21 Merknader til de enkelte bestemmelsene

21.1 Merknader til lov om erstatning fra staten til voldsutsatte

Til § 1

Etter bestemmelsen har den som handlingen var direkte rettet mot krav på erstatning fra staten. Den som er direkte skadelidt i såkalte «tredjemannssaker» har også rett til erstatning. Ved drap har de etterlatte rett til erstatning, uavhengig av om de regnes som direkte skadelidte i såkalte «tredjemannssaker» eller ikke.

Bestemmelsen angir hvilke handlinger staten utbetaler erstatning for. I tilfeller der både handlinger omfattet av grunndeliktet og handlinger omfattet av den grove overtredelsen gir rett til erstatning fra staten, er det, i tråd med gjeldende lovhenvisningsteknikk, bare vist til grunndeliktet, jf. Prop. 64 L (2014–2015) Lov om ikraftsetting av straffeloven 2005 (straffelovens ikraftsettingslov) punkt 2.2 side 10. For eksempel vil den som er utsatt for en handling omfattet av straffeloven § 283 (grov mishandling i nære relasjoner) ha rett til erstatning ettersom straffeloven § 282 (mishandling i nære relasjoner) er nevnt som en handling som gir rett til erstatning.

At det gis erstatning for grovt uaktsomme tilfeller av straffeloven § 281 (uaktsom forvoldelse av død) og § 294 (grovt uaktsom voldtekt) innebærer at den voldsutsatte, eller dennes etterlatte, bare kan få erstatning fra staten for de tilfellene som gir rett til oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5.

Dersom den voldsutsatte er tilkjent erstatning fra skadevolderen for flere lovbrudd og erstatningen er tilkjent samlet for alle handlingene, vil den voldsutsatte få utbetalt hele erstatningen fra staten, selv om deler av erstatningen er tilkjent for et lovbrudd som ikke omfattes av lovens virkeområde.

Forsøk omfattes på lik linje med fullbyrdede handlinger. Dersom forsøket har ført til at skadevolderen ble erstatningsansvarlig, vil staten tre inn å betale erstatningen.

Det vises til punkt 5.

Til § 2

Bestemmelsen angir at voldserstatningsloven er subsidiær bilansvarsloven og yrkesskadeforsikringsloven. Ettersom yrkesskadeforsikringen ikke dekker oppreisning, kan de som har rett til yrkesskadeforsikring få utbetalt oppreisning etter voldserstatningsloven. Det vises til punkt 11.1 og 11.3.

Til § 3

Første ledd angir at loven gjelder for handlinger utført av personer som fysisk har befunnet seg i Norge, mot personer som fysisk har befunnet seg i Norge. Tilsvarende gjelder for norske jurisdiksjonsområder, jf. straffeloven § 4. Det omfatter blant annet Svalbard, Jan Mayen og de norske bilandene, Norges økonomiske sone og om bord på norsk fartøy.

Andre ledd angir at også handlinger skjedd i utlandet i noen tilfeller kan gi rett til erstatning fra staten. Det er et absolutt vilkår at den voldsutsatte var bosatt i Norge da handlingen skjedde, og vurderingen av bostedsvilkåret skal være den samme som etter folkeregisterloven kapittel 4. Det er videre et absolutt krav at straffesaken er behandlet ved en norsk domstol. Det er ikke tilstrekkelig at den voldsutsatte er tilkjent erstatning fra skadevolderen i en sivil sak, eller ved dom avsagt av en utenlandsk domstol. Ettersom det utelukkende utbetales erstatning for handlinger i utlandet dersom straffesaken er behandlet ved norske domstoler, vil den voldsutsatte eller dennes etterlatte få utbetalt den erstatningen domstolene har dømt skadevolderen til å betale uten å fremme en søknad, jf. § 6. Erstatningen kan være tilkjent i straffesaken eller i en etterfølgende sivil sak. Dersom straffesaken ikke er behandlet av norske domstoler og Kontoret for voldsoffererstatning mottar en søknad om erstatning for volds- eller seksuallovbrudd begått både i Norge og i utlandet, må de sondre mellom de ulike handlingene og utelukkende utbetale erstatning for handlingene som er foretatt i Norge.

Det vises til punkt 12.

Til § 4

Første ledd angir hvilke erstatningsposter som dekkes av staten. Utmålingen av erstatningen skal følge alminnelig erstatningsrett og de angitte bestemmelsene i skadeserstatningsloven. At den voldsutsatte skal få erstatning for skade på person etter skadeserstatningsloven § 3-1, innebærer også at erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2 a (inntektstaperstatning til barn) er omfattet, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 fjerde ledd. Tingskade dekkes ikke. Forsinkelsesrenter dekkes ikke. Det vises til punkt 9.

At fradragsregelen i skadeserstatningsloven § 3-1 kommer til anvendelse, innebærer blant annet at mottatt pasientskadeerstatning kommer til fradrag fra erstatningen. Det vises til punkt 10 og 11.2.

Andre ledd er et unntak fra alminnelig erstatningsrett. Selv om erstatningsbeløpet fra skadevolderen avkortes fordi skadevolderen er barn, utilregnelig eller på grunn av andre forhold på skadevolderens side, skal den voldsutsatte få full erstatning fra staten. Er erstatningen nedsatt på grunn av forhold på den voldsutsattes side, jf. skadeserstatningsloven § 5-1 eller § 5-2 andre punktum, vil også erstatningen fra staten bli nedsatt.

De voldsutsatte som har fått en dom for erstatning der erstatningsbeløpet er nedsatt i medhold av skadeserstatningsloven § 1-1, § 1-3 eller § 5-2 første punktum, vil, når dommen er rettskraftig, få tilbud fra staten om å få utbetalt erstatning i tråd med dommen, jf. § 6. For å få utbetalt full erstatning, vil den voldsutsatte i etterkant måtte fremme søknad om tilleggserstatning for Kontoret for voldsoffererstatning etter § 8. I saker som ikke har vært behandlet av domstolene, vil Kontoret for voldsoffererstatning utmåle hele erstatningen samlet. Skadevolderen vil bare bli holdt ansvarlig i den grad skadevolderen er ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Det vil derfor ikke være samsvar mellom det den voldsutsatte får utbetalt av staten og det staten krever i regress fra skadevolderen i disse sakene. Se nærmere om bestemmelsen i punkt 10.5.

