7 Mer effektiv saksforberedelse

7.1 Forberedelse til hovedforhandling

7.1.1 Gjeldende rett

Reglene om forberedelse til hovedforhandlingen står i straffeprosessloven kapittel 21. Når påtalemyndigheten har besluttet å reise tiltale, sender den retten kopi av tiltalebeslutningen med oppgave over de bevis den vil føre, se straffeprosessloven § 262 første ledd. Med oversendelsen følger vanligvis et skriv – et berammingsbrev – hvor påtalemyndigheten angir hvor lang tid som bør settes av til hovedforhandlingen. Skrivet inneholder også opplysninger av betydning for gjennomføringen av saken, for eksempel om det er behov for tolk.

På grunnlag av påtalemyndighetens oversendelse oppnevner retten forsvarer og fastsetter tid og sted for hovedforhandlingen, jf. § 262 annet ledd og § 275. Påtalemyndigheten forkynner tiltalebeslutningen for tiltalte med underretning om hvem som er oppnevnt som forsvarer, og sender samtidig en kopi av tiltalebeslutningen og bevisoppgaven til forsvareren sammen med sakens dokumenter, se §§ 263 og 264. Etter §§ 265 og 266 kan forsvarer supplere bevisføringen og be om at påtalemyndigheten innhenter nye bevis.

Normalt er saksforberedelsen i de fleste straffesaker nokså knapp dersom man sammenligner med behandlingen av sivile tvister. Straffeprosessloven legger opp til en høyst begrenset saksbehandling i det store flertall av enkle og oversiktlige saker. I utgangspunktet får retten ikke oversendt saksdokumentene eller en nærmere redegjørelse for bevistilbudet eller saksforholdet. Denne ordningen skiller seg fra systemet i straffeprosessloven 1887, se Johs. Andenæs: Norsk straffeprosess (4. utgave ved Tor-Geir Myhrer, Oslo 2008) side 386:

«Etter strpl. 1887 ble saksdokumentene sendt til retten sammen med tiltalebeslutningen. I lagmannsrettssaker fikk retten i stedet en skriftlig redegjørelse for saken. Etter den nåværende lov får retten hverken saksdokumentene eller noen redegjørelse fra påtalemyndigheten. Når man kommer til hovedforhandlingen, vil dommeren derfor normalt ikke vite mer om saken enn det som fremgår av tiltalebeslutningen. I forarbeidene er denne ordning begrunnet med at den sparer tid og arbeid […] Dessuten unngår man at rettens formann ved studium av dokumentene gjør seg opp en forhåndsmening om saken.»

Etter gjeldende rett er det først og fremst partene – særlig påtalemyndigheten – som er pålagt ansvaret for saksforberedelsen i straffesaker. Retten spiller vanligvis ikke en aktiv rolle under forberedelsen med mindre det skulle oppstå prosessuelle tvister eller behov for bevissikring, se Ørnulf Øyen: Straffeprosess (2. utgave, Bergen 2019) side 293. Betydningen av god saksforberedelse og aktiv dommerstyring i store og kompliserte straffesaker har imidlertid fått økt oppmerksomhet i senere år, se punkt 5.2.

Som nevnt i punkt 5.1 åpner imidlertid loven for at retten kan innta en mer aktiv rolle når den anser det som hensiktsmessig. Retten kan blant annet avholde et saksforberedende rettsmøte, jf. §§ 272 og 274 annet ledd, be om tilgang til straffesaksdokumentene, jf. § 262 første ledd siste punktum, eller pålegge påtalemyndigheten å inngi en skriftlig redegjørelse for saken, jf. § 262 tredje ledd. De to sistnevnte verktøyene benyttes i praksis nokså sjelden.

De forskjellige kravene til dommeraktivitet i straffesaker og sivile saker kan i stor grad tilskrives det forhold at straffesakene har vært gjenstand for etterforsking på forhånd. Et av formålene med etterforskingen er å tjene som forberedelse for domstolsbehandlingen, se § 226 første ledd bokstav c. Under etterforskingen avhøres siktede og vitner, slik at påtalemyndigheten normalt kjenner siktedes standpunkt og kan innrette saksopplegget i samsvar med dette. Den selvstendige betydningen av saksforberedelsesstadiet er dermed betydelig mindre i straffesaker enn i sivile saker, se Johs. Andenæs: Norsk straffeprosess (4. utgave ved Tor-Geir Myhrer, Oslo 2008) side 385. Som nevnt i punkt 5.5 er det også et særtrekk ved straffesakene at den ene parten er et offentlig organ som etter loven skal opptre objektivt ved å sikre en forsvarlig og effektiv saksbehandling, se også Ørnulf Øyen: Straffeprosess (2. utgave, Bergen 2019) side 293–295.

Siden september 2016 har det vært gjennomført et prosjekt i Oslo med hurtigbehandling av straffesaker hvor det foreligger unndragelsesfare og bevisbildet er klart og oversiktlig. Oslo tingrett har vært prosjektleder. Hurtigbehandlingsprosjektet gjennomføres innenfor gjeldende regelverk og er fra 2021 gjort til en permanent ordning, se Prop. 1 S (2020–2021) side 77. En vurdering av spørsmål om hurtigspor for straffesaker var en del av mandatet til Særdomstolsutvalget, som ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 7. mai 2015, men utvalget fremmet ingen forslag til lovendringer, se NOU 2017: 8 punkt 39 side 377. Særdomstolsutvalget viste i denne forbindelse blant annet til det pågående hurtigbehandlingsprosjektet og til Straffeprosessutvalgets vurderinger, se punkt 7.1.2 nedenfor.

7.1.2 Straffeprosessutvalgets forslag

I NOU 2016: 24 punkt 18 side 413–419 drøfter utvalget om det bør innføres regler om ytterligere saksforberedelse i straffesaker. Oppsummert er utvalgets syn at saksforberedelsen i alminnelige saker stort sett skal foregå på samme måte som etter gjeldende rett. Det foreslås imidlertid fleksible regler som åpner for ytterligere saksforberedelse ved behov.

På generelt grunnlag mener utvalget at samfunnsutviklingen tilsier at det ikke lenger er hensiktsmessig med passive og tilbaketrukne dommere som stiller med «blanke ark» til hovedforhandlingen, se også utvalgets generelle overveielser om dommerstyrt saksbehandling i utredningen punkt 17.1.3 side 383–384. Utvalget viser til at saksmengden har økt betraktelig, og at det er flere kompliserte saker, flere langvarige hovedforhandlinger og flere saker med fremmedspråklige tiltalte og vitner.

Etter utvalgets oppfatning er mulighetene for å legge til rette for en forsvarlig, konsentrert og effektiv saksbehandling som regel størst under saksforberedelsen:

«På dette stadiet ligger forholdene normalt til rette for at retten og partene kan avklare aktuelle spørsmål, og for at det legges en nærmere plan for den videre behandlingen. Avklaringer forutsetter imidlertid at domstolene og de øvrige aktørene har nødvendige ressurser, og at det settes av tid. Hvorvidt det er hensiktsmessig med avklaring og planlegging forut for forhandlingene, beror blant annet på om det samlet sett vil føre til ressursbesparelser.»

Utvalget påpeker at behovet for saksstyring og avklaringer under saksforberedelsen som et utgangspunkt beror på sakens størrelse og kompleksitet. Det er grunn til å tro man i de større straffesakene vil tjene på å bruke mer tid og ressurser på planlegging og avklaringer forut for hovedforhandling. De aller fleste straffesaker er imidlertid små og enkle, og etter utvalgets syn bør det derfor som utgangspunkt ikke legges opp til en mer omfattende saksforberedelse enn det som følger av praksis etter gjeldende lov:

«I de minste sakene vil man oftest være best tjent med å gå rett til forhandlingene uten noen egentlig saksforberedelse. Er faktum begrenset og bevisene få, vil aktørene enkelt danne seg et bilde av hva som vil kreves under forhandlingene, og for retten er det ikke behov for mer forhåndskunnskap om saken enn det som fremgår av tiltalebeslutningen og bevisoppgaven, eventuelt supplert med praktiske opplysninger om påtalemyndighetens syn på hvor lang tid som bør avsettes til hovedforhandling, om det er behov for tolk, hvorvidt det kreves åstedsbefaring mv. Samtidig er det slik at det er de minste sakene det er klart flest av, og små effektivitetsgevinster i hver sak vil dermed gi store utslag i sum.»

Utvalget har vurdert om det bør etableres et tosporet system med ulike regler for saksforberedelse for små og store straffesaker, slik som i sivile saker, men har kommet til at reglene om forberedelse til hovedforhandling bør gjelde generelt, uavhengig av sakens art og størrelse. Utvalget foreslår å videreføre ordningen med forenklet pådømmelse ved tilståelsesdom i straffeprosessloven § 248, og mener det er vanskelig å finne egnede kriterier for ytterligere sporvalg. Videre vil det etter omstendighetene kunne melde seg et behov for mer utførlig saksforberedelse i de aller fleste sakstyper, slik at det vil kunne bli nødvendig å overføre en sak fra et prosessuelt spor til et annet. Mye av gevinsten ved en modell bygget på sporvalg ville i så fall gå tapt.

Utvalget foreslår fleksible regler som åpner for at mindre saker kan behandles med en helt begrenset saksforberedelse. Muligheten for hurtigbehandling av enkelte straffesaker er således ivaretatt. Etter lovutkastet skal reglene i lovutkastet §§ 34-1 til § 34-6 benyttes i alle saker. Dette inkluderer bestemmelser om påtalemyndighetens oversendelse, rettens innledende behandling og tilsvar fra forsvarer og bistandsadvokat. Samtidig gis retten adgang til å benytte ulike virkemidler for avklaringer og planlegging ut fra behovet i den enkelte sak, jf. §§ 34-7 til 34-12. Dette gjelder blant annet tiltak som saksforberedende rettsmøte, skriftlig redegjørelse og sluttinnlegg.

7.1.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene gir sin tilslutning til utvalgets forslag om at noen av saksbehandlingsreglene skal gjelde for saksforberedelsen i alle saker, samtidig som loven skal gi tilgang på styringsverktøy som retten kan benytte ved behov. Dette gjelder Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Asker og Bærum tingrett, Borgarting lagmannsrett, Den rettsmedisinske kommisjon, Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen, Hordaland statsadvokatembeter, Jæren tingrett, Kripos, Nord-Troms tingrett, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Økokrim, Ørnulf Øyen og Øst politidistrikt.

Riksadvokaten er enig med utvalget i at det er fornuftig å innføre fleksible regler for saksforberedelse som kan tilpasses behovet i den enkelte sak:

«Riksadvokaten ønsker meget velkommen økt dommerstyring av straffesaker, og er positiv til at retten utstyres med virkemidler under saksforberedelsen som skal bidra til en konsentrert og effektiv avvikling av hovedforhandlingen. Samtidig bør ikke loven legge opp til saksforberedelse for noen av aktørene som det ikke er behov for i den konkrete sak, og som ikke vil effektivisere iretteføringen i en slik utstrekning at det totalt sett oppnås besparelser. Reglene må derfor være fleksible. […] Etter riksadvokatens syn fremstår dette som en fornuftig tilnærming, som sikrer at saksforberedelsen kan tilpasses behovet i den enkelte sak. Utvalget har vurdert om det i stedet bør innføres ulike behandlingsspor i små og store saker, men ikke funnet egnede kriterier for en slik ordning. Riksadvokaten deler denne oppfatningen.»

Borgarting lagmannsrett uttaler i samme retning:

«Lagmannsretten bemerker at det er stor variasjon mellom sakstypene og omfanget av straffesakene. Flere saker er forholdsvis oversiktlige og reiser få problemstillinger som har behov for avklaring før ankeforhandlingen. Men det er også flere omfattende straffesaker hvor det er særlig viktig med en grundig og tilpasset saksforberedelse. Dette kan for eksempel gjelde kompliserte økonomiske straffesaker, straffesaker med et større antall tiltalte og/eller straffesaker hvor ankeforhandlingen er berammet over flere uker.

Borgarting lagmannsrett vil understreke at det er viktig at prosessreglene er fleksible slik at forberedende dommer kan tilpasse både aktivitetsnivå og virkemidler under saksforberedelsen til sakens art og omfang. Slik lagmannsretten ser det, gir de foreslåtte reglene saksforberedende dommer den nødvendige fleksibilitet.»

Politidirektoratet er også positiv til utvalgets forslag og mener at gode saksforberedelser bidrar til en konsentrert og effektiv iretteføring:

«I mange saker er det i dag liten kontakt mellom aktørene forut for hovedforhandlingen, med den konsekvens at det blant annet er uklart hvilke bevistemaer partene anser som sentrale. Tilsvarende gjelder for prosessuelle forhold, som med fordel kunne vært avklart forut for hovedforhandlingen.

Politidirektoratet er således positiv til utvalgets forslag om å legge til rette for en mer aktiv dommerstyring og kommunikasjon mellom retten og partene under saksforberedelsen. […] [Det er] imidlertid klart at behovet for og gevinsten ved mer omfattende saksforberedelser er størst i de store og kompliserte sakene. I det videre lovarbeidet bør det derfor vurderes om det skal fremgå tydeligere av loven hvilke saksforberedelser som vil være mest aktuelle for de mindre og oversiktlige sakene.»

Dommerforeningen mener utvalget har gjort et riktig grep ved å foreslå generelle og fleksible regler for saksforberedelse. Dommerforeningen er også enig i at behovet for aktiv saksstyring først og fremst gjør seg gjeldende i de relativt få sakene som er omfattende og komplekse. Foreningens generelle synspunkter på aktiv saksstyring i straffeprosessen er omtalt i punkt 5.4.

Hordaland statsadvokatembeter stiller seg i utgangspunktet positive til utvalgets forslag og mener at regelverket vil legge til rette for en rask, konsentrert og effektiv prosess hvis det tolkes lojalt og riktig:

«Vi mener at det er en grunnleggende svakhet ved dagens lovgivning og praksis at retten har en for passiv rolle under saksforberedelsen. Dels på grunn av manglende muligheter og forutsetninger til å ta aktive grep, ser vi at rettens saksstyring i for mange saker er for passiv. Det kan innvendes at gjeldende lov åpner for at domstolene er langt mer aktive enn det som er praksis i dag, og at det derfor ikke er behov for lovendring. Det er imidlertid et faktum at muligheten som ligger der i dag i svært liten grad blir brukt. Vi er av en oppfatning at en lovendring er nødvendig for å sette en ny standard og tvinge igjennom en kultur- og holdningsendring.»

Bergen tingrett, Det nasjonale statsadvokatembetet, Kristiansand tingrett, Nordland politidistrikt, Oslo politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter og Vestfold og Telemark statsadvokatembeter er i hovedsak negative til utvalgets forslag. Disse høringsinstansene frykter gjennomgående at utvalgets forslag vil kunne gjøre saksforberedelsen i de mindre sakene mer omstendelig og ressurskrevende enn nødvendig. Kristiansand tingrett uttaler:

«Slik Kristiansand tingrett ser det, har utvalget her foreslått en rekke tiltak som er egnet for store kompliserte straffesaker, men som kun er egnet til å gi større ressursbruk i mindre saker. Det store flertallet av straffesaker er mindre saker som lar seg avvikle i løpet av en, evt. to, dager. Det er vanskelig å se at disse sakene kan avvikles på en vesentlig mer effektiv måte, slik disse behandles ved Kristiansand tingrett i dag, uten at dette vil gå ut over rettssikkerheten. Det er ikke noe gjennomgående inntrykk at disse sakene kan tilskjæres mer enn hva som allerede er tilfelle. Forsvarer vil sjelden kunne bidra konstruktivt under forberedelsen, da forsvarer ofte vil ha hatt liten eller ingen kontakt med tiltalte på dette stadiet, og ofte vil ønske å ikke binde seg opp til hva som vil utgjøre sakens springende punkt. Dersom det i dag oppstår spørsmål om saksbehandlingen, f.eks. knyttet til fjernavhør av et vitne, lar dette seg raskt løse gjennom mail eller telefon, og det er vanskelig å se et behov for å formalisere dette inn i tilsvar og planmøte mv. De tiltak som foreslås på forberedelsesstadiet vil derfor som den store hovedregel føre til mer og ikke mindre ressursbruk, og forsinkelse av saksbehandlingen i stedet for effektivisering.»

Det nasjonale statsadvokatembetet uttaler i samme retning:

«Det er viktig å se hele straffesakskjeden under ett når tiltak foreslås. Flere forslag i kapittel 34 vil innebære en betydelig merbelastning for politi- og påtalemyndighet og påføre det offentlige økte utgifter, samtidig som at effektiviseringsgevinsten for domstolen er uklar. Flere av utvalgets forslag i kapittel 34 er hjemlet i eksisterende straffeprosesslov, men benyttes sjelden. Effektiviseringspotensialet er etter NASTs oppfatning større under hovedforhandlingen.»

Både Bergen tingrett og Nordland politidistrikt mener i motsetning til utvalget at ulike behandlingsspor for små og store saker er den beste løsningen. Nordland politidistrikt mener saker med strafferamme på under ett års fengsel bør kunne avgjøres etter en forenklet prosess hvor det kun deltar en fagdommer, mens Bergen tingrett mener at det bør sondres mellom alminnelige saker og saker hvor det settes av mer enn to uker til hovedforhandling. Ifølge Bergen tingrett bør saksforberedelsen i de mindre sakene foregå som etter gjeldende rett, men med en adgang for saksforberedende dommer til å bruke virkemidlene som utvalget foreslår å innføre.

