4 Avtaler som omfattes av direktivet – artikkel 1

4.1 Avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere

I likhet med dagens lov gjelder det nye direktivet avtaler inngått mellom forbrukere og næringsdrivende, jf. artikkel 1 nr. 2.

I gjeldende lov er ”forbruker” definert som ”fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet”, jf. § 2 bokstav d. Definisjonen er i tråd med definisjonen som gjennomgående er brukt i norsk lovgivning, bl.a. i forbrukerkjøpsloven. Den skiller seg likevel fra forbrukerdefinisjonen som er brukt i EU-direktiver, herunder det nye timeshare-direktivet, ved at det ikke inneholder noe ”hovedsakelig”-kriterium. I 2009-direktivet er følgende forbrukerdefinisjon brukt i artikkel 2 nr. 1 bokstav f:

”en fysisk person som opptrer for formål som er utenfor vedkommendes nærings-, forretnings-, håndverks- eller yrkesvirksomhet.”

Etter dagens lovtekst er det klart at forbrukervernet gjelder selv om en mindre del av kjøpet relaterer seg til andre formål enn private, f.eks. yrkesformål. En kan for eksempel se for seg at kjøperen bruker 10 % av tiden på timeshare-anlegget til forfattervirksomhet eller til å arrangere tilstelninger for forretningsforbindelser. At kjøperen dermed ikke skulle være omfattet av forbrukervernet synes ikke rimelig. Spørsmålet om avtaler med delt formål kan falle innenfor forbrukerbegrepet er ikke avklart i EU-retten, fordi EU-domstolen ikke har tatt stilling til spørsmålet. Departementet mener at reelle hensyn, samt hensynet til ensartet begrepsbruk i forbrukerlovgivningen, tilsier at det tas inn et ”hovedsakelig”-kriterium i den nye timeshare-loven, jf. lovforslaget § 2 bokstav f. Også i Danmark, Finland og Sverige har man et slikt ”hovedsakelig”-kriterium i forbrukerdefinisjonene i de respektive lovene som gjennomfører direktivet.

4.2 Avtaler om deltidsbruksrett (timeshare-avtaler)

1994-direktivet gjelder avtaler om deltidsbruksrett til fast eiendom, og hovedinnholdet i definisjonen er følgende elementer:

• avtaler som inngås for minst tre år

• gjelder fast eiendom

• bruksretten gjelder for minst en uke i året

• krav om en samlet pris.

Tidspartloven gjelder salg av tidsparter i fritidsbolig. Tidspart er definert som bruksrett i avgrensete tidsrom av året for en periode på minst tre år. Virkeområdet til tidspartloven er større enn minstekravene i 1994-direktivet, ved at definisjonen av en tidspart ikke inneholder noen krav om bruksrett for minst en uke i året. Loven inneholder heller ikke noe krav om samlet pris.

Direktivet fra 2009 gjelder for det første for ”avtale om deltidsbruksrett”, som er definert i artikkel 2 nr. 1 bokstav a:

”en avtale av mer enn ett års varighet, som gir en forbruker, mot et vederlag, rett til å benytte én eller flere innkvarteringer i flere enn én bruksperiode.”

Direktivet omfatter dermed avtaler som varer mer enn ett år, mot tidligere tre år. Også avtaler som varer kortere enn ett år vil kunne anses som timeshare-avtaler, dersom avtalen inneholder en klausul som muliggjør at avtalen fornyes eller forlenges ved forbrukerens stilltiende samtykke, jf. artikkel 2 nr. 2.

Det er ikke lenger et krav at bruksretten har tilknytning til fast eiendom. Blant annet omfattes bruksrett til campingvogner, husbåter eller lugarer på cruise-skip. Det ligger likevel i direktivets ordlyd ”innkvartering” at avtaleobjektet må være ment for overnatting, slik at langtidsavtaler om for eksempel bruk av ”badehus” på strand faller utenom. Det samme gjelder avtaler om fast oppstillingsplass på en campingplass, så lenge forbrukeren bruker sin egen bobil/campingvogn.

Det er heller ikke noe krav om at bruksretten skal gjelde minst en uke i året, som i 1994-direktivet. Nå er det kun tale om flere enn én ”bruksperiode”. Kravet om flere bruksperioder er ment å skille avtalen fra vanlige leiekontrakter, ettersom sistnevnte gjelder én sammenhengende periode, jf. fortalen nr. 6.

I de norske oversettelsene av både det nye og gamle timeshare-direktivet er ”deltidsbruksrett” brukt som betegnelse for timeshare. I gjeldende lov, falt man, etter bl.a. å ha konferert med Norsk språkråd, ned på å bruke betegnelsen ”tidspart”. Etter en fornyet vurdering er departementet kommet til at ”deltidsbruksrett” er et bedre uttrykk enn ”tidspart”, og foreslår å ta inn en definisjon av ”avtale om deltidsbruksrett” i den nye loven som tilsvarer direktivets, jf. forslag til § 2 bokstav a.

