14 Merknader til de enkelte bestemmelser

14.1 Til endringene i straffeloven 1902

Til § 15

Bestemmelsen lister opp “de alminnelige straffene”, som gjerne betegnes som hovedstraffer. Departementet foreslår å utvide bestemmelsen til også å omfatte den nye straffereaksjonen ungdomsstraff. Det vises til punkt 10.3.3 foran.

Til § 18

Bestemmelsen er ny, men tilsvarer straffeloven 2005 § 33, hvis innhold er nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 435.

Første punktum gir anvisning på at domstolene generelt skal være tilbakeholdne med å bruke fengselsstraff overfor unge lovbrytere. Ubetinget fengselsstraff skal bare idømmes når det er særlig påkrevd. Om vilkåret er oppfylt, må vurderes i forhold til lovbruddets art og forholdene ellers. Der andre reaksjonsformer er tilstrekkelige og hensiktsmessige må disse foretrekkes. Som hovedregel bør andre reaksjoner være prøvd overfor lovbryteren før ubetinget fengselsstraff idømmes.

I annet punktum foreslår departementet en lengstestraff på 15 års fengsel for lovbrytere som var under 18 år på handlingstidspunktet. Forslaget må ses som et uttrykk for departementets syn på at domstolene skal være tilbakeholdne med å bruke ubetinget fengselsstraff overfor unge lovbrytere, og særlig varsomme med å idømme langvarig fengselsstraff, jf. første punktum. I motsetning til etter gjeldende rett skal lengstestraffen på 15 år også gjelde ved sammenstøt av flere straffbare forhold, såkalt konkurrens. Innskrenkningen i lengden på den straffen unge lovbrytere kan bli ilagt, er fastlagt av hensyn til lovbryterens unge alder. Dette hensynet gjør seg gjeldende uansett om det foreligger ett eller flere straffbare forhold. Lengstestraffen bør derfor etter departementets oppfatning ligge fast.

Det vises for øvrig til punkt 9.6.1.4 og 9.6.2.4 foran.

Til § 28

I annet ledd foreslås det at subsidiær fengselsstraff ikke fastsettes der lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet. Bestemmelsen er ny og innebærer at adgangen til bøtesoning fjernes der lovbruddet er begått av en mindreårig. Forslaget avviker fra utvalgets utkast. Begrunnelsen for forslaget er at overtredelsene i straffesaker som avgjøres med bøtestraff, normalt ikke vil kvalifisere for bruk av ubetinget fengselsstraff. Det er liten sammenheng mellom muligheten for bøtesoning og at frihetsberøvelse ellers kun skal idømmes barn der det er særlig påkrevd og som en siste utvei. For øvrig vises det til punkt 9.2.4 foran.

Til § 28 a

I annet ledd foreslås et nytt unntak fra første ledd bokstav a. Unntaket innebærer at for lovbrytere som var under 18 år på handlingstidspunktet, gjelder ikke vilkåret om at aktuell alternativ utmålt fengselsstraff er ett år eller mindre. Lovendringen medfører at det ikke lenger er nødvendig å vurdere om det foreligger “sterke grunner” for at samfunnsstraff likevel skal benyttes, der det ellers ville blitt idømt lengre fengselsstraff enn ett år, slik det er etter gjeldende rett. For øvrig vises det til punkt 9.5.4 foran.

Til § 28 c

Bestemmelsen er ny og etablerer straffereaksjonen ungdomsstraff som en ny straffart eller hovedstraff, jf. punkt 10.3.3 foran. På dette punktet avviker forslaget fra utvalgets utkast, da utvalget har valgt å foreslå at reaksjonen lovmessig forankres som vilkår til betinget dom. Forslaget bygger imidlertid innholdsmessig på utvalgets utkast. Reaksjonens innhold er todelt, hvorav hoveddelene er gjennomføring av henholdsvis ungdomsstormøte og ungdomsplan. Den nye straffereaksjonen forankres organisatorisk i konfliktrådet. Det vises for øvrig til forslaget til endring i konfliktrådsloven kapittel III og til kapittel 10 ovenfor.

Av første ledd fremgår det at det er fire kumulative vilkår for å idømme ungdomsstraff, jf. bokstavene a-d.

I henhold til første ledd bokstav a vil den nye straffereaksjonen bare kunne anvendes på domfelte som ikke har fylt 18 år på handlingstidspunktet. Målgruppen for den nye straffereaksjonen er mindreårige lovbrytere, jf. punkt 10.5.3 foran. Pådømmelse skal imidlertid kunne skje etter fylte 18 år.

Det er videre et vilkår at lovbryteren har begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet, jf. første ledd bokstav b. Dette er å betrakte som en nedre grense for den nye straffereaksjonens anvendelsesområde, jf. punkt 10.5.3 foran. Utvalget har ikke gjort noe forsøk på å definere hva som ligger i begrepene ”gjentatt eller alvorlig kriminalitet”, men har i hovedsak fokusert på de tilfellene der barn kan idømmes og faktisk blir idømt fengselsstraff, jf. NOU 2008: 15 punkt 1.4. Dette omfatter også tilfeller der barnet ikke blir idømt fengselsstraff, selv om lovbruddet er av en slik art at en voksen normalt ville blitt idømt fengselsstraff for dette.

Begrepet ”alvorlig kriminalitet” blir hyppig brukt uten at det knytter seg en entydig definisjon til begrepet. Uttrykket figurerer også i ulike lover – ofte som følge av implementering av EU-regelverk – men er heller ikke der gitt et entydig innhold. Som eksempel kan nevnes forordning nr. 767/2008 om visuminformasjonssystem for Schengenmedlemsstatene (VIS), der politiets tilgang til registeret er betinget av at det dreier seg om terrorhandlinger eller andre alvorlige kriminelle handlinger (implementert ved lov 19. juni 2009 nr. 38). “Alvorlig kriminell handling“ defineres som kriminelle handlinger som korresponderer med, eller tilsvarer handlinger referert til i artikkel 2 (2) i Rådets rammebeslutning 2002/584/JHA. Rammebeslutningen lister opp en rekke handlinger som tradisjonelt sees på som alvorlig kriminalitet og som må kunne føre til fengselsstraff i minst tre år.

I lov om endringer i lov 16. juli 1999 nr. 66 om Schengen informasjonssystem (SIS) menes med alvorlig kriminalitet de straffbare handlinger som er oppført på listen over handlinger som gir grunnlag for utlevering i henhold til den europeiske arrestordren.

Tilsvarende begrep benyttes i den nye politiregisterloven § 41. Det fremgår av politiregisterloven § 41 nr. 1 c at Kongen i forskrift gir nærmere regler om blant annet hvor lenge lovbrudd begått i ung alder skal anmerkes på uttømmende politiattest og hva som skal anses som alvorlig og gjentatte lovbrudd. Likhetsbetraktninger tilsier en slik presisering. I departementet arbeides det for tiden med å utpensle disse kriteriene i forskrift, og her vil straffebudenes strafferamme stå sentralt. I utgangspunktet vil det være naturlig at innholdet av begrepet “gjentatt eller alvorlig” kriminalitet i politiregisterloven § 41 nr. 1 c og straffeloven 1902 § 28 c tilsvarer hverandre, da ordlyden er den samme. Det kan imidlertid ikke utelukkes at vurderingen får noe forskjellige utslag, og at tolkningen av begrepene i straffeloven kan være noe mer skjønnsmessig. En helt kategorisk avgrensning vil kunne være uheldig med hensyn til å finne en individuelt tilpasset reaksjon.

Det kan likevel være naturlig å ta utgangspunkt i strafferammen ved vurderingen av om det foreligger alvorlig kriminalitet og fastsettelsen av den nedre grensen for reaksjonens virkeområde.

Eksempler på straffebud med en øvre strafferamme på 3 år er vold mot offentlig tjenestemann (straffeloven § 127 første ledd første straffalternativ), trusler (straffeloven § 227 første straffalternativ), legemsbeskadigelse (straffeloven § 229 første straffalternativ), underslag (straffeloven § 255), tyveri (straffeloven § 257), samt heleri og hvitvasking (straffeloven § 317 første ledd).

Eksempler på straffebud med en øvre strafferamme på fengsel i mer enn 3 år er seksuell omgang ved misbruk av stilling mv. (straffeloven § 193 – inntil 5 år), seksuell omgang med barn under 16 år (straffeloven § 196 første ledd – inntil 5 år), samt ran (straffeloven § 267 – inntil 5 år).

Eksempler på straffebud med en øvre strafferamme på fengsel i 6 år eller mer er legemsbeskadigelse (straffeloven § 229 annet straffalternativ – inntil 6 år), grovt underslag og tyveri (straffeloven §§ 256 og 258 – inntil 6 år), grovt ran (straffeloven § 268 – inntil 12 år), grovt skadeverk (straffeloven § 292 – inntil 6 år), grovt heleri og grov hvitvasking (straffeloven § 317 fjerde ledd – inntil 6 år), grov narkotikaforbrytelse (straffeloven § 162 – inntil 10 år), voldtekt (straffeloven § 192 første ledd – inntil 10 år), samt seksuell omgang med barn under 14 år (straffeloven § 195 første ledd – inntil 10 år). Ved grove seksuallovbrudd vil imidlertid den øvre grensen for straffereaksjonens anvendelsesområde kunne hindre idømmelse av ungdomsstraff, jf. nedenfor.

Departementet mener, i likhet med utvalget, at det er hensiktsmessig å se hen til de tilfeller der barn kan idømmes og faktisk blir idømt fengselsstraff i dag. Det var 20 nyinnsettelser på dom i 2010, og disse gjaldt fire tilfeller legemsbeskadigelse, ett tilfelle legemsfornærmelse under skjerpende omstendigheter, to tilfeller lovbrudd mot offentlig tjenestemann, ett tilfelle narkotikalovbrudd, fem tilfeller ran, ett tilfelle trusler, to tilfeller tyveri, ett tilfelle brudd på veitrafikkloven (fartsovertredelse, kombinert med unnlatelse av å stanse for politiet, samt kjøring uten gyldig førerkort) og tre tilfeller voldtekt. I samtlige saker var strafferammen på inntil 3 år eller mer.

Departementet mener at begrepet “alvorlig kriminalitet” i denne sammenheng bør forbeholdes straffebud med en øvre strafferamme på fengsel i 3 år eller mer. Lovbrudd med en lavere strafferamme enn fengselsstraff inntil 3 år skal derimot ikke betraktes som alvorlig kriminalitet, herunder simpel narkotikaforbrytelse (straffeloven § 162 første ledd – inntil 2 år), simpel legemsfornærmelse (straffeloven § 228 første ledd – inntil 6 måneder) og skadeverk (straffeloven § 291 – inntil 1 år). For øvrig vises det til punkt 10.5.3 foran om avgrensninger knyttet til lovbruddets art og alvorlighetsgrad.

Departementet mener at det alternative vilkåret ”gjentatt kriminalitet” i bokstav b må tolkes vidt, slik at det i den konkrete saken vil kunne være tilstrekkelig med to lovbrudd. Departementet ser at begrepets innhold vil kunne avvike fra tilsvarende begrep i politiregisterloven med tilhørende forskrifter, som er under arbeid. Hensikten er imidlertid en annen, nemlig å fange opp vedkommende på et tidlig stadium, for slik å forhindre en kriminell løpebane. Det kan være behov for en klarere avgrensning i forskriftene til politiregisterloven, slik at anmerkning på uttømmende politiattest forutsetter flere lovbrudd enn skissert ovenfor.

Det følger av første ledd bokstav c at det er nødvendig at den mindreårige samtykker før pådømmelse. Straffereaksjonen bygger på prinsippene for restorative justice, hvor samtykke er grunnleggende for å sikre motivert deltagelse. Det er en forutsetning at et samtykke til ungdomsstraff også er et samtykke til at de forhold som barnet er dømt for legges til grunn i stormøtet. For at samtykket skal være gyldig, må det være frivillig og informert. Også barnets foreldre/verge må samtykke til reaksjonen, jf. punkt 10.6.3 ovenfor. Samtykket kan trekkes tilbake inntil dom er avsagt, på samme måte som ved samtykke til samfunnsstraff etter straffeloven § 28 a og pådømmelse i forhørsretten etter straffeprosessloven § 248.

Videre følger det av bokstav c at og lovbryteren må ha bosted i Norge. Vilkåret skyldes den aktiviteten som kreves av den domfelte under straffegjennomføringen. Begrepet “bosted” må forstås slik at bosettingen både har vært av en viss varighet og er ment å vare ved en viss tid. Det er uten betydning om lovbryteren er norsk statsborger eller ikke.

Det er dessuten et vilkår at hensynet til straffens formål ikke med tyngde taler mot en reaksjon i frihet, jf. første ledd bokstav d. Her trekkes en øvre grense for bruk av den nye straffereaksjonen; det avgrenses oppad mot ubetinget fengsel. Vilkåret har sitt forbilde i lignende vilkår for samfunnsstraff, jf. gjeldende straffelov § 28 a første ledd bokstav b og ny straffelov § 48 første ledd bokstav b, likevel slik at presiseringen ”med tyngde” er ny. Høyesterett har den senere tid gått lenger enn tidligere i å anvende samfunnsstraff dersom gjerningspersonen er under 18 år. Dette skyldes delvis Norges forpliktelser i henhold til FNs barnekonvensjon artikkel 3, 37 bokstav b og 40. En grundig prinsipiell drøftelse av forholdet til denne konvensjonen er foretatt i Rt. 2010 side 1313, jf. punkt 10.5.3 foran. Departementet vil bemerke at den nye ungdomsstraffen skal være en strengere reaksjon enn samfunnsstraffen, og at mer alvorlige lovbrudd vil kunne bli møtt med den nye ungdomsstraffen. Begrepet ”med tyngde” benyttes for å understreke at det skal mer til for at det skal anses nødvendig å idømme ubetinget fengsel.

Det oppstilles ingen begrensninger med hensyn til strafferammen for det forholdet siktede er funnet skyldig i. Handlingens grovhet vil imidlertid være et sentralt element i vurderingen av om de allmenn- og individualpreventive hensynene vil gjøre en dom på ungdomsstraff forsvarlig. Departementet vil understreke at individualpreventive hensyn må veie tyngre enn allmennpreventive hensyn i vurderingen av hvilken straff som skal idømmes. Barnets beste skal ivaretas, også ved fastsettelse av straff. Det avgrenses ikke mot konkrete lovbrudd, men enkelte lovbrudd vil likevel normalt være av en slik alvorlighetsgrad at fengselsstraff vanskelig kan erstattes av alternativer. For eksempel vil dette kunne være tilfelle der barn har begått drap eller alvorlige seksuallovbrudd. For øvrig vises det til punkt 10.5.3 foran om avgrensninger knyttet til lovbruddets art og alvorlighetsgrad.

