13 Regress

13.1 Gjeldende rett

Utgangspunktet er at skadevolderen skal stå erstatningsrettslig til ansvar for sine handlinger. Krav den voldsutsatte har mot skadevolderen eller andre som svarer for skaden, går derfor over på staten i den utstrekning det utbetales voldsoffererstatning, jf. voldsoffererstatningsloven § 15 første ledd. Der det er grunnlag for det, retter staten regresskrav mot skadevolderen, jf. voldsoffererstatningsloven § 15 tredje ledd.

Kontoret for voldsoffererstatning fremmer bare krav om regress i saker der skadevolderen er dømt til straff, dømt til å betale erstatning, ilagt forelegg eller gitt påtaleunnlatelse, eller om saken har blitt behandlet i konfliktrådet. I lov 20. juni 2014 nr. 49 om konfliktrådsbehandling (konfliktrådsloven) § 17 femte ledd er det presisert at en avtale i konfliktrådet ikke avskjærer statens rett til å søke regress fra skadevolderen.

Når skadevolderen er dømt for de forholdene som danner grunnlaget for søknaden om voldsoffererstatning, skal Kontoret for voldsoffererstatning i utgangspunktet fremme krav om regress for hele beløpet som er utbetalt i voldsoffererstatning, jf. Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) punkt 3.7 side 9 og nemndspraksis, se for eksempel ENV-2016-1957. Dette gjelder selv om erstatningskravet ikke ble pådømt i straffesaken. Staten kan ikke kreve regress for mer enn det skadevolderen kan bli ansvarlig for etter alminnelig erstatningsrett. I de tilfellene voldsoffererstatningsloven går lenger enn alminnelig erstatningsrett, for eksempel når det utbetales oppreisning til etterlatte søsken, kan staten derfor ikke kreve dette beløpet fra skadevolderen. For erstatningsposter som er pådømt av retten, krever staten bare regress med det samme beløpet, selv når dette er lavere enn hva den voldsutsatte har fått utbetalt i voldsoffererstatning. For erstatningsposter som ikke er behandlet av domstolen, krever staten regress for det beløpet som er utmålt av voldsoffererstatningsmyndighetene, forutsatt at skadevolderen etter alminnelige erstatningsregler kan holdes ansvarlig for beløpet, jf. blant annet ENV-2014-658. Tilsvarende gjelder der skadevolderen har vedtatt forelegg for forholdet eller straffesaken er avgjort ved påtaleunnlatelse, jf. ENV-2018-663, og i tilfeller der det foreligger avtale i konfliktrådet, jf. ENV-2018-685. For å kreve regress for krav som ikke er tatt med i konfliktrådsavtalen, har imidlertid nemnda lagt til grunn at det må fremgå av konfliktrådsavtalen at skadevolderen erkjenner skadefølgen, jf. ENV-2019-3285. Det kreves ikke regress når staten utbetaler voldsoffererstatning i saker som er henlagt etter bevisets stilling, på grunn av foreldelse eller fordi skadevolderen var under 15 år eller utilregnelig.

Det kan ikke kreves regress dersom den voldsutsattes krav mot skadevolderen er foreldet etter de sivilrettslige foreldelsesreglene. Krav på erstatning foreldes i utgangspunktet tre år etter at den skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, jf. lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven) § 9. Om skadevolderen i en straffesak blir funnet skyldig i handlingen som medfører erstatningsansvar, kan erstatningskravet fremmes i straffesaken eller ved sivilt søksmål innen ett år etter at fellende dom ble rettskraftig, jf. foreldelsesloven § 11. Dersom skadelidte har fått dom eller rettsforlik for erstatningskravet, løper en ny foreldelsesfrist på ti år, jf. foreldelsesloven § 21 nr. 2. Ettersom voldsoffererstatningsloven har egne foreldelsesregler, jf. punkt 16.1.1, kan voldsoffererstatningsmyndighetene ha utbetalt erstatning til den voldsutsatte selv om kravet mot skadevolderen er foreldet. Dessuten kan kravet mot skadevolderen foreldes mens voldsoffererstatningsmyndighetene behandler erstatningskravet. Staten kan da ikke kreve regress fra skadevolderen.

