18 Ytterligere saksbehandlingsregler

18.1 Domstolprøving

18.1.1 Gjeldende rett

Etter Grunnloven § 89 har domstolene rett og plikt til å prøve om et forvaltningsvedtak er i strid med loven. Domstolenes prøving av forvaltningsvedtak er som regel begrenset til en lovlighetskontroll. Dersom vedtaket kjennes ugyldig, skal saken sendes tilbake til forvaltningen for ny behandling. Positiv dom for det underliggende kravet krever i utgangspunktet særskilt lovhjemmel, jf. Rt-2009-170 avsnitt 47. Etter voldsoffererstatningsloven § 17 a kan domstolene avsi dom for oppreisningserstatningen dersom det er nedlagt påstand om det. Bestemmelsen gjelder bare dersom det er gjennomført straffesak mot skadevolderen uten at oppreisningskravet er blitt avgjort. Bestemmelsen kom inn i loven i kjølvannet av terrorangrepet mot Regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011, og var begrunnet med et ønske om å sikre at oppreisningsbeløpene gjenspeilte oppreisningsnivået i rettspraksis, og at de voldsutsatte skulle sikres den utviklingen som primært domstolene står for.

Voldsoffererstatningsloven angir ingen frist for å fremme søksmål for å få endret et endelig vedtak om voldsoffererstatning. I saker som gjelder gyldigheten av et vedtak om voldsoffererstatning er staten ved Justis- og beredskapsdepartementet rett saksøkt.

18.1.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å innføre en søksmålsfrist på ett år etter at endelig vedtak om voldserstatning er fattet. Departementet uttalte, jf. punkt 16.5 side 120:

«Regjeringsadvokaten har foreslått at ny ordning bør ha en søksmålsfrist som i pasientskadeloven § 18. Etter denne bestemmelsen må søksmål reises innen seks måneder fra det tidspunkt underretning om endelig vedtak i Pasientskadenemnda er kommet fram til vedkommende. Hensynet til en snarlig avklaring kan tale for en slik regel. Samtidig kan en søksmålsfrist på seks måneder synes kort. Departementet foreslår at det angis en søksmålsfrist og at den settes til ett år.»

I forslaget til ny voldserstatningslov § 7 syvende ledd foreslo staten at søksmål må reises mot Staten ved Statens sivilrettsforvaltning i den rettskrets hvor den voldsutsatte bor, eller for Oslo tingrett. Det ble ikke foreslått å videreføre spesialbestemmelsen om at domstolene skulle kunne avsi realitetsdom om oppreisningskrav.

18.1.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget.

18.1.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår, som i høringsnotatet, å innføre en søksmålsfrist på ett år etter at Statens sivilrettsforvaltning har fattet endelig vedtak i saken. Domstolene skal bare prøve gyldigheten av vedtaket. I tillegg foreslår departementet at det i helt spesielle tilfeller, skal åpnes for å bringe en sak om voldserstatning inn for domstolene selv om klageadgangen ikke er benyttet og selv om søksmålsfristen er utløpt. Retten skal i disse sakene kunne avsi realitetsdom. Videre foreslår departementet at staten ved Statens sivilrettsforvaltning skal være rett saksøkt når en sak om voldserstatning bringes inn for domstolene.

Departementet mener at partene bør innrømmes noe tid til å forberede et søksmål mot staten i en voldserstatningssak, og at en søksmålsfrist på ett år er rimelig. I saker der den påståtte skadevolderen er motpart, skal begge partene ha mulighet til å bringe saken inn for domstolene. Departementet foreslår at saken bare kan bringes inn for domstolene dersom parten har benyttet sin adgang til å klage på vedtaket, og klagen er avgjort. En part som ikke benytter seg av adgangen til å påklage vedtaket, kan altså, som den klare hovedregel, ikke bringe saken inn for domstolene. Som det fremgår av punkt 15.4.1.2, foreslår departementet at retten bare skal kunne prøve gyldigheten av voldserstatningsvedtaket.

