18 Rettsvirkninger av registrering (rettsvern og negotiabilitet mv.)

18.1 Innledning, begreper

Som det er redegjort for ovenfor i kapittel 8 i forbindelse med tillatelse for verdipapirsentraler, er det konsesjonsplikt etter gjeldende verdipapirregisterlov for å drive «[v]irksomhet som består i registrering av finansielle instrumenter med de virkninger som bestemt i denne lov», jf. § 3-1 første ledd. Det betyr i praksis først og fremst rettsverns- og negotiabilitetsvirkninger, jf. gjeldende verdipapirregisterlov kapittel 7. Etter verdipapirsentralforordningen er det konsesjonsplikt for å drive et verdipapiroppgjørssystem kombinert med en av de andre hovedtjenestene første innføring av verdipapirer i et kontobasert system, eller levering og vedlikehold av verdipapirkontoer på høyeste nivå.

Begrepene «rettsvern» og «negotiabilitet» er beskrevet slik i NOU 2000: 10 Lov om registrering av finansielle instrumenter – (Verdipapirregisterloven) kapittel 18.1.1:

«…Uttrykket «rettsvern» brukes først og fremst om erververens beskyttelse mot avhenderens kreditorer. At en kjøper av f.eks. aksjer har fått rettsvern, betyr at selgerens konkursbo ikke kan beslaglegge aksjene, og at selgerens kreditorer heller ikke kan ta utlegg i dem til fortrengsel for kjøperens rett. På samme måte innebærer rettsvern for en panthaver at pantet har prioritet foran konkursbeslag og foran utlegg i aksjen. Det er for øvrig ikke bare frivillige rettsstiftelser som kan få rettsvern. En utleggstaker kan på samme måte oppnå rettsvern mot andre utlegg i samme finansielle instrument og mot konkursbeslag.

Uttrykket «rettsvern» brukes til dels også om beskyttelse av en rettighet (fullt erverv eller begrenset rettighet) mot (andre) frivillig stiftede rettigheter i samme formuesgode. En kjøper eller en panthaver mv. kan få rettsvern mot (andre) kjøpere eller panthavere mv., i den forstand at førstnevnte kjøpers/panthavers rett har best prioritet. På samme måte kan et utlegg oppnå rettsvern mot frivillig stiftede rettigheter som kjøp, pant osv.

…

Registeret har for det andre en funksjon som grunnlag for negotiabilitetsvirkninger. Negotiabilitet betyr i denne sammenheng at rettigheter kan skapes og utslettes gjennom disposisjoner knyttet til registerets innhold, uavhengig av om dette innholdet stemmer med de virkelige rettsforhold. Erverv av rettighet fra den som er oppført som berettiget i registeret, kan påberopes av erververen selv om det i virkeligheten var en annen som var berettiget, helt eller delvis. Dette gjelder erverv av såvel fulle rettigheter (eiendomsrett til aksjer, kreditorposisjon til obligasjoner mv.), som begrensede rettigheter (for eksempel panterett). Rettighetserverv på bekostning av den som egentlig er berettiget, kalles gjerne for ekstinktivt (utslukkende) erverv, idet den tidligere rettigheten slukkes ut helt eller delvis som følge av ervervet. Det er knyttet en del vilkår til muligheten for ekstinktivt erverv av denne typen. Vilkårene gjelder både ervervets art (for eksempel vil ikke utlegg og annet kreditorbeslag virke «ekstinktivt» i denne forstand), og til omstendighetene omkring ervervet (for eksempel må erververen være i god tro om at registerets innhold er korrekt). På samme måten kan erverv av rettighet gi grunnlag for ekstinksjon av innsigelser som utstederen av vedkommende finansielle instrument har, men som ikke er kommet til uttrykk i registeret. Dessuten kan utstederen foreta utbetalinger med frigjørende virkning i henhold til registerets opplysning om hvem som er rettighetshaver, selv om registeret viser seg ikke å stemme med de virkelige rettsforhold.

…

Registeret har for det tredje en viktig funksjon ved at registrering i registeret gir uttrykk for oppfyllelse (gjennomføring) av avtaler om rettigheter til eller i finansielle instrumenter. I et dokumentløst system vil oppfyllelse av avtaler om rettigheter til finansielle instrumenter ikke ha annet ytre uttrykk enn at transaksjonen registreres i registeret. Det kan riktignok finnes dokumenter knyttet til selve avtaleslutningen, for eksempel sluttseddel ved kjøp av aksjer. Men avtalen gjennomføres (oppfylles) ved at transaksjonen registreres i registeret, som dermed oppdateres og deretter gir uttrykk for de nye rettsforholdene.

Registerets funksjon ved oppfyllelse av avtaler om finansielle instrumenter er på sett og vis dets viktigste funksjon i praksis. Mens spørsmål om rettsvern og ekstinksjon oppstår forholdsvis sjelden, vil registerets oppfyllelsesfunksjon gjøre seg gjeldende ved enhver overføring av rett til vpsregistrerte finansielle instrumenter.

Oppfyllelsesfunksjonen viser seg tydeligst ved kjøp og salg av finansielle instrumenter og ved annen overgang av fulle rettigheter (ved arv eller gave). Det er ikke like naturlig å betegne registrering av begrensede rettigheter som oppfyllelse av en tidligere inngått avtale. Registrering av panterettigheter har neppe noen annen funksjon enn å gi rettsvern eller å danne grunnlag for negotiabilitetsvirkninger. For utleggspant og andre tvungne rettsstiftelser, har registreringen utelukkende en rettsvernsfunksjon.»

18.2 Gjeldende rett

18.2.1 Rettsvern, negotiabilitet mv.

Verdipapirregisterloven kapittel 7 inneholder regler om rettsvirkningene av registrering i et verdipapirregister som har tillatelse etter § 3-1.

For det første omfatter rettsvirkningene av registrering i et verdipapirregister forholdet mellom flere rettighetshavere som avleder konkurrerende rettigheter fra samme avhender. Dette omtales gjerne som «dobbeltsuksesjon» i juridisk litteratur. En registrert rettighet går foran senere registrerte erverv og uregistrerte erverv, men slik at en avtaleerverver må respektere eldre uregistrerte erverv som vedkommende kjente eller burde kjenne til, jf. verdipapirregisterloven § 7-1. Kravet om at en rettighet må være registrert i verdipapirregisteret for å få rettsvern gjelder alle typer «rettigheter», også utleggspant og konkurs. Ifølge § 7-1 tredje ledd går en eldre rettighet uten hensyn til første ledd foran en yngre rettighet, dersom den yngre rettigheten er ervervet ved arv.

Verdipapirregisteret skal fastsette regler for når en rettighet er registrert, jf. § 7-1 fjerde ledd. Reglene skal godkjennes av departementet. Det fremgår av «VPS Regelverk for registrering av finansielle instrumenter» punkt 4.8 at en rettighet er registrert når det er foretatt en automatisk systemkontroll av at transaksjonen inneholder de opplysninger som er nødvendige for å foreta registreringen. I praksis skjer registreringen tilnærmet samtidig med at denne kontrollen foretas. Rettigheter som registreres via VPS´ verdipapiroppgjørssystem (VPO), anses som registrert allerede ved oppstarten av oppgjøret.

For det andre omfatter rettsvirkningene av registrering i verdipapirregisterloven kapittel 7 erververs rettsstilling i forhold til avhenders hjemmelsmann. Dette omtales gjerne som «hjemmelskonflikten» i juridisk litteratur. Når en rettighet som er ervervet ved avtale er registrert i et verdipapirregister, kan det ikke gjøres gjeldende mot en avtaleerverver at avhenderens rett ikke var i samsvar med registerets innhold, jf. verdipapirregisterloven § 7-2. Dette gjelder ikke dersom erververen var eller burde ha vært kjent med avhenderens manglende rett da rettigheten ble registrert. Det innebærer at hvis en avtaleerverver som er i aktsom god tro har fått rettsvern, ekstingverer (utsletter) vedkommende innsigelser fra avhenderens hjemmelsmann.

Videre regulerer verdipapirregisterloven § 7-3 hvilke innsigelser utstederen av det finansielle instrumentet kan gjøre gjeldende mot erververen. Hovedregelen er at en avtaleerverver som i aktsom god tro har fått rettsvern til andre finansielle instrumenter enn aksjer og egenkapitalbevis, ekstingverer (utsletter) utstederens innsigelser. Dette gjelder ikke innsigelser som nevnt i gjeldsbrevloven § 16 og § 17, det vil si forfalskning, underskrift uten fullmakt med videre.

Verdipapirregisterloven § 7-4 inneholder videre regler om frigjørende betaling. En debitor som er i aktsom god tro, kan betale med frigjørende virkning til den som ifølge registeret er berettiget til å motta betaling på forfallstidspunktet, selv om mottakeren ikke hadde rett til å ta imot betaling.

Felles for disse bestemmelsene, er at beskyttelse oppnås ved «registrering» i verdipapirregister. Det betyr at registrering i verdipapirregisteret er rettsvernsakten.

Verdipapirregisterloven § 7-5 inneholder en særregel om hvordan rettigheter til finansielle instrumenter registrert på en forvalterkonto i et verdipapirregister får rettsvern. Rettsvirkninger etter § 7-1 og § 7-2 inntrer når forvalteren får melding om disposisjonen. Det vil si at rettsvernsakten er melding til forvalteren. Rettsvirkninger etter § 7-5 inntrer bare dersom forvalteren er godkjent av Finanstilsynet etter verdipapirregisterloven § 6-3 første ledd. Rettsvernsakten er i disse tilfellene melding til forvalteren.

Verdipapirregisterloven § 2-2 annet ledd stenger for innføring av et finansielt instrument dersom det allerede er utstedt et dokument som representerer det finansielle instrumentet på en måte som kan komme i strid med det som følger av verdipapirregisterloven. De kan likevel innføres dersom det sikres at dokumentet ikke kan komme i omsetning, eksempelvis ved at det makuleres eller legges i sikkert depot.

Videre følger det av verdipapirregisterloven § 2-2 tredje ledd at finansielle instrumenter ikke kan føres inn i et verdipapirregister med rettsvirkninger etter verdipapirregisterloven «dersom det finansielle instrumentet allerede er innført i et annet norsk verdipapirregister, eller i et utenlandsk register med rettsvirkninger som kan komme i strid med denne loven». Bestemmelsen viser til «innføring etter første ledd», og gjelder ikke aksjer og tegningsrettigheter i norske allmennaksjeselskaper og norske ihendehaverobligasjoner. Dette synes å ha sammenheng med allmennaksjeloven § 4-10, som fastsetter at «et annet norsk verdipapirregister kan, etter forskrift gitt av Kongen, opprette et delregister som føres inn i aksjeeierregisteret på vegne av aksjeeier». Innføring i strid med verdipapirregisterloven § 2-2 tredje ledd er uten rettsvirkninger som nevnt i verdipapirregisterloven kapittel 7, det vil si at den ikke gir rettsvernsvirkninger. Bestemmelsen tar sikte på å hindre regelkonflikter som følge av registering i flere registre.

