8 Personundersøkelse for mindreårige

8.1 Gjeldende rett

Personundersøkelser reguleres i henholdsvis straffeprosessloven kapittel 13, forskrift 22. oktober 1986 nr. 2373 (Regler om personundersøkelse i straffesaker), rundskriv G - 13/2003 – 4 (Retningslinjer for personundersøkelser i straffesaker) og i Påtaleinstruksen kapittel 14. Reglene er generelle og er ikke rettet mot mindreårige spesielt.

Etter gjeldende rett skal det som regel foretas personundersøkelser av siktede når det antas å ha betydning for avgjørelsen om straff eller andre forholdsregler, jf. straffeprosessloven § 161. Formålet med personundersøkelsen er å skaffe opplysninger om den siktedes personlighet, livsforhold og fremtidsmuligheter til bruk for avgjørelsen av saken. Ved avgjørelsen av om personundersøkelse skal foretas, skal det særlig legges vekt på siktedes alder og miljøforhold, sakens alvor, undersøkelsens betydning for sakens avgjørelse og om undersøkelsen vil kunne føre til en uheldig forsinkelse av saken, jf. påtaleinstruksen § 14-1.

Det finnes tre forskjellige typer personundersøkelser; ordinær personundersøkelser, personundersøkelser ved program mot ruspåvirket kjøring og i mulige forvaringssaker. Den ordinære personundersøkelsen er rettet inn mot lovbrudd som normalt vil gi samfunnsstraffdommer, men avgrenser imidlertid ikke mot saker som kan få annet utfall. Det følger av rundskrivet punkt 12 at den ordinære personundersøkelsen ikke skal inneholde noen egnethetsvurdering.

Personundersøkelse skal dessuten alltid rekvireres når det kan være aktuelt å idømme program mot ruspåvirket kjøring etter straffeloven 1902 § 53 nr. 3 bokstav e, jf. forskrift og tilhørende rundskriv G - 10/2002 § 3. Dette er den eneste typen personundersøkelse hvor det skal foretas en egnethetsvurdering.

Det skal også innhentes personundersøkelse av siktede i mulige forvaringssaker, jf. straffeloven 1902 § 39 d første ledd, med mindre retten i stedet beslutter at den siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse, jfr. § 39 d andre ledd, jf. straffeprosessloven § 165. I Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 112 fremgår det at personundersøkelsen skal gi en grundig beskrivelse av siktedes oppvekst, atferd, hans forhold til alkohol og narkotika og hans seksualitet. Personundersøkelsen skal gi en utfyllende beskrivelse av siktede og det vil være relevant å gå mye lengre tilbake i tid enn i de to andre typene personundersøkelser. Det følger av rundskrivet at siktedes farlighet, faren for gjentagelse og om dom på forvaring bør gis ikke skal vurderes av personundersøkeren. Undersøkelsen skal kun inneholde en faktabeskrivelse av objektive forhold, som igjen vil kunne danne grunnlaget for rettens farlighetsvurdering. Innhenting av personundersøkelse utgjør imidlertid i praksis unntaket i forvaringssaker. I de aller fleste tilfeller vil en rettspsykiatrisk undersøkelse ligge til grunn for avgjørelsen. I 2010 var det registrert totalt 174 personer på forvaring, hvorav det var innhentet personundersøkelse i 26 av sakene.

Påtalemyndigheten kan gjøre vedtak om personundersøkelse når siktede har tilstått, når han/hun samtykker i undersøkelsen, eller når undersøkelsen skal være til bruk ved behandlingen av anke over fastsettingen av straff eller andre forholdsregler, jf. straffeprosessloven § 162. Ellers treffes beslutningen av retten. Forsvareren kan ikke begjære personundersøkelse utført, men kan rette en forespørsel til politiet om å gjøre dette. Påtalemyndigheten skal vise stor imøtekommenhet ovenfor forsvarerens ønske om personundersøkelse, jf. Riksadvokatens rundskriv nr. 2/1991 del II.

Personundersøkelse utføres av en skikket person utpekt av kriminalomsorgen, dersom ikke retten oppnevner en bestemt person til å foreta undersøkelsen. Personundersøkeren skal fortrinnsvis være en saksbehandler i friomsorgen. Dersom en annen unntaksvis utpekes, er friomsorgen ansvarlig for at undersøkelsen gjennomføres i tråd med regelverket og har dessuten instruksjonsmyndighet over den eksterne personundersøkeren. Ingen som etter domstolloven §§ 106 eller 108 ville være inhabil som dommer, kan gjøre tjeneste som personundersøker, jf. straffeprosessloven § 163 annet ledd. Ansatte ved friomsorgskontorene vil for eksempel ikke kunne foreta personundersøkelse av egne klienter, da dette vil kunne være egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet.

Opplysningene skaffes til veie dels gjennom personundersøkerens samtaler med siktede og dels gjennom henvendelser til personer, institusjoner og myndigheter som antas å kunne gi opplysninger av betydning, jf. forskrift om personundersøkelse i straffesaker § 9. I den utstrekning det ikke strider mot taushetsplikt, skal offentlige myndigheter og tjenestemenn bistå personundersøkeren med opplysninger til bruk for saken, jf. straffeprosessloven § 168.

Før undersøkelsen utarbeides, skal personundersøkeren gjøre siktede kjent med formålet, jf. rundskrivet punkt 8. I tillegg til eventuelt samtykke fra siktede om utarbeiding av personundersøkelse, skal personundersøkeren be om siktedes samtykke til å innhente opplysninger om vedkommende fra for eksempel familie, arbeidsgiver, behandlingsinstitusjoner og offentlige instanser. Samtykket skal så vidt mulig innhentes skriftlig.

Hvis siktede er mindreårig, skal også vergen orienteres om formålet med undersøkelsen før den utarbeides, jf. rundskrivet punkt 9. Vergen bør dessuten anmodes om å delta under samtalene med siktede. Personundersøker skal videre be om vergens samtykke ved innhenting av opplysninger. Det fremgår av rundskrivet at dersom det er uenighet mellom verge og siktede om samtykke skal gis, er det vergens standpunkt som er avgjørende, jf. vergemålsloven 1927 § 39 og barneloven §§ 30 følgende. Dette må imidlertid ses i sammenheng med mindreåriges medbestemmelsesrett, jf. punkt 8.7.1 nedenfor.

Det er ikke et generelt vilkår at siktede samtykker i at en personundersøkelse skal gjennomføres, jf. straffeprosessloven § 162 og påtaleinstruksen § 14 – 2. Dersom det ikke gis samtykke etter straffeprosessloven § 61 b første ledd nr. 1, må det vurderes om nødvendige opplysninger unntaksvis likevel skal innhentes uten samtykke. Slik innhenting av taushetsbelagte opplysninger krever imidlertid annen hjemmel i straffeprosessloven § 61 b eller § 61 c. Selv om det foreligger hjemmel for å innhente personlige opplysninger uten siktedes samtykke, må det foretas en selvstendig vurdering av om slike opplysninger skal innhentes. Det følger av rundskrivet punkt 10 at dersom samtykke fra siktede ikke er gitt, skal opplysninger som klar hovedregel ikke innhentes. I praksis innhentes opplysninger så å si aldri uten samtykke.

Privatpersoner har ingen plikt til å gi opplysninger til en personundersøker selv om de sitter inne med viktige opplysninger. Siktedes pårørende skal informeres om sin rett til ikke å forklare seg, jf. rundskrivet punkt 11. Bestemmelsen har sammenheng med straffeprosessloven § 122 som fritar siktedes ektefelle og angitte slektninger fra vitneplikt. De skal videre gjøres oppmerksom på at siktede har rett til å gjøre seg kjent med innholdet av personundersøkelsen, jf. forskriften § 11 og rundskrivet punkt 11.