Kontoret for voldsoffererstatning fatter først vedtak om å utbetale voldsoffererstatning. Deretter fatter de et eget vedtak om å ta regress mot skadevolderen. Skadevolderen har rett til å klage på vedtaket, jf. forvaltningsloven § 2, og kan fremsette alle de innsigelsene vedkommende kunne fremsatt overfor den voldsutsatte, jf. Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) punkt 8 side 46. Det innebærer at staten kan måtte ta en ny vurdering av det underliggende erstatningskravet når regresskravet behandles. Det går i gjennomsnitt om lag 140 dager fra Kontoret for voldsoffererstatning har fattet vedtak om utbetaling av voldsoffererstatning til regresskravet mot skadevolderen blir oversendt til Statens innkrevingssentral. Vedtak om regress er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. voldsoffererstatningsloven § 17 første ledd. Når Kontoret for voldsoffererstatning har fattet et vedtak om regress, sendes kravet over til Statens innkrevingssentral som står for innkrevingen, jf. voldsoffererstatningsloven § 17 andre ledd og forskrift 1. juni 2013 nr. 565 til SI-loven (SI-forskriften) § 1 første ledd bokstav i.

Statens krav mot skadevolderen kan helt eller delvis ettergis dersom utvist skyld, skadevolderens økonomi eller forholdene ellers tilsier det, jf. voldsoffererstatningsloven § 15 andre ledd. Denne bestemmelsen kommer sjelden til anvendelse, se for eksempel ENV-2010-789 og ENV-2018-2902.

Statens innkrevingssentral ilegger og krever forsinkelsesrenter ved mislighold av utestående regresskrav på voldsoffererstatning, jf. lov 11. januar 2013 nr. 3 om Statens innkrevingssentral (SI-loven) § 7. Renten løper fra 30 dager etter at det er sendt skriftlig varsel om at rente vil påløpe ved forsinket betaling. Statens innkrevingssentral har ikke fullmakt til å ettergi forsinkelsesrenter i voldsoffererstatningssaker, jf. SI-loven § 8. Det har vært usikkert om voldsoffererstatningsmyndighetene kan ettergi forsinkelsesrenter på regresskrav med hjemmel i voldsoffererstatningsloven § 15 andre ledd. Nemnda har nå kommet til at forsinkelsesrenter må anses som en del av «statens krav» etter voldsoffererstatningsloven § 15, og at forsinkelsesrenter kan ettergis i medhold av denne bestemmelsen, jf. ENV-2018-2238.

13.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å lovfeste at staten skal kreve regress i saker hvor det foreligger dom eller rettsforlik for kravet, og at regresskravet skal tilsvare det skadevolderen er dømt til å betale, eller har akseptert å betale, i erstatning for skade på person etter skadeserstatningsloven § 3-1, menerstatning etter § 3-2 (menerstatning), erstatning for en persons død etter § 3-4 og oppreisning etter § 3-5. Departementet foreslo, under tvil, at det ikke skal kreves regress i saker der skadevolderen er under 15 år eller utilregnelig, heller ikke dersom vedkommende er dømt til å betale erstatning for handlingen. I saker der det ble foreslått å behandle erstatningskravet uten forutgående domstolbehandling fordi antallet voldsutsatte er særlig høyt, foreslo departementet at staten skal kreve regress, men at regresskravet ikke skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet foreslo også at statens regresskrav mot skadevolderne skal få prioritet etter krav om barnebidrag og den voldsutsattes krav på erstatning fra skadevolderen, men før krav på bøter, skatter og avgifter og andre krav etter lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) § 2-8. I tillegg ble det foreslått at ny voldserstatningslov ikke skal ha noen særbestemmelse om nedsettelse av statens krav mot skadevolderen, men at nedsettelse i stedet skal vurderes av Statens innkrevingssentral etter den generelle bestemmelsen i SI-loven § 8. Departementet foreslo også at det ikke lenger skal påløpe forsinkelsesrenter på krav om regress og tilbakebetaling etter ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte.

