14 Utbetaling i saker der det foreligger dom

14.1 Gjeldende rett

Det foreligger straffedom i om lag 67 prosent av sakene der det utbetales voldsoffererstatning. Det skyldes at det er et vilkår for å få voldsoffererstatning at den som krever erstatning med klar sannsynlighetsovervekt har blitt utsatt for en straffbar handling og at handlingen er anmeldt. Som nevnt i punkt 8, ytes det som hovedregel bare erstatning dersom den voldsutsatte har krevd at erstatningskravet tas med i en eventuell straffesak mot skadevolderen, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd. I de aller fleste av sakene der det utbetales voldsoffererstatning er derfor skadevolderen dømt til straff og til å betale erstatning til den voldsutsatte. Det finnes også noen saker der skadevolderen er dømt til straff, men erstatningskravet ikke er behandlet av domstolene. Tilsvarende forekommer det at skadevolderen er frikjent i straffesaken, men dømt til å betale erstatning, eller at den påståtte skadevolderen er frikjent i straffesaken og domstolene ikke har behandlet erstatningskravet. Det skjer også at påtalemyndigheten har henlagt saken etter bevisets stilling, men at skadevolderen er dømt til å betale erstatning til den voldsutsatte i en sivil sak.

Etter voldsoffererstatningsloven § 13 er det Kontoret for voldsoffererstatning som i første instans avgjør om og hvor mye det skal betales i voldsoffererstatning. Avgjørelsen av saken skal som hovedregel utsettes inntil en eventuell straffesak mot den påståtte skadevolderen er endelig avgjort, jf. voldsoffererstatningsloven § 14 tredje ledd. Det samme gjelder dersom det er reist sivil sak med krav om erstatning mot den påståtte skadevolderen. Bakgrunnen for reglene er at den voldsutsatte først skal rette kravet mot den påståtte skadevolderen. Kan ikke vedkommende betale for seg, vil voldsoffererstatningsmyndighetene som hovedregel legge dommen til grunn ved saksbehandlingen. Voldsoffererstatningsloven inneholder ikke noe krav om at voldsoffererstatningsmyndighetene må følge domstolens avgjørelse i saken. Voldsoffererstatningsmyndighetene foretar en selvstendig behandling av erstatningskravet, og utmåler erstatningen etter voldsoffererstatningsloven. Det skal imidlertid mye til for at voldsoffererstatningsmyndighetene fraviker utmålingen i dommen. I forarbeidene står det, jf. Ot.prp. nr. 10 (2007–2008) punkt 3.13 side 30:

«Når domstolene har utmålt et erstatningsbeløp, vil dette skape en berettiget forventning hos voldsofre. Videre bør forvaltningen prinsipielt sett ikke komme til et annet resultat enn domstolene ved vurderinger av det samme saksfaktum i forhold til de samme rettsregler, i det det vil kunne svekke domstolens legitimitet.

Voldsoffererstatningsmyndighetene bør derfor som utgangspunkt ikke redusere erstatningen mer enn forskjellene i regelverket tilsier. […] Unntak kan imidlertid tenkes i tilfeller hvor det er kommet nye og viktige opplysninger etter at domstolen avgjorde saken.»

Domstolens utmåling fravikes blant annet når domstolen ikke har foretatt en selvstendig vurdering av kravet, se for eksempel ENV-2017-2502 som gjaldt utmåling av erstatning for forsørgertap der retten hadde idømt erstatning i samsvar med partenes enighet.

14.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at den voldsutsatte som ved dom er tilkjent erstatning fra skadevolderen, skulle få det samme beløpet utbetalt av staten tilnærmet automatisk og uten å fremme søknad. Departementet uttalte, jf. punkt 16.2 side 11:

«Dersom skadelidte ønsker det, og skadevolder ikke har betalt for seg når dommen er rettskraftig og betalingsfristen utløpt, skal staten utbetale erstatningen til skadelidte. Når erstatningen utbetales, skal staten etter forslaget umiddelbart kreve regress mot skadevolder. Systemet innebærer at den voldsutsatte ikke skal fremme noen søknad om erstatning. Staten skal heller ikke treffe noe vedtak om utbetaling. Utbetalingen vil bare være en direkte følge av at domstolene har dømt skadevolder til å betale erstatning til skadelidte for nærmere angitte handlinger. Ettersom det alltid skal kreves regress mot skadevolder for beløpet som er utbetalt, skal dette gjøres umiddelbart etter utbetaling og uten at det fattes noe vedtak.

Målet er dermed at skadelidte skal få utbetalt det beløpet domstolene har dømt skadevolder til å betale innen tre uker etter at dommen er rettskraftig. Slik kan voldsutsatte raskest mulig avhjelpe eventuelle økonomiske problemer de har fått på grunn av handlingen. Videre tror departementet at forslaget vil bidra til at de voldsutsatte får bedre forutsetninger for å legge saken bak seg.»

Om forholdet til domstolenes utmåling av erstatning uttalte departementet, jf. punkt 11.4 side 64:

«Departementet foreslår at det bare kan kreves erstatning fra staten for det beløp domstolene har dømt skadevolder til å betale. Et slikt vilkår er etter departementets syn mer i tråd med den opprinnelige intensjonen bak ordningen. Når lovgiver har satt som vilkår at erstatningskravet må fremmes i straffesaken, jf. punkt 9.1, er det nettopp for at erstatningskravet skal bli behandlet av domstolene, og at det er den idømte erstatningen som gir grunnlag for voldsoffererstatning.»

At ny lov følger alminnelig erstatningsrett og domstolenes utmåling, er en nødvendig forutsetning for at staten skal kunne utbetale erstatningen tilnærmet automatisk og umiddelbart etter at dommen er rettskraftig, og uten at de voldsutsatte skal behøve å fremme søknad.

