10 Betaling, forskuddsbetaling og sikkerhetsstillelse – artikkel 9

10.1 Direktivet fra 1994 og gjeldende rett

Etter direktivet fra 1994 artikkel 6 skal enhver forskuddsbetaling fra kjøperen før angrefristens utløp være forbudt.

Tidspartloven § 11 annet ledd gjennomfører denne bestemmelsen og sier at selgeren ikke kan kreve eller motta noen form for betaling fra forbrukeren før utløpet av angrefristen.

Etter tidspartloven § 11 første ledd må selgeren dessuten stille sikkerhet for forbrukerens økonomiske krav før betaling kan kreves eller mottas. Nærmere regler om sikkerhetsstillelse er gitt i § 13. 1994-direktivet har en bestemmelse om garanti i vedlegget punkt d nr. 5. Dette er en bestemmelse om at det skal opplyses om garanti for den faste eiendommens ferdigstillelse mv. Det var uklart om 1994-direktivet derved oppstilte en plikt for selgeren til å stille garanti, eller om det kun skulle forstås som en plikt til å opplyse om eventuelle slike garantier. I forarbeidene til tidspartloven ble det lagt til grunn at direktivet ikke oppstilte noen plikt for selgeren til å stille sikkerhet for forbrukerens økonomiske krav mot selgeren, men at det er opp til nasjonal rett å fastsette regler om dette, jf. Ot.prp. nr. 43 (1996-97) punkt 6.8.2.

I tillegg til det som følger av direktivet, er det i tidspartloven forbud mot betaling til representanter for selgeren. Det samme gjelder kredittyting fra selgeren eller tredjeperson på grunnlag av avtale med selgeren.

I tidspartloven § 12 er det også forbud mot bruk av veksler, omsetningsgjeldsbrev mv. for lån som forbrukeren tar opp. Ved transport av veksler og andre omsetningsgjeldsbrev mister skyldneren retten til å gjøre innsigelser gjeldende mot erverver i god tro. Dermed mister forbrukeren muligheten til å holde tilbake betaling inntil forholdet er brakt i orden. Forbudet er ment å forhindre slike situasjoner.

10.2 Direktivet fra 2009

Direktivet fra 2009 artikkel 9 omhandler forskuddsbetaling, og tilsvarer i hovedsak forbudet i 1994-direktivet. Forbudet er likevel utvidet til å uttrykkelig gjelde betaling og sikkerhet til tredjeperson i tillegg til den næringsdrivende.

Evalueringen av 1994-direktivet viste at det i praksis hadde vært problemer med omgåelse av forbudet mot betaling ved for eksempel å få forbrukeren til å undertegne et gjeldsbrev. For å gjøre det klart at også andre typer vederlag enn vanlig betaling via bankoverføring eller kredittkort omfattes, inneholder det nye direktivet en oppregning med eksempler på ulike former for betaling. Oppregningen er ikke uttømmende, men kun eksempler på hva som anses som betaling (vederlag).

Artikkel 9 nr. 1 gjelder avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter og bytte, og forbyr enhver forskuddsbetaling, sikkerhetsstillelse, reservasjon av et beløp på konto, eksplisitt anerkjennelse av gjeld eller annet vederlag før angrefristen har løpt ut.

Artikkel 9 nr. 2 gjelder videresalgsavtaler, og forbyr de samme typene forhåndsbetaling før salget faktisk finner sted eller avtalen om videresalg er opphevet på annen måte.

10.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å ta inn en bestemmelse i loven som ligger nært opp til ordlyden i artikkel 9.

På bakgrunn av at direktivet bygger på totalharmonisering, fremholdt departementet at det kan diskuteres om tidspartloven § 12 om forbud mot bruk av veksler, omsetningsgjeldsbrev mv. kan videreføres. Et slikt forbud kan ikke utledes av direktivet. Det kan argumenteres for at direktivet ikke regulerer hvordan forbrukeren skal betale den næringsdrivende, utover at det ikke kan kreves forskuddsbetaling. På den annen side kan det argumenteres for at en ligger innenfor direktivets virkeområde, dvs. ”salg” av deltidsbruksrett etc. Slikt sett blir forbudet et tilleggskrav som næringsdrivende må forholde seg til og som ikke følger av direktivet. Departementet gav uttrykk for at spesialregelen om veksler, omsetningsgjeldsbrev mv. neppe står seg i forhold til direktivet, og foreslo at forbudet ikke videreføres.

