11 Krav om skylderkjennelse ved forenklet pådømmelse (tilståelsesdom)

11.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 248 gir adgang til en forenklet pådømmelse av en straffesak når mistenkte har tilstått forholdet (tilståelsesdom). Dette innebærer at tingretten pådømmer saken uten tiltalebeslutning og hovedforhandling. Retten settes ikke med meddommere. Som regel stiller ikke påtalemyndigheten i rettsmøtet, jf. påtaleinstruksen § 15-4 annet ledd, og siktede vil normalt heller ikke ha krav på å få oppnevnt forsvarer, jf. straffeprosessloven § 99, jf. § 100 annet ledd.

Reglene om tilståelsesdom er primært begrunnet med prosessøkonomiske hensyn og legger til rette for at domstolenes ressurser kan rettes inn mot de saker der det er størst behov for en grundig behandling. For både siktede og fornærmede vil det ofte oppleves som et gode at saken får en rask avslutning, og siktede kan også normalt påregne en viss strafferabatt, jf. straffeloven § 78 bokstav f første alternativ. Det vises til Straffeprosessutvalgets generelle betraktninger om behovet for en enklere behandlingsmåte i NOU 2016: 24 punkt 18.3.1 side 423–424.

Tilståelsesdom kan ikke avsies i saker med høyere strafferamme enn ti år (se midlertidig lov 27. mai 2020 nr. 47 § 6 c for et mindre unntak fra strafferammekravet). Det er også et krav at siktede samtykker til en slik behandlingsmåte, og at tingretten ikke finner det «betenkelig». Videre kreves det at påtalemyndigheten sender tingretten en anmodning om rettslig avhør og mulig tilståelsesdom, med angivelse av hva som vil være en passende straff. Siktelsen utgjør en ramme for hvilke straffbare forhold som kan pådømmes, jf. Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (5. utgave, Oslo 2020) side 1047 («Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020»).

Et grunnleggende vilkår for summarisk pådømmelse er at siktede innen retten har avgitt en «uforbeholden tilståelse som styrkes av de øvrige opplysninger» i saken, se § 248 første ledd bokstav a. Det innebærer at siktedes rettslige forklaring fullt ut må dekke de subjektive og objektive vilkår for straff i det aktuelle straffebudet, jf. Rt. 2007 side 1040 avsnitt 16 og Rt. 2014 side 596 avsnitt 35. Kravet til forklaringens innhold må for skyldspørsmålets vedkommende korrespondere med kravet til domsgrunnene ved at den «bestemt og uttømmende [må] angi» et saksforhold som tingretten kan basere dommen på, jf. straffeprosessloven § 40 første ledd. Dermed er det ikke tilstrekkelig at siktede erklærer seg skyldig etter siktelsen og gir uttrykk for at påtalemyndighetens fremstilling må være korrekt. Dette er typisk tilfellet der vedkommende ikke husker hva som skjedde på grunn av beruselse eller bevissthetsforstyrrelse. Den som ikke husker noe fra det forholdet siktelsen omfatter, er ikke i stand til å gi en «uforbeholden tilståelse» i lovens forstand.

To praktisk viktige unntak fra kravet om uforbeholden tilståelse fremgår av § 248 første ledd bokstav b og c. I saker om ruspåvirket kjøring og kjøring uten førerkort kreves det kun at siktede «erklærer seg skyldig etter siktelsen». Pådømmelse er også her betinget av siktedes samtykke, og at retten ikke finner en summarisk behandlingsform «betenkelig». Selv om det ikke følger direkte av ordlyden, kreves det også at skylderklæringen må styrkes av sakens øvrige opplysninger, jf. Rt. 1990 side 1019 (på side 1020) og Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020 side 1053–1054.