Som omtalt i punkt 15.4.4, foreslår departementet at voldserstatningsmyndighetene også skal behandle erstatningskravet dersom forkynningen av kravet har skjedd ved kunngjøring og den påståtte skadevolderen ikke har blitt klar over kravet. For å sikre den påståtte skadevolderen rett til en rettferdig rettergang, foreslår departementet derfor at det i helt spesielle tilfeller skal gis adgang til å bringe saken inn for domstolene, og at retten skal kunne avsi dom for realiteten. Det vil kunne være aktuelt der den påståtte skadevolderen ikke har hatt kjennskap til kravet. Det kan skje at den påståtte skadevolderen først får kjennskap til erstatningskravet etter at både klagefristen og søksmålsfristen er utløpt. Departementet foreslår derfor at unntaksregelen skal gjelde selv om vedtaket ikke har blitt påklaget og selv om det har gått mer enn ett år siden vedtaket ble endelig. Departementet antar at det også kan komme andre tilfeller der den påståtte skadevolderen ikke kan sies å ha gitt avkall på sin rett til en rettferdig rettergang eller har vært forhindret fra å komme med innsigelser til kravet på grunn av en hindring utenfor vedkommendes kontroll. Også i disse tilfellene bør det åpnes for en full rettslig prøving av kravet. Departementet understreker at unntaksbestemmelsen bare er ment benyttet i helt spesielle tilfeller der en rettslig prøving vil være nødvendig for å sikre den påståtte skadevolderens rett til en rettferdig rettergang.

Som i høringsnotatet, foreslår departementet at staten ved Statens sivilrettsforvaltning skal være rett saksøkt. Departementet understreker at det ikke innebærer noen begrensning i departementets instruksjonsrett.

Etter tvisteloven § 4-4 første ledd kan søksmål reises ved saksøktes alminnelige verneting. Staten har alminnelig verneting i Oslo, jf. tvisteloven § 4-4 fjerde ledd. Etter tvisteloven § 4-5 åttende ledd kan søksmål mot staten også anlegges ved saksøkerens alminnelige verneting, det vil si der vedkommende bor, jf. tvisteloven § 4-4 andre ledd. Partene i en voldserstatningssak har altså anledning til å reise søksmål ved sitt eget verneting eller i Oslo. Departementet mener det ikke er behov for å presisere dette i voldserstatningsloven.

18.2 Utbetaling av forskudd

18.2.1 Gjeldende rett

Etter voldsoffererstatningsloven § 14 fjerde ledd kan det, dersom søknaden foreløpig ikke kan avgjøres av grunner som ikke skyldes den voldsutsatte, utbetales forskudd i den utstrekning det finnes rimelig. Bestemmelsen kommer sjelden til anvendelse, jf. Menon Economics: Kartlegging av voldsoffererstatningsordningen (2018) punkt 2.9 side 39.

18.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at det etter ny ordning ikke skal kunne utbetales forskudd, og begrunnet forslaget slik, jf. punkt 16.5 side 119:

«Som en følge av at voldsutsatte etter forslaget skal få erstatning utbetalt tilnærmet umiddelbart etter at dommen mot skadevolder er rettskraftig og at skadevolder skal være part i saker der det gjøres unntak fra kravet om dom, foreslår departementet at det ikke lenger skal utbetales forskudd.»

18.2.3 Høringsinstansenes syn

Advokatfirmaet Salomon Johansen AS påpeker at regelen sannsynligvis brukes relativt lite i dag, men mener forslaget medfører en svekkelse av gjeldende voldsoffererstatningsordning.

18.2.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår, som i høringsnotatet, at det ikke skal utbetales forskudd på erstatning. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet, samt at det å behandle en søknad om forskudd først, og deretter på et senere tidspunkt behandle søknaden i sin helhet, vil være ressurskrevende.

Departementet foreslår imidlertid å innta en unntaksbestemmelse om at Kontoret for voldsoffererstatning kan behandle en søknad om erstatning, selv om det ikke er fattet endelig påtaleavgjørelse i saken. I enkelte saker, særlig drapssaker, kan det ta mange år før etterforskningen avsluttes. Det er etter departementets syn for eksempel ikke rimelig at de etterlatte i en drapssak skal måtte vente i mange år før de kan få erstatningskravet behandlet. Departementet foreslår derfor at et erstatningskrav skal kunne behandles selv om straffesaken ikke er endelig avsluttet, dersom det vil være uforholdsmessig tyngende for den voldsutsatte eller dennes etterlatte å vente med å få kravet behandlet til straffesaken er avsluttet. Bestemmelsen er ment som en snever unntaksregel, og vil på mange måter erstatte dagens unntaksregel om utbetaling av forskudd, men da slik at søknaden blir behandlet i sin helhet med en gang, i stedet for at det utbetales forskudd og saken må behandles igjen senere.

18.3 Tilbakebetaling

18.3.1 Gjeldende rett

Etter voldsoffererstatningsloven § 16 kan Kontoret for voldsoffererstatning treffe vedtak om å kreve tilbakebetaling dersom den voldsutsatte har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av betydning for utbetalingen. Det samme gjelder dersom den voldsutsatte senere får dekket tapet på annen måte.

