18 Sivile krav

18.1 Innledning

Med «sivile krav» siktes det til alle rettskrav bortsett fra straffekrav og krav om strafferettslige reaksjoner, se straffeprosessloven § 3, jf. §§ 1 og 2. Uttrykket omfatter dermed både krav av privatrettslig karakter, som for eksempel erstatningskrav, og offentligrettslige krav, for eksempel krav om tilleggsskatt ved skattesvik, se NOU 2016: 24 punkt 25.1.1 side 490. Slike krav skal i utgangspunktet behandles i sivilprosessens former, men straffeprosessloven åpner for at sivile krav med tilknytning til straffekravet på nærmere vilkår kan behandles som et ledd i straffesaken, jf. § 3.

Straffeprosessutvalget har foreslått både strukturelle og innholdsmessige endringer i lovreglene om behandling av sivile krav. Departementet foreslår å følge opp flere av forslagene. Utvalgets prinsipielle forslag i utredningen punkt 25.2 side 492–497 om å gjeninnføre ensrettingsprinsippet – en ordning hvor retten i en frifinnende straffedom ikke samtidig kan pådømme sivile krav – har departementet ikke funnet grunn til å vurdere nærmere i denne omgang. Departementet er av den oppfatning at dagens ordning i praksis fungerer tilfredsstillende.

18.2 Gjeldende rett

De nærmere reglene om behandlingen av sivile krav finnes i straffeprosessloven kapittel 29 og i forskjellige paragrafer i lovens femte del om saksbehandlingens enkelte ledd, se blant annet §§ 252 tredje ledd, 264 b og 265 tredje ledd.

Som utgangspunkt skal andre rettskrav enn krav om straff behandles etter reglene i tvisteloven. Når det er åpnet for at slike krav etter omstendighetene kan behandles sammen med straffekravet, er det fordi etterforsking og iretteføring i alminnelighet også vil opplyse krav som springer ut av en straffbar handling. Er det allerede igangsatt en prosess for straffekravet, vil samtidig behandling av andre krav som har sammenheng med straffekravet, sikre at partene og samfunnet ikke belastes med ytterligere prosess. Hensynet til at partene og samfunnet skal få gjort opp seg imellom én gang for alle, taler også for at alle offentlige og private interesser håndteres samlet, se utredningen punkt 25.1.2 side 490. En ulempe med å fellesbehandle straffekrav og sivile krav er at man ikke får full nytte av tvistelovens regler om forberedelse og behandling av sivile tvister. Straffeprosessloven og tvisteloven bygger på ulike idealer. Mens sannhetsidealet har særlig gjennomslag i straffesaker, står partenes autonomi gjennom forhandlingsprinsippet sentralt i sivilprosessen – med unntak for de såkalte indispositive sakene.

Sivile krav kan bli behandlet i straffesaken enten ved at påtalemyndigheten på begjæring fra skadelidte tar kravet med i saken, eller ved at skadelidte selv fremmer kravet i forbindelse med saken, se henholdsvis straffeprosessloven §§ 427 og 428. Er det oppnevnt bistandsadvokat, skal imidlertid kravet alltid fremmes av skadelidte gjennom bistandsadvokaten, jf. §§ 427 annet ledd første punktum og 428 første ledd annet punktum.

For krav som fremmes av påtalemyndigheten, beror det i utgangspunktet på påtalemyndighetens skjønn om kravet skal tas med i straffesaken, se § 427 første ledd. De «umiddelbart skadelidende» ved den straffbare handling er imidlertid gitt en særlig rett til å få kravet fremmet. Overfor denne gruppen kan påtalemyndigheten bare nekte å ta med kravet dersom det er åpenbart ugrunnet, eller hvis det vil være en uforholdsmessig ulempe for påtalemyndigheten om kravet fremmes, jf. § 427 annet ledd.

Fremmer påtalemyndigheten krav etter begjæring av fornærmede, skal fornærmede gi nærmere opplysninger om grunnlaget for og størrelsen av kravet og om hvilke bevis han eller hun kan oppgi, jf. § 427 første ledd annet punktum. Påtalemyndigheten skal i tiltalebeslutningen opplyse om det blir gjort gjeldende sivile krav i forbindelse med straffesaken, jf. § 252 tredje ledd. Påtalemyndigheten skal så langt mulig angi kravets størrelse. I praksis tar påtalemyndigheten ofte bare forbehold i tiltalebeslutningen om å kreve erstatning og oppreisning. Etter at tiltale er tatt ut, kan påtalemyndigheten fastsette en frist for fornærmede for å be om endringer i angivelsen av kravet, jf. § 264 b første ledd. Etter § 265 tredje ledd skal forsvareren uttale seg om eventuelle sivile krav.

I saker hvor påtalemyndigheten ikke fremmer krav for fornærmede, setter påtalemyndigheten en frist for fornærmede til selv, eventuelt gjennom bistandsadvokat, å fremme krav etter § 428, se § 264 b annet ledd. Kravet skal fremsettes for retten, og fornærmede skal angi kravets størrelse, dets faktiske og rettslige grunnlag samt hvilke bevis som vil bli ført.