I forarbeidene er ordningen med skylderkjennelse for ruspåvirket kjøring og kjøring uten førerkort begrunnet med behovet for effektiv saksavvikling og den særlige bevissituasjonen som kjennetegner slike saker, se Ot.prp. nr. 79 (1988–89) punkt 5.2 side 32–33 og Ot.prp. nr. 18 (2000–2001) punkt 4.3 side 21. Departementet uttaler her at summarisk pådømmelse uten uforbeholden tilståelse bør være forbeholdt saker hvor siktedes skyld er på det rene. Se for øvrig redegjørelsen i NOU 2016: 24 punkt 18.3.2 side 425–426.

Et spørsmål er hvordan retten praktisk skal gå frem når siktelsen omfatter flere overtredelser, men siktede bare gir en uforbeholden tilståelse – eventuelt skylderkjennelse – for noen av dem. Retten er avskåret fra å avsi frifinnelsesdom for de ikke tilståtte forholdene, jf. Rt. 1984 side 167. Magnus Matningsdal skriver følgende i artikkelen «Tilståelsesdom» i Jussens venner 2007 side 251–274 (på side 270–271):

«Det vanlige er at dommeren vurderer hvilken betydning de ikke tilståtte forholdene har for straffutmålingen. Har de liten betydning, er det vanlig å kontakte påtalemyndigheten med forespørsel om påtalemyndigheten ønsker de tilståtte forholdene pådømt. Men det er neppe noen saksbehandlingsfeil om de forholdene som er tilstått pådømmes uten at det rettes en slik forespørsel, idet de øvrige forholdene ikke blir rettskraftig avgjort ved tilståelsesdommen. Men hensynet til en samlet pådømmelse tilsier at delvis pådømmelse bare bør skje når påtalemyndigheten har akseptert det.»

Dersom forholdene er erkjent av siktede, og bare kvalifiserer til bøter, kan påtalemyndigheten i etterkant velge å utstede et særskilt forelegg. Bestemmelsen om etterskuddsdom i straffeloven § 82 må i så fall etterleves. I praksis blir imidlertid lovbruddene ofte frafalt eller henlagt av påtalemyndigheten når de ikke har nevneverdig betydning for straffutmålingen.

11.2 Forslag om å utvide ordningen med skylderkjennelse

11.2.1 Straffeprosessutvalgets forslag

I NOU 2016: 24 punkt 18.3.2 side 424–426 drøfter utvalget hvorvidt skylderkjennelse bør erstatte uforbeholden tilståelse som et generelt kriterium for å avsi tilståelsesdom. En slik utvidelse vil i så fall åpne for forenklet pådømmelse i alle tilfeller der den mistenkte ikke husker eller gir uttrykk for ikke å huske handlingen som er begått. Utvalget konkluderer på side 426 med at en slik utvidelse ikke er ønskelig:

«Utvalget har kommet til at skylderkjennelse ikke bør benyttes som generelt kriterium for forenklet behandling. Det mangfoldet av saker som ville omfattes, varierer i alvorlighetsgrad og bevissituasjon, og en generell adgang til å få pådømt forhold når vedkommende ikke husker, vil kunne øve press på straffbarhetsbetingelsene. Utvalget har heller ikke funnet frem til andre hensiktsmessige kriterier som kunne avgrenset saker som det er hensiktsmessig å behandle ut fra et slikt lempeligere krav, utover sakene om ruspåvirket kjøring og kjøring uten førerkort.»

Utvalget foreslår å videreføre de gjeldende unntakene i straffeprosessloven § 248 første ledd bokstav b og c, se utvalgets lovutkast § 36-1.

Under høringen av utredningen oppfordret både Asker og Bærum tingrett og Det nasjonale statsadvokatembetet departementet til å vurdere å stille krav om skylderkjennelse for straffbare forhold som isolert sett bare kvalifiserer til bøter. Begge viste til at siktede kan ha problemer med å avgi en uforbeholden tilståelse for forhold som ligger langt tilbake tid, for eksempel bruk og besittelse av narkotika. Asker og Bærum tingrett pekte også på at forelegg kan vedtas for det samme forholdet selv om siktede ikke husker lovbruddet.

