14 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Formål

Paragrafen er ny i forhold til forskriften fra 1995 om Regler om tiltak og undersøkelser mv ved ulykker og hendelser i Forsvaret. Forskriften har ingen generell formålsbestemmelse, men nøyer seg med å angi hva som er formålet med den enkelte undersøkelse. Innlemming av en egen formålsbestemmelse i loven er drøftet nærmere i punkt 5.1.

Formålet med loven er å forbedre sikkerheten i Forsvaret gjennom undersøker av ulykker og hendelser. Det ulykkesforebyggende sikkerhetsarbeidet skal dermed bidra til å oppnå lovens overordnede formål, nemlig økt sikkerhet i Forsvaret. Lovens formål har grunnleggende betydning for hvordan undersøkelsesarbeidet som sådan er organisert og fundert, og dermed også avgjørende betydning for utformingen av regelsettet. Videre vil formålsbestemmelsen legge føringer for tolkingen av bestemmelsene i loven for øvrig.

Med utgangspunkt i prinsippet om «åpen rapporteringskultur» er formålet å legge til rette for en åpen sfære der viktig sikkerhetsrelatert informasjon deles. Tankegangen er at alle fakta skal på bordet, for dersom det forebyggende sikkerhetsarbeidet skal bli reelt, må også de menneskelige feilene avdekkes. Prinsippet om «åpen rapporteringskultur» gjør seg mer konkrete utslag ellers i loven, ved at det oppstilles en forklaringsplikt kombinert med spesialtilpassede regler om taushetsplikt og et vern mot nærmere bestemte sanksjoner. Praktiseringen av disse bestemmelsene må hele tiden ha lovens overordnede formål for øyet.

Til § 2 Virkeområde

Første ledd første punktum angir at loven gjelder for Forsvarets virksomhet. Dette omfatter virksomheten i alle avdelinger underlagt forsvarssjefen.

Loven gjelder dessuten etter annet punktum for virksomhet som utføres i tilknytning til, eller i nær forbindelse med, utøvelsen av Forsvarets virksomhet. Dette vil kunne gjelde for etater slik som Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI), Forsvarsbygg (FB) og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM). Arbeidet i disse etatene er hovedsakelig av sivil karakter, og innebærer således ikke samme skadepotensiale som aktiviteter i Forsvaret for øvrig. Formålet bak normeringen antas derfor å passe mindre godt i disse tilfellene. Samtidig utfører nevnte etater enkelte oppgaver som har en klar grenseflate mot Forsvarets virksomhet. Dette vil typisk være drift av skytebaner utført av Forsvarsbygg, eller forskning på våpen og ammunisjon i regi av FFI. Slik aktivitet kan inneha et skadepotensiale av en slik skala at det vil anses rimelig at loven kommer til anvendelse også på disse. Se for øvrig punkt 6.1.1.4 i de alminnelige merknadene.

Dersom undersøkelsesmyndigheten kommer til at aktiviteten faller innenfor § 2 første ledd annet punktum må den i tillegg foreta en konkret vurdering av om en undersøkelse skal igangsettes etter lovens § 12. Det vil i disse tilfeller være naturlig at undersøkelsesmyndigheten unnlater å undersøke ulykker og hendelser av overveiende sivil karakter dersom sivile myndigheter, slik som Arbeidstilsynet, undersøker det inntrufne, se § 12 tredje ledd. Bærer ulykken eller hendelsen preg av å være av militær karakter, eller ha nær tilknytning til utøvelsen av militær virksomhet, vil undersøkelsesmyndigheten måtte vurdere om det er plikt eller behov for å undersøke det inntrufne på vanlig måte etter §§ 11 og 12 flg.

Annet ledd angir at loven gjelder Forsvarets virksomhet på norsk territorium, herunder på Svalbard, Jan Mayen og i bilandene. På bakgrunn av flaggstatsprinsippet kommer loven til anvendelse på Forsvarets fartøy, herunder luftfartøy, selv om disse oppholder seg i utlandet. Loven kommer også til anvendelse på faste og flytende installasjoner til havs. Mest relevant her antas å være petroleumsinstallasjoner på norsk sokkel, samt innretninger som er på slep i norsk jurisdiksjonsområde.

Annet ledd angir videre at loven som utgangspunkt kommer til anvendelse i utlandet. En slik presisering er ny i forhold til forskriften fra 1995. Departementet foreslår en slik utvidelse av virkeområdet fordi et ikke uvesentlig bidrag fra Forsvaret til enhver tid befinner seg på øving, trening eller løser oppdrag i utlandet. Virkeområdet i utlandet vil være begrenset av andre staters lovgivning, internasjonal overenskomst eller folkeretten forøvrig.

Tredje ledd gir departementet myndighet til å gi forskrift om lovens virkeområde.

En mer inngående redegjørelse for lovens virkeområde er å finne i punkt 6 i de alminnelige merknadene.

Til § 3 Definisjoner

Forskriften fra 1995 inneholder ingen egen definisjonsbestemmelse. Ulykkesbegrepet defineres heller ikke nærmere i forskriften, men alvorlighetsgraden har til nå vært indikert ved at ulykken må ha medført tap av menneskeliv eller alvorlig personskade, eller ført til omfattende skade på eller tap av militær eller sivil eiendom. Se for øvrig punkt 5.4 foran.

Paragraf 3 angir i bokstav a) til c) definisjonen av henholdsvis ulykke, hendelse og alvorlig hendelse i Forsvaret. Definisjonene har likhetstrekk med definisjonene i jernbaneundersøkelsesloven § 5. Plikten til å igangsette undersøkelser etter § 12 må leses i sammenheng med definisjonsbestemmelsen her.

En ulykke defineres i loven som en uønsket eller utilsiktet begivenhet. Dette innebærer en avgrensning mot villede handlinger. Både en enkeltstående begivenhet, og en bestemt rekke slike begivenheter, omfattes. For at begivenheten skal utgjøre en ulykke må den ha hatt skadelige følger. Hva som ligger i begrepet skadelige følger er nærmere beskrevet i lovteksten. Utgangspunktet er klart, og følger det som er gjeldende praksis. Dette er i første rekke der menneskeliv går tapt, eller der det foreligger alvorlig personskade.

Praktiseringen av vilkåret om alvorlig personskade er ment å knyttes opp mot standarden som følger av arbeidsmiljøloven § 5-2. Det er hensiktsmessig å knytte begrepsbruken opp mot en allerede kjent standard som det eksisterer mye praksis rundt. I arbeidsmiljøloven benyttes en noe annen ordlyd («alvorlig skadet»), men begrepet i loven her er ment å sikte til det samme.

Omfattende skade på materiell, eiendom og miljøet omfattes også. Det følger av ordlyden at terskelen her ligger forholdsvis høyt, men det er ikke gjort forsøk på å angi en beløpsmessig grense for hva som er terskelverdiene for å utgjøre omfattende skade. Dette overlates til praksis og undersøkelsesmyndighetens skjønn. Som følge av at forskriften fra 1995 også bruker begrepet «omfattende skade», vil det være naturlig å ta utgangspunkt i gjeldende praktisering for å finne frem til en hensiktsmessig grensedragning. At omfattende skade på miljøet omfattes av lovteksten er nytt i forhold til forskriften.