Personundersøkelsen skal foretas slik at den ikke blir til unødig ulempe eller krenkelse for siktede eller andre, jf. forskriften § 11. Kravet om diskresjon begrunnes i at en personundersøkelse representerer et alvorlig inngrep i siktedes privatliv. Både utarbeidelse av undersøkelsen og bruken av den skal skje så skånsomt som mulig. Det skal ikke hentes inn opplysninger om siktedes personlige forhold med mindre opplysningene har betydning for avgjørelsen av saken, jf. rundskrivet punkt 7.

Personundersøkeren er underlagt taushetsplikt og må ikke overfor uvedkommende røpe noe om de private forholdene som fremkommer under arbeidet, jf. straffeprosessloven § 170 og forskriften § 11. Taushetsplikten skal bare hindre at opplysninger gis til uvedkommende. Overfor påtalemyndigheten og retten vil vedkommende ha plikt til å gi opplysninger om de undersøkelser og funn som er gjort, jf. nedenfor.

Personundersøkeren avgir som regel skriftlig erklæring, jf. straffeprosessloven § 164. Det skal benyttes godkjent formular, jf. forskriften § 4. Dersom det er mer enn ett år siden det sist ble utført personundersøkelse av siktede, skal det benyttes godkjent skjema for tilleggsundersøkelse (jf. også påtaleinstruksen § 14-1). Er det mer enn tre år siden det sist ble utført personundersøkelse, skal det utføres en ny undersøkelse.

Personundersøkeren har vitneplikt og kan innkalles til å gi forklaring for den dømmende rett, enten i stedet for å avgi skriftlig erklæring eller for å gi nærmere utredning. Når en personundersøker innkalles for retten, avhøres han etter de regler som gjelder for vitner, men han kan være til stede under hele forhandlingen. Personundersøkelsen kan brukes som bevis under hovedforhandlingen når muntlig avhør ikke kan settes i verk eller ikke finnes nødvendig, jf. straffeprosessloven § 299.

Leder for friomsorgen skal sørge for at personundersøkelsene er sikret slik at ikke uvedkommende får tilgang til dem. De skal ligge nedlåst når de ikke brukes i arbeidet. Opplysningene i forbindelse med undersøkelsen makuleres etter fem år, med mindre det i mellomtiden kommer et nytt oppdrag om vedkommende.

8.2 Generelt om personundersøkelse og særlig om begrepsbruken

8.2.1 Utvalgets forslag

Etter utvalgets vurdering kan en utdypende personundersøkelse gi grunnlag for ileggelse av målrettede og individualiserte tiltak og ha stor betydning for valg av reaksjon og straffeutmåling. Utvalgets undersøkelse viser imidlertid at det kun er foretatt personundersøkelse av barn som har begått lovbrudd i en tredjedel av sakene, samt at kvaliteten på de personundersøkelsene som er foretatt varierer sterkt. På bakgrunn av dette mener utvalget at det er nødvendig med lovendringer som sikrer et bedre grunnlag for valg av reaksjon og straffeutmåling. Utvalget foreslår derfor at alle barn det tas ut tiltale mot, skal underlegges en såkalt ”kartlegging” før saken pådømmes av en domstol, jf. NOU 2008: 15 punkt 9.7 og utvalgets forslag til ny straffeprosesslov § 164 a og endringer i straffeprosessloven §§ 168 til 170.

Kartleggingen skal kunne si noe om hvilket innhold effektive tiltak bør ha, hvilken intensitet det er nødvendig å ha på tiltakene og på hvilken måte tiltakene skal gjennomføres. Utvalget peker på at forskning har vist at det er nødvendig med tiltak av høyt intensitetsnivå der barn har en høy risiko for nye lovbrudd, mens slike tiltak vil virke mot sin hensikt der faren for gjentakelse er lav.

8.2.2 Høringsinstansenes syn

Mange av høringsinstansene er generelt positive til forslaget om kartlegging, herunder Domstoladministrasjonen, Dommerforeningen, Norges politilederlag, SALTO – samarbeid Oslo politidistrikt og Oslo kommune, Vestfold politidistrikt, Salten politidistrikt, Kriminalomsorgen region sørvest, Kriminalomsorgen region nordøst, Bufetat, Barneombudet, Oslo kommune ved henholdsvis Barne- og familieetaten og Byrådet, Bergen kommune, Stavanger kommune, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund og Advokatforeningen. Flere av høringsinstansene har innspill til innholdet i og gjennomføringen av kartleggingen, jf. nedenfor i punkt 8.5.2.

Domstoladministrasjonen og Dommerforeningen mener kartlegging vil gi domstolene et best mulig avgjørelsesgrunnlag og ha stor betydning for å komme frem til et godt resultat ved valg av reaksjon. Også Barneombudet er positiv til at barnet kartlegges, ut fra et ønske om å gjøre det lettere å finne frem til en reaksjon og oppfølging som er best mulig tilpasset det enkelte barn.

Kriminalomsorgen region øst v/Oslo friomsorgskontor påpeker at det er behov for en klargjøring av forholdet mellom personundersøkelse og kartlegging. Regionen mener dessuten at de personundersøkelsene som blir foretatt i dag vil være tilstrekkelige for å avgjøre type straffereaksjon. Det foreslås at det heller gjøres en utdypende kartlegging i forkant av straffegjennomføringen, for å gi et godt grunnlag for målrettede og individualiserte tiltak. Regionen mener at kvaliteten på kartleggingen kan bli bedre når den gjennomføres etter at straffereaksjon er bestemt, fordi skyldspørsmålet da er avgjort og inkriminering ikke vil være til samme hinder.

8.2.3 Departementets vurdering

Departementet mener at det er hensiktsmessig å foreta personundersøkelse av lovbrytere under 18 år i flere saker enn det gjøres i dag. Det er viktig at påtalemyndigheten og domstolen gis et best mulig grunnlag ved straffutmålingen, herunder ved valg av straffereaksjon. Departementet støtter videre utvalgets synspunkt om at personundersøkelsen også skal kunne benyttes som støtte ved fastleggingen av innholdet i de ulike straffereaksjonene, for eksempel danne grunnlag for valg av tiltak i en ungdomsplan.

Utvalget omtaler kartleggingen som en ”utdypende personundersøkelse”. Departementet mener det er unødvendig å innføre det nye begrepet ”kartlegging”, og at det er mer naturlig å bygge videre på den eksisterende og godt innarbeidede betegnelsen ”personundersøkelse”. Dette begrepet peker i større grad mot et deltakerperspektiv, der undersøkeren ut fra en åpen spørsmålsguide og i dialog med den unge, blir kjent med dennes bakgrunn, behov og muligheter. Kartleggingsbegrepet har mer karakter av subjekt/objekt-forhold mellom undersøker og siktede, der det benyttes et fast strukturert skjema. Det er heller ikke gitt at undersøkelsen trenger å være særlig mer omfattende enn dagens personundersøkelse (PU), jf. nedenfor i punkt 8.5.3. Videre mener departementet at det er viktig å skille mellom en personundersøkelse som foretas før reaksjonen fastsettes, og kriminalomsorgens behovskartlegging, som iverksettes etter domsavsigelse, før straffegjennomføringen påbegynnes.

Departementet foreslår at undersøkelsen omtales som ”personundersøkelse for mindreårige” (PUM), og vil nedenfor benytte begrepene ”PUM”, ”personundersøkelse” eller ”undersøkelse”.

8.3 Når og i hvilke saker personundersøkelse skal foretas

8.3.1 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at det kan foretas kartlegging der siktede var under 18 år på handlingstidspunktet, og at siktede alltid skal undergis kartlegging før saken pådømmes av domstolen. Forslaget innebærer at alle barn det tas ut tiltale mot, skal underlegges slik kartlegging.