11.2.2 Forslaget i høringsnotat 27. august 2020

På grunn av oppfordringene i høringsrunden fremmet departementet i høringsnotat 27. august 2020 punkt 3 side 10–15 et forslag om at det ved forenklet pådømmelse av bøteforhold skal være tilstrekkelig med skylderkjennelse:

«Departementet er enig med Straffeprosessutvalget og høringsinstansene i at skylderkjennelse ikke bør benyttes som et generelt kriterium for å få pådømt saken som tilståelsesdom. En uforbeholden tilståelse bør fortsatt være det grunnleggende vilkåret for summarisk pådømmelse. Departementet kan på dette punkt slutte seg til utvalgets begrunnelse.

Departementet mener likevel at det kan være grunn til å vurdere å innføre et ytterligere unntak fra kravet om uforbeholden tilståelse når det gjelder straffbare forhold som isolert sett kvalifiserer til bot. For slike forhold kan det vurderes kun å kreve skylderkjennelse, slik som foreslått av Asker og Bærum tingrett og Det nasjonale statsadvokatembetet. Med en slik regel vil det være tilstrekkelig at siktede erklærer seg straffskyldig etter siktelsen og samtykker i summarisk pådømmelse, samt at retten finner pådømmelse ubetenkelig. Det bør også være et krav at skylderkjennelsen styrkes av de øvrige opplysninger.

En regel om skylderkjennelse er praktisk når siktede ikke har grunn til å tvile på bevisene eller påtalemyndighetens saksfremstilling, men ikke husker den konkrete hendelsen. En hukommelsessvikt kan eksempelvis skyldes beruselse eller langt tidsforløp. Siktede kan også ha begått så mange likeartede overtredelser at han har problemer med å holde hendelsene fra hverandre. I slike tilfeller vil det være vanskelig å tilfredsstille de strenge kravene som stilles til en «uforbeholden tilståelse», jf. Rt. 2007 side 1040 avsnitt 16.

Ved vurderingen er det relevant å se hen til at bøteforhold kan avgjøres ved utstedelse av forelegg etter reglene i straffeprosessloven kapittel 20. Vedtakelse av forelegg skjer uten rettens medvirkning og uten krav om uforbeholden tilståelse. Det kreves heller ikke at siktede erkjenner seg skyldig, jf. § 257 og NUT 1969: 3 side 289. Siden gjerningspersonen står fritt til å nekte å vedta forelegget, har ordningen ikke blitt ansett for å stride med regelen i Grunnloven § 96 om at ingen skal straffes uten dom, jf. Andenæs, Norsk straffeprosess (4. utgave ved Tor-Geir Myhrer, Oslo 2008) side 355. […]

For departementet er det ikke innlysende at det er nødvendig å stille strengere krav enn skylderkjennelse når et bøteforhold er gjenstand for en tilståelsessak. Dette gjelder i hvert fall når det kreves at de øvrige vilkårene i § 248 må være oppfylt. Selv med en lempning av kravet til tilståelse vil en forenklet pådømmelse i rettsmøte være en mer betryggende og rettssikker måte å avgjøre straffekravet på enn å vedta et forelegg.»

Departementet mente en positiv side med skylderkjennelsesvilkåret er at det i større grad enn kravet om uforbeholden tilståelse legger til rette for en samlet pådømmelse av forholdene i siktelsen, sml. Ot.prp. nr. 18 (2000–2001) punkt 4.3 side 21. En siktelse vil ofte omfatte både overtredelser som medfører frihetsstraff og forhold som utelukkende kvalifiserer for en bøtestraff, og det er normalt både praktisk og hensiktsmessig at forholdene kommer til pådømmelse under ett. Straffelovens utgangspunkt er at siktede ikke skal behandles annerledes om hans overtredelser blir pådømt i to etapper enn om det skjer i én, slik at det må påses at den samlede reaksjon ikke blir strengere selv om noen av forholdene avgjøres ved særskilt forelegg og noen ved tilståelsesdom. Ilagt forelegg for forhold som ble begått før en dom blir avsagt, skal det tas hensyn til ved utmålingen av straffen for de andre forholdene, jf. straffeloven § 82. Med en regel om skylderkjennelse vil det bli mindre komplisert å etterleve disse straffutmålingsprinsippene.