Alternativet tap av materiell er tatt med fordi man kan tenke seg situasjoner der viktig og kostbart materiell går tapt, men der dette ikke er skadet, eksempelvis der en uskadet gjenstand synker i sjøen.

Hva som utgjør en hendelse defineres i bokstav b) som enhver annen uønsket eller utilsiktet begivenhet enn en ulykke, som har sammenheng med militær virksomhet og som virker inn på sikkerheten i Forsvaret. Også her avgrenses det mot villede handlinger. Alvorlighetsgraden av begivenheten vil kunne variere, men den må ha virket inn på sikkerheten i Forsvaret for å kunne kalles en hendelse. Grensedragningen overlates til praksis.

En alvorlig hendelse defineres i bokstav c) som en hendelse som under litt andre omstendigheter kunne ha ført til en ulykke. En alvorlig hendelse kan også kalles en «nestenulykke». I mange tilfeller vil et tilnærmet likt hendelsesforløp kunne få svært forskjellig utfall, kun basert på små ulikheter i faktum. Grensegangen for hva som utgjør litt andre omstendigheter vil variere fra saksfelt til saksfelt, og vil utmeisle seg i undersøkelsesmyndighetens praksis.

Til § 4 Om undersøkelsesmyndigheten

Departementet gis i første ledd myndighet til å bestemme hvordan undersøkelsesmyndigheten skal organiseres. Det er ingen lignende bestemmelse i forskriften fra 1995. Bestemmelsen er utformet tilsvarende jernbaneundersøkelsesloven § 3 første ledd, luftfartsloven § 12-1 første ledd, vegtrafikkloven § 44 første ledd og sjøloven § 473 første ledd. Spørsmålet er behandlet i større detalj i kapittel 7 i denne proposisjonen.

Annet ledd slår fast at undersøkelsesmyndigheten skal være et faglig uavhengig organ. For å sikre størst mulig grad av tillit og troverdighet i undersøkelsesarbeidet, er det viktig at undersøkelsesmyndigheten kan arbeide fritt og uten forsøk på påvirkning utenfra. Prinsippet om uavhengighet tilsier at et undersøkelsesorgan må fremstå, og faktisk være, en selvstendig enhet, det vil si et organ som ikke kan instrueres i faglige spørsmål og prioriteringer. Dette prinsippet anses så sentralt at det lovfestes.

Tredje leddførste punktum tilsvarer stort sett forskriften fra 1995 § 9 første ledd. Men der forskriften knytter formålet med undersøkelsen opp mot å avverge liknende ulykker i fremtiden, så er dette formålet i § 4 nå satt inn i en videre kontekst, nemlig det kontinuerlige sikkerhetsarbeidet i Forsvaret.

Videre følger det av tredje ledd, annet og tredje punktum at det i undersøkelsen ikke skal tas stilling til disiplinære forføyninger eller om det foreligger sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar. Dette er i tråd med den allerede eksisterende ordning, men prinsippet gjennomføres på en mer helhetlig måte i loven her.

Det presiseres videre at undersøkelsen skal foregå uavhengig av etterforskning av ulykken eller hendelsen. Med etterforskning menes politimessige etterforskingsskritt. Dette er nytt i forhold til forskriften, og det har vært ansett nødvendig å presisere dette i loven. At sammenblanding av etterforskning og undersøkelser ikke skal finne sted, betyr likevel ikke at samarbeid mellom etterforskende og undersøkende myndigheter ikke kan skje der dette er formålstjenlig. Slikt samarbeid vil imidlertid først og fremst være aktuelt ved sikring av skadested og innhenting og tolking av tekniske og materielle bevis i saken. Når det gjelder bevis i form av opplysninger gitt i henhold til forklaringsplikten i § 16, skal det gjelde tette skott mellom etterforskning og undersøkelser jf. bestemmelsen om taushetsplikt i § 19.

Fjerde ledd gir departementet myndighet til å gi forskrift om organiseringen av undersøkelsesmyndigheten.

Til § 5 Undersøkelsesmyndighetens oppgaver

Forskriften fra 1995 har en bestemmelse som angir undersøkelsesmyndighetens oppgave i § 8. Bestemmelsen lister opp enkelte konkrete plikter, men fremstår ellers som fragmentarisk og lite hensiktsmessig, og blir derfor ikke videreført. Undersøkelsesmyndighetens oppgaver er nærmere behandlet under punkt 8.1 i denne proposisjonen.

Paragraf 5 i loven her angir at undersøkelsesmyndigheten har det overordnede ansvaret for at forhold som kan antas å ha betydning for forebyggelsen av ulykker og hendelser i Forsvaret blir nærmere utredet. Dette innebærer at undersøkelsesmyndigheten har ansvar for at det blir igangsatt og gjennomført undersøkelser etter § 12. Undersøkelsesmyndigheten ilegges dessuten det overordnede ansvaret for at tilrådninger blir utformet, og for at disse oversendes til Forsvaret eller andre relevante myndigheter. Av hensyn til fremdrift og gjennomføring av kommisjonsarbeidet er det hensiktsmessig at ett organ har ansvaret for å følge arbeidet fra det igangsettes og til resultatet med tilrådninger er formidlet til rett instans.

Annet ledd gir departementet myndighet til i forskrift å gi utfyllende bestemmelser om undersøkelsesmyndighetens oppgaver.

Til § 6 Årlig rapportering

Første ledd er ny i forhold til tidligere forskrift. Bestemmelsen angir at undersøkelsesmyndigheten skal avgi årlige rapporter om sine undersøkelser, og også redegjøre for hvordan disse er fulgt opp. Ansvaret for oppfølging av sikkerhetstilrådningene ligger imidlertid i hovedsak hos de enkelte forsvarsgrenene. Det må derfor etableres en ordning som gir undersøkelsesmyndigheten underretning om oppfølgingen. Hensikten med å pålegge en slik årlig rapporteringsplikt er at dette forventes å gi en mer konsekvent oppfølging av sakene etter at de er avsluttet.

Annet ledd gir departementet myndighet til i forskrift å gi utfyllende bestemmelser om undersøkelsesmyndighetens oppgaver.

Til § 7 Varsling

Bestemmelsen gjelder varsling etter at en ulykke eller hendelse har funnet sted og er ny i forhold til forskriften av 1995. Spørsmålet om varsling er nærmere drøftet i punkt 8.2.1 i de alminnelige merknadene.

Bestemmelsen delegerer til departementet å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift om ansvar og rutiner ved varsling av ulykker og hendelser i Forsvaret. Det gjelder allerede en rekke ulike varslingsbestemmelser i Forsvaret i dag. Av harmoniseringshensyn er det derfor mest hensiktsmessig at varsling av ulykker og hendelser fastsettes i forskrift, og ikke i loven som sådan.