Retten har plikt til å pådømme krav som fremmes av påtalemyndigheten etter § 427. Fremmes kravet av fornærmede, eventuelt gjennom bistandsadvokaten, etter § 428, kan retten nekte kravet forfulgt under hovedforhandlingen dersom det «åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former», jf. § 428 fjerde ledd. Retten har i alle tilfeller anledning til å utsette behandlingen av det sivile kravet til straffesaken er pådømt, jf. § 431, eller nøye seg med å gi dom for den del av kravet som den finner godtgjort, jf. § 432.

Når fornærmede selv fremmer det sivile kravet etter § 428, får vedkommende partsrettigheter som en saksøker i en privat straffesak, se henvisningen til § 404 i § 428 annet ledd. Det samme gjelder når det er en annen enn fornærmede som selv fremmer kravet, jf. § 3 fjerde ledd. Partsrettighetene til en saksøker i en privat straffesak følger i hovedsak av § 409, som bestemmer at reglene om påtalemyndigheten i kapittel 19, 21–23 og 26–27 får anvendelse på saksøkeren, jf. første ledd første punktum. Dette inkluderer kapittel 21 og 22 om forberedelse til og gjennomføring av hovedforhandlingen. Etter annet punktum følges for øvrig «de regler som gjelder om offentlige straffesaker så langt det er mulig og ikke noe annet er bestemt». Reservasjonen «så langt det er mulig» må til tross for uttrykksmåten i første punktum også gjelde for kapitlene som er uttrykkelig nevnt, jf. Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (5. utgave, Oslo 2020) side 1467 («Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020»).

For fornærmede som selv fremmer et sivilt krav, innebærer dette blant annet at vedkommende kan holde innledningsforedrag, føre bevis, stille spørsmål, prosedere og legge ned påstand med hensyn til det sivile kravet, se Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020 side 1497. Partsstatusen gir ikke rett til å føre bevis og holde prosedyre om forhold som bare har relevans for straffekravet, men etter § 264 a annet ledd kan fornærmede og etterlatte foreslå supplerende bevisføring om straffekravet. Se for øvrig Straffeprosessutvalgets fremstilling av gjeldende rett for så vidt gjelder fornærmedes partsstatus i utredningen punkt 25.4.7 side 503–504.

Fornærmede kan også begjære bevisopptak til bruk for hovedforhandlingen, se § 417 annet ledd, jf. § 404, jf. § 428 annet ledd og Keiserud m.fl., Straffeprosessloven, 2020 side 1498. Fornærmede har også en rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen, i motsetning til det som vanligvis gjelder for vitner, jf. §§ 129 og 289 a, jf. Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) punkt 9.8.1 side 68. Fornærmede vil videre ha rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter og hvilke bevis som vil bli ført av påtalemyndigheten og av siktede og hans forsvarer, jf. § 264 a første til tredje ledd. Begrensningen i § 264 a tredje ledd gjelder ikke dokumenter som er av betydning for avgjørelsen av sivile krav som fremmes etter § 428, se Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) punkt 9.7.3 side 62.

18.3 Straffeprosessutvalgets forslag

Straffeprosessutvalget drøfter reglene om sivile krav i NOU 2016: 24 kapittel 25. Utvalget foreslår å samle alle reglene om sivile krav i et eget kapittel i loven, se lovutkastet kapittel 43. I tillegg til rent strukturelle endringer foreslår utvalget visse materielle endringer, blant annet skjerpede krav til angivelse av det sivile kravet, en frist for å endre kravet, en utvidelse av rettens adgang til å nekte å behandle kravet i forbindelse med straffesaken samt en adgang for retten til å beslutte at påtalemyndigheten eller en annen prosessfullmektig skal overta bistandsadvokatens ansvar for å prosedere det sivile kravet i retten.

Utvalget går inn for at en begjæring om behandling av et sivilt krav skal angi tvistegjenstanden og påstanden som gjøres gjeldende, den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet samt eventuelle bevis som ønskes ført, jf. lovutkastet § 43-6 første ledd bokstav a–c. Etter forslaget er kravene til angivelse av det sivile kravet de samme uavhengig av hvem som fremmer kravet – enten det er påtalemyndigheten eller kravshaver selv, eventuelt gjennom kravshavers prosessfullmektig eller bistandsadvokat. Dersom kravet fremmes av påtalemyndigheten, skal kravet angis og så vidt mulig presiseres i tiltalebeslutningen, jf. utkastet § 43-9 fjerde ledd.

Når det gjelder adgangen til å gjøre endringer i det sivile kravet etter at det er fremmet, uttaler utvalget i punkt 25.4.5 side 503:

«Etter at kravet er meldt, bør det være en relativt vid adgang til å gjøre endringer under saksforberedelsen så lenge retten til kontradiksjon blir ivaretatt, men også dette må skje innenfor rammer som ikke fører til forsinkelse eller annen ulempe av betydning for gjennomføringen av saken.»