I tillegg til reglene i verdipapirregisterloven, inneholder også andre lover bestemmelser knyttet til rettsvern for finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister.

I allmennaksjeloven § 4-13 første ledd er det fastsatt at «Om rettsvirkninger av registrering i et verdipapirregister gjelder reglene i verdipapirregisterloven §§ 7-1, 7-2 og 7-4». Det betyr at reglene i verdipapirregisterloven om henholdsvis kolliderende rettigheter, mangler ved avhenderens rett og frigjørende betaling gjelder for aksjer i allmennaksjeselskaper. Videre fremgår det i allmennaksjeloven § 4-15a at pant i aksjer i allmennaksjeselskaper får rettsvern etter reglene i verdipapirregisterloven.

Finansforetaksloven § 10-15 regulerer overdragelse og pantsettelse av egenkapitalbevis. Ifølge finansforetaksloven § 10-15 første ledd gjelder allmennaksjeloven §§ 4-12 til 4-14 tilsvarende for overdragelse av eierskap og tegningsretter til egenkapitalbevis. Etter finansforetaksloven § 10-15 tredje ledd gjelder allmennaksjeloven § 4-15a tilsvarende for pantsettelse av egenkapitalbevis.

Ifølge panteloven § 4-1 tredje ledd kan finansielle instrumenter registrert i verdipapirregister pantsettes ved registrering i verdipapirregisteret. Utleggspant i finansielle instrumenter som er registrert i et verdipapirregister oppnår rettsvern ved registrering i verdipapirregisteret, jf. panteloven § 5-7 syvende ledd.

Bostyreren i et konkursbo skal sørge for at melding om at konkurs er åpnet i skyldnerens bo registreres i et verdipapirregister, dersom det er registrert rettigheter der som bostyreren mener er omfattet av boets beslagsrett, jf. konkursloven § 79 fjerde ledd nr. 2. Vedtak om åpning av offentlig administrasjon av finansforetak skal også registreres i et verdipapirregister, jf. finansforetaksloven § 21-11 tredje ledd.

For sammenhengens skyld nevnes også at aksjeloven § 4-13 inneholder legitimasjons- og rettsvernsregler ved eierskifte mv. for aksjer som ikke er innført i et verdipapirregister. Avtalepant i aksjer får rettsvern ved melding til selskapet, jf. aksjeloven § 4-8. Det vil si at rettsvernsakten er melding til utstederen. Ifølge aksjeloven § 4-4 kan det bestemmes i vedtektene at selskapets aksjer skal registreres i et verdipapirregister. I så fall gjelder reglene i allmennaksjeloven om slik registrering, herunder § 4-10 om forvalterregistrering.

Når det gjelder finansielle instrumenter som ikke er innført i et norsk verdipapirregister, men som er registrert hos en norsk forvalter, redegjorde Forvalterregistreringslovutvalget slik for gjeldende rett i NOU 2005: 13 kapittel 12.2.3:

«Ettersom det ikke foreligger lovregler om rettsvern for rettigheter til finansielle instrumenter registrert hos en forvalter, må spørsmålet løses ut fra ulovfestet rett. Etter utvalgets oppfatning er det nærliggende å legge den samme løsning til grunn ved overføringer av forvalterregistrerte instrumenter som ved overdragelse av negotiable dokumenter som ligger i depot hos tredjemann. Det følger av ulovfestet rett at overdragelse av instrumentene får rettsvern ved at depositaren får melding om transaksjonen. Ved pantsettelse av slike dokumenter er løsningen lovregulert, jf. panteloven § 4-1 første ledd som viser til panteloven § 3-2 tredje ledd. Etter det utvalget er kjent med er det på grunn av rettsusikkerheten en begrenset praksis med pantsettelser og overdragelser i sikringsøyemed av utenlandske finansielle instrumenter som er registrert hos norske forvaltere. I den grad dette likevel forekommer, har utvalget inntrykk av at notifikasjonsinstituttet (melding til depositar) legges til grunn som rettsvernsregel.»

18.3 Forordningen mv.

Verdipapirsentralforordningen inneholder ikke regler om rettsvern eller andre rettsvirkninger av registrering i et verdipapirregister. I avsnitt 57 i fortalen til forordningen heter det:

«I lys av det økende omfanget av innehav og overføring av verdipapirer over landegrensene, som denne forordning fremmer, er det ytterst nødvendig og viktig å fastsette klare regler for hvilken lovgivning som får anvendelse på eiendomsrettslige aspekter i forbindelse med verdipapirer på kontoer som forvaltes av verdipapirsentraler. Dette er imidlertid et horisontalt spørsmål som ikke omfattes av denne forordnings virkeområde, og som kan behandles i framtidige unionsregelverksakter».

EU-kommisjonen har tidligere hatt flere konsultasjoner om utkast til «Securities Law Legislation», der en rekke problemstillinger som gjelder grensekryssende handel med finansielle instrumenter er tatt opp.

Videre hadde EU-kommisjonen i perioden 7. april til 30. juni 2017 en konsultasjon om «conflict of laws rules for third party effects of transactions in securities and claims». Konsultasjonen endte ikke i et formelt forslag til rettsakt om lovvalg for handel med finansielle instrumenter, men i en meddelelse fra Kommisjonen til Europaparlamentet, Rådet og Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og regionsutvalget 12. mars 2018 om «hvilken lovgivning der finder anvendelse med hensyn til de formueretlig virkninger af værdipapirtransaktioner» (dansk oversettelse).

18.4 Reguleringen i andre land

18.4.1 Sverige

Ifølge lag 1998:1479 om värdepapperscentraler och kontoföring av finansiella instrument (kontoföringslagen) 6. kapittel 1 § anses den som er registrert som eier på «avstämningskonto» å ha rett til å forføye over det finansielle instrumentet. «Avstämningskonto» ser ut til å tilsvare det som i norsk rett omtales som verdipapirkonto.

En erverver får rettsvern overfor konkurrerende rettsstiftelser og kreditorbeslag fra tidspunktet for registreringen av overdragelsen på avhenders konto. Unntak gjelder dersom erververen eller panthaveren ikke var i aktsom god tro. Også erverv som har skjedd ved arv og skifte med videre, må registreres for å få vern overfor senere erververe (kontoföringslagen 6. kapittel 3 §).

Den svenske reguleringen av hjemmelskonflikter tilsvarer den norske (kontoföringslagen 6. kapittel 4 §).

Når det gjelder hvilke innsigelser en utsteder av låneinstrumenter beholder overfor en erverver som er i god tro, viser kontoföringslagen 6. kapittel 5 § til lagen om skuldbrev. Registrering i verdipapirregisteret trer i stedet for besittelse av eller anmerkning på «skuldbrevet».

Når det gjelder låneinstrumenter, kan en debitor som er i god tro betale med frigjørende virkning til den som på forfallsdagen er oppført som eier i registeret, jf. kontoföringslagen 6. kapittel 6 §.

For forvalterregistrerte finansielle instrumenter, gir underretning til forvalteren om overdragelse eller pantsettelse samme rettsvirkning som registrering i et «avstämningsregister», jf. kontoföringslagen 3. kapittel 10 §. Ved forvalterregistrerte finansielle instrumenter er det derfor ikke registreringstidspunktet som er avgjørende for rettsvirkningene overfor tredjemann. Eierskap til finansielle instrumenter, pantsettelse og utlegg fremgår derfor bare av forvalterens register. I den svenske lovproposisjonen om verdipapirsentralforordningen (Prop. 2015/16:10) fremgår på side 156 at bestemmelsene om rettsvern ved forvalterregistrering ikke gjelder der forvalteren selv fører et avstämningsregister. Reglene gjelder med andre ord ikke dersom forvalteren selv er en verdipapirsentral.

Etter kontoföringslagen 4 kapittel 3 § kan en verdipapirsentral registrere låneinstrumenter og andre svenske eller utenlandske finansielle instrumenter i et «avstämningsregister» for utstederen. Ifølge kontoföringslagen 4 kapittel 4 § skjer registrering som nevnt etter avtale mellom verdipapirsentralen og utstederen. Hvis de finansielle instrumentene er utstedt i et annet land enn Sverige, kan slik registrering også skje etter avtale mellom verdipapirsentralen og en utenlandsk verdipapirsentral, hvis de finansielle instrumentene er skilt ut for et slikt formål. Det er i bestemmelsen presisert at indirekte linker (forbindelser) som definert i verdipapirsentralforordningen artikkel 2(1) nr. 32 skal likestilles med nevnte avtaler.

For sammenhengens skyld nevnes også at svensk rett inneholder en lovvalgsregel i Lag (1991:980) om handel med finansiella instrument 5. kapittel 3 §, som lyder:

«3 § Vid överlåtelse, pantsättning eller annat förfogande över finansiella instrument för vilka aktiebrev, skuldebrev eller annan motsvarande skriftlig handling inte har utfärdats eller, där en sådan handling har utfärdats, det genom förvaring eller på liknande sätt har säkerställts att handlingen inte kommer i omlopp skall, när förvärvarens rätt till de finansiella instrumenten har registrerats enligt lag, lagen i det land där registret förs tillämpas beträffande rättsverkningarna i förhållande till andra än parterna. Lag (1999:1311).»

Når det gjelder spørsmålet om reglene om rettsvern mv. måtte endres som følge av verdipapirsentralforordningen, har det svenske Finansdepartementet i Prop. 2015/16:10 (side 156 flg.) vist til at forordningen ikke regulerer rettsvirkningene av registrering hos et verdipapirregister, og at medlemsstatene selv kan regulere de privatrettslige rettsvirkningene av registrering. Dette gjelder både registering på høyeste nivå etter forordningen og på lavere nivåer. Forordningen gir ifølge det svenske Finansdepartementet ikke noen foranledning til å endre reglene i kontoföringslagen 6. kapittel om rettsvirkninger av registrering. Reglene i kontoföringslagen om rettsvirkninger av registering ble derfor videreført uten realitetsendringer. Det ble imidlertid fastsatt en ny definisjon i kontoföringslagen, som innebærer at bare verdipapirsentraler med konsesjon fra den svenske Finansinspektionen kan føre avstämningsregister, jf. blant annet proposisjonen kapittel 7.1 og 7.2. Avstämningsregister består av avstämingskontoer som legges opp for eiere av finansielle instrumenter som registreres etter kontoföringslagen, jf. kontoföringslagen 4. kapittel 1 §.

18.4.2 Danmark

Etter at arbeidsgruppen avga sin rapport, har lov om kapitalmarkeder (650 af 08/06/2017) blitt vedtatt i Danmark. Lovens kapittel 34 inneholder regler om «registrering af rettigheder over fondsaktiver i en værdipapircentral (CSD)». Reglene viderefører i hovedsak regler om rettsvern som tidligere stod i den danske loven om værdipapirhandel m.v. § 66 flg.

