9 Hva skal erstatningen dekke?
9.1 Gjeldende rett
9.1.1 Generelt
Reglene for utmåling av voldsoffererstatning er gitt i voldsoffererstatningsloven kapittel 2. Da voldsoffererstatningsordningen ble lovfestet i 2001, var det et uttalt mål at utmålingsreglene skulle knyttes tettere opp mot reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3, jf. Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) punkt 5.8 side 29.
9.1.2 Erstatning for skade på person
Voldsoffererstatningen skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre den voldsutsatte i fremtiden, jf. voldsoffererstatningsloven § 4 første ledd. «[L]idt skade» omfatter både tap i inntekt og andre økonomiske tap den voldsutsatte har hatt som følge av skaden. Bestemmelsen i voldsoffererstatningsloven § 4 svarer i hovedtrekk til skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd, og rettspraksis knyttet til denne bestemmelsen er derfor relevant ved avgjørelsen av hva som dekkes etter voldsoffererstatningsloven § 4.
Utmålingen av tapt inntekt gjøres etter en differansebetraktning, det vil si ved å sammenligne den voldsutsattes inntjeningsevne med skaden og uten skaden. Ved fastsettingen skal det tas hensyn til den voldsutsattes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av vedkommende på bakgrunn av evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 andre ledd, jf. voldsoffererstatningsloven § 4 første ledd annet punktum. Verdien av arbeid i hjemmet er likestilt med inntekt. Har den voldsutsatte på skadevirkningstidspunktet ikke fylt 19 år, utmåles erstatning for varig tap i fremtidig inntekt etter reglene om standardisert erstatning til barn i skadeserstatningsloven § 3-2 a med tilhørende forskrift 16. februar 2018 nr. 236 om standardisert inntektstaperstatning til barn, jf. voldsoffererstatningsloven § 4 andre ledd. Eksempler på andre økonomiske tap som dekkes etter voldsoffererstatningsloven § 4 er utgifter til egenandel for behandlinger, medisiner, transport, midlertidig bosted, ombygning av bolig og utgifter til assistent. Det følger av rettspraksis at utgiftene må være «nødvendige og rimelige», se blant annet Rt-2009-425 (Løff II) avsnitt 38.
9.1.3 Menerstatning
Etter voldsoffererstatningsloven § 5 har de voldsutsatte krav på menerstatning dersom de har fått varig og betydelig skade av medisinsk art. Erstatningsposten fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse, samt dets betydning for den personlige livsutfoldelsen. Det tilkjennes ikke menerstatning for lavere invaliditetsgrad enn 15 prosent. Bestemmelsen svarer i hovedtrekk til skadeserstatningsloven § 3-2, og rettspraksis knyttet til denne bestemmelsen er derfor relevant ved tolkningen av voldsoffererstatningsloven § 5. Med «skade av medisinsk art» forstås både fysisk og psykisk skade. I rettspraksis er det lagt til grunn at en skade med ti års varighet antas å ligge i det nedre sjiktet av hva som anses som varig og som kan gi grunnlag for menerstatning, jf. Rt-2003-841. Det er lagt til grunn at vilkåret om at skaden må være «betydelig», ikke har noen betydning utover at det stilles krav om medisinsk invaliditet på 15 prosent eller mer.
Menerstatning beregnes etter de standardiserte reglene i forskrift 21. april 1997 nr. 373 om menerstatning ved yrkesskade § 3 nr. 1, jf. for eksempel ENV-2019-1120. En person som har en medisinsk invaliditetsgrad på 100 prosent, får utbetalt 63 prosent av G per år, det vil si 67 000 kroner per 1. mai 2021. Ved betydelig større skadefølger enn en invaliditetsgrad på 100 prosent, utbetales det 75 prosent av G per år, det vil si 80 000 kroner.
9.1.4 Oppreisning
Etter voldsoffererstatningsloven § 6 kan den voldsutsatte tilkjennes en «slik engangssum som finnes rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art». Oppreisningen skal være et slags «plaster på såret», en kompensasjon til den voldsutsatte. Samtidig skal oppreisningen ha en preventiv effekt og en pønal funksjon overfor skadevolderen.