I tråd med dette foreslår utvalget at tvisteloven § 9-16 skal gjelde for behandlingen av sivile krav, se lovutkastet § 43-3 annet punktum bokstav a. Etter tvisteloven § 9-16 kan partene som hovedregel ikke endre krav, påstand, påstandsgrunnlag og bevis etter at saksforberedelsene er avsluttet, det vil si to uker før hovedforhandlingen, hvis ikke retten fastsetter et annet tidspunkt, jf. tvisteloven § 9-10 første ledd. I spesialmerknadene til § 43-3 understreker utvalget likevel at de skjønnsmessige kriteriene må praktiseres i lys av at kravet behandles i en straffesak, slik at de etter forholdene vil kunne praktiseres mer lempelig enn i sivile saker, se side 671.

Utvalget foreslår også en utvidelse av rettens adgang til å nekte å behandle sivile krav i forbindelse med straffesaken, se lovutkastet § 43-8 første ledd bokstav d og utredningen punkt 25.3.3–25.3.4 side 499–500. Utvalget går for det første inn for at vilkårene for å behandle sivile krav bør være de samme uavhengig av hvem som fremmer kravet. Videre foreslås vilkåret for når retten kan nekte å behandle kravet, utvidet til tilfeller hvor «det er klart mest hensiktsmessig om kravet ikke tas til behandling i straffesaken». Utvalget beskriver endringen slik i punkt 25.3.4 side 500:

«Sentralt er at det etter utkastet er relevant å se hen til hva som vil gi en effektiv behandling av straffekravet. Retten står altså noe friere i sitt skjønn enn tidligere, og bestemmelsen skal gis anvendelse dels når det er hensiktsmessig for behandlingen av kravet at det håndteres sivilprosessuelt, dels når det er hensiktsmessig for gjennomføringen av straffesaken.»

Utvalget går inn for å videreføre ordningen med at bistandsadvokaten fremmer det sivile kravet på vegne av fornærmede og etterlatte, jf. lovutkastet § 43-9 annet ledd første punktum og utredningen punkt 25.4.6 side 503. Utvalget foreslår imidlertid at den videre behandlingen av kravet skal kunne overlates til påtalemyndigheten eller en annen prosessfullmektig når prosessøkonomiske grunner tilsier det, og det av hensyn til fornærmedes interesser er forsvarlig, jf. lovutkastet § 43-9 annet ledd annet punktum. Som utgangspunkt mener utvalget at dette skal være en ordning aktørene kommer til enighet om. Retten skal imidlertid også uten slik enighet kunne bestemme at behandlingen av det sivile kravet skal overlates til påtalemyndigheten eller en annen prosessfullmektig, med den følge at bistandsadvokaten ikke behøver å være til stede i retten. Utvalget legger til grunn at ordningen særlig kan være praktisk i langvarige straffesaker med enkle og oversiktlige krav, og særlig dersom fornærmede ikke skal forklare seg og heller ikke ønsker å følge forhandlingene.

Utvalget går inn for å oppheve ordningen med private straffesaker, se punkt 17.3, og som en nødvendig konsekvens foreslås det at det ikke lenger skal være en kobling mellom reglene om private straffesaker og reglene om sivile krav. Etter lovutkastet § 43-3 første punktum gis «reglene i denne lov anvendelse så langt de passer» for behandlingen av sivile krav. Samtidig gis tvistelovens regler om rettens forhold til krav og påstander, saksanlegg som hinder for ny sak, oppfyllingsfrist og rettskraft anvendelse for sivile krav i straffesaken, jf. annet punktum. Utvalget uttaler at det ikke er behov for å knytte skadelidtes rettigheter til en formell partsstatus, og at det fremgår av enkeltbestemmelser i lovforslaget hvilke nærmere rettigheter vedkommende har under behandlingen, se utredningen punkt 25.4.7 side 503.

18.4 Høringsinstansenes syn

Dersom man ser bort fra forslaget om å innføre et absolutt ensrettingsprinsipp, som ikke behandles nærmere i proposisjonen her, se punkt 18.1 foran, er det et begrenset antall høringsinstanser som uttaler seg om utvalgets øvrige forslag som er knyttet til behandlingen av sivile krav.

Asker og Bærum tingrett uttaler i sitt høringsinnspill at behandlingen av sivile krav i en straffesak ofte kan være krevende, og støtter de forslagene som innebærer at kravene må forberedes bedre enn hva tilfellet ofte er i dag.

Oslo politidistrikt viser til at forslaget vil innebære en økning i arbeidsmengden som faller på påtalemyndigheten:

«Den totale arbeidsmengde som faller på påtalemyndigheten slik forslaget er utformet er ganske betydelig. Vi er skeptiske til om det i alle saker vil være mulig for påtalemyndigheten å oppfylle sine plikter etter forslaget. Kravene til fornærmede er også nokså store, jf. § 43-6 om krav til begjæringen, der fornærmede blant annet skal angi det faktiske og rettslige grunnlag for sitt krav. Vi mener at kun et fåtall av de fornærmede vil være i stand til å oppfylle de oppgaver bestemmelsen legger opp til. Påtalemyndigheten må da regne med å bistå fornærmede, noe som ytterligere øker arbeidsmengden for påtalemyndigheten.»

