8 Avtalen – artikkel 5

8.1 1994-direktivet og gjeldende rett

1994-direktivet krever at avtalen skal være skriftlig. Den skal minst inneholde forhåndsopplysningene som forbrukeren har krav på, og være oversatt til et språk i landet der forbrukeren bor eller er statsborger. Videre skal en bekreftet oversettelse av avtalen til språket i medlemsstaten der eiendommen ligger, overleveres til forbrukeren. Forhåndsopplysningene skal være en integrert del av avtalen og med mindre noe annet er uttrykkelig avtalt, kan de bare endres som følge av omstendigheter som selgeren ikke er herre over. Endringene skal i så fall meddeles før avtalen inngås og endringene skal fremgå uttrykkelig av avtalen. Det er imidlertid mulig for partene å avtale endringer.

Krav til hva avtalen skal inneholde er tatt inn i direktivets vedlegg.

Tidspartloven § 9 fastsetter formkrav og språkkrav som tilsvarer direktivets. På samme måte som direktivet krever loven at avtalen skal være skriftlig. I den norske loven står det i tillegg at avtale som ikke oppfyller formkravene, ikke er bindende for forbrukeren. Forarbeidene utdyper ikke hva som ligger i kravet til skriftlighet og undertegning. Det må derfor legges til grunn at avtaledokumentet skal være skrift på papir som signeres fysisk. Videre er det krav til plassering av opplysninger om angreretten i avtaledokumentet. Adgangen til å endre forhåndsopplysningene er regulert i § 10 annet ledd. Paragraf 10 første ledd stiller krav til avtalens innhold.

8.2 2009-direktivet og departementets vurderinger

Direktivet fra 2009 artikkel 5 nr. 1 oppstiller i hovedsak de samme kravene som det tidligere direktivet. Artikkel 5 nr. 1 slår også fast at avtalen skal være skriftlig på papir. Nytt er at avtalen også kan utformes på et varig medium, som er definert i artikkel 2 nr. 1 bokstav h. Det betyr at det er åpnet for at avtaledokumentet kan utformes elektronisk, for eksempel i form av en pdf-fil som kan lagres på en minnepinne, harddisk eller lignende. Direktivet artikkel 5 nr. 3 og 4 krever videre at partene skal underskrive avtalen. Departementet er ikke kjent med at begrepene ”underskrive” eller ”underskrift” har en bestemt felleskapsrettslig betydning, og legger til grunn at det er opp til nasjonal rett å bestemme det nærmere innholdet i begrepene.

Lov nr. 81/2001 om elektronisk signatur (esignaturloven) § 6 lyder slik:

§ 6 Rettsvikninger av elektronisk signatur

Dersom det i lov, forskrift eller på annen måte er oppstilt krav om underskrift for å få en bestemt rettsvirkning og disposisjonen kan gjennomføres elektronisk, oppfyller en kvalifisert elektronisk signatur alltid et slikt krav. En elektronisk signatur som ikke er kvalifisert, kan oppfylle et slikt krav.

Norsk rett er ikke til hinder for at avtaler som omfattes av det nye timeshare-direktivet kan inngås ved elektronisk kommunikasjon og ”underskrives” ved elektronisk signatur. Direktivet stiller imidlertid åpent hvorvidt avtaler skal kunne inngås elektronisk, jf. ordlyden i artikkel 5 nr. 1 hvor ”…skriftlig på papir eller et annet varig medium…” fremstår som alternativer. Dette understøttes av artikkel 1 nr. 2 bokstav a som sier at direktivet ikke berører allmenne avtalerettslige skritt.

Det er ellers ikke vanlig i norsk rett å stille krav til skriftlig avtaleinngåelse i streng forstand, dvs. på papir. Den nye loven bør være fremtidsrettet, og departementet foreslår derfor at avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg og bytte også kan foreligge elektronisk og ”underskrives” ved elektronisk signatur. Det vises til forslaget § 7 første ledd.

Direktivet artikkel 5 nr. 1 inneholder språkkrav. Avtalen skal skrives på et språk i medlemsstaten der forbrukeren bor eller er statsborger, og forbrukeren kan velge mellom språkene. I tillegg åpner direktivet for at forbrukerens hjemstat kan kreve at avtalen utleveres på et offisielt språk i hjemstaten og at forbrukeren får en oversettelse av avtalen til et offisielt språk i staten der eiendommen ligger. Også den staten der den næringsdrivende driver sine salgsaktiviteter, kan kreve avtalen oversatt til ett av sine offisielle språk. I fortalen punkt 10 er disse ekstra språkkravene begrunnet med at man kan tilrettelegge for håndheving og for at avtalen oppfylles. Det vil også kunne gjøre bistand til forbrukeren i forbindelse med tvisteløsning lettere dersom avtalen foreligger på språk som forstås av de instanser og/eller myndigheter som blir koblet inn i en tvist. Det er forutsatt at språkkravene gjelder Fellesskapets offisielle språk.

I likhet med 1994-direktivet er forhåndsopplysningene som er nevnt i artikkel 4 bindende for selgeren slik at de ikke kan endres ensidig. De vil utgjøre en integrert del av avtalen, jf. artikkel 5 nr. 2. De kan imidlertid endres dersom partene uttrykkelig blir enig om noe annet. De kan også endres av selgeren, men under strengere vilkår enn etter 1994-direktivet. Endringene skal i så fall meddeles forbrukeren på papir eller annet varig medium som er lett tilgjengelig for vedkommende før avtalen inngås.

Artikkel 5 nr. 3 stiller krav til avtaledokumentet som kommer i tillegg til forhåndsopplysningene. Avtalen skal inneholde partenes navn, adresse, underskrift, samt sted og dato for avtalens inngåelse.

Et nytt krav i direktivet artikkel 5 nr. 4 er at den næringsdrivende uttrykkelig skal gjøre forbrukeren oppmerksom på angreretten, angrefristen og forbudet mot forskuddsbetaling før angrefristens utløp. Disse opplysningene skal underskrives separat. I tillegg er det i vedlegg V til direktivet fastsatt et obligatorisk standard angreskjema med informasjon om rettighetene som er ment å sikre at forbrukeren får korrekt informasjon, og kan forenkle utøvelsen av angreretten. Skjemaet skal følge med avtalen.

Artikkel 5 nr. 5 slår fast at forbrukeren skal motta en eller flere kopier av avtalen når den inngås, avhengig av hvor mange språk forbrukeren har valgt og som kreves etter lovgivningen. Dette innebærer at forbrukeren skal ha alle opplysninger som er gitt tidligere og som er en del av avtalen når avtalen blir inngått.

Etter gjeldende rett er avtale som ikke oppfyller formkravene ikke gyldig, jf. tidspartloven § 9 fjerde ledd. Det nye direktivet har ikke noe tilsvarende bestemmelse. Direktivet berører ikke ”allmenne avtalerettslige skritt”, jf. artikkel 1 nr. 2 bokstav a. Det er opp til medlemslandene å fastsette passende sanksjoner for brudd på reglene som gjennomfører direktivet, jf. artikkel 15. Departementet foreslår etter dette å videreføre gjeldende rett på dette punktet, jf. forslaget § 7 fjerde ledd.

Når det gjelder språkkrav, foreslår departementet i hovedsak å videreføre gjeldende rett, jf. utkast til § 7 annet ledd.

Departementet viser til lovforslaget §§ 7 og 8 som tar sikte på å gjennomføre direktivet artikkel 5.