1 Forskning
1.1 Forskning om bruk av restorative justice i alvorlige saker
Forskning på virkningen av konfliktråd og restorative justice i Norge er begrenset, men erfaringene med konfliktrådene er gode. Det inngås avtaler i over 90 prosent av sakene som blir meglet, og over 90 prosent av de inngåtte avtalene blir overholdt. Samme funn er gjort i andre land der restorative justice anvendes. Dette er blitt tolket slik at det personlige møtet, involveringen og ansvarliggjøringen skaper forståelse, empati, ønske om å gjøre godt igjen – på en annen måte enn en rettsprosess som snarere beskrives som fremmedgjørende og stimulerer til ansvarsfraskrivning.
I desember 2009 leverte Nordlandsforskning sin forskningsrapport Med ! eller ? (NF-rapport nr. 14/2009). Arbeidet var initiert av Justisdepartementet, og omhandler konfliktrådenes arbeid med saker med alvorligere personkrenkende handlinger, vold og trusler. Voldssakene har de senere årene vært den klart største sakskategorien ved konfliktrådene. Hovedfunnene viser at partene som møter i konfliktråd i all hovedsak er fornøyde med sitt møte med konfliktrådet og dets håndtering av straffesaken/lovbruddet. Dette er verdt å merke seg ikke minst i saker som omhandler vold og/eller trusler, noe som harmonerer med internasjonal forskning som viser at restorative justice prosesser er aller best egnet i saker/lovbrudd som påfører offeret en personlig krenkelse.
Politidirektoratet mottok Nordlandsforsknings evalueringsrapport om problemorientert politiarbeid og restorative justice i Salten politidistrikt i 2010. Formålet med prosjektet var å identifisere potensialet for forebyggende reaksjoner, herunder restorative justice-tiltak ved bruk av problemorientert-metode. Politidirektoratet har startet forarbeid for veileder om bruk av restorative justice i politiet.
Av internasjonal forskning er to studier av særlig interesse. Begge belyser virkningen av restorative justice opp mot tilbakefall til ny kriminalitet. I England gjennomførte en gruppe forskere en kartlegging for Home Office (nå Ministry of Justice).1 Funnene peker i positiv retning med nedgang i antall nye lovbrudd to år etter en reaksjon i tråd med restorative justice. Forskerne er likevel tilbakeholdne med å trekke bastante konklusjoner. Å fastslå at et virkemiddel garanterer redusert tilbakefall er vanskelig. En annen britisk studie fra 2007 finner at restorativ justice har klar effekt i voldssaker, der partene er tydelig følelsesmessig berørt. Dette viser seg med hensyn til tilbakefall for både unge og eldre lovbrytere.
Effekten av restorativ justice synes noe mindre i for eksempel eiendomssaker og tyverier, og ennå mindre i såkalte “offerløse” lovbrudd. Rapporten peker også på at det er vanskelig å stille opp generelle kriterier for når restorative justice er egnet. Det må avveies fra sak til sak. Motivasjon og behov hos partene vil være avgjørende, ikke ytre rammer. Forskningen peker også på at både lovbryteren og ofre uttrykker stor tilfredshet med å ha deltatt i slike prosesser, og at dette stimulerer gjerningspersonenes vilje til å påta seg skyld og ansvar. Disse funnene styrker tilsvarende funn fra Norlandsforskning.
Forskingen viser at restorative justice styrker ofrene og gir økt trygghet og hjelp til å komme videre i livet og ut av offerrollen. En rapport fra 20072 konkluderer med at restorative justice gir en større grad av opplevd rettferdighet for partene, og styrker dem på hvert sitt hold til en mer positiv situasjon i framtiden.
1.2 Forskning om barns og unges kompetanseutvikling
1.2.1 Forskningssenteret for barns og unges kompetanseutvikling
Forskningssenteret for Barns og Unges Kompetanseutvikling ved Høgskolen i Lillehammer (BUK-senteret) er et forskningssenter som driver tverrfaglig forskning innenfor barns og unges kompetanseutvikling. Senterets leder, professor Pär Nygren, har bl.a. forsket på forebygging av unges gjentakelse av kriminalitet. Denne forskningen har et sosialpedagogisk perspektiv på forebyggingsarbeid, med vekt på utsatte unges deltakelse i samfunnet.
Straff og rehabilitering vil i mange tilfeller stå i en motsetning til hverandre. Frihetsberøvelse vil kunne løsrive den unge fra de sosiale strukturer (familie, arbeid, skole, venner etc.) som den unge senere skal leve innenfor. Frihetsberøvelse vil også ofte bidra til hevn- og hatfølelser, motkulturer, en opplevelse av avmakt, og det å holdes utenfor. Tilliten til den som skal rehabilitere reduseres, noe som igjen vil svekke den unges motivasjon for den endringen som rehabiliteringen prøver å bidra til.
