16 Endringer i bistandsadvokatordningen

16.1 Bakgrunn

Bistandsadvokatordningen har blitt endret og utvidet en rekke ganger. Ved lovreformen i 2008 ble ordningen betydelig styrket ved at retten til bistandsadvokat ble utvidet til flere sakstyper, bistandsadvokatens oppgaver ble flere og oppgavene ble tydeliggjort, jf. NOU 2006: 10 Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter og Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (styrket stilling for fornærmede og etterlatte). Utgiftene til bistandsadvokat har blitt betydelig høyere enn opprinnelig anslått, og utgiftene har økt de siste årene. Som en del av en større analyse av statens utgifter til fri rettshjelp og særskilte straffesaksutgifter, beregnet Menon Economics at statens utgifter til bistandsadvokat vokste med 165 prosent i perioden 2008 til 2014, justert for salærvekst og befolkningsvekst, jf. Menon-publikasjon nr. 10/2016. I 2019 var utgiftene til bistandsadvokatordningen nærmere 200 millioner kroner.

De senere år har det kommet flere utredninger og rapporter hvor behovet for endringer i bistandsadvokatordningen har blitt fremhevet, blant annet på bakgrunn av utviklingen i kostnadene ved ordningen. I september 2012 ble Bistandsadvokatprosjektet startet opp i Oslo tingrett, hvor et av formålene var å vurdere behovet for lovendringer på området og komme med konkrete forslag til lovendringer. Prosjektgruppen avga sin rapport 6. januar 2014. Videre nedsatte Advokatforeningen i januar 2017 et utvalg som fikk i oppdrag å foreta en kritisk gjennomgang av dagens rettshjelpsordning, herunder ordningen med bruk av bistandsadvokat. I tillegg har Oxford Research og Menon Economics på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet evaluert bistandsadvokatordningen og kommet med en rekke reformforslag og anbefalinger, jf. Menon-publikasjon nr. 5/2019. Konklusjonene og anbefalingene i de nevnte rapportene sammenfaller i stor grad med Straffeprosessutvalgets forslag i NOU 2016: 24 kapittel 10, og vil bli omtalt der det er relevant.

16.2 Begrenset oppnevning av bistandsadvokat

16.2.1 Gjeldende rett

Bistandsadvokatens oppgaver er generelt angitt i straffeprosessloven § 107 c første ledd. Hovedoppgaven er å «vareta fornærmedes og etterlattes interesser i forbindelse med etterforsking og hovedforhandling i saken». Bistandsadvokaten skal også gi «slik annen hjelp og støtte som er naturlig og rimelig i forbindelse med saken». For øvrig er bistandsadvokatens oppgaver nærmere regulert i enkeltbestemmelser i loven. Blant annet følger det av § 107 c annet ledd at bistandsadvokaten skal varsles om og har rett til å være til stede i alle rettsmøter og ved politiets avhør av fornærmede under etterforskingen.

Straffeprosessloven inneholder ingen uttrykkelig bestemmelse om at retten kan avgrense bistandsadvokatens oppdrag ut fra behovet til den enkelte fornærmede eller etterlatte, for eksempel ved at oppnevningen bare gis for en bestemt del av saken. Ordlyden i straffeprosessloven § 107 c første ledd er imidlertid så vidt formulert at den kan åpne for en slik avgrensning av oppdraget. I praksis begrenses uansett bistandsadvokatens oppdrag av rettens etterfølgende kontroll av salæroppgaven. Salærforskriften § 7 fastsetter at bistandsadvokatens salær skal settes ned dersom det er benyttet lengre tid enn det som er «rimelig og nødvendig».

I Borgarting lagmannsretts avgjørelse 8. oktober 2015 (LB-2015-147251) ble det lagt til grunn at straffeprosessloven ikke gir hjemmel for en forhåndsbegrensning av arbeidet til bistandsadvokater i saker hvor fornærmede har ubetinget rett til advokat. Oslo tingrett hadde ved oppnevning av bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav a besluttet en avgrensning av oppnevningen til 15 timers bistand, med mulighet for å søke om utvidelse av timetallet. Om dette uttalte lagmannsretten:

«Etter lagmannsrettens syn gir ikke loven hjemmel for en slik begrensning. På samme måte som når mistenkte har et ubetinget krav på forsvarer, kan det ikke foretas noen forhåndsbegrensning i arbeidet til bistandsadvokater som er oppnevnt i medhold av straffeprosessloven § 107 a første ledd. En annen sak er at dersom bistandsadvokatens arbeid med saken viser seg å overskride det som er rimelig og nødvendig, har retten plikt til å sette ned salæret etter den fremgangsmåte det er gitt anvisning på i salærforskriften § 7. Men dette skjer etterskuddsvis, og etter at bistandsadvokaten er varslet og har fått anledning til å uttale seg.»

