4 Barne- og ungdomskriminalitet – pågående arbeid

Det er et lavt antall barn som blir siktet for alvorlig kriminalitet. At det er få barn som begår alvorlig kriminalitet, gir gode muligheter for individuell oppfølging. Det lave antallet tilsier imidlertid at det mange steder er liten erfaring med samarbeid om denne gruppen. Regjeringen arbeider derfor aktivt gjennom prosjekter, handlingsplaner og oppfølging av utredninger for å legge til rette for erfaringsutveksling, gode samarbeidsstrukturer og kompetanseheving.

Mange av de som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet er født og oppvokst i Norge, men har foreldre som har innvandret til landet. Denne gruppen står overfor særskilte utfordringer, blant annet med hensyn til språk og kulturforskjeller, og tjenestene må derfor ha et mangfoldsperspektiv. I St.meld. nr. 37 (2007–2008) og i St.meld. nr. 20 (2005–2006) vises det bl.a. til omfanget av innsatte med minoritetsbakgrunn og denne gruppens spesielle behov for oppfølging.

For å sikre bedre og mer helhetlig bekjempelse av barne- og ungdomskriminalitet er det nødvendig med en bred innsats på tvers av mange samfunnsområder. Nedenfor presenteres et utvalg av pågående arbeid fra flere departementers ansvarsområder som alle, direkte eller indirekte, bidrar i dette arbeidet.

4.1 Forebygging i et bredt perspektiv

Godt forebyggende arbeid, inkludert kriminalitetsforebygging, er sentralt i regjeringens Forebyggende strategi fra 2009. Grunnlaget for å lykkes med dette legges gjennom en helhetlig satsing på inkluderende oppvekstmiljø hvor alle blir sett og får benyttet sine ressurser. Antidiskrimineringstiltak inngår som et viktig element i det brede og tidlige forebyggende arbeidet. Gjennom en helhetlig forebyggende innsats blir behovet for reparasjon mindre. Det lønner seg å være føre var, både menneskelig og samfunnsøkonomisk. Mye av det som gjøres i et velferdsperspektiv bidrar til kriminalitetsforebygging selv om ikke reduksjon av kriminalitet er definert som formål. Regjeringens satsing på gode oppvekstvilkår (primærforebyggende tiltak) og målrettede hjelpetiltak overfor grupper og individer i ulike risikosituasjoner (sekundærforebyggende tiltak) har kommet til uttrykk i en rekke sammenhenger de senere år og viser hvor høyt prioritert dette arbeidet er.

Nedenfor presenteres pågående arbeid rettet mot ungdom og ungdomsmiljø, barnevern, skole, helse og ruspolitikk etc.

4.1.1 Tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn

Tilskuddsordningen har som formål å bidra til bedre oppvekstmiljø og levekår i større bysamfunn. Den omfatter 23 byer og 7 prioriterte bydeler i Oslo. Bevilgningen har barn og unge, og særlig ungdom i alderen 12 til 25 år som målgruppe. Ordningen benyttes til tiltak og prosjekter som retter seg mot barn og unge med spesielle behov og mot utsatte ungdomsgrupper og ungdomsmiljø. Ordningen er todelt, den har en særlig satsing rettet mot ungdom og en særlig satsing rettet mot barn, unge og familier som er berørt av fattigdomsproblematikk. Gjennom tilskuddsordningen har Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet gitt tilskudd til flere gode tiltak der kommunale instanser, politi og andre samarbeider for å bekjempe kriminalitet blant unge. Tilskuddsmidlene har bidratt til at flere av kommunene har utviklet nye metoder som retter seg mot ungdom, ungdomsgjenger og kriminalitet. Ordningen utgjør 49 mill. kroner i Prop. 1 S (2010–2011).

4.1.2 Styrking av barnevernet

Barnevernet skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og sikre at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Barnevernets ansvar faller ikke bort selv om barnet blir involvert i en alvorlig straffesak. Barnevernet skal samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer når dette kan bidra til å løse oppgaver som barnevernet er pålagt etter barnevernloven.

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2011 ble det vedtatt å styrke det kommunale barnevernet med 240 mill. kroner som skulle gå til flere stillinger. Økt kapasitet i barnevernet betyr bedre forutsetninger for tidlig intervensjon og for forebyggende arbeid knyttet til senere problemutvikling.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vil også utrede om det skal inntas en bestemmelse i barnevernloven som presiserer barneverntjenestens plikt til å følge opp ungdom under 18 år i fengsel. Barneverntjenesten kan kartlegge og vurdere om det er behov for å iverksette tiltak etter barnevernloven etter løslatelse. Barneverntjenesten vil da kunne bidra til å få nettverk og øvrige hjelpeinstanser på banen ved behov. Dette innebærer også å gjøre familien/omsorgsbasen i stand til å ta imot barnet etter opphold i fengsel.

4.1.3 Losprosjektet

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet startet høsten 2010 et treårig forsøksarbeid kalt Losprosjektet. Prosjektet gjennomføres i utvalgte kommuner i 8 fylker. Gjennom prosjektet skal kommunene sørge for at ungdommene får en person å forholde seg til som sikrer tett oppfølging og som bidrar til at ungdommene bedre kan nyttiggjøre seg av tilbud som gis i skolen eller av andre hjelpetjenester. Formålet med prosjektet er å styrke deres tilknytning til skole og arbeid. Målgruppen er ungdom i alderen 14 til 23 år med sammensatte vansker og svak tilknytning til utdanning og arbeid. Arbeidet skal bygge på eksisterende tiltak og forankres i tverrfaglig og tverretatligsamarbeid.