Både Oslo politidistrikt og Politidirektoratet har innspill til utvalgets utforming av reglene om angivelse av de sivile kravene. Sistnevnte uttaler:

«Vi deler i utgangspunktet Oslo politidistrikts syn. Utkastet gjør bruk av juridiske begreper som det er grunn til å anta mange fornærmede eller skadelidte ikke vil kunne forstå innholdet av. Ett eksempel på slike begreper vil være ‘tvistegjenstand’ i utkastets § 43-6 (1) bokstav a. Som påpekt av Oslo politidistrikt kan det heller ikke forventes fornærmede og andre skadelidte skal kunne forstå det nærmere innholdet av ‘den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet’, jf samme bestemmelse, bokstav b.

Slik utvalget selv nevner i merknadene på side 672 høyre spalte, er bestemmelsene utformet etter bestemmelsen om prosesskriv i tvisteloven § 9-2(2), og anses således ikke tilrettelagt for ikke-jurister. […]

Det bør i det videre lovarbeidet vurderes om det er mulig å utforme kravene uten bruk av typisk juridiske begrep som for eksempel ‘tvistegjenstand’.»

Advokatforeningen og Oslo tingrett støtter forslaget om å gi domstolen en noe videre mulighet til å nekte å behandle sivile krav. Oslo tingrett skriver:

«Oslo tingrett slutter seg til utvalgets forslag i utkastets § 43-8 hvor vilkårene for å behandle sivile krav gjøres generelle. Forslaget innebærer at retten kan la være å behandle et sivilt krav som påtalemyndigheten har fremmet hvis vilkårene for å unnlate dette er oppfylt. Det er klart hensiktsmessig at retten kan avgjøre dette, og ikke være avhengig av påtalemyndighetens vurdering. Vi er videre enig i forslaget om at retten skal ha en viss adgang til å nekte å behandle sivile krav når hensynet til straffesaksbehandlingen tilsier dette, og at hensynet til en effektiv behandling av straffkravet her må veie tungt.»

Advokatforeningen mener en endring av nektelseskriteriet fra «åpenbart» til «klart» synes hensiktsmessig.

Også Finans Norge ser behovet for en slik utvidelse:

«Hensynet til belastningen for fornærmede, etterlatte og andre skadelidte tilsier at man bør gå langt i å inkludere behandlingen av sivile krav under straffeforfølgningen. Vi ser likevel betydningen av at retten gis en viss adgang til å nekte å behandle sivile krav når hensynet til straffesaksbehandlingen tilsier det, jf. § 43-8 første ledd bokstav d.

Den foreslåtte endringen av ordlyden fremhever hensynet til straffesaken og Straffeprosessutvalget legger til grunn at dette fortsatt vil være en snever nektelsesgrunn. Finans Norge er enig at hensynet til straffesaken bør kunne vektlegges, men understreker at terskelen for nektelse likevel bør være høy.»

Oslo tingrett og Riksadvokaten støtter utvalgets forslag om at retten kan beslutte at påtalemyndigheten eller en annen prosessfullmektig skal overta bistandsadvokatens ansvar for behandlingen av et sivilt krav. Oslo tingrett viser til at forslaget henger tett sammen med utvalgets forslag om at retten kan begrense bistandsadvokatens oppdrag, jf. lovutkastet § 4-10 tredje ledd og utredningen punkt 10.3.6. Etter tingrettens syn har forslaget prosessøkonomisk gode grunner for seg. Riksadvokaten peker på at bistandsadvokatordningen, slik den praktiseres i mange tilfeller i dag, kan fremstå som lite kostnadseffektiv. Det er derfor positivt at det legges til rette for at saksbehandlingen blir mest mulig prosessøkonomisk. Riksadvokaten antar likevel at det i praksis sjelden vil være aktuelt å overlate behandlingen av kravet til påtalemyndigheten eller en annen prosessfullmektig.

Advokatforeningen er skeptisk til at påtalemyndigheten skal gis større adgang til å fremme sivile krav i saker der bistandsadvokat er oppnevnt. Advokatforeningens erfaring er at påtalejuristene allerede har en meget stor arbeidsbyrde, noe som medfører at de sivile kravene ikke blir prioritert i de sakene påtalemyndigheten prosederer slike krav. En slik ordning vil derfor svekke fornærmedes interesser. Under enhver omstendighet støtter ikke Advokatforeningen forslaget om at retten skal kunne bestemme at bistandsadvokaten ikke lenger har rett til å være til stede. Advokatforeningen er av den oppfatning at bistandsadvokaten selv vil være nærmest til å vurdere om det er hensiktsmessig å være til stede i retten.

