5 Hvilke handlinger kan man få erstatning for?

5.1 Gjeldende rett

Voldsoffererstatningsloven § 1 angir hvilke handlinger man kan få erstatning fra staten for. Etter bestemmelsen må den voldsutsatte ha lidt personskade som følge av en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten.

Med personskade menes både fysiske og psykiske skader. Vilkåret om at den straffbare handlingen må ha ført til en personskade er ment som en avgrensning mot mindre alvorlige forhold, jf. Ot.prp. nr. 10 (2007–2008) Om lov om endringer i lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven) punkt 3.1 side 14. Det innebærer at selv om den voldsutsatte er utsatt for en handling som i utgangspunktet kan gi rett til voldsoffererstatning, vil søknaden bli avslått dersom vedkommende ikke har lidt personskade. En gjennomgang av praksis viser at det kan virke uklart hva som skal til for at voldsoffererstatningsmyndighetene anser den voldsutsatte for å ha lidt personskade. I flere saker viser praksis fra Erstatningsnemnda for voldsofre (Nemnda) at det ikke er nødvendig å fremsette dokumentasjon for at vilkåret om personskade anses oppfylt. Nemnda henviser da til den generelle skaderisikoen, og presumerer at det foreligger personskade. Det gjelder typisk i saker om seksuelle overgrep mot barn, se for eksempel ENV-2012-1157. Nemnda har også presumert personskade i saker av langt mindre alvorlig art, for eksempel i en sak der den voldsutsatte hadde fått en ørefik og blitt dratt opp av sofaen og fått et spark bak av faren sin, jf. ENV-2014-1996. Det kan imidlertid synes som om nyere praksis er noe strengere. I ENV-2020-2039 uttaler Nemnda:

«Nemndspraksis viser at nemnda i enkelte saker som gjelder alvorlig straffbare handlinger, som f.eks. voldtekt og seksuelle overgrep mot barn, presumerer personskade. Det vil si at nemnda på bakgrunn av den straffbare handlingens alvorlighet og omfang, samt den generelle skaderisiko, legger til grunn at klager er påført personskade. Disse krenkelsene vil ofte være omfattet av skl. §3-3, men nemnda kan ikke uten videre presumere skade for alle krenkelser som omfattes av straffebud nevnt i skl. §3-3.»

Spørsmålet om hvilke straffbare handlinger som kan gi rett til voldsoffererstatning, er heller ikke avklart. Da voldsoffererstatningsloven ble vedtatt i 2001, var det et vilkår for å få erstatning at den som krevde erstatning måtte være utsatt for en «forsettlig legemskrenking eller en annen straffbar handling som hadde preg av vold eller tvang». Vilkåret ble endret til «straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten» i 2008. Endringen var begrunnet med et ønske om en liberalisering, samt å klargjøre hvilke straffbare handlinger som skulle omfattes av ordningen, jf. Ot.prp. nr. 10 (2007–2008) punkt 1 side 5. Ny lovtekst skulle i større grad gjenspeile at det utbetales voldsoffererstatning for blant annet seksuallovbrudd. I tillegg ville lovgiver at ordningen skulle gjelde for mishandling i nære relasjoner, menneskehandel, frihetsberøvelser og trusler som er såpass alvorlige at de omfattes av straffeloven 1902 § 227 (straffeloven 2005 § 263). Departementet presiserte at ny lovtekst ikke skulle medføre at enhver straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten skulle gi rett til voldsoffererstatning. Straffbare brudd på forurensningsloven eller brann- og eksplosjonsvernloven skulle for eksempel falle utenfor. Departementet overlot den nærmere grenseoppgangen av bestemmelsens rekkevidde til praksis, jf. Ot.prp. nr. 10 (2007–2008) punkt 3.1 side 14.

En gjennomgang av nemndspraksis viser at en rekke straffbare handlinger i utgangspunktet kan gi rett til voldsoffererstatning. Tidligere foretok Nemnda en vurdering av om det konkrete forholdet anses som en integritetskrenkelse av tilstrekkelig alvorlig karakter, eller som en akutt og alvorlig handling. Selv om voldsoffererstatningsmyndighetene tilkjente erstatning for en handling omfattet av et spesifikt straffebud, kunne andre saker omfattet av samme straffebud derfor bli avslått, dersom handlingen etter en konkret vurdering ikke var å anse som en integritetskrenkelse av tilstrekkelig alvorlig karakter. I Nedre Romerike tingretts dom 12. juli 2019 (TNERO-2019-26571), ble Nemndas vedtak kjent ugyldig fordi Nemnda hadde avslått en søknad om voldsoffererstatning for en handling omfattet av straffeloven 1902 § 227 (trusler), under henvisning til at handlingen ikke ble ansett som «akutt og alvorlig». Tingretten viste til at det i forarbeidene til loven er nevnt at handlinger som omfattes av straffeloven 1902 § 227 (trusler) er handlinger som skal gi rett til erstatning, jf. Ot.prp. nr. 10 (2007–2008) punkt 3.1 side 11. Nemnda omgjorde vedtaket i tråd med dommen, jf. ENV-2018-516-2. I en annen sak kom Sivilombudsmannen til at Nemnda ikke har tilstrekkelig rettslig grunnlag for å stille krav om at forsøk på en handling som omfattes av straffeloven 1902 § 222 (tvang) må ha vært av en «alvorlig karakter» og en «viss intensitet» for å omfattes av voldsoffererstatningslovens virkeområde, jf. Sivilombudsmannens uttalelse 18. desember 2019 (SOM-2018-2412). Tvang etter straffeloven 1902 § 222 er i forarbeidene omtalt som et straffebud som ble omfattet av voldsoffererstatningslovens opprinnelige ordlyd, og endringen i 2008 skulle ikke medføre at handlinger som tidligere ble omfattet av lovens ordlyd skulle falle utenfor. Sivilombudsmannen konkluderte med at Nemndas vedtak var ugyldig, og Nemnda omgjorde vedtaket, jf. ENV 2017-2711-2. Nemnda har nå gått bort fra å anvende kriteriene «alvorlig karakter» og av en «viss intensitet» ved vurderingen av om handlinger utgjør «en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten». Nemnda foretar i stedet en konkret vurdering av om handlingen er av en slik karakter at den etter en alminnelig språklig forståelse omfattes av ordlyden «krenker livet, helsen eller friheten», jf. ENV-2020-66.