Høringsinstansenes syn på utvalgets generelle overveielser om aktiv saksstyring er omtalt ovenfor i punkt 5.4. I punkt 8.1.3 omtales høringsinstansenes syn på saksstyring under anke- og hovedforhandlingen.

7.1.4 Departementets vurdering

Departementet deler utvalgets oppfatning om at det ikke er grunn til å etablere egne behandlingsspor for henholdsvis små og store saker, og at det heller bør gis fleksible regler som legger til rette for at saksforberedelsen kan tilpasses behovene i den konkrete sak, se utredningen punkt 18.1.2 side 414–415. Etter departementets syn bør loven angi en grunnleggende fremgangsmåte eller «basisforberedelse» som skal gjennomføres i alle straffesaker. Retten bør i tillegg gis mulighet til å anvende forskjellige virkemidler for avklaring og planlegging når behovene i saken tilsier det.

Som nevnt i punkt 7.1.1 åpner straffeprosessloven også i dag for at saksforberedende dommer kan ta i bruk forskjellige styringsverktøy under saksforberedelsen. Effektiv styring forutsetter imidlertid at virkemidlene er effektive og adekvate, og det kan reises spørsmål ved om dagens regulering i ett og alt er tilstrekkelig, se punkt 7.3 flg. At retten har en plikt til å innrette saksforberedelsen etter hva som kreves for å sikre en effektiv og forsvarlig saksavvikling, bør også fremgå tydeligere av loven. Se punkt 5 foran om rettens overordnede ansvar for saksstyringen.

Etter departementets oppfatning er det et betydelig potensial i de mellomstore og store sakene for mer effektiv behandling hvis bevisføringen under hovedforhandlingen i større grad kan konsentreres om sakens kjerne. Bedre saksforberedelse og aktiv dommerstyring er avgjørende for å oppnå denne målsettingen. Som utvalget påpeker, er det under saksforberedelsen at mulighetene som regel er størst for å legge til rette for en forsvarlig, konsentrert og effektiv behandling. Dette vil kunne oppnås ved at dommeren og partene så tidlig som mulig avklarer sentrale spørsmål – herunder spørsmål knyttet til bevisføringen – og ved at retten legger en plan for den videre behandlingen av saken. Det bør også klarlegges om saken reiser spesielle prosessuelle spørsmål. I så fall bør disse så langt som mulig avgjøres under saksforberedelsen, slik at hovedforhandlingen kan konsentreres om sakens materielle tvistepunkter.

Det må i stor grad overlates til rettens skjønn om det er behov for ytterligere saksforberedelse ut over «basisforberedelsen». Ved vurderingen skal det først og fremst legges vekt på sakens størrelse og kompleksitet, se punkt 5.5. Et veiledende synspunkt er hvorvidt ressursbruken under saksforberedelsen fører til kortere og mer effektive hoved- og ankeforhandlinger. Besparelsene som oppnås under forhandlingene, bør være større enn tidsbruken under saksforberedelsen. En grundig saksforberedelse vil kunne føre til en samlet ressursbesparelse i de store og kompliserte sakene, men i de mindre sakene kan effekten bli den motsatte, se utredningen punkt 18.1.2 side 414–415.

Som en overordnet retningslinje vil departementet anta at grundig saksforberedelse er særlig viktig i saker hvor hoved- eller ankeforhandlingen varer mer enn ti rettsdager, se punkt 5.2. Samtidig er sakens lengde ikke alltid et pålitelig mål på hvor omfattende forberedelser som er påkrevd. Retten må også ta i betraktning hvor kompleks eller komplisert saken er. Avhengig av behovet vil flere av lovens styringsverktøy – for eksempel saksforberedende rettsmøte eller skriftlig redegjørelse – kunne tas i bruk i saker som ikke er spesielt omfattende. På generelt grunnlag må forberedelsene alltid tilpasses omstendighetene i den enkelte sak. Som det uttrykkes i Bedre og mer effektiv straffesaksbehandling i domstolene punkt 6.1 side 26, skal det «verken være for mye eller for lite saksforberedelse». Terskelen for å bruke lovens ulike styringsverktøy skal omtales nærmere i punkt 7.3 flg.

I små og oversiktlige straffesaker, hvor potensialet for konsentrasjon er høyst begrenset, vil man normalt ikke tjene på å bruke mer tid på planlegging og forberedelser. For disse sakene legger departementet i utgangspunktet ikke opp til en mer omfattende saksforberedelse enn det som følger av gjeldende rett. Samtidig er det så mange av disse sakene at en liten tidsgevinst i hver sak vil kunne gi en stor samlet tidsbesparelse for domstolene, se utredningen punkt 18.1.2 side 414.

Departementet foreslår på denne bakgrunn også visse justeringer i lovreglene som angir den «basisforberedelse» som skal foretas i alle straffesaker. For det første foreslås i punkt 7.2 visse endringer i kravene til bevisoppgaven og påtalemyndighetens oversendelse til retten. For det andre foreslår departementet i punkt 7.3 enkelte mindre justeringer i forsvarers opplysningsplikt. Formålet er at retten mer effektivt skal kunne styre og lede saksforberedelsen og hovedforhandlingen. Tiltalte gis ved endringene også et bedre grunnlag for å forberede sitt forsvar. Departementet har ved utformingen av endringsforslagene lagt vekt på at påtalemyndigheten og forsvarer i liten grad skal påføres mer arbeid i de minste sakene.

Endringsforslagene er søkt utformet slik at de ikke stenger for ordninger og prosjekter som legger opp til meget hurtig iretteføring av enkelte sakstyper. Dette er for eksempel aktuelt for saker med et klart og oversiktlig bevisbilde hvor det samtidig er en fare for at siktede vil unndra seg strafforfølgingen, se punkt 7.1.1 foran om hurtigbehandlingsprosjektet i Oslo.

7.2 Strengere krav til bevisoppgaven og påtalemyndighetens oversendelse

7.2.1 Gjeldende rett

Som nevnt i punkt 7.1.1 innledes domstolsbehandlingen av straffekravet ved at påtalemyndigheten oversender til retten «en oppgave over de bevis den vil føre» sammen med tiltalebeslutningen, se straffeprosessloven § 262. I tillegg utarbeider påtalemyndigheten vanligvis også et skriv som inneholder opplysninger av betydning for beramming og gjennomføring av saken, blant annet om det er behov for tolk. Hvis saken bør behandles med fagkyndige meddommere, skal det også opplyses om dette, se første ledd tredje punktum.

Loven oppstiller ikke alminnelige krav til bevisoppgavens form eller innhold, men noen særlige krav gjelder for såkalt overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll og anonym vitneførsel, se § 262 første ledd annet punktum og § 264 annet ledd. I motsetning til i sivile saker må dermed ikke partene angi hva det aktuelle beviset skal godtgjøre eller hvorfor bevisføringen er nødvendig, sml. tvisteloven § 21-6 annet ledd. Lovens krav er også mindre strenge enn etter straffeprosessloven 1887 § 292 annet ledd, som fastsatte at påtalemyndigheten skulle angi «hvilke Beviser der agtes benyttede, hvorledes de tænkes erhvervede» og «hvad dermed agtes godtgjort». Se NOU 2016: 24 punkt 13.2.4 side 257–268.

Bevisoppgaven i straffesaker har tradisjonelt bare inneholdt navn på vitner og sakkyndige og en oversikt over dokumentbevisene i saken. I nyere tid er det ansett som god skikk at påtalemyndigheten angir hvilket eller hvilke tema beviset skal belyse, og hvilket tiltalepunkt beviset knytter seg til, se Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (5. utgave, Oslo 2020) side 1099–1100. Riksadvokaten har i sitt kvalitetsrundskriv nr. 3/2018 punkt 4.10.2 side 25 gitt følgende pålegg til påtalemyndigheten:

«For å sikre en effektiv iretteføring skal bevisføringen innrettes etter en plan om hvilke forhold de enkelte vitner eller andre bevis skal belyse, og slik at den er tilstrekkelig og balansert mot de fakta og rettslige spørsmål som domstolene skal avgjøre. Påtalemyndigheten skal, blant annet ved saksforberedende møter med domstolen der det er hensiktsmessig, utfyllende bevisoppgaver og informative tiltaler og innledningsforedrag, legge til rette for at dommerne kan utføre en aktiv saksstyring for å oppnå effektiv avvikling av saken.»

I Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) punkt 8.4.2 side 84 drøftet departementet kort hvorvidt det var ønskelig å lovfeste en generell plikt til å begrunne hvorfor et bevis ønskes ført. Departementet konkluderte med at overdreven bevisføring stort sett var et problem i enkelte større saker, og at en generell begrunnelsesplikt ville medføre unødvendig ekstraarbeid og forsinkelse av sakene. Etter forslag fra departementet ble det ved lov 28. juni 2002 nr. 55 i stedet innført en adgang for retten til i visse tilfeller å be om en nærmere redegjørelse for hvorfor et bevis ønskes ført, se straffeprosessloven § 272 fjerde ledd. Spørsmålet om begrunnelse ble vurdert på nytt i Prop. 141 L (2009–2010) punkt 8.7 side 114–119, men departementet fastholdt da sin tidligere vurdering.

7.2.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Utvalget fremholder generelt at påtalemyndighetens oversendelse «skal gi tiltalte grunnlag for å forberede sitt forsvar og så vidt mulig inneholde alle nødvendige opplysninger for at retten skal kunne styre og behandle saken på en effektiv og hensiktsmessig måte», jf. NOU 2016: 24 side 643 og lovutkastet § 34-1.

Etter lovutkastet skal påtalemyndigheten – som etter gjeldende rett – oversende tiltalebeslutning og bevisoppgave, se lovutkastet § 34-1 første ledd bokstav a og b. Nytt i forhold til gjeldende rett er forslaget om at påtalemyndigheten skal oversende et «utdrag av sakens opplysninger av betydning for bevisføringen», se bokstav c. Denne siden av lovutkastet omtales i punkt 6.4.2. En ytterligere nyvinning er at oversendelsen skal inneholde «forslag til hvordan saken bør behandles», og «opplysninger av betydning for spørsmålet om oppnevning av forsvarer og bistandsadvokat», se bokstav d og e.

Utvalgets lovutkast stiller også strengere krav til innholdet i bevisoppgaven enn det som følger av gjeldende rett. I tillegg til en oversikt over de bevis som ønskes ført, skal det gis en kort begrunnelse for hva det enkelte bevis skal godtgjøre, opplysninger av betydning for vurderingen av bevisene og opplysning om aktuelle spørsmål om bevisføring og bevisforbud, se lovutkastet § 34-1 første ledd bokstav b, jf. § 7-2 annet ledd. Utvalget mener de nevnte endringene vil gi økt bevissthet om kravet til bevisenes relevans og styrke aktørenes mulighet til å orientere seg i saken. Forslaget vil også legge til rette for at retten kan innta en aktiv og mer styrende rolle under forberedelsen og gjennomføringen av hovedforhandlingen.

Utvalgets forslag bygger på at de nevnte kravene gjelder for partenes bevistilbud under hele prosessen – også ut over bevisoppgaven som oversendes retten sammen med tiltalebeslutningen. Plikten til å gi opplysninger kan følge av andre bestemmelser i lovutkastet, av at retten «ber om» slik opplysninger, eller av at det er «grunn til» at slike opplysninger gis. Lovutkastet § 7-2 annet ledd er derfor plassert i kapittel 7 om alminnelige regler om bevis. Se utredningen punkt 13.2.4 side 257–258 og spesialmerknadene til forslaget på side 570.

Etter lovutkastet § 34-1 annet ledd skal påtalemyndigheten av eget tiltak utarbeide en skriftlig redegjørelse for saken når det er nødvendig for å sikre en forsvarlig og konsentrert behandling, herunder å gi tiltalte grunnlag for å forberede sitt forsvar. Bestemmelsen har ikke noe motstykke i dagens lov. I spesialmerknadene på side 644 i utredningen uttales følgende:

«Annet ledd regulerer situasjonen der opplysninger etter første ledd bør suppleres for å sikre en forsvarlig og konsentrert behandling. Dette vil særlig gjelde saker av et visst omfang og saker som er uoversiktlige eller reiser kompliserte spørsmål. Påtalemyndigheten skal ta opp spørsmål det er grunn til å anta at retten eller tiltalte og forsvareren vil ha interesse av at blir kommentert. Redegjørelsen skal være konsentrert.»

7.2.3 Høringsinstansenes syn

7.2.3.1 Krav til bevisoppgaven

Asker og Bærum tingrett, Hordaland statsadvokatembeter, Jæren tingrett, Kripos, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Økokrim og Øst politidistrikt støtter i hovedsak utvalgets forslag. De nevnte høringsinstansene mener gjennomgående at strengere krav til bevisoppgaven vil styrke rettens muligheter til å drive saksstyring, og legge til rette for en mer planlagt og fokusert prosess.

Politidirektoratet uttaler:

«Dette vil kunne gi retten et bilde av hvilke bevistemaer som er særlig aktuelle, informasjon om eventuelle forhold av betydning for bevisføring mv. Dette vil således kunne danne et godt utgangspunkt for rettens videre saksstyring og vurdering knyttet til behov for og omfang av saksforberedelser, slik at det oppnås en konsentrert og effektiv hovedforhandling.»

En rekke høringsinstanser har merknader til hva som vil være en tilstrekkelig begrunnelse, og viser til at det også i dag gis visse opplysninger i bevisoppgaven om vitneførselen. Riksadvokaten mener at det er viktig at begrunnelsene ikke blir for omfattende:

«Vi legger til grunn at begrunnelsen som regel vil kunne gjøres meget kort med opplysning om hvilken tiltalepost og bevistema beviset knytter seg til, og medfører ikke nevneverdig merarbeid for påtalemyndigheten. Et slikt krav kan også ha en disiplinerende effekt ved at en tvinges til å tenke nøye gjennom hvilke bevis det er behov for å føre i tilknytning de ulike bevistemaene i tiltalen. Tilbakemeldingene fra riksadvokatens brukerundersøkelse rettet mot dommere i ting- og lagmannsrett viser også at det er ønskelig av hensyn til dommerens mulighet for saksstyring at bevisoppgaven er mer utfyllende enn det som er praksis i de fleste saker i dag […]»

Oslo statsadvokatembeter mener forslaget medfører en betydelig utvidelse av hva bevisoppgavene skal inneholde av informasjon. En mer eller mindre grundig analyse av det som i utkastet heter «opplysninger av betydning for vurderingen av beviset», er etter høringsinstansens syn noe som hører hjemme i en prosedyre og ikke i en bevisoppgave, og det man eventuelt vil spare av tid under de muntlige forhandlingene, vil ikke stå i forhold til det merarbeidet som må gjøres på saksforberedelsesstadiet. Det gis uttrykk for at dagens bevisoppgaver normalt er tilstrekkelige:

«Bevisoppgavenes detaljeringsnivå varierer riktig nok en del i dag. Det anses som god påtaleskikk å gi noe tilleggsinformasjon i det såkalte merknadsfeltet i bevisoppgaven, i tilfeller der tilleggsopplysningene kan bidra til å kaste lys over forhold av betydning. Oslo statsadvokatembeter ser det imidlertid ikke som nødvendig å lovfeste nærmere krav om innholdet i bevisoppgavene.»

Det uttales også:

«Opplysning om vitnenes rolle gis allerede i dagens bevisoppgaver i en viss utstrekning. Etter vårt syn er det rom for – og det kan være hensiktsmessig – å gi en noe mer presis redegjørelse, f.eks. ved å skrive om vitnet er øyenvitne, om vitnet skal forklare seg om subjektive eller objektive forhold. Men å redegjøre for innholdet i et vitnes forklaring, vil etter vår mening i de fleste saker være å føre det for langt.»

Det nasjonale statsadvokatembetet, Hordaland statsadvokatembeter og Økokrim trekker frem at forslaget vil medføre økt ressursbruk. På den annen side mener Politidirektoratet at forslaget ikke vil innebære betydelig merarbeid for påtalemyndigheten sammenlignet med hva som følger av dagens praksis:

«For eksempel vil selve angivelsen av de fleste skriftlige dokumenter i seg selv kunne godtgjøre dets betydning som bevis i saken. Videre antas det at en angivelse av et vitne som for eksempel ‘øyevitne’ til det forhold tiltalen omhandler, vil kunne være tilstrekkelig. Det antas også at det i en rekke saker vil være få eller ingen aktuelle spørsmål om bevisføring og bevisforbud.»

Hordaland statsadvokatembeter mener det er fornuftig at påtalemyndigheten etter en konkret vurdering av behovet gir mer informasjon om bevisene, men understreker viktigheten av konkret sakstilpasning:

«I et stort antall saker er det etter vår mening ikke behov for mer omfattende bevisoppgave eller tilhørende redegjørelse enn det som er vanlig i dag, dog slik at det alltid bør være en liten merknad om hvert vitne (2–10 ord – post, dok.nr, tilknytning, tema) og alle dokumentbevis bør angis på en i seg selv informativ måte og med henvisning til dok.nr. Dersom retten eller forsvarer mener at bevisoppgaven ikke gir tilstrekkelig informasjon til saksforberedelsen kan det tas opp med påtalemyndigheten. I store og komplekse saker mener vi at det ikke helt sjelden vil være behov for den informasjon som § 7-2 (2), men slik at grupper eller kategorier av bevis kan omtales felles. § 34-1 (1) b) bør derfor endres til ‘bevisoppgave, med opplysninger som angitt i 7-2 (2) så langt det er grunn til det’.»

