12 Håndheving, tilsyn og administrative reaksjoner

12.1 Klagehåndtering

12.1.1 Gjeldende rett

Norsk lovgivning inneholder ikke regler om kollektive forvaltningsorganisasjoners behandling av klager fra deres medlemmer og andre forvaltningsorganisasjoner. Hvordan slike klager skal behandles, kan imidlertid reguleres i organisasjonenes vedtekter.

Kollektive forvaltningsorganisasjoner og deres medlemsorganisasjoner håndterer allerede i dag henvendelser fra medlemmer om forvaltningen av rettigheter og fordelingen av vederlag. Ofte vil formålet med disse henvendelsene være å få informasjon og veiledning fra organisasjonene. Andre ganger kan formålet være å inngi en klage.

12.1.2 Direktivet

Artikkel 33 regulerer prosedyrer for klagehåndtering. Etter artikkel 33 nr. 1 skal forvaltningsorganisasjonene gi medlemmer og andre forvaltningsorganisasjoner som de forvalter rettighetene for, tilgang til effektive og hurtige prosedyrer for klagehåndtering. Særlig gjelder dette klager i forbindelse med fullmakter om forvaltning, oppsigelse eller tilbakekall av rettigheter, medlemsvilkår, innkreving av utestående beløp til rettighetshavere samt fradrag og fordeling.

Etter artikkel 33 nr. 2 skal kollektive forvaltningsorganisasjoner svare skriftlig på klager fra medlemmer eller andre kollektive forvaltningsorganisasjoner som de gjennom representasjonsavtale forvalter rettigheter for. Det stilles også krav om begrunnelse dersom klagen ikke tas til følge.

12.1.3 Andre nordiske land

Både Danmark, Sverige og Finland har gjennomført artikkel 33 etter samme struktur som direktivbestemmelsen. I Danmark er rutiner for behandling av klager regulert i § 36, mens tilsvarende bestemmelser finnes i 9. kapittel 8 § i den svenske loven og 64 § i den finske loven.

12.1.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble artikkel 33 om prosedyrer for klagehåndtering foreslått gjennomført i utkastet § 46. Utkastet var basert på strukturen i direktivbestemmelsen.

12.1.5 Høringen

I høringen støtter TONO og LO Norge departementets forslag til gjennomføring. Kopinor og Norwaco påpeker i høringen at direktivbestemmelsen kun gjelder klager fra medlemmer og andre kollektive forvaltningsorganisasjoner, og ikke fra rettighetshavere som også var omfattet av utkastet til bestemmelse. Disse høringsinstansene ber derfor om at henvisningen til «rettighetshavere» tas ut av bestemmelsen.

12.1.6 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet med enkelte justeringer.

Forslaget inneholder en formalisering av hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner skal håndtere klager. Formålet med bestemmelsen er dels å sikre medlemmenes muligheter til å få sin sak behandlet så smidig som mulig hos forvaltningsorganisasjonen, dels å gi innsyn i den kollektive forvaltningsorganisasjonens beslutningsprosess og hvordan de overholder prinsippene om god forvaltning. Forpliktelsen til å gi begrunnelse dersom klagen ikke tas til følge er viktig, for eksempel når man skal vurdere om organisasjonen overholder prinsippene om ikke-diskriminering.

Bestemmelsen vil også sikre at organisasjonene behandler klager på samme måte i hele EØS. En norsk rettighetshaver som er medlem i en utenlandsk forvaltningsorganisasjon som er omfattet av direktivet, kan derfor legge til grunn at organisasjonen oppfyller visse minimumskrav når det gjelder klagehåndtering.

Etter innspill fra Kopinor og Norwaco i høringen foreslår departementet at bestemmelsen endres slik at den bare gjelder klager fra medlemmer og fra andre kollektive forvaltningsorganisasjoner. Dette vil også være i tråd med ordlyden i direktivet. Departementet mener imidlertid at rettighetshaveres behov for klagerutiner ivaretas gjennom henvisningen i forslaget § 11. Etter denne bestemmelsen skal reglene om klagehåndtering også gjelde for visse rettighetshavere som ikke er medlemmer i organisasjonen.

Bestemmelsen om rutiner for klagehåndtering foreslås tatt inn som § 48.

12.2 Alternativ tvisteløsning

12.2.1 Gjeldende rett

I sivile tvister mellom forvaltningsorganisasjoner og medlemmer, rettighetshavere og brukere står partene fritt til å benytte alternativ tvisteløsning. Foruten forhandlinger uten bistand kan alternativ tvisteløsning med involvering av nøytrale tredjeparter omfatte ulike former for mekling og behandling hvor tvisteløsningsorganet har kompetanse til å avgjøre tvisten.

Tvisteloven § 5-4 pålegger partene å forsøke å komme til en minnelig løsning før sak reises, eventuelt gjennom mekling for forliksrådet, ved utenrettslig mekling eller ved at tvisten bringes inn for en utenrettslig tvisteløsningsnemnd.

I tvisteloven kapittel 7 er det egne regler om utenrettslig mekling etter tvisteloven. Det fremgår her at partene selv kan avtale at slik mekling skal benyttes ved en rettslig tvist, i tillegg til å avtale hvem som skal være mekler.

Voldgift er en konfliktløsningsmekanisme som har mange likhetstrekk med ordinær domstolsbehandling, og som innebærer at partene gjennom avtale overlater til uavhengige personer å avgjøre en tvist. Voldgift er regulert i lov 14. mai 2004 nr. 25 om voldgift, som har forholdsvis detaljerte regler. Hovedformålet med voldgift er få avgjort saken ved en voldgiftsdom. En fordel med voldgift er at det gir mulighet til en raskere avgjørelse enn alminnelig domstolsbehandling, og mulighet til å velge voldgiftsdommere med særlig kyndighet på fagfeltet. På den annen side vil voldgift ofte være mer kostbart enn domstolsbehandling, og det er ikke adgang til å anke en voldgiftsdom inn for de ordinære domstolene (men en voldgiftsdom kan på nærmere vilkår settes til side som ugyldig av domstolene). Partene kan avtale at voldgift skal benyttes både før og etter at en tvist har oppstått.

Tvisteløsning i form av nemndsbehandling av tvister ved tvangslisens og avtalelisens er regulert i åndsverkloven §§ 62 og 65. Åndsverkloven § 62 fastsetter en særskilt tvisteløsningsmekanisme for tvister om vederlag etter bestemmelsene om tvangslisens. Bestemmelsen angir at hver av partene kan bringe tvist om vederlag etter lovens tvangslisensbestemmelser (§§ 21, 36, 37, 44, 45 og 56) inn for Vederlagsnemnda, som kan fastsette vederlaget på bindende måte. Vederlagsnemnda oppnevnes av sorenskriveren i Oslo tingrett.

Vederlagsnemnda kan også benyttes for tvisteløsning ved avtalelisens etter åndsverkloven § 65. Om avtale ikke kommer i stand etter §§ 46, 47, 50 og 57, og partene er enige om det, kan Vederlagsnemnda fastsette tillatelse til og vilkår for bruk. På tilsvarende måte kan også tvist om tolkningen av avtalen avgjøres av nemnda. (Disse reglene gjelder også der avtale med kringkastingsforetak​ om adgang til å gjøre opptak av foretakets sendinger for slik bruk som omfattes av §§ 46 eller 47, ikke kommer i stand.)

Etter åndsverkloven § 65 første ledd fremgår det også at hver av partene kan kreve mekling dersom avtale etter §§ 46, 47, 50 og 57 ikke har kommet i stand, jf. første ledd første punktum. Regler om dette er gitt i forskrift til åndsverkloven §§ 4-6 og 4-7. Mekling etter disse bestemmelsene ledes av Riksmekleren.

For eksemplarfremstilling etter åndsverkloven § 46 kan Vederlagsnemnda etter krav fra hver av partene fastsette tillatelse til og vilkår for eksemplarfremstilling på bindende måte, jf. § 65 fjerde ledd. En forutsetning for dette er at avtale etter § 46 ikke har kommet i stand etter at mekling (hos Riksmekleren) etter § 65 første ledd er gjennomført, jf. § 65 fjerde ledd første punktum.

Det er gitt nærmere regler om tvisteløsning for Vederlagsnemnda i forskrift til åndsverkloven §§ 4-1 til 4-5.

12.2.2 Direktivet

I artikkel 34 er det regler om alternativ tvisteløsning. Etter bestemmelsen skal medlemsstatene sørge for at visse typer tvister som omfatter kollektive forvaltningsorganisasjoner som tilbyr grensekryssende lisenser for nettrettigheter til musikkverk, skal kunne håndteres gjennom en uavhengig og upartisk fremgangsmåte for alternativ tvisteløsning, jf. artikkel 34 nr. 2. For øvrige tvister er det opp til medlemsstatene om de vil legge til rette for en slik alternativ tvisteløsningsmekanisme, jf. artikkel 34 nr. 1.

12.2.3 Andre nordiske land

Ved gjennomføring av direktivet i Finland og Sverige ble det lagt til grunn at de eksisterende ordningene for alternativ tvisteløsning oppfylte kravene i artikkel 34. Det er derfor ikke gitt særlige regler om alternativ tvisteløsning i den finske eller svenske gjennomføringsloven.

Også Danmark anså at de gjeldende danske reglene oppfylte direktivets krav. I det danske lovforslaget, jf. Lovforslag nr. L 77 2015–16 side 38, ble det vist til at tvister kunne bringes inn for uavhengige og upartiske tvisteløsningsorganer, herunder voldgift og mekling, i tillegg til at dansk rett gir mulighet for at visse tvister kan bringes inn for Ophavsretslicensnævnet. I den danske gjennomføringsloven § 37 er det likevel, blant annet av hensyn til hurtig behandling av tvister om grensekryssende lisenser, tatt inn en bestemmelse som gir denne nemnda kompetanse til å behandle visse tvister etter loven.