Til § 8 Skadested og sikring av bevis m.m.

Første ledd angir hvilke plikter den tilstedeværende med høyest militær grad på ulykkesstedet har. I forskriften fra 1995 er det flere bestemmelser som regulerer ansvar og plikter for militære sjefer som har tilknytning til skadestedet, eller befinner seg i nærheten av dette. Disse bestemmelsene åpner for tolking blant annet av hvem som pålegges et ansvar. Dette er søkt klarlagt i den nye bestemmelsen ved å legge visse plikter til den tilstedeværende med høyest militær grad. Høringsnotatet foreslo opprinnelig å bruke begrepet eldste tilstedeværende befal, som har vært et godt innarbeidet begrep i Forsvaret. Etter endringer i ordningen for militært tilsatte i 2015 vil imidlertid ikke lenger begrepet befal være dekkende. Dette er derfor endret til den tilstedeværende med høyest militær grad. Begrepet er ment å til enhver tid omtale den militært sett mest senior ved et ulykkessted.

Etter bestemmelsen plikter den tilstedeværende med høyest militær grad å igangsette tiltak for å begrense omfanget av skaden og sørge for at nødvendige redningstiltak iverksettes, se nærmere om dette under punkt 8.3 i de alminnelige merknadene. I tillegg skal vedkommende gjennomføre handlinger som er nødvendige for å sikre bevis i saken. Oppregningen i bestemmelsen er ikke uttømmende. Departementet foreslår å regulere mer detaljerte plikter og krav til opptreden på et skadested og sikring av bevis i forskrift.

Annet ledd gir departementet myndighet til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om plikter og ansvar vedrørende skadested og sikring av bevis.

Til § 9 Forbud mot fjerning av vrakrester mv.

Første ledd er ny i forhold til tidligere forskrift. Tilsvarende bestemmelser finnes imidlertid i både jernbaneundersøkelsesloven § 12 og luftfartsloven § 12-14. Det er presisert i bestemmelsen at både undersøkelsesmyndigheten, militærpolitiet og politiet må har gitt samtykke til fjerning av vrakrester, slik at alle instansers behov i forbindelse med en undersøkelse og klarlegging av årsaksforhold ivaretas. Unntak kan gjøres dersom det er nødvendig å fjerne vrakrester for å redde eller avverge fare for liv eller eiendom, eller for å hindre at noe som kan ha betydning for undersøkelsen ødelegges eller forsvinner. Dette vil bero på en konkret vurdering i den enkelte sak.

Når det gjelder å avverge fare for liv er det klart at det skal lite til før unntaket kan gjøres gjeldende. Dersom det er snakk om å avverge fare for eiendom vil det imidlertid bero på en konkret avveining mellom betydningen/verdien av tingen det er snakk om, opp mot betydningen av at vrakresten(e) blir liggende der de er. Det siste alternative vilkåret, å hindre at noe som kan ha betydning for undersøkelsen ødelegges eller forsvinner, må også vurderes konkret. Som et eksempel kan trekkes frem å redde ferdsskriveren til et fly som er i ferd med å synke i en myr, ved å fjerne gjenstander som befinner seg rundt den.

Annet ledd er ny i forhold til tidligere forskrift. Det finnes en tilsvarende bestemmelse i jernbaneundersøkelsesloven § 12 annet ledd. Bakgrunnen for bestemmelsen er blant annet at trafikkulykker ofte vil medføre at veien hvor ulykken har inntruffet blir sperret for annen trafikk. Det er derfor viktig at undersøkelsen avsluttes så raskt som mulig på stedet, slik at trafikken kan gjenopptas. Det samme vil gjelde dersom en ulykke har funnet sted på for eksempel en rullebane eller havn.

Til § 10 Tiltak for å fremskaffe opplysninger

Bestemmelsen er ny i forhold til forskriften fra 1995. Lignende bestemmelser er å finne i jernbaneundersøkelsesloven § 13 og luftfartsloven § 12-15. Temaet er nærmere behandlet under kapittel 9 i de alminnelige merknadene.

Første og annet ledd presiserer at undersøkelsesmyndigheten skal ha tilgang til nærmere bestemte steder og gjenstander, slik som skadestedet, de skadede objektene mv. for å kunne utføre sine undersøkelser. Også systemer som registrerer lyd og bilde er omfattet her. Selv om lovbestemmelsen lister opp en rekke objekter, dokumenter mv. som undersøkelsesmyndigheten skal ha tilgang til, er opplistingen ikke uttømmende. Undersøkelsesmyndigheten skal dessuten ha tilgang til resultater fra undersøkelser av personer som har vært involvert i ulykken eller hendelsen, derunder at undersøkelsesmyndigheten kan påby at slike undersøkelser utføres.

Vilkåret for at undersøkelsesmyndigheten kan få tilgang til slike opplysninger som nevnt i første og annet ledd, er at disse er nødvendige for å kunne gjennomføre undersøkelsen, jf. tredje ledd. I tvilstilfeller må undersøkelsesmyndigheten vurdere alvorligheten av det forhold som blir undersøkt og viktigheten av de konkrete opplysningene for undersøkelsen, opp mot den byrde dette medfører for den som berøres. Det ligger i dette at undersøkelsesmyndigheten heller ikke kan utnytte disse rettighetene over en lengre tidsperiode enn det som er nødvendig.

Fjerde ledd slår fast at undersøkelsesmyndigheten skal ha adgang til informasjon i forsvarssektoren av betydning for undersøkelsen. Det anses sentralt at undersøkelsesmyndigheten får tilgang til relevant informasjon den måtte ønske fremlagt fra Forsvaret og andre virksomheter i forsvarssektoren, slik som i etaten Forsvarsmateriell. Vilkåret som oppstilles i loven er at det gjelder informasjon som er av betydning for undersøkelsen. Altså kan ikke all informasjon som kan tenkes å ha interesse kreves fremlagt. Undersøkelsesmyndigheten må kunne vise til at informasjonen har en berettiget relevans for undersøkelsene. I tilfeller der opplysninger for eksempel er av sensitiv karakter må dette veies opp mot hvor viktige opplysningene er for å kunne finne frem til årsaksfaktorene bak ulykken eller hendelsen. Nærmere grensegang og rutiner for slik tilgang til informasjon i forsvarssektoren vil kunne nedfelles i forskrift etter sjette ledd.

Det antas å oppstå en del overlappende tilfeller mellom første og andre ledd, og fjerde ledd i bestemmelsen.