I høringsnotatet fremhevet departementet videre:

«Departementet antar videre at en regel om skylderkjennelse vil føre til at rettens behov for å kontakte påtalemyndigheten eller returnere saken vil bli redusert sammenlignet med i dag. Lovendringen vil også kunne medføre at færre lovbrudd blir frafalt eller henlagt av påtalemyndigheten som følge av manglende pådømmelse i tilståelsessak.

En innvending mot en slik regel er at det ikke nødvendigvis vil foreligge like klare bevis som i saker om ruspåvirket kjøring og kjøring uten førerkort. Den foreslåtte regelen har et generelt anvendelsesområde, og er ikke begrenset til bestemte lovbrudd. Den konkrete bevissituasjonen vil derfor i større grad variere. Det samme gjelder alvorlighetsgraden av lovbruddet.

Samtidig mener departementet at det bør tas i betraktning at forslaget utelukkende gjelder bøteovertredelser, som ofte er av bagatellmessig karakter. Disse kan som nevnt ellers gjøres opp gjennom å vedta et forelegg. Dette gir visse føringer for hvor strenge krav som det er rimelig å stille. Videre mener departementet at vilkåret om at pådømmelse er ubetenkelig i det konkrete tilfellet, kan tjene til å avgrense saker som ikke bør undergis en summarisk pådømmelse. Det samme gjelder kravet om at skylderkjennelsen må støttes av de øvrige opplysningene i saken, se for eksempel Rt. 1990 side 1019. Retten bør typisk unnlate å pådømme saken dersom bevisene etterlater tvil om siktedes skyld eller subsumsjonen fremstår problematisk.

Etter departementets syn kan det likevel vurderes å innta et strafferammekrav. Det bes om høringsinstansenes syn på dette. En mulighet er å fastsette at skylderkjennelsesregelen kun kommer til anvendelse når siktelsen gjelder et lovbrudd med strafferamme på 2 år eller lavere. Kravet tilsvarer grensen i straffeprosessloven § 62 a annet ledd. Vilkåret vil bidra til å snevre inn variasjonen i alvorlighetsgrad. Med et slikt avgrensningskriterium vil for eksempel bruk og besittelse av narkotika etter legemiddelloven § 31 annet ledd, jf. § 24, være omfattet. Det samme gjelder en rekke trafikkovertredelser og en del ordens- og integritetskrenkelser og vinningslovbrudd.»

11.3 Høringsinstansenes syn

Nesten alle høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er positive til departementets forslag i høringsnotatet om å lempe på vilkårene for pådømmelse etter straffeprosessloven § 248 ved at det innføres et krav om skylderkjennelse for lovbrudd som kun kvalifiserer til bot. Dette gjelder Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen, Kristiansand tingrett, Nordland statsadvokatembeter, Oslo tingrett, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Sør-Øst politidistrikt, Vestfold og Telemark statsadvokatembeter og Øst politidistrikt. Rettspolitisk forening går imot forslaget.

Flere av høringsinstansene, blant annet Dommerforeningen, Kristiansand tingrett, Riksadvokaten, Sør-Øst politidistrikt og Vestfold og Telemark statsadvokatembeter, peker på at forslaget har prosessøkonomiske og praktiske fordeler både for påtalemyndigheten og domstolene, og at hensynet til siktedes rettssikkerhet er tilstrekkelig ivaretatt. Dommerforeningen uttaler:

«Dommerforeningen kan ikke se betenkeligheter ved at det lempes på kravene til siktedes forklaring for å kunne pådømme forholdsvis bagatellmessige forhold dersom bevissituasjonen ellers er slik at dommeren ikke er i tvil om at siktede har begått det aktuelle forholdet og at vilkårene for pådømmelse for øvrig er til stede.