Det nasjonale statsadvokatembetet mener at lovforslaget stiller for strenge krav til innholdet i bevisoppgaven, og at det ikke er nødvendig at hvert enkelt bevis skal kommenteres og begrunnes. Økokrim uttaler også at forslaget synes mindre egnet i saker der det tilbys et omfattende dokumentutdrag:

«I slike saker vil det ikke være regningssvarende å kreve en begrunnelse, for eksempel for alle dokumentene som inngår i dokumentutdraget. Vi mener derfor det vil være hensiktsmessig å presisere i forarbeidene til § 7-2 (2) at det ved omfattende dokumentutdrag er tilstrekkelig med mer overordnede begrunnelser, for eksempel ved henvisning til tiltalepost og bevistema. Hensynene bak kravet om begrunnelse vil etter vår mening fortsatt være varetatt.»

7.2.3.2 Øvrige krav til påtalemyndighetens oversendelse

En rekke høringsinstanser har synspunkter på hvilke opplysninger som ellers bør fremgå av påtalemyndighetens oversendelse. De fleste er positive til at det lovfestes strengere krav til innholdet.

Høringsinstansenes og departementets synspunkter på hvilke av sakens dokumenter som eventuelt skal vedlegges oversendelsen, er omtalt i punkt 6.3.2 og 6.4.2 ovenfor.

Domstoladministrasjonen, Oslo tingrett og Riksadvokaten mener oversendelsen – i tillegg til det som fremgår av utvalgets forslag – også bør inneholde opplysninger av betydning for gjennomføringen av hovedforhandlingen, slik som behovet for tolk og teknologiske hjelpemidler. Domstoladministrasjonen viser til at dette er opplysninger som domstolene ofte må etterspørre i dag. Også Kristiansand tingrett mener at det er et tilbakevendende problem at påtalemyndigheten ikke gir opplysning om behovet for tolk.

Oslo tingrett påpeker videre at påtegningsarket bør inneholde opplysninger om beramming, ønsker om rettsfrie dager og hvorvidt det begjæres oppnevnt fagkyndige meddommere eller sakkyndig. Det bør også fremgå hvorvidt aktor mener at saken krever aktiv forberedelse. Dette vil sikre at saken raskest mulig tildeles en dommer som kan administrere hovedforhandlingen, og gjøre vedkommende raskt klar over at saken krever oppfølging.

Asker og Bærum tingrett mener oversendelsen bør ledsages av en påtegning som gir noe mer informasjon av betydning for rettens forberedelse til hovedforhandlingen, og mener det her kan ses hen til påtegningene som vedlegges begjæringer om tilståelsespådømmelse og andre begjæringer i enedommersaker. Også Hordaland statsadvokatembeter mener at oversendelsen bør inneholde mer informasjon, blant annet om fagkyndige meddommere.

Advokatforeningen mener forslaget mangler en prinsippbestemmelse tilsvarende tvisteloven § 9-2 tredje ledd om at stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken. Videre mener høringsinstansen at det bør inntas en bestemmelse om at påtalemyndigheten plikter å gi en redegjørelse for eventuelle rettsforhold av betydning for straffbarheten, med tilstrekkelig faktisk og rettslig begrunnelse til at tiltalte kan forberede saken og ta stilling til det som gjøres gjeldende.

Oslo statsadvokatembeter påpeker at utvalget ikke har utdypet hva som ligger i «forslag til hvordan saken bør behandles». Høringsinstansen antar at dette punktet knytter seg til valget mellom ordinær hovedforhandling og forenklet behandling, samt spørsmålet om behandling av anke over dom skal skje uten muntlig ankeforhandling. Det vil også være aktuelt å gi opplysninger om behovet for at retten settes med fagkyndige meddommere, eventuelt som forsterket rett. Høringsinstansen mener en presisering i forarbeidene er nødvendig.

Både Asker og Bærum tingrett og Jæren tingrett mener at det bør nedfelles en plikt for påtalemyndigheten til å oversende et forslag til tidsplan. Førstnevnte uttaler:

«I dag får man indirekte en (ufullstendig) tidsplan gjennom tidspunktene som føres opp for det enkelte vitne i bevisoppgaven. Plikt til å sende inn en egen tidsplan som omfatter samtlige elementer i hovedforhandlingen, etter mønster fra tvisteloven, vil både bevisstgjøre aktor og forsvarer under saksforberedelsen og gi dommeren et bedre styringsverktøy under avviklingen av hovedforhandlingen.»

Det nasjonale statsadvokatembetet er derimot skeptisk til at det skal inngis en fremdriftsplan:

«NAST registrer at enkelte høringsinstanser ønsker at påtalemyndigheten allerede ved oversendelsen av saken skal utarbeide et forslag til fremdriftsplan. NAST er skeptisk til dette ettersom påtalemyndigheten på tiltaletidspunktet sjelden kjenner forsvarers bevistilbud. Dessuten vil omfanget av KK og bevispresentasjoner ikke være fastlagt. I oversiktlige saker vil bevisoppgaven fylle funksjonene til en fremdriftsplan.»

Når det gjelder utvalgets forslag om at påtalemyndigheten på visse vilkår skal utarbeide en skriftlig redegjørelse av eget tiltak, har det også vært delte oppfatninger blant høringsinstansene. Kripos, Domstoladministrasjonen og Advokatforeningen er i hovedsak positive til forslaget og uttaler blant annet at det er fornuftig at påtalemyndigheten utarbeider en skriftlig redegjørelse av eget tiltak når det uansett må antas at retten vil be om det på et senere tidspunkt. Det vises også til at forslaget vil bidra til at det tidlig blir klart hva som er omstridt i saken.

Riksadvokaten mener det er uheldig å knytte en plikt for påtalemyndigheten til å utarbeide en skriftlig redegjørelse til et så vidt skjønnstema som det utvalget har foreslått, uten at det angis noen klar hovedregel. Høringsinstansen mener man bør vurdere å utforme bestemmelsen annerledes:

«En mulig løsning er å utforme bestemmelsen slik at det som regel skal gis en skriftlig redegjørelse, med mindre det åpenbart ikke er nødvendig for å bidra til å sikre en forsvarlig og konsentrert behandling av saken. Det er også mulig å uforme dette som en kan-regel, eventuelt slik at retten kan pålegge skriftlig redegjørelse slik som i dag, jf. utkastet § 34-10. Faren med særlig den sistnevnte løsningen er imidlertid at man ikke oppnår det omskiftet og den kulturendring i retning av en mer aktiv saksforberedelse som er ønskelig.»

Trøndelag statsadvokatembeter mener at en skriftlig redegjørelse av eget tiltak bare bør være aktuelt i omfattende og kompliserte saker. Skapes det en forventning om at påtalemyndigheten skal utarbeide en redegjørelse i mindre alvorlige saker, vil forslaget kunne gå utover kapasiteten til påtalemyndigheten.

Det nasjonale statsadvokatembetet, Hordaland statsadvokatembeter og Oslo statsadvokatembeter mener også at skriftlig redegjørelse bare er nødvendig i særlige tilfeller. Nødvendige avklaringer kan skaffes på andre måter, for eksempel ved saksforberedende møter eller i form av dokumenter som påtalemyndigheten sender til retten. Oslo statsadvokatembeter uttaler:

«Tiltalebeslutningen, sammenholdt med bevisoppgaven, vil så å si i alle saker være et tilstrekkelig grunnlag for å forberede den tiltaltes forsvar. Når en sak er av et slikt omfang og vanskelighetsgrad at det er behov for en del avklaringer før hovedforhandlingen, kan påtalemyndigheten gi en kort redegjørelse for problemene i brevet der det anmodes om berammelse og be om at det holdes saksforberedende møte.

Ettersom det unntaksvis kan tenkes tilfeller hvor påtalemyndigheten mener at tiltalebeslutning og bevisoppgaven bør ledsages av en skriftlig redegjørelse, bør skriftlige redegjørelser som laget på eget initiativ av påtalemyndigheten nevnes i loven, men da i tilknytning til den foreslåtte § 34-10.»

7.2.4 Departementets vurdering

7.2.4.1 Krav til bevisoppgaven

Departementet støtter i likhet med de fleste høringsinstansene forslaget om å lovfeste strengere krav til bevisoppgavens innhold. Det antas at en god og informativ bevisoppgave vil bidra til å bevisstgjøre partene om behovet for de enkelte bevis og gi retten et bedre grunnlag for å drive aktiv saksstyring, herunder føre kontroll med at bevisføringen er relevant og forholdsmessig.

I senere år har bevisoppgavens betydning for saksavviklingen blitt fremhevet. I rapporten Bedre og mer effektiv straffesaksbehandling i domstolene beskrives en utfyllende bevisoppgave som «helt avgjørende for at saksforberedelsen, og derved også avviklingen av hovedforhandlingen, skal komme i riktig spor», se rapporten punkt 5.2.1 side 16. Rapporten anbefaler derfor at partenes bevisoppgaver inneholder de opplysningene som Straffeprosessutvalgets lovutkast angir. I rapport 13. juli 2018 fra en arbeidsgruppe nedsatt av Riksadvokaten om effektivisering av domstolsbehandlingen av større straffesaker (Riksadvokatens skriftserie nr. 1/2018) gis det videre uttrykk for at en mer beskrivende bevisoppgave, som kombineres med en detaljert fremdriftsplan, vil kunne ha flere positive effekter i de største straffesakene, se rapporten punkt 4.4 side 29:

«For det første krever utarbeidelsen av dette at aktor anlegger et helhetlig blikk på saken. Utarbeidelsen innebærer også at aktor helt konkret må ta stilling til hvilke bevis som skal føres, hvorfor de skal føres, og hvor mye tid det er ønskelig å bruke på det enkelte bevis i retten, som igjen vil krever en vurdering av nødvendigheten og betydningen av det enkelte beviset. Bevisoppgaven kan på denne måten tjene som en hjelp for tanken i struktureringen og tilskjæringen av de rettslige og faktiske anførslene i saken. For det annet gir en beskrivende bevisoppgave et bedre grunnlag for retten til å ivareta sin rolle som administrator i saken, herunder et bedre beslutningsgrunnlag for dommerens saksstyring. Dette kan bidra til en smidigere gjennomføring av bevisførselen.»

Selv om nytteverdien er størst i de mest omfattende sakene, vil en god bevisoppgave kunne ha betydning i de fleste sakstyper. Departementet viser i denne forbindelse til at Riksadvokaten i 2017 gjennomførte en brukerundersøkelse som viser at en høy andel dommere savner mer informasjon om hva det enkelte vitne skal forklare seg om og hvilken tiltalepost dokumentbevis hører under, se rapport 13. juli 2018 punkt 4.4 side 28.

Konkret foreslår departementet at det lovfestes at bevisoppgaven «skal inneholde en kort redegjørelse for hva det enkelte bevis skal godtgjøre, og for andre sentrale opplysninger om beviset så langt det er grunn til det». Begrunnelsesplikten innebærer at partene skal angi hvilket bevistema under skyld- eller straffespørsmålet som skal belyses, og hvilken tiltalepost som beviset knytter seg til. Siden begrunnelsen skal være kortfattet, vil påtalemyndigheten i begrenset utstrekning pålegges merarbeid.

Med «andre sentrale opplysninger om beviset» menes ved vitnebevis først og fremst informasjon om vitnets stilling og forhold til siktede og fornærmede, sml. straffeprosessloven § 130 første ledd. At opplysninger skal gis «så langt det er grunn til det», medfører at det i noen grad beror på påtalemyndighetens skjønn hvilke opplysninger som skal inkluderes. For dokumentbevis vil ofte angivelsen av dokumentet i seg selv være tilstrekkelig, med angivelse av hvilken tiltalepost beviset knytter seg til. Forslaget åpner for at det i omfangsrike saker kan gis en overordnet begrunnelse i tilknytning til et større antall dokumenter. Det vises til spesialmerknadene til forslaget.

Etter departementets syn er kravene i hvert fall et stykke på vei en kodifisering av god påtaleskikk, se punkt 7.2.1 foran. Det utarbeides også i dag mange informative og gode bevisoppgaver, og det er i disse tilfellene ikke behov for noen større omlegging av praksis. Mangelen på lovregulering medfører likevel at bevisoppgavenes detaljeringsgrad og informasjonsverdi vil kunne variere. Etter endringen skal alle bevisoppgaver oppfylle de lovfestede kravene, noe som sikrer en mer ensartet praksis. De foreslåtte kravene skal samtidig gi rom for konkret sakstilpasning.

Departementets lovforslag oppstiller bare krav til utformingen av partenes bevisoppgaver og regulerer ikke alle situasjoner hvor partene er pålagt å gi retten opplysninger om sine bevistilbud. Departementet har vurdert om loven bør inneholde en lovbestemmelse etter mønster av utvalgets lovutkast § 7-2 annet ledd, men kan ikke se noe stort praktisk behov for dette innenfor rammen av gjeldende straffeprosesslov.

7.2.4.2 Øvrige krav til påtalemyndighetens oversendelse

Departementet mener at det er grunn til å foreta visse endringer i kravene til hvilke opplysninger som skal fremgå av påtalemyndighetens oversendelse til retten, se forslaget til endring av straffeprosessloven § 262. Det bør inntas flere opplysninger enn det som er praksis etter gjeldende rett. Bestemmelsen bør også gis en lettere tilgjengelig utforming enn det som er tilfellet i dag.

Formålet med oversendelsen er at retten skal gis et tilstrekkelig grunnlag for å behandle og styre saken. I tillegg skal den gi tiltalte grunnlag for å forberede sitt forsvar. Dette tilsier at oversendelsen bør inneholde alle opplysninger som er av betydning for å beramme og gjennomføre hovedforhandlingen, slik som behovet for tolk, teknologiske hjelpemidler og hjelpedokumenter, rettsfrie dager mv. Dette er opplysninger som ofte må etterspørres i dag. Departementet mener også at oversendelsen bør inneholde informasjon om oppnevning av forsvarer og bistandsadvokat, og om hvorvidt det begjæres oppnevnt fagkyndige meddommere eller sakkyndige.

Departementet foreslår også at påtalemyndighetens oversendelse skal inneholde et «utdrag av skriftlige bevis som skal føres i medhold av § 302». At dokumentutdraget skal inngis allerede ved innledningen av domstolsbehandlingen, er en nyvinning sammenlignet med gjeldende rett. Forslaget er omtalt ovenfor i punkt 6.4.2.

Forslaget utelukker ikke at oversendelsen inkluderer en tidsplan, eller at bevisoppgaven kombineres med en detaljert fremdriftsplan. Utarbeidelse av en fremdriftsplan som angir hvor mye tid som skal settes av til innledningsforedrag, forklaringer, dokumentasjon og prosedyrer, vil særlig i større saker kunne tvinge påtalemyndigheten til å ha et aktivt forhold til tidsbruken og gi et godt grunnlag for rettens og de øvrige aktørenes forberedelser. En detaljert fremdriftsplan vil dessuten sette retten bedre i stand til å kontrollere hvor mye tid som skal settes av til hovedforhandlingen. Departementet vil likevel ikke lovfeste et krav om at tidsplan skal vedlegges i alle saker. I små og ukompliserte straffesaker vil bevisoppgaven langt på vei tjene samme funksjon som en tidsplan, og påtalemyndigheten kjenner på dette tidspunktet som regel ikke forsvarers bevistilbud. Dessuten vil retten i medhold av forslaget til ny § 271 a fjerde ledd kunne oppfordre påtalemyndigheten, forsvareren og bistandsadvokaten til å utarbeide et felles utkast til fremdriftsplan når det er behov for det, se nedenfor i punkt 7.8.4.

I likhet med Oslo tingrett mener departementet at påtalemyndigheten i store og kompliserte saker bør angi at saken fordrer aktiv forberedelse. For domstolene vil en slik opplysning bidra til at saken raskt kan tildeles en dommer som har mulighet til å sette av tilstrekkelig med tid under saksforberedelsen. Påtalemyndigheten kan eventuelt også redegjøre for eventuelle synspunkter på hvilke konkrete saksforberedelsesskritt som fremstår som hensiktsmessige i saken, blant annet om det bør gjennomføres et saksforberedende møte.

Når det er behov for det, bør påtalemyndigheten av eget tiltak kunne innta en skriftlig redegjørelse for saken som supplerer de øvrige opplysningene i oversendelsen. Utvalget har foreslått at en redegjørelse «skal» utarbeides dersom «det er nødvendig for å sikre en forsvarlig og konsentrert behandling, herunder å gi tiltalte grunnlag for å forberede sitt forsvar», men departementet mener i likhet med Riksadvokaten at det ikke bør knyttes en plikt til et så vidt skjønnstema. På denne bakgrunn foreslås at påtalemyndigheten «kan» utarbeide en redegjørelse av eget tiltak «når hensynet til forsvarlig og konsentrert behandling tilsier det». Redegjørelsen bør normalt inneholde en oversikt over sentrale punkter som er omtvistet, anførsler og bevis. Redegjørelsen kan avgrenses til bestemte spørsmål.

