9 Organisasjonens forhold til brukere

9.1 Generelt

9.1.1 Gjeldende rett

Det er i dag ingen særskilte regler om forholdet mellom kollektive forvaltningsorganisasjoner og brukerne. Området reguleres blant annet av alminnelige avtalerettslige regler, som for eksempel avtaleloven § 36, og konkurranserettslige regler.

Dersom partene ikke blir enige om en avtale, kan partene benytte alternative tvisteløsningsmekanismer som utenrettslig mekling eller voldgift, se punkt 12.2.1.

På visse områder inneholder åndsverkloven regler om tvangslisens. Dette betyr at rettighetshaverne ikke kan nekte bruk, men har krav på vederlag. Et eksempel er åndsverkloven § 21 om offentlig fremføring og overføring til allmennheten av lydopptak. Etter denne bestemmelsen kan lydopptak benyttes for eksempel i kringkasting, forutsatt at det betales vederlag for bruken. Åndsverkloven har også bestemmelser om avtalelisens, jf. blant annet åndsverkloven § 63. Avtalelisens er en ordning som forenkler rettighetsklarering på nærmere avgrensede områder og er nærmere omtalt i punkt 14.2. Tvisteløsning i form av nemndsbehandling av tvister ved tvangslisens og avtalelisens er regulert i åndsverkloven §§ 62 og 65, se mer om dette i punkt 12.2.1.

I åndsverkloven § 69 er det en regel som gir opphaveren krav på rimelig vederlag fra erververen, ved hel eller delvis overdragelse av retten til å råde over et åndsverk. Utover dette inneholder ikke åndsverkloven generelle regler om størrelsen på vederlaget.

Åndsverkloven har enkelte bestemmelser om plikt til å rapportere om bruken av rettighetene. Disse er nærmere omtalt nedenfor i punkt 9.7.1.

9.1.2 Direktivet

Direktivet kapittel 4 inneholder bestemmelser som regulerer kollektive forvaltningsorganisasjoners forhold til brukerne i ulike sammenhenger. Kapitlet har to artikler. I artikkel 16 oppstilles det en rekke prinsipper knyttet til avtaleforholdet mellom organisasjoner og brukere, blant annet om forhandlinger om lisensavtaler og lisensvilkår. Artikkel 17 regulerer brukernes rapporteringsplikt for opplysninger som er nødvendige for at organisasjonen kan innkreve og fordele vederlag.

9.1.3 Andre nordiske land

I Danmark er artiklene 16 og 17 gjennomført ved to nye bestemmelser (§§ 52 a og 52 b) i opphavsrettsloven. Den danske proposisjonen viser til at direktivbestemmelsene ikke gjelder kollektive forvaltningsorganisasjoners administrative forhold, men derimot avtaleinngåelsen mellom en kollektiv forvaltningsorganisasjon og brukere. Da den danske opphavsrettsloven allerede inneholdt en rekke slike bestemmelser, ble det derfor ansett som mest hensiktsmessig å plassere bestemmelsene i denne.

I Sverige og Finland er artiklene 16 og 17 gjennomført i lovene om kollektiv forvaltning av opphavsrett, i 33 til 38 §§ i den finske loven og 9. kapittel 1 til 5 §§ i den svenske loven.

9.1.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble direktivet kapittel 4 (artiklene 16 og 17) foreslått gjennomført i utkastet §§ 25 til 29. Det ble pekt på at bestemmelsene i artiklene 16 og 17 skiller seg fra direktivets øvrige artikler ved at de ikke regulerer organisasjonens administrative forhold, men selve avtaleinngåelsen mellom organisasjonen og brukerne. Etter departementets syn kunne dette tilsi at reguleringen mest naturlig hører hjemme i åndsverkloven kapittel 4 om opphavsrettens overgang mv. Samtidig ble det i høringsnotatet pekt på at reglenes virkeområde er begrenset til kollektive forvaltningsorganisasjoner og deres brukere. Departementet anså det derfor som mest hensiktsmessig å samle den særlige regulering av dette området i samme lov og foreslo at reglene lovfestes som et eget kapittel 7 om organisasjonens forhold til brukere.

9.1.5 Høringen

Høringsinstansene som uttaler seg om denne delen av forslaget, er gjennomgående positive til at det foreslås innført egne regler om organisasjonens forhold til brukere.

Altibox peker på at de kollektive forvaltningsorganisasjonene har sterk markedsmakt, og at det ikke er noen reell konkurranse mellom kollektive forvaltningsorganisasjoner om klarering av de samme rettighetene. Altibox understreker derfor behovet for regulering av kollektive forvaltningsorganisasjoners plikt til å forhandle i god tro samt plikt til å gi bedre innsikt, transparens og informasjon om vederlagsforslagene og øvrige vilkår.

Kabel Norge støtter forslaget om å gjennomføre direktivets særlige regler om inngåelse av avtaler mellom kollektive forvaltningsorganisasjoner og brukere i den nye loven. Kabel Norge har likevel flere innvendinger til forslaget og mener høringsnotatet ikke i stor nok grad vektlegger hensynet til brukernes stilling. Blant annet mener Kabel Norge at departementet synes å misforstå hva det innebærer for brukernes avtalefrihet og evne til å forhandle om rimelige vilkår at forvaltningsorganisasjonene har en sterk markedsstilling. Dette berøres også i høringsuttalelsen til Motion Picture Association (MPA), som ber departementet klargjøre at bestemmelsene skal sikre balansen mellom brukere og kollektive forvaltningsorganisasjoner med dominerende markedsstilling.

Videre mener Kabel Norge at høringsnotatets antydninger om at partene forhandler om de vilkårene de finner formålstjenlige, ikke er i samsvar med markedsrealitetene. Det vises til at i et marked med sterke aktører og monopolister, fører markedssvikt til at aktørene på selgersiden ensidig fastsetter vilkår uten reell forhandling.

Kabel Norge uttaler:

«Konkurransereglene begrenser dominerende foretaks handlefrihet. I fortalens punkt 56 er det presisert at direktivet ikke griper inn i konkurransereglene som vil gjelde parallelt med direktivets bestemmelser. Dersom direktivbestemmelsene skal ha noe reelt meningsinnhold, må de imidlertid gå lengre og sette strengere rammer for de kollektive forvaltningsorganisasjonenes handlefrihet enn det de alminnelige konkurransereglene setter. Det gir ingen mening i innføre nye forpliktelser som ikke er mer tyngende enn de som allerede følger av gjeldende lovgivning. Selve formålet med denne form for sektorspesifikke bestemmelser er å legge strammere rammer for de dominerende foretaks virksomhet, her de kollektive forvaltningsorganisasjonene. Dette må da også være styrende for den norske implementering av direktivets bestemmelser om organisasjonenes forhold til brukerne i langt større grad enn det som fremgår av høringsnotatet.»

Nasjonalbiblioteket er positiv til at det innføres regler som regulerer forholdet mellom kollektive forvaltningsorganisasjoner og brukere.

Norwaco viser til uttalelsen i høringsnotatet om at bestemmelsene er ment å styrke brukernes stilling overfor kollektive forvaltningsorganisasjoner, da disse ofte har en sterk markedsstilling. Det pekes på at det ikke alltid vil være slik at organisasjonen har en sterk markedsstilling sammenlignet med brukeren, og Norwaco mener derfor at dette synet bør nyanseres.

Ovennevnte høringsinstanser har også, i likhet med TV 2, Kopinor, Gramo, TONO, Musikkforleggerne, Norges museumsforbund, Norsk Bibliotekforening, NRK og Telenor Norge/Canal Digital, kommentarer til de enkelte bestemmelsene. Disse innspillene behandles nærmere under de enkelte punktene nedenfor.

9.1.6 Departementets overordnede vurderinger

Artiklene 16 og 17 inneholder bestemmelser som regulerer kollektive forvaltningsorganisasjoners forhold til brukerne i ulike sammenhenger, herunder forhandlinger om lisensavtaler, lisenstilbud, lisensvilkår og rapportering. Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å gjennomføre artiklene i et eget kapittel om organisasjonens forhold til brukere, noe som også støttes i høringen. Bestemmelsene foreslås tatt inn som §§ 26 til 31 i kapittel 7.

Bestemmelsene har blant annet som formål å styrke brukernes stilling overfor kollektive forvaltningsorganisasjoner, da disse ofte har en sterk markedsstilling. Norwaco påpeker i høringen at det ikke kan legges til grunn som en generell forutsetning at organisasjonene har en sterk posisjon. Departementet har heller ikke opplysninger som tilsier at dette alltid vil være tilfellet. Samtidig registrerer departementet at innspillet til Norwaco står i kontrast til den virkelighetsbeskrivelsen som flere aktører fra brukersiden gir uttrykk for i høringen. Disse høringsinstansene peker blant annet på at kollektive forvaltningsorganisasjoner som hovedregel har en dominerende markedsstilling, og at dette gir seg utslag i begrenset forhandlingsvilje, manglende åpenhet rundt vederlagsfastsettelsen og ensidig diktering av vilkår.

