2 Bakgrunnen for forslaget

2.1 Kollektiv forvaltning av rettigheter

Lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) gir opphaveren til et åndsverk enerett til å råde over verket ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, enten ved spredning og visning av eksemplar eller ved offentlig fremføring og overføring av verket til allmennheten, jf. § 3. Tilsvarende vern som loven gir opphavere, er i stor grad også gitt nærstående rettighetshavere, blant annet utøvende kunstnere, produsenter av lydopptak og film og kringkastingsselskaper, jf. åndsverkloven kapittel 2.

Bruk av beskyttet materiale krever som hovedregel samtykke (lisens/avtale) fra forskjellige innehavere av opphavsrett og nærstående rettigheter, for eksempel forfattere, visuelle og utøvende kunstnere, komponister, tekstforfattere, produsenter og forleggere. Normalt kan rettighetshaveren velge mellom å forvalte sine rettigheter selv eller å gjøre det gjennom en organisasjon (kollektiv forvaltning). På mange områder er det verken praktisk mulig eller økonomisk lønnsomt for en rettighetshaver selv å forvalte rettighetene. Kollektiv forvaltning av rettigheter vil da være hensiktsmessig og en viktig inntektskilde for mange rettighetshavere. Kollektiv forvaltning forenkler også masseklarering av rettigheter, noe som gjør det mulig å tilby tjenester som inneholder store mengder beskyttet materiale. I Norge utøves kollektiv forvaltning av rettigheter av organisasjoner som TONO, Kopinor, Gramo, Norwaco og BONO.

Kollektiv forvaltning av opphavsrett omfatter blant annet utstedelse av lisenser og inngåelse av avtaler med brukere, innkreving av vederlag for bruken, fordeling av inntekter til rettighetshaverne og håndheving av bruk uten tillatelse.

Kollektive forvaltningsorganisasjoners virksomhet var frem til direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning ble vedtatt, ikke regulert på EU-nivå. I Norge er det ikke spesielle regler for hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner skal utøve sin virksomhet, bortsett fra at det finnes enkelte bestemmelser om slik forvaltning i forskrift til åndsverkloven1 §§ 3-2 til 3-7.

Det har vært store forskjeller i de enkelte EU-landenes nasjonale regler for hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner skal drives, særlig når det gjelder åpenhet, innsyn og forholdet til medlemmer og utenforstående rettighetshavere. Ifølge Europakommisjonen har det vært en rekke problemer med hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner i enkelte land har fungert, noe som blant annet har resultert i liten bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale på tvers av landegrensene i det indre markedet. Dette har vært til skade for både kollektive forvaltningsorganisasjoners medlemmer, utenforstående rettighetshavere og brukere. EU har derfor funnet det påkrevd med ensartet regulering av dette området.

Direktiv 2014/26/EU tar sikte på å harmonisere regler om bedre styringsformer og økt åpenhet og innsyn i virksomheten til kollektive forvaltningsorganisasjoner. Reglene skal bidra til at rettighetshaverne kan føre en mer effektiv kontroll med organisasjonene og at forvaltningen kan bli mer effektiv.

Videre har direktivet som formål å legge til rette for og forenkle såkalt grensekryssende lisensiering av musikkverk for bruk på nettet, det vil si lisensiering som dekker flere landområder. Selv om Internettets struktur gjør det mulig å tilby musikktjenester i hele Europa fra ett land, er markedet oppsplittet, og grensekryssende lisenser er lite utbredt. Direktivet innfører grunnleggende regler som gjelder for kollektive forvaltningsorganisasjoner som tilbyr grensekryssende lisensiering av musikkverk.

De fleste kollektive forvaltningsorganisasjonene i Norge er organisert som «non profit-organisasjoner», som er eiet av medlemmene sine. Noen kollektive forvaltningsorganisasjoner har individuelle rettighetshavere som medlemmer, mens andre har organisasjoner som medlemmer. Et eksempel på en kollektiv forvaltningsorganisasjon som har individuelle rettighetshavere som medlemmer er TONO, som representerer komponister, tekstforfattere og musikkforlag. Et eksempel på en kollektiv forvaltningsorganisasjon som har organisasjoner som medlemmer er Kopinor, som er en paraplyorganisasjon som representerer opphavere og utgivere som er medlemmer i Kopinors norske medlemsorganisasjoner.

Forvaltningsorganisasjonene krever inn vederlag fra brukerne og fordeler dette til rettighetshaverne. Hvis det oppstår tvist mellom brukere og en forvaltningsorganisasjon om vederlaget, kan tvisten i mange tilfeller løses ved at saken legges frem for Vederlagsnemnda, en offentlig oppnevnt nemnd for løsning av tvister om vederlagsfastsettelse etter åndsverkloven.

2.2 Kollektive forvaltnings-organisasjoner i Norge

2.2.1 TONO

TONO SA forvalter fremførings- og overføringsrettigheter i musikkverk på vegne av komponister, tekstforfattere og musikkforlag. TONO er organisert som et samvirkeforetak, eid av sine ca. 1 700 medlemmer («andelshavere»), og representerer ca. 35 000 rettighetshavere («medlemmer») gjennom individuelle forvaltningskontrakter. Gjennom disse kontraktene overdras også forvaltningen av de mekaniske rettighetene, som TONO delvis overlater til NCB (Nordisk Copyright Bureau) å forvalte i nordisk fellesskap. I tillegg representerer TONO det internasjonale repertoaret gjennom gjensidige representasjonsavtaler med tilsvarende selskaper verden over.

TONO ble etablert i 1928 av Norsk Komponistforening. Dette skjedde samtidig med den alminnelige internasjonale fremveksten av kollektive forvaltningsorganisasjoner på musikkområdet. Slike organisasjoner kom som et resultat av at det ble gitt en mer helhetlig opphavsrettslovgivning, samt etableringen av kringkastingsselskaper, som trengte lisenser som dekket alle de nødvendige musikkopphavsrettighetene.

TONO er etter lov 9. april 1965 nr. 1 om avgift til Det norske komponistfond gitt bevilling til å opptre som mellomledd ved oppkreving av vederlag for lydfesting og offentlig fremføring eller overføring til allmennheten av musikkverk. Bevillingen gis for ti år av gangen og ble sist gitt TONO og NCB i 2011, se nærmere om denne ordningen i punkt 14.2.