Ifølge lov om kapitalmarkeder § 184 skal registrering i en verdipapisentral fortsatt gi beskyttelse mot konkurrerende avtaleerververe og avhenders kreditorer. For at et avtaleerverv eller en kreditorforfølgning skal kunne fortrenge en uregistrert rettighet, må denne selv være registrert, og erververen må være i aktsom god tro. Rettsvirkningene av registrering regnes fra tidspunktet for endelig registrering i verdipapirsentralen. Kontoførere skal straks rapportere mottatte meldinger om registrering til verdipapirregisteret.

Hvis en kontofører er i tvil om faktiske eller rettslige forhold av betydning for registreringen, eller hvis noen gjør gjeldende at registrering vil krenke deres rettigheter, skal det «foretage indrapportering til foreløpig registrering», jf. § 185. Verdipapirsentralen treffer beslutning om hvordan den endelige registeringen skal skje.

Når en avtale om rettigheter knyttet til finansielle instrumenter er endelig registrert i en verdipapirsentral, kan en godtroende erverver ikke møtes med innsigelser om at avtalen er ugyldig, jf. § 186. Unntak gjelder for innsigelser om dokumentfalsk, at utstedelsen er rettsstridig fremkalt ved vold eller trusler om vold og at utstederen var umyndig ved utstedelsen.

Endelig registrering i en verdipapirsentral er «uanset § 15 i lov om gældsbreve» den relevante sikringsakten for finansielle instrumenter som tilsvarer omsetningsgjeldsbrev, jf. § 187.

§ 188 inneholder en bestemmelse om betalingsforbehold. Der fremgår det at en selger som er kontofører, kan gjøre kjøperens «adkomst» betinget av at kjøpesummen betales innen en nærmere fastsatt frist.

18.5 Høringsforslaget

18.5.1 Alternative løsninger – regulering av foretak som kun tilbyr registrering av finansielle instrumenter?

Arbeidsgruppen har i rapporten punkt 8.1.2.2, som gjelder konsesjonsplikt for verdipapirregistre, vurdert om norsk rett fortsatt bør regulere foretak som kun tilbyr registering av finansielle instrumenter uten å drive et verdipapiroppgjørssystem:

«Arbeidsgruppen har drøftet om norsk rett fortsatt bør regulere foretak som driver virksomhet som definert i gjeldende verdipapirregisterloven §§ 1-3 og 3-1, det vil si registrering av finansielle instrumenter med rettsvernsvirkninger, uten å drive et verdipapiroppgjørssystem. Disse foretakene er ikke å anse som verdipapirregistre etter CSDR, og det er derfor mulig å videreføre gjeldende norsk regulering av dem. Etter arbeidsgruppens forslag … vil registreringer i verdipapirregistre med norsk tillatelse etter CSDR ha tilsvarende rettsvirkninger som de som følger av verdipapirregisterloven kapittel 7. Dette innebærer at verdipapirregistre med norsk tillatelse fortsatt vil være å anse som rettsvernsregistre. Arbeidsgruppen viser videre til at det bare er verdipapirregistre med tillatelse etter CSDR som kan benyttes til registrering av omsettelige verdipapirer som handles på markedsplass eller som benyttes til finansiell sikkerhetsstillelse, jf. CSDR artikkel 3 nr. 2 og drøftelsen i kapittel…. Hensyntatt dette, samt at det av hensyn til utstedere og investorer, fortsatt vil være nødvendig å oppstille omfattende krav til et slikt registreres kapital, organisering, IKT-systemer mv, er det usikkert om det vil være interesse for å etablere rettsvernsregistre som ikke kan være operatør av et verdipapiroppgjørssystem. Arbeidsgruppen har derfor ikke foreslått slik regulering. Arbeidsgruppen har her merket seg at Verdipapirsentralen ASA, selv om lovverket åpner for etablering av flere verdipapirregistre, hele tiden har vært alene om å drive virksomhet som verdipapirregister etter verdipapirregisterloven.»

18.5.2 Melding til utsteder som rettsvernsakt i stedet for registrering i en verdipapirsentral?

Videre har arbeidsgruppen i kapittelet om rettsvern i rapporten punkt 12.5.2 under overskriften «Alternative løsninger» uttalt:

«Ettersom nåværende registreringsplikt for allmennaksjeselskaper foreslås opphevet, har arbeidsgruppen for ordens skyld vurdert om det bør innføres regler om rettsvern som gjelder uavhengig av hvor de finansielle instrumentene er registrert. Rettsvernsreglene vil i tilfelle også gjelde for norske finansielle instrumenter som innføres i et utenlandsk verdipapirregister eller som ikke registreres. En slik løsning kunne eksempelvis ha tilsvart det som gjelder for aksjer etter aksjeloven § 4-8. Der fremgår det at avtalepant i aksjer får rettsvern ved at selskapet får melding om pantsettelsen. I så fall ville rettsvern for avtalepant, utlegg, konkurs mv. i finansielle instrumenter ha fått rettsvern ved melding til utsteder. Arbeidsgruppen antar at de fleste rettighetshavere vil foretrekke at rettsvernsakten, der det er mulig, er knyttet til registrering i et verdipapirregister. En norsk rettsvernsregel som gjelder uavhengig av hvor det finansielle instrumentet er innført vil dessuten kunne begrense hvilke verdipapirregistre utsteder kan velge, ettersom det er risiko for regelkonflikt med det andre registerets regler. Arbeidsgruppen har derfor ikke foreslått slike regler.»

18.5.3 Videreføring av gjeldende ordning med enkelte endringer

18.5.3.1 Innledning

Arbeidsgruppen har i sin rapport punkt 12.5.1 under overskriften «Generelt» uttalt:

«Det fremgår av arbeidsgruppens mandat at den skal vurdere hvordan gjeldende norske rettsvernsregler kan videreføres ved en gjennomføring av CSDR i norsk rett, og foreslå de nødvendige bestemmelser for å sikre dette. CSDR inneholder ikke regler om rettsvern eller andre rettsvirkninger av registrering. Etter arbeidsgruppens vurdering er forordningen ikke til hinder for at bestemmelsene om rettsvern mv. i verdipapirregisterloven kapittel 7 kan videreføres. Arbeidsgruppen har merket seg at svenske og danske myndigheter synes å ha samme vurdering, …

Arbeidsgruppen foreslår å videreføre hovedtrekkene i gjeldende rettsvernsregler, men slik at det foretas noen justeringer i forhold til enkelte av bestemmelsene i gjeldende verdipapirregisterlov kapittel 7. …

I likhet med det som følger av gjeldende rett, mener arbeidsgruppen at rettsvernsreglene bør gjelde for alle finansielle instrumenter som er innført i et norsk verdipapirregister, det vil si der verdipapirregisteret er «utsteder-CSD», uavhengig av om de finansielle instrumentene er norske eller utenlandske. Det er gjort unntak for reglene om utsteders innsigelser, jf. kapittel …, som etter forslaget bare skal gjelde gjeldsinstrumenter utstedt etter norsk rett.

Arbeidsgruppen gjør for ordens skyld oppmerksom på at den har foreslått endringer i verdipapirregisterloven § 2-1 og i allmennaksjeloven § 4-4. Utstedere av aksjer og tegningsretter i norske allmennaksjeselskaper og av norske ihendehaverobligasjoner kan derfor velge å innføre de finansielle instrumentene i verdipapirregistre i andre EØS-stater, jf. nærmere omtale av dette i kapittel… Når gjeldende registreringsplikt i et norsk verdipapirregister er foreslått opphevet, kan det føre til at flere norske utstedere, herunder enkelte allmennaksjeselskaper, vil velge å bruke et utenlandsk verdipapirregister. Reglene om rettsvern mv. i lovforslaget kapittel 6 vil, i likhet med det som følger av gjeldende rett, bare gjelde ved registrering i et verdipapirregister med tillatelse fra norske myndigheter.»

18.5.3.2 Dobbeltsuksesjon og hjemmelskonflikter

Når det gjelder dobbeltsuksesjon og hjemmelskonflikter, har arbeidsgruppen foreslått følgende i rapporten punkt 12.5.3:

«At rettsvern for rettigheter til finansielle instrumenter som er registrert i et verdipapirregister oppnås ved registrering i registeret, er en ordning som etter arbeidsgruppens oppfatning er velfungerende og godt innarbeidet i norsk rett…. Arbeidsgruppen foreslår derfor å videreføre gjeldende regler i verdipapirregisterloven §§ 7-1 og 7-2, slik at registrering i et verdipapirregister vil gi beskyttelse mot avhenders hjemmelsmenn, samt mot konkurrerende rettigheter og kreditorforfølgning hos avhender som i dag.»

18.5.3.3 Utstederens innsigelser

I rapporten punkt 12.5.5 har arbeidsgruppen foreslått følgende om regulering av usteders innsigelser:

«Det følger av verdipapirregisterloven § 7-3 at når en rettighet som er ervervet ved avtale er registrert, kan ikke utstederen av det finansielle instrumentet gjøre gjeldende innsigelser som nevnt i gjeldsbrevloven § 15 mot erververen. Dette er blant annet innsigelser om at det foreligger svake ugyldighetsgrunner etter avtaleloven, at gjeldsbrevet er utgitt uten utstederens vilje etter at vedkommende skrev under på det, eller at gjeldsbrevet er bortfalt eller endret. Likeledes gjelder det innsigelser om at utsteder ikke har fått det avtalte vederlaget eller at gjeldsbrevet er innfridd. Innsigelsen kan likevel gjøres gjeldende dersom erververen ikke var i aktsom god tro da rettigheten ble registrert.

Videre avskjæres utsteders adgang til å bruke et krav på avhenderen til motregning overfor erververen, jf. gjeldsbrevloven § 18. Motregning kan likevel skje dersom erververen både var kjent med motkravet og med at skyldner ville lide tap om avhendelsen skulle stenge for slik motregning.

Utsteder kan i alle tilfeller gjøre gjeldende innsigelser som nevnt i gjeldsbrevloven §§ 16 og 17. Dette er innsigelser om at vedkommende har betalt rente mv. som forfalt før det finansielle instrumentet ble avhendt, og innsigelser om falsk, forfalskning, grov tvang, umyndighet, mortifikasjon mv.

Arbeidsgruppen mener at gjeldsbrevlovens bestemmelser om avskjæring av utsteders innsigelser fortsatt bør få anvendelse på norske gjeldsinstrumenter innført i et verdipapirregister. Med gjeldsinstrumenter forstås finansielle instrumenter som ville vært omfattet av gjeldsbrevloven § 11 dersom fordringen var knyttet til et dokument. Dermed er reglene for avskjæring av utsteders innsigelser like, uavhengig av om gjeldsinstrumentet er registrert i et verdipapirregister eller ikke. Arbeidsgruppen nevner for ordens skyld at det antas lite praktisk at andre gjeldsinstrumenter enn ihendehaverobligasjoner, herunder sertifikater, registreres i et verdipapirregister. Dessuten er flere av de innsigelser som er regnet opp i gjeldsbrevloven §§ 15-18 lite praktiske for registrerte finansielle instrumenter, eksempelvis innsigelser om umyndighet. En innsigelse kan være begrenset til deler av en utstedelse (ISIN), eksempelvis dersom datakriminalitet medfører at det utstedes flere obligasjoner enn det som følger av låneavtalen. Det kan i disse tilfelle fremstå som tilfeldig hvilke av annenhåndserververne av det finansielle instrumentet som blir rammet. I en del av disse tilfellene vil verdipapirregisteret være erstatningsansvarlig.