Annet ledd inneholder bestemmelser om fastsettelse av gjennomføringstiden og angir dessuten rammene for den subsidiære fengselsstraffen. Selve innholdet i ungdomsstraffen fastsettes ikke av domstolen, men av ungdomsstormøtet, jf. forslag til ny § 19 i konfliktrådsloven.

I henhold til annet ledd bokstav a første punktum fastsetter domstolen en gjennomføringstid mellom seks måneder og to år. Forslaget svarer til utvalgets utkast. Oppfølgingsplanens lengde, innenfor tidsrammen seks måneder til to år, bestemmes ut fra en helhetsvurdering, der barnets individuelle behov og lovbruddets art og grovhet inngår som momenter. Annet ledd bokstav a annet punktum åpner for at lengre gjennomføringstid kan fastsettes, dersom den fengselsstraff som ellers ville ha blitt anvendt er klart lengre enn to år. I slike tilfelle kan en gjennomføringstid på inntil tre år fastsettes, og her fravikes utvalgets forslag. Det vises for øvrig til punkt 10.12.3 foran.

Også etter de nye reglene om ungdomsstraff skal det utmåles en subsidiær fengselsstraff, jf. annet ledd bokstav b. Denne skal være av samme lengde som den retten ville fastsatt hvis ubetinget fengselsstraff skulle anvendes. Også rammene for den subsidiære fengselsstraffen må svare til rammene for den fengselsstraff som ville ha blitt idømt uten ungdomsstraff. Den minste subsidiære fengselsstraffen vil derfor være 14 dager, jf. straffeloven § 17 første ledd bokstav a.

Den domfelte skal informeres om hva ungdomsstraffen innebærer etter reglene i tredje ledd. Bestemmelsen har sitt forbilde i straffeloven 54 a om betinget dom og § 28 a syvende ledd om samfunnsstraff. Brudd på konfliktrådslovens bestemmelser om gjennomføring av straffereaksjonen kan få alvorlige følger for den domfelte i form av at den subsidiære straffen må sones. Det er derfor viktig at den domfelte forstår betydningen av å gjennomføre ungdomsstraffen og forklares de konsekvenser brudd vil få. Tilsvarende gjelder nye straffbare handlinger før utløpet av gjennomføringstiden.

Fjerde ledd regulerer brudd på forutsetningene for ungdomsstraff – nærmere bestemt at den domfelte overholder bestemmelsene om straffegjennomføringen og avstår fra nye straffbare handlinger. Utvalget bygger sitt utkast på reglene om brudd på samfunnsstraff. Departementet støtter utvalget i dette, men legger seg imidlertid nærmere innholdet i straffeloven § 28 b enn utvalget foreslår, jf. punkt 10.13.3 foran.

Tingretten kan bare beslutte omgjøring når det er satt frem begjæring om det, jf. innledningsvis i fjerde ledd. Om hvem som er kompetent til å fremsette slik begjæring, se syvende ledd. Påtalemyndigheten kan velge å bøtelegge eller begjære særskilt dom for lovbrudd som den domfelte begår i gjennomføringstiden, uten samtidig å begjære omgjøring. Det kan for eksempel være aktuelt når den nye handlingen er av en helt annen type enn den eller de det er idømt ungdomsstraff for og dessuten er gjenstand for standardisert straffutmåling.

At tingretten “kan” beslutte fullbyrdelse, innebærer at den har kompetanse til å prøve kriminalomsorgens eller påtalemyndighetens skjønn med hensyn til om omgjøring bør skje, og eventuelt i hvilket omfang. Sentralt i den skjønnsmessige vurderingen av om omgjøring bør skje, og eventuelt i hvilken utstrekning, står antallet, omfanget og grovheten av vilkårsbruddene. Tilsvarende bestemmelse i § 28 b første ledd om samfunnsstraff ble endret ved vedtagelsen av ny straffelov, slik at omgjøring nå er fakultativ, mens omgjøring tidligere var obligatorisk dersom retten fant at det forelå vilkårsbrudd. I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) kapittel 22.7.4 side 302 forutsettes det at omgjøring vil være hovedregelen, og dette er fulgt opp i Rt. 2007 side 635. Tilsvarende forståelse legges til grunn ved brudd på ungdomsstraff.

Etter fjerde ledd bokstav a kan tingretten bestemme at hele eller deler av den subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes når den domfelte har brutt bestemmelser gitt i eller i medhold av konfliktrådsloven § 25. Dette omfatter blant annet brudd på vilkår i ungdomsplanen, møteplikt eller plikt til avhold, jf. forslag til nye §§ 19, 21 og 22 i konfliktrådsloven, som det henvises til i § 25. Departementet antar at retten, når den tar stilling til om det foreligger et vilkårsbrudd som nevnt i bokstav a, må legge til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig. Fordi spørsmålet om omgjøring kan være av stor betydning for den domfelte, er det likevel grunn til i tvilstilfeller å utvise en viss forsiktighet i bevisbedømmelsen, jf. merknadene til § 52 om brudd på samfunnsstraff i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 448.

Fjerde ledd bokstav b hjemler omgjøring hvor den domfelte har begått en ny straffbar handling før utløpet av gjennomføringstiden. Begrepet “før utløpet av gjennomføringstiden” er benyttet for å markere at også straffbare handlinger som er begått etter domsavsigelsen, men før gjennomføringen er påbegynt, kan resultere i omgjøring, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 449 om slik lovendring ved samfunnsstraff.

Felles for omgjøring etter fjerde ledd bokstav a og b er at retten kan beslutte hel eller delvis fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen. Retten er ikke bundet av kriminalomsorgens eller påtalemyndighetens syn på spørsmålet om straffen bør omgjøres helt eller delvis. Når den domfelte var under 18 år på gjerningstiden, vil det være særlig grunn til å vurdere om man i første omgang skal nøye seg med delvis omgjøring. Hvis retten beslutter delvis omgjøring, står den delen av ungdomsstraffen som ikke er utført og ikke gjøres om, fremdeles ved lag. Det kan for eksempel tenkes at lovbryteren vil kunne klare å gjennomføre enkelte tiltak fastsatt i ungdomsplanen, men at han eller hun for øvrig ikke er motivert eller evner å fullføre ungdomsstraffen. Ved full omgjøring skal det ikke gjøres fradrag i fengselsstraffen ut over det som følger av femte ledd. I henhold til denne bestemmelsen skal retten ta hensyn til ungdomsstraff som allerede er gjennomført. Vurderingen vil nødvendigvis være skjønnsmessig, og således skille seg fra den tilsvarende vurderingen ved samfunnsstraff, da ungdomsstraffen ikke angis som et visst antall timer.

Sjette ledd gjør det klart at ved omgjøring grunnet nye lovbrudd, jf. fjerde ledd bokstav b, kan retten avsi en samlet dom for begge handlingene eller en særskilt dom for den nye handlingen. Ved omgjøring av samfunnsstraff kan en samlet dom ikke gjøres helt betinget, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 450. Retten kan imidlertid fastsette en delvis betinget reaksjon, jf. Høyesteretts kjennelse 19. april 2004 i sak nr. 2004/135. Tilsvarende kan legges til grunn også ved omgjøring av ungdomsstraffen.

Rettens avgjørelse treffes ved dom og angripes ved anke. Spørsmål om omgjøring skal normalt avgjøres uten meddommere, jf. domstolloven § 21 annet ledd. Dersom vilkårsbruddet består i en ny straffbar handling som ikke er tilstått, må det nye straffbare forholdet avgjøres av en meddomsrett. Meddomsretten kan da også ta stilling til omgjøringskravet, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) kapittel 30.1 side 449 om tilsvarende bestemmelse ved samfunnsstraff. Uskyldspresumpsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 innebærer at retten ikke kan beslutte omgjøring etter første ledd bokstav b på bakgrunn av en prejudisiell vurdering av om den domfelte har begått nye straffbare handlinger, jf. EMDs dom 3. oktober 2002 i saken Böhmer mot Tyskland. Spørsmål om omgjøring etter fjerde ledd bokstav b avgjøres derfor etter en ordinær hovedforhandling hvor også de nye straffbare handlingene undergis full behandling.

Etter syvende ledd første punktum skal begjæring om omgjøring ved brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av konfliktrådsloven § 25 fremmes av kriminalomsorgen. Ved ny straffbar handling er det derimot påtalemyndigheten som må begjære omgjøring, jf. syvende ledd annet punktum. Her fravikes utvalgets forslag om at påtalemyndigheten, etter anmodning fra ungdomskoordinator i konfliktrådet, også begjærer fullbyrdelse ved vilkårsbrudd, jf. punkt 10.13.3 foran. I saker med flere vilkårsbrudd som dels faller inn under fjerde ledd bokstav a og dels under fjerde ledd bokstav b, må imidlertid omgjøringskravet fremmes av påtalemyndigheten. Begjæringen må være brakt inn for retten innen tre måneder etter utløpet av gjennomføringstiden.

Åttende ledd første punktum bestemmer for det første at reglene om forsvarer i straffeprosessloven §§ 96 tredje ledd og 99 første ledd tredje punktum gjelder tilsvarende. Her skiller bestemmelsen seg fra reglene om omgjøring av samfunnsstraff. I slik sak er det overlatt rettens skjønn om det skal oppnevnes forsvarer, dersom saken behandles av tingretten som tilståelsessak. Ved omgjøring av ungdomsstraff skal siktede alltid ha forsvarer. Videre følger det av første punktum at reglene om pågripelse og varetektsfengsling i straffeprosessloven kapittel 14 gjelder tilsvarende. For bruk av tvangsmidler må både de generelle og de spesielle vilkårene være oppfylt dersom den domfelte skal kunne pågripes og fengsles, herunder også det skjerpede kravet i § 184 annet ledd annet punktum om at fengsling må være tvingende nødvendig.

Videre gjelder reglene om varsling i straffeprosessloven § 243 tilsvarende for rettsmøter om omgjøring, jf. åttende ledd annet punktum. Bestemmelsen svarer til gjeldende straffelov § 28 b femte ledd annet punktum og ny straffelov § 52 femte ledd første punktum. Den domfelte må som hovedregel stevnes med lovlig varsel, jf. § 243 første ledd. Dette innebærer at domfelte må stevnes med 24 timers varsel til det rettsmøtet hvor omgjøringsspørsmålet skal behandles, jf. straffeprosessloven § 86 annet ledd. Så vidt mulig bør også påtalemyndigheten og forsvareren varsles om rettsmøtet, jf. § 243 annet ledd. I saker hvor kriminalomsorgen opptrer på det offentliges vegne, skal kriminalomsorgen varsles etter reglene som gjelder for påtalemyndigheten, jf. åttende ledd tredje punktum.

Det kan bemerkes at bestemmelsen om ungdomsstraff ikke inneholder bestemmelse om deldom, slik som samfunnsstraff. Ved samfunnsstraff kan også bot anvendes, selv om bøter ikke er fastsatt som straff for lovbruddet, jf. § 28 a sjette ledd bokstav a. Også ubetinget fengselsstraff på inntil 60 dager kan idømmes sammen med samfunnsstraff, jf. § 28 a sjette ledd bokstav b. Departementet mener generelt at en bør tilstrebe bruk av mer hensiktsmessige reaksjonsformer enn forelegg og bøter til barn under 18 år, jf. punkt 9.2.4 foran. Det kan ikke utelukkes at bot eller forelegg etter en individuell vurdering vil være hensiktsmessig i den konkrete saken, men da ved mindre alvorlig lovbrudd som er et engangstilfelle, ikke en del av et større atferdsproblem. Bøter bør derfor ikke benyttes i saker hvor det er begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Det er heller ikke hensiktsmessig å kombinere ungdomsstraffen med ubetinget fengsel. Soning av fengselsstraff kan virke forstyrrende på gjennomføringen av ungdomsstraffen. Dessuten innføres en ny straffereaksjon nettopp for å redusere antall barn i fengsler, og det er derfor mot sin hensikt å åpne for slik deldom. Dersom lovbryteren har vært undergitt frihetsberøvelse i anledning saken, skal varetektsfradraget gis i den subsidiære fengselsstraffen. Videre kan utholdt varetekt tas i betraktning som et moment i helhetsvurderingen ved fastsettelsen av ungdomsstraffens lengde.

Ved idømmelse av samfunnsstraff har retten adgang til å fastsette vilkår for dommen, herunder at den domfelte skal overholde bestemmelser gitt av kriminalomsorgen om bosted, oppholdssted, arbeid, opplæring eller behandling, eller at den domfelte forbys kontakt med bestemte personer i gjennomføringstiden. Tilsvarende adgang er ikke regulert i bestemmelsen om ungdomsstraff. Dette skyldes at det nærmere innholdet i straffen skal fastsettes av ungdomsstormøtet, jf. forslag til ny § 19 i konfliktrådsloven.

Til § 39 c

Nytt annet ledd bestemmer at forvaring bare kan idømmes barn under 18 år når det foreligger helt ekstraordinære omstendigheter. Begrepet ”helt ekstraordinære omstendigheter” er ment å understreke at adgangen er meget snever. Straffereaksjonen forvaring bør tilnærmet aldri benyttes på lovbrytere som var mindreårige på handlingstidspunktet, på grunn av den belastning en slik tidsubestemt straff vil kunne påføre et barn. Det vises for øvrig til punkt 9.7.4 ovenfor.

Til § 53

Det presiseres i nr. 3 bokstav c første punktum at domstolen kan sette vilkår om at domfelte avgir rusprøve. Her lovfestes det som i dag er etablert lovforståelse; at vilkår om avhold også medfører en plikt for domfelte til å avgi rusprøve. I henhold til praksis varierer det i dag hvem som forestår slik prøvetaking.

I nr. 3 bokstav c annet punktum vises det til helsepersonelloven § 12 tredje ledd, som gjelder for domfelte som var under 18 år på handlingstidspunktet. Etter denne bestemmelsen plikter lege, sykepleier og bioingeniør å ta blodprøve eller lignende rusprøve av denne gruppen, ved anmodning om prøvetaking fra rett myndighet. Forslaget avviker fra utvalgets utkast, der ansvaret for ruskontroll ble foreslått lagt hos bydelsoverlegen eller kommunelegen. Lovendringen er i tråd med utvalgets intensjoner ment å sikre forutsigbarhet om hvem som skal foreta rusprøver av unge lovbrytere. Lovbestemmelsen kan imidlertid ikke forstås antitetisk, og den utelukker ikke at også domfelte over 18 år avlegger rusprøve hos slikt helsepersonell. Det vises til punkt 9.4 foran.

I bokstav h gjøres en mindre presisering som følge av endringen i konfliktrådsloven kapittel II.