TONO har de siste årene hatt en betydelig vekst, med inntekter fra utlandet, strømming og konserter som de største vekstområdene. Bruk av norsk musikk utgjør om lag 44 prosent av grunnlaget for TONOs totale utbetalinger.

TONO hadde i 2019 en samlet omsetning på 771 millioner kroner og administrasjonskostnader på 80,7 millioner kroner. Etter fradrag for 2 prosent til Det norske komponistfond og tap hadde TONO i 2019 674,4 millioner kroner til fordeling.

2.2.2 Kopinor

Kopinor ble etablert i 1980 og er organisert som en forening uten selvstendig økonomisk formål. Foreningen er en paraplyorganisasjon og representerer opphavere og utgivere som er medlem i Kopinors norske medlemsorganisasjoner. Kopinor forhandler og inngår avtaler med skoleverket, universiteter og høyskoler, statlig og kommunal virksomhet, bibliotek, trossamfunn og store deler av organisasjons- og næringslivet om kopiering og annen bruk av åndsverk i form av tekster, bilder og noter. Avtalene omfatter alle former for kopiering til og fra papir og digitalt materiale, herunder fotokopiering og innskanning fra trykte publikasjoner og utskrift, nedlasting, lagring og intern deling av digitalt materiale. Det inngås også avtaler om digital tilgjengeliggjøring, eksempelvis Bokhylla-avtalen mellom Nasjonalbiblioteket og Kopinor om digital formidling av bøker utgitt i Norge før 2001.

Kulturdepartementet har godkjent Kopinor som avtalelisensutløsende organisasjon med hjemmel i daværende åndsverklov § 38a (ny § 63).

Rettigheter som Kopinor forvalter, overdras i henhold til organisasjonenes vedtekter. I tillegg representerer Kopinor utenlandske opphavere og utgivere gjennom gjensidighetsavtaler med organisasjoner i andre land. I medhold av avtalelisensbestemmelsene i åndsverkloven §§ 46, 47 og 50, jf. § 63, forvalter Kopinor også rettigheter til utenforstående norske og utenlandske rettighetshavere.

Kopinor bistår i tillegg med individuell klarering av materiale for bruk utover det som kopieringsavtalene åpner for.

Vederlaget som kreves inn for kopiering i undervisning og internt i virksomheter, fordeles i hovedsak kollektivt til rettighetshaverne via Kopinors medlemsorganisasjoner og utenlandske søsterorganisasjoner. På områder der det foreligger tittelspesifikk informasjon om bruk, eksempelvis Bokhylla-avtalen, er hovedregelen individuell fordeling til den aktuelle rettighetshaveren direkte fra Kopinor.

Videre håndterer Kopinor innkreving og fordeling av individuelt vederlag for bruk i medhold av tvangslisensbestemmelsene i åndsverkloven §§ 45 og 56, samt fordeling av visse andre vederlag fra utlandet (for eksempel bibliotekvederlag).

Kopinor hadde i 2019 inntekter på 383,5 millioner kroner og driftskostnader på 49,1 millioner kroner. Etter fradrag for driftskostnader og avsettinger til fond eller senere fordelinger, kunne Kopinor i 2019 utbetale 317,6 millioner kroner i vederlag til rettighetshavere (fordelt på 302,3 millioner kroner i kollektive vederlag og 15,4 millioner kroner i individuelle vederlag).

2.2.3 Norwaco

Norwaco ble etablert i 1983. Virksomheten består i å forvalte rettigheter til åndsverk innen lyd og bilde (TV, film og musikk m.m.) for ca. 65 000 individuelle norske rettighetshavere og et stort antall utenlandske rettighetshavere. Norwaco er organisert som en forening uten selvstendig økonomisk formål og er en paraplyorganisasjon som eies av sine 35 medlemsorganisasjoner.

Norwaco er godkjent av Kulturdepartementet som avtalelisensutløsende organisasjon når det gjelder tilgjengeliggjøring av audiovisuelle produksjoner (åndsverkloven § 57), herunder distribusjon av kringkastingsprogram (lineært og tidsforskutt), bruk av verk i kringkastingsforetaks samlinger, tilgjengeliggjøring av TV-programmer på offentlig tilgjengelige steder, strømming av TV-programmer i forbindelse med undervisning og opptak av kringkastingsprogram til bruk i undervisning (åndsverkloven § 46). Norwaco er også godkjent til å inngå avtaler med bibliotek og museer under den generelle avtalelisensen, jf. åndsverkloven § 63 andre ledd, slik at disse kan foreta eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring av norskprodusert audio- og audiovisuelt materiale internt for besøkende i institusjonene.

Norwaco er også godkjent som innkrevings- og fordelingsorganisasjon for videresending av lydopptak i henhold til åndsverkloven § 21. I tillegg er Norwaco oppnevnt av Kulturdepartementet som ansvarlig for fordeling av den årlige statlige bevilgningen til individuell kompensasjon for privatkopiering, jf. åndsverkloven § 26 fjerde ledd.

Norwaco hadde i 2019 inntekter på 406 millioner kroner og driftskostnader på 17,2 millioner kroner. Pengene utbetales normalt året etter innkreving. Etter fradrag for driftskostnader ble det i 2019 utbetalt 350,3 millioner kroner i vederlag til rettighetshavere, fordelt på 209,6 millioner kroner til medlemsorganisasjonene, 81,6 millioner kroner til utenlandske organisasjoner og individuelle rettighetshavere, samt 59,1 millioner kroner til kringkastingsselskap.

2.2.4 Gramo

Foreningen Gramo ble stiftet i 1989 av Norsk Musikerforbund, Norsk Tonekunstersamfund, Norsk Skuespillerforbund, Skuespillerforeningen av 1978, FONO og IFPI Norge.

Bakgrunnen for opprettelsen av Gramo var innføring av individuell vederlagsrett i den dagjeldende åndsverkloven § 45b (ny § 21). Fra 1990 gjaldt vederlagsretten bruk av lydopptak i kringkasting. Fra 2001 ble bestemmelsen utvidet til også å gjelde annen offentlig fremføring (bruk av lydopptak i butikker, kaféer, hoteller etc.). Gramo er godkjent av Kulturdepartementet som innkrevings- og fordelingsorganisasjon etter åndsverkloven § 45b (ny § 21).

