21 Merknader til de enkelte bestemmelsene

21.1 Endringer i straffeprosessloven

Til § 3

Bestemmelsens fjerde ledd inneholder en henvisning til § 80 og kapitelet 28 som departementet i denne proposisjon foreslår å oppheve. Det foreslås å fjerne henvisningene.

Bestemmelsen inneholder også en henvisning til § 295 som allerede er opphevet ved lov 19. juni 2015 nr. 65. Det beror på en inkurie at henvisningen ikke allerede er fjernet, og derfor forslås det nå å fjerne henvisningen.

Til § 55

Annet ledd viderefører objektivitetsplikten som gjelder for påtalemyndigheten. Forslaget innebærer ingen endring av gjeldende rett. Bestemmelsen medfører at § 55 a fjerde ledd oppheves. Det vises for øvrig til punkt 14.2 og merknadene til § 225.

Til § 55 a

Fjerde ledd oppheves, da regelen om påtalemyndighetens objektivitetsplikt er flyttet til § 55 annet ledd. Det vises for øvrig til punkt 14.2 og merknadene til § 55.

Til § 57

Det vises til fremstillingen i punkt 14.4 ovenfor.

Sjette ledd formaliserer statsadvokatenes ansvar for fagledelse. Endringen innebærer en lovfesting av etablert praksis. Ansvaret for fagledelse innebærer en plikt til veiledning og opplæring av tjenestepersoner i politiet samt tilsyn med straffesaksbehandlingen. Med tilsyn menes kontroll utenom veiledningen, som betyr at statsadvokatembetene også skal kontrollere at politiets straffesaksbehandling har nødvendig kvalitet og effektivitet. Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om hvordan fagledelsen skal utføres.

Til § 59

Det vises til fremstillingen i punkt 14.3 ovenfor.

Første ledd nytt annet punktum bestemmer at overordnet nivå i påtalemyndigheten kan gi ordre om avgjørelsen av spørsmålet om påtale i den enkelte sak til underordnet nivå. Endringen er en lovfesting av gjeldende rett.

Første ledd nytt tredje punktum bestemmer at den enkelte embetsleder eller politimester har tilsvarende instruksjonsmyndighet innenfor samme nivå i påtalemyndigheten. Det er naturlig at instruksjonsretten i større grad benyttes som ledd i den generelle styring av tjenestestedet, ved vurdering av ressursbruk og prioritering av saker, enn for instrukser i enkeltsaker. Embetslederen og politimesteren har et særlig ansvar for at objektivitetsplikten overholdes, dersom det gis instruks i enkeltsak. Instrukser skal nedtegnes. Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om hvordan nedtegningen skal gjøres. Embetsleder og politimester kan delegere instruksjonsmyndigheten til underordnede.

Til § 59 a

Bestemmelsen hjemler klagerett over påtalevedtak. Klageretten gjelder for vedtakstypene oppregnet i første ledd første punktum. Ved tilføyelsen av første ledd første punktum nytt punkt 5 foreslås klageretten utvidet til også å omfatte beslutning om overføring av sak til konfliktrådet etter straffeprosessloven § 71 a. Forslaget innebærer at det innføres klagerett for slike beslutninger på samme vilkår som for de øvrige påtalevedtakene oppregnet i første ledd første punktum nr. 1 til 6. Slike klager bør behandles raskt.

Det vises til punkt 15.3 i de generelle merknadene og utvalgets utkast til ny straffeprosesslov § 29-9.

Til § 62 a

Det vises til fremstillingen i punkt 14.1 og 15.2 ovenfor.

Endringen i første ledd innebærer en lovfesting av gjeldende rett, og tydeliggjør at påtalemyndighetens strafforfølgningsplikt innebærer mer enn bare å påtale straffbare forhold, herunder beslutte og lede etterforsking, beslutte og fremsette begjæring om tvangstiltak, avgjøre spørsmål om påtale, møte for domstolene og sende avgjørelser til fullbyrding.

Annet ledd lovfester at påtalemyndigheten har en plikt til å henlegge saken når det av rettslige eller bevismessige grunner ikke er adgang til å treffe et positivt påtalevedtak. Dette er kun en presisering av gjeldende rett. De rettslige grunnene som fører til henleggelse kan være av både materiell og prosessuell art. Typiske eksempler vil være at det ikke er hjemmel for straff eller at forbudet mot dobbeltstraff i EMK protokoll 7 artikkel 4 stenger for et positivt påtalevedtak. Med bevismessige grunner siktes det til tilfellene der påtalemyndigheten ikke har tilstrekkelig bevis til å kunne oppfylle det strafferettslige beviskravet.

Tredje ledd erstatter dagens § 62 a annet ledd og de unntak som følger av denne i spesiallovgivningen. Bestemmelsen gir påtalemyndigheten en skjønnsmessig adgang til å henlegge saken dersom forfølgning ikke er i det offentliges interesse. Bestemmelsen må ses i lys av første ledd om at straffbare handlinger som utgangspunkt skal forfølges. Det er fraværet av offentlig interesse som må påvises.

Overordnet vil begrunnelsen for straff, herunder hensynet til allmennprevensjon, individualprevensjon og offentlig ro, være sentrale i vurderingen av spørsmålet om henleggelse etter tredje ledd. Det må foretas en konkret vurdering i den enkelte sak. Utgangspunktet for vurderingen vil være overtredelsens grovhet sammenholdt med hvilke interesser som er krenket ved lovbruddet. Hvorvidt fornærmede, skadelidte eller berørte offentlige myndigheter ønsker at forholdet forfølges strafferettslig, vil være et viktig og etter omstendighetene avgjørende moment. Dersom lovbruddet vil kunne få andre følbare konsekvenser for gjerningspersonen, for eksempel i form av erstatningskrav, administrativ sanksjon eller lignende, kan dette tilsi at det ikke er behov for å reagere strafferettslig. For unge lovbrytere kan møtet med politiet i seg selv ha en slik avskrekkende virking at individualpreventive hensyn får mindre betydning. Nødvendige ressursprioriteringer og samfunnsøkonomiske betraktninger kan også etter omstendighetene tale for henleggelse. Det kan dessuten foreligge helt spesielle grunner, slik som for eksempel behovet for å beskytte svært sensitive opplysninger mot innsyn mv.

Siktedes samarbeidsvilje, herunder om vedkommende er villig til å erkjenne straffeskyld for andre forhold eller gi opplysninger om lovbrudd begått av andre, kan etter omstendighetene være relevant ved vurderingen av om forfølgning er i det offentliges interesse. Den restriktive praksis som påtalemyndigheten i så henseende har fulgt under gjeldende lov, skal videreføres.

Tredje ledd bokstav a til c angir ulike grunnlag for henleggelse. Listen er ikke uttømmende, jf. «herunder».

Hvorvidt et forhold skal anses «bagatellmessig» etter tredje ledd bokstav a, må vurderes konkret. Dette vil normalt kunne omfatte overtredelser med strafferamme på fengsel inntil ett år. Overtredelser i det nedre sjiktet av straffebud med en noe høyere strafferamme, for eksempel i saker om forsøk, kan også etter forholdene være bagatellmessige.

Tredje ledd bokstav b åpner for henleggelse på grunnlag av prosessøkonomiske overveielser og kapasitetshensyn. Bestemmelsen forutsetter at det skal skje en forholdsmessighetsvurdering. Hva som er rimelig og forholdsmessig tids- og ressursbruk, må vurderes i lys av hvilke ressurser som faktisk er tilgjengelige. Sakens antatte utfall kan også være et moment i vurderingen. Bestemmelsen utelukker ikke kapasitetshenleggelser ved saker med kjent gjerningsperson og saker der det bare er den påtalemessige behandlingen som gjenstår, men i slike tilfeller vil henleggelser sjeldent være forholdsmessig. I saker om meget alvorlige forhold, vil kapasitetshenleggelser normalt være utelukket. Det vises til utvalgets vurderinger i utredningens punkt 16.5 og departementets vurderinger i punkt 15.2.4.

Tredje ledd bokstav c åpner for henleggelse når det er nødvendig for å hindre spredning av sensitive opplysninger. Selv om retten ikke tar en begjæring fra statsadvokaten om å nekte innsyn til følge etter straffeprosessloven § 242 a, kan saken likevel henlegges når påtalemyndigheten finner at risikoen forbundet med mulig spredning av opplysningene er tilstrekkelig stor. Henleggelsesadgangen står åpen helt frem til det foreligger rettskraftig dom, jf. straffeprosessloven § 72 første ledd.

Til § 65

Det vises til fremstillingen i punkt 14.6 og 14.7 ovenfor.

Etter annet ledd første punktum kan riksadvokaten delegere kompetansen til å treffe påtalevedtak ved generell instruks og i den enkelte sak. Lovendringen innebærer en utvidelse av gjeldende rett. Delegasjon kan for eksempel være aktuelt for sakstyper der det til tross for høy strafferamme erfaringsmessig kan forekomme noe mindre alvorlige overtredelser. I tillegg vil riksadvokaten ved generell instruks kunne delegere påtalespørsmål som hører under statsadvokaten til påtalemyndigheten i politiet.

Annet ledd annet punktum regulerer riksadvokatens adgang til å overføre saker til Spesialenheten for politisaker. Overføring kan blant annet være aktuelt i sak med flere mistenkte eller flere forhold der bare deler av sakskomplekset er underlagt enhetens alminnelige ansvarsområde, i sak hvor det er tvil om det anmeldte forholdet er begått i eller utenfor tjenesten, eller i sak der person i ledende stilling i politiet eller påtalemyndigheten er anmeldt for et straffbart forhold som er begått utenfor tjenesten.

Til § 66

Det vises til fremstillingen i punkt 14.6 ovenfor.

Nytt annet punktum slår fast at statsadvokaten kan delegere avgjørelsen av påtalespørsmålet i enkeltsaker. Bestemmelsen kan blant annet være aktuell i saker der det til tross for høy strafferamme erfaringsmessig kan forekomme noe mindre alvorlige overtredelser, der spesialiserte påtalegrupper i politiet har særlig gode faglige forutsetninger, og i saker med mange tiltaleposter hvor bare én av postene hører under overordnet påtalemyndighet. Delegasjon kan ikke skje ved generell instruks.

Til § 67

Første ledd nytt annet punktum gir politiet kompetanse til å treffe beslutning om henleggelse i alle saker, så lenge annet ikke er bestemt av riksadvokaten. Riksadvokaten gir nærmere retningslinjer, og etablerer organisatoriske rammer og rutiner for kontroll med politiets henleggelser. Om bakgrunnen for endringen vises det til punkt 14.9.

Til § 69

I første ledd er vilkåret for at påtalemyndigheten kan unnlate å påtale en handling hvor straffeskyld anses bevist, endret til «særlige grunner». Det tas ikke sikte på endre gjeldende rett. Det vises til punkt 15.4 i de generelle merknadene.

Tredje ledd første punktum foreslås endret slik at det for henvisningen til straffeloven § 37 kun vises til § 37 bokstavene a til h. Forslaget innebærer at muligheten til å gi påtaleunnlatelse på vilkår om megling i konfliktråd, oppfølging i konfliktråd eller ungdomsoppfølging i konfliktråd, jf. straffeloven § 37 bokstavene i og j, fjernes. Formålet er å redusere antall prosessuelle overføringsgrunnlag til konfliktrådet, se punkt 15.5.1.4 i de generelle merknadene, utvalgets utredning punkt 16.3 side 359 og utvalgets utkast til ny straffeprosesslov § 28-3. Forslaget må sees i lys av at adgangen påtalemyndigheten vil ha til å overføre en sak direkte til konfliktrådet etter straffeprosessloven § 71 a, foreslås utvidet, se punkt 15.5.2.4 i de generelle merknadene og særmerknadene til § 71 a.

Til § 71 a

Det vises til fremstillingen i punkt 15.5.2.

Etter tredje ledd kan det i dag settes som vilkår for overføring til oppfølging i konfliktrådet etter første ledd og ungdomsoppfølging i konfliktrådet etter annet ledd at siktede ikke begår nye straffbare handlinger under oppfølgingen i konfliktrådet. Det foreslås at ordlyden i det som blir tredje ledd første punktum endres slik at også overføring til megling i konfliktrådet etter første ledd omfattes, i tråd med systemet i dagens straffeprosesslov § 69 og forslaget til nytt § 71 a tredje ledd annet punktum nedenfor.

Forslaget til nytt tredje ledd annet punktum gir påtalemyndigheten hjemmel til å beslutte overføring til konfliktrådet på samme vilkår som ved beslutning om påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69 annet og tredje ledd.

Forslaget innebærer at påtalemyndigheten vil kunne stille flere og andre typer vilkår for overføringen enn det er anledning til etter straffeprosessloven § 71 a i dag. Adgangen til å stille vilkår vil gjelde både for megling i konfliktrådet, oppfølging i konfliktrådet og ungdomsoppfølging i konfliktrådet. Etter lovendringen vil straffeprosessloven § 71 a også hjemle overføring av saker som tidligere ville ha vært overført til konfliktrådet som særvilkår for påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69 tredje ledd, jf. straffeloven § 37 bokstav i og j. Det vises til punkt 15.5.2.4 i de generelle merknadene, utvalgets utredning punkt 16.3 side 359, utvalgets utkast til ny straffeprosesslov § 28-4 og særmerknadene til denne. Videre vises det til den generelle merknaden om endringene i straffeprosessloven § 69 tredje ledd første punktum i punkt 15.5.1.4.

