3 Gjennomføring av direktivet i norsk rett

3.1 Generelt om gjennomføring av direktivet

EU-direktiver skal gjennomføres i nasjonal rett på en slik måte at formålet med direktivet oppnås. Det er i utgangspunktet opp til medlemslandene hvordan dette gjøres. I motsetning til forordninger, er det ikke noe krav om at rettsakten gjennomføres ord for ord. Ved gjennomføring av EØS-regelverk, som ved annet regelverk, er det viktig å tilstrebe klarhet for å skape forutberegnelighet for brukerne av loven. EFTAs overvåkningsorgan (ESA) vil også stille visse krav til at gjennomføringen av direktivet er synbar og kan etterprøves.

Det nye timeshare-direktivet bygger på totalharmonisering. Dette taler for at man ved den nasjonale gjennomføringen legger seg nært opp til ordlyden i direktivet. Dette gjelder spesielt begrepene som er viktige for å definere lovens virkeområde.

I siste instans er det EU-domstolen som avgjør tolkningen av EU-retten, herunder det nye timesharedirektivet. Avgjørelsene i EU-domstolen er ikke bindende for Norge, men i praksis vil EFTA-domstolen legge stor vekt på avgjørelser i EU-domstolen i tilsvarende saker.

3.2 Endringer av tidspartloven eller ny lov?

Det følger av Justisdepartementets veiledning om lov- og forskriftsarbeid ”Lovteknikk og lovforberedelse” punkt 5.6.2 at når en lov skal endres, bør det overveies om dette best gjøres ved en endringslov eller ved en ny lov som avløser den gjeldende loven. Den siste fremgangsmåten bør vanligvis velges

• når endringene har vesentlig omfang, og særlig dersom endringene har prinsipiell betydning.

• Når det i tillegg til de primære endringene er behov for å revidere store deler av lovteksten også på andre punkter, f.eks. på grunn av annen lovgivning eller nyere praksis, eller når det er behov for å endre språk og systematikk i loven.

• Dersom det er nødvendig å omnummerere paragrafene i store deler av loven.

I høringsnotatet anførte departementet at det er mest hensiktsmessig å utforme en ny lov. Det nye direktivet har bestemmelser som kan innpasses i dagens lov, som er inndelt i kapitler som omhandler alminnelige bestemmelser, selgerens opplysningsplikt, innholdet i tidspartsavtalen, angrerett etc. Det nye direktivet har imidlertid et mye videre virkeområde enn det tidligere, og ved gjennomføringen er det viktigere enn før å holde seg nært opp til direktivets ordlyd. Det ville medføre relativt omfattende endringer i dagens lov for å gjennomføre direktivet.

Av høringsinstansene er det kun Justisdepartementet som uttaler seg om dette. Justisdepartementet støtter forslaget om å gjennomføre endringene i form av en ny lov.

Departementet opprettholder etter dette forslaget om å gjennomføre direktivet i en ny lov. Dette er også løsningen i Danmark og Sverige, jf. punkt 2.5. Island tar også sikte på å gjennomføre direktivet i en ny lov.

3.3 Lovens tittel

Den gjeldende loven har tittelen ”Lov om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven)”. I høringsnotatet ble loven foreløpig benevnt som ”Lov om tidsparter, langtidsferieprodukter mv.”

Etter en fornyet vurdering foreslår departementet at den nye loven gis tittelen ”Lov om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv.”. Se også punkt 4.2 om begrepet ”deltidsbruksrett”.