Gramo oppkrever og fordeler vederlag til både utøvende kunstnere og produsenter (plateselskap/mastereier). Gramo har ca. 27 500 utøvermedlemmer og ca. 10 300 produsentmedlemmer. Gramo oppkrever vederlag for all bruk av vernede lydopptak i henhold til loven (unntatt videresending, som Norwaco forvalter), også til rettighetshavere som ikke er medlemmer. Gjennom gjensidighetsavtaler som Gramo har inngått, får utenlandske rettighetshavere i hovedsak sitt vederlag fra sitt nasjonale vederlagsbyrå.

I tillegg til å kreve inn vederlag for bruk av lydopptak som er vernet etter åndsverkloven, krever Gramo også inn avgift for bruk av ikke-vernede opptak på vegne av Fond for utøvende kunstnere (etter en avtale med fondet).

Gramo er også godkjent av departementet til å inngå avtale med NRK under den generelle avtalelisensen, jf. åndsverkloven § 63 andre ledd, om en viss type bruk av lydopptak som ikke dekkes av åndsverkloven § 21.

Gramo hadde i 2019 vederlagsinntekter på 167 millioner kroner samt innkrevd avgift for Fond for utøvende kunstnere (FFUK) på 30,4 millioner kroner. Etter øvrige inntekter og fradrag for driftskostnader på 43,5 millioner kroner kunne Gramo i 2019 samlet utbetale og overføre 155 millioner kroner i vederlag til rettighetshavere og avgift til FFUK.

2.2.5 BONO

Billedkunst Opphavsrett i Norge SA (BONO) ble etablert i 1992 av organisasjonene Norske Billedkunstnere og Norske Kunsthåndverkere. I dag er BONO organisert som et samvirkeforetak med ca. 2 600 medlemmer.

BONO forvalter opphavsrett til visuelle verk (maleri, skulptur, fotografi, tekstil, grafikk, kunsthåndverk, illustrasjon, tegning, video, installasjoner m.m.) på grunnlag av individuelle forvaltningsavtaler med medlemmene og gjensidighetsavtaler med tilsvarende utenlandske organisasjoner. Fullmakter fra kunstnerorganisasjonene gir BONO representasjon i avtaler med avtalelisensvirkning.

Kulturdepartementet har godkjent BONO som avtalelisensutløsende organisasjon for avtaler med arkiv, bibliotek og museer (åndsverkloven § 50), private og offentlige virksomheter med kunstsamlinger (åndsverkloven § 63 andre ledd) og bruk av visuelle verk i audiovisuelle produksjoner (åndsverkloven § 57).

BONO gir lisenser og inngår avtaler om bruk av visuelle verk med et mangfold av brukere, for eksempel forlag og andre utgivere, TV- og filmprodusenter, kringkastere, undervisningsinstitusjoner, kunstmuseer og andre kulturarvinstitusjoner og private foretak med kunstsamlinger.

Kulturdepartementet har også godkjent BONO som oppkrevings- og fordelingsorganisasjon for følgerett (åndsverkloven §§ 59 til 61).

Fra og med 2020 utbetaler BONO kompensasjon for privatkopiering av visuelle verk (åndsverkloven § 26).

I 2019 hadde BONO vederlagsinntekter på 14,2 millioner kroner og driftskostnader på 5,5 millioner kroner. Etter øvrige inntekter og fradrag for driftskostnader utbetalte BONO 10,2 millioner kroner i vederlag til rettighetshavere dette året.

2.3 EUs direktiv om kollektiv rettighetsforvaltning

2.3.1 Generelt

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/26/EU om kollektiv forvaltning av opphavsrett og nærståande rettar og multiterritoriell lisensiering av rettar til musikkverk for bruk på nettet i den indre marknaden («direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning») ble vedtatt 26. februar 2014 og har et todelt formål.

For det første skal direktivet harmonisere regler om bedre styringsformer (good governance) og økt åpenhet og innsyn (transparency) i virksomheten til kollektive forvaltningsorganisasjoner. Reglene skal bidra til at rettighetshaverne kan føre en mer effektiv kontroll med organisasjonene, og at forvaltningen kan bli mer effektiv.

For det andre har direktivet som formål å legge til rette for og forenkle grensekryssende lisensiering av musikkverk for bruk på nettet.

Direktivet er delt opp i fem avsnitt, eller avdelinger, som regulerer de to hovedområdene. Avdeling I, II og IV omhandler generelle regler om kollektive forvaltningsorganisasjoners virksomhet. Avdeling III har spesielle bestemmelser om grensekryssende lisensiering av musikk som kun gjelder for de kollektive forvaltningsorganisasjonene som driver med slik form for lisensiering. I avdeling V finnes regler om håndheving mv.

2.3.2 Formål og virkeområde mv.

Avdeling I inneholder alminnelige bestemmelser om formål og virkeområde, samt definisjoner av sentrale begreper som benyttes i direktivet.

Formålet med direktivet er som nevnt å sikre en velfungerende kollektiv forvaltning av opphavsrettigheter og nærstående rettigheter i EU samt at det tilrettelegges for grensekryssende lisensiering av musikk.

Direktivet gjelder for kollektive forvaltningsorganisasjoner. Vilkåret for at en organisasjon skal omfattes av direktivet er blant annet at organisasjonen skal ha forvaltning av rettigheter til rettighetshavernes felles nytte som det eneste eller viktigste formålet med virksomheten. I Norge vil TONO, Kopinor, Gramo, Norwaco og BONO bli omfattet av direktivet.

Direktivet får også hel eller delvis anvendelse på andre organisasjoner eller virksomheter som forvalter opphavsrettigheter. Dette gjelder for eksempel enheter som er eid eller kontrollert av en kollektiv forvaltningsorganisasjon, og som forvalter rettigheter. Departementet er ikke kjent med at det finnes slike enheter i Norge.