18.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I utkast til ny voldserstatningslov § 9 ble bestemmelsen i voldsoffererstatningsloven § 16 foreslått videreført. Det ble også foreslått at vedtak om tilbakebetaling skal være tvangsgrunnlag for utlegg, og at klage på vedtak om tilbakebetaling skal ha oppsettende virkning. Lovforslaget ble ikke drøftet nærmere.

18.3.3 Høringsinstansenes syn

Kontoret for voldsoffererstatning ber lovgiver klargjøre om Kontoret for voldsoffererstatning skal kreve tilbakebetaling for erstatning som er utmålt i dom og utbetalt etter forslagets § 4, men som det senere viser seg at den voldsutsatte har fått dekket gjennom forsikring eller på annen måte.

18.3.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår, som i høringsnotatet, at Kontoret for voldsoffererstatning skal kunne fatte vedtak om tilbakebetaling dersom den voldsutsatte har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av betydning for utbetalingen. Departementet foreslår også at Kontoret for voldsoffererstatning i særlige tilfeller skal kunne kreve tilbakebetaling i saker de har behandlet, dersom domstolene senere kjenner et vedtak ugyldig, og voldserstatningsmyndighetene på bakgrunn av dommen kommer til at erstatningsbeløpet var satt for høyt. Videre foreslår departementet at vedtak om tilbakebetaling skal være tvangsgrunnlag for utlegg, men at klage på vedtak om tilbakebetaling skal ha oppsettende virkning.

Departementet mener fortsatt det er behov for en bestemmelse om tilbakebetaling i tilfelle det skulle komme situasjoner der den voldsutsatte har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av betydning, og vedkommende av den grunn har fått for mye utbetalt. I saker behandlet av domstolene, vil det bare være aktuelt dersom den voldsutsatte ikke har opplyst om at skadevolderen allerede har betalt hele eller deler av beløpet. Domstolene utmåler erstatning basert på opplysningene på domstidspunktet, og det er ikke meningen at erstatningsbeløpet skal justeres i etterkant. Det skal altså ikke kreves tilbakebetaling for erstatning som er utmålt i dom, men som det senere viser seg at den voldsutsatte i etterkant for eksempel har fått dekket gjennom en forsikring.

Bestemmelsen om tilbakebetaling vil særlig ha betydning i saker der det ikke er noen skadevolder å fremme kravet mot, fordi det i disse tilfellene ikke er noen som kan bestride informasjonen den voldsutsatte kommer med. Den kan imidlertid også være aktuell i saker der det er en skadevolder som holdes ansvarlig for erstatningsbeløpet. Departementet foreslår at Kontoret for voldsoffererstatning skal kunne vurdere om og i hvilken grad tilbakebetaling fra den voldsutsatte skal kreves. Vurderingen vil være konkret og skjønnsmessig. Ved vurderingen vil det særlig ha betydning i hvor stor grad den voldsutsatte kan lastes for å ha gitt feil opplysninger. Videre har det betydning hvor stort beløpet er, om det har gått lang tid siden erstatningen ble utbetalt og om den voldsutsatte har innrettet seg på å ha mottatt beløpet. Dersom det dreier seg om lave beløp, det har gått lang tid siden erstatningen ble utbetalt og det er unnskyldelig at Kontoret for voldsoffererstatning fikk feil opplysninger, vil beløpet ikke kreves tilbake.

I tilfeller der det finnes en skadevolder som holdes ansvarlig for erstatningsbeløpet, skal statens krav mot skadevolderen reduseres i tråd med tilbakebetalingskravet.

Som nevnt i punkt 15.1.4.2, foreslår departementet at Kontoret for voldsoffererstatning skal utbetale erstatningen til den voldsutsatte dersom vedtaket er endelig, enten fordi klagefristen har utløpt uten at vedtaket er påklaget, eller fordi Statens sivilrettsforvaltning har fattet endelig vedtak i saken. Dersom en av partene bringer det endelige voldserstatningsvedtaket inn for domstolene, og domstolen kommer til at vedtaket var ugyldig, kan voldserstatningsmyndighetene ved ny behandling komme til at voldserstatningen skal settes ned. I disse tilfellene er det ikke feil eller manglende informasjon fra den voldsutsatte som har gjort at vedkommende fikk utbetalt for mye i erstatning, men uriktige vurderinger gjort av voldserstatningsmyndighetene. Ettersom den voldsutsatte i disse sakene ikke er å klandre for at utbetalingen var satt for høyt, bør staten være tilbakeholden med å kreve beløpet tilbake fra den voldsutsatte. Departementet foreslår at det skal være adgang til å kreve tilbakebetaling, men at denne bare skal benyttes i spesielle tilfeller.

