9 Rettens kontroll med at bevisføringen er relevant og forholdsmessig

9.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven bygger på prinsippet om fri bevisføring, som innebærer at partene i utgangspunktet har adgang til å føre ethvert bevis om faktiske forhold. Selv om prinsippet ikke kommer direkte til uttrykk i straffeprosessloven, anses det som sikker rett, se Rt. 1990 side 1008 (på side 1010) og Rt. 2008 side 605 avsnitt 13. Prinsippet er begrunnet slik i Ørnulf Øyen: Straffeprosess (2. utgave, Bergen 2019) side 378 («Øyen, Straffeprosess, 2019»):

«Begrunnelsen for prinsippet er todelt. For det første er det partene som kjenner sakens faktiske sider best og som dermed har best grunnlag for å vurdere hvilke bevis som bør føres. Prinsippet bidrar derfor til at straffesaker blir godt opplyst. For det andre er det en målsetting at saksbehandlingen skal inngi tillit, ikke minst hos partene. Prinsippet bidrar til at saksbehandlingen inngir tillit hos partene ved at de får ivareta sine interesser og blir hørt.»

Fra utgangspunktet om fri bevisføring er det gjort flere unntak i straffeprosessloven §§ 292 og 293, som begge står i kapittel 22 om hovedforhandlingen. Dersom tiltalte avgir en fullstendig tilståelse, bestemmer retten i hvilken utstrekning ytterligere bevisføring om skyldspørsmålet skal finne sted, jf. § 292 første ledd. Videre bestemmer § 292 tredje ledd at retten bare foretar åstedsbefaring «når den finner grunn til det». Begge bestemmelser må tolkes i lys av regelen i § 294 om at retten på embets vegne skal våke over at saken blir fullstendig opplyst.

For øvrig skiller loven mellom bevis som er «for hånden» under hovedforhandlingen, jf. § 292 annet ledd første punktum, og bevis som ikke kan føres uten at hovedforhandlingen blir utsatt, jf. 293 første ledd. Med uttrykket «bevis som er for hånden», menes bevis som kan føres i tidsperioden som er avsatt til bevisføring under forhandlingen, slik at utsettelse for innhenting av beviset ikke er nødvendig, se Øyen, Straffeprosess, 2019 side 386 og Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (5. utgave, Oslo 2020) side 1182 («Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020»).

Bestemmelsen i § 292 annet ledd første punktum bokstav a åpner for at retten kan avskjære et bevis som er for hånden, når beviset «gjelder forhold som er uten betydning for dommens innhold». Tidligere anvendte loven uttrykket «forhold som er uten betydning for saken», og den nåværende formuleringen kom inn i loven ved lov 28. juni 2002 nr. 55. Selv om formålet med lovendringen var å utvide adgangen til bevisavskjæring noe, skal kravet fortsatt praktiseres strengt. Hvis beviset har en viss betydning for dommens innhold, kan det ikke avskjæres på dette grunnlaget, jf. Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) punkt 20.2 side 138.

Etter bokstav b kan et bevis som er «for hånden», også avskjæres når det «gjelder forhold som allerede er tilstrekkelig bevist». Johs. Andenæs: Norsk straffeprosess (4. utgave ved Tor-Geir Myhrer, Oslo 2008) side 399 viser til at retten kan avskjære bevisføring når det ikke er behov for ytterligere bevis om det aktuelle temaet, for eksempel når et større antall vitner skal forklare seg om samme hendelse. Siden bevisavskjæring i medhold av bokstav b forutsetter en vurdering av bevis som alt er ført for retten, jf. formuleringen «allerede er», er det antatt at det ikke er adgang til å foreta en slik beslutning allerede under saksforberedelsen, se Øyen, Straffeprosess, 2019 side 387. Straffeprosessloven inneholder ikke en tilsvarende bestemmelse som tvisteloven § 21-8, som gir hjemmel til å begrense bevisføringen ut fra forholdsmessighetsbetraktninger.