Også andre virksomheter (definert i direktivet som uavhengige forvaltningsenheter) som forvalter rettigheter og som har et kommersielt formål, omfattes av enkelte bestemmelser i direktivet. Departementet antar at for eksempel selskapet Motion Picture Licensing Company Norge (MPLC), som tilbyr lisenser for offentlig tilgjengeliggjøring av audiovisuelt innhold, og enkelte billedbyråer vil falle inn under denne kategorien.

Direktivet gjelder bare for kollektive forvaltningsorganisasjoner som er etablert i EU. Ved at direktivet innlemmes i EØS-avtalen, vil direktivet også omfatte organisasjoner etablert i EØS/EFTA-statene.

2.3.3 Forholdet til rettighetshavere og brukere

Avdeling II inneholder generelle organisatoriske regler og regler om åpenhet, innsyn og fordeling av innkrevd vederlag. Denne delen av direktivet får anvendelse på alle typer kollektive forvaltningsorganisasjoner uansett organisasjonsform. Rettighetshaverne står fritt til selv å bestemme hvilken forvaltningsorganisasjon som skal forvalte rettigheter på deres vegne, og omfanget av forvaltningsoppdraget. Rettighetshaveren kan også helt eller delvis si opp en allerede inngått forvaltningsavtale. Direktivet krever at forvaltningsorganisasjonene regelmessig skal holde generalforsamling for medlemmene. Det er også bestemmelser om generalforsamlingens kompetanse og medlemmenes møte- og stemmerett. I tillegg pålegger direktivet at forvaltningsorganisasjonene skal ha en intern kontrollfunksjon som overvåker og kontrollerer virksomheten. Normalt kan denne funksjonen utøves av styret i organisasjonen.

Direktivet fastsetter detaljerte krav om de kollektive forvaltningsorganisasjonenes økonomiske forvaltning av inntekter fra rettigheter, for eksempel når det gjelder investeringer og fradrag for administrasjonskostnader. Utestående beløp til rettighetshavere skal fordeles regelmessig, og det skal gjennomføres nødvendige tiltak for å identifisere og lokalisere rettighetshavere.

Direktivet inneholder videre bestemmelser om forvaltning av rettigheter på vegne av andre kollektive forvaltningsorganisasjoner. Slik forvaltning skjer gjennom såkalte representasjonsavtaler. Det stilles blant annet krav om ikke-diskriminering når en forvaltningsorganisasjon forvalter rettigheter for en rettighetshaver gjennom en representasjonsavtale. I tillegg er det bestemmelser som regulerer fradrag og utbetalinger til forvaltningsorganisasjoner det er inngått representasjonsavtaler med.

Også forholdet til brukere reguleres i direktivet. Med brukere menes de som inngår lisensavtaler om bruken av opphavsrettsbeskyttet materiale med kollektive forvaltningsorganisasjoner. Blant annet stilles det krav om at lisensvilkårene skal bygge på objektive kriterier og stå i et rimelig forhold til verdien av rettighetene. Brukerne pålegges også en rapporteringsplikt for opplysninger som er nødvendige for at organisasjonen kan innkreve og fordele vederlag.

Direktivet inneholder også bestemmelser om åpenhet og rapportering og fastsetter krav til forvaltningsorganisasjonenes offentliggjøring av opplysninger knyttet til virksomheten. Organisasjonene skal hvert år gi informasjon til rettighetshaverne om forvaltningen av deres rettigheter, innkrevd og utbetalt beløp, administrasjonskostnader og andre fradrag. I tillegg skal det utarbeides en årlig innsynsrapport som skal inneholde en redegjørelse for blant annet styringsprinsipper og økonomiske disposisjoner.

2.3.4 Grensekryssende lisensiering av musikk

Avdeling III gir særskilte bestemmelser om grensekryssende lisensiering (i den norske oversettelsen av direktivet er betegnelsen «multiterritoriell lisensiering» benyttet) av musikkrettigheter gjennom kollektive forvaltningsorganisasjoner. Disse bestemmelsene gjelder bare for lisensiering av rettigheter som er nødvendige for å tilby en nettbasert musikktjeneste, det vil si en tjeneste som gjøres tilgjengelig på Internett. At lisensen er grensekryssende, betyr at den gjelder for flere land.

I direktivet oppstilles ulike krav knyttet til slik lisensiering av musikkrettigheter. For eksempel må forvaltningsorganisasjonen være i stand til å behandle opplysninger elektronisk knyttet til blant annet identifisering av repertoaret og å overvåke bruken av det. Det gjelder også krav knyttet til fakturering av brukere, innkreving av vederlag og fordeling av utestående beløp til rettighetshavere.

Også i denne delen av direktivet er det bestemmelser om representasjonsavtaler. Det gis blant annet regler om at en forvaltningsorganisasjon som ikke selv tilbyr grensekryssende lisenser, kan anmode en annen organisasjon om å få sitt repertoar representert. Den forespurte organisasjonen plikter som hovedregel å etterkomme anmodningen og skal da likebehandle forvaltningen av disse rettighetene med sitt eget repertoar.

2.3.5 Håndheving

Avdeling IV har bestemmelser om håndhevingstiltak, herunder om klagehåndtering, tvisteløsning og myndighetstilsyn med organisasjonene.

Kollektive forvaltningsorganisasjoner skal i henhold til direktivet fastsette effektive prosedyrer for behandling av klager. Videre skal landene sørge for at visse typer tvister mellom kollektive forvaltningsorganisasjoner og brukere, rettighetshavere eller andre kollektive forvaltningsorganisasjoner skal kunne håndteres gjennom en alternativ tvisteløsningsmekanisme.

Etter direktivet skal det utpekes en tilsynsmyndighet som skal overvåke at kollektive forvaltningsorganisasjoner på deres territorium overholder direktivets bestemmelser. Tilsynsmyndigheten skal også kunne ta imot klager og meldinger om overtredelser samt pålegge passende sanksjoner. Direktivet inneholder imidlertid ikke noen forpliktelser til å opprette et nytt tilsynsorgan.

2.3.6 Gjennomføring

Avdeling V inneholder avsluttende bestemmelser om blant annet rapportering og gjennomføring. Direktivets gjennomføringsfrist for EUs medlemsstater var 10. april 2016.