For å motvirke disse negative virkningene av straff påpekes behovet for tre ulike tidshorisonter i reaksjonen:
Det historiske – lovbruddet og hjelp til å gjøre opp for seg
Nåtiden – hjelp til planlegging av egen fremtidige forandring
Fremtiden – hjelp til å gjennomføre forandringen
Det er viktig å unngå tilnærminger som innebærer instrumentelle behandlings-, lærings- eller sosialiseringsteknikker. I stedet må man se den unges utvikling ut fra en helhetsforståelse av forandring og utvikling, som innebærer både sosiale, psykologiske og læringsmessige aspekter. Den unge må tillates å være aktør i sin egen forandring gjennom å utvikle kompetanse som er av betydning for et slikt egenarbeid.
Målet for arbeidet med rehabilitering av barn og unge er omsorg som legger til rette for individets personlige bearbeiding og forandring av sitt eget handlingsgrunnlag eller utgangspunkt for å kunne handle. En slik omsorg består i første rekke av kompetanseutvikling som retter seg mot mestring av eget liv.
Forskningen viser til et tverrfaglig omsorgsbegrep i rehabiliteringsarbeidet med utsatte grupper, som inkluderer pedagogiske, sosiale og behandlingsmessige innsatser innenfor en helhetlig tilnærming. Dette tverrfaglige omsorgsbegrepet inneholder tre elementer:
Behovsomsorg - målet er å bidra til at den unges vesentlige behov blir tilfredsstilt ved hensiktsmessige tidspunkter.
Utviklingsomsorg - målet er å bidra til at den unge utvikler en følelsesmessig, sosial, kognitiv og fysisk/motorisk kompetanse som er relevant for individet selv, for kulturen og for samfunnet.
Oppdragelsesomsorg - målet er å bidra til at den unge utvikler seg slik at han eller hun selv klarer å tilfredsstille egne vesentlige og sosialt aksepterte behov i sosialt aksepterte former innenfor rammen av et meningsfylt liv.
Det påpekes at individet skaper seg selv (dannes og kvalifiseres) gjennom å delta i forskjellige praksiser og sosiale strukturer (skole, familie etc.). Individets personlighet er derfor et resultat av dets helt spesielle kombinasjon av historiske begivenheter i de ulike sosiale praksiser som de har deltatt i.
Gjennom deltakelse i forskjellige sosiale praksiser utvikler barnet handlingskompetanse på forskjellige områder. En handlingskompetanse må alltid defineres i forhold til de krav og oppgaver som skal mestres. Det påpekes at den menneskelige handlingskompetansen alltid vil inngå i en makt-kontekst, der den som har makt definerer oppgavene og kravene, og derigjennom målet for mestring.
Forskjellige individer har forskjellige sosiale og materielle rammer og betingelser å være virksomme innenfor. Disse betingelsene har betydning for hvilke daglige virksomheter de får adgang til. Forskjeller i adgangen til deltakelse i forskjellige virksomheter får på denne måten betydning for hvilke handlingskompetanser de har mulighet for å utvikle.
Den menneskelige handlingskompetansen er bygget opp av de indre og ytre elementene i en praksis som gjør individet i stand til å løse en bestemt oppgave, nå et bestemt mål eller ivareta bestemte behov. I definisjonen av menneskelige handlingskompetanser differensieres det mellom kunnskap, ferdigheter, rådighet over ytre betingelser, identitet og handlingsberedskap. Kunnskap defineres som kunnskaper om samfunnet, seg selv og fenomener i de ulike praksiser man deltar i eller vil delta i. Ferdigheter defineres som instrumentaliserte kunnskaper, utformet som ulike strategier og metoder for hvordan man oppnår bestemte resultater/mål og tilfredsstiller bestemte behov i bestemte praksiser ut fra bestemte ståsted.
Utvikling av handlingskompetansen vil være helt sentral i arbeidet med reintegrering av utsatt ungdom. Handlingskompetansens utvikling vil alltid være forankret i konkrete situasjoner og praksiser, og utvikles over tid som et resultat av nye krav i nye eller forandrede praksiser i samhandling med de andre deltakerne. Strategisk viktige handlingskompetanser for sosialt utsatte barn og unge kan defineres som de kompetanser som gir disse barn og unge økte muligheter til å mestre sin utsatthet, og øke sine livssjanser på linje med andre barn og unge.
