3 Grunnloven og internasjonale forpliktelser

3.1 Grunnloven

Grunnloven § 89 lyder:

«I saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om det strider mot Grunnloven å anvende en lovbestemmelse, og om det strider mot Grunnloven eller landets lover å anvende andre beslutninger truffet under utøving av offentlig myndighet.»

Bestemmelsen innebærer at domstolene må kunne prøve gyldigheten av vedtak fattet av voldserstatningsmyndighetene.

Grunnloven § 95 lyder:

«Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid. Rettergangen skal være rettferdig og offentlig. Retten kan likevel lukke rettsmøtet dersom hensynet til partenes privatliv eller tungtveiende allmenne interesser gjør det nødvendig.

Statens myndigheter skal sikre domstolenes og dommernes uavhengighet og upartiskhet.»

Bestemmelsen svarer i stor grad til bestemmelsen i Europarådets konvensjon 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (EMK) artikkel 6, og er derfor omtalt i forbindelse med denne bestemmelsen.

Grunnloven § 96 lyder:

«Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom.

Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.

Ingen kan dømmes til å avstå fast eiendom eller samlet formue, med mindre verdiene er benyttet til eller er utbytte fra en straffbar handling.»

Bestemmelsen svarer i stor grad til uskyldspresumsjonen gitt i EMK artikkel 6 nr. 2, og er derfor omtalt i forbindelse med denne bestemmelsen.

Etter Grunnloven § 97 må ingen lov gis «tilbakevirkende kraft». Kjerneområdet for bestemmelsen er vern mot lovgivning som knytter nye byrder til handlinger eller begivenheter som fant sted før lovendringen. Bestemmelsen kan også ramme inngrep i etablerte rettigheter og posisjoner med virkning fremover i tid. Bestemmelsen har betydning ved vurderingen av om voldserstatningsloven skal få virkning for handlinger skjedd før lovens ikrafttredelse.

Grunnloven § 104 lyder:

«Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.»

Bestemmelsen er relevant ved utformingen av ny voldserstatningslov fordi barn er blant dem som har rett til erstatning etter loven. Barnets beste er et grunnleggende hensyn ved vurderingen av hva som skal være vilkårene for å få utbetalt voldserstatning.

3.2 Relevante konvensjoner

3.2.1 Menneskerettsloven

3.2.1.1 Generelt

Etter lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 2 skal flere konvensjoner gjelde som norsk lov i den utstrekning de er bindende for Norge. Ved motstrid skal konvensjonsbestemmelsene gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. § 3. Blant konvensjonene som skal gjelde som norsk lov er EMK, De forente nasjoners internasjonale konvensjon 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter (SP) og De forente nasjoners internasjonale konvensjon 20. november 1989 om barnets rettigheter (barnekonvensjonen).

3.2.1.2 Europarådets konvensjon 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (EMK)

EMK artikkel 6 lyder:

• «1. For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. Dommen skal avsies offentlig, men pressen og offentligheten kan bli utelukket fra hele eller deler av rettsforhandlingene av hensyn til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser.

• 2. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.

• 3. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter:

  • a. å bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham;

  • b. å få tilstrekkelig tid og muligheter til å forberede sitt forsvar;

  • c. å forsvare seg personlig eller med rettslig bistand etter eget valg eller, dersom han ikke har tilstrekkelige midler til å betale for rettslig bistand, å motta den vederlagsfritt når dette kreves i rettferdighetens interesse;

  • d. å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mot ham, og få innkalt og avhørt vitner på hans vegne under samme vilkår som vitner ført mot ham;

  • e. å ha vederlagsfri bistand av en tolk hvis han ikke kan forstå eller tale det språk som blir brukt i retten.»

SP artikkel 14 har en lignende bestemmelse. Departementet legger til grunn at vurderingen etter SP og EMK i all hovedsak er sammenfallende, og SP vil derfor ikke bli nærmere kommentert. Retten til en rettferdig rettergang og uskyldspresumsjonen er også nedfelt i Grunnloven §§ 95 og 96. Uskyldspresumsjonen er relevant ved utformingen av ny voldserstatningslov fordi erstatningsutbetalingen forutsetter at den som får utbetalt erstatning har vært utsatt for et volds- eller seksuallovbrudd. Dersom den påståtte skadevolderen er kjent, vil utbetaling av voldserstatning innebære at staten legger til grunn at vedkommende med klar sannsynlighetsovervekt har utsatt den som har fått erstatning for et volds- eller seksuallovbrudd. Uskyldspresumsjonen er ikke til hinder for at en person som er frifunnet for straffeansvar, eller som påtalemyndigheten har kommet til at det ikke er tilstrekkelig bevis for å reise tiltale mot, dømmes til å betale erstatning for handlingen. Å dømme noen til å betale erstatning for en handling vedkommende er frifunnet for, kan imidlertid være i strid med uskyldspresumsjonen dersom avgjørelsen inneholder et utsagn som tilskriver straffeskyld, jf. HR-2018-1783-A avsnitt 26.

