4 Nærmere om Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/589
Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/589 gjelder for arbeidstakere som benytter retten til fri bevegelse innenfor EØS-området og familiene deres. For å sikre fri bevegelighet innenfor EØS-området gir forordningen nye regler for samarbeid innen EURES-nettverket og legger til rette for et felles rammeverk for samarbeid mellom medlemsstatene. Med dette omstruktureres den rettslige rammen, med det formål å bli ytterligere styrket.
Forordningen er delt inn i seks kapitler; kapittel I alminnelige bestemmelser, kapittel II nyoppretting av EURES-nettverket, kapittel III felles IT-plattform, kapittel IV støttetjenester, kapittel V utveksling av opplysninger og programplanleggingssyklus og kapittel VI avsluttende bestemmelser. Nedenfor gjengis i korte trekk innholdet i de ulike bestemmelsene i forordningen.
Kapittel I inneholder alminnelige bestemmelser. Artikkel 1 til 4, definerer formål og virkeområder for forordningen. Artikkel 3 definerer hva som skal forstås med offentlige arbeidsformidlinger, arbeidsformidlinger, ledig stilling, felles IT-plattform, grensearbeider og grenseoverskridende EURES-partnerskap.
Kapittel II inneholder bestemmelser om nyoppretting av EURES-nettverket. EURES-nettverket opprettes med denne forordningen på nytt, som betyr at eksisterende regelverket for EURES fastsatt i forordning (EU) 492/2011 og gjennomføringsbeslutning (EU) 2012/73 byttes ut med forordning 2016/589.
Artikkel 6 nedfeller målene for EURES-nettverket som blant annet innebærer å medvirke til å lette utøvelsen av retten til fri bevegelighet for arbeidstakere (EØS- avtalen artikkel 28), bidra til utjevning av arbeidsmarkedene og fremme frivillig geografisk og yrkesmessig mobilitet.
Artikkel 7 definerer sammensetningen til EURES-nettverket, som skal bestå av et europeisk samordningskontor, nasjonale samordningskontor, EURES-medlemmene og EURES-partene.
Artikkel 8 og 9 regulerer ansvarsområdene til Det europeiske samordningskontoret og de nasjonale samordningskontorene.
Artikkel 10 gir regler om utpeking av de offentlige arbeidsformidlingene som er relevante for aktivitetene i EURES-nettverket, til å være EURES-medlemmer. Hvert medlemsland skal sikre at de offentlige arbeidsformidlingene som har rollen som EURES-medlem oppfyller pliktene som følger av forordningen og at de minimum oppfyller minstevilkårene for yting av tjenester, listet opp i vedlegg I.
Artikkel 11 omhandler godkjenning av andre aktører som EURES-partnere, slik som private arbeidsformidlinger og bemanningsbyråer eller ideelle organisasjoner. Artikkelen beskriver hvordan private arbeidsformidlinger, bemanningsbyråer og andre aktører gjennom nasjonale godkjenningsordninger kan bli en del av nettverket og dermed levere EURES-tjenester.
Artikkel 12 gir nærmere beskrivelse av ansvarsområdene til EURES-medlemmene og partnere; blant annet skal alle ledige stillinger som er offentliggjort legges ut på EURES-portalen, i tillegg til jobbsøknader og CV-er der samtykke er gitt. Det skal videre utpekes ett eller flere kontaktpunkter, for eksempel et arbeidsformidlingskontor, hvor arbeidssøkere og arbeidsgivere kan få hjelp til arbeidsformidling og tilgang til støttetjenester.
Artikkel 13 understreker at alle organisasjonene som deltar i EURES-nettverket har et felles ansvar til å samarbeide om å aktivt fremme de mulighetene som arbeidsmobilitet gir over landegrensene.
Artikkel 14 omhandler sammensetningen av samordningsgruppen ved det europeiske samordningskontoret.
Artikkel 15 omhandler krav rundt felles identitet og varemerke av navnet «EURES».
Artikkel 16 gir regler om samarbeid og tiltak, blant annet medlemsstatene imellom og mellom EURES-nettverket og partene i arbeidslivet.
Kapittel III inneholder regelverk om en felles IT-plattform.
