, samtidig som dei fleste «feil» kan rettast opp i løpet av ein forholdsvis kort frist.

Departementet foreslo derfor i høyringsnotatet at lova må gi klarare opplysningar om når ein utan vidare har høve til å tilbakekalle eit løyve.

I samband med dei fleste lovbrot vil dagens føresegn vere ein tilfredsstillande reiskap for kommunen. Men departementet meinte at det i enkelte tilfelle ville vere nødvendig å gripe inn raskare og meir effektivt. Eksempel på forhold som er så graverande at dei er uopprettelege, er sal av metanol. Slike lovbrot kan ikkje «reparerast», og kommunen burde derfor få ein direkte heimel i lova til å stengje ein serveringsstad straks. Departementet foreslo eit nytt tredje ledd i føresegna for å gi kommunen den nødvendige handlekrafta i slike alvorlege saker.

Formålet med endringsforslaget var å gjere framgangsmåten enklare og raskare for løyvemyndigheita når dei bestemmer seg for å stengje ein serveringsstad permanent med direkte verknad. Departementet meinte at endringa ikkje ville ha nokon merkbare effektar for dei seriøse drivarane. Permanent stenging utan varsel ville berre vere aktuelt for enkelte alvorlege lovbrot.

Permanent stenging ville innebere at løyvet vart trekt tilbake. Dersom løyvehavar søkjer om nytt løyve, vil vandelskravet ikkje vere oppfylt, og løyve kan ikkje innvilgast.

14.1.4 Høyringsinstansane sitt syn

Riksadvokaten er i hovudsak einig i vurderinga og konklusjonen departementet har trekt når det gjeld forholdet til EMK og forbodet mot dobbeltstraff. Riksadvokaten presiserer at det er viktig at formålet med § 19 og vilkåra for stenginga blir behandla på ein utførleg måte i det vidare lovarbeidet. Det same gjeld beviskrava og saksbehandlingsreglane knytte til føresegna. Det kan likevel reisast spørsmål ved om § 19 første ledd og særleg andre ledd kunne få ei betre utforming. Riksadvokaten foreslår at føresegna skal utformast slik:

Dersom serveringsstedet ikke bør drives videre fordi lovens krav i §§ 3, 5 og 6, jf. § 7, ikke lenger er oppfylt eller fordi spesielle forhold knyttet til serveringsstedet eller driften av dette gjør fortsatt drift utilrådelig, kan kommunen stenge serveringsstedet etter at det er gitt varsel med rimelig frist til å rette opp forholdene.

I vurderinga av om serveringsstaden bør stengjast, skal det mellom anna leggjast vekt på typen omstende som er oppgitt i første ledd, kor grove dei er, om det ligg føre varige eller gjentekne forhold, om nokon som er tilknytt serveringsstaden, kan klandrast for forholdet, og kva som er gjort for å rette opp forholdet.

Arbeidstilsynet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) peikar på at det etter § 19 andre ledd mellom anna skal leggjast vekt på om nokon som er tilknytt serveringsstaden, kan klandrast for lovbrotet, og kva som er gjort for å rette opp forholdet. Etter deira oppfatning bør det ikkje vere tilstrekkeleg for å unngå stenging at for eksempel dagleg leiar blir oppsagd. I tillegg må det vurderast om andre personar med vesentleg innverknad på verksemda kjende eller burde kjent til dei ulovlege forholda, slik at ei dårleg organisering av verksemda ikkje opnar for omgåing av regelverket.

RBL meiner det med tanke på rettstryggleiken er forkasteleg at kommunen kan stengje ein serveringsstad permanent utan varsel, dersom lovbrotet er grovt nok. RBL meiner at omsynet bak forslaget blir sikra gjennom det mellombels høvet til stenging i § 18, der ein kan stengje staden permanent etter ei forsvarleg saksbehandling der mellom anna bedrifta får uttale seg.

Senter mot etnisk diskriminering (SMED) hevdar i høyringssvaret sitt at ei sak om diskriminering sjeldan kan førast tilbake til ein bestemt person som har «vesentlig innflytelse på virksomheten», og som av denne grunnen fell inn under vandelsføresegna. I slike tilfelle kjem ikkje alternativet i § 19 til nytte. Viss ei diskrimineringssak blir reist mot ei ordensvakt og/eller føretaket, framhevar SMED at det truleg vil vere mest aktuelt å tilbakekalle serveringsløyvet under alternativet «spesielle grunner i tilknytning til serveringsstedet eller driften ...». For å klargjere at det ligg føre to ulike heimelsgrunnlag for å stengje ein utestad som diskriminerer, foreslår SMED at dette blir presisert i proposisjonen.