Anne Robberstad og Stine Sofies Stiftelse stiller seg negative til utvalgets forslag om å avskaffe de formelle partsrettighetene til den som selv fremmer et sivilt krav, og mener at utvalgets forslag ikke gir noen fullgod erstatning. Anne Robberstad stiller seg på generelt grunnlag negativ til utvalgets forslag knyttet til sivile krav:

«Som en sammenfatning av pkt 4 til 6 ovenfor peker jeg på at Straffeprosessutvalgets forslag innebærer en klar svekkelse av fornærmedes og etterlattes rett til å være til stede, delta og å hevde et standpunkt. Den manglende integreringen av straffesaksrettigheter og erstatningsrettigheter fører til at rettstilstanden blir enda vanskeligere tilgjengelig enn den er i dag.

Lovutkastet innebærer svekkelse også på andre punkter enn dem jeg her har gjennomgått, se for eksempel den økte adgangen til å nekte behandling av sivile krav, utkastets § 43-8 (500). Jeg går ikke her inn på disse andre tilfellene.

Et gjennomgående trekk er at utvalget ikke vedstår seg flere av forslagene om å svekke fornærmedes stilling, men på ymse vis søker å dekke over at det er dette som foreslås.»

18.5 Departementets vurdering

18.5.1 Behovet for endringer

Departementet er enig med utvalget i at det er behov for å gjøre visse endringer i reglene om sivile krav for å sikre en grundigere forberedelse og behandling av det sivile kravet. En tilfredsstillende behandling av kravene er viktig for fornærmede. Også for tiltalte er det sentralt med regler som sikrer forutberegnelighet og kontradiksjon.

Departementet er av den oppfatning at sivile krav har en tendens til å bli noe stemoderlig behandlet i straffesaker, da selve straffekravet vil være hovedfokus i saken. I NOU 2006: 10 Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter ga det nedsatte utvalget følgende beskrivelse, se punkt 12.2 side 204:

«Erstatningskrav fra fornærmede blir etter utvalgets oppfatning ikke alltid tilfredsstillende behandlet i straffesaken. Dette skyldes dels regelverket, dels at kravet ikke er godt nok forberedt av påtalemyndigheten eller bistandsadvokaten.

Ikke sjelden kommer det frem under hovedforhandlingen at fornærmede ser ut til å være påført utgifter eller inntektstap som det ikke er krevd erstatning for. Dels er det ikke fremmet erstatningskrav overhodet, dels dekker ikke kravet hele tapet. I en del tilfeller blir det ikke tatt med nye tapsposter som er oppstått etter at fornærmede meldte kravet til politiet første gang. De krav som fremsettes er ikke sjelden dårlig begrunnet og dokumentert. Det er derfor ikke uvanlig at aktor må frafalle krav under hovedforhandlingen fordi det er for dårlig opplyst. For eksempel blir tap som følge av voldshandlinger ofte ikke erstattet, eller ikke erstattet fullt ut.»

Flere av forslagene i NOU 2006: 10 som gjaldt bedre forberedelse og behandling av de sivile kravene ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 11 (2007–2008). Etter å ha gjengitt beskrivelsen overfor, uttaler departementet følgende i punkt 11.1 side 92:

«Departementet er enig med utvalget i at det er behov for regler som sikrer bedre forberedelse og behandling av det sivile kravet i straffesaken. Departementet følger derfor opp utvalgets forslag til endringer om blant annet ansvarsfordelingen mellom påtalemyndighet og bistandsadvokat, forberedelse av det sivile kravet, rettens plikt til å pådømme sivile krav og regler om ny prøving av sivile krav ved anke».

Lovendringene fra 2008 har etter departementets syn bidratt til at sivile krav forberedes og behandles noe bedre enn tidligere. Samtidig har departementet inntrykk av at domstolene i liten grad behandler andre krav enn oppreisning og dekning av kurante småkrav. Departementet ser derfor grunn til foreslå visse endringer som er ment å forbedre forberedelsen og behandlingen av sivile krav ytterligere.

Departementet foreslår å oppheve ordningen med private straffesaker, se punkt 17.5. På grunn av henvisningsteknikken som er brukt i gjeldende lov, hvor § 428 annet ledd viser til kapitlet om private straffesaker, er det behov for en alternativ regulering. Departementet foreslår å endre § 428 annet ledd slik at det fremgår eksplisitt av bestemmelsen at fornærmede som selv fremmer sitt krav, skal anses som part med hensyn til behandlingen av det sivile kravet, se Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) punkt 9.1.1 side 41. Bestemmelsen er ment å videreføre gjeldende rett.

18.5.2 Krav til angivelse av det sivile kravet

Departementet slutter seg til Straffeprosessutvalgets standpunkt om at det er viktig at grunnlaget for og størrelsen på sivile krav blir søkt klarlagt i rimelig tid før hovedforhandlingen. Det gjelder av hensyn til både tiltalte og fornærmede, og uavhengig av om kravet fremmes av påtalemyndigheten eller av fornærmede selv.

