4 Rettighetshavernes rettigheter

4.1 Forbud mot å pålegge rettighetshavere unødvendige plikter

4.1.1 Gjeldende rett

Det finnes i dag få norske lovregler som direkte regulerer forholdet mellom en rettighetshaver og den kollektive forvaltningsorganisasjonen som forvalter rettigheter på vedkommendes vegne.

Normalt vil forvaltningen av rettigheter på vegne av rettighetshaveren skje på bakgrunn av en fullmakt fra rettighetshaveren. Forvaltning kan også skje på annet grunnlag, som for eksempel en lovbestemmelse om avtalelisens. Rettighetshaveren kan i fullmakten gi forvaltningsorganisasjonen rett til å inngå avtaler og kreve rettighetsvederlag på vegne av rettighetshaveren innenfor de rammene som fremgår av fullmakten.

I åndsverkloven §§ 63 til 66 stilles det krav til kollektive forvaltningsorganisasjoner som kan inngå avtaler med avtalelisensvirkning. I tillegg er det i forskrift til åndsverkloven §§ 3-2 til 3-7 enkelte bestemmelser som regulerer kollektive forvaltningsorganisasjoner som er godkjent av departementet til å kreve inn og fordele vederlag for offentlig fremføring og overføring til allmennheten av lydopptak, jf. åndsverkloven § 21.

I kollektive forvaltningsorganisasjoner organisert som foreninger, reguleres spørsmål om medlemskap, representasjon, beslutningsmyndighet og vederlag mv. av vedtektene. For kollektive forvaltningsorganisasjoner organisert som samvirkeforetak, gjelder samvirkelova, men en rekke paragrafer i loven sier uttrykkelig at de kan fravikes i vedtektene. Også for samvirkeforetak vil sentral regulering av spørsmål om medlemskap, organisering mv. følge av vedtektene. Vedtektene og medlemsvilkårene til kollektive forvaltningsorganisasjoner fastsettes som oftest på organisasjonens årsmøte (generalforsamling), og de varierer fra organisasjon til organisasjon. Medlemsvilkårene kan også fastsettes i selve vedtektene, slik det blant annet er regulert i samvirkelova § 14 første ledd. Endringer av vedtekter må godkjennes på årsmøtet.

4.1.2 Direktivet

I direktivet avdeling II gis generelle organisatoriske regler og regler om åpenhet, innsyn og forvaltning av innkrevd vederlag. Denne delen av direktivet får anvendelse på alle typer kollektive forvaltningsorganisasjoner uansett organisasjonsform.

Artikkel 4 angir overordnede prinsipper som skal gjelde i forholdet mellom forvaltningsorganisasjonene og rettighetshaverne. Hovedprinsippet er at kollektive forvaltningsorganisasjoner skal handle i rettighetshaverne de representerer sin interesse. Selv om det også kan utledes av hovedprinsippet, presiseres det i artikkelen at organisasjonen ikke skal pålegge rettighetshaverne forpliktelser som ikke er objektivt nødvendige for å verne om rettighetshavernes interesser eller for effektiv forvaltning av rettighetene.

4.1.3 Andre nordiske land

I den svenske loven er innholdet i artikkel 4 tatt inn som 2. kapittel 1 §. Artikkel 4 er ikke gjennomført som en egen paragraf i den danske gjennomføringsloven, men prinsippet om at de kollektive organisasjonene skal handle i sine medlemmers interesse, fremkommer av gjennomføringen av direktivet artikkel 5. I Finland er artikkel 4 gjennomført i den finske gjennomføringsloven 6 §, med en formulering som ligger tett opp mot direktivteksten.

4.1.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å ta inn de overordnede prinsippene i artikkel 4 som en egen bestemmelse i utkastet § 4. Bestemmelsen begrenser organisasjonenes handlingsrom, ved at de ikke kan pålegge sine medlemmer eller rettighetshaverne plikter som ikke er i rettighetshavernes interesse.

4.1.5 Høringen

Ingen høringsinstanser kommenterer konkret forslaget om å ta inn de overordnede prinsippene i direktivet artikkel 4 som en egen bestemmelse i loven.

4.1.6 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet.

Etter departementets vurdering gir bestemmelsen uttrykk for hva som er god forvaltningsskikk på området. Det er rettighetshavernes interesser som skal være styrende for hvordan den kollektive forvaltningsorganisasjonen utfører sitt arbeid.

Det er et grunnleggende krav at forvaltningen av rettighetene skjer på en måte som best mulig ivaretar rettighetshavernes interesser. Dette innebærer at det ikke skal legges plikter på rettighetshaverne som ikke er klart nødvendige for å ivareta interessene deres på en god og effektiv måte.

Hvis organisasjonen pålegger medlemmene eller rettighetshaverne plikter som bidrar til en mer effektiv forvaltning av rettighetene, kan dette regnes for å være i rettighetshavernes interesse. Forpliktelsen til å handle i medlemmenes interesse skal gjelde hele organisasjonen; både styret, årsmøtet og administrasjonen.

Dersom rettighetshaveren ikke er fornøyd med måten den kollektive forvaltningsorganisasjonen utøver forvaltningen på, vil rettighetshaveren ha anledning til å tilbakekalle fullmakten, jf. forslaget § 7. Rettighetshaveren kan da eventuelt selv forvalte rettighetene eller gi en annen forvaltningsorganisasjon fullmakt til å forvalte rettighetene. I Norge er det imidlertid få forvaltningsorganisasjoner som opererer på samme område, noe som i praksis kan begrense adgangen til fritt å velge forvaltningsorganisasjon.

Bestemmelsen om forbud mot å pålegge rettighetshaverne unødvendige plikter foreslås tatt inn som § 4.

4.2 Rettighetshaverens rett til å velge kollektiv forvaltningsorganisasjon

4.2.1 Gjeldende rett

Spørsmål om medlemskap, representasjon, beslutningsmyndighet og vederlag mv. reguleres av vedtektene i kollektive forvaltningsorganisasjoner som er organisert som foreninger. For kollektive forvaltningsorganisasjoner organisert som samvirkeforetak, gjelder samvirkelova, men en rekke bestemmelser i loven sier uttrykkelig at de kan fravikes i vedtektene. Også for samvirkeforetak vil sentral regulering av spørsmål om medlemskap, organisering mv. følge av vedtektene. Dette innebærer at rettighetshavernes rettigheter, herunder medlemsrettigheter, varierer avhengig av hvilken kollektiv forvaltningsorganisasjon som rettighetshaveren har gitt myndighet til å forvalte sine opphavsrettigheter.

Når en kollektiv forvaltningsorganisasjon forvalter rettigheter på vegne av rettighetshaverne, skjer dette normalt etter en fullmakt fra rettighetshaveren, for eksempel en forvaltningsavtale. Forvaltningen av rettighetene kan også skje etter en fullmakt gitt i vedtektene til den kollektive forvaltningsorganisasjonen eller en lovbestemmelse.

Hvis ansvaret for å forvalte rettigheter er gitt til en medlemsorganisasjon, enten ved avtale eller på bakgrunn av medlemsorganisasjonens vedtekter, kan det spesifiseres at det er den kollektive forvaltningsorganisasjonen som medlemsorganisasjonen er medlem av, som skal forvalte rettighetene. Dette innebærer at rettighetene forvaltes gjennom en to-trinns-fullmakt. En paraplyorganisasjon som forvalter rettigheter på vegne av sine medlemsorganisasjoner, har ingen direkte fullmakter fra individuelle rettighetshavere, men har spesifiserte forvaltningskontrakter med sine medlemsorganisasjoner.

4.2.2 Direktivet

Direktivet artikkel 5 fastsetter regler om rettighetshaveres rettigheter i forbindelse med fullmakten til en kollektiv forvaltningsorganisasjon og i forbindelse med oppsigelse av forvaltningsavtale eller tilbakekallelse av fullmakten. Artikkelen gir uttrykk for grunnleggende EU-rettslige prinsipper om forbud mot direkte eller indirekte diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet, oppholdssted eller etableringssted. Rettighetene som fremgår av artikkel 5 gjelder uavhengig av organisasjonens eller rettighetshaverens nasjonalitet, eller hvilken medlemsstat de er bosatt eller etablert i.

Artikkel 5 nr. 1 pålegger nasjonale myndigheter å sørge for at rettighetshavernes rettigheter etter artikkelen fastsettes i vedtektene eller medlemsvilkårene til de kollektive forvaltningsorganisasjonene.

Etter artikkel 5 nr. 2 har rettighetshaverne rett til å gi en kollektiv forvaltningsorganisasjon etter eget valg fullmakt til å forvalte sine rettigheter, kategorier av rettigheter eller typer verk i valgte geografiske områder. Dette gjelder uavhengig av organisasjonens eller rettighetshaverens nasjonalitet, hjemsted eller etableringssted. Med mindre den kollektive forvaltningsorganisasjonen har «objektive grunnar» til å nekte forvaltningsoppdraget, er den forpliktet til å forvalte rettighetene, forutsatt at slik forvaltning omfattes av organisasjonens virksomhet.

Etter artikkel 5 nr. 7 skal en rettighetshaver som gir en kollektiv forvaltningsorganisasjon fullmakt til å forvalte rettighetene sine, gi et spesifisert og uttrykkelig samtykke til forvaltning for hver rettighet, kategori av rettigheter eller type verk og andre vernede arbeider som skal være omfattet av fullmakten. Dette skal dokumenteres.

4.2.3 Andre nordiske land

I Danmark er direktivet artikkel 5 nr. 2 og 7 gjennomført i loven § 3 stk. 1 og 2. I Sverige er artikkel 5 nr. 2 og 7 gjennomført i lovens 3. kapittel 1 og 4 §§, mens tilsvarende regler finnes i den finske loven 5 §.

4.2.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått at reglene i artikkel 5 tas inn i loven §§ 5 til 8. Departementet foreslo å gjennomføre direktivet artikkel 5 nr. 2 om rettighetshavers valg av kollektiv forvaltningsorganisasjon og artikkel 5 nr. 7 om at fullmakten skal være uttrykkelig og spesifisert, i utkastet § 5. Etter bestemmelsen står en rettighetshaver i utgangspunktet fritt til å velge om en kollektiv forvaltningsorganisasjon skal forvalte rettighetene og i så fall hvilken organisasjon som skal få denne oppgaven. Videre har en rettighetshaver rett til å velge hvilke rettigheter eller kategorier av rettigheter som skal forvaltes kollektivt, og for hvilke geografiske områder.

4.2.5 Høringen

Det er få høringsinstanser som uttaler seg spesielt om utkastet § 5. Gramo,Kopinor og NOPA/Norsk Komponistforening har enkelte merknader.

Gramo knytter noen generelle kommentarer til økt valgfrihet for rettighetshavere og differensiering av administrasjonskostnader:

«Direktivet legger opp til økt valgfrihet for rettighetshaver med tanke på å forvalte rettigheter. Dette innebærer rett til oppsplitting over flere medlemskategorier, ulike territorier mv. Gramo er positive til økt valgfrihet, men valgfriheten kan innebærer økte administrasjonskostnader, jf. direktivet artikkel 3 bokstav i. Så lenge kostnader knyttet til administrasjon er begrunnet og dokumentert, mener Gramo direktivet ikke er til hinder for en differensiering av kostnader knyttet til f.eks. medlemskategorier. Dette kan innebære en lavere administrasjonskostnad i enkle kategorier og en høyere administrasjonskostnad i mer kompliserte kategorier.»

Kopinor uttaler at departementets utforming av bestemmelsen kan tolkes som om rettighetshavere ikke står fritt til å la være å overlate forvaltning til en slik organisasjon. For å unngå en slik uklarhet foreslår Kopinor språklige justeringer i bestemmelsen.

NOPA ogNorsk Komponistforening uttrykker tvil om at bestemmelsen vil få noen særlig praktisk betydning, på grunn av gjensidighetsavtalene mellom de nasjonale selskapene.

4.2.6 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet med noen språklige justeringer.

Rettighetshavernes rettigheter etter direktivet artikkel 5 er helt sentrale for å sikre rettighetshaverne kontroll over forvaltningen av rettighetene sine. Direktivet stiller krav om at de kollektive forvaltningsorganisasjonene ikke kan nekte å påta seg å forvalte rettighetene som rettighetshaveren ønsker å inngå forvaltningsavtale om, så sant organisasjonen ikke har «objektive», altså saklige grunner til dette. Et avslag på søknad om medlemskap begrunnet i arten eller omfanget av organisasjonens virksomhet, vil være en slik objektiv grunn. Det samme gjelder der hvor en forvaltningsorganisasjon nekter en enkelt rettighetshaver medlemskap fordi den kun har organisasjoner som medlemmer.

Til Kopinors kommentar gjengitt ovenfor, viser departementet til at direktivet ikke stiller et generelt krav om at rettighetshaveren må overlate forvaltningen til en forvaltningsorganisasjon. I utgangspunktet står rettighetshaveren også fritt til å velge å ikke overlate forvaltningen av rettigheter til andre, med unntak av de situasjonene hvor kollektiv forvaltning er obligatorisk, eller når rettighetene er omfattet av en avtale med avtalelisensvirkning. For å unngå uklarhet foreslår departementet noen språklige justeringer i bestemmelsen, i tråd med Kopinors innspill.

Til Gramos kommentar om at friheten til å velge hvilken kollektiv forvaltningsorganisasjon som skal forvalte rettighetene kan føre til økte administrasjonskostnader, viser departementet til at størrelsen på fradrag til dekning av administrasjonskostnader må vurderes etter forslaget § 20. Bestemmelsen er ikke til hinder for at administrasjonskostnadene samlet sett blir noe høyere som følge av rettighetshaverens valg om oppsplitting av forvaltningen mellom flere forvaltningsorganisasjoner, eller mellom flere medlemskategorier. Det avgjørende er at administrasjonskostnadene uansett ikke overstiger de begrunnede og dokumenterte kostnadene organisasjonen har ved rettighetsforvaltningen, jf. forslaget § 20 andre ledd om fradrag.

Departementet merker seg innspillet fra NOPA og Norsk Komponistforening om at bestemmelsen ikke vil få noen særlig praktisk betydning, men viser til at rettighetshavers rett til å velge forvaltningsorganisasjon følger av direktivet.

Bestemmelsen om rettighetshavernes rett til å velge kollektiv forvaltningsorganisasjon foreslås tatt inn som § 5.

4.3 Rettighetshaverens rett til selv å gi tillatelse til bruk

4.3.1 Gjeldende rett

Det er ingen lovregler i dag som regulerer rettighetshavernes anledning til selv å gi tillatelse til bruk av sine rettigheter, når de er medlemmer av en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Dette reguleres eventuelt av forvaltningsavtalen, organisasjonens vedtekter eller medlemsvilkårene.

4.3.2 Direktivet

Av artikkel 5 nr. 3 fremgår det at rettighetshaveren selv har rett til å tildele lisenser for «ikkje-kommersiell bruk» av alle rettigheter, kategorier av rettigheter eller typer verk og andre vernede arbeider.

4.3.3 Andre nordiske land

I Danmark er direktivet artikkel 5 nr. 3 gjennomført i loven § 3 stk. 3. I den danske loven er det også tatt inn at en kollektiv forvaltningsorganisasjon som har fått fullmakt fra rettighetshaveren, kan sette betingelser for rettighetshaverens rett til selv å gi lisenser til ikke-kommersiell bruk. I Finland er rettighetshaverens rett til selv å gi lisenser eller tillatelser til bruk gjennomført i loven 7 § og i Sverige i 3. kapittel 2 §.

4.3.4 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre direktivet artikkel 5 nr. 3 i utkastet § 6. I paragrafens andre ledd foreslo departementet at det åpnes for at de kollektive forvaltningsorganisasjonene kan stille krav i forvaltningsavtalen om at rettighetshaveren må informere organisasjonen hvis rettighetshaveren selv gir tillatelser til ikke-kommersiell bruk.

4.3.5 Høringen

Kopinor, Nasjonalbiblioteket, Norsk filmforbund/Norske Filmregissører og TV 2 uttaler seg om forslaget til bestemmelse om rettighetshavers adgang til selv å gi tillatelser til bruk.

Kopinor, Norsk filmforbund og Norske Filmregissører kommenterer bruken av betegnelsen «ikke-kommersiell». Kopinor mener at betegnelsen «ikke-kommersiell» bør erstattes med «ikke-ervervsmessig», slik at begrepsbruken harmoniserer med begrepsbruken i åndsverkloven.

Nasjonalbiblioteket støtter i utgangspunktet forslaget:

«Nasjonalbiblioteket stiller seg meget positivt til at det innføres en tydelig lovhjemmel for at rettighetshavere som har inngått forvaltningsavtale med en kollektiv forvaltningsorganisasjon fortsatt har rett til å gi tillatelse til ikke-kommersiell bruk. Dette samsvarer godt med utviklingen på opphavsrettfeltet hvor beskyttet materiale til økende grad tilgjengeliggjøres på vilkår som tillater gjenbruk. Nasjonalbiblioteket har selv i sin virksomhet opplevd at rettighetshavere har ønsket å gi tillatelse til slik ikke-kommersiell bruk, men at dette har vært utelukket av vedtekter og forvaltningsavtaler med kollektive forvaltningsorganisasjoner.»

Samtidig knytter Nasjonalbiblioteket noen merknader til forslaget i utkastet § 6 andre ledd:

«Paragrafens andre ledd pålegger rettighetshaver formaliteter ved benyttelsen av rettigheten i første ledd. Nasjonalbiblioteket vil oppfordre til at det gjøres klart at disse formalitetene må forstås på en slik måte at byrden ved utøvelsen av rettigheten ikke i seg selv risikerer å begrense utøvelsen av den. Anvendelsen av andre ledd bør skje i samsvar med uttalelsen i direktivets fortale avsnitt 19 som fremhever at kollektive forvaltningsorganisasjoner skal sikre at rettighetshaver skal kunne utøve denne rettigheten «as easily as possible».»

4.3.6 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet med noen språklige justeringer.

Muligheten for rettighetshavere til å beholde retten til å gi tillatelse til bruk på visse vilkår, selv om det er inngått avtale med eller medlemskap i en kollektiv forvaltningsorganisasjon om forvaltning av rettighetene, sikrer en større grad av kontroll og innflytelse for den enkelte rettighetshaveren. Etter departementets syn kan dette også sikre en smidig klarering av rettigheter, der det er tale om en bruk som ikke er ervervsmessig. Samtidig kan det være en utfordring for kollektive forvaltningsorganisasjoner å kreve inn vederlag for bruk, hvis de ikke har fått informasjon om de tillatelsene til ikke-ervervsmessig bruk som er gitt. Departementet opprettholder derfor forslaget om å lovfeste at de kollektive forvaltningsorganisasjonene kan stille krav om at rettighetshavere må informere organisasjonen om slike avtaler. Til Nasjonalbibliotekets oppfordring om at byrden ved utøvelsen av retten ikke må bli så omfattende at den begrenser utøvelsen av adgangen, bemerker departementet at dette ikke er hensikten med kravet. Etter departementets vurdering vil en slik informasjonsplikt ikke være for byrdefull.

Departementet er enig med Kopinor i at loven bør bruke begreper som bedre harmoniserer med begrepsbruken i åndsverkloven. Begrepet «ikke-kommersiell» foreslås derfor erstattet med «ikke-ervervsmessig».

Bestemmelsen om rettighetshavernes rett til selv å gi tillatelse til bruk foreslås tatt inn som § 6.

4.4 Rettighetshaverens rett til oppsigelse av forvaltningsavtale

4.4.1 Gjeldende rett

Det er i dag ingen lovbestemmelser som regulerer situasjonen der en rettighetshaver ønsker å si opp en forvaltningsavtale eller trekke tilbake hele eller deler av den fullmakten som er gitt til en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Dette reguleres i den enkelte organisasjonens vedtekter eller medlemsvilkår og kan derfor variere fra organisasjon til organisasjon.

4.4.2 Direktivet

I artikkel 5 nr. 4 og 5 gis det regler om tilbakekallelse eller oppsigelse av fullmakt, inkludert om utbetaling av utestående beløp. En rettighetshaver har rett til å si opp fullmakten som er gitt til en kollektiv forvaltningsorganisasjon om forvaltning av rettigheter, kategorier av rettigheter eller typer verk og andre vernede arbeider. Tilbakekallelsen av fullmakten kan gjelde for alle eller enkelte territorier. Rettighetshaveren skal varsle den kollektive forvaltningsorganisasjonen innen rimelig tid, og senest seks måneder før avtalen skal opphøre å gjelde. Hvis en rettighetshaver har utestående beløp hos den kollektive forvaltningsorganisasjonen når fullmakt trekkes tilbake, vil rettighetshaveren fremdeles kunne nyte godt av rettighetene som følger av bestemmelsene om fradrag etter artikkel 12, fordeling av utestående beløp etter artikkel 13, krav på opplysninger etter artiklene 18 og 20, krav på nøyaktig og rettidig utbetaling etter artikkel 28 og prosedyrer for klagehåndtering etter artikkel 33.

Direktivet artikkel 5 nr. 6 regulerer at de kollektive forvaltningsorganisasjonene ikke kan begrense rettighetshavernes adgang til å trekke tilbake fullmakt ved å kreve som vilkår at forvaltning av rettigheter som er omfattet av oppsigelsen, skal overdras til en annen forvaltningsorganisasjon. Dette gjelder likevel ikke i de tilfellene der kollektiv forvaltning av rettigheter er obligatorisk.

4.4.3 Andre nordiske land

I Danmark er retten til å kalle tilbake fullmakter om kollektiv forvaltning av rettigheter regulert i § 3 stk. 4. Bestemmelsene om hvilke rettigheter som gjelder hvis den som tilbakekaller fullmakt har krav på rettighetsvederlag som ikke er utbetalt av organisasjonen, er regulert i § 3 stk. 5.

I Finland er bestemmelsene tatt inn i loven 8 §. Her omfatter retten til å kalle tilbake fullmakten også situasjonen der en kollektiv forvaltningsorganisasjon kun har medlemsorganisasjoner som medlemmer, og ikke individuelle rettighetshavere. Følgende formulering finnes i 8 § tredje ledd:

«Bestämmelserna i denna paragraf om rättsinnehavarens rätt att återkalla en fullmakt tillämpas också på en sådan medlemssammanslutning i en kollektiv förvaltningsorganisation till vilken rättsinnehavaren har överfört förvaltningen av sina rättigheter.»

I den svenske gjennomføringsloven er bestemmelsene om tilbakekalling av fullmakt tatt inn i loven 3. kapittel 3 §.

4.4.4 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre artikkel 5 nr. 4 til 6 i utkastet § 7. Forslaget inneholdt rettighetshavers rett til helt eller delvis å si opp en avtale om kollektiv forvaltning som er inngått med en kollektiv forvaltningsorganisasjon, og frister for varsel om oppsigelse. Etter forslaget kan en kollektiv forvaltningsorganisasjon ikke sette som vilkår at forvaltning av rettigheter som er omfattet av oppsigelsen, skal overdras til en annen forvaltningsorganisasjon, med unntak av situasjonen hvor kollektiv forvaltning er obligatorisk. Forslaget inneholdt også en utvidelse av retten til å tilbakekalle fullmakt. Etter direktivet gjelder denne retten kun for individuelle rettighetshavere som er direkte medlemmer av en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Departementet foreslo også at individuelle rettighetshavere som er medlem i en medlemsorganisasjon, skal ha den samme retten til å trekke tilbake fullmakter, som om de var direkte medlemmer av en kollektiv forvaltningsorganisasjon.

4.4.5 Høringen

En del høringsinstanser, som BONO, Gramo, LO Norge og NRK støtter i utgangspunktet departementets forslag om å utvide virkeområdet for retten til å trekke tilbake fullmakt.

De fleste av instansene er imidlertid kritiske til dette. Dette gjelder Grafill, GramArt, Kopinor, Norwaco, Norsk filmforbund/Norske Filmregissører, Norsk Journalistlag, Norsk Oversetterforening/Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Norske Billedkunstnere.

De som støtter forslaget, legger vekt på at rettighetshaverne bør ha en like sterk beskyttelse, uavhengig av om de er medlemmer av en medlemsorganisasjon eller en kollektiv forvaltningsorganisasjon.

NRK uttaler:

«NRK er enig med departementet i at det ikke skal være mulig å organisere seg bort fra rettighetene artikkel 5 gir, se side 30 i høringsnotatet. NRK støtter departementets presisering om at retten til å tilbakekalle en fullmakt også gjelder overfor medlemsorganisasjoner som er medlem av en kollektiv forvaltningsorganisasjon, samt at denne retten også gjelder der fullmakten er gitt i henhold til organisasjonens vedtekter. Det bes om at det går klarere frem at presiseringen i § 7 tredje ledd også gjelder når fullmakten gis iht. § 5 første ledd.»

Høringsinstansene som er negative til forslaget peker på at en slik løsning ikke er mulig å gjennomføre på en god måte og at det vil skape uforutsigbarhet. Kopinor fraråder sterkt en slik bestemmelse og ber om at den strykes:

«Bestemmelsen er ikke forenlig med hvordan organisasjonene i Norge oppnår representativitet for inngåelse av avtaler som utløser avtalelisens: Som hovedregel følger fullmaktene som rettighetshavere gir mht. slike avtaler, av vedtektsbestemmelser i organisasjonen de er medlem av. Det er på dette grunnlag at medlemsorganisasjonene gir fullmakter til Kopinor. Den alminnelige foreningsrettslige tilnærming er at foreningsmedlemmer må opptre i samsvar med foreningens vedtekter: Dersom de ikke vil det, er løsningen å melde seg ut, eller å være forberedt på å bli utestengt (jf. i den sammenheng samvirkelovens § 16 Medlemsplikter og § 23 Utestenging).»

Videre peker Kopinor på de praktiske utfordringene ved departementets forslag:

«Hvis et medlem gis rett til å trekke tilbake en fullmakt som følger av medlemsorganisasjonens vedtekter uten å måtte oppgi sitt medlemskap, vil man risikere et tosporet system der noen medlemmer er bundet av fullmakten ifølge vedtektene, mens andre er helt eller delvis unntatt. De organisatoriske komplikasjonene ved dette, eksempelvis hva gjelder møterett og valgbarhet for medlemmer som ikke omfattes av en fullmaktsbestemmelse i vedtektene, vil være nærmest uoverstigelige og skape vanskeligheter for organisasjonens forhold til den kollektive forvaltningsorganisasjonen som den er medlem av.»

Også Norwaco,Norsk Journalistlag og GramArt peker på de uheldige praktiske konsekvensene av forslaget.

TONO har innspill til departementets begrepsbruk i forslaget og foreslår at «enhver» strykes i utkastet i § 7 første ledd, slik at bestemmelsen blir i tråd med direktivteksten.

4.4.6 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet, men har på bakgrunn av høringen foretatt endringer i bestemmelsen.

Gjennom fullmaktene fra rettighetshaverne forvalter kollektive forvaltningsorganisasjoner rettighetshavernes opphavsrettigheter. Rettighetshaverne bør derfor også kunne velge å trekke tilbake fullmakten. Den kollektive forvaltningsorganisasjonen må innrette sine aktiviteter som følge av en oppsigelse av forvaltningsavtalen. Organisasjonen bør derfor bli varslet om oppsigelsen før den får virkning. Departementet viderefører kravet om at rettighetshaveren skal varsle den kollektive forvaltningsorganisasjonen innen rimelig tid, og senest seks måneder før avtalen skal opphøre å gjelde.

Etter bestemmelsen står rettighetshaverne i utgangspunktet fritt til å trekke tilbake fullmakten, hvis de for eksempel ikke er fornøyd med måten de forvaltes på. Rettighetshaverne kan da velge å gi fullmakten til en annen kollektiv forvaltningsorganisasjon eller forvalte rettighetene selv, med mindre åndsverkloven stiller krav om obligatorisk kollektiv forvaltning av rettighetene.

Eksempel på obligatorisk kollektiv forvaltning av rettigheter finnes i satellitt- og kabeldirektivets (93/83/EØF) regulering av videresending i kabel. Disse forpliktelsene er gjennomført i åndsverkloven § 57 tredje ledd. EU har nylig vedtatt direktiv (EU) 2019/789 om utøvelse av opphavsrett og nærstående rettigheter som gjelder for visse av kringkastingsselskapers nettoverføringer og videresending av radio- og TV-programmer (nett- og videresendingsdirektivet). Direktivet innebærer blant annet en utvidelse av prinsippet i satellitt- og kabeldirektivet om obligatorisk kollektiv forvaltning av rettigheter til videresending av kringkastingsprogrammer.

Departementet tolker direktivet artikkel 5 slik at den ikke får direkte anvendelse i forholdet mellom en individuell rettighetshaver og en kollektiv forvaltningsorganisasjon som bare har organisasjoner som medlemmer. Etter departementets vurdering vil det være svært vanskelig for en kollektiv forvaltningsorganisasjon å gi individuelle rettighetshavere de rettighetene som følger av artikkel 5 i direktivet, når de individuelle rettighetshaverne er medlem i en medlemsorganisasjon. En kollektiv forvaltningsorganisasjon må kunne basere seg på informasjonen den får fra sine medlemsorganisasjoner, og må forholde seg til de fullmaktene som er gitt fra disse.

Samtidig mener departementet at det vil være uheldig om de individuelle rettighetshaverne som er medlem i en medlemsorganisasjon, får svakere rettigheter enn de som er direkte medlemmer i en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Hvis bestemmelsene i direktivet artikkel 5 ikke skal kunne gjøres gjeldende i forholdet mellom en rettighetshaver og en medlemsorganisasjon, vil det kunne innebære svakere vern for rettighetshavere når det er medlemsorganisasjonen som forvalter rettighetene.

På den andre siden er departementet enig i flere av de innvendingene som har kommet i høringsrunden. Kopinor påpeker blant annet at fullmaktene som rettighetshavere gir som hovedregel følger av vedtektsbestemmelser i organisasjonen de er medlem av, og at det er på dette grunnlaget at medlemsorganisasjonene gir fullmakter til den kollektive forvaltningsorganisasjonen. Norwaco viser også til at en tilbakekallelsesrett i slike situasjoner vil føre til usikkerhet om hvilke regler som gjelder, når den kollektive forvaltningsorganisasjonen inngår avtaler med avtalelisensvirkning. På bakgrunn av innvendingene i høringsrunden vil ikke departementet videreføre forslaget om at individuelle rettighetshavere som er medlemmer i en medlemsorganisasjon, skal ha tilsvarende rett til å trekke tilbake fullmakter, som om de var direkte medlemmer av en kollektiv forvaltningsorganisasjon.

Etter innspill fra TONO er ordlyden i bestemmelsen justert.

Bestemmelsen om rettighetshaverens rett til oppsigelse av forvaltningsavtale foreslås tatt inn som § 7.

4.5 Informasjon om rettigheter og vilkår

4.5.1 Gjeldende rett

Det er i dag ingen lovbestemmelser som regulerer spesielt hvilken informasjon som de kollektive forvaltningsorganisasjonene skal gi til rettighetshaverne om rettigheter og vilkår. Dette følger av den enkelte organisasjonens vedtekter eller medlemsvilkår og kan derfor variere fra organisasjon til organisasjon.

4.5.2 Direktivet

Det følger av direktivet artikkel 5 nr. 8 at en kollektiv forvaltningsorganisasjon skal informere rettighetshaverne om rettigheter og vilkår om de rettighetene som de har etter artikkel 5 nr. 1 til 7, og om alle vilkår som er knyttet til retten til å gi lisenser til ikke-kommersiell bruk. Informasjonen skal gis før det gis samtykke til at organisasjonen skal forvalte rettigheter eller kategorier av rettigheter eller typer verk og andre vernede arbeider. Organisasjonen skal også gi informasjonen til de rettighetshavere som allerede har gitt fullmakt til forvaltning før direktivet trådte i kraft.

4.5.3 Andre nordiske land

I Danmark er kravet til hvilken informasjon som skal gis til rettighetshaverne om de rettighetene de har etter artikkel 5 gjennomført i den danske loven § 3 stk. 7. I den finske loven er bestemmelsen tatt inn i 9 § og i den svenske loven i 3. kapittel 5 §.

4.5.4 Høringsnotatet

Departementet foreslo å gjennomføre kravet til informasjon om rettigheter og vilkår i utkastet § 8. Bestemmelsen inneholdt ikke krav til hvordan eller hvor informasjonen skal gis.

4.5.5 Høringen

I høringen viser Norwaco og Virke Produsentforeningen til at Norwaco ikke inngår forvaltningsavtaler med individuelle rettighetshavere, og at dette får konsekvenser for kravet til å gi informasjon om rettigheter og vilkår til rettighetshavere.

Norwaco uttaler:

«I henhold til denne bestemmelsen skal den kollektive forvaltningsorganisasjon informere (individuelle) rettighetshavere om sine rettigheter etter §§ 4-6 før forvaltningsfullmakt avgis. Norwaco forutsetter at også dette ansvaret kan delegeres til medlemsorganisasjoner i en paraplyorganisasjon som Norwaco.»

Virke Produsentforeningen antar at utvekslingen av informasjon bør kunne skje mellom medlemsorganisasjonen som representerer rettighetshaveren og den kollektive forvaltningsorganisasjonen.

4.5.6 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet med enkelte justeringer.

Departementet merker seg at ingen høringsinstanser har innvendinger til måten bestemmelsen er foreslått gjennomført på. Ved en nærmere gjennomgang ser departementet at kravet til informasjon etter direktivet artikkel 5 nr. 8 også omfatter informasjon om rettighetshavers rett til oppsigelse av forvaltningsavtale (forslaget § 7). Det foreslås derfor at henvisningen i bestemmelsen endres slik at det kommer frem at også § 7 omfattes.

Til Norwacos uttalelse om at plikten til å gi opplysninger til rettighetshavere bør kunne delegeres til medlemsorganisasjonene, viser departementet til redegjørelsen i punkt 3.2.6 om lovens virkeområde og hvilke bestemmelser som gjelder for medlemsorganisasjonene når det er besluttet at de skal fordele og utbetale rettighetsvederlag. Etter departementets vurdering gjelder bestemmelsen om informasjonsplikt i utgangspunktet for de kollektive forvaltningsorganisasjonene. Departementet er enig med Virke Produsentforeningen i at de kollektive forvaltningsorganisasjonene kan gi opplysningene til medlemsorganisasjonene. Ved at den kollektive forvaltningsorganisasjonen opplyser om rettighetene og vilkårene i sine vedtekter og medlemsvilkår, eller på andre egnede måter, vil både medlemsorganisasjonene og de individuelle rettighetshaverne som er medlemmer av en medlemsorganisasjon, ha tilgang til dem.

Bestemmelsen om informasjon om rettigheter og vilkår foreslås tatt inn som § 8.

4.6 Avgrensning mot forvaltning av rettigheter ved avtalelisens, tvangslisens og obligatorisk kollektiv forvaltning

4.6.1 Gjeldende rett

Siden det i dag finnes få lovregler som regulerer virksomheten til de kollektive forvaltningsorganisasjonene, er det heller ikke regler som avgrenser mot eller klargjør forholdet til avtaler om kollektiv forvaltning ved avtalelisens, tvangslisens eller obligatorisk kollektiv forvaltning av rettigheter.

4.6.2 Direktivet

Det er ingen avgrensning mot eller klargjøring av forholdet til avtaler om kollektiv forvaltning ved avtalelisens eller tvangslisens i artikkel 5. Det følger av fortalen punkt 12 at direktivet ikke rører ved ordninger for forvaltning av rettigheter ved individuell forvaltning, avtalelisens, obligatorisk kollektiv forvaltning eller rettslige presumpsjoner om representasjon og overføring av rettigheter til kollektive forvaltningsorganisasjoner.

4.6.3 Andre nordiske land

I den danske loven er følgende formulering tatt inn i § 3 stk. 9:

«Stk. 1–8 har ikke betydning for udstrækningen af bestemmelserne i lov om ophavsret vedrørende aftalelicens eller obligatorisk kollektiv forvaltning.»

Tilsvarende avgrensing er ikke tatt inn i den finske eller svenske gjennomføringsloven.

4.6.4 Høringsnotatet

Departementet vurderte i høringsnotatet om det burde klargjøres i lovutkastet at gjennomføringen av artikkel 5 ikke har betydning for virkeområdet til bestemmelsene i åndsverkloven om avtalelisens og obligatorisk kollektiv forvaltning av opphavsrettigheter.

Etter departementets vurdering var det ikke påkrevd med en slik klargjøring, siden dette ikke er forvaltning av rettigheter basert på en direkte forvaltningsavtale eller medlemsrettigheter gitt i vedtektene til den kollektive forvaltningsorganisasjonen. Departementet foreslo derfor ikke å ta inn en egen bestemmelse om dette i loven. Det ble likevel foreslått å ta med en avgrensing mot obligatorisk kollektiv forvaltning i utkastet § 7 andre ledd. Bestemmelsen gikk ut på at der det er krav om obligatorisk kollektiv forvaltning, gjelder ikke forbudet mot å sette som vilkår at forvaltningen av rettigheter overføres til en annen forvaltningsorganisasjon.

4.6.5 Høringen

Noen av høringsinstansene, som Kopinor og Norske Billedkunstnere, ønsker at det etter mønster fra den danske loven tas inn en bestemmelse som avgrenser mot avtalelisens og obligatorisk kollektiv forvaltning.

Norwaco understreker viktigheten av å ivareta det velfungerende systemet med klarering av rettigheter gjennom avtalelisens. De ber også om tydeliggjøring av hvordan tilbakekallelsesretten innvirker på situasjoner der det er obligatorisk kollektiv forvaltning av rettigheter. Norwaco etterlyser også at departementet klargjør om retten til å tilbakekalle fullmakt også skal gjelde der hvor en avtalelisensbestemmelse ikke inneholder en forbudsrett for utenforstående rettighetshaver.

Også forholdet mellom reglene om rettighetshavernes rettigheter og godkjenningsordningene knyttet til åndsverklovens bestemmelser om avtalelisens og tvangslisens kommenteres i høringsrunden. Gramo og Kopinor mener at det kun bør være én godkjent organisasjon per rettighetsområde – også for avtalelisens. Kopinor uttaler om dette:

«Argumentasjonen departementet fører i tilknytning til tvangslisensbestemmelsene, er imidlertid gyldig for avtalelisensområdene. Godkjenningsordningen på området for Kopinors forvaltning er knyttet til avtalelisens etter åvl. § 46, § 47 og § 50. Det vil ikke være hensiktsmessig å godkjenne mer enn én organisasjon til å inngå avtaler innenfor ett område. Rettighetshavere vil være omfattet av avtalene og ha krav på vederlag innkrevd etter avtalelisensbestemmelsene uavhengig av om rettighetshaveren er direkte representert av organisasjonen eller er utenforstående. Det vil derfor være begrensede valgmuligheter for en rettighetshaver innenfor avtalelisensområdene.»

4.6.6 Departementets vurderinger

Departementet ser at det i utgangspunktet kan være uklart hvordan bestemmelsene som gjennomfører artikkel 5, påvirker den innkrevingen og fordelingen som enkelte kollektive forvaltningsorganisasjoner gjør etter åndsverklovens regler om tvangslisens. Eksempel på dette er innkrevingen og fordelingen av vederlag som Gramo gjør for offentlig fremføring og overføring til allmennheten av lydopptak etter åndsverkloven § 21. Det vil her ikke være praktisk at flere organisasjoner krever inn og fordeler vederlag for samme utnyttelse, selv om rettighetshavere står fritt til å velge hvilke fullmakter de vil gi til en kollektiv forvaltningsorganisasjon, og til å velge hvilken organisasjon som skal forvalte rettighetene. Departementet godkjenner hvilke organisasjoner som kan kreve inn og fordele vederlag med grunnlag i en tvangslisens, og det vil ikke være hensiktsmessig å godkjenne mer enn én organisasjon til å utføre denne oppgaven på ett rettighetsområde. Rettighetshaverne har krav på utbetaling av vederlag som er innkrevd med grunnlag i en tvangslisens, uavhengig av om de har inngått en forvaltningsavtale med organisasjonen eller ikke. Etter departementets vurdering er det ikke behov for at dette lovreguleres uttrykkelig i gjennomføringsloven.

På bakgrunn av innspillene i høringsrunden ser departementet at det kan oppstå tvil om rekkevidden av rettighetshavernes rettigheter i de situasjonene hvor rettighetene forvaltes ved avtalelisens eller obligatorisk kollektiv forvaltning. En slik uklarhet er uheldig. Direktivets fortale punkt 12 er tydelig på at direktivet ikke rører ved den utvidede virkningen av en avtale mellom en bruker og en representativ kollektiv forvaltningsorganisasjon, slik som en avtalelisensavtale eller obligatorisk kollektiv forvaltning. Departementet foreslår derfor at det tas inn en bestemmelse med tilsvarende innhold som den danske § 3 stk. 9. Dette gjøres for å klargjøre at bestemmelsene om rettighetshavernes rettigheter etter forslaget §§ 5 til 8 ikke får betydning for anvendelsen av bestemmelsene i åndsverkloven om avtalelisens eller obligatorisk kollektiv forvaltning av rettigheter. Dette innebærer at bestemmelsene i forslaget til §§ 5 til 8 ikke får innvirkning på omfanget av avtaler med avtalelisensvirkning eller for eventuell godkjenning av organisasjoner som kan inngå avtalelisensavtaler. Hvis for eksempel en rettighetshaver trekker tilbake sin fullmakt etter utkastet § 7, kan rettighetene fremdeles være omfattet av den utvidede virkningen til en avtalelisensavtale.

Til Kopinors og Gramos uttalelse om at det ikke vil være hensiktsmessig å godkjenne mer enn én organisasjon til å inngå avtaler innenfor ett område, bemerker departementet at loven ikke tar sikte på å endre vilkårene for godkjenning av avtalelisensorganisasjoner. Vurderingstemaet for godkjenning av avtalelisensorganisasjoner etter åndsverkloven § 63 tredje ledd er om organisasjonen på området representerer et betydelig antall opphavere til verk som brukes i Norge, og er egnet til å forvalte rettighetene på området. Normalt vil det bare være én organisasjon som godkjennes på det enkelte området, men det er ikke utelukket at flere organisasjoner kan godkjennes innenfor samme område, jf. Prop. 104 L (2016–2017) side 210 og Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) side 152.

Bestemmelsen om forholdet til åndsverkloven foreslås tatt inn som § 9.