14.1.5 Departementet si vurdering

Formålet med § 19 er som framheva i høyringsnotatet å stanse utilrådeleg drift. Vilkåra for stenging er ikkje endra i forhold til gjeldande rett. Det ligg føre to alternative stengingsgrunnlag, for det første dersom «lovens krav i §§ 4 til 6, jf. § 7, ikke lenger er oppfylt» og for det andre dersom «spesielle grunner i tilknytning til serveringsstedet eller driften av dette gjør det utilrådelig at serveringsstedet drives».

Innhaldet i det første vilkåret treng inga nærare presisering. Det avgjerande i forhold til dette stengingsvilkåret er kva som ligg i vilkåra i §§ 4 til 6 og 7. I Ot. prp. nr. 55 (1996-97) på side 84 blir det presisert at kommunen sjølv må vurdere om krava i §§ 4 til 6 og 7 ikkje lenger blir følgde.

Det alternative vilkåret for stenging av serveringsstaden er nærare omtala i forarbeida til serveringslova frå 1996-97 på side 85:

Kommunen har også adgang til å tilbakekalle serveringsbevillingen dersom det foreligger «spesielle grunner» tilknyttet serveringsstedet som gjør det «utilrådelig» at serveringsstedet drives. Det siktes her bl.a. til forhold av «politimessige hensyn» som nevnt i § 3 og § 17. Dersom det f.eks. foregår regelmessig salg av narkotika i serveringslokalet, enten av de ansatte eller gjestene, kan det være grunnlag for å tilbakekalle serveringsbevillingen. Det samme gjelder dersom det f.eks. forekommer gjentatte voldsepisoder på stedet.

Om beviskrava knytte til høvet til stenging heiter det i kapittel 13.3:

Utgangspunktet er at forhold som medfører at bevilling kan nektes på etableringstidspunktet kan gi grunnlag for tilbakekall av serveringsbevillingen i driftsfasen. Etter departementets syn vil forskjellen på etableringsfasen og driftsfasen være at i etableringsfasen skal bevilling nektes dersom en vurdering av forholdenes grovhet, gjentatte overtredelser o.l. tilsier dette, mens i driftsfasen kan bevillingen tilbakekalles. Kommunen bør med andre ord tillegges et friere skjønn i driftsfasen enn i etableringsfasen da det er mer alvorlig å stanse en igangværende virksomhet enn å nekte etablering av en ny. Som nevnt kan et tilbakekall av serveringsbevillingen få store konsekvenser for den næringsdrivendes investeringer i virksomheten, for kreditorene samt for de ansatte som mister sin arbeidsplass. Departementet støtter derfor Hotellovutvalgets og enkelte av høringsinstansenes synspunkter på at det skal noe mer til for å tilbakekalle en bevilling enn for å nekte bevilling. Terskelen må likevel ikke legges så høyt at det ikke lenger er noen reell tilbakekallingsmulighet. Når det gjelder brudd på kvalifikasjonskravet, er det imidlertid ikke behov for nyanser mellom etableringsfasen og driftsfasen.

---

Lovens primære formål er å ramme kriminalitet som er satt noe i system. Forholdet bør derfor ha pågått over noe tid, og ikke bare være en enkeltstående episode. Likeledes bør overtredelsen ha noe dimensjon over seg. [-] Når det ikke foreligger noen endelig rettsavgjørelse eller forvaltningsvedtak, må det etter departementets syn være anledning til å vektlegge forholdet dersom det er av et visst omfang og det foreligger en kvalifisert overvekt av sannsynlighet for at handlingen er begått eller at forholdet er innrømmet.