Det antas at skriftlig redegjørelse av eget tiltak først og fremst er aktuelt i større saker med komplisert faktum eller komplisert jus hvor hensynet til domstolens og tiltaltes forberedelser tilsier at det bør gis mer informasjon. En utfyllende bevisoppgave vil på generelt grunnlag redusere behovet. Er det ut fra sakens omfang og kompleksitet klart at domstolen uansett vil gi pålegg om skriftlig redegjørelse på et senere tidspunkt, se forslaget til ny § 274 b, bør påtalemyndigheten i stedet utarbeide en redegjørelse av eget tiltak. Det er av hensyn til sakens videre behandling en fordel at redegjørelsen foreligger så tidlig som mulig.

7.3 Tilsvar fra forsvarer

7.3.1 Gjeldende rett

Etter § 265 første ledd første punktum skal forsvareren uten unødig opphold sette seg i kontakt med tiltalte og «drøfte hvordan forsvaret skal føres». Etter annet punktum skal forsvareren opplyse om hvilke bevis forsvaret vil føre. Bevisoppgaven skal innen en nærmere fastsatt frist sendes til påtalemyndigheten sammen med eventuelle originaldokumenter som er mottatt i medhold av § 264 første ledd. Retten skal gis kopi av bevisoppgaven etter § 265 fjerde ledd. Forsvarer har ingen plikt til å presisere hva det enkelte bevis skal belyse eller hvorfor bevisføringen er nødvendig. Etter § 265 første ledd tredje punktum kan forsvareren be om at påtalemyndigheten innhenter nye bevis og foretar nye etterforskingsskritt. Avslår påtalemyndigheten begjæringen, kan forsvareren forlange at spørsmålet avgjøres av retten, jf. § 266 første ledd.

Kravene er formulert som plikter for forsvareren under saksforberedelsen. Forsvarer har i utgangspunktet ikke valgfrihet med hensyn til om de skal overholdes. Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (5. utgave, Oslo 2020) side 1115–1116 uttaler:

«Forsvareren har også plikt til å opplyse om hvilke bevis forsvaret vil føre. Hans bevisoppgave bør utformes på samme måte som påtalemyndighetens, se kommentaren til § 262 første ledd. Hvis forsvareren ikke har andre bevis enn påtalemyndigheten selv skal føre, jf. § 264 første ledd, er det tilstrekkelig at dette sies.

Forsvareren har etter tredje punktum rett til å be om at nye bevis mv. innhentes av påtalemyndigheten, se også kommentarene til § 266. Også dette må det anses som en plikt for forsvareren å opplyse om, slik at utsettelse kan unngås under hovedforhandlingen, jf. også kommentaren i avsnitt 2 til § 264. Hvis forsvareren ikke overholder forskriftene i første ledd, kan han – i alle fall teoretisk – ilegges rettergangsstraff etter dstl. § 200.»

Forsvareren skal også gi beskjed hvis det er behov for at saken behandles med fagkyndige meddommere, jf. § 265 første ledd fjerde punktum. Etter tredje ledd skal forsvareren dessuten uttale seg om eventuelle sivile krav som nevnt i § 264 b.

Etter § 266 annet ledd er forsvareren pliktig til å informere retten og påtalemyndigheten om at saken må avvises, eller at tiltalte må frifinnes på grunn av forhold som ligger utenfor bevisspørsmålet. Ved lov 24. august 1990 nr. 54 ble det foretatt endringer i bestemmelsen som understreker at loven statuerer en plikt for forsvareren, se Ot.prp. nr. 50 (1989–90) side 50.

7.3.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Straffeprosessutvalget foreslår at det skal inngis tilsvar til retten, påtalemyndigheten og bistandsadvokaten hvis mistenkte har forsvarer, jf. NOU 2016: 24 punkt 18.1.3 side 415 og lovutkastet § 34-4. Formålet er å sikre at viktige avklaringer som kan forenkle den videre behandlingen av saken, skjer så tidlig som mulig.

Tilsvaret skal inngis innen tre uker etter at forsvareren har mottatt saken, eller innen en frist som retten fastsetter, jf. § 34-4 første ledd. Etter annet ledd «bør» tilsvaret «så langt forsvareroppdraget tilsier det», angi hvilke deler av sakens faktiske og rettslige sider forsvaret anser som omtvistet, hvilke bevis forsvaret vil føre (med opplysning om hva det enkelte bevis skal godtgjøre), om ytterligere etterforskingsskritt begjæres, samt merknader til behandlingen av saken. Eventuelle tillegg til påtalemyndighetens dokumentutdrag skal også vedlegges.

Utvalget fremholder at forsvarers plikt til å gi tilsvar må ses i lys av mistenktes vern mot tvungen selvinkriminering og rammene for forsvareroppdraget. Kravet om å inngi tilsvar medfører ingen plikt til å gi nærmere bestemte opplysninger, og det skal ifølge utvalget ikke utøves noen form for press når det gjelder å avklare spørsmål. Utvalget viser i denne forbindelse til sine generelle overveielser om hvilke begrensninger retten er underlagt når den utøver saksstyring i straffesaker, se foran i punkt 5.3. Det uttales videre:

«De andre aktørene må være seg bevisst at forsvaret kan ha et annet perspektiv på saken og ha foretatt overveielser på et annet grunnlag enn påtalemyndigheten. En forutsetning er at dette privilegiet for forsvaret ikke misbrukes, og det må derfor blant annet kunne forventes at det gis opplysninger om bevis forsvaret vet skal føres.»

Utvalget fastslår at det i mange saker ikke vil være behov for tilsvar. Lovutkastet åpner derfor for at retten kan bestemme at tilsvar skal unnlates. Ifølge utvalget er dette særlig aktuelt i små og enkle saker, når det er ønskelig at saken skal behandles meget hurtig. Det kan også settes en kortere tilsvarsfrist enn tre uker.

7.3.3 Høringsinstansenes syn

Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen, Hordaland statsadvokatembeter, Jæren tingrett, Kripos, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter, Økokrim og Øst politidistrikt støtter forslaget om å innføre en plikt for forsvarer til å inngi tilsvar.

Dommerforeningen og Hordaland statsadvokatembeter mener forslaget neppe vil medføre en vesentlig besparelse i det store flertallet av saker, men at tilsvarsplikt likevel bør være lovens hovedregel. Dommerforeningen uttaler:

«Selv om forsvarers tilsvar ikke binder tiltalte vil det trolig likevel i det store flertall av straffesakene gi retten en god indikasjon på hva som er de sentrale problemstillingene i saken. Dommerforeningen antar også at et pålegg om å inngi tilsvar kan medføre at tiltalte og forsvarer har en dialog om saken som kan innebære at tiltalte samtykker i tilståelsesdom. Tilsvar vil også gi verdifull informasjon til aktor i saken som på den måten får et bedre utgangspunkt for å forberede bevisførselen. Forhåpentligvis kan tilsvar derved også bidra til en mer effektiv gjennomføring av hovedforhandlingen.»

Hordaland statsadvokatembeter uttaler:

«Selv om tilsvaret i et stort antall saker ikke vil tilføre saken noe, enten fordi mistenkte eller forsvarer ikke har noe å melde, mistenkte har ikke svart på forsvarers innkalling etc, er det lite arbeidskrevende for forsvarer å skrive det. I de tilfellene forsvarer kan melde om «nye» omstendigheter i form av nye bevis, ny forklaring eller tilståelse, vil det kunne bidra til å fokusere og effektivisere den videre iretteføringen. En tilsvarsfrist innebærer også en plikt for forsvarer til å starte (visse) forberedelser noe tidligere enn det vi har inntrykk av at er tilfelle i en del saker i dag.»

Kripos fremholder at det har utviklet seg en uheldig praksis hvor bevisoppgaver fra forsvarer i noen tilfeller først kommer etter at hovedforhandlingen har startet. Det vises til at en mer omfattende oversendelse fra påtalemyndigheten vil gi forsvarer mulighet til å starte forberedelsene tidligere. Kripos mener det må settes realistiske frister, særlig med henblikk på store og kompliserte saker, og fremholder at det er viktig at retten følger opp eventuelle fristoversittelser.

Også Troms og Finnmark statsadvokatembeter og Øst politidistrikt, som begge støtter forslaget, påpeker at det er vanlig at tiltaltes bevisoppgave kommer svært sent. Førstnevnte uttaler:

«Når tiltaltes bevisoppgave kommer i siste liten er det få muligheter til å tilpasse forhandlingene. Av denne grunn bør tilsvaret i alminnelighet være retten i hende før endelig berammelse av saken. Øst pd kjenner ikke til når det er vanlig at forsvarere avholder konferanser med sine klienter for å forberede iretteføringen, men sent ankomne bevisoppgaver kan tyde på at det skjer tett opp mot hovedforhandlingen. Det må antas å være en fordel om mistenkte så tidlig som mulig går igjennom saken med sin forsvarer for å forberede sitt forsvar. Det er i hvert fall vanskelig å tenke seg grunner til at det skulle være uheldig at forsvarer og mistenkte nå må møtes kort tid etter at tiltalen er sendt retten.»

Riksadvokaten mener forsvareren er gitt for stor valgfrihet etter lovutkastet og viser til at straffeprosessloven § 265 oppstiller en plikt til å gi en rekke opplysninger, blant annet om hvilke bevis som vil føres av forsvaret. Riksadvokaten uttaler:

«Opplysninger om bevistilbud og syn på behandlingen av saken har betydning for den videre saksforberedelse for påtalemyndigheten og for retten, ikke minst for hvor lang tid retten skal sette av til behandling av saken. Av hensyn til dette og av hensyn til rettens muligheter for saksstyring, bør forsvareren som i dag ha en plikt til å gi slik informasjon til retten, og ikke en valgfrihet slik utkastet legger opp til. Det bør derfor fremgå av lovteksten at tilsvaret skal inneholde dette.

Bokstav a gjenfinnes ikke i gjeldende straffeprosesslov. Riksadvokaten er positiv til at forsvareren oppfordres til å bidra med avklaringer under saksforberedelsen, og støtter forslaget på dette punkt. Praktiske tilfeller er hvor tiltalte erkjenner helt eller delvis straffeskyld, eventuelt ikke bestrider (deler av) det faktiske forhold tiltalen bygger på. Slike avklaringer vil være nyttig for den videre saksforberedelse, herunder for retten ved vurderingen av hvor mye tid som skal settes av til saken, og for en konsentrert og effektiv avvikling av hovedforhandlingen. Dette gjelder ikke bare i de store sakene. Tiltalte vil gjennomgående være tjent med å bidra med slike avklaringer.»

Riksadvokaten mener at tilsvar «utvilsomt» bør være obligatorisk i alle saker, og er derfor kritisk til at retten skal kunne fastsette at tilsvar kan unnlates:

«Det er for det første vanskelig å se noen grunn til at forsvareren ikke skal gi retten opplysninger om bevistilbud mv. som omhandlet i § 34-4 annet ledd bokstav b til d. For det andre vil en oppfordring om å bidra med avklaringer av faktiske og rettslige sider kunne ha en funksjon også i mindre saker […] Med tanke på at disse sakene utgjør det store flertallet av straffesakene, vil små besparelser i enkeltsaker gi betydelig uttelling i den samlede straffesaksavviklingen.

Dersom det likevel skal være en adgang for retten til å bestemme at tilsvar kan unnlates […] bør vurderes om fristen først bør løpe fra det tidspunkt retten har tatt stilling til spørsmålet. Pålegg om tilsvar, slik som i sivile saker, synes derfor å være den beste løsningen.»

Kristiansand tingrett og Oslo tingrett foreslår at hovedregelen snus, slik at retten etter en konkret vurdering kan be om at forsvarer inngir tilsvar. Dette begrunnes med at bruk av tilsvar trolig vil være unødvendig i det store flertallet av små og oversiktlige saker. I større saker kan derimot et tilsvar fra forsvarer være svært nyttig og ha betydning for gjennomføringen av saken. Når det gjelder tilsvarets innhold, foreslår Oslo tingrett at det også skal kommentere eventuelle sivile krav som er fremmet. Tilsvaret bør også angi «andre forhold som har betydning for gjennomføringen av saken».

Asker og Bærum tingrett og Nord-Troms tingrett mener at utvalgets forslag går for langt i lys av vernet mot selvinkriminering. Det bør derfor bero på rettens konkrete vurdering om tilsvar skal inngis. I så fall er det særlig praktisk at det gis opplysninger om hvilke poster som eventuelt er erkjent, når tiltalen omhandler flere poster.

Jæren tingrett støtter kravet om obligatorisk tilsvar og mener det vil understreke at også forsvarer har et ansvar for effektiv saksavvikling og konsentrert domstolsbehandling. Dette vil kunne føre til at forsvarer kommer tidlig i kontakt med tiltalte. Det bør også angis i tilsvaret om forsvarer mener det er behov for tiltak av hensyn til reaksjonsfastsettelsen, for eksempel en personundersøkelse. Dette vil kunne forhindre at det oppstår forsinkelser på et senere tidspunkt.

Advokatforeningen mener en oppfordring eller et krav om å inngi tilsvar vil kunne legge et press på mistenkte og forsvarer til tross for utvalgets forsikringer om at «det skal ikke utøves noen form for press»:

«[Det heter] i § 34-4 at tilsvar «skal gi[s]». Vil man i tilsvaret for eksempel ikke si noe om hva som er omtvistet i saken, eller hvilke deler av tiltalen man bestrider utover at man nekter straffeskyld, vil det være fare for at retten kan trekke slutninger om skyld og manglende troverdighet. Selve ordlyden bør derfor modereres i samsvar med motivene, og det må komme klart fram i selve lovteksten at det ikke er anledning til å trekke slutninger fra mistenktes respons.»

Trøndelag statsadvokatembeter mener på den annen side at lovutkastet ikke er tilstrekkelig forpliktende:

«Slik forslaget er formulert nå har forsvarer og tiltalte anledning til å holde tilbake informasjon i forkant av hovedforhandlingen i den hensikt å skape grunnlag for en frifinnende dom. I stedet for å la påtalemyndigheten vurdere alle omstendigheter og trekke tiltalen dersom det viser seg at den er tuftet på misvisende eller ensidig informasjon. Slik forslaget formuleres er det ikke i tråd med hensynene til effektivitet og forsvarlighet.»

Det nasjonale statsadvokatembetet mener tilsvar fra forsvarer vil være nødvendig dersom påtalemyndigheten utarbeider en skriftlig redegjørelse for saken som vedlegges oversendelsen til retten. Siden tiltalte ikke er bundet av forsvarers tilsvar, er det imidlertid uklart hvor tidsbesparende slike skriftlige fremstillinger fra påtalemyndigheten og forsvarer egentlig vil være. Etter høringsinstansens syn vil trolig saksforberedende møter være mer effektivt.

7.3.4 Departementets vurdering

Departementet mener i likhet med utvalget at det bør foretas visse endringer i forsvarers opplysningsplikt etter loven. For det første bør opplysningene sendes til retten i form av et tilsvar. En slik endring vil i noen saker kunne skape et incentiv til å begynne forberedelsene på et tidligere tidspunkt enn i dag. Det er grunn til å tro at fristen for å inngi opplysningene vil bli overholdt i større grad når adressaten for tilsvaret er domstolen som skal behandle saken, selv om fristoversittelse heller ikke i fremtiden skal ha preklusive virkninger. For det andre bør retten gi pålegg om tilsvar, slik som i sivile saker. Fristen bør normalt være tre uker, men det kan også settes en lengre frist når det er behov for det.

Spørsmålet er dernest hvilke opplysninger som skal tas med i tilsvaret. Som Riksadvokaten påpeker, er utvalgets lovutkast § 34-4 annet ledd bokstav b til d i stor utstrekning en videreføring av straffeprosessloven § 265 første ledd annet til fjerde punktum. Dette gjelder blant annet informasjon om hvilke bevis forsvaret vil føre, om det begjæres etterforskingsskritt, og om det kreves oppnevnt fagkyndige meddommere. Etter departementets oppfatning bør det som et utgangspunkt fortsatt være obligatorisk å inngi et skriv med informasjon som nevnt. Av hensyn til saksgjennomføringen må det særlig kunne forventes at tilsvaret gir opplysninger om bevis som forsvaret vet skal føres, blant annet fordi dette påvirker hvor mye tid som skal settes av til bevisføring under hovedforhandlingen. Bevisoppgaven bør oppfylle kravene som er omtalt i punkt 7.2.4.1. Ettersom tiltalte fortsatt er i sin fulle rett til å forholde seg taus og avstå fra å utlevere ting som har betydning som bevis, representerer ikke et slikt pålegg en krenkelse av selvinkrimineringsvernet. En annen sak er at forsvareroppdragets rammer kan påvirke hvor langt opplysningsplikten rekker i det konkrete tilfellet, for eksempel med hensyn til utformingen av begrunnelsen for bevisene som forsvaret vil føre. Forsvarer bør også i utgangspunktet ha plikt til å informere om praktiske forhold knyttet til gjennomføringen av hovedforhandlingen, slik som et eventuelt behov for teknologiske hjelpemidler. Departementet antar at tilsvaret i små og enkle saker vil kunne gjøres svært kort. Noen få setninger vil normalt være tilstrekkelig.

