14 Krav til kontostruktur og forvaltere

14.1 Gjeldende rett

14.1.1 Kontostruktur – enkeltkontoer og forvalterkontoer

Et verdipapirregister plikter å opprette investor- eller forvalterkonti til registrering av finansielle instrumenter som er innført i registeret, jf. verdipapirregisterloven § 6-2.

Med mindre annet er bestemt i lov, kan finansielle instrumenter registreres på enkeltkontoer, det vil si kontoer som tilhører de enkelte investorer, eller på forvalterkontoer for to eller flere investorer. Forvalterkonto innebærer at en annen enn eieren av de finansielle instrumentene er oppført i registeret over selskapets eiere, samtidig som det fremgår av registeret at den som de finansielle instrumentene er registrert på, ikke er eieren. For aksjer i norske allmennaksjeselskaper kreves det registrering på enkeltkonto for norske aksjeeiere, jf. allmennaksjeloven § 4-10 og redegjørelse for allmennaksjelovens regulering av aksjeeierregistre nedenfor i kapittel 14.1.2.

Det følger videre av verdipapirregisterloven § 6-2 annet ledd at verdipapirregisteret i sine regler kan bestemme at visse typer finansielle instrumenter bare skal kunne registreres på enkeltkontoer, og at det må opprettes egne konti for bestemte formål. Reglene skal godkjennes av Finanstilsynet, jf. § 1-2.

Verdipapirregisterloven § 6-3 oppstiller særlige krav til forvalterkontoer i norske verdipapirregistre. Bare forvaltere som er godkjent av Finanstilsynet kan stå som innehavere av forvalterkontoer. Det skal fremgå av registeret at en konto er en forvalterkonto, og hvem som forvalter kontoen. Forvalteren har fullmakt til å råde over beholdninger på kontoen med bindende virkning for investoren, og for øvrig med slike rettsvirkninger som er bestemt i kapittel 7. Forvalteren har plikt til å gi opplysninger om de reelle eierne i samme omfang og på samme måte som verdipapirregisteret plikter å gi opplysninger. Forvalteren kan ikke ha egne finansielle instrumenter registrert på forvalterkontoen.

14.1.2 Særskilt om allmennaksjelovens regulering av forvalterregistrering

Arbeidsgruppen har redegjort slik for allmennaksjelovens regulering av forvalterregistrering, jf. rapporten pkt. 9.5.2.3:

«Det følger av allmennaksjeloven § 4-10 at forvalterregistrering av aksjer i norske allmennaksjeselskap bare er tillatt for utenlandske aksjeeiere. Med utenlandsk aksjeeier forstås selskap registrert i utlandet, med mindre selskapets hovedkontor befinner seg her i riket, samt utenlandsk statsborger som ikke er bosatt her i riket. Dette betyr indirekte at forvalterregistrering ikke er tillatt for norske aksjeeiere, det vil si norske statsborgere og personer bosatt i Norge og selskaper som enten har hovedkontor i eller er registrert i Norge. Forvalter må være godkjent av Finanstilsynet. Forvalter av aksjer i norske aksje- og allmennaksjeselskaper må derfor være godkjent både etter verdipapirregisterloven § 6-3 og etter allmennaksjeloven § 4-10. Allmennaksjeloven § 4-10 gjelder tilsvarende for aksjer i norske aksjeselskap som er registrert i et verdipapirregister, jf. aksjeloven § 4-4.

Forbudet mot forvalterregistrering av norske eiere av aksjer utstedt av norske aksje- eller allmennaksjeselskaper er i utgangspunktet i strid med kravet om at aksjeeierne skal kunne velge mellom samlekonto og individuell klientkonto. Forbudet forelå imidlertid 17. september 2014, og kan derfor videreføres etter artikkel 38 nr. 5 annet ledd. Det er utenfor arbeidsgruppens mandat å foreslå endringer i forbudet mot forvalterregistrering.»

14.1.3 Godkjenning av forvaltere

Innehavere av forvalterkontoer i norske verdipapirregistre må være godkjent av Finanstilsynet, jf. verdipapirregisterloven § 6-3 første ledd.

Ifølge allmennaksjeloven § 4-10 kan en bank eller annen forvalter som er godkjent av Kongen (delegert til Finanstilsynet) føres inn i et allmennaksjeselskaps aksjeeierregister i stedet for en utenlandsk aksjeeier når aksjene er tatt opp til handel på norsk regulert marked. Reglene gjelder tilsvarende for aksjeselskaper som har valgt å innføre sine aksjer i et verdipapirregister, jf. aksjeloven 4-4.

Norsk eller utenlandsk bank, verdipapirforetak, verdipapirregister eller forvaltningsselskap for verdipapirfond som er underlagt offentlig tilsyn i sitt hjemland, kan etter søknad til Finanstilsynet gis tillatelse til å stå oppført som forvalter i andelseierregisteret til et verdipapirfond, jf. forskrift 21. desember 2011 nr. 1467 til verdipapirfondloven § 13-1.