For å oppnå dette foreslår departementet for det første at det stilles krav til påtalemyndighetens angivelse av det sivile kravet. Etter straffeprosessloven § 264 b annet ledd skal sivile krav som fremsettes for retten av fornærmede, «angi kravets størrelse, dets faktiske og rettslige grunnlag samt hvilke bevis som vil bli ført». Et tilsvarende krav gjelder imidlertid ikke når kravet fremmes av påtalemyndigheten, selv om det fremgår av § 252 tredje ledd at påtalemyndigheten «så langt mulig» skal angi kravets størrelse i tiltalebeslutningen.

Straffeprosessutvalget har foreslått å lovfeste et krav om at en begjæring om behandling av sivile krav skal angi tvistegjenstanden og påstanden som gjøres gjeldende, den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet, og eventuelle bevis som ønskes ført, jf. utvalgets lovutkast § 43-6 første ledd. Forslaget er utformet etter mønster av tvisteloven § 9-2 om prosesskriv, og gjelder uavhengig av hvem som fremsetter kravet. Etter departementets oppfatning vil strengere krav til påtalemyndighetens angivelse sikre en bedre forberedelse og behandling av det sivile kravet i straffesaken, herunder ved at tiltalte gis bedre muligheter til å forberede seg. Slike krav vil også gjøre det lettere for domstolen å vurdere om det er mest hensiktsmessig at kravet ikke behandles i straffesaken. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 427 første ledd annet punktum om at kravshaver «må gi påtalemyndigheten nærmere opplysninger om grunnlaget for og størrelsen av kravet og om hvilke bevis han kan oppgi», samt § 264 b første ledd om at påtalemyndigheten fastsetter en frist for fornærmede til å be om endringer i angivelsen av kravet.

Departementet legger til grunn at så lenge redegjørelsen kan gjøres kortfattet, vil et krav om angivelse av det sivile kravet ikke være særlig arbeidskrevende for påtalemyndigheten. De fleste sivile krav er relativt kurante, og i de fleste tilfeller vil en i det vesentlige ha det faktiske og rettslige grunnlaget klart på tidspunktet kravet fremmes for retten.

I saker hvor de sivile kravene er mer kompliserte, vil et skjerpet angivelseskrav innebære noe merarbeid for påtalemyndigheten. Men nettopp i slike saker er det særlig grunn til å sikre en grundigere forberedelse og behandling av de sivile kravene. Dersom det er nødvendig for en forsvarlig behandling av kravet, vil retten kunne be påtalemyndigheten om en mer utførlig angivelse av kravet i medhold av forslaget til ny § 274 b om skriftlig redegjørelse, se punkt 7.7.

Et skjerpet krav til angivelse av de sivile kravene vil etter departementets syn også legge bedre til rette for at retten i domsslutningen kan presisere hvilket beløp som eventuelt tilkjennes for hver av de ulike erstatningspostene (slik at det for eksempel skilles klart mellom erstatning for skade på person, menerstatning og oppreisning). En slik angivelse er hensiktsmessig, men domstolenes praksis er sprikende med hensyn til i hvilken utstrekning dette gjøres i dag. At domsslutningen presiserer hvilke erstatningsbeløp som knytter seg til de ulike kravene, har særlig betydning i forbindelse med utbetaling av erstatning fra staten for voldsutsatte. Presiseringen kan imidlertid etter forholdene også få betydning for andre – for eksempel forsikringsselskaper ved utbetaling av forsikringspenger.

18.5.3 Frist for å fremme og endre sivile krav

Utvalget har foreslått at de preklusive fristene i tvisteloven § 9-16 skal gjelde for behandlingen av sivile krav, jf. lovutkastet § 43-3 bokstav a. En tilsvarende regel ble vurdert av departementet i Ot.prp. nr. 11 (2007–2008), hvor det ble uttalt følgende i punkt 11.5.4 side 98:

«Det kan ikke utelukkes at det oppstår endringer i grunnlaget for og størrelsen på de sivile krav. Dette kan skyldes skadevirkninger som oppstår på et senere tidspunkt, bedre dokumentasjon av kravet, eller andre forhold. Det bør derfor være anledning til også etter de fristene som er satt, å endre kravet eller å sette frem nye krav. Etter departementets syn er det naturlig å se hen til sivilprosessuelle regler om fremsetting av nye krav og utvidelse av påstanden når sivile krav behandles i forbindelse med straffesaken. Tvisteloven § 9-10, jf. § 9-16 fastsetter at det som hovedregel ikke er anledning til å utvide påstanden til et krav, sette frem nye krav eller påstandsgrunnlag eller sette frem nye bevis i løpet av de siste to uker før hovedforhandlingen. Retten kan likevel på visse vilkår tillate slike endringer. Departementet finner ikke grunn til å ta inn en utrykkelig henvisning til disse reglene. Hensynet til fornærmede tilsier imidlertid at fristene for å fremsette sivile krav i straffeprosessloven ikke bør være preklusive. Tiltalte vil uansett kunne be om at retten utsetter behandlingen av et krav som er fremsatt sent. Særreglene i straffeprosessloven §§ 431 og 432 første ledd om at retten kan utsette behandlingen av et sivilt krav eller avsi dom for bare deler av kravet, medfører at retten ikke må behandle krav som den mener at den ikke har tilstrekkelig grunnlag for å behandle. I rettens vurdering etter § 431 må det også legges vekt på om begge sider har hatt anledning til å imøtegå kravets størrelse og grunnlag.»