Det følger av femte ledd at eventuell taushetsplikt etter annen lov ikke er til hinder for undersøkelsesmyndighetens tilgang til opplysninger etter bestemmelsen. Dette inkluderer også helseopplysninger. Samtidig vil de materielle begrensninger i tredje ledd om at det bare er opplysninger som er nødvendige for å kunne gjennomføre undersøkelsene, også gjelde her. Dette innebærer at undersøkelsesmyndigheten kan få adgang til helseopplysninger fra tiden før ulykken eller hendelsen inntraff, i den grad disse anses nødvendige for å finne frem til årsakene bak ulykken eller hendelsen. Sensitiviteten av slike helseopplysninger taler for en restriktiv tolkning av nødvendighetsvilkåret. I tvilstilfeller vil det være naturlig at undersøkelsesmyndigheten og helsepersonellet i samråd forsøker å finne frem til hvilke helseopplysninger som vil kunne bidra til å avdekke årsaksforholdene bak ulykken eller hendelsen.

Sjette ledd gir departementet myndighet til å gi forskrift om undersøkelsesmyndighetens tiltak for å fremskaffe opplysninger.

Til § 11 Iverksetting av undersøkelse og undersøkelsens omfang

Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i forskriften fra 1995. Spørsmålet er nærmere drøftet under punkt 8.2 i de alminnelige merknadene.

Første ledd angir at undersøkelsesmyndigheten straks skal ta stilling til om det er behov for å iverksette undersøkelser når den mottar varsel om en ulykke eller hendelse. På den måten ønsker man å sikre at undersøkelsesmyndigheten inntar en aktiv rolle allerede fra det tidspunkt varsel mottas.

Vurderingen av hvorvidt undersøkelser skal settes i gang skal foretas uten ugrunnet opphold. Dette innebærer at undersøkelsesmyndigheten ikke kan la tid gå til spille før den foretar sin vurdering. Normal tidsbruk må imidlertid tillates for at undersøkelsesmyndigheten skal kunne ta stilling til om vilkårene er oppfylt. På et tidlig tidspunkt vil det ofte kunne være vanskelig å ha oversikt over omfanget av det som har skjedd, og dermed hvorvidt det vil være en plikt eller et ønske om å undersøke årsaksforholdet. I slike tilfeller vil undersøkelsesmyndigheten kunne igangsette initielle undersøkelser som vil ligge til grunn for vurderingen etter lovens § 11.

Annet ledd har sin parallell i både jernbaneundersøkelsesloven § 11 første ledd og luftfartsloven § 12-13 første ledd. I tråd med hensynet til undersøkelsesmyndighetens uavhengige og frie stilling, presiserer annet ledd at undersøkelsesmyndigheten selv avgjør omfanget av undersøkelsen og hvordan denne skal gjennomføres for å oppnå lovens formål. Det er opp til undersøkelsesmyndighetens skjønn å avgjøre hvordan dette best skal gjøres. Bestemmelsen må leses i sammenheng med undersøkelsesmyndighetens overordnede oppgaver i henhold til § 5.

Tredje ledd har sin parallell i både jernbaneundersøkelsesloven § 11 tredje ledd og luftfartsloven § 12-13 tredje ledd. Bestemmelsen gir undersøkelsesmyndigheten anledning til å igangsette nye undersøkelser av tidligere ulykker og hendelser dersom det fremkommer nye opplysninger av betydning for konklusjonen i en sak eller andre tungtveiende hensyn tilsier det. Eksempler på slike tungtveiende hensyn vil være begrunnede henstillinger fra involverte eller pårørende. I vurderingen av om undersøkelsesmyndigheten skal igangsette nye undersøkelser må undersøkelsesmyndigheten vurdere ressurssituasjonen og de undersøkelser den plikter å gjennomføre etter § 12.

Til § 12 Undersøkelse

Første ledd er i hovedsak en videreføring av forskriften fra 1995 § 1 nr. 1, men i en mer kortfattet form. Undersøkelsesmyndigheten har først og fremst et ansvar for å undersøke de mest alvorlige tilfellene ved tap av menneskeliv, alvorlig personskade, omfattende skade på eller tap av materiell og omfattende skade på eiendom eller miljøet, slik dette er definert i § 3. Se nærmere om dette under punkt 8.4 i de alminnelige merknadene og spesialmerknadene til § 3.

Det skal forholdsvis mye til før en personskade er alvorlig, se nærmere under spesialmerknadene til § 3. Det anses formålstjenlig at terskelen for de tilfeller der undersøkelser alltid skal iverksettes, legges på dette nivået. Dette etterlater undersøkelsesmyndigheten større adgang til å utøve sin diskresjonære skjønnskompetanse for å plukke ut de hendelser med størst læringspotensial.

Ved tap av materiell plikter undersøkelsesmyndigheten bare å igangsette undersøkelser dersom det gjelder tap av viktig materiell som det er særlig grunn til å undersøke. Alternativet er tatt med fordi man kan tenke seg situasjoner der viktig og kostbart materiell går tapt, men der dette ikke er skadet, eksempelvis der en uskadet gjenstand synker i sjøen.

Første ledd angir at undersøkelsesplikten også omfatter alvorlige hendelser som definert i § 3, første ledd, litra c. En alvorlig hendelse kan også kalles en «nestenulykke». I mange tilfeller vil et tilnærmet likt hendelsesforløp kunne få svært forskjellig utfall, kun basert på små ulikheter i faktum. I disse tilfellene kan man anta at det er like mye lærdom å hente, som der ulykken er et faktum. Om det er flaks eller en rask, riktig manøvrering som gjør at ulykken ble unngått, er skadepotensialet fortsatt stort, og det fremstår derfor ikke som riktig at man bare skal høste lærdom av de sakene som hadde et alvorlig utfall, i saker der skadepotensialet var det samme.

Annet ledd viderefører en lignende bestemmelse fra forskriften av 1995 § 1 nr. 2 om forskriftens anvendelsesområde. Ut over de lovpålagte kriteriene der undersøkelser alltid skal iverksettes, gis undersøkelsesmyndigheten en skjønnsmessig adgang til å undersøke også andre årsaksforhold, dersom undersøkelsesmyndigheten ut fra en konkret vurdering finner det ønskelig. Det anses som et sentralt poeng å gi undersøkelsesmyndigheten en forholdsvis vid skjønnsmessig adgang til å vurdere hvilke hendelsesforløp eller episoder som bør undersøkes nærmere. Samtidig lister bestemmelsen opp enkelte sentrale momenter som skal ligge til grunn for undersøkelsesmyndighetens vurdering. Dette vil gjelde fokus på å avdekke systemfeil eller årsaksforhold som viser seg å dukke opp gjentatte ganger, og som har et stort skadepotensiale.

Tredje ledd bygger på forskriften av 1995 § 5 nr. 2 som angir konkret i hvilke tilfeller man kan unnlate å sette ned undersøkelseskommisjon. Tredje ledd er formulert mer generelt og overordnet som en «kan»-regel. Undersøkelsesmyndigheten har dermed en adgang, men ikke en plikt til, å unnlate å undersøke disse tilfellene. Dette kan være aktuelt dersom for eksempel Statens havarikommisjon for transport har nedsatt en undersøkelseskommisjon, eller det er nedsatt en undersøkelseskommisjon i henhold til STANAG 1179 eller 3531 i NATO.