12.2.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det ikke ansett nødvendig med en særskilt gjennomføring av artikkel 34 om alternativ tvisteløsning. Departementet viste til at gjeldende regler om alternativ tvisteløsning ved utenrettslig mekling og voldgift tilfredsstiller kravene til tvisteløsning i direktivet artikkel 34 nr. 2. I tillegg ble det vist til muligheten til å bringe enkelte tvister inn for Vederlagsnemnda. Der partene er enige om bruk av slike former for alternativ tvisteløsning, anså departementet at disse ordningene etter gjeldende regler er tilstrekkelig tilgjengelige, effektive og upartiske. Det ble heller ikke foreslått nye alternative tvisteløsningsmekanismer for andre typer tvister, jf. artikkel 34 nr. 1.

I høringsnotatet ble det også vist til at det er planlagt en utredning om en tvisteløsningsordning knyttet til bestemmelsen om rimelig vederlag i åndsverkloven § 69. Departementet mente spørsmål om håndteringen av tvister om rimelig vederlag knyttet til kollektiv forvaltning av opphavsrett også kan omfattes av en slik utredning.

12.2.5 Høringen

I høringen er Kabel Norge og NRK enige i at gjeldende regler om tvisteløsning tilfredsstiller kravene i artikkel 34, og at det ikke er nødvendig å innføre andre tvisteløsningsmekanismer for å oppfylle kravet i direktivet.

LO Norge støtter departementets syn om at en utredning av tvisteløsningsordning knyttet til åndsverkloven § 69 også bør omfatte spørsmål om håndteringen av tvister om rimelig vederlag knyttet til kollektiv forvaltning av opphavsrett.

12.2.6 Departementets vurderinger

Innledningsvis påpeker departementet at direktivet kun forplikter medlemsstatene til å ha alternative tvisteløsningsmekanismer for visse tvister knyttet til grensekryssende lisensiering av musikkrettigheter, jf. artikkel 34 nr. 2.

Direktivet inneholder ikke konkrete krav til utformingen av tvisteløsningsmekanismene. Alternative tvisteløsningsmekanismer kan blant annet være mekling eller voldgift, jf. også fortalen punkt 49. Ifølge fortalen er det vesentligste med forpliktelsen at tvisteløsningsmekanismen er uavhengig, upartisk og effektiv, ikke hvordan den er organisert, eller hvilket organ som har denne oppgaven. Direktivet inneholder heller ikke noe krav om at alternativ tvisteløsning skal være mulig mot den ene partens vilje.

Departementet anser at de gjeldende regler om alternativ tvisteløsning ved utenrettslig mekling og voldgift tilfredsstiller kravene til tvisteløsning i direktivet artikkel 34 nr. 2. I tillegg kommer muligheten til å bringe enkelte tvister inn for Vederlagsnemnda. Der partene er enige om bruk av slike former for alternativ tvisteløsning, anser departementet at disse ordningene etter gjeldende regler er tilstrekkelig tilgjengelige, effektive og upartiske. På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget fra høringsnotatet om at det ikke tas inn en særskilt regulering av dette i gjennomføringsloven. Departementet vil heller ikke foreslå nye alternative tvisteløsningsmekanismer for andre typer tvister, jf. artikkel 34 nr. 1. At det ikke er behov for å regulere dette, støttes også av de høringsinstansene som uttaler seg om alternativ tvisteløsning.

I åndsverkloven § 69 er det en bestemmelse som gir opphaver rett til rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett. Ved behandlingen av åndsverkloven uttalte Stortingets familie- og kulturkomité at en tvisteløsningsmekanisme for fastsetting av rimelig vederlag etter bestemmelsen ville være en god måte å løse uenigheter knyttet til vederlagsspørsmål, jf. Innst. 258 L (2017–2018) side 6. I stortingsbehandlingen ble denne uttalelsen fulgt opp med en anmodning om at regjeringen skulle utrede en slik tvisteløsningsordning, jf. Stortingets anmodningsvedtak nr. 729 av 22. mai 2018. På bakgrunn av anmodningsvedtaket vil departementet utrede spørsmålet om en tvisteløsningsmekanisme knyttet til bestemmelsen om rimelig vederlag i åndsverkloven § 69. Denne utredningen må imidlertid ses i sammenheng med gjennomføringen av digitalmarkedsdirektivet ((EU) 2019/790). Etter departementets syn er det naturlig at en slik utredning også omfatter spørsmål om håndteringen av tvister om rimelig vederlag knyttet til kollektiv forvaltning av opphavsrett. Tvisteløsningsbehov knyttet til andre bestemmelser i loven vil også kunne vurderes i den forbindelse.

12.3 Domstolsbehandling og tvisteløsning

12.3.1 Gjeldende rett

Tvister mellom private parter som gjelder inngåtte avtalevilkår mv., kan etter tvisteloven som hovedregel behandles av alminnelige domstoler. Dette omfatter dermed tvister om avtalte lisensvilkår og avtalebrudd mellom kollektive forvaltningsorganisasjoner og deres brukere. Det samme vil også være tilfellet når det gjelder andre privatrettslige tvister som er underlagt forslaget til ny lov som gjennomfører direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning.

Regler om mekling i form av behandling i forliksrådet er gitt i tvisteloven kapittel 6. Forliksråd finnes i hver kommune og er en meklingsinstitusjon med begrenset domsmyndighet, jf. domstolloven § 27 første ledd og § 1 andre ledd. Hovedoppgavene til forliksrådene skal være å legge til rette for at partene i sivile tvister ved mekling eller dom får løst saken enkelt, hurtig og billig, jf. tvisteloven § 6-1 første ledd. Forliksbehandling er ikke nødvendig i saker om formuesverdier der tvistesummen er minst 200 000 kroner og begge parter har vært bistått av advokat, jf. tvisteloven § 6-2 andre ledd bokstav a, eller der utenrettslig mekling er gjennomført etter tvisteloven kapittel 7, jf. § 6-2 andre ledd bokstav b.

I tvisteloven kapittel 8 finnes regler om rettsmekling. Rettsmekling er et alternativ til ordinær hovedforhandling og går ut på at domstolen tilbyr partene å finne en løsning på konflikten ved å bruke en mekler (vanligvis en dommer i domstolen som behandler saken). Dersom partene kommer frem til en avtale, og avtalen inngås som et rettsforlik, blir den rettskraftig på lik linje med en dom.

De alminnelige betingelsene for å reise søksmål for domstolen fremgår av tvisteloven § 1-3. Etter bestemmelsen stilles det krav om at tvistegjenstanden utgjør et «rettskrav», jf. første ledd, det vil si at kravet er underbygd med rettsregler. Videre stilles det krav til søksmålssituasjonen og partenes tilknytning til tvistegjenstanden. Saksøker må ha et «reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte», jf. andre ledd. Avgjørelse av om søksmål kan tillates fremmet etter bestemmelsen, beror på en helhetsvurdering. I vilkåret om et «reelt behov» for rettslig avklaring for saksøkte ligger først og fremst et krav om at saksøkeren må ha en aktuell interesse i søksmålet. Avgjørelsen må ha betydning for saksøkerens rettsstilling. Det avgjørende vil her være hvilke rettsvirkninger som vil følge av en dom i saksøkerens favør. Kravet om at det må foreligge et «reelt behov» for rettslig avklaring er ikke til hinder for at søksmålet kan omhandle et fortidig eller fremtidig forhold, såfremt det kan påvises et klart behov for rettslig avklaring, jf. Ot.prp. 51 (2004–2005) side 365.

Om det er adgang til å reise søksmål for domstolene når det gjelder forslag til avtalevilkår som partene ennå ikke har avtalt eller blitt enige om, må som utgangspunkt vurderes etter ovennevnte helhetsvurdering. Hensynet til partenes avtalefrihet og autonomi tilsier at det i slike saker skal mye til for at det foreligger et reelt behov for rettslig avklaring. Det vil også kunne bli spørsmål om det ved foreslåtte vilkår dreier seg om et rettighets- eller pliktforhold, og dermed et rettskrav, som kan prøves ved domstolene.

I åndsverkloven § 85 er det en bestemmelse om tvungent verneting som angir at sivile søksmål om inngrep eller andre overtredelser av loven må reises ved Oslo tingrett.

Når det gjelder andre former for tvisteløsning, vises det til punkt 12.2.1 ovenfor.

12.3.2 Direktivet

Artikkel 35 regulerer domstolsbehandling og tvisteløsning. Etter artikkel 35 nr. 1 skal medlemsstatene sørge for at tvister mellom kollektive forvaltningsorganisasjoner og brukere skal kunne be-handles av en domstol eller eventuelt et annet uavhengig og upartisk tvisteløsningsorgan som har kompetanse på immaterialrettsområdet. Særlig gjelder dette tvister om gjeldende eller foreslåtte avtalevilkår, eller om avtalebrudd. Etter artikkel 35 nr. 2 skal ikke artiklene 33 (prosedyrer for klagehåndtering), 34 (alternativ tvisteløsning) og 35 nr. 1 (tvisteløsning) innvirke på retten til å bringe saken inn for en domstol.

12.3.3 Andre nordiske land

Ved gjennomføring av direktivet i Danmark og Sverige ble det lagt til grunn at det ikke var behov for særskilte bestemmelser for å gjennomføre direktivets krav til domstolsbehandling og tvisteløsning i artikkel 35.

Den danske loven regulerer ikke domstolsbehandling spesielt, men har en bestemmelse i § 37 som gir Ophavsretslicensnævnet hjemmel til å behandle visse tvister etter loven.