Ved godkjennelsen av forvaltere etter de ulike rettsgrunnlagene sjekker Finanstilsynet blant annet at forvalteren er under tilsyn og er underlagt et tilfredsstillende hvitvaskingsregelverk. I tillegg gir kravet om godkjennelse en ekstra sikkerhet for at forvalteren er kjent med sine opplysningsplikter etter norsk rett. Finanstilsynet har blant annet satt som krav at forvalteren, i søknaden om godkjennelse, må informere om at opplysningsplikten kan oppfylles.

Tiltak ved brudd på forvalteres plikter, jf. gjeldende verdipapirregisterlov § 6-4, behandles i kapittel 21 om tilsyn og sanksjoner.

14.2 Forordningen

Arbeidsgruppen har redegjort slik for verdipapirsentralforordningens krav til kontostruktur og beskyttelse av deltakernes og deres kunders finansielle instrumenter, jf. rapporten pkt. 9.5.1:

«CSDR artikkel 38 oppstiller krav til beskyttelse av deltakernes og deres kunders finansielle instrumenter. Etter bestemmelsen skal et verdipapirregister ha registre og kontosystemer (disse betegnes i fellesskap som «systemer» i resten av kapittel …) som gjør det mulig for verdipapirregisteret umiddelbart og når som helst, å skille en deltakers finansielle instrumenter fra en annen deltakers og, hvis det er aktuelt, fra verdipapirregisterets egne aktiva.

Verdipapirregisteret skal dessuten ha systemer som gjør det mulig for deltakerne å skille deres egne finansielle instrumenter fra de som tilhører deltakerens kunder, jf. artikkel 38 nr. 2.

Verdipapirregistrene må gjøre det mulig for deltakerne å tilby sine kunder valget mellom to ulike kontoløsninger:

1. Samlekontoer: Verdipapirregisterets systemer skal gjøre det mulig for en deltaker å oppbevare finansielle instrumenter tilhørende ulike kunder av deltakeren på en enkelt verdipapirkonto.

2. Individuelle kundekontoer: Verdipapirregisterets systemer skal, på en deltakers anmodning, gjøre det mulig for deltakeren å adskille (segregere) finansielle instrumenter tilhørende hver av deltakerens kunder.

Deltakerne skal som et minimum tilby sine kunder valget mellom oppbevaring av deres finansielle instrumenter på en samlekonto eller på individuelle kundekontoer. I fortalen punkt 42 nevnes at et av hensynene bak valgretten er å sikre at kundene kan velge det atskillelsesnivå som etter kundens vurdering best passer deres behov. Deltakeren må derfor, som nevnt i kapittel … informere kundene om kostnadene og risikoen forbundet med kontovalget og skal tilby kontoene på rimelige kommersielle vilkår.

Verdipapirregisteret og deltakerne må tilby individuelle kundekontoer til personer som er bosatt i eller statsborgere av en EØS-stat, samt til juridiske personer etablert i den, der dette er påkrevet etter den nasjonale retten i den EØS-staten som de finansielle instrumentene er utstedt etter. Dette gjelder bare dersom slik lovgivning forelå 17. september 2014, det vil si på tidspunkt for ikrafttredelse av forordningen i EU. Plikten til å tilby individuelle kundekontoer gjelder bare så lenge den nasjonale lovgivningen ikke endres eller oppheves, og formålet med den fremdeles er gyldig.

Artikkel 38 inneholder også andre regler av betydning for beskyttelsen av kundemidler. Bestemmelsen forbyr et verdipapirregister å benytte finansielle instrumenter som ikke tilhører det selv. Det kan imidlertid benytte en deltakers finansielle instrumenter dersom deltakeren uttrykkelig har forhåndssamtykket til dette. Dersom bruken krever samtykke også fra deltakerens kunder, skal dette innhentes på forhånd.»

14.3 Høringsforslaget

14.3.1 Kontostruktur

Når det gjelder forordningen art. 38 nr. 5 og forholdet til gjeldende regler om kontostruktur i norsk rett, har arbeidsgruppen følgende vurdering, jf. rapporten pkt. 9.5.2.1:

«Med mindre annet er bestemt i lov, kan finansielle instrumenter registreres på enkeltkontoer, det vil si kontoer som tilhører de enkelte investorer, eller på forvalterkontoer for to eller flere investorer. Krav om registrering på enkelkonto følger av allmennaksjeloven § 4-10.

Verdipapirregisterloven § 6-2 er i praksis tolket slik at det er adgang til å holde instrumenter for bare én investor på en forvalterkonto. Dette har støtte i forarbeidene, jf. NOU 2000: 10 (side 174), som fastsetter: «At en samlekonto i lovteksten er beskrevet som en felleskonto for to eller flere investorer, er ikke til hinder for at kontoen til tider av spesielle grunner bare omfatter beholdning tilhørende en enkelt investor.» Arbeidsgruppen mener at det bør være adgang for forvaltere til å føre en forvalterkonto med bare én investors finansielle instrumenter, med andre ord en individuell forvalterkonto. Dette er et vanlig system i andre land. Det foreslås at lovteksten endres for å reflektere dette.