4.1.4 Alarmtelefonen – 116 111

I mai 2009 lanserte daværende Barne- og likestillingsdepartementet prosjektet Alarmtelefon for barn og unge som et ledd i gjennomføringen av tiltak 2 i handlingsplanen mot vold i nære relasjoner, Vendepunkt. Alarmtelefonen er åpen utenom barnevernets ordinære arbeidstid. Målet er at barn som har behov for hjelp skal kunne snakke med en person som kan videreformidle henvendelsen til rett instans lokalt for oppfølging. Voksne som er bekymret for et barn skal også kunne benytte alarmtelefonen.

En informasjonsplan om alarmtelefonen ble iverksatt i desember 2009 og retter seg mot mange målgrupper, bl.a. kommuner, skoler, helsetjenester for barn og unge og politiet. Berørte direktorater har oppfordret sine etater til å spre informasjon om Alarmtelefonen. For eksempel er alle skoler bedt om å sørge for at en informasjonsplakat om Alarmtelefonen 116 111 blir hengt opp i samtlige klasserom i barne- og ungdomsskolene.

Prosjektet er under evaluering.

4.1.5 Skolen som satsingsområde i kriminalitetsforebyggende perspektiv

At grunnopplæringen har høy kvalitet og gir den enkelte den kompetanse som er nødvendig for å klare seg i samfunnet, er på et overordnet nivå det viktigste virkemiddelet opplæringsmyndighetene har for å forebygge barne- og ungdomskriminalitet.

Frønes og Strømme (2011) påpeker i Sosial eksklusjon og barnevern i kunnskapssamfunnet at mestring av utdanningssystemene er en helt sentral faktor for fremtidig sosial inkludering eller ekskludering. Antisosial atferd og ulike former for problematferd skaper på den annen side problemer knyttet til skoleprogresjon.

Regjeringen intensiverer arbeidet med å redusere frafallet i videregående opplæring i tråd med St.meld. nr. 44 (2008–2009) Utdanningslinja. I prosjektet Ny GIV (Gjennomføring i videregående opplæring) har staten invitert alle fylkeskommunene til et målrettet samarbeid for å øke antallet som fullfører videregående opplæring. Det er også igangsatt et eget prosjekt for å styrke innsatsen og samarbeidet mellom skoler, oppfølgingstjenesten og NAV slik at ungdom mellom 15 og 21 år ikke blir stående utenfor videregående opplæring eller arbeid.

Arbeidet med å øke fullføringen må imidlertid starte før elevene begynner i videregående skole, og tiltak gjennom hele opplæringsløpet er viktig. 29. april 2011 ble Meld. St. 22 (2010-2011) Motivasjon – Mestring – Muligheter – Ungdomstrinnet lagt frem. I meldingen er spørsmålet om hvordan skolen kan gjøres mer relevant og motiverende for elevene et viktig tema. Systematisk og langsiktig arbeid for gode og inkluderende læringsmiljøer er verdifullt for enkeltelever og det helhetlige miljøet ved skolen. Gjennom arbeidet mot mobbing kan flere barn og unge få en positiv skolehverdag. Bedre læringsmiljø (2009–2014) er Utdanningsdirektoratets femårige satsning på elevenes læringsmiljø.

4.1.6 Aktuelle satsinger i helsesektoren

Erfaring viser at mange barn og unge som begår alvorlig kriminalitet har eksperimentert med rus, eller har allerede utviklet et rusmiddelproblem. Nasjonal helse- og omsorgsplan, som ble lagt frem 11. april 2011, vektlegger at fagområdene rus og psykisk helse i større grad skal ses i sammenheng. Dette gjelder også for de barn og unge som begår alvorlig kriminalitet.

Opptrappingsplanen for rusfeltet (2007–2012) vektlegger forebygging og har utløst en betydelig og målrettet satsing overfor barn og unge for å oppdage og intervenere tidlig. Som ledd i dette er veilederen om tidlig intervensjon – Fra bekymring til handling – utarbeidet i et samarbeid mellom Helsedirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Politidirektoratet og Utdanningsdirektoratet. Veilederen inneholder kunnskap om risiko- og beskyttelsesfaktorer og anbefalinger om hvordan man kan hjelpe før problemene blir for store og skadelige. Ca. 25 tidlig intervensjonsprosjekter er nå i gang.

Tilbudet til barn og unge er gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999–2008) blitt vesentlig forbedret. Antall barn og unge som i dag mottar behandling er mer enn fordoblet siden 1998. Gjennom Helsedirektoratets tilskuddsordninger og opptrappingsplaner er det etablert prosjekter og tiltak rettet mot forebygging og tjenestetiltak rettet mot barn og unge.

Fra september 2008 ble ventetidsgarantien gjort gjeldende for barn og unge under 23 år med psykisk lidelse og/eller rusmiddelavhengighet. Ingen i denne aldersgruppen skal måtte vente mer enn ti virkedager for å få vurdert sin rett til nødvendig helsehjelp, mot 30 virkedager for øvrige pasienter i spesialisthelsetjenesten. Dersom slik rettighet foreligger, skal ingen måtte vente lenger enn 65 virkedager før behandling er iverksatt.