8.3.2 Høringsinstansenes syn

Noen høringsinstanser støtter forslaget om personundersøkelse av alle barn det tas ut tiltale mot, herunder Domstoladministrasjonen, Kriminalomsorgen region sør og Fylkesmannen i Oslo og Akershus. En rekke andre høringsinstanser støtter forslaget om personundersøkelse, uten å kommentere eksplisitt tidspunktet for denne, nærmere bestemt ved siktelse eller tiltale.

Dommerforeningen mener at forslaget om at siktede alltid skal undergis personundersøkelse før saken pådømmes av domstolen, er for unyansert. Det anføres at en obligatorisk personundersøkelse neppe er nødvendig i foreleggssaker eller der siktede bringer en påtaleunnlatelse inn for retten. Det bør videre presiseres at obligatorisk personundersøkelse bare skal gjelde i saker hvor det er utferdiget tiltalebeslutning etter straffeprosessloven § 252.

Riksadvokaten påpeker at saker som skal pådømmes av retten ikke nødvendigvis er svært alvorlige. Lovbryteren kan for eksempel dømmes fordi han nekter å vedta et forelegg eller være siktet for en handling som etter praksis ikke fører til mer enn betinget fengsel. Riksadvokaten finner det derfor vanskelig å se at den omfattende personundersøkelsen som utvalget beskriver er nødvendig. Det gis videre uttrykk for at dersom personundersøkelse skal være obligatorisk, bør dette kun gjelde når det er tale om å dømme til ubetinget fengsel av en viss lengde. Lovbruddets art må også tas med i vurderingen.

Kriminalomsorgen region øst v/Oslo friomsorgskontor mener at en inngående personundersøkelse av alle barn det er tatt ut tiltale mot, uavhengig av lovbruddets alvorlighetsgrad og antatt strafferamme og -reaksjon, vil kunne være et unødvendig intensivt inngrep både for den unge og for vedkommendes verger.

Barneombudet gir uttrykk for at det bør vurderes å innføre en unntaksbestemmelse der personundersøkelse fremstår som åpenbart unødvendig.

Oslo kommune – byrådet mener personundersøkelse må begrunnes i det enkelte tilfellet og ikke være obligatorisk.

8.3.3 Departementets vurdering

Utvalget er ikke helt presist i sin omtale av forslaget til ny § 164 a i straffeprosessloven, da det her refereres til ”kartlegging av alle siktede som var under 18 år på handlingstidspunktet”. Tanken synes imidlertid å være at det kan gjennomføres slik undersøkelse der barn mellom 15 og 18 år er siktet, og at det skal foretas slik undersøkelse før saken pådømmes i domstolen, altså der det er tatt ut tiltale mot barnet. Departementet mener at tidspunktet for personundersøkelsen bør presiseres, slik at det fremgår tydelig at det i utgangspunktet er tiltale som utløser plikten til å foreta en personundersøkelse.

Personundersøkelse bør imidlertid også kunne rekvireres allerede på siktelsestidspunktet, men da etter en konkret vurdering fra påtalemyndigheten, noe som samsvarer med gjeldende rett om personundersøkelser. I den sammenheng nevnes at det ikke utferdiges tiltalebeslutning ved tilståelsessaker som fremmes for retten i medhold av straffeprosessloven § 248. Fordi siktede allerede har erkjent forholdene, skjer pådømmelsen summarisk, det føres få vitner og sakene kan være så korte at en ikke får særlig kunnskap om den siktede. Departementet bemerker at det også i slike saker kan være behov for en personundersøkelse, særlig der det dreier seg om alvorlige eller gjentatte lovbrudd.

Departementet mener at det ikke er nødvendig å foreta personundersøkelse av alle barn det er tatt ut tiltale mot og foreslår at det avgrenses mot noen sakstyper. Bakgrunnen er at personundersøkelsen kan være unødvendig inngripende i mindre saker. Departementet foreslår at plikten til å foreta personundersøkelse av mindreårige avgrenses mot saker hvor ikke-vedtatte forelegg og påtaleunnlatelser bringes inn for retten. Departementet er imidlertid ikke enig med Riksadvokaten i at personundersøkelse kun bør være obligatorisk når det er tale om å dømme til ubetinget fengsel av en viss lengde. Denne terskelen synes å være for høy. Også mindre alvorlige lovbrudd, for eksempel tagging eller biltyveri, kan være tegn på at barnet har behov for en individuelt tilpasset reaksjon for å unngå en kriminell løpebane. Erfaring viser at ungdommer som begår slike lovbrudd oftere enn andre fortsetter med kriminelle handlinger og får et liv preget av kriminalitet.

Departementet foreslår videre at det innføres en generell – men snever – unntaksregel, slik at personundersøkelse ikke foretas i saker hvor det er ”åpenbart unødvendig”. Dette kan for eksempel være saker hvor det nylig er foretatt en personundersøkelse eller rettspsykiatrisk vurdering, eller hvor det foreligger andre relevante utredninger av barnet, i regi av barnevernet eller andre. En slik unntaksregel vil også kunne benyttes ved bagatellmessige lovbrudd, men departementet vil understreke at unntaksbestemmelsen er ment å være snever. Det skal ikke åpnes for mange unntak, da tanken er å øke bruken av personundersøkelser, for slik å bedre grunnlaget for tilpassede reaksjoner for flest mulig unge lovbrytere.

8.4 Om hvem som foretar personundersøkelsen

8.4.1 Utvalgets forslag

Utvalget mener at personundersøkelsen (kartleggingen) må legges til et organ på statlig nivå og har vurdert konfliktrådet, barneverntjenesten og kriminalomsorgen som aktuelle organer. Utvalget foreslår at oppgaven legges til kriminalomsorgen. Dette begrunnes med at kartleggingen vil være en utvidet form for personundersøkelse og således i tråd med de oppgaver kriminalomsorgen har i dag. Det påpekes at det samtidig må gis nødvendige ressurser til opplæring i bruk av aktuelle undersøkelsesverktøy.

8.4.2 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser kommenterer direkte spørsmålet om hvem som skal foreta personundersøkelsen.

Samtlige kriminalomsorgsregioner, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Bergen kommune – Byrådet, Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening og Vestfold politidistrikt støtter utvalgets forslag om at det er kriminalomsorgen som bør foreta personundersøkelsen. Flere understreker imidlertid viktigheten av tverretatlig samarbeid.

Sekretariatet for konfliktrådene er enig i at en personundersøkelse ikke bør legges til konfliktrådet.

Barne- og likestillingsdepartementet slutter seg til utvalgets argumenter mot at oppgaven legges til barneverntjenesten.

Politijuristene mener det kan være grunn til å iverksette prøveprosjekter hvor både kriminalomsorgen og barnevernet søker å ivareta personundersøkelsesfunksjonen. Det anføres at den som fyller oppgaven best bør ivareta dette ansvaret.

8.4.3 Departementets vurdering

Departementet mener, i likhet med utvalget og høringsinstansene, at ansvaret for å foreta personundersøkelser av mindreårige bør ligge hos kriminalomsorgen, som allerede har kompetanse i og erfaring med å utarbeide personundersøkelser. Departementet mener at barneverntjenesten, til tross for at den har faglig kompetanse og i dag foretar undersøkelse av barn med atferdsproblemer før enkelte barneverntiltak iverksettes, ikke bør pålegges slikt ansvar i forbindelse med en straffesak. Som idag vil imidlertid andre aktører med kjennskap til barnet, herunder barnevernet, være naturlige samarbeidspartnere i forbindelse med utarbeidelsen av personundersøkelsen.