Verdipapirregisterloven § 6-2 er videre forstått slik at enkeltkontoer skal stå i navnet til investoren, det vil si den reelle eieren av de finansielle instrumentene. Arbeidsgruppen mener at også dette bør presiseres i lovteksten.

Av § 6-2 annet ledd følger at verdipapirregisteret i sine regler kan bestemme at visse typer finansielle instrumenter bare skal kunne registreres på enkeltkontoer, og at det må opprettes egne konti for bestemte formål. Reglene skal godkjennes av Finanstilsynet. Formålet med bestemmelsen er i NOU 2000: 10 (side 174) beskrevet som følger: «Etter annet ledd skal verdipapirregisteret kunne bestemme at visse typer finansielle instrumenter bare skal kunne registreres på enkeltkonti. Dette kan være aktuelt f.eks. for visse typer derivater, dersom registrering på samlekonto kan skape problemer av oppgjørsteknisk eller annen art. Verdipapirregisteret skal også kunne bestemme at det må opprettes egne konti for bestemte formål, f.eks. for finansielle instrumenter som skal inngå i låneordninger.» Arbeidsgruppen legger til grunn at et verdipapirregister fortsatt bør ha muligheten til å bestemme at det må opprettes egne kontoer for bestemte formål, herunder at en konto bare kan benyttes for oppbevaring av nærmere angitte instrumenter. VPS har allerede i dag praksis for at visse kontoer, som føres av kontoførere som er forvaltningsselskap for fond, bare kan inneholde verdipapirfond. Dette har sammenheng med at de aktuelle kontoførernes autorisasjoner som kontofører er begrenset til å være kontofører for fond. Arbeidsgruppen ser for seg at det i fremtiden kan aktualisere seg andre grunner til å begrense hvilke instrumenter som skal stå på en gitt konto. Dette kan eksempelvis være aktuelt dersom et verdipapirregister etablerer flere oppgjørssystemer, eksempelvis for flervalutaoppgjør. Slike bestemmelser bør fremgå av verdipapirregisterets regelverk og godkjennes av Finanstilsynet.

Arbeidsgruppen antar at eventuelle krav fra verdipapirregisteret om at visse typer finansielle instrumenter bare kan registreres på enkeltkontoer kan komme i strid med kravet om at kontohaverne skal kunne velge mellom samlekonto og individuell kundekonto. Bestemmelsen foreslås derfor ikke videreført. Dersom bruk av enkeltkontoer skulle være nødvendig i særlige tilfeller, eksempelvis av hensyn til gjennomføring av oppgjøret, antar arbeidsgruppen at dette kan reguleres i avtaler mellom verdipapirregisteret og oppgjørsdeltakerne.

Artikkel 38 nr. 5 pålegger «oppgjørsdeltakerne» å tilby både samlekonto og individuelle klientkontoer til sine kunder. Arbeidsgruppen forstår ordlyden som å være tilpasset «indirect holding systems», der det i utgangspunktet er oppgjørsdeltakerne som har konto i verdipapirregisteret. I norske verdipapirregistre, som er «direct holding system», kan imidlertid kundene ha konto direkte i verdipapirregisteret. Kontoene føres av kontoførere. Oppgjørsdeltakerne har dermed ikke en rolle som kontotilbyder i det norske systemet, med mindre de også er kontoførere. Arbeidsgruppen legger til grunn at formålet med artikkel 38 er å sikre at eierne av de finansielle instrumentene kan velge den kontoløsning som passer dem best, og ikke å pålegge verdipapirregistrene å åpne for bestemte kontotilbydere. Arbeidsgruppen forstår at bestemmelsen heller ikke i Sverige, Finland og Danmark er forstått som å kreve endringer i eksisterende «direct holding system».