16.2.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Utvalget legger til grunn at gjeldende straffeprosesslov § 107 c første ledd åpner for at retten kan skjære til bistandsadvokatoppdraget ut fra behovet til den enkelte fornærmede eller etterlatte, jf. utredningen punkt 10.3.6 på side 229. Etter utvalgets syn bør imidlertid retten i større grad enn i dag fastsette rammene for bistandsadvokatoppdraget på forhånd. I begrunnelsen viser utvalget til at behovet til den enkelte fornærmede og etterlatte varierer betraktelig fra sak til sak, og at det bør legges til rette for ressursbesparende tiltak som ikke svekker interessene til fornærmede og etterlatte. Utvalget antar at det kan være mer effektivt å sette rammene for bruken av bistandsadvokat på forhånd for å få en viss kontroll med det arbeidet som utføres, fremfor at retten må gripe inn i et pågående arbeid eller beskjære salærkravet i etterkant.

I lovutkastet har disse synspunktene kommet til uttrykk ved at § 4-11 tredje ledd generelt angir at «[o]ppdraget kan avgrenses». I tillegg legger lovutkastet § 4-5 annet ledd bokstav c opp til at bistandsadvokatens tilstedeværelse i retten kan begrenses, ved at bestemmelsen fastsetter at bistandsadvokaten «i nødvendig utstrekning» kan ta del i rettsmøter. Etter lovutkastet § 4-5 annet ledd bokstav b er også bistandsadvokatens rett til å være til stede ved åstedsbefaringer, rekonstruksjoner og lignende begrenset til det som er «nødvendig».

Straffeprosessutvalget uttaler uttrykkelig at en avgrensning av bistandsadvokatoppdraget ikke skal skje ved at retten setter et bestemt antall timer som senere kan utvides, jf. Borgarting lagmannsretts avgjørelse 8. oktober 2015. Utvalget mener imidlertid at det bør kunne fremgå av oppnevningen at bistand gis for en bestemt del av saken, for eksempel et bevisopptak.

I høringsnotat 27. august 2020 foreslo departementet å supplere Straffeprosessutvalgets forslag med en hjemmel for å avgrense bistandsadvokatens oppdrag til et bestemt antall timer, jf. høringsnotatet punkt 4.3 side 17–18. Departementet tar imidlertid ikke stilling til dette forslaget i proposisjonen her.

16.2.3 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene er positive til utvalgets forslag om å åpne for at retten i større grad kan fastsette rammene for bistandsadvokatoppdraget på forhånd. Dette gjelder Asker og Bærum tingrett, Domstoladministrasjonen, Hordaland statsadvokatembeter, Kripos, Oslo statsadvokatembeter, Oslo tingrett, Politidirektoratet og Riksadvokaten. Flere av disse høringsinstansene viser til at bistandsadvokatordningen har blitt svært ressurskrevende, og at det derfor er positivt med tiltak som kan bidra til å redusere kostnadene til bistandsadvokat uten å gå på bekostning av fornærmede og etterlattes interesser.

Asker og Bærum tingrett, Oslo tingrett og Riksadvokaten gir uttrykk for at en avgrensning av bistandsadvokatoppdraget kan være særlig praktisk i store straffesaker, typisk med flere tiltalte og fornærmede. Asker og Bærum tingrett viser til at det i langvarige saker ofte fremstår som unødvendig at bistandsadvokaten er til stede under hele bevisførselen. Riksadvokaten gir uttrykk for lignende synspunkter og trekker i den forbindelse særskilt frem saker om såkalte internettfasiliterte overgrep, hvor det ofte er svært mange fornærmede. Oslo tingrett uttaler:

«Vi ser også en økning i omfanget av store straffesaker med flere uker i retten hvor bare deler av saken gjelder fornærmede. Et eksempel er Lime-saken som pågikk fra 20.01.16 til 13.12.16. I saken var det oppnevnt 3 bistandsadvokater for 12 fornærmede. […] Tiltalen var svært omfattende og det var kun deler av saken som gjaldt de fornærmede. I slike tilfeller bør retten kunne begrense bistandsadvokatens oppnevning under hovedforhandling til å gjelde den delen av denne som angår fornærmede. Selvfølgelig på en måte som skaper en viss forutberegnelighet for advokatene og ikke medfører forsinkelser i saken.»

Oslo statsadvokatembeter uttaler at hjemmelen for å skjære til bistandsadvokatens oppdrag ikke er åpenbar i gjeldende straffeprosesslov, og at domstolene i praksis er svært tilbakeholdne med å legge begrensninger på bistandsadvokatenes arbeid. Erfaringen er at dette også gjelder bistandsadvokatens deltakelse i rettsmøter, som er svært kostbar for samfunnet. Det er derfor positivt at utvalget foreslår å tilføye ordene «i nødvendig utstrekning» når det gjelder bistandsadvokatens deltakelse i rettsmøter. Oslo statsadvokatembeter mener imidlertid at det bør klargjøres hvem som har kompetanse til å avgjøre hvilken tilstedeværelse som er nødvendig. Selv om bistandsadvokaten oppnevnes av retten, kan lovutkastet forstås slik at det er opp til bistandsadvokaten selv å vurdere behovet for tilstedeværelse i retten. Ordlyden bør derfor endres slik at det kommer tydeligere frem at denne kompetansen ligger hos retten.

Hordaland statsadvokatembeter og Oslo statsadvokatembeter mener det bør presiseres i forarbeidene at retten også kan treffe beslutning om bistandsadvokatens tilstedeværelse i løpet av hovedforhandlingen, selv om en slik avklaring aller helst bør skje under saksforberedelsen.

Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Krisesentersekretariatet og Oslo krisesenter går imot utvalgets forslag.

Advokatfirmaet Salomon Johansen AS mener for det første at forslaget åpner for betydelig usikkerhet om hvorvidt bistandsadvokaten skal være til stede ved avhør av fornærmede eller ikke, noe som innebærer en svekkelse av fornærmedes rettigheter sammenlignet med dagens ordning. Advokatfirmaet viser til at den ubetingede retten til å ha bistandsadvokat til stede under avhør er en sentral rettighet for fornærmede, som i mange saker bidrar til at fornærmede i det hele tatt velger å inngi anmeldelse. Videre uttales at forslaget skaper stor usikkerhet om når bistandsadvokaten skal gis anledning til å være til stede under hovedforhandling, og om hva som skal være bistandsadvokatens oppgaver i forbindelse med hovedforhandlingen. Advokatfirmaet peker på at forslaget i ytterste konsekvens kan føre til at færre advokater vil være villige til å påta seg bistandsadvokatoppdrag, fordi det ikke blir mulig å gjøre et forsvarlig arbeid for klienten.

Krisesentersekretariatet viser i stor grad til høringsuttalelsen fra Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, som sekretariatet gir sin fulle støtte til.

Oslo krisesenter uttaler at det vil medføre en stor usikkerhet for deres brukere ikke å vite hva slags hjelp de kan forvente seg av bistandsadvokaten under en eventuell rettsprosess. Oslo krisesenter mener at denne usikkerheten kan føre til at mange voldsutsatte ikke våger å gå til anmeldelse:

«For å være i stand til å gå til dette skrittet og å kunne stå i en rettsprosess, som ofte strekker seg over lengre tid, er de totalt avhengige av at de vet at de har en bistandsadvokat de kan støtte seg til i alle fasene av prosessen. Det er helt avgjørende for om de i de hele tatt våger å gå til en anmeldelse at de er sikre på at bistandsadvokaten kan være med under politi avhør og rettsmøter. For en person som har vært utsatt for vold i en nær relasjon vil det innebære en enorm påkjenning å sitte alene i retten uten advokat.»

16.2.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår i likhet med utvalget å innføre en uttrykkelig hjemmel for at retten kan avgrense bistandsadvokatens oppdrag, jf. lovforslaget § 107 b nytt femte ledd.

Som det har fremgått av punkt 16.1, har bistandsadvokatordningen blitt svært ressurskrevende, og utgiftene til ordningen har økt de siste årene. Det er derfor gode grunner til å ta i bruk virkemidler som kan bidra til å gjøre ordningen mer målrettet og effektiv. Sakene med bistandsadvokat varierer betraktelig i karakter, omfang og varighet. I tillegg er det stor variasjon i hva slags bistand de fornærmede eller etterlatte har behov for. En hjemmel for å avgrense oppdraget vil legge til rette for at oppdraget i størst mulig grad kan tilpasses den konkrete saken og den enkelte fornærmedes eller etterlattes behov. Så lenge behovet for bistand er styrende for vurderingen av om oppdraget skal avgrenses og eventuelt i hvilken utstrekning, kan ikke departementet se at en slik ordning vil gå på bekostning av fornærmedes og etterlattes interesser.

Departementet nevner at Bistandsadvokatprosjektet i Oslo tingrett tidligere har tatt til orde for at det bør være adgang til mer begrensede oppnevninger. Det samme har Advokatforeningen og Oxford Research i sine rapporter om bistandsadvokatordningen.

Forslaget innebærer at retten kan oppnevne bistandsadvokat for bestemte deler av saken, for eksempel et bevisopptak eller et avhør under etterforskingen. I en del saker er det ikke nødvendig at bistandsadvokaten er til stede under hele hovedforhandlingen. Dette vil for eksempel kunne være tilfellet i langvarige straffesaker med et stort antall fornærmede eller etterlatte, slik flere av høringsinstansene har pekt på, eller i tilfeller der fornærmede selv ikke ønsker å følge forhandlingene. Forslaget åpner for at retten kan knytte oppnevningen til utvalgte deler av hovedforhandlingen. Etter forslaget har retten også mulighet til å knytte oppnevningen til bestemte gjøremål, for eksempel å tilrettelegge grunnlaget for et sivilt krav som skal fremmes under hovedforhandlingen. Hjemmelen foreslås ikke avgrenset til bestemte sakstyper. Den er videre ment å gjelde uavhengig av om fornærmede eller etterlatte har ubetinget rett til bistandsadvokat, eller om bistandsadvokat oppnevnes på skjønnsmessig grunnlag.

Som nevnt i punkt 16.2 tar ikke departementet i denne omgang stilling til om bistandsadvokatens oppdrag også bør kunne avgrenses til et bestemt antall timer. Forslaget i proposisjonen her åpner derfor ikke for en slik timebegrensning.

Enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for at det er uklart hvilken betydning utvalgets forslag får for bistandsadvokatens rett til å være til stede i avhør av fornærmede. Departementet har ikke forstått utvalgets forslag slik at det er ment å begrense bistandsadvokatens rett til å være til stede når fornærmede avhøres. En tilsvarende begrensning som er foreslått for rettsmøter, åstedsbefaringer, rekonstruksjoner og lignende – om at bistandsadvokatens har rett til å være til stede «i nødvendig utstrekning» – er ikke inntatt i bestemmelsen som regulerer bistandsadvokatens rett til tilstedeværelse i politiavhør av fornærmede, jf. utvalgets lovutkast § 4-5 annet ledd bokstav b. Departementet går heller ikke inn for en slik begrensning. Formålet med forslaget er å redusere bistandsadvokatens tidsbruk på de deler av straffesaken som ikke er relevant for fornærmedes rettsstilling. Deltakelse i avhør av fornærmede ligger derimot i kjernen av oppdraget som bistandsadvokat.

Etter forslaget er det retten som treffer beslutningen om å avgrense bistandsadvokatens oppdrag. Departementet finner imidlertid grunn til å understreke at beslutningen bør treffes etter dialog med bistandsadvokaten og påtalemyndigheten om behovet for bistand og tilstedeværelse. Når det gjelder bistandsadvokatens tilstedeværelse under hovedforhandling, bør dette søkes avklart under saksforberedelsen for å skape mest mulig forutberegnelighet for aktørene. Det bør likevel ikke stenges for at retten kan treffe beslutning om dette også etter at hovedforhandlingen er påbegynt.

Utvalget har ikke uttalt seg om hvorvidt rettens beslutning om avgrensning av oppdraget skal kunne ankes. Departementet mener at beslutningen bør kunne ankes, jf. hovedregelen i straffeprosessloven § 377 første ledd. For fornærmede og etterlatte vil dette utgjøre en rettssikkerhetsgaranti. En ankerett kan i tillegg bidra til å avklare enkelte avgrensningsspørsmål mer prinsipielt.

16.3 Oppnevning av felles bistandsadvokat

16.3.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er utgangspunktet at fornærmede eller etterlatte fritt kan velge bistandsadvokat, jf. straffeprosessloven § 107 b annet ledd annet punktum. Retten kan likevel oppnevne en annen advokat dersom oppnevnelsen av den ønskede advokaten vil føre til forsinkelse av betydning for saken, eller dersom forholdene ellers gjør det utilrådelig å oppnevne advokaten, jf. annet ledd tredje og fjerde punktum. Straffeprosessloven åpner ikke uttrykkelig for at retten kan beslutte at flere fornærmede eller etterlatte skal representeres av en felles bistandsadvokat. Det er på den annen side ingen holdepunkter i loven for at det ikke er anledning til å oppnevne en felles bistandsadvokat så lenge prinsippet om fritt advokatvalg ivaretas.

16.3.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Straffeprosessutvalget foreslår å åpne for at retten kan bestemme at flere fornærmede eller etterlatte skal representeres av en felles bistandsadvokat, jf. utredningen punkt 10.3.7 side 229–230 og lovutkastet § 4-11 annet ledd tredje punktum. Etter utvalgets forslag er det et vilkår for oppnevning av felles bistandsadvokat at det ikke er holdepunkter for at det foreligger eller kan oppstå motstridende interesser mellom de klientene bistandsadvokaten oppnevnes for å representere. I tillegg må oppnevning av felles bistandsadvokat være hensiktsmessig for gjennomføringen av saken på grunn av antallet fornærmede og etterlatte med krav på bistandsadvokat, sakens omfang og kompleksitet, prosessøkonomiske hensyn eller andre særlige forhold, jf. opplistingen i lovutkastet § 4-11 annet ledd bokstav a til d.

Utvalget fremholder at oppnevning av felles bistandsadvokat typisk vil være aktuelt i saker med flere fornærmede. I svært store saker må imidlertid retten vurdere om det er mer hensiktsmessig med koordinerende bistandsadvokat. Utvalget uttaler at det også kan være aktuelt med flere felles bistandsadvokater og én eller flere koordinerende.

16.3.3 Høringsinstansenes syn

Under høringen uttrykker følgende høringsinstanser støtte til forslaget om å åpne for at retten kan gi pålegg om felles bistandsadvokat: Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Advokatforeningen, Agder politidistrikt, Domstoladministrasjonen, Frostating lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Hordaland statsadvokatembeter, Kripos, Kristiansand tingrett, Nordland politidistrikt, Nordland statsadvokatembeter, Nord-Troms tingrett, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Rettspolitisk forening, Rogaland statsadvokatembeter, Statens sivilrettsforvaltning, Stine Sofies Stiftelse og Trøndelag statsadvokatembeter. Det er ingen høringsinstanser som har gått imot forslaget.

Flere høringsinstanser, herunder Agder politidistrikt, Gulating lagmannsrett, Kripos, Kristiansand tingrett og Politidirektoratet, fremholder at bruk av felles bistandsadvokat vil kunne være ressursbesparende. Rogaland statsadvokatembeter viser til at bistandsadvokaten sammenlignet med aktor og forsvarer har en relativt begrenset rolle under hovedforhandling, og at flere bistandsadvokater ofte kan være til stede i mange dager i retten uten å ha andre oppgaver enn å være til stede. Nord-Troms tingrett og Gulating lagmannsrett uttaler seg i samme retning. Flere av høringsinstansene bemerker at det i praksis sjelden foreligger noen interessekonflikt mellom de fornærmede eller etterlatte, og at en felles bistandsadvokat derfor kan følge opp de fornærmede eller etterlatte på en tilfredsstillende måte. For eksempel uttaler Kripos:

«Kripos’ erfaring er at mange av de fornærmede, i motsetning til de mistenkte, har sammenfallende interesser, og det kan i den sammenheng være både hensiktsmessig og ressursbesparende at én bistandsadvokat bistår flere fornærmede. Et eksempel på dette er serieovergrepssaker hvor det ofte er mange fornærmede med sammenfallende interesser. Det vil også kunne være aktuelt i en del saker som gjelder seksuell handling med barn under 16 år, hvor vår erfaring er at det ikke sjelden er flere fornærmede i sak mot samme gjerningsperson.»