Den svenske proposisjonen viser til at tvister mellom organisasjoner og brukere om lisensvilkår kan prøves av alminnelige domstoler. For eksempel gjelder dette spørsmål om urimelige avtalevilkår etter den svenske avtaleloven 36 §. Når det gjelder tvister mellom næringsdrivende, vises det også til at Patent- och marknadsdomstolen kan prøve om avtalevilkår er urimelige, jf. lag (1984:292) om avtalsvillkor mellan näringsidkare. Dette gjelder til en viss grad også foreslåtte avtalevilkår.

I den svenske loven 12. kapittel 7 § er det fastsatt at Patent- och marknadsdomstolen, som er særdomstol for blant annet immaterialrettslige saker, også skal behandle tvister etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett.

I likhet med Sverige viser den finske proposisjonen blant annet til lag (1062/1993) om reglering av avtalsvillkor mellan näringsidkare, som gjør det mulig for Marknadsdomstolen også å behandle foreslåtte avtalevilkår. Men siden dette kun gjelder tvister mellom næringsdrivende, er det tatt inn lignende bestemmelse om dette i gjennomføringsloven 66 § som både gjelder for fysiske og juridiske personer. Videre fremgår det av den finske loven 67 § at Marknadsdomstolen skal behandle tvistemål etter kapitlene 2, 7 og 9 i loven. Øvrige tvister, det vil si ikke-opphavsrettslige tvister, skal ifølge bestemmelsen behandles av tingretten.

12.3.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at det ikke var behov for å foreslå endringer i norsk rett for å oppfylle direktivets krav i artikkel 35. For tvister om eksisterende lisens- og avtalevilkår, avtalebrudd og eventuelt andre overtredelser av gjennomføringsloven ble det lagt til grunn at dette vil kunne prøves i domstolene etter reglene i tvisteloven. For tvister om foreslåtte lisensvilkår ble det vist til at andre tvisteløsningsmekanismer vil være tilgjengelige for partene.

Departementet tok i høringsnotatet også opp muligheten for å utvide kompetansen til Vederlagsnemnda til også å gjelde tvister om vederlag og foreslåtte vilkår mellom forvaltningsorganisasjoner og brukere utenfor tvangs- og avtalelisensområdet. Det ble uttrykt tvil om det var behov for en slik utvidelse, og det ble av den grunn ikke foreslått noen slik bestemmelse. Departementet ba imidlertid om høringsinstansens syn på behovet for en slik regulering.

Departementet viste i høringsnotatet til at det i åndsverkloven § 85 er en regel om tvungent verneting for sivile søksmål om inngrep eller andre overtredelser av åndsverkloven. Det ble også vist til at forslaget til lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. regulerer viktige aspekter av hvordan opphavsrett og nærstående rettigheter forvaltes. På grunn av den nære tilknytningen mellom kollektiv forvaltning av opphavsrett og åndsverkloven ble det i utkastet § 47 foreslått en tilsvarende bestemmelse om tvungent verneting som den i åndsverkloven. Forslaget innebar at sivile søksmål etter den nye loven samt søksmål om prøving av avgjørelser truffet av Klagenemnda for mediesaker må reises ved Oslo tingrett.

12.3.5 Høringen

Blant høringsinstansene er det ulike oppfatninger om hva som er nødvendig og korrekt gjennomføring av direktivets forpliktelser. NRK er enig i at gjeldende regler om tvisteløsning tilfredsstiller kravene i artikkel 35 om domstolsbehandling og tvisteløsning. LO Norge deler departementets syn om at det ikke er nødvendig med endringer i norsk rett for å oppfylle direktivets forpliktelser innenfor tvangs- og avtalelisensområdet.

Kabel Norge mener artikkel 35 nr. 2 forutsetter at partene alltid skal ha rett til å bringe tvister inn for domstolene, og at alternative tvisteløsningsordninger ikke kan begrense denne adgangen.

Kabel Norge uttaler:

«[Det følger] av art. 35 nr. 1 at også forslag om nye lisensvilkår skal kunne bringes inn for en domstol eller annet tvisteløsningsorgan. Som departementet påpeker på side 66 i høringsnotatet, vil situasjonen ofte kunne være at de alminnelige søksmålsbetingelsene i slike saker ikke vil være til stede. Kabel Norge mener derfor at norske myndigheter, for å oppfylle direktivets krav på dette punkt, må innføre en bestemmelse som eksplisitt fastsetter at tvister om foreslåtte lisensvilkår kan bringes inn for domstolene. Det presiseres for god ordens skyld at av samme grunner som angitt over, anser Kabel Norge at alternative tvisteløsningsorganer ikke er egnet for denne type tvister og bruk av alternative tvisteløsningsorganer uansett bare vil være et unødvendig, tidskrevende og fordyrende mellomledd da partene uansett skal ha rett til å bringe slike tvister inn for domstolene i medhold av direktivets art. 35. nr. 2.»

Også Telenor Norge og Canal Digital er inne på det samme i sin høringsuttalelse:

«Forslaget tilfredsstiller imidlertid ikke direktivets [krav] uten at partene gis mulighet til å prøve tvister om foreslåtte vilkår for domstolene. En frivillig tvisteløsning for foreslåtte vilkår ved Vederlagsnemnda, som en eller begge parter av mange legitime grunner ikke finner å kunne slutte seg til i den konkrete saken, er ikke tilstrekkelig i forhold til direktivets krav. Departementet må etter Telenors mening utrede dette spørsmålet nærmere.»

Når det gjelder behovet for å utvide Vederlagsnemndas kompetanse, er det ulike synspunkter i høringen. Nasjonalbiblioteket viser til at på tvangslisensområdet kan tvister om foreslåtte lisensvilkår bringes inn for Vederlagsnemnda uten partenes enighet, og er overrasket over at departementet så tydelig ikke går inn for å utvide denne ordningen til å gjelde andre områder. Nasjonalbiblioteket peker på at direktivets ordlyd er klar på at en tvist mellom partene, herunder om foreslåtte lisensvilkår, skal kunne bli behandlet av enten domstol eller annen tvisteløsningsmekanisme.

Verken BONO, LO Norge eller Norwaco har sterke meninger om dette. Etter BONOs syn er det en fordel at spørsmålet om løsning av tvister om vederlag og andre vilkår i avtaler om overgang av opphavsrett får en samlet og helhetlig behandling, og foreslår at spørsmålet utsettes til departementet skal utrede en alternativ tvisteløsningsmekanisme knyttet til åndsverkloven § 69. LO Norge peker på at det kan være hensiktsmessig å åpne for at slike saker kan fremmes for nemnda dersom begge parter er enige om det, og nemnda selv finner at den er kompetent til å avgjøre den aktuelle tvisten. Norwaco mener generelt at det er en fordel om tvister på opphavsrettens område kan løses utenfor de alminnelige domstolene.

Norwaco uttaler:

«[…] I mange tvister er det behov for å få fastsatt vilkår for utnyttelse framover i tid, noe de alminnelige domstoler ikke har kompetanse til. Særlig er dette viktig i løpende avtaleforhold der bruken av verk fortsatt skjer. Nemndsbehandling vil normalt være rimeligere og mer effektivt enn ordinær domstolsbehandling.»

Kabel Norge er enig i at det ikke er nødvendig å utvide kompetansen til Vederlagsnemnda eller innføre andre tvisteløsningsmekanismer utenfor domstolene for å oppfylle kravet i direktivet. Kabel Norge uttaler at en eventuell utvidelse av Vederlagsnemndas kompetanse må bero på enighet mellom partene i den enkelte saken om at nemnda skal behandle den. Alternative tvisteløsningsordninger skal etter deres syn ikke påtvinges partene utover det som er strengt nødvendig.

Heller ikke NRK ser behov for å utvide Vederlagsnemndas kompetanse.

NRK uttaler:

«NRK inngår årlig en rekke avtaler som i så fall ville vært berørt av en slik ordning. Basert på egne erfaringer kan vi ikke se at det er noe behov for å utvide nemdas kompetanse på dette området. Det er viktig å opprettholde det grunnleggende prinsippet om avtalefrihet og partenes autonomi i avtaleforhandlinger. NRK er derfor enig med departementet i at det ikke er hensiktsmessig å utvide Vederlagsnemdas kompetanse på dette området.»

Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget om tvungent verneting.

12.3.6 Departementets vurderinger

Det fremgår av artikkel 35 nr. 1 at det skal være mulig å få visse tvister som faller inn under direktivets virkeområde, prøvd i en domstol eller eventuelt tilsvarende uavhengig og upartisk tvisteløsningsorgan. Et slikt organ skal ha ekspertise innen immaterialrett. Det stilles ingen nærmere krav til hvordan denne behandlingen skal være utover det som følger av alminnelige prinsipper om uavhengighet, upartiskhet mv.

I høringen mener Kabel Norge, Telenor Norge og Canal Digital at artikkel 35 nr. 2 forutsetter at partene alltid skal ha rett til å bringe tvister inn for domstolene. Etter departementets vurdering kan ikke bestemmelsen forstås slik. Artikkel 35 nr. 2 regulerer at retten til domstolsbehandling ikke skal påvirkes av at det etableres nye klagehåndteringsrutiner og tvisteløsningsordninger etter direktivet, jf. også formuleringen «[utan] at det rører ved retten til å bringe ei sak inn for ein domstol, bør det difor fastsetjast […]» i fortalen punkt 49. Bestemmelsen innebærer med dette ikke en selvstendig og ubetinget rett til å bringe alle tvister inn for domstolene der det fra før av ikke foreligger en slik adgang. Etter departementets vurdering synes det klart at direktivet for eksempel ikke tar sikte på å berøre medlemslandenes internrettslige betingelser for å reise søksmål for domstolen.