CSDR artikkel 38 krever ikke at verdipapirkontoene skal stå i reell eiers navn, selv om individuell klientkonto benyttes. Bestemmelsen åpner dermed for at også individuelle klientkontoer står i navnet på en forvalter. Dette antas å ha sammenheng med at det, som beskrevet i foregående avsnitt, er forholdsvis vanlig at det er oppgjørsdeltakerne som har konto i verdipapirregisteret. Arbeidsgruppen har derfor vurdert om norske verdipapirregistre, og dermed også eventuelle kontoførere, fortsatt skal plikte å opprette konto i reell eiers navn. Alternativet ville være å åpne for at de nøyer seg med å tilby forvalterkonto som oppfyller kravene til individuell klientkonto i CSDR artikkel 38 nr. 4. Dette vil i tilfelle bare være mulig der det er tillatt med forvalterregistrering. Arbeidsgruppen kan ikke se at det er et forbud mot at myndighetene pålegger nasjonale verdipapirregistre å tilby også andre typer verdipapirkontoer enn de som direkte forutsettes i CSDR artikkel 38 nr. 3 og 4. Dette finner støtte i et dokument («Frequently asked questions») fra EU-kommisjonen, datert 3. oktober 2014, der det ble presisert at verdipapirregistre som et minimum må tilby individuelle klientkontoer og samlekontoer. Arbeidsgruppen mener at hensynet til investorbeskyttelse tilsier at verdipapirregistrene fortsatt bør plikte å tilby eierne av finansielle instrumenter å få opprettet verdipapirkonto i sitt eget navn. Registreringene i et norsk verdipapirregister har rettsvernsvirkninger, og bruk av individuell klientkonto i verdipapirregisteret gir dermed den reelle eieren av de finansielle instrumentene, samt innehavere av begrensede rettigheter til de finansielle instrumentene, en bedre beskyttelse enn dersom deres rettigheter avledes av registreringer i et underregister ført av en forvalter. I sistnevnte tilfeller vil eksempelvis eieren kunne få problemer med å få rask tilgang til vedkommendes finansielle instrumenter dersom forvalteren går konkurs. Tilsvarende problemer oppstår ikke ved konkurs hos vedkommendes kontofører. Dersom et verdipapirregister eller eventuelle kontoførere kan nekte å opprette annet enn forvalterkonto, vil dessuten verdipapirregisterets verdi som kilde til opplysninger om eierforhold bli sterkt redusert. Denne typen opplysninger er viktig for bl.a. namsmenn, myndigheter mv.»

Arbeidsgruppen har videre vist til at forordningen i liten grad regulerer forvalterregistrering, og arbeidsgruppen har i hovedsak foreslått å videreføre gjeldende regler om dette, men slik at Finanstilsynet ikke lenger bør godkjenne forvaltere etter verdipapirsentralloven, se nærmere nedenfor.

Når det gjelder forbudet mot forvalterregistrering i allmennaksjeloven § 4-10, har arbeidsgruppen uttalt følgende i rapporten pkt. 9.5.2.3:

«Forbudet mot forvalterregistrering av norske eiere av aksjer utstedt av norske aksje- eller allmennaksjeselskaper er i utgangspunktet i strid med kravet om at aksjeeierne skal kunne velge mellom samlekonto og individuell klientkonto. Forbudet forelå imidlertid 17. september 2014, og kan derfor videreføres etter artikkel 38 nr. 5 annet ledd. Det er utenfor arbeidsgruppens mandat å foreslå endringer i forbudet mot forvalterregistrering.»

Når det gjelder forbudet mot at verdipapirregisteret benytter andres finansielle instrumenter, har arbeidsgruppen følgende vurdering i rapporten pkt. 9.5.2.4:

«Norsk rett har, i motsetning til det som er fastsatt i CSDR artikkel 38 nr. 7, ikke et lovfestet forbud mot at verdipapirregisteret benytter deltakeres eller andres finansielle instrumenter uten samtykke fra vedkommende. Et slikt forbud følger imidlertid implisitt i at verdipapirregisteret er et rettsvernsregister, der verken verdipapirregisteret eller eventuelle kontoførere har noen rettigheter til de registrerte finansielle instrumentene. Bruk av andres finansielle instrumenter forutsetter et særskilt rettsgrunnlag, for eksempel avtale.

Arbeidsgruppens vurdering er etter dette at CSDR artikkel 38 nr. 7 ikke gjør det nødvendig å endre norsk rett.»

14.3.2 Godkjenning av forvaltere

Arbeidsgruppen har i rapporten pkt. 14.5.5.2 foreslått følgende:

«Arbeidsgruppen tolker CSDR artikkel 49 slik at det er adgang til å videreføre kravene i nasjonal selskapsrett mv, i dette tilfellet allmennaksjeloven § 4-10 og verdipapirfondforskriften § 13-1, om godkjennelse av foretak som representerer reell eier i eierregisteret. Det er derfor utenfor arbeidsgruppens mandat å vurdere om kravet om tillatelse i allmennaksjeloven og verdipapirfondsforskriften bør videreføres. Kravet om tillatelse er i disse tilfellene knyttet til det å føres inn i eierregisteret i stedet for den reelle eieren, og vil derfor gjelde selv om de aktuelle aksjene og verdipapirfondsandelene er innført i et utenlandsk verdipapirregister.