18.4 Dekning av advokatutgifter til søknad og behandling av erstatningskravet hos voldserstatningsmyndighetene

18.4.1 Gjeldende rett

I dag dekkes advokatutgifter til å søke om voldsoffererstatning både gjennom bistandsadvokatordningen, i medhold av rettshjelploven og etter voldsoffererstatningsloven.

Etter straffeprosessloven § 107 c første ledd skal bistandsadvokaten ivareta fornærmedes og etterlattes interesser i forbindelse med etterforskningen og hovedforhandlingen i straffesaken. Bistandsadvokaten skal også gi annen hjelp og støtte som er naturlig og rimelig i forbindelse med saken. Selv om det ikke eksplisitt er nevnt i lovteksten, er det i forarbeidene lagt til grunn at det å søke om voldsoffererstatning inngår i bistandsadvokatens oppdrag, jf. Ot.prp. nr. 11 (2007–2008) punkt 10.4 side 91. Det er domstolene som behandler salærkravet fra bistandsadvokaten, også når bistandsadvokaten utelukkende har arbeidet med søknad om voldsoffererstatning.

Det er også adgang til å få dekket utgiftene til advokat for å søke om eller klage på et vedtak om voldsoffererstatning i medhold av rettshjelploven § 11 andre ledd nr. 6. Forutsetningen er at den voldsutsatte har inntekt og formue under bestemte grenser. Rettshjelpordningen er subsidiær og gjelder ikke om den voldsutsatte har rett til bistandsadvokat, jf. rettshjelploven § 5. Ordningen er regulert med stykkprissatser, jf. forskrift 12. desember 2005 nr. 1442 om salær fra det offentlige til advokater m.fl. etter faste satser (stykkprissatser) ved fri rettshjelp og i straffesaker (stykkprisforskriften) § 5 andre ledd nr. 11. Det gis dekning for fem ganger den offentlige salærsats til søknad om voldsoffererstatning og tre ganger offentlig salærsats til klage over avslag på søknad om voldsoffererstatning. Dersom timeforbruket er mer enn dobbelt så mye som grunnlaget for stykkprissatsen, kan statsforvalteren samtykke til å dekke mer, jf. stykkprisforskriften § 5, jf. forskrift 12. desember 2005 nr. 1443 til lov om fri rettshjelp (rettshjelpforskriften) § 3-5. Den offentlige salærsatsen er i 2021 på 1 085 kroner.

Voldsoffererstatningsforskriften § 12 åpnet tidligere for dekning av en parts sakskostnader, og i forarbeidene til voldsoffererstatningsloven vurderte departementet om ordningen skulle videreføres. Departementet kom da til at voldsoffererstatningsloven ikke lenger burde ha særskilte regler om å få dekket utgifter til juridisk bistand til søknad om voldsoffererstatning, jf. Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) punkt 5.10 side 32. Justiskomiteen var enig i at det var uheldig med et flersporet system og mente det var mer hensiktsmessig å utvide retten til rettshjelp, jf. Innst. O. nr. 46 (2000–2001) Innstilling fra justiskomiteen om lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven) punkt 3.2 side 7. Voldserstatningsforskriftens bestemmelse om dekning av advokatutgifter ble derfor ikke videreført. Etter voldsoffererstatningsloven § 4 første ledd skal voldsoffererstatningen blant annet dekke ‘lidt skade’. I 2005 begynte Erstatningsnemnda for voldsofre å tolke begrepet ‘lidt skade’ til også å omfatte utgifter til advokat for å søke om voldsoffererstatning, jf. ENV-2005-2374. Det er nå fast praksis at de voldsutsatte kan få dekket rimelige og nødvendige utgifter til advokat for å søke om voldsoffererstatning etter voldsoffererstatningsloven § 4, dersom den voldsutsatte får medhold i søknaden om voldsoffererstatning. Ettersom voldsoffererstatningsloven er subsidiær, jf. voldsoffererstatningsloven § 9, blir sakskostnadene ikke dekket dersom advokatutgiftene kunne vært dekket gjennom bistandsadvokatordningen. I saker der det har gått lang tid siden straffesaken ble avsluttet og den voldsutsatte har fått avslag i sitt krav om å få oppnevnt bistandsadvokat til å søke om voldsoffererstatning, har voldsoffererstatningsmyndighetene dekket advokatutgifter i medhold av voldsoffererstatningsloven § 4, jf. ENV-2019-2127. Det har i nyere praksis blitt lagt til grunn at advokatutgifter kan dekkes i medhold av voldsoffererstatningsloven selv når søknaden ikke fører frem. Det foretas en konkret vurdering i den enkelte sak og nemnda har tilkjent dekning for advokatbistand i tilfeller hvor den voldsutsatte har hatt et særskilt hjelpebehov, se blant annet ENV-2014-2735. Det er i utgangspunktet ingen begrensning på hvor mange timer som dekkes, og utgiftene dekkes etter den enkeltes advokats alminnelige timesats.