I nr. 6 fjerde og femte punktum slås det fast at kriminalomsorgen har ansvaret for å følge opp domfelte som er pålagt vilkår om avholdenhet etter § 53 nr. 3 bokstav c, samt at straffegjennomføringsloven § 56 gjelder tilsvarende. Dette innebærer at kriminalomsorgen kan pålegge domfelte å avgi urinprøve, utåndingsprøve eller blodprøve, eller å medvirke til annen undersøkelse som kan skje uten fare eller særlig ubehag, på samme måte som ved dom på samfunnsstraff.

14.2 Til endringene i strafferegistreringsloven

Til § 6

I forslag til § 6 nye nr. 12 og 13 fremgår det at det i politiattest ikke skal tas med opplysninger om henholdsvis betinget dom og ungdoms- eller samfunnsstraff dersom lovbruddet er begått av person under 18 år mer enn henholdsvis 2 år og 5 år før attesten blir utstedt. Forslaget er nytt og avviker fra utvalgets utkast. Utvalget foreslo at ungdomsstraff skulle idømmes som vilkår for betinget dom, og mente at bestemmelsen i § 6 nr. 6 om at det ikke skal opplyses om betinget dom avsagt mer enn 5 år før attesten blir utstedt, vil gi barnet et incitament til å velge reaksjonen. Begrunnelsen for departementets forslag er den samme, nærmere bestemt å motivere barnet til å samtykke til slike straffereaksjoner. I tillegg vil lovendringen innebære at ungdomsstraff og samfunnsstraff likebehandles, slik at vilkårlig forskjellbehandling unngås. Ungdomsstraff vil typisk benyttes på personer som ellers ville fått ubetinget fengsel eller strenge samfunnsstraffer, og det er ingen grunn til at det i politiattest opplyses om idømt samfunnsstraff i større grad enn idømt ungdomsstraff. Det er for øvrig valgt en lengre tidsperiode ved ungdomsstraff og samfunnsstraff enn ved dom på betinget fengsel, 5 år fremfor 2 år, da sistnevnte er mildere straffereaksjoner. For øvrig vises det til punkt 10.3.3 ovenfor.

14.3 Til endringene i ligningsloven

Til § 6-13

Endringen i nr. 2 bokstav e er en følge av forslaget til nytt kapittel III i konfliktrådsloven om gjennomføring av ungdomsstraff. Endringen medfører at konfliktrådet får opplysningsplikt om innholdet av ungdomsplanen etter konfliktrådsloven § 19.

14.4 Til endringene i straffeprosessloven

Til § 69

Annet ledd nytt tredje punktum bestemmer at prøvetiden for siktede som var under 18 år på handlingstidspunktet, kan settes kortere enn to år. Prøvetiden for denne gruppen siktede fastsettes etter en individuell vurdering til 6, 12, 18 eller 24 måneder. Hensikten med endringen er at påtaleunnlatelse skal benyttes i større utstrekning enn tilfellet er i dag og særlig for enkelte mindre alvorlige lovbrudd som et alternativ til bøter. Det vises for øvrig til punkt 9.1.4.2 ovenfor. Det bør også oftere vurderes å sette vilkår knyttet til påtaleunnlatelsen, jf. punkt 9.1.4.1 foran.

Til § 96

Nytt tredje ledd skal sikre at siktede som var under 18 år på handlingstidspunktet, alltid har forsvarer der det er aktuelt å idømme ubetinget fengselsstraff, samfunnsstraff eller ungdomsstraff. Påtalemyndighetens straffeforslag om fengselsstraffens lengde er således uten betydning for spørsmålet om siktede skal ha forsvarer under hovedforhandlingen. Lovendringen bygger innholdsmessig på utvalgets forslag, likevel slik at henvisningen til betinget straff er erstattet med ungdomsstraff, samt at bestemmelsen foreslås utvidet til også å omfatte samfunnsstraff. Det vises for øvrig til punkt 12.4 ovenfor og lovendringen i § 99.

Til § 98

Første ledd nytt annet punktum innebærer at forsvarer så vidt mulig skal oppnevnes straks det er klart at pågrepet som var under 18 år på handlingstidspunktet, ikke vil bli løslatt innen 12 timer etter pågripelsen. Bestemmelsen skal sikre at barnet får juridisk bistand så raskt som mulig. På dette punktet avviker forslaget fra utvalgets utkast.

Uttrykket “Det samme gjelder” viser tilbake til vilkårene i første punktum om at siktede må være “pågrepet” og at forsvarer “så vidt mulig” skal oppnevnes “straks”. Forsvarer skal kun oppnevnes ved straffeprosessuell frihetsberøvelse. Mange personer som er pågrepet, blir løslatt etter kort tid, for eksempel fordi de er sjekket ut av saken. Da vil retten til offentlig forsvarer ikke inntre. Retten inntrer først når det er klart at pågripelsen vil vare i mer enn 12 timer og senest når 12 timer er gått og den siktede ikke er løslatt. Forsvarer skal oppnevnes “straks” det er klart at den pågrepne vil bli holdt i mer enn 12 timer. Departementet forutsetter at det etableres vaktordninger som gjør det mulig å oppnevne forsvarere til enhver tid. Likevel må det godtas at det tar noe lenger tid å skaffe forsvarere utenfor alminnelig arbeidstid enn midt i arbeidstiden. Påbudet er ikke unntaksfritt, men unntak skal imidlertid ikke lett forekomme, idet oppnevningen skal finne “så vidt mulig”. Det er alltid retten som avgjør hva som er “så vidt mulig”, noe som også kan overprøves ved kjæremål.

Det vises for øvrig til punkt 12.4 ovenfor.

Til § 99

Første ledd nytt tredje punktum skal sikre at siktede som var under 18 år på handlingstidspunktet, alltid har forsvarer der det er aktuelt å idømme ubetinget fengselsstraff, samfunnsstraff eller ungdomsstraff. Påtalemyndighetens straffeforslag om fengselsstraffens lengde er uten betydning for spørsmålet om siktede skal ha forsvarer i forbindelse med tilståelsessaken. Lovendringen er i tråd med utvalgets forslag, likevel slik at henvisningen til betinget straff er erstattet med ungdomsstraff, samt at bestemmelsen foreslås utvidet til også å omfatte samfunnsstraff. Det vises for øvrig til punkt 12.4 ovenfor og lovendringen i § 96.

Til § 100

Annet ledd annet punktum forutsetter at særlige grunner taler for å oppnevne offentlig forsvarer i saker hvor det idømmes ungdomsstraff. Rettssikkerhetsmessige hensyn tilsier at forsvareren deltar under ungdomsstormøtet, samt at det kan kreves salær for slik deltakelse. Det er ungdomsstormøtet som fastlegger innholdet i ungdomsplanen og derfor i realiteten bestemmer hvor krevende reaksjonen blir. Forsvareren bør derfor kunne påse at ungdomsplanen ikke blir urimelig tyngende. Videre slås det fast at fornærmede i slike tilfelle får en korresponderende rett til bistandsadvokat. Forslaget er nytt og fraviker utvalgets utkast. Det vises for øvrig til punkt 10.8.3 foran og lovendringen i § 107.

Til § 107

I henhold til § 107 a første ledd ny bokstav d har fornærmede rett til å få oppnevnt bistandsadvokat i saker hvor offentlig forsvarer kan delta i ungdomsstormøte. Dette gjelder uavhengig av hvilken lovbestemmelse som er overtrådt og hvilke konsekvenser dette har hatt for fornærmede. Lovendringen begrunnes i likhetshensyn, at det kan være krevende for fornærmede å møte lovbryteren, samt at fornærmede kan ha behov for informasjon om prosessen mv. Forslaget er nytt og fraviker utvalgets utkast. Det vises for øvrig til punkt 10.8.3 foran og lovendringen i § 100.

Til § 161 a

Ny § 161 a innfører en bestemmelse om personundersøkelse for mindreårige. Bestemmelsen er ment å skulle gi påtalemyndigheten, domstolen og kriminalomsorgen bedre grunnlag for henholdsvis å påstå, utmåle og gjennomføre en eventuell straff. Forslaget bygger hovedsakelig på utvalgets utkast til bestemmelse om kartlegging, likevel slik at det foreslås enkelte nye unntak, presiseringer, samt lovtekniske og begrepsmessige endringer.

Det følger av første ledd første punktum at det kan foretas personundersøkelse for mindreårige der det er tatt ut siktelse mot person som var under 18 år på handlingstidspunktet. Påtalemyndigheten avgjør om slik fakultativ undersøkelse skal gjennomføres.

Første ledd annet punktum bestemmer at personundersøkelse i utgangspunktet skal gjennomføres der det er tatt ut tiltale mot den mindreårige, før saken pådømmes. Det avgrenses imidlertid mot saker der ikke-vedtatte forelegg og påtaleunnlatelser bringes inn for retten. Begrunnelsen er at personundersøkelsen kan være et unødvendig inngripende tiltak i mindre saker. Videre innføres en generell unntaksregel om at personundersøkelse ikke foretas i saker hvor det er ”åpenbart unødvendig”. Unntaksbestemmelsen er ment å være snever, men vil for eksempel kunne være aktuell dersom det nylig er foretatt andre relevante utredninger av barnet. Ovennevnte begrensninger er nye og avviker fra utvalgets forslag. For øvrig vises det til punkt 8.3.3 foran.

Annet ledd bestemmer at der det har gått mer enn ett år fra personundersøkelse for mindreårige ble foretatt til saken pådømmes, må det foretas ny undersøkelse. Begrunnelsen er at personundersøkelsen omhandler både statiske og dynamiske risikofaktorer, hvorav de siste forandrer seg over tid, og særlig kan endringene i forhold til ungdom skje relativt raskt. Bestemmelsen innebærer at personundersøkelse som er foretatt under ett år forut for pådømmelsen, kan legges til grunn også i andre saker enn den saken undersøkelsen ble utarbeidet i forbindelse med. Nevnte forslag er i overensstemmelse med utvalgets utkast. Det foreslås imidlertid at det skal gjennomføres en ny undersøkelse også før det er gått ett år, dersom barnets personlighet, livsforhold eller fremtidsmuligheter vesentlig er endret. Dette forslaget er nytt og avviker fra utvalgets utkast. For øvrig vises det til punkt 8.6 foran.

Bestemmelsen i tredje ledd er ny og gjelder den mindreåriges personvern. Det foreslås at det, av informasjonshensyn, presiseres at kriminalomsorgens og politiets behandling av personopplysninger ved personundersøkelse reguleres av henholdsvis straffegjennomføringsloven nytt kapittel 1 a, jf. personopplysningsloven, og politiregisterloven. For øvrig vises det til punkt 8.8.4.1 og 8.8.4.2 foran.

Fjerde ledd er ny og slår fast at opplysningene i personundersøkelsen bare skal meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt. Her gjøres det unntak fra domstolloven § 124 første ledd om offentlige rettsmøter. Formålet med bestemmelsen er å verne barnets rett til privatliv, jf. punkt 8.8.4.3 foran.

Femte ledd gir Kongen hjemmel til å gi nærmere forskrifter om innholdet i og gjennomføringen av personundersøkelse for mindreårige.

Til § 183

I § 183 nytt annet ledd innføres en kortere fremstillingsfrist der den pågrepne er under 18 år. Utvalget foreslår ikke endringer i fristen til å fremstille barn for varetekt, og lovforslaget er således nytt. Innholdsmessig har bestemmelsen enkelte likhetstrekk med rettstilstanden før lovendringen ved lov 28. juni 2002 nr. 55, som trådte i kraft 1. juli 2006. Før nevnte lovendring skulle fremstilling skje snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen, men uten at fristen var absolutt, jf. nedenfor.

Etter første punktum skal fremstilling skje snarest mulig og senest dagen etter pågripelsen der den pågrepne er under 18 år. Formålet er å korte ned den tiden barnet tilbringer på ventecelle før rettslig prøving foretas, samt å signalisere at saker som involverer mindreårige skal prioriteres av påtalemyndigheten og domstolen. Det anses dessuten hensiktsmessig å samordne fristen med den foreslåtte nye fristen for overføring fra politiarrest i politiarrestforskriften.

Annet punktum åpner likevel for en fristforlengelse på inntil én dag dersom fristen ender på en helgedag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med helgedag. Ved å sette en absolutt grense på én dag, adskiller reglene om fristutvidelse seg fra rettstilstanden før 1. juli 2006, der fristen kunne utsettes til nærmest følgende virkedag. I saker der pågrepne er under 18 år, er lengste mulige fremstillingsfrist således andre dag etter pågripelse, uavhengig av om de dernest påfølgende dagene er helge- eller helligdager. For øvrig vises det til punkt 7.2 foran.

Nytt tredje ledd første punktum innfører en plikt for påtalemyndigheten til å varsle barneverntjenesten i saker der en siktet under 18 år, fremstilles for fengsling. Dette er en plikt til å varsle barneverntjenesten om tidspunktet for selve fengslingsmøtet. Etter slik varsling plikter også barneverntjenesten å møte. Forslaget er i overensstemmelse med utvalgets utkast. Bestemmelsen skjerper varslingsplikten som allerede fremgår av påtaleinstruksen § 9-2 annet ledd. I tillegg supplerer den straffeprosessloven § 232 a. I påtaleinstruksen er det lagt inn en reservasjon om at underretning skal skje der det er ”mulig”. En slik reservasjon er ikke inntatt i nytt tredje ledd, men eventuelle brudd på varslingsplikten vil ikke få konsekvenser for fengslingsspørsmålet der det ikke har vært mulig å underrette barneverntjenesten. På den annen side vil manglende underretning til barneverntjenesten kunne medføre at fengsling anses som uforholdsmessig i henhold til § 170 a. En slik vurdering må foretas av retten ut fra de konkrete omstendigheter som foreligger i den enkelte sak. Det vil være den kommunale barneverntjenesten som skal varsles. Det kommunale barnevernet må eventuelt kommunisere med barnevernet på et høyere nivå for å iverksette konkrete tiltak der dette finnes nødvendig. Typisk kan det gjelde institusjonsplassering både som et mulig varetektssurrogat eller som et tilbud til barnet etter at varetekten er avsluttet. Slik kommunikasjon må samordnes internt i barneverntjenesten, og det vil være den kommunale barneverntjenesten som kommuniserer med politiet og påtalemyndigheten. Det vises for øvrig til punkt 7.3 ovenfor.

Nytt tredje ledd annet og tredje punktum pålegger barneverntjenesten plikt til å møte i fengslingsmøte der siktede er under 18 år og til å uttale seg om behovet for tiltak, samt eventuelt allerede igangsatte tiltak overfor den siktede. Bestemmelsene skal understreke at barneverntjenesten fortsatt har ansvar for barnet mens barnet er i politiets eller kriminalomsorgens varetekt. Det er også av stor betydning at barneverntjenesten forbereder tiltak rettet mot barnet mens barnet sitter i varetekt, for å unngå ny kriminalitet etter endt frihetsberøvelse. På den måten kan både barnet og barneverntjenesten bli bedre rustet til å takle de problemer som barnet måtte ha, enten disse er knyttet til kriminell virksomhet eller andre forhold, for eksempel rusproblemer. Tiltak for å bedre slike forhold må barneverntjenesten arbeide kontinuerlig med.