4.3 Avtaler om langtidsferieprodukter

Direktivet gjelder videre for ”avtale om langtidsferieprodukt”, som er definert i artikkel 2 nr. 1 bokstav b:

”en avtale av over ett års varighet som gir en forbruker, mot et vederlag, hovedsakelig retten til å få rabatter eller andre fordeler i forbindelse med innkvartering, alene eller sammen med reise eller andre tjenester.”

Dette er nytt sammenlignet med det tidligere direktivet. Det følger av fortalen punkt 7 at vanlige lojalitetsordninger som gir rabatt på fremtidige opphold på hoteller i en hotellkjede ikke omfattes, siden medlemskap i ordningen ikke oppnås mot vederlag, eller det vederlag forbrukeren betaler ikke hovedsakelig er for å oppnå rabatter eller andre fordeler i forbindelse med innkvartering.

Det som omfattes er ”ferieklubber” og liknende, der forbrukeren på forhånd betaler et beløp for å få tilgang til en bookingstjeneste som gir tilgang til hoteller og andre ferieprodukter til rabatterte priser. Til forskjell fra timeshare-avtaler eller avtaler om pakkereiser, gir ikke dette rett til et spesifisert ferieprodukt. Forbrukere forespeiles gjerne billigere reise og opphold enn det pakkereiseselskapene kan tilby. For eksempel betaler forbrukerne et beløp for medlemskap eller lignende som i realiteten kun innebærer at de får et passord til en internettside for bestilling av hotell og ferieboliger. Det gis ofte løfter om store rabatter på leie av ferieboliger og hotellopphold, evt. også flybilletter og leiebil.

Direktivets bestemmelser om opplysningsplikt, krav til avtalens innhold, angrerett og forbud mot forskuddbetaling gjelder i hovedsak for avtaler om langtidsferieprodukter på lik linje med timehare-avtaler.

Også avtaler som varer kortere enn ett år vil kunne anses som avtaler om langtidsferieprodukter, dersom avtalen inneholder en klausul som muliggjør at avtalen fornyes eller forlenges ved forbrukerens stilltiende samtykke, jf. direktivet artikkel 2. nr. 2.

Ferie-, reiseklubber og liknende kan være konstruert på en rekke ulike måter, og det kan oppstå vanskelige grensedragninger mellom hva som omfattes og ikke. Grensedragningen vil måtte skje i praksis, herunder på bakgrunn av EU-domstolens praksis. Departementet foreslår å ta inn en definisjon av avtale om langtidsferieprodukt i loven som tilsvarer direktivets definisjon og viser til forslaget § 2 bokstav b.

4.4 Avtaler om videresalg og bytte

Direktivet inneholder også bestemmelser om videresalgsavtaler, jf. definisjonen i artikkel 2 nr. 1 bokstav c. Dette er avtaler der en næringsdrivende mot et vederlag bistår en forbruker med å selge eller kjøpe en timeshare-avtale eller en avtale om et langtidsferieprodukt. Direktivet fra 1994 omfatter ikke slike avtaler.

Direktivet regulerer dessuten bytteavtaler som er definert i artikkel 2 nr. 1 bokstav d. Dette er avtaler der forbrukeren betaler for å være med i en bytteordning som gir tilgang til innkvartering eller andre tjenester i bytte mot at andre personer midlertidig får dra nytte av rettighetene som forbrukerens deltidsbruksrett gir.

Medlemskap i bytteorganisasjoner gir timeshare-eierne mulighet til å bytte til andre boliger andre steder, noe som ofte fremholdes som et argument for å inngå timeshare-avtaler. Virksomhetene som tilbyr bytteordningene eier eller driver ikke timeshare-anleggene, men anlegg kan be om å få være tilknyttet ordningen. Bytteselskapet rangerer anleggene og tidsperiodene/ukene, eventuelt ved omregning i poeng og tilbyr timeshare-eiere å bytte sine uker og anlegg mot bruk i andre perioder på samme eller andre anlegg med tilsvarende verdi. Timeshare-eierne kan også spare eller kjøpe poeng for å eksempelvis få tilgang til et bedre anlegg enn det deres egen timeshare gir tilgang til. Forbrukerne betaler en avgift for å få være med i ordningen i tillegg til et gebyr når byttemuligheten blir brukt. Avtaler om bytte av timeshare-rettigheter er ikke omfattet av 1994-direktivet.

Erfaring har vist at det har vært en del forbrukerproblemer ved avtaler om videresalg og bytte, bl.a. vedrørende markedsføring og priser. Muligheten til å bytte til anlegg overalt i verden fremheves ofte i markedsføringen, mens det ofte er mer sparsomt med informasjon om at bytte forutsetter medlemskap i en bytteklubb med årlig avgift, at det kreves avgifter for det enkelte bytte og noen ganger lokale avgifter i tillegg. Det nye direktivet omfatter slike avtaler, og gir forbrukervern bl.a. i form av opplysningsplikt og angrerett.

Departementet foreslår å ta inn i den nye loven definisjoner av avtaler om videresalg og bytte i samsvar med direktivet, jf. forslaget § 2 bokstav c og d.