Medlemsstatene har med dette et stort handlingsrom når det gjelder innretningen av de tvisteløsningsmekanismene direktivet regulerer, herunder domstolsbehandling og andre former for tvisteløsning.

Departementet opprettholder vurderingen fra høringsnotatet om at det ikke er behov for å gjøre endringer i norsk rett for å oppfylle kravet i artikkel 35 nr. 1 om tvisteløsning når det gjelder eksisterende lisens- og avtalevilkår eller avtalebrudd. Som det fremgår ovenfor, kan slike tvister prøves i domstolene etter reglene i tvisteloven. Det legges også til grunn at domstolen kan behandle tvister som gjelder erstatningskrav som følge av overtredelse av andre bestemmelser i gjennomføringsloven. Tvister om lisens- og avtalevilkår kan dessuten vurderes etter lempningsregelen i avtaleloven § 36.

Når det gjelder henvisningen i artikkel 35 nr. 1 til foreslåtte lisensvilkår («framlegg om nye [lisensvilkår]»), er adgangen til tvisteløsningsmekanismer noe mer usikker. Etter norsk rett vil situasjonen ofte kunne være at de alminnelige søksmålsbetingelsene ikke vil være oppfylt – både fordi det normalt ikke vil foreligge et rettskrav før partene har inngått avtale, og fordi det ikke vil være et «reelt behov» for rettslig avklaring.

Selv om adgangen til domstolsbehandling i disse sakene kan være begrenset, vil det være andre tvisteløsningsmekanismer tilgjengelig. For eksempel kan det avtales at tvister om foreslåtte vilkår skal behandles i voldgift. Dette forutsetter imidlertid at partene er enige om det. Videre kan hver av partene bringe tvister om foreslåtte lisensvilkår (vederlag) inn for Vederlagsnemnda når det gjelder tvangslisensbestemmelsene i åndsverkloven. Dersom partene er enige om det, kan Vederlagsnemnda også benyttes ved tvisteløsning ved vilkår om avtalelisens, og nemnda kan blant annet fastsette tillatelse til og vilkår for bruken.

Bortsett fra Vederlagsnemndas behandling av tvister om tvangslisens, er behandling av tvister om foreslåtte lisensvilkår ved disse ordningene betinget av at partene er enige om det. Etter en fornyet vurdering er departementet usikker på om de eksisterende ordningene oppfyller direktivets krav. Slik artikkel 35 nr. 1 er utformet, er det mye som taler for at direktivet må tolkes slik at det krever en mulighet til å bringe saker inn for et tvisteløsningsorgan – uten at dette er betinget av at den andre parten samtykker. I høringen mener Kabel Norge, Telenor Norge og Canal Digital at det bør innføres en bestemmelse som eksplisitt fastsetter at tvister om foreslåtte lisensvilkår kan bringes inn for domstolene. Departementet er enig i at dette kan være en god løsning fremfor å etablere en ny tvisteløsningsmekanisme med et tvangselement. (Når det gjelder spørsmålet om alternativ tvisteløsning i de tilfellene som reguleres av direktivet artikkel 34 nr. 2, foreslås det som nevnt heller ikke, jf. punkt 12.2.6.)

På denne bakgrunn foreslås det en særskilt bestemmelse som gjør det klart at domstolen, uavhengig av om kravene til søksmålssituasjonen i tvisteloven § 1-3 er oppfylt, kan behandle tvister som gjelder foreslåtte lisensvilkår.

Når det gjelder spørsmålet om å utvide kompetansen til Vederlagsnemnda, opprettholder departementet synspunktet fra høringsnotatet om ikke å foreslå noen endringer nå. Signalene fra høringsinstansene tyder også på at det er ulike oppfatninger om behovet for en slik utvidelse. Etter departementets syn er det derfor mest hensiktsmessig om spørsmålet utsettes til en samlet og helthetlig utredning om alternativ tvisteløsningsmekanisme knyttet til åndsverkloven § 69, noe som også BONO tar til orde for i høringen.

I 2018 ble det i den nye åndsverkloven § 85 innført tvungent verneting for sivile søksmål om inngrep eller andre overtredelser av åndsverkloven. Bakgrunnen for bestemmelsen var blant annet hensynet til ensartet praksis, spesielt fordi antallet saker er begrenset. Departementet antok videre at det ville være kompetansebyggende for hele immaterialrettsområdet at også åndsverkloven, i likhet med saker om inngrep i industrielle rettigheter, fikk regler om tvungent verneting ved Oslo tingrett, jf. Prop. 104 L (2016–2017) side 296. (Bestemmelsen i åndsverkloven § 85 er også behandlet nedenfor i punkt 14.6.)

Forslaget til lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. regulerer viktige aspekter av hvordan opphavsrett og nærstående rettigheter forvaltes. På grunn av den nære tilknytningen mellom kollektiv forvaltning av opphavsrett og åndsverkloven, mener departementet det er hensiktsmessig at også sivile søksmål etter den nye loven får en tilsvarende bestemmelse som åndsverkloven § 85. Departementet opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet om en bestemmelse om tvungent verneting. Ingen av høringsinstansene har merknader til dette. Bestemmelsen vil også gjelde prøving av avgjørelse truffet av Klagenemnda for mediesaker, jf. forslaget § 49 fjerde ledd. I likhet med systemet etter åndsverkloven vil departementet ikke foreslå at saker om midlertidig forføyning skal omfattes.

Bestemmelsen om tvister om foreslåtte lisensvilkår foreslås tatt inn som § 53 og bestemmelsen om tvungent verneting som § 54.

12.4 Tilsyn

12.4.1 Gjeldende rett

Det er ikke i dag etablert en særskilt tilsynsmyndighet på området for kollektive forvaltningsorganisasjoner. Konkurransetilsynet, Lotteri- og stiftelsestilsynet og andre statlige tilsyn fører alminnelig tilsyn på sine ansvarsområder, men er ikke særskilt innrettet mot tilsyn med kollektive forvaltningsorganisasjoner.

Departemementet fører imidlertid en viss kontroll med kollektive forvaltningsorganisasjoner som er godkjent etter åndsverklovens godkjenningsordninger. Dette skjer både i forbindelse med selve godkjenningen og i etterkant.

Etter åndsverkloven § 63 tredje ledd stilles krav om at Kulturdepartementet skal godkjenne organisasjoner som kan inngå avtale med avtalelisensvirkning. Etter bestemmelsen kan departementet trekke godkjenningen tilbake dersom organisasjonen ikke lenger oppfyller kravene eller andre særlige grunner tilsier det. Organisasjoner som er godkjent, plikter også å melde fra til departementet om forhold som kan ha betydning for godkjenningen, slik som endringer med hensyn til organisasjonens representativitet. I forskrift til åndsverkloven § 3-1 fremgår det dessuten at departementet kan bestemme at godkjente organisasjoner og fond som mottar vederlagsmidler til videre fordeling, skal gi slikt innsyn som er nødvendig for å kontrollere at vederlagsmidlene forvaltes på en tilfredsstillende måte.

I tillegg til godkjenning av organisasjoner som kan inngå avtale med avtalelisensvirkning, stiller også åndsverkloven krav om godkjenning av kollektive forvaltningsorganisasjoner som skal utføre enkelte andre oppgaver etter loven. Det kreves etter åndsverkloven godkjenning for oppkrevings- og fordelingsorganisasjon som skal forvalte tilleggsvederlag til utøvende kunstnere i lydopptak, jf. § 18 tredje ledd, vederlag for offentlig fremføring og overføring til allmennheten av lydopptak, jf. § 21 andre ledd, samt følgerettsvederlag, jf. § 60 fjerde ledd. I forskrift til åndsverkloven § 3-2 er det angitt nærmere krav som gjelder godkjenning av organisasjon som skal forvalte vederlag for offentlig fremføring og overføring til allmennheten. For denne ordningen fastsettes det at departementet skal godkjenne organisasjonens vedtekter, og at årsrapport og regnskap skal oversendes departementet. Gjennom dette utøves dermed en viss etterhåndskontroll.

Etter lov 9. april 1965 nr. 1 om avgift til Det norske komponistfond stilles det krav om at organisasjoner som opptrer som mellomledd ved oppkreving av vederlag for lydfesting og offentlig fremføring eller overføring til allmennheten av musikkverk, må ha tillatelse (bevilling) fra departementet. Både TONO og NCB (Nordisk Copyright Bureau) har fått slik tillatelse, som gjelder frem til 1. april 2021. Selv om Kulturdepartementet i tiden tillatelsen gjelder har forbeholdt seg retten til å knytte vilkår til tillatelsen, fører ikke departementet i denne perioden noen omfattende kontroll eller noe reelt tilsyn med organisasjonene.

Eksisterende godkjenningsordninger i åndsverkloven mv. er nærmere beskrevet i punkt 14.2.

12.4.2 Direktivet

Etter artikkel 36 skal medlemsstatene utpeke en tilsynsmyndighet som skal sørge for at reglene som gjennomfører direktivets bestemmelser, blir overholdt av kollektive forvaltningsorganisasjoner som er etablert på deres territorium, jf. nr. 1.

Etter artikkel 36 nr. 2 skal det finnes prosedyrer slik at tilsynsmyndigheten kan ta imot klager og meldinger om overtredelser av de nasjonale gjennomføringsreglene fra medlemmer av kollektive forvaltningsorganisasjoner, rettighetshavere, brukere, kollektive forvaltningsorganisasjoner og andre berørte parter.

Medlemsstatene skal også sørge for at tilsynsmyndigheten skal kunne pålegge passende sanksjoner eller treffe egnede tiltak dersom de nasjonale bestemmelsene som gjennomfører direktivet ikke blir overholdt, jf. artikkel 36 nr. 3. Sanksjonene skal være effektive, stå i et rimelig forhold til overtredelsen og ha en preventiv virkning. Bortsett fra dette spesifiserer ikke direktivet hva slags sanksjoner som skal være tilgjengelig.