Etter bokstav c kan et bevis som er «for hånden», også avskjæres når det «åpenbart ikke har noen beviskraft». Forarbeidene fremholder at vilkåret er strengt, og at det ikke er nok at beviset mangler nevneverdig bevisverdi, se Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) punkt 20.2 side 138. Det avgjørende er hvorvidt beviset gir grunnlag for slutninger av bevismessig interesse i den ene eller andre retning, jf. Øyen, Straffeprosess, 2019 side 382–383. At det skal svært mye til for å avskjære bevis på dette grunnlaget, er fremholdt av Høyesterett i Rt. 2008 side 605 avsnitt 13:

«Det er på det rene at dette unntaket […] er meget snevert. Særlig skal det mye til for å avskjære motbevis tiltalte ønsker å føre, selv om det synes å være liten mulighet for at det skal kunne føre frem, forutsatt at det tilbudte bevis må anses som relevant.»

Straffeprosessloven § 293 første ledd gir adgang til bevisavskjæring når hovedforhandlingen må utsettes for at beviset skal kunne føres. Etter bestemmelsen kan bevis avskjæres når retten «finner at bevisførselen vil føre til en forsinkelse eller ulempe som ikke står i rimelig forhold til bevisets og sakens betydning». Retten må etter bestemmelsen foreta en forholdsmessighetsvurdering av om beviset er viktig nok til å bli ført selv om det medfører en forsinkelse, jf. Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020 side 1190, med videre henvisninger til rettspraksis. Bestemmelsen gjelder for bevis som ikke er «for hånden» i henhold § 292 annet ledd, og kan dermed ikke brukes så lenge parten rent faktisk kan føre beviset i den tidsperioden som er avsatt til bevisføring under hovedforhandlingen, jf. Rt. 1987 side 1077 (på side 1077–1078). Se også Øyen, Straffeprosess, 2019 side 385–387, som fremhever at bestemmelsen dermed ikke er anvendelig der beviset er «for hånden», men den annen part har krav på utsettelse for å kunne imøtegå beviset hvis det føres.

Straffeprosessloven § 272 første ledd bokstav c fastsetter at retten kan beslutte at det skal holdes rettsmøte under saksforberedelsen til behandling av spørsmål «om å avskjære bevisførsel under hovedforhandlingen, eller om å nekte å utsette hovedforhandlingen av hensyn til bevisførselen». Annet alternativ ble tilføyd ved lov 28. juni 2002 nr. 55, se Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) side 136. Bestemmelsen klargjør at spørsmål om bevisavskjæring kan avgjøres allerede under saksforberedelsen. Før det treffes en beslutning om å holde rettsmøte, kan retten be partene gjøre skriftlig rede for hvorfor det påberopte bevis ønskes ført, se § 272 fjerde ledd og punkt 7.2.1 ovenfor. En avgjørelse om bevisavskjæring under saksforberedelsen er ikke bindende ved hovedforhandlingen, se sjette ledd og punkt 7.6.1 ovenfor.

9.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Utvalget finner det klart at straffeprosessloven fortsatt bør kreve at partenes bevisføring er relevant for saken, og at retten må gis adgang til å avskjære bevis som ikke er det, se NOU 2016: 24 punkt 13.2.5 side 258–259 og lovutkastet § 7-3 med spesialmerknader på side 570–572. Utvalget viser til at irrelevante bevis ikke bidrar til sakens opplysning, og kan stå i veien for en hensiktsmessig og effektiv saksavvikling. For å sikre en effektiv prosess mener utvalget at loven må oppstille en plikt for retten til å håndheve relevanskravet.

Videre mener utvalget at partenes bevisføring også bør kunne begrenses ut fra proporsjonalitetsbetraktninger. Bidrar beviset i liten grad til sakens opplysning, bør det kunne avskjæres etter en skjønnsmessig vurdering av mer tungtveiende mothensyn som gjør seg gjeldende. Etter utvalgets syn bør mindre viktige bevis kunne avskjæres av hensyn til effektiv saksavvikling, når det er fare for at beviset vil kunne villede mer enn det kan veilede, og dersom beviset vil påføre skade eller være belastende for mistenkte, fornærmede, et vitne eller en tredjeperson. Utvalget viser til at tvisteloven § 21-8 hjemler avskjæring av bevis på lignende grunnlag, men mener at det er behov for å klargjøre skjønnstemaet for denne typen avskjæring.