Videre anførte departementet at det kan spørres om tidspartloven § 13 om sikkerhetsstillelse kan og bør videreføres. Bestemmelsen pålegger den næringsdrivende å stille garanti for økonomiske krav som følge av at forbrukeren benytter angreretten og for økonomiske krav i forbindelse med heving av avtalen ved forsinket ferdigstillelse av bolig under oppføring.

2009-direktivet vedlegg I, dvs. standardopplysningsskjema for avtaler om deltidsbruksrett, del 3 nr. 3 siste strekpunkt, inneholder en bestemmelse om opplysningsplikt om sikkerhetsstillelse ved bolig etc. under oppføring som tilsvarer den i 1994-direktivet. Det ble lagt til grunn i forarbeidene til tidspartloven at direktivet ikke oppstilte noen plikt for selgeren til å stille sikkerhet for forbrukerens økonomiske krav mot selgeren, men at det er opp til nasjonal rett å fastsette regler om dette. Departementet gav i høringsnotatet uttrykk for at saken ikke stiller seg annerledes nå, og at regelen er godt begrunnet ut fra forbrukerhensyn. Departementet foreslo derfor å videreføre innholdet i tidspartloven § 13 annet ledd i ny § 10. Som i dag bør regelen avgrenses til avtaler om tidsparter/deltidsbruksrett og fast eiendom.

Tidspartloven § 13 første ledd om at selgeren skal stille sikkerhet for økonomiske krav som følge av at forbrukeren bruker angreretten, følger heller ikke av direktivet. Den norske regelen på dette punktet er en slags ”dobbelt sikkerhet”, jf. forbudet mot forskuddsbetaling før angrefristen er utløpt. I høringsnotatet foreslo departementet å ikke videreføre bestemmelsen, ut fra synspunktet om at dette neppe er forenlig med direktivet.

Departementet fant det videre tvilsomt om tidspartloven § 11 første ledd, som bestemmer at selgeren ikke kan kreve eller motta betaling før sikkerhet er stilt, kan videreføres. Direktivet oppstiller ingen slik plikt. Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen ikke videreføres, men bad om høringsinstansenes syn på dette.

10.4 Høringsinstansenes syn

Forbruker Europa uttaler følgende:

”Departementet er av den oppfatning at forbudet mot bruk av veksler og omsetningsgjeldsbrev ikke bør videreføres siden dette spesifikke forbudet ikke kan utledes av direktivet. Ifølge direktivet ”Forbudet mot forskuddsbetaling gjelder til næringsdrivende eller en tredjepart innen utløpet av angrerettsfristen bør gjøres klarere for å forbedre forbrukerbeskyttelsen.” Formålet med direktivet er klart å forby forskuddsbetaling, og forbudets generelle ordlyd taler for at enhver form for forskuddsbetaling ikke er tillatt. Forbruker Europa er derfor av den oppfatning at det ikke er nødvendig å videreføre det spesifikke forbudet siden den formodentlig fanges opp av direktivet.”

Forbrukerombudet har følgende merknader:

”3.1 Forbud mot bruk av veksel omsetnings gjeldsbrev mv.

Regelen i dagens tidspartlovs § 12 om forbud mot bruk av veksel, omsetningsgjeldsbrev mv. er ikke foreslått videreført i utkastet til ny tidspartlov. Departementet er av den oppfatning at en slik bestemmelse trolig ikke vil stå seg mot det totalharmoniserte timeshare-direktivet av 2009.

Formålet med bestemmelsen er å hindre at forbrukeren risikerer å miste mulighetene til å gjøre innsigelser gjeldende ved at det anvendes negotiable dokumenter i forbindelse med ytelse av kreditt. Næringsdrivende har tidligere vist stor kreativitet for å omgå reglene som er satt for å beskytte forbrukerne på dette området. Det var i stor grad omgåelse av regelverket som skapte behov for å revidere timeshare-direktivet av 1994. Gode grunner taler derfor for at et forbud mot bruk av veksel, omsetningsgjeldsbrev mv. bør opprettholdes dersom det vil kunne stå seg mot direktivet. Det kan, som departementet er inne på i høringsnotatet, argumenteres for at direktivet ikke regulerer hvordan forbrukerne skal betale den næringsdrivende, utover at det ikke kan kreves forskuddsbetaling. Da innføringen av bestemmelsen i sin tid var basert på en nordisk enighet, er det grunn til å se hen til hvordan de øvrige nordiske landende har vurdert spørsmålet ved implementeringen av 2009 direktivet.