Nordland statsadvokatembeter uttaler at felles bistandsadvokat kan være svært praktisk i familievoldssaker. Domstoladministrasjonen peker på at felles bistandsadvokat innebærer at domstolene får færre profesjonelle aktører de må kontakte, og som det må passe for å møte i en hovedforhandling.

Advokatforeningen understreker betydningen av at felles bistandsadvokat oppnevnes så tidlig som mulig i prosessen, slik at man unngår at den fornærmede eller etterlatte må bytte bistandsadvokat. Hordaland statsadvokatembeter gir uttrykk for lignende synspunkter i sin høringsuttalelse, men uttaler samtidig at bytte av bistandsadvokat bør skje i større utstrekning enn i dag, såfremt det ikke foreligger interessekonflikt mellom de fornærmede eller etterlatte. Hordaland statsadvokatembeter bemerker at hensynet til det frie advokatvalg ikke står like sterkt for fornærmede og etterlatte som for mistenkte. Det samme fremholdes av Gulating lagmannsrett og Nord-Troms tingrett.

Advokatfirmaet Salomon Johansen AS uttaler på sin side at fornærmedes rett til fritt advokatvalg må gjelde i saker hvor fornærmede allerede har fått oppnevnt en bistandsadvokat som vedkommende har fått tillit til, og som han eller hun ønsker å benytte. Rettspolitisk forening bemerker at de fornærmede kan bo veldig spredt, slik at noen fornærmede vil ha behov for en lokal bistandsadvokat.

Enkelte høringsinstanser argumenterer for at loven bør legge opp til at felles bistandsadvokat oppnevnes i større utstrekning enn det utvalget foreslår. Kristiansand tingrett mener at lovens utgangspunkt bør være at felles bistandsadvokat skal oppnevnes dersom det ikke foreligger interessemotsetninger – ikke at retten kan oppnevne felles bistandsadvokat i disse tilfellene. Oslo tingrett uttaler i sitt høringssvar:

«I tillegg til de kriterier som utvalget foreslår kan tilsi pålegg om felles bistandsadvokat foreslår Oslo tingrett også at retten skal kunne pålegge dette når det ikke er ‘rimelig grunn til å velge forskjellig bistandsadvokat’. Vi har sett eksempler på at det i samme sak begjæres oppnevnt to forskjellige bistandsadvokater for to mindreårige fornærmede søsken med samme verge, selv om det helt klart ikke foreligger motstridene interesser. I slike og lignende tilfeller må retten kunne pålegge felles bistandsadvokat.»

Oslo tingrett peker for øvrig på at terskelen for å oppnevne felles bistandsadvokat bør være lavere i saker hvor fornærmede ikke har ubetinget rett til bistandsadvokat, altså i saker hvor bistandsadvokat oppnevnes etter den skjønnsmessige regelen i straffeprosessloven § 107 a tredje ledd.

16.3.4 Departementets vurdering

Departementet mener i likhet med utvalget at det bør åpnes for at retten kan beslutte at flere fornærmede eller etterlatte skal representeres av en felles bistandsadvokat. Oppnevning av felles bistandsadvokat vil kunne gjøre et innhugg i prinsippet om fritt advokatvalg. Samtidig er det av ressurshensyn lite hensiktsmessig å oppnevne flere forskjellige bistandsadvokater i tilfeller der en felles advokat kan utføre oppdraget for flere fornærmede eller etterlatte på en forsvarlig måte. Utvalgets forslag på dette punkt fikk støtte av samtlige av høringsinstansene som uttalte seg. Departementet viser også til at et tilsvarende forslag tidligere er fremsatt av Bistandsadvokatprosjektet i Oslo tingrett.

I tråd med utvalgets forslag går departementet inn for at retten skal kunne oppnevne felles bistandsadvokat dersom antallet fornærmede eller andre med krav på bistandsadvokat, sakens omfang og kompleksitet, prosessøkonomiske hensyn eller andre særlige forhold gjør at det anses hensiktsmessig, jf. lovforslaget § 107 b nytt fjerde ledd. I likhet med enkelte høringsinstanser legger departementet til grunn at felles bistandsadvokat typisk vil være aktuelt i saker med mange fornærmede, slik som serieovergrepssaker, eller i saker om vold i nære relasjoner. Hjemmelen for oppnevning av felles bistandsadvokat foreslås imidlertid ikke avgrenset til bestemte sakstyper.