Det avgjørende kriteriet for at undersøkelsesmyndigheten kan unnlate å undersøke et forhold etter tredje ledd, er at undersøkelsesarbeidet allerede er betryggende ivaretatt av andre kompetente myndigheter, og at Forsvarets behov for informasjonsinnhenting og innsikt i årsakene bak det inntrufne anses som tilstrekkelig ivaretatt.

Fjerde ledd gir departementet myndighet til i forskrift å fastsette nærmere bestemmelser om når undersøkelsesmyndigheten skal undersøke ulykker og hendelser.

Til § 13 Begrensning i adgangen til å undersøke

Paragraf 13 er en ny bestemmelse og har ingen parallell i forskriften fra 1995.

Svært unntaksvis vil sentrale sikkerhetspolitiske hensyn eller forholdet til annen stat kunne tilsi at man utviser varsomhet med å sette i gang undersøkelser av et hendelsesforløp. Forsvarsdepartementet gis i disse tilfeller hjemmel til å stanse eller begrense mandatet til en undersøkelseskommisjon som er nedsatt etter § 12. Bestemmelsen er ment som en snever unntaksregel og skal bare kunne brukes i tilfeller der dette anses helt nødvendig.

Til § 14 Sammensetning, kompetanse og fremdrift

Bestemmelsen er en forskriftshjemmel. Adgangen til å fastsette bestemmelser om mandat for undersøkelseskommisjonen, samt bestemmelser angående dennes arbeid og fremdrift legges her til Forsvarsdepartementet. Det samme gjelder bestemmelser om kompetansekrav for deltakerne i undersøkelseskommisjoner.

Til § 15 Hensikten med undersøkelsen

Paragraf 15 er en videreføring av forskriften fra 1995 § 9 første ledd der formålet med den enkelte undersøkelsen er angitt.

Undersøkelsesmyndigheten skal gjennom undersøkelsene bringe på det rene, eller forsøke å bringe på det rene, hva som har skjedd og hvorfor det skjedde. Som ledd i dette må undersøkelsesmyndigheten finne frem til alt relevant regelverk som gjaldt for den virksomhet eller det oppdrag hvor hendelsen inntraff. Med bakgrunn i de undersøkelser som gjøres skal undersøkelsesmyndigheten uttale seg om hva som kan gjøres for å avverge lignende ulykker eller hendelser i fremtiden. Selv om undersøkelsesmyndigheten kan vurdere at det ikke er påkrevet å formulere egne tilrådninger etter § 21 første ledd siste punktum, så plikter undersøkelsesmyndigheten å uttale seg om hvordan lignende ulykker eller hendelser best kan avverges i fremtiden. Bestemmelsen må leses i sammenheng med formålsbestemmelsen i § 1.

Til § 16 Forklaringsplikt

Det følger av forskriften av 1995 § 12 nr. 1 at enhver tjenestegjørende i Forsvaret, med unntak for vernet mot selvinkriminering etter § 12 nr. 5, har plikt til å forklare seg for undersøkelseskommisjonen. Innføring av en lovbestemt forklaringsplikt er grundig behandlet i punkt 10.2 over.

Bestemmelsen i § 16 er utformet etter mal av jernbaneundersøkelsesloven § 14 og luftfartsloven § 12-16. Forklaringsplikten gjelder for enhver, noe som betyr at både militære og sivile personer har plikt til å forklare seg for undersøkelsesmyndigheten på forlangende. Forklaringsplikten er utvidet, hvilket betyr at den gjelder uavhengig av eventuell taushetsplikt vedkommende er bundet av. Dette inkluderer også helsepersonell. Bestemmelsen må i denne forbindelse leses i sammenheng med taushetsplikten i § 19 annet ledd. Men også i konteksten av formålet om en «åpen rapporteringskultur» som ligger til grunn for loven som sådan, og i sammenheng med vernet mot at opplysninger som avgis under forklaring skal kunne brukes som bevis i en straffesak eller som grunnlag for andre sanksjoner i §§ 24 og 25.

Forklaringsplikten begrenses materielt til opplysninger om forhold som kan være av betydning for undersøkelsen. Rekkevidden av dette må vurderes konkret fra sak til sak, men som en rettesnor vil terskelen ligge høyere jo mer sensitivt tema det er snakk om. Helseopplysninger kan trekkes frem som et eksempel. Det vil kun være helseopplysninger som har tilknytning til eller har direkte relevans for ulykken eller hendelsen, og som dermed er nødvendige for å kunne avdekke årsaksforholdene, som omfattes av forklaringsplikten.

Den forklaringspliktiges rett til å la seg bistå under forklaringen er tatt inn i loven, se nærmere om dette under punkt 10.3 over. I forskriften fra 1995 § 13 er en tilsvarende rett til representasjon begrenset til den som får sitt forhold gransket. Den nye bestemmelsen utvider personkretsen idet retten omfatter enhver som forklarer seg. Det vil være opp til den enkelte å avgjøre om han eller hun vil la seg bistå av for eksempel advokat, en annen offiser/menig, tillitsvalgt eller annen person. Vilkåret er at valget av bistandsperson, eller skiftet av slik representasjon, ikke vesentlig forsinker undersøkelsen. Vedkommende selv dekker kostnader forbundet med slik bistand.

Til § 17 Bevissikring

Bestemmelsen har samme ordlyd som tilsvarende bestemmelser i jernbaneundersøkelsesloven § 15 og luftfartsloven § 12-17. Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i forskriften fra 1995.

Til § 18 Rettigheter for dem saken angår

Første ledd er ny, det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i forskriften fra 1995. Spørsmålet er nærmere behandlet i de alminnelige merknadene punkt 11.1.

Etter første ledd skal undersøkelsesmyndigheten så vidt mulig underrette avdelinger og personell som saken angår, når den beslutter å iverksette undersøkelser. De mest sentrale aktørene vil være den berørte avdelingen i Forsvaret med sitt personell. Opplistingen av aktuelle berørte er detaljert, men ikke uttømmende. På grunn av at det her er tale om rettigheter for de som berøres av en ulykke eller hendelse, er det hensiktsmessig at det i loven fremgår mest mulig klart hvilke grupper som har slike rettigheter som nevnt. Hvem som vurderes til å omfattes av bestemmelsen må vurderes konkret i det enkelte tilfellet, og persongruppen kan tenkes utvidet eller innskrenket etter hvert som undersøkelsene skrider frem.

Annet ledd regulerer hvilke rettigheter som tilkjennes dem saken angår. Etter annet leddførste punktum skal det gis adgang til å fremkomme med opplysninger og synspunkter om ulykken eller hendelsen og årsaksfaktorer før saken avsluttes med det forbeholdet om at dette er praktisk mulig. Etter annet punktum skal de gis adgang til å være tilstede under undersøkelsen og ha rett til å gjøre seg kjent med dokumentene i den utstrekning dette kan skje uten hinder for undersøkelsen. Det presiseres at det vil være opp til undersøkelsesmyndighetens eget skjønn å avgjøre om dette vil være til hinder for undersøkelsen. Denne avgjørelsen vil være av prosessuell karakter og kan ikke påklages etter reglene i forvaltningsloven.