Med unntak av avkortningsreglene nevnt i andre ledd, skal staten bare tre inn og utbetale den erstatningen skadevolderen skulle betalt til den voldsutsatte. Den delen av erstatningen skadevolderen har betalt, kommer derfor til fradrag fra voldserstatningen, jf. tredje ledd.

Til § 5

Bestemmelsen er en videreføring av bestemmelsen i voldsoffererstatningsloven § 11, som ble endret ved lov 11. juni 2021 nr. 69 om endringer i voldsoffererstatningsloven (den øvre grensen).

Første punktum fastsetter at det som hovedregel ikke skal utbetales mer i erstatning enn 60 ganger grunnbeløpet i folketrygden (G). Det er grunnbeløpet på utbetalingstidspunktet som skal legges til grunn ved beregningen av den øvre grensen. At grensen skal beregnes per person, innebærer at de etterlatte vil kunne få opptil 60 G i erstatning hver. At grensen skal beregnes per skade, innebærer at dersom en person blir utsatt for to helt ulike voldsepisoder, så vil vedkommende kunne få opptil 60 G for hver av handlingene.

Dersom den voldsutsatte får utbetalt tilleggserstatning i medhold av § 8 første ledd bokstav a eller b eller andre ledd, må voldserstatningsmyndighetene foreta en utregning for hvert vedtak. Det gjøres ved å dele erstatningsbeløpet på G på det aktuelle utbetalingstidspunktet. Antall G for hvert vedtak legges sammen og vurderes opp mot den øvre grensen.

Etter andre punktum kan den øvre grensen fravikes i særlige tilfeller. Med særlige tilfeller menes tilfeller der grensen på 60 G vil slå spesielt urimelig ut. Bestemmelsen er en snever unntaksregel som er ment å fungere som en sikkerhetsventil mot særlig urimelige avkortninger. Unntakshjemmelen kan for eksempel komme til anvendelse når unge mennesker blir invalidiserte og varig uføre, og får et ekstraordinært pleiebehov som det er særlig urimelig at de ikke får dekket. Dersom årsaken til at tapet er høyt er at den voldsutsatte hadde en høy inntekt før skaden, vil det ikke gi grunnlag for å fravike den øvre grensen.

I saker der det er grunnlag for å fravike den øvre grensen, skal erstatningsutbetalingen bare overstige 60 G i den grad kravet er beregnet ut fra en alminnelig levestandard. Erstatningskrav utover dette vil ikke bli dekket av staten. Det innebærer at dersom den voldsutsatte for eksempel har et erstatningskrav på 80 G, men 70 G er tilstrekkelig for å leve et liv med en alminnelig levestandard, vil voldserstatningsmyndighetene kunne fravike grensen på 60 G, men likevel avkorte erstatningen og utbetale 70 G. Det legges til grunn at begrepet alminnelig levestandard tolkes strengt. Hva som ligger i begrepet vil variere over tid, og hvor mye som eventuelt kan dekkes over 60 G, vil bero på en konkret vurdering.

Forslaget etablerer ikke et rettskrav på erstatning over 60 G. Voldserstatningsmyndighetene har en skjønnsmessig adgang til å tilkjenne høyere erstatning.

De voldsutsatte som ved en dom er tilkjent et erstatningsbeløp på over 60 G, vil, når dommen er rettskraftig, få tilbud fra staten om å få utbetalt 60 G i medhold av § 6. For å få utbetalt hele erstatningsbeløpet som domstolene har dømt skadevolderen til å betale, må den voldsutsatte fremme søknad om tilleggserstatning for Kontoret for voldsoffererstatning, jf. § 8 første ledd bokstav c. Kontoret for voldsoffererstatning vil da vurdere om det foreligger særlige tilfeller som gir grunnlag for å fravike den øvre grensen, og i så fall i hvilken grad den øvre grensen skal fravikes. I saker som ikke har vært behandlet av domstolene, vil Kontoret for voldsoffererstatning ved behandlingen av søknaden vurdere om den øvre grensen bør fravikes samtidig som de utmåler erstatningsbeløpet. Det vises til punkt 10.1.

Til § 6

Bestemmelsen regulerer erstatningsutbetaling i saker som er behandlet av domstolene. Saker der det er avsagt fraværsdom omfattes ikke og behandles etter § 7. Det samme gjelder saker der erstatningskravet er avgjort ved rettsforlik. Staten vil utbetale det samme i erstatning til den voldsutsatte eller dennes etterlatte som skadevolderen er dømt til å betale i medhold av skadeserstatningsloven §§ 3-1, 3-2, 3-4 og 3-5, jf. § 4.

Bestemmelsen bygger på at straffeprosessloven legger til grunn at de sivile kravene, som den klare hovedregel, skal fremmes og behandles i straffesaken. Dersom den voldsutsatte ikke fremmer sitt erstatningskrav, eller bare fremmer deler av sitt erstatningskrav, i straffesaken, vil ikke vedkommende ha rett til erstatning fra staten utover det som er tilkjent i dommen. Den voldsutsatte må da gå til sivilt søksmål mot skadevolderen i etterkant for å kunne få utbetalt mer i erstatning fra staten. Staten skal med andre ord bare utbetale den erstatningen domstolene har dømt skadevolderen til å betale. Det innebærer blant annet at retten må utmåle erstatning for tap i fremtidig inntekt og annet tap som personskaden antas å påføre den voldsutsatte i fremtiden, slik de må gjøre i andre saker, for at de voldsutsatte eller deres etterlatte skal kunne få full erstatning fra staten. Videre må retten behandle erstatningskravet selv om den tiltalte blir frikjent for straff. Staten vil som den klare hovedregel ikke betale ytterligere i erstatning enn domstolene har dømt skadevolderen til å betale. Unntak kan bare gjøres dersom vilkårene for å fremme krav om tilleggserstatning etter § 8 er oppfylt.