I merknaden til voldsoffererstatningslovens bestemmelse om oppreisning fremgår det, jf. Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) punkt 8 side 45:
«Paragrafen svarer til skadeserstatningsloven § 3-5, men gjengir reglene i skadeserstatningsloven om oppreisning i en form som er tilpasset sammenhengen i voldsoffererstatningsloven. […] Om forholdet mellom domstolenes utmåling av oppreisning etter skadeserstatningsloven og forvaltningens utmåling av oppreisning etter lovforslaget vises til punkt 5.8 ovenfor.»
I punkt 5.8 side 29, uttaler imidlertid departementet:
«Reglene om oppreisning følger i utgangspunktet reglene i skadeserstatningsloven § 3-5. Vilkårene i skadeserstatningsloven § 3-5 om hvilke krenkelser skadelidte må ha vært utsatt for, er imidlertid sløyfet, da det i stedet er et vilkår at skadelidte har vært utsatt for en handling som omfattes av lovforslaget § 1. Dette kan medføre et noe ulikt virkeområde for oppreisningsbestemmelsene i lovforslaget og i skadeserstatningsloven.»
Det er derfor uklart om virkeområdet etter voldsoffererstatningsloven er ulikt virkeområdet etter skadeserstatningsloven. Etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd kan skadevolderen bli dømt til å betale oppreisning dersom vedkommende forsettlig eller grovt aktløst har voldt skade på person eller har tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i skadeserstatningsloven § 3-3. En skadevolder blir altså ikke dømt til å betale oppreisning for uaktsomme handlinger, for eksempel uaktsomt drap. Voldsoffererstatningsordningen ble opprettet for at staten skulle gå inn og betale den voldsutsatte erstatning når skadevolderen var død, ukjent eller ikke kunne betale for seg. Å gi voldsoffererstatning i saker der skadevolderen ikke ville blitt dømt til å betale erstatning til den voldsutsatte, er et unntak fra denne hovedregelen som fordrer en særlig begrunnelse. Når dette ikke er omtalt i forarbeidene, antar departementet at det ikke var tanken at det skulle utbetales oppreisning etter voldsoffererstatningsloven for uaktsomme straffbare handlinger. Departementet har ikke funnet eksempler der voldsoffererstatningsmyndighetene har utbetalt oppreisning for handlinger som bare er uaktsomme.
Ettersom oppreisningen skal utmåles individuelt og skjønnsmessig, er rettspraksis omfattende. Ved utmålingen legges det blant annet vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkninger, jf. blant annet Rt-2011-769 avsnitt 28. På noen områder er det i rettspraksis utviklet veiledende normer for oppreisningsnivået. Høyesterett har da angitt hvilket oppreisningsbeløp som skal legges til grunn med mindre det foreligger særlige forhold som tilsier at det gjøres konkrete avvik. Normen er på 200 000 kroner for handlinger omfattet av straffeloven § 275 (drap), jf. Rt-2010-1203 avsnitt 49. For handlinger omfattet av straffeloven § 281 (uaktsom forvoldelse av død) utbetales det bare oppreisning dersom handlingen er grovt uaktsom, og normen er da på 125 000 kroner, jf. Rt-2014-892. For handlinger omfattet av straffeloven § 291 (voldtekt), jf. straffeloven § 292, det vil si voldtekt til samleie, er normen på 150 000 kroner, jf. Rt-2011-743. Normen for handlinger omfattet av straffeloven § 294 (grovt uaktsom voldtekt) er på 90 000 kroner, jf. Rt-2012-201. Saker som gjelder seksuallovbrudd mot barn har en slik variasjonsbredde i art og omfang at det ikke er gjort noen normering. I saker som gjelder straffeloven § 271 (kroppskrenkelse) kreves mer enn beskjedne fysiske skader for at domstolene skal tilkjenne oppreisning.