Departementet påpekte at det er en utfordring at domstolene i dag gjerne bare behandler deler av erstatningskravet, og uttalte, jf. punkt 11.4 side 65:

«Departementet antar at de sivile kravene ofte ikke blir fullstendig behandlet fordi de i liten grad er forberedt og får begrenset oppmerksomhet i straffesaken. Når straffeprosessloven § 3 gir hjemmel for at erstatningskrav som springer ut av handlingen kan fremmes i forbindelse med straffesaken, er intensjonen at hele erstatningskravet skal fremmes og behandles. Straffeprosessloven er således ikke til hinder for at erstatningskravene får en fullgod behandling i straffesaken. I NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov er det fremmet en rekke forslag som departementet går ut fra vil bedre behandlingen av de sivile kravene i straffesaken. Det foreslås blant annet å skjerpe kravet til angivelse av det sivile kravet og at det innføres frist for endring i krav, påstand, påstandsgrunnlag og bevis. Dessuten foreslås endringer i dagens regler knyttet til rettens saksstyring, tilsvar, sluttinnlegg og saksforberedende møter. Forslagene har vært på høring og er til oppfølging i departementet. Dersom departementets forslag til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte blir vedtatt, legger departementet til grunn at domstolene behandler hele erstatningskravet.

Oslo tingrett er av den oppfatning at de sivile kravene normalt er modne når straffesaken behandles. De mener det vil være mulig å behandle de sivile kravene fullstendig dersom tvistelovens bestemmelser om saksforberedelser blir gitt anvendelse ved behandling av sivile krav i straffesaken. Da vil domstolen, bistandsadvokaten, aktor og forsvarer måtte sette seg inn i kravet på et tidlig tidspunkt og være godt forberedt når kravet behandles under hovedforhandlingen. Departementet antar dessuten at det at voldsutsatte bare får erstatning fra staten for de kravene domstolene har avsagt dom for, i seg selv vil medføre at skadelidte og bistandsadvokatene i større grad vil fremme erstatningskravet i straffesaken og sørge for at det allerede da er godt belyst og dokumentert.

Kontoret for voldsoffererstatning har i høringsuttalelsen pekt på at domstolene i liten grad tar opp om skadelidte har forsikring, eller vurderer om skadelidte har tapsbegrensningsplikt ved å benytte offentlig helsehjelp. Departementet går ut fra at også her vil det å legge til rette for bedre saksforberedelse hjelpe. Videre vil det trolig ha betydning at staten krever regress mot skadevolder for samme beløp som skadevolder er dømt til å betale, og at regresskravet blir fremmet rett etter at dommen er rettskraftig og betalingsfristen i dommen utløpt. Det er grunn til å anta at tiltalte og forsvarer da blir mer opptatt av å begrense erstatningsansvaret og sørge for at forsikringer og andre ytelser går til fradrag fra erstatningsbeløpet.

Departementet antar også at det vil være en fordel for skadelidte å fremme kravet sitt når saken går for domstolene. Erstatningskravet blir da bedre belyst fordi det blir gjenstand for bevisumiddelbarhet og kontradiksjon. I rapporten Virkningene av voldsoffererstatning fremgår det i punkt 5.1 side 15 at ventetiden frem til de voldsutsatte har fått endelig avklart hva de får i erstatning ‘gir uheldige konsekvenser og bidrar med å sette bearbeidelse og bedring på vent (setter livet på vent som enkelte hevder)’. Får erstatningskravet en fullgod behandling allerede i straffesaken, antar departementet de voldsutsatte får bedre forutsetninger for å komme seg videre i livet enn om de må gjennom en lang søknadsprosess etter at det har falt dom i straffesaken. Videre kan det være enklere å skaffe dokumentasjon for tap når det ikke har gått lang tid siden hendelsene.»

Om behandling av krav som ikke er modne når saken behandles av domstolene, uttalte departementet, jf. punkt 11.4 side 65:

«I enkelte tilfeller vil ikke et erstatningskrav være modent til pådømmelse på det tidspunktet domstolene behandler straffesaken. Det vil særlig gjelde krav om menerstatning og varig fremtidig inntektstap, fordi det kan ta tid før det kan fastslås at det dreier seg om varig uførhet eller en varig og betydelig skade, for eksempel ved psykisk skade. Departementet foreslår at skadelidte i ettertid skal kunne fremme krav for domstolene dersom det ikke var mulig å fremme dette da resten av erstatningskravet ble behandlet, og at domstolene da skal kunne avgjøre kravet ved skriftlig behandling i medhold av tvisteloven § 9-8. Er spørsmålet mer komplisert, vil det bli nødvendig å innkalle til hovedforhandling.

Det er i dag praksis for å godta tilleggssøknader om voldsoffererstatning dersom den voldsutsatte har hatt ytterligere tap etter mottatt erstatning. Etter departementets syn er det uheldig at en sak kan tas opp igjen flere ganger. Departementet antar at både staten, skadelidte og skadevolder er tjent med at saken blir avsluttet, og at det settes et punktum for saken på et så tidlig tidspunkt som mulig. Departementet foreslår at ny ordning følger alminnelig erstatningsrett og viser til skadeserstatningslovens bestemmelser om adgang til ny sak:

Ԥ 3-8. (adgang til ny sak)

Et avsluttet oppgjør om menerstatning eller erstatning for tap i framtidig erverv eller utgifter, kan kreves opptatt til ny behandling hvis en forverring av skadelidtes helse rokker ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret, og det er klar sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning.’

Departementets foreløpige vurdering er at det bør kunne stilles de samme krav til skadelidte i disse sakene som det gjøres i andre erstatningssaker. Departementet foreslår at det bare skal utbetales mer i erstatning dersom domstolene i medhold av skadeserstatningsloven § 3-8 kommer til at det er adgang til ny behandling av kravet og avsier dom for ytterligere erstatning.»

14.3 Høringsinstansenes syn

Et stort antall av høringsinstansene mener dagens regelverk er uoversiktlig og uforutsigbart, og at voldsoffererstatningsordningen fungerer dårlig. De aller fleste er enige i at det er behov for endringer som sikrer raskere og enklere utbetaling. Mange av disse er positive til forslaget om at de som ved dom er tilkjent erstatning fra skadevolderen skal få erstatningen utbetalt tilnærmet automatisk og umiddelbart, uten å måtte søke. Det gjelder Likestillings- og diskrimineringsombudet, Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage), Politidirektoratet, Sekretariatet for konfliktrådene, Statens sivilrettsforvaltning, Norges institusjon for menneskerettigheter, Vardø kommune, Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Bergen Familie Advokat AS, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Krisesenteret for Tromsø og omegn, Nok., Nok. Oslo, Personskadeforbundet LTN, Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn (MiRA-senteret) og Støttesenter Mot Incest og Seksuelle Overgrep (Smiso) Telemark og Støttesenter Mot Incest og Seksuelle Overgrep (Smiso) Troms. Statens sivilrettsforvaltning skriver:

«I forslaget legger departementet opp til et enkelt regelverk og en hensiktsmessig og effektiv organisering av voldsoffererstatningsmyndigheten. Forslaget ivaretar hensynet til at voldsutsatte skal få rimelig, rettferdig og rask kompensasjon for den straffbare handlingen de har blitt utsatt for.»