Utenriksdepartementet har utarbeidet en norsk oversettelse av direktivet som følger som trykt vedlegg til Prop. 97 S (2017–2018). Dette er en uoffisiell oversettelse. Den norske oversettelsen blir først offisiell, det vil si at den får samme gyldighet som oversettelsene på EU-språkene, når den er kunngjort i EØS-tillegget i EU-tidende, jf. EØS-avtalen artikkel 129 nr. 1. Kunngjøring av oversettelsen i EØS-tillegget vil skje når direktivet er formelt innlemmet i EØS-avtalen.

2.4 Gjennomføring i øvrige nordiske land

Samtlige nordiske EU-land har gjennomført direktivet. I likhet med det som det legges opp til i forslaget her, har disse landene gjennomført direktivforpliktelsene i egne lover adskilt fra sine respektive opphavsrettslover.

2.4.1 Danmark

Forslag til gjennomføring av direktivet i lov om kollektiv forvaltning af ophavsrett ble fremsatt for Folketinget 9. desember 2015 gjennom Lovforslag nr. L 77 (2015–16). Lov nr. 321 om kollektiv forvaltning av ophavsret ble vedtatt 31. mars 2016 og trådte i kraft 10. april samme år.

2.4.2 Finland

Forslag til gjennomføring av direktivet i lag om kollektiv förvaltning av upphovsrätt ble fremsatt for Riksdagen 18. august 2016 gjennom Regeringens proposition RP 119/2016 rd. Lag om kollektiv förvaltning av upphovsrätt (1494/2016) ble vedtatt 8. desember 2016 og trådte i kraft 1. januar 2017.

2.4.3 Sverige

Den svenske regjeringen besluttet i 2014 at det skulle utføres en særskilt utredning om hvordan direktivet skulle gjennomføres i svensk rett. SOU 2015:47 Kollektiv rättighetsförvaltning på upphovsrättsområdet ble avgitt 6. mai 2015, og på bakgrunn av denne utredningen ble Regeringens proposition (Prop. 2015/16:181) med forslag til lag om kollektiv förvaltning av upphovsrätt fremmet den 9. juni 2016. Lag (2016:977) om kollektiv förvaltning av uppovsrätt ble vedtatt av Riksdagen 26. oktober 2016 og trådte i kraft 1. januar 2017.

2.4.4 Island

Proposisjon med forslag til gjennomføring av direktivet ble fremsatt for Alltinget 30. april 2019. Lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett (No. 88/2019) ble vedtatt 14. juni 2019 og trådte i kraft 1. januar 2020 (med unntak av den islandske bestemmelsen som gjennomfører direktivet artikkel 31 om rett til grensekryssende lisensiering, som først vil tre i kraft ett år etter at EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen trer i kraft).

Departementet vil i proposisjonen her ikke gå nærmere inn på den islandske loven.

2.5 Valg av gjennomføringsmåte

Gjennomføring av direktivet krever lovendringer. Direktivet inneholder til dels omfattende og svært detaljerte bestemmelser om hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner skal utøve og organisere sin virksomhet. Åndsverkloven regulerer i hovedsak selve rettighetene, og i mindre grad hvordan disse skal forvaltes.

For å gjennomføre direktivets bestemmelser og de særlige kravene til organisasjonene som forvalter opphavsrettigheter og nærstående rettigheter samlet, foreslår departementet en ny lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett. Departementet anser det mest hensiktsmessig at slike bestemmelser fremgår i en egen lov, adskilt fra åndsverkloven og annen lovgivning som regulerer organisasjonsvirksomheten.

Både av hensyn til et ønske om nordisk rettsenhet og forpliktelsen til en korrekt gjennomføring av EU-direktiver har departementet valgt å holde seg nært opp til direktivets ordlyd. Gjennomgående er det likevel foretatt forenklinger. Dette er blant annet gjort for at lovteksten skal tilpasses norsk lovtradisjon.

EU-retten har særtrekk som kan skape utfordringer når direktiver skal gjennomføres nasjonalt. Det kan oppstå et spenningsforhold mellom behovet for klare og presise nasjonale bestemmelser og kravet til korrekt gjennomføring av til dels svært detaljerte direktiver. Innholdet i direktivenes begreper utvikles gjennom EU-domstolens rettspraksis. Dette taler for at sentrale begreper og formuleringer i direktivene også bør benyttes i norsk lovgivning der det er hensiktsmessig. På den måten blir det enklere å fange opp den rettsutviklingen som skjer gjennom rettspraksis.

I vedlegg til direktivet oppstilles en rekke krav til innholdet av en åpenhetsrapport, som de kollektive forvaltningsorganisasjonene plikter å avgi årlig etter artikkel 22 nr. 2. Disse kravene er så detaljerte at departementet har vurdert det som mest hensiktsmessig å gjennomføre vedleggets bestemmelser i en egen forskrift, jf. punkt 10.6.5.

2.6 Forholdet til norsk rett

Norsk rett har få regler som spesifikt regulerer hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner skal utøve sin virksomhet. I åndsverkloven finnes imidlertid enkelte regler om når rettigheter kan eller skal forvaltes kollektivt. Blant annet har loven bestemmelser om avtale- og tvangslisenser som forutsetter kollektiv forvaltning. På enkelte områder stilles det også krav om at departementet skal godkjenne forvaltningsorganisasjonen. I tilknytning til disse bestemmelsene finnes det i forskrift til åndsverkloven §§ 3-2 til 3-7 nærmere regler om kollektiv forvaltning.

Avtalelisens er en ordning som i visse tilfeller gjør det mulig å klarere alle rettigheter på et avgrenset område ved å inngå avtale med en representativ rettighetshaverorganisasjon. Kjennetegnet ved avtalelisens er at loven utvider virkningen av avtalen til også å omfatte rettighetshavere som ikke er representert av organisasjonen (såkalte utenforstående rettighetshavere). Dette er imidlertid en særlig ordning for forenklet rettighetsklarering som skiller seg fra kollektiv klarering av rettigheter gjennom kollektive forvaltningsorganisasjoner i sin alminnelighet. Avtalelisensordningen er beskrevet nærmere i punkt 14.2.