Om lag 60 prosent av de som søker om voldsoffererstatning får bistand fra advokat til å fremme søknad.

Den voldsutsatte kan også få dekket utgifter til advokat for å klage på vedtak om voldsoffererstatning i medhold av forvaltningsloven § 36. Dekning gis bare dersom vedtaket blir endret til den voldsutsattes gunst og kostnadene anses å ha vært nødvendige for å få vedtaket endret.

18.4.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at det i saker der det foreligger dom, ikke skal fremmes søknad om erstatning, men at de voldsutsatte tilnærmet automatisk skal få utbetalt den erstatningen den ansvarlige er dømt til å betale. Det vil derfor ikke være aktuelt å dekke advokatutgifter for å få voldserstatning i disse sakene. I saker der det ble foreslått å gjøre unntak fra kravet om dom, foreslo departementet at arbeid med å søke om voldsoffererstatning ikke lenger skal inngå i bistandsadvokatens oppdrag eller dekkes etter rettshjelploven, men at de voldsutsatte i stedet skal kunne få dekket utgiftene til advokat til å søke om erstatning i medhold av voldserstatningsloven. Departementet påpekte at dagens system for dekning av advokatutgifter til å søke om voldsoffererstatning er uoversiktlig, og at det vil bli enklere for de voldsutsatte å sette seg inn i sine rettigheter dersom advokatutgiftene bare dekkes gjennom en av ordningene. Departementet uttalte, jf. punkt 16.4.4 side 117:

«En ulempe ved å la søknad om erstatning inngå i bistandsadvokatens oppdrag, er at domstolene tidvis må oppnevne bistandsadvokat utelukkende for at denne skal søke om erstatning fra staten, og at domstolene må behandle salæroppgaver knyttet til søknad om erstatning. Som Domstolsadministrasjonen påpeker, er dette tungvint og ressurskrevende. Både utvalget og flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet mener voldsoffererstatningsmyndighetene bør oppnevne bistandsadvokat og behandle salærkravet når oppdraget gjelder søknad om voldsoffererstatning. En utfordring ved en slik løsning kan imidlertid være at systemet lett blir uoversiktlig.

Et alternativ kan være at det å søke om erstatning fra staten ikke lenger skal inngå i bistandsadvokatens oppdrag eller dekkes etter voldsoffererstatningsloven, men utelukkende dekkes etter rettshjelploven. Ulempen med denne ordningen er at dekningsadgangen avhenger av hvilken inntekt og formue søker har uten at det vurderes nærmere om saken er komplisert eller gjelder en særlig alvorlig straffbar handling. Videre er det fylkesmannen som avgjør krav om rettshjelp der det søkes om godtgjøring utover stykkpris. I likhet med domstolene, må fylkesmennene da sette seg inn i en søknad om erstatning fra staten utelukkende for å avgjøre spørsmålet om rettshjelp.»

Departementet foreslo at advokatutgifter til å søke om voldserstatning heller skulle dekkes etter voldserstatningsloven, og foreslo to alternative løsninger for hvordan bestemmelsen skulle utformes. Det ene alternativet var å dekke utgiftene til advokat til de som får medhold i søknad om voldserstatning. Det andre alternativet var å dekke utgiftene til advokat dersom sakens omfang og kompleksitet tilsier at det er behov for advokat for å søke om voldserstatning, og at det skal kunne gis forhåndstilsagn om dekning av advokatutgifter. Departementet uttalte følgende om forslaget, jf. punkt 16.4 side 118:

«Fordelen ved en slik løsning er at den voldsutsatte kan få forhåndstilsagn og dermed ikke trenger å bære risikoen for advokatutgiftene, samt at det er de som har de mest kompliserte sakene som får dekket utgifter til advokat for å søke. Ulempen er at voldsoffererstatningsmyndighetene må bruke ressurser på å vurdere dekning av advokatutgifter før de har begynt å behandle saken.»