Regjeringen har lagt frem forslag til lov om folkehelsearbeid (Prop. 90 L (2010–2011), forslag til lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (Prop. 91 L (2010–2011) og stortingsmeldingen om Nasjonal helse- og omsorgsplan (Meld. St. 16 (2010-2011). Nasjonal helse- og omsorgsplan (2010–2015) legger den politiske kursen for de neste fire årene. Planen inneholder juridiske, økonomiske, organisatoriske og faglige grep som skal til for å sette samhandlingsreformen ut i livet og ruste helse- og omsorgstjenesten for fremtiden. Samhandlingsreformen innebærer målrettet satsing på helsefremmende og forebyggende arbeid. Innsats i forkant for å hindre skader og uønsket utvikling er viktig. Flere sektorer i samfunnet må engasjere seg og samarbeide på tvers.

4.1.7 Arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner

Mange unge voldsutøvere har selv opplevd vold i sin omsorgssituasjon. I regjeringens politiske plattform for perioden 2009–2013 fastholder regjeringen at den vil fortsette å forbedre innsatsen mot vold overfor kvinner og barn, og “sørge for en bedre koordinering av hjelpeapparatet slik at mennesker som blir berørt av alvorlig kriminalitet lettere kan få den hjelpen de trenger”. Videre fremgår det at “arbeidet med å beskytte barn skal gis høy prioritet, dette gjelder også når barn er vitne til vold og overgrep”. Justis- og politidepartementet utarbeidet i 2007, i samarbeid med berørte departement, en handlingsplan for å bekjempe vold i nære relasjoner. Planen gjelder for perioden 2008 til 2011. Justisdepartementet har påbegynt arbeidet med ny handlingsplan om vold i nære relasjoner.

Situasjonen for barn som er utsatt for vold er styrket gjennom etableringen av barnehus. Det er nå etablert syv barnehus. Videre er det gjort endringer i voldsoffererstatningsloven som trådte i kraft i 2008, der barn som opplever vold mot nærstående person og dette er egnet til å skade barnets trygghet og tillit, gis rett til voldsoffererstatning. Lovendringen viser at dette er utsatte barn som har egne krav. Dette grunnsynet har også betydning for eventuelle behandlingstiltak som kan forebygge en mulig voldsutvikling hos barn som selv har blitt eksponert for vold.

Kunnskapen i politiet og i hjelpe- og behandlingsapparatet om vold i nære relasjoner er bl.a. styrket gjennom etablering av Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), Regionale ressurssentre (RVTS) og nasjonale og regionale fagsamlinger for politiets familievoldskoordinatorer.

I løpet av 2011 påbegynnes både en større evaluering av politiets arbeid mot vold i nære relasjoner og en nasjonal omfangsundersøkelse. Det vil også bli igangsatt en studie for å beregne de samfunnsøkonomiske kostnadene ved disse sakene.

4.1.8 Konfliktløsnings-, volds- og sinnemestringsprogrammer, og tilbud til sedelighetsdømte

I Soria Moria-erklæringen fra 2005, slås det fast at behandlingstilbudet til voldsutøvere skal videreutvikles og gjøres landsdekkende, samt at Alternativ til vold (ATV) skal ha en sentral rolle i denne satsingen. Som følge av dette er det på landsbasis etablert 12 hjelpe- og behandlingstilbud i regi av ATV. I tillegg har St. Olavs hospital avdeling Brøset, Reform - ressurssenter for menn, samt en del familievernkontorer utviklet særskilte tilbud. Til sammen utgjør dette et landsomfattende tilbud til voldsutøvere.

Fra å være et kompetansesenter for menn som er voldelige i samliv har ATV gjennom årene utviklet et familieperspektiv på vold i nære relasjoner. Et lavterskeltilbud som ikke krever henvisning er under utvikling til alle som har erfart vold i familien. ATV har god kompetanse og gir hjelp til en klientgruppe som i liten grad har brukt det ordinære hjelpeapparatet.

Det gis også tilbud om volds-, sedelighets- og sinnemestringsprogrammer i regi av kriminalomsorgen. Samtalegrupper for voldsdømte etter ATV-modellen er per i dag det mest omfattende tilbudet til voldsdømte menn innenfor kriminalomsorgen, og tilbudet gis i en rekke fengsler og friomsorgskontorer over hele landet.

I Bergen fengsel er det siden 1998 drevet et behandlingsprogram for sedelighetsdømte etter en engelsk modell (Sexual Offender Treatment Program, SOTP). Behandlingsprogrammet gis til innsatte som soner dom for lovbrudd av seksuell karakter. I tillegg samarbeider Institutt for klinisk sexologi og terapi med kriminalomsorgen om tilbud til sedelighetsdømte gutter og menn. Behandlingen gis som et psykodynamisk behandlingstilbud til menn som har begått seksuelle overgrep.

4.1.9 Regjeringens alkoholpolitikk - sammenheng mellom rus og voldsbruk

Alkoholbruken i befolkningen har økt de senere årene, mest blant de unge. Det er en veldokumentert sammenheng mellom totalforbruket av alkohol og omfanget av voldsbruk. I de nordiske landene er 70-80 prosent av voldstilfellene alkoholrelaterte. Sammenhengen mellom rusmidler og alvorlig voldsutøvelse ble også omtalt i NOU 2010: 3 Drap i Norge i perioden 2004–2009.