For øvrig er kollektive forvaltningsorganisasjoner underlagt forskjellige generelle rettsregler alt ettersom hvilken juridisk organisasjonsform de har. Lovene og rettskildene som regulerer dette, omtales i det følgende som sammenslutningsretten.

At direktivet foreslås gjennomført ved ny lov, innebærer at det oppstår spørsmål om forholdet mellom lovens bestemmelser og det som følger av sammenslutningsretten generelt. Departementet ser at dette kan gjøre loven vanskelig tilgjengelig, særlig fordi den skal gjelde for alle kollektive forvaltningsorganisasjoner uavhengig av hvordan disse er juridisk organisert.

I praksis benyttes det ulike sammenslutningsformer for å organisere kollektiv forvaltning av opphavsrett. De to vanligste formene er samvirkeforetak og forening. Lovforslaget er likevel ikke til hinder for at kollektiv forvaltning også kan organiseres ved andre sammenslutningsformer, herunder eksempelvis aksjeselskaper, allmennaksjeselskaper, europeiske samvirkeforetak og norskregistrerte utenlandske foretak.

Sammenslutningsretten har materielle, prosessuelle og personelle regler om blant annet stiftelse, daglig ledelse, styret, årsmøtet og daglig leders kompetanse mv. For samvirkeforetak fremgår disse av samvirkelova (lov 29. juni 2007 nr. 81 om samvirkeforetak), og for foreninger av den ulovfestede foreningsretten. Dersom en kollektiv forvaltningsorganisasjon er organisert som en annen type sammenslutningsform, eksempelvis aksjeselskap, allmennaksjeselskap, europeisk samvirkeforetak eller norskregistrert utenlandsk foretak, følger reglene av de respektive lovene som regulerer slik virksomhet.

Det er en risiko for at bestemmelsene i den nye loven fører til usikkerhet om hvilke regler som gjelder der det er hel eller delvis motstrid mellom bestemmelsene i lovforslaget og det som følger av sammenslutningsretten. Alternativet, som er å ta stilling til og uttrykkelig regulere slike tilfeller, er etter departementets syn likevel en dårligere løsning. Det ville forutsatt at det måtte tas inn et stort antall henvisninger til andre lover i gjennomføringsloven. Dette ville gitt et uoversiktlig regelverk. En slik løsning ville også kreve at det tas stilling til de nøyaktige grensene for direktivets bestemmelser i hvert enkelt tilfelle. Siden dette er grenser som i siste instans er opp til EU-domstolen å trekke, vil en slik løsning øke risikoen for at direktivet gjennomføres på en feilaktig måte.

Etter departementets mening bør regelverket derfor være så tydelig og generelt som mulig. Utgangspunktet bør være at de nye bestemmelsene skal ha forrang foran andre bestemmelser i sammenslutningsretten, når disse bestemmelsene regulerer den samme situasjonen som den nye loven, jf. EØS-loven (lov 11. april 2004 nr. 11 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v.) § 2.

Selv om loven åpner for bruk av andre juridiske organisasjonsformer, er den praktiske hovedregelen at kollektiv rettighetsforvaltning i Norge skjer i sammenslutninger organisert som samvirkeforetak eller foreninger. Departementet konsentrerer derfor den videre fremstillingen av gjeldende rett og departementets vurderinger til forholdet mellom lovforslaget og samvirkelova og den ulovfestede foreningsretten.

Organisasjonenes plikter følger ellers av alminnelig lovgivning, som blant annet regnskapsloven (lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v.) og revisorloven (lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer). Samvirkeforetak og økonomiske foreninger med mer enn to millioner i salgsinntekt har regnskapsplikt. Det samme gjelder andre foreninger som i året har hatt eiendeler med verdi over 20 millioner kroner eller et gjennomsnittlig antall ansatte høyere enn 20 årsverk, jf. regnskapsloven § 1-2 nr. 7 og 8.

Med regnskapsplikt følger også revisjonsplikt når driftsinntektene er på fem millioner kroner eller mer, jf. revisorloven § 2-1 andre ledd første punktum.

Samvirkeforetak og økonomiske foreninger skal registreres i Foretaksregisteret, jf. foretaksregisterloven (lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak) § 2-1 første ledd nr. 4 og 6. Ideelle foreninger kan registreres i Enhetsregisteret, jf. forskrift 9. februar 1995 nr. 114 om registrering av juridiske personer m.m. i Enhetsregisteret § 8 første ledd.

2.7 Forslagene i høringsnotatet

Kulturdepartementet sendte 6. desember 2019 på høring et notat om gjennomføring av direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning. En oppdatert versjon av høringsnotatet ble sendt ut 9. desember 2019.

De fleste av direktivets bestemmelser gir lite nasjonalt handlingsrom ved gjennomføringen. Utkastet innebar i stor grad en ren teknisk gjennomføring i overensstemmelse med direktivets ordlyd. I utkastet til ny lov ble det i stor grad tatt utgangspunkt i hvordan direktivet er gjennomført i de øvrige nordiske landene.

Departementet foreslo visse tilpasninger for at loven skal harmonisere bedre med norske forhold. Det ble blant annet foreslått å ta inn en formålsbestemmelse i loven, hvor hensynet til et velfungerende marked for opphavsrettigheter ble fremhevet. Videre foreslo departementet å utvide virkeområdet til at også medlemsorganisasjoner i de kollektive forvaltningsorganisasjonene er omfattet av større deler av loven enn det som følger av direktivforpliktelsen.

Direktivet krever at det opprettes et myndighetstilsyn som skal sørge for at lovens bestemmelser overholdes. Departementet foreslo at Patentstyret får en slik oppgave.

I høringsnotatet ble det foreslått to alternativer for endring av bestemmelsen om avtalelisens i åndsverkloven § 63. Alternativ I gikk ut på at Patentstyret skulle overta ansvaret fra departementet med å godkjenne organisasjoner som kan inngå avtaler med avtalelisensvirkning. Etter alternativ II ble godkjenningsordningen foreslått avviklet, men med en notifiseringsordning til Patentstyret, som kunne føre kontroll med organisasjonene i etterkant.

Høringsnotatet omfattet også et forslag som gjaldt åndsverklovens rekkevidde for nærstående rettigheter. Dette omtales i punkt 2.10.