Departementet finner det heller ikke naturlig å legge oppgaven til konfliktrådet, til tross for at den nye reaksjonen ungdomsstraff er foreslått lagt dit, jf. punkt 10.4. Personundersøkelsen vil kunne tilsi at andre reaksjoner enn den nye ungdomsstraffen benyttes, og vil dessuten være en ny arbeidsform for konfliktrådet. Departementet mener imidlertid at det ikke er noe i veien for at personundersøkeren involverer ungdomskoordinatoren under undersøkelsen i de saker hvor det kan være aktuelt med ungdomsstraff. Etter departementets vurdering vil slik involvering kunne gi retten et bedre grunnlag for valg av straffereaksjon og legge til rette for at det senere iverksettes hensiktsmessige tiltak.

Personundersøkeren bør etter departementets oppfatning fortrinnsvis være en saksbehandler i kriminalomsorgen med særlig kompetanse på aldersgruppen 15 til 18 år. Det er imidlertid ikke gitt at oppgaven bør begrenses til friomsorgen, da det må antas at også ungdomsenhetene etter hvert vil bygge opp betydelig kompetanse om lovbrytere i denne aldersgruppen. Kriminalomsorgen er i endring og skillet mellom friomsorg og fengsel bygges gradvis ned.

8.5 Innhold i og omfang av personundersøkelsen

8.5.1 Utvalgets forslag

Utvalget legger opp til en bred og omfattende kartlegging, både av barnet og dets familie. Etter utvalgets syn bør en forsøke å kartlegge tidligere eller nåværende lovovertredelser, familieforhold og oppdragelse, utdanning, jobb, vennerelasjoner, rusmisbruk, personlighet, atferd, samt holdninger eller orientering.

Utvalget anfører at personundersøkelsen må søke å danne et bilde av barnets kontakt med politi og påtalemyndighet, barneverntjenesten og konfliktråd, samt omfanget av og holdninger til det å begå lovbrudd. Videre må undersøkelsen vise hvilke relasjoner barnet har til sine foreldre, om foreldrenes tilsyn og grensesetting er tilstrekkelig, om foreldrene har vansker med å kontrollere barnets atferd og eventuelt inkonsekvens i oppdragelsen. Når det gjelder skolegang må personundersøkelsen ta utgangspunkt i barnets atferd og prestasjoner i skolen, hvilke relasjoner det har til lærere og medelever, og hvor mye han eller hun skulker. Undersøkelsen av vennerelasjoner må vise om barnet har kriminelle venner eller bekjente, og i hvilken grad det har venner som kan bidra positivt til barnets utvikling. I forhold til eventuelt rusmisbruk må en avdekke hvor ofte og hvor mye barnet bruker rusmidler, om dette er forbundet med lovbrudd og om det påvirker daglig fungering. Personundersøkelsen må videre vise barnets deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter og personlige interesser.

Utvalget mener videre at også barnets personlighet og atferd må kartlegges. Personundersøkelsen skal her vise om barnet har en overdrevent høy selvfølelse, om barnet er aggressivt, om det har kort oppmerksomhetsspenn og lav frustrasjonstoleranse, og om det mangler eller har uegnet skyldfølelse og omtanke for andre. Personundersøkelsen bør videre omfatte barnets psykiske helse generelt. Undersøkelsen skal også vise om barnet har antisosiale holdninger, uttrykker autoritetsprotest, søker hjelp hos andre eller om de aktivt avviser slike tilbud og muligheter.

I tillegg kan kartleggingen omfatte vurderinger av familien og foreldrene, herunder om de har begått lovbrudd, om det foreligger psykiske problemer, stoff eller alkoholmisbruk, ekteskaps- eller samlivskonflikter, økonomiske eller boligproblemer, konflikter som knytter seg til kulturell, etnisk eller religiøs tilpasning eller om foreldrene har utsatt noen i familien for fysiske, emosjonelle eller seksuelle overgrep.

Utvalget mener at en slik personundersøkelse vil gi et godt grunnlag for valg av straffereaksjon og tilpasning av innholdet i denne. Utvalget understreker at det er viktig at personundersøkelsen ikke skjer på grunnlag av kartleggerens meninger, men at det benyttes et standardisert verktøy som bygger på relevant foreliggende forskning. Utvalget finner det naturlig at forvaltningen utreder og velger slikt verktøy.

8.5.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser uttaler seg om innholdet i og omfanget av personundersøkelsen, hvorav noen påpeker at personundersøkelsen bør være grundig, mens andre gir uttrykk for at en slik inngående personundersøkelse innebærer et unødvendig intensivt inngrep.

Oslo kommune ved byrådet mener det er avgjørende at personundersøkelsen omfatter en grundig og tverrsektoriell utredning av sosiale, psykologiske og kognitive funksjoner så vel som innhenting av opplysninger om nettverk, historikk og iverksatte tiltak. Kriminalomsorgen region sørvest, region sør og region nord støtter også forslaget om en grundigere personundersøkelse.

Riksadvokaten er i tvil om alle de nevnte opplysningene virkelig er nødvendige for valget av straffereaksjon. Det anføres at det i mange tilfeller trolig er tilstrekkelig med ordinær personundersøkelse.

Kriminalomsorgen region øst ved Oslo friomsorgskontor mener at en slik inngående personundersøkelse vil kunne være et unødvendig intensivt inngrep både for den unge og for vedkommendes verger. Regionen påpeker videre at en risikovurdering kan føre til et negativt stempel på den unge, som påvirker eget selvbilde. Det kan i tillegg påvirke andres syn på barnet, som igjen kan innvirke på den behandling det undergis. Det anføres at faren er til stede for at en heller ser negative faktorer fremfor ressurser som det kan bygges videre på hos barnet, dets familie og øvrige omgivelser. Regionen mener dessuten det er en fare for at de som har store behov og betydelige risikofaktorer, kan få en uforholdsmessig inngripende reaksjon som ikke står i rimelig forhold til det begåtte lovbrudd.

Også Barneombudet mener at det er viktig å legge vekt på barnets ressurser, samt at det bør vurderes om omfanget av personundersøkelsen alltid skal være like omfattende.

Flere høringsinstanser påpeker at det er viktig at personundersøkelsen ikke fører til lengre saksbehandlingstid og at det settes av tilstrekkelige ressurser i de ulike ledd, herunder Dommerforeningen, Vestfold politidistrikt, Hordaland statsadvokatembeter, Salten politidistrikt og Stavanger kommune.

Kriminalomsorgen region øst er kritisk til den vekt som utvalget legger på bruk av standardiserte verktøy, især ved vurdering av risiko og eventuell farlighet, og peker på at det å skulle predikere fremtidige handlinger er generelt vanskelig og også etisk betenkelig. Det påpekes at det er stor forskjell på å kartlegge sosiale og miljømessige ytre risikofaktorer og det å lage en personlighetsprofil ut fra personlighetsfaktorer som anses å være forholdsvis statiske. Region øst understreker videre at de er imot et undersøkelsesverktøy som ender ut med en personlighetsprofil med tallscore. Regionen påpeker at standardiserte verktøy der opplysninger om gjerningspersonen gjøres om til tall kan medføre at barnet sammenliknes med andre med samme tallverdi. Samme tall kan lett føre til samme type tiltak, selv om svarene som ligger bak tallene – og derav muligens også behovene – er forskjellige. Dette kan motvirke prinsippet om at tiltak overfor barn i strafferettspleien skal tilpasses individuelle behov.

8.5.3 Departementets vurdering

Departementet vil innledningsvis understreke at formålet med personundersøkelsen er å skaffe opplysninger om barnet slik at domstolen skal kunne utmåle en riktig og hensiktsmessig straffereaksjon i det enkelte tilfellet. Det er imidlertid ikke gitt at det er til barnets beste at det samles mest mulig informasjon.