Utvalget har også foreslått at forsvarer bør opplyse om hvilke faktiske og rettslige sider av saken forsvaret anser som omtvistet, jf. § 34-4 annet ledd bokstav a. Denne siden av utvalgets lovutkast har ingen parallell i straffeprosessloven og har vært omdiskutert i høringen. Forslaget vil utvilsomt kunne bidra til at forhandlingene konsentreres om det som er omstridt i saken. Samtidig er det ønskelig å unngå at saksbehandlingen i de minste straffesakene blir mer omstendelig og kostbar enn nødvendig. Som nevnt i punkt 7.1.4 varierer behovet for avklaringer med sakens art og størrelse, og i enkle og oversiktlige saker er neppe behovet for regelen stort.

Departementet har på denne bakgrunn kommet til at retten skal kunne oppfordre forsvareren til å inkludere sistnevnte type opplysninger etter en konkret vurdering av behovet (utvidet tilsvar). Det skal ved avgjørelsen legges betydelig vekt på om det er potensial for en kortere og mer konsentrert behandling. Det skal også legges vekt på om tidlig klargjøring fra forsvarer er viktig for rettens avgjørelse av hvordan den videre saksforberedelsen skal legges opp. I store og kompliserte straffesaker bør en oppfordring som nevnt normalt inntas i pålegget om tilsvar. Forsvarer er ikke pliktig til å etterkomme oppfordringen og må i samråd med tiltalte vurdere hvilke opplysninger som det er forenlig med forsvareroppdraget å gi på dette stadiet av saken, se utredningen punkt 18.1.3 side 415 og punkt 17.1.3 side 383–384. Som utvalget fremhever, må de øvrige aktørene være seg bevisst at forsvaret kan ha et annet perspektiv på saken.

Selv om behovet for en unntakshjemmel ikke er stort, mener departementet at retten unntaksvis bør kunne beslutte at tilsvar kan unnlates, typisk når det er ønskelig at saken skal behandles hurtig. I det store flertallet av straffesaker vil normalt hensynet til den videre saksbehandlingen tale for at forsvarer pålegges å gi opplysninger som nevnt i § 265, herunder informasjon om bevis forsvaret vil føre. Viser det seg at forsvaret ikke har noe å melde, for eksempel fordi forsvarer ikke har oppnådd kontakt med tiltalte, har det i seg selv interesse for domstolsbehandlingen. Utarbeidelsen av et tilsvar vil i så fall kreve svært lite arbeid.

7.4 Plan for videre saksforberedelse

7.4.1 Gjeldende rett

Straffeprosesslovens regler om forberedelse til hovedforhandling er omtalt i punkt 7.1 foran. Etter loven er ikke retten pålagt å utarbeide en konkret plan for den videre saksbehandlingen.

Til sammenligning bestemmer tvisteloven § 9-4 annet ledd at retten etter inngivelsen av tilsvaret skal «legge opp en plan for den videre behandlingen etter drøfting med partene og herunder fastsette frister og treffe nødvendige beslutninger». Tanken er at et bindende opplegg for videre saksforberedelse er nødvendig for at saken kan avvikles på en prosessøkonomisk og forsvarlig måte. Annet punktum angir spørsmål knyttet til sakens gjennomføring som retten må ta stilling til og ved behov drøfte med partene, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 392–393. Etter tredje ledd skal drøftingen som regel skje i rettsmøte (planmøte), som kan være et fjernmøte. Se punkt 7.5 nedenfor om saksforberedende rettsmøter.

7.4.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Straffeprosessutvalget foreslår at retten skal legge en «plan» for den videre saksbehandlingen, se NOU 2016: 24 punkt 18.1.4 side 415. Utvalget viser til at behovet for planmessighet gjør seg særlig gjeldende under saksforberedelsen, hvor hovedformålet nettopp er å sørge for nødvendige avklaringer og en plan for den videre behandlingen av saken.

Utvalgets lovutkast § 34-7 første ledd lyder: «Retten skal legge en plan for den videre behandlingen, herunder fastsette frister for innlegg fra partene og treffe nødvendige beslutninger, jf. § 30-1 annet ledd». Bestemmelsen er utarbeidet etter mønster av tvisteloven § 9-4 annet ledd første punktum. Utvalget fremhever at planen «vil kunne fungere som en sikkerhet for at nødvendige spørsmål er avklart, være et nyttig styringsverktøy for retten og sikre partene og øvrige aktører forutberegnelighet med sikte på den videre behandling».

Utvalget fremholder at lovutkastet ikke forutsetter at planen alltid formaliseres skriftlig, og at det i små og enkle saker ikke er behov for noen plan utover det som følger av alminnelige rutiner ved domstolen. Behovet for en skriftlig plan i den enkelte sak må vurderes konkret. For at virkemiddelet skal kunne fungere som et styringsverktøy under hovedforhandlingen, må det imidlertid foreligge en formalisert plan som partene er innforstått med. Utvalget understreker derfor i spesialmerknadene til forslaget på side 645 i utredningen at det i saker av et visst omfang i alminnelighet skal utarbeides en skriftlig plan i samråd med partene, og at denne skal gi grunnlag for saksstyring under hovedforhandlingen, jf. utkastet § 35-1.

Planen bør angi sakens tidsrammer, sakens temaer, tidspunkter for bevisføring og andre forhold av betydning. Temaer som typisk er aktuelle, er angitt i lovutkastet § 34-7 annet ledd. Fastsettes planen i saksforberedende møte, skal den nedtegnes etter reglene om føring av rettsbok.

Etter lovutkastet § 34-7 annet ledd skal retten, i den utstrekning det er nødvendig for å sikre en forsvarlig og konsentrert behandling, så vidt mulig avklare hvilke deler av sakens sider som er omtvistet, omfang av og andre spørsmål knyttet til bevisføringen, om behandlingen av saken bør deles opp, tidsrammer for de ulike delene av hovedforhandlingen samt andre forhold av betydning. I spesialmerknadene på side 645 uttales:

«Vurderingstemaet for om det skal settes av tid til avklaringer etter annet ledd, er om det vil effektivisere gjennomføringen av hovedforhandlingen i en slik utstrekning at det totalt sett oppnås besparelser. Det vil kunne være tilstrekkelig med de avklaringer som følger av påtalemyndighetens oversendelse etter utkastet § 34-1 og eventuelt tilsvar fra forsvarer og bistandsadvokat etter utkastet §§ 34-5 og 34-5.»

7.4.3 Høringsinstansenes syn

Flesteparten av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er positive til bestemmelsen i lovutkastet § 34-7. Følgende høringsinstanser støtter i hovedsak forslaget: Borgarting lagmannsrett, Dommerforeningen, Hordaland statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Sør-Øst politidistrikt, Trøndelag statsadvokatembeter, Økokrim, Ørnulf Øyen og Øst politidistrikt.

Flere høringsinstanser mener at det bør fremgå klarere av forslagets ordlyd at det ikke er nødvendig å utarbeide en formalisert plan i alle saker. Dommerforeningen mener det er viktig å presisere at en «plan» også kan omfatte dagens saksbehandling slik den foregår i domstolenes saksbehandlingssystem Lovisa, hvor saksforberedende dommer foretar valg som deretter effektueres av saksbehandler. Dommerforeningen mener derfor en justering av ordlyden kan være på sin plass:

«Det bør ikke stilles opp et ubetinget krav om at retten i alle saker skal legge mer omfattende planer enn dette. Dommerforeningen stiller derfor spørsmål ved formuleringen i § 34-7 første ledd. Det skal her bemerkes at det i merknadene til bestemmelsen ikke ser ut til at det legges opp til at en formalisert plan må foreligge i alle saker, men ordlyden ‘skal legge en plan’ kan trekke i motsatt retning.»

Ørnulf Øyen påpeker i sitt høringssvar at lovutkastet § 34-7 første ledd «ut fra ordlyden kan virke noe vidtrekkende». Han antar forslaget legger opp til at en dommer alltid skal gå gjennom saken når domstolen mottar en tiltale med anmodning om hovedforhandling, noe som utelukker en organisering av domstolen som legger opp til at bare administrativt ansatte kontrollerer saken etter innkomst, og at en dommer bare involveres hvis særlige spørsmål dukker opp i saken. Denne siden av forslaget er i henhold til Øyen «velbegrunnet». Hvor vidtrekkende forslaget for øvrig er, avhenger av hva som menes med en «plan»:

«Må det alltid lages en konkret plan, og hvor omfattende må planen i så fall være? […] Utvalget synes […] å forutsette at bestemmelsen ikke oppstiller et allment krav om at en konkret og tilpasset plan skal utarbeides. Et slikt syn har gode grunner for seg. De fleste straffesaker er små og enkle, og såpass godt forberedt av påtalemyndigheten at en konkret saksbehandlingsplan fra rettens side ikke er påkrevd. Forslaget i § 34-7 (1) bør derfor klargjøres. Det bør klart fremgå at det retten alltid må vurdere, er om en konkret plan for den videre saksbehandlingen skal utarbeides i denne saken.»

Politidirektoratet er positive til rettens plikt til å legge en plan for saken, men mener behovet må vurderes konkret i hver enkelt sak. Øst politidistrikt understreker at det ikke må stilles for strenge krav i de mindre sakene.

Riksadvokaten mener planen alltid bør nedfelles skriftlig:

«Et slikt krav vil virke disiplinerende, det tar lite tid å oppfylle det, og det vil legge bedre til rette for etterfølgende evalueringer av fremdrift, noe det bør gjøres mer av enn i dag – gjerne i dialog med sakens parter.»

Riksadvokaten påpeker videre at det ikke fremgår av ordlyden hvordan avklaringer som nevnt i lovutkastet § 34-7 annet ledd skal skje, og foreslår at det presiseres i forarbeidene at avklaringer som i dag skal kunne skje gjennom uformelle drøftinger med partene, uten at det avholdes saksforberedende rettsmøte. Riksadvokaten mener også at man kan vurdere å innføre en klar hovedregel om at det skal foretas avklaringer, med mindre det åpenbart ikke kreves av hensyn til en effektiv avvikling av saken.

Sør-Øst politidistrikt er positive til en større klargjøring av bestridte punkter i forkant av en hovedforhandling, men understreker at straffesaker har en annen dynamikk enn sivile saker, noe som gjør at man på forhånd ikke alltid vet hvordan saken vil utvikle seg.

Hordaland statsadvokatembeter er positive til at retten skal forpliktes til å gå mer aktivt inn i saksforberedelsen ved at det alltid skal legges en «plan»:

«Hordaland statsadvokatembeter mener dette er en riktig markering og delvis kursendring, selv om det i mange saker ikke vil være behov for nevneverdig mer aktivitet fra domstolene enn i dag. Som i dag vil det fortsatt være påtalemyndigheten som har initiativet, hovedregien og setter rammene gjennom tiltalen og sitt bevistilbud. Men retten har i kraft av sitt ansvar for sakens opplysning og det materielle utfall også et ansvar for saksforberedelsen. Særlig gjelder dette at retten setter seg selv i stand til faktisk å kunne lede bevisførselen og partenes innlegg aktivt innenfor de rammer påtalemyndigheten har trukket opp gjennom tiltalen. Slik et stort antall saker gjennomføres i dag opplever vi at retten ikke har forutsetninger for å treffe saksstyrende avgjørelser før helt mot slutten av hoved- eller ankeforhandlingene. Dette er for sent til at saksstyringen blir omfattende nok, konsentrerende og effektiviserende.»

Økokrim mener en plan for behandlingen er særlig viktig i større, kompliserte straffesaker. Hvis virkemiddelet brukes i praksis, mener Økokrim at det vil lede mer en mer effektiv straffesaksbehandling.

Det nasjonale statsadvokatembeter, Jæren tingrett og Oslo statsadvokatembeter går imot forslaget. Oslo statsadvokatembeter oppfatter lovutkastet § 34-7 første ledd som en ansvarsoverføring fra påtalemyndigheten til domstolene:

«Av flere årsaker er det grunn til å stille spørsmål ved om en slik endring er nødvendig og ønskelig. Planen for gjennomføringen av en hovedforhandling legges i dag i de aller fleste saker av påtalemyndigheten alene ved utferdigelsen av bevisoppgaven med angivelse av tidspunkter for når vitnene skal innkalles. I de langt fleste straffesaker fungerer en slik ordning helt uten problemer. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om forslaget om å tillegge domstolene en obligatorisk rolle som planlegger av saksavviklingen i det hele tatt er nødvendig. Dernest er det slik at det er påtalemyndigheten som gjennom arbeidet med påtaleavgjørelsen og skriving av bevisoppgaven, har de beste forutsetninger for å treffe de nødvendige avgjørelser om bevisføringen. Også det forhold at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden, tilsier at det er påtalemyndigheten, og ikke domstolen, som må ha hovedansvaret for å planlegge gjennomføringen av rettssaken. Noe annet er at retten, når rett er satt, har både rett og plikt til å administrere forhandlingene, og derigjennom om nødvendig gjøre om på påtalemyndighetens opplegg for bevisføringen.»

Også Det nasjonale statsadvokatembetet oppfatter forslaget som en ansvarsoverføring. Høringsinstansen mener dagens ordning fungerer godt. Under saksforberedelsen vil påtalemyndigheten gjennom påtaleavgjørelsen kjenne saken best og være nærmest til å vurdere bevisføringen.

Jæren tingrett mener det er en stor risiko for at ordlyden i lovutkastet § 34-7 første ledd vil bli tolket slik at planen alltid må formaliseres skriftlig. Eventuelt vil bestemmelsen kunne forstås slik at det må være kontakt mellom retten og noen av aktørene på forhånd. Høringsinstansen mener bestemmelsen synes å forutsette større aktivitet hos domstolene, også i mindre saker. Dette er det i sin alminnelighet ikke behov for, og det avgjørende er at straffeprosessloven legger opp til smidighet med hensyn til formell og uformell kontakt mellom retten og aktørene etter behovene i den enkelte sak.

7.4.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at en konkret saksbehandlingsplan etter omstendighetene vil kunne være et verdifullt styringsverktøy for retten og sikre partene forutberegnelighet om den videre behandlingen. Planen vil også kunne bidra til at relevante spørsmål blir avklart i god tid før hovedforhandlingen.

En konkret saksbehandlingsplan har størst betydning i straffesaker av en viss størrelse. Som utvalget og en rekke høringsinstanser understreker, er det i mindre og oversiktlige saker som regel ikke behov for noen formalisert plan utover det som følger av alminnelige rutiner i domstolen. Det er i disse sakene normalt tilstrekkelig med de avklaringer som følger av påtalemyndighetens oversendelse og eventuelle opplysninger fra forsvarer. Av rettspedagogiske hensyn går departementet inn for at denne forutsetningen skal fremgå klarere av lovbestemmelsens ordlyd.

Departementet mener at lovforslaget bør innrettes slik at retten etter omstendighetene skal ha en plikt til å vurdere om en skriftlig plan skal utarbeides i samråd med partene. I forslaget til ny § 271 a tredje ledd er forpliktelsen formulert som et konkret utslag av rettens generelle ansvar for å innrette behandlingen av saken etter hva som kreves for å sikre en effektiv og forsvarlig saksavvikling, se punkt 5.5 foran. I saker av et visst omfang vil loven kunne kreve at retten setter av tid til å avklare spørsmål og legger en plan for gjennomføringen av saken. Mindre saker skal på den annen side fortsatt kunne behandles med en helt begrenset saksforberedelse – uten at det er behov for å utarbeide en konkret plan. En beslutning om at saken ikke krever mer saksforberedelse fra rettens side, vil etter forslaget kunne tas raskt og formløst.

Formålet med rettens saksstyring er først og fremst å legge til rette for en smidig og konsentrert prosess, og departementets lovforslag er ikke ment å bryte med den grunnleggende rollefordelingen mellom partene, se punkt 5.5 foran og NOU 2016: 24 punkt 17.1.3 side 383. Påtalemyndigheten skal fortsatt i kraft av objektivitetsplikten og sin særlige rolle legge til rette for at domstolsbehandlingen kan gjennomføres på en hensiktsmessig måte.

Departementet finner ikke grunn til å detaljregulere hvilke spørsmål som kan tas opp i en formalisert plan. I prinsippet vil alle forhold av betydning for den videre behandlingen av saken kunne inntas i planen. I større saker vil det ofte være hensiktsmessig at planen utarbeides i samråd med partene i et saksforberedende rettsmøte, se punkt 7.5 nedenfor. Planen skal i så fall nedtegnes i rettsboken fra møtet, se straffeprosessloven § 18. Fra et uformelt møte vil en skriftlig oppsummering kunne tjene samme formål.

7.5 Saksforberedende rettsmøte

7.5.1 Gjeldende rett

Det følger av straffeprosessloven § 272 at retten kan beslutte at det skal holdes rettsmøte under saksforberedelsen til behandling av spørsmål som nevnt i første ledd bokstav a til i. Dette inkluderer blant annet spørsmål om saken skal avvises, eller om plikt til å avgi vitneforklaring foreligger, se punkt 7.6.1 nedenfor. Regelen suppleres av § 274 annet ledd, som gir en generell adgang til å holde rettsmøte under saksforberedelsen. Det er opp til rettens skjønn om det skal avholdes slike møter.