Verdipapirregisterlovens godkjennelseskrav er knyttet til forvaltning av forvalterkontoer i norske verdipapirregistre, og får dermed ikke anvendelse på forvalterkontoer i utenlandske verdipapirregistre. Dersom norske finansielle instrumenter som ikke er omfattet av særreguleringen i allmennaksjeloven § 4-10 eller verdipapirfondforskriften § 13-1 registreres i andre lands verdipapirregistre, vil det andre landets regler om forvalterregistrering gjelde. Arbeidsgruppen er ikke kjent med at andre land har tilsvarende krav om offentlig godkjennelse av innehavere av forvalterkontoer. Eksempelvis er det verdipapirregistrene som godkjenner forvaltere i Sverige og Finland. Det er også mange land som ikke har en godkjennelsesordning, typisk fordi deres verdipapirregistre er basert på forvalterregistrering (indirect holding model). I disse tilfellene vil det normalt bare være oppgjørsdeltakere som kan få opprettet forvalterkontoer. Disse har som oftest tillatelse som verdipapirregister, sentral motpart, finansforetak eller verdipapirforetak, og er dermed både under tilsyn og underlagt hvitvaskingsregelverk.

Arbeidsgruppen har vurdert om det bør innføres bestemmelser om godkjennelse for å stå innført i stedet for reell eier i eierregistrene til andre norske finansielle instrumenter enn aksjer og verdipapirfondsandeler. Som nevnt legger arbeidsgruppen til grunn at dette i tilfelle kan anses som nasjonale selskapsrett mv. etter CSDR artikkel 49, slik at utsteder må påse at de oppfylles ved valg av verdipapirregister. En slik bestemmelse vil imidlertid kunne gjøre det vanskelig for utstedere å benytte andre lands verdipapirregistre, ettersom det er lite sannsynlig at disse er tilrettelagt for å kunne overholde av et krav om godkjennelse. Av samme årsak kan det bli vanskelig å få overført finansielle instrumenter fra et norsk verdipapirregister som er under avvikling til et utenlandsk verdipapirregister. Strenge norske godkjennelseskrav kan derfor ha negativ betydning for stabiliteten i det norske verdipapirmarkedet. Arbeidsgruppen ser dessuten at det kan stilles spørsmål ved nødvendigheten av et norsk krav om godkjennelse av forvaltere i norske obligasjoner innført i et utenlandsk verdipapirregister. Arbeidsgruppen har eksempelvis ikke foreslått at disse forvalterne pålegges opplysningsplikter.

Arbeidsgruppen mener at konkurranseforholdene til norske og utenlandske verdipapirregistre bør være likest mulig, og foreslår derfor opphevet gjeldende bestemmelse i verdipapirregisterloven om at forvalter må være godkjent av Finanstilsynet. Arbeidsgruppen har ved sin vurdering lagt vekt på at tilfredsstillende offentlig kontroll med hvem som kan være forvalter vil kunne oppnås ved å stille strenge krav til hvem som kan være forvalter, kombinert med ordinært tilsyn med at verdipapirregistrene ikke oppretter forvalterkontoer for andre. Arbeidsgruppen foreslår derfor at det i verdipapirregisterloven presiseres hvem som kan være forvaltere. Forvalterne bør være foretak under tilsyn som er underlagt et tilfredsstillende hvitvaskingsregelverk. Det foreslås at kretsen av forvaltere begrenses til verdipapirforetak, verdipapirregistre, forvaltningsselskaper og finansforetak som er under tilsyn og som er underlagt regelverk tilsvarende EUs hvitvaskingsdirektiv. Finanstilsynet har også godkjent enkelte andre foretak, eksempelvis visse britiske «nominee-selskaper», som forvaltere. Arbeidsgruppen har derfor også foreslått en dispensasjonsadgang for Finanstilsynet. Som nevnt innledningsvis i dette underkapitlet gir dessuten godkjennelse en ekstra sikkerhet for at forvalterne er kjent med deres opplysningsplikter etter norsk rett, slik at de tilrettelegger rutiner og avtaleverk slik at disse pliktene kan oppfylles. Arbeidsgruppen mener derfor at verdipapirregisteret, eventuelt kontofører, før det oppretter forvalterkonto for et foretak for første gang, må innhente en bekreftelse fra foretaket på at det er kjent med de pliktene som påhviler forvalterne etter norsk rett og kan oppfylle disse. Bekreftelsen kan eksempelvis inntas i avtalen mellom forvalter og kontofører. De foretak som er forvalter for aksjer i norske selskaper og/eller verdipapirfondsandeler, må imidlertid fortsatt ha tillatelse etter henholdsvis allmennaksjeloven § 4-10 og verdipapirfondloven § 13-1.»

14.4 Høringsinstansenes merknader

Norges Bank har uttalt at de støtter en videreføring av forbudet mot forvalterregistrering for norske aksjeeiere uavhengig av om investor benytter verdipapirregister etablert i eller utenfor Norge. Forbudet er viktig for at åpenhet om eierskapet i norske aksjeselskaper kan videreføres.

Statistisk sentralbyrå har gitt uttrykk for lignende synspunkter som Norges Bank, og i tillegg uttalt at forbudet mot forvalterregistrering for norske aksjeeiere er viktig for å fremskaffe opplysninger om eierskapet i norske aksjeselskaper til bruk i offentlig statistikk.