Møteplikten i annet punktum gjelder i utgangspunktet “hvert” fengslingsmøte, ikke bare det første. Barneverntjenesten kan ha tilegnet seg ytterligere kunnskap om barnet og dets behov i løpet av to uker, eller det kan ha kommet nye opplysninger om aktuelle tiltak, noe som tilsier slik møtedeltakelse. Ved første fengslingsmøte er barneverntjenestens møteplikt absolutt. Utover dette kan retten beslutte at det gjøres unntak dersom det er åpenbart unødvendig at barneverntjenesten møter. Her skiller forslaget seg fra utvalgets utkast. Det påpekes at dette er ment å være en snever unntaksbestemmelse.

Tredje punktum regulerer barneverntjenestens informasjonsplikt. Barneverntjenesten skal uttale seg om behovet for tiltak etter barnevernloven kapittel 4 og gi informasjon om det arbeidet som pågår med å iverksette tiltak. Bestemmelsen er ikke ment å begrense barneverntjenestens taushetsplikt, men departementet legger til grunn at generelle opplysninger om mulige fremtidige tiltak ikke vil være taushetsbelagt informasjon. Utover dette reguleres forholdet til barneverntjenestens taushetsplikt i fjerde punktum, hvor det slås fast at reglene i straffeprosessloven § 118 gjelder tilsvarende. Dette innebærer at samtykke til fritak fra taushetsplikten gis av fylkesmannen. Slikt fritak kan bare nektes når åpenbaringen vil kunne utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold. Departementet legger til grunn at barneverntjenestens avgivelse av opplysninger om barnet og redegjørelse for aktuelle individuelle tiltak, som regel vil være til gunst for barnet, og at det derfor sjelden vil være adgang til å nekte fritak. Opplysningene skal som regel meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt, jf. § 118 tredje ledd, jf. § 117 annet ledd.

Det vises for øvrig til endring i barnevernloven § 3-5 og punkt 7.3.4 ovenfor.

Til § 184

I annet ledd annet punktum foreslås det at personer under 18 år ikke skal fengsles hvis det ikke er tvingende nødvendig. Forslaget er nytt og innebærer at henvisningen i § 184 annet ledd annet punktum til vilkåret i § 174 erstattes med en selvstendig og strengere bestemmelse. Formålet med lovendringen er først og fremst å tydeliggjøre at terskelen for å varetektsfengsle et barn skal være høy, for slik å unngå at barn utsettes for dette inngripende tvangsmidlet i større grad enn nødvendig. Begrepet “tvingende nødvendig” innebærer et absolutt krav om at det ikke finnes noe alternativ til varetektsfengsling. Det vises for øvrig til punkt 7.4 foran.

Til § 185

I annet ledd fremgår det at fengslingsfristen for siktede under 18 år ikke kan overstige to uker. Det gjelder både førstegangsfengslinger og fengslingsforlengelser, jf. henholdsvis første og annet punktum. Selv om det innføres en toukers-frist i slike tilfeller, skal retten avgjøre spørsmålet om fengslingsfristens lengde konkret i den enkelte sak. Det innebærer at fengslingsfristen kan gjøres kortere. Forslaget bygger innholdsmessig på utvalgets utkast til § 185 første ledd nytt fjerde punktum, likevel slik at bestemmelsen er regulert i et eget ledd, samt at det her presiseres at fristen skal være “så kort som mulig”. Det vises for øvrig til punkt 7.6 ovenfor.

Til § 186

Endringen i annet ledd nytt tredje punktum innebærer at det i utgangspunktet ikke kan besluttes brev- og besøksforbud for nær familie når varetektsfengslede er under 18 år. Forslaget bygger på utvalgets utkast, likevel slik at det inntas en snever unntaksbestemmelse om at brev- og besøksforbud kan besluttes dersom det foreligger særlige omstendigheter. Denne reservasjonen begrunnes i at det unntaksvis kan være behov for slik avskjerming, spesielt i saker om æresrelatert vold og drap, samt der familiemedlemmer mistenkes for å ha begått kriminelle handlinger sammen. Med begrepet ”nær familie” forstås foreldre og søsken eller andre familiemedlemmer som har en særlig tilknytning til den fengslede. I kategorien nær familie faller også andre foresatte. Begrepet er det samme som i forslaget til endring i straffegjennomføringsloven § 31.

Bestemmelsen i annet ledd nytt fjerde punktum gir reglene i straffegjennomføringsloven om rett til å motta besøk av nær familie og rett til økonomisk støtte til slike besøk, tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at familien kan ta opphold i nær tilknytning til fengslet for inntil tre dager av gangen dersom det er sikkerhetsmessig forsvarlig. Kriminalomsorgen kan gi nærmere regler for gjennomføring av slike besøk og om økonomiske bidrag til innsattes nærstående i den sammenheng. Det vises for øvrig til vurderingen i punkt 7.7.2.4 og 11.8.4 foran.

Til § 186 a

Forslaget til første ledd annet punktum svarer til utvalgets utkast og innebærer at fullstendig isolasjon ikke kan benyttes overfor barn under 18 år. Lovendringen retter seg mot adgangen til å utelukke barn fra felleskap med andre innsatte når det er nærliggende fare for at den fengslede vil forspille bevis i saken dersom han ikke holdes isolert. Begrunnelsen for endringen er at bruk av slik isolasjon vil kunne være i strid med barnekonvensjonen. I stedet for fullstendig isolasjon kan det benyttes delvis isolasjon, der den siktede holdes atskilt fra de øvrige siktede i samme sakskompleks, men at varetektssituasjonen ut over dette ikke berøres av restriksjonen. Det vises for øvrig til punkt 7.7.3 ovenfor.

14.5 Til endringene i konfliktrådsloven

Til § 2 a

Bestemmelsen er ny og er en følge av forslaget til nytt kapittel III, om gjennomføring av ungdomsstraff, og et supplement til gjeldende §§ 2, 3 og 4 om konfliktrådets sammensetning. I tillegg til de personer som fremgår av disse bestemmelsene, skal hvert konfliktråd ha minst en ungdomskoordinator. I større konfliktråd vil det kunne opprettes flere slike stillinger. Ungdomskoordinatorens oppgaver er blant annet nærmere regulert i §§ 18 flg. Departementet bemerker at ungdomskoordinatorens oppgaver vil være krevende og at vedkommende derfor bør ha relevant utdannelse og gjennomføre nødvendige kurs. Det forutsettes at ungdomskoordinatoren har særlig kompetanse om megling og gjennomfører kompetansehevende etterutdanning innenfor området restorative justice. Det er viktig å stille krav til formell kompetanse, samtidig som det tas hensyn til personlige kvalifikasjoner og egnethet. For øvrig får bestemmelsen i § 2 første ledd annet og tredje punktum tilsvarende anvendelse for ungdomskoordinatoren. De samme krav og hensyn som gjelder for konfliktrådslederen gjelder også for ungdomskoordinatoren.

Til § 5

Konfliktrådsloven § 5 regulerer kravet til samtykke. Forslaget til lovendringer samsvarer med utvalgets utkast.

Endringen i første punktum innebærer en presisering av at megling i konfliktrådet krever partenes samtykke der saken behandles etter kapittel I og II. Departementet bemerker at der saken er overført til konfliktrådet med hjemmel i straffeprosessloven § 71 a eller der det megles i konfliktrådet som en del av samfunnsstraffen, må også gjerningspersonens verger samtykke dersom vedkommende er under 18 år, jf. straffeprosessloven § 83.

Tilføyelsen som er gjort i nytt annet punktum presiserer at for saker etter kapittel III om gjennomføring av ungdomsstraff kreves samtykke både fra domfelte og domfeltes verger. Dette er i samsvar med forslag til straffeloven 1902 ny § 28 c, jf. straffeprosessloven § 83. Departementet påpeker at det ikke kreves samtykke fra fornærmede i disse sakene. Det vises for øvrig til punkt 10.6.3 ovenfor.

Til § 6

Bestemmelsen gjelder den geografiske lokaliseringen ved megling i konfliktrådet og samsvarer med utvalgets utkast. Endringen i bestemmelsen, hvor det i tillegg til påklagede også vises til domfelte, er en følge av innføringen av nytt kapittel III om gjennomføring av ungdomsstraff. Endringen vil for ungdomsstraffen bety at ungdomsstormøtet som regel vil gjennomføres i den kommunen der domfelte bor eller oppholder seg. Der det er flere domfelte i samme sak, må ungdomskoordinatoren velge i hvilken kommune møtet skal avholdes. Departementet understreker at bestemmelsen bare regulerer den geografiske lokaliseringen av selve ungdomsstormøtet. Møter i oppfølgingsteamet og andre møter som ungdomskoordinatoren holder, foretas der ungdomskoordinatoren finner det hensiktsmessig. Det vises for øvrig til forslag til ny § 18 femte ledd annet punktum hvor det fremgår at departementet kan gi forskrift med utfyllende bestemmelser om gjennomføringen av ungdomsstormøtet.

Til § 7

Første ledd nytt annet punktum viser til at det i § 18 fastsettes regler for møteplikt i saker som behandles etter kapittel III om gjennomføring av ungdomsstraff. Forslaget er i overensstemmelse med utvalgets utkast.

Til § 8

Forslaget til nytt annet ledd bestemmer at i saker som behandles etter kapittel III, har ungdomskoordinatoren ansvaret fra saken kommer inn til den avsluttes etter gjennomført ungdomsplan. Dette innebærer at ungdomskoordinatoren har ansvar for blant annet gjennomføringen av ungdomsstormøtet, saksfremdriften, samt det overordnede ansvaret for oppfølgingsteamet. Ungdomskoordinatoren har også oppfølgingsansvar ved brudd. Dersom ungdomskoordinatoren anser det nødvendig, kan en eller flere meglere ved konfliktrådet tilrettelegge ungdomsstormøte sammen med, eller i stedet for, ungdomskoordinatoren. Ansvaret for å tilrettelegge saken kan også deles med en av aktørene i saken, for eksempel politiet. Ungdomskoordinatoren har ansvar for å sikre god kommunikasjon mellom deltagerne, og et særskilt ansvar for å etablere et godt samarbeid med offentlige instanser. Som det fremgår av § 19 siste ledd skal for øvrig ungdomskoordinatoren godkjenne ungdomsplanen sammen med domfelte og domfeltes verger.

Selv om ungdomskoordinatorens formelle ansvar først trer i kraft når saken kommer inn til konfliktrådet, kan ungdomskoordinatoren involveres i saken også før dette, for eksempel under personundersøkelsen eller under påtalemyndighetens vurdering av om ungdomsstraff er en egnet reaksjon, jf. punkt 8.4.3 ovenfor.

Til § 10

Endringen i første ledd første punktum føyer ungdomskoordinatoren til listen over de som har taushetsplikt om forhold som kommer frem under arbeidet i konfliktrådet. For ungdomskoordinatoren vil forhold som omfattes av taushetsplikten for eksempel kunne fremkomme under ungdomsstormøtet, i møter med oppfølgingsteamet og for øvrig av sakens dokumenter mv. Lovforslaget samsvarer med utvalgets utkast.

Til § 12

Lovendringen i første ledd er en følge av at det innføres et nytt kapittel III om gjennomføring av ungdomsstraff og er i tråd med utvalgets utkast. Det slås fast at dersom en part er under 18 år, må også vergen samtykke til ungdomsstraff eller til at saken blir overført til megling i konfliktrådet.

Nytt kapittel III

Nytt kapittel III gir bestemmelser om gjennomføring av den nye straffereaksjonen ungdomsstraff, jf. straffeloven 1902 ny § 28 c.

Til 18

Første ledd gir anvisning på at konfliktrådet skal innkalle til ungdomsstormøte straks saken er overført fra domstolen etter straffeloven § 28 c. I praksis vil det være påtalemyndigheten som fysisk overfører saken når avgjørelsen er blitt rettskraftig. Det er viktig å få prosessen i konfliktrådet raskt i gang, da det kan ta noen dager å klarlegge hvilke aktører/personer det er aktuelt å innkalle til ungdomsstormøtet. Begrepet ”straks” må forstås som umiddelbart og senest i løpet av en uke.

Annet ledd første punktum bestemmer at ungdomsstormøtet skal ledes av en ungdomskoordinator. Det fremgår videre av annet punktum at enhver med tilknytning til saken kan innkalles til ungdomsstormøtet. Departementet mener det er helt avgjørende at ungdomskoordinatoren forut for innkallingen til møtet setter seg inn i saken for å avklare hvem som har tilknytning til saken og som bør innkalles. I den sammenheng vil personundersøkelsen for mindreårige, gjennomført med hjemmel i straffeprosessloven ny § 161 a, være av betydning. Ungdomsstraffen, herunder gjennomføring av ungdomsstormøte, vil kunne være svært krevende for den domfelte og det er derfor viktig at ungdomskoordinatoren finner deltagere som er kjent for barnet og som kan være en støtte, for eksempel innen familie- eller vennekretsen.

Tredje ledd første punktum lister opp hvilke deltakere som er pliktige til å være til stede i ungdomsstormøtet, blant annet domfelte og domfeltes verger. Domfeltes verger vil normalt være domfeltes foreldre. For mindreårige er begge foreldre verger, jf. vergemålsloven § 3 første ledd. Begge foreldre må derfor innkalles til ungdomsstormøtet. Der bare den ene av foreldrene møter, anses denne å ha fullmakt fra den andre av foreldrene i samsvar med vergemålsloven § 4 annet ledd. Der domfeltes foreldre ikke ønsker å møte, skal ungdomskoordinatoren sørge for at det oppnevnes hjelpeverge for domfelte i forbindelse med ungdomsstormøtet etter reglene i vergemålsloven § 16, jf. annet punktum. Hjelpevergen vil da også kunne delta i oppfølgingsteamet, jf. § 20 annet punktum.

Det følger videre av første punktum at også representanter fra kriminalomsorgen og politiet er pliktige til å være til stede. Utvalget foreslår i sitt utkast at kun kriminalomsorgen, og ikke politiet skal være obligatorisk deltager under ungdomsstormøtet. Representanten fra kriminalomsorgen vil kunne bidra med tiltak som er egnet til å gjennomføres innenfor kriminalomsorgen. Departementet mener imidlertid at også politiet vil ha en viktig rolle som deltager under hele prosessen. Deltagelse fra politiet vil blant annet sikre legitimitet og de vil dessuten ha god kjennskap til konfliktsituasjoner i ungdomsmiljøer og kan således ha viktige innspill til hvilke tiltak som er nødvendige for å få domfelte ut av disse miljøene.