Ved vurderingen av om det skal gis voldsoffererstatning for uaktsomme handlinger som er straffbare, for eksempel § 280 (uaktsom forvoldelse av betydelig skade på kropp eller helse), har Nemnda lagt til grunn at dersom hendelsen anses som en ulykke, vil den ikke gi rett til voldsoffererstatning, se for eksempel ENV-2010-95 og ENV-2012-89.

Nedenfor følger en oversikt over de handlingene det er gitt voldsoffererstatning for, samt handlinger departementet legger til grunn at faller innenfor virkeområdet, selv om det foreløpig ikke er blitt utbetalt voldsoffererstatning for handlingen. Som det fremgår ovenfor, gis det ikke erstatning for enhver handling som omfattes av de nevnte straffebudene. For flere av straffebudene er det bare gitt voldsoffererstatning én gang:

5.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å fjerne kravet om personskade og utelukkende knytte ordningens virkeområde til spesifikke bestemmelser i straffeloven.

Om personskadevilkåret skrev departementet, jf. punkt 5.4 side 30:

«Kravet om personskade i voldsoffererstatningsloven § 1 skiller seg fra alminnelig erstatningsrett. Etter alminnelig erstatningsrett stilles det ikke noe krav om at man må ha lidd personskade som følge av handlingen for å få erstatning. Vilkåret om personskade kommer først inn i utmålingsreglene i skadeserstatningsloven kapittel 3, for eksempel får man etter skadeserstatningsloven § 3-1 erstatning for tap som personskaden antas å påføre skadelidte. Som det fremkommer av punkt 5.1, er det vanskelig å få oversikt over hva som skal til for at voldsoffererstatningsmyndighetene anser at vilkåret for personskade er oppfylt. Vilkåret gjør altså voldsoffererstatningsloven komplisert og uklar. Det skaper også risiko for forskjellsbehandling. Samtidig fungerer kravet om personskade som en slags nedre grense for hvor alvorlig handlingen må ha vært for at staten skal utbetale voldsoffererstatning. Uten personskadevilkåret er det mer utfordrende å finne en passende avgrensning for hvilke straffebud som bør omfattes av ordningen. Hensynet til et klart og enkelt regelverk som sikrer likebehandling og legger til rette for automatisering, taler imidlertid klart mot å oppstille et tilleggsvilkår om personskade. Departementet foreslår derfor at det ikke lenger blir et inngangsvilkår for å få voldsoffererstatning at søker har lidd personskade som følge av handlingen.»

Departementet fremhevet videre at det er vanskelig å vite om en handling gir rett til voldsoffererstatning når vilkåret i loven er at den som krever erstatning må være utsatt for «en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten». For å få klare regler og i størst mulig grad unngå at ordningen oppleves urimelig, samt legge til rette for automatisk saksbehandling, foreslo departementet at virkeområdet angis ved en opplisting av straffebud.

Om forslaget til hvilke straffebud som bør omfattes av ny ordning heter det i høringsnotatet, jf. punkt 5.4 side 31:

«Departementet foreslår […] at ny lov tar utgangspunkt i dagens virkeområde, men tilpasses forslaget om at staten tilnærmet automatisk vil utbetale erstatning til alle som ønsker det og ved dom har blitt tilkjent erstatning for en handling omfattet av virkeområdet. Som nevnt i punkt 1.5, er det blant de som utsettes for de relativt sett mindre alvorlige straffbare handlingene få som søker om voldsoffererstatning. Hadde alle søkt om og fått erstatning, ville kostnadene til ordningen vært betydelig høyere enn de er i dag. Etter departementets syn, bør en statlig erstatningsordning være tilgjengelig for alle som har rett til erstatning etter ordningen, og den bør være dimensjonert for at alle som har krav på erstatning får det. Departementets forslag tar sikte på at statens samlede utbetalinger forblir på dagens nivå, men at det utbetales erstatning til alle som er utsatt for nærmere angitt handlinger, i stedet for at ordningen omfatter straffebud det i dag i liten grad utbetales erstatning for. At personer som er utsatt for de relativt sett mindre alvorlige handlingene ikke søker om voldsoffererstatning, kan skyldes at ikke alle har kunnskap om ordningen. Departementet antar at det også kan skyldes at mange av disse ikke oppfatter det de er utsatt for som så integritetskrenkende at det er naturlig å søke om voldsoffererstatning. Det kan gi en indikasjon på hvilken avgrensning som vil medføre at en størst mulig andel av de som mottar erstatning fra staten opplever erstatningen som viktig, og som noe som bidrar til at de får bedre forutsetninger til å kunne komme seg videre i livet. Departementet foreslår på denne bakgrunn at ny lov omfatter straffebudene som en stor andel av de som utsettes for i dag søker om voldsoffererstatning for, og som det normalt utbetales erstatning for. Ved angivelsen av hvilke straffebud som bør omfattes av ordningen, er det viktig å huske at departementets forslag til ny lov ikke gir rom for rimelighetsvurderinger av den enkeltes krav om erstatning fra staten. Det vil etter forslaget altså ikke bli foretatt noen vurdering av om det konkrete forholdet anses som en integritetskrenkelse av tilstrekkelig alvorlig karakter, eller av om den uaktsomme handlingen bar preg av å være en ulykke. Videre vil det ikke foretas noen vurdering av om den voldsutsatte har lidd personskade som følge av handlingen. Uten en slik siling må opplistingen av straffebud som foreslås omfattet av ny ordning være langt snevrere enn listen over straffebud som det har vært gitt voldsoffererstatning for.»

Departementet foreslo at de som er utsatt for følgende handlinger skal få rett til erstatning fra staten:

Departementet foreslo at også de som utsettes for forsøk på de nevnte handlingene skal få rett til erstatning. Videre ble det understreket at det ikke skulle være noe vilkår at skadevolderen kan straffes for handlingen, det skulle være tilstrekkelig at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at den som krever erstatning har blitt utsatt for handlingen. I noen helt få tilfeller ville det være tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt, slik det også kan være etter alminnelig erstatningsrett. Det ville altså være uten betydning for retten til erstatning om skadevolderen var under 15 år eller utilregnelig som nevnt i straffeloven § 20, eller om det foreligger overskridelse av nødverge som kan føre til straffritak etter straffeloven § 81 bokstav b nr. 2.