Personskadeforbundet LTN skriver:

«Det vil kunne gi bedre forutsigbarhet for begge parter. Når det foreligger en rettskraftig dom i straffesaken er også erstatningssaken ferdig. Dette vil være positiv for begge parter. Det vil kunne gi raskere oppgjør til fornærmede.

Fornærmede vil da kunne bli raskere ferdig med saken. Fornærmede er i en sårbar situasjon slik at tidsmomentet vil være av betydning mht til å få saken avsluttet.

Fornærmede kan i større grad oppleve at skadevolder holdes ansvarlig.

Ved behandling av erstatningskravet i straffesaken, vil saken bli bedre belyst for begge parter. Tiltalte gis bedre mulighet til kontradiksjon. Både hva gjelder erstatningens størrelse og om årsakskravet er oppfylt. Tiltalte vil få et bedre grunnlag for å vurdere om erstatningskravet som er fremmet mot ham/henne er erstatningsrettslig begrunnet.»

Politidirektoratet uttaler:

«Politidirektoratet ser at hensynet til fornærmede kan tilsi en samtidig behandling av erstatningskravet i straffesaken og at det vil være en fordel for den voldsutsatte å slippe å fremsette søknad om erstatning dersom spørsmålet kan avgjøres i straffesaken. Direktoratet er enig med departementet i at den voldsutsatte i saker der det foreligger dom for erstatning, bør kunne få erstatning fra staten dersom de ønsker det og skadevolder ikke har betalt for seg ved betalingsfristens utløp.»

Kontoret for voldsoffererstatning og Norsk Sykepleierforbund mener at Kontoret for voldsoffererstatning bør utføre en kontroll av dommen før det utbetales erstatning.

Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Oslo tingrett, Kontoret for voldsoffererstatning, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Advokatforeningen, Den norske Dommerforening, Norsk Sykepleierforbund og Personskadeforbundet LTN påpeker at domstolene normalt bare behandler krav om oppreisning og erstatning for utgifter forbundet med behandling og lignende utgifter av begrenset omfang. De fleste av disse høringsinstansene er kritiske, og til dels sterkt kritiske, til forslaget om at det bare skal utbetales voldsoffererstatning for de kravene som er behandlet av domstolene. Videre skriver de at utmålingen av erstatning for tap i fremtidig erverv, fremtidige utgifter og forsørgertap som følge av straffbare handlinger ofte vil reise kompliserte spørsmål som krever grundig saksforberedelse, og mener at en behandling av disse kravene vil kunne forsinke gjennomføringen av mange straffesaker. Borgarting lagmannsrett skriver at de voldsutsattes krav på oppreisning normalt behandles i straffesaken, og at det ikke skaper noen utfordringer. Når det gjelder erstatning for skade på person, menerstatning og tap av forsørger, skriver de at straffeprosessloven ikke stenger for at slike erstatningskrav behandles som en del av straffesaken, men at det av flere grunner er problematisk om slike krav gjennomgående skal behandles som en del av straffesaken. Deretter skriver de at straffesaker må behandles raskt og at saksforberedelse og behandling av tapsposter som menerstatning og lidt og fremtidig inntektstap krever sakkyndige utredninger om årsakssammenheng og medisinsk invaliditetsgrad. De mener disse sjelden vil kunne foreligge innen de fristene straffeprosessloven oppstiller. Deretter skriver Borgarting lagmannsrett:

«Selv om ansvarsgrunnlaget også for disse tapspostene er knyttet til den påstått straffbare handlingen, beror vurderingen av om det er påført et tap og om det er årsakssammenheng mellom skade/tap og ansvarsgrunnlag på langt mer kompliserte vurderinger enn det som er tilfellet for oppreisningserstatningen. Årsaksbildet knyttet til de enkelte tapsposter er ofte komplekst, hvilket innebærer behov for bevisførsel om alternative årsaksfaktorer og betydningen av disse opp mot kravet om at den aktuelle årsaksfaktoren må ha vært ‘så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den’, jf. Rt-1992-62 (P-pilledom II). Også utmålingsspørsmålet er komplisert, på grunn av blant annet skadelidtes tapsbegrensningsplikt. Slike poster vil dessuten tidvis reise mer eller mindre kompliserte juridiske spørsmål om tapsposten er erstatningsrettslig vernet, hvilke fradrag som skal gjøres osv. Det vil dessuten ofte ta tid å avklare hvilken skade skadelidte er påført og varigheten av denne, og om skadelidte har forsikringer eller har krav på offentlige stønader som vil dekke deler av tapet.»

Videre peker Borgarting lagmannsrett på at det sentrale i en straffesak er spørsmålet om straffeskyld og eventuell utmåling av straff. De mener at behandling av hele den voldsutsattes erstatningskrav vil medføre at straffesakene svulmer opp, med fare for at man mister fokus på de viktige spørsmål som saken i sin kjerne gjelder. De mener også at kostnadene ved straffesaksbehandlingen må forventes å øke vesentlig. Videre skriver Borgarting lagmannsrett at rettens sammensetning i straffesakene, i lagmannsretten med to fagdommere og fem meddommere, gjør den mindre egnet til å ta stilling til kompliserte årsaks- og utmålingsspørsmål. De mener derfor at forvaltningsbehandling med etterfølgende domstolkontroll vil sikre en bedre og mer forsvarlig behandling av disse tapspostene. Oslo tingrett har lignende uttalelser. Den norske Dommerforening uttaler:

«Derimot vil det være uheldig om man i straffesaken skal måtte gå dypt inn i kompliserte spørsmål om årsakssammenheng og tapsberegning. Slike temaer er mer egnet for en sivil sak; man må ikke tape av syne at straffesaken er og skal være en sak om statens (samfunnets) straffekrav mot gjerningspersonen. Ordningen med pådømmelse av sivile krav i straffesaken begrunnes med at det er en enkel måte å gi dem som har lidt skade ved en straffbar handling, muligheter til å få sine krav avgjort, men uten at det belaster straffesaken i urimelig grad, se nærmere punkt 25.1.2 i Straffeprosessutvalgets utredning NOU 2016: 24.»