I tredje punktum foreslås det at også fornærmede og eventuelt fornærmedes verger har rett til å være til stede i ungdomsstormøtet. Dette er en viktig del av den restorative prosessen og er i samsvar med utvalgets forslag. Fornærmede har imidlertid ikke plikt til å delta. Departementet presiserer at det ikke stilles krav om verken samtykke fra fornærmede eller deltagelse fra dennes side, og at ungdomsstormøtet skal gjennomføres selv om fornærmede ikke deltar eller blir representert på annen måte. Fornærmede kan være representert ved en annen person, av en interesseorganisasjon eller lignende. Dersom fornærmede ikke ønsker å delta kan vedkommende også gis mulighet til å videreformidle de konsekvenser lovbruddet har hatt på annen måte, for eksempel gjennom en skriftlig fremstilling som ungdomskoordinatoren kan gjengi i møtet. Dersom fornærmede ikke ønsker å møte lovbryteren umiddelbart etter domfellelse eller i ungdomsstormøtet, er det ikke noe i veien for at et møte mellom disse to kan gjennomføres på et senere tidspunkt.

Det følger videre av tredje ledd fjerde punktum at også forsvarer og bistandsadvokat kan være til stede i ungdomsstormøte. Slik deltakelse kan det kreves salær for. Departementet avviker her fra utvalgets forslag, som innebar at bare forsvarer kunne være til stede, og kun som observatør uten at det var en del av forsvareroppdraget som det kunne kreves salær for. Departementets forslag begrunnes i hensynet til rettssikkerheten. Det er domstolen som bestemmer ungdomsstraffens lengde, mens det er ungdomsstormøtet som fastlegger innholdet i straffen. Hvilket innhold ungdomsplanen får, beror på hvilke behov den domfelte har. Det vil kunne være aktuelt med omfattende tiltak over lang tid, og forsvareren skal derfor kunne påse at ungdomsplanen ikke blir urimelig tyngende for den domfelte. Departementet mener dessuten at også bistandsadvokaten skal kunne delta på lik linje som forsvareren, jf. punkt 10.8.3 foran. Departementet presiserer at forsvarere og bistandsadvokater ikke skal uttale seg på vegne av partene i ungdomsstormøtet, men fungere som støttepersoner på lik linje med andre støttepersoner fra det private nettverket. Det forutsettes at forsvareren og bistandsadvokaten har god kjennskap til ungdomsstraffen og hvilken rolle de har i prosessen.

Ungdomskoordinatoren kan, etter fjerde ledd, også trekke inn representanter fra skole, barneverntjeneste, helsevesen eller andre som har betydning for saken. Dette forutsettes gjort i de fleste saker, da slike representanter antas å kunne tilføre saken betydelig kunnskap og tilrettelegge for nødvendige tiltak. Mange offentlige instanser vil ha forpliktelser overfor den unge og vil derfor kunne bidra med tiltak. Andre instanser som ikke har slike forpliktelser vil imidlertid også kunne delta dersom de har aktuelle tiltak tilgjengelig, for eksempel kan NAV ha arbeidsrettede tiltak, jobbsøkertips etc.

Ved at det vises til at alle som har tilknytning til saken skal innkalles, må det gjøres en vurdering i forhold til hvilke øvrige parter som er berørt. Også interesseorganisasjoner eller foreninger kan tenkes å delta for å representere ulike interesser i anledning saken. Det kan både være i forhold til fornærmedes interesser og for å medvirke til at domfelte gis støtte eller oppgaver i etterkant av møtet. Det vil etter departementets vurdering være særlig viktig å involvere foreninger, fritidsklubber og idrettslag for å kunne tilby ungdommen aktiviteter på ettermiddagen og kvelden, den tiden av døgnet som for mange kan være vanskelig å fylle med meningsfull aktivitet.

Selv om ingen av de ovennevnte er pliktige til å møte, vil utfallet av ungdomsstormøtet avhenge av at både offentlige og private strekker seg langt for å imøtekomme ungdomskoordinatorens anmodning. Dette vil også være av betydning i forhold til hvilket resultat som kan oppnås. Se nærmere om aktørenes deltakelse i ungdomsstormøte under punkt 10.8.3.

Ungdomskoordinatoren har ansvaret for å føre de berørte partene sammen til felles innsats og å få møtet til å fungere slik at alle deltagerne bidrar og drar i samme retning. Dette er det element som restorative justice er ment å skulle bringe inn i saken og som innebærer en motvekt til kulturen med at hver ansvarlig kun fokuserer på sitt fagområde.

I femte ledd første punktum fremgår det at ungdomsstormøtet kan deles opp i flere møter dersom det er hensiktsmessig. I de saker hvor fornærmede deltar vil en oppdeling av møtet kunne være aktuelt, hvor den restorative delen behandles først og fastlegging av ungdomsplan behandles etterpå. Ved utarbeidelse av ungdomsplanen vil domfeltes bakgrunn og behov være sentralt og en oppdeling av møtet vil kunne være hensiktsmessig både av personsensitive hensyn og for å sikre balanse mellom fornærmede og domfelte. Som det fremgår av annet punktum kan departementet gi forskrift med utfyllende bestemmelser om gjennomføringen av ungdomsstormøtet, herunder oppdeling av ungdomsstormøtet og aktørenes oppgaver.

Til § 19

Det fremgår av første ledd første punktum at ungdomsstormøtet skal munne ut i en ungdomsplan. Denne skal være en sum av plikter og tiltak som retter seg mot domfelte. I annet punktum bokstav a til i følger en opplisting av aktuelle tiltak, som samsvarer med utvalgets forslag. Listen er ikke uttømmende. Departementet understreker at tiltakene må fastsettes individuelt og det må blant annet ses hen til domfeltes behov på bakgrunn av vedkommendes livssituasjon og utvikling. Det vises generelt til den personundersøkelse som foretas av domfelte etter forslaget til endring av straffeprosessloven § 161 a. Tiltakene kan for eksempel være av ansvarliggjørende, kontrollerende eller rehabiliterende art. Mange av de domfelte vil ha en utfordrende hverdag, noe som kan tilsi at det må iverksettes tiltak som setter rammer rundt den enkeltes liv. Både de behov domfelte har og hensynet til individualprevensjon vil være av stor betydning. Det er de ulike deltakerne i oppfølgingsteamet som vil ha ansvaret for gjennomføringen av de forskjellige delene av ungdomsplanen. For at tiltak skal kunne settes i verk på en god måte, vil det være en viktig forutsetning at ungdomsstormøtet kommer til en felles forståelse av hva som trengs av tiltak, og viser vilje til å bistå eller medvirke til at slike tiltak blir satt i verk og gjennomført på en tilfredsstillende måte.

Etter bokstav a kan det fastsettes en kompensasjon til den eller de som er berørt av den kriminelle handlingen ved at vedkommende er påført en skade, et tap eller en annen krenkelse. Kompensasjonen vil måtte være av ikke-økonomisk art. For eksempel kan domfelte utføre tjenester eller oppgaver for skadelidte som hagearbeid, maling, vasking osv. Fastsettelse av slik kompensasjon må være i overensstemmelse med fornærmedes og domfeltes ønsker. Kompensasjonen vil være skattefri, jf. forslag til endring av skatteloven § 5-15 første ledd bokstav k. I saker der det skal utmåles en økonomisk erstatning eller oppreisning, må dette gjøres under behandlingen av straffesaken eller som en egen sivil sak. På denne måten vil hensynet til forsvarlig domstolskontroll ivaretas, ettersom dette er et krav som kan berøre både domfelte og skadelidte sterkt. Samtidig vil ikke spørsmålet om hva som skjer dersom ungdomsplanen brytes ved at erstatningen eller oppreisning ikke betales, komme på spissen.

Etter bokstav b kan domfelte gis anledning til å delta i kriminalitetsforebyggende program eller andre tilsvarende tiltak. Eksempler på slike program er ART (Aggression Replacement Training), Brottsbrytet og ATV (Alternativ til Vold), som har vært vanlig i forbindelse med samfunnsstraff. Det vil særlig være aktuelt å benytte program som er forebyggende mot vold og rus. Det vises for øvrig til forslaget til ny straffeprosesslov § 161 a som pålegger personundersøkelse av siktede før pådømmelse i domstolen. Personundersøkelsen vil kunne være til hjelp ved valg av program eller andre kriminalitetsforebyggende tiltak.

Etter bokstav c kan opphold på institusjon eller behandling omfattes av tiltak i planen. Opphold på institusjon kan være nødvendig for å gi domfelte særlig faglig oppfølging innenfor ulike områder, samtidig som en får domfelte ut av sitt vanlige miljø. Behandling utenfor institusjon kan også være et aktuelt tiltak. Dette vil typisk kunne være behandling som retter seg mot rus. Også for valg av slik behandling vil personundersøkelsen etter straffeprosessloven § 161 a kunne ha betydning.

Bokstav d gjelder utførelse av samfunnsnyttig tjeneste og retter seg mot samme type tiltak som kan besluttes i forbindelse med samfunnsstraff. Kriminalomsorgen vil være sentral ved utforming av slike tiltak og kan medvirke til at planen blir tilfredsstillende utført. Det er viktig at kriminalomsorgen eller oppfølgingsteamet bestreber seg på å finne arbeid som er meningsfylt for domfelte, slik at tiden som går med til samfunnsnyttig arbeid føles verdifull og ikke bortkastet. Det kan virke mot sin hensikt dersom arbeidet er lite meningsfylt.

Bokstav e krav til oppholdssted, arbeid eller opplæring, som vil kunne medvirke til å gi domfelte fastere rammer rundt sitt liv og styrke vedkommendes ressurser. Økt faglig kompetanse og kvalifisering kan bidra til endring, og de fleste domfelte vil ha rettigheter for eksempel knyttet til videregående opplæring. Departementet vil presisere at det er viktig å omskape denne rettigheten til en reell mulighet. Også arbeidsrettede tiltak vil kunne ha stor betydning for å få den enkelte bort fra kriminell adferd.

Bokstav f forutsetter at domfelte kan ilegges plikt til å møte for politiet eller kriminalomsorgen. Slike møter kan bestå av individuelle samtaler med den enkelte domfelte. Dette vil gi aktørene mulighet til å bli holdt orientert om hva som har skjedd i den enkeltes utvikling, og til å løse uforutsette problemer som oppstår underveis i prosessen. I møtet bør oppmerksomheten særlig rettes mot fremtiden, herunder også hva som vil skje når straffen er gjennomført.

Bokstav g nevner avståelse fra ulike typer berusende eller bedøvende midler, samt avgivelse av rusprøver. Ved rusprøver benyttes samme kontrollmyndighet som ved betinget dom eller påtaleunnlatelse med vilkår om ruskontroll. Rusprøver skal avgis i tråd med helsepersonelloven § 12, jf. punkt 9.4 foran.

Bokstav h gjelder bestemmelser om innetid og skal i likhet med bokstav e sette fastere rammer rundt domfeltes liv. Begge bestemmelsene vil også kunne forhindre at det begås ny kriminalitet fordi det legges begrensninger på hvor domfelte får oppholde seg.

Etter bokstav i kan det bestemmes at domfelte skal unngå å ta kontakt med bestemte personer. Dette kan være et viktig virkemiddel for å sikre fornærmede i saken dersom denne lider av ettervirkninger av den straffbare handlingen eller dersom det er særlig grunn til å ivareta dennes sikkerhet som ledd i gjennomføringen av planen. Overfor fornærmede kan dette virke på samme måte som besøksforbud. Det kan imidlertid også være et virkemiddel for å få domfelte ut av et belastet miljø og hindre at domfelte treffer personer som påvirker vedkommende i gal retning.

Etter annet ledd skal domstolen bestemme ungdomsstraffens lengde. Dette avviker fra utvalgets forslag om at det er ungdomsstormøtet som skal avgjøre lengden på straffens gjennomføringstid. Departementet slutter seg derimot i det vesentlige til utvalgets innstilling om reaksjonens varighet og foreslår at gjennomføringstiden er fra seks måneder til to år, unntaksvis tre år. I vurderingen av reaksjonens lengde må domstolen først og fremst se hen til lovbruddet som er begått, men også blant annet forhold på domfeltes side. Det kan i denne vurderingen tas hensyn til om domfelte har vært varetektsfengslet i anledning saken. Ungdomsstraffen vil kunne vare vesentlig lengre enn den subsidiære fengselsstraffen. For å kunne iverksette de nødvendige tiltak som skal til for å få domfelte bort fra kriminell adferd, er det imidlertid nødvendig at ungdomsstraffen er av en viss varighet.

Det følger av tredje ledd første punktum at ungdomskoordinatoren, domfelte og domfeltes verger skal godkjenne ungdomsplanen. Ungdomskoordinatoren skal ved sin godkjennelse kun sikre at ungdomsplanen er i overensstemmelse med de tiltak som er fastsatt i ungdomsstormøtet. Som det fremgår av § 18 kan domfeltes forsvarer også delta i ungdomsstormøtet. Forsvareren vil kunne vurdere planen og rådgi domfelte før vedkommende godkjenner denne. Annet punktum bestemmer at dersom ungdomsstormøtet ikke kommer frem til en ungdomsplan, sendes saken til domstolen som kan bestemme at hele eller deler av den betingede fengselsstraffen skal fullbyrdes. Bestemmelsen vil omfatte de tilfellene der domfelte ikke i tilstrekkelig grad bidrar til at det kan inngås en ungdomsplan. Typisk vil det være der domfelte ikke tar inn over seg den handlingen som er begått og hva slags tiltak som er nødvendig å ta inn i ungdomsplanen. Manglende bidrag fra andre aktører skal derimot ikke medføre at planen sendes tilbake. Det vises for øvrig punkt 10.8.3 og 10.10.3 ovenfor.

Til § 20

Første punktum legger ansvaret for gjennomføringen av ungdomsplanen til ungdomskoordinatoren i samarbeid med oppfølgingsteamet. Ungdomskoordinatoren vil imidlertid kunne delegere deler av dette ansvaret til andre i oppfølgingsteamet. Typisk vil ren straffegjennomføring kunne delegeres til kriminalomsorgen. Annet punktum bestemmer at også oppfølgingsteamet skal ledes av ungdomskoordinatoren. Oppfølgingsteamet består etter annet punktum for øvrig av domfelte og dennes verger, samt representanter fra kriminalomsorgen og politiet. Disse anses for å være de obligatoriske deltagerne i teamet. I tillegg kan også andre som har oppgaver i forbindelse med gjennomføringen av planen delta. Dette vil kunne være de samme som deltok under ungdomsstormøtet, herunder representanter fra skole, helsevesen, barneverntjeneste osv. Det følger av tredje punktum at ungdomskoordinatoren også kan be andre med tilknytning til domfelte eller saken om å delta i oppfølgingsteamet. Dette kan være støttepersoner fra det private nettverket eller representanter for etater som ikke er gitt direkte oppgaver i forbindelse med gjennomføringen av planen, men som har betydning for domfeltes situasjon, for eksempel barneverntjenesten. Departementet understreker at det bør sikres kontinuitet i oppfølgingsteamet slik at domfelte slipper å forholde seg til mange ulike personer. Etter fjerde punktum skal oppfølgingsteamet holde så mange møter som er nødvendig for en god oppfølging og gjennomføring av planen. Det er ikke fastsatt tidsfrist for iverksettelse av planen, men som oftest vil dette skje umiddelbart. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det av hensyn til domfelte kan være hensiktsmessig å avvente iverksettelsen i kortere perioder, for eksempel på grunn av skolegang.