For at oppnevning av felles bistandsadvokat ikke skal være betenkelig, er det en forutsetning at de fornærmede eller etterlatte som bistandsadvokaten skal representere, har sammenfallende interesser i saken. Det foreslås derfor at felles bistandsadvokat bare skal kunne oppnevnes når det ikke foreligger eller kan oppstå motstridende interesser mellom de fornærmede eller etterlatte. Vurderingen av om det foreligger en slik interessekonflikt må foretas av retten før den treffer beslutningen om oppnevning av felles bistandsadvokat, men også underveis i straffesaken.

Oslo tingrett har tatt til orde for å supplere utvalgets forslag med en bestemmelse om at retten kan pålegge felles bistandsadvokat når det «ikke er rimelig grunn til å velge forskjellig bistandsadvokat». Etter departementets syn vil den foreslåtte ordlyden i § 107 b nytt fjerde ledd fange opp den situasjonen som Oslo tingrett beskriver, slik at det ikke synes å være behov for en slik tilføyelse i lovteksten.

Etter departementets oppfatning bør ikke terskelen for å oppnevne felles bistandsadvokat være prinsipielt forskjellig i saker der de fornærmede eller etterlatte har ubetinget rett til bistandsadvokat og i saker der bistandsadvokat oppnevnes etter den skjønnsmessige regelen i straffeprosessloven § 107 a tredje ledd. Det styrende bør i alle tilfeller være om forholdene i saken ligger slik an at oppnevning av felles bistandsadvokat fremstår som hensiktsmessig.

Departementet har vurdert innspillet fra Kristiansand tingrett om at lovens utgangspunkt bør være at retten skal oppnevne felles bistandsadvokat dersom vilkårene først er oppfylt, og ikke at retten kan gjøre dette, slik utvalget har foreslått. Etter departementets syn vil det føre for langt å pålegge retten en plikt til å oppnevne felles bistandsadvokat der vilkårene er oppfylt, særlig fordi vurderingen av om felles bistandsadvokat skal oppnevnes vil være nokså skjønnspreget. Departementet finner likevel grunn til å bemerke at felles bistandsadvokat bør oppnevnes der forholdene ligger til rette for det. Det forutsettes altså at retten benytter bestemmelsen aktivt. Retten bør alltid vurdere om det er hensiktsmessig med felles bistandsadvokat i saker med flere fornærmede eller etterlatte.

Når retten beslutter oppnevning av felles bistandsadvokat, vil utgangspunktet fortsatt være at de fornærmede eller etterlatte fritt kan velge advokat, forutsatt at de er enige om hvilken bistandsadvokat som skal velges. De lovbestemte begrensningene i det frie bistandsadvokatvalget vil imidlertid gjelde også her, jf. straffeprosessloven § 107 b annet ledd tredje og fjerde punktum. Det innebærer at retten kan oppnevne en annen bistandsadvokat dersom oppnevnelsen av den ønskede advokaten vil føre til forsinkelse av betydningen for saken, eller dersom forholdene ellers gjør det utilrådelig å oppnevne advokaten.

Hvis de fornærmede eller etterlatte er uenige om valget av felles bistandsadvokat, vil retten måtte avgjøre hvilken advokat som skal oppnevnes. Det er vanskelig å oppstille noen presise kriterier for rettens valg av advokat i et slikt tilfelle. Valget må foretas etter en helhetsvurdering der relevante momenter blant annet kan være hvem som er utsatt for det mest alvorlige lovbruddet, hvilken advokat som er ønsket av flertallet og hvilken advokat som fremstår som best egnet for oppdraget. Hvis de fornærmede eller etterlatte ikke har ønske om en bestemt felles bistandsadvokat, skal retten på vanlig måte oppnevne en av de faste bistandsadvokatene, jf. straffeprosessloven § 107 b annet ledd femte punktum.

Departementet er enig med Advokatforeningen og Hordaland statsadvokatembeter i at felles bistandsadvokat bør søkes oppnevnt så tidlig som mulig, slik at man unngår at fornærmede eller etterlatte må bytte bistandsadvokat underveis i straffesaken. Etter departementets syn bør imidlertid ikke oppnevning av felles bistandsadvokat uten videre være utelukket fordi en fornærmet eller etterlatt har forholdt seg til en annen advokat på et tidligere stadium i prosessen. Oppnevning av felles bistandsadvokat bør etter omstendighetene kunne gi grunnlag for et pålegg fra retten om advokatbytte, jf. straffeprosessloven § 107 b femte ledd, jf. § 105. At den fornærmede eller etterlatte allerede har fått et sterkt tillitsforhold til en bestemt bistandsadvokat, vil imidlertid være et moment i vurderingen av om felles bistandsadvokat skal oppnevnes.

Departementet legger til grunn at felles bistandsadvokater gjennomgående bør tas i bruk før det oppnevnes koordinerende bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 h, jf. punkt 16.4 nedenfor. I svært store straffesaker vil det, slik også utvalget gir uttrykk for, kunne være aktuelt med en kombinasjon av flere felles bistandsadvokater og én eller flere koordinerende. Felles bistandsadvokat kan oppnevnes for hele eller deler av oppdraget.

