2 Bakgrunn for lovforslaget

Prinsippet i EØS-avtalen artikkel 1 om fri bevegelighet omfatter retten til innreise, opphold og arbeid i et annet medlemsland for borgere av en EØS-stat og familiene deres. Den frie personmobiliteten knytter seg til flere friheter, som fri bevegelse av arbeidskraft og retten til å etablere seg i en annen EØS-stat.

For å fremme fri bevegelighet av arbeidskraft har Kommisjonen sammen med medlemsstatene opprettet et europeisk arbeidsformidlingsnettverk, European Employment Services (EURES). Nettverket består av Kommisjonen og de offentlige arbeidsmarkedsetatene i EU/EØS-statene og Sveits. EURES som samarbeidsnettverk, slik det er beskrevet i Kommisjonens gjennomføringsbeslutning 2012/733/EU med bakgrunn i forordning (EU) nr. 492/2011, er hjemlet i Traktaten om den Europeiske Unions funksjonsmåte, se artikkel 46. Forordning (EU) nr. 492/2011 er del av EØS-avtalen vedlegg V om fri bevegelighet for arbeidstakere.

EURES-nettverket er et viktig samarbeid for å skape velfungerende arbeidsmarkeder for arbeidstakere i EU. Målet med EURES-nettverket er blant annet å styrke funksjonen, sammenhengen og integreringen av arbeidsmarkedene i EUs medlemsstater. Samarbeidet fremmer frivillig geografisk arbeidsmobilitet mellom EUs medlemsstater på et likeverdig grunnlag i overenstemmelse med EU-retten og nasjonal lovgivning og praksis.

Norge har deltatt i EURES siden 1994, og deltakelsen i EURES forvaltes av Arbeids- og velferdsetaten. Europakommisjonen lanserte 17. januar 2014 et forslag til en revisjon av EURES samarbeidet mellom de offentlige arbeidsformidlingsetatene i EU medlemsstatene, EØS-statene og Sveits. Resultatet ble forordning (EU) 2016/589. I tillegg kommer syv tilhørende gjennomføringsbeslutninger som skisserer nærmere anvendelse av bestemmelsene i forordningen. Innlemmelsen av forordning (EU) 2016/589 og gjennomføringsbeslutningene i EØS-avtalen og gjennomføringen i norsk rett er en forutsetning for at Norge fortsatt kan delta i EURES-samarbeidet.