Den voldsutsatte vil i forbindelse med meddelelsen av dommen bli forespurt om vedkommende ønsker at staten utbetaler erstatningen og overtar kravet overfor skadevolderen. Dersom den voldsutsatte besvarer spørsmålet bekreftende, vil staten utbetale beløpet og samtidig ta regress mot skadevolderen. Den voldsutsatte skal etter bestemmelsen ikke sende søknad om erstatning, og kravet skal ikke være gjenstand for saksbehandling hos Kontoret for voldsoffererstatning. Det vil heller ikke være adgang til å klage på utbetalingen.

Det vises til punkt 14.

Til § 7

Bestemmelsen regulerer i hvilke tilfeller den voldsutsatte kan få erstatning fra staten selv om saken ikke er behandlet av domstolene. Den angir både når søknad for Kontoret for voldsoffererstatning må fremmes i disse sakene, hvordan sakene skal behandles og hvilke materielle regler som gjelder for erstatningskravene som behandles av voldserstatningsmyndighetene.

Første ledd angir at det er et absolutt vilkår for å få erstatning fra staten at forholdet er anmeldt til politiet. Den voldsutsatte trenger ikke selv å ha anmeldt forholdet, så lenge vedkommende er registrert som fornærmet i saken. Det stilles ikke krav til når forholdet er anmeldt. Det vises til punkt 8.

Første ledd angir hvilke saker som kan behandles av Kontoret for voldsoffererstatning. Listen er uttømmende.

Etter første ledd bokstav a kan det fremmes søknad om erstatning for Kontoret for voldsoffererstatning dersom straffesaken er avsluttet uten domstolbehandling. Dette omfatter saker som er avgjort i konfliktrådet eller ved påtaleunnlatelse og saker som er henlagt etter bevisets stilling, på grunn av foreldelse eller fordi den påståtte skadevolderen er død, ukjent, under 15 år eller utilregnelig. En sak regnes for å ha en ukjent skadevolder dersom opplysningene i saken ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å reise søksmål mot noen bestemt person. Det er et absolutt vilkår at straffesaken er avsluttet. Med mindre en av unntaksbestemmelsene i første ledd kommer til anvendelse, er det altså ikke adgang til å søke om erstatning for en handling som er under etterforskning eller der det er tatt ut tiltale, men straffesaken ikke er rettskraftig avgjort. Det vises til punkt 15.1, 15.3, 15.6 og 15.7.

Etter første ledd bokstav b kan det også fremmes søknad om erstatning i saker der det er avsagt fraværsdom eller inngått rettsforlik om erstatning. Ettersom disse sakene ikke gir rett til erstatningsutbetaling etter § 6, vil den voldsutsatte måtte fremme en søknad om erstatning for Kontoret for voldsoffererstatning. I saker der partene har inngått rettsforlik om erstatning, skal Kontoret for voldsoffererstatning i utgangspunktet legge rettsforliket til grunn. De skal foreta en overordnet kontroll slik at de kan avdekke tilfeller der det er inngått rettsforlik om å betale erstatning og vilkårene for å få erstatning fra staten ikke er oppfylt, for eksempel fordi det ikke er sannsynlig at handlingen har skjedd. De skal også avdekke om beløpet det er avtalt å betale klart overstiger det skadevolderen er ansvarlig for etter alminnelige erstatningsregler. Målet er ikke å sikre at ethvert forlik som det utbetales voldserstatning for er hundre prosent i tråd med alminnelig erstatningsrett. Kontoret for voldsoffererstatning har likevel også myndighet til å foreta mindre justeringer av erstatningsbeløpet dersom de i sin kontroll oppdager at beløpet avviker fra det skadevolderen er ansvarlig for etter alminnelige erstatningsregler. Det vises til punkt 15.2.

Etter første ledd bokstav c kan de voldsutsatte som har blitt nektet å fremme eller få behandlet erstatningskravet i straffesaken, fremme søknad om erstatning for Kontoret for voldsoffererstatning. Bestemmelsen kommer utelukkende til anvendelse i de helt få tilfellene der retten har adgang til å nekte å behandle erstatningskravet i straffesaken i medhold av straffeprosessloven § 428 fjerde ledd eller § 427 femte ledd, eller der påtalemyndigheten har adgang til å nekte å fremme kravet i medhold av straffeprosessloven § 427 andre ledd andre punktum. Bestemmelsen vil kunne komme til anvendelse i saker som involverer et stort antall voldsutsatte, men den skal ikke være et alternativ til domstolbehandling i enhver omfattende sak. I mange saker som involverer et stort antall voldsutsatte, vil de voldsutsatte i alle tilfelle bare ha krav på oppreisning og erstatning av lave tap som er kurante å utmåle. Domstolene kan da behandle kravene selv om det er mange voldsutsatte. Det vises til punkt 14.

Det klare utgangspunktet er at det skal foreligge endelig påtaleavgjørelse i saken før det kan sendes en søknad til Kontoret for voldsoffererstatning. Første ledd bokstav d er en unntaksbestemmelse som åpner for å fremme søknad selv om det ikke er fattet endelig påtaleavgjørelse i saken. Bestemmelsen skal være en snever unntaksregel som kommer til anvendelse i spesielle saker der etterforskningen pågår i særlig lang tid, og det ikke er rimelig at den voldsutsatte eller dennes etterlatte må vente til straffesaken avsluttes med å få erstatning. Bestemmelsen vil for eksempel kunne komme til anvendelse dersom det er klart at en person er utsatt for drap og de etterlatte har krav på erstatning, men etterforskningen har pågått i lang tid uten at politiet har en klar mistenkt eller tilstrekkelige bevis til at det er grunn til å forvente en endelig påtaleavgjørelse innen rimelig tid. Bestemmelsen kommer også til anvendelse dersom den påståtte skadevolderen har unndratt seg strafforfølgning ved å reise til utlandet slik at straffesaken er innstilt i medhold av straffeprosessloven § 250, og det ikke er utsikter for at det vil bli reist straffesak innen rimelig tid, se punkt 15.4.

