17 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1 Lovens formål

Bestemmelsen sier hva som er formålet med loven. Den gjennomfører direktivet artikkel 1. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 3.1.6.

Bestemmelsen gir informasjon om hvilke sentrale formål og hensyn loven ivaretar. Formålet med loven er at den skal sørge for at kollektiv forvaltning av rettigheter skjer på en ansvarlig, effektiv og åpen måte. Rettighetshaverne skal sikres valgfrihet når opphavsrettene deres forvaltes kollektivt.

Bestemmelsen pålegger ikke de kollektive forvaltningsorganisasjonene selvstendige rettigheter og plikter, men gir veiledning i tolkningen av lovens øvrige bestemmelser. Det betyr at de andre bestemmelsene i loven må leses i lys av formålsbestemmelsen, slik at de anvendes på en måte som bidrar til å nå det overordnede formålet.

Til § 2 Lovens virkeområde

Bestemmelsen regulerer det alminnelige virkeområdet til loven. Den beskriver hvilke temaer som reguleres i loven, og hvilke organisasjoners virksomhet som er omfattet av hele eller deler av loven. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 2. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 3.2.6.

Første ledd slår fast at loven gjelder for kollektiv rettighetsforvaltning og for kollektive forvaltningsorganisasjoner. Loven regulerer dermed både den kollektive forvaltningen som foretas av de kollektive forvaltningsorganisasjonene, av medlemsorganisasjonene når de er omfattet av loven og av uavhengige forvaltningsenheter. Bestemmelsene som kun gjelder de kollektive forvaltningsorganisasjonene, kan bare gjøres gjeldende for andre organisasjoner når dette er uttrykkelig regulert i loven. Det er ikke krav til noen bestemt organiseringsform. Stiftelser og andre organisasjonsformer der rettighetshaverne ikke har noen form for eierkontroll, kan også være omfattet av loven. For eksempel har ikke stiftelser (som forvalter opphavsrettigheter) medlemmer og kan følgelig ikke ivareta medlemsrettighetene etter direktivet, som retten til å stemme på årsmøtet. De skal likevel ivareta rettighetshavernes rettigheter i tråd med direktivets bestemmelser. Lovens bestemmelser skal anvendes på disse organisasjonene så langt de passer.

Fagforeninger som inngår tariffavtaler med arbeidsgivere, vil normalt ikke oppfylle vilkårene i definisjonen av kollektive forvaltningsorganisasjoner, jf. § 3. Forvaltning av opphavsrett er ikke det sentrale formålet med slike foreninger. Loven skal ikke ha innvirkning på foreningsfriheten i arbeidsforhold. Den forvaltningen av opphavsrettigheter som eventuelt skjer i en fagforening, er derfor i utgangspunktet ikke omfattet av lovens virkeområde. En fagforening eller interesseorganisasjon kan likevel være omfattet av deler av loven i de situasjonene hvor det er besluttet at den kollektive forvaltningsorganisasjonens medlemsorganisasjoner skal forestå fordeling og utbetaling av rettighetsvederlag til rettighetshaverne.

Etter andre ledd gjelder loven for organisasjoner og enheter som en kollektiv forvaltningsorganisasjon helt eller delvis eier eller kontrollerer. En forutsetning for dette er at organisasjonen eller enheten utøver virksomhet som ville være omfattet av loven dersom den hadde vært utøvd av en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Et eksempel på dette er datterselskap som forvalter rettigheter. Hvis en kollektiv forvaltningsorganisasjon velger å overlate gjennomføringen av noen av sine aktiviteter til organisasjoner eller eksterne aktører som den ikke eier eller kontrollerer, forblir ansvaret etter loven hos den kollektive forvaltningsorganisasjonen. Det er kun de bestemmelsene i lovforslaget som regulerer de aktuelle oppgavene som er overlatt til en organisasjon eller enhet som eies eller kontrolleres av den kollektive forvaltningsorganisasjonen, som får anvendelse.

Hvis en organisasjon som direkte eller indirekte eies eller kontrolleres av en kollektiv forvaltningsorganisasjon, også selv er en kollektiv forvaltningsorganisasjon, gjelder ikke § 2 andre ledd. I en slik situasjon vil organisasjonen direkte omfattes av reglene i loven som gjelder for kollektive forvaltningsorganisasjoner.

Tredje ledd fastsetter at reglene i kapittel 9 kun gjelder for kollektive forvaltningsorganisasjoner som tilbyr grensekryssende lisenser for nettrettigheter til musikkverk. Grensekryssende lisenser er definert i § 3 bokstav l og nettrettigheter til musikkverk er definert i § 3 bokstav m. En kollektiv forvaltningsorganisasjon som tilbyr slik grensekryssende lisensiering, kan både være omfattet av de alminnelige reglene og reglene i kapittel 9. Kapittel 9 inneholder til dels detaljerte regler for forvaltningen av slike lisenser, inkludert særregler om rapportering om fakturering. Disse reglene kommer ikke til anvendelse på nettbaserte tjenester som gir tilgang til musikkverk i form av noter eller andre grafiske fremstillinger. Reglene gjelder heller ikke når kollektive forvaltningsorganisasjoner utsteder grensekryssende lisenser for nettrettigheter til musikkverk som er nødvendig for kringkastingsforetak, jf. § 37 og merknadene til denne bestemmelsen.

Fjerde ledd regulerer hvilke bestemmelser som gjelder for uavhengige forvaltningsenheter. Rettighetshavere kan velge å overlate forvaltningen av rettighetene sine til uavhengige forvaltningsenheter. Dette er kommersielle organisasjoner som ikke kan kategoriseres som kollektive forvaltningsorganisasjoner, blant annet fordi de ikke er eiet eller kontrollert av rettighetshaverne. Reglene i §§ 26, 32 og 34, § 35 bokstav a, b, c, e, f og g og §§ 49 til 52 gjelder også for uavhengige forvaltningsenheter. All behandling av personopplysninger som blir utført innenfor lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett, omfattes av personvernregelverket. Det gjelder også for behandling av personopplysninger utført av uavhengige forvaltningsenheter.

Femte ledd regulerer hvilke deler av loven som gjelder for medlemsorganisasjonene til en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Hvis årsmøtet til en kollektiv forvaltningsorganisasjon har vedtatt og tatt inn i vedtektene at fordeling og utbetaling av rettighetsvederlag skal gjøres av medlemsorganisasjonene, gjelder loven kapittel 5 og § 25 tredje ledd og § 32 også for medlemsorganisasjonene. Medlemsorganisasjonene skal da som utgangspunkt oppfylle de samme kravene til fordeling av rettighetsvederlag til rettighetshaverne, som det den kollektive forvaltningsorganisasjonen skulle ha gjort, hvis den kollektive forvaltningsorganisasjonen hadde fordelt og utbetalt rettighetsvederlagene selv. Det er ikke krav til at medlemsorganisasjonene skal avholde årsmøte etter § 12. Dette gjelder også der bestemmelsene i kapittel 5 viser til beslutninger fattet på årsmøtet. Det følger likevel av femte ledd andre punktum at medlemsorganisasjoner som skal fordele og utbetale rettighetsvederlag til rettighetshaverne, skal sørge for at rettighetshaverne får mulighet til å delta i beslutninger om fordeling og bruk av rettighetsvederlag. Det er medlemsorganisasjonene selv som skal beslutte hvordan det skal legges til rette for at rettighetshaverne får denne muligheten. Det er kun de medlemmene av medlemsorganisasjonen hvis rettigheter forvaltes av den kollektive forvaltningsorganisasjonen, som har krav på å kunne delta i beslutninger om fordeling og bruk av rettighetsvederlag.

Sjette ledd stiller krav til at reglene om utarbeidelse av åpenhetsrapport i § 36 også gjelder for medlemsorganisasjonene til en kollektiv forvaltningsorganisasjon hvis den kollektive forvaltningsorganisasjonen har besluttet at medlemsorganisasjonene skal utarbeide åpenhetsrapport. Det vises til merknadene til § 36 for en nærmere beskrivelse av kravene til utarbeidelse av åpenhetsrapport. Det følger av § 36 femte ledd andre punktum at medlemsorganisasjonene skal sikre at deres medlemmer gis mulighet til å godkjenne åpenhetsrapporten, når det er medlemsorganisasjonene som utarbeider den. Medlemsorganisasjonen avgjør selv hvordan rettighetshaverne skal godkjenne åpenhetsrapporten når den er utarbeidet av medlemsorganisasjonen. Det er kun de medlemmene av medlemsorganisasjonen hvis rettigheter forvaltes av den kollektive forvaltningsorganisasjonen, som skal ha mulighet til å godkjenne åpenhetsrapporten.

Sjuende ledd omhandler det geografiske virkeområdet til loven. Utover at loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen, har ikke loven noen geografisk avgrensning av virkeområdet etter hvor organisasjonene er etablert. Enkelte bestemmelser i loven tar sikte på å regulere organisasjonenes interne forhold, blant annet regler om organisering og gjennomføring av årsmøte mv. Det er ikke naturlig at disse bestemmelsene får anvendelse på organisasjoner etablert utenfor Norge. Bestemmelsen om tilsyn i § 49 gjelder kun forvaltningsorganisasjoner mv. etablert innenfor norsk territorium. Andre bestemmelser i loven gjelder avtalerettslige forhold mellom for eksempel rettighetshavere, brukere og organisasjoner. Disse bestemmelsene får anvendelse også for organisasjoner som er etablert utenfor Norge eller EØS-området, selv om situasjonen i dag er at organisasjoner som driver slik virksomhet i Norge, i hovedsak også er etablert her. Spørsmål om reglenes anvendelsesområde avgjøres etter alminnelige jurisdiksjons- og lovvalgsregler.

Til § 3 Definisjoner

Bestemmelsen definerer innholdet i sentrale begreper i loven. Den gjennomfører direktivet artikkel 3. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 3.3.6.

I bokstav a defineres en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Det er en rekke kriterier som må være oppfylt for at en organisasjon skal regnes som en kollektiv forvaltningsorganisasjon i lovens forstand. En kollektiv forvaltningsorganisasjon er enhver organisasjon som ved lov eller ved overdragelse, lisens eller annen avtale har fullmakt til å forvalte opphavsrett eller nærstående rettigheter på vegne av mer enn én rettighetshaver til felles nytte for disse rettighetshaverne. Organisasjonen må ha dette som sitt eneste eller viktigste formål. I tillegg er det krav til at organisasjonen enten er eiet eller kontrollert av sine medlemmer, eller at den ikke har økonomisk vinning som formål.

De fleste kollektive forvaltningsorganisasjonene i Norge har fått sin myndighet til å forvalte rettigheter ved overdragelse eller annen avtale. Hvilke verkskategorier og rettigheter som skal forvaltes av den kollektive forvaltningsorganisasjonen, fremgår som oftest av organisasjonens vedtekter. Det er også eksempler på at myndigheten til forvaltning av rettigheter er gitt ved godkjenning fra departementet og etter forutsetning i lov. Gramo forvalter vederlagsordningen for bruk av lydopptak på vegne av utøvende kunstnere og produsenter, jf. åndsverkloven § 21.

Videre skal en kollektiv forvaltningsorganisasjon forvalte rettigheter. Dette omfatter tildeling av lisenser til brukere, revisjon av brukere, overvåkning av bruken av rettigheter, håndheving av opphavsrett og nærstående rettigheter, innkreving av rettighetsvederlag og fordeling og utbetaling av utestående beløp til rettighetshaverne. Det kreves ikke at en organisasjon gjør samtlige av disse oppgavene selv, for at den skal kunne regnes som en kollektiv forvaltningsorganisasjon i direktivets og lovens forstand.

Forvaltningen av rettigheter må skje på vegne av mer enn én rettighetshaver. Et selskap som forvalter alle rettighetene til bare én rettighetshaver, vil dermed ikke regnes som en kollektiv forvaltningsorganisasjon, selv om forvaltningen av rettighetene til den ene rettighetshaveren er svært omfattende.

Forvaltningen skal videre skje til felles nytte for rettighetshaverne som representeres av organisasjonen. Dette innebærer at det ikke er tilstrekkelig at forvaltningen bare kommer én eller enkelte rettighetshavere til gode.

Det er et krav at forvaltningen av rettigheter skal være organisasjonens eneste eller primære formål. Organisasjoner som er organisert som for eksempel fagforeninger eller interesseorganisasjoner, forvalter ofte rettigheter på vegne av sine medlemmer, men har ikke forvaltning av rettigheter som eneste formål eller hovedformål. Slike organisasjoner er ofte medlemmer av en kollektiv forvaltningsorganisasjon, men kan ikke selv regnes som det i lovens forstand.

I tillegg til de nevnte kravene skal en kollektiv forvaltningsorganisasjon oppfylle ett eller begge av følgende kriterier: Den skal være eiet eller kontrollert av sine medlemmer, eller organisert uten økonomisk vinning som formål. Om disse kriteriene er oppfylt, vil bero på en konkret vurdering.

I bokstav b defineres hvilke organisasjoner som skal regnes som uavhengige forvaltningsenheter. Enhver organisasjon som ved lov eller ved overdragelse, lisens eller annen avtale har fullmakt til å forvalte opphavsrett eller nærstående rettigheter på vegne av mer enn én rettighetshaver til felles nytte for disse rettighetshaverne, og har dette som eneste eller viktigste formål, kan være uavhengige forvaltningsenheter. Det er videre krav til at de verken er eiet eller kontrollert, direkte eller indirekte, helt eller delvis av rettighetshaverne, og til at de er organisert med økonomisk vinning som formål.

En uavhengig forvaltningsenhet er en kommersiell organisasjon, som skiller seg fra en kollektiv forvaltningsorganisasjon ved at den blant annet ikke er eiet eller kontrollert av rettighetshaverne. Videre skal formålet med enheten være økonomisk vinning. Produsenter av audiovisuelt materiale, plateprodusenter og kringkastingsforetak tildeler lisenser for sine egne rettigheter, samtidig som de ofte forvalter rettigheter som er overdratt til dem. Denne forvaltningen skjer som oftest ut ifra selskapets egne interesser. Det samme gjelder bok-, musikk- og avisutgivere som tildeler lisenser for rettigheter, som de har fått overdratt på basis av individuelle avtaler, og som handler ut ifra egne interesser. Disse vil derfor ikke regnes som uavhengige forvaltningsenheter etter loven. Heller ikke opphaveres eller utøvende kunstneres agenter eller managere, som fungerer som mellomledd, og som representerer rettighetshaverne overfor de kollektive forvaltningsorganisasjonene, kan regnes som uavhengige forvaltningsenheter.

I bokstav c defineres «rettighetshaver» som enhver person eller enhet som er innehaver av opphavsrett eller nærstående rettighet, eller som etter avtale om bruk av rettigheter eller som ved lov har rett til en andel av inntektene fra slike rettigheter. En kollektiv forvaltningsorganisasjon skal ikke regnes som en rettighetshaver etter loven.

En rettighetshaver behøver ikke være en fysisk person. Det er kun individuelle rettighetshavere som er omfattet av begrepet. Definisjonen omfatter derfor ikke organisasjoner eller sammenslutninger av rettighetshavere. Derimot kan en uavhengig forvaltningsenhet anses som en rettighetshaver, hvis enheten oppfyller kravene i definisjonen.

I bokstav d defineres «medlem» som en rettighetshaver eller en organisasjon som representerer en rettighetshaver, medregnet kollektive forvaltningsorganisasjoner og sammenslutninger av rettighetshavere, som oppfyller kravene for medlemskap i en kollektiv forvaltningsorganisasjon, og som er medlem av denne. Organisasjoner som representerer rettighetshavere, kan være andre kollektive forvaltningsorganisasjoner og sammenslutninger av rettighetshavere.

I bokstav e defineres «vedtekter» som de vedtekter, regler eller dokumenter som omhandler opprettelsen av en kollektiv forvaltningsorganisasjon.

I bokstav f defineres «årsmøte» som det organ i den kollektive forvaltningsorganisasjonen hvor medlemmene deltar og utøver sin stemmerett. Dette gjelder uansett hva som er den rettslige (juridiske) formen til organisasjonen. Det avgjørende er at det er et organ hvor medlemmene kan delta og utøve sine medlemsrettigheter, ikke om organet kalles generalforsamling eller årsmøte.

Begrepet «rettighetsvederlag» er definert i bokstav g. Rettighetsvederlag er vederlag som kreves inn av en kollektiv forvaltningsorganisasjon på vegne av rettighetshaverne. Det har ikke betydning om inntektene er et resultat av en enerett, rett til vederlag eller kompensasjon. Kompensasjon kan for eksempel gis for privatkopiering etter åndsverkloven § 26.

I bokstav h er «administrasjonskostnader» definert som de beløpene som en kollektiv forvaltningsorganisasjon debiterer, trekker fra eller motregner mot rettighetsvederlag eller andre inntekter som følge av investering av rettighetsvederlag, for å dekke kostnadene ved forvaltning av opphavsrett eller nærstående rettigheter. Som det følger av merknadene til § 20, som regulerer fradrag, er det ikke avgjørende om den kollektive forvaltningsorganisasjonen betegner en kostnad som administrasjonskostnad eller ikke, men hva som etter en konkret vurdering er å regne som kostnader til administrasjon.

Bokstav i definerer begrepet «representasjonsavtale». Dette er enhver avtale mellom kollektive forvaltningsorganisasjoner der en kollektiv forvaltningsorganisasjon gir en annen kollektiv forvaltningsorganisasjon fullmakt til å forvalte rettigheter den representerer. Dette omfatter også avtaler gjort i medhold av §§ 44, 45 og 46 om representasjonsavtaler om grensekryssende lisensiering av nettrettigheter til musikkverk. Avtaler mellom en kollektiv forvaltningsorganisasjon og en medlemsorganisasjon som ikke selv er en kollektiv forvaltningsorganisasjon, er ikke omfattet av definisjonen.

I bokstav j defineres «bruker» som enhver person eller enhet som utfører handlinger som krever rettighetshaveres samtykke, vederlag til rettighetshaverne eller betaling av kompensasjon til rettighetshaverne, og som ikke handler i egenskap av å være forbruker. En bruker kan for eksempel være tilbyder av en tjeneste på Internett, som tilbyr strømming av musikk eller film til forbrukere. Definisjonen berører ikke spørsmålet om hvem som er ansvarlig for bruken overfor rettighetshaverne.

I bokstav k defineres «repertoar» som verk i henhold til åndsverkloven § 2 og nærstående rettigheter i henhold til åndsverkloven kapittel 2, som en kollektiv forvaltningsorganisasjon forvalter rettighetene til. Dette er en videre definisjon enn direktivets definisjon av begrepet, som kun omfatter verk, ikke nærstående rettigheter. Der repertoaret i tråd med direktivets begrepsbruk kun er ment å omfatte en oversikt over verk, vil dette fremgå av sammenhengen.

Bokstav l definerer «grensekryssende lisens» som tillatelser til bruk, som omfatter flere enn én EØS-stat. Eksempel på grensekryssende lisenser er lisenser eller avtaler som gjør det mulig for tilbydere av nettbaserte tjenester å tilgjengeliggjøre musikkverk til allmennheten i flere medlemsstater, selv om det kun er inngått avtale med én kollektiv forvaltningsorganisasjon i ett medlemsland. Regler om grensekryssende lisensiering av nettrettigheter til musikkverk er tatt inn i loven kapittel 9.

I bokstav m defineres uttrykket «nettrettigheter til musikkverk» som de rettigheter i henhold til åndsverkloven § 3 som kreves for å kunne tilby en nettbasert tjeneste. Tilbydere av nettbaserte tjenester som bruker musikkverk, slik som tjenester som gir forbrukere mulighet til å strømme eller laste ned musikk, må først innhente tillatelse til å bruke musikkverkene. Etter åndsverkloven § 3 skal det innhentes tillatelse for hver rettighet som skal utnyttes i forbindelse med tjenesten. For opphavere omfatter disse rettighetene eneretten til eksemplarfremstilling og eneretten til overføring til allmennheten av musikkverk, herunder retten til tilgjengeliggjøring på en slik måte at allmenheten selv kan velge tid og sted for tilgang til verket. Definisjonen gjelder musikkverk. Tjenester som tilgjengeliggjør både musikk og for eksempel spill og film, er også omfattet. Derimot er nettrettigheter til andre verk hvor musikk ikke inngår, ikke omfattet av definisjonen. Definisjonen av nettrettigheter til musikkverk anvendes i kapittel 9 om grensekryssende lisensiering av musikk.

Til § 4 Forbud mot å pålegge rettighetshaverne unødvendige plikter

Bestemmelsen lovfester prinsippet om at kollektive forvaltningsorganisasjoner skal handle til beste for de rettighetshaverne den representerer. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 4. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 4.1.6.

Den kollektive forvaltningsorganisasjonen skal ikke pålegge rettighetshaverne plikter som ikke er nødvendige for å ivareta og verne rettighetshavernes rettigheter eller interesser, eller som ikke er begrunnet i hensynet til effektiv forvaltning av rettighetene. Det innebærer at rettighetshavernes interesser skal være styrende for organisasjonens virksomhet. Organisasjonen skal bestrebe seg på å inngå lisensavtaler som er så gunstige som mulig for rettighetshaverne, og bare bruke rettighetsvederlag på en måte som er i rettighetshavernes interesse. Forpliktelsen til å handle i medlemmenes interesse gjelder hele organisasjonen; både styret, årsmøtet og administrasjonen.

Det allmenne prinsippet gjelder kun overfor de rettighetshaverne som den kollektive rettighetsorganisasjonen forvalter rettighetene til. Dette forutsetter en form for avtalerelasjon mellom rettighetshaveren og den kollektive forvaltningsorganisasjonen. Avtalerelasjonen omfatter både situasjonen der rettighetshaveren er medlem i en medlemsorganisasjon som igjen har gitt fullmakter til en kollektiv forvaltningsorganisasjon, og der fullmaktene er gitt direkte til en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Prinsippet gjelder også i de situasjonene hvor rettigheter forvaltes på grunnlag av en representasjonsavtale, jf. § 23.

Organisasjonen er ikke forpliktet til å handle i interessene til rettighetshavere de ikke representerer. Bestemmelsen regulerer heller ikke direkte forholdet til de rettighetshaverne som ikke er representert av organisasjonen, men hvor opphavsrettighetene likevel forvaltes med grunnlag i en avtalelisensavtale. Rettighetene til de rettighetshaverne som ikke er medlem av en kollektiv forvaltningsorganisasjon, er regulert i § 11.

En rettighetshaver kan tilbakekalle fullmakten, hvis vedkommende mener at den kollektive forvaltningsorganisasjonen ikke handler i tråd med § 4, jf. § 7.

