8 Effektivisering av hoved- og ankeforhandlingen

8.1 Saksstyring under hoved- og ankeforhandling

8.1.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 278 annet ledd gir regler om rettens saksstyring under hovedforhandlingen. Bestemmelsen lyder slik:

«Rettens leder sørger for at forhandlingen så vidt mulig blir gjennomført uten avbrytelse. Han kan stanse den videre forhandling om spørsmål som han anser tilstrekkelig drøftet eller som er av uvesentlig betydning for avgjørelsen.»

Bestemmelsen suppleres av domstolloven § 123, som fastsetter at rettens leder åpner, leder og avslutter forhandlingene, og kan bestemme «den orden, hvori forhandlingen skal foregaa». Det fastslås videre at ingen må ta ordet uten hans tillatelse. Etter domstolloven § 133 skal rettens leder videre våke over at forhandlingen foregår med orden og verdighet.

Straffeprosessloven § 278 annet ledd gir rettens leder ansvaret for å lede forhandlingene innenfor lovens rammer og kompetanse til å treffe enkeltavgjørelser av betydning for fremdriften av saken, jf. Rt. 1998 side 76 (på side 77). Annet punktum gir rettens leder adgang til å stoppe fortsatt eksaminasjon om temaer som etter hans eller hennes skjønn er tilstrekkelig belyst, se HR-2016-806-U avsnitt 13. Bestemmelsen er til tross for ordlyden ikke en materiell hjemmel for bevisavskjæring. I forarbeidene er det understreket at regelen «ikke er ment å innebære noen utvidet adgang til avskjæring av bevis ut over det som følger av de uttrykkelige regler om dette, som f.eks. § 292», jf. Ot.prp. nr. 79 (1988–89) punkt 5.3 side 34.

Straffeprosessloven § 278 annet ledd gjelder også for ankeforhandlingen i lagmannsretten og Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 327.

8.1.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Etter mønster av tvisteloven § 9-13 foreslår Straffeprosessutvalget en særlig bestemmelse om rettens plikt til saksstyring under hovedforhandlingen, se utredningen punkt 18.2.1 side 419–420 og lovutkastet § 35-1.

Forslaget til lovbestemmelse tar sikte på å gi aktørene en påminnelse om og retten et verktøy for å ivareta hensynet til en konsentrert og forsvarlig gjennomføring av hovedforhandlingen, se utredningen side 646. Bestemmelsen er et utslag av den alminnelige plikten til saksstyring og veiledning i utkastet § 30-1.

Etter lovutkastet § 35-1 første punktum skal retten avklare om hovedforhandlingen kan gjennomføres som planlagt, og for øvrig påse at den gjennomføres konsentrert og forsvarlig. Bestemmelsens annet punktum gir retten en særlig plikt til saksstyring i tråd med de nærmere angitte formålene. Saksstyringen skal motvirke uklarheter og misforståelser, unødige avbrytelser og gjentakelser samt forhandlinger om spørsmål som er uten betydning for avgjørelsen, eller som er tilstrekkelig drøftet. Retten skal gjennom saksstyringen også søke å motvirke unødig ressurs- og tidsbruk for aktørene og andre, herunder at vitner ikke får forklare seg til det tidspunkt som ble fastsatt i innkallingen.

Utvalget understreker at rettens leder har et særlig ansvar for fremdriften av saken. Den aktive prosessledelse og dommerstyring som retten skal ha under saksforberedelsen, vil særlig i de større sakene gi et innblikk i saken og partenes synspunkter på den som retten ikke har i dag. Saksstyring krever imidlertid samhandling, og en forutsetning for effektiv styring fra rettens side er at de profesjonelle aktørene bidrar med sitt, herunder ved å etterleve lovens bevisregler av eget tiltak. Påtalemyndigheten har her et særlig ansvar.

Dommerstyring under hovedforhandlingen skal ifølge utvalget støtte opp om de grunnleggende hensyn i prosessen. Partene må i nødvendig utstrekning gis anledning til å fremføre rettslige synspunkter og føre relevante bevis. I alminnelighet bør det imidlertid ikke benyttes mer tid og ressurser på å gjennomføre hovedforhandlingen enn det som er nødvendig for at retten skal få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag for å avsi dom.

Utvalget mener at konsentrasjon under forhandlingene har stor betydning. Overflødig tidsbruk fører til at behandlingen i retten trekker ut, og kan resultere i at andre saker forsinkes eller ikke vies tilstrekkelig oppmerksomhet. At tidsbruken er effektiv, er også viktig for andre enn de profesjonelle aktørene, slik som vitner og sakkyndige. Har man møtt til et fastsatt tidspunkt for å avgi forklaring i retten, vil det kunne være både ergerlig og få ulike negative konsekvenser å måtte vente. På sikt vil tilliten til domstolene og straffesaksbehandlingen kunne svekkes om det fester seg en oppfatning i befolkningen om at rettens aktører ikke tar hensyn til andres tid.

Etter utvalgets oppfatning er årsakene til unødvendig tids- og ressursbruk sammensatte. Men siden loven allerede gir nokså gode muligheter for saksstyring, mener utvalget at prosesskulturen trolig er en viktig faktor, herunder håndhevelsen av regler som kan bidra til konsentrasjon. Det spiller også inn at retten, grunnet manglende forhåndskunnskap om saken, i praksis normalt har begrensede muligheter til å drive saksstyring. Også strukturelle forhold kan ha betydning, for eksempel at retten tillater bevisføring fordi den ikke vil risikere saksbehandlingsfeil som fører til opphevelse i en høyere instans.

Utvalget understreker at det normalt bør være en forutsetning at hovedforhandlingen skal avvikles i tråd med planen og øvrige avklaringer som har funnet sted under saksforberedelsen. Siden partene og aktørene har innrettet seg etter det som er fastsatt, vil det kunne medføre unødig bruk av tid og ressurser om forutsetningene for gjennomføringen fravikes. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det foretas endringer som er nødvendige for å sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.