Det følger av fortalen punkt 50 at medlemsstatene står fritt til å bestemme hvilket organ som skal utpekes til tilsynsorgan, og om kontrollen med forvaltningsorganisasjonene skal utføres som en før- eller etterkontroll. Medlemsstatene er ikke forpliktet til å opprette nye tilsynsorgan. Det fremgår imidlertid at det bør sikres at tilsynsorganet er i stand til å løse de problemene som kan oppstå i forbindelse med bruken av de nasjonale reglene som gjennomfører direktivet, på en effektiv måte og innen rimelig tid.

Artikkel 37 har regler om informasjonsutveksling mellom kompetente nasjonale myndigheter. Blant annet oppstilles en plikt til å motta og besvare synspunkter og klager fra andre lands myndigheter vedrørende kollektive forvaltningsorganisasjoner som driver virksomhet i andre land, men som er etablert i mottakerlandet.

Etter artikkel 38 skal Europakommisjonen fremme samarbeid om utviklingen av grensekryssende lisensiering, blant annet gjennom utveksling av informasjon mellom de kompetente myndighetene i medlemsstatene.

Artikkel 39 pålegger medlemsstatene innen direktivets gjennomføringsfrist å gi Europakommisjonen informasjon om hvilke kollektive forvaltningsorganisasjoner som er etablert i deres land. Denne informasjonen er viktig spesielt ved tilsyn i grensekryssende situasjoner.

12.4.3 Andre nordiske land

I Finland er tilsynsmyndigheten lagt til Patent- och registerstyrelsen, jf. den finske loven 54 §. I den finske lovproposisjonen punkt 3.10 er det vist til at Patent- och registerstyrelsen allerede fører tilsyn med stiftelser, har ansvar for tilsyn med revisjonsvirksomhet og har konkurranserettslig kompetanse til disposisjon. Bestemmelsene i 55 til 61 §§ i den finske loven gir nærmere regler om tilsynsmyndighetens oppgaver, rett til opplysninger mv.

Også i Sverige er det Patent- och registreringsverket som fører tilsyn med at kollektive forvaltningsorganisasjoner følger lovens bestemmelser, jf. den svenske loven 12. kapittel 1 til 5 §§. I den svenske proposisjonen punkt 18.3 vises det til at Patent- och registreringsverket har bred immaterialrettslig kompetanse og allerede deltar i internasjonalt samarbeid på dette området. Patent- och registreringsverket ble derfor ansett å ha en nærmere tilknytning enn for eksempel Konkurrensverket til tilsynsområdet i sin helhet, og dermed også gode forutsetninger for å kunne bygge opp nødvendig kompetanse for å føre tilsyn med den nye loven. I proposisjonen ble det også vist til at samme organ bør ha ansvar for tilsyn, informasjonsutveksling med andre myndigheter og samarbeid om grensekryssende lisensiering. 12. kapittel 2 til 5 §§ i den svenske loven gir nærmere regler om tilsynsmyndighetens oppgaver, rett til opplysninger mv.

I Danmark er tilsynsmyndigheten etter loven lagt til kulturministeren (det vil si Kulturministeriet), med unntak for de områdene som hører under Ophavsretslicensnævnets kompetanse, jf. den danske loven § 38. Etter § 38 nr. 2 har forvaltningsorganisasjonene en opplysningsplikt overfor kulturministeren. Etter § 38 nr. 3 kan kulturministeren ved grove eller gjentatte overtredelser av lovens bestemmelser helt eller delvis oppheve en godkjenning gitt i medhold av ulike bestemmelser i den danske opphavsrettsloven (blant annet godkjenning for avtalelisens).

12.4.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet anså departementet at det var behov for å fastsette egne regler om tilsyn med kollektive forvaltningsorganisasjoner. Regler om dette ble foreslått i utkastet §§ 48 til 51.

Det ble i høringsnotatet vurdert flere ulike alternativer for valg av tilsynsorgan. Det ble pekt på at det var ønskelig å legge tilsynsoppgavene til et eksisterende organ med kjennskap til ett eller flere av fagområdene direktivet og loven berører. Særlig ble det fremhevet at det kunne være behov for opphavsrettslig, selskapsrettslig og konkurranserettslig kompetanse. Både Kulturdepartementet, Patentstyret, Konkurransetilsynet, Lotteri- og stiftelsestilsynet og Medietilsynet ble vurdert. Etter en helhetsvurdering ble Patentstyret ansett å være best egnet til oppgaven, og departementet foreslo derfor i utkastet § 48 at Patentstyret skulle utpekes som tilsynsmyndighet. Som følge av dette ble det også foreslått noen mindre endringer i patentstyrelova.

I høringsnotatet foreslo departementet at tilsynet skulle avgrenses til kollektive forvaltningsorganisasjoner som er etablert i Norge. Det ble også foreslått at tilsynet skulle omfatte uavhengige forvaltningsorganisasjoner, datterselskaper og andre juridiske personer som kontrolleres av en kollektiv forvaltningsorganisasjon, samt medlemsorganisasjoner dersom disse er pålagt plikter etter loven. Tilsynsansvaret skulle omfatte virksomhet innen EØS-området.

Videre ble det foreslått at tilsynet skal omfatte hele loven, herunder reglene om intern styring og kontroll, handlinger mot rettighetshavere eller brukere som er i strid med loven, som diskriminerende vilkår for medlemskap og ikke-objektive eller diskriminerende lisens- og avtalevilkår. Det ble ikke foreslått detaljerte regler for hvordan tilsynet skal utføres, men det ble likevel foreslått en forskriftshjemmel slik at dette ved behov kunne reguleres nærmere. Tilsynet ble også gitt adgang til å gi pålegg om å legge frem informasjon og opplysninger som er nødvendige for kontrollen.

I høringsnotatet ble det pekt på at tilsynet bør ha sanksjonsmuligheter som sørger for en effektiv overholdelse av loven. Det ble derfor foreslått en adgang til å gi pålegg om retting, i tillegg til egne bestemmelser i utkastet §§ 49 og 50 om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt.

Klagenemnda for mediesaker (Medieklagenemnda) ble foreslått som klageorgan for klager over Patentstyrets avgjørelser knyttet til pålegg om retting, overtredelsesgebyr og tvangsmulkt.

I høringsnotatet ble det ikke ansett nødvendig med særskilte bestemmelser for å gjennomføre forpliktelsene om samarbeid og informasjonsutveksling etter artiklene 37 og 38.

For å oppfylle rapporteringskravet som følger av artikkel 39, ble det i høringsnotatet foreslått en registreringsplikt for de organisasjonene som omfattes av tilsynet, jf. utkastet § 51. Det ble foreslått at Patentstyret skal administrere registreringsordningen.

12.4.5 Høringen

Av de høringsinstansene som uttaler seg om valg av tilsynsorgan, støtter LO Norge, Patentstyret og TONO departementets forslag om at tilsynsoppgaven legges til Patentstyret. Verken Kunstnernettverket eller Norges museumsforbund har sterke meninger om valg av tilsynsorgan, men Kunstnernettverket understreker nødvendigheten av at det avsettes tilstrekkelige ressurser til å sikre en effektiv saksbehandling. Norges museumsforbund støtter forslaget om at det er behov for en kontrollinstans.

I høringen foretrekker Kabel Norge en delt tilsynsordning der Patentstyret (eller Lotteri- og stiftelsestilsynet) fører tilsyn med lovens regler for forholdet mellom de kollektive forvaltningsorganisasjonene og rettighetshaverne, og Konkurransetilsynet for de forpliktelsene organisasjonene er underlagt overfor brukerne.

Kabel Norge uttaler:

«Det vises her til at bakgrunnen for de særlige forpliktelser kollektive forvaltningsorganisasjoner er underlagt overfor brukere, er knyttet til organisasjonens sterke markedsstilling. Konkurransetilsynet har særlig erfaring med vurderinger av denne type spørsmål (ikkediskrimineringsvilkår, rimelig vederlag mv.) og har både den juridiske og økonomiske kompetanse som er nødvendig for å føre effektivt tilsyn med slike foretak.

Dersom tilsyn legges til et annet organ en Konkurransetilsynet, vil det under enhver omstendighet være viktig at konkurranserettslig kompetanse stilles til tilsynsorganets disposisjon slik det ifølge høringsnotatet på side 69 er gjort i Finland. I motsatt fall frykter Kabel Norge at det ikke blir noe effektivt tilsyn med disse bestemmelsene.»

TV 2 er enig i at tilsynsoppgaven ikke bør legges til Kulturdepartementet og uttaler:

«Kollektiv-forvaltning reiser sjelden vesentlige opphavsrettslige problemstillinger. TV 2 ville således sett det som naturlig at denne virksomheten ble ivaretatt av Konkurransetilsynet. Om man ikke vil gå denne veien må det i alle fall gjøres klart at man ikke utelukker Konkurransetilsynet fra å føre alminnelig konkurranserettslig tilsyn med denne sektoren.»

TV 2 mener det bør fremgå av lovteksten at andre tilsyn ikke er utelukket fra å føre tilsyn med kollektive forvaltningsorganisasjoner på sine rettsområder.

I høringen gir Norwaco, med støtte fra Gramo, tilslutning til forslaget om at medlemsorganisasjoner også skal omfattes av tilsynet, dersom de utfører oppgaver på vegne av en kollektiv forvaltningsorganisasjon og dermed er pålagt plikter etter loven. Norwaco ber imidlertid om at det vurderes å tydeliggjøre dette i lovteksten.