Et sentralt punkt ved forslaget til ny voldserstatningslov var at staten i mye større grad enn i dag skal holde skadevolderen ansvarlig for erstatningsbeløpet som utbetales til den voldsutsatte. Departementet påpekte at utgangspunktet er at skadevolderen står økonomisk til ansvar for sine handlinger overfor den voldsutsatte, og viste til at ansvarliggjøring av skadevolderen er viktig både for de voldsutsatte og av hensyn til statens finanser. Ettersom staten etter forslaget skal utbetale det samme som skadevolderen er dømt til å betale for skade på person, menerstatning og oppreisning, kan staten etter forslaget kreve regress for det samme beløpet, uten at det er behov for saksbehandling av regresskravet. Dermed kan staten kreve regress for en mye større andel av det utbetalte beløpet enn det gjøres i dag. Videre pekte departementet på at dom eller rettsforlik er et alminnelig tvangsgrunnlag, jf. lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) § 4-1 andre ledd bokstav a og e, og at staten derfor kan begjære utlegg for kravet når kravet er overdratt til staten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-6 første ledd og § 7-1. Departementet foreslo derfor at staten skal fremme regresskrav mot skadevolderen umiddelbart etter at erstatningen er utbetalt til den voldsutsatte. Det ble vist til at det er større mulighet for å få dekning for kravet når det tas utlegg raskt, ettersom skadevolderen får mindre tid til å forbruke midlene eller forsøke å unndra dem fra dekning. Dessuten vil regresskravet få prioritet foran andre senere innkomne krav. Når staten utbetaler voldserstatning med en gang dommen er rettskraftig, vil staten i tillegg spare omkostningene Statens innkrevingssentral i dag har med å starte innkreving mot skadevolderen på vegne av den voldsutsatte etter SI-forskriften § 1.

Om spørsmålet om det skal kreves regress fra skadevolderne som er under 15 år eller utilregnelige, uttalte departementet, jf. punkt 15.4.1 side 100:

«Som nevnt i punkt 8.5.2.2, heller departementet for at det ikke skal kreves at skadelidte må gå til sivilt søksmål mot en skadevolder som er under 15 år eller utilregnelig. Dersom erstatningskravet er behandlet av Kontoret for voldsoffererstatning, foreslås det at det ved utmålingen av erstatning ikke tas hensyn til at skadevolder er under 15 år eller utilregnelig, jf. punkt 12.5.4. Det vil altså bli utbetalt en erstatning skadevolder ikke kunne blitt dømt til å betale skadelidte. Staten kan således ikke ta regress mot skadevolder for dette beløpet. Departementet foreslår at staten heller ikke skal kunne kreve regress for en eventuell del av erstatningen som skadevolder kunne blitt ansvarlig for dersom kravet hadde blitt behandlet av domstolene. Spørsmålet blir da om staten bør kreve regress i saker der skadevolder er utilregnelig eller under 15 år og allerede har blitt dømt til å betale erstatning, men har fått erstatningsbeløpet nedsatt i medhold av skadeserstatningsloven §§ 1-1, 1-3 eller 5-2, jf. punkt 12.5.4. Når domstolene har dømt skadevolder til å betale erstatningen, må det kunne legges til grunn at det er rimelig at skadevolder betaler for seg. Samtidig må domstolene i sin avgjørelse veie hensynet til skadevolder opp mot hensynet til skadelidte. I spørsmålet om staten skal ta regress vil det bare være nødvendig å veie hensynet til skadevolder opp mot den voldsutsatte og samfunnets behov for å ansvarliggjøre skadevolder og hensynet til statens finanser. Hensynet til skadevolder tilsier at man ikke skal kreve regress. Personer som er utilregnelige eller under 15 år har sjelden midler til å betale for seg. Mange vil heller ikke få det i fremtiden. Et erstatningskrav kan være til hinder for at disse for eksempel får tatt en utdannelse og klarer seg godt videre i livet. Den voldsutsatte og samfunnets behov for å ansvarliggjøre skadevolder gjør seg ofte ikke gjeldende når skadevolder er under 15 år eller utilregnelig, men dette kan variere fra sak til sak. Hensynet til statens finanser veier ikke tungt idet det dreier seg om svært få saker per år og utsiktene til betaling i alle tilfelle er små. Som det fremgår av punkt 8.5.2.2, vurderer departementet om skadevolder som er under 15 år eller utilregnelig bør kunne kreve at saken blir behandlet av domstolene i stedet for av Kontoret for voldsoffererstatning. Dersom man åpner for det, kan det virke urimelig om staten krever regress når det foreligger dom, men ikke dersom kravet er behandlet av Kontoret for voldsoffererstatning. Skadevolder vil da i realiteten måtte velge mellom bevisumiddelbarhet og større grad av kontradiksjon ved domstolsbehandling, men risiko for å måtte betale erstatning, eller å akseptere at saken behandles av Kontoret for voldsoffererstatning og samtidig slippe å betale erstatning. Departementet heller derfor for at det ikke bør kreves regress i saker der skadevolder er under 15 år eller utilregnelig og er dømt til å betale erstatning til den voldsutsatte.»