Uten å ta stilling til hvordan markedet faktisk fungerer, er formålet med bestemmelsene å sikre balansen mellom brukere og kollektive forvaltningsorganisasjoner – nettopp i de tilfellene der sistnevnte har en dominerende markedsstilling. Hensikten er altså å hindre en slik opptreden som brukersiden mener allerede er en realitet. Etter departementets vurdering innebærer direktivet materielt en styrking av brukersiden ved at kollektive forvaltningsorganisasjoner pålegges nye forpliktelser. Departementet ønsker imidlertid ikke i forbindelse med gjennomføringen å innføre strengere regler enn det artikkel 16 krever. Dersom departementet på et senere tidspunkt skulle motta innspill om at reglene ikke fungerer etter sin hensikt, vil eventuelle endringer som setter strengere rammer for organisasjonens handlefrihet, måtte vurderes.

Det at bestemmelsene oppstiller visse rammer for hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner skal forholde seg til brukere, vil etter departementets vurdering få innvirkning på hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner opptrer i markedet og hvilke lisensvilkår som kan benyttes. Utover disse rammene vil imidlertid ikke partenes avtalefrihet påvirkes i vesentlig grad. Departementet viser i den forbindelse til at verken direktivet eller gjennomføringsbestemmelsene oppstiller noen generell forhandlings- eller kontraheringsplikt, jf. nedenfor i punkt 9.2 og 9.3.

9.2 Avtaleforhandlinger om lisens

9.2.1 Direktivet

Artikkel 16 inneholder regler om lisensavtalene mellom en bruker og en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Etter artikkel 16 nr. 1 skal organisasjoner og brukere forhandle om lisensiering av rettigheter i god tro, og de skal gi hverandre alle opplysninger som er nødvendige for forhandlingene.

9.2.2 Andre nordiske land

I Danmark er artikkel 16 gjennomført samlet ved en ny bestemmelse om lisensiering i den danske opphavsrettsloven § 52 a. Artikkel 16 nr. 1 er gjennomført i § 52 a stk. 1.

Sverige og Finland har begge skilt ut gjennomføringen av artikkel 16 nr. 1 som en egen bestemmelse i lovene om kollektiv forvaltning av opphavsrett. Bestemmelsen er gjennomført i 34 § i den finske loven og 9. kapittel 1 § i den svenske loven.

9.2.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble artikkel 16 nr. 1 foreslått gjennomført i utkastet § 25. Det ble lagt til grunn at den foreslåtte bestemmelsen, i likhet med direktivforpliktelsen, ikke ville innebære en plikt for partene til å forhandle.

9.2.4 Høringen

Altibox understreker behovet for regulering av kollektive forvaltningsorganisasjoners plikt til å forhandle i god tro samt plikt til å gi bedre innsikt, transparens og informasjon i tilknytning til vederlagsforslagene og øvrige vilkår.

Kabel Norge er ikke enig i uttalelsen i høringsnotatet om at bestemmelsen ikke innebærer en plikt til å forhandle.

Kabel Norge uttaler:

«En forpliktelse til å «conduct negotiations in good faith» innebærer nettopp en plikt for kollektive forvaltningsorganisasjoner til i det minste å forhandle, og det i god tro, med brukere som ønsker å lisensiere rettigheter uavhengig av om en slik bruk er noe organisasjonen i utgangspunktet ønsker å lisensiere.

Uttalelsen i høringnotatet er begrunnet i at både organisasjonen og brukeren er pliktsubjekter. Det er i og for seg riktig, men innholdet i forpliktelsen vil være forskjellig siden partene har ulikt utgangspunkt. En tjenestetilbyder vil selvsagt ikke ha plikt til å forhandle om lisensiering av rettigheter for tjenester som tilbyder ikke har til hensikt å tilby sine kunder. Det vil ikke gi mening. For brukerne må den nye bestemmelsen innebære at de må forhandle i god tro om klarering av de rettigheter de bruker og innlede forhandlinger om lisensiering av rettigheter som vil bli brukt i nye tjenester de har til hensikt å lansere. Forvaltningsorganisasjonen må imidlertid alltid forhandle i god tro der en bruker ber om forhandlinger.»

Etter Kabel Norges mening understøttes dette synspunktet av formålet med direktivets bestemmelse, som er å hindre misbruk av forhandlingsposisjoner fra de kollektive forvaltningsorganisasjonenes side og legge til rette for nye tjenester. Videre pekes det på at forhandlingsplikt i god tro må ses i sammenheng med kravet om å besvare lisensforespørsler fra brukere snarest mulig etter artikkel 16 nr. 3. At direktivet skal forstås på denne måten, følger etter Kabel Norges syn også av sammenhengen med lignende bestemmelser i satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF) og nett- og videresendingsdirektivet ((EU) 2019/789).

Også Telenor Norge og Canal Digital mener at kollektive forvaltningsorganisasjoner har en plikt til å forhandle og viser til at forhandlingsplikten følger av direktivets formål, at forhandlingene skal gjøres i god tro og at organisasjonen skal respondere raskt til brukere som etterspør lisenser.

Nasjonalbiblioteket mener spørsmålet om forhandlingsplikt må ses i sammenheng med de øvrige delene av artikkelen, selv om de kan si seg enige i uttalelsen om dette i høringsnotatet. Det fremgår også av høringsuttalelsen at Nasjonalbiblioteket er positiv til at det uttrykkelig fastslås at forhandlinger om lisensiering skal foregå i god tro.

Forslaget om å benytte uttrykket «god tro» i bestemmelsen støttes av Kabel Norge og Nasjonalbiblioteket. Det vises blant annet til at den nye loven skal tolkes direktivkonformt, og at «god tro» best samsvarer med «good faith» i den engelske versjonen av direktivet og tilsvarende ordlyd i direktivets øvrige språkversjoner. TV 2 mener på sin side at «i god tro» er utydelig og lanserer «i god ånd» som et mulig alternativ.

TV 2 mener videre at bestemmelsen ikke bør innebære at brukere ubetinget pålegges å utlevere sensitive opplysninger som motparten hevder er nødvendig for forhandlingene. Det vises i den forbindelse til at kollektive forvaltningsorganisasjoner i utkastet § 36 er gitt mulighet til å treffe rimelige tiltak for å verne kommersielt sensitive opplysninger, når det er brukeren som ber om informasjon.

I høringen mener Kabel Norge også at kollektive organisasjoners adgang til å koble (bundle) rettigheter bør drøftes i forarbeidene til den nye loven og uttaler i den forbindelse:

«Dette er aktuelt der organisasjonen krever at bruker må erverve eller betale for flere rettigheter enn det bruker etterspør eller der organisasjonen søker å pålegge bruker å legge til flere tjenester i sine sluttbrukertjenester enn det er behov for. En organisasjon bør ikke kunne stille slike koblingsvilkår, men ha plikt til å lisensiere kun de rettighetene bruker faktisk etterspør.»

9.2.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet.

Bestemmelsen oppstiller enkelte prinsipper for hvordan forhandlinger om lisens skal foregå. Utgangspunktet er at kollektive forvaltningsorganisasjoner og brukere skal forhandle om lisensiering av rettigheter i god tro. I tillegg skal de gi hverandre de opplysningene som er nødvendige for forhandlingene.

Departementet fastholder forslaget fra høringsnotatet om å benytte uttrykket «god tro» i bestemmelsen. Dette er også i samsvar med direktivets språkbruk («good faith» i den engelske språkversjonen og tilsvarende «god tru» i den norske oversettelsen). I høringsnotatet ble det vurdert å benytte «god forretningsskikk», som har en mer innarbeidet betydning i en norsk rettslig kontekst. Etter departementets vurdering er det mest hensiktsmessig å benytte direktivets uttrykk i lovteksten, noe som også støttes av Kabel Norge og Nasjonalbiblioteket i høringen. Det legges i den forbindelse vekt på at uttrykket «good faith» har en etablert betydning i EU-retten. Å benytte samme terminologi i bestemmelsen gir en tydeligere anvisning på at uttrykket skal tolkes i samsvar med EU-domstolens praksis.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at direktivets forpliktelse til å forhandle i god tro kun tar sikte på å regulere situasjoner der partene har en felles interesse av å komme frem til en avtale, ikke situasjoner der partene ikke deler denne intensjonen. Flere høringsinstanser peker på at direktivet ikke kan tolkes på denne måten og mener bestemmelsen også innebærer en plikt for kollektive forvaltningsorganisasjoner til å forhandle. Departementet er ikke enig i at en forhandlingsplikt kan utledes av direktivet.