Departementet er einig med RBL i at det foreslåtte høvet til å stengje ein serveringsstad utan varsel er uheldig med tanke på rettstryggleiken, og foreslår derfor å halde fast ved regelen om at det alltid skal givast varsel. Målet med forslaget var å presisere at nokre lovbrot er så alvorlege at det bør vere mogleg å stengje serveringsstaden straks, og samtidig signalisere at nokre feil ikkje bør kunne reparerast. Departementet vil understreke at høvet til å stengje staden permanent likevel er i behald. Serveringsstaden kan stengjast mellombels etter § 18, samtidig som det blir gitt varsel om at det er mogleg å stengje permanent etter § 19. Departementet held derfor ikkje fast ved forslaget frå høyringsrunden om å utvide føresegna med høve til direkte og permanent stenging utan varsel.

Det er etter departementet si oppfatning viktig at det blir mogleg for serveringsstaden å bidra til at saka blir opplyst så godt som mogleg, før endeleg avgjerd blir teken av kommunen. Departementet oppfattar dette som ein rettstryggleiksgaranti, utan auka risiko for at verksemd med lovstridig, irreparabel drift får drive vidare.

Om kommunen bør stengje ein serveringsstad eller ikkje, kjem an på ei skjønnsmessig heilskapsvurdering. Relevante moment er for eksempel kva for personar som kan klandrast for dei ulovlege forholda, og kva desse personane har gjort for å rette opp forholda. Kommunen må vurdere kvart tilfelle konkret og bruke skjønn med tanke på kor mykje som blir kravd av skuld for at verksemda skal bli stengd, og kor mykje som blir kravd av oppretting for å hindre stenging.

Departementet sitt forslag og Riksadvokatens forslag har same innhald, men noko ulik ordlyd. Departementet sitt forslag til ordlyd byggjer på § 19. Riksadvokatens forslag kan føre til at det blir uklart om det berre er ordlyden i lovteksten som er endra, eller også innhaldet. Av den grunn støttar departementet ikkje Riksadvokatens forslag til ny lovtekst.

Departementet ser ikkje grunn til å følgje opp Oslo politidistrikts forslag om at serveringsstader som blir stengde på grunnlag av brot på § 17, også bør rammast av straffeføresegna i § 21. § 17 har til formål å stanse ei forstyrring, eit lovbrot eller liknande, men har ikkje eit straffemotiv. Etter departementet si vurdering er det ikkje grunn til å straffesanksjonere desse forholda i serveringslova. Målet er å setje ein stoppar for det aktuelle forholdet. Det vil ofte vere gjestene som er årsak til dei nemnde forholda, og serveringsstaden kan i mange tilfelle ikkje klandrast.

14.2 Kommunens høve til suspensjon

14.2.1 Gjeldande rett

Etter § 18 kan kommunen straks setje eit serveringsløyve ut av kraft dersom det er nødvendig for å avverje eller stanse lovbrot og det er rimeleg grunn til å tru at løyvet vil bli kalla tilbake etter § 19, eller at løyvehavar vil bli frådømd retten til å drive serveringsstaden etter straffelova § 29 første ledd b). Suspensjonen av løyvet vil vare til spørsmålet om tilbakekalling av løyvet er avgjort, eller rettssak etter straffelova er rettskraftig avgjort. Men suspensjonen må opphevast når det ikkje lenger er nødvendig å setje løyvet ut av kraft for å «avverge eller stanse lovbrudd».

14.2.2 Forslaget i høyringsnotatet

Etter departementet si vurdering er det behov for å halde på kommunens heimel til straks å stengje ein serveringsstad mellombels, dersom det er fare for permanent stenging eller frådømming av retten til å drive næringsverksemd. Det vart derfor foreslått at § 18 skulle stå.

I høyringsnotatet vart det vurdert om det er behov for å gi kommunen heimel til å stengje ein serveringsstad mellombels også i andre situasjoner. Erfaring har vist at kommunen sjeldan bruker heimelen § 18 gir. Det har truleg samanheng med at § 19 er lite brukt, og at det derfor sjeldan er rimeleg grunn til å tru at serveringsstaden vil bli stengd permanent. I dag er permanent tilbakekalling (stenging) av serveringsløyvet det einaste verkemiddelet kommunane har for å stanse ulovleg drift (suspensjonsmoglegheita er i hovudsak ein del av prosessen for permanent tilbakekalling). Permanent stenging rammar den næringsdrivande, dei tilsette og ofte også kreditorane hardt, og er derfor eit verkemiddel kommunen bør vere varsam med å bruke. Etter departementet si vurdering bør det derfor vurderast å gi kommunane eit alternativt verkemiddel, som har til mål å stanse ulovleg drift, men som rammar mindre hardt.