Verdipapirregisterloven § 7-3 er imidlertid ikke begrenset til gjeldsinstrumenter, men gjelder alle andre finansielle instrumenter enn aksjer og egenkapitalbevis. Den omfatter dermed eksempelvis registrerte derivater og verdipapirfondsandeler. Reguleringen av disse finansielle instrumentene inneholder, i motsetning til aksjelovene og gjeldsbrevloven, ikke eksplisitte bestemmelser om avskjæring av utsteders innsigelser. Selv om prinsippene i gjeldsbrevloven i mange tilfeller vil passe også for andre finansielle instrumenter enn gjeldsinstrumenter, kan det tenkes tilfeller der reguleringen av det aktuelle finansielle instrumentet vil gi et annet resultat enn det som følger av verdipapirregisterloven § 7-3. Det er heller ikke gitt at behandlingen av utstedere av finansielle instrumenter bør avhenge av om de finansielle instrumentene er registrert på en konto i et norsk verdipapirregister eller ikke. Arbeidsgruppen har for øvrig merket seg at de tilsvarende bestemmelsene etter svensk og dansk rett er begrenset til gjeldsinstrumenter.

Ordlyden i verdipapirregisterloven § 7-3 trekker i retning av at bestemmelsen også gjelder for utenlandske finansielle instrumentene. Arbeidsgruppen legger til grunn at spørsmålet om hvilke innsigelser utsteder kan gjøre gjeldende mot en erverver i utgangspunktet reguleres av hjemlandets rett. Det kan derfor ikke sees å være behov for å regulere dette i norsk rett. Norsk særregulering av dette spørsmålet kan dessuten gi opphav til regelverkskonflikter og vil i tilfelle avskjære enkelte utenlandske utstedere fra å benytte norske verdipapirregistre. Det vises til arbeidsgruppens lovforslag § 2-2 første ledd.

Arbeidsgruppen anbefaler, i lys av ovennevnte, at reguleringen av utsteders innsigelser begrenses til å gjelde gjeldsinstrumenter utstedt etter norsk rett. Det vises til arbeidsgruppens lovforslag § 6-5.»

18.5.3.4 Frigjørende betaling

Når det gjelder frigjørende betaling, har arbeidsgruppen foreslått følgende i rapporten punkt 12.5.4:

«Det følger av verdipapirregisterloven § 7-4 at utbetaling fra en skyldner til den som etter registeret er berettiget til å ta imot betaling på forfallstidspunktet i henhold til registerets innhold er frigjørende for skyldneren selv om mottakeren ikke hadde rett til å ta imot betaling. Forutsetningen er at skyldneren var i aktsom god tro på tidspunktet for utbetalingen. Dette omtales ofte som «kvitteringslegitimasjon».

Allmennaksjeloven § 4-13 annet ledd inneholder særregulering av andre utdelinger enn utbytte. Disse er kun frigjørende i forhold til senere godtroende erververe dersom de er registrert på aksjeeierens konto i verdipapirregisteret. Bestemmelsen gjelder typisk utbetalinger i forbindelse med kapitalnedsettelser, fusjon, fisjon og likvidasjon.

Verdipapirregisterloven § 7-4 gjelder alle typer finansielle instrumenter, og alle utbetalinger. Det samme gjelder den danske verdipapirhandelloven § 71, som derimot gjør unntak for tilfeller av falsk eller «voldelig tvang». Det ser imidlertid ikke ut til at den danske kapitalmarkedsloven, som bl.a. skal gjennomføre CSDR, vil inneholde regler om frigjørende betaling. I svensk rett er bestemmelsen om frigjørende betaling begrenset til å gjelde låneinstrumenter.

Arbeidsgruppen legger til grunn at det fortsatt er behov for en vid bestemmelse om frigjørende betaling. Det er vanlig at utstederne forestår utbetalinger av blant annet renter og utbytte gjennom verdipapirregisteret, selv om dette ikke er obligatorisk. Normalt vil det være kontohaver som er berettiget til å motta betalingen, enten fordi vedkommende selv eier av de finansielle instrumentene eller fordi kontohaver er forvalter for reell eier. Det kan imidlertid tenkes unntak. Det vises blant annet til panteloven § 1-6, som fastsetter at den som har pant i finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister kan kreve å motta renter, utbytte og avdrag som forfaller mens panteretten består. Det at utsteder kan betale til den som etter registeret er berettiget, slik at den som etter det underliggende rettsforholdet skal motta utbetalingen må påse at dette fremgår av verdipapirregisteret, anses å gi en effektiv løsning. Det vises her til at det kan være et svært stort antall eiere som er berettiget til utbetaling. Det kan derfor være vanskelig for utsteder å sikre at utbetaling skjer til rett person/foretak hvis ikke den som etter registeret fremstår som berettiget også er legitimert til å motta betaling med frigjørende virkning for utsteder. Reglene om frigjørende betaling foreslås derfor videreført.

Arbeidsgruppen mener imidlertid at lovteksten bør presiseres for å klargjøre at andre tidspunkt enn forfallstidspunktet kan være avgjørende for hvem som er berettiget til å motta betaling. Eksempelvis er det normalt den som er aksjeeier på tidspunktet for utbyttebeslutningen, jf. allmennaksjeloven § 8-3, som er berettiget til utbyttet. Det er imidlertid vanlig at utbyttet utbetales på et senere tidspunkt. Utbetalingen skjer da til den som fremstod som berettiget på beslutningstidspunktet («record date»). Dersom utsteder ved en feil betaler til den som senere har ervervet de finansielle instrumentene, vil ikke utbetalingen ha frigjørende virkning for utsteder. En mer praktisk situasjon er imidlertid at forsinket oppgjør av en handel medfører at det er avhender som fremstår som berettiget til utbyttebetalingen på record date selv om erverver har kjøpt aksjene med utbytterettigheter. I disse tilfellene kan ikke erverver kreve at utsteder betaler utbyttet på nytt. Dette vil normalt korrigeres ved at det forestås et etteroppgjør av utbyttet direkte mellom erverver og avhender.

Arbeidsgruppen har fått opplyst at utenlandsk rett i noen få tilfeller utpeker som berettiget en annen enn den som fremgår av registeret. Dersom en slik situasjon skulle oppstå, vil skyldneren i utgangspunktet sies å «være eller burde være kjent med betalingsmottakerens manglende rett da utbetalingen fant sted». Utstederen vil i tilfelle, dersom vedkommende likevel velger å betale til de som etter registeret fremstår som berettiget, risikere å måtte betale på nytt til den som etter hjemlandets rett skal motta betalingen.»

18.5.3.5 Rettsvern for forvalterregistrerte finansielle instrumenter

Når det gjelder rettsvern for finansielle instrumenter som er registrert på en forvalterkonto, har arbeidsgruppen foreslått følgende i rapporten punkt 12.5.6:

«Verdipapirregisterloven § 7-5 fastsetter at disposisjoner over finansielle instrumenter registrert på forvalterkonto i et verdipapirregister med norsk tillatelse får rettsvirkninger som nevnt i § 7-1 (kolliderende rettigheter) og 7-2 (mangler ved avhenderens rett) når forvalteren får melding om disposisjonen. …

Etter sin ordlyd gjelder bestemmelsen for samtlige godkjente forvaltere av forvalterkontoer i et norsk verdipapirregister, det vil si både norske og utenlandske foretak. Utenlandske forvaltere fører imidlertid normalt sine underregistre i hjemlandet. Rettsvernsreglene i landet der underregistrene føres, herunder rettsvernsakten, kan avvike fra de norske. Det er derfor risiko for at verdipapirregisterloven § 7-5, tolket etter sin ordlyd, gir regelverkskonflikter. Det er ikke klare lovvalgsregler på området, men arbeidsgruppen ser det som mest sannsynlig at den internasjonale privatretten vil vise til hjemlandets rettsvernsregler som følge av den såkalte PRIMA-regelen. Denne regelen ligger blant annet til grunn for lovvalgsregelen i lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 9, som igjen bygger på direktiv 2002/47/EF artikkel 9. Finanstilsynet har, som følge av dette, ikke pålagt utenlandske forvaltere å fastsette regler som nevnt i verdipapirregisterloven § 6-3 sjette ledd.

Arbeidsgruppen anbefaler derfor at det foretas endringer i forhold til gjeldende verdipapirregisterlov § 7-5 for å klargjøre at reglene om rettsvirkningene av meldinger til forvalter bare gjelder forvaltere med hovedsete i Norge. Slik det fremgår av kapittel … foreslår arbeidsgruppen at innehavere av forvalterkontoer i norske verdipapirregistre ikke lenger skal godkjennes av Finanstilsynet. Ordlyden er endret for å reflektere dette. Det vises til arbeidsgruppens lovforslag § 3-5.

Arbeidsgruppen anser spørsmålet om hvordan rettsvern oppnås for forvalterregistrerte finansielle instrumenter som en del av forvalterreguleringen. Bestemmelsen er derfor foreslått flyttet fra rettsvernskapitlet til lovforslagets kapittel 3 om blant annet forvalterregistrering.»

18.5.3.6 Særregler for utenlandske finansielle instrumenter der den norske verdipapirsentralen er utsteder-CSD

I arbeidsgruppens rapport punkt 12.5.7 fremgår følgende:

«… [A]rbeidsgruppen [mener] at reglene om håndtering av kolliderende rettigheter, jf. lovforslaget § 6-3, samt om mangler ved avhenders rett, jf. lovforslaget § 6-4 også bør gjelde utenlandske finansielle instrumenter. Det samme gjelder reglene om frigjørende betaling.

Det bør imidlertid unngås at finansielle instrumenter registrert i et norsk verdipapirregister samtidig er underlagt rettsregler som kan komme i strid med de norske rettsvernsreglene. Dette anses nødvendig selv om arbeidsgruppen antar at risikoen for regelverkskonflikt reduseres ved at bestemmelsene om utsteders innsigelser, jf. lovutkastet § 6-5, er foreslått begrenset til norske gjeldsinstrumenter.