8.1.3 Høringsinstansenes syn

Den rettsmedisinske kommisjon, Det nasjonale statsadvokatembetet, Dommerforeningen, Hordaland statsadvokatembeter, Jæren tingrett, Nordland politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Trøndelag statsadvokatembeter, Økokrim og Øst politidistrikt er i hovedsak positive til forslaget. Høringsinstansene fremholder gjennomgående at aktiv saksstyring er viktig for å oppnå en konsentrert og effektiv hovedforhandling, og at den foreslåtte bestemmelsen i lovutkastet § 35-1 kan bidra til å endre prosesskulturen i retning av økt saksstyring. Økokrims uttalelse er dekkende for mange av høringsinstansenes syn:

«Viktigheten av aktiv dommerstyring i behandlingen av større, komplekse saker kan etter Økokrims vurdering neppe overvurderes, og det er svært viktig at retten som ledd i dette håndhever kravene til relevante og forholdsmessig bevisføring […] Vi er også enige med utvalget i at partene i saken, særlig påtalemyndigheten, har et ansvar for å legge til rette for god saksstyring […] I likhet med utvalget mener vi at prosesskulturen er viktig for hvorvidt hovedforhandlinger faktisk blir konsentrerte […] Økokrims erfaring er videre at hovedforhandlinger gjerne blir gjennomført på en bedre måte når retten har et aktivt forhold til sakens avvikling og fremdrift […]

Økokrim støtter den foreslåtte særlige bestemmelsen om styring av hovedforhandlingen. Regelen vil kunne være et viktig bidrag i utviklingen av en god prosesskultur med mer aktiv dommerstyring.»

Oslo tingrett mener det er viktig at retten driver aktiv saksstyring, men er usikker på om den foreslåtte bestemmelsen vil ha noen praktisk betydning. Høringsinstansen fremhever i den forbindelse betydningen av prosesskulturen og manglende samhandling mellom de profesjonelle aktørene:

«Vi erfarer at unødvendig tids- og ressursbruk ofte skyldes vår prosesskultur. Det er ikke tradisjon for at påtalemyndigheten og forsvarer kommuniserer i forkant for å avklare omforente eller andre forhold av betydning for gjennomføring av saken. Som påpekt foran, mener Oslo tingrett at departementet bør vurdere å lovfeste slik kontakt mellom aktor og forsvarer.

Samtidig mener vi at rettens mulighet til å drive aktiv saksstyring vil [bli] bedre dersom retten kjenner saken i forkant – enten gjennom tilgang til saksdokumentene eller ved å innhente tilsvar, felles saksfremstilling og sluttinnlegg.»

Enkelte av høringsinstansene har kommet med innspill til den nærmere utformingen og plasseringen av lovutkastet § 35-1. Riksadvokaten peker på at første punktum ikke sier noe om på hvilket tidspunkt retten skal avklare om hovedforhandlingen kan gjennomføres som planlagt, og foreslår at det presiseres at dette skal skje «ved åpningen av hovedforhandlingen» eller tilsvarende, sml. tvisteloven 9-13 første ledd. Det nasjonale statsadvokatembetet mener at bestemmelsen bør vise til bevisavskjæringsregelen i lovutkastet § 7-3.

8.1.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Straffeprosessutvalgets generelle betraktninger om betydningen av aktiv dommerstyring under hovedforhandlingen, se utredningen punkt 18.2.1 side 419–420. Departementet er enig i at unødvendig tids- og ressursbruk under hovedforhandlingen over tid vil kunne svekke allmennhetens tillit til rettsvesenet og straffesaksbehandlingen, og foreslår på samme måte som utvalget at det gis en særlig lovbestemmelse som tydeliggjør og understreker rettens plikt til styring på dette stadiet av saken. Se forslaget til ny § 278 a i straffeprosessloven kapittel 22.

Formålet med rettens saksstyring er å legge til rette for at hovedforhandlingen kan gjennomføres konsentrert og effektivt. Konsentrasjon om de sentrale tvistepunktene gjør også prosessen bedre og mer tillitvekkende og høyner derved kvaliteten. For å oppnå dette må retten sørge for at forhandlingene foregår uten unødig tidsspille for aktørene og andre, og slå ned på avbrytelser eller gjentakelser. Den bør også normalt nekte forhandlinger om forhold som er uten betydning for saken, eller som er tilstrekkelig drøftet, jf. straffeprosessloven § 292. Departementet mener dette er konkrete forventninger til aktiv dommeratferd som bør komme tydeligere til uttrykk i straffeprosessloven enn det som er tilfellet i dag.

Det er samtidig av sentral betydning at rettens prosessledelse ikke skjer på en måte som kan være egnet til å svekke tilliten til rettens uavhengighet eller objektivitet. Rettens plikt til prosessledelse medfører også et ansvar for at forhandlingene foregår på en ryddig og respektfull måte, og det bør legges til rette for at tiltalte og fornærmede føler seg hørt i saken. Retten må sikre at gjennomføringen av hovedforhandlingen er forsvarlig og tillitvekkende.

Departementet understreker at rettens plikt til å sørge for en konsentrert og forsvarlig hovedforhandling gjelder uavhengig av sakens kompleksitet og størrelse. I punkt 7.1.4 pekte departementet på at det er lite å vinne på at retten bruker mer tid på saksforberedelsen i de små sakene. Dette stiller seg annerledes for god prosessledelse, som er viktig i alle saker. En aktiv og tydelig dommer som påser at hovedforhandlingen gjennomføres konsentrert og forsvarlig, bør være en naturlig forventning også i de mindre sakene. Selv om departementets inntrykk av dagens praksis er at en stor andel av de små sakene behandles meget effektivt, vil små effektivitetsgevinster i hver sak kunne gi en ikke ubetydelig samlet tidsbesparelse for domstolene.