Departementet mener at utvalgets forslag med hensyn til omfang og innhold er for omfattende. En nærgående undersøkelse av personlige forhold omkring barnet og dets familie vil i seg selv kunne medføre en belastning for barnet. En omfattende risikovurdering vil dessuten kunne virke stigmatiserende og påvirke barnets selvbilde i en negativ retning. Departementet mener at det i større grad bør tilstrebes å få frem opplysninger om positive sider ved barnet og å synliggjøre ressurser og muligheter fremfor å se på negative faktorer.

For øvrig vil en svært omfattende personundersøkelse kunne skape urealistiske forventninger hos barnet og dets familie om innholdet i straffen og mulige hjelpetiltak, noe som tilsier at spørsmålene begrenses til det som er nødvendig for å finne frem til en best mulig reaksjon for barnet.

Flere høringsinstanser peker på at det er viktig at en personundersøkelse ikke medfører økt saksbehandlingstid. Departementet er enig i denne forutsetningen, og viser til at det særlig for unge lovbrytere er viktig at rettergang og straffegjennomføring kommer raskt. På den måten sikres det at barnet ikke får et større avbrudd fra hverdagen enn nødvendig, samt at det ikke taper av syne årsakssammenhengen mellom handling og reaksjon. Det er imidlertid ikke gitt at antall spørsmål i PUM er avgjørende for saksbehandlingstiden. Videre må slike hensyn veies opp mot hensynet til å få i stand en individuell og riktig reaksjon for det enkelte barnet.

Departementet mener at det bør benyttes et spørreskjema basert på åpne spørsmål og dialog med barnet, fremfor et standardisert skjema med ja/nei-spørsmål. I likhet med Kriminalomsorgen region øst mener departementet at personundersøkelsen ikke bør resultere i en personlighetsprofil med tallscore. Departementet anbefaler at det tas utgangspunkt i dagens skjema for personundersøkelse, og at det gjøres enkelte endringer i dette tilpasset målgruppen 15 til 18 år. Det anbefales videre at arbeidet med å tilpasse personundersøkelsen til målgruppen 15 til 18 gjøres av kriminalomsorgen selv, eventuelt i samarbeid med barnevernet.

Det er igangsatt et arbeid for å utrede personundersøkelser nærmere, som et av oppfølgingspunktene etter St.meld. nr. 37 (2007–2008) Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn. Det skal utredes i hvilke saker en personundersøkelse kan ha betydning for domstolens valg av straffereaksjon og hvilke tiltak som kan settes i verk for å sikre at det blir foretatt personundersøkelse i de ”riktige” sakene. Det skal videre konkretiseres hvilke områder det er hensiktsmessig å kartlegge i undersøkelsen, noe som innebærer at innholdet i dagens PU vil kunne endres. Utredelsen vil også kunne vurdere hvilke spesielle hensyn som bør iakttas overfor barn.

Departementet påpeker at selv om personundersøkelsen viser at et barn har store hjelpebehov, er det viktig å se hen til forholdsmessighetsprinsippet ved reaksjonsfastsettelsen; undersøkelsen skal ikke utløse uforholdsmessig inngripende tiltak. Straffen og innholdet i reaksjonen skal bestemmes ut fra en helhetsvurdering, der lovbruddets art og grovhet og barnets individuelle behov inngår som momenter.

8.6 Behov for ny personundersøkelse

Etter gjeldende rett skal det foretas en tilleggsundersøkelse når det er gått mer enn ett år, og ny undersøkelse når det er gått mer enn tre år, siden PU ble foretatt.

Utvalget mener at det er viktig å ta høyde for at barn som kartlegges er i utvikling. Resultatene fra personundersøkelsen vil dermed kunne endre seg over tid, og det foreslås derfor at undersøkelsen ikke skal kunne legges til grunn for straffereaksjoner senere enn ett år etter at den ble utarbeidet.

Spørsmålet om personundersøkelsens ”holdbarhet” oppstår der ungdommen begår nye lovbrudd eller der saksbehandlingen tar lang tid, enten på grunn av anke eller andre forhold. Det kan stilles spørsmålstegn ved om gjeldende regler er tilstrekkelige, med henholdsvis krav til tilleggsundersøkelse etter ett år og ny undersøkelse etter tre år, eller om det bør innføres avvikende regler for aldersgruppen 15–18 år.

Departementet mener at det bør være et absolutt krav at ny personundersøkelse foretas dersom det er gått mer enn ett år siden den forrige ble utarbeidet. Barnets utvikling tilsier at en personundersøkelse eldre enn det ikke bør kunne legges til grunn for valg av straffereaksjon eller utforming av reaksjonens innhold. Departementet mener dessuten at det skal gjennomføres en ny undersøkelse også før den tid, dersom det foreligger vesentlige endringer tilknyttet barnets personlighet, livsforhold eller fremtidsmuligheter.

8.7 Samtykke og taushetsplikt

8.7.1 Gjeldende rett

I NOU 2009: 22 Det du gjør, gjør det helt kapittel 4 er det redegjort for taushetsplikt og utveksling av informasjon som forutsetning for koordinering av tjenestetilbud til barn og unge. Reglene om taushetsplikt om opplysninger tjenesteyter får kunnskap om i forbindelse med sitt arbeid, er spredt rundt i de ulike tjenestelovene, herunder helsepersonelloven kapittel 5, barnevernloven § 6-7, sosialtjenesteloven § 8-8 og opplæringsloven § 15-1. Reglene er dels ulikt utformet fordi lovgiver har lagt til grunn at det gjør seg noe ulike personvernhensyn gjeldende innen de ulike tjenestefeltene.

Det eksisterer to typer av taushetsplikt i de systemene som yter tjenester til barn og unge. Den forvaltningsmessige taushetsplikt gjelder for alle som deltar i offentlig tjenesteyting, mens den strengere yrkesmessige taushetsplikten bare gjelder for helsepersonell. De to unntakene i forvaltningsloven § 13 a som er aktuelle med tanke på ordinært samarbeid mellom ulike tjenestefelt, er samtykke og anonymisering. Også helsepersonelloven kapittel 5 inneholder tilsvarende unntak fra taushetsplikten.

For barn og unge vil det i utgangspunktet være den eller de som har foreldreansvaret som kan samtykke på vegne av barnet, jf. barneloven § 30. Forvaltningsloven angir ingen nærmere aldersgrense for når barn selv kan samtykke til informasjonsutveksling, men foreldrene skal la barnets selvbestemmelsesrett utvikles i takt med alder og modenhet etter barneloven § 33. Det samme prinsippet er nedfelt i artikkel 12 i FNs barnekonvensjon. Enkelte av tjenestelovene regulerer barns samtykkekompetanse nærmere. Innenfor barnevernfeltet og helsesektoren har barn selvstendig samtykkekompetanse fra de er henholdsvis 15 og 16 år, jf. barnevernloven § 6-3 og pasientrettighetsloven § 4-3.

8.7.2 Utvalgets forslag

Utvalget understreker at barnet ikke må utsettes for press eller på annen utilbørlig måte bli satt i en situasjon der det føler at det er nødt til å fortelle om lovbrudd der skyldansvaret ikke allerede er plassert. På grunn av barnets lave alder vil terskelen for hva som utgjør slikt press, være lavere enn for voksne.