Til § 21

Bestemmelsen gjelder generelle pålegg overfor domfelte i forbindelse med gjennomføringen av ungdomsplanen, og tilsvarer i all hovedsak straffegjennomføringsloven § 54 som gjelder samfunnsstraff. Bestemmelsen innebærer at det settes krav til domfelte om plikt til å møte til fastsatte avtaler, avstå fra bruk av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler, oppholde seg i landet, ikke true sikkerheten eller påvirke miljøet på negativ måte, samt avstå fra nye kriminelle handlinger. Bestemmelsen pålegger domfelte generelle plikter som gjelder uavhengig av hva som er fastsatt i ungdomsplanen. Bestemmelsen vil særlig kunne komme til anvendelse der ungdomsplanen ikke regulerer forhold som bestemmelsen omfatter og som det i ettertid viser seg nødvendig å innskjerpe.

I bestemmelsens annet ledd stilles det krav til domfeltes oppførsel under gjennomføringen av straffen. Bestemmelsen gir hjemmel til å reagere overfor domfelte dersom vedkommende opptrer truende eller destruktivt overfor andre som bidrar under gjennomføringen. Det må kreves relativt mye før en anser at domfelte har handlet i strid med disse kravene. Departementet mener for eksempel at manglende oppmerksomhet under gjennomføringen av et tiltak ikke kan kvalifisere for bruddsanksjon etter § 25.

Tredje ledd slår fast at domfelte ikke må begå en ny straffbar handling under gjennomføringen av straffen. Hvis domfelte bryter dette kravet kan påtalemyndigheten bringe saken inn for retten med begjæring om fullbyrdelse av den subsidiære fengselsstraffen.

Til § 22

Bestemmelsen gjelder forbud mot bruk av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler og tilsvarer i all hovedsak straffegjennomføringsloven § 55. Forskjellen er at retten til å nedlegge generelt forbud mot bruk av slike rusmidler legges til ungdomskoordinatoren. Departementet mener at forbud mot bruk av rusmidler i utgangspunktet bør tas inn i ungdomsplanen. Dersom dette ikke er gjort, har ungdomskoordinatoren hjemmel i første ledd til å gripe inn med et slikt forbud også på et senere tidspunkt. Bestemmelsen bør kun benyttes etter at ungdomsplanen er inngått der det foreligger et særlig behov for dette. Vilkåret om at det må motvirke en ny straffbar handling som er rettet mot noens liv, helse eller frihet, viser at forbudet ikke kan fastsettes rutinemessig. Departementet ser at det kan fremstå inkonsekvent å forby bruk av rusmidler overfor mindreårige som i prinsippet ikke har lovlig tilgang på dette. Mye kriminalitet begås imidlertid av mindreårige i tilknytning til rusbruk. Det er også nødvendig å sette et slikt forbud for å iverksette tiltak ved brudd.

Etter annet ledd skal ungdomskoordinatoren oppheve forbudet når det ikke lenger fremstår som nødvendig. Dette forutsetter at ungdomskoordinatoren jevnlig foretar en vurdering av behovet for et slikt forbud.

Til § 23

Bestemmelsen gjelder tiltak for å påse at domfelte overholder forbud mot bruk av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler og tilsvarer i all hovedsak straffegjennomføringsloven § 56. Der det er nedlagt forbud mot bruk av rusmidler, enten i ungdomsplanen eller senere av ungdomskoordinatoren etter forslaget til § 22, skal ungdomskoordinatoren ha ansvaret for å undersøke om forbudet blir overholdt. Bestemmelsens anvendelse strekker seg således noe lenger idet den også åpner for kontroll av den særskilte ungdomsplanen og ikke bare gir en mulighet til å kontrollere de alminnelige gjennomføringsreglene. Bestemmelsen i første ledd angir nærmere hvorledes undersøkelse kan skje. I annet ledd fremgår det at undersøkelser kan iverksettes snarest dersom det er grunn til å anta at den domfelte møter påvirket av rusmidler.

Det følger av tredje ledd at undersøkelse pålagt av ungdomskoordinatoren etter § 23 første ledd annet alternativ, jf. § 22 første ledd, eller etter § 23 annet ledd, for å sikre at forbud ilagt av ungdomskoordinatoren blir overholdt, ikke er en del av ungdomsplanen. Et slikt forbud skal således verken ha betydning ved forholdsmessighetsvurderingen av ungdomsplanen eller for hvor stor del av ungdomsstraffen som anses gjennomført dersom planen brytes og den subsidiære fengselsstraffen må gjennomføres. Undersøkelser pålagt av ungdomsstormøtet etter § 23 første ledd første alternativ, jf. § 19 første ledd bokstav g, vil være en del av ungdomsplanen.

Til § 24

Bestemmelsen omfatter tilfeller der domfelte av ulike grunner ikke er i stand til å gjennomføre ungdomsplanen og tilsvarer i all hovedsak straffegjennomføringsloven § 57. I et slikt tilfelle utsettes gjennomføringen, men må tas igjen når årsaken til avbruddet ikke lenger er tilstede. Det er ingen fastsatt grense for hvor lenge utsettelsen kan vare, og dette må vurderes konkret i den enkelte sak.

Til § 25

Bestemmelsen regulerer sitasjoner der domfelte bryter vilkårene for ungdomsplanen og tilsvarer i all hovedsak straffegjennomføringsloven § 58. Bestemmelsen fastslår at ungdomskoordinatoren kan pålegge domfelte å møte til bruddsamtale. Som det fremgår av punkt 10.13.3 vil bruddsamtalen normalt komme etter at domfelte har fått en advarsel. Det er imidlertid ikke et krav om at det skal ha blitt gitt advarsel før bruddsamtale gjennomføres. For å motvirke nye brudd kan ungdomskoordinatoren sammen med de obligatoriske deltagerne i ungdomsstormøtet og oppfølgingsteamet fastsette vilkår i samsvar med bokstav a til d.

I annet ledd fremgår det at dersom domfelte på nytt bryter kravene eller vilkårene etter å ha gjennomført bruddsamtale, kan ungdomskoordinatoren, etter samtykke fra de obligatoriske deltagerne i ungdomsstormøtet og oppfølgingsteamet, innkalle til et nytt ungdomsstormøte eller overføre saken til kriminalomsorgens regionale nivå. Forslaget om at brudd fremmes av kriminalomsorgen avviker fra utvalgets forslag om at påtalemyndigheten, etter anmodning fra ungdomskoordinatoren også begjærer fullbyrdelse ved vilkårsbrudd, jf. punkt 10.13.3. Dersom bruddet både omfatter vilkårsbrudd og nye straffbare forhold må imidlertid omgjøringskravet fremmes av påtalemyndigheten.

Det må foretas en konkret vurdering av hvilke vilkårsbrudd som bør føre til at ungdomskoordinatoren overfører saken til kriminalomsorgen med anmodning om at den subsidiære straffen skal fullbyrdes. Her vil både bruddets alvorlighet og eventuelt hyppighet, tiden som er gått fra planen ble fastlagt og omfanget av planen ha betydning. Det er viktig at ungdomskoordinatoren har forståelsen for at det vil være krevende for ungdommen å gjennomføre ungdomsplanen og at noen brudd derfor må aksepteres. Der domfelte bryter vilkår uten at dette fører til at ungdomskoordinatoren velger å avbryte ungdomsplanen, er det viktig at bruddet får andre reaksjoner, for eksempel at ungdomskoordinatoren innkaller til en ny bruddsamtale. Ved brudd vil hele eller deler av reaksjonen som er utmålt, kunne omgjøres til en ubetinget fengselsstraff på samme måte som for samfunnsstraff. Ved omgjøring av ungdomsstraffen til ubetinget fengsel må domstolen blant annet vurdere hvor mye av ungdomsplanen som er gjennomført. I denne vurderingen må det også ses hen til at gjennomføring av ungdomsstormøtet er en del av staffen. Vurderingen gjøres skjønnsmessig, og det vil ikke på samme måte som ved samfunnsstraff være slik at det gjøres fradrag i fengselsstraffen time for time på grunnlag av den tid som er medgått til møter eller tiltak.

Ved nye brudd kan ungdomskoordinatoren overføre saken til kriminalomsorgens regionale nivå med anmodning om at den subsidiære straffen skal fullbyrdes helt eller delvis. Begjæringen må være brakt inn for retten innen tre måneder etter utløpet av gjennomføringstiden. Som det fremgår av fjerde ledd kan departementet gi forskrift med utfyllende bestemmelser om håndtering av brudd. Det vises for øvrig til punkt 10.13.3 ovenfor.

Til § 26

Bestemmelsen gjelder tilfeller der domfelte begår nye straffbare handlinger og tilsvarer i all hovedsak straffegjennomføringsloven § 59. Ungdomskoordinatoren har, sammen med de obligatoriske deltagerne i ungdomsstormøtet og oppfølgingsteamet, i slike tilfeller adgang til å anmode påtalemyndigheten om å bringe saken inn for retten. Hvor alvorlige nye lovbrudd må være for at den subsidiære fengselsstraffen skal komme til soning, må vurderes konkret. Det vises til vurderingen i merknaden til § 25 og til punkt 10.13.3 ovenfor.

Til lovens ikrafttredelsesbestemmelse

Konfliktrådsloven har fått en feilaktig oppbygning ved at ikrafttredelsesbestemmelsen er plassert som romertall II i loven i stedet for i en avsluttende paragraf. Anledningen benyttes til å rette denne feilen.

14.6 Til endringene i barnevernloven

Til § 3-5

Bestemmelsen er ny og omhandler barnevernets rolle i fengslingsmøter der siktede er under 18 år. Påtalemyndighetens varsel om fengslingsmøte etter straffeprosessloven § 183 nytt tredje ledd første punktum etablerer en plikt for barneverntjenesten til å møte, jf. første punktum. Forslaget er i overensstemmelse med utvalgets utkast. Hensikten er å sikre at barnevernets ansvar etter barnevernloven utøves selv om barnet er i politiets eller kriminalomsorgens varetekt. Barneverntjenesten vil gjennom sin tilstedeværelse kunne bistå dommeren med faglige vurderinger og råd og således gi retten et bedre beslutningsgrunnlag. I utgangspunkt gjelder møteplikten alle fengslingsmøter. Barneverntjenesten kan ha tilegnet seg ytterligere kunnskap om barnet og dets behov i løpet av to uker, situasjonen for barnet kan være forverret, eller det kan ha kommet nye opplysninger om aktuelle tiltak. Retten kan imidlertid gjøre unntak fra møteplikten dersom barneverntjenestens tilstedeværelse utover det første fengslingsmøtet er åpenbart unødvendig.

Annet punktum regulerer barneverntjenestens informasjonsplikt. Barneverntjenesten skal uttale seg om behovet for tiltak etter barnevernloven kapittel 4 og gi informasjon om det arbeidet som pågår med å iverksette tiltak. Bestemmelsen er ikke ment å begrense barneverntjenestens taushetsplikt, men departementet legger til grunn at generelle opplysninger om mulige fremtidige tiltak ikke vil være taushetsbelagt informasjon. Utover dette reguleres forholdet til barneverntjenestens taushetsplikt i tredje punktum, hvor det slås det fast at reglene i straffeprosessloven § 118 gjelder tilsvarende. Dette innebærer at samtykke til fritak fra taushetsplikten gis av fylkesmannen. Slikt fritak kan bare nektes når åpenbaringen vil kunne utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold. Departementet legger til grunn at barneverntjenestens avgivelse av opplysninger om barnet og redegjørelse for aktuelle individuelle tiltak, som regel vil være til gunst for barnet, og at det derfor sjelden vil være adgang til å nekte fritak. Opplysningene skal som regel meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt, jf. § 118 tredje ledd, jf. § 117 annet ledd.

Det vises for øvrig til punkt 7.3.4 og merknadene til straffeprosessloven § 183 foran.

14.7 Til endringene i skatteloven

Til § 5-15

Endringen i første ledd bokstav k er en følge av forslaget til nytt kapittel III i konfliktrådsloven om gjennomføring av ungdomsstraff, herunder ungdomsplan, jf. § 19. Det vil dermed være skattefritak for ytelser vunnet ved skadevolders arbeid for skadelidte både etter konfliktrådsloven kapittel II og III.

14.8 Til endringene i helsepersonelloven

Til § 12

Tredje ledd er nytt og etablerer en plikt for nærmere angitt helsepersonell til å foreta rusprøve av unge lovbrytere som har fått vilkår om avholdenhet i betinget påtaleunnlatelse eller dom. Plikten omfatter også rusprøver ved gjennomføring av ungdomsstraff, der ruskontroll kan inngå som et ledd i ungdomsplanen. En slik plikt er viktig for å sikre den individuelle oppfølgingen av, og et helhetlig og rehabiliterende opplegg for, unge lovbrytere som har utfordringer knyttet til rus. Utformingen av bestemmelsen avviker noe fra utvalgets forslag, der plikten var lagt til kommune- eller bydelsoverlege. Utvalgets målsetning var imidlertid sammenfallende med departementets – å sikre forutsigbarhet ved prøvetakingen og å forebygge usikkerhet i gjennomføringen av de vilkår som er knyttet til en straffereaksjon. Det vises til punkt 9.4.4 foran og merknaden til straffeloven 1902 § 53 nr. 3 bokstav c.

14.9 Til endringene i straffegjennomføringsloven

Til § 6

I nytt tredje ledd foreslås det innført en rapporteringsplikt som innebærer at lokalt nivå skal sende kopi av alle avgjørelser etter straffegjennomføringsloven overfor innsatte under 18 år til regionalt nivå. Rapporteringsplikten skal sikre at regionene får oversikt over praksis på lokalt nivå, samt påse at denne er forsvarlig. Rapporteringsplikten skal videre bidra til en ensartet praksis for hele kriminalomsorgen, uavhengig av region. Dette fordrer et samarbeid også regionene i mellom. Forslaget er nytt og fraviker utvalgets utkast. Det vises for øvrig til punkt 11.3 ovenfor.

Til § 10

Nytt fjerde ledd første punktum bestemmer at for domfelte under 18 år, skal personundersøkelse som er foretatt etter straffeprosessloven § 161 a, danne grunnlag for valg av gjennomføringsform og andre avgjørelser som gjelder straffegjennomføringen. Det vises til anvendelsesområdet for § 161 a, samt til merknadene til denne bestemmelsen.