Utvalget foreslår ikke å videreføre særreguleringen av «bevis som er for hånden», jf. straffeprosessloven § 292 annet ledd. Endrede kommunikasjonsmidler har ført til at forskjellen mellom å føre bevis som er «for hånden», og bevis som ikke er det, ofte ikke lenger er så stor. Mange bevis er bare noen tastetrykk unna. I stedet bør betydningen av bevisets tilgjengelighet, herunder at saken eventuelt må utsettes hvis beviset skal kunne føres, vurderes ut fra om tidsbruken er forholdsmessig på bakgrunn av hensynet til effektiv saksavvikling.

Utvalgets inntrykk er at norske domstoler er for tilbakeholdne med å håndheve de gjeldende kravene til bevisføringens relevans i straffeprosessloven § 292 annet ledd. Etter utvalgets syn er det et betydelig potensial for tidsbesparelser og andre ressursbesparelser dersom aktørene blir mer bevisste på kravene til bevisføringens relevans og forholdsmessighet. Bestemmelsen om dette i lovutkastet er derfor gitt en mer fremskutt plassering og en enklere utforming enn § 292 annet ledd. Det er også viktig at beslutninger om avskjæring treffes så tidlig som mulig, jf. lovutkastet § 34-7 tredje ledd. Utvalget fremholder at det først og fremst må et kulturskifte til for at bestemmelsene om bevisføringen skal håndheves mer aktivt. En innskjerping av kravene til relevans og forholdsmessighet er imidlertid et viktig element for å oppnå økt konsentrasjon om sakens sentrale temaer.

Ved praktiseringen av relevanskravene må kryssende hensyn ivaretas. Hensynet til å få opplyst saken vil kunne stå mot et ønske om å legge til rette for en smidig prosess og for tiltaltes opplevelse av å få en rettferdig rettergang. Det er ikke opplagt hvordan hensynene skal vektes mot hverandre, og avveiningen må i stor grad finne sin løsning i den enkelte sak. Utvalget mener likevel at hensynet til å få opplyst saken skal være det primære, og domstolene pålegges derfor en plikt til å avskjære både irrelevant og uforholdsmessig bevisføring, jf. ordet «skal» i lovutkastet § 7-3 annet ledd.

Utvalget antar at risikoen for opphevelse etter anke kan være en årsak til begrenset anvendelse av relevansreglene. Etter utvalgets syn vil retten som har saken til behandling, i alminnelighet være nærmest til å håndheve relevansreglene på en hensiktsmessig måte. Kontrollen hos overordnet domstol bør derfor ikke være for inngående. Retten som har saken til behandling, bør innrømmes et visst skjønn til å avgjøre om bevisføringen er relevant eller uforholdsmessig.

Utvalgets forslag til hjemmel om bevisavskjæring lyder:

§ 7-3. Rettens kontroll med at bevisføringen er relevant og forholdsmessig

• (1) Retten skal nekte at det føres bevis som ikke angår saken eller ikke har beviskraft.

• (2) Retten skal også nekte at det føres bevis når bidraget til sakens opplysning ikke står i et rimelig forhold til

  • a) hensynet til effektiv saksavvikling,

  • b) faren for at beviset virker villedende eller forstyrrende, eller

  • c) den skade bevisføringen kan påføre mistenkte, fornærmede, et vitne eller en tredjeperson.

9.3 Høringsinstansenes syn

Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Det nasjonale statsadvokatembetet, Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen, Eidsivating lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, Hordaland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Riksadvokaten, Økokrim og Ørnulf Øyen støtter utvalgets forslag.