I en del saker er det en klar sammenheng mellom en aktiv og god saksforberedelse og en konsentrert og forsvarlig gjennomføring av hovedforhandlingen, se punkt 7.1.4 foran. I saker av noen størrelse er man normalt tjent med at retten setter av tid under saksforberedelsen til å avklare sentrale spørsmål og legge en plan for gjennomføringen. Fravikes planen under hovedforhandlingen, vil imidlertid besparelsene helt eller delvis kunne gå tapt. Ved åpningen av forhandlingene bør derfor retten kontrollere om det er lagt til rette for at hovedforhandlingen kan avvikles i tråd med det som er fastsatt under saksforberedelsen, sml. tvisteloven § 9-13 første ledd.

8.2 Bruk av hjelpedokumenter, disposisjoner og visuelle fremstillinger mv.

8.2.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 278 fastsetter at hovedforhandlingen er muntlig, og at opplesning ikke kan tre i stedet for fri muntlig fremstilling. Dette har betydning for bevisføringen. Både tiltalte og vitner skal møte i retten og forklare seg muntlig, jf. §§ 91 og 133, mens skriftlige bevis skal leses opp av den som fører beviset, med mindre retten bestemmer noe annet, jf. § 302. Ved avgjørelsen av hva som anses bevist, «tas bare i betraktning de bevis som er ført under hovedforhandlingen», jf. § 305.

Det er antatt at muntlighetsprinsippet ikke stenger for at partene eller andre aktører bruker hjelpedokumenter, disposisjoner, audiovisuelle fremstillinger, illustrasjoner eller andre presentasjonsteknikker for å lette fremstillingen av saken eller for å forenkle presentasjonen av bevis, jf. Tor Langbach: Straffesaksbehandling i tingrettene (2. utgave, Oslo 2016) side 328–331, Ørnulf Øyen: Straffeprosess (2. utgave, Bergen 2019) side 304 og Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (5. utgave, Oslo 2020) side 590–591. Eksempler på hjelpedokumenter er tidslinjer og oversikter over for eksempel selskapsstrukturer, tallopplysninger og beslaglagt datamateriale. En annen form for hjelpemidler er skriftlige disposisjoner til innledningsforedrag og prosedyrer.

Straffeprosessloven har ikke uttrykkelige og generelle regler om hvordan hjelpedokumenter, disposisjoner og andre fremstillingsmetoder skal behandles under hovedforhandlingen. Slike fremstillinger utgjør ikke bevis i saken, og det vil i noen sammenhenger kunne kreves at partene samtykker før de kan fremlegges for rettens medlemmer, se RG-2005-910. I sivile saker er bruk og fremleggelse av hjelpedokumenter regulert i tvisteloven § 9-14 annet ledd.

Enkelte praktiske spørsmål knyttet til disposisjoner og hjelpedokumenter er behandlet i forslagene til retningslinjer som er vedlagt rapporten Bedre og mer effektiv straffesaksbehandling i domstolene, se ovenfor i punkt 5.2. En grundig veiledning om krav til innhold og detaljnivå finnes dessuten i Høyesteretts veileder til advokater om anke, saksforberedelse og prosedyre («Advokatveiledningen»). I rapporten Effektivisering av domstolsbehandlingen av større straffesaker (Riksadvokatens skriftserie 1/2018) foreslås det rutiner for påtalemyndighetens bruk av hjelpedokumenter og disposisjoner i større saker, se rapporten punkt 4.5 og 5.2.

8.2.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Utvalget foreslår å videreføre kravet om muntlig hovedforhandling og viser til at det legger til rette for bevisumiddelbarhet, kontradiksjon og offentlighet, jf. NOU 2016: 24 punkt 18.2.2 side 420–421.

Muntlighetsprinsippet stiller krav til fremstillingsformen og hvordan bevis føres. Partene skal diskutere og muntlig gjøre rede for sitt syn på sakens tvistepunkter, og skriftlige bevis må som et utgangspunkt leses opp før de anses dokumentert. Slik utvalget ser det, bør ikke kravet til muntlighet forhindre partene i å benytte hensiktsmessige presentasjonsteknikker for å lette fremstillingen. Utvalget foreslår derfor å lovfeste at det for å lette fremstillingen av argumentasjon og bevisføring kan benyttes disposisjon, illustrasjon, oversikt eller annet hjelpemiddel, se utvalgets lovutkast § 35-2 første ledd annet punktum. Hvilke hjelpemidler som skal anvendes ved presentasjonen av saken for retten, beror på hvilken teknikk som fremstår som mest hensiktsmessig for å opplyse saken, jf. utredningen side 646. På dette punkt vil også den teknologiske utviklingen kunne legge føringer.

Utvalget mener betydningen av enkelte bevis blir best anskueliggjort ved illustrasjoner som kan vises for retten, eventuelt med digitale hjelpemidler, og nevner i utredningen noen eksempler:

«Det kan for eksempel være tilfellet med en oversikt over et omfattende datamateriale fra en mobiltelefons utslag på basestasjoner. Opplesning av rådataene gir liten mening isolert, men når de plottes inn og ses i sammenheng med et kart som viser tiltaltes bevegelser eller hvor andre mulig impliserte har befunnet seg på et bestemt tidspunkt, vil betydningen av slikt bevismateriale straks bli tydeligere. Andre bevis vil man straks også forstå bedre bare de presenteres på en hensiktsmessig måte, for eksempel vil en oversikt over transaksjoner på en konto kunne være lettere tilgjengelig både for aktørene og offentligheten hvis den parten som vil legge frem oversikten, også tydeliggjør hvilke transaksjoner som er av interesse.»

Utvalget understreker at bruk av ulike presentasjonsteknikker ikke er ment som et substitutt for at de underliggende bevis føres i nødvendig utstrekning, for eksempel for å etterprøve presentasjonens pålitelighet.

8.2.3 Høringsinstansenes syn

Alle høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, støtter utvalgets forslag om å lovfeste adgangen til å bruke hjelpemidler for å lette fremstillingen av argumentasjon og bevisføring. Dette gjelder Det nasjonale statsadvokatembete, Finnmark statsadvokatembeter, Hordaland statsadvokatembeter, Oslo Statsadvokatembeter, Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter og Økokrim.