Etter første ledd bokstav e kan den voldsutsatte eller dennes etterlatte også fremme søknad om erstatning for Kontoret for voldsoffererstatning dersom kravet mot den påståtte skadevolderen snart vil foreldes. Det vil da være nødvendig å avbryte foreldelsesfristen på erstatningskravet mot den påståtte skadevolderen, og fristen vil avbrytes når søknaden om erstatning fremmes for Kontoret for voldsoffererstatning, jf. foreldelsesloven § 16 andre ledd bokstav e. Kontoret for voldsoffererstatning vil når de mottar søknaden, som i andre saker, umiddelbart måtte forkynne overfor den påståtte skadevolderen at den voldsutsatte krever erstatning og at den påståtte skadevolderen kan motsette seg forvaltningsbehandling av kravet. Dersom saken fortsatt er under etterforskning hos politiet, bør Kontoret for voldsoffererstatning normalt vente med å behandle saken til etterforskningen er avsluttet. Det vises til punkt 16.

Dersom saken er henlagt med begrunnelsen intet straffbart forhold bevist, skal Kontoret for voldsoffererstatning avslå søknaden. Det vil da ikke være klar sannsynlighetsovervekt for at den som krever erstatning har vært utsatt for en handling som nevnt i § 1. Kontoret for voldsoffererstatning skal ikke realitetsbehandle saken.

Andre ledd angir fristen for å fremme søknad om erstatning i saker som skal behandles av Kontoret for voldsoffererstatning. Søknaden til Kontoret for voldsoffererstatning må som hovedregel fremmes før kravet mot den påståtte skadevolderen er foreldet etter de sivilrettslige foreldelsesreglene. Utgangspunktet etter foreldelsesloven § 9 er at den skadelidte må fremme kravet innen tre år etter den dagen da den skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. I kravet om nødvendig kunnskap ligger blant annet at det kan ta tid for den skadelidte å ta innover seg virkningen av for eksempel overgrep begått i barndommen. Foreldelsesfristen begynner altså ikke å løpe før den voldsutsatte har tilstrekkelig kunnskap om skaden for å kunne fremme et erstatningskrav. Kravet kan bli foreldet mens saken er under etterforskning. Den voldsutsatte må da fremme krav om erstatning etter unntaksregelen i § 7 første ledd bokstav e, slik at foreldelsesfristen for kravet mot skadevolderen avbrytes, jf. foreldelsesloven § 16 andre ledd bokstav e. I saker der den påståtte skadevolderen er død eller ukjent, må søknaden fremmes for Kontoret for voldsoffererstatning innen ett år etter at det er truffet endelig påtaleavgjørelse i saken. Det gjelder uavhengig av når forholdet ble anmeldt til politiet. Dersom det har gått mange år fra handlingen skjedde til den ble anmeldt, vil fristen for å søke om erstatning altså ikke gå ut før mange år etter handlingen har skjedd. Det vises til redegjørelsen i punkt 16.

Etter tredje ledd skal den påståtte skadevolderen være part i saken, med mindre den påståtte skadevolderen er død eller ukjent. En sak regnes for å ha ukjent skadevolder dersom opplysningene i saken ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å reise søksmål mot en bestemt person. Dersom den påståtte skadevolderen er kjent, skal den påståtte skadevolderen gis anledning til å motsette seg at saken behandles av Kontoret for voldsoffererstatning. For å ivareta den påståtte skadevolderens rettigheter etter EMK artikkel 6 nr. 1, er det nødvendig at den påståtte skadevolderen gir et informert samtykke til en forenklet forvaltningsbehandling av erstatningskravet. Det er ikke et krav at den påståtte skadevolderen eksplisitt har bekreftet at vedkommende godtar at Kontoret for voldsoffererstatning behandler kravet. Det er tilstrekkelig at den påståtte skadevolderen, etter å ha fått informasjon om hva det innebærer, ikke har motsatt seg forvaltningsbehandling. Den påståtte skadevolderen må få tilstrekkelig informasjon for å på en forsvarlig måte kunne ivareta sine rettigheter. Det innebærer at den påståtte skadevolderen må gis informasjon om kravet som er fremmet, og om at dersom Kontoret for voldsoffererstatning behandler kravet, blir den påståtte skadevolderen part i saken og kan imøtegå påstandene som fremmes. Videre må den påståtte skadevolderen bli informert om at staten vil holde vedkommende ansvarlig for erstatningsbeløpet, dersom Kontoret for voldsoffererstatning finner at vedkommende, med klar sannsynlighetsovervekt, har utsatt den som krever erstatning for et volds- eller seksuallovbrudd omfattet av ordningens virkeområde. Den påståtte skadevolderen skal også informeres om at det er adgang til å klage på vedtaket til Statens sivilrettsforvaltning. Det skal dessuten gis informasjon om at et endelig vedtak hos Statens sivilrettsforvaltning kan bringes inn for domstolene, men at saken kun blir gjenstand for en gyldighetsprøving, der staten blir motpart og den påståtte skadevolderen må dekke egne sakskostnader. Videre skal den påståtte skadevolderen informeres om at dersom vedkommende motsetter seg forvaltningsbehandling av kravet, vil den voldsutsatte kunne fremme sivilt søksmål mot vedkommende slik at kravet i stedet blir behandlet av domstolene, samt at både den voldsutsatte og den påståtte skadevolderen da vil få dekket sakskostnadene. Med mindre den påståtte skadevolderen motsetter seg forvaltningsbehandling innen fristen på tre uker, skal Kontoret for voldsoffererstatning behandle erstatningskravet. Saken skal forberedes og behandles i tråd med bestemmelsene i forvaltningsloven. Når Kontoret for voldsoffererstatning har fattet vedtak i saken, skal partene underrettes om vedtaket og om at de har anledning til å påklage vedtaket innen tre uker. Dersom ingen av partene påklager vedtaket, skal Kontoret for voldsoffererstatning utbetale erstatningen til den voldsutsatte og oversende kravet mot skadevolderen til innkreving hos Statens innkrevingssentral. Det vises til punkt 15.1.