I artikkel 16 nr. 1 heter det at «collective management organisations and users [shall] conduct negotiations for the licensing of rights in good faith». Ordlyden oppstiller med dette ikke noe krav til at partene skal påbegynne eller gjennomføre forhandlinger. Det finnes heller ikke holdepunkter i fortalen for at dette har vært intensjonen med bestemmelsen. Dette i motsetning til satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF) artikkel 12 nr. 1, som Kabel Norge viser til i høringen, hvor det av ordlyden fremgår at partene skal «conduct negotiations regarding authorization for cable retransmission in good faith and do not prevent or hinder negotiation without valid justification». Som Kabel Norge peker på, er det også uttalelser i forarbeidene til satellitt- og kabeldirektivet som klart trekker i retning av at artikkel 12 nr. 1 innebærer en plikt til å forhandle. Det at direktivene er utformet så forskjellig, taler etter departementets syn for at direktivforpliktelsene også har ulikt innhold. Departementet legger til grunn at dersom intensjonen med artikkel 16 nr. 1 hadde vært å oppstille en plikt for kollektive forvaltningsorganisasjoner til å forhandle, ville dette kommet tydelig til uttrykk i bestemmelsens ordlyd og/eller direktivets fortale.

Departementet kan heller ikke se at formålet med direktivets bestemmelser som regulerer forholdet til brukerne, skal tilsi en utvidet tolkning av de forpliktelsene som følger av ordlyden i artikkel 16 nr. 1. Selv uten et krav om forhandlingsplikt vil bestemmelsen etter departementets vurdering kunne bidra til å styrke brukernes stilling overfor kollektive forvaltningsorganisasjoner.

Sammenhengen mellom de øvrige bestemmelsene i artikkel 16, spesielt artikkel 16 nr. 3 som stiller krav til å svare på henvendelser mv., tilsier også at artikkel 16 nr. 1 ikke innebærer en forhandlingsplikt. Bestemmelsen i artikkel 16 nr. 3, jf. forslaget § 27, innebærer ingen plikt for kollektive forvaltningsorganisasjoner til å tilby lisens. Da vil det etter departementets syn heller ikke være hensiktsmessig med en forhandlingsplikt.

Direktivforpliktelsen må etter dette forstås slik at den ikke innebærer en plikt for kollektive forvaltningsorganisasjoner til å forhandle. Tilsvarende forståelse fremgår klart av den svenske proposisjonen, jf. Prop. 2015/16:181 side 93, og forutsetningsvis av de finske og danske proposisjonene, jf. RP 119/2016 rd side 70 og Lovforslag nr. L 77 (2015–16) side 70. En slik forståelse må også legges til grunn etter forslaget her.

Bestemmelsen innebærer imidlertid at partene så langt det er mulig, skal medvirke til at avtale kommer i stand, dersom de først velger å forhandle. Etter departementets syn må bestemmelsen forstås slik at partene under forhandlingene må forholde seg til hverandre i «god tro» i alle henseender, noe som også innebærer en klar oppfordring og forventning til partene om å komme til enighet, med mindre saklige grunner tilsier noe annet.

Selv om bestemmelsen ikke pålegger partene plikt til å forhandle, vil departementet peke på at en slik plikt ofte vil kunne utledes av forvaltningsoppdraget som rettighetshaveren har gitt til den kollektive forvaltningsorganisasjonen. Organisasjonens grunnleggende oppgave er å lisensiere rettigheter i samsvar med rettighetshaverens vilje. Utgangspunktet må derfor være at organisasjonen må oppfylle brukerens lisensbehov – forutsatt at bruken omfattes av rettighetshaverens forvaltningsfullmakt. Det vil derfor være både i rettighetshavernes og brukernes interesse at organisasjonen har en aktiv holdning til å gi nye lisenser, herunder at den ikke motsetter seg eller hindrer forhandlinger uten saklig grunn.

At forhandlingene skal skje i god tro, innebærer også at partene skal gi hverandre sannferdig informasjon om forhold knyttet til behovet for lisensen, og som påvirker vederlaget. Dette kan for eksempel være informasjon som brukeren har om antall sluttbrukere av en tjeneste, omfanget av bruken, inntekter fra tjenesten samt andre momenter som kan ha betydning for hvordan organisasjonen skal fastsette vederlaget for lisensen. I høringen tar TV 2 opp spørsmålet om forholdet mellom opplysningsplikten og forretningsmessig sensitive opplysninger. Departementet bemerker at dette ikke reguleres av bestemmelsen, og det antas derfor at partene selv i forhandlingene må ta stilling til hvordan slike opplysninger skal håndteres på tilfredsstillende måte.

På tilsvarende måte som for brukerne innebærer opplysningsplikten at kollektive forvaltningsorganisasjoner også skal gi sannferdig informasjon om forhold knyttet til brukerens behov for lisens, for eksempel dersom bruken dekkes av unntaksbestemmelser i åndsverkloven som medfører at lisens ikke er nødvendig.

Kabel Norge mener i høringen at det ikke bør være adgang for kollektive forvaltningsorganisasjoner til å stille koblingsvilkår. Departementet er enig i at slike vilkår vil kunne være uheldige, og at organisasjonene normalt kun bør lisensiere de rettighetene brukeren faktisk etterspør – i alle fall i den grad det er mulig å avgrense rettighetene på en slik måte og forvaltningsfullmakten fra rettighetshaveren åpner for dette.

I lys av de synspunktene som har fremkommet i høringen, vil departementet understreke at bestemmelsen skal tolkes på bakgrunn av direktivet, og at praksis fra EU-domstolen derfor kan ha betydning når det nærmere innholdet i forpliktelsene skal fastsettes.

Bestemmelsen om avtaleforhandlinger om lisens foreslås tatt inn som § 26.

9.3 Tilbud om lisens

9.3.1 Direktivet

Artikkel 16 nr. 3 regulerer lisensforespørsler fra brukere. Etter bestemmelsen skal kollektive forvaltningsorganisasjoner snarest mulig besvare forespørsler fra brukere. Når organisasjonen har mottatt alle relevante opplysninger, skal den snarest mulig enten tilby en lisens eller gi en begrunnelse for hvorfor organisasjonen ikke vil tilby dette.

9.3.2 Andre nordiske land

I Danmark er artikkel 16 gjennomført samlet ved en ny bestemmelse om lisensiering i den danske opphavsrettsloven § 52 a. Artikkel 16 nr. 3 er gjennomført i § 52 a stk. 5. Sverige og Finland har begge skilt ut artikkel 16 nr. 3 som en egen bestemmelse i lovene om kollektiv forvaltning av opphavsrett. Bestemmelsen er gjennomført i 9. kapittel 3 § i den svenske loven og i 33 § i den finske loven.

9.3.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble artikkel 16 nr. 3 foreslått gjennomført i utkastet § 26.

9.3.4 Høringen

I høringen har Kabel Norge enkelte merknader til ordlyden i bestemmelsen. Kabel Norge foreslår at uttrykket «snarest mulig» erstattes med «uten ugrunnet opphold» og viser til at dette er en vanlig oversettelse av «without undue delay», som brukes i den engelske språkversjonen av direktivet. Videre har både Kabel Norge og Kopinor forslag til omformuleringer av bestemmelsens andre punktum.

Nasjonalbiblioteket viser til at et avslag på lisens etter direktivet skal skje i form av et «reasoned statement that explains why it does not intend to license a particular service» og mener på bakgrunn av dette at det kan vurderes om kravet til begrunnelse skal kvalifiseres ytterligere i lovteksten. Videre mener Nasjonalbiblioteket at det er naturlig at partene også ved forespørsler og tilbud om lisens, på samme måte som ved avtaleforhandlinger etter utkastet § 25 (forslaget § 26), opptrer i «god tro». Dette fordi denne delen av prosessen «kan representere helheten av partenes samhandling før avtaleinngåelse».

9.3.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet med enkelte justeringer.

Artikkel 16 nr. 3 regulerer lisensforespørsler fra brukere. Bestemmelsen foreslås gjennomført etter samme struktur som direktivbestemmelsen. I høringsnotatet ble det foreslått at organisasjonen «snarest mulig» må svare på forespørsler og innen samme frist enten tilby eller avslå lisens. Etter en fornyet vurdering har departementet kommet frem til at «uten ugrunnet opphold» beskriver kravet til reaksjonstid på en bedre måte, se omtalen av dette i punkt 7.7.5. Departementet foreslår derfor en slik språklig endring i bestemmelsen, noe også Kabel Norge tar til orde for i høringen.