Retten til en rettferdig rettergang gjelder også ved avgjørelser om borgerlige rettigheter og plikter. Når staten skal holde skadevolderen ansvarlig for erstatningsbeløpet, må skadevolderen derfor innrømmes rett til en rettferdig rettergang.

EMK artikkel 8 lyder:

• «1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

• 2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

Bestemmelsen pålegger statene å sørge for at lovgivningen gir en effektiv beskyttelse av konvensjonens rettigheter. Statene kan være forpliktet til å gripe inn for å forhindre vold eller seksuelle overgrep og til å iverksette etterforskning ved slike krenkelser. Bestemmelsen omfatter også vern av en persons ære og omdømme, jf. Den europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMD) dom i saken Axel Springer AG mot Tyskland, 7. februar 2012 (sak 39954/08) avsnitt 83. Bestemmelsen verner altså både de som blir utsatt for volds- eller seksuallovbrudd og den påståtte skadevolderen i en voldserstatningssak.

3.2.1.3 De forente nasjoners internasjonale konvensjon 20. november 1989 om barnets rettigheter (barnekonvensjonen)

Barnekonvensjonen artikkel 3 lyder:

• «1. Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

• 2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.

• 3. Partene skal sikre at de institusjoner og tjenester som har ansvaret for barns omsorg eller beskyttelse, retter seg etter de standarder som er fastsatt av de kompetente myndigheter, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner samt kvalifisert tilsyn.»

Barnekonvensjonen artikkel 19 lyder:

• «1. Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet.

• 2. Slike beskyttelsestiltak bør omfatte effektive prosedyrer for utforming av sosiale programmer som yter nødvendig støtte til barnet og til dem som har omsorgen for barnet, samt andre former for forebygging, påpeking, rapportering, viderehenvisning, undersøkelse, behandling og oppfølging av tilfeller av barnemishandling som tidligere beskrevet og, om nødvendig, for rettslig oppfølging.»

Artikkel 34 pålegger statene å beskytte barnet mot alle former for seksuell utnytting og seksuelt misbruk.

Etter barnekonvensjonen er statene altså forpliktet til å søke å beskytte barn mot vold eller seksuelle overgrep, og til å gi støtte og oppfølgning, herunder rettslig oppfølgning, til barn som utsettes for vold eller seksuelle overgrep. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i lovgivning som berører barn.

3.2.2 Den europeiske konvensjon om erstatning til voldsofre

Den europeiske konvensjon av 24. november 1983 om erstatning til voldsofre (nr. 116) (voldsofferkonvensjonen) ble ratifisert av Norge i 1992. Etter konvensjonens artikkel 1, forplikter en stat som har ratifisert konvensjonen seg til å treffe de nødvendige tiltakene for å gjennomføre prinsippene fastsatt i konvensjonen. Voldsofferkonvensjonen pålegger landene å opprette ordninger som gir rettskrav på erstatning. Så lenge den nasjonale ordningen oppfyller konvensjonens minstekrav, er det i stor grad opp til den enkelte staten å gi nærmere regler om erstatning fra staten til voldsutsatte. Den norske oversettelsen av konvensjonen er inntatt som vedlegg 1 i St.prp. nr. 44 (1991–92) Om samtykke til ratifikasjon av Den europeiske konvensjon av 24. november 1983 om erstatning til voldsofre (nr. 116) side 7.

Voldsofferkonvensjonen artikkel 2 lyder:

«Når det ikke kan oppnås full erstatning fra andre kilder, skal staten bidra med å yte erstatning til:

dem som er blitt utsatt for alvorlig legemsskade eller nedsatt helbred som direkte kan tilskrives en forsettlig voldsforbrytelse;

dem som ble forsørget av personer som er avgått ved døden som følge av en slik forbrytelse.

I ovennevnte tilfelle skal det ytes erstatning selv om gjerningsmannen ikke kan tiltales eller straffes.»

Voldsofferkonvensjonen artikkel 3 lyder:

«Erstatning skal betales av den staten på hvis territorium forbrytelsen ble begått:

til statsborgere fra stater som er part i denne konvensjonen;

til statsborgere fra samtlige medlemsstater i Europarådet når de har fast bopel i den staten på hvis territorium forbrytelsen ble begått.»

Voldsofferkonvensjonen artikkel 4 lyder:

«Alt etter omstendighetene i den aktuelle saken skal erstatningen i det minste dekke følgende poster: tap i inntekt, utgifter til medisinsk bistand og sykehusopphold, utgifter til begravelse og, når det gjelder forsørgende, tap av underhold.»