Det blir redegjort nærmere for de enkelte forslagene i høringsnotatet under behandlingen av de respektive spørsmålene i proposisjonen.

2.8 Høringen

Høringsnotatet ble sendt til følgende høringsinstanser:

• Departementene

• Datatilsynet

• Den norske UNESCO-kommisjonen

• Domstoladministrasjonen

• Forbrukerrådet

• Forbrukertilsynet

• Innovasjon Norge

• Medietilsynet

• Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom)

• Nasjonalbiblioteket

• Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

• Norsk filminstitutt

• Norsk kulturråd

• Norsk rikskringkasting AS (NRK)

• Patentstyret

• Regelrådet

• Riksarkivet

• Universitets- og høgskolerådet (UHR)

• Abelia

• Advokatforeningen

• Akademikerne

• Arbeidsgiverforeningen Spekter

• Bildende Kunstneres Hjelpefond

• BONO – Billedkunst Opphavsrett i Norge

• Creative Commons Norge

• Creo

• Den norske Dommerforening

• Den norske Forfatterforening

• Den norske Forleggerforening

• Det norske komponistfond

• Elektronisk Forpost Norge (EFN)

• Fagpressen

• Fellesorganisasjonen Foto-Norge

• FolkOrg

• Fond for utøvende kunstnere (FFUK)

• FONO

• Forbundet Frie Fotografer (FFF)

• Forskerforbundet

• Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

• Grafill – Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon

• GramArt

• Gramo

• Hørselshemmedes Landsforbund (HLF)

• IFPI Norge

• IKT-Norge

• Institusjonsfotografene

• Kabel Norge

• Kopinor

• KS – Kommunesektorens organisasjon

• Kunstnernettverket

• Landsforeningen Norske Malere

• Landslaget for lokalaviser

• LO Norge

• Mediebedriftenes Landsforening (MBL)

• Motion Picture Association (MPA) v/adv. Simonsen Vogt Wiig

• Musikkfondene

• Musikkforleggerne

• NONA – The Norwegian Online News Association

• NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere

• Nordic Content Protection (Stop Nordic)

• Norges Blindeforbund

• Norges Fotografforbund

• Norges Juristforbund

• Norges museumsforbund

• Norsk Artistforbund (NA)

• Norsk audiovisuell oversetterforening (NAViO)

• Norsk Bibliotekforening

• Norsk Billedhoggerforening

• Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF)

• Norsk filmforbund

• Norsk Filmklubbforbund

• Norsk forening for jus og edb

• Norsk Journalistlag (NJ)

• Norsk Komponistforening (NKF)

• Norsk Kritikerlag

• Norsk Lokalradioforbund

• Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek (NLB)

• Norsk Oversetterforening (NO)

• Norsk PEN

• Norsk Presseforbund

• Norsk Redaktørforening (NR)

• Norsk Sceneinstruktørforening

• Norsk Skuespillerforbund (NSF)

• Norsk teater- og orkesterforening

• Norsk Tidsskriftforening

• Norsk Videogramforening (NVF)

• Norske Arkitekters Landsforbund

• Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere

• Norske Billedkunstnere (NBK)

• Norske Dansekunstnere

• Norske Dramatikeres Forbund

• Norske Filmregissører

• Norske Grafikere

• Norske Konsertarrangører

• Norske Kunsthåndverkere (NK)

• Norske Reklamefotografer

• Norske Scenografer

• Norske Tekstilkunstnere

• Norwaco

• Næringslivets Hovedorganisasjon – NHO

• Platearbeiderforeningen

• Rettighetsalliansen

• Stiftelsen Elektronikkbransjen

• TONO

• Unge Kunstneres Samfund

• Virke kunnskap, teknologi og utdanning (Virke KTU)

• Virke Produsentforeningen

• YS

• Altibox AS

• Den Norske Ballettskole AS

• Discovery Networks Norway AS (Discovery)

• Facebook

• Google Norge

• Motion Picture Licensing Company Norge AS (MPLC)

• NextGenTel AS

• Nordic Screens AS

• Nordic Entertainment Group AB (NENT Group)

• P4 Radio Hele Norge AS

• RiksTV AS

• Telenor Norge AS

• Telia Norge AS

• TV 2 AS

Høringsfristen var 7. februar 2020. I høringen kom det til sammen inn 55 høringssvar. Følgende sju instanser har uttalt at de ikke vil avgi høringsuttalelse, eller at de ikke har merknader til forslaget:

• Forsvarsdepartementet

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Nærings- og fiskeridepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Utenriksdepartementet

• Domstoladministrasjonen

• Facebook

Følgende 48 instanser har uttalt seg om realiteten i forslaget:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Datatilsynet

• Norsk rikskringkasting AS (NRK)

• Patentstyret

• Arbeidsgiverforeningen Spekter

• BONO – Billedkunst Opphavsrett i Norge

• Creo

• Den norske Forfatterforening

• Den norske Forleggerforening

• Dramatikerforbundet

• Fond for utøvende kunstnere (FFUK)

• FONO

• Forbundet Frie Fotografer (FFF)

• Grafill – Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon

• GramArt

• Gramo

• IFPI Norge

• Kabel Norge

• Kopinor

• Kunstnernettverket

• LO Norge

• Mediebedriftenes Landsforening (MBL)

• Motion Picture Association (MPA)

• Musikkforleggerne

• Nasjonalbiblioteket

• NEMAA – Norwegian Entertainment Managers & Agents Association

• NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere og Norsk Komponistforening (NKF)

• Norges museumsforbund

• Norsk Artistforbund (NA)

• Norsk Bibliotekforening

• Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO)

• Norsk filmforbund og Norske Filmregissører

• Norsk jazzforum

• Norsk Journalistlag (NJ)

• Norsk Oversetterforening og Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere

• Norsk Skuespillerforbund (NSF)

• Norsk Viseforum

• Norske Billedkunstnere (NBK)

• Norske Kunsthåndverkere (NK)

• Norwaco

• Produsentforeningen NORA

• TONO

• Virke Produsentforeningen

• Altibox AS

• Motion Picture Licensing Company Norge AS (MPLC)

• Telenor Norge AS og Canal Digital AS

• Telia Norge AS

• TV 2 AS

2.9 Generelt om høringsinstansenes synspunkter

Det er et stort spenn i innholdet i høringsuttalelsene – alt fra tekniske detaljer om utformingen og begrepsbruken i enkeltbestemmelser, til spørsmål av mer prinsipiell karakter. Flere høringsinstanser tar også opp forholdet til annet regelverk, blant annet konkurranserett, personvern, samt EU-retten ellers.