LO Norge støtter at bestemmelsen får anvendelse på forvaltningsorganisasjoner mv. som er etablert i Norge. Justis- og beredskapsdepartementet peker på at Svalbard ikke er omfattet av EØS-området, og at organisasjonenes virksomhet på Svalbard følgelig ikke omfattes av tilsynsmyndighetens myndighetsområde slik utkastet er utformet. Justis- og beredskapsdepartementet mener dette kan være uheldig med tanke på rettighetshavere og brukere av opphavsrettslig beskyttet innhold på Svalbard og foreslår endring av ordlyden. Også Kopinor har forslag til en omformulering.

Forslaget til administrative reaksjoner, overtredelsesgebyr mv. som tilsynet kan pålegge, støttes av LO Norge og TONO i høringen.

Når det gjelder forslaget om overtredelsesgebyr, peker Justis- og beredskapsdepartementet på at det bør fremkomme tydelig i lovteksten dersom det er meningen at plikter etter individuelle vedtak skal omfattes av hjemmelen for overtredelsesgebyr. I motsatt fall bør det presiseres i merknadene at dette ikke omfattes. Videre viser Justis- og beredskapsdepartementet til at vurderingen av om det bør innføres administrative sanksjoner, som utgangspunkt bør skje ut fra hver enkelt handlingsnorm.

Justis- og beredskapsdepartementet uttaler:

«[…] Det kan spørres om det for å oppfylle artikkel 36 nr. 3 i direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning er nødvendig at alle overtredelser av lov og forskrift skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr, slik § 49 i lovutkastet nå legger opp til, eller om tvangsmulkt eller andre forvaltningstiltak kan være tilstrekkelig for noen overtredelser. Dette bør vurderes. Vi sikter her særlig til overtredelser der et fremtidig oppfyllelsespress i form av tvangsmulkt kan være tilstrekkelig til å sikre effektiv håndhevelse. Såfremt direktivet åpner for det, bør det vurderes om adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr bør begrenses i § 49 til å gjelde nærmere angitte lovbestemmelser og forskrifter gitt i medhold av disse.»

Justis- og beredskapsdepartementet har også enkelte andre innspill til justeringer i bestemmelsene om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt.

Forslaget om Klagenemnda for mediesaker (Medieklagenemnda) som klageinstans støttes i høringen av LO Norge og TONO.TV 2 har innvendinger til Medieklagenemndas egnethet på dette området og viser til at konkurranserettslig kompetanse må veie tungt.

Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget om registreringsplikt.

12.4.6 Departementets vurderinger

Innledning

Departementet antar at mange av konfliktene som vil kunne oppstå i forbindelse med overtredelser av lovforslagets bestemmelser, vil avgjøres mellom partene, enten ved domstolsbehandling eller andre tilgjengelige tvisteløsningsmekanismer.

En rekke av gjennomføringslovens bestemmelser har imidlertid karakter av offentligrettslig regulering av kollektive forvaltningsorganisasjoner og deres medlemsorganisasjoner. Selv om opptreden i strid med loven vil kunne medføre privatrettslig erstatningsansvar, er generell oppfølgning av at disse bestemmelsene overholdes lite egnet for privatrettslig håndheving.

Direktivet skiller også mellom myndighetskontroll i form av tilsyn (artikkel 36) og muligheten til tvisteløsning (artikkel 35). Departementet legger til grunn at kravet til tilsyn ikke kan oppfylles gjennom at partene kan bringe en tvist inn for domstolene.

Etter departementets vurdering er det derfor behov for å fastsette egne regler om tilsyn med kollektive forvaltningsorganisasjoner mv. i gjennomføringsloven. Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet til bestemmelser om tilsyn. På bakgrunn av høringen er det likevel foretatt enkelte justeringer.

Bestemmelsene om tilsyn foreslås tatt inn som §§ 49 til 52.

Direktivet gir uttrykk for at medlemsstatene har et stort handlingsrom når det gjelder hvordan tilsynet innrettes nasjonalt. Dette gjelder både organisering og utforming samt omfanget av tilsynsvirksomheten. I det følgende vil departementet behandle ulike spørsmål knyttet til utforming av bestemmelsene.

Tilsynsorgan

Det er i dag et begrenset antall kollektive forvaltningsorganisasjoner i Norge. Det antas derfor at tilsynsoppgavene vil være lite omfattende sammenlignet med områder hvor det i dag er opprettet egne tilsyn. Også erfaringene fra Danmark, hvor tilsynet er lagt til det danske kulturdepartementet, tilsier at tilsynsoppgavene etter direktivet vil utgjøre en forholdsvis begrenset arbeidsmengde.

Departementet anser derfor at tilsynsoppgavenes omfang taler mot at det opprettes et nytt tilsyn og mener at oppgavene i stedet bør legges til et eksisterende organ.

I de aller fleste av EUs medlemsstater (inkludert de nordiske) er tilsynsmyndigheten enten lagt til det departementet som har ansvaret for opphavsrett, eller til nasjonale myndigheter som tilsvarer det norske Patentstyret.

Et første spørsmål er om tilsynet bør legges til Kulturdepartementet, slik det er gjort i Danmark. Kulturdepartementet har ansvar for opphavsrettslovgivningen og har dermed generell kompetanse om gjennomføringsloven i tillegg til inngående kunnskap om de opphavsrettslige sidene ved den. Departementet fører allerede i dag også en viss kontroll med kollektive forvaltningsorganisasjoner. Dette skjer gjennom åndsverklovens system med godkjenning av kollektive forvaltningsorganisasjoner for spesielle formål – godkjenning av organisasjoner for avtalelisens (§ 63 tredje ledd), oppkrevings- og fordelingsorganisasjon for offentlig fremføring og overføring til allmennheten av lydopptak (§ 21 andre ledd), oppkrevings- og fordelingsorganisasjon for følgerettsvederlag (§ 60 fjerde ledd) og oppkrevings- og fordelingsorganisasjon for tilleggsvederlag til utøvende kunstnere i lydopptak (§ 18 tredje ledd).

Felles for disse godkjenningsordningene er at departementet blant annet skal kontrollere om organisasjonen er egnet til oppgaven. Som det fremgår nedenfor i punkt 14.6 om forholdet mellom direktivet og godkjenningsordningene, er det naturlig at oppfyllelse av kravene i gjennomføringsloven blir vektlagt i en slik vurdering.

Godkjenningsordningene er også innrettet slik at departementet til en viss grad utfører en løpende kontroll av om organisasjonene oppfyller kravene til godkjenning. Når det gjelder godkjenning for avtalelisens, fremgår det for eksempel av åndsverkloven § 63 tredje ledd at organisasjonen plikter å melde fra om forhold som kan ha betydning for godkjenningen, og at departementet kan trekke tilbake godkjenningen dersom organisasjonen ikke lenger oppfyller kravene eller andre særlige grunner tilsier det. I forskrift til åndsverkloven § 3-1 og § 3-2 er det videre (for enkelte av godkjenningsordningene) gitt bestemmelser om innsyn og opplysningsplikt, slik at departementet også på den måten har mulighet til å føre en etterfølgende kontroll med organisasjonene.

Åndsverklovens godkjenningsordninger mv. innebærer at departementet allerede fører en viss kontroll med virksomheten til de fleste kollektive forvaltningsorganisasjoner som er etablert i Norge, jf. punkt 14.2. Departementet har dermed god kjennskap til organisasjonene og oversikt over markedet de opererer i. Å legge tilsynet til departementet vil være en fleksibel løsning, sett i lys av at det er knyttet usikkerhet til hvor omfattende tilsynsoppgavene kommer å bli.

Det som taler mot å legge tilsynsoppgaven til Kulturdepartementet, er at samme organ da både får lovansvar for gjennomføringsloven og ansvar for tilsynet med den. Til en viss grad er dette også tilfellet i dag når det gjelder kontroll med organisasjoner etter reglene i åndsverkloven. Generelt er tilsynsoppgaver i forvaltningen i hovedsak lagt til underordnede organer, fremfor til departementene selv. Etter departementets syn bør dette også være retningsgivende for plassering av tilsynsansvaret etter gjennomføringsloven. Videre har det tradisjonelt vært et høyere konfliktnivå på opphavrettsområdet i Norge enn for eksempel i Danmark. Dette kan tilsi at man bør rendyrke den rollen departementet skal ha som forvalter av regelverket, fremfor å legge en ny tilsynsoppgave til departementet.

Departementet opprettholder derfor vurderingen fra høringsnotatet om at tilsynsoppgaven ikke bør legges til Kulturdepartementet. Ingen av høringsinstansene synes å ha innvendinger til dette.

Et alternativ er at tilsynsoppgavene legges til et eksisterende tilsyn eller et underordnet forvaltningsorgan. Ut ifra gjennomføringslovens innhold kan det i så fall være ønskelig å legge oppgavene til et organ med kjennskap til ett eller flere av fagområdene direktivet og loven berører. Det er særlig opphavsrettslig, selskapsrettslig, avtalerettslig og konkurranserettslig kompetanse det vil kunne være behov for i et tilsyn. Det eksisterer i dag ikke noe tilsyn med denne kompetansesammensetningen. Departementet har vurdert Patentstyret og Konkurransetilsynet, som er underlagt Nærings- og fiskeridepartementet, og Lotteri- og stiftelsestilsynet og Medietilsynet, som er underlagt Kulturdepartementet. Departementet fastholder synspunktet fra høringsnotatet om at Patentstyret blant disse etter en helhetsvurdering vil være best egnet til oppgaven.

Patentstyret er innenfor immaterialretten nasjonal myndighet for behandling av søknader om patent, varemerke og design, og er også kompetansesenter for industrielle rettigheter.