Som Nasjonalbiblioteket påpeker i høringen, skal avslag på lisensforespørsler etter direktivet gis en begrunnelse som viser hvorfor organisasjonen ikke ønsker å lisensiere tjenesten. Tilsvarende krav til begrunnelse må også legges til grunn etter forslaget her. Etter departementets syn innebærer dette at organisasjonen på en klar og tydelig måte må forklare de omstendighetene som faktisk er årsaken til at lisens ikke tilbys. Departementet mener imidlertid at det ikke er behov for at kravet til begrunnelse skal presiseres ytterligere i lovteksten.

Departementet er for øvrig enig med Nasjonalbiblioteket i at partene også i de situasjonene som bestemmelsen regulerer, bør forholde seg til hverandre i «god tro». Selv om ordlyden i direktivet artikkel 16. nr. 3 ikke stiller krav om «god tro», må reguleringen av lisenstilbud etter departementets vurdering tolkes i lys av de andre bestemmelsene i artikkelen. Spesielt må bestemmelsen ses i sammenheng med kravet til avtaleforhandlinger i «god tro» i artikkel 16 nr. 1, jf. forslaget § 26. Ut fra denne sammenhengen og formålsbetraktninger må derfor et krav om «god tro» etter departementets vurderinger kunne innfortolkes i bestemmelsen.

Etter innspill fra Kabel Norge og Kopinor foreslår departementet enkelte språklige justeringer i bestemmelsen.

Bestemmelsen om tilbud om lisens foreslås tatt inn som § 27.

9.4 Lisensvilkår mv.

9.4.1 Direktivet

Artikkel 16 nr. 2 stiller krav om at lisensvilkårene skal bygge på objektive og ikke-diskriminerende kriterier. Det følger også av bestemmelsen at rettighetshaverne skal motta et rimelig vederlag for bruken av rettighetene. Tariffer eller satser skal stå i et rimelig forhold til «den økonomiske handelsverdien» av bruken av rettighetene, både med hensyn til arten og omfanget av bruken, og den økonomiske verdien av tjenesten som den kollektive forvaltningsorganisasjonen leverer. Kollektive forvaltningsorganisasjoner skal opplyse den aktuelle brukeren om kriteriene for fastsettingen av tariffene eller satsene.

9.4.2 Andre nordiske land

I Danmark er artikkel 16 gjennomført samlet ved en ny bestemmelse om lisensiering i den danske opphavsrettsloven § 52 a. Artikkel 16 nr. 2 er gjennomført i § 52 a stk. 2 til 4.

Sverige og Finland har begge skilt ut artikkel 16 nr. 2 som en egen bestemmelse i lovene om kollektiv forvaltning av opphavsrett. Bestemmelsen er gjennomført i 35 § i den finske loven og 9. kapittel 2 § i den svenske loven. (Finland har også gjennomført artikkel 16 nr. 2 andre punktum som en egen bestemmelse om eksperimentell lisensiering i 36 §).

9.4.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble artikkel 16 nr. 2 foreslått gjennomført i utkastet § 27. (Artikkel 16 nr. 2 andre punktum om lisens for nye typer tjenester ble foreslått gjennomført som en egen bestemmelse i utkastet § 28, se punkt 9.5).

9.4.4 Høringen

Altibox understreker behovet for regulering av kollektive forvaltningsorganisasjoners plikt til å gi bedre innsikt, transparens og informasjon i tilknytning til vederlagsforslagene og øvrige vilkår.

NRK støtter departementets forslag til gjennomføring og er enig i departementets forståelse av bestemmelsen.

Telenor Norge og Canal Digital uttrykker i høringen bekymring for enkelte uttalelser i høringsnotatet, fordi de etter deres mening tilsynelatende ikke tar hensyn til bestemmelsens formål og den markedskonteksten bestemmelsen skal fungere i. Dette gjelder uttalelsen om at artikkel 16 ikke får særlig betydning for avtalefriheten og at markedets aktører fremover vil fortsette med å avtale de lisensvilkårene de finner formålstjenlig.

Telenor Norge og Canal Digital uttaler videre:

«Departementet påpeker selv at kollektive forvaltningsorganisasjoner har sterk markedsmakt (i dagens marked er det ingen reell konkurranse mellom kollektive forvaltningsorganisasjoner om samme repertoar). Telenor legger til grunn at artikkel 16 materielt skal styrke brukersiden og opplever at departementets uttalelser kan svekke f.eks. krav om objektive og ikke-diskriminerende tariffer. Departementet bør avklare i forarbeidene at artikkel 16 materielt innebærer en styrking av brukersiden, og legger nye forpliktelser på kollektive forvaltningsorganisasjoner. En aktør med sterk markedsmakt må rimeligvis tåle slike inngrep.»

Også TV 2 mener i høringen at det konkurranserettslige elementet i utkastet ikke er tydelig nok.

Kabel Norge kommenterer kravet til «objektive» vilkår. Etter deres oppfatning innebærer direktivet at den kollektive forvaltningsorganisasjonen må begrunne sine lisensvilkår og vederlagsmekanismer på en objektiv måte, herunder at det er sammenheng mellom vederlagsmekanismene og rettighetenes bidrag til verdiskapningen.

Med henvisning til høringsnotatets omtale av konkurranserettens forbud mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling som tolkningsmoment for bestemmelsen, påpeker Kabel Norge at kravet til ikke-diskriminering ikke bare innebærer at like situasjoner skal behandles likt, men også at ulike situasjoner skal behandles ulikt. Kabel Norge mener imidlertid at bestemmelsens krav til objektive og ikke-diskriminerende vilkår må bety noe utover det som allerede følger av alminnelig konkurranserett.

Kabel Norge uttaler i den forbindelse:

«Direktivets krav til ikke-diskriminering må således forstås slik at det innebærer en snevrere begrensing av de kollektive forvaltningsorganisasjoners handlingsrom enn det som følger av den alminnelige konkurranserett. Det kan f.eks. ikke være noe krav om at diskrimineringen påvirker konkurransen mellom brukerne slik det kreves etter den konkurranserettslige misbruksbestemmelsen.»

Kabel Norge viser i høringen blant annet til at EU-domstolen har slått fast at henvisningen til økonomisk verdi i EUs opphavsrettslige direktiver ikke betyr et høyest mulig vederlag til rettighetshaver, kun et «passende» vederlag. Etter Kabel Norges syn må bestemmelsen forstås slik at den legger strammere rammer for størrelsen av de vederlagskravene de kollektive forvaltningsorganisasjonene kan fremme, enn det som følger av for eksempel konkurranselovgivningens forbud mot urimelig prising.

For øvrig støtter Kabel Norge departementets vurdering om at bestemmelsen får anvendelse både på inngåtte avtaler og foreslåtte lisensvilkår.

Norges museumsforbund og Norsk Bibliotekforening støtter forslaget om at lisensavgiftene skal stå i et rimelig forhold til verdien av rettighetene.

NRK uttaler i høringen:

«NRK støtter departementet i dets syn på at bestemmelsen retter seg mot den kollektive forvaltningsorganisasjonen, og at bestemmelsens forpliktelser påhviler organisasjonen slik at den «ikke [kan] angripe en inngått avtale med påstand om at det avtalte vederlaget er for lavt», se side 48 i høringsnotatet. Dette er en naturlig følge av at det ofte er organisasjonen selv som setter de aktuelle tariffene eller satsene for bruken, i samsvar med direktivets krav om bl.a. «rimelige forhold». At organisasjonen etterpå skal kunne kreve ytterligere betaling vil vært lite rimelig. NRK er derfor enig i departementets tolkning av bestemmelsen.»

TONO og Musikkforleggerne viser til at utkastet benytter uttrykket «kommersiell verdi» om det som i den engelske språkversjonen av direktivet benevnes som «the economic value». Etter disse høringsinstansenes syn medfører forslaget til begrepsbruk at kriteriet endres i forhold til direktivet, og det foreslås derfor en justert ordlyd basert på den danske språkversjonen av direktivet.

Gramo legger i høringen til grunn at det for åndsverkloven § 21 er Vederlagsnemnda som avgjør tvist om rimelig vederlag, og at dette ikke berøres av forslaget.

I høringen peker Kabel Norge på at det ofte vil være umulig å etterprøve om vederlaget er rimelig slik artikkel 16 nr. 2 krever og mener derfor at det foreligger et klart behov for bedre innsikt og åpenhet i tilknytning til vederlagsfastsettelsen.