Regjeringen fører en restriktiv rusmiddelpolitikk. Kunnskap om konsekvensene av en liberal salgs- og skjenkepolitikk danner grunnlag for regjeringens forebyggende innsats for å redusere alkoholrelaterte skader og kriminalitet. Politiet har mange steder iverksatt tiltak eller har økt bemanning for å forebygge vold og rus i sentrum i helgene, herunder kontroll med overskjenking og skjenking til unge under aldersgrensen.

Kommunen plikter å utforme en alkoholpolitisk plan, og oppfordres til å ta denne inn som en del av en rusmiddelpolitisk plan. Kommunene innvilger søknad om bevilling for salg eller skjenking av alkoholholdig drikkevarer. Med dette følger også et ansvar for å vurdere tilgjengelighet, f.eks. antall bevillinger og salgs- og skjenketider, og ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av bevillingen. Stortinget har bevilget midler til å øke kommunenes kunnskap om kontroll av alkohollovgivningen, og til utarbeidelse av rusmiddelpolitiske planer. Flere kommuner har gjennomført innstramming når det gjelder maksimumstid for skjenking lokalt. I mange tilfeller har dette skjedd innenfor rammen av strukturer som politiråd og Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT).

4.1.10 Ivaretakelse av innsattes barn

Risiko for å begå kriminelle handlinger er sterkt forhøyet hvis et familiemedlem kommer i fengsel. FAFOs levekårsundersøkelse fra 2004 viste at 30 prosent av de innsatte hadde opplevd at noen i nær familie ble satt i fengsel. I løpet av et år opplever om lag 4 000 barn at mor eller far blir fengslet. Dette kan få alvorlige konsekvenser for livssituasjonen og utviklingen til et barn, både i form av skam, sorg, utrygghet, angst, savn, risiko for mobbing og foreldrekonflikter. Hvis samfunnet kan gi innsattes barn et godt tilbud, kan det bidra til å redusere sosiale problemer og forebygge kriminalitet.

Ett av flere tiltak for å ivareta innsattes barn er å tilrettelegge for besøk. Det er derfor etablert besøksleiligheter med mulighet for overnatting ved flere fengsler. Selv om innsatte har mulighet til kontakt med sine nærmeste gjennom telefon, brev, ordinære besøk og permisjoner fra fengselet, kan besøk under betryggende forhold i en tilpasset besøksleilighet være et bidrag til å gi barn et økt, og innholdsmessig bedre samvær med mor eller far som er innsatt i fengsel.

4.2 Bedre oppfølging av unge lovbrytere

Det er viktig å reagere tydelig når lovbrudd begås, samtidig som det legges vekt på å styrke den enkeltes ressurser slik at muligheten for å mestre et liv innenfor samfunnets normer bedres. Dette er vesentlig både av hensyn til den enkelte unge lovbryter og dennes nærstående, men også ut fra et samfunnsperspektiv. Nedenfor gjengis arbeid som pågår innenfor justissektoren fra bekymringssamtalen til utslusing etter fengselsopphold.

4.2.1 Bekymringssamtalen

Politiloven gir politiet mulighet til å innkalle barn og foreldre til bekymringssamtale når det er grunn til å tro at den unge har begått en straffbar handling. Samtalen er ikke en strafferettslig reaksjon, og formålet er kun å forebygge nye lovbrudd. Selv om både barnet og foreldrene har plikt til å møte til en slik samtale, har ingen av dem plikt til å forklare seg. Samtalen skal være et verktøy for å finne frem til barnets og de foresattes egen kapasitet og motivasjon til å starte på en positiv endring av sin livssituasjon.

Bekymringssamtalen gir mulighet til tidlig inngripen og er derfor av stor betydning i politiets forebyggende arbeid. Bekymringssamtalen kan være grunnlag for en eventuell bekymringsmelding til barnevernet eller andre. Samtalen er et viktig verktøy for å ivareta barnets beste i politiets eget arbeid og i politiets samarbeid med andre.

Gjennomføringen av bekymringssamtalen har vært under stadig utvikling, og praksis har utviklet seg forskjellig i de ulike politidistrikt. Politidirektoratet ferdigstilte høsten 2010 en ny veileder for politiets bruk av bekymringssamtalen. Veilederen gir føringer og etablerer nye rutiner for å klargjøre politiets ansvar, rolle og oppgaver knyttet til samtalen. Hensikten er også å bidra til at politiet øker bruken av bekymringssamtalen som verktøy.

4.2.2 Videreutvikling av konfliktrådsordningen, særlig overfor unge lovbrytere

Regjeringen ønsker at konflikter løses tidligst mulig og på lavest mulig nivå. Det er et mål at tilbudet om møter i regi av konfliktrådet skal gjøres tilgjengelig for alle berørte, i alle saker og på alle nivåer i straffesakskjeden uavhengig av hvor lang tid som er gått siden lovovertredelsen og uavhengig av hvem de berørte er. Politiet, påtalemyndigheten, kriminalomsorgen og domstolene er viktige samarbeidspartnere for konfliktrådene i dette arbeidet.

Erfaringene har vist at megling, stormøter og oppfølgingsteam er godt egnet til å forebygge nye lovbrudd blant ungdom. Konfliktrådene er derfor i 2010 og 2011 styrket for å legge til rette for økt bruk av blant annet oppfølgingsteam for unge lovbrytere, jf. punkt 4.2.3.