Flere høringsinstanser peker på at det allerede er praksis for å bruke slike hjelpemidler, men at adgangen bør forankres i loven. Øst politidistrikt uttaler:

«Øst pd er også positive til at det lempes på kravet til muntlighet i Lovutkastet § 35-2. For det første er det allerede i dagens ordning praksis for at det lempes på dette kravet, særlig i de tilfeller som er nevnt av Utvalget under pkt.18.2.2 i Utredningen. Foruten at dette tyder på at det er en ordning som er fornuftig, så er det en fordel at en utbredt praksis har sin tydelige forankring i lovteksten. Et ubetinget krav om opplesning ville medføre flere timer og gjerne dager med opplesning av informasjon som ubearbeidet sier lite eller ingenting. Dette vil bidra med lite annet enn å trette ut aktørene, hvilket ikke bidrar til en konsentrert og forsvarlig behandling av saken. Tiltaltes rett til kontradiksjon i slike tilfeller ivaretas ved rikelig mulighet til å påpeke feil og svikt i det som blir presentert, om nødvendig med hjelp av egne sakkyndige.

Det er i seg selv en fordel at en etablert praksis får en klar hjemmel. Det blir lettere å planlegge tidsbruken når det ikke hersker noe tvil om at en slik fremgangsmåte kan velges når ikke gode grunner tilsier noe annet. Dersom det i dag er planlagt en bearbeidet fremstilling, mens det under hovedforhandlingen forlanges og blir besluttet opplest alle rådata, kan dette være så omfattende at tidsplanen og tidsrammen for saken sprekker.»

Oslo statsadvokatembeter fremhever at disposisjoner ikke bare benyttes som et virkemiddel for å lette fremstillingen, men i praksis har en tendens til å inneholde argumenter, noe som er i strid med muntlighetsprinsippet. Det bør ifølge høringsinstansen gis føringer i forarbeidene om at disposisjoner bare skal inneholde hovedpunktene i fremstillingen og ikke ha karakter av skriftlig prosedyre. Det bør heller ikke inntas sitater. Hordaland statsadvokatembeter mener derimot at så lenge disposisjoner og hjelpedokumenter ikke inneholder noe mer eller annet enn det som prosederes eller dokumenteres muntlig, må det være adgang til å innta noe argumentasjon i dokumentet. Høringsinstansen er imidlertid mer skeptiske til å innta sitater, i alle fall fra forklaringer.

Oslo statsadvokatembeter påpeker at det er god påtaleskikk at hjelpedokumenter og billedlige oppsummeringer av bevisene vises til motparten før de presenteres for retten. Dette er begrunnet i hensynet til kontradiksjon og følger dessuten av god påtaleskikk. Høringsinstansen mener at det bør gis anvisninger om en slik fremgangsmåte i bestemmelsens spesielle motiver, eventuelt at det inntas direkte i loven.

8.2.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og går inn for å lovfeste adgangen til å bruke hensiktsmessige presentasjonsteknikker for å lette fremstillingen av argumentasjon og bevisføring, jf. NOU 2016: 24 punkt 18.2.1 side 420–421. Se forslaget til endring av straffeprosessloven § 278.

Som flere av høringsinstansene viser til, er det allerede i dag praksis for at partene kan bruke diverse hjelpemidler og hjelpedokumenter, for eksempel disposisjoner, oversikter, tidslinjer og illustrasjoner. Dette anses ikke for å være i strid med gjeldende rett, men departementet mener det bør fremgå tydelig av loven at materialet kan anvendes under hoved- og ankeforhandlingen.

I større saker vil hjelpedokumenter og andre pedagogiske virkemidler kunne være nyttige verktøy for å forenkle presentasjonen av bevis under hoved- og ankeforhandlingen. Dette kan gjøre det lettere for retten og partene å holde oversikt over faktum og fokusere på det som er sentralt i saken. Denne typen hjelpemidler kan derfor med fordel brukes i større grad enn i dag, og det er ikke noe til hinder for at retten oppfordrer til dette i den enkelte sak.

Bruk av hjelpedokumenter bør tas opp av partene og eventuelt saksforberedende dommer før hoved- eller ankeforhandlingen, og det er en fordel om partene kan samarbeide om slike spørsmål, jf. Tor Langbach: Straffesaksbehandling i tingrettene (2. utgave, Oslo 2016) side 329. Tvist om hjelpedokumenter bør unngås såfremt det er mulig. Det vises til forslagets spesialmerknader for nærmere veiledning.

8.3 Skriftlig bevisføring

8.3.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 302 skal «[s]kriftlig bevis leses opp av den som fører beviset, når ikke retten bestemmer noe annet». Bestemmelsen er et utslag av muntlighetsprinsippet. For at et skriftlig bevis skal kunne inngå i rettens avgjørelsesgrunnlag i henhold til § 305, må beviset leses opp. Bare den delen av dokumentet som leses opp eller gjennomgås, blir ført som bevis. Normalt overleveres originaldokumentet eller en kopi til retten før opplesningen starter, slik at retten kan følge med i dokumentet under dokumentasjonen og anmerke hva som faktisk leses opp, se Ørnulf Øyen: Straffeprosess (2. utgave, Bergen 2019) side 367.

Det følger av § 302 at opplesningen foretas «av den som fører beviset». Retten kan imidlertid bestemme en annen ordning, for eksempel at et av rettens medlemmer foretar opplesningen, se Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (5. utgave, Oslo 2020) side 1219.

Før vedtakelsen av tvisteloven hadde straffeprosessloven § 302 sin parallell i tvistemålsloven § 333 første ledd. Hvordan dokumentbevis skal føres i sivile saker, er nå angitt i tvisteloven § 26-2:

«Dokumentbevis føres ved at beviset gjennomgås, og det som er viktig påpekes. Gjennomgåelsen skal ikke være mer omstendelig enn behovet for forsvarlig bevisføring tilsier».