Hordaland statsadvokatembeter er positive til forslaget. Høringsinstansen påpeker at domstolenes manglende kontroll med bevisføringen må ses i sammenheng med flere forhold:

«Hordaland statsadvokatembeter støtter forslaget om å styrke rettens mulighet til å føre kontroll med bevisførselens relevans og forholdsmessighet. Særlig gjelder dette for de store og veldig store sakene, men også i mer ordinære saker med 2–5 rettsdager om f.eks. narkotika, vold- og seksuallovbrudd mener vi prosessen forbedres og effektiviseres ved mer aktiv kontroll fra domstolens side. En forutsetning for dette er at retten er aktiv også under saksforberedelsen og skaffer seg et tilstrekkelig grunnlag for slik kontroll […]

I dag er situasjonen, tross nokså nylige lovendringer med andre intensjoner, at loven (§ 292) i praksis gir begrensede muligheter for retten til å avskjære bevis. I alle fall oppfatter vi det slik. Dels henger dette sammen med domstolens manglende saksforberedelse og kunnskap om saken og bevisene, dels henger det sammen med overordnet domstols sterke prøvingsintensitet også mot slike skjønnspregede avgjørelser. Utvalget omtaler dette på side 259. Faren for opphevelse virker sterkt begrensende. Denne prøvingsintensiteten bør endres betydelig ved vedtakelse av ny lov […]

Utvalget uttaler på side 259 at det først og fremst er et kulturskifte som må til for at retten skal kunne styre bevisførselen mer aktivt, og at det vil ta tid. Dette slutter Hordaland statsadvokatembeter seg til. Og den mest effektive måte å endre kulturen på, er ved en lovendring som gir nye virkemidler og klare anvisninger om endret atferd.»

Oslo statsadvokatembeter fremmer i sin høringsuttalelse lignende synspunkter:

«Det er vanskelig å se at de tidligere lovendringene i praksis har gitt retten større muligheter til å avskjære det en oppfatter som irrelevant eller uforholdsmessig bevisføring. Vår oppfatning er snarere at Høyesterett har gått i en retning der partenes pretensjon om at et bevis har betydning skal gå foran rettens vurdering av dette. En illustrasjon på dette kan være avgjørelse inntatt i Rt. 2008 side 605.

Konsekvensen av dette er at lagmannsretten i svært liten grad benytter seg av straffeprosessloven § 292 annet ledd. Dels skyldes nok dette at det er vanskelig å ta stilling til en bevisavskjæring før beviset er ført, men dels også en usikkerhet om hvordan det foreliggende spørsmål vil bli vurdert av Høyesterett. Vår erfaring – eller rettere; oppfatning – er at hvis det skal tas en prosessuell avgjørelse i lagmannsretten, så legges det inn en sikkerhetsmargin i påtalemyndighetens prosessuelle disfavør, slik at man skal unngå en opphevelse i Høyesterett (og dermed ny behandling i lagmannsretten).»

Dommerforeningen slutter seg fullt ut til utvalgets forslag om å innføre et krav til forholdsmessighet, og uttaler:

«Det er nødvendig for å oppnå en effektiv prosess at retten kan føre kontroll med at bevisførselen er relevant og forholdsmessig. De någjeldende reglene i straffeprosessloven §§ 292 og 293 gir ikke retten den nødvendige kompetanse til å gripe inn mot bevisførsel som er uforholdsmessig omfattende i forhold til betydningen av beviset. Vilkårene for bevisavskjæring er så vidt snevert formulert at retten i praksis vil være tilbakeholden med å gripe inn for ikke å risikere saksbehandlingsfeil.»

Asker og Bærum tingrett har ingen innvendinger mot forslaget, men fremholder at det er viktig at både påtalemyndigheten og forsvarerne bidrar til at bevisene er relevante og forholdsmessige. Det er ikke tilstrekkelig at loven kun viser til rettens ansvar for at bevisføringen ikke blir uforholdsmessig omfattende.

Borgarting lagmannsrett anser det som «meget positivt» at det foreslås en regel om at domstolene har plikt til å avskjære bevis grunnet manglende relevans og forholdsmessighet. Lagmannsretten er videre enig med utvalget i at domstolene i dag er for tilbakeholdne med å håndheve de gjeldende kravene, og antar at det skyldes risikoen for at dommen oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Det kan også spille inn at det krever mye tid og arbeid å treffe slike avgjørelser både under saksforberedelsen og under ankeforhandlingen.