Straffeprosessloven inneholder i motsetning til tvisteloven ikke en bestemmelse som angir at et saksforberedende rettsmøte kan gjennomføres som fjernmøte. Retten vil imidlertid på nærmere vilkår kunne beslutte fjernmøte med hjemmel i midlertidig lov 26. mai 2020 nr. 47 om tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19 mv. § 3, som gjelder frem til 1. juni 2021.

Straffeprosessloven fastslår ikke direkte at tiltalte har krav på varsel om rettsmøter under saksforberedelsen, men i juridisk teori er det lagt til grunn at tiltalte skal varsles, se Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind I (5. utgave, Oslo 2020) side 394 («Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020»), hvor det vises til at «varslingen er en konsekvens av partsstillingen». Med henvisning til straffeprosessloven §§ 93 b og 243 mener Straffeprosessutvalget at fornærmede og etterlatte med bistandsadvokat formentlig også skal varsles, se NOU 2016: 24 punkt 18.1.5 side 416.

Verken §§ 272 eller 274 annet ledd utelukker uformell kontakt mellom retten og de øvrige aktørene, se NOU 2016: 24 punkt 18.1.5 side 416:

«I større straffesaker er det relativt vanlig å avholde uformelle møter mellom aktørene under saksforberedelsen om praktiske spørsmål knyttet til sakens gjennomføring. Tiltalte, fornærmede og etterlatte er som regel ikke til stede i slike møter, og selv om møtene ikke munner ut i bindende avtaler, blir opplegg det er enighet om, i praksis fulgt. At det har vært enighet, kan også få betydning dersom det senere skal treffes formell avgjørelse om spørsmål som har vært drøftet.»

At det avholdes et uformelt møte i stedet for et rettsmøte, innebærer at retten ikke kan treffe avgjørelser som krever muntlig behandling i rettsmøte, for eksempel behandling av spørsmål om å avvise saken eller avskjære bevisføring etter straffeprosessloven § 272 første ledd bokstav a og c. Det skal heller ikke føres rettsbok, jf. straffeprosessloven § 18 og Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020 side 1129. Etter et uformelt møte er det likevel vanlig at saksforberedende dommer utarbeider et referat eller en oppsummering som sendes partene.

I sivile saker som behandles etter allmennprosessen, skal det som hovedregel holdes et planmøte etter tvisteloven § 9-4 straks tilsvar er inngitt. Hensikten er at retten i samråd med partene skal utarbeide et bindende opplegg for den videre behandlingen slik at saken kan avvikles på en prosessøkonomisk og forsvarlig måte. Annet ledd inneholder en oppregning av temaer knyttet til sakens gjennomføring som retten må ta stilling til og ved behov drøfte med partene, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 392–393. Planmøtet gjennomføres normalt som en telefonkonferanse mellom partenes prosessfullmektiger og saksforberedende dommer, se tredje ledd som åpner for fjernmøtebehandling.

I rapporten Bedre og mer effektiv straffesaksbehandling i domstolene (se punkt 5.2), som gir retningslinjer for behandlingen av straffesaker i tingrettene og lagmannsrettene der det er avsatt 10 rettsdager eller mer, trekkes saksforberedende møter (planmøter) frem som et særlig viktig verktøy for saksstyring. Et godt planmøte beskrives som «nøkkelen til en vellykket saksforberedelse». På side 19 er det fremhevet:

«Det bør holdes ett eller flere saksforberedende møter i alle store saker. Under gjeldende straffeprosesslov holdes saksforberedende møter stort sett som uformelle møter. Årsaken er at slike møter mest hensiktsmessig gjennomføres med bare de profesjonelle aktører til stede. […]

Tema for det saksforberedende møte vil på overordnet nivå være å drøfte opplegget for og gjennomføringen av [forhandlingen]. Det er herunder ønskelig å avklare hva som er sakens sentrale materielle tvistepunkter, å få informasjon fra partene om prosessuelle spørsmål som retten bør være oppmerksom på, og å drøfte bevisførselen. Når saksforberedende møte holdes kort tid etter at saken har kommet inn til retten, slik det bør, er det også naturlig å drøfte hvordan saksforberedelsen videre bør skje.»

Rapporten fremhever at det også i mindre saker kan være hensiktsmessig å ha ett eller flere planmøter når sakens art eller kompleksitet tilsier det. Maler for gjennomføring av planmøte er tatt inn som vedlegg til rapporten.

7.5.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Utvalget foreslår at det som i dag bør overlates til rettens skjønn om det skal avholdes saksforberedende rettsmøte, se NOU 2016: 24 punkt 18.1.5 side 415–416 og utvalgets lovutkast § 34-9 (med spesialmerknader på side 645).

Utvalget mener ikke at det bør innføres en hovedregel om obligatorisk planmøte etter mønster av tvisteloven § 9-4. Begrunnelsen er at muligheten for formell tilskjæring av saken er mindre i straffesaker enn i sivile saker, og at slike møter ofte vil være overflødige i småsakene. Etter utvalgets oppfatning kan «en for vidtrekkende presumsjon om behov for rettsmøte […] lede til at møtet blir en ren formalitet som innebærer unødig ressursbruk». Det bør derfor være opp til saksforberedende dommer å vurdere – i lys av behovet for å sikre forsvarlig og konsentrert behandling – om det skal avholdes planmøte i form av et saksforberedende rettsmøte.

Etter utvalgets syn bør saksforberedende rettsmøter kunne gjennomføres som fjernmøte, jf. utvalgets utkast til ny § 122 a i domstolloven. Tiltalte, fornærmede og etterlatte bør heller ikke kalles inn når deres tilstedeværelse er unødvendig. I spesialmerknadene til lovutkastet § 34-9 uttales:

«For ordinære planleggingsmøter vil det regulært være tilstrekkelig at kun de profesjonelle aktørene deltar. Det klare utgangspunktet om at tiltalte ikke skal identifiseres med sin forsvarer, gjelder imidlertid her som ellers, og dersom det under møtet er behov for bindende avklaringer som bare tiltalte kan gi, må vedkommende således innkalles. Selv om tiltalte, fornærmede og etterlatte ikke innkalles, skal de varsles på vanlig måte, jf. utkastet § 31-2.»

Utvalget mener tiltakene samlet sett vil legge til rette for at slike rettsmøter kan bli et praktisk og effektivt verktøy. Utvalget presiserer at forslaget ikke utelukker at avklaringer kan skje ved uformell kontakt mellom retten og de øvrige profesjonelle aktørene.

7.5.3 Høringsinstansenes syn

Asker og Bærum tingrett, Borgarting lagmannsrett, Det nasjonale statsadvokatembetet, Dommerforeningen, Hordaland statsadvokatembeter, Kripos, Nordland politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Økokrim og Øst politidistrikt støtter i hovedsak utvalgets forslag.

Økokrim støtter forslaget om at det skal være opp til rettens skjønn hvorvidt det skal holdes et saksforberedende rettsmøte, men mener virkemiddelet er særlig nyttig i større saker:

«Etter vår vurdering vil det gjennomgående være hensiktsmessig å avholde saksforberedende rettsmøte i større og komplekse straffesaker. Vår erfaring er at man sparer ressurser og får skåret til sakene på en bedre måte etter saksforberedende rettsmøte. Vi støtter forslagene om at det skal være adgang til å avholde fjernmøte, og at tiltalte/fornærmede ikke nødvendigvis skal innkalles til møtet, jf. s. 416.»

Riksadvokaten mener avklaringer om bevisføring mv. bør skje i et saksforberedende rettsmøte, og ikke gjennom uformelle avklaringer:

«Det fremgår av utredningen s. 416 at utkastet «utelukker ikke at avklaringer kan skje ved uformell kontakt mellom aktørene». Uttalelsen kan tolkes dit hen at avklaringer av bevisføringen mv. primært bør skje i saksforberedende rettsmøte, og ikke gjennom uformelle drøftelser mellom aktørene. Det er riksadvokaten enig i. Igjen handler det om å gi dommeren en mer sentral plass i forberedelsene av saken, og unngå at han eller hun er prisgitt hvilken tilnærming aktor og forsvareren finner hensiktsmessig. Det bør være opp til dommerens vurdering ut fra forholdene i den konkrete saken hvordan avklaringer best kan skje.»

Øst politidistrikt mener saksforberedende rettsmøter bør reserveres for enkelte typer spørsmål:

«Det er også etter dagens regelverk anledning til å avholde saksforberedende rettsmøter og pålegge påtalemyndigheten å gi en skriftlig redegjørelse. Øst pd er imidlertid enig med utvalget i at dette med fordel kan gjøres oftere. Slik møtene er i dag bidrar de i mindre grad til materielle avklaringer, men omhandler oftere mer praktiske problemstillinger rundt avviklingen. Slike overordnede avklaringer kan med fordel også i fremtiden løses ved mer uformell kontakt slik som er det vanligste i dag. Rettsforberedende møter bør forbeholdes saker hvor det kan gjøres avklaringer som vil konsentrere forhandlingene og eventuelt i mer omfattende saker hvor det er uenighet om hvordan saken skal gjennomføres.»

Nordland politidistrikt mener partene i saker av en viss varighet bør pålegges å delta på et saksforberedende møte. Et slikt møte må søke å bringe klarhet i hvilke punkter av saken som er omtvistet. Hvis en av partene avviker fra det som er avtalt, bør dette avvises såfremt det ikke godtgjøres at dette er av vesentlig betydning for sakens opplysning eller tiltaltes forsvar.

Asker og Bærum tingrett oppfatter utvalgets forslag slik at mistenkte ikke skal kalles inn til et saksforberedende rettsmøte. Høringsinstansen antar derimot at mistenkte skal varsles og har rett til å være til stede i rettsmøtet, jf. utvalgets lovutkast §§ 3-1 og 31-2 annet ledd annet punktum. Høringsinstansen mener det bør klargjøres om mistenkte skal ha rett til å være til stede på slike møter i fremtiden, og fremholder at en ubetinget rett til å møte vil kunne være upraktisk i en del tilfeller.

Det nasjonale statsadvokatembetet mener lovutkastet bør klargjøres slik at det ikke hersker tvil om at tiltalte ikke har en ubetinget rett til å delta i saksforberedende rettsmøter.

7.5.4 Departementets vurdering

Departementet mener i likhet med Straffeprosessutvalget at det ikke bør innføres en regel om obligatorisk planleggingsmøte (planmøte) i straffeprosessen, se utredningen side 415–416. Spørsmålet om hvorvidt det er behov for et planmøte i saken, bør som i dag overlates til rettens skjønn. En slik ordning støttes av de aller fleste høringsinstansene.

Etter departementets vurdering bør planmøter avholdes når hensynet til forsvarlig og konsentrert behandling tilsier det. I større saker vil planmøter kunne bidra til å klarlegge sakens prosessuelle og materielle tvistepunkter, slik at forhandlingene kan konsentreres om det som er sentralt ved avgjørelsen av skyldspørsmålet og straffespørsmålet. Det bør derfor normalt avholdes ett eller flere planmøter i disse sakene. I de enkle og oversiktlige sakene er slike møter først og fremst egnet til å medføre unødvendig ressursbruk og bør derfor unngås. Departementet viser til retningslinjene om bruk av planmøter i Bedre og mer effektiv straffesaksbehandling, som er omtalt foran i punkt 7.5.1.

Departementet mener som utvalget at det bør legges til rette for at saksforberedende rettsmøter kan bli et praktisk og viktig verktøy under saksforberedelsen. Forslaget om at tiltalte, fornærmede og etterlatte bare innkalles når deres tilstedeværelse er nødvendig, bør derfor følges opp. I ordinære planmøter, hvor tema er ulike spørsmål knyttet til sakens gjennomføring, vil det sjelden være nødvendig eller hensiktsmessig at andre enn de profesjonelle aktørene er til stede, men dette vil lett kunne stille seg annerledes for andre rettsmøter under saksforberedelsen, for eksempel et rettsmøte til behandling av spørsmål om å avvise saken. Se forslaget til endring av § 274 med spesialmerknader.

Departementet er også enig med utvalget i at saksforberedende rettsmøter bør kunne holdes som fjernmøte, sml. tvisteloven § 9-4 tredje ledd. For planmøtene vil fjernmøte som regel være det mest praktiske og effektive, men i noen store og kompliserte saker kan det være aktuelt med fysisk møte. Det er opp til retten å avgjøre hvilken møteform som er mest hensiktsmessig.

Etter departementets vurdering bør saksforberedende møter, herunder planmøter, i større grad holdes som rettsmøter, slik som etter tvisteloven § 9-4. Et rettsmøte gir en formell og ryddig ramme for rettens dialog med aktørene om den videre saksbehandlingen. Et formål med endringene er derfor å legge til rette for en slik praksisendring. Det har i denne sammenheng trolig beskjeden betydning at det skal føres rettsbok fra saksforberedende rettsmøter, jf. straffeprosessloven § 18, siden det er vanlig praksis at det utarbeides en skriftlig oppsummering fra uformelle møter. Lovforslaget er ikke til hinder for at avklaringer også i fremtiden kan skje ved uformell kontakt mellom retten og sakens aktører. Departementet anser det ikke som hensiktsmessig å lovregulere saksforberedende møter som ikke er rettsmøter.

Etter gjeldende rett må noen spørsmål under saksforberedelsen alltid avgjøres på grunnlag av et rettsmøte. I hvilken utstrekning saksbehandlingsavgjørelser skal kunne treffes etter skriftlig behandling, skal omtales nedenfor i punkt 7.6.

7.6 Rettslige avgjørelser under saksforberedelsen

7.6.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 272 første ledd gir retten adgang til å beslutte at det skal holdes rettsmøte under saksforberedelsen for å avgjøre spørsmål som nevnt i bokstav a til i. Dette omfatter blant annet spørsmål om saken skal avvises (bokstav a), om tiltalte skal frifinnes fordi det forhold som er beskrevet i tiltalen, ikke er straffbart eller straffansvaret er falt bort (bokstav b), om bevis skal avskjæres (bokstav c), eller om saken helt eller delvis skal føres for lukkede dører (bokstav g).

Etter § 274 første ledd skal spørsmål som nevnt i § 272 avgjøres av tre dommere i lagmannsretten. I tingretten tar rettens leder avgjørelsen. Bestemmelsen gjør unntak fra hovedregelen i § 54 om at avgjørelser under saksforberedelsen i lagmannsretten kan treffes av rettens leder eller en forberedende dommer. For tingretten har verken §§ 54 eller 274 første ledd noen selvstendig betydning siden tingretten utenfor hovedforhandling kun består av én fagdommer, se domstolloven § 21 annet ledd.

Bestemmelsen i § 272 forutsetter at de nevnte spørsmålene kan avgjøres allerede under saksforberedelsen, men forplikter ikke retten til å treffe en avgjørelse på dette stadiet av saken. Etter tredje ledd kan retten velge å utsette avgjørelsen til hovedforhandlingen, og denne beslutningen kan ikke ankes, se HR-2018-2193-U. Om avgjørelsen skal utsettes eller ikke, beror på en sammensatt vurdering, se Ørnulf Øyen: Straffeprosess (2. utgave, Bergen 2019) side 300 («Øyen, Straffeprosess, 2019»):

«Hvorvidt det er hensiktsmessig for retten å avgjøre et bestemt spørsmål alt under saksforberedelsen, avhenger av hvor godt det aktuelle spørsmålet kan opplyses under saksforberedelsen, og hvor viktig det er for påtalemyndigheten, tiltalte eller andre at det aktuelle spørsmålet avklares alt under saksforberedelsen. I tillegg må retten se hen til hva som er gunstig for å sikre en hurtig og kostnadseffektiv behandling.»

En ordlydsfortolkning av første ledd tilsier at det ikke er utelukket at de nevnte avgjørelsene kan treffes etter skriftlig behandling, jf. Rt. 2012 side 642 avsnitt 18–19. Oppregningen i første ledd bokstav a til i har blitt utvidet gjennom flere lovendringer, og ved flere av endringene er det angitt i forarbeidene at det må vurderes konkret om de aktuelle spørsmålene kan behandles skriftlig eller etter muntlig behandling, se Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) punkt 13.4 side 118 i tilknytning til bokstav f, g og h. At spørsmålet om bruk av fjernavhør (bokstav i) kan avgjøres etter skriftlig behandling, er forutsatt i Prop. 141 L (2009–2010) punkt 11.4 side 139.

Spørsmål om å avvise saken etter bokstav a må alltid behandles muntlig, se Rt. 2012 side 642. Straffeprosesslovkomiteen hadde i sin innstilling uttalt at «det her dreier seg om så viktige avgjørelser at de bør treffes på grunnlag av en muntlig forhandling», jf. NUT 1969: 3 Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker side 296. At lovgivers forutsetning på denne måten hadde kommet så klart til uttrykk i forarbeidene, måtte etter ankeutvalgets syn tillegges avgjørende vekt, selv om andre argumenter kunne tale for at spørsmålet om muntlig behandling burde avgjøres fra sak til sak, se avsnitt 20–27 i kjennelsen.

Det er også utelukket med skriftlig behandling av spørsmål om bevisavskjæring etter første ledd bokstav c, se Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) punkt 8.4.3 side 85, HR-1990-1455-S og Ørnulf Øyen, «Rettens kontroll med bevisføringens omfang i straffesaker», kapittel 4 i boken: «Bevis i straffesaker. Utvalgte emner», Ragna Aarli, Mary-Ann Hedlund og Sverre Erik Jebens (red.), Gyldendal 2015 side 184–185. Se også Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (5. utgave, Oslo 2020) side 1130 («Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020»), hvor det gis uttrykk for at dette «neppe er en god regel».