Gjeldende verdipapirregisterlov § 2-2 annet ledd begrenser adgangen til å innføre finansielle instrumenter der det kan oppstå konflikt med de norske rettsvernsreglene. Etter sin ordlyd regulerer bestemmelsen bare tilfeller der det allerede er utstedt et dokument som representerer det finansielle instrumentet. Denne problemstillingen drøftes nærmere i kapittel …. Arbeidsgruppen mener imidlertid det bør presiseres at bestemmelsen også omfatter tilfeller der et finansielt instrument innføres direkte i det norske verdipapirregisteret, uten forutgående utstedelse av et dokument. Arbeidsgruppen har derfor i lovforslaget § 2-2 første ledd foreslått en generell bestemmelse om at finansielle instrumenter ikke kan innføres i et verdipapirregister dersom de har rettsvirkninger som kan komme i strid med det som følger av denne loven.

Ved risiko for regelverkskonflikt, må verdipapirregisteret treffe hensiktsmessige tiltak. Hvis slike tiltak ikke vil være tilstrekkelige til å unngå mulig regelverkskonflikt, kan ikke verdipapirregisteret innføre de finansielle instrumentene med rettsvernsvirkninger, det vil si i rettsvernsregisteret. Registreringen må i tilfelle skje som tilknyttet virksomhet.

Arbeidsgruppen legger til grunn at bestemmelsen foreslått i lovutkastet § 2-2 første ledd i praksis bare vil være relevant for utenlandske finansielle instrumenter. Dette er likevel ikke foreslått presisert i lovteksten, i tilfelle lignende problemstilling skulle oppstå for norske finansielle instrumenter. …»

18.5.3.7 Særskilt om finansielle instrumenter som er sekundærinnført i en norsk verdipapirsentral

Arbeidsgruppens rapport punkt 12.5.9 inneholder slik vurdering av spørsmålet om rettsvern for finansielle instrumenter som er sekundærinnført i et norsk verdipapirregister:

«Et norsk verdipapirregister kan, ved å opprette link til et annet verdipapirregister, registrere finansielle instrumenter som er innført i sistnevnte verdipapirregister (sekundærinnføring). De finansielle instrumentene vil stå på det norske verdipapirregisterets forvalterkonto (omnibuskonto) hos det utenlandske verdipapirregisteret. Dette blir en variant av forvalterregistrering. Det norske verdipapirregisteret vil i disse tilfellene føre et underregister, i motsetning til ved kontoføring på høyeste nivå etter forordningen (kjernetjenesten sentral kontoføring). Registrering av finansielle instrumenter gjennom link blir tilknyttet virksomhet for det norske verdipapirregisteret, jf. også del B nr. 3 i vedlegget til CSDR. CSDRs regler om linker er nærmere beskrevet i kapittel ….

Det norske verdipapirregisteret kan også opprette forbindelse til registre som ikke er verdipapirregistre etter CSDR. Eksempelvis er det i mange land vanlig at andelseierregistrene til verdipapirfond føres av såkalte «transfer agents», der verdipapirregistrene kan innføres i andelseierregistrene på lik linje med tradisjonelle forvaltere.

Arbeidsgruppen har drøftet om rettsvernsvirkningene etter verdipapirregisterloven kapittel 7 kan og bør omfatte finansielle instrumenter som er sekundærinnført i et norsk verdipapirregister. Etter arbeidsgruppens vurdering er det en fordel om rettsvernsreglene for sekundærinnførte finansielle instrumenter er mest mulig like de tilsvarende reglene for finansielle instrumenter som er innført i verdipapirregisteret. Arbeidsgruppen legger derfor til grunn at bestemmelsene om henholdsvis prioritet mellom konkurrerende rettserverv og beskyttelse mot avhenderens hjemmelsmenn, jf. utkast til §§ 6-3 og 6-4 bør få virkning for registreringer internt i det norske verdipapirregisteret. Det vises til utkast til § 6-7. Dette samsvarer med arbeidsgruppens forståelse av PRIMA-regelen. PRIMA-regelen er drøftet i kapittel… og innebærer at reglene om blant annet rettsvern i det landet der mellommannens kontosystem føres, får virkning. Forslaget samsvarer også med det som gjelder for «ordinære» forvaltere, jf. gjeldende verdipapirregisterlov § 7-5 og arbeidsgruppens lovutkast § 3-5.

For forvaltere er rettsvernsakten melding til forvalter. Rettsvernsakten for rettigheter til finansielle instrumenter som er sekundærinnført i et verdipapirregister bør være registrering i det norske verdipapirregisteret.

Arbeidsgruppen foreslår etter dette ikke en videreføring av verdipapirregisterloven § 2-2 tredje ledd. Bestemmelsen fastsetter at innføring av et finansielt instrument ikke kan skje dersom det finansielle instrumentet allerede er innført i et annet norsk verdipapirregister, eller i et utenlandsk register med rettsvirkninger som kan komme i strid med det som følger av verdipapirregisterloven. Etter arbeidsgruppens forslag vil rettsvernsreglene bare gjelde internt i det norske verdipapirregisteret, mens overføringer i «hovedregisteret» (typisk en utsteder-CSD) vil reguleres av eventuelle rettsvernsregler der. Som følge av § 6-7 i arbeidsgruppens lovforslag, er det heller ikke nødvendig å videreføre verdipapirregisterloven § 6-3 femte ledd. Denne bestemmelsen slår fast at dersom et norsk verdipapirregister er forvalter av en forvalterkonto i et annet norsk verdipapirregister, gjelder reglene i gjeldende verdipapirregisterlov kapittel 7 ved overføringer mellom forskjellige beholdninger på forvalterkontoen. Dette vil nå følge direkte av lovutkastet § 6-7, og gjelde uavhengig av i hvilket register de sekundærinnførte finansielle instrumentene er innført.

Konsekvensen av at de norske rettsvernsreglene bare gjelder internt i det norske verdipapirregisteret, er at de som er registrert som eiere av de sekundærinnførte finansielle instrumenter vil kunne lide tap som følge av forhold knyttet til utsteder-CSD´en. Ved en grensekryssende handel der avhender har konto i utsteder-CSD´en mens erverver har konto i et norsk verdipapirregister, vil erververen ikke ha rett til det finansielle instrumentet dersom det senere viser seg at avhenders hjemmelsmenn kan gjøre gjeldende innsigelser mot salget som medfører at overføringen til det norske verdipapirregisterets konto i utsteder CSD må reverseres. Dette gjelder selv om erververen er registrert som eier av dem i det norske verdipapirregisteret. Spørsmålet om det norske verdipapirregisteret har et erstatningsansvar i slike tilfeller vil avhenge av om tapet skyldes forhold innenfor dets kontrollsfære, jf. kapittel …

CSDR innfører strenge regler for å sikre at verdipapirregistrene, transfer agents mv. håndterer risikoen knyttet til linker og andre forbindelser på en god måte. Avstemningsreglene, samt rammeverket for linker, er beskrevet i kapittel …

Arbeidsgruppen mener likevel at det er viktig at ovennevnte forhold, som kan medføre en økt risiko for kontohavere og andre rettighetshavere, er synlig utad. Dette gjelder særlig risikoen for at forhold i det andre registeret kan medføre at kontohaver taper retten til de finansielle instrumentene. Informasjon om disse risikoforholdene bør være tilgjengelig for kontohavere og eventuelle rettighetshavere i forkant av en eventuell registrering, typisk før de inngår avtale om pant i finansielle instrumenter. Dette kan eksempelvis gjøres ved at sekundærinnførte finansielle instrumenter merkes på en tydelig måte.

Arbeidsgruppen har foreslått en videreføring av verdipapirregisterloven § 6-8 annet ledd, som gir departementet hjemmel til å gi forskrift om hvilken informasjon som skal fremgå av registeret. Registreringsforskriften § 7 inneholder bestemmelser om hvilke opplysninger som skal gis om sekundærinnførte finansielle instrumenter. Denne informasjonen skal være offentlig tilgjengelig, jf. lovutkastet § 7-2 første ledd nr. 4. Forskriftshjemmelen kan også benyttes til å fastsette krav om at slik informasjon skal registreres på verdipapirkontoene hvis det skulle vise seg å være behov for slik merking.

Arbeidsgruppen viser dessuten til at CSDR artikkel 34 nr. 5 pålegger verdipapirregisteret å gi alle kunder informasjon om hvilke risikoer som er knyttet til de tjenestene de tilbyr. …»

18.5.3.8 Særskilt om innføring av finansielle instrumenter representert ved et fysisk dokument

I arbeidsgruppens rapport punkt 12.5.8 har arbeidsgruppen følgende vurdering:

«Det fremgår av verdipapirregisterloven § 2-2 annet ledd at et finansielt instrument ikke kan innføres i et verdipapirregister dersom det allerede er utstedt et dokument som representerer det finansielle instrumentet på en måte som kan være i strid med de rettsvernsregler som følger av verdipapirregisterloven. Arbeidsgruppen ser ikke bort fra at et tilsvarende forbud kan utledes av forbudet i CSDR artikkel 37 nr. 3 mot å skape nye finansielle instrumenter («securities creation»), men den mener dette er et sentralt prinsipp, og har dessuten merket seg at svensk rett viderefører et lignende forbud i lag om kontoföring 4 kap. 5 §. Bestemmelsen foreslås derfor videreført.

Verdipapirregisterloven § 2-2 annet ledd gjelder etter sin ordlyd både norske og utenlandske finansielle instrumenter. Arbeidsgruppen er ikke kjent med norske finansielle instrumenter som det i praksis vil være aktuelt å registrere i et verdipapirregister og som representeres av et dokument. Det er imidlertid ikke utenkelig, og arbeidsgruppen mener derfor verdipapirregisterloven § 2-2 annet ledd bør videreføres. Dersom disse senere bes innført i et verdipapirregister, mener arbeidsgruppen at fysiske dokumenter utstedt etter norsk rett bør makuleres. Dette vil gi større sikkerhet enn en depotløsning mot at de finansielle instrumentene ved en feil kommer i sirkulasjon. Det foreslås ikke tilsvarende makuleringskrav for finansielle instrumenter utstedt etter et annet lands rett, i tilfelle dette skulle være i strid med den nasjonale reguleringen av det finansielle instrumentet. Arbeidsgruppen viser til sitt lovforslag § 2-2 annet ledd.

Det er ikke uvanlig i andre land at aksjer, obligasjoner mv. utstedes i fysisk form. Arbeidsgruppen foreslår at verdipapirregisterloven § 2-2 annet ledd videreføres for disse. Det kan imidlertid ikke sees at norsk lov kan frata de fysiske dokumentene, som reguleres av hjemlandets rett, sin virkning. Verdipapirregisterloven § 2-2 annet ledd tredje punktum foreslås derfor opphevet. For så vidt gjelder fysiske dokumenter som oppbevares i depot, er det i utkast til utfyllende kommisjonsforordning til CSDR foreslått særlige avstemningsregler som skal bidra til å hindre at de fysiske dokumentene kommer i sirkulasjon. Dersom dette likevel skulle skje, vil eventuelle skadelidte kontohavere ofte kunne kreve erstatning. Det vises til arbeidsgruppens forslag til erstatningsregler i lovutkastet kapittel 8, som drøftes i kapittel … .»