Mer konkret innebærer forslaget at det som særvilkår for overføring til konfliktrådet etter straffeprosessloven § 71 a kan fastsettes at siktede ikke gjør seg skyldig i ny straffbar handling i en prøvetid på inntil to år, jf. henvisningen til straffeprosessloven § 69 annet ledd. Videre innebærer forslaget at det som særvilkår for overføringen kan fastsettes at siktede må overholde et eller flere særvilkår nevnt i straffeloven § 36 og § 37 første ledd bokstav a til h, jf. henvisningen til straffeprosessloven § 69 tredje ledd første punktum. I vurderingen av om slike særvilkår bør ilegges, må påtalemyndigheten ved overføring til oppfølging i konfliktrådet og ungdomsoppfølging i konfliktrådet se hen til muligheten konfliktrådet har til å fastsette lignende vilkår som en del av oppfølgingsplanen eller ungdomsplanen. Hvorvidt vilkårene fastsettes av påtalemyndigheten med hjemmel i straffeprosessloven eller av konfliktrådet med hjemmel i konfliktrådsloven kan få konsekvenser for håndteringen av eventuelle vilkårsbrudd, i det brudd på særvilkår fastsatt av påtalemyndigheten reguleres av straffeprosessloven mens brudd på vilkår fastsatt av konfliktrådet følger konfliktrådslovens regler for bruddhåndtering.

Bestemmelsens fjerde ledd foreslås opphevet, da innholdet i fjerde ledd vil konsumeres av henvisningen til straffeprosessloven § 69 tredje ledd, jf. straffeloven § 35, som foreslås inntatt i § 71 a tredje ledd.

Til § 72

Annet ledd oppheves som følge av at påtalebegjæring fra offentlig myndighet ikke lenger er et formelt vilkår for strafforfølgning. Det vises til punkt 15.3 i de generelle merknadene og merknaden til endringene i straffeprosessloven § 62 a.

Til § 80

Kapittel 28 i straffeprosessloven er foreslått opphevet. Som en følge av dette skal bestemmelsen oppheves.

Til § 81 a

Bestemmelsen oppheves som følge av at påtalebegjæring fra offentlig myndighet ikke lenger er et formelt vilkår for strafforfølgning. Det vises til punkt 15.3 i de generelle merknadene og merknaden til endringene i straffeprosessloven § 62 a.

Til § 107 b

I nytt fjerde ledd foreslås det å åpne for at retten kan oppnevne en felles bistandsadvokat for flere fornærmede eller etterlatte. Bestemmelsen svarer til Straffeprosessutvalgets lovutkast § 4-11 annet ledd tredje punktum. Bakgrunnen for forslaget er nærmere beskrevet i de alminnelige motivene punkt 16.3.

Første punktum fastslår at retten kan oppnevne felles bistandsadvokat når antallet fornærmede eller andre med krav på bistandsadvokat, sakens omfang og kompleksitet, prosessøkonomiske hensyn eller andre særlige forhold gjør at det anses hensiktsmessig. Felles bistandsadvokat vil særlig være aktuelt i omfattende straffesaker med mange fornærmede, for eksempel ved serieovergrepssaker. Bestemmelsen er imidlertid ikke avgrenset til disse sakstypene. Felles bistandsadvokat kan også være aktuelt i saker som reiser kompliserte faktiske eller rettslige spørsmål, hvor det er hensiktsmessig at en felles advokat med særskilte kvalifikasjoner setter seg inn i saken. Alternativet «andre særlige forhold» vil kunne fange opp saker hvor det verken er mange fornærmede eller kompliserte faktiske eller rettslige spørsmål, men hvor det synes klart at det ikke er behov for mer enn én bistandsadvokat. Et typisk eksempel kan være saker om mishandling i nære relasjoner, der det i mange tilfeller kan være uproblematisk at to eller flere mindreårige søsken har felles representasjon.

Oppnevning av felles bistandsadvokat vil kunne være aktuelt både i saker hvor de fornærmede eller etterlatte har ubetinget rett til bistandsadvokat, og i saker hvor retten til bistandsadvokat følger av de skjønnsmessige bestemmelsene i straffeprosessloven § 107 a annet ledd annet punktum og tredje ledd. Terskelen for oppnevning av felles bistandsadvokat er ikke prinsipielt forskjellig i disse to tilfellene. Felles bistandsadvokat kan oppnevnes for flere fornærmede eller for flere etterlatte, men det kan også tenkes tilfeller hvor det er hensiktsmessig at fornærmede og etterlatte har felles representasjon.

Annet punktum oppstiller en absolutt skranke for bruk av felles bistandsadvokat. Felles bistandsadvokat skal ikke oppnevnes når det foreligger eller kan oppstå motstridende interesser mellom de fornærmede eller etterlatte som bistandsadvokaten skal representere. Retten må vurdere spørsmålet om interessekonflikt før felles bistandsadvokat oppnevnes, men også underveis i straffesaken når felles bistandsadvokat først er oppnevnt.

Ved oppnevning av felles bistandsadvokat vil utgangspunktet fortsatt være at de fornærmede eller etterlatte fritt kan velge bistandsadvokat, forutsatt at det er enighet om valget av advokat og det ikke foreligger omstendigheter som nevnt i straffeprosessloven § 107 b annet ledd tredje og fjerde punktum. Dersom det er uenighet mellom de fornærmede eller etterlatte om hvilken bistandsadvokat som skal velges, vil valget av felles bistandsadvokat være overlatt til retten.

I nytt femte ledd foreslås en hjemmel for at retten kan avgrense bistandsadvokatens oppdrag. Forslaget svarer til Straffeprosessutvalgets lovutkast § 4-11 tredje ledd, jf. § 4-5 annet ledd bokstav b og c. Bakgrunnen for forslaget er nærmere beskrevet i de alminnelige motivene punkt 16.2.4.

En avgrensning av oppdraget kan gå ut på at bistandsadvokaten oppnevnes for bestemte deler av saken, for eksempel et bevisopptak eller et avhør. Et annet eksempel er at bistandsadvokaten oppnevnes for utvalgte deler av hovedforhandlingen, jf. også forslaget til endring i § 107 c annet ledd. Sistnevnte kan være særlig praktisk i omfattende straffesaker hvor bare deler av saken omhandler fornærmede, eller der fornærmede selv ikke ønsker å følge forhandlingene. Oppdraget kan også avgrenses til bestemte gjøremål, for eksempel å forberede et sivilt krav som skal behandles under hovedforhandlingen. Bestemmelsen åpner imidlertid ikke for en tidsmessig avgrensning av oppdraget.

Bestemmelsen er anvendelig i alle sakstyper hvor bistandsadvokat er oppnevnt. Den gjelder uavhengig av om fornærmede eller etterlatte har ubetinget rett til bistandsadvokat eller om bistandsadvokat oppnevnes på skjønnsmessig grunnlag.

Avgjørelsen om å avgrense oppdraget treffes av retten ved beslutning. Beslutningen kan angripes ved anke, jf. straffeprosessloven § 377 første ledd.

Til § 107 c

Annet ledd første punktum slår fast at bistandsadvokaten har rett til å være til stede i rettsmøter så langt retten finner det nødvendig. En tilsvarende begrensning er ment å gjelde også for andre etterforskingsskritt som åstedsbefaringer, rekonstruksjoner og lignende, jf. formuleringen «det samme gjelder» i annet punktum. Forslaget svarer innholdsmessig til utvalgets lovutkast § 4-5 annet ledd bokstav b og c.

Forslaget må ses i sammenheng med forslaget til nytt femte ledd i § 107 b, som åpner for at retten kan avgrense bistandsadvokatens oppdrag, herunder bistandsadvokatens tilstedeværelse i rettsmøter. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen og de alminnelige motivene punkt 16.2.4.

Når det gjelder bistandsadvokatens rett til å være til stede i politiavhør under etterforskingen, er det ikke foreslått endringer i gjeldende rett, jf. tredje punktum.

Til § 107 h

I første ledd er terskelen for å oppnevne en eller flere koordinerende bistandsadvokater senket sammenlignet med gjeldende rett. Forslaget svarer til utvalgets lovutkast § 4-10. Om bakgrunnen for forslaget vises det til de alminnelige motivene punkt 16.4.

Etter forslaget vil ikke lenger hjemmelen for oppnevning av koordinerende bistandsadvokat være begrenset til saker hvor antallet fornærmede og andre med bistandsadvokat og sakens omfang og kompleksitet gjør at det anses hensiktsmessig å oppnevne koordinerende bistandsadvokat. Koordinerende bistandsadvokat skal også kunne oppnevnes i andre tilfeller der det fremstår som hensiktsmessig for gjennomføringen av saken. De store og komplekse straffesakene vil imidlertid fortsatt være typiske eksempler på saker hvor oppnevning av en eller flere koordinerende bistandsadvokater kan være aktuelt. I mindre saker bør retten først vurdere oppnevning av én eller flere felles bistandsadvokater, jf. forslaget til § 107 b nytt fjerde ledd og merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 183

Det vises til fremstillingen i punkt 12. Det vises også til utredningen punkt 14.4.5.9, utvalgets utkast til § 15-15 og høringsnotatet av 21. juni 2018 punkt 2.

Det foreslås at fremstillingsfristen i dagens første ledd første punktum reduseres, slik at påtalemyndigheten, dersom den ønsker å beholde en pågrepet person, skal fremstille vedkommende for tingretten med begjæring om fengsling «snarest mulig og innen 48 timer etter pågripelsen». Dette til forskjell fra dagens ordlyd, som pålegger påtalemyndigheten å fremstille den pågrepne «snarest mulig og senest den tredje dagen etter pågripelsen». Hovedformålet er å bringe bestemmelsen i samsvar med Norges menneskerettslige forpliktelser.

Tilføyelsen av nytt første ledd annet punktum vil gi påtalemyndigheten hjemmel til å fremstille den pågrepne senere enn 48 timer etter pågripelsen dersom det «etter en samlet vurdering av omstendighetene i den enkelte sak» anses «særlig påkrevd», men «likevel aldri senere enn den tredje dagen etter pågripelsen». Unntakshjemmelen er tiltenkt særlige tilfeller og må praktiseres strengt i lys av Norges menneskerettslige forpliktelser. Det klare utgangspunktet og hovedregelen vil fortsatt være at fremstilling for retten skal skje snarest mulig innenfor en yttergrense på 48 timer.

Med ordlyden «særlig påkrevd» oppstilles det et skjerpet nødvendighetskrav. Fremstilling senere enn 48 timer etter pågripelsen vil bare helt unntaksvis kunne aksepteres, og bare så lenge tidsoverskridelsen anses rettferdiggjort på bakgrunn av en samlet vurdering av omstendighetene i den enkelte sak. Hvilke omstendigheter som kan forsvare et unntak fra 48-timersfristen må vurderes konkret. Hvor tungtveiende grunner som kreves vil blant annet kunne variere ut fra hvor lang fristoverskridelse det er tale om, hvor alvorlig forbrytelse det er mistanke om, hvor tidskrevende det er å klarlegge fengslingsgrunnlaget og forhold ved den konkrete siktede. Kravet til begrunnelse er i alle tilfelle strengt, men slik at lengre overskridelser krever en mer tungtveiende begrunnelse enn kortere overskridelser. Ved lengre fristoverskridelser på flere timer må det foreligge spesielle omstendigheter som gjør det uforsvarlig eller umulig å overholde 48-timersfristen. Fremstilling opp mot lengstefristen vil kun være aktuelt i ekstraordinære tilfeller. Departementet antar at slik tidsbruk først og fremst vil kunne aksepteres i alvorlige, komplekse saker hvor det påvises konkrete omstendigheter som skaper behov for spesielt omfattende forberedelser eller praktisk tilrettelegging før fremstilling. Departementet understreker betydningen av at pågripelsen ikke varer lenger enn EMK artikkel 5 nr. 3 og SP artikkel 9 nr. 3 tillater.

Også tidsbruk opp mot 48 timer må være godt begrunnet, i det hovedregelen fortsatt vil være at fremstilling skal skje snarest mulig.

Annet ledd regulerer lengden på fremstillingsfristen i saker hvor den pågrepne er under 18 år. Det vises til fremstillingen i punkt 13. Det vises også til utvalgets utkast til § 15-11 annet ledd.

Fremstilling av pågrepne personer under 18 år skal fortsatt skje snarest mulig og senest dagen etter pågripelsen. Det foreslås at bestemmelsen skal gjelde uten unntak, slik at hjemmelen til å forlenge fremstillingsfristen i dagens annet ledd annet punktum oppheves. Lovendringen innebærer at lengste mulige frist for å fremstille en person under 18 år for fengsling vil være dagen etter pågripelsen. Det skal etableres en vaktordning i politi, påtalemyndighet og domstolene for å sørge for at fremstilling skal kunne skje i helger og på helligdager. Opphevingen av annet ledd annet punktum vil videre bringe lengstefristen for fremstilling av mindreårige nærmere anbefalingene fra FNs barnekomité og FNs menneskerettighetskomité.

Til § 225

Det vises til fremstillingen i punkt 14.5 ovenfor.

Første ledd første punktum slår fast at det overordnede ansvaret for etterforskingen ligger hos påtalemyndigheten. Politiet har ansvar for den praktiske utføringen av etterforskingen og de politifaglige vurderingene, jf. annet punktum. Endringene innebærer ingen endring av ansvarsforholdet etter gjeldende rett. Etter tredje punktum kan påtalemyndigheten gi tjenestepersoner i politiet som ikke tilhører påtalemyndigheten fullmakt til å beslutte og foreta etterforsking. Dette kan gjøres både ved uttrykkelig og stilltiende fullmakt.

Til § 226

Det vises til fremstillingen i punkt 14.2 ovenfor.

Nytt første punktum i tredje ledd regulerer objektivitetsplikten under etterforsking. Endringen innebærer en videreføring av gjeldende rett. Objektivitetsplikten gjelder alle som involveres i etterforskingen, herunder tjenestepersoner i politiet. Både det som taler mot og det som taler til fordel for den mistenkte skal søkes klarlagt. Det vises for øvrig til merknadene til straffeprosessloven § 55.

Til § 229

Første og annet ledd oppheves som følge av at påtalebegjæring fra offentlig myndighet ikke lenger er et formelt vilkår for strafforfølgning. Det vises til punkt 15.3 i de generelle merknadene og merknaden til endringene i straffeprosessloven § 62 a.