5.3 Høringsinstansenes syn

Norsk Sykepleierforbund og lagdommer Bjarte Askeland og lagdommer Arnt Erlend Skjefstad er kritiske til forslaget om at det ikke skal oppstilles et eget krav om personskade i voldserstatningsloven. Lagdommer Bjarte Askeland og lagdommer Arnt Erlend Skjefstad skriver:

«Departementet har i høy grad villet koble voldsoffererstatningsordningen opp mot alminnelig erstatningsrett. Valget av å fjerne et krav om personskade i bunnen er et avvik fra denne tilnærmingen, som med den nevnte koblingen umiddelbart er noe overraskende. Prinsipielle spørsmål knyttet til dette valget kan ikke ses å være nærmere diskutert. Det kan i denne forbindelse stilles spørsmål ved selve utgangspunkt for departementets fremstilling på s. 30, nederste avsnitt:

«Etter alminnelig erstatningsrett stilles det ikke noe krav om at man må ha lidd personskade som følge av handlingen for å få erstatning»

Herskende lære er at forekomst av skade er et grunnvilkår for få erstatning, og på det området som her er aktuelt, er det personskade som kreves. Det siterte utsagnet griper derfor noe for langt, eller kan i alle fall hevdes å være upresist. Dersom tanken er at den nye voldsoffererstatningsloven i høy grad skal harmoniseres med alminnelig erstatningsrett, kan fraværet av et ordinært skadevilkår åpne for disharmoni på konkrete punkter. En nærmere vurdering av konsekvensene av dette valget kunne ha vært betryggende og hensiktsmessig.»

Erstatningsnemnda for voldsofre, Politidirektoratet, Statens sivilrettsforvaltning, Foreldrenettverk mot mobbing og Anonym 2 er positive til forslaget om at det ikke skal oppstilles et eget krav om personskade i voldserstatningsloven. Flere skriver at det vil innebære en forenkling av ordningen. Politidirektoratet skriver:

«Etter vårt syn vil dette kunne bidra til en forenkling knyttet til praktiseringen av loven. Vi er også enige i at dagens ordning, som gir et stort rom for skjønn, ikke nødvendigvis gir et mer rimelig resultat og at den kan skape rom for forskjellsbehandling.»

Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Fjerning av personskadevilkåret, som foreslått, er egnet til å oppfylle formålet om forenkling av vurderingstemaet. De økonomiske konsekvensene av en slik fjerning bør imidlertid vurderes, gitt ønsket om at kostnadene ved ordningen skal ligge på samme nivå som i dag. Ved at personskadevilkåret fjernes, vil – så vidt forstås – personer utsatt for krenkelser eller forsøk på krenkelser angitt i opplistingen, uten videre ha krav på å få erstatningen dekket av staten dersom de er tilkjent oppreisning etter skadeerstatningsloven § 3-5. Mange av disse vil, så vidt forstås, ikke ha krav på dekning etter dagens praksis, jf. ENV-2018-1329, hvor det uttales at det ikke er tilstrekkelig at handlingen er omfattet av skadeerstatningsloven § 3-3 for at personskadevilkåret skal anses oppfylt. Det bør videre, i lys av fjerningen av personskadevilkåret, vurderes om ordningen vil favne for vidt når den også omfatter erstatning tilkjent etter forsøk på de opplistede handlinger.»

Kontoret for voldsoffererstatning er positiv til at personskadevilkåret fjernes for de handlingene som er foreslått omfattet av ordningen. De mener imidlertid at handlinger omfattet av straffeloven § 168 (brudd på oppholds- og kontaktforbud eller beslutning om båndlegging), § 266 (hensynsløs atferd), § 266 a (alvorlig personforfølgelse), § 288 (hensettelse i hjelpeløs tilstand mv.), § 297 (seksuell handling uten samtykke), § 298 (seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke) og § 271 (kroppskrenkelse) bør inkluderes i virkeområdet og at det for disse bør stilles tilleggsvilkår om personskade for å få erstatning. De skriver:

«Dette kan gjøres uten store endringer i lovforslaget. I saker med dom, som gjelder de aktuelle straffebestemmelsene, kan det for eksempel være et krav om at oppreisning er tilkjent med hjemmel i skadeerstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a. For saker som først og fremst behandles i forvaltningssporet, kan personskadevilkåret vurderes som i dag.»

Borgarting lagmannsrett, Erstatningsnemnda for voldsofre, Politidirektoratet, Statens sivilrettsforvaltning og Anonym 2 er positive til forslaget om at virkeområdet skal angis ved en opplisting av straffebud. Flere av dem trekker frem at det vil forenkle saksbehandlingen og gjøre ordningen mer forutberegnelig, samt legge til rette for en automatisk saksbehandling.

Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, DIXI Ressurssenter mot voldtekt, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Norsk Sykepleierforbund, Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn (MiRA-senteret) og Støttesenter Mot Incest og Seksuelle Overgrep (Smiso) Telemark og Støttesenter Mot Incest og Seksuelle Overgrep (Smiso) Troms er kritiske til forslaget. Advokatfirmaet Salomon Johansen AS skriver:

«Vi mener for øvrig at det er uheldig om påtalemyndighetens koding av saken skal være avgjørende mht. retten til voldsoffererstatning. Etter vår mening bør sakens faktiske innhold være det som bør være avgjørende.»

Politidirektoratet og Riksadvokaten etterlyser en mer finkornet angivelse av virkeområdet. Riksadvokaten skriver:

«Den foreslåtte listen angir paragrafer i straffeloven, og differensierer dermed ikke mellom ulike alternativer eller straffetrusler innen den enkelte paragraf. Det fremgår så vidt en kan se ikke av høringsnotatet om en har vurdert mulighetene for en noe mer finkornet angivelse av hvilke straffbare forhold som skal angis ved den krevende avgrensningen som må foretas, slik at deler av paragrafer i straffeloven eventuelt kan inkluderes i listen, eventuelt at visse handlinger bare omfattes av ordningen under forutsetning av en bestemt skyldgrad. En viser i denne forbindelse til målsettingen som kommer til uttrykk i høringsnotatet om å gjøre ordningen treffsikker. For å redusere risikoen for at en ny og snevrere voldsoffererstatningsordning fremtvinger resultater i enkeltsaker som kan oppfattes å stå i et spenningsforhold til de hensyn som begrunner voldsoffererstatningsordningen, vil riksadvokaten oppfordre departementet om å vurdere mulighetene for en nærmere vurdering på dette punkt.»

Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Politidirektoratet, Riksadvokaten og Den norske Dommerforening mener det er uheldig at det er foreslått at det for de fleste av handlingene bare skal utbetales voldserstatning dersom handlingene karakteriseres som grove. Politidirektoratet og Riksadvokaten mener det vil skape merarbeid for påtalemyndigheten, fordi de vil møte sterkere press fra fornærmede for at straffbare forhold i den enkelte sak skal subsumeres under en bestemt straffebestemmelse. Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett og Den norske Dommerforening mener det vil få utilsiktede virkninger. Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Grensen mellom grov og simpel overtredelse beror på skjønnsmessige vurderinger. Det vil således kunne være noe tilfeldig om overtredelsen subsumeres som grov eller ikke. I grenseområdet mellom simple og grove overtredelser, har det liten betydning for straff- og erstatningsutmåling om man lander på det ene eller det andre. Også simple overtredelser av de aktuelle bestemmelsene vil dessuten kunne ha alvorlige konsekvenser for skadelidte – og ofte også mer alvorlige konsekvenser enn forsøk på grov overtredelse av samme bestemmelse. En avgrensning som foreslått, vil således kunne gi uheldige utslag, og det er tenkelig at enkelte rettsanvendere, til skade for lovovertrederen, i grensetilfellene kan forsøke å ‘presse’ forholdet inn i kategorien grov overtredelse for å sikre at skadelidte oppnår de fordeler voldsoffererstatningsordningen innebærer.»

Den norske Dommerforening uttaler:

«I saker som på grunnlag av siktedes tilståelse fremmes for tingretten med begjæring om pådømmelse ved tilståelsesdom etter straffeprosessloven § 248, kan man gå ut fra at påtalemyndigheten vil være enda mindre tilbøyelig til å gjøre bruk av alternativene for grove overtredelser. Saker om grovt ran kan heller ikke pådømmes ved tilståelsesdom i tingretten på grunn av strafferammen på 15 år.»

Den norske Dommerforening peker også på utfordringer knyttet til uskyldspresumsjonen og uttaler:

«I en sivil erstatningssak er det ikke nødvendig å ta standpunkt til om saksøkte har begått en handling som regnes som vanlig eller grov overtredelse av det aktuelle straffebudet. Subsumsjonsspørsmålet er uten sivilrettslig betydning og blir ikke avgjort med rettskraft.

Det gjør seg gjeldende tungtveiende motforestillinger mot at retten i premissene skulle uttale seg om subsumsjonsspørsmålet av hensyn til saksøkerens muligheter til å få voldsoffererstatning. I mange saker er det en svært vanskelig oppgave for retten å utforme en begrunnelse som oppfyller kravene til domsgrunner i tvisteloven § 19-6 uten å krenke uskyldspresumsjonen i Grunnloven § 96 annet ledd og EMK artikkel 6 nr. 2. Etter praksis fra Høyesterett med forankring i avgjørelser av EMD, må retten så vidt mulig unngå å benytte strafferettslig terminologi. Det er ikke enkelt når vilkåret for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3 er at saksøkte har begått en handling som rammes av bestemte straffebud. Oppgaven blir enda vanskeligere om retten også må drøfte om handlingen skal bedømmes som en grov overtredelse av det aktuelle straffebudet.»

Når det gjelder angivelsen av hvilke handlinger som skal omfattes av ny ordning, lurer Advokatfirmaet Salomon Johansen AS og Erik Nadheim på hvordan departementet kan ha kommet til at statens samlede utbetalinger i erstatning til de voldsutsatte forblir på nivå med dagens forpliktelser. Erik Nadheim og Fellesorganisasjonen mener at det ligger innsparingsmotiver bak departementets forslag. Fellesorganisasjonen skriver at angivelsen av handlinger som gir rett til erstatning innebærer en alvorlig svekkelse av ordningen, og uttaler:

«FO mener at økonomiske sparemotiver ikke kan være et argument i en så viktig sak som det å følge opp voldsoffer. Har man vært utsatt for en voldshandling av en eller annen type, så bør det holde for å kunne søke erstatning.»

De fleste av høringsinstansene mener at det foreslåtte virkeområdet er for snevert og at flere straffebud burde falle inn under virkeområdet til ny lov. Det gjelder Likestillings- og diskrimineringsombudet, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Den norske Dommerforening, DIXI Ressurssenter mot voldtekt, Fellesorganisasjonen, Foreldrenettverk mot mobbing, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Krisesentersekretariatet, Landsforeningen mot seksuelle overgrep, Norsk Sykepleierforbund, Reform-ressurssenter for menn, Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn (MiRA-senteret), Stine Sofies Stiftelse, Støttesenter Mot Incest og Seksuelle Overgrep (Smiso) Telemark og Støttesenter Mot Incest og Seksuelle Overgrep (Smiso) Troms, Erik Nadheim og Anonym 3. Mange av disse skriver at straffebudene som foreslås tatt ut av ordningen omfatter forhold nært opp til de mest alvorlige straffbare handlingene. Om straffeloven § 297 (seksuell handling uten samtykke) skriver Juridisk rådgivning for kvinner (JURK):

«Når det gjelder å ta § 297 ut fra ordningen, vil JURK særlig bemerke at mange tilfeller av ufrivillig seksuell omgang faller utenfor § 291 fordi voldtektsbestemmelsen har et snevert anvendelsesområde. Disse tilfeller blir nedsubsumert til seksuell handling uten samtykke etter straffeloven § 297. Vi erfarer at bestemmelsen brukes som argument i debatten om samtykkelov for at lovgivningen allerede forbyr alle tilfeller av ufrivillig sex. Dersom departementet også er av denne oppfatningen, fremstår det merkelig at departementet samtidig ønsker å frata ofre for ufrivillig sex retten til voldsoffererstatning. JURK mener det innebærer en alvorlig svekkelse av ordningen dersom personer utsatt for alvorlige seksuelle overgrep ikke får rett på voldsoffererstatning.»

Om § 271 (kroppskrenkelse) skriver både Advokatfirmaet Salomon Johansen AS og Krisesentersekretariatet:

«Vi ser at en del familievoldssaker justeres ‘ned’ til straffeloven § 271 (kroppskrenkelse).»