Når det gjelder spørsmålet om forvaltere kan føre forvalterkonto med bare én investors finansielle instrumenter (individuell forvalterkonto), mener Skattedirektoratet at forarbeidene til gjeldende verdipapirregisterlov viser at det kun er i helt spesielle unntakstilfeller at det i praksis er adgang til å føre slike konti. Hensynet til myndighetskontroll taler også for en streng fortolkning. En ordning med individuelle forvalterkonti vil etter Skattedirektoratets syn legge til rette for en praksis hvor enkeltinvestorer i økt grad benytter seg av dette fremfor enkeltkontoer, noe som vil gjøre det vanskeligere å få umiddelbar tilgang til opplysninger om hvem som eier finansielle instrumenter.

Flere av høringsinstansene har merknader til forslaget om at Finanstilsynet ikke lenger skal godkjenne forvaltere etter verdipapirregisterloven. Blant annet har Finans Norge uttalt:

«Arbeidsgruppen foreslår i 14.5.5.2 å oppheve regelen om at innehavere av forvalterkonti må være godkjent av Finanstilsynet. Samtidig foreslås det ikke opphevelse av reglene i allmennaksjeloven og verdipapirfondsforskriften om at foretak som skal oppføres i eierregisteret i stedet for reell eier.

Etter vårt syn vil dette skape en uklar situasjon for forvalterne. Disse risikerer å føre en konto hvor det en dag ikke står instrumenter som krever at de har godkjenning fra Finanstilsynet, mens de neste dag får inn instrumenter som krever slik godkjenning. Finans Norge mener derfor en videreføring av dagens regelverk vil være mer hensiktsmessig. Vi vil også vise til at det er enkelte regler rundt reduksjon av kildeskatt på en forvalterkonto som forutsetter at kontoen føres av et foretak som har tillatelse fra tilsynet som forvalter.»

Nordea Bank AB (filial i Norge) støtter Finans Norges syn, og mener en videreføring av dagens regelverk er mer hensiktsmessig.

Verdipapirforetakenes Forbund (VPFF) har gitt uttrykk for lignende synspunkter, og uttalt:

«Etter vårt syn er dette en lite praktisk ordning. Godkjenningsordningen bør være lik. Vi antar at det fortsatt bør være Finanstilsynet som gir slikt samtykke. Finanstilsynet vil i kraft av å være offentlig myndighet f.eks. lettere enn et verdipapirregister kunne innhente informasjon fra andre lands tilsynsmyndigheter hvis dette er ønskelig eller nødvendig i en søknadsprosess. Finanstilsynet har også større mulighet enn et verdipapirregister til å anvende tvangsmidler overfor forvaltere som motsetter seg utlevering av f.eks. informasjon om eierforhold, transaksjoner mv. Det er også etter vår oppfatning viktig at Finanstilsynet har adgang til å få utlevert informasjon fra forvaltere dersom det er mistanke om en investor har brutt regelverket om markedsmisbruk. I den sammenheng vises til at reglene om markedsmisbruk nå gjelder alle typer finansielle instrumenter som er notert eller registrert på en regulert markedsplass/handelssystem. Det må derfor være en fordel at Finanstilsynet også kan gå direkte på forvaltere som ikke forvalter aksjer, men andre typer finansielle instrumenter».

Verdipapirsentralen ASA (VPS) mener også at kravet om at forvaltere skal godkjennes av Finanstilsynet, bør videreføres. Det er ikke hensiktsmessig med en løsning der kravet etter verdipapirregisterloven om at Finanstilsynet skal godkjenne forvaltere oppheves, samtidig som det videreføres etter allmennaksjeloven og verdipapirfondforskriften. VPS kan ikke se at den foreslåtte endringen påvirker konkurransesituasjonen for et norsk verdipapirregister på en slik måte at den forsvarer den kompleksitet som endringsforslaget medfører. Norske aksjer og verdipapirfond utgjør en helt vesentlig del av de instrumentene som er innført i et norsk verdipapirregister. Forslaget i høringsnotatet innebærer at VPS og kontofører kan opprette forvalterkonti for forvaltere uten slik godkjennelse, men dersom forvalteren får norske aksjer eller verdipapirfondsandeler inn på kontoen, bryter forvalteren norsk lov. VPS mener dagens løsning der Finanstilsynet må godkjenne forvaltere, fungerer godt.

Finanstilsynet støtter arbeidsgruppens forslag om å oppheve kravet i verdipapirregisterloven om at Finanstilsynet skal godkjenne forvalterne.