Kabel Norge uttaler:

«[…] Direktivet jf. utkastet § 27 siste punktum må, slik departementet også legger til grunn på side 48 i høringsnotatet, forstås slik at det skal sette brukeren (og evt. retten) i stand til å vurdere vederlagets rimelighet. Dette forutsetter at opplysningene som gis av organisasjonene er tilstrekkelig detaljerte til at det er mulig å verifisere og etterprøve hvordan organisasjonene har kommet frem til de aktuelle vederlagsmekanismer og vederlagssatser. Dersom organisasjonen f.eks. mener at brukers omsetning er relevant, må dette begrunnes. Tilsvarende gjelder dersom organisasjonen krever en viss andel av en omsetning eller annen konkret sats. Da det også begrunnes hvorfor nøyaktig denne andelen eller satsen er valgt. Når det gjelder samleverk, må den aktuelle tariffen også stå i rimelig forhold til det økonomiske bidraget den lisensierte rettigheten representerer i samleverket. Dette må da også begrunnes.»

Kabel Norge har også kommentarer til begrepsbruken i utkastet og foreslår at man gjennomgående benytter betegnelsen «tariff» i den nye loven.

9.4.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet med enkelte justeringer.

Bestemmelsen som foreslås tatt inn i § 28 stiller krav til objektive og ikke-diskriminerende lisensvilkår og rimelig vederlag, og den gjennomfører artikkel 16 nr. 2 (med unntak av artikkel 16 nr. 2 andre punktum som foreslås gjennomført i § 29).

Når det gjelder uttalelsene i høringsnotatet om betydningen for avtalefriheten og at aktørene også fremover vil avtale lisensvilkår de finner formålstjenlige, ser departementet behov for å nyansere dette noe. Kravene i bestemmelsen setter rammer for hvilke lisensvilkår som kan avtales partene imellom. Materielt innebærer bestemmelsen en styrking av brukernes rettigheter. Utover dette kan partene fritt avtale de vilkårene de ønsker, med de begrensningene som eventuelt måtte følge av andre rettsregler. Som det fremgår av forslaget § 26 og § 27, oppstilles det heller ingen generell forhandlings- eller kontraheringsplikt.

Utformingen av artikkelens og forslagets første punktum har begge som formål blant annet å hindre misbruk av en dominerende aktørs stilling. I høringen mener Kabel Norge at dette kravet må bety noe utover det som allerede følger av alminnelig konkurranserett. Til dette vil departementet bemerke at selv om konkurranseretten i noen tilfeller kan tenkes å være et tolkningsmoment ved vurderingen av det nærmere innholdet i forslaget her, kan vurderingene etter de to regelsettene være forskjellige. Det vises i denne sammenhengen særlig til fortalen punkt 56, som presiserer at direktivet ikke påvirker konkurranserettslige bestemmelser. Departementet legger derfor til grunn at selv om forslaget inneholder elementer fra konkurranseretten, er det i realiteten tale om to selvstendige regelverk. Det nærmere innholdet i forslaget her, og grensedragningen mellom dette og alminnelig konkurranserett, vil måtte trekkes opp av rettspraksis fra EU-domstolen og i praksis fra Kommisjonen.

Kravet om objektive vilkår innebærer at kollektive forvaltningsorganisasjoner må fastsette kriterier som er etterprøvbare og relevante for den konkrete lisensen. Dette betyr at organisasjonen må begrunne sine lisensvilkår og vederlagsmekanismer på en objektiv måte. Vederlagsmodeller som baserer seg på generell omsetning, vil for eksempel kunne anses å være i strid med bestemmelsen, dersom andre mer nøyaktige metoder for å registrere bruken av verk og publikum er tilgjengelig, og disse kan benyttes uten at det medfører en uforholdsmessig økning av de administrative kostnadene.

Bestemmelsen stiller krav om at vederlaget for bruken skal være rimelig. I likhet med direktivbestemmelsen angis det i bestemmelsen momenter i denne vurderingen. Bestemmelsen regulerer forholdet mellom organisasjon og bruker, ikke rettighetshavernes selvstendige rett til rimelig vederlag. Sistnevnte situasjon vil reguleres av den generelle bestemmelsen om rimelig vederlag i åndsverkloven § 69.

Etter bestemmelsen skal tariffene stå i et rimelig forhold til den økonomiske verdien av tjenesten som organisasjonen leverer. Hvordan denne verdien skal fastsettes, angis nærmere i bestemmelsen. Momentene som nevnes her, er imidlertid ikke uttømmende. Også andre faktorer kan være relevante ved vurderingen. Direktivet krever kun at det skal være en rimelig sammenheng mellom tariffene og tjenestens økonomiske verdi. Bestemmelsen gir med andre ord ikke uttrykk for et bestemt vederlag, men angir de ytre rammene for vederlaget. Departementet er derfor enig med Kabel Norge i at bestemmelsen må forstås slik at den også begrenser størrelsen på vederlaget forvaltningsorganisasjonene har adgang til å kreve.

I likhet med utkastet i høringsnotatet har departementet i forslaget valgt å ta inn de elementer som kan inngå i rimelighetsvurderingen i lovteksten, noe som også vil tydeliggjøre at bestemmelsen gjelder krav til vederlaget i relasjonen mellom brukeren og organisasjonen. Departementet understreker at dette ikke er en uttømmende oppregning, og at også andre elementer kan inngå i vurderingen. For øvrig presiserer departementet at det nærmere innholdet i kravet til rimelig vederlag (og de eksemplifiserende momentene) vil måtte tolkes i lys av direktivet og praksis fra EU-domstolen.

Til innspillet fra TONO og Musikkforleggerne om å endre uttrykket «kommersielle verdi» i bestemmelsen bemerker departementet at direktivet (i denne sammenhengen) knytter den økonomiske verdien til «use of the rights in trade». Den danske språkversjonen av direktivet er formulert på tilsvarende måte, mens både den svenske språkversjonen og den norske oversettelsen benytter «den økonomiske handelsverdien». Etter departementets syn vil uttrykket «kommersielle verdi» normalt ha samme meningsinnhold, men har etter fornyet vurdering funnet det mest hensiktsmessig at uttrykket «økonomiske handelsverdi» benyttes i lovteksten.

Normalt vil det være domstolene som avgjør om vederlaget oppfyller kravene i bestemmelsen. Av fortalen punkt 13 fremgår det uttrykkelig at direktivet ikke påvirker muligheten til gjennom andre særlige ordninger å fastsette hva som utgjør rimelig vederlag. Som Gramo påpeker i høringen, vil det være Vederlagsnemnda som avgjør tvist om vederlaget er rimelig etter blant annet åndsverkloven § 21.

Etter forslaget skal organisasjonen informere brukeren om kriteriene som er benyttet for å fastsette tariffene, jf. artikkel 16 nr. 2 andre ledd siste punktum. Et slikt krav om åpenhet fra organisasjonens side vil gjøre det mulig for brukeren å vurdere om vederlaget tilfredsstiller kravene i bestemmelsen. Ofte vil det også være en forutsetning. Bestemmelsen vil i slike tilfeller gjøre det mulig å etterprøve om vederlaget er rimelig. Når det gjelder det nærmere innholdet i informasjonsplikten, er departementet enig med Kabel Norge i at opplysningene må være tilstrekkelig detaljerte slik at det er mulig å etterprøve hvordan organisasjonen har kommet frem til de aktuelle tariffene. Dette er nærmere omtalt i merknadene til bestemmelsen i punkt 17.

Det fremgår ikke klart av direktivet hvem reglene om lisensvilkår og rimelig vederlag retter seg mot. Artikkelens ordlyd og forholdet til direktivets øvrige bestemmelser taler imidlertid for at dette er forpliktelser som påhviler den kollektive forvaltningsorganisasjonen, og ikke brukeren. Organisasjonen kan med andre ord ikke angripe en inngått avtale med påstand om at det avtalte vederlaget er for lavt. Bestemmelsen får anvendelse både på allerede inngåtte avtaler og foreslåtte lisensvilkår. Etter forslaget § 53 kan domstolene prøve om forslag til lisensvilkår er i samsvar med kravene.

Etter innspill fra Kabel Norge er betegnelsen «tariff» benyttet gjennomgående i bestemmelsen.

Bestemmelsen om lisensvilkår mv. foreslås tatt inn som § 28.

9.5 Lisens til nye typer tjenester

9.5.1 Direktivet

Direktivet artikkel 16 nr. 2 andre punktum gjør unntak fra kravet om ikke-diskriminerende vilkår ved avtaler om nye nettbaserte tjenester. Det fremgår av bestemmelsen at en organisasjon på visse vilkår ikke er forpliktet til at avtalte lisensvilkår for en ny type nettbasert tjeneste skal benyttes som grunnlag når vilkårene for andre nettbaserte tjenester fastsettes. Formålet med regelen er å lette forhandlingene om nye tjenester og slik legge til rette for raskere lansering av innovative tjenester.

9.5.2 Andre nordiske land

I Danmark er artikkel 16 gjennomført samlet ved en ny bestemmelse om lisensiering i den danske opphavsrettsloven § 52 a. Bestemmelsen om lisens til nye typer tjenester i artikkel 16 nr. 2 andre punktum er gjennomført i § 52 a stk. 2, som også gjennomfører deler av de generelle kravene til lisensbetingelser som følger av artikkel 16 nr. 2 første punktum.

På tilsvarende måte har Sverige også samlet gjennomføringen av artikkel 16 nr. 2 i én bestemmelse. Denne er tatt inn i 9. kapittel 2 § i den svenske loven.

Finland har skilt ut bestemmelsen om lisens til nye typer tjenester i artikkel 16 nr. 2 andre punktum som en egen bestemmelse i 36 § om «experimentell licensiering».

9.5.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble artikkel 16 nr. 2 andre punktum foreslått gjennomført som en egen bestemmelse i § 28 om lisens til nye typer tjenester.

9.5.4 Høringen

I høringen støtter Kabel Norge forslaget, men mener likevel rekkevidden av bestemmelsen må klargjøres for å hindre misbruk.

Kabel Norge uttaler:

«Kabel Norge er bekymret for at bestemmelsen ellers kan benyttes til å begrunne senere vederlagsøkninger på mer generell basis. Premisset for bestemmelsen er at begge parter, både bruker og forvaltningsorganisasjon investerer i nye nettbaserte tjenester. Dersom det reelt sett bare er tjenesteyter som har investert i tjenesten, kan det med henvisning til bestemmelsen senere kreve høyere vederlag for slike nettbaserte tjenester. […] Ordningen må forutsette at den midlertidige tariffen reflekterer at også forvaltningsorganisasjonen har foretatt en investering i den nye tjeneste i form av f.eks. lavere lisensvederlag i en oppstartsfase.»

9.5.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet.

I artikkel 16 nr. 2 andre punktum er det et unntak fra prinsippet om ikke-diskriminerende kriterier når det gjelder lisensiering av nye nettbaserte tjenester. Dette unntaket foreslås skilt ut som en egen bestemmelse om lisens for nye typer tjenester, slik det også er gjort i den finske loven 36 § (om eksperimentell lisensiering). Bestemmelsen tar sikte på at organisasjonene skal kunne inngå avtaler om nye og innovative tjenester uten at lisensvilkårene nødvendigvis må legge føringer for senere avtaler. Ved lisensiering av slike tjenester kan det ofte, blant annet på bakgrunn av begrenset sammenligningsgrunnlag, være vanskelig å avgjøre hva som er passende lisensvilkår. Hensikten er å gjøre slik lisensiering enklere og mindre risikofylt, og dermed også fremme tilveksten av nye tjenester. Bestemmelsen innebærer at lisensvilkår som gjelder for den nye nettbaserte tjenesten, ikke skal tas med i vurderingen av om andre lisensvilkår er diskriminerende. Dette gjelder bare dersom den nye tjenesten har vært tilgjengelig for allmennheten innen EØS-området i mindre enn tre år.

Kabel Norge uttrykker i høringen bekymring for at bestemmelsen skal kunne benyttes til å begrunne senere generelle vederlagsøkninger. Til dette vil departementet bemerke at bestemmelsen kun regulerer at organisasjonen i prøveperioden på tre år ikke er forpliktet til å benytte tilsvarende vilkår for lisensiering av andre nettbaserte tjenester. Selv om organisasjonen etter denne perioden ikke er forpliktet til å fortsette lisensieringen av tjenesten på samme vilkår, kan bestemmelsen etter departementets vurdering ikke i seg selv begrunne høyere vederlag etter prøveperiodens utløp. Eventuelle nye vilkår må oppfylle kravene i den generelle bestemmelsen om lisensvilkår i forslaget § 28, hvor det blant annet kreves at vilkårene skal bygge på objektive og ikke-diskriminerende kriterier. Departementet antar at også partenes investeringer i den nye tjenesten vil kunne tas i betraktning i denne vurderingen.

Bestemmelsen om lisens til nye typer tjenester foreslås tatt inn som § 29.

9.6 Elektronisk kommunikasjon

9.6.1 Direktivet

Etter artikkel 16 nr. 4 skal kollektive forvaltningsorganisasjoner legge til rette for at brukerne kan kommunisere elektronisk med dem. Dette gjelder også ved eventuell rapportering fra brukerne.

9.6.2 Andre nordiske land

I Danmark er artikkel 16 gjennomført samlet ved en ny bestemmelse om lisensiering i den danske opphavsrettsloven § 52 a. Artikkel 16 nr. 4 er gjennomført i § 52 a stk. 6. Finland har gjennomført artikkel 16 nr. 4 i loven 37 §. I den svenske loven er artikkel 16 nr. 4 gjennomført i 9. kapittel 4 §.

9.6.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble artikkel 16 nr. 4 foreslått gjennomført i en bestemmelse om kommunikasjon og rapportering som § 29. I denne bestemmelsen ble også artikkel 17 om brukerens rapporteringsplikt foreslått gjennomført.

I likhet med direktivet ble det i utkastet § 29 ikke stilt krav til hva slags form eller omfang den elektroniske kommunikasjonen skal ha. I høringsnotatet la departementet til grunn at det vil være tilstrekkelig at organisasjonen tilbyr slik kommunikasjon på minst én anerkjent og etablert plattform, for eksempel e-post.

9.6.4 Høringen

Kabel Norge støtter forslaget til bestemmelse om elektronisk kommunikasjon, men er uenig i uttalelsen i høringsnotatet om at det etter bestemmelsen må være tilstrekkelig at organisasjonen tilbyr kommunikasjon via én elektronisk kommunikasjonsplattform.

Kabel Norge uttaler:

«Å alene innføre en plikt til å kommunisere per e-post eller at det alene skal være opp til organisasjonen å bestemme hvordan elektronisk kommunikasjon skal foregå, er heller ikke i samsvar med direktivet. Det vises herunder til at art. 16 nr. 4 bruker flertallsformen «electronic means» og til henvisningen til «industry standards» i direktivet art.17 om brukers rapporteringsplikt som nærværende bestemmelse må ses i sammenheng med.

Bestemmelsen må forstås slik at den etablerer en plikt for organisasjonene til å ha slike digitale kommunikasjonssystemer som gjør det mulig å kommunisere effektivt med brukerne. Dette er særlig relevant når det gjelder rapportering hvor brukere til dels vil være underlagt omfattende og detaljerte rapporteringsforpliktelser. E-post kan ved kompleks rapportering være helt uhensiktsmessig. Bestemmelsen pålegger de kollektive forvaltningsorganisasjonene å være i stand til å motta rapporter i elektronisk format i samsvar med de til enhver tid gjeldende bransjestandarder for slik rapportering.»

Med henvisning til utformingen av direktivet og gjennomføringen i Danmark og Sverige, mener Norwaco at artikkel 16 nr. 4 og artikkel 17 bør gjennomføres separat i egne bestemmelser.

9.6.5 Departementets vurderinger

Kravet i artikkel 16 nr. 4 om at brukerne skal ha mulighet til å kommunisere elektronisk med organisasjonen, ble i høringsnotatet foreslått gjennomført i samme bestemmelse som rapporteringskravene som følger av artikkel 17. Etter innspill fra Norwaco i høringen ser departementet etter en fornyet vurdering at det vil være mest hensiktsmessig å gjennomføre direktivforpliktelsene hver for seg. Selv om det er en viss sammenheng mellom kravene til elektronisk kommunikasjon og rapportering, har disse ulike pliktsubjekter. Av hensyn til lovens systematikk vil derfor departementet foreslå at kravene til elektronisk kommunikasjon gjennomføres som en egen bestemmelse, adskilt fra brukerens plikt til å rapportere. Rapporteringsplikten er nærmere omtalt nedenfor i punkt 9.7.

Departementet foreslår imidlertid at det materielle innholdet i høringsnotatets utkast til regulering av elektronisk kommunikasjon opprettholdes.

Utover at organisasjonen skal gi brukerne mulighet til å kommunisere elektronisk, stilles det i direktivet ingen konkrete krav til hva slags form eller omfang slik kommunikasjon skal ha. Kabel Norge påpeker i høringen at bestemmelsen må forstås slik at den etablerer en plikt for organisasjonene til å ha slike digitale kommunikasjonssystemer som gjør det mulig å kommunisere effektivt med brukerne. Departementet er enig i at dette vil være et naturlig utgangspunkt. Det bemerkes likevel at kravet til elektronisk kommunikasjon må stå i et rimelig forhold til organisasjonens art og omfang, samt behovet på brukersiden. Hvilke kommunikasjonsformer som skal stilles rådighet, vil derfor kunne variere.