Oslo tingrett mener at dommerens reelle mulighet for en økt relevans- og forholdsmessighetskontroll av bevis vil være avhengig av at dommeren får tilgang til sakens dokumenter. Etter høringsinstansens syn forutsetter en kulturendring dermed at utvalgsflertallets forslag om at fagdommerne skal ha tilgang til sakens dokumenter, følges opp, se lovutkastet § 34-8.

Ørnulf Øyen støtter i all hovedsak utvalgets forslag, men har flere konkrete innspill til endringer:

«Forslaget imøtekommer et klart behov for en mer allmenn hjemmel for bevisavskjæring i straffeprosessen. Reglene i straffeprosessloven er kasuistiske og dekker ikke alle de situasjoner der det kan være behov for å begrense bevisføringen. Reguleringen i straffeprosessloven er ikke minst mangelfull når det gjelder bevisavskjæring ut fra en vurdering av hvilket behov det er for beviset, sett i lys av de øvrige bevisene som skal føres og bevisverdien til beviset isolert sett, og bevisavskjæring fordi saken må utsettes hvis den annen parts prosessuelle rettigheter ikke skal krenkes av bevisføringen. Forslaget i § 7-3 (2) bør derfor følges opp.

Når det gjelder utformingen av § 7-3 (2), kan det reises spørsmål om terskelen for bevisavskjæring kommer tilstrekkelig klart frem av lovutkastet. Kriteriet «rimelig forhold til» kan isolert sett gi inntrykk av at terskelen for bevisavskjæring ikke er høy, noe som er uheldig all den stund retten «skal» avskjære beviset der vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Kriteriet må imidlertid forstås i lys av utredningskravet i lovutkastet § 7-1 (1), noe som innebærer at terskelen for bevisavskjæring er relativt høy, ikke minst der beviset til en viss grad må antas å bidra til sakens opplysning og beviset skal belyse et viktig bevistema i saken. Formuleringen «når bidraget til sakens opplysning ikke står i et rimelig forhold til» bør derfor erstattes med følgende formuleringen: «når bidraget til sakens opplysning ikke er nødvendig etter § 7-1 (1) og heller ikke står i et rimelig forhold til».»

Advokatforeningen har ingen innvendinger mot utvalgets lovforslag, men forutsetter at det ikke skjer noen endringer i dagens praktisering av relevanskravet. Slik bevisavskjæring bør kun finne sted når det er på det rene at et tilbudt bevis etter sitt innhold ikke er egnet til å belyse hverken skyld eller straffespørsmålet. Etter foreningens syn bør retten også være tilbakeholden med å avskjære bevis på grunn av manglende forholdsmessighet:

«Også på dette punkt må det forutsettes en betydelig tilbakeholdenhet fra rettens side idet en slik mulig bevisavskjæring finner sted i forkant av en hovedforhandling, og bevisbildet kan fremstå annerledes under hovedforhandlingen enn det bevisbildet tilsa på etterforskingsstadiet. Det er likeledes uakseptabelt å legge opp til en kontradiktorisk behandling mellom påtalemyndighet og forsvarer om et bevis’ betydning allerede under saksforberedelsen. Det bør videre legges betydelig vekt på mistenktes behov for å føle at han har fått en rettferdig rettergang, og mulighet til å belyse saken på en måte som for den mistenkte fremstår best mulig uten at hensynet til effektiv saksavvikling blir den dominerende begrunnelse for bevisavskjæring.»

Kristiansand tingrett er ikke enig i utvalgets forutsetning om at domstolene er tilbakeholdne med å håndheve relevanskravet ved bevisføring, og at dette fører til at forhandlingene trekker ut. Tingretten uttaler:

«Relevanskravet håndheves i liten grad i form av uttrykkelige avgjørelser om avskjæring, men i stor grad ut fra drøftelser med og henstillinger til aktørene underveis i hovedforhandlingen. Hovedforhandlingene gjennomføres derfor allerede på en i all hovedsak effektiv måte. Det kan spørres hvor mye det kan oppnås i effektiviserende retning ved å gjøre mer uttrykkelig bruk av relevanskravet, herunder ut fra de prosessuelle tvister som dette kan generere. Når det gjelder dette siste er det grunn til å peke på at tendensen i Høyesteretts avgjørelser i de senere år har gått i retning av å kreve større grundighet i saksbehandling og begrunnelse. Tvister om bevisavskjæring som oppstår fordi retten på en streng måte håndhever at heller ikke bevis som ligger i randsonen av hva som er relevant tillates ført, vil fort innebære at ‘vinningen går opp i spinningen’. Det er etter Kristiansand tingretts oppfatning ikke slik at ‘det er et betydelig potensial for tidsbesparelser’, eller at det ‘må et kulturskifte til’, slik utvalget skriver på s. 259. Det kan naturlig nok fortsatt være tilfeller der forhandlingene kan strammes inn, men det er ikke erfaringen at dette er et gjennomgående problem.»

Borgarting lagmannsrett, Hordaland statsadvokatembeter og Oslo statsadvokatembeter mener at utvalgets ønske om en mindre inngående kontroll ved anke til overordnet instans bør synliggjøres i loven.

9.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget og de fleste høringsinstansene i at det er behov for en mer vidtrekkende og lettere tilgjengelig hjemmel for bevisavskjæring i straffeprosessloven. Det er grunn til å tro at dette vil legge til rette for mer aktiv dommerstyring og bidra til en mer konsentrert og kostnadseffektiv saksbehandling. Se forslaget til endring av straffeprosessloven § 292.

Norske domstoler har tradisjonelt vært tilbakeholdne med å håndheve relevanskravene i loven. Årsakene er sammensatte, men prosesskulturen – dommeres og partenes vante sakstilnærming – er trolig en viktig faktor. På grunn av manglende forhåndskunnskap om saken vil retten i mange tilfeller mangle forutsetninger for å vurdere bevisets betydning før det legges frem under hovedforhandlingen, se NOU 2016: 24 punkt 13.2.5.1 side 259. Andre mulige årsaker er at retten ikke vil risikere at den senere dommen oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, og at fremgangsmåten for å avskjære bevis forut for hovedforhandlingen er nokså omstendelig. Bevisavskjæring vil heller ikke være nødvendig i den utstrekning retten og partene kommer til enighet om bevisføringens omfang.

En revisjon av lovens bevisavskjæringshjemler er neppe i seg selv tilstrekkelig til å endre dagens restriktive praksis, men vil kunne ha god effekt i samvirke med andre forslag som legger til rette for aktiv dommerstyring. Flere av regelendringene gir domstolene et bedre kunnskapsmessig grunnlag for å kontrollere bevisføringen enn den har i dag. Det utgjør også en betydelig forenkling at bevisavskjæring i medhold av forslaget til endringer i straffeprosessloven § 273 kan besluttes under saksforberedelsen uten at det er påkrevd å holde eget rettsmøte med muntlige forhandlinger, se punkt 7.6. Den foreslåtte begrensningen i adgangen til å anke saksstyrende avgjørelser særskilt eller bruke den aktuelle avgjørelsen som ankegrunn ved anke over dom, vil trolig også føre til at avskjæringshjemmelen brukes oftere, se kapittel 10.

Etter gjeldende rett har domstolene kompetanse til å avskjære bevis som gjelder forhold uten betydning for dommens innhold, eller som ikke har beviskraft, jf. § 292 annet ledd bokstav a og c. Hensynet til en effektiv og hensiktsmessig saksavvikling taler med styrke for at disse hjemlene videreføres. For at hjemmelen i bokstav c skal ha praktisk betydning og ikke bare teoretisk interesse, foreslår departementet i likhet med utvalget å oppheve vilkåret om at beviset «åpenbart» ikke har noen beviskraft. For øvrig foreslås det ingen endringer i rettens muligheter for å avskjære bevis på disse grunnlagene.