Departementet mener fortsatt at hensynet til fornærmede tilsier at fristene for å sette frem og endre sivile krav i straffeprosessloven ikke bør være preklusive. Departementet ser likevel at det kan ha en disiplinerende effekt å ta inn en regel som uttrykkelig oppstiller en frist for å sette frem sivile krav, endre krav, påstand og faktisk grunnlag for kravet samt tilby nye bevis. Etter departementets syn vil dette kunne bidra til bedre forberedelse av de sivile kravene, noe som igjen kan bidra til en mer effektiv saksgjennomføring. Departementet understreker at fristen ikke skal være preklusiv. En oversittelse av fristen vil i stedet inngå i vurderingen av om retten skal benytte særreglene i §§ 431 og 432 første ledd eller ved vurderingen av om kravet skal nektes behandlet etter § 428 fjerde ledd og forslaget til § 427 nytt femte ledd, se punkt 18.5.4 nedenfor. De nevnte virkemidlene vil normalt ikke være aktuelle for kurante krav hvor motparten uansett vil ha tilstrekkelig grunnlag for å ivareta sine interesser etter endringen.

Av rettspedagogiske grunner bør det inntas en egen fristregel i straffeprosessloven fremfor å innta en henvisning til tvisteloven § 9-16. Regelen bør utformes etter mønster av tvistelovens bestemmelse, men en grunnleggende forskjell vil være at fristoversittelse ikke skal ha preklusive virkninger. Denne forskjellen medfører at det ikke er grunn til å angi i hvilke tilfeller retten til tross for oversittelsen kan eller skal tillate endring, sml. tvisteloven § 9-16. Hensynene bak unntakene i tvistelovens bestemmelse er imidlertid av en slik karakter at de ofte vil kunne vektlegges når retten tar stilling til hva som skal bli konsekvensene av fristoversittelsen, se drøftelsen foran.

18.5.4 Adgang til å avvise sivile krav fremmet av påtalemyndigheten

En sentral begrunnelse for ordningen med sivile krav er å sikre at fornærmede og etterlatte ikke skal måtte bære belastningen av to rettslige prosesser for å få behandlet sine erstatningskrav. Prosessøkonomiske hensyn taler dessuten i mange tilfeller klart for felles behandling av kravene. I saker som gjelder mindre og oversiktlige forhold, vil det være en lite hensiktsmessig bruk av ressurser om ikke sivile krav om erstatning inkluderes. Begrunnelsene for ordningen med fellesbehandling slår likevel først og fremst til for de forholdsvis kurante kravene, hvor bevisføringen for straffekravet og det sivile kravet stort sett er sammenfallende. I andre tilfeller kan det være mer hensiktsmessig at kravet behandles i sivilprosessens former. Departementet mener derfor, i tråd med utvalgets forslag, at retten bør gis adgang til å avvise sivile krav også der kravet er fremmet av påtalemyndigheten. Avvisningsadgangen bør etter departementet syn være lik uavhengig av hvem som fremmer det sivile kravet.

Utvalgets forslag åpner også for å se hen til hva som vil gi en effektiv behandling av straffekravet, ikke bare hva som vil gi en hensiktsmessig behandling av det sivile kravet, se lovutkastet § 43-8 første ledd bokstav d og punkt 18.3 foran. Dette innebærer at terskelen for å avvise sivile krav senkes noe sammenlignet med gjeldende rett.

Før 2008 kunne retten med hjemmel i § 428 nekte å behandle kravet «dersom det vil være til vesentlig ulempe». Dette åpnet for at behandling av kravet kunne nektes når hensynet til straffesaksbehandlingen indikerte det. Ved lov 7. mars 2008 nr. 5 ble loven endret slik at kravet kun kan nektes av retten dersom det «åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former», se straffeprosessloven § 428 fjerde ledd. Formålet med endringen var å sikre at de fornærmede i større grad fikk håndhevet sine rettigheter, se Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) punkt 11.6 side 99:

«Departementet er enig i at den gjeldende regelen i straffeprosessloven § 428 første ledd annet punktum kan føre til en lite forutberegnelig og vanskelig situasjon for fornærmede. Det kan være grunn til å anta at rettens adgang til å nekte kravet fremmet etter straffeprosessloven § 428 kan være en av årsakene til at mange fornærmede i dag velger å be påtalemyndigheten om å fremme kravet. Departementet mener regelverket må legge til rette for at sivile krav i størst mulig grad kan behandles sammen med straffesaken og sikres en forsvarlig og betryggende behandling. Departementet foreslår derfor, som utvalget, at den gjeldende regelen i straffeprosessloven § 428 første ledd annet punktum bør oppheves. Samtidig er departementet enig med utvalgets flertall i at det ikke helt bør utelukkes at det kan oppstå situasjoner der kravet ikke bør behandles sammen med straffesaken. Departementet slutter seg derfor til flertallsforslaget om å gi retten en adgang til å henvise kravet til behandling i sivilprosessens former hvis dette åpenbart er mest hensiktsmessig. Den klare hovedregelen skal imidlertid være at kravet behandles sammen med straffesaken. I motsetning til utvalgets forslag mener departementet at rettens adgang til å henvise kravet til behandling i sivilprosessens former ikke bør være begrenset til forberedelsen av hovedforhandlingen. Retten bør ha slik adgang også under den senere behandlingen av saken, men terskelen for å nekte kravet forfulgt må være høyere jo lenger i saksbehandlingen man har kommet.»

