2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Timeshare (deltidsbruksrett)
Lovforslaget omfatter ”timeshare” og liknende produkter. I den norske oversettelsen av direktivet er begrepet ”deltidsbruksrett” brukt. I gjeldende lov er ”tidspart” brukt. Det engelske begrepet ”timeshare” er godt kjent i Norge selv om det ikke er et norsk ord, og ”tidspart”, ”deltidsbruksrett” og ”timeshare” vil derfor bli brukt om hverandre i det følgende som synonymer.
Timeshare kjennetegnes ved at bruksretten til et objekt deles i tid, slik at ulike personer bruker objektet i ulike perioder av året. Det vanligste er at kjøp av en deltidsbruksrett gir kjøperen rett til å bo i en fritidsbolig i en avgrenset tid av året. Ved kjøpet avtales det f.eks. at bruksretten skal gjelde en eller flere uker hvert år i et visst antall år fremover, eller for all fremtid så lenge anlegget består. Det er mange måter å organisere timeshare-ordninger på, jf. Ot.prp. nr. 43 (1996-1997) side 10-13 for en nærmere redegjørelse.
I Europa er deltidsbruksrett i stor grad knyttet til ferieanlegg i syden, men det er også anlegg i storbyer og på vintersportssteder. Da gjeldende tidspartlov ble forberedt, ble det opplyst at det kun er fire tidspartanlegg i Norge. I Europa er Spania (herunder Kanariøyene) landet med flest tidspartanlegg, med ca. 35 % av de ca. 1500 timeshare-anleggene i Europa. Det har vært noen norske foretak som har drevet salg i Norge av tidsparter i utlandet, men det ble opplyst under lovforberedelsen i 1996-97 at disse da hadde avviklet. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har ansvaret for den gjeldende tidspartloven, men har mottatt ytterst få henvendelser om denne loven. I høringen bad departementet om tilbakemelding fra høringsinstansene om omfanget av timeshare-virksomhet i Norge. Ingen har kommentert dette, bortsett fra å vise til at det ikke er en organisert bransje i Norge i dag. De to store bytteorganisasjonene RCI og Interval har til sammen fire timeshare-anlegg i Norge som medlemmer. Finanstilsynet uttaler i høringen at de ikke er kjent med at norske eiendomsmeglingsforetak bistår ved omsetning eller leie av timeshare-andeler. Departementet antar etter dette at det ikke er noen stor timeshare-bransje i Norge og at norske forbrukere først og fremst støter på timeshare og lignende produkter i utlandet.
2.2 Timeshare-direktivet av 1994
Ideen om timeshare oppstod i Europa på midten av 1960-tallet, og bransjen vokste kraftig på 70 og 80-tallet. Etter hvert fikk bransjen ord på seg for å ha mange useriøse aktører, og det var store forbrukerproblemer i det indre markedet på dette området.
Hovedproblemene gikk på utilstrekkelig informasjon, aggressiv markedsføring og urimelige kontrakter. Det er nærmere redegjort for forbrukerproblemene i Ot.prp. nr. 43 (1996-97) side 14-16.
På denne bakgrunn ble det i EU vedtatt et direktiv, Europaparlaments- og rådsdirektiv 94/47/EF av 26. oktober 1994 om beskyttelse av kjøperen i forbindelse med visse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett til fast eiendom (timeshareavtaler).
Direktivet inneholder bl.a. bestemmelser om:
krav om informasjon som skal gis før avtaleinngåelse, ved markedsføring, prospekter o.l.
krav til innholdet i avtalevilkårene (bl.a. opplysninger om partene, rettighetene, boligen, tidsperioder, pris og kostnader) og krav til hvilke språk avtalen skal foreligge på
en ubetinget rett for forbrukeren til å gå fra avtalen i 10 dager etter avtaleinngåelsen
rett for forbrukeren til å gå fra/heve avtalen i inntil tre måneder og 10 dager, dersom avtalen ikke inneholder nærmere angitte opplysninger
forbud mot betaling før angrefristen er utløpt
at visse tilknyttede kredittavtaler skal heves dersom forbrukeren går fra selve tidspartavtalen.
Direktivet fra 1994 åpner for at hvert enkelt medlemsland innfører regler som gir forbrukerne bedre beskyttelse enn det som følger av direktivet. I den norske tidspartloven er denne muligheten brukt på noen punkter.
Direktivet er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett gjennom lov 13. juni 1997 nr. 37 om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven). Forarbeidene til loven er Ot.prp. nr. 43 (1996-97).
2.3 Timeshare-direktivet av 2009
Etter vedtagelsen av timehare-direktivet av 1994 utviklet bransjen seg, og nye ferieprodukter kom på markedet. Disse nye ferieproduktene, og visse transaksjoner knyttet til timehare, for eksempel avtaler om videresalg og bytte, er ikke omfattet av direktivet fra 1994. Dette har medført problemer med omgåelser, som både har gitt opphav til konkurransevridning og forbrukerproblemer.
Kun avtaler med varighet på minst tre år, dvs. 36 måneder, omfattes av 1994-direktivet. For å omgå direktivet har det eksempelvis blitt laget avtaler med en varighet på 35 måneder. På denne måten unngås opplysningsplikten, det er ikke noe forbud mot forskuddsbetaling, og forbrukerne får ikke angrerett.
På denne bakgrunn ble direktivet fra 1994 erstattet med et nytt og ajourført direktiv, Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/122/EF av 14. januar 2009 om forbrukervern med hensyn til visse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg og bytte.