I høringen mener Kabel Norge også at direktivet må forstås slik at det kreves flere elektroniske kommunikasjonssystemer. Departementet er ikke enig i dette og fastholder at forslaget innebærer at organisasjonen som et minimum må tilby elektronisk kommunikasjon på minst én anerkjent og etablert plattform, for eksempel e-post. Tilsvarende er også lagt til grunn i de danske, svenske og finske forarbeidene. Departementet vil imidlertid presisere at en slik minimumsløsning ikke alltid vil være tilstrekkelig. I visse tilfeller kan det være nødvendig at organisasjonen i tillegg tilbyr andre elektroniske kommunikasjonsmåter som for eksempel gir mulighet til elektronisk å rapportere om bruken. Dette er nærmere omtalt nedenfor i punkt 9.7.6.

Bestemmelsen om elektronisk kommunikasjon foreslås tatt inn som § 30.

9.7 Rapportering

9.7.1 Gjeldende rett

I mange tilfeller vil det være avtalen mellom den kollektive forvaltningsorganisasjonen og brukeren som regulerer i hvilket omfang rapportering om bruken skal skje. Slik informasjon kan være viktig som underlag for den kollektive forvaltningsorganisasjonens fordeling og utbetaling til rettighetshaverne. Omfanget og detaljgraden av rapporteringen vil ofte kunne variere. På musikkområdet er det for eksempel ved bruk i kringkasting vanlig med relativt detaljert rapportering, mens den på andre områder er mer overordnet.

Åndsverkloven har enkelte bestemmelser om plikt til å rapportere om bruken av rettighetene. Etter § 70 har opphaver krav på avregning og informasjon i de tilfellene hvor opphavers vederlag avhenger av omsetning, salgstall eller lignende. Bestemmelsen innebærer at opphaver kan kreve opplysninger som ligger til grunn for vederlagsberegningen, i tillegg til å kreve at erververens regnskap, bokføring og lagerbeholdning, samt attestasjoner fra den som har brukt verket, stilles til rådighet for en revisor som opphaver har valgt. Bestemmelsen omfatter også kollektivavtaler.

Også bestemmelsen om utøvende kunstners rett til tilleggsvederlag i åndsverkloven § 18 har bestemmelser om opplysningsplikt, jf. fjerde ledd. Etter denne bestemmelsen skal produsent av lydopptak på anmodning gi opplysninger om inntektene som lydopptaket genererer. På området for følgerett kan oppkrevings- og fordelingsorganisasjonen etter åndsverkloven § 61 andre ledd kreve opplysninger som er nødvendige for å sikre betaling av følgerettsvederlag for det foregående årets salg.

Digitalmarkedsdirektivet ((EU) 2019/790) artikkel 19 er en bestemmelse som pålegger erververe av rettigheter en forpliktelse til regelmessig å gi oppdaterte, relevante og uttømmende opplysninger til opphaveren eller den utøvende kunstneren om bruken av verket eller arbeidet. Denne bestemmelsen må ses i sammenheng med avtalejusteringsordningen i artikkel 20, som i visse tilfeller åpner for reforhandling av kontrakter. Digitalmarkedsdirektivet er foreløpig ikke innlemmet i EØS-avtalen og er heller ikke gjennomført i norsk rett.

9.7.2 Direktivet

Artikkel 17 pålegger brukeren en rapporteringsplikt for opplysninger som er nødvendige for at organisasjonen kan innkreve og fordele vederlag. Etter bestemmelsen skal brukeren, innen en på forhånd avtalt frist og i et på forhånd avtalt format, gi den kollektive forvaltningsorganisasjonen relevante opplysninger som de har om bruken av verket eller arbeidet som organisasjonen representerer, og som er nødvendige for innkreving og fordeling av vederlag til rettighetshaverne. Når det skal besluttes hvilket format opplysningene skal legges frem i, skal kollektive forvaltningsorganisasjoner og brukere i størst mulig grad ta hensyn til frivillige bransjestandarder.

9.7.3 Andre nordiske land

I Danmark er artikkel 17 gjennomført i en ny bestemmelse om brukernes forpliktelser i den danske opphavsrettsloven § 52 b. Finland har gjennomført artikkel 17 i gjennomføringsloven 38 §. I den svenske loven er artikkel 17 gjennomført i 9. kapittel 5 §.

9.7.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble artikkel 17 foreslått gjennomført i utkastet § 29 om kommunikasjon og rapportering, uavhengig av de beslektede reglene i åndsverkloven. I denne bestemmelsen ble også artikkel 16 nr. 4 om elektronisk kommunikasjon foreslått gjennomført.

Begrensningene i artikkel 17 om at plikten er knyttet til informasjon som er tilgjengelig for brukeren, og at informasjonen må være nødvendig, ble ikke tatt med i lovteksten. Forslaget gikk videre ut på at dersom det ikke er avtalt bruk av annet format, skal brukeren anvende det formatet som stilles til rådighet av organisasjonen, med mindre dette fremstår som urimelig.

9.7.5 Høringen

BONO støtter forslaget om rapporteringsplikt og uttaler i den forbindelse:

«[…] Omfanget av rapporteringsplikten må avtales mellom den kollektive forvaltningsorganisasjonen og brukerne, og en organisasjon bør ikke kunne unngå direktivets krav om fordeling på grunnlag av faktisk bruk ved å ikke ta med en bestemmelse om rapportering i avtalen. […]»

Kabel Norge viser til at rapporteringspliktene i åndsverkloven § 70 og utkastet er formulert ulikt og til dels har motstridende innhold, og ber om at forholdet mellom bestemmelsene klargjøres. Videre er Kabel Norge kritisk til at departementet ikke foreslår å lovfeste at rapporteringsplikten kun gjelder informasjon som er tilgjengelig, og at rapporteringsplikten er begrenset til det som er nødvendig. Nasjonalbiblioteket fremhever at disse begrensningene er av stor betydning for å sikre at rapporteringsplikten ikke blir så tyngende at den i seg selv blir en hindring for rettighetsklarering, blant annet gjennom avtalelisens.

Nasjonalbiblioteket uttaler:

«Nasjonalbiblioteket mener det er viktig at de tydelig uttalte begrensningene av rapporteringsplikten i direktivets tekst og fortale presiseres tydelig også i den norske implementeringen. Nasjonalbiblioteket mener at plikten til rapportering etter direktivet må begrenses til hva som er rimelig, nødvendig og tilgjengelig for brukeren, og avgrenses til et nivå som er proporsjonalt etter avtalens formål. Tyngden i forpliktelsen bør ligge på hva som er rimelig, nødvendig og tilgjengelig for brukeren.»

Også Kopinor mener ordlyden i utkastet § 29 andre ledd bør legges nærmere direktivteksten for å ivareta hensynet til brukeren og til at opplysningene som kreves på avtalelisensområder, ofte tar sikte på fordeling av vederlag til kategorier av rettighetshavere, ikke de enkelte rettighetshaverne. Norsk Bibliotekforening er enig i at rapporteringsplikten ikke må bli for omfattende og arbeidskrevende, men mener departementets presisering av dette i høringsnotatet er tilstrekkelig.

Kabel Norge mener også at forslagets regulering av hvilket format som skal benyttes til rapporteringen, er i strid med direktivet. Kabel Norge foreslår derfor at bestemmelsen omformuleres slik at den i større grad samsvarer med direktivets ordlyd.

Med henvisning til utformingen av direktivet og gjennomføringen i Danmark og Sverige, mener Norwaco at rapporteringsplikten i utkastet § 29 andre ledd bør skilles ut som en egen bestemmelse.

Norwaco mener også det bør vurderes å innføres en tvisteløsningsmekanisme knyttet til tvister om rapporteringspliktens omfang. BONO uttaler at det hadde vært en fordel om slike tvister kunne behandles av Vederlagsnemnda dersom nemndas kompetanse utvides.

9.7.6 Departementets vurderinger

I høringsnotatet ble artikkel 17 om brukernes rapporteringsplikt foreslått gjennomført i samme bestemmelse som kravet til elektronisk kommunikasjon som følger av artikkel 16 nr. 4. Som omtalt i punkt 9.6.5, foreslår departementet at rapporteringsplikten skilles ut som en egen bestemmelse.

På bakgrunn av høringen vil departementet også foreslå enkelte materielle endringer sammenlignet med høringsnotatets utkast til regulering av rapporteringsplikten.

Kabel Norge ber i høringen om en nærmere klargjøring av forholdet mellom utkastet og de eksisterende rapporteringspliktene i åndsverkloven § 70. Departementet er enig i at en slik klargjøring kan være hensiktsmessig.