Politidirektoratet og Riksadvokaten er også bekymret for en økt forventning om at erstatningskrav skal behandles i straffesakene, og at det vil virke inn på påtalemyndighetens forberedelser av en del av straffesakene, og avviklingen av disse straffesakene i domstolene.

Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Riksadvokaten og Den norske Dommerforening mener forslaget vil medføre en betydelig forlengelse av tiden som er nødvendig for både saksforberedelsen og hoved- og ankeforhandlingen om erstatningskravet skal gis en fullgod behandling. De mener departementet har undervurdert konsekvensene forslaget vil ha for domstolene og påtalemyndighetens ressursbruk. Politidirektoratet anser det som overveiende sannsynlig at den økonomiske konsekvensen av forslaget vil innebære et økt ressursbehov tilsvarende et betydelig millionbeløp for politi og påtalemyndighet.

Oslo tingrett, Domstoladministrasjonen, Politidirektoratet og Personskadeforbundet LTN kommenterer forslagene i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov om å bedre behandlingen av sivile krav i straffesaken. Domstoladministrasjonen skriver at Straffeprosessutvalgets forslag innebærer et kulturskifte, og at det kan ta noe tid før de eventuelle endringene får fullt gjennomslag i praksis. Oslo tingrett og Personskadeforbundet LTN skriver at de foreslåtte endringene i straffeprosessloven ikke vil løse utfordringene med å få hele erstatningskravet pådømt i forbindelse med straffesaken.

Den norske Dommerforening påpeker også at Straffeprosessutvalget har foreslått at retten skal ha adgang til å nekte kravet behandlet i straffesaken dersom det «klart er mest hensiktsmessig» om kravet behandles i sivilprosessens former, jf. NOU 2016: 24 punkt 25.3.4 og lovutkastet § 43-8 bokstav d. De mener at straffeprosessloven bør endres i samsvar med forslaget dersom forslaget til ny voldserstatningslov følges opp, men påpeker at dette oppfattes som en begrensning av fornærmedes rettigheter som mange vil hevde er lite ønskelig.

Riksadvokaten viser til at det i tilståelsesdommer bare er adgang til å pådømme sivile krav i den utstrekning retten finner dem utvilsomme, jf. straffeprosessloven § 432 andre ledd, og påpeker at bestemmelsen ikke er omtalt i høringsnotatet. Riksadvokaten skriver:

«Med tanke på lovutkastets forutsetning om at vurderingen av sivile krav skal skje i straffesaken, bør det avklares om departementet forutsetter et snevrere anvendelsesområde for den meget prosessøkonomiske løsning som avgjørelse av straffesaker med tilståelsesdom utgjør, dersom det gjøres gjeldende sivile krav i saken.»

Riksadvokaten skriver også at forslagene i høringsnotatet kan føre til at «løsninger som i den enkelte sak har de beste påtalefaglige grunner (eller øvrige reelle hensyn) for seg, ikke kan velges som følge av at det automatiske systemet for voldsoffererstatning ikke har tatt høyde for situasjonen».

Personskadeforbundet LTN mener det vil være en stor tilleggsbelastning for den voldsutsatte at erstatningskravet behandles i straffesaken, og at det ikke er tilstrekkelig hensyntatt i departementets forslag. De skriver:

«Mange fornærmede er redd for og frykter tiltalte. Ved at store erstatningskrav nå skal fremmes under straffesaken, mener forbundet at dette igjen vil medføre en øket frykt for fornærmede, og kunne forsterke allerede pågående plager f. eks angst, depresjoner, PTSD m.v Tilleggsbelastningen og presset for å få fremme et endelig erstatningskrav under straffesaken vil være betydelig for fornærmede. […]

Fornærmede må i større grad i straffesaken gi politiet og domstolen tilgang til sensitive opplysninger som kan være belastende for fornærmede blir fremlagt i sin helhet for tiltalte. Her vil også sakens alvorlighet og tilknytning til tiltalte være momenter av betydning. Dette kan en ikke se at departementer har vurdert eller vektlagt. Forbundet får inntrykk av at ønsket om kostnadseffektivisering settes foran hensynet til en særlig sårbar gruppe, nemlig de varig og hardest skadde fornærmede, da det er i hovedsak disse sakene som blir bragt inn for retten. Department synes å glemme hensynet bak voldoffererstatningsordningen.»

Statens sivilrettsforvaltning er positive til at det bare skal utbetales voldserstatning for de kravene som er behandlet av domstolene, og skriver:

«SRF støtter departementets forslag om at det må foreligge dom for alle erstatningsposter. Vi viser til departementets grundige redegjørelse for forslaget i høringsnotatets punkt 11.4 og særlig til domstolens mulighet til å gi en fullgod behandling av alle sivile krav i straffesaken med hjemmel i tvistelovens bestemmelser om saksforberedelse. En slik ordning vil også redusere risikoen for at erstatningskravene blir foreldet. Rettssikkerhets-, rettferdighets- og allmennpreventive hensyn taler dessuten for at gjerningspersonen gjør opp for seg overfor offentlige og private interesser samtidig og under ett i forbindelse med straffesaken. […]

SRF viser videre til fordelene ved at erstatningen kan behandles samlet og ikke i flere omganger, også for den skadelidte. Skadelidte vil etter forslaget som den store hovedregel slippe å måtte gjennomgå ytterligere behandling av erstatningskravene hos voldsoffererstatningsmyndighetene, slik de må i dag. Skadelidte vil kunne legge saken bak seg på et tidligere tidspunkt enn i dag. Det er en fordel for både skadevolder og skadelidte at erstatningskravet blir behandlet for retten og undergitt bevisumiddelbarhet og kontradiksjon for alle erstatningsposter, og ikke bare for oppreisning og mindre påløpte utgifter.»