Både for å gi forbrukerne bedre beskyttelse og for å verne de seriøse næringsdrivende mot useriøse konkurrenter, ble det nye direktivet gitt et vesentlig større virkeområde enn det gamle. Dette innebærer blant annet at næringsdrivende pålegges opplysningsplikt og at forbrukerne får angrerett i større grad enn til nå.
I motsetning til timeshare-direktivet fra 1994 bygger det nye direktivet på prinsippet om totalharmonisering. Dette innebærer at man innenfor direktivets virkeområde ikke kan ha nasjonale regler som avviker fra direktivets, jf. fortalen punkt 3. Et av formålene med å gi et nytt direktiv var å fjerne ulikhetene i de ulike landenes lovgivning, slik at næringslivet og forbrukere får ett felles regelverk å forholde seg til, uavhengig av hvilket lands regler som gjelder for den enkelte avtalen.
De viktigste endringene i det nye direktivet er:
Virkeområdet utvides; for eksempel omfattes nå også timeshare-avtaler for mindre enn tre år, langtidsferieprodukter, samt videresalg og bytte.
Oppdaterte og utvidede informasjonskrav skal sikre at forbrukeren treffer et informert valg. Det innføres obligatoriske standard opplysningsskjemaer hvor kort og lettfattelig sammendrag av nøkkelinformasjon fremgår.
Forbrukeren kan velge mellom alle EU/EØS-språkene for forhåndsinformasjonen den næringsdrivende plikter å gi, og for selve kontrakten.
Obligatorisk informasjon i form av et angreskjema, hvor det opplyses om forbrukernes rettigheter og som kan benyttes til å fragå avtalen. I dag er det ikke krav om angreskjema.
14 dagers ubetinget angrerett, eller opptil ett år og 14 dager dersom forbrukeren ikke har mottatt angreskjema. I dag er det 10 dagers ubetinget angrerett, eller opptil tre måneder og 10 dager dersom avtalen ved undertegning ikke inneholder alle opplysninger som kreves etter loven.
Klarere forbud mot forskuddsbetaling.
Forbud mot betaling for videresalgstjenester før salget faktisk finner sted eller avtalen om videresalg opphører på annen måte.
For langtidsferieprodukter er det innført forbud mot store engangsbetalinger. I stedet skal betalingen skje i like store årlige avdrag, med tilhørende mulighet til å trekke seg fra avtalen hvert år.
Gjennomføring av direktivet vil nødvendiggjøre endringer i det norske regelverket. De fleste endringene vil styrke forbrukernes rettigheter.
Medlemslandene i EU hadde frist for gjennomføring av direktivet i nasjonal rett 23. februar 2011.
Ved EØS-komiteens beslutning nr. 86/2009 av 3. juli 2009 ble EØS-avtalen endret for å innlemme det nye direktivet. Beslutningen ble tatt med forbehold om Stortingets samtykke, som ble gitt 10. desember 2009, jf. Prop. 38 S (2009-2010) og Innst. 113 S (2009-2010). Direktivet trådte i kraft for EØS/EFTA-landene den 1. november 2011, og den formelle gjennomføringsfristen var samme dato.
2.4 Høring
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sendte forslag til gjennomføring av direktivet på alminnelig høring den 1. mars 2011 med høringsfrist 1. juni 2011.
Følgende fikk høringsnotatet til uttalelse:
Finansdepartementet
Justisdepartementet
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Samferdselsdepartementet
Finanstilsynet
Forbruker Europa
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Den Norske Turistforening
Eiendomsmeglerforetakenes Forening
Finansnæringens Fellesorganisasjon
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Norges Eiendomsmeglerforbund
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Reisegarantifondet
Av disse har følgende uttalt seg om realiteten i forslaget:
Finanstilsynet
Justisdepartementet
Forbruker Europa
Forbrukerombudet
Følgende har svart og meddelt at de ikke har merknader eller at de ikke ønsker å uttale seg:
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Samferdselsdepartementet
Eiendomsmeglerforetakenes forening
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Norges Eiendomsmeglerforbund uttaler at de er positive til at det kommer en ny lov om tidsparter, langtidsferieprodukter mv. som ivaretar forbrukerne på en god måte, og har ingen merknader til høringsnotatet.
2.5 Gjennomføringen i andre nordiske land
Den danske regjeringen fremsatte lovforslag nr. L 85 den 30. november 2010 om lov om forbrukeravtaler om bruksret til logi på timesharebasis og om længrevarende ferieprodukter m.v. Forslaget ble vedtatt uten endringer av Folketinget den 10. februar 2011, og loven trådte i kraft den 23. februar 2011.
I Finland ble en proposisjon (RP 220/2010 rd) med forslag til gjennomføring av direktivet overlevert til Riksdagen den 29. oktober 2010. Forslaget ble vedtatt av Riksdagen uten endringer og lovendringene trådte i kraft den 15. juni 2011. I Finland ble direktivet gjennomført i konsumentskyddslagen, hovedsakelig i 10. kapittel om tidsdelat boende och långfristiga semesterprodukter.
I Sverige overleverte regjeringen en proposisjon (2010/11:85) til Riksdagen den 17. mars 2011 med forslag til lag om konsumentskydd vid avtal om tidsdelat boende eller långfristig semesterprodukt. Loven ble vedtatt av Riksdagen uten endringer den 15. juni 2011, og trådte i kraft den 1. august 2011.
Island tar sikte på å fremmegge lovforslag som gjennomfører direktivet for Alltinget i januar 2012, og det forventes at lovforslag kan vedtas sommeren 2012.