Departementet drøftet videre spørsmålet om regress i saker som det ble foreslått at skulle behandles av Kontoret for voldsoffererstatning fordi antallet voldsutsatte er særlig høyt, og uttalte, jf. punkt 15.4.1 side 101:

«Det vil kunne oppfattes urimelig om skadevolder slipper å betale erstatning for sine handlinger utelukkende fordi vedkommende har utsatt mange personer for vold eller seksuelle overgrep. Dessuten antar departementet det vil være i strid med den alminnelige rettsfølelsen om staten ikke krever regress fra personer som er ansvarlig for omfattende og svært alvorlige straffbare handlinger. Departementet foreslår at det også i disse sakene skal kreves regress mot skadevolder for hele det beløpet som utbetales i erstatning fra staten. Med forslaget i punkt 8.5.2.3 om at skadevolder skal være part i saken, vil skadevolder få mulighet til å komme med anførsler og imøtegå den voldsutsattes påstander i saken. Departementet heller likevel mot at hensynet til skadevolders rettssikkerhet tilsier at vedtak om regress ikke skal være tvangsgrunnlag for utlegg når kravet ikke har vært behandlet av domstolene. Dersom skadevolder ikke erkjenner regresskravet, foreslår departementet derfor at staten må vurdere å gå til sak mot skadevolder for å få dom for sitt krav. Departementet antar foreløpig at staten som hovedregel skal gå til sak mot skadevolder for å få tvangsgrunnlag for utlegg. Unntak kan imidlertid tenkes, for eksempel dersom skadevolder allerede skylder staten så høye beløp at det er åpenbart at skadevolder aldri vil kunne betale for seg.»

Forslaget om endring i prioritet for statens regresskrav ble begrunnet slik, jf. punkt 15.4.2 side 102:

«Ettersom staten skal tre inn og betale erstatning til den voldsutsatte før innkrevingen av skadelidtes krav mot skadevolder er påbegynt, foreslår departementet at statens regresskrav får samme prioritet som skadelidtes krav mot skadevolder har i dag. Det vil si prioritet før krav på bøter, skatter og avgifter og andre krav. Hensynet til den alminnelige rettsfølelsen taler for at den som har begått alvorlige straffbare handlinger blir ansvarliggjort og at erstatningskravet betales av skadevolder. Handlingene det kreves oppgjør for er av en mer alvorlig karakter enn handlinger som bøtelegges. […] Dersom skadelidte har krav mot skadevolder som ikke dekkes etter ny ordning, bør imidlertid skadelidtes krav mot skadevolder fortsatt få prioritet foran statens krav.»

Forslaget om å fjerne særregelen for lemping av regresskrav i voldserstatningssaker, ble begrunnet med at lemping av erstatningsansvar på grunn av forhold på skadevolderens side gjøres allerede i forbindelse med utmålingen av erstatningen, jf. skadeserstatningsloven § 1-1, § 1-3 og § 5-2 første punktum, jf. punkt 12.5. Videre påpekte departementet at SI-loven § 8 nå gir hjemmel til å nedsette krav av hensyn til skyldneren, jf. henvisningen til vilkårene i lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) § 15-1. Etter bestemmelsen kan det gis betalingsutsettelse når noen på grunn av dødsfall, særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker er midlertidig ute av stand til å innfri sine forpliktelser, og det vil være uforholdsmessig tyngende å fortsette innkrevingen. Er betalingsevnen varig svekket, kan kravet settes ned eller frafalles. Departementet påpekte at Statens innkrevingssentral har oversikt over skyldnerens økonomiske situasjon, herunder eventuelle andre krav som inndrives parallelt, nedbetalingsperiode og de særlige utfordringene skyldneren opplever. Departementet mente derfor at Statens innkrevingssentral har best forutsetninger til å avgjøre om skadevolderen bør gis betalingsnedsettelse. Videre la departementet vekt på at det å la den samme instansen som har kravet til innkreving vurdere ettergivelse, vil bidra til forutsigbarhet og effektivisering og til likebehandling av personer som skylder staten penger.