Til § 244

Første ledd annet punktum slår fast at bistandsadvokaten har rett til å være til stede i rettsmøter under etterforskingen så langt retten finner det nødvendig. Forslaget må ses i sammenheng med forslaget til nytt femte ledd i § 107 b, som gir hjemmel for at retten kan avgrense bistandsadvokatens oppdrag, herunder bistandsadvokatens tilstedeværelse i rettsmøter. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen og de alminnelige motivene punkt 16.2.

Til § 248

Det vises til kapittel 11 i de alminnelige merknadene.

I § 248 første ledd bokstav a foreslås det å ta ut passusen «jf. annet ledd». Det henvises her til en regel som ved ikrafttredelsen av straffeloven 2005 utgikk som overflødig ved siden av de generelle reglene i straffeloven § 79 bokstav a og b, jf. Prop. 64 L (2014–2015) side 141. Ved en inkurie ble henvisningen i bokstav a oversett.

Videre foreslås det å angi uttrykkelig i første ledd bokstav b og c at siktedes skylderkjennelse må styrkes av sakens øvrige opplysninger. En slik begrensning er uttrykk for gjeldende rett, jf. Rt. 1990 side 1019 og Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (5. utgave, Oslo 2020) side 1053–1054 med videre henvisninger.

I første ledd ny bokstav d innføres et ytterligere unntak fra kravet om uforbeholden tilståelse for så vidt gjelder straffbare handlinger som bedømt isolert ville medført bot. For slike forhold kreves kun skylderkjennelse, forutsatt at lovbruddet har en strafferamme på fengsel i 2 år eller lavere, og at skylderkjennelsen støttes av de øvrige opplysningene i saken. På samme måte som i saker etter § 248 første ledd bokstav b og c må de øvrige vilkårene for å få saken pådømt som tilståelsesdom være oppfylt. Siktede må altså samtykke til summarisk pådømmelse, og retten må finne det ubetenkelig med en slik behandlingsform. Retten bør typisk unnlate å pådømme saken dersom bevisene etterlater tvil om siktedes skyld eller subsumsjonen fremstår problematisk.

Om forholdet bedømt isolert ville medført bot, skal vurderes på tilsvarende måte som etter straffeprosessloven § 40 annet ledd, jf. også straffeloven 1902 § 63 annet ledd, jf. Ot.prp. 90 (2003–2004) side 469. At retten har betraktet en bøteovertredelse som en skjerpende omstendighet ved utmålingen av en felles frihetsstraff, er ikke til hinder for at lovbruddet omfattes av bokstav d. Bokstav d utelukker heller ikke at krav om inndragning og tap av retten til å føre motorvogn kan pådømmes sammen med straffekravet.

Til § 249

Det vises til fremstillingen i punkt 15.1.

Etter første ledd skal påtalevedtak treffes så snart saken er avgjørelsesmoden. Kriteriet «rimelig tid» skal forstås i samsvar med kravet til fremdrift etter EMK artikkel 6 nr. 1 og Grunnloven § 95. At saken skal løses «innen rimelig tid» er en relativ yttergrense for tidsbruk. Hvor grensen går må bero på et konkret skjønn i den enkelte sak. Det må tas utgangspunkt i type lovbrudd og det som erfaringsmessig er normal saksbehandlingstid for den aktuelle kategorien. Bestemmelsen skal ikke stå i veien for ordinær tidsbruk. I alvorlige straffesaker, der etterforskingen er omfattende og kompleks, gir bestemmelsen rom for adskillig saksbehandlingstid. Derimot skal lang saksbehandlingstid som følge av liggetid, manglende planmessighet, koordinering, dimensjonering mv., kunne medføre at kravet til rimelig tid ikke anses overholdt. Fristen er ikke preklusiv.

Ordlyden i første ledd er endret fra «tiltale» til «påtale» for å tydeliggjøre at bestemmelsen gjelder for alle påtaleavgjørelser. Dette følger allerede av gjeldende rett. Tilsvarende gjelder for annet ledd der «tiltale» erstattes med «påtale» og «tiltalespørsmålet» med «påtalespørsmålet».

Til § 252

Annet ledd er foreslått endret, som en følge at påtalebegjæring fra særskilt offentlig myndighet ikke i noe tilfelle skal være et vilkår for strafforfølgning. Det vises til punkt 15.3 i de generelle merknadene og merknaden til endringene i straffeprosessloven § 62 a.

Til § 254

Endringen innebærer at samtykkekravet i straffeprosessloven § 254 første ledd annet punktum oppheves. Om bakgrunnen for endringen vises det til punkt 14.8.

Til § 262

Det vises til fremstillingen i punkt 7.2. Paragrafen om påtalemyndighetens oversendelse til retten er omredigert og gitt en lettere tilgjengelig utforming. Det er også foretatt en rekke innholdsmessige endringer. Bestemmelsen svarer langt på vei til Straffeprosessutvalgets lovutkast § 34-1.

Påtalemyndigheten skal som etter gjeldende rett sende retten tiltalebeslutning og bevisoppgave når det er besluttet å reise tiltale, men dette vil nå fremgå av første ledd bokstav a og b. At det i bokstav b stilles krav til bevisoppgavens innhold, er nytt sammenlignet med gjeldende rett. Hensikten er at partene bevisstgjøres på om det er behov for de enkelte bevis, og at retten får et bedre grunnlag for å styre og behandle saken. Endringene vil også gjøre det lettere å forberede forsvaret. Informasjonen i bevisoppgaven bør formidles på en pedagogisk og hensiktsmessig måte. Er bevisoppgaven omforent med forsvarer og eventuelt også bistandsadvokaten, bør påtalemyndigheten opplyse om dette i oversendelsen.

Kravet i bokstav b om at det skal gis en «kort redegjørelse for hva det enkelte bevis skal godtgjøre», innebærer at det på en kortfattet måte skal angis hvilket bevistema under skyld- eller straffespørsmålet som skal belyses, og hvilken tiltalepost som beviset knytter seg til. Sistnevnte kan medføre at det er behov for å føre opp et bevis flere steder i bevisoppgaven. Det skal også angis eventuelle bevis som angår sivile rettskrav, jf. annet ledd og § 427.

Generelt kreves det ikke en utførlig redegjørelse, jf. ordet «kort». Dette er samtidig en relativ størrelse som gir rom for visse tilpasninger ut fra sakens art og størrelse samt karakteren av det enkelte bevis. Når betydningen er rimelig klar ut fra sammenhengen, kan en stikkordsmessig angivelse oppfylle kravet, for eksempel at et vitne er «øyevitne» i relasjon til en bestemt post i tiltalen. Bestemmelsen stenger på den annen side ikke for at det kan gis en noe mer utfyllende redegjørelse når det er formålstjenlig, for eksempel i kompliserte saker. Har retten behov for en mer utførlig redegjørelse for bevisene enn det som fremgår av oppgaven, vil dette kunne kreves i medhold av forslaget til ny § 274 b om skriftlig redegjørelse.

Også dokumentbevis skal angis på en informativ måte i bevisoppgaven. Ofte vil angivelsen av dokumentet være selvforklarende og i seg selv godtgjøre hvilken betydning dokumentet har som bevis. Bestemmelsen åpner for at det i omfangsrike saker kan gis en overordnet begrunnelse i tilknytning til et større antall dokumenter, for eksempel ved henvisning til tiltalepost og bevistema.

Kravet om at bevisoppgaven skal angi «andre sentrale opplysninger om beviset så langt det er grunn til det» i bokstav b, sikter for vitnebevisenes vedkommende først og fremst til informasjon som nevnt i straffeprosessloven § 130 første ledd, slik som opplysninger om vitnets navn, stilling, bopel og forhold til siktede og fornærmede mv. Det bør også inntas henvisning til de aktuelle delene av saksdokumentene, slik praksis er i dag. For øvrig må det i stor utstrekning bero på påtalemyndighetens skjønn hvilke opplysninger som det er grunn til å føre opp i oppgaven. Er det særlig grunn til det, bør det på en kortfattet måte gis opplysninger om omstendigheter som kan ha betydning for vurderingen av beviset, slik som for eksempel vitnets bakgrunn, språkkunnskaper, helsetilstand og utdannelse mv. Påtalemyndigheten skal imidlertid ikke gi detaljerte redegjørelser for bevisets pålitelighet eller vitners troverdighet. Når det er grunn til det, bør påtalemyndigheten også kort angi om beviset kan føres i lys av straffeprosesslovens regler om bevisføring og bevisforbud.

Bokstav c er ny og fastsetter at påtalemyndigheten skal gi et utdrag av skriftlige bevis som skal føres i medhold av § 302. Bakgrunnen for endringen er beskrevet i punkt 6.4.2. Utdraget skal som utgangspunkt bare inneholde dokumenter som prosessuelt er dokumentbevis. Bestemmelsen omfatter ikke politiforklaringer som det kan være aktuelt å lese opp i medhold av § 290, § 296 eller § 297, eller dialogutskrifter og lignende knyttet til personer som i utgangspunktet skal få sin tidligere forklaring spilt av i medhold av § 298 eller § 300. Utdraget skal videre kun inneholde dokumentbevis som påtalemyndigheten antar vil bli påberopt under hovedforhandlingen. I praksis er det i dag en tendens til at digitale utdrag inneholder betydelig mer enn de skal og derfor svulmer opp. Dette bør så vidt mulig unngås. Utdraget bør være ordnet kronologisk, eventuelt kronologisk innenfor hver tiltalepost eller hvert tema, sml. rettsutdragsloven § 2.

Bestemmelsen om dokumentutdrag har ikke preklusive virkninger. Har det ikke vært mulig å ferdigstille et endelig dokumentutdrag før saken oversendes til retten, kan påtalemyndigheten utarbeide en foreløpig versjon og foreta senere suppleringer ved behov.

Etter bokstav d skal påtalemyndigheten opplyse om det hvis den mener at saken bør behandles med fagkyndige meddommere, eller at det bør oppnevnes sakkyndig eller rettstolk.

Bokstav e er ny og fastsetter at påtalemyndigheten skal gi opplysninger av betydning for spørsmålet om oppnevning av forsvarer og bistandsadvokat.

Påtalemyndighetens oversendelse til retten skal alltid inkludere opplysninger av betydning for berammingen av hovedforhandlingen, slik som behovet for antall rettsdager og eventuelle rettsfrie dager, se bokstav f. Dette er praksis også i dag.

Påtalemyndigheten skal i oversendelsen også gi uttrykk for sitt syn på behovet for aktiv saksstyring fra rettens side under saksforberedelsen, se bokstav g. At det gis uttrykk for at saken fordrer aktiv dommerstyring under saksforberedelsen, kan bidra til at saken raskt tildeles en dommer som har mulighet til å sette av tilstrekkelig med tid til avklaring og planlegging forut for forhandlingene. Påtalemyndigheten vil også kunne redegjøre for eventuelle synspunkter på hvilke konkrete saksforberedelsesskritt som er hensiktsmessige, særlig hvorvidt det bør avholdes et saksforberedende møte. Foreligger det ikke et særskilt behov for aktiv saksstyring, er det tilstrekkelig at påtalemyndigheten gir uttrykk for dette i én setning.

Bokstav h er ny og pålegger påtalemyndigheten å innta «andre opplysninger av betydning for forberedelse til og gjennomføring av hovedforhandlingen». Bokstaven er en sekkebestemmelse som er ment å fange opp all relevant informasjon som det er grunn til å ta med i oversendelsen av hensyn til den videre saksbehandlingen. Hvilke opplysninger som det er grunn til å gi, vil bero på de behov som gjør seg gjeldende i den enkelte sak. Informasjon om behov for og bruk av fjernavhør og teknologiske hjelpemidler under hovedforhandlingen er eksempler. Det kan også redegjøres for eventuell bruk av hjelpedokumenter og andre hensiktsmessige presentasjonsteknikker, se punkt 8.2.

Påtalemyndigheten kan legge ved en fremdriftsplan for hovedforhandlingen når det fremstår som hensiktsmessig. Dette vil særlig kunne være aktuelt i større saker. Et alternativ er at bevisoppgaven kombineres med en tidsplan, eller at det i oversendelsen redegjøres for tidsbruk knyttet til dokumentasjon og prosedyrer når dette ikke fremgår av bevisoppgaven. Se punkt 7.2.4.2 ovenfor.

Første ledd annet punktum oppstiller krav til at bevisoppgaven skal angi bevis som utgjør overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll eller romavlytting. Bestemmelsen viderefører nåværende § 262 første ledd annet punktum uten realitetsendringer.

Annet ledd fastsetter de nærmere kravene til påtalemyndighetens angivelse av det sivile kravet, nærmere bestemt at kravets faktiske og rettslige grunnlag samt hvilke bevis som vil bli ført, skal angis. Kravene tilsvarer de som gjelder for fornærmede etter § 264 b annet ledd tredje punktum, og må ses i sammenheng med fornærmedes plikt til å gi nærmere opplysninger om grunnlaget for og størrelsen av kravet og om hvilke bevis han eller hun kan oppgi, jf. § 427 første ledd annet punktum. Den nærmere redegjørelsen for det sivile kravet skal inntas i bevisoppgaven eller i oversendelsesbrevet til retten. Det er bare kravets størrelse som så langt mulig skal angis i tiltalebeslutningen, jf. § 252 tredje ledd annet punktum.

I tredje ledd er påtalemyndigheten gitt adgang til å utarbeide en skriftlig redegjørelse for saken av eget tiltak når hensynet til forsvarlig og konsentrert behandling tilsier det. Vurderingen er overlatt til påtalemyndighetens skjønn, jf. ordet «kan». Hensynet til rettens mulighet for aktiv saksstyring og tiltaltes grunnlag for å forberede sitt forsvar er de sentrale momentene i vurderingen. Behovet for redegjørelse gjør seg først og fremst gjeldende i store og kompliserte saker. Når det er rimelig klart at retten ellers vil be om redegjørelse på et senere tidspunkt, bør adgangen som regel brukes. Redegjørelsen bør normalt inneholde en oversikt over sentrale rettslige og faktiske spørsmål som er omtvistet, anførsler og bevis. Er behovet for klargjøring knyttet til avgrensede spørsmål, kan påtalemyndigheten begrense fremstillingen tilsvarende. Se fremstillingen i punkt 7.2.4.2 ovenfor.