3.2 Sikkerhetsstillelse ved tidspartsanlegg under oppføring

I høringsnotatet foreslår departementet å videreføre innholdet i dagens tidspartlov § 13 annet ledd om sikkerhetsstillelse for bolig under oppføring. Som departementet mener jeg en slik regel er godt begrunnet ut fra forbrukerhensyn og at det er gode grunner for å videreføre regelen slik den er foreslått i utkastet til ny tidspartlov § 10.

3.3 Sikkerhetsstillelse for krav som følge av at forbrukeren bruker angreretten

Det er i utkastet foreslått at man ikke viderefører en bestemmelse om at selgeren ikke kan kreve eller motta betaling før sikkerhet er stilt. En slik bestemmelse følger i dag av tidspartloven § 11 første ledd. Etter min vurdering taler imidlertid gode grunner for å ta inn en bestemmelse om at forbrukeren ikke plikter å betale noe før selgeren har stilt sikkerhet for tidspartsanlegg under oppføring. Forbrukeren vil da få en indikasjon på at betaling ikke skal skje før selger har stilt nødvendig sikkerhet. Det vises i den forbindelse til at man i Danmark tatt inn en slik bestemmelse ved implementeringen av 2009 direktivet. Bestemmelsen er tatt inn i den danske loven om forbrugeraftaler om brugsret til logi på timesharebasis, længerevarende ferieprodukter m.v § 15 annet ledd.”

10.5 Departementets vurderinger

Forbudet mot bruk av veksler, omsetningsgjeldsbrev m.m. i gjeldende lov § 12 er ikke videreført i Danmark, Sverige og Finland. Departementet opprettholder synspunktet i høringsnotatet om at en slik regel kan stå i et anstrengt forhold til direktivet. Det er også tvilsomt om en slik regel har noen særlig praktisk betydning ved siden av direktivets forbud mot forskuddsbetaling, som Forbruker Europa er inne på i sin høringsuttalelse. Departementet opprettholder etter dette forslaget om at bestemmelsen ikke videreføres i ny lov.

Forbud mot forskuddsbetaling før sikkerhet for bolig under oppføring er stilt, er gjennomført både i Danmark og Sverige. I Finland er det innført en regel om at forhåndsbetalingen ikke skal være uforholdsmessig i forhold til verdien av den næringsdrivendes ytelse når betalingen forfaller. Det er også en begrensning om at 10 % av kjøpesummen først kan betales når boligen er godkjent for bruk og forbrukeren har mulighet for å besiktige den. Bestemmelsen lyder slik:

14 §

Betalning av köpesumman för en tidsandelsbostad under byggtiden

Om det avtalas om att köpesumman för en tidsandelsbostad till någon del ska betalas innan byggnadstillsynsmyndigheten har godkänt bostaden för användning, får förskottsposterna av köpesumman inte vara så stora att de står i disproportion till värdet av näringsidkarens prestation vid den tidpunkt då respektive post förfaller till betalning. Krav på att ett belopp som motsvarar minst tio procent av köpesumman ska betalas får framställas först när bostaden har godkänts för användning och konsumenten har haft en skälig möjlighet att granska den.

Departementet har på denne bakgrunn revurdert forslaget, og foreslår å videreføre dagens forbud (§ 11 første ledd jf. § 13 annet ledd) mot at selgeren krever eller mottar betaling før sikkerhet er stilt for tidspartanlegg under oppføring. Departementet viser til lovforslaget § 9 annet ledd.

Dagens regel i tidspartloven § 13 første ledd om at selgeren skal stille sikkerhet for økonomiske krav som følge av at forbrukeren bruker angreretten, har ingen parallell i de nye lovene i Danmark, Finland og Sverige. Sett i lys av at en slik regel kan stille seg anstrengt i forhold til direktivet, foreslår departementet at regelen ikke videreføres.