Justisdepartementet har også igangsatt et arbeid for å gjennomgå mulige lovendringer som kan bidra til å øke bruken av restorative justice og konfliktråd bl.a. i straffesakskjeden. En generell modernisering av konfliktrådsloven som åpner for utvikling av nye metoder og arbeidsformer, og regler for stormøter og oppfølgingsteam er også under vurdering.

4.2.3 Oppfølgingsteam – arbeidet for å gjøre ordningen landsdekkende

Regjeringen etablerte i 2006 oppfølgingsteam for unge lovbrytere i Trondheim, Oslo, Kristiansand og Stavanger som et prøveprosjekt. Dette var en frivillig reaksjonsform for ungdom som har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd. Prosjektet og evalueringen er nærmere beskrevet i kapittel 5.

Erfaringene med bruk av oppfølgingsteam er svært gode. Et strukturert og forutsigbart samarbeid mellom rettshåndhevere og hjelpeapparat i den strafferettslige oppfølging egner seg godt for å få til et opplegg til beste for den enkelte ungdom. De relevante instanser bidrar i henhold til sitt lovverk, i tillegg til at også ungdommens eget nettverk mobiliseres. Bruk av stormøte er en vesentlig del av modellen.

Evalueringen av oppfølgingsteamene er utgangspunkt for forslaget i NOU 2008:15 Barn og straff om lovfesting av en ungdomsstraff som skal gjennomføres i konfliktrådets regi, jf. omtale i kapittel 10.

Oppfølgingsteam med forankring i konfliktrådet er statlig finansiert, og implementert i fire nye distrikter: Troms, Haugaland og Sunnhordland, Telemark og Hedmark. Det samme gjelder oppfølgingstemaet i Trondheim som videreføres.

I tillegg er det etablert en rekke nye oppfølgingsteam som ikke er i regi av konfliktrådet. De fleste av disse er forankret i kommunene. Arbeidet bygger på tidligere erfaringer i samarbeidet mellom hjelpeapparat og justissektor, blant annet ungdoms- eller ruskontrakter og SLT-samarbeid. For å sikre erfaringsutveksling og bidra til en helhetlig utvikling ble det høsten 2010 tatt initiativ til et forum for oppfølgingsteam som samler de ulike modellene. Forumet skal arrangere en årlig konferanse, og Sekretariatet for konfliktrådene er, sammen med Justisdepartementet, en viktig bidragsyter i arrangementet.

4.2.4 Arbeid for å redusere bruken av og bedre forholdene i politiarrest

Norge har fått kritikk fra internasjonale organer for bruken av politiarrest, både hva gjelder omfanget, og forholdene i cellene. Barnekonvensjonen artikkel 37 slår fast at frihetsberøvelse overfor barn kun skal brukes som en siste utvei og da for kortest mulig tidsrom. Enkelte barn utgjør imidlertid en fare for seg selv og andre, og politiet har plikt til å ta hånd om dem. Barn er særlig sårbare og barnets beste skal ivaretas også i en arrestsituasjon. Tiltak som kan redusere de negative konsekvensene, samtidig som hensynene bak innsettelsen blir ivaretatt, er derfor et viktig mål for regjeringen.

Bruken av politiarrest har medført sterkt engasjement det siste året, blant annet fra Barneombudet, som har fulgt opp saken i flere fora og i den offentlige debatt. Også Advokatforeningen har engasjert seg i spørsmålet.

Regjeringen mener at barn ikke skal utsettes for den belastning politiarrest kan medføre med mindre det ikke finnes alternativer i den enkeltes situasjon som krever at barnet pågripes eller innbringes. Det er nødvendig med gode og kvalitetssikrede rutiner knyttet til plasseringen. Dette gjelder både registreringsrutiner som gjør det mulig å holde god oversikt over begrunnelsen for at et barn plasseres i politiarrest og lengden av oppholdet. I tillegg må rutinene omfatte krav til utstyr i cellen, og at voksenkontakt hele tiden er tilgjengelig.

Justisdepartementet samarbeider med Politidirektoratet for å legge til rette for at barn som oppholder seg i politiarrest får dekket sine grunnleggende behov. Barneombudets forslag om at barnet skal ha rett til kontakt med familie eller andre som står det nært, skal også imøtekommes så langt det er forenlig med grunnlaget for opphold i arrest og hensynet til barnets beste i den konkrete situasjon. Arbeidet med å iverksette sentrale og tydelige føringer for oppfølging av mindreårige i politiarrest er under planlegging. Særregler vil bli implementert i forskrift om bruk av politiarrest eller i rundskrivs form. Det legges også til rette for å høyne datakvaliteten i registreringen av mindreårige i arrest.

4.2.5 Varetektssurrogat

På grunn av sin mindre inngripende form er det ønskelig at varetektssurrogater skal brukes i alle tilfeller hvor disse kan ivareta formålet med pågripelse eller fengsling. Dette vil særlig være tilfelle ved pågripelse og fengsling av barn.

Av totalt 82 nyinnsettelser av barn i 2010 hadde 62 sitt grunnlag i varetektskjennelse eller politiets innsettelsesordre, jf. oversikt i kapittel 2.6. Dette viser at behovet for å finne hensiktsmessige surrogatordninger er stort.