I de aller fleste saker, vil oppreisningen som utbetales av voldsoffererstatningsmyndighetene tilsvare beløpet skadevolderen er dømt til å betale. Voldsoffererstatningsmyndighetene utbetaler imidlertid tidvis mer i oppreisning enn det domstolene har dømt skadevolderen til å betale, uten at det ser ut til å være begrunnet i ulikheter mellom voldsoffererstatningsloven og alminnelig erstatningsrett. Dette gjelder særlig ved utbetaling av voldsoffererstatning for mindre alvorlige straffbare handlinger, se for eksempel ENV-2013-2532.
9.1.5 Erstatning til etterlatte
Erstatning til etterlatte utmåles etter reglene i voldsoffererstatningsloven § 7. De etterlatte kan tilkjennes erstatning for tap av forsørger og erstatning for vanlige utgifter til gravferden og andre rimelige utgifter i anledning dødsfallet, jf. voldsoffererstatningsloven § 7 første og andre ledd. Regelen svarer til skadeserstatningsloven § 3-4. Erstatning for tap av forsørger fastsettes under hensyn til forsørgingens omfang og den etterlattes mulighet for selv å bidra til sin forsørging. Erstatning kan etter forholdene tilkjennes selv om den avdøde ikke forsørget den etterlatte ved dødsfallet, forutsatt at den etterlatte i nær fremtid kunne påregne forsørging. De etterlatte kan også, som etter skadeserstatningsloven § 3-5 tredje ledd, få oppreisning, jf. voldsoffererstatningsloven § 7 tredje ledd. Etter voldsoffererstatningsloven § 7 har de etterlatte dessuten rett til erstatning for skade på person. Voldsoffererstatningsloven går her lenger enn bestemmelsene i skadeserstatningsloven.
Med etterlatte menes avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre. Voldsoffererstatningsloven skiller seg også fra skadeserstatningsloven ved at søsken i særlige tilfeller kan tilkjennes erstatning og oppreisning, jf. voldsoffererstatningsloven § 7 tredje ledd siste punktum.
Voldsoffererstatningsloven § 7 gir en uttømmende angivelse av de erstatningspostene de etterlatte kan få dekket under ordningen. Det ytes altså ikke menerstatning og erstatning for tingskade til de etterlatte. Det kan imidlertid ikke fullstendig utelukkes at de etterlatte vil kunne få utbetalt menerstatning dersom skadene anses som en «tredjemannsskade», se nærmere i punkt 6.1.
9.1.6 Erstatning for tingskade
Voldsoffererstatningen dekker i utgangspunktet ikke erstatning for formueskade og tingskade. Etter voldsoffererstatningsloven § 8 ytes det likevel erstatning for skade på vanlige klær, proteser og andre personlige bruksting som den voldsutsatte hadde på seg da skaden ble voldt. Dette vil typisk være briller, klokke eller telefon. Tingene erstattes ikke hvis de blir stjålet, jf. Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) punkt 3.3 side 8. Det må dessuten foreligge årsakssammenheng mellom hendelsen og tingskaden. De nærmere grensene for hvilke tingskader som anses å falle utenfor «personlige bruksting», er fastsatt i nemndspraksis. Voldsoffererstatningen dekker for eksempel ikke tap av iPad (ENV-2018-411), smykker (ENV-2016-1641), kamera og kamerastativ (ENV-2014-1774) eller møbler og innbo (ENV-2014-4245).
9.1.7 Forsinkelsesrenter
Krav på voldsoffererstatning er ikke et «pengekrav på formuerettens område», og forsinkelsesrenteloven kommer ikke til anvendelse, jf. lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. (forsinkelsesrenteloven) § 1 og Rt-2013-484. I saker der det ikke foreligger særskilt hjemmel for å ilegge renter, har Høyesterett likevel åpnet for at det i noen tilfeller kan tilkjennes avsavnsrenter, det vil si erstatning for det tap skadelidte har hatt ved å ikke få disponere pengene, jf. Rt-2002-71 og Rt-2010-816. Tilsvarende gjelder for krav på voldsoffererstatning, men ettersom voldsoffererstatningsordningen er en offentligrettslig støtteordning, er det lagt til grunn at avsavnsrenter kun tilkjennes der det har gått spesielt lang tid, jf. ENV-2019-137.