Avgjørelse om oppnevning av felles bistandsadvokat vil treffes av retten ved beslutning. Departementet mener at beslutningen om å oppnevne felles bistandsadvokat, og rettens valg av en bestemt advokat til oppdraget, bør kunne angripes ved anke, jf. straffeprosessloven § 377 første ledd. Den felles bistandsadvokaten skal – på samme måte som bistandsadvokater som kun har én klient – ivareta de fornærmedes eller etterlattes interesser i straffesaken. Valget av en bestemt felles advokat vil derfor kunne være av stor betydning for de fornærmede eller etterlatte. Spørsmålet om anke skiller seg på den måten fra spørsmålet om anke over rettens valg av en bestemt koordinerende bistandsadvokat, fordi den koordinerende bistandsadvokaten i hovedsak har en rent praktisk og samordnende funksjon, jf. straffeprosessloven § 107 h tredje ledd og punkt 16.4.4 nedenfor.

16.4 Senket terskel for oppnevning av koordinerende bistandsadvokat

16.4.1 Gjeldende rett

Straffeprosessloven § 107 h åpner for at retten kan oppnevne én eller flere koordinerende bistandsadvokater. Bestemmelsen kom inn i straffeprosessloven ved lov 30. mars 2012 nr. 14 om endringer i voldsoffererstatningsloven og straffeprosessloven, i etterkant av terrorhandlingene 22. juli 2011. Formålet med ordningen er å ivareta behovet for samordning i straffesaker med et høyt antall aktører og et spesielt vanskelig sakskompleks, slik som straffesaken etter 22. juli 2011 og «Lommemann-saken», jf. Prop. 65 L (2011–2012) punkt 9.4 side 35 og punkt 11.1 side 40.

Hjemmelen for oppnevning av koordinerende bistandsadvokat er begrenset til saker hvor antallet fornærmede og andre med bistandsadvokat og sakens omfang og kompleksitet for øvrig gjør at det anses hensiktsmessig å oppnevne koordinerende bistandsadvokat, jf. første ledd. Vilkårene er kumulative.

Den koordinerende bistandsadvokatens oppgaver er angitt i § 107 h annet ledd. Koordinerende bistandsadvokat skal, så langt det er mulig, samordne bistandsadvokatenes syn på spørsmål som oppstår under etterforskingen og forberedelsen av hovedforhandlingen,​ og bidra til en hensiktsmessig gjennomføring av saken i samarbeid med øvrige aktører. Dersom det er nødvendig for en hensiktsmessig gjennomføring av saken, kan retten beslutte at spørsmål som den enkelte bistandsadvokat ønsker stilt under etterforsking, bevisopptak og hovedforhandling​ til andre enn egen klient, jf. straffeprosessloven § 271 annet ledd annet punktum og § 291 a, skal samordnes og stilles av koordinerende bistandsadvokat.

Beslutningen om det skal oppnevnes koordinerende bistandsadvokat, kan ankes etter hovedregelen i straffeprosessloven § 377 første ledd. Rettens valg av koordinerende bistandsadvokat kan derimot ikke ankes, jf. § 107 h tredje ledd.

16.4.2 Straffeprosessutvalgets forslag

Straffeprosessutvalget går inn for å videreføre muligheten for å oppnevne koordinerende bistandsadvokater, og foreslår også at den koordinerende bistandsadvokatens oppgaver skal være som i dag, jf. utredningen punkt 10.3.8 side 230 og lovutkastet § 4-10. Utvalgets inntrykk er at aktørene er fornøyde med ordningen.

Utvalget mener imidlertid at det også i andre tilfeller enn de store og komplekse straffesakene – som ordningen opprinnelig var ment for – bør være mulig å oppnevne koordinerende advokat hvis det er gunstig for gjennomføringen av saken. I lys av dette går utvalget inn for å fjerne dagens vilkår for oppnevning av koordinerende bistandsadvokat. Etter utvalgets forslag kan retten oppnevne koordinerende bistandsadvokat «når det er hensiktsmessig». Om den konkrete vurderingen av om koordinerende bistandsadvokat skal oppnevnes, uttaler utvalget på side 560 i utredningen:

«Vurderingen av om det skal oppnevnes koordinerende bistandsadvokat, skal ta utgangspunkt i antallet fornærmede og andre med bistandsadvokat, og sakens omfang og kompleksitet. Den typiske sak der det er behov for ordningen, vil være stor, med mange fornærmede. Men det bør også ellers søkes oppnevnt koordinerende bistandsadvokat når det vil være praktisk og prosessøkonomisk nyttig at én person har en samordnende rolle.»

Utvalgets lovutkast inneholder ingen bestemmelse tilsvarende straffeprosessloven § 107 h tredje ledd om at rettens valg av koordinerende bistandsadvokat ikke skal kunne ankes. I spesialmerknadene til lovutkastet § 4-10 på side 560 i utredningen uttales det at beslutningen om å oppnevne eller ikke oppnevne koordinerende bistandsadvokat, og rettens valg av advokat til oppdraget, skal kunne angripes ved anke. Endringen er ikke nærmere begrunnet av utvalget.

16.4.3 Høringsinstansenes syn

Av de ti høringsinstansene som har uttalt seg, støtter samtlige forslaget om å senke terskelen for bruk av koordinerende bistandsadvokat. Disse er Advokatforeningen, Domstoladministrasjonen, Hordaland statsadvokatembeter, Kripos, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Stine Sofies Stiftelse, Troms politidistrikt og Trøndelag statsadvokatembeter.