I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 466 er det utdypet hvilke krav som stilles til gjennomgangen av beviset:

«Gjennomgåelsen av beviset skal ha for øyet at det skal fokuseres på å vise retten og motparten hvordan beviset opplyser påstandsgrunnlaget. Omfattende og detaljerte utredninger skal unngås dersom det ikke er nødvendig. Dette kommer til uttrykk i annet punktum, som sier at gjennomgåelsen av beviset ikke skal være mer omstendelig enn behovet for forsvarlig bevisføring tilsier. I mange tilfeller vil det derfor være tilstrekkelig å påpeke hva dokumentet omhandler, og vise til de aktuelle deler av dokumentet. Etter § 26-2 vil det ofte ikke være nødvendig å foreta slik opplesing av dokumentet som tvistemålsloven § 333 første ledd gir anvisning på. Dersom ordlyden er avgjørende, for eksempel ved tolkingen av en kontraktsklausul, skal denne leses opp.»

Tvisteloven § 26-2 aksepterer ikke at dokumentbevisene legges frem samlet, og at retten og partene uten noen form for gjennomgang «anser bevisene dokumentert», slik man hadde eksempler på under tvistemålsloven, se jf. NOU 2001: 32 B side 978 og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 466.

Domstolkommisjonen har nylig foreslått å liberalisere kravene til føring av dokumentbevis i sivilprosessen, se NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt – Domstolene i endring punkt 22.5.3.1 til 22.5.3.2 side 282–284. Etter forslaget er det tilstrekkelig at dokumentbeviset påberopes under de muntlige forhandlingene for at det skal inngå i rettens avgjørelsesgrunnlag. Viktige deler av et dokument kan påpekes dersom hensynet til forsvarlig bevisføring tilsier det, men dokumentene skal ikke leses opp. Den foreslåtte løsningen forutsetter at dommeren blir gjort kjent med hvilke deler av dokumentbeviset som er viktig for sakens opplysning under den skriftlige saksforberedelsen, og retten skal etter forslaget ha plikt til å sette seg inn i sakens dokumenter før hovedforhandlingen. Departementet sendte utredningen på høring 27. oktober 2020. Høringsfristen er 27. april 2021.

8.3.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Etter utvalgets syn bør det «løsnes noe på dagens strenge krav til bevisføringsmåten ved skriftlige bevis, i hvert fall slik denne fremgår av ordlyden», se NOU 2016: 24 punkt 18.2.3 side 421. Utvalget viser i denne forbindelse til tvisteloven § 26-2 og dens forarbeider.

Utvalget mener dessuten at det er grunn til å gå noe lenger enn tvistelovens løsning og i en viss utstrekning tillate skriftlig bevisføring:

«I enkelte saker, særlig der mengden av dokumentbevis er overveldende, kan det av hensyn til prosessøkonomi, aktørene og hensiktsmessig saksavvikling være behov for noe lempeligere krav til dokumentasjon enn det som synes praktisert i dag. Dette gjelder spesielt i større saker om økonomisk kriminalitet.»

Utvalget mener at en grunnleggende forutsetning for skriftlig bevisføring under hovedforhandlingen er at det er tale om en klart angitt og avgrenset informasjonsmengde, og at hensynet til kontradiksjon er tilstrekkelig ivaretatt. Det må heller ikke foreligge noen vesentlige uoverensstemmelser mellom partene om betydningen av det aktuelle skriftlige beviset. Hensynet til offentlighet vil etter omstendighetene kunne medføre at skriftlig bevisføring er uforsvarlig.

Etter lovutkastet § 35-2 annet ledd skal «[s]kriftlige bevis leses opp, med mindre opplesning vil være uforholdsmessige tidkrevende, og det er forsvarlig å unnlate opplesning.» I spesialmerknadene på side 646–647 er det presisert at skriftlige bevis som hovedregel skal føres ved at det sentrale i dokumentet leses opp, eller på annen måte påpekes, sml. tvisteloven § 26-2.

8.3.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er positive til utvalgets forslag om å lempe på reglene om føring av skriftlige bevis. Dette gjelder Riksadvokaten, Politidirektoratet, Økokrim, Øst politidistrikt, Kristiansand tingrett og Trøndelag statsadvokatembeter.

Riksadvokaten mener ordlyden i den foreslåtte lovbestemmelsen bør utformes etter modell av tvisteloven § 26-2:

«Annet ledd tredje punktum fastsetter at skriftlige bevis som hovedregel skal leses opp. I merknadene til bestemmelsen heter det at ‘det sentrale i dokumentet leses opp, eller på annen måte påpekes’, tilsvarende ordningen etter tvisteloven § 26-2, jf. utredningen s. 646–647 og s. 421. Etter riksadvokatens syn bør ordlyden bringes i samsvar med denne forståelsen, for eksempel ved å anvende formuleringen i tvisteloven § 26-2 om at dokumentbevis føres ved at ‘beviset gjennomgås, og det som er viktig påpekes’. Det er langt på vei praksis også i dag.»

Kristiansand tingrett uttaler i samme retning:

«Forslaget til formulering av utkastet § 35-2 gir et utgangspunkt om at skriftlige bevis skal leses opp, med regulering av adgangen til unntak. Mange skriftlige bevis leses i dag ikke opp, men det påpekes i stedet på en enkel måte hva disse skal bevise, slik som utskrift av straffe- og bøteregisteret, beslagsrapporter mv. Det vil derfor gi en bedre regulering av føringen av skriftlige bevis å benytte tvistelovens formulering, jf. tvisteloven § 26-2, om at skriftlige bevis føres ved at beviset gjennomgås, og at det som er viktig påpekes. Det er vanskelig å se noen grunn til å ha en hovedregel om opplesning framfor påpekning av hva som er viktig.»

