7 Markedsføring – artikkel 3

7.1 1994-direktivet og gjeldende rett

Et hovedproblem med timeshare og lignende produkter, er markedsføringen og salgsmetodene som blir brukt. Som nevnt i punkt 2.2 var dette også bakgrunnen for at det opprinnelige direktivet ble vedtatt. 1994-direktivet artikkel 3 nr. 3 krever at i all reklame for den aktuelle eiendommen skal det opplyses om at forbrukerne kan få et dokument med nærmere bestemte opplysninger (de samme som skal gis før avtaleinngåelsen) og hvor forbrukerne kan få dokumentet. Tidspartloven inneholder en tilsvarende bestemmelse i § 6 siste ledd.

Som svar på strengere regler ble det utviklet tidspartlignende produkter og andre konsepter som falt utenfor definisjonen av timeshare og dermed ikke var omfattet av reglene om opplysningsplikt og angrerett. I 2005 kom det et direktiv som regulerer næringsdrivendes markedsføring overfor forbrukere generelt, direktiv 2005/29/EF om urimelig handelspraksis. Dette direktivet forbyr blant annet aggressiv markedsføring generelt og inneholder i tillegg bestemmelser som retter seg spesifikt mot ulike salgsmetoder som blant annet useriøse timeshare-selgere har vært kjent for å bruke. For eksempel er forbrukere i syden blitt med selgere til markedsføringsarrangementer for timeshare og lignende uten at det er opplyst på forhånd om at det dreier seg om salg av slike produkter. I stedet inviteres forbrukere til arrangementet under påskudd av at de skal hente en gevinst vunnet på skrapelodd som selgeren har gitt dem, delta i en markedsundersøkelse e.l. Det har også vært eksempler på at forbrukere isoleres på slike arrangementer og får inntrykk av at de ikke kan forlate lokalet før avtale er inngått.

Direktivet om urimelig handelspraksis er gjennomført i den norske markedsføringsloven.

7.2 2009-direktivet og departementets vurderinger

I det nye direktivet er det tatt inn bestemmelser om markedsføring som gjelder i tillegg til forbudene mot urimelig, villedende og aggressiv handelspraksis etc. i direktivet om urimelig handelspraksis.

I artikkel 3 nr. 1 stilles det krav om at det i all reklame spesifikt skal opplyses om at opplysningene som skal gis før avtaleinngåelse (standardskjemaene) er tilgjengelige og hvor disse kan fås. En tilsvarende bestemmelse finnes i 1994-direktivet.

Nytt er at hvis man inviterer forbrukere til et markedsførings- eller salgsarrangement, skal invitasjonen klart opplyse om det kommersielle formålet med arrangementet og om arrangementets art, jf. artikkel 3 nr. 2. Markedsføringsloven § 3 første ledd lovfester allerede et generelt prinspipp om at all markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig fremstår som markedsføring. I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at det derfor ikke er behov for eksplisitt å lovfeste artikkel 3 nr. 2 i den nye loven. På den annen side kan pedagogiske hensyn tale for at man gjør det. Departementet bad om høringsinstansenes synspunkter.

Forbrukerombudet uttaler til dette:

”Gode grunner taler etter min mening for å lovfeste dette prinsippet i den nye tidspartloven. Det finnes en lang rekke eksempler på at forbrukere blir lokket inn i timeshare- og langtidsferieklubbavtaler ved å bli lurt til å tro at de har vunnet i et lotteri eller lignende. En eksplisitt regulering vil være med på å klargjøre at prinsippet også særskilt gjelder for denne typen arrangementer.”

Justisdepartementet har følgende merknad:

”Justisdepartementet viser til at det ved utformingen av lovverk i utgangspunktet bør tilstrebes løsninger som motvirker dobbeltreguleringer og et utflytende lovverk. Samtidig vil pedagogiske hensyn og hensynet til en tydelig gjennomføring av direktivet måtte vektlegges. Når det gjelder direktivet artikkel 3, relaterer både nr. 2 og nr. 3 seg til hvilke opplysninger som skal gis forut for og under markedsførings- og salgsarrangementer. Siden direktivet artikkel 3 nr. 3 uansett må gjennomføres i den nye loven, og denne bestemmelsen henger så nært sammen med direktivet artikkel 3 nr. 2, foreslår Justisdepartementet at den nye loven også gis en bestemmelse som gjennomfører direktivet artikkel 3 nr. 2.”

Departementet er enig i merknadene til Justisdepartementet og Forbrukerombudet og foreslår at artikkel 3. nr 2 gjennomføres i § 6 annet ledd første punktum.

Videre er det nytt at standardopplysningsskjemaene etter artikkel 4 nr. 1 skal være tilgjengelige for forbrukerne hele tiden under slike arrangementer, jf. artikkel 3 nr. 3, som foreslås gjennomført i § 6 annet ledd annet punktum.

I tillegg setter direktivet forbud mot å markedsføre eller selge en deltidsbruksrett eller et langtidsferieprodukt som en investering, jf. artikkel 3 nr. 4. Bakgrunnen er at det har vært en del villedende eller direkte feilaktig markedsføring om at kjøp av slike produkter vil gi en god økonomisk fortjeneste i fremtiden ved salg, utleie etc. Et slikt forbud finnes ikke i norsk rett, og departementet foreslår å innta forbudet i § 6 tredje ledd.

Forbruker Europa uttrykker at argumentet om at kjøp av timeshare er en investering har stor gjennomslagskraft hos forbrukerne. Forbruker Europa mener at både forbudet mot å markedsføre timeshare som investering og krav til klargjøring av kommersielle formål i invitasjoen bør komme til uttrykk i loven.

Departementet viser ellers til lovforslaget § 6 og de spesielle merknadene til bestemmelsen.