14.5 Departementets vurdering

14.5.1 Kontostruktur

Departementet viser til at reglene i forordningen art. 38 vil gjelde som norsk lov når forordningen inkorporeres i den nye verdipapirsentralloven. Departementet er enig i arbeidsgruppens forståelse av at kravet i art. 38 om at deltakerne i et verdipapiroppgjørssystem minst skal tilby sine kunder å velge mellom samlekonto og individuell kundekonto, ikke innebærer at kontoene som skal tilbys må stå i reell eiers navn, selv om individuell klientkonto benyttes. Kravet i art. 38 nr. 4 vil derfor kunne oppfylles ved at verdipapirsentralen tilbyr en forvalterkonto som oppfyller kravene til individuell kundekonto. Dette vil i tilfelle bare være mulig der det er tillatt med forvalterregistrering. Som arbeidsgruppen har beskrevet ovenfor, synes ordlyden i forordningen å være tilpasset «indirect holding systems», der deltakerne i verdipapiroppgjørssystemet har konto i verdipapirsentralen, og ikke et system der investorene har konto direkte i verdipapirsentralen. Formålet med art. 38 synes å være at eierne av de finansielle instrumentene skal kunne velge den kontoløsningen som passer dem best, herunder ha mulighet til å få sine verdipapirer oppbevart på en individuell kundekonto.

Spørsmålet er om forordningen er til hinder for å videreføre plikten i verdipapirsentralloven til å tilby enkeltkontoer i investors navn. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at forordningen ikke synes å være til hinder for å pålegge nasjonale verdipapirsentraler å tilby også andre typer verdipapirkontoer enn dem som direkte forutsettes i art. 38 nr. 3 og 4. I den sammenheng viser departementet til at EU-kommisjonen har uttalt at verdipapirsentralforordningen art. 38 nr. 3 og 4 krever at verdipapirsentraler må tilby minst individuelle klientkontoer og samlekontoer, jf. «Frequently asked questions» 3. oktober 2014.

Departementet er også enig med arbeidsgruppen i at hensynet til investorbeskyttelse tilsier at verdipapirsentraler fortsatt bør ha plikt til å tilby enkeltkontoer i investors navn. Bruk av enkeltkonto i eget navn gir investoren mulighet til bedre beskyttelse enn ved bruk av forvalterkonto, der rettighetene avledes av registreringene i et underregister som forvalteren fører. Dette gjelder særlig siden registreringene i en norsk verdipapirsentral har rettsvernsvirkninger, som gir beskyttelse mot konkurrerende rettighetshavere med videre. Videre kan muligheten for enkeltkonto i investors navn direkte i verdipapirsentralen gi bedre muligheter for myndighetene til å få rask tilgang til opplysninger om eierforhold. Dette gjelder blant annet namsmenn, skattemyndigheter med flere. Departementet er etter dette enig med arbeidsgruppen i at verdipapirsentraler fortsatt bør ha en lovfestet plikt til å tilby kunder valget mellom individuell kundekonto og forvalterkonto der annet ikke er bestemt i eller i medhold av lov. Det vises til lovforslaget § 4-1.

Som arbeidsgruppen har påpekt, er forbudet mot forvalterregistrering for norske eiere av aksjer utstedt av norske allmennaksjeselskaper, i utgangspunktet i strid med kravet i forordningen art. 38 nr. 5 første avsnitt om at kundene skal kunne velge mellom samlekonto og individuell kundekonto, jf. allmennaksjeloven § 4-10 og aksjeloven § 4-4. Art. 38 nr. 5 annet avsnitt åpner imidlertid for at forbud mot forvalterregistrering kan videreføres, forutsatt at det kreves i henhold til nasjonal lovgivning per 17. september 2014 i medlemsstaten der verdipapirene er utstedt, og «så lenge den nasjonale lovgivning ikke endres eller oppheves og dens mål fortsatt er gyldige». I fortalen punkt 42 heter det dessuten:

«Det bør kreves at verdipapirsentraler og deres deltakere tilbyr både atskillelse av kunders samlekontoer og kontoatskillelse for enkeltkunder, slik at kundene kan velge et atskillelsesnivå som de anser egnet for deres behov.

Det eneste unntaket fra dette bør være tilfeller der en verdipapirsentral og dens deltakere som følge av andre krav knyttet til offentlig orden, særlig i forbindelse med effektiv og gjennomsiktig innkreving av skatt, må tilby kontoatskillelse for statsborgere i, bosatte i og juridiske personer som er etablert i en medlemsstat, når det på ikrafttredelsesdatoen for denne forordning kreves en slik kontoatskillelse for enkeltkunder i henhold til nasjonal lovgivning i medlemsstaten der verdipapirene er utstedt, og bare for statsborgere i, bosatte i og juridiske personer som er etablert i denne medlemsstaten.»

Arbeidsgruppen har ansett det som utenfor deres mandat å foreslå endringer i forbudet mot forvalterregistrering i aksjelovene, og har ikke foreslått endringer. Høringsinstansene har også støttet dette. Departementet foreslår heller ikke endringer på dette punkt, og legger til grunn at de hensynene som ligger bak forbudet mot forvalterregistrering i aksjelovene, fortsatt gjør seg gjeldende.