Til § 5 Rettighetshaverens rett til å velge kollektiv forvaltningsorganisasjon

Bestemmelsen gir rettighetshaverne rett til selv å velge hvilken kollektiv forvaltningsorganisasjon de vil gi fullmakt til å forvalte sine rettigheter. Videre stiller bestemmelsen krav til den kollektive forvaltningsorganisasjonen om å påta seg forvaltningsoppdraget. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 5 nr. 2 og 7. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 4.2.6.

Første ledd gir rettighetshavere rett til å gi en kollektiv forvaltningsorganisasjon etter eget valg myndighet til å forvalte rettigheter, kategorier av rettigheter eller typer verk eller andre vernede arbeider. Fullmakten skal være uttrykkelig og spesifisert.

Bestemmelsen innebærer at rettighetshavere i utgangspunktet fritt kan velge om en kollektiv forvaltningsorganisasjon skal forvalte vedkommendes rettigheter, og i så fall hvilken kollektiv forvaltningsorganisasjon som skal foreta forvaltningen.

Rettighetshavernes valgfrihet gjelder uansett om det gjelder forvaltning av rettigheter til overføring til allmennheten, eksemplarfremstilling eller kategorier av rettigheter som er knyttet til ulike utnyttelsesformer, som for eksempel kringkasting, filmfremvisning eller eksemplarfremstilling for tilgjengeliggjøring på nettet. Etter første ledd andre punktum skal rettighetshaveren gi den kollektive forvaltningsorganisasjonen en uttrykkelig og spesifisert fullmakt for hver rettighet eller kategori av rettigheter eller type verk som den aktuelle organisasjonen skal forvalte. Dette innebærer et krav om at rettighetshaveren gir et informert samtykke i form av en fullmakt til at en kollektiv forvaltningsorganisasjon skal forvalte rettighetene. Det er derimot ikke et krav om at rettighetshaveren gir den spesifiserte fullmakten direkte til den kollektive forvaltningsorganisasjonen. Rettighetshaveren kan ha gitt sin fullmakt til en medlemsorganisasjon, enten i en forvaltningsavtale eller i organisasjonens vedtekter. Medlemsorganisasjonen kan så gi fullmakt til en kollektiv forvaltningsorganisasjon om forvaltning av rettighetene. Det avgjørende er at rettighetshaveren er informert om og er klar over hvilke rettigheter, kategorier av rettigheter eller typer verk som den kollektive forvaltningsorganisasjonen skal forvalte på vegne av rettighetshaveren. Bestemmelsen stiller krav til detaljeringsgraden i fullmakten. Enhver fullmakt skal være dokumentert, noe som i utgangspunktet innebærer et skriftlighetskrav. En rettighetshaver kan akseptere etterfølgende forslag til endringer i fullmakten, for eksempel ved aktivt eller stilltiende å godta endringer i organisasjonens vedtekter.

Andre ledd forplikter de kollektive forvaltningsorganisasjonene til å godta en forespørsel om å forvalte rettighetene, kategorier av rettigheter eller typer verk eller andre vernede arbeider, med mindre det foreligger saklig grunn til å nekte å påta seg oppdraget. Saklig grunn kan være at den kollektive forvaltningsorganisasjonen kun har organisasjoner som medlemmer og ikke individuelle rettighetshavere. Det er videre en forutsetning at den kollektive forvaltningsorganisasjonen som rettighetshaveren ønsker å velge, allerede forvalter slike rettigheter eller kategorier av rettigheter som det rettighetshaveren ønsker forvaltning av.

Til § 6 Rettighetshaverens rett til selv å gi tillatelse til bruk

Bestemmelsen gir rettighetshaveren en rett til selv å gi tillatelser til ikke-ervervsmessig bruk, selv om det er inngått en forvaltningsavtale med en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 5 nr. 3. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 4.3.6.

Etter første ledd har en rettighetshaver rett til å gi tillatelse til ikke-ervervsmessig bruk av rettigheter, kategorier av rettigheter eller typer verk og andre vernede arbeider, selv om det er inngått en forvaltningsavtale etter § 5. Dette gjelder selv om rettighetshaveren har overdratt forvaltningen av rettighetene eksklusivt til en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Den kollektive forvaltningsorganisasjonen kan ikke motsette seg at rettighetshaveren selv gir tillatelser til ikke-ervervsmessig bruk.

Andre ledd gir den kollektive forvaltningsorganisasjonen mulighet til å stille krav i forvaltningsavtalen om at rettighetshaveren skal informere organisasjonen hvis retten til å gi ikke-ervervsmessige tillatelser til bruk benyttes. Bestemmelsen stiller ikke krav til når informasjonen skal gis. Dette må eventuelt reguleres i den kollektive forvaltningsorganisasjonens vedtekter.

Til § 7 Rettighetshaverens rett til oppsigelse av forvaltningsavtale

Bestemmelsen gir rettighetshaveren en rett til på visse vilkår å trekke tilbake en fullmakt som er gitt til en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 5 nr. 4 til 6. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 4.4.6.

Etter første ledd har en rettighetshaver som er direkte medlem av en kollektiv forvaltningsorganisasjon, rett til å si opp avtalen om forvaltning av rettigheter. Oppsigelsen kan gjelde alle rettighetene, eller den kan omfatte enkelte rettigheter, kategorier av rettigheter eller typer verk eller andre vernede arbeider. Oppsigelsen kan også gjelde forvaltning av rettigheter i de geografiske områdene som rettighetshaveren ønsker. Det er en forutsetning for oppsigelsen at rettighetshaveren varsler den kollektive forvaltningsorganisasjonen innen rimelig tid, og senest seks måneder før avtalen skal opphøre å gjelde. Den kollektive forvaltningsorganisasjonen kan likevel beslutte at oppsigelsen først får virkning fra utgangen av regnskapsåret.

Det følger av andre ledd at en kollektiv forvaltningsorganisasjon ikke kan begrense adgangen til å si opp en avtale om forvaltning av rettigheter etter første ledd ved å kreve at forvaltning av rettigheter som er omfattet av oppsigelsen, skal overdras til en annen forvaltningsorganisasjon. Andre ledd andre punktum inneholder et unntak fra andre ledd første punktum. I de tilfellene hvor kollektiv forvaltning av rettigheter er obligatorisk, er rettighetshavers valgfrihet begrenset. Rettighetshaveren må da overlate forvaltningen til en annen kollektiv forvaltningsorganisasjon.

Hvis en rettighetshaver har utestående beløp hos den kollektive forvaltningsorganisasjonen når fullmakten trekkes tilbake, vil rettighetshaveren fremdeles kunne nyte godt av rettighetene som følger av bestemmelsene om fradrag etter § 20, fordeling og utbetaling av vederlag etter § 21, krav på opplysninger etter §§ 32 og 34, krav på nøyaktig og rettidig utbetaling etter § 43 og rutiner for klagehåndtering etter § 48.

Til § 8 Informasjon om rettigheter og vilkår

Bestemmelsen stiller krav til hvilken informasjon som den kollektive rettighetsorganisasjonen skal gi til rettighetshaveren. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 5 nr. 8. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 4.5.6.

Det følger av bestemmelsen at en kollektiv forvaltningsorganisasjon skal informere rettighetshavere om de rettighetene de har etter loven §§ 4 til 7. Hvis den kollektive forvaltningsorganisasjonen stiller krav om at rettighetshaveren må informere organisasjonen om ikke-ervervsmessige tillatelser som er gitt etter § 6, må kravet fremgå av informasjonen.

Bestemmelsen innebærer en aktiv informasjonsplikt for den kollektive forvaltningsorganisasjonen. Hensikten med bestemmelsen er at en rettighetshaver skal kunne basere sin avgjørelse om å inngå avtale om rettighetsforvaltning på et opplyst grunnlag. Det å sende vedtekter eller medlemsvilkår til rettighetshaveren på for eksempel e-post vil være tilstrekkelig for å oppfylle informasjonsplikten. Opplysningene kan også gis i et nettskjema, hvor rettighetshaveren som ledd i innmeldingsprosessen, men før endelig fullmakt er gitt, blir gjort kjent med rettigheter og betingelser.

Videre bør den kollektive forvaltningsorganisasjonen opplyse om rettighetene og vilkårene i sine vedtekter og medlemsvilkår eller på andre egnede måter, slik at de individuelle rettighetshaverne som er medlemmer av en medlemsorganisasjon, også kan gjøre seg kjent med informasjonen.

Til § 9 Forholdet til åndsverkloven

Bestemmelsen klargjør at §§ 5 til 8 ikke får betydning for anvendelsen av bestemmelsene i åndsverkloven om avtalelisens og om obligatorisk kollektiv forvaltning. Bestemmelsen gjenspeiler innholdet i direktivets fortalepunkt 12. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 4.6.6.

Bestemmelsene i §§ 5 til 8 får ingen betydning for omfanget av avtaler med avtalelisensvirkning eller for vurderingen av om en kollektiv forvaltningsorganisasjon kan godkjennes for inngåelse av avtalelisensavtaler etter åndsverkloven § 63 tredje ledd. Det betyr at en rettighetshaver som trekker tilbake sin fullmakt etter utkastet § 7, fremdeles kan være omfattet av den utvidede virkningen til en avtalelisensavtale. Hvis en avtalelisensbestemmelse eller avtalelisensavtalen inneholder en forbudsrett for utenforstående rettighetshavere, kan rettighetshaverne trekke ut forvaltningen av sine verk fra avtalen.

Til § 10 Regler for medlemskap i kollektive forvaltningsorganisasjoner

Bestemmelsen gir regler om medlemskap og stiller krav til de kollektive forvaltningsorganisasjonene om medlemsvilkår og vedtekter. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 6. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 5.1.6.

Etter første ledd første punktum skal en kollektiv forvaltningsorganisasjon godta rettighetshavere og organisasjoner som representerer rettighetshavere som medlemmer, dersom de oppfyller kravene til medlemskap. Medlemsvilkårene skal være basert på objektive, åpne og ikke-diskriminerende kriterier. Dette innebærer at hvis en rettighetshaver oppfyller kravene til medlemskap, er organisasjonen som utgangspunkt forpliktet til å godta en søknad om medlemskap. Det samme gjelder for organisasjoner som representerer rettighetshavere, herunder andre kollektive forvaltningsorganisasjoner og sammenslutninger av rettighetshavere. Det vises til merknadene til § 5 for nærmere beskrivelse av rettighetshavernes rett til å velge kollektiv forvaltningsorganisasjon.

Hvis en rettighetshaver ønsker forvaltning av rettigheter, kategorier av rettigheter eller typer verk eller andre vernede arbeider som ikke omfattes av organisasjonens virksomhetsområde, er organisasjonen ikke forpliktet til å påta seg forvaltningen. Hvis den kollektive forvaltningsorganisasjonen kun har medlemsorganisasjoner som medlemmer, og ikke individuelle rettighetshavere, vil det være en saklig grunn til å avslå søknad om medlemskap fra en individuell rettighetshaver. En kollektiv forvaltningsorganisasjon kan for eksempel sette en nedre grense for inntekter som vilkår for å ta opp en rettighetshaver som medlem.

Første ledd andre punktum bestemmer at kravene til medlemskap skal fremgå av den kollektive forvaltningsorganisasjonens vedtekter eller medlemsvilkår, og de skal gjøres offentlig tilgjengelig. Dette kan for eksempel gjøres på organisasjonens nettsider. Hvis en kollektiv forvaltningsorganisasjon gir avslag på en søknad om medlemskap, skal avslaget begrunnes.

Andre ledd bestemmer at vedtektene til en kollektiv forvaltningsorganisasjon skal sikre at medlemmene får ta del i beslutningsprosesser i organisasjonen. Har en kollektiv forvaltningsorganisasjon forskjellige kategorier av medlemmer, skal disse være representert på en rimelig og balansert måte i beslutningsprosessen. Hva som skal regnes som rimelig og balansert i denne sammenhengen, må bero på en konkret helhetsvurdering i det enkelte tilfellet. Under forutsetning av at kravene i andre ledd er oppfylt, er det opp til den kollektive forvaltningsorganisasjonen å bestemme hvordan beslutningsprosessene i organisasjonen skal innrettes.

Tredje ledd krever at kollektive forvaltningsorganisasjoner skal gi sine medlemmer mulighet til å kommunisere elektronisk med organisasjonen og til å utøve sine medlemsrettigheter elektronisk. Det vil være tilstrekkelig at organisasjonen tilbyr elektronisk kommunikasjon på minst én anerkjent og etablert plattform, for eksempel e-post. Når det gjelder kravet om å legge til rette for at rettighetshavere kan utøve sine medlemsrettigheter elektronisk, må sikkerhetsnivå og hvor avansert løsningen bør være, vurderes konkret etter medlemmenes og den kollektive forvaltningsorganisasjonens behov. I denne vurderingen vil både antall rettighetshavere, medlemmenes hjemstat eller etableringsstat og kostnadene av og mulighetene for å gjennomføre avstandsdeltagelse, være relevante momenter. Styret skal sikre betryggende kontroll av stemmegivning og deltagelse når retten til å stemme og utøve medlemsretter på årsmøtet (generalforsamlingen) utøves elektronisk.

Fjerde ledd bestemmer at kollektive forvaltningsorganisasjoner skal føre register over sine medlemmer og holde registrene oppdaterte. Registrene skal gjøre det mulig å identifisere og lokalisere rettighetshavere som organisasjonen forvalter rettighetene til etter fullmakt. En kollektiv forvaltningsorganisasjon som kun fordeler vederlagsmidler til sine medlemsorganisasjoner, og som ikke utbetaler vederlag direkte til individuelle rettighetshavere, kan ikke forventes å ha et register over de individuelle rettighetshaverne. Forpliktelsen til å føre register vil i en slik situasjon ikke innebære et krav om å opprette nye registre over individuelle rettighetshavere.

Til § 11 Rettigheter for rettighetshavere som ikke er medlemmer i den kollektive forvaltningsorganisasjonen

Bestemmelsen fastslår hvilke deler av loven som gjelder for kollektive forvaltningsorganisasjoner og rettighetshavere som ikke er medlemmer i organisasjonen. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 7. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 5.2.6.

Bestemmelsene i § 10 tredje ledd (elektronisk kommunikasjon og utøvelse av medlemsrettigheter), § 34 (den kollektive forvaltningsorganisasjonens opplysningsplikt om repertoaret), § 45 første ledd (opplysningsplikt om vilkår i representasjonsavtaler) og § 48 (rutiner for klagehåndtering) skal også gjelde for forholdet mellom en kollektiv forvaltningsorganisasjon og de rettighetshaverne som det ikke er inngått noen form for forvaltningsavtale med, men som likevel har en tilknytning til organisasjonen ved lov eller overdragelse, lisens eller annen avtale. Dette gjelder for eksempel rettighetshavere som kun er representert av den kollektive forvaltningsorganisasjonen som følge av en avtalelisens eller etter bestemmelsene om tvangslisens i åndsverkloven.

En kollektiv forvaltningsorganisasjon står fritt til å velge å gi ikke-medlemmer rettigheter utover det de er forpliktet til etter § 11.

Henvisningen til § 10 tredje ledd om elektronisk utøvelse av medlemsrettigheter innebærer at den kollektive forvaltningsorganisasjonen har plikt til å legge til rette for elektronisk utøvelse av de rettighetene som ikke-medlemmene har som følge av henvisningene i § 11. Hvis den kollektive forvaltningsorganisasjonen velger å gi ikke-medlemmene flere rettigheter tilsvarende de rettighetene som organisasjonens medlemmer har etter loven, skal organisasjonen legge til rette for elektronisk utøvelse av disse også.

Det vises til merknadene til §§ 34, 45 første ledd og 48 for nærmere omtale av disse bestemmelsene.

Rettighetene etter § 11 får ikke innvirkning på de bestemmelsene som skal gjelde for alle rettighetshavere, uavhengig av medlemskap, jf. for eksempel § 21 om fordeling og utbetaling av vederlag.

Til § 12 Årsmøte

Bestemmelsen inneholder regler om at kollektive forvaltningsorganisasjoner skal ha et årsmøte, og om hvilke oppgaver årsmøtet skal utføre. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 8 nr. 1 til 8. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 5.3.6.

Etter første ledd skal en kollektiv forvaltningsorganisasjon minst én gang i året innkalle til og avholde årsmøte for medlemmene sine. Dette tilsvarer reglene om årsmøte etter samvirkelova og sikrer en regelmessig mulighet for medlemmene til å ha innflytelse på beslutningsprosessene i organisasjonen.

Andre ledd bestemmer at årsmøtet skal godkjenne endringer i organisasjonens vedtekter og vilkårene for medlemskap dersom disse ikke er regulert i vedtektene. Bestemmelsen stiller ikke formelle krav til hvordan godkjenningen skal skje. Godkjenningsprosedyrene må likevel oppfylle de generelle kravene i § 10 andre ledd, hvor det fremgår at vedtektene til en kollektiv forvaltningsorganisasjon skal sikre at medlemmene får ta del i beslutningsprosesser i organisasjonen. Årsmøtet skal ha en reell innflytelse på eventuelle endringer i vedtekter og medlemsvilkår.

Tredje ledd fastslår at det er årsmøtets oppgave å foreta valg av eller avsette styremedlemmer, vurdere deres generelle innsats og godkjenne deres lønn, godtgjørelse eller andre fordeler. Andre fordeler kan være pensjon, rett til andre vederlag og eventuelle fratredelsesgodtgjørelser. Hvis en kollektiv forvaltningsorganisasjon både har et styre og et kontrollorgan, kan årsmøtet delegere oppgavene etter tredje ledd til kontrollorganet. Med «kontrollorgan» siktes det til kollektive forvaltningsorganisasjoner som har en styreform med et todelt system (dualistisk styreform), som er vanlig for europeiske selskaper og europeiske samvirkeforetak. Disse organisasjonsformene har både et kontrollorgan og et ledelsesorgan. Kontrollorganets oppgave er å kontrollere hvordan ledelsesorganet utøver sine oppgaver. Der styreformen har et todelt system kan årsmøtet beslutte at kontrollorganet foretar valg av styremedlemmer, vurderer innsatsen deres og godkjenner styremedlemmenes lønn, godtgjørelse og andre fordeler.

Det er ikke et absolutt krav om at alle styremedlemmene skal velges direkte på årsmøtet. Det er et visst rom for at kollektive forvaltningsorganisasjoner kan organisere seg slik de finner mest hensiktsmessig. Uansett skal årsmøtet ha reell innflytelse på styrets sammensetning, noe som kan sikres ved at flertallet av styremedlemmene velges direkte på årsmøtet.

Fjerde ledd fastsetter hva årsmøtet minst skal treffe beslutning om. Den kollektive forvaltningsorganisasjonen kan velge å gi årsmøtet større myndighet og flere oppgaver enn det som følger av bestemmelsen. Beslutningene skal skje i samsvar med bestemmelsene i kapittel 3 om medlemskap og medlemsrettigheter.

Etter fjerde ledd bokstav a skal årsmøtet beslutte de generelle prinsippene for fordeling av vederlag til rettighetshavere. Den kollektive forvaltningsorganisasjonen avgjør selv hvilket detaljnivå de generelle prinsippene skal ha, men prinsippene kan ikke være så overordnede at årsmøtet ikke har en reell innflytelse på fordelingspolitikken i organisasjonen.

De generelle fordelingsprinsippene skal danne grunnlag for den fordelingen av vederlagsinntekter som skal skje etter § 21, og de skal utformes slik at de legger til rette for regelmessig og nøyaktig fordeling av skyldig beløp. Hvis en kollektiv forvaltningsorganisasjon bare har organisasjoner som medlemmer, og medlemsorganisasjonene er ansvarlige for fordelingen til rettighetshaverne, innebærer kravet til de generelle prinsippene at de skal omfatte den overordnede fordelingen til kategorier av rettighetshavere. Medlemsorganisasjonene skal deretter forestå den individuelle fordelingen til rettighetshaverne etter medlemsorganisasjonens fordelingsplan. Det vises til merknadene til § 21.

Etter fjerde ledd bokstav b skal årsmøtet vedta de generelle prinsippene for bruk av beløp som ikke kan fordeles. De generelle prinsippene skal sette de overordnede rammene for fordelingen av de rettighetsvederlagene som ikke kan fordeles, jf. § 21 tredje ledd.

Fjerde ledd bokstav c stiller krav om at årsmøtet skal beslutte den generelle investeringsstrategien for inntekter fra rettigheter og eventuelle inntekter fra investering av disse inntektene. Årsmøtet skal treffe beslutning om de overordnede rammene for den kollektive forvaltningsorganisasjonens investeringspolitikk.

Etter fjerde ledd bokstav d skal årsmøtet beslutte de generelle prinsippene for fradrag fra inntekter fra rettigheter og eventuelle inntekter fra investering av disse inntektene, herunder fradrag for bruk av midlene til kollektiv fordeling. Bestemmelsen innebærer at årsmøtet skal vedta de overordnede rammene for hvilke fradrag den kollektive forvaltningsorganisasjonen kan gjøre, herunder fradrag til administrasjonskostnader og til kollektiv fordeling, jf. § 20.

Fjerde ledd bokstav e bestemmer at årsmøtet skal beslutte bruken av beløp som ikke kan fordeles. På bakgrunn av de generelle prinsippene for bruk av beløp som ikke kan fordeles etter fjerde ledd bokstav b, skal årsmøtet vedta hvordan beløpene skal brukes. Årsmøtet behøver ikke godkjenne hver enkelt utbetaling, men skal beslutte den faktiske fordelingen på et overordnet plan. Årsmøtet skal kontrollere at de generelle prinsippene for bruken av de ikke-fordelbare beløpene overholdes.

Etter fjerde ledd bokstav f skal årsmøtet treffe beslutning om den kollektive forvaltningsorganisasjonens strategi for risikohåndtering. Organisasjonen selv bestemmer strategiens detaljeringsnivå.

Fjerde ledd bokstav g fastslår at årsmøtet skal godkjenne den kollektive forvaltningsorganisasjonens kjøp, salg eller pantsettelse av fast eiendom. Årsmøtet skal ha en reell mulighet til å ta stilling til kjøpet, salget eller pantsettelsen. Eventuelle investeringer av vederlagsmidler reguleres i § 19.

Etter fjerde ledd bokstav h skal årsmøtet godkjenne eventuelle fusjoner og allianser, oppretting av datterselskap og kjøp av andre enheter eller aksjer eller rettigheter i andre enheter. Bestemmelsen er relevant hvis to kollektive forvaltningsorganisasjoner blir slått sammen til én, eller hvis en kollektiv forvaltningsorganisasjon oppretter et datterselskap til å håndtere bruk av rettigheter og fordeling av skyldig beløp til rettighetshavere.