Fjerde ledd viderefører regelen i nåværende § 262 annet ledd om at retten straks oppnevner forsvarer.

Til § 263

Bestemmelsen i nytt tredje punktum viderefører dagens § 265 annet ledd uten realitetsendringer.

Til § 264

Etter forslaget til endring av første ledd første punktum skal påtalemyndigheten snarest mulig sende sakens dokumenter og «materiale som er oversendt retten etter § 262». Dette vil etter endringen av § 262 omfatte tiltalebeslutningen, påtalemyndighetens bevisoppgave, dokumentutdrag, oversendelsesbrev og en eventuell skriftlig redegjørelse for saken. Bestemmelsen svarer til Straffeprosessutvalgets lovutkast § 34-3 tredje ledd. At dokumentene og materialet skal sendes «snarest mulig», vil normalt innebære at det skal skje samtidig med at tiltalebeslutningen går til forkynning for tiltalte. Det er på dette punkt ikke tilsiktet noen realitetsendring.

Dagens første ledd annet punktum om at saksdokumentene kan sendes i kopi i stedet for i original, foreslås opphevet som overflødig. Nåværende tredje punktum blir ved endringen annet punktum. Det er i dag vanlig at saksdokumentene sendes digitalt til forsvareren. Utlån av sakens originaldokumenter er regulert i påtaleinstruksen § 25-5.

Til § 264 b

Nytt tredje ledd oppstiller en frist for å sette frem sivile krav for retten. Fristen er to uker før hovedforhandlingen, hvis ikke retten fastsetter et annet tidspunkt. Samme frist skal gjelde for å utvide påstanden til et fremsatt krav, sette frem et nytt faktisk grunnlag for kravet eller tilby nye bevis.

Fristen er ikke preklusiv i motsetning til den tilsvarende bestemmelsen i tvisteloven § 9-16, jf. punkt 18.5.3 foran. En oversittelse av fristen vil derimot kunne inngå i en vurdering av om retten skal utsette behandlingen av det sivile kravet til straffesaken er pådømt, jf. § 431, nøye seg med å gi dom for den del av kravet som den finner godtgjort, jf. § 432, eller nekte å behandle kravet, jf. §§ 427 nytt femte ledd og 428 tredje ledd (etter endringen). Sentrale momenter i vurderingen vil være om motparten har protestert mot endringen, om parten kan bebreides at endringen ikke er foretatt tidligere, om motparten har tilstrekkelig grunnlag for å ivareta sine interesser etter endringen, om utsettelse eller avvisning vil kunne påføre parten et urimelig tap, og ellers hva som vil være rimelig i det aktuelle tilfellet.

De nevnte virkemidlene vil normalt ikke være aktuelle i tilknytning til kurante krav hvor motparten vil ha tilstrekkelig grunnlag for å ivareta sine interesser selv om endringen foretas etter utløpet av fristen. Et eksempel er når en part i tilknytning til et enkelt og oversiktlig krav angir at det vil bli fremlagt en tannlegeregning eller en kvittering for nyanskaffede briller.

Påtalemyndigheten må ta hensyn til fristregelen i nytt tredje ledd når den i medhold av § 264 b første ledd fastsetter frist for fornærmede for å be om endringer i angivelsen av kravet. Det samme gjelder når påtalemyndigheten fastsetter en frist for fornærmede for å fremsette krav etter § 428, jf. § 264 b annet ledd. Det må i denne sammenheng tas hensyn til at retten skal varsle tiltalte om kravet.

På grunn av endringene i § 428 foreslås det ellers å oppdatere henvisningen i § 264 b annet ledd femte punktum.

Til § 264 c

Paragrafen er ny og skyldes en omredigering av § 265. Bestemmelsen viderefører dagens § 265 første ledd første punktum uten realitetsendringer.

Til § 265

Det vises til fremstillingen i punkt 7.3. Paragrafen om forsvarers opplysningsplikt i § 265 er omredigert etter mønster av Straffeprosessutvalgets lovutkast § 34-4. Det er imidlertid foretatt flere justeringer sammenlignet med dette forslaget.

Første ledd fastsetter at retten skal gi pålegg om tilsvar og gir nærmere regler om fremgangsmåten. Manglende etterlevelse av tilsvarsfristen har ikke preklusive virkninger. Retten kan bestemme at tilsvar kan unnlates, se første ledd tredje punktum. En beslutning om å unnlate tilsvar er særlig aktuelt hvis saken skal behandles svært hurtig, se punkt 7.3.4 avslutningsvis, men et alternativ kan være å fastsette en kortere tilsvarsfrist enn tre uker i medhold av annet punktum. I det store flertallet av straffesaker vil det normalt være ønskelig at forsvarer gir informasjon som nevnt i annet ledd bokstav a til e, herunder opplysninger om bevis forsvaret vet skal føres.

Annet ledd bokstav a til e oppstiller krav til hva tilsvaret skal inneholde. Kravene viderefører i stor utstrekning forsvarers opplysningsplikt etter gjeldende rett. Forsvarer er ikke forpliktet til å gi opplysninger som det vil være uforenlig med forsvareroppdraget å dele med retten og de øvrige aktørene på dette stadiet. For informasjon om kravene til utforming av bevisoppgaven i bokstav a vises det til merknaden til § 262. Bokstav e er en sekkebestemmelse som er ment å fange opp relevant informasjon som det er grunn til å gi av hensyn til den videre saksbehandlingen. Bestemmelsen sikter først og fremst til opplysninger om praktiske forhold, slik som behov for og bruk av hjelpedokumenter, fjernavhør og teknologiske hjelpemidler. Er det allerede på dette stadiet klart at forsvaret vil be om personundersøkelse eller rettspsykiatrisk undersøkelse av tiltalte, bør dette formidles i tilsvaret. At slike opplysninger gis på et tidlig tidspunkt, vil kunne forhindre en senere utsettelse av saken. Forsvaret bør også kommentere en eventuell fremdriftsplan som er utarbeidet av påtalemyndigheten.

Etter annet ledd annet punktum skal forsvarer vedlegge utdrag av skriftlige bevis som forsvaret ønsker å føre. Se merknaden til § 262 første ledd bokstav c for mer informasjon om hvilke bevis det siktes til. Hvis forsvareren ikke har andre bevis enn påtalemyndigheten skal føre, er det tilstrekkelig at dette sies. Bestemmelsen stenger ikke for at forsvarer også senere kan tilby bevis.

Tredje ledd er en ny bestemmelse som er basert på utvalgets lovutkast § 34-4 annet ledd bokstav a. Retten kan etter en konkret vurdering oppfordre tiltalte og forsvareren til å inngi et utvidet tilsvar som kort angir hvilke av sakens faktiske og rettslige sider som er omtvistet. En oppfordring kan vurderes inntatt i pålegget om tilsvar når det er viktig å få klarlagt hva som er tvistepunktene i saken. Det må i denne forbindelse vurderes om det er utsikter til en mer konsentrert og effektiv behandling av saken. Det skal også legges vekt på om tidlig klargjøring fra forsvarer er viktig for rettens avgjørelse av hvordan den videre saksforberedelsen skal legges opp. I enkle og oversiktlige saker er bruk av utvidet tilsvar ikke god ressursbruk. Forsvarer er ikke pliktig til å etterkomme oppfordringen og må i samråd med tiltalte vurdere hvilke opplysninger som det er forenlig med forsvareroppdraget å gi på dette stadiet av saken, se NOU 2016: 24 punkt 18.1.3 side 415 og 17.1.3 side 384. Det vil normalt være en forutsetning for å formidle de aktuelle opplysningene at tiltalte samtykker og forsvareren finner det forsvarlig.

Fjerde ledd viderefører regelen i gjeldende § 266 annet ledd. Siden bestemmelsen omhandler forsvarers opplysningsplikt, er den foreslått flyttet til § 265.

Til § 266

Første ledd viderefører gjeldende § 265 første ledd tredje punktum. Nåværende § 266 første ledd blir ved endringen annet ledd, mens gjeldende annet ledd foreslås flyttet til § 265. Ved endringene samles reglene om begjæring av etterforskingsskritt i én paragraf.

En henvisning til paragrafen er foreslått inntatt i lovforslaget § 265 annet ledd bokstav c.

Til § 267

Det er foretatt en språklig endring i første ledd første punktum. Noen realitetsendring er ikke tiltenkt. Tiltaltes adgang til å gjøre seg kjent med saksdokumentene er nærmere regulert i påtaleinstruksen i § 25-6 annet ledd.

Til § 271 a

Det vises til fremstillingen i punkt 5.5 og 7.1.4.

Paragrafen er ny og svarer til Straffeprosessutvalgets lovutkast § 30-1, som igjen bygger på tvisteloven §§ 11-5 og 11-6, se NOU 2016: 24 punkt 17.1 side 382–384 og side 636. Bestemmelsen gir på et overordnet plan uttrykk for lovens krav til rettens saksstyring og veiledning. Tredje ledd svarer til lovutkastet § 34-7 første og annet ledd, se utredningen punkt 18.1.4 side 415 og side 645.

Etter første ledd har retten plikt til å innrette behandlingen av saken etter hva som kreves for å sikre en effektiv og forsvarlig saksavvikling. Selv om bestemmelsen er plassert i kapittel 21 om forberedelse til hovedforhandling, gir den i prinsippet uttrykk for krav som gjelder for hele domstolsbehandlingen av straffekravet. Kravene til rettens saksstyring og prosessledelse under hovedforhandlingen er imidlertid konkretisert gjennom forslaget til ny § 278 a i kapittel 22 om hovedforhandling for tingrett, se punkt 8.1. At plikten til aktiv saksstyring også er gitt anvendelse for behandlingen i ankeinstansen, fremgår av § 327 første ledd. Rettens saksstyring og veiledning må ikke svekke tilliten til rettens uavhengighet og objektivitet, jf. annet punktum.

Et veiledende synspunkt er hvorvidt planlegging og saksstyring under saksforberedelsen fører til kortere og mer effektive hoved- og ankeforhandlinger, se punkt 5.5 og 7.1.4. Besparelsene som oppnås under forhandlingene, bør som hovedregel være større enn ressursbruken under saksforberedelsen. I de store og kompliserte sakene vil mulighetene normalt være gode for å oppnå økt konsentrasjon om sakens faktiske og rettslige tvistepunkter. I enkle og oversiktlige saker vil det på den annen side gjennomgående være lite å vinne på å bruke mer tid på saksstyring og planlegging under saksforberedelsen.

Annet ledd angir sentrale virkemidler for å drive saksstyring i saker hvor en aktiv og tydelig ledelse fra rettens side er påkrevd. Retten kan oppfordre partene til å bidra med slike avklaringer som saken gir grunn til. Aktuelle spørsmål for avklaring kan være partenes syn på behandlingen av saken, faktiske spørsmål partene anser som omtvistet, spørsmål knyttet til partenes bevistilbud mv. Se temaene som er angitt i bestemmelsens tredje ledd. Annet ledd gir også en påminnelse om at retten kan fastsette frister for å drive saksbehandlingen fremover, se NOU 2016: 24 side 636. Selv om oversittelse av en fastsatt frist ikke har preklusiv virkning, kan frister være et effektiv virkemiddel for saksstyring som bidrar til å sikre at partenes rett til kontradiksjon blir ivaretatt. Retten kan også treffe nødvendige avgjørelser om behandlingen av enhver art, se også punkt 7.6.

Tredje ledd angir temaer som retten så vidt mulig skal avklare i den utstrekning det er nødvendig for å sikre en forsvarlig og konsentrert behandling. Om det skal settes av tid til avklaringer, beror som nevnt på om det vil effektivisere gjennomføringen av hovedforhandlingen i en slik utstrekning at det totalt sett oppnås besparelser, se punkt 7.1.4 foran og NOU 2016: 24 side 645. Det er opp til retten hvordan avklaringene rent praktisk skal skje. Etter bokstav d skal retten vurdere om det er behov for en konkret plan for den videre behandlingen. I saker av et visst omfang vil det kunne være hensiktsmessig at en skriftlig plan utarbeides i samråd med partene i et saksforberedende rettsmøte, se punkt 7.4 og lovforslaget § 274. Planen vil i så fall kunne nedtegnes i rettsboken fra møtet. Er avklaringer oppnådd ved uformell kontakt, vil en skriftlig oppsummering av det opplegg retten og partene blir enige om, kunne tjene samme nytten. Alle forhold av betydning for den videre behandlingen kan i prinsippet inntas i planen, se bokstav e, men temaer som typisk er aktuelle, er angitt i bokstav a til c.

Fjerde ledd angir at retten kan oppfordre forsvareren, påtalemyndigheten og bistandsadvokaten til å utarbeide et felles utkast til fremdriftsplan. Se til sammenligning utvalgets lovutkast § 34-12 tredje ledd. Dette innebærer ingen endring av gjeldende rett. Også i dag kan retten gi en slik oppfordring. Utarbeidelse av en felles fremdriftsplan som angir hvor mye tid som skal settes av til innledningsforedrag, forklaringer, dokumentasjon og prosedyrer, kan særlig i store saker være nyttig for partene og retten, se punkt 7.2.4.2 og punkt 7.8.4. Behovet må vurderes konkret i den enkelte sak.

Til § 272

Det vises til fremstillingen i punkt 7.6. Se også forslaget til endring av § 273.