9.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet at ny lov ikke skal ha egne regler for utmåling, men følge utmålingsreglene i skadeserstatningsloven kapittel 3. Departementet foreslo at det skal utbetales erstatning for skade på person etter skadeserstatningsloven § 3-1, menerstatning etter § 3-2, erstatning for en persons død etter § 3-4 og oppreisning etter § 3-5, men ikke erstatning for tingskade. Som begrunnelse for forslaget uttalte departementet, jf. punkt 10.4 side 60:
«Det kan være andre hensyn som gjør seg gjeldende når staten betaler erstatning til voldsutsatte enn når den som er ansvarlig for handlingen betaler erstatning. Det kan gjøre det ønskelig med egne utmålingsregler i regelverket om erstatning fra staten til voldsutsatte. På den annen side vil ethvert avvik fra alminnelig erstatningsrett medføre rom for tolkninger og et mindre oversiktlig regelverk. Ulikheter medfører også at voldsutsatte som får sin erstatning dekket av staten, kommer annerledes ut enn voldsutsatte som får dekket sin erstatning av skadevolder. Dersom voldsutsatte skal kunne få utbetalt erstatning fra staten automatisk etter at rettskraftig dom mot skadevolder foreligger, kan ikke departementet se at det er rom for egne regler for hvordan de enkelte erstatningspostene skal utmåles. Tilsvarende vil egne utmålingsregler kunne være til hinder for at staten kan kreve regress umiddelbart mot skadevolder for hele det utbetalte beløpet. Departementet foreslår derfor at utmålingsreglene for de ulike erstatningspostene i skadeserstatningsloven gis direkte anvendelse i ny lov.»
Departementet redegjorde videre for hva forslaget om å følge utmålingsreglene i skadeserstatningsloven vil innebære, jf. punkt 10.4 side 60:
«Forslaget om å la erstatning for skade på person følge reglene i skadeserstatningsloven § 3-1 og erstatning for inntektstap til barn følge § 3-2 a, innebærer ingen endring fra i dag, utover at fradragsreglene blir endret. Fradragsreglene er behandlet særskilt i punkt 12.4.
Å la ny lov følge skadeserstatningsloven § 3-2 for utmåling av menerstatning, innebærer heller ingen endring fra i dag. […]
Departementet foreslår at utmålingsreglene i skadeserstatningsloven § 3-5 skal gjelde for utbetaling av oppreisning. Forslaget innebærer at oppreisning kun kan utbetales dersom skadevolder forsettlig eller grovt aktløst har voldt skade på person, eller har tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i skadeserstatningsloven § 3-3 (dersom det aktuelle straffebudet er omfattet av virkeområdet). […]
Dersom ny lov følger skadeserstatningsloven § 3-4 om erstatning for en persons død, vil reglene om erstatning for tap av forsørger og erstatning for gravferdsutgifter og andre rimelige utgifter i anledning av dødsfallet bli de samme som i dag. Etter skadeserstatningsloven har imidlertid ikke etterlatte krav på erstatning for personskade, slik etterlatte har etter voldsoffererstatningsloven § 7, med mindre dreier seg om en såkalt tredjepersonssak. Uten en slik særregel vil det å følge § 3-4 innebærer en innsnevring sammenlignet med gjeldende rett. Som nevnt, kan ikke departementet se hvordan det skal kunne legges opp til at voldsutsatte tilnærmet umiddelbart etter at dom mot skadevolder er rettskraftig skal få utbetalt erstatning, dersom ny lov ikke følger utmålingsreglene i skadeserstatningsloven. Om ny ordning ikke følger utmålingsreglene i skadeserstatningsloven, vil dessuten skadelidte som får dekket erstatningen direkte fra skadevolder få mindre utbetalt enn skadelidte som søker om erstatning fra staten. Det kan virke urimelig. Det er også i strid med intensjonene bak ordningen, da ordningen med erstatning fra staten fra voldsutsatte er ment som en ordning der staten trer inn og betaler når skadevolder ikke kan betale for seg. Den er ikke ment som en ny velferdsordning. Som redegjort for i punkt 6.1 er det, slik departementet vurderer det, grunn til å tro at flere etterlatte, særlig foreldre til små barn som blir utsatt for forsettlige drap, vil få erstatning som tredjepersoner etter alminnelige erstatningsregler i fremtiden. Disse vil kunne få erstatning for skade på person. Dersom erstatning til etterlatte følger regelen i skadeserstatningsloven § 3-4, vil søsken til drepte ikke lenger kunne få oppreisning, ettersom søsken ikke er nevnt i skadeserstatningsloven § 3-5 tredje ledd. Det er svært sjelden det utbetales oppreisning til søsken etter voldsoffererstatningsloven.»