18.4.3 Høringsinstansenes syn

Statens sivilrettsforvaltning støtter forslaget om at dekning av advokatutgifter til å fremme søknad skal reguleres i medhold av en egen bestemmelse i voldserstatningsloven. Landsforeningen for voldsofre er sterkt kritisk til forslaget om at bistandsadvokatens oppdrag ikke lenger skal omfatte arbeidet med å fremme å søke om voldserstatning og mener forslaget viser at departementet ikke har kunnskap, eller svært begrensede kunnskaper om offerreaksjoner. Norsk Sykepleierforbund mener alle bør ha ubetinget rett til dekning av utgifter til advokatbistand og at dersom den voldsutsatte oppsøker hjelp, er det nettopp fordi saken er vanskelig for dem. Personskadeforbundet LTN skriver:

«Personskadeforbundet mener at et ensporet system er hensiktsmessig og bygger opp under formålet om forenkling, dersom rettshjelpsbehovet blir ivaretatt. Vi mener likevel at innholdet i den foreslåtte ordning vil skape stor usikkerhet og dermed være i strid med formålet om økt forutsigbarhet for de voldutsatte skadelidte. Langt færre vil trolig få sin rett til full erstatning oppfylt dersom de ikke har en visshet om at nødvendig advokatbistand dekkes. Bistandsbehovet vil normalt ikke kunne la seg fastslå tidlig i saken. Et erstatningskrav kan være uoversiktlig og komplisert og det kan på forhånd være usikkert om en søknad vil føre frem eller ikke, for hele eller deler av erstatningskravet.»

Personskadeforbundet LTN er kritiske til forslaget om at advokatene skal godtgjøres etter offentlig salær. De mener det er stor fare for at færre kvalifiserte advokater ønsker å påta seg denne type oppdrag, og at de voldsutsatte da bare vil få bistand fra advokater som ikke har den spesialkompetanse og erfaring som kreves i erstatningssaker.

18.4.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår at voldserstatningsloven skal ha en egen hjemmel for dekning av advokatutgifter til søknad og behandling av erstatningskravet hos voldserstatningsmyndighetene, og at partene skal få dekket sine advokatutgifter dersom sakens omfang og kompleksitet tilsier det. I likhet med i høringsnotatet, foreslår departementet at bistandsadvokatens oppdrag ikke lenger skal omfatte arbeidet med å søke om voldserstatning, og at advokatutgifter til å søke om voldserstatning heller ikke skal dekkes etter rettshjelploven. Departementet foreslår at dersom sakens omfang og kompleksitet tilsier det, kan både den voldsutsatte og skadevolderen få dekket utgifter til advokat til behandling av erstatningssak hos voldserstatningsmyndighetene i medhold av voldserstatningsloven. Advokatene skal godtgjøres etter den offentlige salærsats. Departementet foreslår at bestemmelsen i voldserstatningsloven også skal gjelde i klageomgangen, og at forvaltningsloven § 36 derfor ikke skal gjelde i voldserstatningssaker.

Departementet viser til drøftelsen i høringsnotatet, og mener fortsatt at de beste hensyn taler for at dekning av advokatutgifter til søknad og behandling av voldserstatningskravet utelukkende gis etter voldserstatningsloven. Departementet har også kommet til at det er mest hensiktsmessig at advokatutgiftene dekkes dersom sakens omfang og kompleksitet tilsier det, og tror dette vil gi det mest treffsikre systemet. I høringsnotatet foreslo departementet at hvis advokatutgifter til å søke om voldserstatning skulle dekkes når sakens omfang og kompleksitet tilsier det, skulle Kontoret for voldsoffererstatning gi forhåndstilsagn om dekning. Fordelen med en slik løsning er at partene slipper å ta en økonomisk risiko ved å engasjere en advokat, og senere få vite at advokatutgiftene ikke dekkes. For at Kontoret for voldsoffererstatning skal kunne vurdere om sakens omfang eller kompleksitet tilsier at advokatutgiftene dekkes, vil de imidlertid måtte gå inn i saken, og tidvis vurdere den relativt grundig, før de kan avgjøre om det er grunnlag for å dekke advokatutgifter. Det er ressurskrevende. For å sikre en effektiv saksbehandling, har departementet derfor kommet til at Kontoret for voldsoffererstatning skal ta stilling til om det er grunnlag for å dekke advokatutgifter når saken er til behandling. Er saken enkel, forutsetter departementet at advokatene informerer den som ber om advokatbistand om at staten ikke kommer til å dekke advokatutgiftene. Departementet foreslår at krav om dekning av advokatutgifter må fremmes før voldserstatningsvedtaket er fattet. Avgjørelsen om dekning av advokatutgifter vil da inngå som en del av vedtaket om voldserstatning, og kunne påklages på lik linje med resten av vedtaket.

