13 Direktivets ufravikelighet og anvendelse i internasjonale saker – artikkel 12

13.1 Direktivene og gjeldende rett

Både det gamle direktivet (artikkel 8) og det nye direktivet (artikkel 12 nr. 1) har bestemmelser om at den nasjonale lovgivningen som gjennomfører direktivet ikke skal kunne fravikes til skade for forbrukeren. Det betyr at eventuelle avtalevilkår som setter forbrukeren i en dårligere situasjon enn etter loven, ikke kan gjøres gjeldende. Tilsvarende regel er tatt inn i tidspartloven § 3 om lovens ufravikelighet.

Avtaler om timeshare og lignende har ofte tilknytning til flere land, og dermed oppstår spørsmål om hvilket lands rett som skal legges til grunn (lovvalg) dersom det oppstår tvister. Verken det gamle eller nye direktivet regulerer lovvalget som sådan, men har regler som skal hindre omgåelse av regelverket ved klausuler i avtalen som medfører at fremmed rett utenfor EØS-området gis anvendelse.

Direktivet fra 1994 artikkel 9 har bestemmelser som skal sikre at forbrukeren ikke skal fratas minimumsbeskyttelsen som direktivet foreskriver, forutsatt at tidspartavtalen gjelder en eiendom som ligger innenfor EØS-området. En slik bestemmelse er tatt inn i tidspartloven § 5 om lovvalg utenfor EØS-området. Bestemmelsen innebærer at lovvalgsklausuler som sier at loven i et land utenfor EØS-området skal anvendes, ikke kan gjøres gjeldende dersom det betyr at forbrukeren dermed får en dårligere beskyttelse.

Direktivet fra 2009 artikkel 12 nr. 2 inneholder en tilsvarende bestemmelse om at forbrukere ikke skal fratas vernet etter direktivet ved lovvalg utenfor EØS-området.

Internasjonal privatrett fastsetter reglene om jurisdiksjon og lovvalg. Norske domstoler vil legge de norske reglene om internasjonal privatrett til grunn, på samme måte som utenlandske domstoler vil legge sine nasjonale regler til grunn. Det første spørsmålet en må ta stilling til i saker som har tilnytning til flere stater, er i hvilket land en sak kan reises. I norsk rett er reglene for internasjonale verneting regulert i tvisteloven § 4-3 og Luganokonvensjonen 2007 som gjelder som norsk lov, jf. tvisteloven § 4-8. Luganokonvensjonen 2007 tilsvarer Brussel I-forordningen (forordning 44/2001), som gjelder innen EU. Timeshare-direktivet av 2009 viser i fortalen til at forordning 44/2001 gjelder for hvilke domstoler som har domsmyndighet.

Når det gjelder lovvalg, gjelder innen EU forordning nr. 593/2008 om lovvalg for kontraktsforpliktelser, den såkalte Rom I-forordningen. I hovedtrekk kan forbrukere forholde seg til hjemlandets rett, jf. Rom I artikkel 6. Selv om det åpnes for at partene selv kan velge hvilket lands lov som skal gjelde, kan dette ikke frata forbrukeren rettigheter etter ufravikelig lovgivning i hjemlandet. Rom I-forordningen er ikke del av EØS-avtalen, og Norge har ikke lovfestet lovvalgsregler som får anvendelse på timehare-avtaler og liknende. I norsk rettsteori og –praksis har det vært formulert et prinsipp om at en må foreta en konkret og skjønnmessig vurdering av hvilket land saken har sin nærmeste eller sterkeste tilknytning til, den såkalte Irma-Mignon-formelen. Det er imidlertid grunn til å tro at norske domstoler også vil se hen til løsningene i Rom I når konkrete saker skal løses. Siden det nye timehare-direktivet bygger på totalharmonisering, skal de materielle reglene i prinsippet være de samme i hele EØS-området. Det innebærer at norske forbrukere vil ha de samme rettighetene etter norsk lov som etter for eksempel spansk lovgivning. Slik sett bør det ikke ha betydning for norske forbrukere hvilket EØS-lands rett som legges til grunn når det gjelder forhold som er regulert av direktivet. Forutsetningen er at direktivet er korrekt implementert i de ulike EØS-land.

Den nåværende tidspartloven § 4 annet ledd har en særlig bestemmelse om at forbrukeren ikke kan vedta annet verneting enn de lovbestemte, med unntak av sitt hjemting. Bestemmelsen tar sikte på å beskytte forbrukeren mot at selgeren tar inn vernetingsklausuler i avtalen som er til ugunst for forbrukeren, f.eks. at søksmål bare kan reises på Gibraltar eller Isle of Man.

13.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre artikkel 12 nr. 1 i utkast til § 3. Dette er en videreføring av tidspartloven § 3.

Artikkel 12 nr. 2 ble foreslått inntatt i utkastet § 4, som i hovedsak innebærer en videreføring av tidspartloven § 5. Dette vil sikre at forbrukere ikke gis dårligere beskyttelse enn i direktivet ved avtaleklausuler om at tvister skal løses etter utenlandsk rett utenfor EØS-området. I den grad den norske loven gir forbrukeren bedre beskyttelse, skal den norske loven komme til anvendelse i stedet for utenlandsk rett i slike tilfeller.

Når det gjelder lovvalg i markedsrettslig sammenheng, forutsatte departementet at det avgjørende vil være om næringsdrivende retter sin virksomhet (handlinger og vilkår) mot norske forbrukere, jf. prinsippene i markedsføringsloven § 4.