Mange av høringsinstansene har i sine høringsuttalelser tilnærmet likelydende uttalelser knyttet til forslaget om å unnta straffeloven § 297 (seksuell handling uten samtykke) og straffeloven § 271 (kroppskrenkelse) fra virkeområdet.

Flere av høringsinstansene mener også at straffeloven § 155 (vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig adferd mot offentlig tjenesteperson), § 263 (trusler), § 266 (hensynsløs atferd), § 298 (seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke), § 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år), § 311 (fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn), § 251 (tvang) og § 330 (utpressing) burde gi rett til erstatning fra staten.

Statens sivilrettsforvaltning uttaler at forslaget gir en god og saklig avgrensning av ordningen, men at § 327 (ran) bør omfattes. Den norske Dommerforening mener også at § 327 (ran) bør omfattes og skriver:

«Det gjør seg etter vår oppfatning gjeldende ytterligere argumenter mot at personer som utsettes for vanlig ran etter straffeloven § 327, er utelukket fra å kunne kreve voldsoffererstatning. Ran er et sammensatt lovbrudd hvor vold eller alvorlige trusler er benyttet som middel til å oppnå en uberettiget vinning. Når gjerningspersonen tiltales og domfelles for ran, benytter man i praksis sjelden straffebudene om trusler og kroppskrenkelser i tillegg. Disse overtredelsene anses konsumert av domfellelsen for ran. Uten at det medfører domfellelse for grovt ran, kan ranet etter en helhetsvurdering være en mer alvorlig integritetskrenkelse enn handlinger som rammes § 264 eller § 272 om grove trusler og kroppskrenkelser.»

Både Barneombudet og Foreldrenettverk mot mobbing mener det bør gis erstatning for mobbing også når mobbingen ikke er omfattet av handlingsbeskrivelsen i et straffebud. Barneombudet skriver:

«Mange barn opplever omsorgssvikt, langvarig mobbing eller forfølgelse fra voldsutøver som kan innebære ulike elementer av fysisk eller psykisk vold som sjelden fører til en straffesak. Det betyr imidlertid ikke at krenkelsene overfor barna samlet sett er mindre. Tvert imot er dette grove krenkelser som ofte pågår over lang tid, og som i mange tilfeller har et langt større skadepotensiale enn enkelte voldshandlinger.»

Riksadvokaten mener staten bør utbetale erstatning for § 237 a (grov smitteoverføring) og påpeker at disse handlingene kan resultere i alvorlige personskader eller død, og at de etterlatte etter forslaget ikke vil ha rett til erstatning fra staten.

Riksadvokaten er usikker på nødvendigheten av å inkludere straffeloven § 312 (incest) og § 313 (søskenincest) i oppramsingen i lovutkastets § 1. De skriver at disse straffebudene anvendes i konkurrens med andre bestemmelser i straffeloven kapittel 26 der seksuell omgang inngår i gjerningsbeskrivelsen, og som allerede er nevnt i lovutkastets § 1.

Statens sivilrettsforvaltning stiller spørsmål om hvordan saker som både gjelder handlinger som omfattes av virkeområdet og handlinger som ikke omfattes av virkeområdet skal behandles.

5.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår, i likhet med forslaget i høringsnotatet, at virkeområdet til ny lov skal angis ved spesifikke bestemmelser i straffeloven, uten at det i tillegg stilles krav om personskade. Videre foreslår departementet at angivelsen av hvilke straffebud som skal gi rett til erstatning fra staten blir den samme som foreslått i høringsnotatet.

Som nevnt i høringsnotatet, mener departementet at å knytte virkeområdet til spesifikke straffebud uten å stille tilleggskrav om personskade, er nødvendig for at den voldsutsatte skal kunne få utbetalt erstatning i tråd med dommen mot skadevolderen og uten å måtte fremme søknad om voldserstatning.

Lagdommer Bjarte Askeland og lagdommer Arnt Erlend Skjefstad skriver at forslaget om ikke lenger å kreve at det foreligger personskade er et avvik fra alminnelig erstatningsrett. De peker på at forekomst av skade er et grunnvilkår for å få erstatning, og at «på det området som her er aktuelt, er det personskade som kreves». Departementet er enig i at det er et grunnvilkår for å få erstatning at det foreligger skade. Ved voldssaker vil skaden ofte være en personskade, men det kan også være tingskade, for eksempel om klær eller andre eiendeler den voldsutsatte hadde på seg ble ødelagt. Videre stilles det etter alminnelig erstatningsrett i praksis ikke noe krav om personskade som inngangsvilkår i tillegg til utmålingsreglene i skadeserstatningsloven kapittel 3. Ettersom det er tilstrekkelig for å få utbetalt oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 at den skadelidte er utsatt for en av krenkelsene nevnt i § 3-3, og §§ 3-1, 3-2 og 3-2 a får tilsvarende anvendelse i disse tilfellene, innebærer dette at skadevolderen etter alminnelig erstatningsrett kan bli dømt til å betale erstatning for en rekke handlinger, selv om den skadelidte ikke har lidt personskade som følge av handlingen. Her skiller voldsoffererstatningsordningen seg fra alminnelig erstatningsrett, fordi det er et inngangsvilkår i voldsoffererstatningsloven § 1 at den voldsutsatte må ha lidt personskade som følge av handlingen. Det medfører at det finnes en rekke tilfeller der den som har utført handlingen blir dømt til å betale erstatning til den voldsutsatte, men der den voldsutsatte, når den ansvarlige ikke betaler for seg, får avslag på sin søknad på voldsoffererstatning fordi vedkommende ikke har lidt personskade som følge av handlingen. Vilkåret om personskade skal gi en avgrensning mot mindre alvorlige forhold, jf. blant annet Ot.prp. nr. 10 (2007–2008) punkt 3.1 side 14. Vilkåret er dessuten et uttrykk for at staten med voldsoffererstatningsordningen har ment at det «ut fra sosiale og humanitære grunner er […] størst behov for å gi erstatning for personskade», jf. St.prp. nr. 39 (1975–76) avsnitt II punkt 5 side 14. Vilkåret må også ses i sammenheng med at staten ikke utbetaler erstatning til personer som har lidt tap som følge av rene vinningslovbrudd. Departementet foreslår at «[d]en som ved rettskraftig dom er tilkjent erstatning for en handling nevnt i § 1, har rett til å få erstatningen utbetalt av staten», jf. forslag til ny voldserstatningslov § 6. Det skal altså være et vilkår at vedkommende har krav på erstatning etter alminnelige erstatningsregler. Forslaget om å fjerne tilleggskravet om personskade, innebærer dermed ikke noe avvik fra alminnelig erstatningsrett. Av samme grunn mener departementet heller ikke at det vil innebære «en utvidelse av erstatningsansvaret på statens hånd, sammenlignet med det som gjelder skadevolder og skadelidte imellom» å inkludere forsøk på handlinger, slik Borgarting lagmannsrett skriver.