Behandling av disse sakene kan etter gjeldende rett av og til oppleves unødvendig formalistisk. Det er for eksempel utvilsomt at siktede har brukt narkotika, men en rusmisbruker vil sjelden huske den ene dagen fra den andre og vil derfor ofte ha problemer med å forklare seg om akkurat det misbruket som han er siktet for. Det kan ikke være tvil om at man i slike tilfeller som dommer enten strekker siktedes forklaring lengre enn det strengt tatt er grunnlag for, eller at man rett og slett er henvist til å få påtalemyndigheten til å frafalle posten; eventuelt må saken returneres fordi vilkårene for tilståelsespådømmelse ikke til stede. Dette oppleves utvilsomt som unødvendig formalistisk. En endring som foreslått svekker etter Dommerforeningens skjønn ikke siktedes rettssikkerhet og vil utvilsomt innebære en prosessøkonomisk besparelse både for påtalemyndigheten og domstolene. Man unngår også problematikken med etterskuddsavgjørelse, dersom påtalemyndigheten skal utferdige forelegg i ettertid fordi domstolen har returnert saken.»

Riksadvokaten har heller ingen prinsipielle innvendinger mot forslaget og fremhever at forenklet pådømmelse i rettsmøte er en mer betryggende og rettssikker måte å avgjøre straffekravet på enn ved å vedta et forelegg.

Oslo politidistrikt uttaler at forslaget trolig vil medføre betydelige besparelser både til forberedelse og gjennomføring av hovedforhandlinger, og at utvidelsen vil føre til at flere saker kan pådømmes samtidig. Også Domstoladministrasjonen og Politidirektoratet peker på at forslaget kan medføre konkrete besparelser. Politidirektoratet uttaler:

«Ved den foreslåtte løsningen realiseres en ressursbesparelse ved at politi og påtalemyndigheten ikke må kontaktes, og at det i ettertid ikke må utstedes forelegg for det forhold der det ikke forelå en uforbeholden tilståelse. […] Flere forhold vil etter lovendringen også trolig bli pådømt under ett fordi påtalemyndigheten ikke får saker i retur, og henlegger enkeltforhold eller utsteder forlegg. Forelegg utstedt av påtalemyndigheten skal også administreres av politiets sakskontorer etter utstedelsen, og også denne ressursbruk spares om forslaget vedtas.»

Oslo statsadvokatembeter er positiv til flere sider av forslaget, men er usikker på om den foreslåtte bestemmelsen vil gi noen særlige ressursbesparelser i saker hvor bøteforholdet pådømmes for seg. Det samme påpekes av Hordaland statsadvokatembeter. Oslo statsadvokatembeter mener videre det kan oppstå uklarheter knyttet til skjønnsmessige vilkår som «forhold som utelukkende kvalifiserer til bot» og «forhold som kunne vært avgjort ved forelegg». Hvis det i stedet er den aktuelle bestemmelsens strafferamme som er avgjørende, unngår man dette.

Oslo tingrett har ikke innvendinger mot at kravet til uforbeholden tilståelse lempes som foreslått, men forutsetter at rettens ansvar for å vurdere om tilståelsesdom er betenkelig forsterkes tilsvarende. Det bør også komme tydelig frem at lovendringen omfatter forhold som isolert sett kvalifiserer til bot, selv om skjerpende omstendigheter i den konkrete saken gjør at forholdet likevel ikke kvalifiserer til det.

Øst politidistrikt støtter forslaget, men kunne likevel ønske seg mer generelle kriterier for forenklet pådømmelse ved skylderkjennelse som ikke knyttes til reaksjonsform. En mulighet er å forbeholde slik pådømmelse saker hvor siktedes skyld er på det rene, siktede erkjenner skyld og det ikke anses betenkelig.