Fjerde ledd bokstav i bestemmer at årsmøtet skal godkjenne den kollektive forvaltningsorganisasjonens låneopptak, utlån eller lånegaranti.

Fjerde ledd bokstav j stiller krav om at årsmøtet skal beslutte valg av revisor.

Fjerde ledd bokstav k bestemmer at årsmøtet skal godkjenne den kollektive forvaltningsorganisasjonens årlige åpenhetsrapport, jf. § 36.

Femte ledd gir årsmøtet anledning til å delegere enkelte av oppgavene etter § 12 fjerde ledd til det organet som skal utøve den interne kontrollfunksjonen, jf. § 14. Dette kan for eksempel være styret, jf. § 14 første ledd. Delegeringen kan skje ved beslutning eller tas inn i den kollektive forvaltningsorganisasjonens vedtekter. Oppgavene som kan delegeres, er de som fremgår av fjerde ledd bokstav f til i. Det henvises til merknadene til § 13 sjette ledd om adgangen til å delegere årsmøtets beslutningsmyndighet til en forsamling av representanter.

Til § 13 Medlemmenes stemmerett

Bestemmelsen gir medlemmer av kollektive forvaltningsorganisasjoner rett til å stemme på årsmøtet og regulerer adgangen til å benytte fullmektig. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 8 nr. 9 til 13. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 5.4.6.

Første ledd oppstiller et krav om at alle medlemmer av en kollektiv forvaltningsorganisasjon skal ha rett til å ta del i og stemme på årsmøtet. En kollektiv forvaltningsorganisasjon kan likevel fastsette begrensninger i medlemmenes rett til å delta og utøve stemmeretten. Etter bestemmelsen kan dette skje på grunnlag av medlemskapets varighet, jf. første ledd bokstav a, og/eller størrelsen på beløpene som mottas eller tilfaller et medlem, jf. første ledd bokstav b.

Begrensningen i stemmerett på bakgrunn av medlemskapets varighet kan innebære at et medlemskap må ha vart en gitt tidsperiode før vedkommende får stemmerett. Begrensning i stemmerett på bakgrunn av størrelsen på beløpene som mottas, kan innebære at et medlem må ha opptjent eller mottatt beløp av en viss størrelse før stemmerett oppnås. Det er en forutsetning at begrensningene i stemmeretten er fastsatt og praktisert på en rimelig og forholdsmessig måte. Hvis begrensningene fører til at for eksempel kun en liten andel av medlemmene kan stemme på årsmøtet, vil kriteriene ikke være rimelige eller forholdsmessige.

Andre ledd bestemmer at de kriteriene som er fastsatt etter første ledd bokstav a og b, skal fremgå av den kollektive forvaltningsorganisasjonens vedtekter eller medlemsvilkår og skal gjøres offentlig i samsvar med §§ 33 og 35. Siden endringer i vedtekter skal godkjennes av årsmøtet, jf. § 12, kan årsmøtet treffe beslutninger om stemmebegrensninger.

Tredje ledd tillater at alle medlemmer av en kollektiv forvaltningsorganisasjon kan utpeke en annen person eller enhet som fullmektig. Personen eller enheten kan delta og stemme på årsmøtet på medlemmets vegne, forutsatt at slik utnevnelse ikke medfører interessekonflikter. Fullmektigen kan være et annet medlem, en advokat eller en hvilken som helst annen person eller enhet, så sant utpekingen ikke innebærer en interessekonflikt. Eksempel på mulig interessekonflikt kan være hvis medlemmet og fullmektigen tilhører forskjellige kategorier av rettighetshavere i den kollektive forvaltningsorganisasjonen.

Fjerde ledd åpner for at en kollektiv forvaltningsorganisasjon kan fravike utgangspunktet i tredje ledd, ved å fastsette begrensninger for utpekingen av fullmektig og utøvelse av stemmeretten til medlemmene som de representerer. Begrensninger må fremgå av organisasjonens vedtekter eller medlemsvilkår og offentliggjøres for å være gyldige. Det stilles ikke konkrete krav til hvilke begrensninger som kan besluttes, utover at de ikke må gripe inn i medlemmenes mulighet for å delta i beslutningsprosessen til en kollektiv forvaltningsorganisasjon på en egnet og effektiv måte. Eksempel på begrensning kan være at det settes en grense for hvor mange fullmakter én fullmektig kan motta.

Femte ledd bestemmer at hver fullmakt bare er gyldig for ett enkelt årsmøte. Dette er ikke til hinder for at det gis en ny fullmakt til samme fullmektig ved neste årsmøte.

Etter sjette ledd kan en kollektiv forvaltningsorganisasjon bestemme i vedtektene at stemmeretten skal utøves av en forsamling av representanter som medlemmene i den kollektive forvaltningsorganisasjonen velger minst hvert fjerde år. Delegeringen av retten til å stemme kan gjelde alle eller enkelte av de beslutningene som årsmøtet skal treffe etter § 12 fjerde ledd. Det er en forutsetning at medlemmene i den kollektive forvaltningsorganisasjonen kan delta i beslutningsprosessen på en egnet og effektiv måte, og at de ulike medlemskategoriene er representert på en rimelig og balansert måte i forsamlingen av representanter.

Etter sjuende ledd kan en kollektiv forvaltningsorganisasjon som har organisasjoner som representerer rettighetshavere som medlemmer, og ikke individuelle rettighetshavere, bestemme at alle eller noen av oppgavene til årsmøtet skal utøves av en forsamling av disse rettighetshaverne. Den kollektive forvaltningsorganisasjonen vurderer selv hvordan sammensetningen av rettighetshavere skal være for at den på best mulig måte ivaretar medlemmenes interesser og medlemsrettigheter.

Til § 14 Intern kontrollfunksjon

Bestemmelsen stiller krav til at kollektive forvaltningsorganisasjoner skal ha en kontrollfunksjon, til representativitet og til utøvelsen av funksjonen. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 9. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 6.1.6.

Første ledd inneholder et krav om at alle kollektive forvaltningsorganisasjoner skal ha en kontrollfunksjon som løpende overvåker virksomheten til organisasjonens daglige ledelse. I organisasjoner hvor et styre velges av medlemmer på årsmøtet, jf. § 12 tredje ledd, kan styret ivareta kontrollfunksjonen. Kontrollfunksjonen kan også ivaretas av et eget særskilt kontrollorgan, eller av noen eller alle styremedlemmene, så lenge de ikke er en del av den daglige administrative ledelsen i den kollektive forvaltningsorganisasjonen. Det rettslige utgangspunktet i sammenslutningsretten, herunder for samvirkeforetak og foreninger, er at styret har tilsynsansvaret, med mindre det er vedtatt en kontrollkomité. Bestemmelsen innebærer ikke at en kollektiv forvaltningsorganisasjon skal opprette nye organer for å oppfylle forpliktelsen. Den kollektive forvaltningsorganisasjonen kan selv fastsette rammene for den interne kontrollfunksjonen, men oppgaven skal ivaretas på en ansvarlig, åpen og uavhengig måte.

Etter andre ledd skal kollektive forvaltningsorganisasjoner som representerer forskjellige kategorier av medlemmer, sørge for at de ulike medlemskategoriene er representert på en rimelig og balansert måte i organet som utøver kontrollfunksjonen. Dette kan for eksempel skje ved at et rimelig antall representanter fra hver kategori av rettighetshavere sitter i styret eller kontrollorganet. Hvis sammensetningen ikke tilfredsstiller dette kravet, har den kollektive forvaltningsorganisasjonen ikke en gyldig kontrollfunksjon.

Selv om kontrollfunksjonen skal ha en rimelig og balansert medlemsrepresentasjon, er det ikke noe i veien for at det også kan utpekes medlemmer til kontrollorganet som ikke er direkte medlemmer av den kollektive forvaltningsorganisasjonen. For eksempel kan det utpekes personer som har en fagkunnskap som gjør dem særlig egnet til å ivareta kontrollfunksjonen. Det avgjørende bør være at organisasjonene etablerer eller viderefører en kontrollfunksjon som er tilpasset den organisasjonsstrukturen de har.

Tredje ledd stiller krav om at de personene som utøver kontrollfunksjonen, hvert år skal legge frem en individuell erklæring om interessekonflikter som inneholder de opplysningene som fremgår av § 15 tredje ledd. Hver enkelt av de personene som ivaretar kontrollfunksjonen, skal avgi erklæring til årsmøtet. Det vises til merknadene til § 15 tredje ledd for en mer detaljert oversikt over hva erklæringen skal inneholde.

Etter fjerde ledd skal de personene som utøver den interne kontrollfunksjonen, møtes regelmessig og minst gjennomføre de oppgavene som er delegert av årsmøtet. De skal også overvåke aktiviteten og utførelsen av de oppgavene som ivaretas av de personene som er nevnt i § 15. Det er opp til dem som utøver den interne kontrollfunksjonen, å beslutte hvor ofte det er hensiktsmessig å møtes, så lenge det skjer regelmessig og slik at kontrollfunksjonen kan utøves på en effektiv og god måte.

Overvåkningen av aktiviteten til den kollektive forvaltningsorganisasjonens daglige ledelse kan innebære kontroll av hvordan ledelsen gjennomfører de beslutningene som er tatt av årsmøtet.

Etter femte ledd skal organet som utøver kontrollfunksjonen, rapportere til årsmøtet minst en gang i året. Rapporten skal inneholde en beretning om utøvelsen av kontrollfunksjonen. Bestemmelsen stiller ikke krav til hvilken form rapporten skal ha, eller når eller hvordan den skal avgis til årsmøtet. Bestemmelsen inneholder heller ikke konkrete krav til innholdet i rapporten, men den skal gi et reelt bilde av kontrollen som er utført.

Til § 15 Pliktene til kollektive forvaltningsorganisasjoners daglige ledelse

Bestemmelsen gir en oversikt over de oppgavene som den daglige ledelsen i en kollektiv forvaltningsorganisasjon er forpliktet til å utføre. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 10. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 6.2.6.

Første ledd innebærer at en kollektiv forvaltningsorganisasjon er forpliktet til å ta alle nødvendige forholdsregler for at personene som leder virksomheten, gjør dette på en forsvarlig og egnet måte. Dette omfatter god forvaltning av rettigheter, god regnskapspraksis og gode kontrollrutiner. En måte å oppfylle forpliktelsen på kan være å benytte seg av anerkjente standarder på områdene og anbefalinger om god selskapsledelse. Den kollektive forvaltningsorganisasjonen skal også sikre at de som utfører den interne kontrollfunksjonen, får anledning til å kontrollere organisasjonens daglige ledelse på en god måte.

Hvem som utgjør den daglige ledelsen, avhenger av strukturen i den enkelte kollektive forvaltningsorganisasjonen. Den daglige ledelsen kan bestå av en eller flere av medlemmene i organisasjonens styre, eller en administrativ ledelse som er ansatt av den kollektive forvaltningsorganisasjonen. Et medlem av den daglige ledelsen kan ikke samtidig være en del av den interne kontrollfunksjonen, jf. § 14.

Etter andre ledd skal kollektive forvaltningsorganisasjoner innføre rutiner for å unngå interessekonflikter. Hvis slike konflikter ikke kan unngås, skal den kollektive forvaltningsorganisasjonen også ha rutiner for å identifisere, håndtere, overvåke og opplyse om eksisterende eller potensielle interessekonflikter med henblikk på å forhindre at konfliktene skader de kollektive interessene til rettighetshavere som organisasjonen representerer. Rutinene kan for eksempel baseres på anerkjente standarder for selskapsledelse. Interessekonflikter kan oppstå hvis for eksempel et medlem av styret også er leverandør av tjenester eller varer til den kollektive forvaltningsorganisasjonen. Bestemmelsen innebærer også et krav om at rutinene skal følges.

Tredje ledd sier at rutinene etter andre ledd skal omfatte en individuell årlig erklæring til årsmøtet fra hver av personene i den daglige ledelsen etter første ledd. Erklæringen skal inneholde opplysninger som er listet opp i bokstav a til d.

Etter tredje ledd bokstav a skal det opplyses om alle interesser i den kollektive forvaltningsorganisasjonen.

Tredje ledd bokstav b omhandler alle godtgjørelser mottatt fra den kollektive forvaltningsorganisasjonen i det foregående regnskapsåret, inkludert lønn, pensjonsytelser og naturalytelser.

Tredje ledd bokstav c gjelder alle rettighetsvederlag mottatt fra den kollektive forvaltningsorganisasjonen i det foregående regnskapsåret.

Etter tredje ledd bokstav d skal erklæringen også inneholde opplysninger om eksisterende eller potensielle konflikter mellom personlige interesser og interessene til den kollektive forvaltningsorganisasjonen eller mellom forpliktelser overfor den kollektive forvaltningsorganisasjonen og eventuelle forpliktelser overfor andre personer eller enheter.

Den kollektive forvaltningsorganisasjonen kan velge å benytte seg av anerkjente standarder i forbindelse med utarbeidelsen av de individuelle erklæringene.

Til § 16 Generelle krav

Bestemmelsen lovfester et generelt prinsipp om å vise aktsomhet ved innkreving og forvaltning av rettighetsvederlag. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 11 nr. 2. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 7.2.6.

Formålet med bestemmelsen er å gjøre det klart at kollektive forvaltningsorganisasjoner skal vise aktsomhet i sin virksomhet, herunder ved oppkreving, fordeling og annen forvaltning av rettigheter. Prinsippet innebærer ingen konkrete forpliktelser, men har betydning for tolkingen av lovens øvrige bestemmelser.

Hvis en kollektiv forvaltningsorganisasjon har besluttet at fordeling av rettighetsvederlag skal foretas av organisasjonens medlemsorganisasjoner, gjelder prinsippet også for dem, jf. § 2 femte ledd. Medlemsorganisasjonene skal da vise like stor grad av aktsomhet i forvaltningen av vederlagene som det som ville være forventet av den kollektive forvaltningsorganisasjonen.

Til § 17 Adskillelse av vederlagsmidler i regnskapet

Bestemmelsen stiller krav til regnskapsføringen i kollektive forvaltningsorganisasjoner. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 11 nr. 3 og artikkel 13 nr. 2. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 7.3.6.

Første ledd krever at vederlagsmidler skal holdes adskilt fra øvrige inntekter og eiendeler i den kollektive forvaltningsorganisasjonens regnskaper. Formålet er å legge til rette for en åpen virksomhet i de kollektive forvaltningsorganisasjonene, slik at det tydelig fremgår hvilke inntekter som stammer fra forvaltningen av rettigheter, og hva som er organisasjonens andre inntekter og eiendeler. Andre inntekter og eiendeler kan være inntekter fra den kollektive forvaltningsorganisasjonens eiendommer eller hvis organisasjonen for eksempel eier biler eller kunst.

Andre ledd bestemmer at hvis vederlagsmidlene som tilfaller rettighetshaverne ikke fordeles innen fristen i § 21 andre ledd, skal også disse beløpene regnskapsførers adskilt.

Hvis en kollektiv forvaltningsorganisasjon har besluttet at fordeling og utbetaling av rettighetsvederlag skal foretas av organisasjonens medlemsorganisasjoner, gjelder kravene til regnskapsføring etter første og andre ledd også for dem, jf. § 2 femte ledd.

Til § 18 Bruk av vederlagsmidler

Bestemmelsen krever som utgangspunkt at alle vederlagsmidler skal fordeles til rettighetshavere. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 11 nr. 4. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 7.4.5.

En kollektiv forvaltningsorganisasjon kan ikke bruke innkrevd rettighetsvederlag eller inntekter fra investeringer av rettigheter til annet enn fordeling til rettighetshavere, med mindre det er til å dekke administrasjonskostnader etter § 20 andre ledd, eller midlene er besluttet brukt på annen måte etter reglene i § 12 fjerde ledd. En slik beslutning kan enten fattes av årsmøtet eller av det organet som skal utøve den interne kontrollfunksjonen, hvis oppgaven er delegert etter § 12 femte ledd. Bestemmelsen sikrer at årsmøtet har innflytelse på hvordan de midlene som ikke fordeles til rettighetshaverne, skal brukes.

Hvis en kollektiv forvaltningsorganisasjon har besluttet at fordeling av rettighetsvederlag skal foretas av organisasjonens medlemsorganisasjoner, så gjelder kravene til bruk av vederlagsmidler også for dem, jf. § 2 femte ledd.

Til § 19 Investering av vederlagsmidler

Bestemmelsen fastsetter at kollektive forvaltningsorganisasjoner som investerer vederlagsmidler, skal gjøre det på en måte som er i rettighetshavernes interesse. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 11 nr. 5. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 7.5.5.

Etter første ledd er det et krav at hvis en kollektiv forvaltningsorganisasjon velger å investere inntekter fra rettigheter eller fra investeringer av rettigheter, skal det for det første gjøres på en måte som fremmer interessene til de rettighetshaverne som organisasjonen representerer, og for det andre skal investeringen være i overenstemmelse med en investeringsstrategi som er vedtatt av årsmøtet etter § 12 fjerde ledd bokstav c.

Hvis det finnes en potensiell interessekonflikt, skal den kollektive forvaltningsorganisasjonen etter andre ledd sikre at investeringenes eneste formål er å ivareta rettighetshavernes interesser. Videre skal organisasjonen ivareta hensynet til sikkerhet, likviditet og avkastning, slik at midlene investeres på best mulig måte, og investeringene skal spres slik at uforholdsmessig avhengighet og konsentrasjon i porteføljen unngås. Formålet med regelen er at den kollektive forvaltningsorganisasjonen skal utøve aktsomhet når den investerer rettighetsvederlag, slik at det ikke tas utenforliggende hensyn, samtidig som det gis mulighet til å velge den sikreste og mest effektive investeringspolitikken.

Hvis en kollektiv forvaltningsorganisasjon har besluttet at fordeling av rettighetsvederlag skal foretas av organisasjonens medlemsorganisasjoner, gjelder kravene til investering av vederlagsmidler også for dem, jf. § 2 femte ledd.

Til § 20 Fradrag

Bestemmelsen regulerer hvilke fradrag som kan gjøres i vederlagsmidler før fordeling til rettighetshaver. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 12. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 7.6.5.

Første ledd sier at en kollektiv forvaltningsorganisasjon skal gi en rettighetshaver informasjon om administrasjonskostnader og andre fradrag i vederlagsmidler. Informasjonen skal gis før rettighetshaveren gir organisasjonen fullmakt til å forvalte rettigheter. Kravet til å gi informasjon gjelder ikke overfor utenforstående rettighetshavere, som kun får rettighetene sine forvaltet av organisasjonen gjennom en avtalelisens eller tvangslisens etter åndsverklovens bestemmelser om dette. Informasjon om fradrag til dekning av administrasjonskostnader behøver ikke å være detaljert, men kan gis på et generelt og overordnet nivå. Bestemmelsen inneholder ikke en liste over hvilke mulige fradrag som kan gjøres i vederlagsmidlene. Den kollektive forvaltningsorganisasjonens medlemmer beslutter selv hvilke fradrag som kan tillates. Bruk av innkrevd rettighetsvederlag til kollektive formål, som stipender, vil være fradrag til sosiale, kulturelle eller utdanningsmessige formål.

Andre ledd gjelder hvor store fradrag kollektive forvaltningsorganisasjoner kan gjøre for å dekke administrasjonskostnader. Fradraget skal ikke overstige de begrunnede og dokumenterte kostnadene organisasjonen har ved rettighetsforvaltningen. Fradrag kan gjøres i form av motregning i innkrevd vederlag. Administrasjonskostnader kan blant annet omfatte husleie, lønninger og innkjøp av kontorutstyr.

Tredje ledd gjelder både fradrag til administrasjonskostnader og andre fradrag. Fradragene skal stå i et rimelig forhold til organisasjonens ytelser til rettighetshaverne og skal beregnes etter saklige kriterier. Om fradragene står i et rimelig forhold til organisasjonens ytelser, må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Fjerde ledd fastsetter at dersom en kollektiv forvaltningsorganisasjon tilbyr sosiale, kulturelle eller utdanningsmessige ytelser finansiert ved fradrag som nevnt i første ledd, skal ytelsene tilbys rettighetshaverne på rimelige vilkår.

Hvis en kollektiv forvaltningsorganisasjon har besluttet at fordeling av rettighetsvederlag skal foretas av organisasjonens medlemsorganisasjoner, gjelder kravene til fradrag i vederlagsmidler og informasjon om fradragene også for dem, jf. § 2 femte ledd. Det innebærer at en medlemsorganisasjon må gi omfattende opplysninger til rettighetshavere før rettighetshaverne gir fullmakt til forvaltning av sine rettigheter. Hvis de administrative aktivitetene knyttet til rettighetsforvaltningen er delt mellom en kollektiv forvaltningsorganisasjon og dennes medlemsorganisasjon, kan det benyttes midler til nødvendig administrasjon til de konkrete oppgavene både hos den kollektive forvaltningsorganisasjonen og hos medlemsorganisasjonene. Det samlede fradraget til administrasjon bør likevel ses i sammenheng og ikke overstige begrunnede og dokumenterte kostnader. Bruker medlemsorganisasjonen vederlagsmidler til sosiale, kulturelle eller utdanningsmessige ytelser, gjelder kravene i fjerde ledd.

Til § 21 Fordeling og utbetaling

Bestemmelsen stiller krav til hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner skal fordele og utbetale vederlagsmidler til rettighetshaverne. Formålet er å sikre at rettighetshaverne får rask tilgang til rettighetsvederlagene som en kollektiv forvaltningsorganisasjon har krevd inn. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 13 nr. 1, 4 og 5. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 7.7.5.

Etter første ledd skal en kollektiv forvaltningsorganisasjon fordele vederlagsmidler til rettighetshavere på en betryggende og nøyaktig måte og i overenstemmelse med de generelle fordelingsprinsippene, jf. § 12 fjerde ledd bokstav a. Utgangspunktet er at en kollektiv forvaltningsorganisasjon selv fastsetter sine generelle prinsipper for fordeling av vederlag til rettighetshaverne, men at kravene til betryggende og nøyaktig fordeling må være oppfylt. De kollektive forvaltningsorganisasjonene skal så godt som mulig bestrebe seg på å fordele vederlagene individuelt. Det er opp til den enkelte kollektive forvaltningsorganisasjonen å vurdere hvilke tiltak som må gjøres for å oppfylle kravene i bestemmelsen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med brukernes plikt til å rapportere, jf. § 31. Organisasjonen kan også gjøre bruk av analogier og kunnskap fra et annet lignende område som underlag for fordelingen, når det er umulig eller svært ressurskrevende å få tak i informasjon om den faktiske bruken.