Fra rettighetshaversiden er det motstand mot utkastet til formålsbestemmelse, hvor hensynet til «et godt fungerende marked for opphavsrettigheter» var fremhevet. Generelt ønsker rettighetshaverne at hensynet til deres interesser i større grad skal fremheves. Bruker- og erverversiden ønsker på den andre siden at brukere, forbrukere og allmennhetens interesser skal komme tydeligere frem.

Flere kollektive forvaltningsorganisasjoner og høringsinstanser på rettighetshaversiden ytrer bekymring for at forslaget legger for sterke føringer på at vederlag skal fordeles individuelt. Det pekes på at det er lang tradisjon for kollektiv fordeling av vederlag i form av for eksempel stipend. Disse høringsinstansene ønsker at direktivet skal tolkes slik at praksisen med kollektiv fordeling kan videreføres i størst mulig grad.

Det er også skepsis og motstand både fra de kollektive forvaltningsorganisasjonene og fra deres medlemsorganisasjoner til forslaget om å utvide lovens virkeområde slik at deler av loven også gjelder for medlemsorganisasjonene.

Bruker- og erverversiden ønsker generelt at lovens bestemmelser skal gi bedre vern for brukernes rettigheter enn det som ble foreslått i høringsnotatet. Blant annet gjelder dette strengere krav til forhandlinger i god tro (inkludert plikt til å forhandle) og til objektive og ikke-diskriminerende vilkår. Enkelte høringsinstanser fra denne siden ønsker også at loven må sette strengere rammer for de kollektive forvaltningsorganisasjonenes handlefrihet enn det som allerede følger av de alminnelige konkurransereglene, og strengere enn det som følger av utkastet.

I høringen er det ulike oppfatninger om valg av tilsynsmyndighet. Et flertall av de som uttaler seg om dette, er enten positive eller stiller seg nøytrale til departementets forslag om at Patentstyret får oppgaven som tilsyn.

Et klart flertall av høringsinstansene på rettighetshaversiden støtter forslaget om at Patentstyret skal overta ansvaret fra departementet med å godkjenne organisasjoner som kan inngå avtaler med avtalelisensvirkning. Bruker- og erverversiden er gjennomgående mer positive til en notifiseringsløsning, men også her er det høringsinstanser som ønsker en godkjenningsordning.

Det blir redegjort nærmere for høringsinstansenes synspunkter under behandlingen av de respektive spørsmålene i proposisjonen.

Flere av høringsinstansene viser til at de helt eller delvis støtter andre høringsinstansers uttalelser. Særlig gjelder dette mange medlemsorganisasjoner som – både med og uten egne innspill og forbehold – henviser til høringsuttalelser fra kollektive forvaltningsorganisasjoner. I arbeidet med forslaget i proposisjonen har departementet notert disse synspunktene. Med mindre høringsinstansene har egne innspill, har departementet likevel valgt å ikke gjengi slike støtteuttalelser i de følgende oppsummeringene av høringen.

Høringsinstansenes synspunkter på forslaget som gjaldt åndsverklovens rekkevidde for nærstående rettigheter, gis det en overordnet omtale av i punkt 2.10.

2.10 Åndsverklovens rekkevidde for nærstående rettigheter

Høringsnotatet omfattet også et forslag som gjaldt åndsverklovens rekkevidde for nærstående rettigheter. Dette forslaget var en oppfølging av en merknad fra Stortingets familie- og kulturkomité i Innst. 258 L (2017–2018) punkt 2.8 om hvordan hensynet til norske utøvere og norsk kulturliv kan ivaretas bedre, uten at vederlagsplikten blir svekket.

Bakgrunnen for merknaden er at vi i Norge har et tosporet system for betaling for bruk av lydopptak, hvor det skal betales vederlag til Gramo for bruk av lydopptak som er vernet etter åndsverkloven, og avgift til Fond for utøvende kunstnere (FFUK) for bruk av opptak som ikke er vernet. Om et opptak er vernet eller ikke, reguleres av bestemmelsene om åndsverklovens rekkevidde, og hvordan disse skal forstås i denne sammenhengen, har vært både omtvistet og usikkert. Vederlagsretten i åndsverkloven § 21 gjelder til fordel for to rettighetshavergrupper – produsentene og de utøvende kunstnerne – og spørsmålet er hvilken tilknytning som skal til for at lydopptaket skal oppnå vern: Er det bare produsentens tilknytning som skal vurderes (i tråd med Romakonvensjonens modell), eller kan en også legge vekt på utøvernes nasjonalitet? Forståelsen får betydning for om opptak gjort av amerikansk produsent, og hvor det medvirker utøver fra Norge/EØS, er omfattet av vederlagsplikten eller ikke.

Departementet foreslo i høringsnotatet en endring i åndsverkloven § 114. Endringen klargjør at når paragrafen anvendes på vederlagsretten i § 21, vil den bare vil gi vern dersom produsenten er hjemmehørende i Norge (eller EØS, jf. forskrift til åndsverkloven § 6-1). (I tillegg gjelder vederlagsretten om produsenten er hjemmehørende i et romakonvensjonsland, jf. forskriften § 6-12.)

I høringen er et flertall positive til departementets forslag. Men noen er også negative. Dette gjelder blant andre IFPI Norge, som har fått utarbeidet et notat hvor det argumenteres for at forslaget er tvilsomt EØS-rettslig, og at departementet uansett bør avvente EU-domstolens avgjørelse i sak C-265/19.

Departementet er enig i at den videre oppfølging av dette forslaget bør ses i lys av EU-domstolens avgjørelse i sak C-265/19. Dom i saken ble avsagt 8. september 2020. Departementet vil komme tilbake til oppfølgingen av dette forslaget etter å ha analysert EU-domstolens avgjørelse nærmere.