Departementet mener også at det er grunn til å følge opp utvalgets forslag om å innføre en hjemmel for avskjæring av bevis når bidraget til sakens opplysning ikke står i et rimelig forhold til hensynet til effektiv saksavvikling, se utvalgets lovutkast § 7-3 annet ledd bokstav a. Forslaget er en nyvinning i straffeprosessen og åpner for at mindre viktige bevis kan nektes ført når prosessøkonomiske hensyn gjør seg gjeldende med tilstrekkelig tyngde. En generell hjemmel for å begrense bevisføringens omfang ut fra forholdsmessighetsbetraktninger vil særlig legge til rette for økt konsentrasjon i de store og kompliserte straffesakene, men hjemmelen vil etter omstendighetene også kunne komme til nytte i saker som er mindre omfattende. Etter lovforslaget vil retten allerede under saksforberedelsen kunne vurdere hvor omfattende bevisføring som er påkrevd om et tema. Siden viktige bevis alltid bør kunne føres, foreslår departementet at det presiseres i loven at avskjæring er utelukket hvis det tilbudte beviset er nødvendig for å sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag i samsvar med § 294 første punktum.

Utvalget foreslår å pålegge domstolene en plikt til å avskjære irrelevant og uforholdsmessig bevisføring. Etter departementets syn vil det føre for langt. Selv om det er ønskelig at domstolene i større grad tilskjærer og fører kontroll med bevisføringen, vil en pliktregel kunne virke urimelig når avskjæringsspørsmålet er krevende og tar lengre tid enn det å føre beviset. Behovet for avskjæring må vurderes på bakgrunn av hensynet til en effektiv og rask behandling og hva som er hensiktsmessig i den konkrete saken. Departementet forutsetter samtidig at reglene håndheves aktivt. Som fremhevet av utvalget er det et betydelig potensial for besparelser dersom aktørene blir mer bevisste på lovens krav til bevisføringens relevans og forholdsmessighet, se utredningen punkt 13.2.5.1 side 259.

Departementet er enig med utvalget i at det er unødvendig å videreføre skillet mellom «bevis som er for hånden», og bevis som ikke er det, se utredningen punkt 13.2.5.1 side 259. Ettersom hensynene bak denne særreguleringen ikke har samme gyldighet som tidligere, er tiden moden for at skillet oppheves. Betydningen av bevisets tilgjengelighet og behovet for utsettelse bør i stedet tas i betraktning ved vurderingen av om bevisføringen er forholdsmessig.

Forslaget til ny bevisavskjæringshjemmel vil konsumere dagens § 293 første ledd om rettens adgang til å nekte å utsette forhandlingene av hensyn til bevisføring som ikke står i rimelig forhold til bevisets og sakens betydning, samt dagens § 292 annet ledd bokstav b om avskjæring av bevis for forhold som allerede er tilstrekkelig bevist. Det samme gjelder dagens § 292 tredje ledd om åstedsbefaring. I prinsippet dekker forslaget om avskjæring av bevisføringens omfang ut fra proporsjonalitetsbetraktninger også § 292 første ledd om at retten ved fullstendig tilståelse kan bestemme i hvilken utstrekning det skal finne sted ytterligere bevisføring om skyldspørsmålet. Av pedagogiske grunner bør likevel bestemmelsen beholdes som et konkret og praktisk viktig utslag av den allmenne og skjønnsmessige bevisavskjæringshjemmelen i annet ledd. Se spesialmerknadene for nærmere veiledning.

Departementet ønsker ikke på nåværende tidspunkt å følge opp utvalgets forslag om en generell hjemmel for å avskjære bevisføring som kan påføre mistenkte, fornærmede, et vitne eller en tredjeperson skade, se utvalgets lovutkast § 7-3 annet ledd bokstav c. Forslaget er i stor grad en videreføring av straffeprosessloven §§ 134 og 301 om bevis for vitners og tiltaltes vandel, og det er neppe et stort behov for at utvalgets forslag til lovbestemmelse inntas i gjeldende straffeprosesslov. Departementet foreslår i denne omgang heller ikke å innføre en generell hjemmel for å avskjære villedende eller forstyrrende bevisføring, se utvalgets lovutkast § 7-3 annet ledd bokstav b. Ingen høringsinstanser har etterlyst en slik adgang, og det praktiske behovet fremstår som usikkert. Forslaget reiser prinsipielle spørsmål som bør utredes nærmere, og det kan være aktuelt å komme tilbake til spørsmålet på et senere tidspunkt.