I en senere straffesak mot barnet vil den nærmeste familien være fritatt for vitneplikt. Utvalget mener at en heller ikke kan pålegge disse å forklare seg for personundersøkeren. På bakgrunn av dette vil personundersøkelsen i stor grad være avhengig av frivillig deltakelse fra barnet og dennes familie. Ettersom personundersøkelsen skal legges til grunn for valg av straffereaksjoner og denne dermed skal kunne gi grunnlag for at mindre intensive tiltak enn ubetinget fengsel benyttes, antar imidlertid utvalget at siktede normalt vil være samarbeidsvillig og motivert til å gi opplysninger.

Personundersøkelsen vil videre fordre kontakt med en rekke offentlige etater. Utgangspunktet er at offentlige myndigheter og tjenestemenn har en plikt til å bistå personundersøkere med opplysninger, jf. straffeprosessloven § 168. Fremleggelsesplikten er imidlertid begrenset av taushetspliktreglene. Utvalget utelukker ikke at det på sikt kan være nødvendig å oppheve de offentlige etaters taushetsplikt ved personundersøkelse av mindreårige. Utvalget forutsetter imidlertid at reglene om personundersøkelse i første omgang ikke fører til endringer i bestemmelsen om taushetsplikt og legger til grunn at det må innhentes samtykke fra siktede. Derfor må den som kartlegger, klargjøre hensikten med personundersøkelsen for siktede og motivere til frivillig deltakelse.

8.7.3 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser uttaler seg om taushetsplikt og samtykke.

Helsedirektoratet påpeker at de opplysningene som vil fremkomme i personundersøkelsen kan være svært sensitive. Mange av dem er helseopplysninger som reguleres av helsepersonelloven. Taushetsplikten i helsepersonelloven er så streng fordi enhver skal kunne oppsøke helsetjenesten uten å være redd for at opplysningene vil bli benyttet i andre sammenhenger. Dette utgangspunktet er så viktig at eventuelle andre hensyn må veie svært tungt før man hjemler unntak fra taushetsplikten. Det påpekes videre at dersom siktedes samtykke til innsyn i taushetsbelagte opplysninger skal være gyldig, må det være fullt ut frivillig og informert.

Datatilsynet er enig i at det må innhentes samtykke fra siktede for å kunne innhente opplysninger fra ulike offentlige etater. Tilsynet mener utvalget signaliserer at det i fremtiden vil kunne være aktuelt å oppheve taushetsplikten i forbindelse med en personundersøkelse. Tilsynet vil fraråde en slik fremtidig innskrenkning i taushetsplikten da en innskrenkning kan få uheldige ringvirkninger for tillitsforholdet mellom det offentlige støtteapparat og den enkelte.

8.7.4 Departementets vurdering

Det er ikke et generelt vilkår at siktede samtykker i gjennomføring av personundersøkelse. Taushetspliktreglene vil imidlertid normalt hindre at opplysninger innhentes dersom siktede ikke samtykker. Departementet legger til grunn at personundersøkelsen neppe vil være særlig informativ dersom siktede ikke selv er villig til å bidra og undersøkelsen foretas i strid med dennes ønske. Videre vil barnets egne uttalelser ha mindre verdi dersom disse ikke støttes av objektive opplysninger fra andre kilder, herunder aktuelle offentlige instanser. Det er derfor ønskelig at barnet samtykker både i at det foretas en personundersøkelse og i at taushetsplikten oppheves.

Departementet mener, i likhet med utvalget, at personundersøkeren må bruke tid på å klargjøre formålet og motivere til deltakelse, da dette vil kunne medføre at siktede vurderer det som gunstig å samarbeide. Departementet vil understreke at for at samtykket skal være gyldig, må det være frivillig og informert. Det må med andre ord ikke foreligge tvang, eller få andre negative følger for personen dersom samtykke nektes.

Departementet mener videre at det er uaktuelt, og vanskelig å forutse konsekvensene av, å gjøre inngrep i taushetsplikten uten nærmere utredning. Utvalget foreslår heller ikke endringer i reglene om taushetsplikt og legger til grunn at siktede fortsatt i utgangspunktet må samtykke for at det skal kunne innhentes opplysninger fra andre.

I Regjeringens strategi for forebygging (juli 2009) slås det fast at regelverk for informasjonsplikt og taushetsplikt skal gjennomgås. Hensikten er å sikre mer effektiv informasjonsutveksling mellom etater i tilfeller som berører vitale interesser knyttet til liv, helse og livsvilkår, spesielt med tanke på samarbeid mellom barnevern og politi. Det er igangsatt et interdepartementalt arbeid, for å kartlegge praksis og vurdere om det er behov for å endre regelverket om taushetsplikt

8.8 Personvern

8.8.1 Gjeldende rett

Norge har tiltrådt flere konvensjoner som har betydning for barns rettsstilling generelt og barns personvern spesielt. Barnekonvensjonen og EMK er særlig sentrale. Begge gjelder direkte som norsk rett gjennom menneskerettsloven, og skal ved eventuell motstrid med andre norske lovbestemmelser gis forrang, jf. menneskerettsloven § 3.

EMK artikkel 8 gjelder alle individer – uavhengig av alder – og gir vern av privatlivet også for barn. Den gir også barn krav på beskyttelse med hensyn til innsamling, forvaltning og spredning av personopplysninger.

I barnekonvensjonen artikkel 3 knesettes prinsippet om barnets beste som ledetråd (“a paramount consideration”) for avgjørelser som treffes av lovgiverne, domstolene, forvaltningsorganene og private velferdsinstitusjoner, jf. Inge Lorange Backer: Barneloven (2. utgave, Oslo 2008) side 18. Artikkel 3 vil være et sentralt tolkningsprinsipp når barns rettigheter skal utledes av konvensjonen for øvrig.

Barns rett til personvern presiseres i barnekonvensjonen artikkel 16, hvor det fremgår at ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme.

Barnekonvensjonen artikkel 40 (2) bokstav b (vii) omhandler barnets rett til privatliv under en straffesak. Det følger av denne bestemmelsen at ethvert barn som beskyldes for eller anklages for å ha begått et straffbart forhold har rett til at dets privatliv respekteres fullt ut under hele saksgangen. I Generell kommentar nr. 10 punkt 65 heter det:

“For å beskytte barnas privatliv, har de fleste av partene en regel – enkelte har en regel med rom for unntak – som sier at rettslige eller andre avhør av et barn som er anklaget for å ha begått en straffbar handling, skal skje bak lukkede dører. Regelen tillater at sakkyndige og andre fagpersoner som har spesiell tillatelse fra retten, kan være til stede. Offentlige rettsprosesser mot mindreårige som er siktet for lovbrudd, bør bare forekomme i helt spesielle og klart definerte tilfeller, og bare på grunnlag av et skriftlig vedtak fra retten. Et slikt vedtak skal kunne ankes av barnet.”

Videre fremgår det av Generell kommentar nr. 10 punkt 66:

“Komiteen anbefaler at alle land som er part i konvensjonen, innfører en regel om at rettslige og andre avhør av mindreårige som er i konflikt med loven, skal finne sted bak lukkede dører. Unntak fra denne regelen bør bare forekomme i svært begrensede tilfeller, og slike unntak skal være klart definert i loven. Kjennelsen/dommen skal bekjentgjøres i et rettsmøte på en slik måte at identiteten til barnet ikke blir avslørt.”