Domstoladministrasjonen uttaler at en koordinerende bistandsadvokat kan være effektiviserende i større saker, idet dette begrenser antall profesjonelle parter domstolen må forholde seg til. Troms politidistrikt fremholder at de har gode erfaringer med bruk av koordinerende bistandsadvokat. Advokatforeningen peker på at ordningen med koordinerende bistandsadvokat er praktisk, og at ordningen med fordel kan benyttes i større utstrekning enn i dag. I tillegg uttaler Advokatforeningen seg om avgrensningen av den koordinerende bistandsadvokatens oppgaver:

«Ved bruk av koordinerende bistandsadvokater bør ansvaret for vitneavhør knyttet til den enkelte fornærmedes sak, ligge hos den enkelte fornærmedes bistandsadvokat. Den enkelte fornærmedes bistandsadvokat bør også som hovedregel ha ansvar for å fremme og prosedere erstatningskrav på vegne av sin klient i saker der skade og skadeomfang har et individuelt tilsnitt.»

Oslo tingrett advarer mot at rettens valg av koordinerende bistandsadvokat skal kunne ankes:

«Erfaringsmessig vil valg av koordinerende bistandsadvokater kunne skape uro fordi sakene hvor det er aktuelt å oppnevne dette ofte vil berøre mange mennesker sterkt. Uroen vil kunne forsterkes hvis valget blir gjenstand for rettslig strid. Det sier seg selv at rettens valg av advokat vil bygge på en svært skjønnsmessig vurdering. Det vil i større saker være nødvendig at vedkommende er praktisk anlagt, fleksibel, pålitelig, med stor arbeidskapasitet, gode samarbeidsevner og stor forståelse for de utfordringer gjennomføringen av større saker med mange aktører medfører for alle involverte. Å skulle begrunne et slikt valg i en beslutning og særlig hvorfor man velger en advokat fremfor en annen vil by på utfordringer. Den domstol som har saken til behandling vil være nærmest til å foreta en avveining mellom de ulike hensyn som bør vektlegges i valg av advokat/advokater til oppdraget.»

16.4.4 Departementets vurdering

Som utvalget går departementet inn for å videreføre muligheten for å oppnevne en eller flere koordinerende bistandsadvokater. Departementet deler utvalgets oppfatning om at ordningen fungerer godt. Høringen etterlater også et klart inntrykk av dette.

De positive erfaringene med ordningen tilsier etter departementets syn at det bør legges til rette for at koordinerende bistandsadvokater kan benyttes i større utstrekning enn i dag. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at hjemmelen for oppnevning ikke lenger avgrenses til saker med et høyt antall aktører og et spesielt vanskelig sakskompleks. Selv om behovet for koordinering særlig vil oppstå i store og kompliserte straffesaker med mange aktører, bør ikke loven stenge for at koordinerende bistandsadvokat kan oppnevnes også i andre tilfeller der det fremstår som hensiktsmessig at én person har en samordnende rolle. Høringen viste bred støtte til utvalgets forslag på dette punkt. Departementet nevner også at et tilsvarende endringsforslag er anbefalt i evalueringsrapporten fra Oxford Research og Menon Economics, og i Advokatforeningens rapport om retten til forsvarer og bistandsadvokat. I tillegg har Bistandsadvokatprosjektet i Oslo tingrett tatt til orde for at ordningen med koordinerende bistandsadvokat bør videreutvikles.

Departementet finner grunn til å understreke at de store og kompliserte straffesakene fortsatt skal utgjøre kjerneområdet for ordningen med koordinerende bistandsadvokat. I de mindre sakene bør retten i første omgang vurdere om det er hensiktsmessig å oppnevne én eller flere felles bistandsadvokater, jf. lovforslaget § 107 b nytt tredje ledd og punkt 16.3.4 foran.

Utvalget har ikke gått nærmere inn i noen vurdering av om den koordinerende bistandsadvokatens oppgaver bør justeres noe sammenlignet med i dag, og det er kun én av høringsinstansene som har uttalt seg om avgrensningen av bistandsadvokatens oppgaver. Departementet bemerker at det kan reises spørsmål om den koordinerende bistandsadvokaten bør overta noen flere av de prosessuelle oppgavene som i dag er lagt til den enkelte bistandsadvokat. Etter departementets syn er det imidlertid naturlig å avvente en slik vurdering inntil det er på det rene hvordan ordningen med felles bistandsadvokat fungerer. Departementet tar derfor ikke nærmere stilling til dette spørsmålet nå.

Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om at rettens valg av en bestemt koordinerende bistandsadvokat skal kunne ankes. Utvalget gir ingen nærmere begrunnelse for endringsforslaget, og departementet kjenner ikke til at gjeldende bestemmelse i § 107 h tredje ledd har ført til noen uheldige konsekvenser i praksis. Som påpekt i Prop. 65 L (2011–2012) punkt 9.4 side 36 vil avgjørelsen av hvilken advokat som skal oppnevnes treffes ut fra en skjønnsmessig vurdering av hva som er mest hensiktsmessig og praktisk i den enkelte saken. I likhet med Oslo tingrett antar departementet at den domstolen som har saken til behandling, vil være nærmest til å foreta denne vurderingen.