Taushetsplikten kan også være til hinder for at de berørte kan være tilstede ved undersøkelsene, eller gjøre seg kjent med dokumentene, jf. annet ledd, tredje punktum. Der noen forklarer seg til undersøkelsesmyndigheten etter § 16, bør andre berørte normalt ikke tillates å være tilstede. Hensikten med forklaringen er å legge til rette for et åpen rapporteringskultur. En rett for andre til å være tilstede kan være til hinder for dette. Bestemmelsen om taushetsplikt i § 19 vil også kunne innebære en begrensning i berørtes adgang til informasjon, og til å være tilstede under undersøkelsene.

Tredje ledd gir departementet myndighet til i forskrift å gi utfyllende bestemmelser til paragrafen.

Til § 19 Taushetsplikt

Paragrafen er bygd opp i tre «nivåer» som i grove trekk tilsvarer første, annet og tredje ledd. Taushetsplikten må ses i sammenheng med lovens formål om en «åpen rapporteringskultur», forklaringsplikten i § 16, og vernet mot bruk av opplysninger som bevis i en straffesak og som grunnlag for andre sanksjoner i §§ 24 og 25. Spørsmålet om taushetsplikt og tilknyttede problemstillinger er grundig behandlet under punkt 10.4 over.

Første ledd er en utvidelse av taushetsplikten i forhold til forskriften fra 1995. Den nye bestemmelsen tilsvarer jernbaneundersøkelsesloven § 17 første ledd. Første ledd slår fast at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for undersøkelsesmyndigheten har taushetsplikt etter forvaltningsloven. Ikke bare personer som har et fast ansettelsesforhold hos undersøkelsesmyndigheten er omfattet av bestemmelsen, men også personer som bistår undersøkelsesmyndigheten som eksperter, konsulenter og liknende. Det er ikke noe krav at vedkommende står i et kontraktsforhold til undersøkelsesmyndigheten, så lenge han eller hun saklig eller faglig utfører en oppgave som utgjør en naturlig del av undersøkelsesmyndighetens arbeid.

I den grad forvaltningsloven selv tillater at opplysninger gis videre, skal dette også være tillatt for dem som utfører arbeid eller tjeneste for undersøkelsesmyndigheten. Praktisk viktig er det at opplysninger som har statistisk form eller som er alminnelig tilgjengelig andre steder kan gis videre, jf. forvaltningsloven § 13 a. Det samme gjelder dersom den som har krav på taushet samtykker. Forvaltningsloven § 13 b tillater et stykke på veg at opplysninger gis videre til andre personer i samme forvaltningsorgan eller til andre forvaltningsorgan som jobber med sikkerhet. Dessuten vil opplysningene kunne brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for etter § 13 b første ledd nr. 2. Formålet med lovforslaget tilsier at forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 ikke kan gjelde for undersøkelsesmyndigheten. En slik myndighet ville stride mot bestemmelsen i § 24. Dette unntaket slås fast i første ledd annet punktum og tilsvarer jernbaneundersøkelsesloven § 17 første ledd annet punktum.

Annet ledd pålegger taushetsplikt som går lenger enn forvaltningsloven. Mottatte opplysninger som er underlagt strengere taushetsplikt enn etter forvaltningslovens regler, vil etter annet ledd være undergitt tilsvarende strenge taushetsplikt som etter gjeldende særlov. Det typiske eksemplet er helsepersonell som har plikt til å forklare seg for undersøkelsesmyndigheten. For slike opplysninger skal de strengere taushetsreglene også gjelde for undersøkelsesmyndigheten som mottar opplysningene.

Denne delen av bestemmelsen henger nært sammen med at enhver har utvidet forklaringsplikt for undersøkelsesmyndigheten etter § 16. Siden ingen har rett til å nekte å gi opplysninger til undersøkelsesmyndigheten, må loven til gjengjeld begrense den tillatte bruken av opplysningene. Taushetsplikten utgjør i denne sammenheng en nødvendig del av en helhet av vernebestemmelser.

Dersom loven som inneholder strengere taushetsbestemmelser selv ikke inneholder unntak fra taushetsplikten, ville enhver form for videreformidling av disse opplysningene være umulig. Denne mangelen på fleksibilitet vil kunne få uønskede konsekvenser. Derfor gjør loven det mulig å gi opplysninger som er taushetsbelagt etter annet ledd videre dersom opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til en ulykke eller hendelse. Se mer om dette i punkt 10.4.2.2 i de alminnelige merknadene. Samtidig må det utøves varsomhet fra undersøkelsesmyndighetens side slik at taushetsplikten, og da spesielt en taushetsplikt som er strengere enn hovedregelen etter forvaltningsloven, ikke uthules. Det vil derfor måtte gjelde krav til hvordan opplysninger skal omtales, derunder at enkeltpersoners navn ikke skal gjengis, se nærmere om utforming av undersøkelsesrapport i § 21 annet ledd og punkt 11.2. i de alminnelige merknadene, samt § 20 om informasjon til relevante tilsyn og myndigheter.

Tredje ledd går lenger enn første og annet ledd. Det følger her at også opplysninger som undersøkelsesmyndigheten har mottatt etter § 16 er underlagt taushetsplikt. På samme måte som for taushetsplikten etter annet ledd, fastslås det i bestemmelsen at opplysninger avgitt etter § 16 kan videreformidles dersom de er nødvendige for å forklare årsakene til ulykken eller hendelsen. Et ytterligere unntak oppstilles også her, der ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelige, for eksempel når opplysningene er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder. Dette er tilsvarende kriterium som etter forvaltningsloven § 13 a nr. 3. Samme vurderinger og praksis etter bestemmelsen i forvaltningsloven legges således til grunn ved tolkingen og anvendelse av dette vilkåret.

Fjerde ledd hjemler adgangen til å videreformidle opplysninger som er taushetsbelagt etter annet og tredje ledd, men som det ikke er noen saklig grunn til å holde taushetsbelagt fordi opplysningene har statistisk form, eller for øvrig ikke har individualiserende kjennetegn. Det samme gjelder dersom den som har krav på taushet samtykker. For så vidt gjelder opplysninger som er taushetsbelagt etter første ledd, følger dette av forvaltningslovens egne regler, jf. merknadene til første ledd. For gradert informasjon vil fremdeles bestemmelsene i sikkerhetsloven gjelde. Bestemmelsen her gir ikke adgang til å avgradere opplysninger.

Femte ledd angir at opplysninger som er taushetsbelagte etter tredje ledd kan gis videre til utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner når dette følger av internasjonale avtaler som Norge har inngått. Bestemmelsen sikrer at undersøkelsesmyndigheten kan delta i internasjonal utveksling av opplysninger som kan brukes til å forebygge ulykker. For å motta slik informasjon fra andre land kreves det normalt at det foreligger et tilstrekkelig vern mot at opplysningen formidles videre, kalt «appropriate confidentiality». Tilsvarende bestemmelser finnes i jernbaneundersøkelsesloven § 17 siste ledd og luftfartsloven § 12-19, siste ledd.