Bestemmelsen i § 272 er ikke en allmenn bestemmelse om hvilke avgjørelser som kan treffes under saksforberedelsen, men presiserer enkelte spørsmål som uten en klargjøring kunne ha voldt tvil. Spørsmål som etter gjeldende rett kan treffes forut for hovedforhandlingen, skal etter lovendringen fortsatt kunne avgjøres på dette stadiet. Dette gjelder selv om lovforslaget ikke nevner dem eksplisitt. For eksempel skal spørsmål om saken bør føres for lukkede dører, eller om pådømmelsen av sivile krav bør utsettes etter § 431, fortsatt kunne avgjøres under saksforberedelsen. Det anses verken nødvendig eller hensiktsmessig å regne opp alle saksbehandlingsspørsmål som kan avgjøres på saksforberedelsesstadiet.

Første ledd viderefører ordningen med at avgjørelsene i nåværende § 272 første ledd bokstav a og b kan treffes under saksforberedelsen. Dette er avgjørelser som avslutter saken eller en del av den. Se til sammenligning Straffeprosessutvalgets lovutkast § 34-13. Det er overlatt til retten å avgjøre om avgjørelsen skal treffes etter skriftlig eller muntlig behandling, se henvisningen i femte punktum. Terskelen for skriftlig behandling skal være lav. Avvisningsspørsmål er ofte godt egnet for skriftlig behandling, se Rt. 2002 side 642 avsnitt 21. Se ellers merknaden til § 273.

I lagmannsretten treffes avgjørelsene i første ledd under saksforberedelsen av tre fagdommere, se første ledd tredje punktum. Dette er også lagmannsrettens sammensetning ved avgjørelse under saksforberedelsen av om anonym vitneførsel skal tillates, jf. straffeprosessloven 130 a femte ledd. I tingretten skal de nevnte avgjørelsene tas av rettens leder, se fjerde punktum. Bestemmelsen har kun en pedagogisk funksjon, idet tingretten utenfor hovedforhandling alltid kun består av én fagdommer, se domstolloven § 21 annet ledd.

Andre avgjørelser i lagmannsretten som tas som ledd i forberedelsen av ankeforhandlingen, vil etter straffeprosessloven § 54 kunne treffes av rettens leder eller en særskilt utpekt forberedende dommer, enten spørsmålet behandles skriftlig eller på grunnlag av et saksforberedende rettsmøte. At de fleste avgjørelser under saksforberedelsen i lagmannsretten kan treffes av én fagdommer, er nytt sammenlignet med gjeldende rett. Se punkt 7.6.4 om bakgrunnen for endringen.

Spørsmål om bevisføringen, for eksempel om avskjæring av bevis eller om plikt til å avgi vitneforklaring, skal kunne avgjøres under saksforberedelsen, se annet ledd. Det er opp til rettens skjønn å avgjøre om spørsmålet skal behandles på grunnlag av skriftlig eller muntlig behandling, se lovforslaget § 273 annet ledd. Foreligger ikke et tilstrekkelig avgjørelsesgrunnlag, eller taler andre forhold for at spørsmålet ikke behandles på dette stadiet av saken, kan spørsmålet utsettes til hovedforhandlingen i medhold av lovforslaget § 273 første ledd annet punktum.

Til § 273

Det vises til fremstillingen i punkt 7.6. Se også forslaget til ny § 272.

Første ledd regulerer når det skal treffes avgjørelser om saksbehandlingen. Se til sammenligning tvisteloven § 9-6 tredje ledd og Straffeprosessutvalgets lovutkast § 34-7 tredje ledd. Med «avgjørelser om saksbehandlingen» menes både saksstyrende avgjørelser, for eksempel oppnevning av sakkyndig eller spørsmål om bevisavskjæring, samt avgjørelser som avslutter saken uten realitetsbehandling, for eksempel en kjennelse om avvisning. Etter annet punktum vil retten kunne utsette avgjørelsen til hovedforhandlingen når den mangler et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere spørsmålet under saksforberedelsen. Etter forholdene vil også andre forhold kunne tillegges vekt. Ved vurderingen bør retten ta i betraktning hva som er formålstjenlig for en samlet sett mest mulig effektiv behandling av saken.

Selv om det ikke vil fremgå eksplisitt av bestemmelsen etter lovendringen, bør retten under saksforberedelsen særlig vurdere å avklare spørsmål om et vitne skal forklare seg anonymt (§ 130 a eller § 234 a), om siktede eller andre personer skal utelukkes fra rettssalen mens et vitne eller en medsiktet blir avhørt (§§ 245 og 284), eller om saken helt eller delvis skal føres for lukkede dører (domstolloven kapittel 7), se Ot.prp. nr. 40 (1999–2000) side 119 og Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) side 118.

Etter annet ledd skal avgjørelser om saksbehandlingen under saksforberedelsen – herunder spørsmål om bevisføring og bevisavskjæring – som hovedregel treffes på grunnlag av skriftlig behandling. Muntlig forhandling holdes likevel når hensynet til rettferdig og forsvarlig behandling tilsier det. Rettsmøtet kan være et tradisjonelt rettsmøte der aktørene fysisk er til stede, eller et fjernmøte, jf. lovforslaget § 274 første ledd annet punktum. Valget av skriftlig eller muntlig behandlingsform vil i stor grad være opp til rettens skjønn. Ved vurderingen må det blant annet legges vekt på avgjørelsens viktighet, partenes syn på spørsmålet om behandlingsform, behovet for umiddelbar bevisføring samt i hvilken grad skriftlighet gir et tilstrekkelig og forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, herunder om behovet for kontradiksjon er ivaretatt. Etter forholdene vil muntlig behandling i saken kunne være nødvendig etter EMK artikkel 6 (1).

Tredje ledd fastsetter at prosessledende (saksstyrende) avgjørelser som treffes under saksforberedelsen, ikke er bindende ved hovedforhandlingen eller annet rettsmøte hvor saken avgjøres. Avgjørelser som «avslutter saken eller en del av den», er ikke prosessledende, jf. § 30. Regelen viderefører i stor grad dagens § 272 sjette ledd, men bestemmelsen er gitt en mer generell utforming etter modell av Straffeprosessutvalgets lovutkast § 32-16 og tvisteloven § 19-10. Se ellers omgjøringsreglene i §§ 52 fjerde ledd, 53 annet ledd og 315 annet ledd.

At retten bare behandler en begjæring om omgjøring «hvis den finner grunn til det», se tredje ledd annet punktum, er en nyvinning sammenlignet med gjeldende rett. Dette er samme ordning som etter tvisteloven § 19-10 tredje ledd. Adgangen til å nekte realitetsbehandling er aktuell for svakt begrunnede omgjøringsbegjæringer som ikke bygger på nye viktige opplysninger.

Til § 274

Det vises til fremstillingen i punkt 7.5 foran. Paragrafen viderefører gjeldende § 274 annet ledd om rettsmøter under saksforberedelsen med enkelte justeringer. Etter endringene vil saksforberedende rettsmøter bli et mer effektivt og praktisk styringsverktøy for domstolen. Paragrafen er ikke ment å stenge for uformell kontakt mellom retten og de profesjonelle aktørene når dette er mest hensiktsmessig.

Etter første ledd kan retten beslutte at det skal holdes saksforberedende rettsmøte. Dette omfatter både planleggingsmøter (planmøter) og andre rettsmøter under saksforberedelsen. Det er overlatt til rettens skjønn å avgjøre om hensynet til forsvarlig og konsentrert behandling tilsier at det avholdes planmøte i saken. Ved vurderingen må sakens art og omfang tillegges atskillig vekt, se punkt 5.5 og 7.1.4. Se også retningslinjene om bruk av planmøter som er omtalt i punkt 5.2 og 7.5.1.

I hvilken utstrekning spørsmål under saksforberedelsen bør avgjøres på grunnlag av et rettsmøte, er behandlet i punkt 7.6 i de alminnelige motivene. Se også forslaget til endring av § 273 med spesialmerknader.

Rettsmøtet kan holdes som fjernmøte, jf. første ledd annet punktum. Det er opp til retten å ta stilling til hvilken møteform som er hensiktsmessig, herunder om et fjernmøte skal gjennomføres som videokonferanse eller telefonmøte. For planmøtene vil normalt fjernmøte være mest praktisk. I store og kompliserte saker kan det likevel etter forholdene være aktuelt å gjennomføre planmøter som ordinært rettsmøte hvor deltakerne er fysisk til stede i rettssalen.

Annet ledd fastsetter at tiltalte, fornærmede og etterlatte bare skal innkalles når deres tilstedeværelse er nødvendig. Dette vil langt på vei bero på karakteren av møtet. Om tiltaltes nærvær er nødvendig, skal vurderes på samme måte som etter § 85 første ledd bokstav b. Dette vil alltid være tilfellet når tiltalte skal avgi forklaring. I ordinære planmøter er det gjennomgående sjelden hensiktsmessig at andre enn de profesjonelle aktørene er til stede. Etter forholdene vil det imidlertid kunne oppstå behov for at tiltalte innkalles til møtet, se NOU 2016: 24 side 645. Selv om tiltalte ikke innkalles, skal han varsles om rettsmøtet, se punkt 7.5.1 ovenfor.

Til § 274 a

Paragrafen fastsetter at retten prinsipielt har tilgang til alle sakens dokumenter på ethvert trinn av saken, det vil si under saksforberedelsen, under hovedforhandlingen, under domskonferansen og når dom skrives. Bestemmelsen viderefører langt på vei straffeprosessloven § 262 første ledd tredje punktum, men tilgangen er ikke begrenset til saksforberedelsen. For å gjøre dette helt klart er det inntatt en henvisning til lovforslaget § 274 a i kapittel 22 om hovedforhandlingen, se lovforslaget § 295. Bestemmelsene gjelder også for lagmannsretten, se § 327 første ledd. Om bakgrunnen for endringen vises det til kapittel 6 i de alminnelige merknadene.

Det er opp til rettens skjønn i hvilken utstrekning adgangen skal benyttes. Vurderingen må foretas på bakgrunn av sakens art og omfang samt de opplysninger partene har formidlet. Det styrende bør være de behov som gjør seg gjeldende i den enkelte sak. Adgangen er antakelig først og fremst aktuell i saker av en viss størrelse; i enkle og oversiktlige saker vil behovet sjelden være til stede. Rettens beslutning kan i svært begrenset grad overprøves, jf. forslaget til § 377 annet ledd. Det skal sikres notoritet om hvorvidt retten er gitt tilgang til dokumentene.

Det forventes ikke at saksforberedende dommer rutinemessig gjennomgår saksdokumentene med sikte på å vurdere om partenes bevistilbud er relevante og forholdsmessige. Har retten behov for mer sakkunnskap, må den vurdere konkret om det er mer hensiktsmessig at påtalemyndigheten utarbeider en skriftlig redegjørelse for saken, eller for visse spørsmål som saken reiser. Et annet alternativ er at det avholdes et saksforberedende møte, eller at retten fastsetter en frist for inngivelse av sluttinnlegg. Avhengig av omstendighetene vil disse løsningene i større grad kunne ivareta hensynet til og behovet for kontradiksjon.

Paragrafen åpner for at retten kan gis tilgang til utvalgte enkeltdokumenter. Siden forslaget til ny § 262 medfører at relevante skriftlige bevis som skal føres, alltid skal oversendes til retten, vil det trolig være mest aktuelt for retten å innhente politiforklaringene fra tiltalte og vitner som er varslet i bevisoppgavene. Ved avgjørelsen av prosessuelle tvister og andre spørsmål er det normalt tilstrekkelig at retten får oversendt de dokumenter som er relevante for spørsmålet, med mindre retten allerede besitter dokumentene.

Regelen i lovforslaget § 274 a, jf. § 295, åpner også for at retten kan be om å få overlevert politiforklaringer som leses opp under hoved- eller ankeforhandlingen, se punkt 6.4.3. Retten kan ha tilgang til de oppleste politiforklaringene under domskonferansen og når dom skrives. Dette gjelder også dialogutskrifter av tilrettelagte avhør som spilles av under hovedforhandlingen, sml. HR-2020-1150-U, samt andre utskrifter av lydopptak eller videoopptak, jf. § 300.

Det er i prinsippet den samlede rett som har tilgang til saksdokumentene som gjennomgås i medhold av bestemmelsen. Under saksforberedelsen er det imidlertid normalt kun saksforberedende dommer som har tilgang. Ansvars- og rollefordelingen mellom rettens medlemmer tilsier videre at det ikke alltid er nødvendig at samtlige dommere har dokumentene tilgjengelig under hovedforhandlingen og domskonferansen. Dersom retten under forhandlingene skal avgjøre en prosessuell tvist der innholdet i dokumentene har betydning, vil utgangspunktet imidlertid måtte være at alle rettens medlemmer gis tilgang. For øvrig vil det i praksis i stor grad være opp til rettens administrator å vurdere i hvilken utstrekning det er behov for at de øvrige dommerne skal gis direkte tilgang til dokumenter. Se omtalen i punkt 6.4.1.

Etter forslaget vil opplysninger som ikke er dokumenterte, kunne være tilgjengelige for dommerne under domskonferansen og domsskrivingen. Departementet forutsetter at dommerne ikke vil legge vekt på annet enn det som er ført som bevis etter § 305. Forslaget stenger likevel ikke for at retten kan beslutte at dommerne ikke skal ha tilgang til enkelte dokumenter etter avsluttet hovedforhandling. Rent praktisk kan dette gjøres ved at bevisene slettes eller leveres tilbake til påtalemyndigheten forut for rådslagningen. En slik fremgangsmåte kan være aktuell når tilgang til enkelte dokumenter, herunder bevis som det ikke er prosessuell adgang til å føre, vil kunne skade tilliten til rettens saksbehandling.

Det foreslås ingen endringer i ordningen om at den dømmende rett ikke kan gjøre seg kjent med innholdet i en politiforklaring før den har avgjort om det er adgang til opplesning i medhold av straffeprosessloven § 297, jf. Rt. 1995 side 1453. Se punkt 6.1 og 6.4.1 i de alminnelige merknadene.