Departementet ønsker ikke å reversere endringene som ble foretatt i 2008 for å styrke fornærmedes rettsstilling. I lys av standpunktet om at avvisningsadgangen bør være lik uavhengig av hvem som fremmer det sivile kravet, foreslår departementet at avvisningshjemmelen for sivile krav fremmet av påtalemyndigheten formuleres etter mønster av gjeldende § 428 fjerde ledd. Retten vil da kunne nekte å behandle kravet dersom det «åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former».

18.5.5 Behandlingen av sivile krav når det er oppnevnt bistandsadvokat

I tråd med utvalgets forslag går departementet inn for å videreføre ordningen med at bistandsadvokaten fremmer sivile krav på fornærmedes og etterlattes vegne, jf. straffeprosessloven § 428 første ledd annet punktum. Det innebærer at det fortsatt skal være bistandsadvokaten som skal fremsette kravet for retten, herunder angi kravets størrelse, dets faktiske og rettslige grunnlag og hvilke bevis som vil bli ført, jf. straffeprosessloven § 264 b annet ledd. Etter departementets syn er dette en sentral del av oppdraget som bistandsadvokat. I tillegg bidrar det til en klar ansvarsfordeling mellom bistandsadvokaten og påtalemyndigheten.

I likhet med utvalget mener imidlertid departementet at det bør åpnes for at bistandsadvokatens ansvar for å prosedere det sivile kravet i retten etter omstendighetene kan overlates til påtalemyndigheten eller en annen prosessfullmektig. Hovedårsaken til at bistandsadvokaten er til stede under hovedforhandling, er ofte at fornærmede eller etterlatte fremmer et sivilt krav. Mange sivile krav er imidlertid relativt kurante, og behandlingen av det sivile kravet vil ofte utgjøre en liten og avgrenset del av hovedforhandlingen. Særlig i langvarige saker kan det derfor være prosessøkonomisk gunstig at påtalemyndigheten eller en annen prosessfullmektig overtar behandlingen av det sivile kravet, slik at bistandsadvokaten ikke trenger å være til stede. Dette gjelder spesielt i tilfeller hvor fornærmede ikke skal forklare seg i retten og heller ikke ønsker å følge forhandlingene selv.

I proposisjonen punkt 16.2.4 foreslår departementet å åpne for at retten kan fastsette rammene for bistandsadvokatoppdraget i forbindelse med oppnevningen, for eksempel ved at bistandsadvokatens tilstedeværelse under hovedforhandling begrenses. Det foreslås også andre endringer som har til formål å gjøre bistandsadvokatordningen mer effektiv og målrettet, blant annet en utvidelse av hjemmelen for å oppnevne koordinerende bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 h. En adgang for retten til å bestemme at påtalemyndigheten eller en annen prosessfullmektig skal overta ansvaret for å prosedere det sivile kravet, er etter departementets syn en naturlig forlengelse av disse forslagene. Det vil legge til rette for at hjemlene for å begrense bistandsadvokatoppdraget og oppnevne koordinerende bistandsadvokat kan brukes på en mest mulig effektiv måte.

Departementet legger til grunn at en «annen prosessfullmektig» kan være en koordinerende bistandsadvokat eller en annen bistandsadvokat som er oppnevnt i samme sak. Oppnevning av koordinerende bistandsadvokat vil særlig være aktuelt i store straffesaker med mange fornærmede eller etterlatte, se punkt 16.4.4. I disse tilfellene kan det være praktisk at den koordinerende bistandsadvokaten overtar ansvaret for å prosedere sivile krav på vegne av flere fornærmede eller etterlatte med lignende krav.

Advokatforeningen frykter at en ordning som skissert vil svekke fornærmedes og etterlattes stilling, fordi påtalemyndigheten av kapasitetsgrunner ikke vil prioritere behandlingen av de sivile kravene. Departementet understreker at en forutsetning for å overlate ansvaret for å prosedere det sivile kravet til påtalemyndigheten eller en annen prosessfullmektig vil være at kravet får en forsvarlig og betryggende behandling. Dette innebærer at ordningen først og fremst vil være aktuell når de sivile kravene er relativt enkle og oversiktlige. I saker der de sivile kravene reiser kompliserte rettslige eller faktiske spørsmål, bør ansvaret for behandlingen av kravet fortsatt ligge hos den enkelte bistandsadvokat.