Barn har rettigheter med hensyn til personvern, både etter internasjonal og nasjonal rett. Personopplysningslovens generelle regler gjelder i utgangspunktet for behandling av personopplysninger om barn innenfor alle samfunnsområder og sektorer. I henhold til § 5 kommer loven til anvendelse på behandling av personopplysninger, med mindre annet følger av en særskilt lov som regulerer behandlingsmåten. Personvernkommisjonen mener imidlertid å ha identifisert klare svakheter ved dagens rettslige regulering (NOU 2009: 1, punkt 14.4.1). En utfordring er den usikkerheten som synes å råde hos de forvaltningsorganene som er satt til å forvalte spørsmål om håndtering av barns personopplysninger og deres interesser generelt. I forbindelse med høring om etterkontroll av personopplysningsloven er mindreåriges personvern drøftet særskilt både i høringsnotatet juni 2009 punkt 8 og Schartum/Bygrave (2006) punkt 11. I høringsnotatet punkt 8.3.1.6 antyder departementet at det kan være behov for særregler om beskyttelse av mindreåriges personopplysninger. Dette vil bli vurdert i forbindelse med den pågående revisjonen av personopplysningsloven.

Etter norsk rett er rettsmøter i utgangspunktet offentlige, jf. domstolloven § 124. Retten kan imidlertid, under gitte forutsetninger, beslutte ved kjennelse at rettsmøtet helt eller delvis skal holdes for lukkede dører. Dette gjelder blant annet når hensynet til privatlivets fred krever det eller når siktede er under 18 år, jf. domstolloven § 125.

8.8.2 Utvalgets forslag

Utvalget behandler i liten grad de personvernutfordringer en personundersøkelse (kartlegging) kan medføre.

8.8.3 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser påpeker at forslaget har personvernmessige konsekvenser, herunder Riksadvokaten, Datatilsynet, Kriminalomsorgen region øst og region nord, Barneombudet og Advokatforeningen.

Riksadvokaten påpeker at selv om personundersøkelsen vil være avhengig av frivillig deltakelse fra de involverte, går den langt i å kreve at foreldre og familien ellers må velge mellom å ”blottlegge” sitt privatliv eller å nekte å medvirke til de beste løsningene for siktede.

Datatilsynet mener at det på bakgrunn av den høye grad av sensitivitet på opplysningene i personundersøkelsen, siktedes lave alder, samt omfanget av følsomme opplysninger om tredjepersoner, er essensielt at de grunnleggende personvernprinsipper ivaretas på alle stadier underveis i personundersøkelsesprosessen, i tillegg til at reglene i personopplysningsloven følges. Tilsynet påpeker videre at utredningen ikke omtaler hva som skal skje med personundersøkelsen dersom saken ender med frifinnelse, og mener at opplysningene om den frikjente skal slettes så snart det foreligger en rettskraftig frifinnende dom. Tilsynet reiser videre spørsmål ved lagringstid i de tilfellene hvor saken ender med fellende dom.

Også Kriminalomsorgen region region øst og region nord peker på det dilemmaet som kan oppstå dersom barnet frikjennes i retten. Det gis uttrykk for at mye unødvendig informasjon og sensitive opplysninger om dette arkiveres, noe som er personvernmessig betenkelig.

Advokatforeningen påpeker at personundersøkelsen skal avklare og beskrive forhold av meget personlig karakter for siktede og hans nærstående, og det derfor bør vurderes tiltak for å sikre at personvernet ivaretas. Dette kan skje ved at forhandlinger om dette foregår for lukkede dører og ved at den del av dommen som omhandler dette ikke offentliggjøres. Som et minstekrav bør den som kartlegges gjøres oppmerksom på at personundersøkelsen vil dokumenteres i retten, og på muligheten for å be om at dørene lukkes.

8.8.4 Departementets vurdering

Personundersøkelse av barn reiser flere personvernspørsmål, knyttet til både behandling, lagring og sletting av slike personopplysninger, samt til hvorvidt opplysningene skal presenteres i offentlige rettsmøter.

Departementet vil først drøfte behandling av barnets personopplysninger. Det er på det rene at personundersøkelsen vil medføre at det samles inn og lagres mange personlige opplysninger om barnet og dets familie, både hos kriminalomsorgen og påtalemyndigheten.

8.8.4.1 Kriminalomsorgens behandling av personopplysninger

Det er vanligvis en saksbehandler i friomsorgen som foretar personundersøkelsen. En personundersøkelse omfatter selve erklæringen fra personundersøker, innhentet dokumentasjon fra, og journalnotat fra samtale med, siktede og andre, samt elektronisk kopi av diverse brev, herunder innkalling til PU, oppdragsbrev mv. Opplysningene blir lagret i kriminalomsorgens arkivsystem, Kompis.

I Prop. 151 L (2009-2010) ble det foreslått et nytt kapittel 1 a i straffegjennomføringsloven som regulerer behandling av personopplysninger i kriminalomsorgen. Kapitlet, med §§ 4 a til 4 e, er tilføyd ved lov 17. desember 2010 nr. 85, men ikke trådt i kraft. Ordlyden synes likevel ikke entydig å peke i retning av at personundersøkelser omfattes. I henhold til ny § 4 d bokstav a kan kriminalomsorgen blant annet behandle opplysninger om ”domfelte og innsatte”, herunder i politiarrest eller varetekt. Mange av de siktede som personundersøkes befinner seg imidlertid i frihet, noe som innebærer at de tilsynelatende faller utenfor den personkrets som omhandles i kapittel 1 a i straffegjennomføringsloven. Det kan dessuten stilles spørsmål om behandling av personopplysninger ved personundersøkelse faller utenfor de lovfestede formål i § 4 c. Her fremgår det at kriminalomsorgen kan behandle opplysninger som er nødvendige for blant annet å ”planlegge, administrere og gjennomføre reaksjoner og tvangsmidler etter straffegjennomføringsloven § 1”, jf. ny § 4 c bokstav a. Formålet med en personundersøkelse er å skaffe opplysninger om den siktedes personlighet, livsforhold og fremtidsmuligheter til bruk for avgjørelsen av saken, jf. straffeprosessloven § 161 annet ledd. Begrepet “planlegge” er neppe ment å gis en så vid forståelse.

Personundersøkelser er behandlet på side 23 i Prop. 151 L, hvor det gis uttrykk for at det rettslige grunnlaget for å behandle personopplysninger i forbindelse med utarbeidelse av personundersøkelser fremgår av straffeprosessloven. De ovennevnte bestemmelsene i det nye kapitlet i straffegjennomføringsloven, om formålet med behandlingen og personkretsen det kan behandles opplysninger om, kommenteres ikke nærmere i denne sammenheng. Det sondres i stedet mellom tilfeller der kriminalomsorgen gjør en personundersøkelse på vegne av påtalemyndigheten og der det gjøres på eget tiltak. Det gis uttrykk for at dersom kriminalomsorgen gjør en personundersøkelse på eget tiltak, vil undersøkelsen være regulert av de nye bestemmelsene i straffegjennomføringsloven. Dersom kriminalomsorgen gjør personundersøkelsen på vegne av påtalemyndigheten, heter det at kriminalomsorgen ikke beholder en egen kopi av personundersøkelsen etter at denne er overlevert påtalemyndigheten, og det synes å legges til grunn at en her er utenfor straffegjennomføringslovens anvendelsesområde.

Til det siste kan det imidlertid innvendes at kriminalomsorgen, uansett om dokumenter overleveres påtalemyndigheten, behandler personopplysninger ved personundersøkelsen. Kriminalomsorgens datasystem vil dessuten fortsatt inneholde en elektronisk kopi av alle sakens dokumenter, også personundersøkerens erklæring. Departementet har derfor, etter en ny vurdering, funnet at det er behov for å regulere kriminalomsorgens behandling av slike personopplysninger nærmere, for å klargjøre at det rettslige grunnlaget for behandlingen følger av straffegjennomføringsloven. Departementet foreslår at det presiseres i straffegjennomføringsloven at kriminalomsorgen kan behandle personopplysninger som er nødvendige for å gjennomføre personundersøkelser. Videre bør personkretsen utvides til å omfatte også siktede eller tiltalte som underlegges personundersøkelser. Slik vil det tydeliggjøres at det er uten betydning hvorvidt den som underlegges en personundersøkelse er innsatt eller befinner seg i frihet.