Fjerde ledd angir at, som for saker som behandles av domstolene, skal staten utbetale erstatning og holde skadevolderen ansvarlig i den grad skadevolderen er erstatningsansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Dersom erstatningskravet settes ned på grunn av forhold på skadevolderens side i medhold av skadeserstatningsloven § 1-1 (barns ansvar), § 1-3 (sinnssykes ansvar m.v.) eller § 5-2 (lemping av erstatningsansvar) første punktum, jf. voldserstatningsloven § 4 andre ledd, vil den voldsutsatte få utbetalt erstatning som om avkortningen ikke ble gjort, mens skadevolderen bare holdes ansvarlig for den delen vedkommende er ansvarlig for etter alminnelige erstatningsregler. Det vises til punkt 10.5.

Fjerde ledd gir også voldserstatningsmyndighetene adgang til å avslå en søknad om erstatning dersom den voldsutsatte ikke i tilstrekkelig grad har bistått i etterforskningen. I dette ligger at den voldsutsatte må redegjøre for hendelsesforløpet og gi de opplysningene som politiet anser som nødvendig for etterforskningen. En søknad om erstatning kan avslås dersom den voldsutsatte har latt være å besvare henvendelser fra politiet, latt være å svare på spørsmål fra politiet eller har holdt tilbake vesentlig informasjon, for eksempel dersom den voldsutsatte har holdt tilbake informasjon om skadevolderen og politiet av den grunn ikke klarer å identifisere den ansvarlige. Det vises det til punkt 8.

Dersom den voldsutsatte har medvirket til skaden, skal erstatningsbeløpet settes ned i medhold av skadeserstatningsloven § 5-1. I saker som behandles av Kontoret for voldsoffererstatning kan erstatningen også settes ned eller falle bort dersom den voldsutsatte for eksempel har involvert seg i et kriminelt miljø. Selv om skadevolderen etter alminnelige erstatningsregler er ansvarlig for mer i erstatning, kan staten bare ta regress mot skadevolderen i den grad staten har utbetalt erstatning til den voldsutsatte. Et eventuelt overskytende beløp vil den voldsutsatte måtte fremme krav om direkte mot skadevolderen for å få utbetalt. Bestemmelsen kommer til anvendelse i alle sakene voldserstatningsmyndighetene saksbehandler. Den har altså også betydning i saker der skadevolderen er død eller ukjent. Tilsvarende gjelder for saker der Kontoret for voldsoffererstatning behandler krav om tilleggserstatning i medhold av § 8 første ledd bokstav a, selv om avkortningsregelen ikke kom til anvendelse ved utbetalingen av den voldsutsattes opprinnelige krav ettersom erstatningen da ble utbetalt i medhold av § 6. Det vises til punkt 10.3.

Til § 8

Bestemmelsen regulerer adgangen til å fremme tilleggskrav på erstatning, og kommer til anvendelse både i saker som har vært behandlet av domstolene og saker som har vært behandlet av voldserstatningsmyndighetene.

Første ledd gir en uttømmende regulering av når det er adgang til å fremme søknad om tilleggserstatning i saker som har vært behandlet av domstolene.

For å kunne fremme søknad om tilleggserstatning etter første ledd bokstav a, er det et absolutt krav at erstatningskravet ikke var modent da straffesaken ble behandlet eller at vilkårene i skadeserstatningsloven § 3-8 er oppfylt. Bestemmelsen kommer altså bare til anvendelse dersom den voldsutsatte eller dennes etterlatte, i etterkant av domstolbehandlingen har fått ytterligere erstatningskrav. Alternativet at erstatniningskravet ikke var modent, skal tolkes strengt. Det må være klart at det ikke var mulig å utmåle erstatning for tapet fordi det ikke var modent da straffesaken ble behandlet. Den klare hovedregelen er at alle erstatningskrav skal fremmes og behandles i straffesaken. Det inkluderer krav for fremtidig inntektstap og fremtidig tap. Domstolene skal altså vurdere hvilke utgifter personskaden antas å påføre den voldsutsatte i fremtiden og om, og i hvilken grad, den voldsutsatte vil lide tap i fremtidig inntekt. Krav om menerstatning vil gjerne ikke være modne når straffesaken behandles fordi det tar tid før det blir avklart om den voldsutsatte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art, og derfor om det overhodet er aktuelt å dekke menerstatning. Et krav vil imidlertid regnes som modent dersom de faktiske forholdene var avklart før domstolbehandlingen, og i tide til at det var mulig å fremme kravet i straffesaken. Dersom den voldsutsatte for eksempel venter på vedtak fra NAV eller på en spesialisterklæring, men årsaken til at disse ikke har kommet når straffesaken skal behandles, er at den voldsutsatte ventet med å sette i gang prosessene, vil det ikke være adgang til å fremme krav om tilleggserstatning. I tillegg til at kravet ikke kan ha vært modent da straffesaken ble behandlet, er det et vilkår at behandlingen av tilleggskravet vil kunne gi en erstatning som er vesentlig høyere enn det den voldsutsatte allerede har fått utbetalt. Det må altså dreie seg om beløp av en viss størrelse. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse i saker der den voldsutsatte i etterkant får noe høyere utgifter, for eksempel til behandling.

Krav som allerede er ferdigbehandlet av domstolene, skal bare kunne fremmes på ny for Kontoret for voldsoffererstatning dersom vilkårene i skadeserstatningsloven § 3-8 er oppfylt. Det vil si at en forverring av den voldsutsattes helse må rokke ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret, og det må være klar sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning. Det vises til punkt 14.

Første ledd bokstav b kommer utelukkende til anvendelse når saken har vært behandlet av domstolene og erstatningen er blitt avkortet på grunn av forhold på skadevolderens side. Staten vil da først i medhold av § 6 utbetale den erstatningen skadevolderen er dømt til å betale til den voldsutsatte. Deretter kan den voldsutsatte eller dennes etterlatte fremme søknad for Kontoret for voldsoffererstatning om å få dekket differansen mellom det vedkommende ville fått utbetalt dersom erstatningen ikke ble avkortet på grunn av forhold på skadevolderens side og det som allerede er utbetalt i erstatning. Det vises til punkt 10.5.