Til § 274 b

Det vises til fremstillingen i punkt 7.7.

Etter forslaget er regelen i gjeldende § 262 tredje ledd om skriftlig redegjørelse gitt en egen paragraf i kapittel 21. Vilkåret om at retten kan kreve skriftlig redegjørelse i «særlige tilfeller» hvor den «ut fra sakens art finner det hensiktsmessig», er erstattet med vilkåret «[n]år retten finner behov for det». Formålet med endringen er å senke terskelen noe for når retten kan pålegge påtalemyndigheten å utarbeide en redegjørelse for saken. En betydelig utvidelse av anvendelsesområdet er imidlertid ikke tilsiktet.

Behovet for en skriftlig redegjørelse må vurderes konkret på bakgrunn av formålet med redegjørelsen, som er å tjene som verktøy for videre saksforberedelse og effektiv saksstyring og gi tiltalte grunnlag for å forberede sitt forsvar. Ordningen bør ikke brukes i ordinære og relativt oversiktlige saker. Redegjørelsen bør normalt begrenses til en oversikt over sentrale rettslige og faktiske spørsmål som er omtvistet, anførsler og bevis. For at den ikke skal bli mer omfattende enn nødvendig, kan retten bestemme at redegjørelsen skal begrenses til å gjelde bestemte spørsmål. Retten kan ved behov også sette rammer for fremstillingens form og omfang.

Bestemmelsen kan også anvendes når retten finner behov for en mer utførlig angivelse av det faktiske og rettslige grunnlaget for et sivilt krav. Se punkt 7.7.4.

Til § 274 c

Det vises til omtalen i punkt 7.8. Paragrafen er ny og gir retten hjemmel til å pålegge påtalemyndigheten og forsvareren å inngi sluttinnlegg. Bestemmelsen svarer til Straffeprosessutvalgets lovutkast § 34-12.

Første punktum fastsetter at påtalemyndigheten og forsvareren kan pålegges å inngi sluttinnlegg innen en nærmere fastsatt frist. Det er overlatt til rettens skjønn å vurdere om sluttinnlegg bør kreves, og det skal ved vurderingen legges særlig vekt på sakens omfang og kompleksitet. Sluttinnlegg er trolig mest aktuelt i større saker hvor det i etterkant av den innledende behandlingen har vært utvekslet flere prosesskriv, avholdt ett eller flere saksforberedende møter mv. Retten bør bare unntaksvis gi pålegg om sluttinnlegg i tilfeller hvor det ikke har vært noe saksforberedelse i etterkant av påtalemyndighetens oversendelse til retten og forsvarers tilsvar. Sluttinnlegg bør normalt heller ikke anvendes i mindre og mellomstore saker.

Annet punktum fastsetter at sluttinnlegget bør inneholde en oversikt over rettslige og faktiske spørsmål som er omtvistet, de bevis parten vil føre og en fremdriftsplan. Forsvareren må selv vurdere hvilke opplysninger som kan gis innenfor rammen av forsvareroppdraget, se punkt 7.8.4. Fremstillingen skal være konsentrert og kortfattet. Retten kan gi nærmere føringer om fremstillingens form og innhold. I noen saker er det for eksempel ikke nødvendig med fremdriftsplan fordi bevisoppgaven gir tilstrekkelig informasjon om opplegget for hovedforhandlingen. I slike tilfeller bør retten gi beskjed til partene om det. Etter forslaget til ny § 271 a fjerde ledd kan ellers retten oppfordre forsvareren, påtalemyndigheten og bistandsadvokaten om å utarbeide et felles utkast til fremdriftsplan, se spesialmerknadene til forslaget.

Tredje punktum fastsetter at retten skal formidle sluttinnleggene til bistandsadvokaten, med frist for eventuelle merknader.

Til § 278

Det vises til fremstillingen i punkt 8.2. Bestemmelsene som svarer til nåværende § 278 annet og tredje ledd, er foreslått flyttet til ny § 278 a.

Første og annet punktum viderefører nåværende § 278 første ledd. Nytt tredje punktum åpner for å bruke hensiktsmessige hjelpemidler, herunder hjelpedokumenter, disposisjoner og illustrasjoner, for å lette fremstillingen av argumentasjon og bevisføring. Bestemmelsen er i all hovedsak ment å videreføre og lovfeste gjeldende rett.

Ved valget av fremstillingsmåte er det avgjørende hvilken teknikk som fremstår mest hensiktsmessig for å opplyse saken. Hjelpemiddelet skal tjene formålet, som er å lette fremstillingen av argumentasjon eller bevis. Retten har ansvar for å kontrollere at hjelpemiddelet holder seg innenfor det lovbestemte formålet, og at muntlighetsprinsippet overholdes. For å sikre at dette skjer, er det i forslaget tatt inn en presisering etter mønster av tvisteloven § 9-14 annet ledd annet og tredje punktum. Se nytt fjerde punktum. Er det aktuelt å bruke spesielle hjelpemidler, bør dette avklares med retten og motparten i forkant av hovedforhandlingen. Retten kan også oppfordre partene til å utarbeide hjelpedokumenter eller bruke bestemte presentasjonsteknikker, noe som særlig er aktuelt i saker med omfattende bevisføring.

Retten skal påse at partenes rett til kontradiksjon blir ivaretatt, og at hjelpedokumentet eller fremstillingsmåten ikke i for stor grad hemmer sakens fremdrift. Bruk av hjelpedokumenter mv. bør derfor tas opp av partene eller saksforberedende dommer før hoved- eller ankeforhandlingen, og partene bør så vidt mulig samarbeide om hvordan materialet skal utformes. Hensynet til kontradiksjon tilsier at motparten gis tilgang til materialet før oppstarten av forhandlingene. Motparten vil da gis en foranledning til å kontrollere om hjelpedokumentene reflekterer grunnlagsmaterialet. Praktiske spørsmål som nevnt kan med fordel drøftes i et saksforberedende møte, og kan også tas opp i påtalemyndighetens oversendelse av saken til retten.

Det er i store og kompliserte saker ofte naturlig at partene fremlegger skriftlige disposisjoner under prosedyren og innledningsforedraget. Formålet med disposisjonen er å gi en oversikt over strukturen og innholdet i argumentasjonen. Siden lovens utgangspunkt er at forhandlingene skal være muntlige, må disposisjonene ikke ha karakter av skriftlig prosedyre, jf. nytt fjerde punktum. Når det søkes støtte i dokumentasjonen, bør det vises til den aktuelle siden i dokumentutdraget. Disposisjonen bør normalt ikke inneholde sitater.

Til § 278 a

Det vises til fremstillingen i punkt 8.1. Paragrafen lovfester prinsippet om aktiv saksstyring under hovedforhandlingen. Formålet med regelen er å legge til rette for en kulturendring i retning av økt saksstyring. Se Straffeprosessutvalgets lovutkast § 35-1.

Første ledd første punktum angir at retten ved åpningen av hovedforhandlingen skal avklare om forhandlingene kan foregå som planlagt under saksforberedelsen. Se punkt 8.1.4 foran. En slik klarleggingsplikt er nytt sammenlignet med gjeldende rett. Se til sammenligning tvisteloven § 9-13 første ledd. Innrettelseshensyn tilsier at hovedforhandlingen normalt bør gjennomføres i tråd med det som har vært fastsatt under saksforberedelsen. Endringer i en eventuell plan for gjennomføringen må likevel aksepteres når hensynet til forsvarlig behandling tilsier det. Bestemmelsen legger til rette for at eventuelle justeringer i gjennomføringsplanen kan avdekkes ved forhandlingenes oppstart.

Annet punktum understreker rettens plikt til å påse at hovedforhandlingen gjennomføres på en konsentrert og forsvarlig måte, mens tredje punktum lister opp forhold som rettens saksstyring særlig skal motvirke. Forslagene erstatter gjeldende § 278 annet ledd. Tredje punktum konkretiserer hvilke forventninger som det særlig er grunn til å stille til rettens prosessledelse, men oppregningen er ikke uttømmende. Se også straffeprosessloven § 113. Bokstav c gir ikke noen utvidet adgang til avskjæring av bevis ut over det som følger av lovens uttrykkelige hjemler for dette, se særlig § 292.

Arbeidsdelingen mellom rettens leder og de øvrige dommerne ved ivaretakelsen av rettens saksstyringsplikt er regulert i domstolloven § 123.

Annet ledd viderefører gjeldende § 278 tredje ledd uten realitetsendringer.

Til § 289

Etter straffeprosessloven § 289 annet ledd nytt annet punktum kan påtalemyndigheten føre bevis under innledningsforedraget når det bidrar til sakens opplysning og er forsvarlig. Bestemmelsen er ment å lovfeste gjeldende rett, se punkt 8.4. Dokumentasjon under innledningsforedraget er trolig mest praktisk i store og kompliserte saker, men det gjelder i prinsippet ingen begrensninger ut fra sakstypen. Det avgjørende er hva som er formålstjenlig i den enkelte sak.

Ved vurderingen skal det legges vekt på om dokumentasjon under innledningsforedraget vil forenkle fremstillingen og gi en mer hensiktsmessig ramme om hovedforhandlingen. Det må her ses hen til at formålet med foredraget er å gi en innføring i saken. Dokumentasjon er særlig aktuelt for sentrale bevis. Fremleggelsen skal foretas på en nøytral måte, og større foregripelser av bevisføringen og forhåndsprosedering må unngås, se NOU 2016: 24 punkt 18.2.4 side 422.

Selv om det ikke vil fremgå eksplisitt av § 289, kan det etter forholdene også foretas dokumentasjon i tilknytning til forsvarers bemerkninger etter tredje ledd. I større økonomiske straffesaker kan det dessuten være hensiktsmessig at både aktor og forsvarer gis mulighet til å holde innledningsforedrag med dokumentasjon i tråd med det som er vanlig praksis i sivile saker, se punkt 8.4.1 med videre henvisninger.

Til § 292

Det vises til fremstillingen i kapittel 9. Paragrafen om bevisavskjæring i § 292 er endret og omredigert etter mønster av Straffeprosessutvalgets lovutkast § 7-3. Formålet er å utvide adgangen til bevisavskjæring.

Første ledd viderefører adgangen til å avskjære bevis som «gjelder forhold som er uten betydning for dommens innhold», se gjeldende § 292 annet ledd første punktum bokstav a. Noen realitetsendring er ikke tilsiktet, se Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) side 137–138. Bevisføring som ikke er relevante for avgjørelsen av skyldspørsmålet, straffespørsmålet eller eventuelle sivile krav, kan nektes ført etter dette alternativet. Beviset vil kunne avskjæres hvis det skal belyse bevistemaer som rent faktisk ikke er aktuelle i saken ut fra den dommen som skal avsies.

Første ledd fastsetter videre at retten kan avskjære bevis som «mangler beviskraft». Dette representerer en utvidelse sammenlignet med dagens § 292 annet ledd bokstav c om bevis som «åpenbart ikke har noen beviskraft». En senkning av terskelen for bevisavskjæring er nødvendig for at bestemmelsen skal kunne ha noen praktisk betydning, se punkt 9.4. Med uttrykket «mangler beviskraft» siktes det til bevis som har relevans for sakens bevistemaer, men som verken kan styrke eller svekke holdbarheten av påstander om faktiske forhold, se NOU 2016: 24 side 571. Avskjæring er med andre ord aktuelt når beviset ikke gir grunnlag for slutninger av bevismessig interesse i den ene eller andre retning.

Annet ledd gir hjemmel for å avskjære bevis av mindre betydning ut fra en forholdsmessighetsvurdering hvor bevisets bidrag til sakens opplysning holdes opp mot hensynet til effektiv saksavvikling. Som nevnt i punkt 9.4 representerer bestemmelsen en nyvinning i straffeprosessen. Betydningen av det tilbudte beviset må vurderes i lys av den øvrige bevissituasjonen. Uttrykket «rimelig forhold» markerer at sakens betydning og alvorlighet er sentrale momenter i den avveining som skal foretas, og det er også rom for å legge vekt på at føring av et konkret bevis er ytterst viktig for at en av de involverte skal oppleve prosessen som rettferdig, se NOU 2016: 24 side 571. Avskjæring er alltid utelukket når det tilbudte beviset er nødvendig for å sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag i samsvar med § 294.

Den allmenne og skjønnsmessige bestemmelsen om bevisavskjæring i annet ledd konsumerer gjeldende § 293 første ledd om rettens adgang til å nekte å utsette forhandlingene av hensyn til bevisføring som ikke står i rimelig forhold til bevisets og sakens betydning, samt gjeldende § 292 annet ledd bokstav b om avskjæring av bevis for forhold som allerede er tilstrekkelig bevist. Begge kan oppheves som overflødige, se NOU 2016: 24 side 571. Også den særlige bestemmelsen om åstedsbefaring i dagens § 292 tredje ledd er overflødig ved siden av den nye hjemmelen i annet ledd. Selv om sistnevnte bestemmelse oppheves, er det ikke meningen å endre rettstilstanden for så vidt gjelder bevismidlet åstedsbefaring. Terskelen for å avskjære et bevistilbud om åstedsbefaring skal med andre ord være den samme som tidligere.

Selv om den foreslåtte bevisavskjæringshjemmelen i annet ledd i prinsippet også dekker dagens § 292 første ledd, foreslås det å videreføre denne regelen som et nytt annet punktum i annet ledd, se punkt 9.4 foran. Bestemmelsen skal etter dette forstås som en presisering av annet ledd første punktum i situasjonen der tiltalte har avgitt en «fullstendig tilståelse». Rettens rådighet over bevisføringens omfang skal i tilståelsestilfellene ikke være snevrere enn det som følger av gjeldende rett.