Departementet foreslo derfor i høyringsnotatet at det blir innført ein ny heimel for mellombels stenging ved mindre lovbrot. Den mellombels stengingsheimelen har til formål å stanse ulovleg drift, og kjem ikkje til å ha karakter av straff. Når det blir dokumentert overfor kommunen at det aktuelle lovbrotet opphøyrer, kan stenginga opphevast, og drifta kan halde fram som før.

Ein slik stengingsheimel kan særleg brukast i tilknyting til brot på rekneskaps-, skatte- eller avgiftslovgivinga. Bruk av ulovleg arbeidskraft vil etter forslaget gi kommunen heimel til å stengje serveringsstaden inntil forholdet er retta, så sant det ikkje er så graverande at det fell inn under føresegna om permanent stenging i § 19. Forholdet vil vere retta på det tidspunktet det ikkje lenger ligg føre eit lovbrot, dvs. når drifta igjen er lovmessig. Ein heimel for mellombels stenging kan også vere aktuell etter ein kontroll der det blir avdekt fleire mindre lovbrot, men der desse til saman ikkje er tilstrekkelege til å gjennomføre ei permanent stenging, eller der dette ikkje er ønskjeleg.

Departementet foreslo i høyringsnotatet at kommunen får heimel til å stengje ein serveringsstad inntil vidare, jf. § 18 andre ledd i lovforslaget.

14.2.3 Høyringsinstansane sitt syn

Justisdepartementet (JD) meiner § 18 første og andre ledd må tilpassast kvarandre slik at ikkje begge regulerer høvet til å stengje ein serveringsstad inntil vidare for å stanse lovbrot. Vidare peikar JD på at det i høyringsnotatet går fram at mistanke om lovbrot må vere knytt til drifta av staden, og at eventuelle forhold som berre er knytte til eigar eller andre involverte i drifta, ikkje skal vere relevante. JD meiner dette bør gå klarare fram av sjølve lovteksten, særleg fordi det etter § 19 er høve til å ta personlege forhold i betraktning ved ei permanent stenging.

Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) framhevar at dette høvet til å stengje bør kunne brukast når det gjeld brot på lov om forbod mot diskriminering på grunnlag av etnisitet o.l.

Bergen kommune, Drammen kommune, Oslo kommune og RBL meiner forholdet til EMK må vurderast nærare.

14.2.4 Departementet si vurdering

Ingen av høyringsinstansane har gått imot departementet sitt forslag til nytt andre ledd i § 18. Departementet held dermed fast ved forslaget i høyringsnotatet med ein mindre presisering.

Stenging etter § 18 nytt andre ledd gir kommunen heimel til å stengje serveringsstaden for ein kortare periode, inntil eit nærare påpeika ulovleg forhold er retta opp. Heimelen gir dermed kommunen sjanse til å stengje ein serveringsstad utan at det er rimeleg grunn til å tru at staden blir permanent stengd som følgje av den ulovlege verksemda. Departementet vil understreke at det her er eit krav om samhøve. Det er inngripande for ein serveringsstad å måtte stengje jamvel for eit kortare tidsrom, fordi både verksemda og dei tilsette vil lide økonomisk som følgje av vedtaket. Kommunane må dermed sjå til at det er samanheng mellom reaksjonen mellombels stenging og sjølve lovbrotet. Dersom det er tale om eit mindre, ubetydeleg lovbrot, har kommunen ikkje heimel til å stengje serveringsstaden etter § 18.

Beviskravet i forhold til dei aktuelle lovbrota etter § 18 første og andre ledd er dei same som ved permanent stenging og gjeldande rett. Sjå Ot. prp. nr. 55 (1996-97).

Departementet foreslår på bakgrunn av Justisdepartementet si høyringsfråsegn å endre ordlyden i § 18 første ledd noko, slik at ikkje begge ledda regulerer høvet til å stengje ein serveringsstad «inntil videre». Ordlyden i første ledd i forslaget gir dermed kommunen heimel til å stengje ein serveringsstad «midlertidig», mens ein etter andre ledd føreslår at ordlyden framleis blir «inntil videre». Etter departementet si oppfatning gir omgrepet «inntil videre» eit signal om at dette høvet til å stengje ikkje er tidsbestemt. Det avgjerande er kor lang tid det tek for serveringsstaden å rette forholda. Høvet til å stengje etter første ledd er meir avgrensa, og vil vare til spørsmålet om tilbakekalling av løyvet er avgjort eller rettssak etter straffelova er rettskraftig avgjord. Departementet er einig med Justisdepartementet i at den foreslåtte endringa i ordlyden klargjer dette skiljet.