Med sin kunnskap om immaterialrettigheter vil Patentstyret ha gode forutsetninger for å utvide sitt ansvarsområde til å omfatte tilsynsarbeid knyttet til opphavsrettslig lovgivning. Patentstyret arrangerer i dag blant annet ulike konferanser, også knyttet til opphavsrettslige spørsmål, og leder dessuten Myndighetsnettverket mot inngrep i immaterialrettigheter. Sistnevnte omfatter også opphavsrettslige inngrep. Videre har Patentstyret utstrakt samarbeid med utenlandske og europeiske myndigheter innen immaterialretten. Dersom tilsynsorganet skal ha oppgaver knyttet til informasjonsutveksling med andre myndigheter og samarbeide om grensekryssende lisensiering, vil Patentstyrets erfaring og etablerte kontakter på området være en fordel. Mange land innen EU har også lagt tilsynet til sine nasjonale patentmyndigheter, herunder Sverige og Finland.

Selv om Patentstyret i dag ikke utøver tilsynsoppgaver, taler kjennskap til immaterialrettsområdet generelt og kontakten med utenlandske immaterialrettsorganer og myndigheter for at Patentstyret vil være godt egnet til å føre tilsyn med kollektive forvaltningsorganisasjoner.

I høringen er det ulike oppfatninger om valg av tilsynsmyndighet. Av de som uttaler seg spesielt om dette, er et flertall av høringsinstansene enten positive eller stiller seg nøytrale til departementets forslag om at Patentstyret får oppgaven som tilsyn. Kabel Norge og TV 2 fremhever det konkurranserettslige aspektet ved tilsynet. Disse høringsinstansene mener dette bør tas hensyn til enten gjennom et delt tilsyn, at konkurranserettslig kompetanse stilles til tilsynets disposisjon, eller ved at bestemmelsen ikke utelukker andre tilsyn fra å føre kontroll innenfor sine ansvarsområder. Departementet er enig i at tilsynsoppgaven også kan omfatte konkurranserettslige vurderinger. I saker hvor slike problemstillinger utgjør kjernen i tilsynets vurderinger, vil det derfor være naturlig at det innhentes uttalelse fra Konkurransetilsynet i saken. Departementet bemerker også at selv om det utpekes et myndighetstilsyn som skal føre tilsyn med bestemmelsene i gjennomføringsloven, utelukker ikke dette at også andre tilsynsorganer – innenfor sine ansvarsområder – kan føre tilsyn med organisasjoner og enheter som er omfattet av loven. Etter departementets vurdering er det imidlertid ikke behov for at disse presiseringene fremgår direkte av lovteksten.

På bakgrunn av ovennevnte opprettholder departementet forslaget fra høringsnotatet om at Patentstyret utpekes som tilsynsmyndighet. Bestemmelsen om tilsynsmyndighet foreslås tatt inn som § 49.

Departementet opprettholder også forslaget til noen mindre endringer i patentstyrelova § 1 om Patentstyrets oppgaver samt en presisering i § 6 om at habilitetsreglene også gjelder ved utføringen av tilsynsoppgaven.

I patentstyrelova §§ 7 og 8 er det bestemmelser om muntlige forhandlinger og møter samt bruk av sakkyndige. Etter departementets vurdering vil ikke disse bestemmelsene være relevante i forbindelse med tilsynet.

Hvem tilsynet omfatter

Departementet opprettholder også forslaget fra høringsnotatet om hvem som skal omfattes av tilsynet.

Etter artikkel 36 nr. 1 omhandler kravet til tilsyn i første rekke kollektive forvaltningsorganisasjoner. Dette gjelder imidlertid bare organisasjoner som er etablert på medlemsstatens territorium. Departementet foreslår derfor at gjennomføringslovens bestemmelser om tilsyn avgrenses til å gjelde for organisasjoner som er etablert i Norge, noe som støttes av LO Norge i høringen.

Etter artikkel 2 nr. 4 gjelder kravet til tilsyn i artikkel 36 også for uavhengige forvaltningsenheter. Departementet foreslår at bestemmelsen om tilsyn også gjelder for disse aktørene så langt de passer.

Virkeområdet til direktivet omfatter videre i en viss utstrekning også datterselskaper og andre juridiske personer som kontrolleres av en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Etter departements syn bør også disse aktørene omfattes av tilsynet. Tilsvarende vil også gjelde der medlemsorganisasjoner av kollektive forvaltningsorganisasjoner er pålagt plikter etter gjennomføringsloven. I høringen støtter Norwaco forslaget om at medlemsorganisasjoner også skal omfattes, men mener dette bør tydeliggjøres i lovteksten. På bakgrunn av innspillet foreslår departementet at det i virkeområdebestemmelsen i § 2 femte og sjette ledd presiseres at medlemsorganisasjonene omfattes av bestemmelsene som er knyttet til tilsynet.

At tilsynet er begrenset til organisasjoner og andre enheter som er etablert i Norge, innebærer at kontrollen i hovedsak retter seg mot virksomhet som utføres her i landet. Om en kollektiv forvaltningsorganisasjon (etablert i Norge) utøver virksomhet i en annen EØS-stat, omfatter imidlertid etableringsstatens tilsynsansvar også denne virksomheten. Departementet foreslår derfor at tilsynsansvaret skal omfatte organisasjonenes virksomhet innen EØS-området. Etter innspill fra Justis- og beredskapsdepartementet foreslås det at bestemmelsen justeres slik at også virksomhet på Svalbard vil være omfattet av tilsynet.

Bestemmelsene som regulerer hvem tilsynet omfatter, foreslås tatt inn som § 49 første ledd.

Tilsynets oppgaver

Etter departementets oppfatning bør loven legge til rette for at det kan føres tilsyn med at kollektive forvaltningsorganisasjoner mv. utøver sin virksomhet i tråd med lovens bestemmelser. Departementet opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet om at tilsynet bør omfatte hele loven. Også dette fremgår av forslaget § 49 første ledd. En slik utforming gjør det mulig å føre kontroll med at organisasjonene etterlever alle deler av gjennomføringslovens bestemmelser i sin virksomhet. Tilsynet vil med dette for eksempel omfatte at de kollektive forvaltningsorganisasjonene følger lovens bestemmelser om intern styring og kontroll. Videre kan det omfatte spørsmål om handlinger mot rettighetshavere eller brukere som er i strid med loven, for eksempel praktisering av diskriminerende vilkår for medlemskap og ikke-objektive og diskriminerende lisens- og avtalevilkår.

Det følger av direktivet artikkel 36 nr. 2 og 3 at rettighetshavere og brukere skal kunne henvende seg til tilsynsmyndigheten om overtredelser, samt at tilsynet skal kunne ilegge sanksjoner eller treffe andre tiltak. At tilsynsmyndigheten ifølge direktivet skal kunne gripe inn på en effektiv måte, innebærer imidlertid ikke et krav om å gripe inn ved ethvert spørsmål om overtredelse av loven. Etter departementets syn bør det være opp til tilsynet selv å prioritere sitt arbeid. Etter direktivet er det tilstrekkelig at myndigheten har mulighet til å gripe inn dersom en kollektiv forvaltningsorganisasjon ikke overholder pliktene.

Direktivet inneholder heller ingen detaljerte regler om hvordan tilsynet skal gjennomføre kontrollen. Fortalen punkt 50 gir uttrykk for at medlemsstatene har et stort handlingsrom, blant annet er det opp til medlemsstatene om tilsynet skal utføres som en før- eller etterkontroll. Departementet legger til grunn at direktivet åpner for å begrense tilsynet til kontroll i etterkant på bakgrunn av en klage, eller at tilsynet skjer på bakgrunn av innsendt selvdeklarering fra organisasjonene. Etter departementets syn vil dette være en hensiktsmessig måte å gjennomføre tilsynet på.

Behov og prioriteringer i tilsynsarbeidet kan endres over tid. Dette taler etter departementets syn for at det i loven ikke gis detaljerte regler for hvordan tilsynet skal utføres. Som i høringsnotatet foreslås det i bestemmelsen om tilsyn en forskriftshjemmel, slik at dette ved behov kan reguleres nærmere i forskrift. Forskriftshjemmelen foreslås tatt inn som § 49 femte ledd.

En forutsetning for at tilsynet skal fungere tilfredsstillende er at tilsynet kan få tilgang til relevant informasjon. Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at det i bestemmelsen om tilsyn fastsettes at en kollektiv forvaltningsorganisasjon og andre som er omfattet av tilsynet, på forespørsel skal gi tilsynet informasjon og opplysninger som er nødvendig for kontrollen. Tilsynsmyndigheten kan med dette for eksempel pålegge at en kollektiv forvaltningsorganisasjon løpende skal oversende årlige rapporter mv. Bestemmelsen om rett til opplysninger mv. foreslås tatt inn som § 49 andre ledd.

Administrative reaksjoner, overtredelsesgebyr og tvangsmulkt

Etter direktivet skal tilsynsmyndigheten ha muligheten til å sanksjonere overtredelser. Sanksjonene skal være effektive, stå i et rimelig forhold til overtredelsen og ha en preventiv virkning. Bortsett fra dette spesifiserer ikke direktivet hva slags sanksjoner som skal være tilgjengelig.

Etter departementets syn bør tilsynet ha sanksjonsmuligheter som i tråd med direktivet sørger for en effektiv overholdelse av loven. Samtidig er det viktig at sanksjonene står i forhold til overtredelsen. Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at tilsynet gis anledning til å gi pålegg om retting til en kollektiv forvaltningsorganisasjon eller andre som er omfattet av tilsynet. I høringen støttes dette av LO Norge og TONO. Slike pålegg kan gis i form av et påbud, for eksempel å handle eller innrette virksomheten på en spesiell måte. Påleggene kan også være i form av forbud, for eksempel mot å benytte bestemte lisensvilkår.

