3 Innledende bestemmelser

3.1 Formål

3.1.1 Gjeldende rett

Siden det er få norske lovregler som spesifikt regulerer hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner skal utøve sin virksomhet, finnes det heller ingen formålsbestemmelse om kollektiv forvaltning av opphavsrett i norsk lov. De kollektive forvaltningsorganisasjonene beskriver selv sine formål og hvordan de forvalter rettighetene i sine vedtekter.

3.1.2 Direktivet

Etter artikkel 1 er formålet med direktivet å fastsette nødvendige krav for å sikre at kollektive forvaltningsorganisasjoner forvalter opphavsrett og nærstående rettigheter på en tilfredsstillende måte. Formålet er også å legge til rette for grensekryssende lisensiering av opphavsrett til musikkverk for bruk på nettet.

3.1.3 Andre nordiske land

I den finske gjennomføringsloven er det tatt inn en formålsbestemmelse i 1 §. Den har en litt annen formulering enn direktivets formålsbestemmelse, blant annet ved at det er tatt inn elementer som kan utledes fra direktivets fortale. Bestemmelsen lyder:

«Syftet med denna lag är att trygga självbestämmanderätten för innehavare av upphovsrätt och närstående rättigheter, främja upphovsrättsmarknadens funktion och säkerställa att den kollektiva förvaltningen av upphovsrätt och närstående rättigheter sköts ansvarsfullt, effektivt och transparent i förhållande till rättsinnehavare och användare.»

Verken Danmark eller Sverige har formålsparagrafer i sine gjennomføringslover. Den svenske loven har en første paragraf som beskriver hva loven gjelder:

«Denna lag gäller kollektiv rättighetsförvaltning och kollektiva förvaltningsorganisationer.»

3.1.4 Høringsnotatet

Av pedagogiske hensyn foreslo departementet at det i den norske gjennomføringsloven tas inn en formålsbestemmelse i lovens innledende paragraf. Etter utkastet er formålet med loven at den skal bidra til et godt fungerende marked for opphavsrettigheter. Videre skal den sørge for at kollektiv forvaltning av rettigheter skjer på en ansvarlig, effektiv og åpen måte. Det fremgår også av utkastet at loven skal sikre rettighetshavernes valgfrihet når rettighetene deres forvaltes kollektivt.

3.1.5 Høringen

En del høringsinstanser, slik som Altibox, Gramo, Kabel Norge og TV 2, støtter i utgangspunktet at det tas inn en formålsbestemmelse i loven. Gramo viser til at en formålsbestemmelse gir god veiledning i tolkningen av lovens øvrige bestemmelser.

Mange av høringsinstansene mener at det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig å ha med en formålsbestemmelse. Dette gjelder blant andre Creo, Den norske Forfatterforening, Grafill, Kopinor, Kunstnernettverket, Norsk filmforbund/Norske Filmregissører, Norsk Oversetterforening/Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Norske Kunsthåndverkere og TONO.

Kopinor uttaler:

«Kopinor mener det ikke er nødvendig eller spesielt hensiktsmessig å ta inn en formåls-bestemmelse. Det er krevende å forene alle hensyn i en lov i én presist formulert lovparagraf, og vi vil foreslå at § 1 utgår.»

Den norske Forfatterforening uttaler:

«Den norske Forfatterforening finner det lite hensiktsmessig med en formålsbestemmelse som foreslått. Der direktivteksten konsentrerer seg om de kollektive organisasjonenes forvaltning av rettigheter, har departementets forslag en formulering som angir at formålet med loven er å bidra til et velfungerende marked. Med dét trekker en inn den kommersielle bruken av rettigheter, mens formålet strengt tatt er å skape åpenhet rundt kollektive organisasjoners forvaltning av rettigheter, som kvalitativt er noe helt annet.

Forfatterforeningen ser helst at loven ikke får noen formålsbestemmelse.»

Flere av høringsinstansene som er negative til å ha en formålsbestemmelse i loven, uttaler at hvis departementet likevel finner det hensiktsmessig å ha med en slik bestemmelse, bør den omformuleres. Kopinor viser til at hensynet til et velfungerende marked er fremhevet i departementets forslag, foran hensynet til rettighetshavernes rett til å råde over sine rettigheter gjennom kollektiv forvaltning:

«Et sentralt formål bak bestemmelser om kollektiv forvaltning er å sikre at opphavere og andre rettighetshavere selv kan bestemme over utnyttelsen av rettighetene gjennom å organisere seg og forvalte rettighetene kollektivt. Denne «självbestämmanderetten» er det første som nevnes i den finske lovens § 1, som departementet viser til, men det er sterkt nedtonet i departementets forslag. Vi mener dette formålet må tydeligere inn også i den norske lovens § 1. Plassering tidlig i bestemmelsen er viktig, ikke minst tatt i betraktning at hensynet til et velfungerende marked gjerne blir anført av distributører og produsenter som et argument mot kollektiv forvaltning og kollektive avtaler og for frikjøp av rettigheter.»

Blant andre Norsk filmforbund og Norske Filmregissører støtter dette:

«Vi vil stille spørsmålstegn ved behovet for § 1, men mener at dersom departementet mener at det er viktig å opprettholde paragrafen, så bør ordlyden utvides slik at det framkommer at det er et helt sentralt formål bak bestemmelser om kollektiv forvaltning å sikre at opphavere og andre rettighetshavere selv kan bestemme over utnyttelsen av rettighetene gjennom å organisere seg og forvalte rettighetene kollektivt.»

TONO, som også i utgangpunktet mener at bestemmelsen bør tas ut av loven, uttaler:

«Dersom departementet likevel opprettholder sitt forslag, vil vi påpeke at bestemmelsens første setning må ha som konsekvens at andre selskaper som konkurrerer i det norske markedet med salg eller omsetning av opphavsrettigheter må underlegges det samme kontrollregimet som for eksempel TONO. Det er i dagens marked flere aktører som opptrer overfor musikkbrukende kunder på samme måte som TONO (og forsåvidt også Gramo) gjør. Dersom TONO eller andre norske forvaltningsorganisasjoner skal konkurrere på samme vilkår som andre, slik EU åpenbart ønsker, er det helt nødvendig at de aktørene vi konkurrerer med pålegges det samme regelverket som oss.»

Altibox, Kabel Norge og TV 2, som er positive til å ha en formålsbestemmelse i loven, mener formålet i forslaget er for snevert. For eksempel uttaler Kabel Norge:

«Hensynet til forbrukere og allmennheten må reflekteres i formålsbestemmelsen i utkastet § 1. Det må også fremgå klarere at formålet med loven er å bidra til å rette opp markedssvikt i innholdsmarkeder der kollektive forvaltningsorganisasjoner opptrer.»

Kabel Norge påpeker også at det er flere markeder for opphavsrett og nærstående rettigheter, slik at flertallsformen «markeder» bør benyttes i bestemmelsen.

Også Altibox mener at det er en utfordring at forvaltningsorganisasjonene ikke i tilstrekkelig grad har forbrukerens og allmennhetens interesser med seg i utøvelsen av sine mandater, og at hensynet til forbrukere og allmennheten derfor bør tas inn i ordlyden i formålsbestemmelsen.

3.1.6 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om at det tas inn en formålsbestemmelse i loven, men med noen justeringer.

Formålsbestemmelsen skal gi informasjon om hvilke sentrale formål og hensyn loven ivaretar. Selv om bestemmelsen ikke innebærer selvstendige rettigheter og plikter, vil en formålsbestemmelse gi veiledning ved tolkningen av lovens øvrige bestemmelser.

Til Kopinors uttalelse om at hensynet til rettighetshaverne bør nevnes før hensynet til et velfungerende marked, er departementet enig i at et viktig formål med direktivet og loven er å legge til rette for at opphavere og nærstående rettighetshavere kan råde over sine rettigheter gjennom kollektiv forvaltning. Slik departementet ser det, er hensikten med reguleringen i direktivet å sikre at kollektive forvaltningsorganisasjoner forvalter opphavsrett og nærstående rettigheter på en tilfredsstillende måte, slik at det blir mulig å nå det overordnede målet om et velfungerende marked. Samtidig er et velfungerende marked en forutsetning for at opphavere og andre rettighetshavere kan få vederlag for bruken av deres frembringelser og investeringer. Departementet viderefører likevel ikke forslaget om å fremheve hensynet til et velfungerende marked for opphavsrettigheter i formålsbestemmelsen. Grunnen til det er at begrepet «marked» har en konkurranserettslig side, noe som kan føre til usikkerhet om hvordan begrepet skal forstås i denne sammenhengen. Som Kabel Norge viser til i sin uttalelse, blir det heller ikke riktig å vise til ett marked, siden det kan sies å eksistere flere markeder for opphavsrettigheter og nærstående rettigheter.

Departementet har merket seg de ulike synspunktene på bestemmelsens utforming, blant annet om at hensynet til forbrukerne og allmenheten generelt bør fremgå tydeligere. Departementet er enig i at hensynet til forbrukere og allmenhetens interesser skal ivaretas i forbindelse med at kollektive forvaltningsorganisasjoner forvalter opphavsrett og nærstående rettigheter, men mener likevel at det ikke er hensiktsmessig å ta inn «forbrukere og allmenheten» i formålsbestemmelsen. Etter departementets vurdering vil forvaltning av opphavsrett og nærstående rettigheter på en ansvarlig, effektiv og åpen måte, komme både forbrukere og allmennheten generelt til gode.

Det er ikke meningen at formålsbestemmelsen skal kunne brukes for å fremme visse interesser på bekostning av andre. Avveiningen av interessene må gjøres ved tolkningen av de enkelte bestemmelsene i loven.

Etter en samlet vurdering foreslår departementet å videreføre et justert forslag til formålsbestemmelse.

Bestemmelsen om lovens formål foreslås tatt inn som § 1.

3.2 Virkeområde

3.2.1 Gjeldende rett

Det er som nevnt over ingen lovbestemmelser i norsk rett i dag som spesifikt regulerer virksomheten til kollektive forvaltningsorganisasjoner, med unntak av enkelte bestemmelser i forskrift til åndsverkloven. Organisasjonene er underlagt forskjellige regelsett, avhengig av hvilken juridisk organisasjonsform de har.

3.2.2 Direktivet

Direktivets virkeområde er regulert i artikkel 2. Her fremgår det at samtlige bestemmelser, med unntak av avdeling III og artiklene 34 nr. 2 og 38, får anvendelse på alle kollektive forvaltningsorganisasjoner, jf. artikkel 2 nr. 1. Direktivet avdeling III og artiklene 34 nr. 2 og 38 gjelder kun for kollektive forvaltningsorganisasjoner som forvalter rettigheter til musikkverk for bruk på nettet på tvers av territorier, jf. artikkel 2 nr. 2.

Enheter som utøver tilsvarende virksomhet som kollektive forvaltningsorganisasjoner, og som helt eller delvis er eid eller kontrollert av en slik organisasjon, vil etter artikkel 2 nr. 3 omfattes av relevante bestemmelser i direktivet.

Uavhengige forvaltningsenheter som forvalter rettigheter på vegne av flere rettighetshavere uten å være kontrollert av rettighetshaverne, og som har et kommersielt formål, omfattes av enkelte bestemmelser i direktivet, jf. artikkel 2 nr. 4.

Etter artikkel 2 får direktivet bare anvendelse på organisasjoner og enheter som er etablert i EU/EØS. I fortalen punkt 10 åpnes det likevel for at medlemsstatene kan bestemme at også kollektive forvaltningsorganisasjoner som er etablert utenfor EU/EØS, men driver virksomhet i en medlemsstat, skal omfattes av direktivets bestemmelser.

3.2.3 Andre nordiske land

Både Danmark og Finland har gjennomført artikkel 2 etter samme struktur som direktivbestemmelsen. I Danmark er lovens virkeområde regulert i § 1, mens tilsvarende bestemmelser finnes i 1. kapittel 1 til 3 §§ i den svenske og 2 § i den finske loven. I Sverige er det ikke tatt inn noen bestemmelse i 1 § som gjennomfører artikkel 2 nr. 2 om hvilke bestemmelser som gjelder for kollektiv forvaltning av rettigheter ved grensekryssende lisenser, men de har en egen virkeområdebestemmelse om dette i 11. kapittel.

Spørsmålet om hvordan direktivets virkeområde skal omtales og gjennomføres i den nasjonale lovteksten, er løst litt forskjellig i de nordiske landene. I Danmark gjelder loven kollektive forvaltningsorganisasjoner som er etablert i Danmark. Det er likevel tatt inn en forskriftshjemmel om at kulturministeren kan fastsette at organisasjoner etablert utenfor EØS, men som er aktive i Danmark, også skal omfattes, jf. fortalen punkt 10. Begrunnelsen for dette er hensynet til likebehandling. Danmark har videre i § 1 stk. 6 og 7 bestemmelser som regulerer hvilke bestemmelser medlemsorganisasjonen skal følge i tilfeller der medlemsorganisasjonen skal fordele skyldig vederlag, og der de skal utarbeide «gennemsigtighedsrapport».

I den svenske loven er 2 og 3 §§ ikke avgrenset til å kun gjelde organisasjoner etablert i Sverige. Begrunnelsen for dette er omtalt i den svenske lovproposisjonen Prop. 2015/16:181 side 44:

«Enligt regeringens uppfatning framstår det inte heller som rimligt at organisasjoner som är etablerade utanför EES ska kunna ingå avtal som i Sverige under sådana förutsättningar att de i övrigt är underkastade svenska avtalsrättsliga regler, samtidigt som det regelverk som nu innförs i dessa avseenden inte ska gälla. Det finns därför som utgangspunkt inte någon anledning att begränsa bestämmelserna i den nye lagen till att gälla enbart i förhållande till organisasjoner etablerade i Sverige.»

Heller ikke den finske gjennomføringslovens bestemmelser om virkeområde inneholder noen geografisk avgrensning.

3.2.4 Høringsnotatet

Departementet foreslo en bestemmelse om lovens virkeområde i utkastet § 2, som i hovedtrekk følger direktivets bestemmelse.

Departementet foreslo at virkeområdet ikke avgrenses geografisk etter hvor organisasjonen er etablert, men at spørsmålet om reglenes anvendelsesområde avgjøres etter alminnelige jurisdiksjons- og lovvalgsregler. Departementet foreslo likevel at det lovfestes at gjennomføringsloven også skal gjelde for Svalbard, Jan Mayen og de norske bilandene.

Utkastet § 2 andre ledd fastsetter i samsvar med direktivet artikkel 2 nr. 2 at bestemmelsene i kapittel 9 bare gjelder for de kollektive forvaltningsorganisasjonene som tildeler grensekryssende lisenser for rettigheter til musikkverk til bruk i nettbaserte tjenester. Direktivet har også regler knyttet til denne typen lisenser i artiklene 34 nr. 2 og 38, jf. her henvisningen i artikkel 2 nr. 2. Departementet vurderte det slik at disse to bestemmelsene ikke krever særskilt gjennomføring.

Videre foreslo departementet at når uavhengige forvaltningsorganisasjoner utfører de samme aktivitetene som kollektive forvaltningsorganisasjoner, skal de være forpliktet til å levere visse opplysninger til de rettighetshaverne de representerer, til kollektive forvaltningsorganisasjoner, brukere og til andre som ønsker tilgang til dem.

Departementet foreslo også at lovens bestemmelser gjelder så langt det passer for kollektive forvaltningsorganisasjoner som er organisert som en stiftelse etter stiftelsesloven (lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser).

Departementet foreslo å ta med en tilsvarende bestemmelse som i Danmark, som klargjør hvilke paragrafer som gjelder for medlemsorganisasjoner, når det er medlemsorganisasjonene som fordeler og utbetaler rettighetsvederlag til rettighetshaverne. Forslaget innebar en utvidelse av virkeområdet sammenlignet med direktivet, slik at hvis en kollektiv forvaltningsorganisasjon har besluttet at en medlemsorganisasjon skal fordele rettighetsvederlag til rettighetshaverne, så gjelder deler av loven også for medlemsorganisasjonen.

3.2.5 Høringen

I høringen er det flere høringsinstanser som har merknader til de forskjellige elementene i departementets forslag til virkeområdebestemmelse.

Kopinor, Motion Picture Licensing Company Norge (MPLC) og Norske Billedkunstnere kommenterer det overordnede virkeområdet i utkastet § 2 første ledd om at loven gjelder for kollektiv rettighetsforvaltning og kollektive forvaltningsorganisasjoner. Kopinor mener at lovens overordnede virkeområde bør begrenses til å gjelde for kollektive forvaltningsorganisasjoner, og ikke for kollektiv forvaltning generelt.

TONO skriver i sin uttalelse at forslaget til bestemmelse om virkeområde er for begrenset:

«TONO mener at bestemmelsens første ledd ikke favner bredt nok. Virkeområdet må utvides til også å omfatte enheter og selskaper som tilbyr kunder/brukere tilgang til opphavsrettigheter, i vårt tilfelle musikk, uten at de kan kategoriseres som det vi tradisjonelt vil kalle et forvaltningsselskap. Disse kan typisk være organisert som aksjeselskap der aksjonærene kan ha kjøpt opp rettigheter for å utnytte dem kommersielt.»

Blant andre Gramo, Kabel Norge og TONO støtter departementets forslag til at lovens virkeområde ikke skal være geografisk avgrenset etter hvor organisasjonen er etablert.

Gramo ønsker en presisering om at kollektive forvaltningsorganisasjoner og uavhengige forvaltningsenheter som ikke er etablert i EU/EØS, men som er aktive i Norge, blir helt eller delvis omfattet av gjennomføringsloven.

Kabel Norge og TONO støtter departementet i at loven ikke bør avgrenses mot forvaltningsorganisasjoner etablert utenfor EØS-området.

TONO uttaler:

«Ifølge fortalen punkt 7 har direktivet en målsetning om «likt vern» i hele Unionen av forvaltningsorganisasjonenes medlemmers, rettighetshaveres og tredjeparters interesser. Når man tar direktivets liberalisering og konkurranseutsettelse av rettighetsforvaltningen i betraktning, ville det etter TONOs syn vært særdeles uheldig om prinsippet om ensartethet i beskyttelsen ikke var blitt fulgt opp av det prinsipp om ensartede konkurransebetingelser – et «level playing field» – mellom de forvaltningsorganisasjonene som er etablert i EØS og de som er aktive i EØS, men etablert i f.eks. USA.»

Noen høringsinstanser, som Gramo og Kopinor, har merknader til departementets forslag i utkastet § 2 første ledd om at loven gjelder så langt det passer for organisasjoner som har den juridiske formen stiftelse.

Gramo uttaler om dette:

«Det skal ikke være mulig å omgå reglene i direktivet gjennom valg av juridisk form for en kollektiv forvaltningsorgnisasjon. I Norge fordeles en rekke vederlagsmidler i fond som er organisert som stiftelser. Vi ber departementet redegjøre nærmere for hva som menes med «gjelder så langt det passer for kollektive forvaltningsorganisasjoner som er organisert som en stiftelse».»

Kopinor på sin side mener at bestemmelsen om at reglene i loven gjelder stiftelser «så langt det passer», bør utgå:

«[…] Den har ingen parallell i de andre nordiske lands lover om kollektiv forvaltning, og den kan forlede til å fortolke § 3 nr. 1 og nr. 2 snevrere enn det direktivet (fortalen punkt 14) gir anvisning om. Poenget i punkt 14 er at det ikke kreves noen bestemt organiseringsform, det er tilstrekkelig at vilkårene i art. 3 nr. 1 hhv. nr. 2 er oppfylt. Stiftelser er nevnt i punkt 14 bare som et eksempel på en organiseringsform der rettighetshaverne ikke har noen form for eierkontroll.»

Blant andre TONO og MPLC uttaler seg om forslaget til hvilke av lovens bestemmelser som skal gjelde for uavhengige forvaltningsorganisasjoner. TONO viser til at departementet ikke har tatt med alle bestemmelsene som etter direktivet skal gjøres gjeldende for uavhengige forvaltningsorganisasjoner:

«Her har imidlertid departementet unnlatt å legge til de bestemmelsene som følger av direktivets artikkel 36, og som er opplistet i direktivets artikkel 2, nr. 4. Dette gjelder bestemmelsen om tilsyn i § 48, samt de etterfølgende bestemmelsene i §§ 49 til 51, som skal transformere artikkel 36 til norsk rett. TONO vil derfor be departementet om at §§ 48 til 51 tas med i opplistingen i § 2 fjerde ledd, i tråd med direktivet.»

Også MPLC peker på flere avvik mellom direktivets bestemmelser og departementets forslag om hvilke regler som skal gjelde for de uavhengige forvaltningsorganisasjonene, og mener disse ikke er begrunnet i høringsnotatet.

Blant andre BONO, Gramo, Norwaco og Virke Produsentforeningen støtter departementets forslag om å klargjøre hvilke bestemmelser som gjelder for medlemsorganisasjoner, når disse er ansvarlige for fordelingen av rettighetsvederlag.

BONO uttaler:

«I Norge er det mange organisasjoner som fordeler rettighetsvederlag, ikke bare kollektive forvaltningsorganisasjoner. I dag er praksis for fordeling av rettighetsvederlag varierende, og det er forskjeller mellom organisasjonene når det gjelder hva som gjøres for å sørge for at vederlag kommer tilbake til opphaveren hvis verk har blitt brukt.

Et hovedformål med direktivet er å sikre at vederlag i størst mulig grad skal fordeles individuelt til rettighetshaverne på grunnlag av faktisk bruk. Vi støtter derfor at departementet har tydeliggjort i gjennomføringsloven § 2 femte ledd at alle organisasjoner som fordeler vederlagsmidler må følge direktivets rammer for fordelingen.

Etter vår oppfatning vil dette bringe praksis for fordeling av vederlag i Norge i overenstemmelse med de øvrige EØS-landene der individuell fordeling er det normale.»

Gramo uttaler:

«Gramo støtter bestemmelsene og vil påpeke at disse er særdeles viktige for forvaltningsorganisasjoner som håndterer obligatoriske rettigheter (f.eks. tvangs- og avtalelisenser). På generelt grunnlag mener Gramo at alle organisasjoner som mottar rettighetsvederlag fra en kollektiv forvaltningsorganisasjon, skal utarbeide åpenhetsrapport, jf. lovforslaget § 34.»

Norwaco ønsker en klargjøring av hvor langt den kollektive forvaltningsorganisasjonens ansvar strekker seg for handlinger som medlemsorganisasjonen har ansvar for å utføre på vegne av forvaltningsorganisasjonen, og viser til at departementets forslag ser ut til å innebære et solidarisk ansvar mellom forvaltningsorganisasjon og medlemsorganisasjon.

Virke Produsentforeningen uttaler:

«Lovforslagets § 2, femte og sjette ledd, er foreslått å gjelde tilsvarende for medlemsorganisasjonene i en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Dette mener vi er hensiktsmessig for reelt å kunne tilfredsstille formålet om en åpen og transparent vederlagsfordeling, fordi det i praksis ofte vil være medlemsorganisasjonene som foretar fordeling og utbetaling til rettighetshaver.»

Kunstnernettverket mener at utvidelsen av virkeområdet sammenlignet med direktivets virkeområde ikke er tilstrekkelig utredet, og at konsekvensene kan være potensielt store for mange rettighetshaverorganisasjoner. Videre uttaler de at det bør klargjøres hvor grensene for ansvar og oppgaver skal trekkes mellom forvaltningsorganisasjoner og deres medlemsorganisasjoner.

Norsk filmforbund og Norske Filmregissører redegjør i sin uttalelse for hvordan de tolker forslaget:

«§ 2 femte ledd angir at bestemmelsene i kapittel 5 og § 24 tredje ledd og § 30 gjelder for medlemsorganisasjonene til en kollektiv forvaltningsorganisasjon hvis denne «har besluttet at medlemsorganisasjonene skal fordele rettighetsvederlag». Vi forstår dette slik at § 2 femte ledd gjelder der forvaltningsorganisasjonen har overlatt vederlagsmidler til medlems-organisasjonene som så kan disponere over dem slik beskrevet i kapittel 5, altså ikke bare (individuell) fordeling til rettighetshavere (som angitt i § 20), men også annen bruk som er omhandlet i kapittel 5, herunder fradrag.»

Det er i høringsrunden også kommentarer knyttet til departementets omtale i høringsnotatet av medlemsorganisasjonenes ansvar overfor rettighetshaverne. Departementet skrev i høringsnotatet at også medlemsorganisasjonene må gi rettighetshaverne mulighet til å delta i beslutninger om fordeling og bruk av vederlag. Blant annet Norwaco, Norsk filmforbund og Norske Filmregissører har kommentert og støtter dette.

Norwaco uttaler:

«Norwaco er enig i dette. Ett av hovedformålene bak direktivet og loven er nettopp å sikre rettighetshaverne innflytelse på hvordan deres rettighetsvederlag skal håndteres. Departementet uttrykker dette som en «må»-regel. I den grad departementet med uttalelsen faktisk mener å pålegge medlemsorganisasjonene en slik plikt, bør departementet vurdere å ta bestemmelsen inn i lovteksten, slik det også er gjort i den danske gjennomføringsloven.»

Grafill og Norske Kunsthåndverkere støtter ikke departementets forslag til hvilke bestemmelser som skal gjelde for medlemsorganisasjoner når disse er ansvarlige for fordelingen av rettighetsvederlag. Også Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening stiller seg spørrende til at departementet i høringsnotatet foreslår å gjennomføre direktivet ved å legge plikter på den enkelte medlemsorganisasjonen i større omfang enn det direktivet krever. Grafill skriver i sin uttalelse at forslaget går utover direktivets minimumskrav om hvilke av lovens bestemmelser som skal gjelde for medlemsorganisasjonene, og at dette ikke er tilstrekkelig begrunnet eller utredet. Grafill stiller også spørsmål om utvidelsen er forenlig med Norges EØS-forpliktelser. Prinsipalt ønsker Grafill at den foreslåtte reguleringen av dette utgår, og subsidiært at det avgrenses klarere når medlemsorganisasjonene er omfattet, herunder hva som ligger i at medlemsorganisasjonen «skal fordele rettighetsvederlag».

Justis- og beredskapsdepartementet antar at det ikke er praktisk at loven gis anvendelse i bilandene, og foreslår derfor at bilandene ikke tas med i bestemmelsen.

Flere høringsinstanser, som Arbeidsgiverforeningen Spekter,Mediebedriftenes Landsforening (MBL),Norsk filmforbund/Norske Filmregissører og NRK peker på at det bør klargjøres i virkeområdebestemmelsen eller i forarbeidene at loven ikke får anvendelse på tariffavtaler, selv om disse inneholder bestemmelser om overdragelse av opphavsrett fra arbeidstaker til arbeidsgiver.

3.2.6 Departementets vurderinger

På bakgrunn av innspillene i høringsrunden opprettholder departementet forslaget med noen justeringer.

Departementet merker seg at høringsinstansene i hovedsak er enige i bestemmelsens struktur og hovedinnhold, men at det er flere som har innspill til enkelte deler av forslaget.

Til uttalelsene fra blant andre Kopinor om at lovens overordnede virkeområde bør begrenses til å gjelde for kollektive forvaltningsorganisasjoner, og ikke for kollektiv forvaltning generelt, viser departementet til at selv om lovforslaget gjelder de kollektive forvaltningsorganisasjonene, gjelder det også selve den kollektive forvaltningen av rettigheter. Dette er både den kollektive forvaltningen som foretas av de kollektive forvaltningsorganisasjonene, av medlemsorganisasjonene eller av uavhengige forvaltningsenheter (benevnt som uavhengige forvaltningsorganisasjoner i høringsnotatet). Departementet mener det vil være misvisende og kunne føre til tvil om hva som er lovens anvendelsesområde, hvis det i virkeområdebestemmelsen står at loven kun gjelder kollektive forvaltningsorganisasjoner. Dette betyr ikke at de bestemmelsene som kun gjelder de kollektive forvaltningsorganisasjonene, også automatisk kan gjøres gjeldende for andre organisasjoner, uten at dette er uttrykkelig regulert i loven.

Til TONOs merknad om at lovens virkeområde ikke favner vidt nok, bemerker departementet at loven ikke regulerer enheter og selskaper som tilbyr brukere tilgang til rettighetsbeskyttet materiale når de ikke kan sies å forvalte rettighetene på vegne av andre. Enheter og selskaper som selv eier alle rettighetene de tilbyr, er ikke omfattet av forslaget og er etter departementets vurdering heller ikke omfattet av direktivet. Departementet mener det ikke er hensiktsmessig å utvide virkeområdet på en slik måte, da det ville innebære en regulering langt utover det som er hensynet bak direktivet, og det vil kunne få uforutsette konsekvenser. Departementet mener på bakgrunn av dette at formuleringen i forslaget § 2 første ledd beskriver lovens overordnede virkeområde på en tilfredsstillende måte.

Direktivets bestemmelser gjelder i utgangspunktet kun for kollektive forvaltningsorganisasjoner etablert innen EØS-området. Direktivet er likevel ikke til hinder for at gjennomføringen av bestemmelsene i norsk rett gis tilsvarende anvendelse for kollektive forvaltningsorganisasjoner som er etablert utenfor EØS-området, dersom disse organisasjonene har virksomhet i Norge, jf. fortalen punkt 10. Departementet mener det ikke er hensiktsmessig at gjennomføringsloven kun gjelder for kollektive forvaltningsorganisasjoner etablert i Norge. Direktivet inneholder regler av ulik art. Enkelte bestemmelser tar sikte på å regulere organisasjonenes indre forhold, som regler om organisering og gjennomføring av årsmøte mv. Det vil ikke være naturlig at disse bestemmelsene får anvendelse på organisasjoner etablert utenfor Norge. Det vises i den forbindelse også til at bestemmelsen om tilsyn i direktivet artikkel 36 kun gjelder forvaltningsorganisasjoner etablert innenfor medlemsstatenes territorium. Andre bestemmelser i direktivet tar derimot sikte på å regulere avtalerettslige forhold mellom for eksempel rettighetshavere, brukere og organisasjoner. For disse bestemmelsene er det mer aktuelt at de også får anvendelse på organisasjoner som er etablert utenfor EØS-området, hvis de har virksomhet i Norge. Situasjonen i dag er at organisasjoner som driver slik virksomhet i Norge, i hovedsak også er etablert her.

Departementet merker seg at de fleste høringsinstansene som uttaler seg om dette, i hovedsak er enige i departementets forslag om at virkeområdet ikke avgrenses geografisk etter hvor organisasjonen er etablert, men at spørsmålet om reglenes anvendelse avgjøres etter alminnelige jurisdiksjons- og lovvalgsregler. Det innebærer at det må avgjøres konkret hvilken stat som har domsmyndighet (jurisdiksjon) hvis en tvist har tilknytning til flere stater. Lovvalgsreglene (internasjonal privatrett) avgjør hvilke lands rett som skal komme til anvendelse i slike situasjoner.

Departementet mener det ikke vil være hensiktsmessig at det fremgår uttrykkelig at loven omfatter all rettighetsklarering for bruk av verk i Norge, slik Gramo og Kabel Norge foreslår i sine uttalelser. Etter departementets vurdering vil ikke alle bestemmelsene i lovforslaget kunne gjøres gjeldende for kollektive forvaltningsorganisasjoner eller andre organisasjoner eller enheter som forvalter rettigheter, der disse er etablert utenfor Norge eller EØS-området. Om lovens bestemmelser skal anvendes i slike situasjoner, bør avgjøres etter en konkret vurdering av tilknytningsfaktorene i det enkelte tilfelle, etter alminnelige jurisdiksjons- og lovvalgsregler.

Til Kopinors innspill om lovens anvendelse på kollektive forvaltningsorganisasjoner organisert som stiftelser, viser departementet til fortalen punkt 14. Her fremgår det at direktivet ikke krever at kollektive forvaltningsorganisasjoner har en bestemt juridisk form for at de skal være omfattet av direktivbestemmelsene. I fortalen understrekes det videre at det bør gjøres nødvendige tilpasninger i nasjonalt lovverk for å hindre at valg av juridisk form gjør det mulig å omgå pliktene i medhold av direktivet. Departementet foreslo derfor i høringsnotatet å ta inn i virkeområdeparagrafen at lovens bestemmelser også gjelder, så langt det passer, for kollektive forvaltningsorganisasjoner som er organisert som stiftelser etter stiftelsesloven (lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser). Departementet er enig med Kopinor i at fortalen punkt 14 betyr at det ikke kreves noen bestemt organiseringsform, og at det er tilstrekkelig at vilkårene i direktivet artikkel 3 nr. 1 og 2 er oppfylt. At stiftelser i forslaget i høringsnotatet nevnes særskilt, er ikke ment å innskrenke lovens virkeområde slik at andre organiseringsformer der rettighetshaverne ikke har noen form for eierkontroll, faller utenfor. Stiftelser som forvalter opphavsrettigheter, har ikke medlemmer og kan derfor ikke ivareta medlemsrettighetene etter direktivet, som for eksempel retten til å stemme på årsmøtet. Stiftelser må ellers ivareta rettighetshavernes rettigheter i tråd med direktivets bestemmelser. For å unngå at virkeområdet tolkes snevrere enn hva som er intensjonen i direktivet, har departementet etter en ny vurdering kommet til at den foreslåtte presiseringen om stiftelser ikke videreføres. Lovens anvendelse på kollektive forvaltningsorganisasjoner som er organisert på en slik måte at de ikke har medlemmer, eller rettighetshaverne ikke har noen form for eierkontroll, omtales nærmere i merknadene til bestemmelsen i punkt 17.

Ingen av høringsinstansene uttaler seg særskilt om forslaget til hvilke deler av loven som skal gjelde for kollektive forvaltningsorganisasjoner som tilbyr grensekryssende lisenser. Det er heller ingen merknader til forslaget om at loven gjelder for organisasjoner og enheter som en kollektiv forvaltningsorganisasjon helt eller delvis eier eller kontrollerer, når de utøver de samme aktivitetene som en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Utformingen av bestemmelsen ligger tett opp til direktivteksten. Departementet foreslår derfor at forslaget videreføres uten endringer. Det vises også til at det i forslaget § 37 er tatt inn en bestemmelse som regulerer virkeområdet til reglene om grensekryssende lisensiering av musikkverk i loven kapittel 9.

Det følger av direktivets fortale punkt 15 at rettighetshavere bør stå fritt til å overlate forvaltningen av rettighetene sine til uavhengige forvaltningsenheter. I direktivet er uttrykket «uavhengig forvaltningseining» brukt i artikkel 2 nr. 4. I likhet med de andre nordiske landene benyttet departementet isteden uttrykket «uavhengige forvaltningsorganisasjoner» i høringsnotatet. Kopinor mener «uavhengig forvaltningsenhet» bør brukes i loven for å tydeliggjøre forskjellen mellom disse enhetene og kollektive forvaltningsorganisasjoner. Departementet er enig i denne vurderingen. Uavhengige forvaltningsenheter er kommersielle organisasjoner som ikke kan kategoriseres som kollektive forvaltningsorganisasjoner, fordi de ikke eies eller kontrolleres av rettighetshavere. Når uavhengige forvaltningsenheter utfører de samme aktivitetene som kollektive forvaltningsorganisasjoner, bør de også være forpliktet til å følge enkelte av lovens bestemmelser.

Motion Picture Licensing Company Norge (MPLC) peker i høringen på at uavhengige forvaltningsenheter er omfattet av større deler av utkastet til ny lov enn det som følger av direktivforpliktelsene. TONO viser på den annen side til at enkelte bestemmelser som etter direktivet skal gjelde for disse enhetene, ikke er tatt med. Departementet bemerker at det ved en inkurie ble tatt inn feil henvisninger i utkastet i høringsnotatet. Forslaget til bestemmelse er nå justert slik at den gjenspeiler tilsvarende henvisninger som direktivet. Det følger av direktivet artikkel 2 nr. 4 at reglene i artikkel 36 skal gjelde for uavhengige forvaltningsenheter. Artikkel 36 er foreslått gjennomført i forslaget om tilsyn (§ 49), overtredelsesgebyr (§ 50), tvangsmulkt (§ 51) og registreringsplikt (§ 52). Etter direktivet gjelder også kravet i artikkel 42 om at all behandling av personopplysninger som blir utført innenfor rammen av direktivet, skal omfattes av direktiv 95/46/EF (som er erstattet av generell personvernforordning (EU) 2016/679) også for uavhengige forvaltningsenheter. Det foreslås ikke en egen bestemmelse om behandling av personopplysninger i loven, men personvernregelverket gjelder parallelt med reglene i forslaget til ny lov, jf. punkt 7.8.5.

Etter departementets syn bør medlemsorganisasjoner som utfører tilsvarende oppgaver som kollektive forvaltningsorganisasjoner, også oppfylle de samme kravene til fordeling og utbetaling av rettighetsvederlag som de kollektive forvaltningsorganisasjonene. Departementet merker seg at de fleste høringsinstansene som uttaler seg om utkastet § 2 femte ledd, støtter departementets syn. Det følger også av direktivet artikkel 13 at der medlemsorganisasjoner fordeler og utbetaler ut beløp til rettighetshavere, gjelder krav til overholdelse av tidsfrister, separat bokføring av ikke-fordelbare midler m.m. for utbetaling også for medlemsorganisasjonene.

Til Norwacos ønske om en klargjøring av hvor langt den kollektive forvaltningsorganisasjonens ansvar strekker seg for handlinger som medlemsorganisasjonen har ansvar for å utføre på vegne av forvaltningsorganisasjonen, bemerker departementet at det ikke er hensikten at det skal etableres et solidarisk ansvar i disse situasjonene. Når det er besluttet på årsmøtet at en medlemsorganisasjon er ansvarlig for fordeling og utbetaling til rettighetshaverne, er det medlemsorganisasjonen som etter forslaget er ansvarlig for blant annet å overholde fristene for fordeling og utbetaling etter forslaget § 21 og gi opplysninger til rettighetshaverne etter forslaget § 32. De kollektive forvaltningsorganisasjonene er ansvarlig for de handlingene de selv skal utføre, men ansvaret omfatter ikke de handlingene som medlemsorganisasjonene får ansvaret for når det er besluttet at medlemsorganisasjonene skal fordele og utbetale rettighetsvederlag.

Departementet er enig i Norwacos merknad om at det bør reflekteres i selve lovteksten at medlemsorganisasjonene må gi rettighetshaverne mulighet til å delta i beslutninger om fordeling og bruk av vederlag.

Til Grafills spørsmål om utvidelsen er forenlig med Norges EØS-forpliktelser, bemerker departementet at direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning i hovedsak er et minimumsdirektiv (reglene i avdeling III har derimot karakter av å være fullharmoniseringsbestemmelser), jf. også fortalen punkt 9. Dette betyr at medlemsstatene har adgang til å fastsette strengere eller mer detaljerte bestemmelser enn direktivet, forutsatt at regelverket samsvarer med alminnelige prinsipper i fellesskapsretten. Hensikten med direktivforpliktelsene er å legge til rette for et velfungerende marked og for at de kollektive forvaltningsorganisasjonenes forvaltning av rettigheter kan skje på en måte som sikrer høyt nivå med tanke på styringsmåte, økonomistyring, åpenhet og rapportering. For å tilfredsstille direktivets overordnede formål også i en etablert forvaltningsstruktur der det er lang tradisjon for å overlate mye av ansvaret og oppgavene til de kollektive forvaltningsorganisasjonenes medlemsorganisasjoner, er det etter departementets syn nødvendig at også medlemsorganisasjonene omfattes av deler av regelverket.

Departementet opprettholder derfor forslaget om at når en kollektiv forvaltningsorganisasjon har besluttet at en medlemsorganisasjon skal fordele og utbetale rettighetsvederlag til rettighetshaverne, gjelder deler av loven også for medlemsorganisasjonen. Tilsvarende vil også gjelde dersom det er besluttet at medlemsorganisasjonen skal utarbeide åpenhetsrapport, jf. forslaget § 36. På bakgrunn av innspill i høringen foreslår departementet at det i virkeområdebestemmelsen i § 2 femte og sjette ledd presiseres at medlemsorganisasjonene da vil omfattes av bestemmelsene som er knyttet til tilsynet som Patentstyret skal føre med etterlevelsen av loven.

Etter Svalbardloven § 2 første ledd gjelder norsk privatrett, strafferett og lovgivning om rettspleien for Svalbard når ikke annet er fastsatt. Siden en god del av lovforslaget er av offentligrettslig karakter, er det etter departementets vurdering behov for særskilt fastsettelse dersom regelverket skal gjelde på Svalbard. Selv om det gjelder gjennomføring av EØS-forpliktelser, og Svalbard er utenfor EØS-området, vil det etter departementets syn være mest hensiktsmessig å la regelverket få anvendelse der, på samme måte som på fastlandet. Justis- og beredskapsdepartementet antar at det ikke er praktisk at loven gis anvendelse i bilandene i Antarktis. Departementet er enig i det, og forslaget er justert i tråd med dette.

Blant andre NRK mener at det bør klargjøres i virkeområdebestemmelsen eller i forarbeidene at loven ikke får anvendelse på tariffavtaler. Departementet viser til at det følger av fortalen punkt 56 at direktivet ikke skal få innvirkning på foreningsfriheten i arbeidsforhold. Fagforeninger som inngår tariffavtaler med arbeidsgivere, kan heller ikke sies å oppfylle vilkårene i definisjonen av kollektive forvaltningsorganisasjoner i forslaget § 3, da forvaltning av opphavsrett ikke er det sentrale formålet med foreningene. Etter departementets vurdering er det på bakgrunn av dette ikke nødvendig at det avgrenses mot foreningsfriheten i lovteksten, men det er tatt inn en nærmere omtale av dette i merknadene til bestemmelsen, jf. punkt 17. En fagforening eller interesseorganisasjon kan likevel være omfattet av deler av loven, i de situasjonene hvor det er besluttet at den kollektive forvaltningsorganisasjonens medlemsorganisasjoner skal fordele og utbetale rettighetsvederlag til rettighetshaverne, jf. ovenfor.

Bestemmelsen om lovens virkeområde foreslås tatt inn som § 2.

3.3 Sentrale begreper

3.3.1 Gjeldende rett

Åndsverkloven har ikke en egen bestemmelse med legaldefinisjoner av begreper som er benyttet i loven. Noen viktige begreper blir definert fortløpende i de aktuelle paragrafene, der lovgiver har funnet dette formålstjenlig. For eksempel er begrepet «åndsverk» definert i åndsverkloven § 2 andre ledd. Flere begreper og uttrykk som er benyttet i direktivet, er imidlertid ikke definert i åndsverkloven. Eksempler på dette er «kollektiv forvaltningsorganisasjon», «vedtekter» og «representasjonsavtale».

3.3.2 Direktivet

I artikkel 3 defineres flere grunnleggende begreper og uttrykk som benyttes i direktivet, som «kollektiv forvaltningsorganisasjon», «uavhengig forvaltningseining» og «rettshavar».

«Kollektiv forvaltningsorganisasjon» er definert i bokstav a. Definisjonen omfatter enhver organisasjon som enten er eiet/kontrollert av medlemmene eller som blir drevet på ideelt grunnlag, og som har fullmakt til å forvalte opphavsrett eller nærstående rettigheter på vegne av mer enn én rettighetshaver. Det oppstilles også et krav om at organisasjonen skal ha forvaltning til rettighetshavernes felles nytte som sitt eneste eller viktigste formål. Bestemmelsen bør leses i lys av fortalen punkt 56, der det fremgår at direktivet ikke skal påvirke foreningsfriheten. Definisjonen avgrenser dermed virkeområde til direktivet.

«Uavhengig forvaltningseining» er definert i bokstav b. Ifølge definisjonen er dette enheter som driver samme type virksomhet som kollektive forvaltningsorganisasjoner, men som ikke er eiet/kontrollert av medlemmer (rettighetshaverne) og heller ikke drevet på ideelt grunnlag. I fortalen punkt 16 presiseres det at produsenter av audiovisuelle verk, plateprodusenter, kringkastingsforetak og forleggere/utgivere ikke skal regnes som uavhengige forvaltningsenheter. Det samme gjelder managere og agenter til forfattere og utøvende kunstnere, idet de ikke forvalter rettigheter ved å fastsette takster, tildele lisenser eller kreve inn penger fra brukere.

Etter bokstav c er «rettshaver» en person eller enhet som er innehaver av opphavsrett eller nærstående rettigheter, eller som gjennom avtale eller lov har rett til en del av inntektene fra rettighetene. Verken kollektive forvaltningsorganisasjoner eller sammenslutninger av rettighetshavere regnes imidlertid som rettighetshavere i direktivets forstand, jf. artikkel 6 nr. 2 om hvem som skal godtas som medlem i kollektive forvaltningsorganisasjoner.

I bokstav d er «medlem» definert som en rettighetshaver eller en organisasjon som representerer rettighetshavere, som oppfyller kravene til medlemskap i den kollektive organisasjonen, og som er tatt opp i organisasjonen. Begrepet omfatter også andre kollektive forvaltningsorganisasjoner og sammenslutninger av rettighetshavere som oppfyller de samme kravene.

I bokstav e slås det fast at der begrepet «vedtekter» er benyttet i direktivet, skal dette forstås som vedtektene, reglene eller dokumentene om stiftingen av en kollektiv forvaltningsorganisasjon.

«Generalforsamling for medlemmer» er definert i bokstav f. Dette skal forstås som det organet i den kollektive forvaltningsorganisasjonen hvor medlemmene deltar og kan benytte stemmeretten sin, uavhengig av hvilken juridisk form organisasjonen har.

I bokstav g defineres «styremedlem». Begrepet omfatter alle medlemmer av styret når det følger av nasjonal lovgivning eller vedtektene til den kollektive forvaltningsorganisasjonen at styret skal ha en enhetlig sammensetning. Videre omfatter begrepet alle medlemmer av styret eller kontrollorganet, når det er fastsatt i lov eller vedtekter at styret skal ha en slik todelt sammensetning med både styre og et internt kontrollorgan.

«Inntekter frå rettar» skal etter direktivet artikkel 3 bokstav h forstås som inntekter som har blitt krevd inn av en kollektiv forvaltningsorganisasjon på vegne av rettighetshaver, enten som følge av eneretten, rett til vederlag eller en rett til godtgjørelse.

Bokstav i definerer «administrasjonskostnader». Dette er beløpene som en kollektiv forvaltningsorganisasjon kan belaste, trekke fra eller motregne mot inntekter fra rettigheter eller avkastning fra investeringer av inntekter fra rettigheter. Beløpene kan brukes til å dekke de kostnadene organisasjonen har ved å administrere opphavsrettigheter eller nærstående rettigheter.

«Representasjonsavtale» er definert i bokstav j. Dette er alle avtaler mellom kollektive forvaltningsorganisasjoner der én organisasjon gir en annen organisasjon fullmakt til å forvalte rettigheter på vegne av sine medlemmer. Dette omfatter også avtaler som er inngått med grunnlag i artiklene 29 og 30, som gjelder grensekryssende lisensiering av rettigheter.

Bokstav k definerer «brukar» som alle fysiske eller juridiske personer som utfører handlinger som krever samtykke fra rettighetshavere, vederlag eller betaling av kompensasjon til rettighetshavere, og som ikke handler i kraft av å være forbruker.

«Repertoar» skal etter bokstav l forstås som de verkene som en kollektiv forvaltningsorganisasjon forvalter rettighetene til.

«Grensekryssende lisens» er definert i bokstav m. Dette er en lisens som omfatter territoriet til mer enn én medlemsstat. (Ved innlemmelse i EØS-avtalen omfatter definisjonen også EØS/EFTA-statenes territorier.)

I bokstav n er «nettrettar til musikkverk» definert. Dette er alle rettigheter som en opphaver har til et musikkverk i samsvar med opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) artiklene 2 og 3, og som er nødvendige for å kunne levere en nettbasert tjeneste.

3.3.3 Andre nordiske land

De andre nordiske landene har tatt med de fleste av definisjonene fra artikkel 3 i sine gjennomføringslover, og noen har i tillegg supplert med andre definisjoner.

Sverige har blant annet tatt med en definisjon av begrepet «rettigheter» og viser til sin lov om opphavsrett (1960:729). Videre har Sverige, i tillegg til direktivets definisjon av kollektiv forvaltningsorganisasjon, definert hva som skal regnes som kollektiv rettighetsforvaltning i 1. kapittel 4 § punkt 2.

Danmark har i tillegg til direktivets definisjoner også definert «opphavsrettighet», «verk» og «musikkverk».

Finland har definert begrepet «lisens» i tillegg til definisjonene som følger av direktivet. Det er også flere av definisjonene i direktivet som Finland ikke har valgt å inkludere i definisjonskatalogen i sin gjennomføringslov 4 §. Dette er definisjonene av «grensekryssende lisens», «repertoar», «inntekter fra rettigheter» og «administrasjonskostnader».

3.3.4 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at direktivets definisjoner gjennomføres i en egen bestemmelse i § 3. Forslaget følger i hovedsak direktivets definisjoner.

I direktivet artikkel 3 bokstav b defineres «uavhengig forvaltningseining». Departementet foreslo at «uavhengig forvaltningsorganisasjon» i stedet benyttes i den norske gjennomføringsloven. Videre valgte departementet å bruke «grensekryssende lisens» i lovforslaget, istedenfor betegnelsen «multiterritoriell lisens» i direktivet artikkel 3 bokstav m. Departementet foreslo i høringsnotatet at begrepet «generalforsamling» ble definert, istedenfor direktivet betegnelse «generalforsamling for medlemmer». Definisjonen av «styremedlem», som fremgår av direktivet artikkel 3 bokstav g, ble ikke foreslått tatt inn i definisjonsbestemmelsen.

3.3.5 Høringen

Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot departementets forslag om å ta inn direktivets definisjoner av sentrale begreper i loven. Flere instanser har merknader til utformingen av definisjoner til enkelte av begrepene og til valg av begreper i lovutkastet. Blant høringsinstansene som har merknader er Altibox, Den norske Forleggerforening, Grafill, Gramo, Kopinor, Mediebedriftenes Landsforening (MBL), Norwaco og Virke Produsentforeningen.

Kopinor kommenterer blant annet definisjonen av «uavhengig forvaltningsorganisasjon»:

«For klarere å skille mellom foretakene definert i nr. 1 og nr. 2 foreslår vi at det i nr. 2 brukes betegnelsen «uavhengig forvaltningsenhet» eller «uavhengig forvaltningsforetak». Det tilsvarer uttrykket i direktivets art. 3 bokstav b («independent collecting entity») og avspeiler dertil bedre at dette ikke vil omfatte en organisasjon som har rettighetshavere eller rettighetshaverorganisasjoner som medlemmer.»

Videre påpeker Kopinor at utformingen av definisjonen av «grensekryssende lisens» ikke klart forklarer uttrykkets innhold:

««Grensekryssende lisens» er i direktivets art. 3 bokstav m definert som en lisens som dekker mer enn ett medlemsland (‘multi-territorial licence’ means a licence which covers the territory of more than one Member State’). Definisjonen er altså knyttet til lisensens rekkevidde, ikke til bruken. Bruken vil ikke nødvendigvis samtidig dekke flere land, og da bør nr. 12 lyde: Tillatelser til bruk, som omfatter flere enn ett EØS-land.»

Altibox foreslår at definisjonene også inkluderer begrepene «forbrukere» og «allmennheten».

Den norske Forleggerforening uttaler:

«Forleggerforeningen merker seg og støtter at definisjonen av Rettighetshaver, i samsvar med EUs lovgivning, omfatter forlag «som etter avtale om bruk av rettigheter […] har rett til en andel av inntektene fra slike rettigheter».»

Norwaco har en merknad til hvordan definisjonen av «rettighetsvederlag» skal forstås:

«Som kjent håndterer Norwaco den individuelle delen av privatkopieringskompensasjonen som bevilges over statsbudsjettet. Vi antar at fordelingen av disse midlene også skal underlegges vilkårene i loven selv om vederlaget strengt tatt ikke «kreves inn» av Norwaco slik det fremgår av definisjonen av rettighetsvederlag i utkastets § 3.»

I tillegg påpeker Norwaco og Grafill at departementet i lovutkastet både bruker begrepet «rettighetsvederlag» og «vederlagsmidler», og at dette er uheldig.

Virke Produsentforeningen uttaler at en del av definisjonene er vanskelig tilgjengelige, og at også begrepet «medlemsorganisasjon» burde ha vært definert.

3.3.6 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om å ta med definisjoner av relevante begreper i den nye loven. På bakgrunn av høringen er det foretatt enkelte justeringer i bestemmelsen.

For å sikre at direktivet gjennomføres på en korrekt måte, og at de sentrale begrepene som benyttes forstås likt i landene som er omfattet av regelverket, er det etter departementets vurdering hensiktsmessig å ta de fleste av direktivets definisjoner inn i loven. I tillegg til enkelte kjente begreper inneholder direktivet også en rekke begreper som ikke har en entydig definisjon i norsk rett. Departementet mener at dette taler for å samle definisjonene av begrepene i en definisjonskatalog. Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot dette.

Departementet foreslo ikke i høringsnotatet å ta med en egen definisjon av begrepet «styremedlem», selv om dette er definert i direktivet artikkel 3 bokstav g. Departementet mener det ikke er behov for en egen definisjon av dette i den norske gjennomføringsloven. Begrepet er benyttet blant annet i aksjeloven og samvirkelova, og det eksisterer etter departementets vurdering en allmenn forståelse av hva som menes med «styremedlem». Departementet foreslår på bakgrunn av dette å opprettholde forslaget om å ikke ta inn definisjonen av «styremedlem» i loven.

Mediebedriftenes Landsforening (MBL) viser i sin uttalelse at det er behov for en klargjøring av hvilke organisasjoner som skal regnes som «uavhengig forvaltningsorganisasjon» i lovens forstand. Departementet er enig i at dette bør klargjøres nærmere og viser til merknadene til bestemmelsen i punkt 17.

Kopinor bemerker i høringen at betegnelsen «uavhengig forvaltningsenhet» eller «uavhengig forvaltningsforetak» bør brukes i loven, istedenfor «uavhengig forvaltningsorganisasjon». Departementet viser til at både Sverige, Danmark og Finland har valgt å bruke betegnelsen «uavhengig forvaltningsorganisasjon» i sine gjennomføringslover. Samtidig er departementet enig i at det er uheldig hvis betegnelsene «kollektiv forvaltningsorganisasjon» og «uavhengig forvaltningsorganisasjon» lett kan forveksles. Betegnelsen «uavhengig forvaltningsenhet» vil også være i tråd med betegnelsen brukt i den engelske språkversjonen av direktivet artikkel 3 bokstav b («independent collecting entity») og den norske oversettelsen av direktivet («uavhengig forvaltningseining»). Departementet foreslår derfor at betegnelsen «uavhengig forvaltningsenhet» benyttes i loven og har i forslaget tatt inn en definisjon av dette.

Departementet foreslo i høringsnotatet at det organet i en kollektiv forvaltningsorganisasjon hvor medlemmene deltar og utøver sin stemmerett, betegnes som «generalforsamling». Etter en ny vurdering har departementet kommet til at «årsmøte» er mer i tråd med begrepsbruken i samvirkelova og det som de kollektive forvaltningsorganisasjonene benytter i sine vedtekter. «Årsmøte» er derfor foreslått definert i loven, og det er benyttet i den videre fremstillingen. Det er ikke avgjørende om en kollektiv forvaltningsorganisasjon kaller det øverste organet for utøvelse av medlemsrettigheter for «årsmøte» eller «generalforsamling». Bestemmelsene i loven som gjelder årsmøtet, vil derfor også gjelde der organisasjonene benytter betegnelsen «generalforsamling».

På bakgrunn av merknadene fra blant andre Kopinor,Norwaco og Grafill om at både begrepene «rettighetsvederlag», «rettighetsinntekter» og «vederlagsmidler» brukes i lovutkastet, foreslår departementet at begrepet «rettighetsvederlag» erstatter begrepet «vederlagsinntekter» i loven. Begrepet «vederlagsmidler» omfatter både rettighetsvederlag og inntekter fra investeringer av rettighetsvederlag, jf. § 16 andre punktum.

I høringsnotatet ble begrepet «repertoar» foreslått definert tett opp til definisjonen i direktivet. Direktivets definisjon omfatter kun verk, ikke nærstående rettigheter. Dette har sammenheng med at direktivet bare benytter begrepet i enkelte bestemmelser i avdeling III om grensekryssende lisensiering av nettrettigheter til musikkverk. I høringsnotatet ble samtidig «repertoar» foreslått brukt i utkastet § 32 om kollektive forvaltningsorganisasjoners rapporteringsplikt. Denne bestemmelsen er ment å omfatte både verk og nærstående rettigheter som organisasjonen forvalter. Etter en ny vurdering mener departementet at definisjonen bør utvides til også å omfatte nærstående rettigheter, slik at for eksempel utøvende kunstners rettigheter anses å være en del av repertoaret til en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Dette vil også være mer i samsvar med hvordan «repertoar» vanligvis forstås. Departementet legger til grunn at der repertoaret i tråd med direktivets bruk kun er ment å omfatte en oversikt over verk, vil dette fremgå av sammenhengen.

Direktivet definerer betegnelsen «multiterritoriell lisens» i artikkel 3 bokstav m. Betegnelsen er sentral for reglene som omfattes av direktivet avdeling III. Departementet vurderer det slik at «grensekryssende lisens» er en bedre egnet betegnelse i loven. Betegnelsen er ment å svare materielt til «multiterritoriell lisens» i direktivet. Ingen av høringsinstansene har kommentarer til dette. Departementet viderefører forslaget om å bruke betegnelsen «grensekryssende lisens» i loven og foreslår på bakgrunn av et innspill fra Kopinor en språklig justering i definisjonen.

Bestemmelsen om definisjoner foreslås tatt inn som § 3.