Kontoret for voldsoffererstatning må gjøre en konkret vurdering av om saken var så komplisert eller omfattende at det var behov for advokat til å fremme søknad. I saker der den påståtte skadevolderen er part, skal Kontoret for voldsoffererstatning også dekke skadevolderens utgifter til advokat dersom saken er komplisert eller omfattende. Det vil altså bli likebyrdighet mellom partene. En stor del av sakene Kontoret for voldsoffererstatning skal behandle etter forslaget, er saker henlagt etter bevisets stilling. Som omtalt i punkt 15.1.4.5, er dette saker som bevismessig er vanskelige. Dersom Kontoret for voldsoffererstatning innvilger søknaden, antar departementet at saken normalt har vært komplisert. Tilsvarende vil gjelde dersom Kontoret for voldsoffererstatning har vært i tvil, men har endt med å avslå søknaden. I andre saker kan bevisbildet være langt enklere, slik at mange av de som får innvilget søknad om erstatning ikke har behov for bistand fra advokat.

Departementet foreslår at advokatutgiftene dekkes med offentlig salærsats. En stor andel av landets advokater godtgjøres ved offentlig salær. Departementet mener dette er rimelig, og deler ikke Personskadeforbundet LTNs bekymring om at kvalifiserte advokater ikke vil påta seg oppdragene. Ettersom advokatutgiftene bare skal dekkes i saker som er kompliserte, er det vanskelig å fastslå hvor mange timer advokatbistand som vil være nødvendig for å fremme en søknad om erstatning. Arbeidsmengden vil også kunne variere ut fra om skadevolderen har innsigelser til kravet eller ikke. Det blir derfor trolig ikke aktuelt å innføre stykkprissatser for arbeidet med søknader om erstatning. Departementet foreslår likevel at det gis en forskriftshjemmel for å kunne innføre stykkprissats dersom det senere fremstår hensiktsmessig. Med mindre det blir innført stykkprissatser, skal voldserstatningsmyndighetene dekke de timene det kreves godtgjøring for dersom disse anses rimelige og nødvendige.

Når det gjelder spørsmålet om bistandsadvokatens oppdrag skal dekke arbeidet med å fremme søknad om voldserstatning, viser departementet til drøftelsen i høringsnotatet. Departementet presiserer at forslaget ikke innebærer at den voldsutsatte må finne en annen advokat til å få bistand til å fremme søknad om voldserstatning. Dersom den voldsutsatte har krav på dekning av advokatutgifter til å søke om voldserstatning, kan vedkommende som var bistandsadvokat fremme søknaden. Retten til dekning av advokatutgiftene vil imidlertid følge av voldserstatningsloven, og vil bero på om søknaden er komplisert eller omfattende. Departementet foreslår at bestemmelsen i voldserstatningsloven også skal gjelde i klageomgangen, og at forvaltningsloven § 36 av den grunn ikke skal komme til anvendelse i voldserstatningssaker. Når det etter ny voldserstatningslov skal gis dekning for advokatutgifter i saker som er kompliserte, innebærer det at klager alltid vil få dekket advokatutgiftene dersom vedtaket blir endret til gunst for parten, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller andre særlige forhold taler mot det. I tillegg vil det i tvilsomme saker kunne gis dekning til advokatutgifter til å klage, selv om vedtaket ikke ble endret av klageinstansen. At forvaltningsloven § 36 ikke kommer til anvendelse, innebærer også at partene ikke vil risikere å måtte dekke motpartens sakskostnader, jf. forvaltningsloven § 36 andre ledd.

18.5 Dekning av utgifter til spesialisterklæringer til søknad om erstatning

18.5.1 Gjeldende rett

Etter voldsoffererstatningsloven § 14 femte ledd kan det i særlige tilfelle bestemmes at den voldsutsatte skal få dekket utgifter til innhenting av erklæringer fra lege, tannlege, psykolog og lignende. I praksis gis det bare dekning til den som allerede har fått innvilget søknad om voldsoffererstatning dersom en spesialisterklæring vil være utslagsgivende for den voldsutsattes rett til menerstatning, jf. ENV-2018-1177. Den voldsutsatte kan i utgangspunktet selv velge hvilken spesialist som skal benyttes, men spesialisten kan normalt ikke være den voldsutsattes vanlige behandler, og det er opp til Kontoret for voldsoffererstatning å godkjenne spesialisten. Spesialisten må følge mandatet utarbeidet av Kontoret for voldsoffererstatning.

18.5.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at det fortsatt skal gis adgang til å få dekket utgiftene til en spesialisterklæring ved søknad for Kontoret for voldsoffererstatning. Departementet foreslo at spesialisterklæring bare skal benyttes dersom Kontoret for voldsoffererstatning, ved behandlingen av søknaden, finner at en spesialisterklæring vil kunne få avgjørende betydning for søknadens utfall. Videre foreslo departementet at utgifter til spesialister bare bør kunne dekkes etter at spesialisten er godkjent av Kontoret for voldsoffererstatning, jf. punkt 16.5 side 119.