I arbeidet med å identifisere de strategisk viktige handlingskompetansene tas det utgangspunkt i forskning om sosialt utsatte barns og unges problemer og risikoer. Med utgangspunkt i undersøkelser av hva som kjennetegner disse barna og deres livssituasjon, er det identifisert strategiske områder for kompetanseutvikling som kan øke muligheten for å kunne mestre den sosiale utsattheten. I denne forskningen framstår to hovedområder for kompetanseutvikling som sentrale: sosial kompetanse og læringskompetanse.
I et tverrfaglig rehabiliterings- og behandlingsarbeid som tar utgangspunkt i det tredelte omsorgsbegrepet er det nødvendig å ta i bruk et system for kartlegging av kompetanseprofiler og utarbeiding av utviklings- og evalueringsplaner. Med utgangspunkt i forskningsbasert kunnskap om strategiske områder for sosialt utsatte barns og unges kompetanseutvikling kan kriminalomsorgen i samarbeid med andre etater og den unge selv identifisere det enkelte individs behov for kompetanseutvikling og legge til rette for skreddersydde kompetanseutviklingsforløp med målsetting om å forebygge gjentagelse av kriminalitet.
1.2.2 TAMU- sentrene i Danmark og konsekvenspedagogikken
Konsekvenspedagogikken kan være en nyttig innfallsport til den restorative praksis. Konsekvenspedagogikken er individorientert, holdningsorientert og handlingsorientert. Til forskjell fra en mer behandlingsorientert metodikk forutsetter konsekvenspedagogikken i større grad en felles forståelse mellom deltagerne (bruker og veileder).
Pedagog og filosof Jens Bay er opphavsmann til konsekvenspedagogikken. Han startet TAMU- sentrene (Treningsskolens arbeidsmarkedsutdannelse) allerede i 1974, som et alternativ til straff eller behandling av kriminelt belastede eller kriminalitetstruede ungdommer. Konsekvenspedagogikken er forankret i eksistensialismens ideer om et hvert individs valgmuligheter, slik at individet også er ansvarlig for egne handlinger. Konsekvens er ikke straff eller sanksjon, men logiske følger av handlinger som foretas. I dette ligger også muligheten for personens utvikling.
Konsekvenspedagogikken fokuserer på den sosiale handlingskompetansen. Målet er selvdannelse, slik at det i den pedagogiske praksisen legges vekt på den sosiale interaksjonen mellom lærer og elev, eller mellom individet og omgivelsene. Læring er imidlertid et individuelt – og ikke et kollektivt anliggende. Derfor skal det i de pedagogiske metodene legges stor vekt på at individet selv har eierskap til sin individuelle væremåte. Pedagogikk handler om å styrke individets vilje til å ville noe annet enn det hittil har gjort, siden pedagogen i interaksjonen ikke kan nå lenger enn individets egen vilje rekker. Gjennom å legge vekt på det som personen viser gjennom sin handling, kan en på det metodiske plan gi slipp på antakelsen om at individer (elever) er i besittelse av uforanderlige egenskaper som ikke kan endres gjennom anvendt pedagogikk.
En viktig forutsetning for å benytte konsekvenspedagogisk metode, er at konsekvenser gjøres til et ledd i læringen: De skal være valgt, og derfor skal de også være kjent på forhånd. I motsatt fall vil det være snakk om straff. Svarene på den unges handlinger og arbeidet med konsekvenser skal bygge på logikk, for å sikre at disse ikke blir ofre for følelsesmessige stemninger og ulogiske beslutninger. Metoden legger vekt på at handlingene og deres konsekvenser utgjør et viktig grunnlag for sosial læring. Det er derfor nødvendig å ta utgangspunkt i situasjonen, og beskrive den så saklig som mulig uten innblanding av subjektive antakelser og moralske synspunkter.
Et godt tilpasset utdanningsforløp vil være helt sentralt for de unges tilbakeføring. En forutsetning for å få de unge integrert i en utdanning er at den skal være individuell og praktisk tilrettelagt, samtidig som dens struktur bygger på en konkret og personlig oppfølging av den enkelte unge. Det sentrale i dette forløpet vil være at de unge får en forståelse for de etterfølgende konsekvenser og reaksjoner fra samfunnet på de handlingsvalg de foretar, som igjen krever at den unge får støtte til å reflektere omkring sine valg, og normalisere sin tilværelse.
Utdanning og kompetanseutvikling er et viktig alternativ for de unge for å unngå en fortsatt kriminell utvikling. I dette ligger utvikling av sosial handlingskompetanse og sosial læring i bred forstand. Målet vil således være et læringsresultat som både omfatter konkrete faglige kvalifikasjoner og en sosial handlingskompetanse som gir den unge en forståelse for hvordan man handler og fungerer innenfor de rammer og normer, vilkår og regler som den sosiale virkeligheten er uttrykk for.