Til § 20 Informasjon til relevante tilsyn og myndigheter

Bestemmelsen viderefører dagens praksis som fremgår av forskriften fra 1995 §§ 10 og 15, se nærmere om dette under punkt 11.3 over. Paragraf 20 pålegger undersøkelsesmyndigheten å varsle tilsynsmyndigheter og andre relevante myndigheter, både militære og sivile, om forhold av sikkerhetsmessig betydning som oppdages i forbindelse med undersøkelsen. Vilkåret for at noe skal rapporteres videre er at det anses nødvendig for sikkerheten i Forsvaret eller i samfunnet for øvrig. Et relevant eksempel på hvem undersøkelsesmyndigheten bør varsle til er sikkerhetsinspektørene i respektive forsvarsgrener. Lignende bestemmelser finnes i både jernbaneundersøkelsesloven § 18 og luftfartsloven § 12-20.

Plikten gjelder fortløpende, og altså før endelig undersøkelsesrapport avgis. I mange tilfeller vil det kunne ta lang tid før den endelige undersøkelsesrapporten med tilrådninger er ferdigstilt. Dette fremtvinger et behov for en mer løpende orientering til ansvarlige myndigheter dersom undersøkelsene viser at sikkerhetstiltak bør foretas uten opphold.

Loven oppstiller ingen formkrav til hvordan dialogen skal foregå. Dette overlates til undersøkelsesmyndigheten å ivareta. Det er heller ingen opplisting over hvilke myndigheter eller tilsyn som skal informeres. Dette vil variere med den konkrete sak, men det er naturlig at forsvarssjefen som øverste ansvarlig for sikkerheten i Forsvaret alltid inkluderes.

Undersøkelsesmyndigheten må overholde taushetsplikten i § 19 i den rapportering som foretas etter § 20. Etter § 19 første ledd kan informasjon gis videre i henhold til de generelle unntakene i forvaltningsloven §§ 13 a flg. Dette betyr at opplysninger kan viderebringes for det formål de er innhentet for. Etter § 19 annet ledd kan informasjon som er nødvendig for å forklare årsakene til ulykken eller hendelsen videreformidles. Det samme gjelder for forklaringer etter tredje ledd. Her gjelder det dessuten også unntak dersom ingen berettiget interesse tilsier at opplysningene holdes hemmelige. Utkast til fjerde ledd gjør videre unntak der den som har krav på taushet samtykker eller dersom opplysningene har statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte.

Til § 21 Undersøkelsesrapport

Første ledd viderefører praksis fra forskriften av 1995 § 15 første ledd nr. 1 og § 9. Det er tilsvarende bestemmelser i jernbaneundersøkelsesloven § 19 og luftfartsloven § 12-21. Spørsmålet er behandlet under punkt 11.2 over.

Første leddførste punktum pålegger undersøkelsesmyndigheten å utarbeide en rapport etter at den har foretatt undersøkelser. Rapporten skal deretter sendes til forsvarssjefen med gjenpart til Forsvarsdepartementet. Dette endrer tidligere praksis, der rapporten har blitt sluttbehandlet av Forsvarsdepartementet.

Første ledd annet punktum angir at rapporten skal gi opplysninger om hensikten med undersøkelsen. Etter tredje punktum skal det i rapporten redegjøres for hendelsesforløpet og undersøkelsesmyndighetens vurdering av årsaksforholdet. Fjerde punktum er i samsvar med hva rapportene inneholder i dag, jf. forskrift § 9 punkt 1 bokstav (c). Det oppstilles intet krav om at rapporten må inneholde konkrete tilrådninger, da det kan forekomme tilfeller der dette ikke er hensiktsmessig. Samtidig kan ikke bestemmelsen leses slik at det er opp til undersøkelsesmyndighetens forgodtbefinnende om tilrådninger formuleres eller ikke. I samsvar med hva som er undersøkelsesmyndighetens overordnede oppgave, nemlig å arbeide ulykkesforebyggende, og bidra til å forbedre sikkerheten i Forsvaret, vil tilrådninger bare kunne unnlates i de tilfellene der det er klart at dette ikke har noen hensikt.

Annet ledd er ny, men samsvarer med tilsvarende bestemmelser i jernbaneundersøkelsesloven § 19 annet ledd og luftfartsloven § 12-21 annet ledd. Rapporten vil normalt inneholde et sammendrag av relevante vitneforklaringene som er foretatt. Det forutsettes at slike sammendrag av vitneforklaringer anonymiseres.

Tredje ledd er ny. Det finnes tilsvarende bestemmelse i jernbaneundersøkelsesloven § 19 tredje ledd og luftfartsloven 12-21 tredje ledd. Undersøkelsesmyndighetens avgjørelser etter denne paragrafen utgjør ikke et enkeltvedtak, og kan derfor ikke påklages. Departementet anser at det er nødvendig å ha en slik bestemmelse i loven.

Fjerde ledd gir departementet myndighet til å gi forskrift om utarbeidelse av rapport.

Til § 22 Behandling av utkast til undersøkelsesrapport

Bestemmelsen er ny, i forskriften fra 1995 finnes det en bestemmelse som angår undersøkelsesrapporten i § 15, men denne videreføres ikke. Paragrafen bygger på lignende bestemmelser i jernbaneundersøkelsesloven § 20 og luftfartsloven § 12-22. Se nærmere om dette under punkt 11.2 i de alminnelige merknadene.

Første ledd første punktum angir at utkast til rapport alltid skal sendes til Forsvaret. Videre skal rapporten sendes til berørte etater. For begge skal det oppstilles en rimelig frist til å gi uttalelse.

Etter annet ledd kan personer som nevnt i § 18, altså dem saken angår, be undersøkelsesmyndigheten om å få seg forelagt et utkast til rapport. Hovedregelen er at undersøkelsesmyndigheten etter en slik anmodning skal oversende utkastet til rapport, eller deler av denne. Unntak gjelder dersom særlige forhold eller hensynet til taushetsplikt er til hinder for dette. Unntaket for særlige forhold bør anvendes med forsiktighet. Eksempel på dette kan være der anmodningen om gjennomsyn er kommet så sent i prosessen at dette vil forsinke utgivelsen av rapporten. Særlige forhold kan også være personvernhensyn. Dersom undersøkelsesmyndigheten kan oversende deler av rapporten, og dermed unngå at unntaket kommer til anvendelse, skal dette gjøres. Dersom de deler av rapporten som kan tillates sendt vil gi et klart misvisende eller ufullstendig bilde av saken, kan imidlertid unntaket om særlige forhold komme til anvendelse.

Annet ledd annet punktum angir at retten til å få forelagt rapporten bare gjelder de deler av utkastet som vedkommende på grunn av sin tilknytning til saken eller undersøkelsene har særlige forutsetninger for å uttale seg om.