Forslaget om ikke lenger å kreve forsinkelsesrenter på regresskrav mot skadevolderen, ble begrunnet med at det kan være problematisk å kreve forsinkelsesrenter fra de skadevolderne som soner straff og ikke har mulighet til å tjene penger til å betjene kravet. Dessuten pekte departementet på at flere andre krav er unntatt forsinkelsesrenter.

13.3 Høringsinstansenes syn

Statens sivilrettsforvaltning, Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Norsk Sykepleierforbund og Stine Sofies Stiftelse er enige i at skadevolderen bør holdes ansvarlig i størst mulig grad. Statens sivilrettsforvaltning skriver at skadevolderens rettssikkerhet i regressomgangen er en utfordring ved dagens ordning. De mener forslaget om at det må foreligge dom for alle erstatningsposter, vil bidra til å plassere ansvaret hos skadevolderen og til å øke statens regressinntekter. Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, DIXI Ressurssenter mot voldtekt og Stine Sofies Stiftelse mener på sin side at det ikke må medføre at det blir mer krevende for de voldsutsatte å få utbetalt erstatning, så som at det stilles krav om dom.

Norsk Sykepleierforbund mener det ikke bør kreves regress dersom skadevolderens alder eller helsetilstand tilsier det, og ikke under noen omstendighet fra personer som er pasienter eller under offentlig omsorg der vold er en del av sykdomsbildet. Verken Borgarting lagmannsrett, Statens sivilrettsforvaltning eller Landsforeningen for voldsofre støtter departementets forslag om ikke å kreve regress fra de skadevolderne som er under 15 år eller utilregnelige, herunder når det foreligger dom der disse er dømt til å betale erstatning til den voldsutsatte. Statens sivilrettsforvaltning skriver:

«SRF anser at dette forslaget, særlig hva gjelder sistnevnte gruppe – utilregnelige – rekker for vidt. Etter vårt syn tar forslaget ikke i tilstrekkelig grad hensyn til den voldsutsatte og samfunnets behov for å ansvarliggjøre skadevolder. SRF påpeker at hensyn på skadevolders side i stor grad er hensyntatt ved domstolens vurdering og nedsettelse av erstatningsbeløpet i medhold av skadeserstatningsloven §§ 1-1, 1-3 eller 5-2. Vi ser ikke gode grunner for at hensynet til skadevolders økonomi og rehabilitering skal tillegges avgjørende vekt ved så vidt alvorlige straffbare voldshandlinger at de omfattes av den nye ordningens saklige virkeområde. Til sammenligning vil de under 15 år og de utilregnelige som blir dømt for mindre alvorlige erstatningsbetingende handlinger (som ikke omfattes av lovforslaget) måtte betale den erstatningen de blir idømt.»

Landsforeningen for voldsofre mener det bør kreves regress fra foreldre til barn, og at det vil føre til en reduksjon i kriminelle handlinger fra barn og unge. Borgarting lagmannsrett ser ut til å forutsette at det skal kreves regress fra personer under 15 år og utilregnelige som er dømt til å betale erstatning, og mener det kanskje bør vurderes å oppstille en skjønnsmessig adgang til å søke regress også når sakene ikke er behandlet av domstolene og departementets forutsetning om manglende midler ikke slår til.