18.5.3 Høringsinstansenes syn

Kontoret for voldsoffererstatning og Statens sivilrettsforvaltning er positive til forslaget. Statens sivilrettsforvaltning mener at det bør vurderes å innføre standardiserte satser for utgifter til sakkyndige og viser til at rettsoppnevnte sakkyndige får godtgjøring etter salærforskriften. Advokatfirmaet Salomon Johansen AS er kritiske til forslaget og skriver:

«I saker hvor det ikke kreves dom (lite mindretall saker) vurderer departementet ‘om utgifter til en aktuell spesialist bare bør kunne dekkes etter at spesialisten er godkjent av Kontoret for voldsoffererstatning.’. Kontoret for voldsoffererstatning vil således få monopol/veto-rett på hvilke spesialister som i tilfelle skal brukes. De kan for eksempel velge en ‘streng’ spesialist, eller bestemme at kvinnelig voldtektsoffer må gå til mannlig sakkyndig til tross for at kvinnen kanskje finner dette svært vanskelig/umulig.»

Erstatningsnemnda for voldsofre reiser spørsmålet om spesialisterklæringer som innhentes i voldsoffererstatningssaker bør vurderes av Den rettsmedisinske kommisjon. De skriver:

«Det er nemndas erfaring at spesialisterklæringer kan ha svært forskjellig utforming, innhold og kvalitet, og at det vil tjene hensynet til godt bevisgrunnlag og likebehandling mellom søkere at spesialisterklæringene underlegges noen form for kontroll før de kan bli utslagsgivende for utbetaling av erstatning.»

18.5.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår at Kontoret for voldsoffererstatning skal kunne innhente spesialisterklæring dersom de ved behandlingen av søknaden finner at en spesialisterklæring vil kunne få avgjørende betydning for søknadens utfall. Departementet foreslår at Kontoret for voldsoffererstatning utnevner spesialisten og utformer mandatet til denne. I motsetning til dagens praksis, åpner departementet for at spesialisterklæringer også skal kunne benyttes for å belyse andre deler av saken enn menerstatning. Det kan for eksempel være aktuelt å få en spesialisterklæring for å vurdere om det er klar sannsynlighetsovervekt for at den som krever erstatning er utsatt for et volds- eller seksuallovbrudd, eller for å vurdere om skaden vedkommende har er en påregnelig følge av handlingen.

Departementet mener, som for saker som behandles av domstolene, at sakens opplysning vil bli best ivaretatt dersom spesialisten er oppnevnt av Kontoret for voldsoffererstatning og ikke har bindinger til sakens parter. Når det offentlige betaler utgiftene til en spesialisterklæring, er det etter departementets syn rimelig at systemet innrettes slik at spesialisterklæringen på best mulig vis sikrer sakens opplysning. Det innebærer ikke, slik Advokatfirmaet Salomon Johansen AS ser ut til å legge til grunn, at Kontoret for voldsoffererstatning skal insistere på å bruke for eksempel en mannlig spesialist dersom den voldsutsatte opplever dette vanskelig. Departementet ser for seg at dette vil fungere på lik måte som for retten, det vil si at partene i praksis vil kunne komme med forslag til sakkyndige, og at den andre parten skal kunne motsette seg oppnevningen, før Kontoret for voldsoffererstatning beslutter hvilken spesialist som kan benyttes. Normalt vil det innebære at partene enes om hvilken spesialist som skal benyttes. Departementet ser videre for seg at Kontoret for voldsoffererstatning, som i dag, skal ha et standardmandat som kan anvendes, men foreslår at de som regel bør tilpasse mandatet til saken. Slik kan det sikres at spesialisterklæringen gir nødvendig fagkyndig bistand til å få spørsmålet som er tvilsomt, godt belyst. Det er viktig for at Kontoret for voldsoffererstatning skal kunne fatte en riktig avgjørelse. Departementet er videre enig med Statens sivilrettsforvaltning i at de sakkyndige, som for retten, bør godgjøres etter offentlig salær.

Erstatningsnemnda for voldsofre reiser spørsmål ved om spesialisterklæringer som innhentes i voldserstatningssaker bør vurderes av Den rettsmedisinske kommisjon. Departementet viser i denne forbindelse til at selv ikke partsoppnevnte sakkyndige som føres for retten gjennomgås av Den rettsmedisinske kommisjon, med mindre det gjelder sakkyndigerklæringer om rettspsykiatriske forhold, jf. straffeprosessloven § 147 første ledd. Saksbehandlingen hos voldserstatningsmyndighetene er ment å være enklere enn behandlingen for domstolene. Departementet går på denne bakgrunn ikke inn for at spesialisterklæringene skal godkjennes av Den rettsmedisinske kommisjon.