Forslaget om ikke å dekke erstatning for tingskade ble begrunnet slik, jf. punkt 10. 4 side 61:
«Etter skadeserstatningsloven § 4-1 må skadevolder dekke tingskade og annen formueskade skadelidte er påført. Slike tap dekkes som hovedregel ikke etter voldsoffererstatningsloven, men etter voldsoffererstatningsloven § 8 gis det erstatning for klær og bruksting skadelidte hadde på seg da skaden ble voldt. Tapene som dekkes er beskjedne. Det kan virke urimelig at staten dekker tapet av en mobiltelefon en person utsatt for vold hadde på seg, når staten ikke betaler erstatning til en person som har mistet alle sine eiendeler ved for eksempel et innbrudd. Etter hva departementet kan se, er det en forutsetning for å legge til rette for automatisering at ordningen følger skadeserstatningslovens utmålingsregler. Departementet foreslår på denne bakgrunn at tingskade og annen formuesskade ikke dekkes når staten trer inn og betaler erstatning til voldsutsatte.»
9.3 Høringsinstansenes syn
Borgarting lagmannsrett, Erstatningsnemnda for voldsofre og Statens sivilrettsforvaltning er positive til forslaget om at voldserstatningsordningen skal følge alminnelig erstatningsrett. Borgarting lagmannsrett skriver at forslaget fremstår fornuftig og godt i samsvar med ordningens formål om at staten trer inn og betaler i skadevolderens sted. Erstatningsnemnda for voldsofre og Statens sivilrettsforvaltning trekker frem at det vil innebære en forenkling av loven. Statens sivilrettsforvaltning skriver:
«Dette er et viktig grep for å bidra til økt forutberegnelighet for skadelidte. Det vil dessuten forenkle forvaltningens behandling av erstatningssaker og berede grunnen for automatiserte saksbehandlingsløsninger, slik at de som har krav på erstatning vil få dette raskt. Videre muliggjør denne løsningen et dynamisk regelverk, ved at ordningen følger rettsutviklingen hva gjelder utmålingspraksis. Fordelene med et slikt skifte veier opp for ulempene ved at enkelte skadelidte som i dag nyter godt av særlige utmålingsregler i voldsoffererstatningsloven, ikke vil ha rett på erstatning etter ny lov.»
Advokatfirmaet Salomon Johansen AS skriver:
«Det er fint med et enkelt regelverk, men endring/nytt regelverk må ikke medføre negative konsekvenser for de voldsutsatte, slik forslaget i denne saken gjør. Forslaget som er fremsatt er klart til ugunst for voldsutsatte, og vil medføre en dårligere voldsoffererstatningsordning enn det vi har i dag.»
Advokatfirmaet Salomon Johansen AS mener dessuten at det blir merkelig og tungvint at tingskade ikke skal dekkes, og påpeker at de voldsutsatte da må forholde seg til Kontoret for voldsoffererstatning for å få erstatning for personskaden og til skadevolderen eller Statens innkrevingssentral for å få dekket en tingskade.
9.4 Departementets vurdering
Departementet har, i likhet med forslaget i høringsnotatet, kommet til at ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte ikke bør ha egne utmålingsregler, og at staten skal utbetale erstatning for skade på person etter skadeserstatningsloven § 3-1, menerstatning etter § 3-2, erstatning for en persons død etter § 3-4 og oppreisning etter § 3-5, men ikke erstatning for tingskade. Forsinkelsesrenter eller avsavnsrenter skal ikke dekkes.