Elektronisk kontroll som varetektssurrogat kan etableres som en del av varetektsinstituttet. I de tilfeller der fengslingen er begrunnet i hensynet til gjentakelsesfaren eller i gjennomføringen av straffesaken vil dette kunne være mulig. I utvalgets undersøkelse, referert i NOU 2008: 15 Barn og straff, går det frem at faren for gjentakelse er den mest brukte begrunnelse for varetektsfengsling av mindreårige. Det vil trolig sjelden være aktuelt å benytte elektronisk kontroll som eneste tiltak overfor barn. Ordningen vil imidlertid kunne fungere som et forsterket kontrolltiltak i kombinasjon med andre rammer som settes rundt barnet. Spørsmålet om bruk av elektronisk kontroll som varetektssurrogat er under utredning.

4.2.6 Stoltenbergutvalget

Regjeringen oppnevnte i mars 2009 et utvalg for å se nærmere på hvordan de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige kan få bedre hjelp. Rapport om narkotika ble levert i juni 2010 og har vært på høring. For å styrke den forebyggende innsatsen mot narkotikamisbruk, herunder hindre at unge begynner med eksperimentering med narkotiske stoffer, foreslo utvalget 22 tiltak av generell og spesifikk karakter, herunder alternative reaksjonsformer ved bruk og besittelse av narkotika. To av utvalgets forslag er til vurdering i Helse- og omsorgsdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Justisdepartementet. Dette gjelder etablering av tverrfaglige nemnder, og gjennomføring av en alternativ straffereaksjon der rusmisbrukeren ved besittelse av mindre brukerdoser og bruk inngår avtale om oppfølging som alternativ til påtale og anmerkning i strafferegisteret.

I forbindelse med arbeidet med den nye straffeloven konkluderte regjeringen med at det ikke er aktuelt å avkriminalisere besittelse og bruk av narkotika.

Regjeringen har varslet at den vil komme med en egen stortingsmelding om rusfeltet.

4.2.7 Økt bruk av samfunnsstraff for unge lovbrytere

Samfunnsstraff med tett oppfølgning fra kriminalomsorgen kan være godt egnet for unge lovbrytere. Regjeringens mål er å øke bruken av denne straffereaksjonen. Det er imidlertid behov for å videreutvikle og tilrettelegge straffen for unge lovbrytere. Samarbeidet mellom Oslo friomsorgskontor og organisasjonen Ungdom mot vold om gjennomføring av samfunnsstraff er et godt eksempel på hvordan samfunnsstraff kan tilrettelegges for unge. Departementet vurderer om det bør etableres en ny form for samfunnsstraff med en mer intensiv oppfølgning av de domfelte med daglig og tett oppfølging, der antallet timer straff er langt høyere enn dagens ordning.

4.2.8 Elektronisk kontroll

I 2008 ble det innført en forsøksordning med elektronisk kontroll som ny straffegjennomføringsform. Målet er å øke muligheten for å opprettholde den dømtes sosiale relasjoner og forpliktelser under straffegjennomføringen.

Domfelte skal være sysselsatt under straffegjennomføringen. Det legges til grunn at aktiviseringen skal bidra til å motvirke ny kriminalitet, og eksempler på typer aktiviteter kan være arbeid, skolegang, studier, behandling, kursvirksomhet, programvirksomhet og liknende.

Kontrollformer som vil bli brukt i tillegg til den elektroniske kontrollen er oppmøte hos kriminalomsorgen, arbeidsplasskontroller, pålegg om urin- og utåndingsprøver og avtalte og uanmeldte hjemmebesøk. De ulike kontrolltiltak må vurderes individuelt i hver enkelt sak.

Det er i forarbeidene til straffegjennomføringsloven særlig fremhevet at straffegjennomføring med elektronisk kontroll kan være et godt tilbud til unge lovbrytere og førstegangssonere, blant annet for å motvirke mulige skadelige virkninger av et fengselsopphold. Slik straffegjennomføring er likevel ikke uproblematisk, og tett oppfølging er en forutsetning, noe som må antas å gjelde i enda større grad for yngre domfelte.

Departementets intensjon er å holde dørene åpne for ulike løsninger for domfelte under 18 år. På bakgrunn av de positive erfaringene det er med elektronisk kontroll og målsetningen om at barn ikke skal sitte i fengsel uten at det er strengt nødvendig, ønsker departementet å tilrettelegge for utstrakt bruk av denne straffegjennomføringsformen også for mindreårige. Forsøksordningen med elektronisk kontroll har vært meget vellykket og er i 2011 utvidet til å omfatte syv fylker. Det arbeides med å utvikle ordningen, slik at oppfølging og kontroll blir tilpasset de særlige hensyn som må ivaretas for barn.

4.2.9 Særskilte fengselsenheter for unge lovbrytere – Ungdomsenhetene

For å legge forholdene til rette for barn mellom 15 og 18 år som må i fengsel, er det besluttet at to særskilte enheter med til sammen ti plasser skal etableres som et prøveprosjekt underlagt i kriminalomsorgen. Fire plasser er i drift i Bergen og ytterligere seks plasser er under planlegging på Østlandet.

I ungdomsenhetene vil barn ikke være sammen med voksne innsatte. Dette er i samsvar med barnekonvensjonens krav og barnekomiteens merknader. Prosjektet skal følge- og sluttevalueres.