Tredje ledd baserer seg på tilsvarende bestemmelser i jernbaneundersøkelsesloven § 20 annet ledd og luftfartsloven § 12-22 annet ledd. Undersøkelsesmyndighetens avgjørelser etter denne paragrafen utgjør ikke et enkeltvedtak, og kan derfor ikke påklages.

Fjerde ledd gir departementet myndighet til å gi forskrift om foreleggelse av utkast til rapport.

Til § 23 Offentlighet

I forskriften fra 1995 heter det i § 16 nr. 2 at utkastet til rapport er unntatt offentlighet til rapporten er behandlet i Forsvarsdepartementet, med mindre departementet bestemmer noe annet. Paragraf 23 i loven her angir at utkast til rapport kan unntas offentlighet, se mer om dokumentoffentlighet under punkt 11.4 over.

I tråd med prinsippene om offentlighet i forvaltningen innebærer dette at rapporten kan unntas, men det er kun taushetsbelagt informasjon som må skjermes for innsyn, herunder gradert informasjon. Hvorvidt innsyn skal nektes må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Første ledd tas inn i loven etter modell og erfaringer gjort ved undersøkelser på jernbane- og luftfartsområdet. Før rapporten er fullstendig ferdigskrevet og involverte personer har kunnet uttale seg om rapportens fremstilling, kan utkastet til rapport gi et misvisende inntrykk av det som har skjedd. For å verne om de berørtes interesser kan det derfor være behov for å skjerme noen av opplysningene på dette stadiet i saken. Offentleglova § 14 vil være relevant hjemmel for å tilbakeholde utkastet til rapport så lenge den er i undersøkelsesmyndighetens besittelse. I det øyeblikk utkastet til rapport sendes på høring etter lovens § 22 vil imidlertid ikke denne lenger være anvendelig. Lovfesting av særskilt unntak fra hovedregelen om offentlighet i forvaltningen har derfor vært ansett nødvendig.

Annet ledd presiserer at avslag på begjæringer om innsyn kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova på vanlig måte. Personer som utfører arbeid eller tjeneste for klageinstansen blir i denne forbindelse pålagt taushetsplikt i samsvar med § 19 etter loven.

Til § 24 Forbud mot bruk av opplysninger som bevis i straffesak

Bestemmelsen er et av virkemidlene for å etablere en «åpen rapporteringskultur» ved ulykker og hendelser, og er grundig drøftet under punkt 10.5 over. Det finnes tilsvarende bestemmelser i jernbaneundersøkelsesloven § 24, luftfartsloven § 12-24 og vegtrafikkloven § 49. Bestemmelsen må leses i sammenheng med den utvidede forklaringsplikten etter § 16. For å ivareta vernet mot selvinkriminering kan opplysninger som er avgitt i henhold til forklaringsplikt etter § 16 ikke brukes som bevis i senere straffesak mot vedkommende.

Til § 25 Forbud mot bruk av opplysninger som grunnlag for andre sanksjoner

Bestemmelsen er en forlengelse av § 24, og den har nær sammenheng med prinsippet om åpen rapporteringskultur. Spørsmålet er drøftet under punkt 10.5 over. Målsetningen med bestemmelsen er at de som får sitt forhold undersøkt, eller som av andre grunner må forklare seg for undersøkelsesmyndigheten, ikke skal frykte arbeidsrettslige sanksjoner som følge av sin forklaring. Dette omfatter også disiplinærreaksjoner da disse som regel vil oppfattes som en sanksjon.

Vernet gjelder ikke tiltak som ikke er ment å være en sanksjon.

Første ledd slår fast hovedregelen. Av denne følger det at vernepliktige eller arbeidstakere ikke skal utsettes for noen form for sanksjoner fra den foresatte eller arbeidsgiveren som følge av forklaringer denne gir til undersøkelsesmyndigheten etter § 16. Begrepet arbeidstakere favner både militært og sivilt ansatte. Vernepliktige er ikke ansatt i Forsvaret, og er derfor tilføyd særskilt.

Annet leddbokstav a) til c) slår fast unntakene til hovedregelen i første ledd. Av bokstav a) følger det at tiltak som den foresatte eller arbeidsgiveren iverksetter med hovedformål å forbedre den vernepliktiges eller arbeidstakers kvalifikasjoner ikke faller inn under forbudet i første ledd. Slike tiltak vil kunne bidra til å øke sikkerheten i Forsvaret, og det ville virke mot sin hensikt å forby slike.

Av annet ledd bokstav b) følger det at første ledd ikke kommer til anvendelse dersom det viser seg at den vernepliktige eller arbeidstakeren ikke oppfyller helsemessige krav til å inneha sin stilling. Også i disse tilfellene må hensynet til sikkerheten veie tyngst.

Av annet ledd bokstav c) følger det at dersom handlinger eller unnlatelser knyttet til den vernepliktige eller arbeidstakeren blir kjent på annen måte enn i forklaring avgitt etter § 16, så gjelder ikke hovedregelen i første ledd. Dette ville i alle tilfelle gjelde etter en tolking av første ledd, men man har likevel funnet grunn til å presisere dette unntaket uttrykkelig for å unngå tvil.

Det finnes lignende bestemmelser i både jernbaneundersøkelsesloven § 25 og luftfartsloven § 12-31.

Til § 26 Straff

Forskriften fra 1995 har ingen bestemmelse om straff. Se mer om innføring av en straffebestemmelse i punkt 12.1 over.

Reglene om straff knyttes direkte opp til de bestemmelsene i loven hvor det er særskilt aktuelt eller ønskelig at brudd på plikter skal kunne sanksjoneres, for slik å kunne sikre etterlevelse. Brudd på forbudet mot å fjerne vrakrester (§ 9 første ledd), forklaringsplikten (§ 16), taushetsplikten (§ 19) og forbud mot sanksjoner fra foresatt/arbeidsgiver (§25) kan sanksjoneres med bøter.

Ved fastsettelsen av bøtenivå må det tas hensyn til den noe ulike karakteren til de straffesanksjonerte pliktene i loven. Brudd på taushetsplikten vil kunne innebære et forholdsvis grovt overtramp for den som er krenket, og vil i tillegg kunne påtales etter straffeloven. Brudd på forklaringsplikten vil kunne stille seg noe forskjellig i de tilfeller der en person nekter å forklare seg, som vil være mindre bebreidelsesverdig enn der en person forklarer seg bevisst uriktig. Brudd på bestemmelsen om fjerning av vrakrester vil måtte underkastes en konkret vurdering i den enkelte sak.

Til § 27 Ikrafttredelse og endring i andre lover

Det foreslås at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Det gjøres en endring i luftfartsloven § 17-6, som regulerer hvilke bestemmelser i luftfartsloven som også gjelder militær luftfart. Endringen går ut på at henvisningen til bestemmelser i luftfartsloven kapittel 12 strykes. Disse er ivaretatt av loven her, se punkt 12.2 over.