Borgarting lagmannsrett, Kontoret for voldsoffererstatning, Skattedirektoratet og Statens sivilrettsforvaltning er uenige i departementets forslag om at vedtak om regress i saker med et særlig stort antall voldsutsatte ikke skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Borgarting lagmannsrett peker på at det kan føre til flere saker for domstolene, og mener det bør vurderes om skadevolderens rettssikkerhet vil være tilfredsstillende ivaretatt med en søksmålsfrist for skadevolderen. Skattedirektoratet mener også skadevolderens rettssikkerhet vil være godt ivaretatt om statens vedtak om regress er tvangsgrunnlag for utlegg, og skriver:

«Under innkrevingen av kravet vil tvangsfullbyrdelseslovens alminnelige regler for klage også ivareta skadevolders rettsikkerhet. Mot et særlig tvangsgrunnlag kan det som kjent fremsettes enhver innvending som kunne ha vært satt fram under et søksmål. Retten vil enten kunne foreta en prejudisiell prøving av det underliggende kravet, eller beslutte at saken skal overføres til søksmåls former etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6.

Fordelen med at vedtaket er et særlig tvangsgrunnlag er at det ikke vil være nødvendig å ta ut søksmål i tilfeller hvor skyldner ikke motsetter seg kravet, men mangler betalingsevne. […] Prosessøkonomiske hensyn taler for at der det kun er betalingsevnen som mangler skal vedtaket ikke underlegges en full behandling i retten med hovedforhandling.»

Kontoret for voldsoffererstatning er positiv til forslaget om at regresskrav skal prioriteres høyere etter dekningsloven § 2-8.

Kontoret for voldsoffererstatning mener at ettergivelse av regresskrav står i en særstilling sammenlignet med andre krav staten krever inn, og at spørsmålet om ettergivelse bør avgjøres av voldserstatningsmyndighetene. Skattedirektoratet støtter på sin side forslaget om at ettergivelse bør vurderes av Statens innkrevingssentral, og skriver:

«Som fremhevet i høringen vil forslaget innebærer en likebehandling av personer som skylder staten penger fordi de har begått en straffbar voldshandling og andre som skylder staten penger. Forslaget vil også bidra til en mer effektiv og helhetlig behandling av lempesaker i skatteetaten, i tråd med Finansdepartementets forslag om samordning av reglene for lempning i skatteetaten i Prop. 1 LS (2018–2019) punkt 22.»

Kontoret for voldsoffererstatning støtter forslaget om at det ikke skal påløpe forsinkelsesrenter på regresskravet mot skadevolderen. Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Lagmannsretten har i utgangspunktet ikke synspunkter på forslaget. Det nevnes likevel at skadelidtes erstatningskrav mot skadevolder er belagt med forsinkelsesrente. At slike renter kreves når staten ‘forskutterer’ beløpet, er følgelig i best samsvar med siktemålet om at ordningen så langt som mulig skal sammenfalle med det som gjelder i forholdet skadevolder og skadelidte imellom. Flere av de handlinger erstatningsordningen er foreslått å omfatte, gir dessuten kun grunnlag for kortere fengselsstraffer. Det er følgelig ikke gitt at soning av straff for forholdet er til hinder for at kravet tilbakebetales. Det er heller ikke gitt at alle som dømmes for slike handlinger er ubemidlede. Ved å frita alle regresskrav fra forsinkelsesrente mister man mye av det oppfyllelsespress forsinkelsesrenten medfører. Det kan i lys av dette vurderes om det isteden bør åpnes for en skjønnsmessig adgang til å unnta kravet for forsinkelsesrente, heller enn å oppstille et slikt generelt unntak som foreslått. Det vises i den forbindelse også til at de typer av krav som omhandles i SI-forskriften § 3 synes å skille seg vesentlig fra de krav en her står overfor.»

13.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår å lovfeste at staten skal kreve regress i alle saker der det utbetales voldserstatning, med mindre skadevolderen er død eller ukjent. Det omfatter både krav behandlet av domstolene og krav behandlet av Kontoret for voldsoffererstatning der skadevolderen er part. Regresskravet skal tilsvare det den voldsutsatte eller dennes etterlatte har fått utbetalt fra staten, med unntak av de sakene der kravet mot skadevolderen er avkortet fordi skadevolderen er mindreårig eller utilregnelig, eller på grunn av andre forhold på skadevolderens side. På bakgrunn av innspill i høringen, foreslår departementet at vedtak om regress i saker som skal behandles av Kontoret for voldsoffererstatning, skal være tvangsgrunnlag for utlegg. I likhet med forslaget i høringsnotatet, foreslår departementet at statens regresskrav mot skadevolderen skal ha prioritet etter krav om barnebidrag og den voldsutsattes krav mot skadevolderen, men før krav på bøter, skatter og avgifter og andre krav etter dekningsloven § 2-8. Departementet foreslår også, som i høringsnotatet, at voldserstatningsloven ikke skal ha en særregel for lemping av regresskrav mot skadevolderen, og at lemping av kravet i stedet skal vurderes av Statens innkrevingssentral i medhold av SI-loven. I motsetning til forslaget i høringsnotatet, foreslår departementet at det skal løpe forsinkelsesrenter på regresskravet mot skadevolderen, slik det gjør i dag.