Første ledd bokstav c kommer bare til anvendelse dersom saken har vært behandlet av domstolene og erstatningen fra staten ble avkortet til 60 G på grunn av den øvre grensen for voldserstatning. Dersom den voldsutsatte eller dennes etterlatte mener det foreligger særlige grunner til å fravike den øvre grensen for voldserstatning, må vedkommende fremme søknad for Kontoret for voldsoffererstatning om å få utbetalt mer, jf. § 5. Det vises til punkt 10.1.

Andre ledd gjelder utelukkende for saker som ikke har vært behandlet av domstolene. Den kommer altså bare til anvendelse i saker der den voldsutsatte har fått utbetalt erstatning etter søknad til Kontoret for voldsoffererstatning i medhold av § 7. Som for saker behandlet av domstolene, vil den voldsutsatte kunne ha krav som ikke var modne da erstatningskravet først ble behandlet av Kontoret for voldsoffererstatning. Den voldsutsattes helse kan også ha forverret seg i så stor grad at vilkårene i skadeserstatningsloven § 3-8 er oppfylt. For adgangen til å fremme krav om tilleggserstatning etter denne bestemmelsen gjelder de samme vilkårene som for krav behandlet av domstolene, jf. første ledd bokstav a.

At reglene i § 7 gjelder for krav om tilleggserstatning, jf. tredje ledd, innebærer at både de materielle reglene og saksbehandlingsreglene i § 7 kommer til anvendelse. Det vil blant annet si at erstatningen kan avkortes fordi skaden har oppstått under slike forhold at det er urimelig at staten dekker erstatningen og at den påståtte skadevolderen skal være part i saken.

Til § 9

Første ledd slår fast at Statens sivilrettsforvaltning er klageinstans. Det er bare saker som har vært gjenstand for saksbehandling hos Kontoret for voldsoffererstatning, det vil si saker behandlet etter §§ 7, 8 og 12, som kan påklages til Statens sivilrettsforvaltning. I saker behandlet av domstolene, der Kontoret for voldsoffererstatning har utbetalt erstatning i tråd med dommen etter § 6, er det ikke klageadgang.

Etter andre ledd kan endelig vedtak fra Statens sivilrettsforvaltning bringes inn for domstolene. Det er da staten ved Statens sivilrettsforvaltning som er motpart, og vedtaket er bare gjenstand for en gyldighetsprøving. At Statens sivilrettsforvaltning er rett saksøkt, innebærer ingen begrensning i Justis- og beredskapsdepartementets instruksjonsmyndighet. Den voldsutsatte kan enten anlegge søksmål ved Oslo tingrett eller ved den voldsutsattes alminnelige verneting, jf. tvisteloven § 4-4 fjerde ledd og § 4-5 åttende ledd.

Tredje ledd åpner for at en sak om voldserstatning i helt spesielle tilfeller kan bringes inn for domstolene for full rettslig prøving. Bestemmelsen vil kunne komme til anvendelse dersom voldserstatningsmyndighetene har behandlet et erstatningskrav selv om den påståtte skadevolderen ikke kan sies å ha gitt avkall på retten til en rettferdig rettergang. Det vil særlig gjelde dersom forkynningen av kravet har skjedd ved kunngjøring, og den påståtte skadevolderen rent faktisk ikke har fått kjennskap til kravet. Bestemmelsen kan også komme til anvendelse i helt spesielle tilfeller der den påståtte skadevolderen har vært forhindret fra å komme med innsigelser mot kravet og hindringen har vært utenfor vedkommendes kontroll. Unntaksregelen er bare ment å komme til anvendelse dersom den påståtte skadevolderen ellers ikke er innrømmet rett til en rettferdig rettergang. Terskelen er altså svært høy. Staten ved Statens sivilrettsforvaltning er motpart. Det vises til punkt 15.4.4 og punkt 18.1.4.

Til § 10

Etter første ledd kan både den voldsutsatte og den påståtte skadevolderen få dekket advokatutgifter til behandling av en erstatningssak hos voldserstatningsmyndighetene etter §§ 7 og 8. Advokaten kan både bistå med å fremme søknad om erstatning og bistå den voldsutsatte eller den påståtte skadevolderen mens kravet er til behandling hos voldserstatningsmyndighetene. Hovedregelen skal være at det ikke er behov for advokat for å søke om voldserstatning. Partene skal i utgangspunktet heller ikke ha behov for advokat under behandlingen av voldserstatningskravet. Hvorvidt en sak er komplisert, beror på en konkret, skjønnsmessig vurdering. Det vil avhenge av hva slags type sak det er snakk om. For eksempel vil en sak som er henlagt etter bevisets stilling innebære vanskelige bevismessige vurderinger og ofte være mer komplisert enn en sak som er henlagt fordi den påståtte skadevolderen er død. Departementet antar at dersom Kontoret for voldsoffererstatning utbetaler erstatning i en sak som påtalemyndigheten har henlagt etter bevisets stilling, så vil søknaden ha vært komplisert. Tilsvarende vil gjelde dersom Kontoret for voldsoffererstatning har vært i tvil, men har avslått søknaden. I andre saker kan bevisbildet være langt enklere, slik at det i utgangspunktet ikke bør være behov for bistand fra advokat. Saken kan også være komplisert fordi det er særlig vanskelig å vurdere sakens juridiske side eller årsakssammenhengen, for eksempel om det dreier seg om en «tredjemannssak». En sak kan også være komplisert eller ha et stort omfang fordi den voldsutsatte har fått omfattende og alvorlige skader som følge av handlingen, og av den grunn har rett til dekning av omfattende fremtidige inntekter og fremtidig tap.

I saker der den påståtte skadevolderen er part, skal Kontoret for voldsoffererstatning dekke begge partenes utgifter til advokat dersom saken er komplisert eller har et stort omfang. Det vil da bli likebyrdighet mellom partene.

Dersom en av partene har spesielle hjelpebehov, forutsetter departementet at parten bistås av en verge.

Voldserstatningsmyndighetene skal vurdere hva som er rimelige og nødvendige antall timer å benytte til arbeidet og dekke utgifter i tråd med dette, med mindre det blir innført stykkprissatser for arbeidet.