Andre ledd sier at fordeling og utbetaling av vederlagsmidler til rettighetshaverne skal skje uten ugrunnet opphold, og senest ni måneder etter utløpet av regnskapsåret da de aktuelle vederlagsmidlene ble krevd inn. Unntak kan gjøres hvis det foreligger saklig grunn som hindrer fordeling og utbetaling innen fristen. Saklig grunn kan være manglende rapportering fra brukere, at den kollektive forvaltningsorganisasjonen ikke vet hvem rettighetshaveren er eller hvilke verk en rettighetshaver har rettighetene til. Forsinkelse i fordeling og utbetaling av utestående beløp som skyldes at inntekter fra investerte vederlag har en senere forfallsdato, skal ikke regnes som en saklig grunn for å ikke holde utbetalingsfristen.

Ni-månedersfristen begynner å løpe etter utløpet av det regnskapsåret vederlagene faktisk ble betalt inn til den kollektive forvaltningsorganisasjonen. Faktureringstidspunktet eller fakturaens forfallsdato er ikke relevant for beregningen av fristen. Er det besluttet at medlemsorganisasjonene skal forestå fordeling og utbetaling av vederlag, løper likevel fristen fra tidspunktet beløpet ble innbetalt til den kollektive forvaltningsorganisasjonen.

Tredje ledd regulerer når vederlagsmidler kan regnes som ikke-fordelbare. Dersom rettighetshaveren ikke er funnet innen tre år etter utløpet av det regnskapsåret inntektene ble krevd inn, kan vederlagsmidlene benyttes i tråd med de generelle prinsippene for bruk av beløp som ikke kan fordeles etter § 12 fjerde ledd bokstav b. Bruk av ikke-fordelbare midler besluttes av årsmøtet. Årsmøtet kan for eksempel vedta generelle prinsipper om at ikke-fordelbare midler kan fordeles kollektivt.

Hvis en kollektiv forvaltningsorganisasjon har besluttet at fordeling og utbetaling av rettighetsvederlag skal foretas av organisasjonens medlemsorganisasjoner, gjelder reglene i § 21 også for dem, jf. § 2 femte ledd. Medlemsorganisasjonene må sørge for at vederlagsmidlene utbetales innen fristene og at rettighetshaverne på en egnet måte har muligheten til å delta i beslutninger om fordeling og bruk av rettighetsvederlagene.

Til § 22 Tiltak for å finne rettighetshavere

Bestemmelsen regulerer hvilke tiltak kollektive forvaltningsorganisasjoner må gjøre for å identifisere og lokalisere rettighetshavere som har krav på vederlagsmidler. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 13 nr. 3. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 7.8.5.

Første ledd stiller et krav om at kollektive forvaltningsorganisasjoner skal iverksette nødvendige tiltak for å identifisere og lokalisere rettighetshavere som er berettiget til vederlagsmidler. Hva som skal regnes som nødvendige tiltak, vurderes av organisasjonen, men må minst inneholde tiltakene nevnt i andre og tredje ledd.

Andre ledd bestemmer at dersom en rettighetshaver er ukjent eller ikke kan lokaliseres, skal den kollektive forvaltningsorganisasjonen gjøre opplysninger om aktuelle verk og andre vernede arbeider tilgjengelige for de medlemmene som den kollektive forvaltningsorganisasjonen representerer, og andre kollektive forvaltningsorganisasjoner som det er inngått forvaltningsavtale med. Tilgjengeliggjøringen skal skje innen tre måneder etter utløp av fristen angitt i § 21 andre ledd. Utgangspunktet er at de nevnte opplysningene skal gjøres tilgjengelig 12 måneder etter utgangen av det regnskapsåret hvor rettighetsvederlagene ble krevd inn, med mindre det finnes saklige grunner til at fristen ikke kan overholdes. Den kollektive forvaltningsorganisasjonen kan selv velge hvordan opplysningene skal tilgjengeliggjøres.

Tredje ledd stiller minimumskrav til hvilke opplysninger som skal tilgjengeliggjøres til de aktuelle partene etter andre ledd. Opplysningene skal, så langt det er mulig, omfatte tittel på verk eller arbeider, navn på rettighetshaver, forlegger og utgiver samt andre relevante opplysninger som kan bidra til å finne frem til rettighetshaveren.

Det følger av fjerde ledd at hvis rettighetshaveren fremdeles ikke er identifisert eller lokalisert etter ett år etter utløpet av tremånedersfristen, skal opplysningene gjøres allment tilgjengelige. Den kollektive forvaltningsorganisasjonen bestemmer selv hvordan opplysningene skal offentliggjøres. For eksempel kan offentliggjøring skje ved publisering på den kollektive forvaltningsorganisasjonens hjemmeside. Hvis det ikke har vært mulig å identifisere og lokalisere rettighetshavere til utestående vederlag tre år etter utløpet av regnskapsåret da inntektene var krevd inn, skal beløpene regnes som ikke-fordelbare midler og benyttes i henhold til de generelle prinsippene om bruk av beløp som ikke kan fordeles jf. § 12 fjerde ledd bokstav b.

Kollektive forvaltningsorganisasjoner kan beslutte på årsmøtet eller i vedtektene at medlemsorganisasjonene deres er ansvarlige for å gjennomføre undersøkelsene for å identifisere og lokalisere rettighetshavere som har utestående beløp hos organisasjonen. Hvis denne muligheten benyttes, vil reglene om tiltak for å finne rettighetshavere også gjelde for medlemsorganisasjonene, jf. § 2 fjerde ledd. Medlemsorganisasjonene er likevel ikke forpliktet til å avholde årsmøte etter § 12, selv om det vises til denne bestemmelsen i § 22.

Til § 23 Rettigheter som forvaltes gjennom representasjonsavtaler

Bestemmelsen lovfester prinsippet om ikke-diskriminering ved representasjonsavtaler og gjennomfører artikkel 14. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 8.1.6.

Bestemmelsen innebærer at kollektive forvaltningsorganisasjoner ikke skal forskjellsbehandle rettighetshavere, som organisasjonen forvalter rettighetene til gjennom en representasjonsavtale. Dette gjelder blant annet med hensyn til gjeldende tariffer, administrasjonskostnader, betingelser for innkreving av rettighetsvederlag og fordeling av vederlag som rettighetshaverne har krav på. En kollektiv forvaltningsorganisasjon kan for eksempel ikke gi forskjellige betingelser for innkreving av rettighetsvederlag etter hvilket land rettighetshavere som er representert gjennom avtalen, kommer fra.

Forbudet mot forskjellsbehandling gjelder ikke overfor utenforstående rettighetshavere, som utelukkende får rettighetene sine forvaltet av en kollektiv forvaltningsorganisasjon som følge av en avtalelisensavtale. Disse rettighetshaverne vil likevel være omfattet av forbudet mot forskjellsbehandling i åndsverkloven § 64 om vederlag for bruk av verk ved avtalelisens.

Til § 24 Fradrag ved representasjonsavtaler

Bestemmelsen begrenser hvilke fradrag som kan gjøres i vederlagsmidler som forvaltes på grunnlag av en representasjonsavtale. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 15 nr. 1. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 8.2.6.

Bestemmelsen innebærer at en kollektiv forvaltningsorganisasjon ikke kan gjøre andre fradrag enn for administrasjonskostnader i de vederlagsmidlene som forvaltes etter en representasjonsavtale, med mindre den andre kollektive forvaltningsorganisasjonen som er part i avtalen, har gitt uttrykkelig samtykke til andre fradrag. Vederlagsmidler omfatter både innkrevd rettighetsvederlag og inntekt fra eventuelle investeringer av rettighetsvederlag, jf. § 16. Det er ikke et krav om at den andre organisasjonen må samtykke i fradrag til administrasjonskostnader, men fradragene må oppfylle kravene til fradrag for administrasjonskostnader i § 20. Det vises til merknadene til § 20 for nærmere redegjørelse om dette.

De kollektive forvaltningsorganisasjonene kan likevel avtale at det kan gjøres også andre fradrag, for eksempel til sosiale, kulturelle eller utdanningsmessige formål. Et uttrykkelig samtykke til andre fradrag kan for eksempel skje i forbindelse med inngåelsen av representasjonsavtalen.

Bestemmelsen må forstås slik at den ikke er til hinder for at forvaltningsorganisasjoner benytter inntekter til å betale eventuelle lovpålagte skatter og avgifter. Dette betyr at den eksisterende avgiften på to prosent av brutto-omsetningen som TONO og NCB betaler i henhold til lov om avgift til Det norske komponistfond, ikke berøres av bestemmelsen.

Til § 25 Fordeling og utbetaling av rettighetsvederlag ved representasjonsavtaler

Bestemmelsen stiller krav til hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner skal fordele og utbetale rettighetsvederlag som forvaltes på grunnlag av en representasjonsavtale. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 15 nr. 2 og nr. 3. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 8.3.6.

Første ledd krever at en kollektiv forvaltningsorganisasjon regelmessig skal fordele og utbetale til andre kollektive forvaltningsorganisasjoner beløpene som tilfaller dem. Dette skal skje på en betryggende og nøyaktig måte.

Andre ledd innebærer at utbetalingen til den andre kollektive forvaltningsorganisasjonen skal foretas uten ugrunnet opphold, og senest ni måneder etter utgangen av det regnskapsåret da inntektene ble krevd inn. Unntak fra denne hovedregelen er kun tillatt hvis det foreligger saklig grunn til at fristen ikke kan overholdes. Vurderingen av hva som kan godtas som en saklig grunn, vil være den samme som må gjøres etter § 21 andre ledd. Dette er et strengt krav, hvor det må være en årsak som ligger utenfor den kollektive forvaltningsorganisasjonens kontroll som hindrer rettidig utbetaling. Det regnes ikke som gyldig grunn at for eksempel inntektene fra rettighetsvederlag er investert slik at de får en forfallsdato som forsinker utbetaling.

Etter tredje ledd skal den kollektive forvaltningsorganisasjonen som mottar rettighetsvederlag etter andre ledd fra en annen kollektiv forvaltningsorganisasjon, fordele og utbetale vederlaget til rettighetshaveren uten ugrunnet opphold, og senest seks måneder etter at beløpet er mottatt. Unntak kan kun gjøres hvis det er saklig grunn til at fristen ikke kan overholdes. Saklighetskravet skal forstås på samme måte som i andre ledd og § 21 første ledd. En saklig grunn kan være at rettighetshavere ikke har gitt nødvendige opplysninger til den kollektive forvaltningsorganisasjonen, eller at det ikke har vært mulig å identifisere rettighetshavere selv etter grundige undersøkelser.

En kollektiv forvaltningsorganisasjon kan velge å la en medlemsorganisasjon fordele og utbetale de beløpene som rettighetshaverne har krav på. Medlemsorganisasjonene må i så fall overholde de samme fristene etter tredje ledd som kollektive forvaltningsorganisasjoner. Har en kollektiv forvaltningsorganisasjon besluttet at fordeling og utbetaling av skyldig beløp til rettighetshavere skal foretas av medlemsorganisasjonene, gjelder kravene og fristene i § 25 tilsvarende for dem, jf. § 2 fjerde ledd.

Bestemmelsen stiller ikke krav til hvilke generelle prinsipper for fordeling av vederlag til rettighetshavere som skal legges til grunn. De kollektive organisasjonene står fritt til å avtale i representasjonsavtalen hvilken av organisasjonenes fordelingsplaner som skal benyttes.

Til § 26 Avtaleforhandlinger om lisens

Bestemmelsen regulerer hvordan avtaleforhandlinger om lisens skal skje. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 16 nr. 1. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.2.5.

Etter bestemmelsen skal kollektive forvaltningsorganisasjoner og brukere forhandle i god tro. Plikten gjelder kun forhandling om lisensiering av rettigheter, det vil si tillatelse til bruk av verk og andre beskyttede arbeider. Lisensforhandlingene kan blant annet omfatte forhandlinger om vederlagets størrelse, kriteriene for å fastsette vederlagssatsene og andre vilkår for lisensen, slik som rapportering av bruken. Plikten gjelder begge parter og er uavhengig av om de har et eksisterende avtaleforhold eller om det er tale om en ny avtalerelasjon. Hva som menes med «kollektive forvaltningsorganisasjoner» og «brukere», fremgår av § 3 bokstav a og j. Bestemmelsen må ses i lys av plikten til å svare på lisensforespørsler etter § 27 og kravene til lisensvilkår i § 28.

At forhandlingene skal gjennomføres i «god tro», innebærer at partene må forholde seg til hverandre lojalt og i samsvar med god forretningsskikk i alle henseender under forhandlingene. Dette må også forstås som en klar oppfordring og forventning til partene om å komme til enighet med mindre saklige grunner taler mot det. Uttrykket «god tro» skal tolkes i lys av direktivet og praksis fra EU-domstolen.

Bestemmelsen innebærer ingen plikt for partene til å forhandle. Den regulerer situasjoner der partene har en felles interesse av å komme frem til en avtale, ikke situasjoner der partene ikke deler denne intensjonen. Bestemmelsen må imidlertid forstås slik at partene så langt det er mulig skal medvirke til at avtale kommer i stand, dersom de først velger å forhandle. Dette innebærer blant annet at partene klart uttaler og begrunner sine standpunkter, samt besvarer spørsmål og forslag fra motparten. Partene har ingen plikt til å komme til enighet eller gjøre innrømmelser i spørsmål om pris eller andre lisensvilkår. Hvilke lisensvilkår som kan foreslås, fremgår av § 28.

Plikten til å forhandle i god tro oppstår når partene har innledet diskusjoner med sikte på å komme frem til en avtale. Også tilfeller der den kollektive forvaltningsorganisasjonen etter forespørsel har kommet med et lisenstilbud, vil utløse en plikt til å forhandle i god tro.

Etter bestemmelsen er også partene pliktige til å gi hverandre visse opplysninger. Opplysningsplikten er begrenset til informasjon som er nødvendig for forhandlingene. Selv om en slik opplysningsplikt normalt vil følge av kravet til å forhandle i god tro, fremgår dette eksplisitt av bestemmelsen. Partene må gi hverandre sannferdig informasjon som er viktig for motparten, blant annet om faktiske forhold knyttet til behovet for lisensen eller forhold som kan påvirke vederlaget. For eksempel kan dette være informasjon som brukeren har om antall sluttbrukere av en tjeneste, omfanget av bruken, inntekter fra tjenesten eller andre momenter som kan ha betydning for hvordan organisasjonen skal fastsette vederlaget for lisensen. Tilsvarende må kollektive forvaltningsorganisasjoner for eksempel gi sannferdig informasjon om forhold knyttet til brukerens behov for lisens, for eksempel dersom bruken etter åndsverkloven ikke krever lisens. At opplysningsplikten er begrenset til nødvendige opplysninger, innebærer at forhold som ikke er knyttet til noe forhandlingsspørsmål eller som kun relaterer seg til en parts taktiske overveielser, ikke omfattes.

Til § 27 Tilbud om lisens

Bestemmelsen regulerer hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner skal håndtere lisensforespørsler fra brukere. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 16 nr. 3. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.3.5.

Etter første punktum er kollektive forvaltningsorganisasjoner pliktige til å besvare forespørsler fra brukere uten ugrunnet opphold. Ikke alle slags forespørsler omfattes. Det fremgår av sammenhengen at forespørselen må være knyttet til lisenser. Som eksempel nevner bestemmelsen spørsmål om hvilke opplysninger organisasjonen trenger for å kunne tilby brukeren en lisens. Det stilles krav om at forespørslene skal besvares «uten ugrunnet opphold». Hva som menes med dette, vil bero på omstendighetene i det konkrete tilfellet. Ukompliserte lisensforespørsler må antas å kunne besvares ganske umiddelbart, mens dette ikke alltid vil være mulig ved mer kompliserte forespørsler. Generelt legges det til grunn at organisasjonen har mer tid på seg enn de har etter bestemmelsene hvor de må oppfylle en bestemt angitt plikt «uten opphold», jf. §§ 42 og 43 og merknadene til disse bestemmelsene.

Når organisasjonen har mottatt alle relevante opplysninger fra brukeren, er organisasjonen etter andre punktum pliktig til å gi tilbakemelding om at den enten tilbyr en lisens eller ikke ønsker å gi dette. Også denne tilbakemeldingen skal gis uten ugrunnet opphold. Det er opp til organisasjonen å avgjøre hvilke opplysninger som er nødvendig for å kunne behandle en lisensforespørsel, blant annet ut fra hvordan tariffene beregnes. Eventuelle lisenstilbud må oppfylle kravene til lisensvilkår i § 28, og dette kan prøves av domstolene etter § 53. Dersom organisasjonen ikke ønsker å gi lisens til den tjenesten forespørselen gjelder, skal organisasjonen samtidig begrunne dette overfor brukeren. Kravet til begrunnelse innebærer at organisasjonen på en klar og tydelig måte må forklare de omstendigheter som er den faktiske årsaken til at lisens ikke tilbys.

Bestemmelsen innebærer imidlertid ingen plikt til å tilby en lisens, men må forstås som en klar oppfordring til partene om å forholde seg til hverandre i god tro.

Til § 28 Lisensvilkår mv.

Bestemmelsen regulerer lisensvilkår og vederlag, og gjennomfører deler av direktivet artikkel 16 nr. 2. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.4.5.

Første punktum stiller krav om at lisensvilkårene skal bygge på objektive og ikke-diskriminerende kriterier. Disse kravene gjelder kun der det er tale om lisensiering av rettigheter, det vil si tillatelse til bruk av verk og andre beskyttede arbeider. Forbudet mot å benytte lisensvilkår som ikke er basert på objektive kriterier, eller som er diskriminerende, gjelder både når organisasjonen tilbyr brukeren lisens, i forhandlingssituasjoner eller der det allerede er inngått en lisensavtale. Kravene gjelder for alle typer vilkår som er knyttet til lisensen.

Kravet til objektive vilkår innebærer at en kollektiv forvaltningsorganisasjon ved utformingen av lisensvilkårene må benytte kriterier som er etterprøvbare og relevante for den konkrete lisensen. For eksempel gjelder dette hvordan vederlaget beregnes. Bestemmelsen innebærer altså at organisasjonen må begrunne sine lisensvilkår og vederlagsmekanismer på en objektiv måte. Dersom vederlaget fastsettes på en måte som ikke i det hele tatt har noen sammenheng med bruken av det beskyttede materialet, kan vilkårene neppe sies å bygge på objektive kriterier. Vederlagsmodeller som baserer seg på generell omsetning, vil for eksempel kunne anses å være i strid med bestemmelsen dersom andre mer nøyaktige metoder for å registrere bruken av verk og publikum er tilgjengelig, og disse kan benyttes uten at det medfører en uforholdsmessig økning av de administrative kostnadene.

Forbudet mot ikke-diskriminerende vilkår innebærer at organisasjonen er pliktig til å tilby like lisensvilkår i likeverdige avtalesituasjoner. Det kan også innebære at ulike situasjoner må behandles ulikt. Organisasjonen kan altså ikke kreve forskjellig vederlag av brukerne eller gi en bruker fordeler som en annen bruker ikke får, uten at dette er saklig begrunnet. Normalt må det foretas en sammenligning for å avgjøre om det finnes forskjeller mellom avtalesituasjonene som kan begrunne at ulike lisensvilkår benyttes.

Diskrimineringsforbudet får kun anvedelse der det er forskjeller av betydning. For eksempel kan det være diskriminerende dersom organisasjonen krever at en bruker må inngå lisensavtale som omfatter et betydelig større repertoar enn en annen bruker, til tross for at brukerne tilbyr tilsvarende tjenester og forholdene for øvrig ikke tilsier ulik behandling. I mange tilfeller vil diskriminerende lisensvilkår også være i strid med kravet til objektive vilkår.

Det nærmere innholdet i kravene til objektive og ikke-diskriminerende vilkår vil måtte tolkes i samsvar med direktivet og praksis fra EU-domstolen. Kravene i første punktum må også ses i sammenheng med unntaket for lisens for nye typer tjenester i § 29.

Etter andre punktum skal vederlaget som den kollektive forvaltningsorganisasjonen krever for bruken, være rimelig. Bestemmelsen får anvendelse både der det inngås lisensavtale om bruken, og når det kreves vederlag for bruk med hjemmel i for eksempel åndsverkloven. Også lisenstilbud er omfattet. At vederlaget må være knyttet til bruken, innebærer blant annet at tilleggsvederlag (åndsverkloven § 18) og følgerettsvederlag (åndsverkloven §§ 59 til 61) ikke omfattes. Bare lovlig bruk omfattes – vederlag som følge av inngrep i rettigheter (åndsverkloven § 81) berøres derfor ikke av bestemmelsen. Bestemmelsen regulerer forholdet mellom organisasjon og bruker, ikke rettighetshavernes selvstendige rett til rimelig vederlag. Sistnevnte situasjon vil reguleres av den generelle bestemmelsen om rimelig vederlag i åndsverkloven § 69. Bestemmelsen har dermed ikke direkte betydning for individuelle rettighetshaveres fastsettelse av vederlag.

Elementer som kan inngå i rimelighetsvurderingen, angis nærmere i tredje punktum. Disse momentene er ikke uttømmende. Også andre faktorer kan være relevante. Direktivet krever kun at det skal være en rimelig sammenheng mellom vederlaget og tjenestens økonomiske verdi. Bestemmelsen gir med andre ord ikke uttrykk for et bestemt vederlag, men angir de ytre rammene for vederlaget. Det nærmere innholdet i kravet til rimelig vederlag (og de eksemplifiserende momentene) vil måtte tolkes i lys av direktivet og praksis fra EU-domstolen.

Etter bestemmelsen skal det blant annet legges vekt på om tariffene står i et rimelig forhold til brukens økonomiske handelsverdi. Med dette menes den verdien bruken av rettighetene har i kjøp og salg, det vil si som en handelsvare. Med tariffer menes både vederlagets absolutte størrelse og måten vederlaget beregnes på, det vil si vederlagsmekanismene eller beregningsgrunnlaget. Bestemmelsen innebærer at det må være forholdsmessig sammenheng mellom tariffene og den økonomiske verdien av tjenesten som organisasjonen tilbyr brukeren. Den økonomiske verdien omfatter såvel verdien av bruken av rettighetene, som de øvrige tjenestene som organsisasjonen tilbyr brukeren. Ved denne vurderingen har brukens art og omfang betydning. For eksempel kan formen for bruk og hvor stor kundekrets bruken retter seg mot, være relevant. Også andre faktorer kan i det konkrete tilfellet påvirke vurderingen av om vederlaget anses som rimelig.