18.6 Høringsinstansenes merknader

Finanstilsynet har blant annet uttalt:

«Forordningen stiller krav til verdipapirregistre som driver oppgjørsvirksomhet. Rettsvernsregler knyttet til pant mv. vil følge av EØS-landenes nasjonale rett. Det kan derfor anføres at dagens plikt til å registrere (enkelte) noterte verdipapirer i norsk rettsvernsregister kan videreføres. Et alternativ til arbeidsgruppens forslag er derfor å innføre et to-sporet system, der gjeldende verdipapirregisterlov (konsesjonsplikt for å drive rettsvernsregister) videreføres, og det fastsettes en ny lov om verdipapiroppgjør (konsesjonsplikt for å drive oppgjørsvirksomhet i verdipapirregister.)

En videreføring av plikt til registrering i norsk rettsvernsregister for noterte verdipapirer, vil i praksis innebære at retten til å velge et verdipapirregister (oppgjørsregister) i EØS-området ikke vil bli reell. Utsteder måtte i et slikt tilfelle påse at VPS til enhver tid speilet den eierregistreringen som fulgte av et verdipapirregister i et annet EØS-land. Finanstilsynet støtter derfor arbeidsgruppens forslag om at norske noterte verdipapirer skal kunne registreres i et europeisk rettsvernsregister valgt av utstederselskapet.

…

CSDRs krav til organiseringen av virksomheten i et verdipapirregister er ikke fullt ut i samsvar med norske regler om krav til organiseringen av virksomheten i et rettsvernsregister. Finanstilsynet mener imidlertid at kravene til virksomheten etter CSDR ikke svekker VPS som rettsvernsregister.»

Som det også fremgår i kapittel 15.4, har Finanstilsynet påpekt at rettsvernsregler ikke er harmonisert i EØS, og at registrering av norske allmennaksjeselskaper i et verdipapirregister i annet EØS-land i utgangspunktet ikke vil gi andre rettsvirkninger enn de som følger av oppgjørsreglene. Det vil gjelde litt ulike regler om pant mv. i de ulike EØS-landene. Finanstilsynet har videre uttalt at plikten til å innføre norske unoterte verdipapirer i det norske rettsvernsregisteret bør videreføres. Dette er behandlet i kapittel 15.

Norges Bank har i sin høringsmerknad uttalt at plikten til å innføre finansielle instrumenter i et verdipapirregister med norsk konsesjon bør videreføres i større grad enn arbeidsgruppen har foreslått, jf. omtale i proposisjonen kapittel 15. Norges Bank har videre vist til at VPS har en tilsvarende funksjon som grunnboken har for fast eiendom, og har blant annet uttalt:

«Norges Bank viser til at ny regulering av nytt norsk offentlig aksjeeierregister er til behandling i Nærings- og fiskeridepartementet. Etter Norges Banks syn bør det vurderes om det er mulig å etablere dette aksjeeierregisteret som et rettsvernsregister for rettigheter i aksjer utstedt av alle norske aksje- og allmennaksjeselskaper, evt. bare for de selskaper som er registrert i utenlandsk verdipapirregister».

Justis- og beredskapsdepartementet har vist til at arbeidsgruppen ikke har foreslått regler om lovvalg, og hvilken betydning slike regler har for gjennomføring av forordningen i nasjonal rett, og mener spørsmålet bør utredes nærmere, jf. også omtale av høringsmerknaden i kapittel 5.4 og 5.5.1. Videre har Justis- og beredskapsdepartementet vist til at forordningen ikke regulerer formues- og tingsrettslige virkninger av registeringen, for eksempel spørsmål om rettsvern. Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om at enkelte regler bare skal få anvendelse på norske finansielle instrumenter, jf. for eksempel lovutkastet § 6-5 om usteders innsigelser, har Justis- og beredskapsdepartementet uttalt:

«Det bør etter vårt syn vurderes om det kan være en bedre løsning å gi en generell regulering av lovvalg fremfor å gi bestemmelser etter norsk lov et avgrenset anvendelsesområde. Den løsningen som er valgt, vil kunne innebære at et forhold som reguleres av norsk rett, likevel faller utenfor bestemte norske reglers anvendelsesområde – eller motsatt.

I rapporten kapittel 12.5.1 uttaler arbeidsgruppen at rettsvernsreglene i verdipapirregisterloven «bør gjelde for alle finansielle instrumenter som er innført i et norsk verdipapirregister, det vil si der verdipapirregisteret er «usteder-CSD», uavhengig av om de finansielle instrumentene er norske eller utenlandske». Den beste måten å sikre dette på, synes imidlertid å være gjennom en lovvalgsregel om at rettsvern (og andre tingsrettslige virkninger) av registreringen skal reguleres av det landets rett der instrumentet er registrert. Uten en slik regel kan det tenkes tilfeller der de ulovfestede lovvalgsreglene innebærer at utenlandsk rett får anvendelse på utenlandske instrumenter registrert i et norsk register.»

Justis- og beredskapsdepartementet har også vist til at i en del tilfeller vil lovvalgsregelen i lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 9 komme til anvendelse, og at arbeidsgruppens forslag om å la reglenes anvendelsesområde avhenge av hvilket land som har utstedt verdipapirregisterets tillatelse, ikke harmonerer godt med denne bestemmelsen. Videre har Justis- og beredskapsdepartementet vist til at også andre lover enn verdipapirregisterloven knytter rettsvirkninger til registrering i et verdipapirregister, og at det er vanskelig å se gode grunner for arbeidsgruppens forslag om bare å la rettsvirkningene inntre ved registrering i et verdipapirregister med norsk tillatelse, gitt at registrering skjer i et verdipapirregister som driver virksomhet i Norge, og gitt at norsk rett får anvendelse i begge situasjoner.

Verdipapirsentralen ASA (VPS) har vist til høringsmerknadene fra Finanstilsynet og Norges Bank:

VPS er «usikker på hva som menes med «norsk rettsvernsregister» i denne sammenheng. Menes et foretak med tillatelse etter CSDR som har autorisasjon fra norske myndigheter fordi det er etablert i Norge? For slike register vil de norske rettsvernsreglene komme til anvendelse i henhold til forslaget i høringsnotatet. Eller menes et register, operert av en norsk CSD eller et annet foretak (for eksempel det offentlige aksjeeierregisteret) som har en annen form for tillatelse som et særskilt rettsvernsregister?

Hvis det er det førstnevnte som er ment, antar vi at departementet vil foreta en nærmere vurdering av forslaget opp mot CSDR artikkel 23 og EU-kommisjonens uttalelse av 3. oktober 2014.

Særlig Norges Bank sitt høringsbrev kan forstås slik at det siktes til alternativ nummer to ovenfor, nemlig at det etableres en norsk regulering om rettsvernsregistre i tillegg til den norske loven som gjennomfører CSDR. VPS viser til at EU-kommisjonen i sin plan for å bygge et felles europeisk kapitalmarked har satt fokus på problemstillingen knyttet til manglende harmonisering av lovregler om «investor´s rights in securities.»

VPS har videre sitert fra EU-kommisjonens uttalelse fra 14. september 2016, der Kommisjonen blant annet har uttalt:

«In parallel, the Commission will propose a future legislative initiative to determine with legal certainty which national law shall apply to security ownership and to third party effects of the assignment of claims».

VPS legger til grunn at departementet vil se hen til det pågående arbeidet i EU med hensyn til harmonisering av regler om «investors´ rights in securities» ved vurderingen av høringsuttalelsen fra Norges Bank på dette punkt.

VPS har også uttalt at de støtter arbeidsgruppens vurdering når det gjelder rettsvernsreglenes virkeområde og at denne må begrenses for instrumenter hvor verdipapirregisteret utleder sin rett fra et annet register. I rapporten kapittel 12.5.7 og 12.5.8 har arbeidsgruppen omtalt to andre situasjoner der verdipapirregisterets rettsvernsregler kan komme i konflikt med utstederlandets nasjonale rett. Etter VPS´ oppfatning må disse ulike situasjonene håndteres på lik måte.

Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om å videreføre prinsippene i någjeldende verdipapirregisterlov § 2-2, som forbyr innføring av finansielle instrumenter i et norsk verdipapirregister hvis det har rettsvirkninger som kan komme i strid med de norske rettsvernsreglene, mener VPS at lovforslaget § 2-2 første ledd kan være i strid med verdipapirsentralforordningen. Ifølge forordningen art. 49 har utsteder en rett til å velge en CSD innenfor EØS for innføring av sine finansielle instrumenter. Lovforslaget § 2-2 kan være en innsnevring av forordningens rekkevidde og dermed en feilaktig implementering av forordningen. VPS mener at heller ikke andre utenlandske instrumenter enn de som omfattes av CSDR art. 49 bør forbys registrert i VPS. VPS er enig i at det er viktig å unngå at finansielle instrumenter er underlagt rettsregler som er i strid med de norske rettsvernsreglene, men det bør gjøres gjennom å begrense de norske rettsvernsreglenes anvendelsesområde, ikke ved å forby registrering av instrumentene. VPS har foreslått at følgende bestemmelse erstatter lovutkastet § 2-2 første ledd, og plasseres i rettsvernskapittelet i § 6-7:

«Dersom et verdipapirregister innfører eller sekundærinnfører finansielle instrumenter underlagt en annen jurisdiksjon, får rettigheter til disse finansielle instrumentene rettsvirkninger etter § 6-3 og 6-4 når de er registrert på en verdipapirkonto i verdipapirregisteret.

Registeringer i slike finansielle instrumenter har bare rettsvirkninger etter kapittel 6 så langt disse er forenlige med rettsvirkningene som følger av instrumentets regulering eller den rett som gjelder for det register verdipapirregisteret utleder sin registrering fra.»

Når det gjelder arbeidsgruppens lovutkast § 6-6 om frigjørende betaling, stiller VPS «spørsmål ved hensiktsmessigheten av en slik bestemmelse i verdipapirregisterloven. Slik den er innført i verdipapirregisterloven gjelder bestemmelsen for alle instrumenter innført i verdipapirregisteret. For utenlandske finansielle instrumenter kan andre regler følge av utstederlandets rett. En generell regel er ikke hensiktsmessig og kan skape tvil om hva som gjelder. Ved å innta en slik bestemmelse i nasjonal instrument-rett, f.eks. aksjelovgivningen eller overlate reguleringen til låneavtalene, så unngås dette».

Statistisk sentralbyrå (SSB) har blant annet uttalt:

«… Et annet hensyn er å sikre at gjeldende norske rettsvernsregler videreføres i så stor grad som mulig. Statistisk sentralbyrå mener at det bør vurderes om det i forbindelse av nytt norsk offentlig aksjeeierregister, som er til behandling i Nærings- og handelsdepartementet, kan etableres et aksjeeierregister som et rettsvernsregister for rettigheter i aksjer utstedt av alle norske aksje- og allmennaksjeselskaper, evt. bare for dem som er registrert i utenlandske verdipapirregistre».