De aller fleste av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er kritiske til forslaget om at de voldsutsatte med erstatningskrav som ikke var modne da straffesaken ble behandlet, må gå til sivilt søksmål mot skadevolderen i etterkant for å få erstatningen fra staten. Flere av høringsinstansene skriver at erstatningskravene ofte ikke er modne når straffesaken blir behandlet. Det gjelder Oslo tingrett, Barneombudet, Erstatningsnemnda for voldsofre, Kontoret for voldsoffererstatning, Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Advokatforeningen, Landsforeningen for voldsofre, Norsk Sykepleierforbund og Personskadeforbundet LTN. Oslo tingrett uttaler:

«I høringsnotatet punkt 11.4 er det referert at Oslo tingrett er av den oppfatning at de sivile kravene normalt er modne når straffesaken pådømmes. Dette gjelder imidlertid kun de enkle kravene, som oppreisning og krav om erstatning for ødelagte klær og gjenstander. Krav om fremtidig inntektstap, fremtidig utgifter og ofte også ménerstatning vil normalt ikke være klare til pådømmelse. […]

I en del tilfeller vil det ta tid før enkelte deler av erstatningskravet er tilstrekkelig avklart. Det tar for eksempel tid før skaden har stabilisert seg, eller man må se an behandling, eller vente på avklaring av rett til offentlige ytelser.»

Advokatforeningen skriver:

«Med unntak av krav om oppreisning og påførte utgifter, vil de fleste sakene ikke være erstatningsrettslig ‘modne’ ved tingrettens behandling av saken. Det vil normalt ikke kunne fastsettes korrekt erstatning i en personskadesak før det er gått minst 2 år idet det først etter en tid vil være mulig å vurdere de varige og fremtidige konsekvensene med noen grad av sikkerhet. Det vises eksempelvis til at varig medisinsk invaliditet først kan fastsettes når skaden har stabilisert seg og behandlingsforløp er avsluttet. Det tar også lang tid å avklare arbeidsevne/restarbeidsevne, eksempelvis vil et NAV-forløp med arbeidsavklaring mv. i 3–4 år før eventuelt uføretrygd tilståes, være normalt.»

Oslo tingrett uttaler:

«Dette vil kunne medføre at fornærmede/skadelidte må gjennom flere rettsrunder for å få utbetalt det hen har rett til i erstatning fra staten. Etter Oslo tingretts syn fremstår det som helt unødvendig at skadelidte må gå til (ny) sivil sak dersom det foreligger en dom som fastslår ansvarsgrunnlaget. For skadelidte vil det også kunne fremstå som særlig urimelig at hen kanskje flere ganger må gå til sivilt søksmål for å få dom på krav mot en gjerningsperson som antagelig ikke vil ha noen interesse av å medvirke til en smidig behandling av saken. For slike krav mener tingretten også at kostnadene ved domstolsbehandling i betydelig grad vil overstige kostnadene ved at kravet behandles direkte ved Kontoret for voldsoffererstatning.»

Advokatfirmaet Salomon Johansen AS skriver at erstatningskrav kan modnes på ulike tidspunkter og foreldes på ulike tidspunkter, og at de voldsutsatte da kan bli tvunget til å gå til sak flere ganger.

Advokatfirmaet Salomon Johansen AS og Advokatforeningen trekker frem at de voldsutsatte ofte er traumatiserte, sårbare og har dårlig økonomi. De mener det å gå til sivilt søksmål mot skadevolderen vil være en så stor belastning for de voldsutsatte, at de som har erstatningskrav som ikke er modne når straffesaken behandles vil tape sin rett til erstatning. Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli, Juristforbundet og Stine Sofies Stiftelse mener også at det vil innebære en stor belastning for de voldsutsatte.

Det er kun Statens sivilrettsforvaltning som er positive til forslaget om at de voldsutsatte som har krav som ikke var modne da straffesaken ble behandlet må gå til sivilt søksmål mot skadevolderen og få dom for kravet for å få utbetalt tilleggserstatning fra staten. De skriver:

«Vi ser ikke bort ifra at skriftlig behandling kan være tilstrekkelig, ikke minst der domstolene allerede har tatt stilling til deler av erstatningskravet tidligere. Uansett anser vi at erstatningskravene vil kunne bli bedre opplyst og gi et bedre faktisk avgjørelsesgrunnlag ved en domstolsbehandling enn det som er mulig ved skriftlig behandling i forvaltningen. Vi vil også trekke frem muligheten til rettsoppnevnte sakkyndige i denne sammenheng.

Som vi har påpekt i punkt 8 er det uklart om bestemmelsen i tvisteloven § 9-8 er anvendelig for behandling av erstatningskrav som ikke ble behandlet som en del av straffesaken. Tvisteloven § 9-8 gir adgang til skriftlig behandling for saker der utfallet er åpenbart. SRF erfarer at krav som ikke blir pådømt i forbindelse med straffesaken, som oftest gjelder om menerstatning og fremtidig inntektstap. Slike krav er sjelden åpenbare da de vanligvis er bevismessig utfordrende, og kan inneholde krevende vurderinger av både medisinsk og juridisk art.»

Borgarting lagmannsrett foreslår en annen måte å behandle kravene på:

«Det kan derfor med fordel vurderes om det bør være tilstrekkelig for å fremme krav om voldsoffererstatning fra staten at krav om oppreisningserstatning er fremsatt for domstolene i forbindelse med straffesaken, hvoretter øvrige tapsposter kan behandles ved en slik trepartsbehandlingsmåte for et forvaltningsorgan, hvor skadevolder trekkes inn som part ved forvaltningsbehandlingen, som foreslått for saker der skadevolder er under 15 år eller utilregnelig, se punkt 8.5.2.2. En slik løsning vil ivareta departementets ønske om at det avgjøres av domstolene om skadevolder med kvalifisert sannsynlighetsovervekt har utsatt skadelidte for slike handlinger som hevdet. Det antas videre at en slik løsning – avhengig av hvordan den utformes – vil kunne sikre staten regressadgang overfor skadevolder.»

Høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget om at adgangen til å få erstatning for nye krav skal reguleres av skadeserstatningsloven § 3-8, er i all hovedsak negative til forslaget. Det gjelder Oslo tingrett, Kontoret for voldsoffererstatning, Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Advokatforeningen, Bergen Familie Advokat AS, Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli, Juristforbundet, Norsk Sykepleierforbund og Stine Sofies Stiftelse. Mange skriver at det for de voldsutsatte som har tilleggskrav, etter forslaget vil ta betydelig lenger tid å få utbetalt hele erstatningen enn det tar etter dagens ordning. Kontoret for voldsoffererstatning skriver:

«KFV mener at lovgiver bør vurdere å åpne for ordinære tilleggssøknader. Skadeerstatningsloven § 3-8 er en revisjonsbestemmelse for krav som i utgangspunktet ble vurdert å være modne/avklart på utmålingstidspunktet.

Utfordringen i saker om voldsoffererstatning, er at den varige helsesituasjonen og konsekvensene av denne ofte ikke er avklart ved første gangs behandling.»

Advokatfirmaet Salomon Johansen AS trekker også frem at det er en høy terskel for å utbetalt mer i erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-8, fordi det er et vilkår om at en forverring av helsen «rokker ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret», og at det må være «klar sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning». De skriver at dette vil føre til at «mindre» erstatningskrav ikke vil kunne erstattes og at de voldsutsatte derfor ikke vil få full erstatning.

14.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår, i likhet med i høringsnotatet, at de voldsutsatte som ved dom er tilkjent erstatning fra skadevolderen, skal få utbetalt erstatningen fra staten tilnærmet automatisk og umiddelbart etter at dommen er rettskraftig og skadevolderens betalingsfrist har gått ut. Et slikt system vil innebære at om lag 70 prosent av de som i fremtiden har krav på voldserstatning vil få erstatningen sin utbetalt på et langt tidligere tidspunkt enn i dag, uten å måtte søke. De voldsutsatte vil etter forslaget få utbetalt det beløpet domstolene har dømt skadevolderen til å betale for handlingen. Det vil i utgangspunktet ikke være adgang til å fremme søknad for Kontoret for voldsoffererstatning om ytterligere utbetaling. Når straffesaken behandles av domstolene, må altså den voldsutsattes krav fremmes og behandles i straffesaken, alternativt må det fremmes i en etterfølgende sivil sak. På bakgrunn av innspillene i høringen, foreslår departementet imidlertid at det kan gjøres unntak i de helt få tilfellene der domstolene har adgang til å nekte å behandle kravet i straffesaken i medhold av straffeprosessloven § 427 femte ledd eller § 428 fjerde ledd, eller påtalemyndigheten har nektet å fremme kravet i medhold av straffeprosessloven § 427 andre ledd. Videre foreslår departementet å gjøre unntak dersom det er klart at kravet ikke var modent da straffesaken ble behandlet, og den voldsutsatte har krav på en vesentlig høyere erstatning, eller om vilkårene i skadeserstatningsloven § 3-8 er oppfylt. I disse sakene foreslår departementet at de voldsutsatte kan fremme søknad om erstatning for Kontoret for voldsoffererstatning og få utbetalt erstatning selv om erstatningskravet ikke har vært behandlet av domstolene.

Departementet mener det er nødvendig med omfattende endringer for å sikre at de voldsutsatte skal kunne få erstatningen enklere og raskere enn i dag. Departementet viser til at mange av høringsinstansene har påpekt at dagens regelverk er uoversiktlig og uforutsigbart, og fungerer dårlig. Et stort antall av høringsinstansene mener at det vil være positivt om de som har dom, får utbetalt det skadevolderen er dømt til å betale, fra staten, uten å fremme søknad. Departementet legger også vekt på at Statens sivilrettforvaltning mener at forslaget vil gi de voldsutsatte en rimelig, rettferdig og rask kompensasjon for handlingen de har blitt utsatt for. Departementet mener det vil innebære en betydelig forbedring, til fordel for de voldsutsatte, at erstatningskravet blir behandlet i forbindelse med straffesaken og at det ikke blir behov for å fremme søknad om voldserstatning. Det har i høringen ikke kommet alternative forslag som etter departementets syn vil forenkle og forbedre ordningen.

Som mange av høringsinstansene har påpekt, er det en utfordring at erstatningskravene i dag i praksis ikke blir godt nok behandlet i straffesaken. For at forslaget til ny lov skal fungere, er det, som nevnt i høringsnotatet, nødvendig at erstatningskravene får en fullgod behandling i straffesaken. Det følger allerede av dagens straffeprosesslov at de sivile kravene som ønskes fremmet, som den klare hovedregel, skal fremmes og behandles i straffesaken, jf. straffeprosessloven § 3 og straffeprosessloven kapittel 29. Ved lov 18. juni 2021 nr. 122 om endringer i straffeprosessloven mv. (aktiv saksstyring mv.), jf. Prop. 146 L (2020–2021) Endringer i straffeprosessloven mv. (aktiv saksstyring mv.) er det også gjort en rekke endringer som skal gi et bedre rammeverk for en effektiv straffesaksbehandling. Tiltakene skal blant annet sikre bedre forberedelse av erstatningskravet, og gi domstolene bedre virkemidler til å sikre en grundigere og mer effektiv behandling av erstatningskravene i straffesaken.

I alle andre saker, enten kravet er knyttet til en straffesak, for eksempel bedrageri, eller det utelukkende dreier seg om en sivilsak, beror skadelidtes krav på erstatning nettopp på om domstolene behandler erstatningskravet. Voldsoffererstatningsordningen ble opprettet for at staten skulle tre inn å betale erstatning til de voldsutsatte når skadevolderen er betalingsudyktig, død eller ukjent. Voldsoffererstatningsloven forutsetter at erstatningskravene først skal behandles i straffesaken, jf. voldsoffererstatningsloven § 14 tredje ledd og § 3 tredje ledd. At praksis har utviklet seg slik at erstatningskravene i liten grad fremmes for og behandles av domstolene, men at de voldsutsatte likevel har fått erstatningen utbetalt fra Kontoret for voldsoffererstatning, er etter departementets syn ikke et tungtveiende argument mot at påtalemyndigheten, bistandsadvokatene og domstolene skal utføre de oppgavene som tilligger dem etter straffeprosessloven. Forslaget om at staten i utgangspunktet utelukkende skal utbetale det skadevolderen er dømt til å betale i erstatning, vil dessuten gi de voldsutsatte, bistandsadvokatene, påtalemyndigheten og domstolene insentiver til å fremme og behandle erstatningskravet i straffesaken, i tråd med reglene i straffeprosessloven.