Det er den kollektive forvaltningsorganisasjonen som pålegges forpliktelser etter bestemmelsen, og ikke brukeren. Organisasjonen kan med andre ord ikke angripe en inngått avtale med påstand om at det avtalte vederlaget er for lavt. I praksis vil det normalt være domstolene som avgjør om vederlaget oppfyller kravene i bestemmelsen.

Etter fjerde punktum skal organisasjonen informere brukeren om kriteriene som er brukt for å fastsette tariffene. Et slikt krav om åpenhet fra organisasjonens side vil gjøre det mulig for brukeren å vurdere om vederlaget er rimelig. At det skal informeres om kriteriene, innebærer at det som utgangspunkt er tilstrekkelig å redegjøre for prinsippene som organisasjonen benytter for fastsettelsen. Et grunnleggende krav er likevel at brukeren basert på informasjonen skal kunne være i stand til å vurdere fastsettelsen av tariffene. Dette forutsetter at opplysningene som gis er tilstrekkelig detaljerte til at det er mulig å verifisere og etterprøve hvordan organisasjonen har kommet frem til de aktuelle tariffene. Dersom organisasjonen for eksempel mener at brukers omsetning er relevant, må dette begrunnes. Tilsvarende gjelder dersom organisasjonen krever en viss andel av en omsetning eller annen konkret sats. Når det gjelder samleverk, må bestemmelsen forstås slik at den aktuelle tariffen også må stå i rimelig forhold til det økonomiske bidraget den lisensierte rettigheten representerer i samleverket. Også dette må begrunnes. I de tilfellene det ikke er mulig å opplyse om spesifikke kriterier for fastsettelsen, er det tilstrekkelig at organisasjonen gir informasjon om de overordnede kriteriene.

Etter § 53 kan domstolen prøve om forslag til lisensvilkår er i samsvar med kravene i § 28.

Til § 29 Lisens til nye typer tjenester

Bestemmelsen omhandler lisens til nye typer tjenester og gjennomfører direktivet artikkel 16 nr. 2 andre punktum. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.5.5.

Etter bestemmelsen skal lisensvilkår som en kollektiv forvaltningsorganisasjon har gitt for en ny type nettbasert tjeneste, ikke nødvendigvis legge føringer for lisensiering av andre nettbaserte tjenester. Bestemmelsen innebærer et unntak fra prinsippet om ikke-diskriminerende kriterier, jf. § 28, når det gjelder lisensiering av nye nettbaserte tjenester. Lisensvilkår som gjelder for den nye tjenesten, skal ikke tas med i vurderingen av om lisensvilkår som tilbys andre brukere, er diskriminerende. Tjenesten anses som ny dersom den har vært tilgjengelig for allmennheten innen EØS-området i mindre enn tre år. Har tjenesten vært tilgjengelig i mer enn tre år, kommer bestemmelsen ikke til anvendelse.

Bestemmelsen gjelder «nettbasert tjeneste». Med dette menes en tjeneste som gjennom Internett gjør tilgjengelig for eksempel musikk eller film på forespørsel. Departementet legger til grunn at tilbydere av slike tjenester omfattes av definisjonen av «bruker» i § 3 bokstav j.

Formålet med bestemmelsen er at organisasjonene skal kunne inngå avtaler om nye og innovative tjenester uten at lisensvilkårene må legges til grunn for senere avtaler. Ved lisensiering av slike tjenester kan det ofte, blant annet på bakgrunn av begrenset sammenligningsgrunnlag, være vanskelig å avgjøre hva som er passende lisensvilkår. Bestemmelsen gjør det mulig å teste ut ulike tariffer og vilkår i situasjoner der man har liten kunnskap om etterspørsel, betalingsvillighet og markedet for øvrig. Hensikten er å gjøre slik lisensiering enklere og mindre risikofylt, og dermed også fremme tilveksten av nye tjenester.

Bestemmelsen innebærer også at den kollektive forvaltningsorganisasjonen heller ikke er pliktig til å fortsette lisensieringen av tjenesten på samme vilkår når prøveperioden på tre år er over. Eventuelle nye vilkår må da oppfylle den generelle bestemmelsen om lisensvilkår i § 28, blant annet krav til ikke-diskriminerende kriterier.

Til § 30 Elektronisk kommunikasjon

Bestemmelsen omhandler elektronisk kommunikasjon, og den gjennomfører direktivet artikkel 16 nr. 4. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.6.5.

Etter bestemmelsen skal kollektive forvaltningsorganisasjoner gi brukerne mulighet til å kommunisere elektronisk. Det fremgår ikke eksplisitt av bestemmelsen hva slags form eller omfang slik kommunikasjon skal ha. Bestemmelsen innebærer at organisasjonene som et utgangspunkt må stille til rådighet digitale kommunikasjonssystemer, som gjør det mulig å kommunisere effektivt med brukerne. Kravet til elektronisk kommunikasjon må stå i et rimelig forhold til organisasjonens art og omfang samt behovet hos brukerne. Hvilke kommunikasjonsformer som skal stilles til rådighet, vil derfor kunne variere. Bestemmelsen innebærer at organisasjonen som et minimum må tilby slik kommunikasjon på minst én anerkjent og etablert plattform, for eksempel e-post. En slik minimumsløsning vil imidlertid ikke alltid være tilstrekkelig. Bestemmelsen gjelder også ved eventuell rapportering fra brukerne. Slik rapportering kan for eksempel følge av rapporteringsplikten i § 31. Ved slik rapportering kan det være nødvendig at organisasjonen i tillegg tilbyr andre elektroniske kommunikasjonsmåter som gir mulighet til elektronisk å rapportere om bruken. Det vises i den forbindelse til merknadene til § 31.

Til § 31 Brukerens rapporteringsplikt

Bestemmelsen pålegger brukeren en rapporteringsplikt for opplysninger som organisasjonen må ha for å kunne kreve inn og fordele vederlag, og gjennomfører direktivet artikkel 17. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.7.6.

Etter første punktum plikter brukere å gi relevant informasjon om bruken av rettighetene som organisasjonen representerer. Bestemmelsen gjelder bare i tilfeller hvor rettigheter er lisensiert fra kollektive forvaltningsorganisasjoner. Dette omfatter også situasjoner der det ikke nødvendigvis foreligger noe avtaleforhold mellom organisasjonen og brukeren, for eksempel dersom bruken skjer med hjemmel i en tvangslisens. Avtalelisenser er også omfattet. En forutsetning for rapporteringsplikten er at brukeren er forpliktet til å betale vederlag for bruken til organisasjonen. Bestemmelsen omfatter brukere eller erververe av alle rettigheter som en kollektiv forvaltningsorganisasjon på rettighetshavers vegne innkrever og fordeler vederlag for. Det er likevel bare brukere som faller inn under definisjonen av «bruker» i § 3 bokstav j som omfattes av plikten. Dette betyr at fysiske personer som handler i egenskap av forbrukere, ikke er omfattet.

Utgangspunktet for rapporteringsplikten, både når det gjelder tidspunkt for og hvilket format rapporteringen skal ha, vil være det partene har avtalt seg imellom. Forpliktelsen kan være særskilt regulert i partenes avtale eller fremgå av organisasjonens alminnelige lisensvilkår, for eksempel i forbindelse med standardtariffer. I avtalen om rapporteringsformat skal partene i størst mulig grad ta hensyn til frivillige bransjestandarder, jf. tredje punktum. Dersom det ikke foreligger noen avtale, inntreffer plikten til å gi informasjon først etter anmodning fra organisasjonen. Selv om rapportering ikke er regulert i lisensavtalen, kan altså organisasjonen med hjemmel i bestemmelsen kreve at brukeren rapporterer om bruken. Er det ikke avtalt frist for rapportering, må bestemmelsen forstås slik at den må skje innen rimelig tid etter anmodning.

Informasjonen som brukerne skal rapportere om, er begrenset til det som er tilgjengelig for brukeren. Det stilles ikke noe krav om at brukeren allerede må besitte denne informasjonen ved avtaleinngåelse.

Det fremgår av andre punktum at plikten kun gjelder så langt informasjonen er nødvendig for at organisasjonen skal kunne innkreve og fordele vederlag til rettighetshaverne. Hvilket omfang og detaljeringsgrad som er nødvendig, vil blant annet avhenge av organisasjonens generelle prinsipper for fordeling av vederlag. Rapporteringen kan for eksempel omfatte informasjon om hvilke verk som brukes og om brukens art og omfang. Hvordan organisasjonen fordeler vederlaget til rettighetshaverne, har derfor betydning for hvilken informasjon som kan kreves, for eksempel om fordelingen tar utgangspunkt i faktisk bruk eller analogier. Rapporteringsplikten skal også begrenses til det som er rimelig for brukeren. Bestemmelsen må derfor forstås slik at plikten ikke må bli for tyngende å etterleve i praksis. Rapporteringsplikten må avgrenses til et nivå som er proporsjonalt med avtalens formål, brukens økonomiske omfang, tilgjengelighet til opplysningene og organisasjonens behov for informasjonen.

Etter tredje punktum skal partene i størst mulig grad ta hensyn til eventuelle frivillige bransjestandarder når det skal avgjøres hvilken form rapporteringen skal ha. Dette gjelder både når rapporteringen reguleres i avtale på forhånd, jf. første punktum, og i de tilfellene det skjer etter anmodning. I sistnevnte tilfeller vil det i anmodningen også være naturlig å gi føringer om hvilket format som ønskes brukt. Formatvalget kan imidlertid ikke kun baseres på ønsket til den kollektive forvaltningsorganisasjonen, men må ta utgangspunkt i det partene blir enige om. Dersom valgte rapporteringsformat krever spesielle elektroniske kommunikasjonssystemer, må organisasjonen tilrettelegge for dette, jf. § 30.

Spesialbestemmelsen i § 31 supplerer eventuelle rapporteringsplikter som følger av den generelle bestemmelsen i åndsverkloven § 70, jf. åndsverkloven § 70 fjerde ledd.

Til § 32 Opplysninger til rettighetshavere om forvaltning av deres rettigheter

Bestemmelsen stiller krav til hvilke opplysninger en kollektiv forvaltningsorganisasjon plikter å gi til rettighetshaverne om forvaltningen av deres rettigheter og gjennomfører direktivet artikkel 18. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 10.2.5.

Etter første ledd er opplysningsplikten begrenset til de rettighetshaverne som organisasjonen har tilordnet eller utbetalt rettighetsvederlag til i løpet av rapporteringsperioden. Med tilordnet menes at en viss del av vederlaget knyttes til en bestemt rettighetshaver, og at dette beløpet for eksempel systematisk avsettes eller fordeles internt i organisasjonen. Selve tilordningen skjer før vederlaget utbetales. Det kreves altså ikke at beløpet har blitt utbetalt for at det skal kunne anses som tilordnet. Også rettighetshavere som ikke er medlemmer i organisasjonen, men som får tilordnet eller utbetalt beløp gjennom avtalelisenser, skal gis opplysninger. Det er et krav at opplysningene gis minst én gang årlig, men bestemmelsen sier ikke hvordan det skal skje. Det kan for eksempel gjøres ved å sende en e-post eller et brev. Organisasjonen må imidlertid ha gode rutiner som sikrer at opplysningene faktisk når frem til rettighetshaveren, og at det på en tydelig måte angis hvilken periode opplysningene gjelder for.

Bokstav a til g gir en uttømmende liste over hvilken informasjon som skal gis til rettighetshaveren.

Første ledd bokstav a omhandler de kontaktopplysningene som rettighetshaveren har gitt til den kollektive forvaltningsorganisasjonen. For at rettighetshaveren skal kunne ivareta sine rettigheter, er det avgjørende at disse til enhver tid er korrekte. Kontaktopplysninger vil typisk være navn og adresse samt e-postadresse. Gjennom å få tilsendt disse vil rettighetshaveren kunne føre kontroll med at organisasjonen har oppdatert informasjon.

Første ledd bokstav b gjelder opplysninger om rettighetsvederlag som er tilordnet rettighetshaveren. Dette innebærer at det skal redegjøres for vederlag som er fordelt internt til rettighetshaveren, uavhengig av om vederlaget er utbetalt eller ikke.

Første ledd bokstav c gjelder opplysninger om utbetalt vederlag og angir hvordan dette skal spesifiseres. Etter bestemmelsen kreves det at den kollektive forvaltningsorganisasjonen angir beløp knyttet til hver kategori av rettigheter som er forvaltet, og hver type bruk. Hvordan organisasjonen velger å kategorisere rettigheter og bruk, reguleres ikke av bestemmelsen, og det er opp til organisasjonen selv å avgjøre.

Første ledd bokstav d krever at det også skal gis opplysninger om tidsrommet bruken fant sted, og som rettighetshaveren har fått tilordnet rettighetsvederlag og fått utbetaling for. Bestemmelsen gir likevel anvisning på at slik informasjon kan utelates dersom det foreligger saklig grunn knyttet til rapporteringen fra brukerne, som hindrer organisasjonen å opplyse om i hvilken periode bruken fant sted. Med saklig grunn skal forstås at det ikke er forhold på organisasjonens side som er årsaken til den manglende eller ufullstendige rapporteringen fra brukerne.

Første ledd bokstav e bestemmer at organisasjonen skal opplyse om fradrag for administrasjonskostnader som er gjort i rettighetsvederlaget. Det vises til merknadene til § 3 bokstav h.

Første ledd bokstav f gjelder opplysninger om fradrag som er gjort for andre formål enn administrasjon. Dette inkluderer fradrag som er gjort i rettighetsvederlaget for at organisasjonen skal kunne yte sosiale, kulturelle eller utdanningsmessige ytelser, jf. § 20 og merknadene til denne bestemmelsen.

Første ledd bokstav g pålegger organisasjonen å opplyse om ethvert vederlag fra rettigheter som er tilordnet rettighetshaveren for en bestemt periode, men som ikke ennå er utbetalt. Slik informasjon kan være relevant hvis tilordningen skjer på et tidspunkt som ikke sammenfaller med den perioden det skal gis opplysninger om etter bokstav b. For eksempel kan det være at den kollektive forvaltningsorganisasjonen opererer med en minste beløpsgrense for utbetaling, og at tilordnet vederlag akkumuleres gjennom flere år og først utbetales når grensen er nådd. I slike tilfeller kan rettighetshaveren ha interesse av å få opplysninger om tilordnet vederlag i denne perioden. I praksis vil opplysningene etter bokstav g være eventuelle tilordnede vederlag fra tidligere perioder, som fortsatt ikke er utbetalt.

Andre ledd omhandler tilfeller der det er en medlemsorganisasjon til den kollektive forvaltningsorganisasjonen som fordeler inntekter eller utbetaler rettighetsvederlaget til rettighetshaverne. Et eksempel er at en paraplyorganisasjon innkrever vederlaget for bruken av rettighetene, men det er medlemsorganisasjonene som fordeler og utbetaler til rettighetshaverne. I slike tilfeller er det medlemsorganisasjonen som må oppfylle opplysningsplikten i første ledd overfor rettighetshaverne, jf. § 2 femte ledd. Bestemmelsen i andre ledd fastsetter at den kollektive forvaltningsorganisasjonen må sørge for at medlemsorganisasjonen har de opplysningene som trengs for å oppfylle plikten etter første ledd. Det innebærer at opplysninger som medlemsorganisasjonen allerede har tilgang til, ikke omfattes av den kollektive forvaltningsorganisasjonens plikt til å gi opplysninger til medlemsorganisasjonen.

Til § 33 Opplysninger til andre kollektive forvaltningsorganisasjoner

Bestemmelsen pålegger kollektive forvaltningsorganisasjoner opplysningsplikt overfor andre kollektive forvaltningsorganisasjoner som de forvalter rettigheter for gjennom en representasjonsavtale. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 19. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 10.3.5.

Etter bestemmelsen er det et vilkår at informasjonen skal gis elektronisk, men det gjelder ikke noe bestemt krav til rapporteringsformat. Det vil for eksempel være tilstrekkelig at opplysningene sendes per e-post. Hvilke opplysninger som skal gis, er listet opp i bokstavene a til g, som samsvarer med flere av bestemmelsene i § 32.

Etter bokstav a skal det gis opplysninger om rettighetsvederlag som er tilordnet den andre kollektive forvaltningsorganisasjonen i perioden.

Bokstav b pålegger organisasjonen å opplyse om utbetalte rettighetsvederlag som er knyttet til de rettighetene som blir forvaltet under representasjonsavtalen.

Etter bokstav c skal det gis opplysninger om eventuelle rettighetsvederlag som er tilordnet den andre organisasjonen for en viss periode, men som ennå ikke er utbetalt.

Opplysningene som skal gis etter bokstav a til c, er de samme som skal gis etter § 32 første ledd bokstav b, c og g, og det vises til merknadene til disse bestemmelsene.

Etter bokstav d skal det gis opplysninger om fradrag for administrasjonskostnader, jf. også § 32 bokstav e.

Etter bokstav e skal det gis opplysninger om andre fradrag som er gjort i det innkrevde rettighetsvederlaget enn de som er knyttet til administrasjon av organisasjonen. Dette inkluderer fradrag som er gjort i rettighetsvederlaget for at organisasjonen skal kunne yte sosiale, kulturelle eller utdanningsmessige tjenester, jf. her også § 32 bokstav f.

Etter bokstav f skal organisasjonen informere om både lisenser som er gitt, og lisenser som har blitt nektet. Med sistnevnte skal forstås opplysninger om at en bestemt bruker har ønsket å inngå en lisensavtale, men at en avtale likevel ikke har blitt inngått. Det er ikke nødvendig å angi forespørsler om å inngå lisensavtaler som faller utenfor de rettighetene som organisasjonen forvalter.

Etter bokstav g skal organisasjonen opplyse om årsmøtevedtak som er relevante for forvaltningen av rettighetene omfattet av representasjonsavtalen. At opplysningene må være relevante, innebærer at organisasjonen bare trenger å opplyse om beslutninger som direkte påvirker forvaltningen av rettigheter omfattet av avtalen. Det kan for eksempel være beslutninger om hvilke generelle prinsipper som skal gjelde for fordeling av utestående beløp, jf. § 12 fjerde ledd og merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 34 Opplysningsplikt om repertoaret

Bestemmelsen pålegger på visse vilkår en kollektiv forvaltningsorganisasjon å gi innsyn i opplysninger om repertoaret som organisasjonen forvalter. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 20. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 10.4.5.

Etter første ledd første punktum er organisasjonens plikt til å gi innsyn begrenset til forespørsler som kommer fra rettighetshavere, brukere og andre kollektive forvaltningsorganisasjoner som den gjennom en representasjonsavtale forvalter rettigheter for. Det er ikke noe krav etter bestemmelsen at det foreligger et avtaleforhold for å få innsyn. Andre grupper enn de som er angitt, har kun krav på å få den informasjonen som den kollektive forvaltningsorganisasjonen etter §§ 35 og 36 plikter å offentliggjøre. Plikten til å gi innsyn gjelder bare dersom forespørselen er begrunnet. I dette ligger at den som retter forespørselen, må oppgi et reelt behov for innsyn. Det kreves ikke noen omfattende begrunnelse for innsynskravet, og terskelen for å få innsyn skal være lav. Det må oppgis hvem som krever innsyn, slik at organisasjonen kan bedømme om det foreligger et rettmessig krav på innsyn. Opplysningsplikten omfatter informasjon om verk og andre vernede arbeider som den kollektive organisasjonen forvalter rettighetene til, samt de rettighetene som organisasjonen forvalter (repertoaret), enten direkte eller gjennom representasjonsavtaler. Organisasjonen må også angi hvilke geografiske områder, det vil si land, forvaltningen gjelder for.

Det er et krav etter første ledd andre punktum at informasjonen gis elektronisk. Kravet skal forstås på samme måte som etter § 33, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen. Det er videre et krav at opplysningene skal gis uten ugrunnet opphold. Det vil bero på omfanget av innsynsforespørselen hvor lang tid som er nødvendig for å behandle den, men det ligger i vilkåret at organisasjonen ikke kan drøye noe utover tiden behandlingen faktisk tar, med mindre det foreligger saklig grunn for det.

Andre ledd gir et unntak fra opplysningsplikten i første ledd der hvor organisasjonens forvaltning er omfattende. I slike tilfeller kan organisasjonen i stedet for å opplyse om navn på hvert enkelt verk og andre vernede arbeider den representerer, angi typer eller kategorier av verk og arbeider. Det vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet hva organisasjonen har kapasitet til å gi av opplysninger, vurdert ut ifra omfanget på forespørselen. Rettighetene som forvaltes, og for hvilke land forvaltningen gjelder, skal det imidlertid alltid opplyses om.

Tredje ledd regulerer muligheten for organisasjonen til å ta betalt for innsyn i opplysninger etter første og andre ledd. I tredje ledd første punktum gis det hjemmel til å kreve behandlingsgebyr knyttet til forespørsler om innsyn. Det vil være opp til organisasjonen selv å vurdere om man ønsker å gjøre bruk av denne muligheten, og det gjelder ingen generell gebyrplikt. Utgangspunktet bør være at brukere og rettighetshavere normalt ikke belastes med gebyr, da dette i praksis kan begrense innsynsretten og være i strid med formålet med bestemmelsen. Behandlingsgebyr bør i første rekke forbeholdes forespørsler med stort omfang og kompleksitet, og som det vil kreve vesentlige ressurser for organisasjonene å etterkomme. Dersom organisasjonen ønsker å kreve betaling, stilles det i tredje ledd andre punktum krav til nivået på gebyrene. Etter bestemmelsen kan de samlede inntektene fra slik betaling ikke overstige de faktiske kostnadene organisasjonen blir påført ved å behandle slike forespørsler. Inntektene kan med dette ikke være større enn faktiske kostnader knyttet til for eksempel innsamling, produksjon, reproduksjon og formidling av informasjonen. Det er ikke anledning til at behandlingsgebyret skal gi gevinst til organisasjonen. Organisasjonen kan selvsagt fastsette lavere betalingssatser enn det bestemmelsen gir anledning til. I tredje ledd tredje punktum er det en forskriftshjemmel som gir departementet anledning til å gi nærmere regler dersom utviklingen av gebyrpraksis skulle tilsi behov for endringer.

Til § 35 Offentliggjøring av opplysninger på organisasjonens nettsted

Bestemmelsen stiller krav til hvilke opplysninger kollektive forvaltningsorganisasjoner plikter å gi til allmennheten, og den gjennomfører direktivet artikkel 21. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 10.5.5.