Det fremgår av straffegjennomføringsloven ny § 4 a at personopplysningsloven gjelder med de utfyllende bestemmelser som følger av nytt kapittel 1 a. Kriminalomsorgens behandling av personopplysninger i en personundersøkelse vil følgelig være underlagt personopplysningsloven, noe som også er gjeldende rett, jf. prinsippet i personopplysningsloven § 5. Departementet foreslår at det, av informasjonshensyn, presiseres i straffeprosessloven ny § 161 a at kriminalomsorgens behandling av personopplysninger ved personundersøkelse reguleres av straffegjennomføringsloven kapittel 1 a, jf. personopplysningsloven.

Departementet er kjent med at det i dag sjelden foretas noen reell vurdering av om det fremdeles er nødvendig å lagre opplysningene ut fra formålet med personundersøkelsen, noe som er et grunnkrav etter personopplysningsloven § 11, og at slike opplysninger i praksis ikke slettes eller sperres i Kompis. Departementet finner i den forbindelse at det på prinsipielt grunnlag kan stilles spørsmål om det bør være adgang til å ha opplysninger om mindreårige, som ikke tiltales eller som frikjennes, tilgjengelig i kriminalomsorgens register. Departementet mener at det i slike tilfelle neppe kan sies å foreligge et legitimt formål for å lagre opplysningene om personundersøkelsen. Til tross for at kriminalomsorgens behandling av personopplysninger i en personundersøkelse er underlagt personopplysningsloven, kan det være ønskelig å presisere denne adgangen nærmere i forskrift. Det er i straffegjennomføringsloven ny § 4 e gitt forskriftshjemmel til å regulere blant annet sperring og sletting av opplysninger. I den forbindelse må det ses hen til oppbevaringsplikten etter arkivloven, jf. arkivloven §§ 6 og 9.

8.8.4.2 Politiets behandling av personopplysninger

Kriminalomsorgen overleverer kun selve erklæringen fra personundersøker til påtalemyndigheten. Politiregisterloven regulerer politiets oppbevaring og senere behandling av personopplysningene, og er et eksempel på slik særlov som unntar behandlingen fra personopplysningslovens anvendelsesområde, jf. personopplysningsloven § 5. Politiregisterloven ble vedtatt 11. mars 2010 og sanksjonert 28. mai 2010, men er ikke trådt i kraft.

Det følger av forarbeidene til politiregisterloven, Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) punkt 21.7 (side 310), at personundersøkelser faller inn under ”andre tiltak som følge av lovbrudd”, jf. §§ 36 og 41. Opplysning om slikt tiltak kan således registreres i reaksjonsregisteret, anmerkes på uttømmende politiattest og utleveres ved vandelskontroll. En forutsetning for slik registrering er imidlertid at lovbryteren blir straffedømt for forholdet. I begrepet “som følge av lovbrudd” ligger at slike tiltak kun kan markeres i de tilfeller hvor det i rettskraftig avgjørelse konstateres straffeskyld. Blir en person frikjent i en sak, skal ikke en personundersøkelse foretatt i sakens anledning anmerkes i forbindelse med vandelskontroll.

Selv om vedkommende blir frifunnet, og opplysningen således ikke registreres i reaksjonsregisteret, vil personundersøkelsen likevel inngå i straffesaksdokumentene og behandlingen være underlagt politiregisterloven. Elektronisk kopi av erklæringen fra personundersøkeren vil registreres i politiets saksbehandlingssystem BL (Basisløsninger). Alle opplysninger med tilknytning til straffesaken skal registreres i BL, og personopplysninger som ligger i systemet er søkbare, jf. Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) punkt 3.4.2 (side 34).

Det fremgår av politiregisterloven § 50 første ledd at opplysninger ikke skal lagres lenger enn det som er nødvendig for formålet med behandlingen. Opplysningene skal slettes eller sperres, men mindre de skal oppbevares i henhold til arkivloven eller annen lovgivning. Sletting innebærer ikke automatisk at opplysningene tilintetgjøres. Forbudet mot å lagre opplysninger lenger enn nødvendig betyr i utgangspunktet ikke noe annet enn at opplysningene skal fjernes fra politiets registre og systemer, slik at de ikke lenger er tilgjengelige for bruk til sitt opprinnelige formål, jf. Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) punkt 21.8 (side 317). Ofte vil det være hensiktsmessig å bruke uttrykket sletting uavhengig av om opplysningene skal bevares og avleveres arkivmyndighetene eller tilintetgjøres. Begrepet “nødvendig” innebærer at det må være et konkret og saklig behov for å behandle opplysningene. Det er ikke tilstrekkelig at politiet finner det hensiktsmessig å oppbevare disse. Departementet mener at dersom barnet som er underlagt personundersøkelsen frifinnes, foreligger det ikke lenger et legitimt formål for å behandle, herunder lagre, opplysningene om personundersøkelsen.

Av tredje ledd følger det imidlertid at bestemmelsen om sletting i § 50 første ledd ikke gjelder for opplysninger i straffesaksdokumenter. Bakgrunnen for unntaket er at straffesaksdokumentet sjelden makuleres. Det kan stilles spørsmål om det er behov for ytterligere beskyttelse av barnets personvern på dette punktet. Departementet foreslår at det, av pedagogiske grunner, presiseres i straffeprosessloven ny § 161 a at politiets behandling av personopplysninger ved personundersøkelse reguleres av politiregisterloven. Departementet foreslår videre at det presiseres at § 50 tredje ledd ikke skal være til hinder for at slike opplysninger slettes. Politiets behandling av personopplysninger ved personundersøkelse kan reguleres nærmere i forskrift, jf. politiregisterloven § 69.

8.8.4.3 Offentlige rettsmøter

FNs barnekomité anbefaler at konvensjonspartene som hovedregel lar straffesaker der barn har begått lovbrudd, skje bak lukkede dører, og at unntak bør være svært begrenset og klart angitt i loven, jf. punkt 8.8.1 foran.

Gjeldende norsk rett har motsatt utgangspunkt. Hovedregelen er at rettsmøter er offentlige, dersom ikke annet er bestemt i lov eller av retten i medhold av lov, jf. domstolloven § 124. Retten kan beslutte at rettsmøtet helt eller delvis skal holdes for lukkede dører, blant annet når hensynet til privatlivets fred krever det eller når siktede er under 18 år, jf. domstolloven § 125. Det kan imidlertid stilles spørsmål om denne unntaksbestemmelsen gir barnet tilstrekkelig beskyttelse, i overensstemmelse med barnekonvensjonen.

Det kan bemerkes at i Sverige har retten mulighet til å beslutte lukkede dører i saker som gjelder unge under 21 år, jf. loven om unge lovbrytere (1964:167) 27 §. Det kan ikke utelukkes at det faktum at Sverige har en slik bestemmelse i en egen lov om unge lovbrytere, gjør at domstolen i større grad er oppmerksom på behovet for, og benytter muligheten til å beslutte, lukkede dører.

Personundersøkeren har plikt til å gi retten opplysninger om de undersøkelser og funn som er gjort i personundersøkelsen. Det kan være en stor belastning for barnet når dette dokumenteres i retten. Departementet mener på denne bakgrunn at det er ønskelig å innta en særregel i straffeprosessloven om lukkede dører ved gjennomgåelsen av barnets personundersøkelse. Dette vil være i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser.

Departementet bemerker at det på sikt vil kunne være aktuelt med en generell lovendring om straffesaker der barn har begått lovbrudd, slik at hovedregelen blir at slike saker i sin helhet holdes for lukkede dører.