Departementet deler ikke høringsinstansenes bekymring om at et vilkår om at erstatningskravene skal fremmes og behandles i straffesaken vil få betydelige konsekvenser for påtalemyndighetens og domstolenes ressursbruk, og at forslaget ikke vil kunne gjennomføres innenfor gjeldende budsjettrammer. Etter departementets anslag vil det årlig være i underkant av 1 900 saker der straffesaken er behandlet av domstolene og staten vil utbetale voldserstatning. Erstatningskravene fra de voldsutsatte er normalt ikke ressurskrevende å behandle. Om lag 90 prosent av de voldsutsatte har kun krav på oppreisning og erstatning for under 20 000 kroner, typisk reisekostnader og behandlingsutgifter. De erstatningskravene som tidvis vil kunne være mer kompliserte å behandle er krav på erstatning for tap av fremtidig inntekt, erstatning for fremtidig tap og menerstatning. Ettersom erstatning for fremtidig tap og tap av fremtidig inntekt beregnes ved hjelp av beregningsprogrammer som Compensatio, og menerstatning i de fleste saker beregnes etter tabeller utfra hvilken invaliditetsgrad den voldsutsatte har, jf. punkt 9, vil disse tapspostene gjerne også være kurante å utmåle. Om årsakssammenhengen er omtvistet, kan de være mer kompliserte. Av de som har krav på voldsoffererstatning i dag, har om lag tre prosent krav på menerstatning, to prosent krav på erstatning for tap av fremtidig inntekt og én prosent krav på erstatning for fremtidig tap, og disse er i stor grad overlappende. Dersom man likevel legger til grunn at seks prosent av de voldsutsatte har erstatningskrav som er kompliserte å behandle, utgjør det i overkant av 100 saker per år. Noen av disse kravene vil imidlertid ikke være modne når straffesaken behandles, og skal etter forslaget behandles av Kontoret for voldsoffererstatning uten forutgående domstolbehandling. Endringene i lov om endringer i straffeprosessloven mv. (aktiv saksstyring mv.) vil videre sikre en mer effektiv behandling av sivile krav i straffesaken. På denne bakgrunn mener departementet at påtalemyndigheten og domstolene må kunne behandle disse kravene innenfor gjeldende økonomiske rammer.

Riksadvokaten mener at det er uheldig om valget av ulike typer positive påtaleavgjørelser blir påvirket av den voldsutsattes rett til erstatning fra staten, og at dette kan føre til at påtalemyndigheten for eksempel ikke kan begjære tilståelsesdom. Som redegjort for ovenfor, vil de fleste av erstatningskravene være «utvilsomme». Da vil det være anledning til å pådømme dem ved tilståelsesdom uten hovedforhandling, jf. straffeprosessloven § 432 andre ledd. For de mer kompliserte kravene som må behandles i hovedforhandling, antar departementet at hovedforhandlingen kan gjennomføres effektivt, ettersom tiltalte erkjenner å ha begått handlingen. Etter departementets syn er det dessuten ikke tilstrekkelig tungtveiende at «løsninger som i den enkelte sak har de beste påtalefaglige grunner (eller øvrige reelle hensyn)», som Riksadvokaten uttrykker det, taler for å velge en bestemt påtaleavgjørelse, dersom det i denne vurderingen ikke tas hensyn til at det har stor betydning for den voldsutsatte å få utbetalt erstatningen raskt og enkelt.

Den norske Dommerforening viser til NOU 2016: 24, og tar til orde for å endre rettens adgang til å nekte å behandle sivile krav. Etter straffeprosessloven § 428 fjerde ledd kan retten nekte å behandle kravet «dersom det åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former». Vurderingstemaet ble endret i 2008 for å styrke fornærmedes stilling. I merknaden til bestemmelsen står det, jf. Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (styrket stilling for fornærmede og etterlatte) punkt 13.4 side 122:

«Retten kan nekte kravet forfulgt dersom det åpenbart er mer hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former. Den klare hovedregelen skal være at kravet skal behandles sammen med straffesaken. Forslaget er ment som en snever unntaksregel. ‘Åpenbart mest hensiktsmessig’ er ment som en høy terskel. Det er ikke nok at sivilprosessens regler på enkelte punkter kunne være mer egnet.»

I NOU 2016: 24 uttalte utvalget, jf. punkt 25.3.4 side 500:

«Før lovendringen i 2008 kunne retten også nekte å behandle krav dersom det ville være til uforholdsmessig ulempe for straffesaken. Vurderingstemaet ble endret for å styrke fornærmedes stilling; det avgjørende var ikke lenger hensynet til behandlingen av straffekravet, men hensynet til behandlingen av erstatningskrav. […]

Ordlyden ‘åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former’ foreslås endret til ‘klart mest hensiktsmessig om kravet ikke tas til behandling’, se utkastet § 43-8 bokstav d. Vilkåret ‘klart mest hensiktsmessig’ skal, i lys av lovhistorikken, fortsatt forstås som en snever nektelsesgrunn, men mindre strengt enn ‘åpenbart mest hensiktsmessig’.»

Straffeprosessutvalgets forslag ble ikke fulgt opp, fordi departementet ikke ønsket å reversere endringene som ble foretatt i 2008 for å styrke fornærmedes rettsstilling, jf. Prop. 146 L (2020–2021) punkt 18.5.4 side 160. Bestemmelsen i straffeprosessloven § 428 fjerde ledd gir imidlertid bare adgang til å nekte å behandle sivile krav fremmet av bistandsadvokaten. Ved lov om endringer i straffeprosessloven mv. (aktiv saksstyring mv.), jf. Prop. 146 L (2020–2021), ble retten derfor gitt tilsvarende adgang til å nekte å behandle sivile krav som er fremmet av påtalemyndigheten, jf. § 427 femte ledd. Bestemmelsen forventes å tre i kraft 1. juli 2022.