De fleste barn og unge som plasseres i fengsel har sammensatte og svært omfattende hjelpebehov fra både opplæringssektoren, barneverntjenesten, kommunehelsetjenesten, psykisk helsevern for barn og unge og rusomsorgen. Straffegjennomføring eller varetekt i enhetene innebærer fysiske rammer og restriksjoner, men samtidig skal det gis et godt og helhetlig tilbud. Enhetene skal derfor være høyt bemannet, og ha et differensiert tilbud ut fra den enkelte ungdoms situasjon og behov.

Det presiseres likevel at barn kun unntaksvis skal i fengsel. Etablering av et godt tilbud i ungdomsenheten kan i seg selv ikke være et argument for å fengsle barn.

Selv om barn som må i fengsel i utgangspunktet skal plasseres i Ungdomsenheten, vil det likevel kunne oppstå situasjoner hvor plassering i ordinære fengsler er eneste mulighet. Disse barna har krav på særskilt tilrettelegging.

4.2.10 Forberedelse til løslatelse

Det er et uttalt mål at fengselsoppholdet for det enkelte barn skal være så kortvarig som mulig. Forberedelse for løslatelse bør starte allerede før innsettelse. Det skal arbeides kontinuerlig for overføring til mildere straffegjennomføringsformer, som opphold i behandlingsinstitusjon etter § 12 i Straffegjennomføringsloven, fengsel med lavere sikkerhetsnivå og alternative straffegjennomføringsformer i frihet etc.

Arbeidet med å forberede til løslatelse innebærer å opprette kontakt med barnets nettverk og pårørende, og å legge til rette for at det lokale hjelpeapparatet kommer raskt i gang med etablering av nødvendige oppfølgingstiltak. Det skal i tillegg tas kontakt med offentlige myndigheter, organisasjoner eller privatpersoner som kan yte bistand for å oppnå ordnede boligforhold, arbeid, opplæring eller andre tiltak som kan bidra til en lovlydig livsførsel etter løslatelse. Det skal utarbeides en koordinert løslatelsesplan for den enkelte ungdom som forplikter de ulike aktørene i oppfølgings- og tilbakeføringsarbeidet, jf. omtale av tilbakeføringsgarantien i punkt 4.2.11.

Dersom den domfelte mottar tiltak fra barnevernet når soningen starter, bør ikke straffegjennomføringen være til hinder for at tiltaket opprettholdes eller erstattes av andre tiltak i barnevernloven inntil personen fyller 23 år. Hovedansvaret for løslatelsen skal fortsatt ligge hos kriminalomsorgen, eventuelt i samarbeid med det tverretatlige teamet i ungdomsenhetene.

4.2.11 Tilbakeføringsgarantien

Dersom straffen skal kunne virke rehabiliterende, må tilbakeføringsarbeidet planlegges og ivaretas på en god måte. Det som skjer ved og etter løslatelse er avgjørende for hvordan det går med den straffedømte - de første timene og dagene etter løslatelsen er mest kritisk når det gjelder risiko for tilbakefall. Det samme gjelder ved avslutning av straffegjennomføring i frihet.

I St.meld. nr. 37 (2007-2008) Straff som virker drøftet regjeringen en tilbakeføringsgaranti for tett oppfølging fra ulike etater ved løslatelse. Tilbakeføringsgarantien er ingen garanti i juridisk forstand, men innebærer at regjeringen erkjenner en forpliktelse til å bistå straffedømte til å få utløst de rettigheter de allerede har som norske borgere.

Kriminalomsorgen har ansvaret for at domfeltes behov for og rett til tjenester kartlegges så snart dommen mottas, at informasjon om behovene videreformidles til den etat som yter tjenesten, og at dette skjer så tidlig at etaten har mulighet for å tilrettelegge tilbudet i god tid før løslatelse. Tilbakeføringsgarantien vil imidlertid ikke gi de ønskede resultater dersom ikke den straffedømte selv forplikter seg til å gjøre sitt for at samfunnets tilbud blir tatt imot og benyttet etter forutsetningene. Garantien er et offentlig ansvar, men frivillige organisasjoner er viktige samarbeidspartnere når straffedømte skal finne tilbake til sin tilhørighet og rolle i lokalsamfunnet.

I St.meld. nr. 20 (2005-2006) Alternative straffereaksjonar overfor unge lovbrytarar, drøftet regjeringen utprøving av oppfølgingsgrupper for å sikre god og tverrfaglig oppfølging etter løslatelse. Oppfølgingsgrupper er en del av tilbakeføringsgarantiens virkefelt og vil være sentral etter avsluttet gjennomføring av den nye ungdomsstraffen.

4.3 Forvaltningssamarbeid

Av Prop. 1 S(2010–2011) fremgår en tydelig satsing på å forebygge at barn og unge utvikler et atferdsmønster preget av kriminalitet. Virkemidlene for å endre barns livsførsel er blant annet styrking av barnevernet, utvikling av alternativer til fengsel, medvirkning fra skole og helsetjeneste og, ikke minst, at det legges til rette for et forutsigbart og forpliktende samarbeid i forvaltningen. Regjeringens forebyggingsstrategi og handlingsplanen Gode krefter fra 2009 har tiltak som er sentrale på dette området og som er under oppfølging. For å bekjempe barne- og ungdomskriminalitet kreves det samordnet innsats både sentralt og lokalt.

4.3.1 Samarbeid på sentralt nivå

Styrket samarbeid mellom ulike offentlige og private aktører er en grunnpilar i regjeringens forebyggingsstrategi. Dette er ikke minst viktig innenfor kriminalitetsforebygging. For å oppnå gode resultater kreves det dialog og samhandling mellom offentlige tjenester, mellom myndigheterog frivillig sektor, og mellom offentlige og private aktører.

