6 Opplysninger før avtaleinngåelse – artikkel 4

6.1 1994-direktivet og gjeldende rett

Direktivet fra 1994 pålegger den næringsdrivende plikt til å utlevere et dokument med nærmere bestemte opplysninger til de som ber om det. Hvilke opplysninger det dreier seg om følger av artikkel 3 nr. 1 og en opplisting i vedlegget til direktivet. Det dreier seg om opplysninger om den næringsdrivende, eiendommen, prisen etc.

Dersom anlegget er under oppføring, er det en del tilleggspunkter som det skal opplyses om, herunder om hvor langt byggearbeidet er kommet og en rimelig vurdering av når eiendommen kan ferdigstilles. I tillegg skal det informeres om hvor man kan få ytterligere opplysninger. Opplysningene som skal finnes i dokumentet, skal videre utgjøre en integrert del av avtalen, jf. artikkel 3 nr. 2. Mislighold av opplysningsplikten sanksjoneres ved at angrefristen forlenges.

Tidspartloven §§ 6 og 7 inneholder en liste med opplysningene som kreves etter direktivet. I tillegg er det tatt inn noen punkter som ikke har bakgrunn i direktivet, bl.a. den alminnelige regelen etter norsk kontraktsrett om at selgeren har plikt til å gi alle opplysninger som avtaleparten har grunn til å regne med å få, jf. § 6 bokstav q. Et dokument med alle opplysningene skal leveres til forbrukeren dersom han eller hun ber om opplysninger om tidsparten. Loven sier videre i § 9 at dokumentet er en del av avtalen som inngås, og stiller krav til hvilket språk som skal brukes.

6.2 Direktivet fra 2009

Direktivet fra 2009 artikkel 4 pålegger den næringsdrivende å gi forbrukerne opplysninger om den relevante avtaletypen før avtaleinngåelse. Bestemmelsen gjelder alle avtaletypene som omfattes av direktivet. Nytt i forhold til det tidligere direktivet er at det skal brukes standardopplysningsskjemaer i henhold til vedlegg I til IV i direktivet. Skjemaene skal brukes for henholdsvis avtaler om deltidsbruksrett (vedlegg I), langtidsferieprodukter (vedlegg II), videresalg (vedlegg III) og bytte (vedlegg IV). Hvert vedlegg er delt opp i tre deler. Den første delen gjelder informasjon som er spesifikk for den avtalen forbrukeren inngår og informasjonen skal fylles ut av den næringsdrivende. Den andre delen er standardisert informasjon om forbrukerens rettigheter etter direktivet. Den tredje delen lister opp en del opplysninger som også kan gis i brosjyrer og lignende.

I fortalen punkt 10 står det at forbrukerne bør kunne velge hvilket språk de ønsker å motta forhåndsopplysningene på, uten at den næringsdrivende kan motsette seg dette. I artikkel 4 nr. 3 fastsettes språkkravene, jf. punkt 6.3 nedenfor.

6.3 Departementets vurderinger

I hovedsak er det samme informasjon som skal gis etter det gamle og nye direktivet. Det nye direktivet skiller seg fra det gamle ved at kravene til hvilke opplysninger som skal gis er uttømmende siden direktivet bygger på totalharmonisering, og ved at det er bestemt i hvilken form opplysningene skal gis, dvs. i standardskjemaer som er fastsatt i direktivet.

Standardskjemaene er lite egnet for å inntas i lovtekst. Slik departementet ser det, er det likevel nødvendig å gjengi hovedtrekkene i hva det skal opplyses om i loven, jf. legalitetsprinsippet, dvs. at det å pålegge borgerne plikter krever lovhjemmel (hvis det ikke finnes annet grunnlag). Departementet foreslår derfor at lovteksten angir rammene for opplysningsplikten, mens de ulike opplysningsskjemaene som skal brukes blir fastsatt i forskrift som spesifiserer opplysningsplikten mer i detalj.

Videre foreslås det at reglene om valg av språk tas inn i selve loven. Opplysningene skal gis på språket eller ett av språkene i landet hvor forbrukeren er bosatt eller er statsborger, etter forbrukerens valg, forutsatt at det er tale om et av de offisielle språkene i det euroepiske Fellesskapet, jf. artikkel 4 nr. 3. Det betyr for eksempel at en fransk statsborger som er bosatt i Norge, kan velge mellom å få opplysningene på fransk og norsk i Norge. Selv om direktivet bygger på totalharmonisering, foreslår departementet å foreta en EØS-tilpasning ved å skrive ”offisielt språk etter EØS-avtalen” i stedet for ”Fellesskapet offisielle språk”, som det står i direktivet. Dermed omfattes de offisielle EU-språkene (for tiden 23 språk) samt norsk og islandsk. Forskjellen kommer på spissen når en islandsk statsborger skal inngå en timehare-avtale i Norge. Islandsk er ikke et offisielt EU-språk, men bør i denne sammenheng likevel likestilles med disse, slik at en islandsk statsborger bosatt i Norge kan velge mellom å få opplysningene på norsk eller islandsk. Dette kan også begrunnes ut fra selve EØS-avtalen. Etter innledningen til vedlegg XIX Forbrukervern til EØS-avtalen, hvor det nye timeshare-direktivet er innlemmet, gjelder protokoll 1 til EØS-avtalen punkt 10, som henviser til at unionens offisielle språk skal likestilles med avtalepartenes (herunder Norges og Islands) offisielle språk i EØS-sammenheng.

Det vises til lovutkastet § 5 og merknadene til bestemmelsen.