I fortalen punkt 50 nevnes tilbakekalling av godkjenning som eksempel på en mulig sanksjonsform. Den danske gjennomføringsloven § 38 har også tilbakekall av godkjenning etter ophavsretsloven som en mulig konsekvens ved grove og gjentatte overtredelser av loven. I godkjenningsordningene etter åndsverkloven er det allerede adgang til å trekke tilbake en godkjenning når særlige grunner tilsier det, jf. blant annet åndsverkloven § 63 tredje ledd. Det antas at manglende etterlevelse av gjennomføringsloven i enkelte tilfeller vil kunne innebære slike særlige grunner. Departementet ser derfor ikke behov for at dette også skal være en reaksjon etter gjennomføringsloven. Forholdet mellom direktivet og eksisterende godkjenningsordninger er nærmere omtalt i punkt 14.

Tilsynet vil omfatte bestemmelser av såvel privatrettslig som offentligrettslig karakter. Når det gjelder forholdet mellom tilsyn og tvisteløsning, stiller direktivet ikke noen krav om at tilsynsmyndigheten skal kunne avgjøre saker som griper inn i forholdet mellom private parter. Direktivet legger derimot opp til at slike tvister som hovedregel skal løses på annen måte, for eksempel gjennom domstolsprøving, jf. artikkel 35. Dette taler for at tilsynets behov for sanksjonsmuligheter overfor avtalevilkår i strid med loven også er noe begrenset. Det bør bare være mulig å gi pålegg om at organisasjonen ikke skal benytte seg av slike avtalevilkår. Slike pålegg bør bare gjelde for fremtiden.

Dette innebærer at tilsynsmyndigheten kan gripe inn mot en kollektiv forvaltningsorganisasjon som benytter seg av avtalevilkår som strider mot loven, ved å gi organisasjonen pålegg om å ikke benytte samme avtalevilkår i fremtiden.

Departementet opprettholder videre forslaget fra høringsnotatet om at tilsynet skal ha mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr og tvangsmulkt. Også her støttes forslaget av LO Norge og TONO. Gebyr vil i første rekke være en reaksjon mot overtredelse av forpliktelser etter loven, mens tvangsmulkt vil knytte seg til manglende innrettelse etter tilsynets pålegg. Slike sanksjoner kan være inngripende, men anses samtidig nødvendig for å kunne utføre et effektivt tilsyn slik at loven etterleves.

I høringen anbefaler Justis- og beredskapsdepartementet at det kommer klarere frem om plikter etter individuelle vedtak skal omfattes av hjemmelen for overtredelsesgebyr. Kulturdepartementet viser til at overtredelsesgebyr etter forslaget bare skal kunne ilegges ved overtredelse av loven og tilhørende forskrifter. Dette er presisert i merknadene til bestemmelsen i punkt 17.

Når det gjelder hvilke handlinger som skal kunne ilegges overtredelsesgebyr, foreslo departementet i høringsnotatet at dette skulle angis generelt ved «den som overtrer bestemmelsene i loven». Med henvisning til Prop. 62 L (2015–2016), hvor det i punkt 7.4.3.2 anbefales at innføring av administrative sanksjoner vurderes ut fra hver enkelt handlingsnorm, ber Justis- og beredskapsdepartementet videre om at det vurderes om det er nødvendig at alle overtredelser av lov eller forskrift skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Kulturdepartementet er enig i at et fremtidig oppfyllelsespress i form av tvangsmulkt i mange tilfeller vil være tilstrekkelig for å sikre effektiv håndhevelse. Etter departementets vurdering er heller ikke forpliktelsen etter artikkel 36 nr. 3 til hinder for at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr begrenses til nærmere angitte lovbestemmelser. Etter en fornyet vurdering vil derfor departementet foreslå at overtredelsesgebyr bare kan ilegges ved overtredelser av enkelte av lovens bestemmelser, og at det i ordlyden angis konkret hvilke av lovens bestemmelser som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Dette er i hovedsak bestemmelser som gir rettighetshavere og medlemmer, andre kollektive forvaltningsorganisasjoner og brukere viktige rettigheter, herunder rett til opplysninger, etter loven. Overtredelse av disse bestemmelsene vil ofte føre til uopprettelig skade og vil derfor ikke alltid kunne repareres med pålegg om retting (og tvangsmulkt) i ettertid. Departementet legger til grunn at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr i slike tilfeller vil kunne ha en preventiv effekt.

Etter andre innspill fra Justis- og beredskapsdepartementet i høringen er det foretatt mindre justeringer i bestemmelsene som regulerer overtredelsesgebyr og tvangsmulkt.

Bestemmelsen om pålegg om retting foreslås tatt inn som § 49 tredje ledd, mens bestemmelsene om overtredelsgebyr og tvangsmulkt foreslås tatt inn som §§ 50 og 51.

Klageorgan

Etter departementets vurdering vil det være behov for særskilt regulering av klageorgan når Patentstyret utpekes til tilsynsmyndighet etter gjennomføringsloven.

Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) er i dag Patentstyrets eget klageorgan. KFIR er en uavhengig klagenemnd som ligger under Nærings- og fiskeridepartementet, og som etter klage blant annet overprøver Patentstyrets avgjørelser innenfor patent-, varemerke- og designrettigheter.

Klager i forbindelse med Patentstyrets tilsyn med kollektive forvaltningsorganisasjoner vil være begrenset til klager over enkeltvedtak fra Patentstyret, slik som vedtak som pålegger sanksjoner (pålegg om retting, overtredelsesgebyr og tvangsmulkt). I tillegg vil det omfatte klager over Patentstyrets avgjørelser om å gi pålegg om informasjon. Etter departementets syn vil det ikke være naturlig at KFIR behandler denne type klager.

På bakgrunn av tilknytningen til Kulturdepartementets ansvarsområde opprettholder departementet forslaget fra høringsnotatet om at klager over Patentstyrets avgjørelser i disse sakene skal behandles Klagenemnda for mediesaker (Medieklagenemnda). Medieklagenemnda er underlagt Kulturdepartementet og behandler blant annet klager over Medietilsynets vedtak om sanksjoner etter kringkastingsregelverket.

I lys av omfanget av tilsynsvirksomheten som det legges opp til, antar departementet at antallet klager kommer til å bli meget begrenset. Avhengig av utviklingen kan det imidlertid på et senere tidspunkt bli aktuelt å vurdere spørsmålet om klageorgan på nytt.

Bestemmelsen om klageorgan foreslås tatt inn som § 49 fjerde ledd.

Samarbeid, informasjonsutveksling og rapportering mv.

Artikkel 37 har regler om informasjonsutveksling mellom nasjonale myndigheter. Bestemmelsen oppstiller en plikt til snarest mulig å svare på forespørsler om opplysninger fra myndigheter i andre land. Disse opplysningene kan for eksempel knytte seg til virksomheten til kollektive forvaltningsorganisasjoner som er etablert i det landet som får forespørselen. Nasjonale myndigheter kan også anmode et annet lands myndigheter om å treffe tiltak mot en kollektiv forvaltningsorganisasjon som er etablert der, dersom organisasjonen driver virksomhet i det landet hvor anmodningen sendes fra.

Etter artikkel 38 skal Europakommisjonen fremme samarbeid om utviklingen av grensekryssende lisensiering, blant annet gjennom utveksling av informasjon mellom myndighetene i medlemsstatene.

Etter departementets syn er det nærliggende at tilsynsmyndigheten også får ansvar for samarbeid og informasjonsutveksling etter artiklene 37 og 38. Det anses imidlertid ikke nødvendig med særskilte bestemmelser for å gjennomføre disse forpliktelsene. Ingen av høringsinstansene har merknader til dette.

Registreringsplikt

Artikkel 39 pålegger medlemsstatene innen direktivets gjennomføringsfrist å gi Europakommisjonen informasjon om hvilke kollektive forvaltningsorganisasjoner som er etablert i deres land. Denne informasjonen er spesielt viktig ved tilsyn i grensekryssende situasjoner.

Rapportering til Kommisjonen skal skje på bakgrunn av informasjon som medlemsstatene har tilgang til. Selv om det i åndsverkloven er godkjenningsordninger for organisasjoner som kan inngå avtale med avtalelisensvirkning, og for organisasjoner som skal utføre enkelte oppkrevings- og fordelingsoppgaver etter loven, er det ikke et generelt krav om godkjenning for å drive virksomhet som kollektiv forvaltningsorganisasjon. Departementet har derfor ikke til enhver tid fullstendig oversikt over hvilke organisasjoner som er etablert i Norge.

På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget fra høringsnotatet om at det innføres en registreringsplikt for de organisasjonene som omfattes av tilsynet. Ingen av høringsinstansene har merknader til dette. En slik registreringsplikt vil gjøre det mulig å oppfylle direktivets rapporteringskrav. I tillegg vil en oversikt over organisasjonene være nyttig i tilsynsarbeidet som Patentstyret skal utføre. Det foreslås at Patentstyret skal administrere registreringsordningen.

Etter forslaget omfatter registreringsplikten alle organisasjoner og juridiske personer som omfattes av lovens bestemmelser om tilsyn. Direktivet oppstiller ikke noe krav til å innføre en ordning om prøving av hvilke organisasjoner som er kollektive forvaltningsorganisasjoner. Det vil imidlertid være naturlig at det på bakgrunn av de opplysningene som gis ved registeringen, foretas en vurdering av om organisasjonen faller inn under definisjonen av en kollektiv forvaltningsorganisasjon, samt om den er etablert i Norge. Tilsvarende bør gjelde for andre juridiske personer som omfattes av tilsynet. Etter departementets vurdering er det imidlertid ikke nødvendig å lovregulere hvilke opplysninger som skal sendes inn ved registeringen.

Bestemmelsen om registreringsplikt foreslås tatt inn som § 52.