Åndsverkloven § 70 gjelder krav på avregning og kontroll der vederlaget avhenger av erververs omsetning, salgstall eller lignende. Opphaveren (eller en kollektiv forvaltningsorganisasjon som opptrer på opphaverens vegne) kan etter bestemmelsen kreve nødvendige opplysninger om de forholdene som har ligget til grunn for vederlagsberegningen. Videre gis opphaver adgang til, via en av seg selv oppnevnt revisor, å få kontrollert avregningens riktighet.

Selv om rapporteringspliktene i artikkel 17 og åndsverkloven § 70 har visse likheter, er både utforming og innretning forskjellig. Sistnevnte er en generell bestemmelse, og den omfatter alle avtaler om overdragelse av opphavsrett hvor vederlaget er salgsavhengig eller lignende.

Innholdsmessig er åndsverklovens bestemmelse begrenset til å omfatte nødvendige opplysninger om forhold som ligger til grunn for vederlagsberegningen. Artikkel 17 gjelder videre enn dette – den omfatter opplysninger som er nødvendige for innkreving og fordeling av vederlag. I motsetning til åndsverkloven § 70 gjelder artikkel 17 også i tilfeller hvor bruken ikke nødvendigvis påvirker vederlagets størrelse. Generelt må det derfor antas at artikkel 17 kan innebære en mer omfattende rapporteringsplikt.

Etter åndsverkloven § 70 kan alle opphavere kreve slike opplysninger, også kollektive forvaltningsorganisasjoner som handler på opphavers vegne. Artikkel 17 gjelder kun rapportering til kollektive forvaltningsorganisasjoner. På samme måte gjelder åndsverklovens rapporteringsplikt for alle erververe. Rapporteringsplikten i artikkel 17 er imidlertid begrenset til erververe som faller inn under direktivets definisjon av «bruker», jf. artikkel 3 bokstav k og forslaget § 3 bokstav j. Dette betyr at fysiske personer som handler i egenskap av forbrukere, ikke er omfattet, jf. også presiseringen i fortalen punkt 33.

Etter departementets vurdering er det naturlig å plassere gjennomføringen av rapporteringsplikten i tilknytning til gjennomføringen av de øvrige direktivbestemmelsene. Departementet opprettholder derfor forslaget om at rapporteringsplikten tas inn i gjennomføringsloven. For å klargjøre forholdet mellom rapporteringspliktene foreslår departementet imidlertid en presisering i bestemmelsen om at rapporteringsplikten gjelder når rettigheter er lisensiert fra en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Videre foreslås det et nytt fjerde ledd i åndsverkloven § 70 som gjør det klart at dersom rettighetene er lisensiert fra en kollektiv forvaltningsorganisasjon, gjelder også rapporteringsplikten i gjennomføringsloven. Dette innebærer at rapporteringsplikten i gjennomføringsloven vil supplere den generelle bestemmelsen i åndsverkloven § 70 for de brukere som eventuelt omfattes av begge bestemmelsene.

Digitalmarkedsdirektivet ((EU) 2019/790) artikkel 19 pålegger også erververe å gi visse opplysninger om hvordan verket brukes. Som varslet i Prop. 104 L (2016–2017) side 244, vil departementet komme tilbake til spørsmålet om endring av bestemmelsen i åndsverkloven § 70 når digitalmarkedsdirektivet skal gjennomføres i norsk rett.

I åndsverkloven § 18 fjerde ledd og § 61 andre ledd er det særskilte opplysningsplikter knyttet til henholdsvis tilleggsvederlaget og følgeretten. Etter departementets vurdering vil disse opplysningspliktene også gjelde uavhengig av forslaget her. Det bemerkes for øvrig at vederlag etter begge disse ordningene ikke er knyttet til selve bruken av rettighetene. Tilleggsvederlaget utløses av produsentens inntekter fra et lydopptak, mens følgeretten avhenger av salgsprisen når originaleksemplar videreselges.

Bakgrunnen for rapporteringsplikten er at slik informasjon ofte vil være nødvendig for at organisasjonene skal kunne oppfylle sine forpliktelser etter direktivet. Opplysningene som omfattes av bestemmelsen, er informasjon organisasjonen må ha for innkreving og fordeling av vederlag til rettighetshaverne. Direktivets bestemmelser om hvordan organisasjonene skal forvalte rettighetsvederlag (artiklene 11 til 13), gjelder overfor alle rettighetshavere – både rettighetshavere som er medlemmer i organisasjonen og utenforstående. Etter departementets vurdering bør derfor rapporteringsplikten i forslaget omfatte brukere av alle rettigheter som en kollektiv forvaltningsorganisasjon på rettighetshaverens vegne innkrever og fordeler vederlag for. Dette betyr at brukere av både avtalelisens og tvangslisens omfattes av bestemmelsen.

Til BONOs uttalelse i høringen om at organisasjonene ikke bør kunne omgå direktivets krav om fordeling på grunnlag av faktisk bruk ved ikke å regulere rapportering i avtalen, bemerker departementet at brukernes rapportering i mange tilfeller vil være en nødvendig forutsetning for at organisasjonen skal kunne oppfylle forvaltningsoppdraget som rettighetshaverne har gitt, og de pliktene som følger av gjennomføringsloven. I loven stilles det imidlertid ikke noe krav om at fordeling og utbetaling til rettighetshaverne må skje i absolutt overensstemmelse med den faktiske bruken. Individuell fordeling kan fravikes i den utstrekning det følger av organisasjonens generelle prinsipper for fordeling, og slik fordeling er praktisk umulig. Loven er ikke til hinder for bruk av analogier og kunnskap fra et annet lignende område som underlag for fordelingen når det er umulig eller svært ressurskrevende å få tak i informasjon om den faktiske bruken. Som det fremgår ovenfor i punkt 7.7.5, vil imidlertid det forhold at organisasjonen unnlater å be om detaljert rapportering, ikke være en tilstrekkelig grunn til å fravike prinsippet om individuell fordeling. Det bemerkes likevel at bestemmelsen ikke oppstiller noe krav om at avtalen må regulere rapportering, og at organisasjonen med hjemmel i forslaget også kan anmode brukeren om slik informasjon, selv om dette ikke er avtaleregulert.

Når det gjelder omfanget av rapporteringsplikten, er den knyttet til informasjon som er tilgjengelig for brukeren, jf. direktivets ordlyd «som dei har». Det følger også av direktivet at opplysningene må være «naudsynte» for innkreving og fordeling av vederlag. Brukerens plikt til å gi informasjon omfatter følgelig ikke alle slags opplysninger som organisasjonen måtte ønske. I høringen gir Kabel Norge, Nasjonalbiblioteket og Kopinor uttrykk for at disse begrensningene bør fremgå direkte av ordlyden i gjennomføringsbestemmelsen. Departementet vil derfor foreslå en slik presisering i lovteksten. Av fortalen punkt 33 fremgår det at opplysningene, i tillegg til å være tilgjengelige og nødvendige, også skal begrenses til det som er rimelig for brukeren. Etter departementets syn er det klart at direktivet på denne måten tar hensyn til at plikten ikke skal bli for tyngende å etterleve i praksis. Dette må også legges til grunn ved tolkningen av forslaget.

Utgangspunktet for rapporteringsplikten, både når det gjelder tidspunkt for rapporteringen og hvilket format den skal være i, vil være det partene har avtalt seg imellom. Rapporteringsplikten omfatter imidlertid også situasjoner der det ikke nødvendigvis finnes noe avtaleforhold mellom organisasjonen og brukeren, for eksempel dersom bruken skjer med hjemmel i tvangslisens. Dersom det ikke foreligger noen avtale, bør plikten til å gi informasjon først inntreffe etter anmodning fra organisasjonen. Tilsvarende gjelder for opplysningsplikten knyttet til tilleggsvederlag i åndsverkloven § 18 fjerde ledd.

Etter departementets vurdering vil det i en slik anmodning også være naturlig å gi føringer om hvilket format som ønskes brukt ved rapporteringen. Formatvalget kan imidlertid ikke kun baseres på ønsket til den kollektive forvaltningsorganisasjonen. Etter innspill i høringen fra Kabel Norge foreslår departementet at bestemmelsens regulering av rapporteringsformat legges tettere opp til direktivets ordlyd enn det som ble foreslått i høringsnotatet. Med dette tydeliggjøres at formatvalget i størst mulig grad skal ta hensyn til frivillige bransjestandarder, dersom slike finnes. Dersom valgte rapporteringsformat krever spesielle elektroniske kommunikasjonssystemer, må organisasjonen tilrettelegge for dette, jf. forslaget § 30.

Spørsmålet om innføringen av en tvisteløsningsmekanisme knyttet til bestemmelsen, som BONO og Norwaco tar opp i høringen, vil behandles nedenfor i punkt 12.2.6.

Bestemmelsen om brukerens rapporteringsplikt foreslås tatt inn som § 31.