Skillet mellom bevis som er «for hånden», og bevis som ikke kan føres uten at hovedforhandlingen blir utsatt, vil bli avskaffet ved lovendringen. Betydningen av bevisets tilgjengelighet og behovet for utsettelse skal i stedet tas i betraktning ved den konkrete helhetsvurderingen av om bevisføringen er forholdsmessig, se punkt 9.4 foran. Det vil i praksis være et viktig – men ikke nødvendigvis avgjørende – moment at hovedforhandlingen må utsettes for at beviset skal kunne føres. Dette omfatter også tilfeller hvor beviset fremsettes så sent at den annen part har behov for utsettelse for å kunne imøtegå beviset. Motsatt taler det isolert sett for å tillate beviset ført at det er tilgjengelig og kan fremlegges uten at det er påkrevd med utsettelse. Retten kan likevel nekte beviset ført når tiden som går med til å føre beviset, ikke står i et rimelig forhold til hensynet til effektiv saksavvikling.

Betydningen av en utsettelse vil relativt sett være mindre hvis lovens frister for å avholde hoved- og ankeforhandlingen kan overholdes til tross for utsettelsen, jf. straffeprosessloven § 275.

Etter departementets forslag til endring av § 272 annet ledd er det presisert at avgjørelser om bevisavskjæring kan tas under saksforberedelsen. Se spesialmerknadene til dette lovforslaget. Forslaget åpner for at retten allerede under saksforberedelsen kan ta stilling til hvor omfattende bevisføring som det er grunn til å tillate om et bestemt bevistema, noe som det ikke er adgang til i dag. Lovendringene legger også til rette for at sent fremsatte bevistilbud kan avskjæres forut for eller under hovedforhandlingen dersom saken må utsettes for at motpartens rett til og behov for kontradiksjon skal ivaretas, se punkt 9.4 foran. Etter departementets forslag til endring av § 273 annet ledd kan spørsmål om bevisavskjæring under saksforberedelsen i utgangspunktet behandles skriftlig, se merknadene til § 293.

Tredje ledd viderefører dagens § 292 annet ledd annet og tredje punktum.

Til § 293

Det vises til fremstillingen i kapittel 9. Bestemmelsen i gjeldende første ledd er foreslått opphevet, se merknaden til § 292. Nåværende annet ledd i § 293 blir ved endringen eneste ledd. Det foreslås samtidig å endre bestemmelsen slik at det kommer klarere frem at det er retten til imøtegåelse som skaper behovet for et eventuelt krav på utsettelse. Etter forslaget har parten bare krav på utsettelse «så langt det er nødvendig for å sikre retten til imøtegåelse». Når regelen formuleres på denne måten, er det ikke noe stort behov for et særskilt unntak for bevis uten betydning. Behovet for kontradiksjon gjør seg i liten grad gjeldende når beviset ikke er relevant for saken, og føringen vil dermed sjelden kunne forsvare en utsettelse av saken. Se i denne forbindelse departementets synspunkter i Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) side 138.

Til § 295

Det vises til punkt 6.4.1 og 6.4.3 i de alminnelige merknadene. Bestemmelsen angir at lovforslaget § 274 a gjelder tilsvarende under hovedforhandlingen. Plasseringen av § 274 a i kapittel 21 om saksforberedelsen kunne ellers skapt tvil. Det vises ellers til merknadene til § 274 a.

Til § 302

Det vises til fremstillingen i punkt 8.3. Regelen om føring av skriftlige bevis i straffeprosessen er utformet etter mønster av tvisteloven § 26-2. Se NOU 2016: 24 punkt 18.2.3 side 421.

Første punktum fastsetter at skriftlige bevis føres ved at dokumentet gjennomgås, og det som er viktig påpekes. Dette gir langt på vei uttrykk for det som er vanlig praksis. Etter bestemmelsen vil det ofte ikke være nødvendig å foreta lange opplesninger fra dokumentutdraget. Særlig viktige avsnitt skal likevel leses opp. Den nærmere grensedragningen mellom hva som påpekes, og hva som skal leses, overlates til partene og den dømmende rett. Det må av hensyn til rammen for rettens bevisbedømmelse i § 305 og kontradiksjonshensynet være klart hva som påberopes av partene.

Selv om det etter endringen ikke vil fremgå uttrykkelig av lovbestemmelsen, er det parten som fører det aktuelle beviset som skal gjennomgå det, med mindre retten bestemmer noe annet. Det er med andre ord ikke tiltenkt noen endringer av gjeldende rett når det gjelder hvem som kan gjennomgå beviset.

Annet punktum fastsetter at gjennomgangen ikke skal være mer omstendelig enn behovet for forsvarlig bevisføring tilsier. Omfattende og detaljerte utredninger skal unngås dersom det ikke er nødvendig, sml. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 466. Kravet må i straffesaker praktiseres i lys av rettens ansvar for at saken blir fullstendig opplyst, jf. straffeprosessloven § 294, samt rettens plikt til å sørge for at hovedforhandlingen gjennomføres konsentrert og forsvarlig, se forslaget til ny § 278 a med spesialmerknader. Det må også kunne tas i betraktning at lekdommere og eventuelle tilhørere i rettssalen skal kunne følge med i forhandlingene uten større vanskeligheter.

Til § 314

Det vises til fremstillingen i punkt 8.5. Etter forslaget til annet ledd nytt nr. 1 «bør» den ankende part ved angrep på bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet nevne i anken hvilken del av bevisbedømmelsen som bestrides. Ved endringen vil nåværende nr. 1 til nr. 3 bli nr. 2 til nr. 4. Forslaget er i likhet med de andre bestemmelsene i annet ledd ikke en skal-regel. Manglende spesifisering vil ikke kunne medføre avvisning av anken etter § 319 første ledd. Forslaget må ses i sammenheng med regelen i § 331 tredje ledd, som for bevisankene gir lagmannsretten adgang til å begrense bevisføringen til den del av bevisbedømmelsen som er bestridt.

Til § 315

Det vises til fremstillingen i kapittel 10.

I § 315 første ledd første punktum er vilkåret om at prosessledende avgjørelser ikke kan brukes som ankegrunn når de «etter sin art» er uangripelige, tatt ut. Videre er det i første ledd nytt annet punktum presisert at begrensningene som gjelder ved anke over avgjørelser som nevnt i § 377 annet ledd, også gjelder dersom slike avgjørelser benyttes som ankegrunn ved anke over dom. Dette refererer til situasjonen hvor en senere dom ankes med den begrunnelse at saksbehandlingsfeil ble begått fordi saksbehandlingen var i tråd med beslutningen eller kjennelsen. Se ellers merknadene til § 377.

Til § 331

Det vises til fremstillingen i punkt 8.5. Etter straffeprosessloven § 331 tredje ledd nytt annet punktum er lagmannsrettens adgang til å bygge på ubestridte deler av tingrettens dom ikke lenger avhengig av at disse delene leses opp eller gjennomgås, sml. § 305. Bestemmelsen innebærer et mindre unntak fra muntlighetsprinsippet og har som formål å effektivisere ankeforhandlingen. Se også NOU 2016: 24 punkt 18.2.3 side 386–387. Bestemmelsen er i tråd med Straffeprosessutvalgets forslag.

En forutsetning for å unnlate opplesning er at det på annen måte gjøres tilstrekkelig klart for både partene og retten under ankeforhandlingen hvilke deler av dommen som er omforent. En mulig fremgangsmåte er at partene legger frem for lagmannsretten en omforent liste over ubestridte fakta med henvisninger til tingrettens dom. I mange saker vil likevel opplesning av de uomtvistede delene fortsatt være det enkleste og mest betryggende, se ovenfor i punkt 8.5.4.

I punkt 8.5.4 peker departementet på at bestemmelsen i tredje ledd bør anvendes oftere enn det som er vanlig i dag. Bestemmelsen i tredje ledd er særlig aktuell i saker hvor hele eller deler av det objektive hendelsesforløpet ikke er omstridt. Det kan for eksempel tenkes at sakens omtvistede punkt bare er om tiltalte handlet med forsett eller i nødverge, eller om handlingen var rettsstridig. Det bør søkes avklart allerede under saksforberedelsen hvilke deler av tingrettens dom som er omstridt, se forslaget til § 314 annet ledd nytt nr. 1. I store og kompliserte saker vil slike spørsmål for eksempel kunne tas opp i et saksforberedende møte.

Til § 377

Det vises til fremstillingen i kapittel 10. Unntaket i § 377 første ledd for kjennelser og beslutninger som «etter sin art» er uangripelige, er tatt ut og erstattet med bestemmelsen i nytt annet ledd.

I § 377 nytt annet ledd er det innført en regel etter mønster fra tvisteloven 29-3 annet ledd om at kjennelser og beslutninger som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, for den skjønnsmessige avveiningen bare kan ankes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. Bestemmelsen gjør unntak fra utgangspunktet i § 377 første ledd om at ankeinstansen har full prøvingskompetanse ved anke over kjennelser og beslutninger. Formålet er å begrense adgangen til å anke saksstyrende avgjørelser mer enn det som følger av gjeldende rett, se punkt 10.2.2 og 10.4 i de alminnelige motivene. Ved endringen vil nåværende annet ledd bli tredje ledd.

Begrensningene i ankeinstansens prøvingskompetanse gjelder kun for kjennelser og beslutninger som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling. Det beror på en tolkning av rettsgrunnlaget til den aktuelle typen avgjørelse om den er omfattet av unntaket, og det kan være nærliggende å se hen til hvordan tilsvarende tolkningsspørsmål er løst i sivilprosessen, se punkt 10.1.2 i de alminnelige motivene. Eksempler på avgjørelser som er omfattet, er rettens beslutninger om tid og sted for hovedforhandlingen, rekkefølgen av bevisføringen, oppnevning av sakkyndige eller spørsmål om det skal skje en begrensning i bevisføringen ut fra regelen om proporsjonalitet. De aller fleste avgjørelser som etter gjeldende rett anses som uangripelige «etter sin art» fanges opp, men bestemmelsen er som eksemplene viser, mer vidtrekkende enn det. Avgjørelser som beror på et rent rettsanvendelsesskjønn, for eksempel avgjørelser om bevisavskjæring i medhold av lovutkastet § 292 første ledd, er derimot ikke et slikt hensiktsmessighets- eller forsvarlighetsskjønn som det siktes til i annet ledd. Selv om noen avgjørelser om bevisføring mv. ikke omfattes av unntaket, vil underinstansens nærhet og innsikt i saken likevel kunne tilsi at kontrollen hos overordnet domstol ikke bør være for inngående. Se punkt 10.1.1 avslutningsvis i de alminnelige merknadene og NOU 2016: 24 punkt 13.2.5.1 side 259.

Det er bare den skjønnsmessige avveiningen som er unntatt full overprøving. Ankeinstansen kan ellers på vanlig måte prøve den generelle lovtolkningen og saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen så langt dette er påanket. Den skjønnsmessige avveiningen kan bare angripes på det grunnlaget at skjønnet er «uforsvarlig eller klart urimelig». Som det fremgår av lovens vilkår, er terskelen for å sette til side underinstansens skjønnsutøvelse høy. De særlige hensyn i straffeprosessen som gjelder ivaretagelsen av tiltaltes rettssikkerhet, medfører imidlertid at overprøvingen må være mer inngående enn det som er lagt til grunn i tilknytning til den tilsvarende bestemmelsen i tvisteloven § 29-3 annet ledd, se punkt 10.2.2 og 10.4 i de alminnelige motivene.

Dersom det i anken gjøres gjeldende at det foreligger brudd på EMK, har ankedomstolen full kompetanse, se EMK artikkel 13 og HR-2016-322-U avsnitt 24 og 25. Prøvingen av dette spørsmålet må dermed skje uavhengig av den foreslåtte begrensningen.

Til kapittel 28

Adgangen til å gå til privat straffesak etter kapittel 28 er foreslått opphevet.

Til § 427

Nytt femte ledd gir retten en hjemmel til å avvise sivile krav «dersom det åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former». Hjemmelen tilsvarer adgangen retten har til å avvise krav fremmet av skadelidte eller bistandsadvokaten etter § 428 fjerde ledd. Den klare hovedregelen er at kravet skal behandles sammen med straffesaken. Forslaget er ment som en snever unntaksregel, og «åpenbart mest hensiktsmessig» er en høy terskel. Det er ikke nok at sivilprosessens regler på enkelte punkter kunne være mer egnet.

Som følge av endringer i reglene om forberedelsen av det sivile kravet er det også foretatt en oppdatering av henvisningene i første ledd tredje punktum.

Til § 428

Første ledd nytt tredje punktum åpner for at retten på nærmere vilkår kan bestemme at bistandsadvokatens ansvar for å prosedere det sivile kravet i retten skal overlates til påtalemyndigheten eller en annen prosessfullmektig. Bestemmelsen svarer til utvalgets lovutkast § 43-9 annet ledd annet punktum. Bakgrunnen for forslaget er nærmere beskrevet i de alminnelige motivene punkt 18.5.5. Ved endringen blir nåværende tredje punktum nytt fjerde punktum.

En «annen prosessfullmektig» kan være en koordinerende bistandsadvokat, jf. straffeprosessloven § 107 h, eller en annen bistandsadvokat som er oppnevnt i samme sak.

Vilkårene for å overlate behandlingen av det sivile kravet til påtalemyndigheten eller en annen prosessfullmektig er at prosessøkonomiske grunner tilsier det, og at det av hensyn til skadelidtes interesser er forsvarlig. Ordningen er først og fremst ment for langvarige straffesaker hvor de sivile kravene er enkle og oversiktlige, og hvor det ikke er behov for at bistandsadvokaten er til stede i retten.

Avgjørelsen om å overlate behandlingen av det sivile kravet til påtalemyndigheten eller en annen prosessfullmektig treffes av retten ved beslutning. Slik beslutning kan treffes på ethvert stadium i saken.