Landene har adgang til å fastsette en øvre og nedre grense for erstatning, jf. artikkel 5, avkorte eller nekte erstatning på grunn av den voldsutsattes handlemåte, for eksempel innblanding i organisert kriminalitet, jf. artikkel 8, gjøre fradrag i erstatningen, jf. artikkel 9 og sette en frist for å søke om erstatning, jf. artikkel 6.

3.2.3 Andre relevante konvensjoner

Europarådets konvensjon 7. april 2011 om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbul-konvensjonen) ble ratifisert av Norge 7. juli 2017. Konvensjonen har som formål å verne kvinner mot alle former for vold, og å forebygge, påtale og eliminere vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, jf. artikkel 1 første ledd bokstav a. Etter artikkel 5 nr. 2 skal partene «ved lovgiving og på annan måte treffe dei tiltak som er nødvendige for å utvise påkravd aktsemd med sikte på å hindre, etterforske, straffe og gi erstatning for valdshandlingar som kjem under verkeområdet for denne konvensjonen, og som blir utøvd av ikkje-statlege aktørar».

Istanbul-konvensjonen artikkel 30 lyder:

• «1. Partane skal ved lovgiving eller på annan måte treffe dei tiltaka som er nødvendige for å sikre at offeret har rett til å krevje erstatning frå valdsutøvaren for ei handling som er fastsett som straffbar etter denne konvensjonen.

• 2. Den som er påført alvorleg personskade eller svekka helse, skal tilkjennast tilfredsstillande erstatning frå staten, i den grad skaden ikkje vert dekt av andre, til dømes valdsutøvaren, forsikringar eller statleg finansierte helse- og sosialtenester. Dette er ikkje til hinder for at partane kan krevje regress frå valdsutøvaren for tilkjent erstatning, så lengje det blir teke tilbørleg omsyn til offeret sin tryggleik.

• 3. Tiltak som blir sette i verk etter nr. 2, skal sikre at det blir gitt erstatning innan rimeleg tid.»

Europarådets konvensjon 25. oktober 2007 om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarote-konvensjonen) ble ratifisert av Norge 15. mai 2018.

Lanzarote-konvensjonen artikkel 30 lyder:

• «1. Hver part skal ved lovgivning eller på annen måte treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at etterforskning og strafforfølgning gjennomføres på den måte som er best for barnet, og med respekt for dets rettigheter.

• 2. Hver part skal anta en beskyttende tilnærming til offeret og påse at etterforskningen og strafforfølgningen ikke forverrer barnets traume og at straffesaken følges opp med bistand der det er på sin plass.

• 3. Hver part skal påse at etterforskningen og strafforfølgningen prioriteres og gjennomføres uten unødig forsinkelse.

• 4. Hver part skal påse at de tiltak som får anvendelse etter dette kapittel, ikke berører retten til å forsvare seg og retten til en rettferdig og upartisk rettergang, i samsvar med artikkel 6 i Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter.

• 5. Hver part skal ved lovgivning eller på annen måte treffe de tiltak som er nødvendige, i samsvar med de grunnleggende prinsipper i sin interne rett, for

  • å sikre en effektiv etterforskning og strafforfølgning av handlinger fastsatt som straffbare etter denne konvensjon, og tillate bruk av skjulte operasjoner der dette er hensiktsmessig,

  • å sette etterforskningsenheter eller -avdelinger i stand til å identifisere ofrene for handlinger fastsatt som straffbare etter artikkel 20, blant annet ved å analysere barnepornografisk materiale, som for eksempel fotografier og audiovisuelle opptak som overføres eller gjøres tilgjengelig ved hjelp av informasjons- og kommunikasjonsteknologi.»

Etter FN-konvensjon 15. november 2000 mot grenseoverskridende organisert kriminalitet, som ble ratifisert av Norge 23. september 2003, skal hver statspart fastsette hensiktsmessige fremgangsmåter for å gi tilgang til erstatning og restitusjon for ofre for lovbrudd som omfattes av konvensjonen, jf. artikkel 25 nr. 2.

Etter Europarådets konvensjon 16. mai 2005 nr. 41 om tiltak mot menneskehandel ETS nr. 197, ratifisert av Norge 21. desember 2007, artikkel 15 nr. 4, skal hver part sørge for at ofre gis rett til erstatning fra gjerningspersonene og i tillegg «vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for å sikre ofre erstatning på vilkår som fastsatt i partens nasjonale lovgivning». Etter artikkel 12 nr. 6 skal hver part «vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for å sikre at bistand til ofre ikke gjøres betinget av at han eller hun er villig til å vitne».