Rettspolitisk forening går imot forslaget. Foreningen fremhever at effektivisering ikke må gå på bekostning av grunnleggende krav til rettssikkerhet. Lemping av kravet til tilståelse vil medføre økt risiko for uriktige dommer. Det vises til at siktede i noen saker vil samtykke til summarisk behandling uten uforbeholden tilståelse fordi han ønsker å bli raskt ferdig med saken, og at reglene om skylderkjennelse i saker om ruspåvirket kjøring og kjøring uten førerkort er begrunnet i den særlige bevissituasjonen som kjennetegner disse sakene. De samme hensynene gjør seg ikke gjeldende i alle andre bøtesaker.

Når det gjelder regelens utforming, herunder om det bør innføres en begrensning om at lovbruddet som pådømmes har en strafferamme på 2 år eller lavere, er det delte oppfatninger blant høringsinstansene.

Hordaland statsadvokatembeter, Kristiansand tingrett, Nordland statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Rettspolitisk forening mener at det bør gjelde en øvre strafferamme på 2 år. Hordaland statsadvokatembeter uttaler at det er viktig at regelen utformes slik at det ikke er tvilsomt hvilke saker som omfattes, og mener at et strafferammekrav vil bidra til det. Kristiansand tingrett peker på at et strafferammekrav vil begrense variasjonen av saker som kan pådømmes.

Sør-Øst politidistrikt har ingen sterke innvendinger mot en øvre strafferamme som foreslått, og mener at dette vil fange opp tilfellene hvor det er aktuelt med bot. Oslo politidistrikt uttaler at det i praksis er få saker som avgjøres med bot hvor strafferammen er høyere enn 2 år. Det kan imidlertid tenkes unntak, for eksempel i saker som ligger i grenseland mellom vanlig og grov overtredelse, og hvor tidsforløp, erkjennelse av skyld mv. gjør at saken kan avgjøres med bot. Oslo politidistrikt mener at det unntaksvis bør åpnes for pådømmelse ved skylderkjennelse også i saker med en høyere strafferamme enn 2 år.

Dommerforeningen antar at spørsmålet om bruk av en øvre strafferamme har liten praktisk betydning ettersom de fleste forhold som avgjøres med forelegg har en lav strafferamme.

Riksadvokaten, Vestfold og Telemark statsadvokatembeter og Øst politidistrikt mener at det ikke er nødvendig med en strafferammebegrensning. Om dette uttaler Riksadvokaten:

«Etter riksadvokatens syn er det ikke behov for å innta et strafferammekrav, f.eks. to år som departementet antyder. Avgrensingen til bøteforhold innebærer, iallfall når det gjelder personlig straffansvar, at det er tale om forhold av beskjeden alvorlighetsgrad. Det er videre vanskelig å se noen grunn til å oppstille et strafferammekrav ved rettslig pådømmelse når et slikt krav ikke gjelder ved utenrettslig vedtakelse av forelegg. Dessuten, om det på grunn av bevissituasjonen eller andre konkrete omstendigheter er betenkelig å avgjøre forholdet ved tilståelsesdom, er retten som nevnt avskåret fra å pådømme overtredelsen. Dette er etter riksadvokatens syn en tilstrekkelig avgrensning.»

Av alternativene til lovteknisk utforming som departementet skisserte i høringsnotatet side 15, foretrekker flesteparten av høringsinstansene alternativ 1. Dette gjelder Dommerforeningen, Hordaland statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Rettspolitisk forening, Sør-Øst politidistrikt, Vestfold og Telemark statsadvokatembeter og Øst politidistrikt. Kristiansand tingrett og Oslo tingrett foretrekker alternativ 2.