Justisdepartementet kommenterer at det bør kome klarare fram av lovteksten at det er eit skilje mellom §§ 18 og 19 når det gjeld mogleg vektlegging av personleg forhold. Hovudomsynet bak § 18 er å stanse sjølve den ulovlege verksemda ved serveringsstaden. § 19 viser direkte til §§ 4 til 6, og personlege forhold kan vere eit element i vandelsvurderinga. Departementet meiner at dette skiljet alt kjem klart nok fram, og ser ikkje grunn til å gjere ytterlegare endringar i §§ 18 eller 19.

Når det gjeld forholdet til EMK og forbodet mot dobbeltstraff, viser departementet til kapittel 14.1.2.

Høvet til stenging i § 18 kan nyttast ved brot på lov om forbod mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion o.l. Brot på denne lova er eit eksempel på at serveringsstaden kan stengjast mellombels etter § 18 første ledd, ved alternativet «skjellig grunn til å tro at serveringsstedet vil bli stengt etter § 19». Men etter § 19 blir serveringsstaden stengd permanent. Dette høvet til stenging bør dermed brukast varsamt. Som nemnt må det då vere tale om gjentekne og grove brot på lova, ev. at det også ligg føre andre typar lovbrot. Meir aktuelt er det kanskje å stengje serveringsstaden med heimel i § 18 andre ledd. Brot på lov om forbod mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion o.a. er eit eksempel på eit lovbrot som fell inn under denne føresegna. Det kan for eksempel tenkjast at serveringsstaden har ei ordensvakt som fleire gonger avviser gjester som følgje av rasistiske haldningar. Ein serveringsstad kan då stengjast med heimel i § 18 andre ledd inntil serveringsstaden for eksempel har tilsett ei ny ordensvakt eller sett i gang andre tiltak for å hindre diskrimineringa.

14.3 Generelt om stenging – §§ 18 og 19

14.3.1 Høyringsinstansane sitt syn

Drammen kommune og Bergen kommune meiner det bør presiserast at det er kommunen si sak å gjere vedtak om stenging, mens politiet må iverksetje vedtaket. Drammen kommune peikar vidare på at det er illusorisk å tru at ei verksemd rettar seg etter eit kommunalt stengingsvedtak.

Oslo kommune stiller spørsmål ved om kontrollmyndigheitene sitt høve til å stengje er eit vedtak ein kan klage på, eller om det er andre saksbehandlingsreglar som kjem inn.

Foreningen Bedre Uteliv peikar i høyringssvaret sitt på at eit vedtak om å stengje ein serveringsstad er inngripande, og at det derfor må krevjast at eit vedtak av denne typen følgjer reglane i §§ 24 og 25 i forvaltningslova.

14.3.2 Departementet si vurdering

Vedtak etter §§ 18 og 19 er enkeltvedtak som må følgje reglane i forvaltningslova. Dette inneber for eksempel at kommunen etter forvaltningslova § 16 må førehandsvarsle før han gjer vedtak. Kor lang frist serveringsstaden skal få til å uttale seg, kjem an på kor viktig og vanskeleg saka er, og kor mykje ho hastar. I nokre tilfelle kan den konkrete situasjonen tilseie at serveringsstaden får ein kort frist til å uttale seg, dersom det er behov for å stengje serveringsstaden raskt. I tråd med føresegnene i forvaltningslova har serveringsstaden vidare rett til å klage på kommunens vedtak om stenging. Klagen må rettast til fylkesmannen, jf. § 29, og må vere i tråd med reglane i forvaltningslova.

Det er kommunen si sak å fatte stengingsvedtak, mens politet må iverksetje vedtaket. Dette kjem fram av ordlyden i §§ 18 og 19, samanhalden med § 20. Etter § 20 skal politiet stengje ein serveringsstad som held fram med å drive etter at det er gjort vedtak om stenging etter §§ 18 eller 19. Departementet ser ikkje behov for å presisere dette nærare i lova.