I høringsnotatet foreslo departementet at de voldsutsatte som ikke hadde fått erstatningskravet behandlet i straffesaken, måtte gå til sivilt søksmål mot skadevolderen og få dom for erstatningskravet for å kunne få utbetalt voldserstatning. Det gjaldt også i de få tilfellene der retten i medhold av straffeprosessloven § 428 fjerde ledd nektet å behandle erstatningskravet i straffesaken. Når departementet nå foreslår at de voldsutsatte i saker som er henlagt etter bevisets stilling kan fremme søknad om erstatning for Kontoret for voldsoffererstatning, jf. punkt 15.1, er det etter departementets syn rimelig at voldsutsatte som har blitt nektet å fremme eller få behandlet erstatningskravet i straffesaken, gis tilsvarende adgang. Departementet foreslår derfor at den voldsutsatte kan fremme søknad om erstatning for Kontoret for voldsoffererstatning dersom retten nekter å behandle kravet i straffesaken, fordi det åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former, jf. straffeprosessloven § 427 femte ledd og § 428 fjerde ledd. Departementet foreslår også at den voldsutsatte kan fremme søknad om erstatning for Kontoret for voldsoffererstatning dersom påtalemyndigheten har avslått å fremme kravet fordi det vil være en uforholdsmessig ulempe for påtalemyndigheten å fremme kravet i straffesaken, jf. straffeprosessloven § 427 andre ledd andre punktum.

I høringsnotatet ble det foreslått at det i saker med et særlig høyt antall voldsutsatte, slik som ved terrorangrepet 22. juli 2011, skulle gjøres unntak fra kravet om dom dersom det anses uforholdsmessig å behandle kravene i straffesaken eller i en etterfølgende sivil sak mot skadevolderen. I disse sakene vil retten ha adgang til å nekte å behandle kravet i straffesaken fordi det åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former, jf. straffeprosessloven § 427 femte ledd og § 428 fjerde ledd. Det vil derfor ikke være behov for en egen unntaksregel for saker med et høyt antall voldsutsatte. Departementet vil presisere at straffeprosessloven § 427 femte ledd og § 428 fjerde ledd ikke kommer til anvendelse i enhver sak med et høyt antall voldsutsatte. I mange saker med et høyt antall voldsutsatte vil de voldsutsatte bare ha krav på oppreisning. Domstolene vil da kunne behandle erstatningskravene selv om det er mange voldsutsatte. Om kravene er behandlet av domstolene, vil de voldsutsatte tilnærmet automatisk få utbetalt den erstatningen som skadevolderen er dømt til å betale dem.

I de sakene der erstatningskravet skal behandles av Kontoret for voldsoffererstatning, foreslår departementet at kravene behandles på samme måte som i saker som er henlagt etter bevisets stilling, jf. punkt 15.1.4. Det innebærer at skadevolderen skal være part i saken og holdes ansvarlig for erstatningskravet, og at skadevolderen ved forkynning skal få melding om at vedkommende innen tre uker fra forkynningen kan motsette seg forvaltningsbehandling av kravet.

Departementet har videre forståelse for at det kan virke krevende for de voldsutsatte som opplever at tapet blir større enn det som er lagt til grunn i straffesaken, om disse må gå til sivilt søksmål mot skadevolderen. Selv om det i sivile saker er et vilkår for ny behandling at det er klar sannsynlighetsovervekt for at ny behandling vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-8, er det dessuten ikke nødvendigvis rimelig å stille det samme kravet til de voldsutsatte som har fått erstatningskravet behandlet i en straffesak. De voldsutsatte styrer ikke selv når straffesaken blir reist. De har altså ikke anledning til å vente med å gå til sak til erstatningskravet er modent. Departementet har derfor kommet til at det vil være riktig å åpne for at det kan utbetales volderstatning for krav som ikke ble behandlet i straffesaken. Samtidig er det etter departementets syn viktig å sikre at krav som er modne når straffesaken behandles, faktisk blir behandlet i straffesaken. Slik kan partene tidligere avslutte saken, og den voldsutsatte kan få utbetalt erstatningsbeløpet raskt etter at dommen er rettskraftig. Dessuten vil staten samlet sett spare ressurser ved at domstolene behandler erstatningskravet når de uansett har saken til behandling. Departementet foreslår derfor at det skal være adgang til å fremme søknad om tilleggserstatning for Kontoret for voldsoffererstatning, og at skadevolderen skal være part og ha adgang til å motsette seg forvaltningsbehandling av kravet. Denne adgangen skal bare kunne benyttes dersom det er klart at kravet ikke kunne vært fremmet og behandlet i straffesaken, fordi kravet ikke var modent da straffesaken ble behandlet. Departementet understreker at det i dette ikke ligger at partene og domstolene kan la være å fremme og utmåle for eksempel erstatning for fremtidig tap eller fremtidig inntekt fordi det er usikkert hvor mye dette tapet vil komme på. I likhet med i alle andre saker der erstatningskrav behandles, må partene og domstolene så langt som mulig estimere fremtidig tap. Det skal dreie seg om tap som ikke var mulig å utmåle fordi det ikke var modent da straffesaken ble behandlet. Det vil kunne gjelde for menerstatning fordi det tar tid før det blir avklart om den voldsutsatte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art. Et krav vil etter forslaget regnes som modent dersom de faktiske forholdene var avklart før domstolbehandling. Det vil ikke være adgang til å fremme søknad om tilleggserstatning til Kontoret for voldsoffererstatning dersom årsaken til at kravet ikke ble fremmet og behandlet i straffesaken for eksempel er at den voldsutsatte ventet på vedtak fra NAV, eller ventet på spesialisterklæring, dersom årsaken til at disse ikke har kommet når straffesaken skal behandles, er at den voldsutsatte ventet med å sette i gang prosessene. Departementet foreslår at det må dreie seg om et krav av en viss størrelse. Den voldsutsatte må ha krav på vesentlig høyere erstatning enn det vedkommende allerede har fått utbetalt. Krav som allerede er ferdigbehandlet av domstolene, skal heller ikke kunne fremmes på nytt for Kontoret for voldsoffererstatning, selv om det viser seg at tapet blir større enn først beregnet av domstolene. Dersom oppgjøret allerede er ferdigbehandlet i straffesaken, foreslår departementet at det bare kan kreves ny behandling av kravet hos Kontoret for voldsoffererstatning dersom vilkårene i skadeserstatningsloven § 3-8 er oppfylt. Det vil si at en forverring av den voldsutsatte helse må rokke ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret, og det må være klar sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning.