14 Tilsyn, søksmål og klagemuligheter - artikkel 13

14.1 Direktivet fra 1994 og gjeldende rett

1994-direktivet artikkel 10 angir at medlemslandene i sin lovgivning skal fastsette følgene av at bestemmelsene i direktivet ikke overholdes. I fortalen punkt 15 står det at det påligger medlemsstatene å vedta tiltak som skal sikre at selgeren oppfyller sine forpliktelser. For øvrig utdypes ikke kravene, og medlemslandene har en stor grad av frihet på dette punkt.

Ved gjennomføringen av 1994-direktivet ble det lagt til grunn at Forbrukerombudets tilsyn etter markedsføringsloven, Kredittilsynets (nå Finanstilsynet) tilsyn etter eiendomsmeglingsloven, samt straffebestemmelsen i tidspartloven § 18, oppfyller kravene til tilsyn og sanksjoner.

14.2 2009-direktivet

2009-direktivet artikkel 13 gjelder bl.a. rettslig søksmål eller klage. Artikkelen må også ses i sammenheng med artikkel 15, som stiller krav om passende sanksjoner for å sørge for at bestemmelsene som gjennomfører direktivet etterleves.

Artikkel 13 nr. 1 bestemmer at det skal finnes egnede og virkningsfulle midler til å sikre at næringsdrivende overholder bestemmelsene i direktivet. Artikkel 13 nr. 2 krever at berørte parter kan bringe saker inn for domstoler eller forvaltningen. Både offentlige myndigheter, forbrukerorganisasjoner og næringsorganisasjoner skal ha denne muligheten.

14.3 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet redegjorde departementet for at markedsføringsloven gjennomfører direktiv 2005/29/EF om urimelig handelspraksis. Dette direktivet forbyr bl.a. aggressiv handelspraksis og har også bestemmelser som retter seg spesielt mot ulike salgsmetoder som useriøse timeshare-selgere har vært kjent for å bruke. Herunder direktivets ”svarteliste” punkt 24 med forbud mot ”Å skape inntrykk av at forbrukeren ikke kan forlate lokalet før avtale er inngått” og punkt 31 om bruk av premier o.l. som lokkemiddel. Disse punktene er også medtatt i forskrift til markedsføringsloven (den såkalte ”svartelisteforskriften”). Videre setter markedsføringsloven § 22 forbud mot urimelige avtalevilkår i standardkontrakter som brukes overfor forbrukere.

Forbrukerombudet fører tilsyn med markedsføringsloven ut fra hensynet til forbrukerne, og hvem som helst kan klage til Forbrukerombudet.

Departementet la til grunn at tilsyns- og sanksjonsapparatet etter markedsføringsloven oppfyller kravene i artikkel 13, jf. artikkel 15. Som forutsatt i gjeldende tidspartlov, vil også Finanstilsynet føre tilsyn med virksomheter som er omfattet av eiendomsmeglingsloven.

Markedsføringsloven er en offentligrettslig regulering. Det innebærer at loven er innrettet på å stoppe lovbrudd, men den gir ikke individuelle rettigheter til forbrukere. Sivilrettlige tvister etter den nye timeshare-loven vil imidlertid kunne bringes inn for domstolene etter de alminnelige reglene i tvisteloven.

Den gjeldende tidspartloven har hjemmel for straff, men departementet er ikke kjent med at det noen gang har vært reist straffesaker for brudd på loven. 2009-direktivet (eller 1994-direktivet) har heller ikke noe krav om straffesanksjonering. Departementet gav i høringsnotatet foreløpig uttrykk for at det ikke er behov for en straffebestemmelse etter den nye loven, og foreslo derfor å ikke videreføre gjeldende straffebestemmelse. Grove brudd på bestemmelser i markedsføringsloven vil imidlertid kunne sanksjoneres ved straff. Departementet bad spesielt om høringsinstansenes syn på dette.

Forbruker Europa uttaler:

”Direktivet stiller krav om passende sanksjoner for å sørge for at dets bestemmelser etterleves. Departementet påpeker at direktivet ikke har noe krav om straffesanksjon. I den forbindelse vil Forbrukerombudet føre tilsyn med at næringsdrivende innretter seg etter bestemmelsene i markedsføringsloven. I den forbindelse ser det ut som sanksjonene er virkningsfulle, står i forhold til overtredelsen og virker avskrekkende, med den følge at direktivets krav virker oppfylt. Forbruker Europa er i tvil om den nye loven kan vise til at Forbrukerombudet fører tilsyn i henhold til markedsføringsloven, stort sett av pedagogiske hensyn.”

14.4 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder synspunktet om at tilsyns- og sanksjonsapparatet etter markedsføringsloven oppfyller kravene i artikkel 13, jf. artikkel 15.

Forbrukerombudet vil kunne bruke markedsføringslovens sanksjonssystem dersom næringsdrivende ikke oppfyller kravene i den nye timeshare-loven. Det kan skje ved å bruke bestemmelser i markedsføringsloven som retter seg mot urimelig handelspraksis, villedende eller aggressive handlinger, urimelige avtalevilkår eller punkter på ”svartelisten”.

Sanksjonene vil være forbudsvedtak tilknyttet tvangsmulkt som må betales dersom den næringsdrivende ikke retter seg etter vedtaket. Brudd på ”svartelisteforskriften” kan også sanksjoneres ved overtredelsesgebyr. Grove brudd på enkelte bestemmelser kan sanksjoneres med straff. Berørte parter kan selv bringe saker inn for Markedsrådet dersom Forbrukerombudet beslutter å ikke gå videre med en sak.

Videre deltar Forbrukerombudet i et nettverk av håndhevingsmyndigheter innen EØS-området som samarbeider om å håndheve EØS-forbrukerregelverk over landegrensene. Samarbeidet har sitt grunnlag i forordning 2004/2006/EF om forbrukervernsamarbeid, og det skal herunder samarbeides om håndheving av det nye timeshare-direktivet over landgrensene.

Dessuten vil Finanstilsynet føre tilsyn med virksomheter som er omfattet av eiendomsmeglingsloven. Finanstilsynet uttaler likevel i sin høringsuttalelse at:

”Finanstilsynet har gjennom sin tilsynsvirksomhet ikke blitt gjort kjent med at norske eiendomsmeglingsforetak bistår ved omsetning eller utleie av såkalte timeshareandeler.”

Ingen høringsinstanser har kommentert forslaget om at straffehjemmelen i tidspartloven ikke videreføres. Departementet opprettholder etter dette forslaget.

Til forslaget fra Forbruker Europa om at den nye loven kan vise til at Forbrukerombudet fører tilsyn, er departementet kommet til at dette er overflødig. Forbrukerombudet fører tilsyn med markedsføringsloven ut fra hensynet til kollektive forbrukerinteresser og kan stoppe ulovlig markedsføring etc. Forbrukerombudet griper imidlertid ikke inn i privatrettslige tvister, siden markedsføringsloven er en offentligrettslig regulering som ikke gir individuelle rettigheter til forbrukere.