8.3.4 Departementets vurdering

Departementet mener tiden ikke er moden for å følge opp Straffeprosessutvalgets forslag om å innføre en begrenset adgang til skriftlig bevisføring. Domstolkommisjonen har som nevnt i punkt 8.3.1 foran nylig foreslått endringer i tvisteloven som vil redusere behovet for å gjennomgå dokumenter muntlig under hovedforhandlingen. Departementet mener oppfølgingen av Straffeprosessutvalgets forslag bør ses i sammenheng med en eventuell endring i sivilprosessen i tråd med Domstolkommisjonens forslag, og vil derfor komme tilbake til problemstillingen senere.

En annen sak er at gode grunner taler for at straffeprosesslovens regler bør harmoniseres med den nåværende løsningen i tvisteloven, slik også flere høringsinstanser har foreslått. Som et utgangspunkt bør de grunnleggende reglene om føring av dokumentbevis være de samme i begge prosessformer, med mindre forskjeller kan begrunnes i særlige hensyn. Det er også i straffesakene hensiktsmessig at skriftlige bevis føres ved at beviset gjennomgås, og det som er viktig påpekes, sml. tvisteloven § 26-2.

Basert på høringsinstansenes innspill er inntrykket at tvistelovens regel langt på vei gir uttrykk for det som allerede er praksis i straffesaker. Retten vil sjelden insistere på opplesning der en påpekning er nok. I den utstrekning forslaget bidrar til at lange opplesninger fra dokumentutdraget kan erstattes med en påpekning, vil bevisføringen kunne skje mer effektivt. Den nærmere grensedragningen mellom hva som påpekes, og hva som eventuelt skal leses opp, bør overlates til partene og den dømmende rett. Særlig viktige avsnitt bør likevel leses opp.

Det foreslås etter dette at formuleringen i tvisteloven § 26-2 inntas i straffeprosessloven § 302.

8.4 Adgang til å presentere bevis under innledningsforedraget

8.4.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 289 annet ledd fastsetter hvilke krav som stilles til aktors innledningsforedrag. Etter bestemmelsen skal aktor «forklare hva som er gjenstand for tiltalen, og kort nevne de bevis som vil bli ført».

Aktor holder innledningsforedraget etter at tiltalen er lest opp og rettens leder har spurt tiltalte om han erkjenner straffeskyld, jf. § 289 første ledd. Tiltalte skal før foredraget også oppfordres til å følge med i forhandlingene.

Formålet med innledningsforedraget er å gi retten en innføring i saken. Dette gjør det lettere å følge med i bevisføringen. Foredraget skal ha en kortfattet og nøytral form og ikke inneholde prosedyre, jf. Rt. 1995 side 1191, NUT 1969: 3 Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker side 302 og NOU 2016: 24 punkt 18.2.4 side 421–422. Det skal ikke refereres bevismateriale som det ikke er adgang til å dokumentere under bevisføringen. I enkle saker vil det ofte være nok at aktor viser til tiltalebeslutningen og bevisoppgaven.

Bevisføringen skal i utgangspunktet ikke foregripes i innledningsforedraget. Det er imidlertid en begrenset adgang til å fremlegge bevis under foredraget når det faller naturlig som en forenkling av fremstillingen, selv om den egentlige bevisføringen skal skje på et senere tidspunkt, jf. HR-2017-1831-U avsnitt 15, Ot.prp. nr. 35 (1978–79) side 213 og Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (5. utgave, Oslo 2020) side 1172 («Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020»). I rapporten Bedre og mer effektiv straffesaksbehandling i domstolene vises det til at dokumentasjon under foredraget i enkelte tilfeller er helt nødvendig for at formålet om å gi retten en oversikt over saken skal oppfylles (side 50).

Etter at aktors innledningsforedrag er ferdig, kan forsvareren på begjæring få ordet «til korte bemerkninger i tilknytning til det som aktor har uttalt», se tredje ledd. Loven er ikke til hinder for at også forsvarer kan dokumentere bevismateriale dersom det er hensiktsmessig, noe som særlig kan være aktuelt i større økonomiske straffesaker. I slike saker vil retten også kunne tillate at både aktor og forsvarer holder innledningsforedrag i tråd med ordningen i sivile saker, se Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020 side 1173. I rapporten Bedre og mer effektiv straffesaksbehandling i domstolene anbefales det at opplegget for innledningsforedrag i store straffesaker er tema i planmøte (side 50).

8.4.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Utvalget foreslår å lovfeste adgangen til å presentere bevis under innledningsforedraget, se NOU 2016: 24 side 421–422 og lovutkastet § 35-3 tredje ledd. Etter lovutkastet § 35-3 tredje ledd kan det «presenteres» bevis «når formålet med innledningsforedraget tilsier det».

Utvalget mener mangelen på direkte lovregulering har bidratt til at det hersker noe tvil i det praktiske rettslivet om hvor langt aktor kan og bør gå med hensyn til dokumentasjon av bevis på dette stadiet av saken. Det uttales videre på side 422:

«Utvalget legger til grunn at en viss adgang til å presentere sentrale bevis som vil utgjøre et omdreiningspunkt i saken under innledningsforedraget, kan være gunstig ut fra hva som er formålet med foredraget. Dette kan også være hensiktsmessig under forsvarers bemerkninger til aktors innledningsforedrag. Av rettspedagogiske hensyn bør en slik adgang også følge av loven, se utkastet § 35-3 tredje ledd tredje punktum. Muligheten skal bare benyttes på en nøytral måte og for å gi en hensiktsmessig ramme omkring saken og det hovedforhandlingen skal handle om. «Forhåndsprosedering» og større foregripelser av bevisføringen må unngås og stoppes av retten. Bevispresentasjon som nevnt vil i praksis først og fremst være aktuelt i større saker om økonomisk kriminalitet, hvor bevismateriale i stor grad kan bestå av dokumenter og hvor innledningsforedraget i praksis vil ha klare likhetspunkter med et innledningsforedrag i en sivil sak.»