Bestemmelsen skal gjelde også i klageomgangen. At partene skal få dekket utgiftene til advokat i saker som er kompliserte, innebærer at partene vil få dekket advokatutgiftene til å klage dersom vedtaket i klageomgangen blir endret i spørsmål av noen betydning, jf. forvaltningsloven § 36.

Krav om å få dekket advokatutgifter må fremmes før det fattes vedtak i saken, det er ikke adgang til å fremme søknad om tilleggserstatning etter § 8 utelukkende for å få dekket advokatutgifter. Det gis heller ikke forhåndstilsagn om dekning.

Det vises til punkt 18.4.

Etter andre ledd kan staten dekke utgiftene til spesialisterklæring til søknad om voldserstatning. Spesialisterklæring skal bare innhentes etter at Kontoret for voldsoffererstatning har vurdert søknaden og funnet at en spesialisterklæring vil kunne få avgjørende betydning for søknadens utfall. Kontoret for voldsoffererstatning skal utnevne spesialisten og utforme mandatet til denne. Spesialisterklæringer vil særlig være aktuelt når det er spørsmål om å utbetale menerstatning, men kan også benyttes for å belyse andre forhold ved søknaden, for eksempel om det er klar sannsynlighetsovervekt for at den som søker om erstatning er utsatt for et volds- eller seksuallovbrudd eller til å vurdere om skaden vedkommende har er en påregnelig følge av handlingen. Partene vil kunne komme med forslag til sakkyndige, og den andre parten skal kunne motsette seg oppnevningen, før Kontoret for voldsoffererstatning beslutter hvilken spesialist som kan benyttes. Normalt vil partene da enes om hvilken spesialist som skal anvendes, på lik linje som når retten oppnevner en sakkyndig. Det vises til punkt 18.5.

Utgifter til spesialisterklæring og advokat skal dekkes på budsjettkapittel 473 Statens sivilrettsforvaltning, post 01 Driftsutgifter.

Til § 11

Etter første ledd overtar staten de samme rettigheter mot skadevolderen eller den som hefter for skadevolderen, som den voldsutsatte hadde. Det innebærer blant annet at når skadevolderen er dømt til å betale erstatning til den voldsutsatte, så vil staten tre inn i kravet mot skadevolderen og ha alminnelig tvangsgrunnlag for kravet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 andre ledd bokstav a. Staten kan altså kreve tvangsfullbyrdelse av kravet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-6 første ledd, og den ansvarlige vil bare ha helt begrensede muligheter til å komme med innvendinger mot tvangsgrunnlaget, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 første og andre ledd. At kravet overdras til staten, innebærer også at i saker der det ikke foreligger dom, så overdras den voldsutsattes posisjon for å kreve erstatning fra skadevolderen til staten på det tidspunkt staten utbetaler erstatning til den voldsutsatte. I saker behandlet av Kontoret for voldsoffererstatning der skadevolderen er part, vil vedtaket om voldserstatning også være tvangsgrunnlag for utlegg mot skadevolderen, jf. § 13.

Etter andre ledd er Kontoret for voldsoffererstatning forpliktet til å kreve regress for det samme beløpet som staten har utbetalt til den voldsutsatte, med mindre skadevolderen er død eller ukjent, eller bestemmelsene i skadeserstatningsloven § 1-1, § 1-3 eller § 5-2 første punktum kommer til anvendelse. I saker der det er utbetalt erstatning etter voldserstatningsloven § 6, skal Kontoret for voldsoffererstatning kreve regress i tråd med dommen mot skadevolderen. Kontoret for voldsoffererstatning skal ikke fatte vedtak i saken, men utelukkende oversende regresskravet til Statens innkrevingssentral. Når det utbetales erstatning i medhold av §§ 7 og 8, skal Kontoret for voldsoffererstatning i vedtaket både angi at den voldsutsatte skal få utbetalt erstatning og at skadevolderen skal betale det samme beløpet til staten. Det skal altså heller ikke fattes et eget etterfølgende vedtak om regress i disse sakene. Statens regresskrav mot den ansvarlige skal oversendes til Statens innkrevingssentral samtidig som at Kontoret for voldsoffererstatning utbetaler erstatning til den voldsutsatte, slik at innkrevingen kan starte umiddelbart. Det vises til punkt 13.

Til § 12

Avgjørelsen om hvorvidt det skal kreves tilbakebetaling vil bero på en konkret skjønnsmessig vurdering. I saker der den voldsutsatte har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av betydning for utbetalingen, vil graden av svik hos den voldsutsatte eller dennes etterlatte ha stor betydning ved vurderingen. Det har også betydning hvor høyt beløpet er, om det har gått lang tid siden erstatningen ble utbetalt og om den voldsutsatte eller dennes etterlatte har innrettet seg på å ha mottatt beløpet. Dersom det er unnskyldelig at Kontoret for voldsoffererstatning fikk feil opplysninger, beløpet er lavt og den voldsutsatte har innrettet seg etter utbetalingen, vil det normalt ikke være aktuelt å fremme krav om tilbakebetaling.

Kontoret for voldsoffererstatning skal utbetale erstatningen til den voldsutsatte eller dennes etterlatte dersom vedtaket er endelig, enten fordi klagefristen har utløpt uten at vedtaket er påklaget, eller fordi Statens sivilrettsforvaltning har fattet et endelig vedtak i saken. Dersom en av partene bringer det endelige voldserstatningsvedtaket inn for domstolene, er det gjenstand for en gyldighetsprøving og staten er part, jf. § 9. Domstolen kan da kjenne vedtaket ugyldig, og voldserstatningsmyndighetene kan ved ny behandling av saken komme til at volderstatningen skal nedsettes. Også i disse tilfellene vil Kontoret for voldsoffererstatning kunne kreve beløpet tilbakebetalt fra den voldsutsatte. Ettersom den voldsutsatte i disse sakene ikke er å klandre for at utbetalingen var satt for høyt, skal terskelen for å kreve tilbakebetaling være svært høy.

Statens regresskrav mot skadevolderen skal alltid settes ned like mye som erstatningsutbetalingen var satt for høyt, uavhengig av om staten krever beløpet tilbakebetalt fra den voldsutsatte eller ikke.