Kontoret for voldsoffererstatning foreslår at flere lovbrudd omfattes av virkeområdet, men at det for de relativt sett mindre alvorlige handlingene bare skal gis voldserstatning dersom domstolene har dømt skadevolderen til å betale oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a, der vilkåret er «voldt skade på person». I saker som behandles av Kontoret for voldsoffererstatning skal de avgjøre om det foreligger personskade. Mange av handlingene Kontoret for voldsoffererstatning foreslår inntatt, er handlinger som i dag gir rett til oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, fordi krenkelsen er omfattet av opplistingen av straffebud i skadeserstatningsloven § 3-3. I disse sakene foretar ikke domstolene en vurdering av om skadevolderen ved handlingen har «voldt skade på person». Det blir derfor vanskelig å stille et slikt tilleggskrav i saker som behandles av domstolene. Systemet som foreslås vil da kunne medføre at de som har fått behandlet saken av domstolene ikke får voldserstatning, mens de som får saken behandlet av Kontoret for voldsoffererstatning får utbetalt voldserstatning. Etter departementets syn vil en slik løsning være urimelig og gjøre regelverket komplisert. Det kan komme tilfeller der handlinger som ikke er foreslått omfattet av virkeområdet har fått mer alvorlige konsekvenser for den voldsutsatte, enn handlinger departementet har foreslått skal omfattes av virkeområdet. Likevel vil det å være utsatt for handlingene som det er foreslått at skal falle utenfor virkeområdet, gjennomgående oppleves som mindre belastende enn å være utsatt for handlingene som er foreslått omfattet av virkeområdet.

Departementet har forståelse for at Advokatfirmaet Salomon Johansen AS og Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) mener at det bør være sakens faktiske innhold, og ikke det anvendte straffebudet som avgjør retten til erstatning. Samtidig er det å knytte retten til erstatning til spesifikke straffebud helt nødvendig for å unngå at forvaltningen skal måtte gå inn i hver sak og vurdere denne på nytt. Fordelene med et system der de voldsutsatte som ved dom har blitt tilkjent erstatning fra skadevolderne kan forutberegne sin stilling og slippe å sende inn søknad, er etter departementets syn mye større enn ulempene ved at enhver sak om voldserstatning ikke kan undergis en konkret rimelighetsvurdering.

Riksadvokatens forslag om en mer finkornet angivelse av nytt virkeområde ligner forslaget i NOU 2016: 9. Departementet mener det vil gjøre loven uoversiktlig å knytte tilleggsvilkår til enkelte av lovbruddene, og at fordelene ved å knytte virkeområdet til straffebud da ville forsvinne, jf. høringsnotatet punkt 5.4 side 31. Tilsvarende tror departementet det blir komplisert om det ved angivelsen av virkeområdet skilles mellom de ulike vilkårene i de enkelte straffebudene. Det vil også bli utfordrende og kostnadskrevende å legge til rette for automatisk utbetaling av erstatning med en slik finkornet angivelse. I tillegg er det allerede i forbindelse med utformingen av de ulike straffebudene foretatt vurderinger for hva som bør medføre at en handling anses som grov. Selv om noen av faktorene har liten betydning for den voldsutsatte, vil handlingene som har gitt de mest alvorlige konsekvensene for den voldsutsatte gjennomgående bli ansett som grove.

Borgarting lagmannsrett skriver at «det er tenkelig at enkelte rettsanvendere, til skade for lovovertrederen, i grensetilfellene kan forsøke å «presse» forholdet inn i kategorien grov overtredelse for å sikre at skadelidte oppnår de fordeler voldsoffererstatningsordningen innebærer». Riksadvokaten og Den norske Dommerforening skriver at både påtalemyndigheten og domstolene er tilbakeholdne med å anvende de grove straffebudene, og at man gjerne faller ned på alminnelige lovbrudd fordi strafferammen uansett er vid nok til å sette en passende straff. At straffeloven inneholder egne bestemmelser for grove overtredelser, er et uttrykk for lovgivers ønske om å differensiere mellom handlinger som er mindre og mer alvorlige. Hensikten bak bestemmelsene er at de grove straffebudene skal anvendes selv om strafferammene kan være overlappende. Det har en verdi for allmennheten. At saker om grovt ran ikke kan pådømmes ved tilståelsesdom i tingretten, er også et uttrykk for lovgivers vilje om at såpass alvorlige handlinger bør behandles ved hovedforhandling. Det er heller ikke noe i veien for at påtalemyndigheten legger ned en prinsipal påstand om at det foreligger overtredelse av det grove straffebudet, og en subsidiær påstand om overtredelse av det alminnelige straffebudet. Departementet legger til grunn at påtalemyndigheten og domstolene benytter de grove straffebudene i de sakene der disse er dekkende.

Den norske Dommerforening skriver at dersom retten også må drøfte om handlingen skal bedømmes som en grov overtredelse av det aktuelle lovbruddet, vil det bli enda vanskeligere å utforme domsgrunnene uten å krenke uskyldspresumsjonen. Domstolene må allerede i dag foreta slike vurderinger, se for eksempel HR-2018-1909-A der en mann ble frikjent for forsettlig voldtekt, men dømt til straff for grovt uaktsom voldtekt og til å betale erstatning for forsettlig voldtekt. Departementet mener at det at dette er utfordrende saker ikke i seg selv bør innebære at det ikke skal skilles mellom alminnelige og grove overtredelser.