8.4.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er i hovedsak positive til forslaget om å lovfeste adgangen til å presentere bevis under innledningsforedraget. Dette gjelder Advokatforeningen, Asker og Bærum tingrett, Det nasjonale statsadvokatembetet, Hordaland statsadvokatembeter, Jæren tingrett, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Trøndelag statsadvokatembeter og Økokrim.

Flere av høringsinstansene har innspill til den nærmere utformingen av lovbestemmelsen og til utvalgets merknader.

Riksadvokaten mener at ordet «presentere» i lovutkastet § 35-3 tredje ledd bør byttes ut med «føre». Når det gjelder utvalgets bemerkning om at adgangen først og fremst er aktuell i større saker om økonomisk kriminalitet, uttaler høringsinstansen følgende:

«Riksadvokaten er ikke uenig i at det særlig er i økonomiske straffesaker med store dokumentmengder at det er formålstjenlig med dokumentasjon under innledningsforedraget, men også i mindre saker er det ikke sjelden av pedagogiske eller praktiske grunner hensiktsmessig å føre enkelt dokumentbevis før en går i gang med forklaringene. Det bør fremgå av motivene at det er behovet i den enkelte sak, og ikke sakstypen, som er avgjørende. Et noe mer omfattende innledningsforedrag fra aktor vil utvilsomt kunne sette dommerne i bedre stand til å styre resten av saken aktivt.»

Også Trøndelag statsadvokatembeter og Jæren tingrett mener at adgangen til å føre bevis under innledningsforedraget bør gjelde for flere sakstyper enn bare økonomiske straffesaker. Dette bør ifølge høringsinstansene tydeliggjøres i forarbeidene.

Det nasjonale statsadvokatembetet, Hordaland statsadvokatembeter og Oslo statsadvokatembeter fremholder at formuleringen i straffeprosessloven § 289 om at forsvareren kan få ordet til «korte bemerkninger», bør beholdes, sml. lovutkastet § 35-3 tredje ledd annet punktum. Ifølge høringsinstansene er det en kjent sak at forsvarerens merknader til innledningsforedraget kan trekke ut.

Advokatforeningen mener at formuleringen om adgangen til å presentere bevis «når formålet med innledningsforedraget tilsier det», sier svært lite om hva som kan tillates. Det bør klargjøres at formålet er å gi retten et innblikk i hva som er sakens gjenstand og de sentrale tvistepunkter, mens det ikke kan gis adgang til å «forhåndsselge» bevismessige resonnementer eller lignende.

8.4.4 Departementets vurdering

Departementet går som utvalget inn for å lovfeste adgangen til å føre dokumentbevis under innledningsforedraget, og kan i hovedsak tiltre utvalgets begrunnelse for forslaget, se NOU 2016: 24 side 421–422. Det er av pedagogiske grunner ønskelig at en slik adgang fremgår direkte av loven.

Departementet foreslår at dokumentbevis kan føres under innledningsforedraget «når det bidrar til sakens opplysning og er forsvarlig», se forslag til nytt annet punktum i straffeprosessloven § 289 annet ledd. Som utvalget mener departementet at bevisføring under foredraget er særlig aktuelt for sentrale bevis som vil utgjøre et omdreiningspunkt i saken, og at større foregripelser av bevisføringen og forhåndsprosedering må unngås. Retten må på dette punkt innta en aktiv rolle og gripe inn når det er grunnlag for det.

Dokumentasjon under innledningsforedraget vil antagelig særlig være nyttig i større saker om økonomisk kriminalitet, men behovet kan også gjøre seg gjeldende i andre sakstyper. I likhet med flere av høringsinstansene, herunder Riksadvokaten, mener departementet at det avgjørende bør være hva som er formålstjenlig i den enkelte sak.

8.5 Adgang til å bygge på uomtvistede deler av tingrettens dom

8.5.1 Gjeldende rett

I saker hvor ankeforhandlingen i lagmannsretten omfatter bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, altså ved fullstendig anke, «foretas en fullstendig ny behandling av saken så langt den er henvist», jf. straffeprosessloven § 331 første ledd. Utgangspunktet er dermed at lagmannsretten skal foreta en ny prøving av saken som er uavhengig av tingrettens dom.

Etter § 331 tredje ledd kan lagmannsretten beslutte å begrense bevisføringen til den del av tingrettens bevisbedømmelse som blir bestridt. Forutsetningsvis kan dermed bevisresultatet i de ubestridte delene av underinstansens dom legges til grunn i lagmannsretten uten ytterligere bevisføring.

Selv om det er partenes syn under ankeforhandlingen som er avgjørende med hensyn til hvilke deler av dommen som bestrides, vil avgjørelser om å begrense bevisføringen kunne treffes allerede under saksforberedelsen, se Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (5. utgave, Oslo 2020) side 1319 («Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020»). På samme sted nevnes et eksempel på en aktuell sakstype:

«Eksempelvis kan siktede i tingretten være dømt for grov kroppskrenkelse etter strl. § 272 begrunnet i at kroppskrenkelsen har hatt skadefølge. Han bestrider ikke at han forsettlig slo fornærmede, men benekter at slaget hadde skadefølge. Her kan bevisførselen begrenses til å gjelde anvendelsen av § 272.»

De uomtvistede delene av tingrettens dom må i henhold til regelen i § 305 leses opp for at lagmannsretten skal kunne bygge på dem, se Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020 side 1319.

8.5.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Utvalget foreslår å videreføre regelen om at ankedomstolen kan bygge på faktiske sider ved underinstansens dom som ikke er omtvistet, se NOU 2016: 24 punkt 17.3.2 side 386–387 og utvalgets lovutkast § 32-4 annet ledd annet punktum, jf. § 39-6 første ledd tredje punktum. Formålet med regelen er at ankeforhandlingene kan konsentreres om spørsmål som er omtvistet. Såfremt det under saksforberedelsen er tilstrekkelig klarlagt hvilke deler av underinstansens dom som er omforent, mener utvalget at det er overflødig å dokumentere disse delene ved opplesning. Hensynet til offentlighet i rettspleien er etter utvalgets oppfatning tilstrekkelig ivaretatt ved at underinstansens avgjørelse som hovedregel er offentlig.