Staten skal ikke starte innkreving av tilbakebetalingskravet før vedtaket er endelig. Beløpet skal altså ikke kreves inn før en eventuell klage er ferdigbehandlet eller før klagefristen har løpt ut.

Det vises til punkt 18.3.

Til § 13

Tvangsgrunnlag for erstatningskrav fastsatt ved dom er ikke regulert i denne bestemmelsen, ettersom krav fastsatt ved dom er et alminnelig tvangsgrunnlag, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 andre ledd bokstav a, jf. merknaden til § 11.

Bestemmelsen angir at statens krav mot skadevolderen i saker behandlet av voldserstatningsmyndighetene etter §§ 7 eller 8 er tvangsgrunnlag for utlegg. Tilsvarende gjelder krav om tilbakebetaling mot den voldsutsatte, jf. § 12. I motsetning til regresskrav for utbetalinger foretatt etter § 6, vil tvangsgrunnlaget være et særlig tvangsgrunnlag, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav e. Det innebærer at den ansvarlige har adgang til å fremsette enhver innvending mot kravet som kunne vært satt fram under et søksmål, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 tredje ledd. Det vises til punkt 13.

Til § 14

Bestemmelsen begrenser adgangen til å overdra eller pantsette krav på erstatning fra staten som ikke er endelig avgjort, jf. skadeserstatningsloven § 3-10.

Til § 15

Bestemmelsen gir Kongen myndighet til å gi en egen forskrift om erstatning til barn som har opplevd vold mot en nærstående. Barn som har opplevd vold mot en nærstående kan bli tilkjent erstatning fra skadevolderen etter alminnelige erstatningsregler. De vil da få erstatningen utbetalt fra staten etter §§ 6 eller 7. Forskriftshjemmelen kan bare benyttes til å gi regler om erstatning til barn som har opplevd vold mot en nærstående og som ikke har krav på erstatning etter alminnelige erstatningsregler. Det vises til punkt 6.

Til § 16

Bestemmelsen sikrer at voldserstatningsmyndighetene har tilgang til de opplysninger de trenger for en effektiv saksbehandling.

Til § 18

Etter første ledd gjelder loven også for handlinger som har skjedd før ikrafttredelsen, forutsatt at det ikke tidligere er søkt om voldsoffererstatning for forholdet. Dersom noen fremmer søknad om tilleggserstatning for et forhold som allerede er behandlet etter voldsoffererstatningsloven, behandles altså søknaden etter gammel lov, med mindre unntaksbestemmelsen i andre ledd kommer til anvendelse.

Andre ledd angir at loven også får virkning for saker som allerede har blitt behandlet før lovens ikrafttredelse dersom den voldsutsatte eller dennes etterlatte ved dom er blitt tilkjent høyere erstatning fra skadevolderen og at voldsoffererstatningen har blitt avkortet fordi den øvre grensen var på under 60 G per person per sak. Bestemmelsen tilsvarer voldsoffererstatningsloven § 17 b som ble innført ved lov 11. juni 2021 nr. 69 om endringer i voldsoffererstatningsloven (den øvre grensen). Kontoret for voldsoffererstatning skal utelukkende utbetale differansen mellom det den voldsutsatte eller dennes etterlatte ved dom er tilkjent i erstatning i medhold av skadeserstatningsloven §§ 3-1, 3-2, 3-4 og 3-5, jf. § 4, og det vedkommende allerede har mottatt i erstatning, enten fra staten eller fra skadevolderen. Differansen skal bare utbetales i den grad det ville blitt gitt erstatning etter ny lov. Den voldsutsatte eller dennes etterlatte skal derfor ikke samlet sett kunne få utbetalt mer i voldserstatning enn det skadevolderen er dømt til å betale. Forsinkelsesrenter dekkes ikke. Det vises til punkt 10.1 og 19.

21.2 Merknad til endringer i domstolloven

Til § 163 a andre ledd

Kontoret for voldsoffererstatning har myndighet til å utføre forkynninger etter domstolloven § 163 a. Det vises til punkt 15.1 og 17.4.3.

21.3 Merknad til endringer i foreldelsesloven

Til § 16 nr. 2 ny bokstav e

For krav på erstatning som omfattes av voldserstatningsloven avbrytes foreldelsesfristen mot den påståtte skadevolderen når Kontoret for voldsoffererstatning mottar søknaden om voldserstatning. Kontoret for voldsoffererstatning skal umiddelbart underrette den påståtte skadevolderen om kravet og informere om at vedkommende vil kunne bli holdt erstatningsansvarlig for handlingen. Det vises til punkt 16.

21.4 Merknader til endringer i lov om fri rettshjelp

Til § 11

At andre ledd nr. 6 oppheves innebærer at det ikke lenger skal gis fri rettshjelp til å fremme søknad om voldserstatning for Kontoret for voldsoffererstatning. Utgifter til advokat for å søke om voldserstatning dekkes etter voldserstatningsloven § 10. Det vises til punkt 18.4.

Til § 16 første ledd ny nr. 7

Den som blir saksøkt i en sak om erstatning for en voldshandling, har rett til fri sakførsel. Det vises til punkt 15.1.

Til § 23

Den som fremmer erstatningskrav mot den påståtte skadevolderen i en voldssak, kan ikke bli dømt til å betale statens sakskostnader. Det samme gjelder motparten. Det vises til punkt 15.1.

21.5 Merknader til endringen i straffeprosessloven

Til § 107 c

Etter femte ledd andre punktum skal ikke bistandsadvokaten bistå med å fremme søknad om voldserstatning fra staten. Advokaten vil likevel kunne bistå med å fremme søknad om voldserstatning etter voldserstatningsloven §§ 7 eller 8 dersom sakens omfang og kompleksitet tilsier at det er behov for advokat for å fremme søknaden, men arbeidet dekkes da etter voldserstatningsloven § 10. Det vises til punkt 18.4.

21.6 Merknader til endringer i dekningsloven

Til § 2-8

Etter første ledd bokstav c skal statens krav mot skadevolderen i en sak der staten har utbetalt voldserstatning, jf. voldserstatningsloven § 11, ha prioritet etter den voldsutsattes krav mot skadevolderen, men før krav på bøter. Det vises til punkt 13.