En rekke avgjørelser under saksforberedelsen som ikke avslutter saken, er ikke bindende ved hovedforhandlingen, se opplistingen i § 272 sjette ledd første punktum og Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020 side 1131–1132. Avgjørelsene vil derfor kunne omgjøres av den dømmende rett, med mindre spørsmålet har vært avgjort etter anke i høyere instans, jf. sjette ledd annet punktum. En avgjørelse av overordnet domstol kan bare omgjøres på grunnlag av nye opplysninger.

7.6.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Utvalget foreslår i det vesentlige å videreføre rettens adgang til å treffe avgjørelser under saksforberedelsen om den videre behandlingen av saken, jf. NOU 2016: 24 punkt 18.1.6 side 416–417. Det foreslås også å videreføre rettens kompetanse til å treffe avgjørelse om avvisning og frifinnelse på dette stadiet. Se lovutkastet § 34-7 første og tredje ledd og § 34-13.

Utvalget foreslår at avgjørelser under saksforberedelsen i lagmannsretten som hovedregel skal treffes av saksforberedende dommer. Avgjørelsen skal likevel treffes av tre dommere når den gjelder avvisning eller frifinnelse, eller når retten skal beslutte tiltak for å sikre hemmelighold av et vitnes identitet. Det samme gjelder når lagmannsretten avgjør en anke over dom uten ankeforhandling. Se lovutkastet § 5-6 fjerde ledd.

Etter utvalgets lovutkast vil alle beslutninger under saksforberedelsen i prinsippet kunne treffes etter skriftlig behandling, se § 34-7 første og tredje ledd og § 34-13, jf. § 31-1 første ledd. Sistnevnte paragraf fastsetter at «[r]ettsmøte avholdes når det er angitt i loven, eller retten beslutter det». Det vil være opp til retten å vurdere om muntlig behandling er nødvendig for å opplyse saken, se utredningen punkt 18.1.6 side 416:

«Utkastet bygger på at alle beslutninger under saksforberedelsen skal kunne treffes etter skriftlig behandling, så lenge det gir et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, og retten til og behovet for kontradiksjon ivaretas. I mange tilfeller vil de spørsmål retten skal ta stilling til, kunne bli vel så godt opplyst ved skriftlig som ved muntlig behandling. Det bør overlates rettens skjønn å avgjøre om det er hensiktsmessig med muntlig forhandling, ut fra hensynene til forsvarlig saksbehandling.​ Dette bør også gjelde for spørsmål om avvisning og frifinnelse etter utkastet § 34-13. Avgjørelsen kan være så opplagt at det vil være unødvendig anstaltmakeri å gjennomføre muntlige forhandlinger.»

I spesialmerknadene til lovutkastet § 31-1 første ledd på side 638 skriver utvalget følgende:

«Når muntlig behandling ikke er obligatorisk, skal valg av behandlingsform bero på hva som er hensiktsmessig og forsvarlig i det enkelte tilfellet. Avgjørelsens betydning for partene og deres syn på behandlingsmåten skal tas i betraktning.»

Etter lovutkastet § 34-7 tredje ledd, som er utformet etter modell av tvisteloven § 9-6 tredje ledd, er utgangspunktet at avgjørelser om saksbehandlingen og bevisføringen skal treffes så tidlig som mulig, se utredningen side 645. Forslaget til lovbestemmelse lyder:

«Avgjørelser om saksbehandlingen, herunder om bevisføringen, skal treffes så tidlig som mulig. Avgjørelsen kan likevel utsettes til hovedforhandlingen når det er nødvendig for å sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, eller når særlige forhold ellers tilsier det.»

Utvalget har også foreslått en generell regel om omgjøring av saksstyrende avgjørelser etter modell av tvisteloven § 19-10, se lovutkastet § 32-16. Paragrafen viderefører gjeldende rett, se spesialmerknader på side 642–643 i utredningen. Første ledd annet punktum og annet ledd viderefører regelen i straffeprosessloven § 272 sjette ledd.

7.6.3 Høringsinstansenes syn

Borgarting lagmannsrett støtter utvalgets forslag og uttaler:

«Lagmannsretten er enig med utvalget i at i mange tilfeller kan de spørsmål retten skal ta stilling til, bli vel så godt opplyst ved skriftlig behandling. Det vil ved avgjørelsen av prosessuelle spørsmål sjelden være behov for umiddelbar bevisførsel, og partenes anførsler og argumentasjon kan det redegjøres fullgodt for skriftlig.

Lagmannsretten bemerker at også praktiske og ressursmessige hensyn tilsier at de nevnte avgjørelsene under saksforberedelsen kan treffes etter skriftlig behandling. Dersom det må avholdes rettsmøte for avgjørelse av disse spørsmålene, kan det være vanskelig å få berammet et slikt rettsmøte i tide av hensyn til både dommerens og partenes øvrige gjøremål.

Lagmannsretten slutter seg for øvrig til utvalgets forslag om at avvisning og frifinnelse etter utkastet § 34-13 kan avgjøres etter skriftlig behandling dersom retten finner at det gir et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.

Etter utkastet § 5-6 fjerde ledd treffes avgjørelser under saksforberedelsen av saksforberedende dommer alene. Det er gjort unntak for avgjørelser etter utkastet §§ 10-10, 34-13 og 39-2 andre ledd som treffes av tre dommere. Lagmannsretten er enig med utvalget i at prosessuelle spørsmål under saksforberedelsen skal treffes av saksforberedende dommer alene. Dette vil forenkle og effektivisere saksforberedelsen i betydelig grad sammenliknet med ordningen etter straffeprosessloven § 274, som er en upraktisk bestemmelse.»

Dommerforeningen mener at det er viktig for lagmannsrettene at lovutkastet legger opp til at forberedende dommer kan ta de aller fleste avgjørelser under saksforberedelsen alene, herunder treffe avgjørelser om bevisføringen.

Økokrim mener en skjønnsmessig adgang for retten til å avgjøre om et spørsmål skal undergis skriftlig eller muntlig behandling, gir det beste grunnlaget for effektiv håndtering av store og komplekse straffesaker.

Ørnulf Øyen mener det bør klargjøres i lovutkastet § 32-16 at retten ikke har en allmenn plikt til å realitetsbehandle en begjæring om omgjøring:

«Rettens omgjøringskompetanse kan friste en part som ikke har fått medhold i en begjæring til å forsøke seg på «omkamp». Så lenge en omgjøringsbegjæring bygger på nye bevis eller argumenter av vekt, er dette ikke et problem. En svakt fundert omgjøringsbegjæring kan derimot skape unødig merarbeid for retten hvis begjæringen må undergis en relativt grundig realitetsbehandling. Det bør derfor vurderes om ikke lovutkastet § 32-16 (1) bør suppleres med et nytt tredje punktum som svarer til tvisteloven § 19-10 (4) annet punktum, for å klargjøre at retten ikke har en allmenn plikt til å realitetsbehandle omgjøringsbegjæringer.»

7.6.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår i likhet med utvalget at alle avgjørelser under saksforberedelsen i prinsippet skal kunne treffes etter skriftlig behandling, og kan i hovedsak tiltre utvalgets betraktninger på side 416–417 i utredningen.

Fleksible regler for valg av behandlingsform vil, slik departementet ser det, legge til rette for en mer effektiv straffesaksavvikling. Som Borgarting lagmannsrett fremhever i sitt høringssvar, kan det være vanskelig å finne et tidspunkt for saksforberedende rettsmøte som passer for både retten og partene. Spørsmål som etter gjeldende rett krever muntlige forhandlinger, vil dermed ofte bli utsatt og behandlet som ledd i hoved- eller ankeforhandlingen, noe som går på bekostning av en konsentrasjon om de materielle tvistepunktene i saken.

Etter lovforslaget skal valget av behandlingsform bero på en konkret vurdering. Retten må vurdere om spørsmålet på betryggende måte kan behandles skriftlig, eller om hensynet til forsvarlig og rettferdig behandling tilsier at det avholdes muntlige forhandlinger. Dette er samme ordning som etter tvisteloven § 9-6 fjerde ledd. Se forslaget til endring av straffeprosessloven § 273 med spesialmerknader. Hvis retten beslutter muntlig forhandling, må den også vurdere konkret om forhandlingen skal foregå i form av et ordinær rettsmøte eller et fjernmøte, se forslaget til § 274 første ledd og punkt 7.5.4 foran.

Etter departementets syn vil mange av de spørsmål retten skal ta stilling til under saksforberedelsen, være godt egnet for skriftlig behandling. Normalt vil det ikke være behov for umiddelbar bevisføring, og avgjørelsen vil kunne bli fullgodt opplyst ved at partene inngir skriftlige redegjørelser. At den aktuelle avgjørelsen har stor betydning for tiltalte, betyr ikke alltid at det må avholdes muntlige forhandlinger, jf. Rt. 2012 side 642, hvor Høyesterett i avsnitt 21 bemerket at «et avvisningskrav bygget på synspunkter om dobbeltstraff er et rent rettslig spørsmål som – selv om det er av stor viktighet – kan være godt egnet for skriftlig behandling». Også Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020 side 1129 gir uttrykk for at avvisningsspørsmål i straffeprosessen ofte vil egne seg godt for skriftlig behandling.

Departementet foreslår videre at de aller fleste avgjørelser under saksforberedelsen i lagmannsretten skal kunne treffes av rettens leder eller saksforberedende dommer i medhold av regelen i § 54. Regelen i nåværende § 274 første ledd foreslås opphevet. I likhet med utvalget mener departementet at det bør gjøres unntak for spørsmål om å avvise saken, samt spørsmål om å frifinne tiltalte fordi det påtalte forhold ikke er straffbart eller straffansvaret er falt bort. Det samme gjelder avgjørelse av om et vitne skal forklare seg anonymt, se § 130 a femte ledd. Etter departementets vurdering bør de nevnte avgjørelsene tas av tre fagdommere i lagmannsretten dersom de treffes under saksforberedelsen. Se forslaget til endring av § 272 med spesialmerknader.

Departementet mener også at det er grunn til å gi nærmere regler om når retten skal treffe saksbehandlingsavgjørelser. Se til sammenligning tvisteloven § 9-6 tredje ledd. Etter departementets vurdering bør avgjørelser om saksbehandlingen treffes så tidlig som mulig under saksforberedelsen. Det vil skape rask avklaring om spørsmål partene har behov for å innrette seg etter, se NOU 2001: 32 B Rett på sak side 751. At prosessuelle spørsmål avgjøres tidlig under saksforberedelsen, betyr også at hovedforhandlingen kan konsentreres om forhold av betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet eller straffespørsmålet. På samme måte som i sivile saker skal det likevel være rom for å utsette avgjørelsen til hovedforhandlingen når grunnlaget for å vurdere spørsmålet er for dårlig eller andre forhold tilsier det. Se forslaget til endring av straffeprosessloven § 273 første ledd med spesialmerknader.

Til slutt foreslår departementet at reglene om omgjøring av saksstyrende avgjørelser, som i dag er plassert i § 272 sjette ledd, gis en enklere og mer generell utforming. Det bør fremgå av loven at retten bare skal behandle en omgjæringsbegjæring «hvis den finner grunn til det». Bakgrunnen for forslaget er at svakt begrunnede omgjæringsbegjæringer kan skape unødig merarbeid for retten. At retten ikke har en allmenn plikt til å realitetsbehandle slike begjæringer, er samme ordning som etter tvisteloven § 19-10 tredje ledd. Med en sterkere vektlegging av aktiv dommerstyring vil behovet være større enn tidligere for en regel som kan forhindre tidkrevende «omkamper» om saksstyrende avgjørelser.

7.7 Skriftlig redegjørelse

7.7.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 262 tredje ledd kan retten «[i] særlige tilfeller hvor retten ut fra sakens art finner det hensiktsmessig» pålegge påtalemyndigheten å utarbeide en skriftlig redegjørelse for saken innen en nærmere fastsatt frist. Redegjørelsen skal sendes i kopi til tiltalte og forsvareren med frist for merknader.

Bestemmelsen ble i sin tid tilføyd etter forslag fra Økokrim, som mente det kunne være behov for en redegjørelse fra aktoratet i store økonomiske straffesaker forut for hovedforhandlingen, jf. Ot.prp. nr. 53 (1990–91) punkt 4.4 side 15. Formålet er blant annet å gjøre dommeren bedre kjent med saken på forhånd og sette retten i bedre stand til å lede hovedforhandlingen på en effektiv måte. En skriftlig redegjørelse kan også komme til nytte ved forberedelsen av forsvaret.

Departementet vurderte om skriftlig redegjørelse bør forbeholdes enkelte typer saker, for eksempel store økonomiske saker, men kom til at retten bør ha et «relativt fritt skjønn», jf. Ot.prp. nr. 53 (1990–91) punkt 4.4 side 16. En begrensning ligger imidlertid i vilkåret om at redegjørelse bare kan kreves «i særlige tilfeller hvor retten ut fra sakens art finner det hensiktsmessig». Dette er ment å understreke at ordningen bare skal brukes hvor sakens omfang og kompleksitet gjør det nødvendig. Redegjørelse skal ikke kreves i «ordinære og relativt oversiktlige saker», fordi dette kan medføre uønsket merbelastning for påtalemyndigheten, jf. Ot.prp. nr. 53 (1990–91) punkt 4.4 side 16.

Ordningen med skriftlig redegjørelse har i praksis være lite brukt. I rapporten Bedre og mer effektiv straffesaksbehandling i domstolene (se punkt 5.2), som gir retningslinjer for omfattende straffesaker, blir pålegg om skriftlig redegjørelse beskrevet som et mer formålstjenlig styringsverktøy enn at retten låner sakens dokumenter (side 29):

«Hvis retten har behov for nærmere informasjon om saken for sin saksforberedelse eller for å avgjøre prosessuelle spørsmål under saksforberedelsen, er normalt alternativet med redegjørelse etter strpl. § 262 tredje ledd å foretrekke. Dette ivaretar også hensynet til kontradiksjon, ettersom retten skal sende redegjørelsen til forsvareren med frist for eventuelle bemerkninger. Redegjørelse er derfor en prosessuelt mer betryggende fremgangsmåte enn at dommeren skal studere saksdokumentene uformidlet på egen hånd.»

I rapporten gis det uttrykk for at Straffeprosessutvalgets betraktninger om hva redegjørelsen normalt bør inneholde, bør være retningsgivende også for redegjørelser som inngis etter gjeldende lov, jf. rapporten side 25 og punkt 7.7.2 nedenfor. Fra retningslinjene for behandlingen av saker i tingrettene hitsettes (side 36):

«Redegjørelsen bør få frem de springende punkter i saken. Aktor bør fremheve de bevistemaene som vil bli søkt bevist, slik at forsvarer eventuelt får oppfordring til å si fra hvis et tema/underpunkt er uomtvistet og ikke krever detaljert bevisførsel. Aktor bør også tydeliggjøre eventuelle juridiske spørsmål som byr på tvil.»

7.7.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Utvalget antar at ordningen med skriftlig redegjørelse bør benyttes oftere enn etter dagens praksis, og har foreslått en regel om at retten kan kreve skriftlig redegjørelse fra påtalemyndigheten uten at det – som i dag – må foreligge «særlige tilfeller», se NOU 2016: 24 punkt 18.1.7 side 417 og utvalgets lovutkast § 34-10, med spesialmerknader på side 645. Utvalget viser til at ordningen benyttes relativt sjelden i praksis, og at det kan være behov for å få klargjort hvordan påtalemyndigheten ser på saken også i saker av mindre omfang enn der det i dag er vanlig å be om redegjørelse.

Formålet med en skriftlig redegjørelse er ifølge utvalget at den skal tjene som verktøy for videre saksforberedelse og saksstyring. For å sikre dette har utvalget foreslått en regel om at retten bør sette rammer for fremstillingens form og omfang. Utvalget antar i alminnelighet at redegjørelsen bør begrenses til en oversikt over sentrale punkter som er omtvistet, anførsler og bevis, eventuelt at fremstillingen begrenses til bestemte spørsmål. Utvalget understreker at redegjørelsen ikke må svulme for mye opp for at den skal tjene sitt formål.

7.7.3 Høringsinstansenes syn

Det har vært delte oppfatninger blant høringsinstansene om utvalgets forslag til bestemmelse om rettens adgang til å pålegge påtalemyndigheten å utarbeide skriftlig redegjørelse.

Riksadvokaten er enig med utvalget i at ordningen med skriftlig redegjørelse bør brukes i større grad enn i dag, og deler utvalgets antagelser om det praktiske behovet for slike redegjørelser også i mindre saker.

Advokatforeningen, Borgarting lagmannsrett, Politidirektoratet og Økokrim er også positive til forslaget, og mener gjennomgående at en skriftlig redegjørelse kan være et nyttig verktøy for retten. Dette gjelder særlig i store og kompliserte saker. Borgarting lagmannsrett uttaler blant annet:

«Borgarting lagmannsrett er enig i at en skriftlig redegjørelse fra påtalemyndigheten vil kunne være nyttig for å få oversikt over saken og de faktiske og rettslige problemstillinger den reiser. Redegjørelsen vil kunne være et godt verktøy for videre saksforberedelse og saksstyring, og det er i den forbindelse viktig at retten setter rammer for fremstillingens form og omfang.