Departementet er videre enig med arbeidsgruppen i at det bør presiseres i lovteksten at enkeltkontoer skal stå i navnet til investoren, jf. lovforslaget § 4-1. Dette innebærer ingen realitetsendring sammenlignet med gjeldende rett, men må anses å være i tråd med hvordan gjeldende verdipapirregisterlov § 6-2 skal forstås.

Skattedirektoratet er imot arbeidsgruppens forslag om å fastsette i verdipapirsentralloven at forvaltere har adgang til å føre en forvalterkonto med bare én investors finansielle instrumenter, det vil si en individuell forvalterkonto, jf. ovenfor. Departementet viser til at det ikke er foreslått endringer i forbudet mot forvalterregistrering i allmennaksjeloven § 4-10 og aksjeloven § 4-4 for norske investorer i norske allmennaksjeselskaper og i norske aksjeselskaper som er registrert i en verdipapirsentral. Disse må derfor fortsatt ha enkeltkonto i eget navn for å eie slike aksjer. Som det fremgår ovenfor, åpner forordningen for å beholde forbud mot forvalterregistrering som eksisterte i nasjonal rett per 17. september 2014. Etter departementets syn er det tvilsomt om det vil være i tråd med forordningen å forby individuelle forvalterkontoer utover dette, jf. art. 38 nr. 5 og beskrivelsen ovenfor av hva som kreves etter forordningen. Departementet foreslår derfor å følge opp arbeidsgruppens forslag også på dette punkt, jf. lovforslaget § 4-1.

Arbeidsgruppen har videre foreslått å videreføre deler av gjeldende verdipapirregisterlov § 6-2 annet ledd, slik at en verdipapirsentral i sine regler fortsatt kan bestemme at det må opprettes egne konti for bestemte formål. Bakgrunnen er blant annet at noen av kontoførernes autorisasjoner som kontofører er begrenset til å gjelde kontofører for fond. Departementet legger til grunn at forordningen ikke er til hinder for dette, og foreslår at forslaget følges opp, jf. lovforslaget § 2-2 om verdipapirsentralens utfyllende regelverk.

14.5.2 Godkjenning av forvaltere

Flere av høringsinstansene er imot arbeidsgruppens forslag om at Finanstilsynet ikke lenger skal godkjenne forvaltere etter ny verdipapirsentrallov, mens kravet om godkjenning fra Finanstilsynet i allmennaksjeloven og forskrift til verdipapirfondloven videreføres. Finanstilsynet har uttalt at det støtter denne delen av høringsforslaget, jf. ovenfor.

Departementet legger til grunn at et sentralt hensyn bak gjeldende krav om at Finanstilsynet skal godkjenne forvaltere etter verdipapirregisterloven, er at forvalterregistrering ikke skal hindre norske myndigheter tilgang til opplysninger om eiere av norske verdipapirer. Et viktig spørsmål er derfor om dette hensynet fortsatt vil bli ivaretatt på betryggende måte gjennom arbeidsgruppens forslag. Ettersom arbeidsgruppen ikke har foreslått endringer i allmennaksjeloven og forskrift til verdipapirfondloven om at Finanstilsynet må godkjenne forvaltere som skal innføres i eierregistre etter nevnte regler, vil hensynet bli ivaretatt for aksjer i allmennaksjeselskaper og andeler i verdipapirfond på samme måte som i dag. Departementet viser videre til at for utenlandske forvaltere vil det fort fremstå som fremmed å måtte søke norske myndigheter om tillatelse for å kunne stå som innehaver av forvalterkonto i en norsk verdipapirsentral. I den sammenheng viser departementet også til arbeidsgruppens opplysninger om at ingen andre land synes å stille krav om at offentlige myndigheter skal godkjenne innehavere av forvalterkontoer i en verdipapirsentral. Hensynet til mest mulig like konkurranseforhold for norske og utenlandske verdipapirsentraler tilsier etter departementets vurdering at arbeidsgruppens forslag følges opp. Videre viser departementet til at arbeidsgruppen har foreslått at verdipapirsentralen skal innhente en bekreftelse fra forvalteren om at den er kjent med, og kan oppfylle, plikten til å gi opplysninger om reelle eiere av de finansielle instrumentene på forvalterkontoen før verdipapirsentralen oppretter konto for en forvalter for første gang. Arbeidsgruppen har også foreslått å lovfeste krav til hvem som kan stå som innehavere av forvalterkontoer, slik at bare norske eller utenlandske banker, verdipapirforetak, verdipapirsentraler og forvaltningsselskaper for verdipapirfond kan være innehavere av forvalterkontoer. Alle disse typene foretak må være underlagt regulering og tilsyn i sin hjemstat og plikte å overholde regler som tilsvarer EUs hvitvaskingsdirektiv, jf. vedlagte lovforslag § 4-3. Ved å stille slike krav til forvalterne, vil de etter departementets syn fortsatt være underlagt betryggende regulering. Departementet foreslår på denne bakgrunn å følge opp arbeidsgruppens forslag på dette punkt, jf. lovforslaget § 4-3.