Etter bestemmelsen kreves det at opplysningene offentliggjøres på organisasjonens nettsted, og at de holdes oppdatert. Endringer må derfor registreres så snart det er mulig. Hvilke opplysninger som skal gis, er bestemt i bokstav a til j.

Etter bokstav a skal vedtektene angis. Hva som menes med vedtekter, følger av § 3 bokstav e.

Etter bokstav b skal medlemsvilkårene angis. Dette skal forstås slik at det inkluderer vilkårene for å si opp en fullmakt om forvaltning av rettigheter, herunder oppsigelsestid. Der hvor dette ikke uttrykkelig fremgår av vedtektene, må derfor slike vilkår for oppsigelse fremgå separat.

Etter bokstav c skal organisasjonen også ha opplysninger om standardlisensavtaler og gjeldende standardtariffer tilgjengelig på nettstedet. Dette inkluderer opplysninger om organisasjonens rabattsystemer.

Etter bokstav d skal det angis hvilke personer som inngår i den daglige ledelsen av organisasjonen, det vil si de personene som administrerer rettighetsforvaltningen. Pliktene til den daglige ledelsen i organisasjonen, fremgår av § 15.

Etter bokstav e til g skal organisasjonen angi sin praksis knyttet til fordeling av vederlag til rettighetshavere, administrasjonskostnader og andre fradrag som gjøres i innkrevde vederlag. Administrasjonskostnader er definert i § 3 bokstav h. Andre fradrag enn administrasjonskostnader omfatter blant annet fradrag i inntekter som er gjort for å tilby medlemmene sosiale, kulturelle og utdanningsmessige ytelser. De generelle prinsippene for fradrag fra inntekter fra rettighetsvederlag skal etter § 12 fjerde ledd bokstav d besluttes på årsmøtet.

Etter bokstav h skal organisasjonen også publisere en oversikt over de representasjonsavtalene som organisasjonen har inngått. Oversikten må inkludere navnene på de kollektive forvaltningsorganisasjonene som avtalene er inngått med. Det gjelder ingen plikt til å publisere selve avtalene.

Etter bokstav i skal organisasjonen publisere de generelle prinsippene for bruk av ikke-fordelbare midler. Disse prinsippene skal etter § 12 fjerde ledd bokstav b besluttes av årsmøtet.

Etter bokstav j må organisasjonen opplyse om rutiner for klagehåndtering i samsvar med § 48 og fremgangsmåter for tvisteløsning.

Til § 36 Årlig åpenhetsrapport

Bestemmelsen pålegger de kollektive forvaltningsorganisasjonene å publisere en åpenhetsrapport om sin virksomhet på organisasjonens nettsted. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 22. Hvilke nærmere opplysninger som skal inngå i rapporten, vil bli fastsatt i forskrift, jf. nedenfor. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 10.6.5.

Første ledd fastsetter krav om at åpenhetsrapporten skal publiseres årlig, og senest åtte måneder etter regnskapsårets slutt. I kravet om at rapporten skal offentliggjøres, ligger at det ikke er adgang til å legge rapporten bak en betalingsmur, innlogging eller lignende. Rapporten skal være tilgjengelig for allmennheten i minst fem år. Utover dette bestemmer de kollektive forvaltningsorganisasjonene selv formen på rapporten. De kan dermed velge å innlemme den i sine årsmeldinger om virksomheten. Etter § 12 fjerde ledd bokstav k skal rapporten godkjennes på årsmøtet. Plikten til å avlegge en årlig åpenhetsrapport gjelder uansett hvilken juridisk form organisasjonen har.

Andre ledd pålegger organisasjonene å offentliggjøre en delrapport om bruken av inntekter som det er gjort fradrag for i vederlagsmidler for å oppfylle sosiale, kulturelle og utdanningsmessige formål, jf. § 20.

Tredje ledd første punktum inneholder krav om at åpenhetsrapporten skal revideres av en eller flere revisorer som er godkjent etter revisorloven § 3-1. Det innebærer at kun registrerte og statsautoriserte revisorer som har godkjenning fra Finanstilsynet, kan utføre revisjonen. Etter tredje ledd andre punktum må revisjonsberetningen, inkludert eventuelle forbehold, tas inn i åpenhetsrapporten.

Fjerde ledd gir hjemmel for å angi i forskrift hvilke nærmere opplysninger som skal inngå i åpenhetsrapporten og i den særskilte delrapporten om bruken av inntekter, som det er gjort fradrag for i vederlagsmidler for å oppfylle sosiale, kulturelle og utdanningsmessige formål, jf. andre ledd. I forskrift, som gjennomfører vedlegg til direktivet, vil det gis en detaljert opplisting av hvilke opplysninger de kollektive forvaltningsorganisasjonene må ha med i rapporten. Blant annet skal det gis opplysninger om organisasjonenes juridiske struktur og ledelse samt informasjon om økonomiske forhold.

Bestemmelsen i § 2 sjette ledd forutsetter at kollektive forvaltningsorganisasjoner kan la sine medlemsorganisasjoner forestå utarbeidelsen av hele eller deler av åpenhetsrapporten. Kravene som følger av § 36 første til fjerde ledd, vil da gjelde tilsvarende for medlemsorganisasjonen så langt denne er ansvarlig for utarbeidelse av rapporten.

Femte ledd fastsetter at åpenhetsrapporter som utarbeides av medlemsorganisasjoner, skal offentliggjøres både på medlemsorganisasjonens nettsted og på den kollektive forvaltningsorganisasjonens nettsted og være tilgjengelige i minst fem år. Videre plikter medlemsorganisasjonen å sørge for at rettighetshaverne som organisasjonen forvalter rettighetene til, får mulighet til å godkjenne åpenhetsrapporten før den avgis. Hvordan slik godkjenning praktisk kan gjennomføres, vil kunne variere fra organisasjon til organisasjon, og det er derfor opp til medlemsorganisasjonen selv å finne en hensiktsmessig måte å gjøre dette på. For kollektive forvaltningsorganisasjoner er det årsmøtet som skal godkjenne rapporten, jf. § 12 fjerde ledd bokstav k. Denne bestemmelsen gjelder ikke når medlemsorganisasjonen har fått ansvaret med å utarbeide rapporten, og medlemsorganisasjonen ikke selv er en kollektiv forvaltningsorganisasjon.

Til § 37 Kapitlets virkeområde

Bestemmelsen regulerer virkeområdet for kapittel 9 om grensekryssende lisensiering av nettrettigheter til musikkverk og fastsetter også unntak fra kapitlet. Bestemmelsen supplerer den alminnelige virkeområdebestemmelsen i § 2. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.2.5.

Etter første ledd første punktum fremgår det at kapitlet kun gjelder for kollektive forvaltningsorganisasjoner når de tilbyr grensekryssende nettrettigheter til musikkverk. Dette er en gjennomføring av direktivet artikkel 23, i tillegg til artikkel 2 nr. 2. Tilsvarende fremgår også av § 2 tredje ledd. Kapitlet vil også gjelde for organisasjoner og enheter som omfattes av § 2 andre ledd. Det vises til merknadene til § 2.

Første ledd andre punktum har to unntak fra det som fremgår av første punktum. Første ledd bokstav a gir unntak for notepublikasjoner. Dette unntaket fremgår av direktivets fortale punkt 40 og innebærer at nettrettigheter til tjenester som bare gir tilgang til musikkverk i form av noter, ikke skal omfattes av bestemmelsene i kapitlet. Musikkverk i grafisk form er dermed unntatt.

Første ledd bokstav b oppstiller et unntak for kringkastingsforetak fra reglene om grensekryssende lisensiering og gjennomfører direktivet artikkel 32. Etter bokstav b gjelder reglene i kapittel 9 ikke når kollektive forvaltningsorganisasjoner lisensierer nettrettigheter til musikkverk som et kringkastingsforetak må ha for å gjøre sine radio- eller fjernsynsprogram tilgjengelig for allmennheten samtidig med eller etter den opprinnelige sendingen. Med dette menes nettrettigheter til musikkverk som må klareres for at et program skal kunne kringkastes direkte (lineært) via Internett, og for at det samme programmet skal kunne gjøres tilgjengelig senere, typisk via kringkastingsforetakets strømmetjenester. Kravet om samtidig tilgjengeliggjøring for allmennheten skal med andre ord forstås teknologinøytralt.

I andre ledd presiseres det at unntaket i første ledd bokstav b også gjelder ethvert annet nettmateriale som er produsert av eller for kringkastingsforetaket, og som er tilknyttet den opprinnelige sendingen av programmet. Med dette menes tilleggsmateriale som for eksempel trailere og annen promotering av det aktuelle programmet. At det må være tilknyttet den opprinnelige sendingen, innebærer at nettmaterialet må stå i nær sammenheng med den opprinnelige sendingen. Unntaket gjelder likevel uavhengig av når materialet gjøres tilgjengelig for allmennheten.

Til § 38 Krav til organisasjonens behandlingskapasitet

Bestemmelsen fastsetter hvilke krav som stilles til kollektive forvaltningsorganisasjoners behandlingskapasitet, for at de skal kunne tildele grensekryssende lisenser for nettrettigheter til musikkverk. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 24. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.3.5.

Første ledd inneholder et overordnet krav om at kollektive forvaltningsorganisasjoner som tildeler grensekryssende lisenser, må ha tilstrekkelig kapasitet til på en tilfredsstillende måte å kunne behandle elektronisk de opplysningene som kreves for slik forvaltning. Hva som menes med uttrykkene «grensekryssende lisens» og «nettrettigheter til musikkverk», er definert i henholdsvis § 3 bokstav l og m. I kravet ligger at den kollektive forvaltningsorganisasjonen må innrette virksomheten på en slik måte at den på en åpen og effektiv måte er i stand til å oppfylle reglene i kapittel 9. Organisasjonen må blant annet ha tilstrekkelig med ressurser og evne til å identifisere hele det grensekryssende repertoaret og å overvåke bruken av det, fakturere brukerne, kreve inn rettighetsvederlag og fordele det til rettighetshaverne. At opplysningene skal kunne behandles elektronisk, vil normalt innebære et krav om at organisasjonen benytter databaser med opplysninger som identifiserer verk, rettigheter og rettighetshavere samt informasjon om hvilke landområder organisasjonen har fullmakt til å utstede lisens for. Databasene må oppdateres løpende.

Hva de kollektive forvaltningsorganisasjonene konkret må gjøre for å oppfylle det overordnede kravet i første ledd, er bestemt i andre til fjerde ledd. Dette må forstås som minimumsforpliktelser.

Andre ledd bestemmer at organisasjonen for hver EØS-stat som forvaltningen omfatter, må kunne angi de musikkverkene som forvaltes, hvilke rettigheter som forvaltes for det enkelte verket, og hvem som er rettighetshaver. Identifiseringen må være tydelig, slik at det ikke er noen tvil om hva organisasjonen har fullmakt til å representere. Det innebærer for eksempel at dersom forvaltningen bare gjelder deler av et musikkverk, må dette klart fremgå.

Tredje ledd pålegger organisasjonen å benytte unike identifikasjonskoder for å identifisere rettighetshavere og musikkverk. Disse skal i størst mulig grad basere seg på frivillige bransjestandarder. Det inkluderer også praksis som har vokst frem på internasjonalt plan. Dersom for eksempel internasjonale sammenslutninger av kollektive forvaltningsorganisasjoner har utarbeidet felles standarder for identifisering av musikkverk, skal disse benyttes så langt det er mulig.

Av fjerde ledd første punktum fremgår at organisasjonen skal ha rutiner på plass som sikrer at de opplysningene som den gir etter andre ledd, samsvarer med tilsvarende opplysninger som gis av andre kollektive forvaltningsorganisasjoner som tilbyr grensekryssende lisenser. Rutinene må være effektive i den forstand at de setter organisasjonen i stand til å identifisere og utbedre eventuelle avvik. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 40 om retting av feilaktige opplysninger mv. Dersom gode rutiner er på plass, vil det heller ikke utløse noe behov å be om retting etter sistnevnte bestemmelse. Etter fjerde ledd andre punktum er det et krav om at avvik som avdekkes, skal utbedres innen rimelig tid. Hva som er rimelig, kommer an på omfanget av feilen og må vurderes konkret.

Til § 39 Innsyn i repertoar

Bestemmelsen er en særregel om rett til å kreve innsyn i det grensekryssende repertoaret som en kollektiv forvaltningsorganisasjon forvalter, og utfyller den alminnelige innsynsbestemmelsen i § 34. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 25. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.4.5.

Første ledd første punktum fastsetter at innsyn kan kreves fra tilbydere av nettbaserte tjenester, rettighetshavere som organisasjonen representerer, og andre kollektive forvaltningsorganisasjoner. Med nettbasert tjeneste skal forstås brukere etter definisjonen i § 3 bokstav m som tilbyr sine tjenester gjennom elektroniske kommunikasjonsnett. De opplysningene det kan kreves innsyn i, er opplysninger om musikkverk, de rettighetene som organisasjonen forvalter, og de EØS-statene som forvaltningen gjelder for. På samme måte som § 34, er det et vilkår at innsynsanmodningen er begrunnet. Er den ikke det, kan organisasjonen avslå begjæringen. Vilkåret skal forstås på samme måte som i § 34, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen. Det er videre et krav om at de opplysningene som organisasjonen utleverer, er oppdaterte, noe som innebærer at databasene organisasjonene bruker, regelmessig må ajourføres. Etter første ledd andre punktum er det et vilkår at den kollektive forvaltningsorganisasjonen utleverer opplysningene elektronisk, for eksempel i en e-post. Dette antas å være ressursbesparende for organisasjonene. Kravet innebærer at den som anmoder om innsyn, ikke kan kreve å få tilsendt opplysningene i alminnelig post, men organisasjonen står fritt til å gjøre det. Etter første ledd tredje punktum gjelder bestemmelsen i § 34 tredje ledd tilsvarende. Dette innebærer at organisasjonen vil ha mulighet til å ta betalt for innsyn etter § 39 på samme måte som etter § 34. Det vises til merknadene til § 34.

Etter andre ledd kan den kollektive forvaltningsorganisasjonen treffe rimelige tiltak for å sikre at visse interesser som er viktige for organisasjonen, ivaretas. Det er opp til organisasjonen hvilke tiltak som anses nødvendige, basert på en skjønnsmessig vurdering hvor rettighetene til den som krever innsyn, avveies mot organisasjonens interesser. Det ligger en begrensning i at tiltak som treffes etter andre ledd, må være rimelige. Etter andre ledd første punktum kan det treffes tiltak for å sikre at de opplysningene som det gis innsyn i, er nøyaktige, i betydningen riktige og fullstendige, og for å kontrollere bruken av opplysningene. For eksempel kan organisasjonen stille vilkår som begrenser hvordan den som ber om innsyn, kan bruke opplysningene. Etter andre ledd andre punktum er det også adgang til å treffe tiltak for å beskytte forretningsmessig sensitive opplysninger. Det kan for eksempel være aktuelt å ikke levere ut bestemte opplysninger som viser den økonomiske fordelingen mellom flere rettighetshavere til et verk.

Til § 40 Retting av feilaktige opplysninger mv.

Bestemmelsen inneholder regler om retting av feilaktige opplysninger som skal sikre at opplysningene om det grensekryssende repertoaret er nøyaktige. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 26. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.5.5.

Første ledd første punktum pålegger organisasjonene å ha på plass ordninger som gjør det mulig å be om retting av opplysninger som nevnt i § 38 andre ledd, det vil si opplysninger om musikkverk, hvilke rettigheter som forvaltes, og hvem som er rettighetshaver. Opplysningene skal kunne gis for hver EØS-stat som forvaltningen omfatter. De som kan be om slik retting, er tilbydere av nettbaserte tjenester, rettighetshavere og andre kollektive forvaltningsorganisasjoner. Det kan for eksempel dreie seg om feil angivelse av musikkverk i det grensekryssende repertoaret. En ordning kan være et standardformular/skjema på organisasjonens nettsted som gjør det enkelt å sende inn krav om retting elektronisk. Første ledd andre punktum pålegger organisasjonen å rette opplysningene dersom den anser at kravet er tilstrekkelig dokumentert. Bestemmelsen krever at rettingen skal skje uten ugrunnet opphold. Hvor lang tid organisasjonen får på seg, kommer an på omfanget av anmodningen.

Andre ledd første punktum pålegger organisasjonen å ha ordninger som sikrer at rettighetshaverne som organisasjonen representerer, kan sende inn elektronisk opplysninger om musikkverkene sine, rettighetene til disse verkene og de EØS-statene de gir organisasjonen fullmakt for. Det innebærer også at det må tilrettelegges for ordninger som gjør det mulig å sende krav om retting etter første ledd, elektronisk. Det fremgår av andre ledd andre punktum at ordningene for slik informasjonsoversendelse i størst mulig grad skal følge frivillige bransjestandarder, jf. også merknadene til § 38 tredje ledd om forståelsen av dette uttrykket. Formålet er å gjøre det enklere for rettighetshaverne å spesifisere hele eller deler av musikkverket, alle eller deler av nettrettighetene, og de EØS-statene som de gir organisasjonen fullmakt for.

Tredje ledd fastslår at det som er bestemt i andre ledd om ordninger for elektronisk innrapportering av opplysninger, også gjelder i de tilfellene hvor en kollektiv forvaltningsorganisasjon forvalter rettigheter på bakgrunn av en representasjonsavtale. I slike tilfeller er det den kollektive forvaltningsorganisasjonen som forvalter rettighetene på vegne av den andre organisasjonen, som må tilrettelegge for elektroniske ordninger med rettighetshaverne. Det følger likevel av bestemmelsen at organisasjonene kan avtale andre ordninger seg imellom.

Til § 41 Kontroll og rapportering av faktisk bruk av rettigheter

Bestemmelsen inneholder regler om kontroll med og rapportering av faktisk bruk av rettigheter som omfattes av grensekryssende lisenser, og gjennomfører artikkel 27 nr. 1 og 2. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.6.5.

Første ledd pålegger de kollektive forvaltningsorganisasjonene som inngår lisensavtaler med tilbydere av nettbaserte tjenester, å føre kontroll med hvordan rettighetene benyttes. Hvordan slik kontroll skal finne sted, er opp til organisasjonen selv å bestemme. Det kan for eksempel skje ved bruk av stikkprøver og lignende. Poenget er at kontrollen skal gjøre det mulig for organisasjonen å bedømme om den rapporteringen som skjer om bruken av rettighetene, er riktig. Kontrollen må respektere grunnleggende rettigheter, herunder retten til privatliv og retten til beskyttelse av personopplysninger.

Andre ledd første punktum pålegger tilbyderen av den nettbaserte tjenesten å rapportere til den kollektive forvaltningsorganisasjonen som har utstedt lisensen, om den faktiske bruken av rettighetene som omfattes av avtalen. Det er altså bruken av musikkverk som omfattes av avtalen, som skal rapporteres. Det ligger implisitt et krav om at rapporteringen må være nøyaktig. Bestemmelsen stiller ikke noe krav om hvor ofte slik rapportering skal skje, dette står partene fritt til å avtale. For at rapporteringen skal bli mest mulig effektiv, er det imidlertid et poeng at den strømlinjeformes. Organisasjonen skal derfor etter bestemmelsen i andre ledd andre punktum tilrettelegge for at tilbyderen kan rapportere elektronisk på en måte som i størst mulig grad følger frivillige bransjestandarder på området, jf. også merknadene til § 38 tredje ledd om forståelse av dette uttrykket. Uttrykket «i størst mulig grad» tar høyde for at nevnte bransjestandarder ennå ikke er utviklet eller har etablert seg på en slik måte at den anses utbredt. Poenget er at dersom slike etablerte bransjestandarder foreligger, skal organisasjonen tilby minst én rapporteringsmåte som følger disse standardene. I andre ledd tredje punktum er det bestemt at så lenge organisasjonen tilbyr en rapporteringsmåte som følger en slik frivillig bransjestandard, kan den nekte å godta innrapporterte opplysninger som bruker et annet og vilkårlig format. Dette antas å være ressursbesparende for organisasjonene.

Til § 42 Fakturering av tilbydere av nettbaserte tjenester

Bestemmelsen gir regler om hvordan de nettbaserte tjenestene som benytter seg av grensekryssende lisenser, skal faktureres. Den gjennomfører artikkel 27 nr. 3 til 5. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.6.5.

Første ledd første punktum bestemmer at fakturering skal skje elektronisk og i et format som i størst mulig grad er i samsvar med frivillige bransjestandarder. Det vises til merknadene til § 38 tredje ledd for hva som menes med frivillige bransjestandarder. Det skal benyttes en passende elektronisk faktureringsmetode. Etter første ledd andre punktum skal fakturaen inneholde opplysninger om de lisensierte rettighetene og faktisk bruk basert på de innrapportere opplysningene etter § 41 andre ledd. Det innebærer også et krav til at de enkelte verkene og rettighetene og bruken av dem må kunne skilles fra hverandre.

Andre ledd første punktum bestemmer at faktureringen av de nettbaserte tjenestene skal være nøyaktig, og at den må skje uten opphold etter at faktisk bruk er innrapportert. At faktureringen må skje uten opphold, innebærer at faktureringen skal skje straks organisasjonen har mottatt de innrapporterte opplysningene. Organisasjonene har slik mindre tid på seg enn de har etter de bestemmelsene hvor de må oppfylle en bestemt angitt plikt «uten ugrunnet opphold». Dersom dette ikke er mulig fordi tilbyderen av den nettbaserte tjenesten ikke har rapportert i et riktig format eller på en ufullstendig måte, begrenses forpliktelsen for organisasjonen tilsvarende. Etter andre ledd andre punktum skal organisasjonen tilrettelegge for at tilbyderen av den nettbaserte tjenesten kan protestere på fakturagrunnlaget. Organisasjonen må ha «egnede ordninger» for slik klagehåndtering. Det er opp til organisasjonen å fastsette passende rutiner og fremgangsmåter for hvordan slike saker kan håndteres på en tilfredsstillende måte. Normalt forutsetter slik tilrettelegging elektroniske ordninger, jf. også at selve faktureringen skal skje elektronisk, selv om det ikke er et ubetinget krav etter bestemmelsen. Det kan være ulike grunner til at en tilbyder ønsker å protestere på fakturaen, for eksempel at fakturering har skjedd flere ganger for bruk av samme rettighet, eller at fakturering for den samme bruken har skjedd fra flere ulike kollektive forvaltningsorganisasjoner.

Til § 43 Fordeling og utbetaling av vederlag til rettighetshaverne

Bestemmelsen fastsetter hvordan det innkrevde vederlaget fra grensekryssende lisenser skal fordeles og utbetales til rettighetshaverne, og den gjennomfører direktivet artikkel 28. Bestemmelsen går foran den alminnelige bestemmelsen om fordeling og utbetaling i § 21. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.7.5.