Ved vurderingen av angivelsen av hvilke handlinger som bør gi rett til erstatning fra staten, er det tatt utgangspunkt i at utbetalingene etter ny ordning skal tilsvare det som utbetales i voldsoffererstatning i et år uten restanser. Advokatfirmaet Salomon Johansen AS og Erik Nadheim stiller spørsmål ved hvordan departementet kan legge til grunn at statens samlede utbetalinger til de voldsutsatte forblir på nivå med forpliktelsene etter dagens ordning, når flere av lovbruddene det tidligere er gitt voldsoffererstatning for er unntatt fra nytt virkeområde. Årsaken til at utbetalingene forblir på samme nivå, er at flere vil få erstatning per straffebud etter forslaget til ny lov. Det skyldes at det ikke oppstilles tilleggsvilkår, mens mange søknader i dag avslås for eksempel fordi den voldsutsatte ikke har lidt personskade. En person som er utsatt for en handling omfattet av straffeloven § 282 (mishandling i nære relasjoner), men som ikke kan dokumentere personskade, vil for eksempel få avslag på søknad om voldsoffererstatning i dag, men få utbetalt erstatning etter forslaget, ettersom straffeloven § 282 vil gi rett til oppreisning uten at det foreligger personskade, jf. skadeserstatningsloven § 3-5, jf. skadeserstatningsloven § 3-3. Dessuten vil alle som har fått dom om erstatning for en handling omfattet av ordningens virkeområde bli forespurt om de ønsker at staten utbetaler beløpet, og de trenger ikke å fremme søknad for å få beløpet utbetalt. I dag er det mange som ikke søker om voldsoffererstatning. Fordelingen blir altså til en viss grad endret ved at flere får erstatning for de typer handlinger som er omfattet av den nye lovens virkeområde, mens ingen av de som er utsatt for de relativt sett mindre alvorlige straffbare handlingene vil få erstatning fra staten.

Utgangspunktet ved departementets forslag er at de som er utsatt for et voldslovbrudd eller lovbrudd mot den personlige friheten som regnes som grovt, eller for et seksuallovbrudd med strafferamme på mer enn tre år, bør få rett til erstatning fra staten. I de fleste tilfeller vil en handling regnes som grov dersom den som er utsatt for den har fått betydelig skade som følge av handlingen. Videre vil en handling ofte regnes for grov dersom den er begått mot en forsvarsløs person, er begått av flere i fellesskap eller er motivert av fornærmedes hudfarge, opprinnelse, religion, livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk eller nedsatte funksjonsevne, eller er forøvd ved bruk av kniv eller annet særlig farlig redskap. At det som utgangspunkt foreslås at det bare gis erstatning for de grove overtredelsene, må ses i sammenheng med at det foreslås at voldserstatningsloven ikke skal oppstille noe tilleggsvilkår. Dersom det å være utsatt for de alminnelige lovbruddene skulle gi rett til erstatning fra staten, ville langt flere fått erstatning enn i dag.

Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og flere andre høringsinstanser skriver at ufrivillig seksuell omgang ikke vil gi rett til voldserstatning etter forslaget fordi straffeloven § 291 (voldtekt) har et for snevert anvendelsesområde. Straffeloven § 291 (voldtekt) rammer blant annet «den som har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen», jf. bokstav a. Dersom retten finner det bevist at den som krever erstatning med klar sannsynlighetsovervekt har blitt utsatt for en handling som nevnt i straffeloven § 291 (voldtekt), vil vedkommende bli tilkjent erstatning fra skadevolderen og ha rett til erstatning fra staten. De samme høringsinstansene skriver også at familievoldssaker ikke vil gi rett til voldserstatning fordi de «justeres ned til» straffeloven § 271 (kroppskrenkelse). Dersom skadevolderen ikke dømmes til straff eller til å betale erstatning for straffeloven § 282 (mishandling i nære relasjoner), men i stedet dømmes til straff og til å betale erstatning for straffeloven § 271 (kroppskrenkelse), innebærer det også at det ikke er tilstrekkelig bevis til å dømme vedkommende for førstnevnte lovbrudd. Strafferammen for handlinger omfattet av straffeloven § 271 (kroppskrenkelse), er ett års fengsel. Dersom kroppskrenkelsen er grov, for eksempel dersom den har ført til sterk smerte eller skade, er begått mot en forsvarsløs person, omfattes den av straffeloven § 272 (grov kroppskrenkelse), som foreslås å gi rett til voldserstatning. Straffeloven § 273 (kroppsskade) kommer til anvendelse når den ansvarlige forsettlig har skadet en annens kropp eller helse. Også de som er utsatt for denne handlingen, skal etter forslaget få utbetalt voldserstatning. Oxford Research har på oppdrag fra departementet, sett på virkningen voldsoffererstatning har for dem som mottar den. Rapporten «Virkningene av voldsofferstatning» ble overlevert departmentet 15. september 2019. Oxford research skriver at en gruppe av mottakerne oppfattet erstatningen som «en bonus», uten «videre eller dypere betydning». Blant disse oppfattes «[b]ehovet for voldsoffererstatning […] ikke som så stort, verken som økonomisk bidrag eller som et middel for å legge saken bak seg,» jf. rapportens punkt 6.4 side 35. Departementet antar at de som får voldsoffererstatning for handlinger omfattet av straffeloven § 271 (kroppskrenkelse) er godt representert i denne gruppen.

Enkelte av handlingene mange av høringsinstansene er kritiske til at ikke er omfattet av det foreslåtte virkeområdet, er handlinger det knapt noen gang har blitt utbetalt voldsoffererstatning for. Det følger av fast nemndspraksis at forhold som omfattes av straffeloven § 168 (brudd på oppholds- og kontaktforbud eller beslutning om båndlegging) ikke gir rett til voldsoffererstatning, jf. for eksempel ENV-2019-130, ENV-2014-4245 og ENV-2013-1647. Handlinger omfattet av straffeloven § 266 (hensynsløs atferd), vil som utgangspunkt falle utenfor ordningen, jf. ENV-2019-1699. Det er videre svært sjelden at det blir tilkjent voldsoffererstatning for handlinger omfattet av straffeloven § 311 (fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn). Det finnes heller ikke mange saker der Nemnda har tilkjent erstatning for handlinger omfattet av straffeloven § 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år). Strafferammen er ett år, og straffebudet omfatter typisk blotting og sending av seksualiserte meldinger på chat. Dersom barn under 16 år blir befølt på bryster eller rumpe over klærne, viser en gjennomgang av praksis at forholdene blir omfattet av straffeloven § 304 (seksuell handling med barn under 16 år). Disse handlingene vil etter forslaget gi rett til voldserstatning uten at det stilles tilleggsvilkår.