Departementet mener, i likhet med Borgarting lagmannsrett, Erstatningsnemnda for voldsofre og Statens sivilrettsforvaltning, at det er rimelig at avgrensingen av ordningen følger alminnelig erstatningsrett. Intensjonen med ordningen er at staten skal tre inn og betale når skadevolderen ikke kan betale for seg. Om staten skal utbetale mer i erstatning enn det skadevolderen kan bli ansvarlig for etter alminnelige erstatningsegler, vil de voldsutsatte som får dekket erstatningen direkte fra skadevolderne få mindre utbetalt enn de voldsutsatte som søker om erstatning fra staten. I praksis vil det dessuten være svært få som får mindre i erstatning fra staten enn etter dagens regler. Å følge utmålingsreglene i skadeserstatningsloven er videre, som påpekt i høringsnotatet, en forutsetning for å kunne legge til rette for at de voldsutsatte skal kunne få utbetalt erstatningen raskt og uten å måtte søke. Advokatfirmaet Salomon Johansen AS skriver at de ønsker at de voldsutsatte skal få utbetalt det samme som skadevolderen er dømt til å betale dem. Da må også voldserstatningsloven følge reglene i skadeserstatningsloven. Som det fremgår av punkt 6, vil det å følge alminnelig erstatningsrett i enkelte tilfeller også medføre høyere erstatning enn etter gjeldende lov.
Departementet er kommet til at erstatningen fra staten ikke skal dekke tingskader. Det vises til begrunnelsen i høringsnotatet.
Departementet legger til at det etter voldsofferkonvensjonen artikkel 4 er tilstrekkelig at erstatningen fra staten dekker tap i inntekt, utgifter til medisinsk bistand og sykehusopphold. Norge er derfor ikke forpliktet etter konvensjonen til å dekke tingskader.
Som Borgarting lagmannsrett påpeker i sin høringsuttalelse sitert i punkt 13.3, løper det forsinkelsesrenter på den voldsutsattes erstatningskrav mot skadevolderen. At ny voldserstatningslov i størst mulig grad skal samsvare med alminnelig erstatningsrett, taler da for at det skal løpe forsinkelsesrenter på den voldsutsattes krav om erstatning fra staten. Samtidig er voldserstatningsordningen en offentlig støtteordning, og forsinkelsesrenteloven kommer normalt bare til anvendelse på pengekrav på formuerettens område. Ny voldserstatningslov skal både omfatte saker der erstatningen utbetales i tråd med dommen mot skadevolderen og saker som behandles av Kontoret for voldsoffererstatning uten forutgående domstolbehandling. Det taler mot at det skal løpe forsinkelsesrenter på den voldsutsattes krav på erstatning fra staten. Videre vil det i saken mellom skadevolderen og den voldsutsatte løpe forsinkelsesrenter fra dommens betalingsfrist. Det kan gå tid fra betalingsfristen i dommen utløper til den voldsutsatte fremmer krav til staten om å få utbetalt erstatningen. Det er ikke rimelig at staten skal betale forsinkelsesrenter for perioden før staten er forpliktet til å utbetale erstatningen. Eventuelle forsinkelsesrenter fra staten kan derfor ikke samsvare med forsinkelsesrentene som løper på den voldsutsattes krav mot skadevolderen. Etter ny voldserstatningslov vil staten utbetale erstatningen tilnærmet umiddelbart etter å ha mottatt kravet fra den voldsutsatte. Behovet for forsinkelsesrenter bør da være minimalt. I saker som behandles av Kontoret for voldsoffererstatning vil erstatningen bli utbetalt rett etter at vedtaket er endelig. Det er etter departementets syn ikke rimelig at det løper forsinkelsesrenter på kravet før det er behandlet av Kontoret for voldsoffererstatning. Departementet mener av samme grunn at det heller ikke bør løpe avsavnsrenter på de voldsutsattes krav mot staten.