7 Regler om de kollektive forvaltningsorganisasjonenes økonomiske forvaltning

7.1 Generelt

7.1.1 Gjeldende rett

Håndtering av rettighetsvederlag i kollektive forvaltningsorganisasjoner er en prosess i tre faser – innkreving, intern fordeling til rettighetshavere eller kategori, og utbetaling. Innkreving av vederlag innebærer fakturering av vederlag fra brukerne som har brukt verk som den kollektive forvaltningsorganisasjonen forvalter rettighetene til. Betaling kan for eksempel skje ved at brukeren betaler en stykkpris for hvert enkelt verk som brukes, eller ved at det betales et samlet beløp for bruk av flere verk til et bestemt formål, for eksempel kopiering til bruk i undervisning.

I fordelingsfasen vil den kollektive forvaltningsorganisasjonen tilordne de innkrevde midlene til de rettighetshavere eller kategorier av rettighetshavere som har krav på vederlag.

Vederlag fordeles enten individuelt til den enkelte rettighetshaver, for eksempel basert på rapportering av faktisk bruk. Vederlaget kan også fordeles kollektivt til de ulike rettighetshavergruppene, basert på statistiske undersøkelser og fordelingsavtaler inngått mellom rettighetshavergruppene eller lignende.

Vederlaget blir deretter utbetalt av forvaltningsorganisasjonene direkte til den enkelte rettighetshaver eller overført til forvaltningsorganisasjonens medlemsorganisasjoner, som så fordeler og utbetaler vederlaget videre til sin rettighetshavergruppe blant annet i form av stipender eller direkte til den enkelte rettighetshaveren.

Det følger av åndsverkloven § 64 første ledd at utenforstående rettighetshavere har lik rett som organiserte til å få del i midler og goder som utdeles fra, eller som vesentlig er bekostet av, kollektivt vederlag for bruk av verk ved avtalelisens. En utenforstående rettighetshaver som sannsynliggjør at eget verk er brukt etter avtalelisensbestemmelsene, kan uansett kreve at vederlag for dette skal utbetales til seg, jf. åndsverkloven § 64 andre ledd.

Det finnes utover dette få regler om selve innkrevingen, fordelingen og utbetalingen av rettighetsvederlag, foruten at departementet gjennom godkjenningsordningene fører en viss overordnet kontroll med organisasjonene, jf. punkt 14.2.

De kollektive rettighetsorganisasjonene krever inn, forvalter, fordeler og utbetaler opphavsrettslige vederlag etter regler i den enkelte organisasjonens vedtekter, forvaltningsavtaler og praksis.

7.1.2 Direktivet

Direktivet avdeling II kapittel 2 inneholder regler om de kollektive forvaltningsorganisasjonenes forvaltning av rettighetsvederlag. Disse reglene fastsetter blant annet krav til innkreving, til den interne håndteringen av vederlaget og til når beløpene skal fordeles. Det prinsipielle utgangspunktet er at midlene skal fordeles til rettighetshaverne til de åndsverkene og andre vernede arbeider som har blitt brukt. I dette kapitlet reguleres i hvilken grad de kollektive forvaltningsorganisasjonene kan benytte rettighetsvederlag til å dekke administrasjonskostnader, om midlene kan investeres og hvilke fradrag som er tillatt å gjøre før midlene fordeles til rettighetshaver. Direktivet stiller også krav til hvilke undersøkelser som må gjøres for å identifisere og lokalisere rettighetshavere som har krav på vederlagsmidler, og hvilke midler som kan regnes som ikke-fordelbare.

7.1.3 Andre nordiske land

Sverige, Danmark og Finland har alle gjennomført reglene om forvaltning av rettighetsvederlag i direktivet avdeling II kapittel 2 artiklene 11, 12 og 13 på en måte som ligger tett opp til direktivets formuleringer, men har delt innholdet opp i flere paragrafer og foretatt noen forenklinger.

7.1.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre bestemmelsene i direktivet avdeling II kapittel 2 som §§ 15 til 21 i et eget kapittel 5 i loven. Direktivbestemmelsene om den økonomiske forvaltningen av rettighetsvederlag er detaljerte og ikke så lett tilgjengelige. Departementet foreslo derfor en del forenklinger og delte opp innholdet i artiklene i flere paragrafer. Innholdsmessig var forslaget ment å samsvare med direktivforpliktelsene.

7.1.5 Høringen

De aller fleste høringsinstansene uttaler seg om forslaget til regulering av de kollektive forvaltningsorganisasjonenes økonomiske forvaltning av rettighetsvederlag. Gjennomgående er det i høringen bekymring for om direktivet og gjennomføringen av det i norsk rett vil være til hinder for gjeldende praksis med stor grad av kollektiv fordeling av vederlagsmidler. Både flere av de kollektive forvaltningsorganisasjonene, som Kopinor og Norwaco, og andre rettighetsorganisasjoner som Creo, Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Dramatikerforbundet, Forbundet Frie fotografer, Grafill, GramArt, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Journalistlag, Norsk Oversetterforening/Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Produsentforeningen NORA og Kunstnernettverket viser til at det er lang tradisjon for kollektiv fordeling i form av stipender, og at dette systemet bør bevares. Flere av høringsinstansene understreker at de har stor tillit til at de kollektive forvaltningsorganisasjonene forvalter vederlagsmidlene på en god måte. Det vises også til at for små organisasjoner med lave inntjeningsbeløp, vil et krav om individuell fordeling kunne innebære høye kostnader til administrasjon sammenlignet med størrelsen på beløpene som utbetales. Videre pekes det på at det kan være minst like hensiktsmessig for medlemmene at midlene anvendes til kollektive formål.

Blant andre BONO og TV 2 understreker i sine uttalelser at det er et viktig prinsipp at mest mulig av vederlagsmidlene blir fordelt individuelt til rettighetshaverne basert på faktisk bruk.

Utover dette har flere av høringsinstansene merknader til utformingen av enkelte av bestemmelsene. Disse er nærmere omtalt under de enkelte punktene nedenfor.

7.1.6 Departementets overordnede vurderinger

Departementet mener at det er et viktig prinsipp at mest mulig av vederlagsmidlene som de kollektive forvaltningsorganisasjonene forvalter, blir fordelt ut til rettighetshaverne til de verk og andre vernede arbeider som har blitt brukt. Samtidig har ikke forslaget til hensikt å bryte ned velfungerende systemer for fordeling av vederlag. Departementet ser at det må gjøres noen tilpasninger i eksisterende praksis med stor grad av kollektiv fordeling, men mener forslaget åpner for at det også fremover kan fordeles både kollektivt og individuelt til rettighetshaverne.

Det følger av organisasjonenes autonomi at de kan beslutte at enkelte oppgaver skal utføres av de kollektive forvaltningsorganisasjonenes medlemsorganisasjoner. Departementet anser det derfor ikke som nødvendig at adgangen til å delegere ansvar og oppgaver knyttet til fordeling og utbetaling av vederlag lovfestes. I forslaget § 2 om lovens virkeområde er det i femte ledd tatt inn en bestemmelse som forutsetter en slik adgang. Her fremgår det hvilke regler som gjelder for kollektive forvaltningsorganisasjoners medlemsorganisasjoner, når det er besluttet at medlemsorganisasjonene skal fordele og utbetale rettighetsvederlag til rettighetshaverne.

Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre bestemmelsene i avdeling II kapittel 2 i loven kapittel 5. På bakgrunn av høringen er det imidlertid foreslått mindre endringer i enkelte av bestemmelsene.

7.2 Krav til aktsomhet

7.2.1 Direktivet

Det følger av direktivet artikkel 11 nr. 2 at en kollektiv forvaltningsorganisasjon skal vise aktsomhet ved innkreving og forvaltning av inntekter fra rettigheter. I fortalen punkt 26 understrekes det at inntektene fra rettigheter tilhører rettighetshaverne, og at det derfor er viktig at den kollektive forvaltningsorganisasjonen utøver stor aktsomhet ved innkreving, forvaltning og fordeling av disse inntektene. Videre påpekes det at korrekt fordeling bare er mulig dersom den kollektive forvaltningsorganisasjonen fører register over medlemskap, lisenser og bruken av verk og andre vernede arbeider.

7.2.2 Andre nordiske land

Både Danmark, Finland og Sverige har valgt å lovfeste kravet til aktsomhet ved innkreving og forvaltning av rettighetsvederlag i sine gjennomføringslover. I Danmark er det tatt inn i gjennomføringsloven § 10. I den finske loven er prinsippet tatt inn i 19 § og i den svenske loven i 7. kapittel 1 § første ledd. Alle tre landene har valgt en utforming som ligger tett opp til ordlyden i direktivet artikkel 11 nr. 2.

7.2.3 Høringsnotatet

Departementet vurderte i høringsnotatet om det var tilstrekkelig å omtale det generelle prinsippet i forarbeidene til loven, men foreslo å lovfeste det i utkastet § 15. Grunnen var at en slik bestemmelse oppsummerer formålet med de mer detaljerte reglene om forvaltning av vederlagsmidler og setter en standard for tolkningen av dem.

Videre foreslo departementet å presisere i paragrafens andre ledd hva som menes med betegnelsen «vederlagsmidler».

7.2.4 Høringen

Av høringsinstansene er det kun LO Norge og TV 2 som uttaler seg om forslaget om å lovfeste det generelle prinsippet med krav om aktsomhet ved innkreving og forvaltning av vederlagsmidler. LO Norge støtter departementets forslag. TV 2 peker i sin uttalelse på behovet for en forklaring av hva kravet til aktsomhet innebærer.

Grafill, Kopinor og Norsk filmforbund/Norske Filmregissører foreslår at ordet «vederlagsinntekter» erstattes med «rettighetsvederlag» i lys av definisjonen i utkastet § 3 nr. 7 og mener det vil tydeliggjøre forskjellen mellom «rettighetsvederlag» og «vederlagsmidler».

7.2.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet. På bakgrunn av innspillene i høringen er det foretatt enkelte justeringer i bestemmelsen.

Departementet merker seg at ingen høringsinstanser har innvendinger mot at prinsippet om at kollektive forvaltningsorganisasjoner skal vise aktsomhet ved innkreving og forvaltning av rettighetsvederlag tas inn i loven. I høringen foreslår Grafill, Kopinor,Norsk filmforbund og Norske Filmregissører at betegnelsen «vederlagsinntekter» erstattes med «rettighetsvederlag». Departementet er enig i at «rettighetsvederlag» vil være et bedre begrep i loven. I den svenske loven er begrepet rettighetsinntekter benyttet, mens den norske oversettelsen av direktivet bruker «inntekter frå rettar». Departementet ser at ved å bruke begrepet «rettighetsvederlag» vil det bli lettere å skille mellom hva som skal regnes som rettighetsvederlag, og hva som omfattes av begrepet «vederlagsmidler». «Vederlagsmidler» er både vederlag som er krevet inn for bruk av rettigheter, altså «rettighetsvederlag», og de inntektene som følger av en eventuell investering av rettighetsvederlagene.

Når det gjelder innholdet i aktsomhetsprinsippet, er departementet enig med TV 2 i at dette ikke kom tydelig frem i høringsnotatet. Hensikten med prinsippet er å tydeliggjøre det ansvaret som de kollektive forvaltningsorganisasjonene har for å forvalte rettighetsvederlagene på en god måte for rettighetshaverne. De skal være påpasselige og oppmerksomme slik at beslutningene som fattes, er til rettighetshavernes beste. Prinsippet innebærer ikke konkrete krav eller forpliktelser for organisasjonene, men når de andre bestemmelsene skal tolkes, vil prinsippet være en rettesnor. Der det er besluttet at det er medlemsorganisasjonene som skal fordele vederlagsmidlene, vil aktsomhetskravet også gjelde for dem.

Bestemmelsen om generelle krav til forvaltning av vederlagsmidler foreslås tatt inn som § 16.

7.3 Adskillelse av vederlagsmidler i regnskapet

7.3.1 Direktivet

Etter direktivet artikkel 11 nr. 3 skal inntekter som stammer fra medlemmenes rettigheter, holdes adskilt fra den kollektive forvaltningsorganisasjonens egne aktiva og inntekter fra investering av disse, og fra administrasjonskostnader eller fra inntekter fra annen virksomhet som organisasjonen eventuelt har. Inntektene skal bokføres hver for seg.

Hvis det ikke er mulig å identifisere og lokalisere rettighetshaverne slik at utbetalingsfristen etter artikkel 13 nr. 1 kan overholdes, skal disse beløpene etter artikkel 13 nr. 2 bokføres separat i regnskapet til den kollektive forvaltningsorganisasjonen.

7.3.2 Andre nordiske land

I den danske loven er kravet om adskillelse i regnskapet tatt inn i § 11 og i den finske loven i 20 § første ledd. I Sverige er kravet gjennomført i 7. kapittel 2 § første ledd. Alle landene har formulert kravet på en måte som ligger tett opp til direktivteksten.

7.3.3 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at artikkel 11 nr. 3 gjennomføres i utkastet § 16. Videre foreslo departementet å klargjøre i paragrafens andre ledd at også rettighetsvederlag som ikke kan fordeles til rettighetshaverne innen fristen for utbetaling, skal regnskapsføres adskilt, jf. artikkel 13 nr. 2.

7.3.4 Høringen

Det er kun Gramo, Kopinor og LO Norge som uttaler seg om kravet til adskillelse av vederlagsmidler i regnskapene til de kollektive forvaltningsorganisasjonene. Gramo mener begrepet «aktiva» i bestemmelsen bør erstattes med «eiendeler» og viser til at dette ordet også benyttes i regnskapsloven. Kopinor viser til sin kommentar til bestemmelsene om generalforsamlingen, hvor de peker på at betegnelsen «utestående beløp» er misvisende.

LO Norge uttaler:

«Forvaltningsorganisasjonene besitter normalt vederlagsmidler som av ulike årsaker ikke lar seg fordele individuelt – som gjerne blir omtalt som kollektive midler. At det pålegges forvaltningsorganisasjonen å regnskapsføre utestående vederlagsmidler adskilt, jf. forslagets § 16 andre ledd, anser LO som positivt.»

7.3.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet med visse justeringer.

Etter departementets vurdering vil et krav om at de kollektive forvaltningsorganisasjonene skal føre regnskapene sine på en slik måte at vederlagsmidlene og organisasjonens egne eiendeler holdes adskilt, bidra til at gjennomsiktighet og åpenhet kan praktiseres på en god måte. Dette vil igjen bidra til at tilliten til de kollektive forvaltningsorganisasjonene opprettholdes. Departementet merker seg at ingen høringsinstanser er negative til måten kravet til regnskapsføring er foreslått gjennomført på.

På bakgrunn av innspill fra Gramo og Kopinor er det foretatt justeringer i ordlyden.

Bestemmelsen om adskillelse av vederlagsmidler i regnskapet foreslås tatt inn som § 17.

7.4 Bruk av vederlagsmidler

7.4.1 Direktivet

Etter artikkel 11 nr. 4 skal en kollektiv forvaltningsorganisasjon som hovedregel ikke bruke inntekter fra rettigheter eller inntekter fra investering av rettigheter til andre formål enn fordeling til rettighetshavere. Organisasjonene kan likevel trekke fra administrasjonskostnadene sine, hvis det er besluttet på generalforsamlingen etter artikkel 8 nr. 5 bokstav d at dette kan gjøres. Videre åpnes det for annen bruk av inntekter fra rettigheter eller fra investering av rettigheter når organisasjonen, etter en avgjørelse som er tatt etter artikkel 8 nr. 5, har fått tillatelse til bruken.

7.4.2 Andre nordiske land

I Danmark er reglene om innkreving og bruk av rettighetsvederlag i direktivet artikkel 11 gjennomført i gjennomføringsloven §§ 10 til 13. I Sverige er reglene gjennomført i gjennomføringsloven 7. kapittel 1 til 3 §§. Finland har lagt seg tettest opp til ordlyden i direktivet, og har gjennomført reglene om innkreving og bruk av rettighetsvederlag i gjennomføringsloven 19 til 21 §§.

7.4.3 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at regelen i artikkel 11 nr. 4 gjennomføres i utkastet § 17. Etter bestemmelsen skal alle vederlagsmidler fordeles til rettighetshavere, med unntak av administrasjonskostnader og midler som generalforsamlingen har besluttet å bruke på annen måte.

Det følger av organisasjonenes autonomi at de kan beslutte at enkelte oppgaver skal utføres av medlemsorganisasjonene, herunder fordeling og utbetaling av rettighetsvederlag. Etter utkastet § 20 tredje ledd må medlemsorganisasjonene da følge reglene i utkastet §§ 15 til 18.

7.4.4 Høringen

Gjennomgående er høringsinstansene som uttaler seg om denne bestemmelsen, positive til hvordan artikkel 11 nr. 4 er foreslått gjennomført i den nye loven. Mange understreker behovet for å videreføre dagens ordning med kollektiv forvaltning og fordeling av vederlagsmidler. Disse innspillene blir nærmere gjennomgått under punktene om fradrag i og fordeling av vederlagsmidler.

Blant andre Gramo, Kabel Norge og LO Norge støtter departementets forslag.

Kabel Norge er positiv til at forholdet mellom de kollektive forvaltningsorganisasjonene og rettighetshaverne reguleres i lov, og at midlene som organisasjonene forvalter, blir utbetalt til den enkelte rettighetshaveren. Organisasjonen fremhever at dette vil stimulere til ytterligere kreativ verdiskapning.

TONO støtter departementets tolkning av artikkel 11 nr. 4, som innebærer at det er nettoinntektene, det vil si etter at eventuelle skatter og avgifter er betalt, som skal fordeles:

«Departementet presiserer på side 39 i utkastet at den eksisterende avgiften på to prosent av bruttoomsetningen som TONO og NCB betaler iht. lov om avgift til Det norske komponistfond, ikke berøres av direktivets artikkel 11 nr. 4. Det fremstår etter TONOs syn som den eneste realistiske tolkningen at forvaltningsorganisasjoner må kunne benytte vederlagsinntekter til å betale lovpålagte skatter og avgifter.»

Noen høringsinstanser, som Kopinor og TV 2, peker på at henvisningene i bestemmelsen virker uklare. Kopinor uttaler:

«Ordlyden i departementets utkast medfører at når medlemsorganisasjonene skal forestå fordeling som nevnt i § 2 femte ledd, må generalforsamlingen i medlemsorganisasjonen ta beslutninger som nevnt i § 11 fjerde ledd. Det stemmer ikke med departementets merknader om utkastet § 2 femte ledd.»

7.4.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet med noen språklige justeringer.

Departementet mener det er et viktig prinsipp at mest mulig av vederlagsmidlene som de kollektive forvaltningsorganisasjonene forvalter, blir fordelt til rettighetshaverne. Dette innebærer at administrasjonskostnadene må holdes på et forsvarlig nivå. Forslaget må leses i sammenheng med de andre bestemmelsene i loven kapittel 5, som har til formål å regulere de kollektive forvaltningsorganisasjonenes forvaltning av rettighetsvederlag.

Etter departementets vurdering bør reglene om bruk av vederlagsmidler gjelde både der det er en kollektiv forvaltningsorganisasjon som forvalter og fordeler midlene, og der denne oppgaven er overlatt til medlemsorganisasjonene. Det følger av forslaget § 2 femte ledd at når en kollektiv forvaltningsorganisasjon har vedtatt at ansvaret for fordelingen til rettighetshavere skal delegeres til medlemsorganisasjonene, er medlemsorganisasjonene omfattet av lovforslagets kapittel 5.

Kopinor bemerker at paragrafen ikke bør henvise til «generalforsamlingen», men isteden henvise til fjerde ledd i bestemmelsen som regulerer årsmøtet (generalforsamlingen), jf. forslaget § 12. Departementet ser at formuleringen i forslaget ikke har tatt høyde for de situasjonene hvor ansvaret for visse beslutninger er delegert til styret, og foreslår derfor at bestemmelsen justeres i tråd med Kopinors forslag.

Etter departementets syn må bestemmelsen om bruk av vederlagsmidler forstås slik at den ikke er til hinder for at kollektive forvaltningsorganisasjoner benytter slike inntekter til å betale eventuelle lovpålagte skatter og avgifter. Etter EØS-avtalen står landene fritt til å fastsette sin egen skatte- og avgiftspolitikk, så lenge den er i overensstemmelse med grunnleggende EØS-rettslige prinsipper. Utgangspunktet må derfor være at det er nettoinntektene, det vil si etter at eventuelle skatter og avgifter er betalt, som skal fordeles slik som artikkel 11 nr. 4 foreskriver. Dette betyr at den eksisterende avgiften på to prosent av brutto-omsetningen som TONO og NCB betaler i henhold til lov om avgift til Det norske komponistfond, ikke berøres av direktivet. Ordningen med avgift og bevilling etter denne loven er nærmere omtalt i punkt 14.2.

Etter departementets vurdering åpner ikke artikkel 11 nr. 4 for at vederlagsmidlene kan benyttes til kollektiv fordeling til rettighetshaverne, for eksempel i form av stipender som rettighetshavere kan søke på. Det innebærer at en eventuell kollektiv fordeling bare kan skje etter de forutsetningene som følger av bestemmelsene om fradrag og fordeling av beløp til rettighetshaver, se punkt 7.6.6 og 7.7.6.

Bestemmelsen om bruk av vederlagsmidler foreslås tatt inn som § 18.

7.5 Investering av vederlagsmidler

7.5.1 Direktivet

Det følger av artikkel 11 nr. 5 at dersom en kollektiv forvaltningsorganisasjon investerer inntekter fra rettigheter, skal organisasjonen gjøre dette på en måte som er til beste for de rettighetshaverne som organisasjonen representerer. Det samme gjelder investering av den fortjenesten som eventuelt følger av en investering. Investeringen skal skje i samsvar med den generelle investerings- og risikohåndteringsstrategien som er vedtatt etter artikkel 8 nr. 5 bokstav c og f. Videre skal den kollektive forvaltningsorganisasjonen ved potensielle interessekonflikter sikre at investeringen fullt og helt ivaretar rettighetshavernes interesser. Aktiva skal investeres for å sikre trygghet, kvalitet, likviditet og lønnsomhet i den samlede porteføljen, og investeringen skal spres på en passende måte for å minimere risiko.

Fortalen punkt 27 viser til at hvis medlemslandene tillater at de kollektive forvaltningsorganisasjonene investerer inntekter fra rettigheter, bør slike investeringer være i samsvar med den generelle investerings- og risikostyringsstrategien til organisasjonen. Medlemslandene kan dermed velge å innføre strengere regler om investering enn det som følger av direktivet, eller helt forby investering av inntekter fra rettigheter. For å holde vedlike et høyt vern av rettighetshavernes rettigheter og sikre at eventuelle inntekter fra utnyttelsen av slike rettigheter kommer rettighetshaverne til gode, bør investeringene forvaltes etter kriterier som pålegger organisasjonen å handle aktsomt. Samtidig er det opp til organisasjonen å vurdere hva som er den sikreste og mest effektive investeringsstrategien.

7.5.2 Andre nordiske land

I Danmark er reglene om investering av vederlagsmidler gjennomført i loven § 13 og i Finland i loven 21 §. Begge bestemmelsene er forholdsvis detaljerte, med regulering av hvordan investeringer best skal ivareta rettighetshavernes interesser og hvordan interessekonflikter skal håndteres. I Sverige er det valgt en forenklet formulering i lovens 7. kapittel 3 §, men det materielle innholdet er ment å være det samme som i artikkel 11 nr. 5. Ingen av landene har innført strengere regler om investering av rettighetsvederlag enn det som følger av direktivet.

7.5.3 Høringsnotatet

Departementet foreslo å gjennomføre artikkel 11 nr. 5 i utkastet § 18. Det fremgår av utkastet at hvis en kollektiv rettighetsorganisasjon skal investere vederlagsmidler, skal dette skje på en måte som best mulig ivaretar rettighetshavernes interesser. Investeringene må skje i tråd med organisasjonens investeringspolitikk som er vedtatt av generalforsamlingen. Videre inneholdt utkastet en rekke regler om håndtering av potensielle interessekonflikter og risikominimering. Ved potensielle interessekonflikter skal den kollektive forvaltningsorganisasjonen påse at investeringene utelukkende er i rettighetshavernes interesser.

7.5.4 Høringen

Det er bare Kopinor som uttaler seg særskilt om forslaget til regler om investering av rettighetsvederlag. Kopinor foreslår en språklig omformulering av paragrafens første ledd og at ordet «opphavernes» byttes ut med «rettighetshavernes» i andre ledd.

7.5.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet med enkelte justeringer.

Det følger av fortalen punkt 27 at det kan gis nasjonale regler om investering av rettighetsvederlag som er strengere enn det som følger av direktivet, eller som helt forbyr slik investering. Departementet har vurdert om det er behov for dette, men kan ikke se at det er tilfelle. Etter departementets vurdering bør det være opp til de kollektive forvaltningsorganisasjonene å vurdere om det vil være formålstjenlig å investere vederlagsmidler. Men hvis organisasjonene velger å benytte seg av muligheten til å investere midlene, er det viktig at det skjer på en måte som ivaretar rettighetshavernes interesser på best mulig måte.

Departementet har vurdert Kopinors forslag til omformuleringer og er enig i at ordlyden i paragrafen bør justeres noe. Departementet ser også at paragrafens andre ledd om ivaretagelse av rettighetshaveres interesser ved potensielle interessekonflikter, ikke bør begrenses til opphavernes interesser. Etter direktivets ordlyd er det rettighetshavernes interesser som skal ivaretas, og det omfatter også nærstående rettigheter.

Bestemmelsen om investering av vederlagsmidler foreslås tatt inn som § 19.

7.6 Fradrag i vederlagsmidler

7.6.1 Direktivet

Av artikkel 12 fremgår det at forvaltningsorganisasjonen plikter å opplyse rettighetshaverne om administrasjonskostnader og andre fradrag før rettighetshaverne gir organisasjonen fullmakt til å forvalte rettighetene sine. Kostnader knyttet til administrasjon skal ikke overstige de begrunnede og dokumenterte kostnadene som den kollektive forvaltningsorganisasjonen har i forbindelse med forvaltningen av opphavsrettigheter og nærstående rettigheter. Andre fradrag skal stå i et rimelig forhold til tjenestene forvaltningsorganisasjonen tilbyr rettighetshaverne.

Artikkel 12 skal sikre at kravene til åpenhet og innsyn i administrasjonskostnader også gjelder for alle andre kostnader knyttet til forvaltningen av rettighetene.

Hvis en kollektiv forvaltningsorganisasjon yter sosiale, kulturelle eller utdanningsmessige tjenester som er finansiert av rettighetsvederlag eller fortjeneste fra investeringer, skal disse tjenestene gis på rimelige vilkår. Det skal legges særlig vekt på tilgangen og omfanget av disse tjenestene.

7.6.2 Andre nordiske land

I Danmark er reglene om fradrag i artikkel 12 tatt inn i gjennomføringsloven § 14. I Sverige er reglene om fradrag i artikkel 12 gjennomført i loven 7. kapittel 4 §. Finland har gjennomført reglene om fradrag i gjennomføringsloven 22 §.

7.6.3 Høringsnotatet

Departementet foreslo å gjennomføre direktivet artikkel 12 om fradrag i rettighetsvederlag i utkastet § 19. Bestemmelsen var ment å klargjøre yttergrensen for hvor mye av vederlagsmidlene som kan benyttes til administrasjon og andre legitime formål. Der det er medlemsorganisasjoner som fordeler vederlagsbeløpene, følger det av utkastet § 20 tredje ledd at § 19 også gjelder for dem. Bestemmelsen følger strukturen i direktivet artikkel 12, men formuleringene er forenklet. Innholdet i artikkel 12 nr. 3 andre avsnitt var ikke tatt med i selve lovutkastet. Departementet vurderte det slik at innholdet dekkes av utkastet til § 19 første ledd om informasjon om bruk av vederlagsmidler til administrasjonskostnader og andre fradrag.

7.6.4 Høringen

Mange høringsinstanser som BONO, Den norske Forfatterforening, Gramo, Kabel Norge, Kopinor, LO Norge og Norsk Journalistlag støtter i hovedsak departementets forslag, men en del har merknader til enkelte elementer i utkastet til bestemmelse om fradrag i vederlagsmidler.

BONO påpeker i sin uttalelse at utformingen av paragrafens tredje ledd begrenser rekkevidden av kravet om at alle fradrag skal være rimelige, fordi bestemmelsen bare gjelder fradrag som ikke er administrasjonskostnader.

Kabel Norge understreker viktigheten av at administrasjonskostnadene holdes på et rimelig nivå:

«Administrasjonskostnadene må reflektere nødvendige og faktiske kostnader relatert til innkreving og fordeling av midler, og må holdes på et rimelig nivå, slik departementet forutsetter på side 40 i høringsnotatet. Det er ikke uvanlig at vederlagsmidler innkreves av en organisasjon og fordeles først til andre kollektive forvaltningsorganisasjoner før eventuell utdeling til individuelle rettighetshavere. Dette gjelder f.eks. midler innsamlet av Norwaco. At midlene fordeles i flere ledd øker risikoen for at de samme midlene brukes til å finansiere flere organisasjoners generelle virksomhet og at den andelen som tilfaller de enkelte rettighetshaver hvis verk er brukt, ikke blir så stor som den burde være.»

Videre uttaler BONO at de savner en klargjøring av rammen for hva som kan regnes som rimelige fradrag som ikke er administrasjonskostnader.

Gramo støtter i utgangspunktet departementets forslag, men ønsker noen klargjøringer:

«Gramo ønsker at departementet klargjør nærmere hvem som kan ha rett på fradrag, jf. lovforslagets tredje ledd. Vi legger til grunn at likebehandling skal innfortolkes i bestemmelsen.»

Kopinor uttaler at ordet «tjenester» ikke er egnet i denne sammenhengen og foreslår isteden å bruke «ytelser». Også Den norske Forfatterforening og Norsk Oversetterforening/Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere peker på at betegnelsen «tjenester» passer dårlig på den virksomheten de driver.

Den norske Forfatterforening ber videre om en klargjøring av om kollektiv fordeling skal regnes som fradrag eller fordeling. Norsk Journalistlag viser til at det i praksis er nødvendig å fordele vederlagsmidler kollektivt i større grad enn det direktivet legger opp til:

«Departementet skriver at artikkel 11 nr. 4 oppstiller en hovedregel om at kollektive forvaltningsorganisasjoner som et utgangspunkt skal benytte innkrevd vederlag til fordeling til rettighetshaverne. Videre skriver departementet at utkast til § 19 er ment å klargjøre yttergrensen for hvor mye av vederlagsmidlene som kan benyttes til administrasjon og til andre legitime formål. Men departementet må ta høyde for at det kan være stor forskjell mellom dette rettslige utgangspunkt og i hvilken grad det i praksis er mulig å innhente nødvendig informasjon og betale et individuelt vederlag. Hva som i praksis er mulig å innhente av informasjon og betale individuelt, vil antageligvis variere avhengig av bl.a. hvilket område man ser på (f.eks. musikk, bøker, journalistikk, bilder eller film). På noen områder vil det kunne være svært krevende å innhente informasjon om hver enkelt kopi som gjøres av et verk. Det er derfor viktig at den nye loven legger til rette for fordeling av vederlag til ulike kollektive formål og stipender. Vi oppfatter at lovutkastet i stor grad åpner for nettopp dette.»

Norwaco, med støtte fra blant andre Norsk Oversetterforening/Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Virke Produsentforeningen, mener at kravet om at fradrag til administrasjonskostnader skal være «nødvendige», bør endres til «begrunnede» og viser til at dette er mer i tråd med direktivets ordlyd. Også TONO kommenterer formuleringen:

«Departementet oppstiller i utkastet til § 19 andre ledd et vilkår om at administrasjonskostnader ikke skal overstige de «nødvendige» og dokumenterte kostnadene.. osv. Direktivets artikkel 12 sier at disse kostnadene ikke skal overstige «…dei grunngjevne..» (……) kostnadene. Vi kan ikke se noen opplagt begrunnelse for at departementet på denne måten oppstiller et slikt tilleggsvilkår for fradrag av administrasjonskostnader.»

7.6.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet. På bakgrunn av innspill i høringen er det foretatt enkelte justeringer i bestemmelsen.

Fradrag er en av de måtene en kollektiv forvaltningsorganisasjon kan bruke rettighetsvederlag eller inntekter fra investeringer av rettighetsvederlag på. Det er et grunnleggende prinsipp nedfelt i åndsverkloven §§ 1 og 2 at det er den som har skapt et verk, som har rettighetene til det, og som i utgangspunktet skal motta vederlag for utnyttelse av verket. Samtidig må det forventes at organisasjonene har kostnader til administrasjon. Når en kollektiv forvaltningsorganisasjon forvalter rettighetene på vegne av opphavere og andre rettighetshavere, er det viktig at organisasjonens fradrag til administrasjon ikke overstiger kostnadene organisasjonen faktisk har. Fradrag til sosiale, kulturelle og utdanningsmessige aktiviteter og andre fradrag som er besluttet av årsmøtet, må holdes på et rimelig nivå sammenholdt med de ytelser som organisasjonen gir til rettighetshaverne.

Departementet merker seg innspillet fra blant andre Kopinor om at betegnelsen «tjenester» passer dårlig på den virksomheten de driver. I den norske oversettelsen av direktivet er formuleringen «tenestene som den kollektive forvaltningsorganisasjonen yter til rettshavarane» benyttet. I den engelske språkversjonen står det «services provided by the collective management organisation to rightholders». I Danmark benyttes uttrykket «ydelser», mens den svenske og finske språkversjonen benytter «tjeneste». Etter departementets vurdering er det viktig at uttrykket reflekterer det faktiske forholdet mellom organisasjonene og rettighetshavere, og foreslår derfor å benytte «ytelser» i loven, slik Kopinor foreslår.

Til innspillene fra blant andre Virke Produsentforeningen og TONO om at betegnelsen «nødvendige» bør endres til «begrunnede», er departementet enig i at det vil være mer i tråd med direktivets ordlyd.

Departementet merker seg uttalelsen fra Kabel Norge om risikoen for at de samme midlene brukes til å finansiere administrasjon for flere virksomheter. Der en kollektiv forvaltningsorganisasjon har overlatt ansvaret til medlemsorganisasjonene for fordeling av vederlagsmidler til rettighetshaverene, vil det i praksis gjøres et administrativt arbeid både i den kollektive forvaltningsorganisasjonen (innkreving og fordeling til kategori) og hos medlemsorganisasjonene (innsats for å identifisere og lokalisere rettighetshaver, og utbetaling). Der de administrative aktivitetene er fordelt mellom en kollektiv forvaltningsorganisasjon og dennes medlemsorganisasjon, er det etter departementets vurdering forventet at det benyttes midler til nødvendig administrasjon til de konkrete oppgavene både hos den kollektive forvaltningsorganisasjonen og hos medlemsorganisasjonene. Det samlede fradraget til administrasjon bør likevel ses i sammenheng og ikke overstige begrunnede og dokumenterte kostnader.

Verken direktivet eller lovforslaget inneholder noen uttømmende liste over hvilke mulige fradrag som kan gjøres i vederlagsmidlene. Som det fremgår av fortalen punkt 28, er det opp til den kollektive forvaltningsorganisasjonens medlemmer å beslutte de forskjellige typene fradrag som kan tillates. Bruk av innkrevd rettighetsvederlag til kollektive formål, som stipender, vil være fradrag til sosiale, kulturelle eller utdanningsmessige formål.

For at rettighetshaverne skal kunne ha tillit til de kollektive forvaltningsorganisasjonene er det viktig at de får vite hvilke fradrag som gjøres i vederlagsmidlene før fordeling. Rettighetshaverne må kunne sette seg inn i dette før de gir en organisasjon fullmakt til å forvalte rettighetene på deres vegne, slik at de kan ta et opplyst valg om dette.

Forpliktelsen til å opplyse om fradrag på forhånd gjelder kun overfor de rettighetshaverne som den kollektive forvaltningsorganisasjonen eller medlemsorganisasjonen representerer direkte. Opplysningsplikten gjelder dermed ikke overfor rettighetshavere som ikke er direkte representert, men som er omfattet av en avtale med avtalelisensvirkning, eller hvis rettighetene forvaltes på bakgrunn av en tvangslisens.

Departementet er enig i merknaden fra BONO, om at både administrasjonskostnader og andre fradrag skal stå i et rimelig forhold til organisasjonens ytelser til rettighetshaverne og beregnes etter saklige kriterier. Til BONOs spørsmål om organisasjonene bør ta utgangspunkt i bransjepraksis for å klargjøre størrelsen på de beløpene som kan trekkes fra før fordeling, anser departementet at det kan være hensiktsmessig. Det kan argumenteres for at bransjepraksis for fradrag til sosiale, kulturelle og utdanningsmessige formål er inntil 10 prosent av vederlagsinntektene, noe som blant annet fremkommer av TONOs vedtekter § 58 Kulturelle midler. Denne bransjepraksisen er et godt utgangspunkt for å vurdere hva som er et rimelig fradrag til slike ytelser.

Til Gramos spørsmål om hvem som skal ha rett til å motta sosiale, kulturelle eller utdanningsmessige ytelser, viser departementet til fortalen punkt 28. Her fremkommer det at rettighetshaverne bør ha lik tilgang til ytelsene som er finansiert gjennom fradrag. Slik departementet forstår dette, innebærer det at også utenforstående rettighetshavere kan søke om stipendmidler og lignende som er finansiert gjennom fradrag i vederlagsmidler.

Bestemmelsen om fradrag foreslås tatt inn som § 20.

7.7 Fordeling av vederlagsmidler

7.7.1 Direktivet

Artikkel 13 nr. 1 regulerer fordelingen av utestående beløp til rettighetshavere. Etter bestemmelsen skal beløpene fordeles regelmessig og på en samvittighetsfull og nøyaktig måte, i samsvar med de allmenne fordelingsprinsippene som er vedtatt av generalforsamlingen, jf. artikkel 8 nr. 5 bokstav a.

Som hovedregel skal det innkrevde vederlaget fordeles og utbetales til rettighetshaverne snarest mulig, og senest ni måneder etter avslutningen av regnskapsåret de ble innkrevd i. Regelen fastslår videre at fristene for utbetaling gjelder uansett om det er den kollektive forvaltningsorganisasjonen som fordeler vederlagsmidlene direkte til rettighetshaverne, eller om det er medlemsorganisasjoner som fordeler og utbetaler.

Artikkel 13 nr. 4 og 5 regulerer når innkrevd vederlag skal regnes som ikke-fordelbare beløp og åpner for at generalforsamlingen kan beslutte hvordan disse beløpene kan benyttes.

Direktivet artikkel 13 nr. 6 åpner for at det kan gis nasjonale regler som avgrenser eller gir tillatelse til bruk av ikke-fordelbare midler, blant annet til finansiering av sosial, kulturell og utdanningsmessig virksomhet for rettighetshaverne.

7.7.2 Andre nordiske land

I Danmark er reglene om fordeling av utestående beløp til rettighetshaverne tatt inn i gjennomføringsloven §§ 15 og 16. Paragraf 16 stk. 8 slår fast at generalforsamlingen kan vedta hvordan ikke-fordelbare midler skal anvendes. I Sverige er reglene om fordeling av utestående beløp til rettighetshaverne tatt inn i 7. kapittel 5 §. Bruk av ikke-fordelbare midler er regulert i 7. kapittel 7 §, men gir ikke innholdsmessige føringer på hva de kan benyttes til. I den finske loven er reglene om når rettighetsvederlag skal regnes som ikke-fordelbare midler tatt inn i 27 §. Bruken av disse midlene er regulert i 14 §, mens 16 § har regler om hvilke avgjørelser som må fattes av den kollektive forvaltningsorganisasjonens generalforsamling eller styre.

7.7.3 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre artikkel 13 i utkastet § 20. Bestemmelsen inneholdt prinsippene for fordeling av vederlag til rettighetshaverne. Det er den kollektive forvaltningsorganisasjonens generalforsamling (årsmøte), som ved å fastsette de generelle prinsippene for fordelingen av utestående beløp, beslutter hvordan beløpene skal fordeles. Fordelingen skal skje regelmessig, samvittighetsfullt og nøyaktig, og skal som utgangspunkt skje snarest mulig og innen ni måneder etter utgangen av regnskapsåret da inntektene ble krevd inn. Departementet foreslo at uttrykket «saklige grunner» brukes i lovutkastet. Dette er ment å bety det samme som «objektive grunner» der dette uttrykket er benyttet i direktivet. Det ble ikke foreslått å regulere hvordan de ikke-fordelbare midlene skal benyttes.

7.7.4 Høringen

Høringsinstansene støtter i hovedsak utkastet til bestemmelse om fordeling av vederlagsmidler, men peker på flere praktiske utfordringer ved forslaget. Som beskrevet innledningsvis i punkt 7.1.5, er det mange høringsinstanser som viser til utfordringene ved å fordele individuelt til rettighetshaverne, blant annet fordi de ikke har opplysninger om den faktiske bruken av rettighetene. Blant andre GramArt, Gramo, Kopinor, Kunstnernettverket,NOPA/Norsk Komponistforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norske Kunsthåndverkere, Norwaco og Produsentforeningen NORA kommenterer dette.

Kunstnernettverket peker blant annet på denne utfordringen i sin uttalelse:

«Kopinor og Norwaco fordeler hovedparten av de kollektivt innkrevde vederlagene til rettighetshavergrupper og utbetaler gruppenes vederlagsandeler til de relevante medlemsorganisasjonene. Vederlagsmidlene fordeles på bakgrunn av innhentede statistiske opplysninger om bruk av de forvaltede rettighetene, og i henhold til fordelingsnøkler som er fremforhandlet mellom organisasjonene, eller fastsatt i samsvar med forvaltningsorganisasjonenes interne tvisteløsningsmekanismer, i ytterst fall ved voldgift.

Rettighetshavergruppenes vederlagsandeler fordeles så videre av medlemsorganisasjonene i samsvar med de vedtakene som fattes av disses representative organer. Det er stor variasjonsbredde hva angår de mulighetene medlemsorganisasjonene har for å fordele vederlagsmidlene i henhold til idealet om individuell fordeling. Ofte vil det hverken foreligge, eller innenfor en forsvarlig praktisk og økonomisk ramme overhodet la seg fremskaffe, pålitelige opplysninger om den faktiske utnyttelsen av de individuelle rettighetene. Løsningen for mange organisasjoner blir da å fordele vederlagsmidler ved stipendtildelinger, hvor både organiserte og uorganiserte stilles likt.

Kunstnernettverket legger til grunn at hverken direktivet eller loven er til hinder for slik anvendelse av vederlagsmidlene. Imidlertid vil vi peke på at ni-månedersfristen, beregnet fra utløpet av det regnskapsåret som de aktuelle vederlagsmidlene ble innkrevd, kan innebære en betydelig utfordring når det skal foretas en forsvarlig fordeling både hos den kollektive forvaltningsorganisasjonen og hos medlemsorganisasjonene. Vi legger derfor til grunn at sikkerhetsventilen «saklig grunn» vil kunne omfatte slike forhold.»

Norwaco uttaler:

«På de fleste av Norwacos avtaleområder vil det innebære uforholdsmessige kostnader å fordele vederlag individuelt på bakgrunn av faktisk bruk av hvert verk eller prestasjon (eksemplarfremstilling, visning, seertall, lyttertall etc.). Som kjent forvalter vi rettigheter med støtte av avtalelisens, og et vilkår for å anvende avtalelisens er nettopp at det er upraktisk eller umulig å klarere individuelt. En naturlig følge av dette er at det ofte også er upraktisk eller umulig å identifisere alle medvirkende rettighetshavere når vederlaget skal fordeles. Norwaco setter derfor pris på departementets presisering av at vederlag kan fordeles på bakgrunn av analogier eller sammenligninger med andre områder. Vi antar således at det vil være opp til den enkelte forvaltningsorganisasjon og dens medlemsorganisasjoner å vurdere hvilke tiltak som skal og bør tas for å etterleve kravene til en «samvittighetsfull og nøyaktig» fordeling.»

NOPA og Norsk Komponistforening viser til at fonds- og stipendordningene er særlig viktige for frilansere:

«Både NKF og NOPAs medlemmer er frilansere. De har blitt satt under sterkt press i løpet av omveltningen av musikkbransjen de siste ti årene. Det betyr at de er avhengig av velfungerende og forutsigbare fondsordninger for å kunne drive sin virksomhet. I denne sammenheng har Komponistenes vederlagsfond og Tekstforfatterfondet, som deler ut stipender fra vederlagsmidler fra Kopinor og bibliotekvederlaget fra Staten, vært svært viktige i en periode med økonomisk usikkerhet. Vi ser at det på dette området foreslås en implementering av direktivet som kan få konsekvenser for fondets praksis. Tilsvarende gjelder for mange av de andre medlemsorganisasjonenes i Kopinor, som har tilsvarende fondsordninger. En individuell fordeling av disse midlene vil ofte ikke være meningsfullt da de vil være minimale og ofte heller ikke praktisk mulig.»

Flere høringsinstanser, som Den norske Forfatterforening, GramArt og Kunstnernettverket mener at fristen på ni måneder for fordeling av midler er for kort og legger til grunn at «saklig grunn til hinder for dette» vil kunne være fordeling i to-leddede prosesser.

Gramo støtter i utgangspunktet forslaget, men viser til at for små organisasjoner, med lave vederlag, vil etablering og drift av systemer for individuell avregning koste mer enn selve vederlaget.

Blant andre BONO, LO Norge, Norsk filmforbund/Norske Filmregissører og Virke Produsentforeningen støtter at det ikke gis regler som begrenser bruken av ikke-fordelbare midler til bestemte formål.

LO Norge uttaler om dette:

«LO ønsker imidlertid å presisere at departementets syn støttes gitt at ufordelbare midler ikke besluttes utdelt til drift av bestemte foreninger/organisasjoner som representerer rettighetshavere, men at midlene besluttes utdelt til foreninger/organisasjoner hvor midlene kan omsøkes uavhengig av om rettighetshaver er tilknyttet foreningen/organisasjon eller ikke.»

Norsk filmforbund og Norske Filmregissører uttaler:

«Norsk filmforbund og Norske filmregissører setter pris på at departementet synliggjør denne tilliten til forvaltningen av de ufordelbare midlene og er helt enig med departementet om at generalforsamlingen er rette instans til å beslutte dette.»

Kopinor uttaler at bestemmelsens henvisning til utkastet § 11 fjerde ledd nr. 1 kan skape uklarhet når det gjelder fordeling som foretas av medlemsorganisasjonene:

«Slik Kopinor forstår departementets omtale av § 2 femte ledd, er hensikten å innføre samme ordning som i Danmark. Den danske lovens § 1 stk. 6 andre punktum sier at medlems-organisasjonen som skal fordele vederlag, «i den forbindelse skal sikre, at rettighedshaverne får mulighed for at træffe beslutning om anvendelse av rettighedsvederlagene» på områdene som i det norske lovforslaget er nevnt i § 11 fjerde ledd nr. 1 til 6. Kulturministeriet påpeker i sine merknader at dette ikke betyr at medlemsorganisasjonene er forpliktet til å avholde generalforsamling etter regelen som gjelder for den kollektive forvaltningsorganisasjonen; det er tilstrekkelig at medlemmene skal ha «mulighed for at træffe beslutning om anvendelse af rettighedsvederlag».

En tilsvarende bestemmelse mangler i lovutkastet her; departementet nøyer seg med å bemerke at medlemsorganisasjonene også må «sørge for at rettighetshaverne får mulighet til å delta i beslutninger om fordeling og bruk av rettighetsvederlagene» (høringsnotatet s. 20). Kopinor legger til grunn at den danske ordningen skal gjelde i Norge og ber om at dette tydelig framgår.»

Kopinor har også flere merknader knyttet til utformingen av bestemmelsen og foreslår blant annet at ordet «utestående» ikke brukes i lovteksten. Videre uttaler de at utkastet § 20 tredje ledd er overflødig og innebærer en dobbeltregulering, siden det følger av utkastet § 2 femte ledd at reglene også gjelder for medlemsorganisasjonene når de fordeler vederlagsmidler.

Grafill mener det ikke fremgår klart av utkastet om bestemmelsen om fordeling til rettighetshavere gjelder alle vederlagsmidler, eller om det kun er utestående beløp, altså netto beløp som rettighetshaverne har til gode, som skal fordeles innen ni-månedersfristen.

7.7.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet med visse justeringer.

Bestemmelsen om fordeling av vederlag er etter departementets vurdering viktig for å sikre at rettighetshaverne får det de har krav på, innen rett tid. Reglene om fordeling må ses i sammenheng med brukernes plikt til å rapportere, jf. forslaget § 31. Brukeren har i utgangspunktet plikt til å gi informasjon som gjør det mulig å fordele vederlag på grunnlag av faktisk bruk.

I høringsnotatet foreslo departementet at kravet til reaksjonstid i bestemmelsen skulle angis som «snarest mulig». Den norske oversettelsen av direktivet benytter også uttrykket «snarast mogleg», mens «without undue delay» brukes i den engelske språkversjonen. Etter en ny vurdering har departementet kommet frem til at «uten ugrunnet opphold» beskriver kravet til reaksjonstid på en bedre måte. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen endres i tråd med dette. Tilsvarende endringer foreslås også andre steder i lovforslaget der direktivet stiller krav om «snarast mogleg»/«without undue delay».

Uttrykket «uten ugrunnet opphold» ble i utkastet i høringsnotatet benyttet der den norske oversettelsen av direktivet stiller krav om at plikter må oppfylles «straks» og den engelske språkversjonen «without delay» (artiklene 27 og 28). Departementet vil etter en ny vurdering, og på bakgrunn av endringen ovenfor, foreslå at uttrykket «uten opphold» benyttes der reaksjonstiden etter direktivet er «straks»/»without delay». Dette gjelder bestemmelsene i forslaget §§ 42 og 43.

Etter departementets syn vil disse endringene på en bedre måte synliggjøre at det i lovforslaget er tale om to ulike krav til reaksjonstid, og at det i forslaget §§ 42 og 43 stilles et strengere krav enn i de øvrige bestemmelsene. For øvrig presiseres det at innholdet i kravene til reaksjonstid uansett vil måtte tolkes i lys av direktivet og praksis fra EU-domstolen.

Departementet merker seg innspillene fra høringsinstansene om at krav til individuell fordeling av rettighetsvederlag på bakgrunn av faktisk bruk ikke harmoniserer med gjeldende praksis med større grad av kollektiv fordeling i form av for eksempel stipender. Departementet er også klar over at det i noen situasjoner kan innebære uforholdsmessige kostnader å fordele vederlag individuelt på bakgrunn av faktisk bruk.

Selv om direktivet forutsetter at fordeling til rettighetshavere så langt som mulig skal skje på grunnlag av faktisk bruk, utelukker ikke det bruk av analogier eller kunnskap fra et annet lignende område som underlag for fordelingen, når det er umulig eller svært ressurskrevende å få tak i informasjon om den faktiske bruken.

Direktivets fortale viser også til situasjoner der individuell fordeling vanskelig lar seg gjennomføre. Det følger av fortalen punkt 26 at «korrekt fordeling» bare er mulig dersom den kollektive forvaltningsorganisasjonen fører register over medlemskap, lisenser og bruken av verk og andre vernede arbeider. Presiseringen viser at «korrekt fordeling» ikke alltid er mulig. Samtidig mener departementet at de kollektive forvaltningsorganisasjonene skal bestrebe seg på å føre register over medlemskap, lisenser og bruken av verk og andre vernede arbeider, så langt dette er mulig. At organisasjonen unnlater å be om detaljert rapportering, dersom slik rapportering hadde vært mulig, vil ikke være en tilstrekkelig grunn til å fravike prinsippet om individuell fordeling. Fortalen punkt 28 viser til at kollektiv fordeling, herunder stipend, må være forankret i medlemsvedtak og at det skal være åpenhet om alle fradrag. Fortalen punkt 29 fastslår at fordeling kan skje til kategorier av rettighetshavere.

Etter departementets vurdering skal de kollektive forvaltningsorganisasjonene, og deres medlemsorganisasjoner når det er besluttet at de skal fordele vederlagene, tilstrebe å fordele så mye som mulig av vederlagene individuelt. Samtidig fremgår det av bestemmelsen om fradrag at det kan fattes vedtak på årsmøtet om at en viss andel av vederlagsmidlene kan benyttes til sosiale, kulturelle og utdanningsmessige ytelser, som for eksempel stipender.

Direktivet åpner for at det kan gis nasjonale regler som avgrenser eller gir tillatelse til bruk av ikke-fordelbare midler, blant annet til finansiering av sosial, kulturell og utdanningsmessig virksomhet for rettighetshavere. Fortalen punkt 29 viser til at det kan være opp til medlemmene av en kollektiv forvaltningsorganisasjon å beslutte hvordan de ikke-fordelbare midlene skal brukes, så sant bruken ikke er i strid med nasjonal lovgivning. Departementets vurdering er at det ikke er behov for nærmere lovregulering av hvordan de ikke-fordelbare midlene skal brukes. De kollektive forvaltningsorganisasjonene selv er nærmest til å vurdere hva som er til beste for sine medlemmer. Etter departementets syn bør det være opp til årsmøtet å beslutte dette. Det innebærer at årsmøtet kan vedta generelle prinsipper om at ikke-fordelbare midler kan fordeles kollektivt.

På bakgrunn av dette vil det fremdeles være anledning til kollektiv fordeling, innenfor rammen av direktivet og gjennomføringsloven.

Til uttalelsene fra Den norske Forfatterforening, GramArt og Kunstnernettverket om at fristen på ni måneder for fordeling av midler er for kort, bemerker departementet at fristen følger direkte av direktivforpliktelsen. Selv om fordeling som utgangspunkt skal skje innen ni måneder, anerkjenner direktivet at det kan foreligge «objektive grunner» utenfor den kollektive forvaltningsorganisasjonens kontroll, som gjør det umulig å overholde fristen. Fortalen punkt 29 viser til at forsinkelse i fordeling og utbetaling av utestående beløp som skyldes at inntekter fra investerte vederlag har en senere forfallsdato, ikke skal regnes som en slik objektiv grunn. Det er den kollektive forvaltningsorganisasjonens ansvar å sørge for at eventuelle investeringer av vederlagsmidler ikke gjøres på en slik måte at det forsinker utbetalingen utover fristen. Departementet har forståelse for at det kan være utfordrende å overholde fristene der vederlagene er besluttet fordelt i en to-leddet prosess fra de kollektive rettighetsorganisasjonene via medlemsorganisasjonene til rettighetshaverne. Departementet mener likevel at dette ikke kan regnes som en saklig grunn til hinder for fordeling innen ni-månedersfristen. Hvordan organisasjonene har innrettet seg for å fordele og utbetale vederlagsmidlene, vil være innenfor organisasjonenes kontroll.

Kopinor påpeker at det ikke klart kommer frem av utkastet til bestemmelse hvordan medlemsorganisasjonene som skal fordele vederlag, skal sørge for at rettighetshaverne får mulighet til å treffe beslutninger om bruk av vederlagsmidlene. Etter departementets vurdering er det ikke et krav til at medlemsorganisasjonene skal avholde årsmøte etter de reglene som gjelder for de kollektive forvaltningsorganisasjonene. Det vil være tilstrekkelig at medlemmene skal ha anledning og reell mulighet til å treffe beslutninger om bruken av vederlagsmidler. Medlemsorganisasjonene må derfor sørge for at rettighetshaverne på en egnet måte har muligheten til å delta i beslutninger om fordeling og bruk av rettighetsvederlagene. Departementet foreslår at en slik klargjøring tas inn i § 2 femte ledd andre punktum.

Departementet er enig med Kopinor i at tredje ledd i utkastet § 20 innebærer en unødvendig dobbeltregulering. Videre har departementet vurdert Kopinors forslag til språklige endringer og gjør på bakgrunn av dem justeringer i bestemmelsen.