18.7 Departementets vurdering

18.7.1 Overordnet – alternative løsninger

18.7.1.1 Innledning

Departementet viser innledningsvis til at finansielle instrumenter som er innført i en verdipapirsentral, i utgangspunktet kun kommer til uttrykk gjennom registreringer i verdipapirsentralen. Ved forvalterregistrering kommer de også til uttrykk i forvalterens underliggende kontosystem eller lignende, og slik at det kan være flere ledd i forvalterkjeden. Departementet går her ikke nærmere inn på de tilfellene der det finnes et fysisk dokument som representerer det finansielle dokumentet og som oppbevares i depot. De funksjonene som tidligere var knyttet til dokumentene, er i stedet knyttet til registreringen. De finansielle instrumentene «finnes» således kun elektronisk i verdipapirsentralen, og eventuelt i underregistre ført av forvaltere mv.

Helt siden opprettelsen av Verdipapirsentralen ved lov 14. juni 1985 nr. 62 har rettsvern for rettigheter til finansielle instrumenter som er innført i verdipapirregisteret, vært knyttet til registreringene i registeret. Det vil si at rettsvernsakten har vært registrering i verdipapirregisteret. Registeret har både positiv og negativ troverdighet, slik at registreringene uttømmende angir de forhold som skal kunne påberopes overfor kreditorer og avtaleerververe som er i god tro, med unntak av det som måtte følge direkte av lov og sterke ugyldighetsgrunner.

Ved vedtakelsen av gjeldende verdipapirregisterlov av 2002 ble Verdipapirsentralens monopol opphevet og Verdipapirsentralen ASA ble privatisert. Det ble dermed i prinsippet åpnet for konkurranse mellom flere verdipapirregistre. Rettsvernsreglene fra 1985-loven ble videreført ved verdipapirregisterloven 2002 med noen mindre justeringer.

Ordningen med at registreringer i et verdipapirregister gir rettsvern har etter hvert lang tradisjon, og synes etter departementets vurdering å ha fungert godt. Ordningen må anses å være veletablert, velkjent og velfungerende i markedet.

I juridisk teori er det tradisjonelt vist til at rettsvern bør ivareta hensynene til legitimasjon, notoritet og publisitet. Legitimasjon er i korte trekk den rett som det fremstår utad at en person har. Notoritet betyr at en disposisjon skal være etterprøvbar og kunne la seg kontrollere. For eksempel bør det kunne konstateres når en disposisjon ble foretatt, hva den gikk ut på og hvem som foretok den. Publisitet innebærer at allmennheten enkelt skal kunne ha tilgang til opplysninger om en disposisjon. Videre bør rettsvernsregler inneholde en rettsvernsakt og virkninger av rettsvernsakten. Siden rettsvernsregistre etter verdipapirregisterloven ikke er offentlig tilgjengelig for allmennheten, er det først og fremst hensynet til notoritet som er ivaretatt gjennom den norske ordningen.

Det er et uttalt mål med verdipapirsentralforordningen å fremme konkurranse mellom verdipapirsentraler i EU. For norske utstedere som velger å innføre sine finansielle instrumenter i en verdipapirsentral med hjemstat utenfor Norge, vil verdipapirsentralloven ikke få anvendelse, jf. kapittel 15 om utstederes rett til å velge mellom verdipapirsentraler. Departementet vurderer nedenfor alternative løsninger til å videreføre dagens ordning med registrering i en verdipapirsentral som rettsvernsakt.

18.7.1.2 Melding til utsteder som rettsvernsakt?

Et alternativ til å la rettsvernsakten være registrering i en verdipapirsentral, kunne være underretning til utstederen av det finansielle instrumentet. Det er ordningen etter aksjeloven for aksjer som ikke er innført i et verdipapirregister, jf. aksjeloven § 4-13 om legitimasjons- og rettsvernsvirkninger ved eierskifte og aksjeloven § 4-8 om rettsvern for avtalepant i aksjer.

Som arbeidsgruppen har påpekt, ville rettsvernsreglene i så fall i utgangspunktet gjelde også for norske finansielle instrumenter som innføres i en utenlandsk verdipapirsentral, og for norske finansielle instrumenter som ikke er innført i en verdipapirsentral.

Ingen av høringsinstansene har uttalt at de ønsker en slik ordning.

Som arbeidsgruppen har uttalt, vil de fleste markedsaktører antakelig ønske at rettsvirkninger er knyttet til registrering i verdipapirsentralen, slik at de ikke i tillegg må sende melding til utstederen for at rettsvern og andre rettsvirkninger skal inntre.

Videre vil en ordning med melding til utstederen fort komme i konflikt med for eksempel dansk og svensk rett dersom utstederen har valgt å innføre instrumentet i en verdipapirsentral med tillatelse fra myndighetene i et av disse landene, ettersom rettsvern og andre rettsvirkninger etter svensk og dansk rett oppnås ved registrering i en verdipapirsentral.

Etter departementets vurdering er det på denne bakgrunn ikke grunn til å foreslå en slik løsning på generelt grunnlag nå. Departementet foreslår imidlertid at for allmennaksjeselskaper der utstederen har valgt å registrere aksjene i en verdipapirsentral som ikke knytter rettsvirkninger i form av rettsvern mv. til registrering, skal reglene i aksjeloven § 4-13 om legitimasjons- og rettsvernsvirkninger ved eierskifte og § 4-8 om pant i aksjer gjelde tilsvarende. Det vil si at rettsvernsakten i slike tilfeller er melding til utstederen. Det vises til forslaget til endringer i allmennaksjeloven § 4-13 første ledd og § 4-15a.

18.7.1.3 Regulering av foretak som kun tilbyr registrering av finansielle instrumenter, rettsvernsregister drevet av det offentlige?

CSDR-arbeidsgruppen drøftet om norsk rett fortsatt bør regulere foretak som driver registrering av finansielle instrumenter med rettsvernsvirkninger, uten å drive et verdipapiroppgjørssystem, jf. redegjørelse ovenfor. Norges Bank og Statistisk sentralbyrå har i sine høringsmerknader bedt om at det vurderes om et eventuelt nytt offentlig aksjeeierregister, som er til behandling i Nærings- og fiskeridepartementet, kan etableres som et rettsvernsregister for aksjer utstedt av alle norske aksje- og allmennaksjeselskaper, eventuelt bare for de selskaper som velger innføring i en utenlandsk verdipapirsentral. Videre har Finanstilsynet uttalt at det fortsatt bør være plikt til å innføre unoterte norske aksjer i allmennaksjeselskaper og ihendehaverobligasjoner i «norsk rettsvernregister», jf. også om dette i kapittel 15.

Som det fremgår i kapittel 8 om krav om tillatelse med videre, kreves det etter verdipapirsentralforordningen tillatelse for å drive et verdipapiroppgjørssystem, kombinert med minst en av hovedtjenestene første innføring av verdipapirer i et kontobasert system eller levering og vedlikehold av verdipapirkontoer på høyeste nivå. Etter gjennomføring av forordningen i norsk rett er det derfor ikke lenger mulig å drive et verdipapiroppgjørssystem uten å ha tillatelse som verdipapirsentral etter verdipapirsentralforordningen.

Departementet legger til grunn at det i prinsippet er mulig å skille driften av et verdipapiroppgjørssystem og det å yte hovedtjenestene første innføring av verdipapirer i et kontobasert system og levering og vedlikehold av kontoer på øverste nivå på den ene siden, fra det å føre et register med rettsvernsvirkninger på den andre siden. Dette gjelder både et eventuelt rettsvernsregister som drives av det offentlige og et rettsvernsregister som drives av private aktører. Departementet viser til forarbeidene til gjeldende verdipapirregisterlov, jf. Ot.prp. nr. 39 (2001–2002) kapittel 11.3, der flere av høringsinstansene viste til at høringsforslaget til verdipapirregisterloven 2002 ikke skilte mellom verdipapirsentralens funksjon som rettighetsregister og oppgjørsfunksjonen.

Verdipapirsentralforordningen regulerer ikke de privatrettslige virkningene av registreringer på kontoer i en verdipapirsentral. Forordningen er derfor neppe til hinder for å opprettholde en separat konsesjonsordning for foretak som kun driver et register over finansielle instrumenter med rettsvernsvirkninger, uten å drive et verdipapiroppgjørssystem. På tilsvarende måte er forordningen ikke til hinder for at det opprettes et rettighetsregister i offentlig regi.

Departementet viser imidlertid i den sammenheng til at de finansielle instrumentene som er innført i en verdipapirsentral, i utgangspunktet kun finnes som registreringer hos verdipapirsentralen og hos eventuelle forvaltere/mellommenn. Det virker lite rasjonelt om det som fremgår på verdipapirkontoene hos verdipapirsentralen der de finansielle instrumentene «finnes» om eierskap og andre rettigheter, likevel ikke skal gjelde overfor tredjemenn og andre som mener å ha rettigheter til de samme finansielle instrumentene. Det ville innebære at konkurrerende rettighetshavere og andre i stedet må forholde seg til opplysninger om eierskap til finansielle instrumenter mv. som fremgår av et separat rettsighetsregister drevet av det offentlige eller av andre private aktører, og ikke det som fremgår på kontoer i verdipapirsentralen der de finansielle instrumentene eksisterer i kontobasert form. Siden de finansielle instrumentene ikke eksisterer i fysisk form, men kun som registreringer på verdipapirkontoer i en verdipapirsentral (og eventuelt i underregistre hos forvaltere mv.) er det dessuten vanskelig for eiere og rettighetshavere til de finansielle instrumentene å råde over dem uten at dette kommer til uttrykk gjennom endringer på kontoer i verdipapirsentralen (eller i eventuelle underregistre ført av forvaltere).

For markedsaktørene er det dessuten antakelig ønskelig at rettsvernsakten er så enkel som mulig, og at det ikke kreves særskilte disposisjoner i tillegg til registreringene på kontoer i verdipapirsentralen for å oppnå beskyttelse mot andre.

Et rettsvernsregister som er adskilt fra kontoene som føres av verdipapirsentralen, ville måtte speile det som fremgår på verdipapirkontoene hos verdipapirsentralen. Dette gjelder uansett om registeret drives av det offentlige eller av private aktører. Det krever at verdipapirsentralen, utstederen eller andre markedsaktører må sende melding til det utenforliggende registeret om hva som står på kontoene hos verdipapirsentralen. Dette vil fort oppfattes som en ulempe.

Videre kan risikoen øke for at det ikke blir samsvar mellom det som står oppført på kontoer i verdipapirsentralen om eierskap med videre og det som står oppført i et eventuelt separat rettighetsregister. Det kan føre til flere konflikter og erstatningskrav.

Når det gjelder et eventuelt offentlig aksjeeierregister, viser departementet til at det p.t. ikke er etablert et slikt register. Et eventuelt slikt register vil dessuten antakelig kun omfatte aksjer, og ikke obligasjoner og verdipapirfondsandeler med videre. Det vil derfor ikke gi noen helhetlig løsning.