Mange av høringsinstansene mener at straffeloven § 327 (ran) også bør gi rett til erstatning fra staten. Bestemmelsen er karakterisert som en vinningsforbrytelse fordi det er et grunnvilkår at den ansvarlige har skaffet seg eller andre en uberettiget vinning. Bestemmelsen omfatter et vidt spekter av handlinger og behøver ikke å omfatte vold. Ranshandlingen kan gå ut på å sette andre ute av stand til forsvar ved å fremkalle viljeløshet, avmakt eller bevisstløshet, og også ved innesperring, binding eller spenne bein på noen. Tilsvarende vil det å ved trusler fremkalle alvorlig frykt for vold omfattes av bestemmelsen. Her er alvorlig frykt for fysisk overlast tilstrekkelig. Dersom det er brukt vold for å skaffe seg vinning, er det tilstrekkelig at handlingen er omfattet av straffeloven § 271 (kroppskrenkelse). Dette er en handling som er forslått ikke å gi rett til voldserstatning. Er det brukt grov vold, vil handlingen være omfattet av straffeloven § 328 (grovt ran), som er foreslått å gi rett til voldserstatning. Tilsvarende gjelder dersom det er truet med skytevåpen eller annet særlig farlig redskap, om ranet er nøye planlagt mot en forsvarsløs person eller det gjaldt en betydelig verdi. Det er over tre ganger så mange som blir dømt for ran som antallet som får utbetalt voldsoffererstatning for ran i dag. Det innebærer at de fleste av de som utsettes for handlinger som omfattes av straffeloven § 327 (ran) enten ikke søker, eller at handlingen ikke omfattes av voldsoffererstatningsloven, for eksempel fordi de ikke har fått personskade. Selv om det kan forekomme tilfeller der handlinger omfattet av straffeloven § 327 (ran) har fått mer alvorlige konsekvenser for den voldsutsatte enn handlinger departementet har foreslått skal omfattes av virkeområdet, legger departementet til grunn at det å være utsatt for straffeloven § 327 (ran) som regel oppleves som mindre belastende enn handlingene som er foreslått omfattet av lovens virkeområde. Departementet forutsetter at handlingene vil blir subsumert under straffeloven § 328 (grovt ran) der det er grunnlag for det.

Barneombudet og Foreldrenettverk mot mobbing mener at alle former for mobbing, også når mobbingen ikke er straffbare handlinger, bør gi rett til erstatning fra staten. Voldserstatningsordningen er en ordning der staten gjør unntak fra den alminnelige regelen om at det bare er den som er ansvarlig for en handling som skal betale erstatning. Et slikt unntak gjør det nødvendig å sette rammer for hvilke handlinger som skal kunne gi rett til erstatning. I likhet med at ordningen alltid har vært avgrenset mot for eksempel innbrudd og bedrageri, har ordningen også bare omfattet straffbare handlinger. Departementet mener fortsatt at det vil favne for vidt dersom voldserstatningsordningen skulle omfatte de tilfellene av mobbing som ikke dekkes av noen av handlingsbeskrivelsene i straffeloven.

Riksadvokaten har stilt spørsmål ved om det er nødvendig å omfatte straffeloven § 312 (incest) og § 313 (søskenincest) i det angitte virkeområdet, fordi disse benyttes i konkurrens med andre lovbrudd. Det finnes enkelte eksempler på saker der lovbruddene er benyttet alene, se for eksempel Frostating lagmannsretts avgjørelse 20. januar 2021 (LF-2020-150213), og departementet har derfor kommet til at straffebudene bør inntas.

Statens sivilrettsforvaltning har reist spørsmålet om hvordan voldserstatningen skal utmåles dersom domstolene har dømt skadevolderen til å betale erstatning for flere lovbrudd, der noen lovbrudd gir rett til voldserstatning og andre ikke. Så lenge erstatningen er tilkjent for ett av de nevnte lovbruddene, vil staten dekke erstatningen. Det skyldes at det vil være vanskelig å skille ut hvilken del av erstatningen som er tilkjent for lovbruddene som ikke gir rett til erstatning. Dessuten vil størsteparten av erstatningsbeløpet normalt være tilkjent for det lovbruddet som omfattes av virkeområdet. En slik løsning vil selvsagt kunne medføre at enkelte som får dom for erstatning for handlinger som hovedsakelig faller utenfor virkeområdet får erstatning, men departementet legger til grunn at merkostnaden her er liten. Hensynet til at de voldsutsatte enkelt skal kunne forutse sin rettsstilling og få utbetalt erstatningen raskt og uten å måtte søke, veier etter departementets syn tyngre enn hensynet til å begrense kostnadene i de sakene det måtte gjelde.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at følgende handlinger skal gi rett til erstatning fra staten:

Departementet er enig med Borgarting lagmannsrett i at det vil kunne være tilfeller der det å være utsatt for et alminnelig lovbrudd har gitt mer alvorlige konsekvenser enn å være utsatt for forsøk på et grovt lovbrudd. Dersom det å bli utsatt for forsøk bare skal gi rett til erstatning for noen handlinger, vil imidlertid regelverket bli mer komplisert. Departementet mener at hensynet til et enkelt regelverk her må veie tyngst, og at forsøk derfor bør omfattes for alle de angitte handlingene. At det bare dreier seg om et forsøk, vil dessuten reflekteres i erstatningsbeløpet.

Departementet legger til at forslaget omfatter tilfeller der en person er dømt til å betale erstatning for medvirkning til en handling som gir rett til erstatning fra staten. Det er heller ikke noe vilkår at skadevolderen kan straffes for handlingen. Det er tilstrekkelig at det er klar sannsynlighetsovervekt for at den som krever erstatning har blitt utsatt for handlingen, og i noen tilfeller er det tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt. Det er dermed uten betydning for retten til erstatning fra staten om skadevolderen var under 15 år eller utilregnelig som nevnt i straffeloven § 20. Tilsvarende gjelder om det foreligger overskridelse av nødverge som kan føre til straffritak etter straffeloven § 81 bokstav b nr. 2. Det avgjørende i saker som gjelder nødverge, er om den som krever erstatning er utsatt for en handling som er omfattet av handlingsbeskrivelsen i en av de angitte bestemmelsene, og om den påståtte skadevolderen etter alminnelige erstatningsregler er erstatningsansvarlig for handlingen. Se også punkt 10.5.