Annet punktum fastsetter at personundersøkelse som er mer enn ett år gammel ikke skal benyttes som grunnlag for vurderingene som foretas. Det samme gjelder dersom barnets personlighet, livsforhold eller fremtidsmuligheter vesentlig er endret. I disse tilfellene pålegges kriminalomsorgen å gjennomføre ny personundersøkelse. Personundersøkelsen inneholder både statiske og dynamiske risikofaktorer, og de dynamiske risikofaktorene kan forandre seg relativt raskt for ungdom. Alternativet om ny personundersøkelse etter ett år er i tråd med utvalgets utkast, mens alternativet om vesentlige endringer er nytt. For øvrig vises det til punkt 8.6 foran.

Til § 10 a

Bestemmelsen er ny og innfører særregler for innsatte under 18 år.

Første ledd første punktum pålegger kriminalomsorgen en plikt til å tilrettelegge fengselsopphold for innsatte under 18 år etter deres behov. Plikten innebærer at det må undersøkes hva som er det konkrete barnets behov, samt hvordan disse kan ivaretas på best mulig måte. Bestemmelsen gjelder alle fengslene, men for enheter som er spesielt opprettet for innsatte under 18 år gjelder i tillegg egne regler, jf. nedenfor. Det vises i denne forbindelse også til punkt 11.6.3 ovenfor.

Etter annet punktum skal enheter som opprettes spesielt for innsatte under 18 år (ungdomsenhet), ha et tverretatlig team som skal ivareta de innsattes behov under straffegjennomføringen og forberede tiden etter løslatelse. Teamene skal sørge for god og koordinert oppfølging av barn som gjennomfører straff eller sitter i varetekt i ungdomsenhetene, og sikre at relevante forvaltningsmyndigheter følger opp den innsatte både under og etter straffegjennomføring. Teamene skal også ha et faglig oppfølgingsansvar for innsatte under 18 år som eventuelt plasseres i andre fengsler. Ved behov bør teamene kunne rykke ut og gi bistand i konkrete saker, jf. punkt 11.7.3 ovenfor.

Annet ledd gir kriminalomsorgen kompetanse til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om krav til fengsler som benyttes til innsatte under 18 år, krav til ansattes utdanning, samt til det tverretatlige teamets sammensetning, funksjon og arbeidsoppgaver.

Forslaget avviker fra utvalgets forslag, jf. punkt 11.6 foran.

Til § 11

Nytt femte ledd innfører en plikt for kriminalomsorgen til å vurdere om soning i fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller innsettelse i overgangsbolig er aktuelt i den konkrete saken. Formålet med bestemmelsen er todelt: For det første skal bestemmelsen sikre at domfelte under 18 år ikke soner under mer restriktive forhold enn det som er absolutt nødvendig. Det brede spekteret av ulike soningsformer straffegjennomføringsloven § 10 gir anvisning på, skal vurderes og benyttes i særlig grad overfor domfelte under 18 år, slik at straffegjennomføringen skreddersys til barnets beste. Videre er det et formål å sikre en enhetlig saksbehandling, slik at alle domfelte under 18 år vurderes for åpen soning. Dette vil kunne medføre at færre unge plasseres i fengsel og redusere den belastning som en fengselsstraff innebærer. Det vises for øvrig til punkt 11.4 ovenfor.

Til § 16

I første ledd nytt annet punktum pålegges kriminalomsorgen alltid å vurdere om vilkårene for å overføre domfelte under 18 år til gjennomføring av straffen utenfor fengsel er oppfylt, når halvdelen av straffetiden er gjennomført. Bestemmelsen innebærer imidlertid ikke noen rettighet til å bli overført til slik straffegjennomføring. Hvorvidt domfelte skal overføres eller ikke vil måtte vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, der også hensynet til barnets beste inngår. Plikten innføres for å sikre at domfelte under 18 år ikke soner under strengere regime enn det som er påkrevet. Forslaget samsvarer på dette punktet med utvalgets utkast.

I annet ledd nytt annet, tredje og fjerde punktum pålegges kriminalomsorgen å vurdere straffegjennomføring med elektronisk kontroll når domfelte er under 18 år, uavhengig av straffens lengde og hvor lenge det er igjen til forventet løslatelse. Dette innebærer at de vanlige vilkårene for å gjennomføre straff med elektronisk kontroll ikke gjelder fullt ut for domfelte under 18 år, og at elektronisk kontroll alltid skal vurderes, selv om fengselsstraffen er på mer enn fire måneder eller det er mer enn fire måneder igjen å sone. Vurderingsplikten vil gjelde kontinuerlig, både ved innsettelse og senere under soningsforløpet, der elektronisk kontroll vil kunne være et progresjonsalternativ. Forslaget er nytt og fraviker utvalgets utkast. Det vises for øvrig til punkt 11.5 foran.

Til § 31

Nytt åttende ledd første punktum skal sikre at forholdene legges til rette for at unge innsatte skal kunne motta besøk fra nær familie. Hva som er nær familie, må vurderes konkret i det enkelte tilfellet ut fra hvilke familiemedlemmer som innsatte er knyttet til. Det vil ofte være foreldre og søsken, men også besteforeldre eller onkler og tanter vil kunne regnes som nær familie. Der innsatte har etablert sterke bånd til andre familiemedlemmer ut over denne kretsen, vil også slike personer etter en konkret vurdering kunne omfattes av de som innsatte har rett til å motta besøk av og som har rett til økonomisk godtgjørelse for å kunne gjennomføre slike besøk. Begrepet er det samme som i forslaget til endring i straffeprosessloven § 186 annet ledd nytt tredje punktum.

Det settes et absolutt vilkår for å kunne motta besøk at dette er sikkerhetsmessig forsvarlig. I denne vurderingen skal både hensynet til den innsatte, de besøkende og fengselet for øvrig inngå. Det nye leddet må leses i sammenheng med resten av bestemmelsen. Sikkerhetshensynene som begrunner bestemmelsene i første til syvende ledd kan begrense adgangen til å ta imot besøk. Kriminalomsorgen må i den enkelte sak vurdere hvilke begrensninger som må gjelde for den unges rett til å ta imot besøk av nær familie, men så vidt mulig bør den innsatte tillates å motta besøk uten at dette undergis særlig kontroll. Dersom de besøkende er mindreårige skal det også tas behørig hensyn til å ikke undergi dem strengere kontrolltiltak i forbindelse med besøkene enn nødvendig.

Etter annet punktum overlates det til kriminalomsorgen å gi nærmere regler for gjennomføring av, og økonomiske bidrag til, besøk fra innsattes nære familie mv. Det vil være naturlig at forskriften inneholder regler om hvem som kan besøke innsatte, hvor ofte besøk kan skje, hvor mange som kan være med per besøk, og så videre. Ved utarbeidelsen av regelverket bør det ses hen til The United Nations Rules for the Protection of Juveniles Deprived of their Liberty (JDL-reglene). I henhold til JDL-reglene artikkel 60 skal barnet ha rett til besøk minst én gang i måneden og helst én gang i uken. Domfelte skal gis rett til kommunikasjon enten ved brev, telefon eller lignende minst to ganger i uken såfremt det ikke er ilagt lovlige restriksjoner. Alle barn skal ha rett til å motta korrespondanse, jf. JDL-reglene art. 61. Dette er å anse som minimumsstandarder.

Det vises for øvrig til forslag til endring i straffeprosessloven § 186 annet ledd nytt tredje og fjerde punktum og til punkt 7.7.2.4 og 11.8.4 ovenfor.

Til § 37

I nytt annet ledd foreslås det å innsnevre hjemlene for bruk av utelukkelse fra fellesskapet i forebyggende øyemed overfor innsatte under 18 år. Dersom det er strengt nødvendig og mindre inngripende tiltak forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart vil være utilstrekkelige, kan de alternative grunnlagene i første ledd bokstav b til e benyttes. Alternativet i første ledd bokstav a kan med andre ord ikke benyttes som utelukkelsesgrunnlag overfor innsatte under 18 år. Dette fordi utelukkelse som disiplinærreaksjon ikke skal benyttes overfor innsatte under 18 år, og at opptreden som nevnt bør motvirkes på andre og mer hensiktsmessige måter. Til sammenlikning foreslås helt å fjerne hjemmelen for å utelukke unge under 18 år som disiplinærreaksjon, se merknad til §§ 39 og 40. Det vises for øvrig til punkt 11.9.4 ovenfor.

Bestemmelsen inneholder to kumulative vilkår for utelukkelse, det ene av dem bestående av to alternative vilkår: Forholdene må gjøre utelukkelsen strengt nødvendig, og mindre inngripende tiltak må forgjeves ha vært forsøkt eller åpenbart være utilstrekkelige.

I begrepet “strengt nødvendig” ligger det et krav om at det ellers ville kunne få svært alvorlige følger. Ikke enhver følge vil berettige utelukkelse av innsatte under 18 år, selv om den er alvorlig. Faren for at svært alvorlige følger kan oppstå, må være av kvalifisert art. Utelukkelsen må med andre ord være forholdsmessig. Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes om følgene dersom utelukkelse ikke benyttes er så reelle og av så alvorlig karakter at utelukkelse er påkrevet for å forsøke å forhindre dem. Eksempelvis vil man ikke kunne utelukke innsatte under 18 år selv om det foreligger en konkret og reell fare for at en kriminell handling vil kunne begås hvis ikke følgene av den kriminelle handlingen er så alvorlige at de må avverges og, dertil, at utelukkelse er den eneste måten de kan avverges på. Forholdsmessighetskravet innebærer videre at innsatte under 18 år ikke kan utelukkes for å “opprettholde, ro, orden og sikkerhet”, uten at det kan påvises en reell og konkret risiko for at det vil få alvorlige konsekvenser for ro, orden og sikkerhet dersom tiltak ikke iverksettes og at ingen mindre inngripende tiltak kan avverge disse. Et eksempel i denne sammenheng kan være alvorlige opptøyer. Likeledes dersom en innsatt under 18 år vurderes utelukket i henhold til alternativet “betydelig materiell skade” i bokstav c. En trussel om tv-knusing for eksempel, vil her – i utgangspunktet – ikke være tilstrekkelig. Utelukkelse av innsatte under 18 år skal i første rekke skje for å skjerme barnet. Et eksempel på det kan være utelukkelse for å forhindre selvmord. Hensynet til barnets beste skal alltid tas med i vurderingen av hvorvidt en utelukkelse skal skje.

Videre må mindre inngripende tiltak forgjeves ha vært forsøkt eller åpenbart være utilstrekkelige. I dette ligger et krav om at andre mildere tiltak faktisk har vært forsøkt, eller at det – i det minste – er konkrete holdepunkter for å si at man ikke kan avverge de aktuelle følger på annen måte enn ved utelukkelse. For at det siste alternative vilkåret skal anses oppfylt, må andre mindre inngripende tiltak faktisk ha vært vurdert. Det holder ikke å konkludere med at andre mindre inngripende tiltak “åpenbart er utilstrekkelige” dersom slike ikke har vært gjenstand for en reell vurdering.

Av nytt tredje ledd fremgår det at kriminalomsorgen skal beslutte delvis utelukkelse dersom dette er tilstrekkelig for å forebygge handlinger etter nytt annet ledd. Det er av stor viktighet at en eventuell utelukkelse ikke bærer preg av å være isolasjon. Det er således essensielt at delvis utelukkelse benyttes fremfor hel utelukkelse så vidt mulig.

I henhold til nytt fjerde ledd skal verken hel eller delvis utelukkelse etter første, annet eller tredje ledd opprettholdes lenger enn nødvendig, og kriminalomsorgen skal fortløpende vurdere om det fortsatt er grunnlag for utelukkelsen. Endringen er en konsekvens av innføringen av et nytt annet ledd.

For å sikre fullgod oversikt over praksis på lokalt nivå, innføres det i nytt femte ledd femte til syvende punktum svært korte frister for rapportering til henholdsvis regionalt og sentralt nivå. På denne måten kan regionen føre kontroll med bruken av isolasjon, og det kan utarbeides statistikker for hvor ofte og på hvilket grunnlag utelukkelse av innsatte under 18 år benyttes. Rapporteringsplikten skal også ivareta behovet for en ensartet praksis på landsbasis.

Etter nytt femte ledd åttende punktum kan hel utelukkelse av innsatte under 18 år under enhver omstendighet ikke overstige syv dager. Dette innebærer at dersom det foreligger et akutt behov for å utelukke en innsatt under 18 år fra fellesskapet i mer enn syv dager, og den innsatte ikke har dagtilbud, må dette skje i form av en delvis utelukkelse.

Nytt sjette ledd nytt annet punktum bestemmer at dersom delvis utelukkelse av person under 18 år fra fellesskapet overstiger syv dager, skal Kriminalomsorgens sentrale forvaltning ta stilling til om tiltaket skal opprettholdes. Dersom det besluttes at utelukkelsen skal fortsette, skal ny melding om utviklingen og de vurderinger som er foretatt rundt denne sendes Kriminalomsorgens sentrale forvaltning hver syvende dag. I tillegg skal det sendes kopi av alle avgjørelser truffet av lokalt nivå til regionalt nivå på vanlig måte, jf. § 6 nytt tredje ledd. Det vises for øvrig til merknad til nytt femte ledd femte til syvende punktum, samt til vurderingene som er gjort under punkt 11.9.4 ovenfor.

Av nytt syvende ledd nytt første punktum følger at utelukkelse skal brukes med varsomhet slik at ingen blir påført unødig skade eller lidelse. I dette ligger det også et krav om forholdsmessighet. Jo lenger en utelukkelse varer, jo strengere krav stilles til tiltak og aktivitet for å motvirke eventuelle skadevirkninger.

Det følger av nytt fjerde punktum at innsatte under 18 år som utelukkes fra fellesskapet skal ha kontinuerlig tilsyn. Dette innebærer at minst en av de ansatte ved fengselet alltid skal være i nærheten. Helst bør det være personell i samme rom som den utelukkede, eventuelt i et naborom. I alle tilfelle må den utelukkede til enhver tid kunne kontakte personalet.

Innsatte under 18 år skal ikke utsettes for felles sanksjoner for forhold begått av andre innsatte. Dette er i tråd med § 37 bokstav a i barnekonvensjonen, samt JDL-reglene artikkel 67, som sier at: “Collective sanctions should be prohibited”. Innsatte under 18 år kan imidlertid under gitte omstendigheter utelukkes på grunn av akutte bygningsmessige eller bemanningsmessige forhold. Det følger av nytt åttende ledd nytt siste punktum at for denne gruppen gjelder bestemmelsene i nytt tiende ledd.

På samme måte fremgår det av nytt niende ledd nytt siste punktum at det er særskilte bestemmelser for innsatte under 18 år om utelukkelse på grunn av bygningsmessige eller bemanningsmessige forhold, eller dersom den innsatte selv ønsker det, i nytt tiende ledd.