Ansvaret for å bringe det sivile kravet til rettslig behandling, herunder angi kravets størrelse, dets faktiske og rettslige grunnlag og hvilke bevis som vil bli ført, skal fortsatt ligge hos den enkelte bistandsadvokat, jf. straffeprosessloven §§ 428 første ledd annet punktum og 264 b annet ledd.

Annet ledd angir at når fornærmede selv fremmer sitt krav, får vedkommende status som part med hensyn til behandlingen av det sivile kravet. Dette innebærer særskilte rettigheter og plikter, jf. nærmere nedenfor. Om kravets forberedelse gjelder § 265 b annet og tredje ledd og § 265 annet ledd bokstav d, jf. annet ledd annet punktum. Sistnevnte viderefører nåværende tredje ledd, men det er foretatt en oppdatering av henvisningene. Ellers skal straffeprosesslovens regler gis anvendelse for behandlingen «så langt de passer og ikke annet er bestemt». Praktiseringen av bestemmelsene, med unntak av tilfeller hvor forhold knyttet til sivile krav er særskilt regulert, må tilpasses behandlingen av de sivile krav.

Bakgrunnen for endringen i annet ledd er forslaget om å oppheve ordningen med private straffesaker, jf. punkt 17.5 og 18.5.1. Bestemmelsen er ment å videreføre gjeldende rett om fornærmedes partsrettigheter. Ved vurderingen av hvilke regler som gis anvendelse «så langt de passer», bør det ses hen til fornærmedes posisjon ellers i lovverket og til hvilke rettigheter fornærmede har hatt i medhold av den tidligere lovreguleringen, se oversikten i Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (5. utgave, Oslo 2020) side 1497–1498. Partsrettighetene oppstår først etter at det er tatt ut tiltale, jf. § 264 b annet ledd, men fornærmede med bistandsadvokat kan fremme sivile krav når saken pådømmes etter § 248, jf. § 428 første ledd nytt fjerde punktum (tidligere tredje punktum). I sistnevnte tilfelle oppstår partsrettighetene når saken er sendt tingretten for pådømmelse. På etterforskingsstadiet er det regulert særskilt i loven hvilke rettigheter fornærmede har, se eksempelvis kapittel 8 a og §§ 236, 237 annet ledd og 242.

At fornærmede har status som part, innebærer blant annet at vedkommende kan holde innledningsforedrag, føre bevis, stille spørsmål, prosedere og legge ned påstand med hensyn til det sivile kravet, se Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) punkt 9.1.1 side 41. Bevisføring og prosedyre som bare har betydningen for straffekravet, vedkommer ikke den som fremmer et sivilt krav i saken, men se § 264 a annet ledd om fornærmedes forslagsrett. Føres fornærmede som vitne, skal de vanlige reglene for vitner gjelde. Fornærmede har i medhold av §§ 129 og 289 a likevel rett til å være til stede under hele forhandlingen, se Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) punkt 9.8.1 side 68. Når det gjelder fornærmedes stilling dersom kravet fremmes av påtalemyndigheten, vises til Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (5. utgave, Oslo 2020) side 1494–1495.

Fornærmede skal ikke kunne bruke straffesaksapparatet til utredning av sine krav i andre tilfeller enn når det er særskilt angitt i loven, se regelen i § 237 annet ledd. Det er heller ikke adgang til å bruke tvangsmidler for opplysning av sivile krav annet enn når det er bestemt særskilt. Som fremhevet i NOU 2016: 24 punkt 25.4.7 side 503–504 er det først og fremst reglene om gjennomføring av straffesaken som er gitt anvendelse for den som fremmer sivilt krav i straffesaken.

Fornærmede har i medhold av gjeldende rett adgang til å begjære bevisopptak til bruk for hovedforhandlingen, se dagens § 417 annet ledd, jf. § 404, jf. dagens § 428 annet ledd og Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (5. utgave, Oslo 2020) side 1498. Etter den nye reguleringen – som er ment å videreføre gjeldende rett – gjelder i stedet § 270 «så langt de[n] passer». Om vilkårene etter § 270 første ledd er til stede, bestemmes av retten. Tredje ledd om utgifter gjelder også tilsvarende.

Nåværende fjerde ledd blir på grunn av de ovennevnte endringene tredje ledd.

Til § 429

Kapittel 28 om private straffesaker er foreslått opphevet. Som en følge av dette skal også § 429 oppheves.

Til § 440

Kapittel 28 om private straffesaker er foreslått opphevet. Som en følge av dette skal også § 440 oppheves.

Til § 449

Første ledd andre og tredje punktum foreslås endret som følge av lovforslaget.

Departementet, eller den som har fått delegert myndighet til å behandle slike saker, kan be om påtalemyndighetens uttalelse ved behov. Behovet for en uttalelse vil avhenge av forholdene i saken og hvilke spørsmål erstatningskravet reiser.

Kravene skal fortsatt fremsettes overfor politidistriktet som har etterforsket saken, jf. første ledd første punktum. Endringene utelukker ikke at påtalemyndigheten om ønskelig uttaler seg om kravet allerede ved oversendelsen av sakens dokumenter.

Til § 462 a

Ved arrestordreloven 20. januar 2012 nr. 4 ble det innført en ny bestemmelse i straffeprosessloven som regulerer overlevering eller utlevering til Norge for straffullbyrding hvor overlevering eller utlevering etter loven i den fremmende staten bare kan skje for noen av handlingene. Ved en inkurie ble bestemmelsen tatt inn i straffeprosesslovens tiende del om rettergangsmåten i militære straffesaker. Det foreslås å flytte straffeprosessloven § 463 b til kapittel 32 om fullbyrding som ny § 462 a. Som en konsekvens av dette foreslås at gjeldende § 462 a blir ny § 462 b.

Til ny § 462 b

Det foreslås at gjeldende § 462 a blir ny § 462 b. Det er ikke foretatt innholdsmessige endringer.

Til § 463 b

Bestemmelsen er flyttet til § 462 a. Det er ikke foretatt innholdsmessige endringer. Se merknaden til § 462 a.

21.2 Endringer i andre lover

Til endringen i domstolloven § 36

Som en følge av at adgangen til å gå til privat straffesak er foreslått opphevet, skal henvisningen til private straffesaker i annet ledd fjernes fra bestemmelsen.

Til endringen i lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse § 10

Som en følge av at adgangen til å gå til privat straffesak er foreslått opphevet, skal henvisningen til private straffesaker i annet ledd fjernes fra bestemmelsen.

Til endringen i lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs § 25

Annet ledd oppheves, da begjæring fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et vilkår for påtale.

Til endringen i samordningsloven § 26

Tredje ledd annet punktum oppheves, da begjæring fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et vilkår for påtale.

Til endringen i beitelova § 16

Tredje ledd oppheves, da begjæring om påtale fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et vilkår for påtale.

Til endringen i patentloven § 57

Tredje ledd oppheves, som en følge av at straffeprosessloven § 62 a er foreslått endret. Påtalen skal være ubetinget offentlig.

Til endringen i grensereinbeiteloven § 55

Bestemmelsen oppheves, da begjæring om påtale fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et vilkår for påtale.

Til endringen i foretaksregisterloven § 10-4

Annet punktum i bestemmelsen oppheves, da begjæring om påtale fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et vilkår for påtale.

Til endringen i foretaksnavneloven § 6-1

Tredje ledd oppheves, som en følge av at straffeprosessloven § 62 a er foreslått endret. Påtalen skal være ubetinget offentlig.

Til endringen i kretsmønsterloven § 9

Tredje ledd oppheves, som en følge av at straffeprosessloven § 62 a er foreslått endret. Påtalen skal være ubetinget offentlig.

Til endringen i statsallmenningsloven § 4-9

Annet ledd oppheves, da begjæring om påtale fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et vilkår for påtale.

Til endringen i planteforedlerloven § 22

Fjerde ledd oppheves, som en følge av at straffeprosessloven § 62 a er foreslått endret. Påtalen skal være ubetinget offentlig.

Til endringen i allmenngjøringsloven § 15

Som en følge av at adgangen til å gå til privat straffesak er foreslått opphevet, skal annet ledd i § 15 fjernes. Nåværende tredje ledd blir annet ledd.

Til endringen i folketrygdloven § 25-12

Tredje og fjerde ledd i bestemmelsen oppheves, da begjæring om påtale fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et vilkår for påtale.

Til endringen i aksjeloven § 17-7

Som en følge av at adgangen til å gå til privat straffesak er foreslått opphevet, samtidig som påtalen etter lovforslaget skal være ubetinget offentlig, fjernes henvisningen til begjæring om offentlig påtale og private straffesaker fra første ledd i bestemmelsen.

Til endringen i allmennaksjeloven § 17-7

Som en følge av at adgangen til å gå til privat straffesak er foreslått opphevet, samtidig som påtalen etter lovforslaget skal være ubetinget offentlig, fjernes henvisningen til begjæring om offentlig påtale og private straffesaker fra første ledd i bestemmelsen.

Til endringen i kontantstøtteloven § 23

Tredje ledd oppheves, da slik særlig påtaleordning avskaffes.

Til endringen i opplæringslova § 2-1

Femte ledd annet punktum i bestemmelsen oppheves, da begjæring om påtale fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et vilkår for påtale.

Til endringen i helsepersonelloven §§ 67 og 67 a

§ 67 annet ledd oppheves, da slik særlig påtaleordning avskaffes.

§ 67 a første ledd annet punktum er endret som en følge av at den særlige påtaleordningen etter § 67 er opphevet.

Til endringen i strålevernloven § 23

Tredje ledd i bestemmelsen oppheves, da begjæring om påtale fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et vilkår for påtale.

Til endringen i svalbardmiljøloven § 99

Annet ledd oppheves, da bestemmelsen blir overflødig etter endringen i straffeprosessloven § 62 a.

Til endringen i barnetrygdloven § 23

Annet ledd i bestemmelsen oppheves, da begjæring om påtale fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et vilkår for påtale.

Til endringen i designloven § 44

Tredje ledd i bestemmelsen oppheves, som en følge av forslaget i straffeprosessloven § 62 a om at påtale skal være ubetinget offentlig.

Til endringen i bustadbyggjelagslova § 11-7

Som en følge av at adgangen til å gå til privat straffesak er foreslått opphevet, samtidig som påtalen etter lovforslaget skal være ubetinget offentlig, fjernes henvisningen til begjæring om offentlig påtale og private straffesaker fra første ledd i bestemmelsen.

Til endringen i burettslaglova § 12-7

Som en følge av at adgangen til å gå til privat straffesak er foreslått opphevet, samtidig som påtalen etter lovforslaget skal være ubetinget offentlig, fjernes henvisningen til begjæring om offentlig påtale og private straffesaker fra første ledd i bestemmelsen.

Til endringen i alternativ behandlingsloven § 9

Femte ledd oppheves, da slike særskilte påtaleordninger, herunder begjæring om påtale fra særskilt offentlig myndighet, ikke lenger er et vilkår for påtale.

Til endringen i friskolelova § 7-6

Annet punktum i bestemmelsen oppheves, da begjæring om påtale fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et vilkår for påtale.

Til endringen i konkurranseloven §§ 26 og 33

§ 26 første ledd tredje punktum er endret, som en følge av at den særlige påtaleordningen etter § 33 oppheves. Påtalebegjæring fra offentlig myndighet avskaffes, i tillegg til opphevelse av det alternative vilkåret om at offentlig påtale kreves av sterke allmenne hensyn. Se merknaden til § 33 i neste avsnitt. Rettstilstanden når det gjelder innsynsspørsmålet regulert i første ledd tredje punktum er ikke endret. En sak som er anmeldt eller er til behandling hos påtalemyndigheten, skal ikke regnes som avsluttet før påtalemyndigheten har avsluttet saken.

§ 33 oppheves som en følge av at ordningen med påtalebegjæring fra offentlig myndighet avskaffes, samt at det ikke lenger skal gjelde slike særlige vilkår om at offentlig påtale kreves av sterke allmenne hensyn.

Til endringen i arbeidsmarkedsloven § 29

Annet ledd i bestemmelsen oppheves, da begjæring om påtale fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et vilkår for påtale.

Til endringen i straffeloven § 203

Som en følge av at påtalen etter lovforslaget skal være ubetinget offentlig, foreslås det at femte ledd første punktum i bestemmelsen oppheves.

Til endringen i samvirkelova § 159

Som en følge av at adgangen til å gå til privat straffesak er foreslått opphevet, samtidig som påtalen etter lovforslaget skal være ubetinget offentlig, fjernes henvisningen til begjæring om offentlig påtale og private straffesaker fra første ledd i bestemmelsen.

Til endringen i markedsføringsloven § 48 a

Tredje ledd er foreslått opphevet, da påtalen etter lovforslaget skal være ubetinget offentlig.

Til endringen i varemerkeloven § 61

Tredje ledd første punktum er foreslått opphevet, da påtalen etter lovforslaget skal være ubetinget offentlig.

Til endringen i folkehelseloven § 18

Annet ledd i bestemmelsen er foreslått opphevet, da slik særlig påtaleordning avskaffes.

Til endringen i transplantasjonsloven §§ 23 a og 23 b

§ 23 a annet ledd oppheves, da begjæring fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et krav for påtale. Den alminnelige regel om ubetinget offentlig påtale i straffeprosessloven gjelder, slik at en henvisning til § 62 a i straffeprosessloven er overflødig.

§ 23 b tredje ledd oppheves, da begjæring fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et krav for påtale. Den alminnelige regel om ubetinget offentlig påtale i straffeprosessloven gjelder, slik at en henvisning til § 62 a i straffeprosessloven er overflødig.

Til endringen i obduksjonsloven § 16 a

Annet ledd i bestemmelsen oppheves, da begjæring om påtale fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et vilkår for påtale. Videre henvisning til straffeprosessloven § 62 a er overflødig.

Til endringen i diskrimineringsombudsloven § 19

Første ledd i bestemmelsen oppheves, da begjæring om påtale fra særskilt offentlig myndighet ikke lenger er et vilkår for påtale. Overskriften endres for å reflektere dette.