8.5.3 Høringsinstansenes syn

Borgarting lagmannsrett, Det nasjonale statsadvokatembete, Telemark statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter, Vestfold og Telemark statsadvokatembeter og Økokrim støtter utvalgets forslag om at ankedomstolen kan bygge på uomtvistet faktum uten at det er nødvendig med opplesning. Flere av høringsinstansene fremhever at forslaget vil kunne medføre effektivitetsgevinster.

Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Borgarting lagmannsrett slutter seg til forslaget. Lagmannsretten mener i likhet med utvalget at det er overflødig å dokumentere ved opplesning saksforhold som ikke er omtvistet. Forslaget forutsetter at det i saksforberedelsen klargjøres hvilke deler av tingrettens [d]om det er enighet om.»

Trøndelag statsadvokatembeter mener rettens adgang til å begrense bevisføringen til det som er omstridt, bør brukes i større utstrekning:

«[Straffeprosessloven § 331 tredje ledd] er etter vår erfaring en sovende bestemmelse og her ligger en potensiell prosessøkonomisk besparelse, som ikke benyttes i dagens forhandlinger. For å oppnå dette kreves en saksforberedelse med aktiv dommerstyring, hvor det stilles krav til partene for å avklare hvilke deler av tingrettens premisser som ikke bestrides. Slik utvalget foreslår, kan dette avklares i en skriftlig redegjørelse og saksfremstilling fra partene. Vi er enige i at dette må tas inn i ny lov, jf. utkastet § 32-4 (2). Lovens ordlyd kan om mulig være enda tydeligere på at dette skal være hovedregelen i ankeforhandlinger, ved at ankedomstolen ‘bør’ bygge på underinstansens dom, ved faktum som ikke er bestridt.»

8.5.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at lagmannsretten bør ha adgang til å bygge på ubestridte deler av tingrettens dom, uten at det nødvendigvis kreves at disse delene leses opp, jf. NOU 2016: 24 punkt 17.3.2 side 386–387. Forslaget innebærer kun et mindre unntak fra muntlighetsprinsippet og kan bidra til å effektivisere ankeforhandlingen.

Under ankeforhandlingen må det være klart for partene og samtlige dommere – inklusive meddommere – hvilke deler av tingrettens dom som skal legges uprøvd til grunn. I mange saker vil derfor en gjennomgang eller opplesning av de uomtvistede delene være en praktisk og betryggende fremgangsmåte, se også forslaget i punkt 8.3 om skriftlig bevisføring. Det bør imidlertid ikke kreves opplesning hvis det på annen måte kan gjøres tilstrekkelig klart under saksforberedelsen eller ankeforhandlingen hvilke deler av tingrettens dom som er omforent. En mulig fremgangsmåte i store og kompliserte saker er at partene legger frem for lagmannsretten en omforent liste over ubestridte fakta med henvisninger til tingrettens dom.

Etter dette foreslår departementet at det tilføyes et nytt annet punktum i straffeprosessloven § 331 tredje ledd: «Er det tilstrekkelig klart hvilke deler av dommen som ikke er bestridt, kan disse legges til grunn uten opplesning». Det vises til forslagets særmerknader for mer veiledning.

I likhet med enkelte av høringsinstansene mener departementet at adgangen i § 331 tredje ledd bør anvendes i større utstrekning. Det kan i den forbindelse nevnes at arbeidsgruppen bak rapporten Bedre og mer effektiv straffesaksbehandling i domstolene mener at bestemmelsen «brukes for lite i dag og gir mulighet til tidsgevinst i en del saker», se rapporten side 30. Slik departementet ser det, kan en omlegging av praksis derfor være fornuftig. I store og kompliserte straffesaker bør det av prosessøkonomiske grunner søkes avklart allerede under saksforberedelsen hvilke deler av tingrettens dom som ikke er omstridt.

For å legge til rette for at regelen i § 331 tredje ledd brukes mer enn det som er situasjonen i dag, foreslår departementet en justering av bestemmelsen i § 314 om utformingen av ankeerklæringen. Etter forslaget «bør» den ankende part ved angrep på bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet nevne hvilken del av bevisbedømmelsen som bestrides. Forslaget går i samme retning som Straffeprosessutvalgets lovutkast § 37-6 første ledd bokstav d, se utredningen punkt 20.4.2.1 side 441–442, men er atskillig mindre vidtrekkende. At departementets forslag ikke er formulert som en plikt, betyr at manglende spesifisering ikke skal være en avvisningsgrunn i henhold til § 319 første ledd Se forslaget til endring av § 314 annet ledd med spesialmerknader.

Departementet vil for øvrig på noe sikt vurdere å komme tilbake til spørsmålet om det bør stilles ytterligere krav til ankeerklæringen. Når utvalgets forslag ikke følges opp i sin helhet i denne omgang, er det fordi de foreslåtte kravene er så strenge at domfelte sjelden vil være i stand til å oppfylle dem når vedkommende anker uten å være bistått av en forsvarer. Lovens ordning er dessuten at ankedomstolen skal søke uforsettlige feil avhjulpet, om nødvendig ved å sette en kort frist til å rette ankeerklæringen, jf. § 319 annet ledd. Konsekvensen av strenge obligatoriske krav til ankeerklæringen vil i mange tilfeller derfor kunne bli en betydelig forsinkelse før anken avgjøres. Kravene vil dessuten medføre økte utgifter til domfeltes forsvarer. Ettersom siktede i dag kan inngi anke på egen hånd allerede ved forkynnelsen av dommen, forutsetter endringen også en gjennomgang av rutinene for forkynning av dom. Før et forslag om strengere krav til ankeerklæringen kan fremmes, må det foretas en grundigere vurdering av slike spørsmål.