En lovbestemmelse om at det, med få unntak, skal kreves regress tilsvarende beløpet som den voldsutsatte får utbetalt fra staten, vil medføre at skadevolderen i langt større grad enn i dag vil bli holdt ansvarlig for sine handlinger. Dette er av stor betydning for de samlede kostnadene til ordningen, og er viktig for mange av de voldsutsatte og for den allmenne rettsfølelsen.

I saker der skadevolderen er dømt til å betale erstatning til den voldsutsatte, vil staten tre inn i kravet mot skadevolderen. Staten vil da ha alminnelig tvangsgrunnlag for kravet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 andre ledd bokstav a. Det innebærer at det ikke blir behov for å saksbehandle kravet mot skadevolderen. Dessuten kan staten kreve tvangsfullbyrdelse av kravet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-6 første ledd, og skadevolderen har bare begrensede muligheter til å komme med innvendinger mot tvangsgrunnlaget, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 første og andre ledd. Etter forslaget skal Kontoret for voldsoffererstatning samtidig som de foretar utbetaling, sende en elektronisk melding til Statens innkrevingssentral med beskjed om at de skal starte innkreving av regress for beløpet. Det skal da ikke være behov for at Statens innkrevingssentral foretar en nærmere vurdering av regresskravet, og innkrevingen skal kunne starte i løpet av noen dager.

Som det fremgår av punkt 15, foreslår departementet nå at det i saker som ikke er behandlet av domstolene skal være adgang til å fremme søknad om erstatning for Kontoret for voldsoffererstatning. Den påståtte skadevolderen skal være part og holdes ansvarlig for erstatningen. Behandlingsmåten vil fungere som et alternativ til domstolbehandling. Kontoret for voldsoffererstatning skal altså ta stilling til den voldsutsattes erstatningskrav og beslutte regress mot skadevolderen i ett og samme vedtak.

Departementet er enig med Borgarting lagmannsrett og Statens sivilrettsforvaltning i at det er gode argumenter for å kreve regress også der skadevolderen er under 15 år eller utilregnelig. Samfunnet kan også ha behov for å ansvarliggjøre skadevoldere som er under 15 år eller utilregnelige, særlig når det dreier seg som grove volds- eller seksuallovbrudd. Som Borgarting lagmannsrett påpeker, kan også disse skadevolderne være bemidlede. Statens sivilrettsforvaltning har dessuten et godt poeng i at forslaget i høringsnotatet om å ikke kreve regress fra de skadevolderne som er utilregnelige eller under 15 år, vil kunne medføre at de som blir dømt for mindre alvorlige handlinger blir holdt økonomisk ansvarlige, samtidig som de som har utført de groveste handlingene ikke blir det. Departementet er etter dette kommet til at den beste løsningen vil være å kreve regress også der skadevolderen er utilregnelig og under 15 år. I saker behandlet av domstolene, vil statens regresskrav tilsvare det skadevolderen er dømt til å betale den voldsutsatte. Den voldsutsatte vil imidlertid få mer utbetalt av staten dersom erstatningen er satt ned på grunn av forhold på skadevolderens side, det vil si etter skadeserstatningsloven § 1-1 (barns ansvar), § 1-3 (sinnsykes ansvar mv.) eller § 5-2 (lemping av erstatningsansvar) første punktum, jf. punkt 10.5. I saker som ikke er behandlet av domstolene vil Kontoret for voldsoffererstatning behandle kravet og utbetale full erstatning til den voldsutsatte. Regresskravet mot skadevolderen vil være begrenset til det skadevolderen er ansvarlig for etter alminnelige erstatningsregler, det vil si under hensyn til skadeserstatningsloven § 1-1 (barns ansvar), § 1-3 (sinnsykes ansvar mv.) eller § 5-2 (lemping av erstatningsansvar) første punktum. Slik vil regresskravet mot skadevolderen bli det samme om saken er behandlet av domstolene eller av Kontoret for voldsoffererstatning.