Et godt koordinert samarbeid kjennetegnes blant annet av klar ansvarsfordeling, kontinuitet, og utnyttelse av eksisterende tiltak og ressurser. På sentralt nivå er det nødvendig at departementer og direktorater evner å samarbeide effektivt, slik at den samlede effekten av forebyggende innsatser innen ulike sektorer blir best mulig.

Regjeringens kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) har eksistert siden 1980 og skal bidra til bedre samordning av forebyggende tiltak i kriminalpolitikken gjennom bred representasjon og god kontakt med offentlig forvaltning og private organisasjoner. Rådet er faglig uavhengig. Av mandatet fremgår det at rådet skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot barn og unge.

Det er i 2010 innledet et samarbeid, ledet av Barne-, likestilling og inkluderingsdepartementet, mellom berørte departement for å lage en felles oversikt over forpliktelser ulike offentlige tjenester har overfor utsatte ungdomsgrupper. Utsatte ungdomsgrupper er definert som ungdom i alderen ca. 15 til 25 år som står i fare for utestenging fra utdanning, arbeidsliv og boligmarked. Formålet er å gjøre feltet mer oversiktlig og legge til rette for tilpasset forebyggende innsats og økt samordning av arbeidet med utsatte unge.

4.3.2 Samarbeid på lokalt nivå – SLT og politiråd

Tverrsektorielle samarbeidsstrukturer og møteplasser bidrar til å skape sammenheng i den konkrete satsingen på lokalt nivå. For å lykkes i arbeidet med å bekjempe barne- og ungdomskriminalitet er det satset på lokalt forankrede samordningsmodeller. Det eksisterer i dag to samarbeidsordninger på dette området: politiråd og SLT.

Hensikten med begge samarbeidsordningene er å forebygge kriminalitet i lokalsamfunnet ved å:

• utveksle informasjon og vurderinger fra ulike aktører som til sammen kan styrke det totale, lokale kunnskapsgrunnlaget

• øke oppmerksomhet og forståelse for komplekse sammenhenger i kriminalitetsutviklingen

• drøfte og ta stilling til hvordan koordinerte tiltak i ulike sektorer kan virke positivt forsterkende på hverandre i kampen mot kriminalitet og således motvirke negativ utvikling

Det er full frihet til å organisere virksomheten på den måte som anses hensiktsmessig. Formålet med politirådene er å involvere og ansvarliggjøre lokalpolitikere, og å utvikle et strategisk samarbeid om kriminalitetsforebygging med det lokale selvstyret som igjen bidrar til å skape tillit mellom lokalsamfunnet og politiet. I samarbeidet mellom kommuneledelsen og lokal politiledelse skal man søke å utveksle strategisk informasjon, etablere felles problemforståelse og få kunnskap som er av betydning for de prioriteringer og beslutninger som må foretas innenfor den enkelte sektor.

Politirådenes mandat favner hele befolkningen, inkludert barn og unge. SLT har primært barn og unge som målgruppe. I praksis er ordningene mange steder integrert i hverandre fordi en vesentlig del av målsettingene er sammenfallende. I dag arbeider nær 200 kommuner/bydeler etter SLT-modellen, mens over 350 kommuner har etablert politiråd. Justisdepartementet deler hvert år ut stimuleringsmidler, primært til oppstart av SLT i nye kommuner. Siden 2010 har det vært samarbeidet med Helsedirektoratet slik at det årlige støttebeløpet utgjør 13 mill. kroner til rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid.

Verken politiråd eller SLT er lovpålagt. Statens rolle er primært å veilede og å gi råd om modellene og bidra til et effektivt og kunnskapsbasert samarbeid.

4.3.3 Samarbeid mellom politi og barnevern generelt og i akutte krisesituasjoner

Som nevnt ovenfor i punkt 4.2.4 er det i den offentlige debatt hevdet at politiarrest benyttes for ofte overfor barn i Norge. Fra politiets side er det gitt uttrykk for at bruken kan henge sammen med beredskapen til barnevernet. En styrking av barnevernets akuttberedskap vil således kunne bidra til å redusere både hyppighet og varighet i bruken av politiarrest overfor barn.

Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) sin rapport fra 2009, Problemer har ikke kontortid, gir et godt kunnskapsgrunnlag for arbeidet med å utvikle samarbeidsstrukturer og rutiner i akutte kriser utenfor ordinær arbeidstid. Det pekes der blant annet på uforutsigbarhet i akutte situasjoner utenfor ordinær arbeidstid, der det ikke er etablert barnevernvaktordninger.

Samarbeidet mellom Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Politidirektoratet er nå formalisert i fire faste orienteringsmøter i året. Unge lovbrytere er en utfordrende gruppe for begge direktorater, og det er enighet om å fremme bruken av eksisterende samarbeidsmodeller som SLT og politiråd, og at regionalt barnevern bør være orientert om arbeidet, eventuelt inviteres til å delta i drøftinger av konkrete situasjoner. Det ble eksempelvis tatt initiativ til et samarbeid mellom politi, Bufetat og barnverntjenesten i Kristiansand som en direkte oppfølging av hendelsene sommeren 2010, der flere mindreårige begikk en rekke alvorlige ran.