9 Angreretten

9.1 Angrefristen – artikkel 6

9.1.1 1994-direktivet og gjeldende rett

Direktivet fra 1994 artikkel 5 gir forbrukeren i utgangspunktet 10 dagers angrerett, dvs. rett til å gå fra avtalen uten å oppgi noen grunn. Angrefristen løper fra avtalen blir undertegnet. Hvis selgeren ikke oppfyller opplysningsplikten, begynner ikke angrefristen å løpe før forbrukeren får opplysningene. Angrefristen løper uansett ut senest 3 måneder og 10 dager etter at avtalen eller en midlertidig bindende avtale ble undertegnet. Forbrukere som ønsker å angre, gir selgeren melding om dette. Angrefristen anses overholdt dersom meldingen er sendt innen fristen utløp.

Tidspartloven § 14 gir regler om angreretten som tilsvarer direktivets. I § 15 er det gitt regler om melding om bruk av angrerett og om når angrefristen slutter å løpe.

9.1.2 Direktivet fra 2009 og departementets vurderinger

I direktivet fra 2009 artikkel 6 er angrefristen utvidet fra 10 til 14 dager. Angreretten gjelder både avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg og bytte.

Angrefristen begynner som hovedregel å løpe når avtalen inngås eller forbrukeren mottar avtalen. Dersom foreskreven informasjon ikke gis, eller standard angreskjema ikke gis, begynner angrefristen først å løpe når de manglende opplysningene mottas av forbrukeren.

Hvis standard angreskjema ikke er gitt til forbrukeren, utvides angrefristen til maksimalt ett år og 14 dager fra den dagen angrefristen skulle ha begynt å løpe. Dersom det er andre opplysninger enn angreskjema som mangler, utløper angrefristen tre måneder og 14 dager etter samme tidspunkt.

Artikkel 6 nr. 3 bokstav b angir at medlemslandene skal sørge for også andre hensiktsmessige sanksjoner enn utvidelse av angrefristen for det tilfelle den næringsdrivende ikke oppfyller opplysningsplikten, jf. artikkel 15 om sanksjoner. Departementet mener at Forbrukerombudets sanksjonsmuligheter etter markedsføringsloven oppfyller direktivets krav på dette punkt, jf. også punkt 14 nedenfor.

Det nye direktivet artikkel 6 nr. 5 inneholder også en særregel for bytteavtaler. Hvis en slik avtale inngås sammen med en avtale om deltidsbruksrett gjelder én angrefrist, deltidsbruksrettens, for begge avtalene.

I fortalen punkt 12 står det at Rådsforordning (EØF, Euratom) nr. 1182/71 får anvendelse når det gjelder å fastsette frister mv. Det følger av denne forordningen artikkel 3 nr. 4 at når en frist utløper på en helligdag, lørdag eller søndag, utsettes fristen til den nærmeste hverdag. Det foreslås å ta inn en setning om dette i § 13 annet ledd.

Departementet viser til forslag til § 12 og merknadene til bestemmelsen.

9.2 Betingelser for å bruke angreretten – artikkel 7

Artikkel 7 inneholder regler om utøvelse av angreretten. Forbrukeren må gi beskjed til den næringsdrivende om bruk av angreretten på papir eller et annet varig medium. Forbrukeren kan, men må ikke, bruke det standardiserte angreskjemaet. Hensikten med å fastsette et standardisert angreskjema som skal gis til forbrukeren er å sikre at forbrukeren for korrekt informasjon, men også å forenkle bruken av angreretten for forbrukeren ved at han eller hun kan bruke skjemaet for å meddele bruk av angreretten.

Departementet viser til forslag til § 13 og merknadene til bestemmelsen.

9.3 Virkninger av bruk av angreretten – artikkel 8

Etter 1994-direktivet artikkel 5 nr. 3 kan forbrukerne bare pålegges å betale utgifter knyttet til rettslige handlinger som skal foretas innen angrefristens utløp og som er påløpt i forbindelse med at avtalen er inngått eller fragått. Utgiftene skal være uttrykkelig nevnt i avtalen. Forbrukeren skal ikke betale erstatning hvis angreretten benyttes.

Tidspartloven § 16 slår fast at bruk av angrerett innebærer at partenes plikt til å oppfylle avtalen faller bort. Det mottatte skal tilbakeføres. Verken selgeren eller forbrukeren kan kreve erstatning for sine utgifter i forbindelse med avtaleinngåelsen.

I høringsnotatet foreslo departementet at dersom selgeren har misligholdt opplysningsplikten og angrefristen forlenges som en følge av dette, skal selgeren betale forsinkelsesrente på eventuelle beløp forbrukeren har innbetalt når avtalen fragås. Dette vil være en videreføring av tidspartloven § 16 femte ledd. Departementet fremholdt at dette er en velbegrunnet regel, og som ikke synes å komme i konflikt med direktivet. Departementet foreslo derfor å videreføre en slik regel i utkastet § 14 annet ledd.

Forbruker Europa uttaler til dette:

”Hvis selger forsømmer å orientere forbrukere om angrerett, forlenges angrefristen opptil tre måneder og 14 dager eller ett år og 14 dager. Departementet påpeker at dersom forbrukere benytter seg av angreretten, må selger betale forsinkelsesrenter på det beløpet forbrukeren har innbetalt. Det er sant at forsinkelsesrenter er knyttet til angreretten, men de er først og fremst knyttet til forbud mot forskuddsbetaling så lenge angrerettfristen løper ut. Selgers forpliktelser om å tilbakebetale det innebetalte beløpet, samt forsinkelsesrenter, kunne derfor muligens tas med innen utkast til loven § 9.”

Forbrukerombudet har følgende kommentarer:

”Departementet legger i utkastets opp til å videreføre en bestemmelse om at selger som har misligholdt opplysningsplikten og angrefristen forlenges som følge av dette, skal betale forsinkelsesrente på beløpet forbrukeren har innbetalt. En slik regel følger i dag av tidspartloven § 16. Jeg støtter departementet i at regelen er velbegrunnet ut fra forbrukerhensyn og at det er god grunn til å videreføre bestemmelsen i ny tidspartlov. Jeg er også enig i departementets vurdering av at en slik regel ikke syntes å komme i konflikt med direktivet, da direktivet ikke har tatt sikte på å regulere forholdet.”

Departementet vil vise til at det foreslås et detaljert forbud mot forskuddsbetaling, jf. punkt 10 nedenfor. Direktivet regulerer ikke hva som skjer dersom den næringsdrivende likevel mottar slik betaling, bortsett fra det generelle kravet om passende sanksjoner, jf. artikkel 15. Departementet ser at det kan være en adekvat privatrettslig sanksjon at den næringsdrivende må betale tilbake urettmessig innbetalte beløp med tillegg av forsinkelsesrente, og foreslår en slik bestemmelse i § 9 tredje ledd.

Departementet opprettholder ellers forslaget om at forbrukeren kan kreve forsinkelsesrente på innbetalte beløp når avtalen fragås og angrefristen er forlenget som følge av at den næringsdrivende har misligholdt opplysningsplikten, jf. lovforslaget § 14 annet ledd.

Etter 2009-direktivet artikkel 8 nr. 1 opphører partenes forpliktelser til å gjennomføre avtalen når forbrukeren benytter seg av angreretten. Videre følger det av artikkel 8 nr. 2 at næringsdrivende ikke kan kreve noen form for vederlag eller erstatning av forbrukeren dersom angreretten benyttes.

Departementet viser til lovforslaget § 14 som forslag til gjennomføring av direktivet artikkel 8, samt merknadene til bestemmelsen.