Riksadvokaten foreslår en alternativ utforming av regelen hvor en eventuell presisering av at også andre reaksjoner kan pådømmes sammen med straffekravet, flyttes til et nytt ledd, og hvor det presiseres i loven at skylderkjennelsen må styrkes av sakens øvrige opplysninger:

«Det vil etter vårt syn kanskje kunne være mer presist om ny bokstav d utformes med følgende ordlyd: «en straffbar handling som bedømt isolert ville medført bot, og siktede innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen.» […] En eventuell presisering av at også andre reaksjoner kan pådømmes sammen med straffekravet, bør som nevnt formuleres slik at den gjelder generelt for pådømmelse etter straffeprosessloven § 248. […] Vi foreslår videre at man benytter anledningen til å presisere i lovteksten at vilkåret om at skylderkjennelsen må styrkes av de øvrige opplysninger, som i dag kun fremgår av første ledd bokstav a, gjelder generelt ved pådømmelse etter bestemmelsen. Som omtalt i høringsnotatet, er det lagt til grunn i rettspraksis at bestemmelsen skal forstås slik.»

11.4 Departementets vurdering

Departementet fastholder vurderingen i høringsnotatet og viderefører forslaget om det ved forenklet pådømmelse skal være tilstrekkelig at siktede erklærer seg skyldig hvis lovbruddet bedømt isolert ville medført bot. Forslaget har fått bred støtte under høringen og vil medføre prosessøkonomiske besparelser. Hensynet til effektiv saksavvikling taler med styrke for en ordning som legger til rette for en samlet pådømmelse av forholdene i siktelsen i større grad enn i dag.

Etter departementets oppfatning ivaretas siktedes rettssikkerhet på en god måte ved forslaget. En forenklet pådømmelse i medhold av forslaget forutsetter at siktede innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen, og at skylderkjennelsen støttes av de øvrige opplysningene i saken. I tillegg kreves at siktede samtykker til forenklet behandling, og at dommeren ikke finner det «betenkelig» å pådømme forholdet. Dette er samlet sett en atskillig mer betryggende måte å avgjøre straffekravet på enn å vedta et forelegg.

Departementet har under en viss tvil kommet til at det bør kreves at lovbruddet har en strafferamme på to år eller lavere. Et knapt flertall av høringsinstansene støtter en slik avgrensning, som trolig vil fange opp de aller fleste tilfeller hvor det er aktuelt med bot. Man kan innvende mot en slik løsning at det ikke gjelder et strafferammekrav ved forelegg, jf. straffeprosessloven § 255, samt at betenkelighetsvilkåret i § 248 gir domstolene mulighet til å avgrense mot uegnede saker. På den annen side vil en strafferammebegrensning kunne bidra til å snevre inn variasjonen i alvorlighetsgrad og gjøre det klarere hvilke saker som omfattes av det foreslåtte unntaket.

Et ytterligere moment er at en domfellelse for lovbrudd med høyere strafferamme gjennomgående er mer stigmatiserende enn domfellelser for mindre alvorlige lovbrudd. Dette vil kunne gjelde selv om gjerningspersonen i det konkrete tilfellet bare idømmes en bot. Strafferammene anskueliggjør overfor omgivelsene hvor beskyttelsesverdig den beskyttede interessen er, og dermed hvor straffverdig det er å angripe den, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 11.2.2.1 side 126. Dette kan tilsi at det generelle kriteriet for tilståelsesdom bør gjelde når strafferammen er av en viss lengde.

Departementet har ved den konkrete lovtekniske utformingen særlig sett hen til Riksadvokatens innspill, slik at det avgjørende skal være om forholdet «bedømt isolert ville medført bot». Det foreslås å presisere uttrykkelig i § 248 at et krav om skylderkjennelse må styrkes av de øvrige opplysningene i saken. En slik begrensning gjelder også i dag for sakene om ruspåvirket kjøring og kjøring uten førerkort, se punkt 11.1 foran, men rettspedagogiske grunner tilsier at kravet bør fremgå eksplisitt av ordlyden. Det vises til forslaget til endringer i § 248 første ledd med spesialmerknader.