Gjennom mangeårig forskning og praksis viser Bay at gjennom konsekvenspedagogiske metoder kan selv barn og unge med den dårligste personlige og sosiale utgangsposisjon oppnå en sosial handlingskompetanse som kan bidra til å forbedre individets grunnlag for å kunne klare seg i det moderne samfunn. Konsekvenspedagogikken tar også et oppgjør med tanken om at sosiale problemer skal løses gjennom en psykologisk behandling som medfører en klientifisering av barn og unge.
Treningsskolens Arbeidsmarkedsutdannelser er i dag landsdekkende under det danske Undervisningsministeriet, og består av seks geografisk spredte utdanningssentre under Jens Bay´s overordnede ledelse. Utdanningssentrene mottar årlig mellom 800 og 1000 unge, som på grunn av alvorlige sosiale tilpasningsproblemer, ikke minst kriminalitet, ikke klarer å ta en utdanning i henhold til dansk lovgivning.
Tilnærmingen ser ut til å virke på flere områder: kriminalomsorg, skole, men også barnehager har tatt i bruk metoden med gode resultater. Erfaringer fra Dragør Treningsskole viser at det er en nedgang i tilbakefall blant ungdommene som har gått der. Eksterne evalueringer av TAMU viser at mellom 60 og 70 prosent av de unge som gjennomfører Treningsskolens arbeidsmarkedsutdannelse kommer over i videre utdanning eller i ordinært arbeid.
1.3 Levekårsundersøkelser
Levekårsundersøkelser er en sentral datakilde for å gi et bilde av utvikling av kriminalitet. I Barn og straff gis det en beskrivelse av funn gjengitt i en nordisk undersøkelse, som inngår i en større internasjonal datasamling om ungdomskriminalitet i Europa (NOU 2008: 15).
Flere undersøkelser har i senere år konstatert at kriminalomsorgens klientell på de fleste levekårsområdene har blitt hengende mer og mer etter befolkningen for øvrig. Tilsvarende undersøkelser i våre naboland tyder på det samme. En undersøkelse blant et representativt utvalg av 260 innsatte i norske fengsler, peker på at det for mange innsatte er snakk om en opphoping av problemer som gradvis har utviklet seg siden oppveksten: 30 prosent har vært barnevernsklienter, 30 prosent har opplevd å ha noen i nær familie i fengsel, 40 prosent har ungdomsskolen som lengste fullførte utdanning, 65 prosent har ikke fullført videregående utdanning, 70 prosent er arbeidsledige, 40 prosent lever under fattigdomsgrensen, 30 prosent er bostedsløse, 50 prosent har kroniske sykdommer og 60 prosent er rusmisbrukere (Friestad og Skog Hansen, 2004).
Skarðhamar (2002) peker også på andre vanlige levekårsvariabler, særlig på problemer med gjeld. Han omtaler offisiell gjeld i form av ubetalte regninger, inndragning og erstatning. Svart gjeld, særlig i forbindelse med narkotika, anser han som et enda større problem. Begge typer gjeld bidrar til å gjøre det nesten uoverstigelig å skulle etablere seg på nytt og leve på lovlydig vis. Frykt for torpedoer og andre gjeldsinndrivere kan gjøre både hverdagen og framtiden nærmest håpløs. Skarðhamar (2005) viser at jo mer alvorlig lovbrudd desto dårligere skårer man på viktige sosiale indikatorer. Personer med et langvarig lovbruddsmønster har svært ofte ikke fullført videregående skole, mange er langtidsmottakere av sosialhjelp og har i liten grad tilknytning til arbeidslivet.
Også Thorsen (2004) finner at domfelte er en gruppe som er overrepresentert når det gjelder flere levekårs- og helseproblemer sett i forhold til befolkningen for øvrig. De er fysisk og psykisk syke, de er lavt utdannet, har dårlig tilknytning til arbeidslivet og har problemer på boligmarkedet, for å nevne noe av det som går igjen i de ulike undersøkelsene. I tillegg er det slik at de som har problemer i forhold til én av levekårsindikatorene, gjerne også har problemer på flere (Skarðhamar, 2002; Friestad & Skog Hansen, 2004). Undersøkelser fra Norden gir det samme bildet av fangebefolkningen i andre land (Kyvsgaard, 1989, 1998; Nilsson & Tham, 1999). Internasjonal forskning viser at innsatte i stor grad kommer fra byområder, har rusproblemer, og en stor andel av dem deltar ikke i arbeidslivet (Matthews, 1999).