Departementet uttrykte tvil om det er behov for å videreføre særbestemmelsen i tidspartloven § 4 annet ledd om at forbrukeren ikke kan vedta annet verneting enn de lovbestemte, med unntak av sitt hjemting. Luganokonvensjonen 2007 kapittel II avsnitt 4 har et eget kapittel om verneting i saker om forbrukerkontrakter. Videre vil vernetingsklausuler som virker urimelige kunne forbys etter markedsføringsloven § 22 og/eller settes til side etter avtaleloven § 36, jf. § 37. Departementets forslag etter en foreløpig vurdering var at tidspartloven § 4 annet ledd ikke videreføres, men departementet bad om høringsinstansenes syn på dette.

Forbruker Europa uttaler:

”Direktivet bygger på totalharmonisering slik at EFTA-statene ikke kan beholde eller innføre bestemmelser som avviker fra direktivet. Rettstilstanden vil derfor være harmonisert innen EØS-området. Spørsmål om lovvalg innen EØS er derfor unødvendig.

Når det gjelder verneting henviser direktivets fortaler til at forordning 44/2001 kommer til anvendelse for hvilke domstoler som har domsmyndighet. I Norge er det Luganokonvensjonen (som tilsvarer forordning 44/2001), som kommer til anvendelse. Med rette understreker departementet at vernetingsklausuler i forbrukeravtaler som virker urimelige kan forbys og tilsidesettes etter enten markedsføringsloven eller avtaleloven § 37. På bakgrunn av dette er Forbruker Europa av den oppfatning at det ikke er behov for å videreføre tidspartloven § 4.”

Forbrukerombudet har følgende merknader:

”4.1 Lovvalgsregler

Når det gjelder hvilke lovvalgsregler som kommer til anvendelse på en tvist under direktivet, legger departementet til grunn i sitt høringsnotat at norske domstoler etter omstendighetene vil se hen til Rom I-forordningen når slike konkrete saker skal løses.

I motsetning til de fleste andre europeiske land har ikke Norge ratifisert og implementert reglene i Rom I-forordningen. Norsk rett på dette området er i det vesentlige ulovfestet og man har heller ikke lovfestede lovvalgsregler som får anvendelse på avtaletypene som reguleres av direktivet. Ulovfestede lovvalgsregler om norsk internasjonal privatrett tilsier ikke nødvendigvis en løsning der forbrukere ikke kan fratas rettigheter som er ufravikelige i hjemlandet, som etter Rom I artikkel 6.

Spørsmålet om lovvalg på dette området er uavklart som følge av at Norge ikke har ratifisert og implementert reglene i Rom-konvensjonene, noe som igjen skaper usikkerhet for norske forbrukere. Usikkerheten rundt denne typen spørsmål viser nok en gang behovet for å avklare rettssituasjonen på dette området. Jeg er derfor av den oppfatning at man snarest mulig bør tiltre Rom I forordningen og implementere lovvalgsreglene for forbrukerkontrakter i Norge for å avklare den uklare rettssituasjonen man i dag har på dette området.

4.2 Verneting

Departementet viser i høringsnotatet til at man er i tvil om behovet for å videreføre bestemmelsen som følger av dagens tidspartlov § 4 annet ledd, om at forbrukeren ikke kan vedta annet verneting enn de lovbestemte, med unntak av sitt alminnelige verneting.

Tidspartloven er ment for å sikre forbrukernes rettigheter for avtaler innenfor lovens anvendelsesområde. Forbrukere som har en tvist med en selger vil kunne vende seg til lovverket for å sette seg inn i sine rettigheter. Lovfesting av en slik bestemmelse vil kunne gi verdifull informasjon til forbrukere som i sin sak blir møtt med urimelige vernetingsklausuler. Selv om bestemmelsen i seg selv ikke løser problemet for forbrukeren vil den kunne gi en indikasjon på at den næringsdrivende ikke står fritt til å bestemme verneting. En eksplisitt regulering av dette som en forbrukervernregel i den nye tidspartloven vil i tillegg kunne være rettsteknisk kunne være tjenlig når det eventuelt skal sanksjoneres mot urimelige vernetingsklausuler jf. mfl. § 22. Etter mitt syn taler derfor gode grunner for å videreføre bestemmelsen i § 4 annet ledd i dagens tidspartlov.”

13.3 Departementets vurderinger

Til Forbrukerombudets merknader vil departementet vise til at Rom I-forordningen ikke er EØS-relevant, dvs. at Norge ikke kan tiltre den som sådan. Spørsmålet om å eventuelt kodifisere tilsvarende lovvalgsregler må ses i en større sammenheng enn gjennomføringen av det nye timeshare-direktivet.

Høringsinstansene har ulike syn på om tidspartloven § 4 annet ledd om at forbrukeren ikke kan vedta annet verneting enn de lovbestemte, med unntak av sitt hjemting, bør videreføres i den nye loven. Departementet vil, som i høringsnotatet, vise til at Luganokonvensjonen 2007 kapittel II avsnitt 4 har et eget kapittel om verneting i saker om forbrukerkontrakter. Luganokonvensjonen 2007 gjelder som norsk lov i medhold av tvisteloven (lov nr. 90/2005) § 4-8 og teksten er tatt inn etter tvisteloven. Luganokonvensjonen 2007 artikkel 16 nr. 2 bestemmer at ”Den andre kontraktpart kan reise søksmål mot forbrukeren bare ved domstolene i den konvensjonsstat der forbrukeren har sitt bosted”. Videre vil vernetingsklausuler som virker urimelige kunne forbys etter markedsføringsloven § 22 og/eller settes til side etter avtaleloven § 36, jf. § 37. På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget om å ikke videreføre tidspartloven § 4 annet ledd i den nye loven.

Departementet viser ellers til merknadene til lovforslaget §§ 3 og 4.