Når det gjelder forslaget om at statens vedtak om regress ikke skal være tvangsgrunnlag for utlegg, er departementet enig i mange av argumentene som har kommet under høringen. Departementet viser særlig til innspillet fra Skattedirektoratet om at det etter forslaget vil være nødvendig å ta ut søksmål mot skyldnere som ikke har betalingsevne, selv om de ikke motsetter seg kravet. Det vil være uheldig. Den påståtte skadevolderens rettssikkerhet vil være ivaretatt ved at vedkommende kan motsettes seg at kravet behandles av voldserstatningsmyndighetene og ved at vedtaket kan bringes inn for domstolene for en gyldighetsprøving, jf. punkt 15.1.4. Dessuten er tvangsgrunnlaget et særlig tvangsgrunnlag, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav e, og retten kan da kan prøve det prejudisielle kravet og beslutte at tvisten skal overføres til søksmåls former, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6. Departementet har på denne bakgrunn kommet til at regresskrav i saker behandlet av Kontoret for voldsoffererstatning bør være tvangsgrunnlag for utlegg.

I høringsnotatet ble det foreslått at statens regresskrav mot skadevolderne skal få høyere prioritet. Kravene skulle få prioritet etter krav om barnebidrag og den voldsutsattes krav mot skadevolderen, men før krav på bøter, skatter og avgifter og andre krav etter dekningsloven § 2-8. Endringen i prioriteten for statens regresskrav vil gi en marginal provenyeffekt for kommunene og ikke innebære noen endring for andre kreditorer. Hensynet til den alminnelige rettsfølelsen taler for at erstatningskrav for alvorlige volds- eller seksuallovbrudd får prioritet foran bøter, skatter og avgifter. Dessuten har departementet lagt vekt på at det for de voldsutsatte gjerne har stor betydning at skadevolderen betaler erstatningen, jf. punkt 13.2.

Til spørsmålet om hvorvidt nedsettelse av regresskrav bør vurderes av Statens innkrevingssentral, viser departementet til drøftelsen i høringsnotatet og at det ikke har kommet nye argumenter i høringen.

Når det gjelder spørsmålet om det bør løpe forsinkelsesrenter på statens regresskrav mot skadevolderen, viser departementet til at det, som Borgarting lagmannsrett har påpekt, løper forsinkelsesrenter på den voldsutsattes krav mot skadevolderen. Det er dessuten riktig, som Borgarting lagmannsrett skriver, at flere av handlingene som vil gi rett til voldserstatning kun gir kortere fengselsstraffer, samt at ikke alle skadevolderne er ubemidlede. Forsinkelsesrenter skal gi skyldneren insentiver til å gjøre opp for seg, kompensere for rentetapet kreditor har hatt ved ikke å motta pengene i tide og være en kompensasjon for at kreditor måtte klare seg uten pengene. Kravene som er unntatt forsinkelsesrenter etter SI-forskriften § 3, er først og fremst tvangsmulkter og forsinkelsesgebyr som løper per dag betalingen uteblir. Disse kravene ivaretar med andre ord i seg selv den funksjonen forsinkelsesrenten har. At det ikke løper forsinkelsesrenter på bøter er også naturlig, ettersom skyldneren må sone fengselsstraff dersom boten ikke betales. Departementet har på denne bakgrunn kommet til at det bør løpe forsinkelsesrenter på statens regresskrav mot skadevolderen. Departementet viser for øvrig til at Statens innkrevingssentral i medhold av SI-loven § 8, jf. skattebetalingsloven § 15-1, vil kunne gi betalingsutsettelse når en skadevolder soner fengselsstraff, dersom dette sammen med andre hensyn, gjør at det vil være uforholdsmessig tyngende å fortsette innkrevingen. SI-loven § 8, jf. skattebetalingsloven § 15-2, har også bestemmelser som gir mulighet for betalingsutsettelse eller lemping.