Artikkel 17 regulerer organiseringen av en felles IT-plattform (EURES-portalen). Formålet med felles IT-plattform er å samle alle ledige stillinger, jobbsøknader og CV-er som er offentliggjort gjennom offentlige arbeidsformidlinger, meldt inn av EURES-medlemmer og eventuelle EURES-partnere, og gjøre disse tilgjengelige i EURES-portalen.
Artikkel 18 gir regler om at EURES-medlemmene og -partnerne skal sikre at EURES-portalen er synlig og lett søkbar gjennom alle nasjonale jobbsøkingsportaler som de forvalter og at disse portalene er koblet til EURES-portalen. De offentlige arbeidsformidlingene skal sørge for at de organisasjonene som ligger under deres ansvar har en klart synlig lenke til EURES-portalen på alle nettportaler de forvalter.
Artikkel 19 understreker at en liste over ferdigheter, kompetanse og yrker skal vedtas og oppdateres i den såkalte europeiske klassifiseringen. Statene forpliktes som et minimum til å knytte sin nasjonale klassifisering opp mot den europeiske klassifiseringen. Innen tre år skal landene utarbeide registre med sammenligning av den nasjonale, regionale og sektorvise klassifiseringen og listen over den europeiske klassifiseringen. Registeret skal oppdateres jevnlig.
Artikkel 20 understreker at EURES-medlemmene og -partene har plikt til å yte gratis hjelp til arbeidssøkere og arbeidsgivere med registrering på EURES-portalen og sikre tilgjengelig informasjon om hvordan opplysninger kan oppdateres og endres.
Kapittel IV inneholder nærmere regler for støttetjenester.
Artikkel 21 til 28 gir regler om ulike støttetjenester. Prinsippene er nedfelt i artikkel 21 og gir medlemsstatene ansvar for å sikre at arbeidssøkere og arbeidsgivere så snart som mulig får tilgang til de nasjonale støttetjenestene. De skal legge til rette for brukervennlighet og lett tilgjengelige løsninger for å sikre arbeidssøkere og arbeidsgivere tilgang til grunnleggende informasjon om EURES-portalen, herunder jobbsøknad- og CV-basen og EURES-nettverket rekrutteringskanaler. Arbeidsgivere som ønsker å rekruttere arbeidssøkere fra andre stater skal få informasjon og veiledning om rekrutteringsmuligheter. Støtteordningen for arbeidssøkere skal være gratis.
Artikkel 26 skal blant annet sikre at arbeidssøker og arbeidsgiver lettere skal få tilgang til informasjon om skatt, arbeidskontrakter, pensjonsrettigheter, sykepenger, sosial sikring og aktive arbeidsmarkedstiltak.
Kapittel V har bestemmelser om utveksling av opplysninger og programplanleggingssyklus.
Artikkel 29 til 33 omhandler utveksling av opplysninger om strømmer og mønstre i arbeidskraftmobiliteten basert på statistikk fra Eurostat og nasjonale opplysninger.
Det skal utveksles opplysninger medlemsstatene imellom, særlig om under- og overskudd av arbeidskraft på sektorvise arbeidsmarkeder, herunder de mest sårbare gruppene i arbeidsmarkedet og de områder som er mest utsatt for arbeidsløshet. Det nasjonale samordningskontoret skal videre utarbeide årlige nasjonale arbeidsprogram for aktiviteter i EURES-nettverket. I programmet skal det blant annet opplyses om de viktigste aktivitetene som skal gjennomføres innen EURES-nettverket på nasjonalt plan, og hvis det er relevant, på tvers av landegrensene.
Kapittel VI inneholder de avsluttende bestemmelsene og viser blant annet til at tiltakene i den nye EURES-forordningen skal utføres i samsvar med regler om vern av personopplysninger, jf. artikkel 34.
Artikkel 38 opphever artikkel 23 og endrer artikkel 24 i nr. 2 i forordning (EU) 1296/2013 (EaSI-forordningen).
Artikkel 39 gjør endringer i forordning (EU) 492/2011; artikkel 11 og 12,13 nr. 2 artikkel 14–20 og artikkel 38 oppheves.
Artiklene 40 og 41 omhandler overgangsbestemmelser og ikrafttredelse.