Når det gjelder uttalelsen fra Grafill om at bruken av ordet «vederlagsmidler» ikke er i tråd med innholdet i direktivet artikkel 13, viser departementet til blant annet fortalen punkt 29. Som beskrevet ovenfor kan ikke forsinkelse i fordeling og utbetaling som skyldes at inntekter fra investerte vederlag har en senere forfallsdato, regnes som en objektiv grunn for å ikke holde utbetalingsfristen. Det betyr at både rettighetsvederlag og inntekter fra investeringer omfattes av de vederlagene som skal utbetales etter bestemmelsen om fordeling. Begrepet «vederlagsmidler» vil etter departementets vurdering derfor være dekkende for de beløpene som de kollektive forvaltningsorganisasjonene og eventuelt medlemsorganisasjonene skal fordele til rettighetshavere.

Bestemmelsen om fordeling og utbetaling foreslås tatt inn som § 21.

7.8 Tiltak for å finne rettighetshavere

7.8.1 Direktivet

Etter direktivet artikkel 13 nr. 3 skal den kollektive forvaltningsorganisasjonen gjøre alle de tiltakene som er nødvendige for å identifisere og lokalisere rettighetshavere som har krav på utbetaling av vederlag. Hvis rettighetshaverne ikke er identifisert eller lokalisert innen fristen i artikkel 13 nr. 1, altså ni måneder etter avslutningen av det regnskapsåret rettighetsvederlagene ble krevd inn, skal organisasjonen innen tre måneder offentliggjøre opplysninger om verkene og andre vernede arbeider. Dette gjelder også der det er flere rettighetshavere, og en eller flere av disse ikke er identifisert eller lokalisert. Artikkel 13 nr. 3 inneholder videre detaljerte krav til hvem som skal motta opplysningene, og til hva opplysningene skal omfatte.

7.8.2 Andre nordiske land

I Danmark er kravene til hvilke undersøkelser som de kollektive forvaltningsorganisasjonene må foreta for å identifisere og lokalisere rettighetshavere som er berettiget til vederlagsmidler, tatt inn i gjennomføringsloven § 16 stk. 2 til 7. Reglene er detaljerte og formuleringen ligger tett opp til direktivteksten. Detaljerte regler om dette er også tatt inn i den finske gjennomføringsloven 26 §. I Sverige er reglene tatt inn i 7. kapittel 6 §. Ordlyden er noe forenklet sammenlignet med direktivteksten, uten at det er ment å endre det materielle innholdet.

7.8.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre artikkel 13 nr. 3 i utkastet § 21. Paragrafen inneholdt direktivets krav til undersøkelser som må gjøres, og minimumskrav til hvilke opplysninger om verket og rettighetshaveren som må gjøres tilgjengelig, slik at rettighetshaveren selv eller andre kan gi informasjon om hvem rettighetshaveren er. Hvis det ikke har vært mulig å identifisere og lokalisere rettighetshavere til utestående vederlag tre år etter utløpet av regnskapsåret da inntektene var krevd inn, skal beløpene regnes som ikke-fordelbare midler.

7.8.4 Høringen

Datatilsynet, Grafill, Norsk filmforbund/Norske Filmregissører, Norwaco og Virke Produsentforeningen uttaler seg spesielt om departementets forslag til gjennomføring av krav til å identifisere og lokalisere rettighetshavere.

Datatilsynet har ingen kommentarer til de materielle reglene i lovforslaget, men knytter noen merknader til forholdet mellom gjennomføringen av direktivet og personvernregelverket.

Grafill har noen språklige merknader, mens Norsk filmforbund/Norske Filmregissører og Virke Produsentforeningen har likelydende uttalelser om bestemmelsens innhold:

«Det er noe uklart hva som ligger i «nødvendige tiltak» i forbindelse med å identifisere og lokalisere rettighetshavere, og vi mener det er en viss motsetning mellom denne bestemmelsen og de øvrige bestemmelsene i kapittel 5 – som gjennomgående har som formål å holde kostnadene til administrasjon nede. Lest opp mot lovforslagets øvrige bestemmelser i kapittel 5, som skal ivareta at rettighetshaverne i størst mulig grad får utbetalt mest mulig av sine vederlagsmidler og at minst mulig brukes til administrasjon, så mener vi bestemmelsen åpner for at det må være rom for medlemsorganisasjonene til å moderere seg med tanke på tiltakene som iverksettes for å holde kostnadene nede.»

Norwaco omtaler også administrasjonskostnadene knyttet til det å identifisere og lokalisere rettighetshavere som har krav på utbetalinger av vederlagsmidler:

«Norwaco forstår det slik at det følger (indirekte) av departementets kommentarer til forslagets § 21 at de kollektive forvaltningsorganisasjonene har en viss fleksibilitet med tanke på hvordan undersøkelser for å identifisere og lokalisere rettighetshavere skal gjennomføres.

Det er viktig at organisasjonene holder administrasjonskostnadene nede ved å ikke bruke uforholdsmessige ressurser på å oppspore og lokalisere individuelle rettighetshavere som er omfattet av en avtalelisensklarering.

Norwaco støtter at det er medlemsorganisasjonene i en paraplyorganisasjon som har ansvar for å iverksette nødvendige tiltak for å finne rettighetshavere.

Norwaco støtter også at det er opp til generalforsamlingen å beslutte prinsippene for hvordan ufordelbare midler skal benyttes. Som nevnt tidligere, mener vi at dette også bør gjelde for medlemsorganisasjonene, slik at rettighetshaverne også får innflytelse på hvordan ufordelbare midler benyttes.»

7.8.5 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet.

Hvis den kollektive forvaltningsorganisasjonen ikke vet hvem rettighetshaverne til et verk som er benyttet er, eller hvor vedkommende befinner seg, skal det utestående rettighetsvederlaget bokføres separat. Deretter må den kollektive forvaltningsorganisasjonen igangsette nødvendige undersøkelser for å oppspore rettighetshaveren. Av fortalen punkt 29 fremgår det at organisasjonene må gjennomføre rimelige og grundige tiltak, i god tro, for å identifisere og lokalisere de relevante rettighetshaverne.

De kollektive forvaltningsorganisasjonene er forpliktet til å gjennomføre undersøkelsene. Etter departementets vurdering er det rom for at de kollektive forvaltningsorganisasjonene selv vurderer hva som er den mest hensiktsmessige måten å organisere undersøkelsene på. På den måten ivaretas en viss fleksibilitet, slik at de administrative kostnadene ved å gjennomføre de pålagte undersøkelsene holdes på et forsvarlig nivå. Det blir derfor opp til organisasjonen å vurdere hva som skal regnes som «nødvendige tiltak», på bakgrunn av den konkrete situasjonen og den kunnskapen organisasjonen har om rettighetshaverne og de rettighetene som er utnyttet. Selv om de kollektive forvaltningsorganisasjonene er forpliktet til å gjennomføre undersøkelser, er det ikke forventet at administrasjonen av undersøkelsene skal koste så mye at det ikke vil være forholdsmessig sammenlignet med hvilke beløp som skal utbetales.

Datatilsynet påpeker at personvernregelverket gjelder parallelt med reglene i ny lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett. Departementet er enig i at det er viktig å understreke dette og viser til direktivet artikkel 42. Her fremkommer det at den behandlingen av personopplysninger som blir utført innenfor rammen av direktivet, skal omfattes av personverndirektivet 95/46/EF, som nå er erstattet av generell personvernforordning (EU) 2016/679.

Videre presiserer Datatilsynet at de kollektive forvaltningsorganisasjonene kun kan gjøre tilgjengelig personopplysninger som er nødvendige for å oppfylle den rettslige forpliktelsen, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav c. Det vil derfor ikke være anledning til å tilgjengeliggjøre flere personopplysninger enn det som er strengt tatt nødvendig for å oppnå formålet med direktivforpliktelsen, nemlig å identifisere og lokalisere rettighetshavere som har krav på utbetaling av inntekter fra rettigheter.

Opplysningene som tilgjengeliggjøres vil være sparsomme og vil etter Departementets vurdering stå i et rimelig forhold til det berettigede målet som søkes oppnådd. Opplysningene som blir tilgjengeliggjort vil for eksempel være et navn, eller kanskje bare navnet på verket som er brukt. Den eventuelle personvernmessige belastningen dette kan innebære for personen opplysningene gjelder, vil etter departementets vurdering være svært liten, sammenholdt med formålet om å utbetale vederlagsmidler til vedkommende.

Bestemmelsen om tiltak for å finne rettighetshavere foreslås tatt inn som § 22.