15 Forbrukerinformasjon og utenrettslig tvisteløsning – artikkel 14

15.1 Direktivet og dagens tilstand

2009-direktivet artikkel 14 nr. 1 pålegger medlemsstatene å treffe passende tiltak for å informere forbrukerne om reglene.

Artikkel 14 nr. 2 angir at medlemslandene skal arbeide for at det finnes utenrettslige tvisteløsningsordninger for forbrukertvister etter direktivet. Direktivet fra 1994 inneholder ikke tilsvarende bestemmelser.

I dag er det ikke noe eget utenrettslig tvisteløsningsorgan som behandler klager etter tidspartloven. I forbindelse med utarbeidelsen av gjeldende lov, ble spørsmålet om utenrettslig tvisteløsning vurdert, jf. Ot.prp. nr. 43 (1996-97) punkt 6.11. På bakgrunn av at det ikke var noen organisert timeshare-bransje i Norge, ble etablering av en avtalebasert/frivillig bransjenemnd ansett som uaktuelt. Det ble vurdert som ønskelig med et tvisteløsningsorgan som kan treffe bindende avgjørelser og som ikke ville medføre store kostnader for forbrukerne. I den forbindelse vurderte departementet å utvide kompetansen til Forbrukertvistutvalget (FTU). FTU er et lovbasert tvisteløsningsorgan (lov nr. 18/1978 – forbrukertvistloven) som behandler saker etter forbrukerkjøpsloven, håndverkertjenesteloven og angrerettloven. Klagebehandlingen er gratis for forbrukeren og et FTU-vedtak får samme virkning som en dom, dersom det ikke bringes inn for domstolene innen en 4-ukers frist. På grunn av stor arbeidsbelastning hos FTU ble det ikke foreslått å ta saker etter tidspartloven inn under FTUs virkeområde.

Når det gjelder tvister om timeshare over landegrensene innen EØS-området, vil Forbruker Europa kunne bistå norske forbrukere. Forbruker Europa er tilknyttet både det norske Forbrukerrådet og det europeiske nettverket for utenrettslig tvisteløsning (ECC-net). Hvis en norsk forbruker har kjøpt timehare i for eksempel Portugal, vil Forbruker Europa kunne hjelpe forbrukeren med å få klagen behandlet i den relevante portugisiske klagenemnda.

15.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at artikkel 14 nr. 1 ikke krever regelverksendring. Departementet vil på vanlig måte sørge for informasjonstiltak i forbindelse med ikrafttredelsen av den nye loven.

Artikkel 14 nr. 2 inneholder ikke noe absolutt krav om at det skal finnes utenomrettslige tvisteløsningsordninger for tvister etter direktivet. Det som kreves er at medlemslandene skal oppmuntre til slike ordninger.

Departementet er positiv til at det opprettes en eller flere frivillige klagenemnder på området for den nye loven. Likevel er dette formodentlig uaktuelt pga. at det ikke finnes en organisert bransje i Norge som kan ta tak i dette.

Et offentlig utvalg har nylig gjennomgått ordninger for å løse forbrukertvister, jf. NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister. Utredningen ble overlevert til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet den 29. november 2010, og ble sendt på høring 2. februar 2011. Utvalget går blant annet inn for å utvide saksområdet til FTU til å gjelde kjøp og salg av bolig (saker etter avhendingslova og bustadsoppføringlova). Så vidt departementet er kjent med har utvalget så vidt berørt timehare o.l. i sine drøftinger, men det er ikke nedfelt noe i rapporten om dette. Det foreslås heller ingen utvidelse av kompetansen til FTU til å omfatte timehare-produkter mv.

Departementet uttrykte i høringsnotatet tvil om det er et reelt behov for å legge saker etter loven som gjennomfører det nye timeshare-direktivet inn under FTU, men bad spesielt om høringsinstansenes synspunkter på dette.

Tidspartloven § 4 første ledd sier at avtaler om voldgift bare er bindende dersom avtalen er inngått etter at tvisten oppstod. Etter voldgiftsloven (lov nr. 25/2004) § 11 første ledd er voldgiftsavtale inngått før tvisten oppstod, ikke bindende for forbrukeren. En egen bestemmelse om dette i den nye tidspartloven er derfor overflødig, og departementet foreslo at tidspartloven § 4 første ledd ikke videreføres.

Forbruker Europa uttaler:

””Medlemsstatene oppmuntres til utarbeiding og innføring av egnede og virkningsfulle klage- og erstatningsordninger for utenrettslig løsning av forbrukertvister i henhold til dette direktiv, og skal eventuelt oppmuntre næringsdrivende og deres bransjeorganisasjoner til å opplyse forbrukerne om at slike ordninger finnes.”

I motsetning til andre europeiske land finnes det i Norge ingen organisert bransje. Det faller inn under mandatet til Forbrukerrådet og Forbruker Europa å informere forbrukere om deres rettigheter.