Det er en tilsvarende bestemmelse i tvisteloven § 9-9 tredje ledd, men denne er foreløpig lite brukt. På denne bakgrunn – og basert på erfaringene med straffeprosessloven § 262 tredje ledd – er det usikkert hvor ofte retten vil benytte muligheten til å be om en skriftlig redegjørelse fra påtalemyndigheten. Men uansett er Borgarting lagmannsrett av den oppfatningen at loven bør gi retten hjemmel for å pålegge påtalemyndigheten å utarbeide en skriftlig redegjørelse, slik at pålegg kan gis i de tilfellene hvor retten finner det hensiktsmessig.»

Økokrim er enig med Borgarting lagmannsrett i at retten bør sette rammer for fremstillingens form og omfang.

Det nasjonale statsadvokatembetet, Kripos, Kristiansand tingrett og Oslo statsadvokatembeter er skeptiske til forslaget. Kripos er enig i at rettens adgang til å pålegge skriftlig redegjørelse bør videreføres, men er usikker på om adgangen bør utvides i så stor grad som utvalget synes å forutsette. Det nasjonale statsadvokatembetet og Oslo statsadvokatembeter er enig i dette og mener at skriftlig redegjørelse fremdeles bør være forbeholdt «særlige tilfeller».

Det nasjonale statsadvokatembetet, Hordaland statsadvokatembeter og Oslo statsadvokatembeter fremholder at påtalemyndigheten selv bør kunne bestemme redegjørelsens form og omfang. Om dette uttaler Oslo statsadvokatembeter:

«I lovutkastet foreslås det at redegjørelsens ‘form og omfang bestemmes av retten’. Etter vår mening har domstolen ikke forutsetninger for å kunne bestemme verken form eller omfang. Både form og omfang må bli bestemt av den tjenesteperson i påtalemyndigheten som skal skrive redegjørelsen. Oslo statsadvokatembeter mener derfor at siste setning i bestemmelsens første ledd må utgå.»

Kristiansand tingrett er generelt skeptisk til flere av utvalgets forslag til virkemidler for saksstyring under saksforberedelsen, også bestemmelsen om skriftlig redegjørelse. Det vises til at tiltakene egner seg for store og kompliserte saker, men at de vil medføre økt ressursbruk i mindre saker. Øst politidistrikt peker også på at skriftlige redegjørelser kan innebære omfattende arbeid for påtalemyndigheten.

7.7.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at det kan være grunn til å senke terskelen for å kreve skriftlig redegjørelse noe, slik at ordningen benyttes oftere enn det som er praksis i dag. Det foreslås på denne bakgrunn å fjerne vilkåret i straffeprosessloven § 262 tredje ledd om at retten bare kan kreve skriftlig redegjørelse «i særlige tilfeller når den ut fra sakens art finner det hensiktsmessig». I stedet skal skriftlig redegjørelse kunne kreves «når retten finner behov for det».

Formålet med endringen er å legge til rette for at ordningen kan anvendes i saker av noe mindre omfang enn det som er vanlig i dag, men en betydelig utvidelse av anvendelsesområdet er ikke tilsiktet. Det bør bare gis pålegg om skriftlig redegjørelse når det er et reelt behov for å avklare hva som er sakens springende punkter, noe som først og fremst vil være tilfellet i omfattende og kompliserte straffesaker. Ordningen bør ikke benyttes hvis prosessøkonomiske hensyn taler mot det. Departementet kan i denne sammenheng slutte seg til retningslinjene i rapporten Bedre og mer effektiv straffesaksbehandling i domstolene, hvor det på side 36 er fremhevet følgende:

«Å utarbeide redegjørelse er arbeidskrevende for påtalemyndigheten. Retten bør derfor bare be om redegjørelse i de sakene der den etter en konkret vurdering finner at det er et reelt behov for slik klargjøring, for eksempel i saker der det er underliggende sivilrettslige problemstillinger. Retten bør ikke rutinemessig be om redegjørelse fordi det er «kjekt å ha» i større saker. En godt tematisert bevisoppgave vil for øvrig redusere behovet for redegjørelse.»

Siden det sentrale formålet med redegjørelsen er at den skal tjene som verktøy for videre saksforberedelse og saksstyring, bør retten ved behov kunne sette rammer for redegjørelsens form og omfang i pålegget, sml. tvisteloven § 9-9 tredje ledd tredje punktum. Det anses imidlertid ikke nødvendig at dette fremgår av ordlyden. Normalt bør redegjørelsen begrenses til en oversikt over sentrale spørsmål som er omtvistet, anførsler og bevis. Departementet er enig med utvalget i at en for omfattende redegjørelse lett kan bli utjenlig som verktøy, jf. utredningen punkt 18.1.7 side 417.

Et pålegg om skriftlig redegjørelse bør også kunne begrenses til å gjelde bestemte spørsmål. Selv om retten nok kan bestemme dette allerede etter gjeldende rett, er det hensiktsmessig at dette fremgår direkte av loven. Retten vil for eksempel kunne be om en mer utførlig angivelse av det sivile kravet når det reiser kompliserte rettslige eller faktiske spørsmål.

For å ivareta hensynet til kontradiksjon må retten sende redegjørelsen til forsvareren og bistandsadvokaten, med frist for eventuelle merknader.

7.8 Sluttinnlegg

7.8.1 Gjeldende rett

Saksforberedelsen i sivile saker avsluttes normalt to uker før hovedforhandlingen. Retten skal som regel kreve at partene innen avsluttet saksforberedelse inngir et sluttinnlegg, jf. tvisteloven § 9-10. Sluttinnlegget skal kort angi partens påstander, påstandsgrunnlag, de rettsregler som påberopes og de bevis parten vil føre. Det skal også inneholde et forslag til tidsplan.

Formålet med sluttinnlegg er at parten skal tenke gjennom det som måtte gjenstå av saksforberedelsen på et tidligere tidspunkt enn rett før hovedforhandlingen. Det har også som formål å avklare for motparten og retten hva parten bygger saken på, se Schei m.fl.: Tvisteloven kommentarutgave bind I (2. utgave, Oslo 2013) side 324. Etter at fristen for avsluttet saksforberedelse har gått ut, står ikke partene lenger fritt til å endre krav, påstander og påstandsgrunnlag eller å tilby nye bevis, jf. tvisteloven § 9-16. Som et utgangspunkt setter dermed sluttinnleggene rammene for partenes saksopplegg.

Straffeprosessloven inneholder ikke noen bestemmelse om sluttinnlegg med preklusive virkninger etter mønster av tvisteloven § 9-10. På grunn av de særlige hensynene i straffeprosessen er det under saksforberedelsen lite rom for bruk av preklusive frister og bindende forhåndsavklaringer, se punkt 5.5.

Etter gjeldende lov kan retten heller ikke pålegge partene å inngi oversiktspregede fremstillinger mot slutten av saksforberedelsen, slik som etter Straffeprosessutvalgets lovutkast § 34-12, se nedenfor i punkt 7.8.2. Det er imidlertid ingenting i veien for at retten kan oppfordre partene til å inngi slike skriv. I rapporten Bedre og mer effektiv straffesaksbehandling i domstolene er Straffeprosessutvalgets forslag ansett som et virkemiddel som kan tas i bruk uten lovendring, jf. rapporten side 23:

«Selv om straffeprosessloven ikke inneholder noen bestemmelse om sluttinnlegg og retten derfor ikke kan pålegge partene å inngi slike, har retten adgang til å oppfordre partene til å sende sluttinnlegg. Etter arbeidsgruppens syn bør retten rutinemessig vurdere å gjøre dette i alle store saker. Som Straffeprosessutvalget peker på, kan sluttinnlegg også være et naturlig siste element under saksforberedelsen i en del mindre saker.»

7.8.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Etter modell av tvisteloven foreslår utvalget at retten skal ha adgang til å pålegge partene å inngi sluttinnlegg i straffesaker, se lovutkastet § 34-12 og NOU 2016: 24 punkt 18.1.9 side 417-418:

«For straffeprosessen er det ikke rom for å la saksforberedelsen ende i en tilsvarende formalisert avslutning med preklusiv virkning for partenes adgang til å fremsette nye anførsler og bevis mv. […] Men en adgang for retten til å pålegge partene å inngi sluttinnlegg vil i forlengelsen av de øvrige virkemidlene være et naturlig og nyttig verktøy for endelige avklaringer. Også sluttinnlegg vil formentlig være mest aktuelt i større saker, men det må antas at det også i enkelte mindre saker kan være praktisk å benytte dette, for eksempel som eneste saksforberedende skritt utover påtalemyndighetens oversendelse etter utkastet § 34-1 og forsvarers tilsvar etter utkastet § 34-4.»

Etter lovutkastet § 34-12 første ledd bør sluttinnlegget kort angi hvilke rettslige og faktiske spørsmål som anses omtvistet, de bevis parten vil føre og en fremdriftsplan for hovedforhandlingen. Retten skal forelegge sluttinnleggene for bistandsadvokaten, med frist for eventuelle merknader, jf. annet ledd. Etter tredje ledd kan retten oppfordre påtalemyndigheten, forsvareren og bistandsadvokaten til å utarbeide et felles utkast til fremdriftsplan.

7.8.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Det nasjonale statsadvokatembete, Hordaland statsadvokatembeter, Jussbuss, Oslo statsadvokatembeter, Rettspolitisk forening og Statsadvokatenes forening går imot forslaget. Disse høringsinstansene mener gjennomgående at forslaget vil være ressurskrevende, og at det er usikkert om det vil føre til noen effektivitetsgevinster.

Oslo statsadvokatembeter mener en ordning med sluttinnlegg ikke hører hjemme i straffeprosessen:

«Den foreslåtte ordningen med sluttinnlegg vil trolig øke omkostningene som går med til behandling av straffesaker, uten at vi er i stand til å se noen effektivitetsgevinster. Som påpekt i vår kommentar til utkastets § 34-7 fungerer påtalemyndighetens bevisoppgave i realiteten som en fremdriftsplan for store deler av hoved- eller ankeforhandlingen. En nærmere skriftutveksling om blant annet fremdriftsplanen vil innebære en økt byråkratisering av arbeidet med straffesaker som vi vil advare mot. Alle de forhold som Straffeprosessutvalget mener at kan behandles i disse sluttinnleggene, jf. opplistingen i lovutkastet, mener vi heller egner seg for avklaring i et saksforberedende møte, jf. utkastets § 34-9. Som påpekt foran, går straffeprosessutvalget for langt i å foreslå regler etter mønster av tvisteloven. Et viktig poeng, som også nevnes i utredningen, er det forhold at det i straffeprosessen ikke er mulig å la saksforberedelsen ende med sluttinnlegg som skal ha preklusiv virkning for partenes adgang til å fremsette nye anførsler og bevis. Ordningen med skriftlige sluttinnlegg hører etter vår mening ikke hjemme i straffeprosessen.»

Advokatforeningen, Jussbuss og Rettspolitisk forening peker på at forslaget kan føre til at det legges press på siktede og forsvareren til å avklare siktedes posisjon, og at dette kan være skadelig for siktedes forsvar.

Kripos, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Trøndelag statsadvokatembeter og Økokrim støtter forslaget. Disse høringsinstansene mener gjennomgående at en adgang til å pålegge partene å inngi sluttinnlegg kan være et nyttig virkemiddel i store og komplekse saker, særlig i forlengelsen av de øvrige foreslåtte virkemidlene.

Riksadvokaten støtter forslaget med følgende begrunnelse:

«Også dette forslaget er nytt i forhold til gjeldende lov. Tvistelovens ordning med sluttinnlegg som med preklusiv virkning setter rammene for partenes anførsler og bevisføring, er det ikke rom for i straffesaker. Flere høringsinstanser viser til dette som argument for at utvalgets forslag ikke bør følges opp. Riksadvokaten er ikke uenig i at en regel om sluttinnlegg med samme innhold som tvisteloven § 9-10 ikke passer inn i straffeprosessen, men det er ikke en tilsvarende bestemmelse utvalget har foreslått. Etter utkastet § 34-12 skal det i sluttinnlegget kun angis hvilke rettslige og faktiske spørsmål som anses omtvistet, de bevis som vil bli ført, og en fremdriftsplan.

Disse forskjeller medfører at det ikke er lett å forutsi i hvilken grad en oppnår effektivitetsgevinst ved å ta i bruk sluttinnlegg i straffesaker. I motsetning til sivile saker er det i straffesaker sjelden utveksling av prosesskriv under saksforberedelsen, og det er ikke samme behovet som i sivile saker for et partsinnlegg som avslutter saksforberedelsen. Normalt vil det ikke være behov for et sluttinnlegg i tillegg til de avklaringer som er kommet gjennom påtalemyndighetens oversendelse til retten og forsvarers tilsvar. Å kreve sluttinnlegg i straffesaker vil dessuten medføre en større arbeidsbelastning både for politiadvokaten/statsadvokaten, forsvarer og bistandsadvokat ved at man må begynne å forberede saken på et tidligere tidspunkt enn man ellers ville ha gjort.

Riksadvokaten slutter seg likevel til utvalgets forslag. Også her er det for vår del avgjørende at det er behov for en effektivisering i forhold til i dag, og man bør være åpen for å prøve ut nye virkemidler. Særlig i større saker, hvor det gjerne også har vært saksforberedende møte og noe prosessutveksling underveis ikke helt ulikt som i sivile saker, kan det etter omstendighetene være hensiktsmessig både for partenes forberedelse til hovedforhandling og for rettens saksstyring at det gis et avsluttende innlegg under saksforberedelsen i tråd med utvalgets utkast. Har det derimot ikke vært noe saksforberedelse etter forsvarers tilsvar, vil det formentlig bare unntaksvis være aktuelt med sluttinnlegg.»

7.8.4 Departementets vurdering

Departementet går som utvalget inn for å gi retten adgang til å pålegge partene å inngi sluttinnlegg. Det antas at sluttinnlegg kan være et nyttig virkemiddel i enkelte store og kompliserte saker, særlig der det har skjedd en utvikling siden påtalemyndighetens oversendelse og forsvarers tilsvar. I slike saker vil verktøyet kunne gi en god oversikt over sakens tvistepunkter og partenes anførsler og derved være nyttig for administrators prosessledelse. Dette kan medføre tidsbesparelser og bidra til at hovedforhandlingen gjennomføres mer konsentrert.

I mindre og oversiktlige saker vil sluttinnlegg sjelden tilføre saken noe av verdi utover det som har kommet frem gjennom påtalemyndighetens oversendelse til retten og forsvarers tilsvar. Det kan imidlertid ikke utelukkes at sluttinnlegg kan være et hensiktsmessig verktøy i enkelte spesielle saker av mindre omfang. Også i de mellomstore sakene bør det bare unntaksvis gis pålegg om sluttinnlegg.

Etter departementets oppfatning tilsier behovet for fleksibilitet at retten bør kunne benytte virkemiddelet etter en konkret hensiktsmessighetsvurdering. På samme måte som i den foreslåtte lovbestemmelsen om skriftlig redegjørelse foreslås det derfor at sluttinnlegg kan kreves «når retten finner behov for det».

Sluttinnlegg bør normalt inneholde en oversikt over hvilke rettslige og faktiske spørsmål som er omtvistet, de bevis parten vil føre og en fremdriftsplan. Fremstillingen skal være kortfattet og konsentrert. Det er ikke noe i veien for at retten gir nærmere føringer om fremstillingens form og innhold.

Enkelte høringsinstanser mener at et pålegg om sluttinnlegg kan legge press på siktede og forsvareren til å avklare siktedes posisjon, noe som i enkelte saker kan være skadelig for siktedes forsvar. Til dette bemerker departementet at lovforslaget ikke medfører noen plikt til å gi bestemte opplysninger. Forsvareren må selv vurdere hvilke opplysninger som kan gis innenfor rammen av forsvareroppdraget. I punkt 7.3.4 har departementet vurdert det samme spørsmålet med hensyn til forsvarers tilsvar.

Som fremhevet av utvalget vil ikke sluttinnlegg i straffesaker ha nøyaktig samme innhold og funksjon som i sivilprosessen. Departementet har likevel blitt stående ved at uttrykket «sluttinnlegg», som er innarbeidet og gir umiddelbare assosiasjoner til hva man er ute etter, også bør brukes i straffeprosessloven.

Departementet er videre enig med utvalget i at det bør fremgå av loven at retten kan oppfordre forsvareren, påtalemyndigheten og bistandsadvokaten til å utarbeide et felles utkast til fremdriftsplan, se utvalgets lovutkast § 34-12 tredje ledd. Dette innebærer ingen endring av gjeldende rett; også i dag kan retten gi en slik oppfordring. Utarbeidelse av en felles fremdriftsplan som angir hvor mye tid som skal settes av til innledningsforedrag, forklaringer, dokumentasjon og prosedyrer, kan være nyttig for partene og retten særlig i store saker, se punkt 7.2.4.2. Behovet må vurderes konkret i den enkelte sak. Retten kan oppfordre partene til å utarbeide fremdriftsplan uavhengig av om det er gitt pålegg om sluttinnlegg. Se forslaget til ny § 271 a fjerde ledd.