Etter første ledd skal organisasjonen utbetale vederlaget til de berettigede rettighetshaverne uten opphold etter å ha mottatt de innrapporterte opplysningene om faktisk bruk av musikkverkene fra den nettbaserte tjenesten etter § 41. At utbetalingen må skje uten opphold, innebærer at dette skal skje straks organisasjonen har mottatt de innrapporterte opplysningene. Organisasjonen har slik mindre tid på seg enn den har etter de bestemmelsene hvor reaksjonstiden er «uten ugrunnet opphold».

I forpliktelsen ligger at utbetalingen skal skje på en korrekt måte. Det fremgår av bestemmelsen at forpliktelsen likevel bare gjelder så langt det ikke foreligger forhold på tilbyderens side som hindrer slik utbetaling. Det kan for eksempel være at tilbyderen ikke har innrapportert opplysningene på en korrekt måte.

Andre ledd fastsetter at organisasjonen må gi bestemte opplysninger til rettighetshaveren samtidig med utbetalingen. På hvilken måte dette skal skje, er opp til organisasjonen å avgjøre. Det er ikke noe krav etter bestemmelsen at informasjonen gis elektronisk.

Etter andre ledd bokstav a skal organisasjonen angi i hvilken tidsperiode bruken av rettighetene fant sted, og i hvilke EØS-stater den skjedde i.

Etter andre ledd bokstav b skal organisasjonen oppgi størrelsen på det rettighetsvederlaget som er innkrevd, hvilke fradrag som er gjort, og hvilke beløp som er fordelt for hver nettrettighet til musikkverk som rettighetshaveren har gitt organisasjonen fullmakt til å representere.

Etter andre ledd bokstav c skal organisasjonen oppgi størrelsen på det rettighetsvederlaget som er innkrevd, hvilke fradrag som er gjort, og hvilke beløp som er fordelt knyttet til hver enkelt nettbasert tjeneste som organisasjonen har inngått lisensavtale med.

Tredje ledd første punktum bestemmer at der hvor en kollektiv forvaltningsorganisasjon har gitt annen organisasjon fullmakt til å representere seg, er det sistnevnte organisasjon som skal fordele vederlaget og gi opplysningene som fremgår av andre ledd til organisasjonen som har gitt fullmakten. Dette skal gjøres uten opphold. Etter tredje ledd andre punktum er det i sin tur den organisasjonen som har gitt fullmakten, som har ansvaret for utbetalingen av vederlaget og å videreformidle opplysningene til rettighetshaveren. Det følger likevel av bestemmelsen at de to organisasjonene kan avtale en annen ansvarsfordeling seg imellom, for eksempel at den organisasjonen som representerer rettighetene, også skal foreta utbetalingen av vederlaget og gi opplysningene som nevnt i andre ledd, direkte til rettighetshaveren. Nærmere bestemmelser om bruk av representasjonsavtaler ved grensekryssende lisensiering er gitt i §§ 44 og 45.

Til § 44 Forbud mot å inngå representasjonsavtaler om enerett til grensekryssende lisensiering

Bestemmelsen forbyr at en kollektiv forvaltningsorganisasjon gjennom en representasjonsavtale gir en annen kollektiv forvaltningsorganisasjon enerett til grensekryssende lisensiering av sitt repertoar og gjennomfører direktivet artikkel 29 nr. 1. Bestemmelsen sikrer blant annet at de nettbaserte tjenestenes valgmuligheter ikke begrenses når de skal inngå avtaler om grensekryssende lisenser. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.8.5.

Ved forvaltning av rettigheter på bakgrunn av en representasjonsavtale gjelder reglene i loven kapittel 6 så langt de passer. Det innebærer blant annet et forbud mot å forskjellsbehandle rettighetshaverne, jf. § 23 og merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 45 Opplysningsplikt om vilkår i representasjonsavtaler

Bestemmelsen omhandler opplysningsplikt om inngåtte representasjonsavtaler i grensekryssende repertoar og gjennomfører artikkel 29 nr. 2 og 3. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.8.5.

Første ledd pålegger kollektive forvaltningsorganisasjoner som gir andre organisasjoner fullmakt til å representere seg, en plikt til å opplyse sine medlemmer om hovedvilkårene i de inngåtte avtalene. Hovedvilkår vil blant annet være vilkår som omtaler hvordan rettighetene kan utnyttes, vilkår knyttet til lisensavgiften, lisensperioden, regnskapsperioder og de geografiske områdene lisensen omfatter. Hvordan organisasjonen velger å opplyse sine medlemmer, er opp til organisasjonen selv å avgjøre.

Andre ledd pålegger tilsvarende den organisasjonen som gjennom representasjonsavtalen får fullmakt til å representere rettigheter i grensekryssende repertoar, å opplyse den andre organisasjonen om de lisensavtalene som inngås. Det dreier seg altså her om hver enkelt lisensavtale som blir inngått med tilbydere av nettbaserte tjenester. Også her er opplysningsplikten begrenset til hovedvilkårene i de inngåtte lisensavtalene, slik at det ikke er noen plikt til å legge frem hele avtalen. Dette kan blant annet være vilkår om type bruk, bestemmelser som omhandler eller påvirker lisensavgiften, hvor lenge lisensen varer, regnskapsperioder og hvilke landområder rettighetene gjelder for.

Til § 46 Plikt til å representere andre kollektive forvaltningsorganisasjoner

Bestemmelsen gir regler om plikt til å representere andre kollektive forvaltningsorganisasjoner ved grensekryssende lisensiering og gjennomfører artikkel 30. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.9.5.

Etter første ledd første punktum plikter en kollektiv forvaltningsorganisasjon som tilbyr grensekryssende lisensiering, å representere andre kollektive forvaltningsorganisasjoner som retter en forespørsel om dette. Bestemmelsen oppstiller som vilkår for en slik representasjonsplikt at den kollektive forvaltningsorganisasjonen som tilbyr grensekryssende lisensiering, allerede representerer én eller flere andre kollektive forvaltningsorganisasjoner. Det er altså opp til organisasjonen selv å velge om man ønsker å representere andre organisasjoner, men dersom man først tilbyr en annen kollektiv forvaltningsorganisasjon dette, kan man ikke velge å avslå andre forespørsler om det samme. Første ledd andre punktum oppstiller ytterligere to begrensninger i representasjonsplikten. For det første gjelder den bare dersom forespørselen gjelder samme kategori av nettrettigheter som det eksisterende tilbudet av grensekryssende lisenser omfatter. Dersom organisasjonen for eksempel kun lisensierer retten til eksemplarfremstilling, plikter den ikke å forvalte andre organisasjoners repertoar knyttet til andre deler av eneretten. For det andre er det et vilkår at organisasjonen som retter forespørselen om å bli representert, ikke selv tilbyr grensekryssende lisenser i sitt eget repertoar.

Andre ledd fastsetter at en forespørsel om representasjon etter første ledd skal besvares uten ugrunnet opphold. Svaret må også gis skriftlig. Kravet vil være oppfylt dersom det benyttes e-post.

Tredje ledd fastsetter at den kollektive forvaltningsorganisasjonen som forvalter nettrettighetene til en annen organisasjon, kan kreve dekket administrasjonskostnader som ikke overstiger rimelige kostnader forbundet med forvaltningen av rettighetene. At kostnadene skal være rimelige, innebærer at kostnadene er saklig begrunnet og ikke overstiger de merkostnadene som er knyttet til forvaltningen av den andre organisasjonens repertoar. Bestemmelsen må blant annet ses i sammenheng med diskrimineringsforbudet i § 23. Administrasjonskostnader skal ikke brukes på en slik måte at det innebærer en forskjellsbehandling av den andre organisasjonens rettighetshavere, sammenlignet med rettighetshaverne til den organisasjonen som har fullmakten til å representere nettrettighetene gjennom grensekryssende lisenser.

Fjerde ledd første punktum pålegger den organisasjonen som retter en forespørsel til en annen kollektiv forvaltningsorganisasjon om representasjon av rettigheter, å gi de opplysningene som er nødvendige for at den andre organisasjonen skal kunne tildele grensekryssende lisenser for nettrettigheter til musikkverk. Med nødvendige opplysninger siktes det til alle opplysninger som organisasjonen trenger for å kunne oppfylle sine forpliktelser til å identifisere repertoaret den representerer, fakturere de nettbaserte tjenestene, fordele skyldig beløp etc. Av fjerde ledd andre punktum følger at dersom de opplysningene som gis er ufullstendige, har den kollektive forvaltningsorganisasjonen som får forespørselen, rett til å kreve dekket rimelige kostnader som oppstår ved å avhjelpe manglene. Med ufullstendige opplysninger menes at opplysningene er utilstrekkelige, feilaktige eller på annen måte gjør at den kollektive forvaltningsorganisasjonen som får en forespørsel om representasjon, ikke kan oppfylle kravene knyttet til grensekryssende lisenser. Det fremgår av bestemmelsen at organisasjonen som et alternativ til å kreve ekstrakostnadene dekket, kan velge å utelate fra forvaltningen de verkene der opplysningene er ufullstendige.

Til § 47 Rett til grensekryssende lisensiering

Bestemmelsen regulerer tilbakekall av fullmakt til grensekryssende lisensiering og gjennomfører direktivet artikkel 31. Bestemmelsen skiller seg fra den alminnelige bestemmelsen om oppsigelse av forvaltningsavtaler i § 7 ved at den kun omhandler tilbakekall av nettrettigheter til musikkverk ved grensekryssende lisensiering, og at det ikke oppstilles noen frister for rettighetshaveren. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 11.10.5.

Første punktum fastsetter at en rettighetshaver kan trekke tilbake sin fullmakt dersom organisasjonen ikke tildeler eller tilbyr lisensavtaler og heller ikke har overlatt oppgaven til en annen kollektiv forvaltningsorganisasjon gjennom en representasjonsavtale. Dersom fullmakten tilbakekalles, kan rettighetshaveren enten selv utstede grensekryssende lisenser, eller velge å la en annen kollektiv forvaltningsorganisasjon gjøre dette. Bestemmelsen pålegger imidlertid ikke rettighetshaveren noen forpliktelser knyttet til grensekryssende lisensiering. Om han eller hun vil trekke tilbake fullmakten, og hva som eventuelt skal skje med nettrettighetene etterpå, er helt opp til rettighetshaveren å avgjøre.

Det fremgår av andre punktum at rettighetshaveren kan velge å la den kollektive forvaltningsorganisasjonen beholde nettrettigheter til musikkverk med sikte på lisensiering i et enkeltland. Et tilbakekall trenger dermed ikke omfatte hele forvaltningen av nettrettighetene til musikkverk.

Til § 48 Rutiner for klagehåndtering

Bestemmelsen oppstiller krav til organisasjonenes klagehåndtering og gjennomfører direktivet artikkel 33. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 12.1.6.

Det fremgår av første ledd at kollektive forvaltningsorganisasjoner skal ha effektive rutiner for klagehåndtering. Dette innebærer at organisasjonen må ha etablerte prosedyrer eller systemer som sikrer at klager blir behandlet på en forsvarlig og tilfredsstillende måte. At rutinene skal være effektive, innebærer at de skal muliggjøre en hensiktsmessig og rask behandling. I dette ligger også at den kollektive forvaltningsorganisasjonen må sette av tilstrekkelige ressurser til klagebehandlingen. Hvordan rutinene konkret skal utformes, og hvor klageren skal henvende seg, er opp til organisasjonen å avgjøre. Organisasjonen kan for eksempel etablere en elektronisk løsning som kan benyttes til å fremsette klager. Kravene til klagehåndteringen gjelder alle typer klager og kan for eksempel gjelde klager i forbindelse med fullmakter om forvaltning, oppsigelse eller tilbakekall av rettigheter, medlemsvilkår, innkreving av utestående beløp til rettighetshavere samt fradrag og fordeling. Alminnelige spørsmål og lignende som ikke er å anse som klager, er derimot ikke omfattet av bestemmelsen. Bestemmelsen gjelder kun klager fra medlemmer og fra andre kollektive forvaltningsorganisasjoner som organisasjonen forvalter rettigheter for. Som følge av henvisningen i § 11 gjelder bestemmelsen imidlertid også for andre kollektive forvaltningsorganisasjoner og rettighetshavere, som ikke er medlemmer i organisasjonen, men som har en juridisk forbindelse med organisasjonen. Dette kan blant annet omfatte rettighetshavere til rettigheter som forvaltes ved avtalelisens.

Andre ledd første punktum stiller krav om at klager skal besvares skriftlig innen rimelig tid. Kravet til skriftlighet innebærer at organisasjonen må besvare klagen skriftlig, selv om klagen skulle være fremsatt muntlig. Hva som er å anse som rimelig tid, vil kunne variere etter hva klagen gjelder og må derfor vurderes konkret. For eksempel vil klager som gjelder medlemsvilkår, normalt kunne besvares etter kort tid, mens klager om fradrag og fordeling i mange tilfeller kan være mer krevende for organisasjonen å ta stilling til. Av andre ledd andre punktum fremgår det at det skal gis en begrunnelse dersom klagen ikke tas til følge. Begrunnelsen skal inngå i svaret etter første punktum. Kravet til begrunnelse er ikke til hinder for at kollektive forvaltningsorganisasjoner kan utarbeide og bruke standardiserte begrunnelser.

Til § 49 Tilsyn

Bestemmelsen regulerer tilsyn med loven og gjennomfører direktivet artikkel 36. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 12.4.6.

Første ledd første punktum slår fast at Patentstyret skal føre tilsyn med at bestemmelsene i loven overholdes. Dette innebærer at det kan føres tilsyn med at kollektive forvaltningsorganisasjoner og andre som omfattes av loven, utøver sin virksomhet i tråd med lovens bestemmelser. Tilsynet omfatter hele loven, i tillegg til bestemmelser gitt i forskrift til loven. Patentstyret har dermed mulighet til å føre kontroll med at kollektive forvaltningsorganisasjoner mv. etterlever alle deler av lovens bestemmelser i sin virksomhet. Tilsynet vil med dette omfatte at kollektive forvaltningsorganisasjoner følger lovens bestemmelser om intern styring og kontroll. Videre kan det omfatte spørsmål om overtredelser overfor rettighetshavere eller brukere, for eksempel praktisering av diskriminerende vilkår for medlemskap og ikke-objektive og diskriminerende lisens- og avtalevilkår. Patentstyret kan føre tilsyn med alle som pålegges plikter etter loven. Foruten kollektive forvaltningsorganisasjoner omfatter dette uavhengige forvaltningsenheter, datterselskaper og andre juridiske personer som kontrolleres av en kollektiv forvaltningsorganisasjon, og medlemsorganisasjoner av kollektive forvaltningsorganisasjoner som er pålagt plikter etter loven.

Tilsynet innebærer at blant annet rettighetshavere og brukere skal kunne henvende seg til Patentstyret om eventuelle overtredelser, samt at Patentstyret skal kunne gripe inn på en effektiv måte gjennom administrative reaksjoner som fremgår av § 49 tredje ledd og §§ 50 og 51. Dette innebærer imidlertid ikke et krav om å gripe inn ved ethvert spørsmål om overtredelse av loven. Det er opp til Patentstyret å vurdere hvordan tilsynet skal utføre og prioritere sitt arbeid. Utøvelsen av tilsynsfunksjonen kan for eksempel begrenses til kontroll i etterkant på bakgrunn av en klage, eller at tilsynet skjer på bakgrunn av innsendt selvdeklarering fra dem som omfattes. Nærmere regler om hvordan tilsynet skal utføres kan fastsettes i forskrift, jf. femte ledd.

Tilsynsoppgaven innebærer også at Patentstyret skal svare på forespørsler om opplysninger fra myndigheter i andre land, jf. direktivet artikkel 37, og utveksle informasjon med myndigheter i andre land, jf. direktivet artikkel 38.

Forvaltningsloven kapittel IV om saksforberedelse ved enkeltvedtak og kapittel V om vedtaket får anvendelse på Patentstyrets saksbehandling. Også forvaltningsloven kapittel VI om klage og omgjøring vil gjelde etter denne loven. I motsetning til det som gjelder for Patentstyrets behandling av saker etter lovene om industrielt rettsvern, jf. patentstyrelova § 5, vil Patentstyret etter denne loven altså ha anledning til å omgjøre vedtakene. Habilitetsreglene i patentstyrelova § 6 gjelder også ved utføringen av tilsynsoppgaven.

Etter første ledd andre punktum omfatter tilsynet aktører som er etablert i Norge. At tilsynet er begrenset til organisasjoner og andre enheter som er etablert i Norge, innebærer at kontrollen retter seg mot aktører som har fast forretningssted her i landet, der den økonomiske virksomheten faktisk utøves. Normalt vil dette sammenfalle med virksomhet som utøves i Norge. Videre omfatter tilsynet den virksomheten som disse utøver her i landet og innenfor EØS-området. Om en kollektiv forvaltningsorganisasjon som er etablert i Norge, utøver virksomhet i en annen EØS-stat, omfatter Patentstyrets tilsynsansvar også denne virksomheten. For kollektive forvaltningsorganisasjoner som er etablert i andre EØS-stater, vil virksomhet som utøves av denne organisasjonen omfattes av etableringsstatens tilsyn, selv om virksomheten skulle utøves i Norge. Ved at bestemmelsen også gjelder «deres virksomhet her» (i tillegg til innen EØS-området), gjøres det klart at tilsynet omfatter virksomhet som skjer på Svalbard, som er utenfor EØS-området.

I andre ledd bestemmes det at en kollektiv forvaltningsorganisasjon og andre som er omfattet av tilsynet, på forespørsel skal gi Patentstyret informasjon om opplysninger mv. som er nødvendig for å utføre tilsynet. Ofte vil tilgang til slike opplysninger være en forutsetning for at tilsynet skal fungere tilfredsstillende. Etter bestemmelsen kan Patentstyret for eksempel pålegge at en kollektiv forvaltningsorganisasjon skal oversende årlige rapporter mv. Taushetsplikt som ellers følger av lov, pålegg eller avtale, er ikke til hinder for opplysningsplikten. Opplysningene skal gis innen rimelig tid eller kan kreves gitt innen en fastsatt frist. Pålegg om å gi opplysninger vil ikke være enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, men prosessledende avgjørelser. Bestemmelsen i forvaltningsloven § 14 om saksforberedelse og klage ved pålegg om å gi opplysninger vil imidlertid komme til anvendelse. Avgjørelser om pålegg om å gi opplysninger kan klages inn for Medieklagenemnda, jf. fjerde ledd. Etter § 51 første ledd kan Patentstyret bestemme at det knyttes tvangsmulkt til oppfyllelsen. Nærmere regler om omfanget og gjennomføringen av opplysningsplikten kan fastsettes i forskrift, jf. femte ledd.

Etter tredje ledd kan Patentstyret gi pålegg om retting ved overtredelse av bestemmelser i loven eller forskrift gitt i medhold av loven. Slike pålegg kan gis i form av et påbud, det vil si en plikt til å handle eller innrette virksomheten på en spesiell måte. Påleggene kan også ha form av forbud, for eksempel mot å benytte bestemte lisensvilkår. Når det gjelder sanksjonsmuligheter overfor avtalevilkår i strid med loven, kan Patentstyret bare gi pålegg om at organisasjonen ikke skal benytte samme avtalevilkår i fremtiden. Etter tredje ledd andre punktum skal det settes en frist for oppfyllelse av pålegget. Patentstyret kan etter tredje ledd tredje punktum samtidig med utferdigelsen av pålegget fastsette tvangsmulkt, jf. § 51. Vedtak om pålegg om retting kan klages inn for Medieklagenemnda, jf. fjerde ledd.

Av fjerde ledd første punktum fremgår det at Klagenemnda for mediesaker (Medieklagenemnda) er klageorgan for Patentstyrets avgjørelser etter loven. Dette omfatter både enkeltvedtak og andre avgjørelser. Klager i forbindelse med Patentstyrets tilsyn vil være begrenset til pålegg om informasjon, jf. § 49 andre ledd, pålegg om retting, jf. § 49 tredje ledd, overtredelsesgebyr, jf. § 50, og tvangsmulkt, jf. § 51. At Medieklagenemnda kun er klageorgan for avgjørelser etter «denne loven», innebærer blant annet at avslag på krav om innsyn i Patentstyrets saksdokumenter knyttet til tilsynet med kollektive forvaltningsorganisasjoner skal følge de alminnelige reglene om klage i offentleglova. Etter offentleglova § 32 vil da nærmeste overordnede organ (Nærings- og fiskeridepartementet) være klageinstans.

Søksmål for domstolene som gjelder avgjørelser etter denne loven, kan etter fjerde ledd andre punktum bare reises dersom klageretten er benyttet. Fjerde ledd tredje punktum bestemmer at søksmålsfristen er tre måneder. I Medieklagenemndas avgjørelse skal det opplyses om søksmålsfristen, jf. fjerde ledd fjerde punktum. Etter fjerde ledd femte punktum kan det ved oversittelse av fristen gis oppfriskning etter tvisteloven §§ 16-12 til 16-14. Av fjerde ledd sjette punktum fremgår det at retten har full prøvingsrett i disse sakene. Etter fjerde ledd sjuende punktum skal søksmål rettes mot staten ved Klagenemnda for mediesaker. Oslo tingrett er tvungent verneting for søksmål om prøving av avgjørelse truffet av Medieklagenemnda, jf. § 54.

Femte ledd bestemmer at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om hvordan tilsynet skal organiseres, og hvordan tilsynsoppgavene skal utføres. Bestemmelsen åpner for at dette ved behov kan reguleres nærmere i forskrift, siden det i loven ikke gis detaljerte regler for hvordan tilsynet skal utføres. I forskrift kan det også gis nærmere regler om opplysningsplikten etter § 49 andre ledd og om Patentstyrets og Medieklagenemndas saksbehandling.

Til § 50 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen regulerer overtredelsesgebyr og gjennomfører direktivet artikkel 36. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 12.4.6.

I første ledd første punktum gis Patentstyret mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyret er en administrativ sanksjon som retter seg mot en begått overtredelse av visse forpliktelser etter loven. I mange tilfeller vil ileggelse av overtredelsesgebyr kunne være en nødvendig reaksjon for å kunne utføre et effektivt tilsyn med etterlevelse av loven.