FTU behandler saker som faller inn under forbrukerkjøpsloven, håndverktjenesteloven og angrerettloven. Fra et rettslig perspektiv, og innenfor det nye timeshare-direktivets virkeområde, står angreretten sentralt. Disse bestemmelsene er blitt innført i lovutkastet, og ikke i angrerettloven. Dette innebærer at sakene knyttet til langtidsferieprodukter ikke kan bringes inn for Forbrukertvisteutvalget.

Et offentlig utvalg har gått gjennom nemndbehandling av forbrukertvister i Norge (NOU 2010:11). Utvalget foreslår å utvide saksområdet til FTU til å gjelde kjøp og salg av bolig. Departement foreslår derfor å utvide eiendomsmeglingslovens virkeområde til ”omsetning av tidsparter som gjelder fast eiendom og faller inn under lov om tidsparter, langtidsferieprodukter”. Dette passer bra for deltidsbruksrett (tidsparter) som kan ta flere former (sameiemodell, indirekte eiendomsrett gjennom aksjer, andeler, eller lignende, bruksrettmodell), men som gjelder fast eiendom, i motsetning til andre langtidsferieprodukter (blant annet ferieklubber som gir rett til rabattert ferie) som kan ha en bredere dimensjon enn bare fast eiendom.

Ifølge direktivet skal medlemsstatene arbeide for at det finnes utenomrettslige tvisteløsninger for forbrukertvister etter direktivet. Forbruker Europa vil kunne bistå forbrukere å få klagen behandlet i utlandet enten ved mekling eller nemndbehandling. Klagenemnd finnes for eksempel i Portugal, men for tiden ikke i Spania. Den spanske stat har ennå ikke implementert direktivet, og vi vet ikke om de skal opprette en klagenemnd i den forbindelse. Belgia, Frankrike, Luxembourg har for eksempel ikke opprettet klagenemnder innen langtidsferieprodukter.

Departementets utredning av bransjen i Norge tyder på at det ikke er formålstjenlig å opprette en klageordning for langtidsferieprodukter. Muligens kan FTUs kompetanseområde utvides til å inkludere den reviderte eiendomsmeglingsloven.”

Forbrukerombudet kommenterer saken slik:

”Artikkel 14 nr. 2 i timeshare-direktivet av 2009 angir at medlemslandene skal arbeide for at det finnes utenomrettslige tvisteløsningsordninger for forbrukertvister etter direktivet.

Departementet viser i høringsnotatet til at direktivet ikke inneholder noe absolutt krav om at det skal finnes utenomrettslige tvisteløsninger for tvister etter direktivet. Det vises i denne sammenheng også til NOU 2010:11 — "Nemndsbehandling av forbrukertvister", som nå er ute på høring.

Gode forbrukerrettigheter på papiret betyr lite hvis forbrukerne er avskåret fra å nyttiggjøre seg sine rettigheter i praksis. Den overordnede målsetningen må derfor være at man legger til rette for ordninger som sikrer at forbrukere skal få rett når de har rett.

I utkastet til ny forbrukertvistlov har man lagt opp til en positiv avgrensing av hvilke saker som kan bringes inn for Forbrukerklagenemnda. Dette innebærer at forbrukere som har tvister på områder som faller utenfor de nærmere angitte tvisteområder vil være avskåret fra å få behandlet sin sak i Forbrukerklagenemnda. På områder der det ikke er etablert egne avtalebaserte nemnder, vil forbrukeren da eventuelt måtte ta saken til domstolene/forliksrådet. En avtalebasert nemnd er trolig lite aktuelt for tvister på timeshare-direktivets område, da det ikke finnes noe organisert bransje på området.

Jeg er av den oppfatning at utgangspunktet heller burde være at alle forbrukertvister skal behandles av Forbrukerklagenemnda så fremt det ikke finnes en avtalebasert nemnd på det aktuelle området. Med et slikt system ville eventuelle saker etter det nye timeshare-direktivet også vært underlagt Forbrukerklagenemndas kompetanseområde.

Skulle imidlertid løsningen bli at man positivt avgrenser hvilke saker som kan bringes inn for Forbrukerklagenemnda, er det naturlig at man vurderer behovet for å legge saker etter det nye timeshare-direktivet inn under FTU eller Forbrukerklagenemnda. I vurderingen bør det legges vekt på at saksmengden ikke ser ut til å skulle bli særlig byrdefull for FTU/Forbrukerklagenemnda, at det på dette området ofte vil være snakk om kontrakter av betydelig økonomisk verdi for forbrukerne som rammes og at en behandlingsadgang vil kunne være avgjørende for at forbrukerne som faktisk berøres i praksis får de rettighetene de har etter loven.”

15.3 Departementets vurderinger

Oppfølging av NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister er til vurdering i departementet. Departementet vil ta de argumentene som er kommet fra Forbruker Europa og Forbrukerombudet med i den videre behandling av saken.