Nytt tiende ledd første og annet punktum presiserer at en innsatt under 18 år bare unntaksvis kan utelukkes helt eller delvis fra fellesskapet på grunn av bygningsmessige eller bemanningsmessige forhold. Det samme gjelder utelukkelse etter ønske fra den innsatte selv. Dette innebærer at terskelen for slik utelukkelse heves når det gjelder innsatte under 18 år, sammenliknet med voksne innsatte.

Etter første punktum er det et vilkår for utelukkelse på grunn av bygningsmessige og bemanningsmessige forhold at situasjonen er akutt. Det er således ikke enhver situasjon av bygningsmessig eller bemanningsmessig art som kan gi grunnlag for bruk av slikt virkemiddel, og praktiske hensyn alene er ikke nok. Situasjonen må være prekær. Bestemmelsen fordrer videre at årsaken til situasjonen skyldes plutselige og uforutsette begivenheter som ikke på forhånd kunne ha vært avverget. Eksempelvis vil ikke en lav bemanningssituasjon over tid kvalifisere til å falle inn under bestemmelsens ordlyd. Det følger av annet punktum at andre mindre inngripende tiltak må ha vært forsøkt, eller vurdert og funnet åpenbart utilstrekkelige. Utelukkelsen må med andre ord både være påkrevet og forholdsmessig. Vurderingene er de samme som etter § 37 nytt annet ledd første punktum.

Utelukkelse etter eget ønske bør unngås så langt det er mulig. Det skal tas behørig hensyn til innsattes ønske, men det må alltid søkes etter andre, mindre inngripende alternativer.

I tredje til sjette punktum innføres strenge rapporteringsregler. Dette for å sikre en god oversikt og ensartet praksis. I henhold til tredje punktum skal regionalt nivå alltid varsles straks ved utelukkelse av innsatte under 18 år. Det følger av fjerde punktum at utelukkelse av innsatte under 18 år av akutte bygningsmessige eller bemanningsmessige forhold i utgangspunktet bare kan opprettholdes i to døgn. Av femte punktum følger imidlertid at utelukkelsen kan forlenges med to døgn dersom særlige grunner gjør det påkrevet. I så fall skal Kriminalomsorgens sentrale forvaltning varsles, jf. sjette punktum. I vilkåret “særlige grunner” ligger at det må foreligge konkrete holdepunkter for at fortsatt utelukkelse er påkrevet. Vilkårene i annet punktum om at andre mindre inngripende tiltak må ha vært forsøkt, eller vurdert og funnet åpenbart utilstrekkelige gjelder også ved vurderingen av om forlengelse skal besluttes. I dette ligger at det blant annet bør vurderes å overføre den innsatte til annet fengsel fremfor å utelukke ham eller henne. Utelukkelse på grunn av akutte bygningsmessige eller personalmessige forhold kan uansett bare opprettholdes i maksimalt fire dager.

Det fremgår av syvende punktum at utelukkelse skal brukes med varsomhet slik at ingen blir påført unødig skade eller lidelse. Dette medfører blant annet en streng aktivitetsplikt. Blant annet bør økt samvær med ansatte kompensere for mindre samvær med innsatte.

Av åttende punktum følger at innsatte under 18 år skal ha kontinuerlig tilsyn. Bestemmelsen er den samme som i nytt syvende ledd nytt fjerde punktum. Det vises således til merknadene til denne. Dette innebærer blant annet at den utelukkede skal ha kontinuerlig tilsyn selv om utelukkelsen skulle skyldes bemanningsmessige forhold.

I niende punktum foreslås en hjemmel for kriminalomsorgen til å utarbeide nærmere regler om utelukkelse av innsatte under 18, samt tiltak for å avhjelpe mulige negative skadevirkninger av slik.

Til § 38

Det foreslås endringer i bestemmelsen for å gi særregler for bruk av tvangsmidler overfor innsatte under 18 år.

Det følger av nytt tredje ledd første punktum at tvangsmidler bare kan benyttes på innsatte under 18 år dersom det er tvingende nødvendig og mindre inngripende tiltak forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart vil være utilstrekkelige. Vilkårene er kumulative og det sistnevnte består av to alternative vilkår. Vilkårene skal tolkes strengt. Hensynet til barnets beste skal alltid tas med i vurderingen av om tvangsmidler kan brukes. Mindre inngripende tiltak skal være forsøkt. Det må derfor “på stedet” vurderes om for eksempel forebyggende tiltak etter § 37 kan være tilstrekkelig. Etter omstendighetene vil også kortvarig fastholdelse kunne være mindre inngripende enn bruk av tvangsmidler. Bestemmelsen er i samsvar med Norges internasjonale menneskerettighets-forpliktelser, jf. for eksempel JDL-reglene artikkel 63 og 64. Det vises til merknadene i punkt 11.9.1.3 ovenfor.

Etter retningslinjene er det tre grunnlag som kan berettige bruk av sikkerhetscelle: Avverge alvorlige angrep eller skade på person (lovens første ledd bokstav a), hindre iverksettelse av alvorlige trusler eller betydelig skade på eiendom (lovens første ledd bokstav b), eller hindre alvorlige opptøyer eller uroligheter (lovens første ledd bokstav c). Sikkerhetsseng kan bare brukes for å hindre innsatte i å skade seg selv. Faren må være reell og konkret. For at sikkerhetscelle eller sikkerhetsseng skal kunne brukes overfor en innsatt under 18 år, må det i tillegg være tvingende nødvendig. Vilkåret innebærer at det skal vesentlig mer til for å benytte de mest inngripende tvangsmidlene overfor barn enn voksne.

Etter tredje ledd nytt fjerde punktum skal innsatte ha kontinuerlig tilsyn når vedkommende underkastes tvangsmidler. Ved fastspenning i seng eller stol bør det i utgangspunktet være personell i samme rom som innsatte. Noen innsatte kan føle slik tilstedeværelse belastende, og dersom innsatte motsetter seg slik tilstedeværelse, bør tilsynet gjennomføres på annen måte. Hva som menes med ”kontinuerlig tilsyn” fremgår av merknadene til nytt syvende ledd nytt fjerde punktum i § 37.

I fjerde ledd fjerde og femte punktum foreslås en strengere rapporteringsplikt ved bruk av sikkerhetsseng overfor innsatte under 18 år enn for voksne: For innsatte under 18 år skal bruk av sikkerhetsseng omgående meldes til regionalt nivå, som tar stilling til om tiltaket skal opprettholdes. Tiltaket skal meldes til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning når bruk av sikkerhetsseng overstiger 24 timer.

På samme måte foreslås i femte ledd tredje og fjerde punktum en strengere rapporteringsplikt ved bruk av sikkerhetscelle overfor innsatt under 18 år: For innsatte under 18 år skal bruk av sikkerhetscelle som overstiger 24 timer, meldes til regionalt nivå, som tar stilling til om tiltaket skal opprettholdes. Tiltaket skal meldes til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning når bruk av sikkerhetscelle overstiger tre døgn.

Forslagene hever terskelen for bruk av tvangsmidler overfor innsatte under 18 år sammenliknet med utvalgets utkast. Det vises for øvrig til vurderingen i punkt 11.9.4 ovenfor.

Til § 39

I nytt annet punktum bestemmes det at umiddelbar utelukkelse fra fellesskapet som disiplinærforføyning ikke kan benyttes overfor innsatte under 18 år. Virkemidler som bygger på kommunikasjon og motivasjon skal benyttes i stedet. Med hjemmel i § 40 nytt tiende ledd kan det gis regler om reaksjoner ved brudd på straffegjennomføringsloven for innsatte under 18 år. Det vises til merknadene til bestemmelsen.

Det vises for øvrig til vurderingen i punkt 11.9.4 ovenfor.

Til § 40

I nytt tiende ledd slås det fast at reaksjonene i annet og fjerde ledd annet og tredje punktum ikke kan brukes overfor innsatte under 18 år ved brudd på straffegjennomføringen. I stedet skal kriminalomsorgen utarbeide særlige regler om reaksjoner ved brudd på straffegjennomføringen for denne gruppen innsatte.

Forslaget går lenger enn utvalgets utkast, som foreslo å begrense adgangen. Det vises for øvrig til vurderingen i punkt 11.9.4 ovenfor.

14.10 Til endringene i straffeloven 2005

Til § 29

Lovendringen innebærer at ungdomsstraffen vil inngå i oppregningen av hvilke reaksjoner som omfattes av straffelovens formelle straffebegrep.

Til § 30

Endringen i bokstav g er en følge av forslaget til nytt kapittel III i konfliktrådsloven om ungdomsstraff.

Til § 37

Endringen i bokstav d knytter seg til regler for avgivelse av rusprøver, jf. punkt 9.4.4. Det vises for øvrig til merknadene til straffeloven 1902 § 53 nr. 3 bokstav c foran.

Endringen i bokstav i er en følge av forslaget til nytt kapittel III i konfliktrådsloven om ungdomsstraff.

Til § 40

Første ledd nytt annet punktum bestemmer at forvaring ikke kan idømmes barn under 18 år, med mindre det foreligger helt ekstraordinære omstendigheter. Det vises for øvrig til merknadene til straffeloven 1902 § 39 c ovenfor.

Til § 48

I annet ledd foreslås et nytt unntak fra første ledd bokstav a. Unntaket innebærer at for lovbrytere som var under 18 år på handlingstidspunktet, gjelder ikke vilkåret om at det ellers ikke ville ha blitt idømt strengere straff enn fengsel i ett år. Lovendringen medfører at det ikke lenger er nødvendig å vurdere om det foreligger “sterke grunner” for at samfunnsstraff likevel skal idømmes, slik det er etter gjeldende rett. For øvrig vises det til punkt 9.5.4 foran og merknadene til straffeloven 1902 § 28a.

Til §§ 52 a til 52 c

Bestemmelsene er nye og etablerer straffereaksjonen ungdomsstraff som en ny straffart, jf. punkt 10.3.3 ovenfor. For øvrig vises det til merknadene til straffeloven 1902 § 28 c foran.

Til § 53

I fjerde ledd første punktum slås det fast at retten kan bestemme at fullbyrding av bøtestraffen utsettes i en prøvetid, dersom lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet. Dette innebærer at adgangen til å ilegge betinget bot videreføres i den nye straffeloven for så vidt gjelder mindreårige lovbrytere, til tross for at adgangen til å gi slik reaksjon ellers er fjernet, jf. punkt 9.2.1 foran. Forslaget avviker fra utvalgets utkast.

Grunnvilkåret er at det ikke begås nye lovbrudd i prøvetiden, jf. tredje punktum, som i alminnelighet skal være to år, jf. annet punktum. Etter fjerde punktum kan retten fastsette særvilkår som nevnt i §§ 36 og 37 bokstav a til i om betinget dom, herunder møteplikt, oppholdssted, arbeid eller opplæring, avhold eller behandling. Det er unnlatt å henvise til § 35, da formålet med betinget bot er å gi en merkbar reaksjon samtidig som en unngår at barnet pådrar seg gjeld, og det derfor ville vært mot sin hensikt å gi særvilkår om erstatning eller oppreisning. Det er heller ikke vist til bokstav j, om at domfelte må oppfylle andre særvilkår som retten finner hensiktsmessig. Det er således, på tilsvarende måte som ved betinget påtaleunnlatelse, ikke adgang til å stille andre særvilkår enn de som er særskilt nevnt. Dette i motsetning til situasjonen ved betinget dom.

Det fremgår av siste punktum at reglene om betinget bot gjelder tilsvarende så langt de passer ved forelegg, noe som gir påtalemyndigheten kompetanse til å fastsette slik betinget reaksjon.

Til § 55

I tredje ledd foreslås det at subsidiær fengselsstraff ikke skal fastsettes der lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet. Bestemmelsen er ny og innebærer at adgangen til bøtesoning fjernes der lovbruddet er begått av en mindreårig. Forslaget avviker fra utvalgets utkast. For øvrig vises det til merknadene til straffeloven 1902 § 28 og til punkt 9.2.4 foran.

Til § 78

Ny bokstav i fastsetter uttrykkelig at det er en formildende omstendighet at lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet. Bestemmelsen samsvarer med utvalgets forslag og bygger på den vurdering at barns modenhet og forståelse av rekkevidden av straffbare handlinger ikke er fullt utviklet før barnet er 18 år. Retten må avgjøre hvor stor betydning momentet vil få for straffutmålingen i det konkrete tilfellet. Ved vurderingen må retten ta hensyn til det aktuelle barnets modenhet og utvikling. Det vises for øvrig til punkt 9.6.2 ovenfor.

14.11 Til endringene i politiregisterloven

Til § 40

I forslaget til § 40 nr. 2 bokstav d fremgår det at dom på ungdomsstraff, i likhet med samfunnsstraff, i utgangspunktet skal oppgis i ordinær politiattest, med mindre annet fremgår at § 40 nr. 5, 6 eller 7. Videre foreslås det i § 40 nr. 6 bokstav b et unntak om at dom på ungdomsstraff eller samfunnsstraff ikke skal oppgis dersom lovbruddet er begått mer enn 5 år før utstedelsen av person under 18 år. Forslaget er nytt og avviker fra utvalgets utkast, da utvalget tok utgangspunkt i at ungdomsstraff skulle idømmes som vilkår for betinget dom, og således ikke fant behov for å endre registerbestemmelsene. Begrunnelsen er imidlertid den samme, nærmere bestemt å motivere barnet til å samtykke til slike straffereaksjoner. I tillegg vil lovendringen innebære at ungdomsstraff og samfunnsstraff likebehandles, slik at vilkårlig forskjellbehandling unngås. Ungdomsstraff vil typisk benyttes på personer som ellers ville fått ubetinget fengsel eller strenge samfunnsstraffer, og det er ingen grunn til at det i ordinær politiattest opplyses om idømt samfunnsstraff i større grad enn idømt ungdomsstraff. Det er for øvrig valgt en lengre tidsperiode ved ungdomsstraff og samfunnsstraff enn ved dom på betinget fengsel og bot, 5 år fremfor 2 år, da sistnevnte er mildere straffereaksjoner. For øvrig vises det til punkt 10.3.3 ovenfor.

14.12 Til lov 17. desember 2010 nr. 85 om endringer i forvaltningsloven og straffegjennomføringsloven

Til § 4 c

I § 4 c gis kriminalomsorgen rettslig grunnlag for å behandle personopplysninger som er nødvendige for å gjennomføre personundersøkelser. Det vises til punkt 8.8.4.1.

Til § 4 d

I § 4 d fremgår det at kriminalomsorgen kan behandle personopplysninger om siktede eller tiltalte som underlegges personundersøkelse. Dette gjelder uavhengig av om personen er innsatt eller befinner seg i frihet. For øvrig vises det til punkt 8.8.4.1 foran.