Det fremgår av bestemmelsen at overtredelsesgebyr kan ilegges den som overtrer en eller flere av de opplistede bestemmelsene. Dette er i hovedsak bestemmelser som gir rettighetshavere og medlemmer, andre kollektive forvaltningsorganisasjoner og brukere viktige rettigheter etter loven. Blant annet gjelder dette overholdelse av opplysningsplikter mv. Overtredelse av disse bestemmelsene vil ofte føre til uopprettelig skade og vil derfor ikke alltid kunne repareres med pålegg om retting (og tvangsmulkt) i ettertid. Overtredelsgebyr vil i slike tilfeller kunne ha en preventiv effekt.

Etter bestemmelsen kan overtredelser av følgende bestemmelser ilegges overtredelsesgebyr:

§ 4 (forbud mot å pålegge rettighetshaverne unødige plikter), § 5 (rettighetshaverens rett til å velge kollektiv forvaltningsorganisasjon), § 8 (informasjon om rettigheter og vilkår), § 10 (regler for medlemskap i kollektive forvaltningsorganisasjoner), § 12 (årsmøte), § 13 (medlemmenes stemmerett), § 14 tredje til femte ledd (intern kontrollfunksjon), § 15 andre og tredje ledd (pliktene til kollektive forvaltningsorganisasjoners daglige ledelse), § 18 (bruk av vederlagsmidler), § 19 (investering av vederlagsmidler), § 20 (fradrag), § 21 (fordeling og utbetaling), § 22 (tiltak for å finne rettighetshavere), § 23 (rettigheter som forvaltes gjennom representasjonsavtaler), § 24 (fradrag ved representasjonsavtaler), § 25 (fordeling og utbetaling av rettighetsvederlag ved representasjonsavtaler), § 26 (avtaleforhandlinger om lisens), § 27 (tilbud om lisens), § 28 (lisensvilkår mv.), § 32 (opplysninger til rettighetshavere om forvaltningen av deres rettigheter), § 33 (opplysninger til andre kollektive forvaltningsorganisasjoner), § 34 (opplysningsplikt om repertoaret), § 35 (offentliggjøring av opplysninger på organisasjonens nettsted), § 36 (årlig åpenhetsrapport), § 39 (innsyn i repertoar), § 42 (fakturering av tilbydere av nettbaserte tjenester), § 43 (fordeling og utbetaling av vederlag til rettighetshaverne), § 44 (forbud mot å inngå representasjonsavtaler om enerett til grensekryssende lisensiering), § 46 (plikt til å representere andre kollektive forvaltningsorganisasjoner) og § 52 (registreringsplikt).

Bestemmelsen gir ikke hjemmel for ileggelse av overtredelsesgebyr ved overtredelse av plikter som følger av individuelle vedtak, slik som pålegg etter § 49 andre eller tredje ledd.

Forvaltningsloven kapittel IX om administrative sanksjoner gjelder for saker etter bestemmelsen. Overtredelsesgebyr kan ilegges etter faste satser eller utmåles i det enkelte tilfellet (individuell utmåling) innenfor en øvre ramme som må fastsettes i forskrift.

Patentstyrets vedtak om overtredelsesgebyr kan klages inn for Medieklagenemnda, jf. § 49 fjerde ledd. Etter forvaltningsloven § 44 sjette ledd tilfaller overtredelsesgebyret statskassen. Overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 femte ledd og § 7-2 bokstav d. Etter første ledd andre punktum fremgår det at overtredelsesgebyr også kan ilegges ved overtredelse av bestemmelser i forskrift. Dette forutsetter at det i forskriften er fastsatt at overtredelsen kan medføre en slik reaksjon. Departementet kan gi forskrift om forhøyet overtredelsesgebyr ved gjentatt overtredelse, jf. første ledd tredje punktum.

Andre ledd er en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å gi nærmere regler om overtredelsesgebyr. Dette kan for eksempel være regler om inndrivelse av gebyret og om betalingsfrist. I forskrift kan det også angis en øvre ramme for individuell utmåling. Bestemmelsen gir også anledning til å bestemme at det skal betales renter av overtredelsesgebyr ved manglende betaling.

Til § 51 Tvangsmulkt

Bestemmelsen regulerer tvangsmulkt og gjennomfører direktivet artikkel 36. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 12.4.6.

Første ledd fastsetter at Patentstyret kan treffe vedtak om tvangsmulkt. Tvangsmulkten må knytte seg til manglende etterlevelse av Patentstyrets vedtak om retting, jf. § 49 tredje ledd, eller beslutninger om pålegg om å gi opplysninger, jf. § 49 andre ledd. Det fremgår av bestemmelsen at det er den som er ansvarlig for oppfyllelsen, det vil si den avgjørelsen retter seg mot, som kan pålegges å betale mulkt. I mange tilfeller vil vedtak om tvangsmulkt være nødvendig for å kunne utføre et effektivt tilsyn med etterlevelse av loven. Forvaltningsloven kapittel IX om administrative sanksjoner og kapittel X om tvangsmulkt gjelder for saker etter bestemmelsen. Patentstyrets vedtak om tvangsmulkt kan klages inn for Medieklagenemnda, jf. § 49 fjerde ledd.

Etter forvaltningsloven § 50 fjerde ledd tilfaller påløpt tvangsmulkt statskassen. Ilagt tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-18 femte ledd og 7-2 bokstav d.

Etter andre ledd første punktum kan mulkten enten fastsettes som en løpende mulkt eller som et engangsbeløp. Det vil være opp til Patentstyret å avgjøre hva som er mest hensiktsmessig i det konkrete tilfellet. Dersom det gis løpende mulkt, kan den knyttes opp til en fastsatt frist for oppfyllelse. Mulkten kan da fastsettes for hver dag, uke eller måned som går uten at plikten er oppfylt, jf. andre ledd andre punktum. Også dersom mulkten fastsettes i form av et engangsbeløp, kan betaling knyttes opp mot en frist for oppfyllelse av plikten, jf. andre ledd tredje punktum. Tvangsmulkt påløper ikke dersom etterlevelse blir umulig, og årsaken til dette ikke ligger hos den ansvarlige, jf. forvaltningsloven § 50 andre ledd andre punktum.

I særlige tilfeller kan Patentstyret etter tredje ledd redusere eller frafalle påløpt tvangsmulkt. Dette gjelder også påløpte renter. Tilsvarende fremgår også av forvaltningsloven § 50 tredje ledd.

Av fjerde ledd fremgår det at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om tvangsmulkt. Slike regler kan omfatte vilkår for tvangsmulkt, størrelse og renter ved forsinket betaling.

Til § 52 Registreringsplikt

Bestemmelsen regulerer registreringsplikt og har blant annet bakgrunn i rapporteringskravet som følger av artikkel 39. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 12.4.6.

Etter første punktum skal organisasjoner og enheter som utøver virksomhet som omfattes av bestemmelsen om tilsyn i § 49, registrere seg hos Patentstyret. Det vises til merknadene til § 49 for en nærmere omtale av hvem som omfattes av tilsynet. Registreringsplikten skal gjøre det mulig å oppfylle direktivets rapporteringskrav i artikkel 39. Det er Patentstyret som administrerer registreringsordningen. Hvilke opplysninger som skal sendes inn ved registreringen, fremgår ikke av bestemmelsen. Det må være opp til Patentstyret å avgjøre hvilken informasjon som er nødvendig. Meningen med bestemmelsen er uansett ikke å pålegge noen omfattende informasjonsplikt. Normalt vil organisasjonens eller enhetens navn, organisasjonsnummer, kontaktinformasjon samt en kort og overordnet beskrivelse av hvilke rettigheter den forvalter og medlemmer den har, være tilstrekkelig. Patentstyret vil på bakgrunn av innsendte opplysninger kunne foreta en vurdering av om organisasjonen faller inn under definisjonen av en kollektiv forvaltningsorganisasjon, jf. § 3 bokstav a, samt om den er etablert i Norge. Tilsvarende gjelder for andre juridiske personer som omfattes av tilsynet. Av andre punktum fremgår det at registeret skal være offentlig tilgjengelig. Dette innebærer for eksempel at Patentstyret kan gjøre informasjonen tilgjengelig på sin nettside.

Til § 53 Tvister om foreslåtte lisensvilkår

Bestemmelsen regulerer rettslig prøving av foreslåtte lisensvilkår og gjennomfører direktivet artikkel 35 nr. 1. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 12.3.6.

Bestemmelsen gjør det klart at domstolen kan behandle tvister om foreslåtte lisensvilkår. Denne adgangen gjelder uavhengig av om kravene til søksmålssituasjonen i tvisteloven § 1-3 er oppfylt. Etter de alminnelige søksmålsbetingelsene i tvisteloven § 1-3 stilles det krav om at det må foreligge et rettskrav, jf. første ledd, og det må være et reelt behov for rettslig avklaring, jf. andre ledd. Selv om en tvist om foreslåtte lisensvilkår ikke skulle oppfylle disse kravene til å gå til søksmål, vil altså slike saker likevel kunne prøves etter § 53. Bestemmelsen gjelder bare forslag til lisensvilkår. Gjelder tvisten en allerede inngått avtale med de samme lisensvilkårene, vil de alminnelige søksmålsbetingelsene komme til anvendelse (og disse vil da normalt være oppfylt). Det er kun brukere som kan reise sak etter bestemmelsen, og saken må gjelde prøving av forslag til lisensvilkår som er foreslått av en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Dette betyr at bestemmelsen ikke regulerer kollektive forvaltningsorganisasjoners adgang til å reise sak om lisensvilkår som er foreslått av brukere. Hva som menes med kollektive forvaltningsorganisasjoner og brukere, fremgår av § 3 bokstav a og j.

Bestemmelsen gjelder kun prøving av om de foreslåtte lisensvilkårene oppfyller kravene i § 28. I § 28 stilles det blant annet krav om at lisensvilkårene skal baseres på objektive og ikke-diskriminerende kriterier og at vederlaget skal være rimelig. Det vises til merknadene til § 28 for en nærmere beskrivelse av innholdet i denne bestemmelsen.

Til § 54 Tvungent verneting

Bestemmelsen fastslår at Oslo tingrett skal være tvungent verneting for sivile søksmål om overtredelser av loven. Det samme gjelder for søksmål om prøving av avgjørelse truffet av Klagenemnda for mediesaker (Medieklagenemnda) etter § 49 fjerde ledd. Medieklagenemnda er klageinstans for avgjørelser fattet av Patentstyret etter loven. Bestemmelsen innebærer at de alminnelige vernetingsreglene ikke kommer til anvendelse for disse typene saker. Saker om midlertidig forføyning omfattes ikke av bestemmelsen. Begjæring om midlertidig forføyning kan dermed fremmes der saksøkte har alminnelig verneting, jf. tvisteloven § 32-4 første ledd første punktum. Begjæringen kan også settes frem ved saksøkerens alminnelige verneting, jf. tvisteloven § 32-4 første ledd tredje punktum og fjerde punktum, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 1-9 bokstav d første punktum, og tvisteloven § 32-4 andre ledd. Bestemmelsen i § 54 må ses i sammenheng med åndsverkloven § 85, hvor det fremgår at Oslo tingrett er tvungent verneting for sivile søksmål om inngrep mv. etter åndsverkloven. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 12.3.6.

Til § 55 Ikrafttredelses- og overgangsregler

Etter første ledd kan den nye loven settes i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Bestemmelsen åpner også for at bestemmelsene ikke trenger å tre i kraft samtidig, dersom det skulle være behov for det.

Av andre ledd fremgår det at loven ikke gjelder handlinger som er utført før ikrafttredelse. Dette betyr blant annet at skjæringstidspunktet for Patentstyrets tilsynsvirksomhet vil være når loven trer i kraft. Dette skjæringstidspunktet påvirker likevel ikke Patentstyrets mulighet til å gi pålegg om å gi opplysninger mv., jf. § 49 andre ledd, som også gjelder tiden forut for ikrafttredelsen, så lenge det knytter seg til handlinger som er utført etter ikrafttredelsen. Dette betyr også at Patentstyret i sin tilsynsvirksomhet kan ta i betraktning slike opplysninger for eksempel ved lovbrudd som fortsatt pågår. At loven heller ikke gjelder rettigheter som er ervervet før loven trer i kraft, innebærer blant annet at kun lisensavtaler som er inngått etter ikrafttredelse, må oppfylle lovens krav. Etter bestemmelsen gjelder reglene om forvaltning av vederlagsmidler (kapittel 5) og forvaltning på vegne av andre kollektive forvaltningsorganisasjoner (kapittel 6) kun for rettighetsvederlag som er innkrevd etter det påfølgende årsskiftet etter at loven trer i kraft. Disse kapitlene inneholder regler som blant annet omhandler adskillelse av vederlagsmidler i regnskapet og bruk og fordeling av disse midlene. Overgangsbestemmelsen tar høyde for at det kan være vanskelig å overholde disse bestemmelsene fra det tidspunktet loven trer i kraft. Kongen kan også gi nærmere overgangsregler.

Til § 56 Endringer i andre lover

Bestemmelsen gjelder endringer i patentstyrelova og åndsverkloven. Endringene i patentstyrelova har bakgrunn i at Patentstyret tilføres nye oppgaver som tilsynsorgan etter lov om kollektiv forvaltning mv. § 49 og som godkjenningsorgan etter åndsverkloven § 63. Departementets alminnelige merknader til dette finnes i punktene 12.4.6 og 14.6.

Endringene i åndsverkloven § 63 har sammenheng med at Patentstyret skal være godkjenningsorgan for godkjenning av organisasjoner som kan inngå avtaler med avtalelisensvirkning. Endringene i åndsverkloven § 85 gjelder tvungent verneting for søksmål blant annet knyttet til åndsverkloven § 63. Departementets alminnelige merknader til disse bestemmelsene finnes i punkt 14.6. Endringene i åndsverkloven § 70 er knyttet til rapporteringsplikten i lov om kollektiv forvaltning mv. § 31. Departementets alminnelige merknader til dette finnes i punkt 9.7.6. Øvrige endringer i åndsverkloven er av mer teknisk art. Departementets alminnelige merknader til dette finnes i punkt 15.

Til patentstyrelova § 1

I bestemmelsen er det foretatt endringer i beskrivelsen av Patentstyrets formål og oppgaver for å reflektere at også tilsynsoppgaven etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. og oppgaven med å behandle søknader om godkjenning av organisasjoner som kan inngå avtale med avtalelisensvirkning etter åndsverkloven § 63 tredje ledd omfattes, jf. nytt andre punktum. Endringene i tredje punktum innebærer at Patentstyret skal være et kompetansesenter for immaterialrettigheter, ikke bare industrielle rettigheter. Denne endringen henger sammen med oppgavene som fremgår av andre punktum.

Til patentstyrelova § 6 første ledd

I første ledd nytt andre punktum gjøres det klart at habilitetsreglene i domstolloven §§ 106 til 108 også gjelder for Patentstyrets behandling av saker etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. og for behandling av saker om godkjenning etter åndsverkloven § 63 tredje ledd av organisasjoner som kan inngå avtale med avtalelisensvirkning

Til åndsverkloven § 4 første ledd

I bestemmelsen er det foretatt en endring som innebærer at innholdet i første ledd bokstav b splittes opp etter første leddsetning. Leddsetningen «omfattes slik eksemplarfremstilling ikke av eneretten etter § 3, med mindre den har selvstendig økonomisk betydning» blir da ikke en del av alternativet i bokstav b, men en selvstendig del av bestemmelsen. Gjeldende utforming beror på en inkurie i Stortingets lovvedtak.

Endringen klargjør at fremstillingshandlingen må tilfredsstille fire kumulative vilkår for at den skal omfattes av unntaket. Eneretten til eksemplarfremstilling omfatter ikke fremstilling av midlertidige eksemplar når fremstillingen er (1) tilfeldig eller forbigående, (2) utgjør en integrert og vesentlig del av en teknisk prosess og har som eneste formål å muliggjøre (3) enten (a) en lovlig bruk av verket eller (b) en overføring i nettverk av et mellomledd på vegne av tredjeparter, og den (4) ikke har en selvstendig økonomisk betydning. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i Prop. 104 L (2017–2018) side 317 og 318 samt til side 45. Endringene innebærer ingen realitetsendringer i forhold til slik bestemmelsen etter gjeldende rett må forstås.

Til åndsverkloven § 16 femte ledd

Det er gjort endringer i henvisningsbestemmelsen i femte ledd. Endringen går ut på at henvisningen til § 3 begrenses slik at paragrafens fjerde ledd ikke er med i oppregningen. Dette innebærer ingen realitetsendringer i forhold til slik bestemmelsen etter gjeldende rett må forstås. Ved en inkurie ved revisjonen av ny åndsverklov ble § 3 fjerde ledd også omfattet av henvisningen.

Til åndsverkloven § 20 fjerde ledd

Det er gjort endringer i henvisningsbestemmelsen i fjerde ledd. Endringen går ut på at henvisningen til § 3 begrenses slik at paragrafens fjerde ledd ikke er med i oppregningen. Dette innebærer ingen realitetsendringer i forhold til slik bestemmelsen etter gjeldende rett må forstås. Ved en inkurie ved revisjonen av ny åndsverklov ble § 3 fjerde ledd også omfattet av henvisningen.

Til åndsverkloven § 21 fjerde og femte ledd

Det er gjort endringer i henvisningsbestemmelsen i fjerde ledd. Endringen går ut på at det er tatt inn henvisninger til §§ 30 og 43. Dette innebærer ingen realitetsendringer i forhold til slik bestemmelsen etter gjeldende rett må forstås. Ved en inkurie ved revisjonen av ny åndsverklov ble ikke disse bestemmelsene omfattet av henvisningen.

I bestemmelsen er det foretatt en teknisk endring i femte ledd andre punktum ved at «åndsverkloven» er erstattet med «denne loven». Endringen vil ikke innebære noen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett.

Til åndsverkloven § 63 tredje og nytt fjerde ledd

I tredje ledd er det foretatt endringer som innebærer at Patentstyret skal være myndighet for godkjenning av organisasjoner som kan inngå avtaler med avtalelisensvirkning, jf. tredje ledd første og fjerde punktum. Forvaltningsloven kapittel IV om saksforberedelse ved enkeltvedtak, kapittel V om vedtaket og kapittel VI om klage og omgjøring får anvendelse på Patentstyrets behandling av godkjenningssøknader. Habilitetsreglene i patentstyrelova § 6 kommer også til anvendelse. Endringene i godkjenningsordningen vil bare få virkning for nye og fremtidige avtaleområder. Dette innebærer at det ikke vil være nødvendig for organisasjoner som allerede er godkjent av departementet å søke om ny godkjenning av Patentstyret (forutsatt at vilkårene for godkjenning fortsatt foreligger).

I tredje ledd andre punktum er det foretatt en endring i bestemmelsen som regulerer at departementet for bruk på nærmere angitte områder kan bestemme at organisasjonen må være en felles organisasjon for de berørte rettighetshaverne. Ved endringen presiseres det at dette må skje i forskrifts form.

Bestemmelsen i fjerde ledd er ny og fastsetter at Klagenemnda for mediesaker (Medieklagenemnda) er klageorgan for Patentstyrets enkeltvedtak som gjelder godkjenning etter tredje ledd. Søksmål for domstolene kan etter fjerde ledd andre punktum bare reises dersom klageretten er benyttet. Etter fjerde ledd tredje punktum skal søksmål rettes mot staten ved Medieklagenemnda. Oslo tingrett er tvungent verneting for søksmål om prøving av avgjørelse truffet av Medieklagenemnda etter § 63 fjerde ledd, jf. åndsverkloven § 85.

Til åndsverkloven § 70 nytt fjerde ledd

I nytt fjerde ledd er det av pedagogiske grunner tatt inn en presisering som gjør det klart at dersom rettighetene er lisensiert fra en kollektiv forvaltningsorganisasjon, gjelder også rapporteringsplikten etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 31. Hva som menes med «kollektiv forvaltningsorganisasjon», fremgår av samme lov § 3 bokstav a. Rapporteringsplikten gjelder bare for erververe som faller inn under definisjonen av «bruker» i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 3 bokstav j. Dette betyr at fysiske personer som handler i egenskap av forbrukere, ikke er omfattet. Bestemmelsen innebærer at rapporteringsplikten i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 31 vil supplere plikten som fremgår av åndsverkloven § 70 første til tredje ledd. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 9.7.6.

Til åndsverkloven § 85

Nytt andre punktum fastslår at Oslo tingrett skal være tvungent verneting for søksmål om prøving av departementets vedtak i spørsmål om godkjenning av oppkrevings- og fordelingsorganisasjon for tilleggsvederlag etter § 18 tredje ledd og for vederlag for offentlig fremføring og overføring til allmennheten av lydopptak etter § 21 andre ledd, godkjenning av opptakssentral etter § 46 andre ledd og godkjenning av oppkrevings- og fordelingsorganisasjon for følgerettsvederlag etter § 60 fjerde ledd. Det samme gjelder prøving av vedtak truffet av Klagenemnda for mediesaker (Medieklagenemnda) om godkjenning av organisasjoner som kan inngå avtaler med avtalelisensvirkning etter § 63 fjerde ledd. Medieklagenemnda er klageinstans for enkeltvedtak fattet av Patentstyret etter § 63 tredje ledd. Det vises til merknadene til § 63 tredje og nytt fjerde ledd. Også vedtak om å trekke tilbake en godkjenning vil omfattes av nytt andre punktum.

Bestemmelsen innebærer at de alminnelige vernetingsreglene ikke kommer til anvendelse for disse typer saker. Saker om midlertidig forføyning omfattes ikke av bestemmelsen. Begjæring om midlertidig forføyning kan dermed fremmes der saksøkte har alminnelig verneting, jf. tvisteloven § 32-4 første ledd første punktum. Begjæringen kan også settes frem ved saksøkerens alminnelige verneting, jf. tvisteloven § 32-4 andre ledd. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 85 første punktum, hvor det fremgår at Oslo tingrett er tvungent verneting for sivile søksmål om overtredelser av åndsverkloven. Departementets alminnelige merknader finnes i punkt 14.6.

Til åndsverkloven § 114 andre ledd

Andre ledd første punktum er endret slik at «overføringer» ikke lenger fremgår av bestemmelsen. Bestemmelsen omhandler stedet der den utøvende kunstnerens fremføring finner sted, ikke stedet der fremføringen utnyttes. Ved en inkurie ved revisjonen av ny åndsverklov ble «overføringer» likevel tilføyd. Endringen vil ikke innebære noen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett.

Til åndsverkloven § 118 andre ledd andre punktum

I bestemmelsen oppheves andre ledd andre punktum der det fremgår at forskrifter gitt med hjemmel i den tidligere åndsverkloven også skal gjelde etter ikrafttredelse av gjeldende åndsverklov. Når ny og revidert forskrift fastsettes, vil bestemmelsen være uten betydning.