Departementet viser videre til at det etter gjeldende rett kun er plikt til å innføre ihendehaverobligasjoner, aksjer i allmennaksjeselskaper og egenkapitalbevis i et verdipapirregister, jf. nærmere om dette i kapittel 15. Det er derfor ikke slik at verdipapirregisteret i dag gir en total oversikt over eierskap og rettigheter til finansielle instrumenter.

Når det gjelder eventuelle private rettsvernsregistre, er det som arbeidsgruppen har påpekt usikkert om noen vil ønske å drive et slikt register, blant annet sett i lys av at det fortsatt vil være nødvendig å stille omfattende krav til kapital, IKT-systemer og organisering med videre.

Et viktig formål med rettsvernsregler, er å regulere forholdet mellom ulike rettighetshavere til samme formuesgode. Etter departementets vurdering vil antakelig ikke dette hensynet bli bedre ivaretatt ved et separat rettighetsregister enn ved å knytte rettsvirkninger til registreringer på kontoer i en verdipapirsentral.

Departementet viser også til at både dansk og svensk rett knytter rettsvernsvirkninger til registreringer i en verdipapirsentral, også etter at verdipapirsentralforordningen trådte i kraft. Dersom det i norsk rett innføres en annen ordning for finansielle instrumenter som er innført i en verdipapirsentral, vil det skape mindre grad av rettshomogenitet mellom de nordiske landene. Dette vil neppe bidra positivt til et grensekryssende verdipapirmarked.

Når det gjelder Finanstilsynets forslag om at det fortsatt bør være plikt til å innføre unoterte norske aksjer i allmennaksjeselskaper og ihendehaverobligasjoner i «norsk rettsvernregister», viser departementet til at det er et uttalt mål med verdipapirsentralforordningen å fremme konkurranse mellom verdipapirsentraler. Selv om det praktisk sett kan være vanskeligere for panthavere og kreditorer med flere å forholde seg til verdipapirsentraler utenfor Norge, er det ikke noe prinsipielt nytt at norske fysiske og juridiske personer eier formuesgoder som befinner seg i utlandet.

Etter departementets syn kan tilgangen til opplysninger om hvem som eier finansielle instrumenter utstedt av norske utstedere i praksis bli vanskeligere enn det som er tilfelle i dag, der en rekke opplysninger kan hentes direkte fra VPS. For norske allmennaksjeselskaper og aksjeselskaper vil imidlertid fortsatt aksjeeierboken være offentlig, jf. at verdipapirsentralforordningen anerkjenner at nasjonal selskapsrett fortsatt skal gjelde. Skatteetatens aksjonærregister består også som før. Det følger videre av verdipapirsentralforordningen art. 24 at når verdipapirsentraler som yter tjenester i andre medlemsstater (både direkte fra forretningssted i utlandet og gjennom å etablere en filial) i forbindelse med finansielle instrumenter som er opprettet etter selskapsretten eller tilsvarende lovgivning i et annet land, kan vedkommende myndigheter i både hjemstaten og vertsstaten kreve at verdipapirsentralen regelmessig rapporterer til dem om virksomheten. Dette omfatter ifølge art. 23 både rapportering for å samle inn statistiske opplysninger, opplysninger om identiteten til utstederne og deltakerne i verdipapiroppgjørssystemene og «alle andre relevante opplysninger om denne verdipapirsentralens virksomhet i vertsstaten», jf. art. 24 nr. 3. Forordningen inneholder derfor hjemler som synes å legge til rette for at Finanstilsynet kan få opplysninger også fra andre verdipapirsentraler enn VPS som yter tjenester til norske utstedere.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre ordningen med at registrering i en verdipapirsentral gir rettsvern. Dette er i tråd med høringsforslaget.

18.7.2 Materielt – rettsvern og andre rettsvirkninger ved registrering på konto i en verdipapirsentral

18.7.2.1 Innledning, virkeområde

Departementet har ovenfor foreslått å videreføre gjeldende ordning med at registreringer på kontoer i en verdipapirsentral gir rettsvern med videre. Tilsvarende løsning gjelder i Sverige og Danmark også etter at verdipapirsentralforordningen trådte i kraft. Departementet foreslår kun noen mindre materielle endringer sammenlignet med gjeldende rettsvernsregler, jf. nedenfor.

Når det gjelder de konkrete forslagene til lovbestemmelser, foreslår departementet for det første å lovfeste at registrering av en rettighet på en verdipapirkonto får rettsvirkninger som bestemt i lovens kapittel 7, jf. lovforslaget § 7-1. Dette er i tråd med arbeidsgruppens forslag.

Departementet foreslår videre at definisjonen av verdipapirkonto tas inn i § 4-1, i stedet for i innledningskapittelet til loven slik arbeidsgruppen har foreslått. Med verdipapirkonto forstås enkeltkontoer og forvalterkontoer, jf. § 4-1.

Når det gjelder høringsmerknaden fra Justis- og beredskapsdepartementet, viser departementet til drøftelsen i kapittel 5.5.1 om lovens virkeområde, der det er foreslått at verdipapirsentralloven skal gjelde for verdipapirsentraler med Norge som hjemstat. Det innebærer at reglene i lovforslaget kapittel 7 om rettsvirkninger av registrering mv. bare skal gjelde ved registrering i verdipapirsentraler med Norge som hjemstat, herunder registreringer som foretas i eventuelle filialer i andre stater opprettet av verdipapirsentraler med Norge som hjemstat. Dette er i tråd med virkeområdet til tilsvarende bestemmelser i gjeldende verdipapirregisterlov. Der en utsteder har valgt å innføre de finansielle instrumentene sine i en verdipapirsentral som ikke har Norge som hjemstat, får reglene i kapittel 7 om rettsvirkninger av registrering ikke anvendelse.

Finansdepartementet er enig med Justis- og beredskapsdepartementet i at arbeidsgruppens forslag om at enkelte regler bare skal få anvendelse på norske finansielle instrumenter, jf. for eksempel lovutkastet § 6-5 om usteders innsigelser, ikke er den mest hensiktsmessige løsningen, se nærmere nedenfor i kapittel 18.7.2.3.

18.7.2.2 Dobbeltsuksesjon og hjemmelskonflikter

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at gjeldende verdipapirregisterlov § 7-1 om kolliderende rettigheter og § 7-2 om mangler ved avhenderens rett bør videreføres uten endringer i den nye verdipapirsentralloven, jf. lovforslaget § 7-3 og § 7-4. Det innebærer at rettigheter som er registrert på en verdipapirkonto, fortsatt skal gå foran uregistrerte rettigheter.

18.7.2.3 Utstederens innsigelser

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det saklige virkeområdet til bestemmelsen om utstederens innsigelser, jf. gjeldende verdipapirregisterlov § 7-3, bør innsnevres fra å gjelde «andre finansielle instrumenter enn aksjer og egenkapitalbevis» til bare å gjelde gjeldsinstrumenter. Gjeldsinstrumenter omfatter finansielle instrumenter som ville vært omfattet av gjeldsbrevloven § 11 dersom fordringen var knyttet til et dokument. Reglene i gjeldende verdipapirregisterlov § 7-3 om utstederens innsigelser bygger på gjeldsbrevloven. Departementet viser til arbeidsgruppens begrunnelse ovenfor, som departementet slutter seg til. Forslaget innebærer at den norske bestemmelsen blir i tråd med den tilsvarende bestemmelsen i den svenske loven om verdipapirsentraler og kontoføring av finansielle instrumenter.

Når det gjelder den delen av arbeidsgruppens forslag som går ut på at bestemmelsen om utsteders innsigelser bare skal omfatte norske gjeldsinstrumenter, har Justis- og beredskapsdepartementet i sin høringsmerknad uttalt at det bør vurderes om det er en bedre løsning å gi en generell regulering av lovvalg fremfor å gi bestemmelser etter norsk lov et avgrenset anvendelsesområde. Løsningen som arbeidsgruppen har foreslått, kan ifølge Justis- og beredskapsdepartementet innebære at et forhold som reguleres av norsk rett likevel faller utenfor bestemte norske reglers anvendelsesområde, eller motsatt.

Arbeidsgruppen har begrunnet forslaget med at «spørsmålet om hvilke innsigelser utsteder kan gjøre gjeldende mot en erverver i utgangspunktet reguleres av hjemlandets rett», og at det ikke anses å være behov for å regulere dette i norsk rett.

Finansdepartementet viser til at reglene om hvilke innsigelser en utsteder av gjeldsinstrumenter kan gjøre gjeldende mot en omsetningserverver som er i aktsom god tro, ikke er harmonisert i EØS-området. Gjeldsinstrumenter som er innført i en verdipapirsentral, eksisterer i kontobasert form i verdipapirsentralen (og eventuelle underregistre/kontoer som føres av forvaltere). Både den svenske loven om verdipapirsentraler og kontoføring av finansielle instrumenter og den danske loven om kapitalmarkeder inneholder bestemmelser om hvilke innsigelser utstederen kan gjøre gjeldende. Reglene ligner på de norske. Ingen av disse lovene er begrenset til å omfatte henholdsvis svenske gjeldsinstrumenter eller danske finansielle instrumenter. Departementet er ikke kjent med forhold som tilsier at den norske verdipapirsentrallovens bestemmelse bør gis et snevrere virkeområde enn de tilsvarende danske og svenske reglene på dette punkt.

Et alternativ til arbeidsgruppens forslag kunne være å endre gjeldsbrevloven, slik at reguleringen av spørsmålet om hvilke innsigelser en godtroende erverver av en kontobasert ihendehaverobligasjon kan gjøre gjeldende overfor utstederen, i stedet reguleres av den norske gjeldsbrevloven. En slik løsning ville bety at forholdet reguleres av nasjonal «instrument-rett». Reglene ville i så fall få gjennomslag også der utstederen velger å innføre ihendehaverobligasjonene i en utenlandsk verdipapirsentral, jf. at verdipapirsentralforordningen art. 49 anerkjenner at nasjonal selskapsrett og lignende lovgivning fortsatt skal få anvendelse. Når både svenskene og danskene har beholdt sin regulering av utstederens innsigelser i sine respektive lover om verdipapirsentraler, og disse lovene ikke skiller ut fra i hvilket land utstederen hører hjemme, mener departementet at heller ikke den den norske bestemmelsens virkeområde bør innsnevres til bare å gjelde norske gjeldsinstrumenter slik arbeidsgruppen har foreslått. Det vises til lovforslaget § 7-5.

18.7.2.4 Frigjørende betaling

Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om å videreføre gjeldende verdipapirregisterlov § 7-4 om frigjørende betaling, har VPS i sin høringsmerknad uttalt at bestemmelsen kan skape tvil for utenlandske finansielle instrumenter, og uttalt at det er bedre å innta en slik bestemmelse i nasjonal «instrument-rett», f.eks. aksjelovgivningen, eller overlate reguleringen til låneavtalene, jf. ovenfor.

Departementet viser til at den svenske loven om verdipapirsentraler og kontoføring av finansielle instrumenter inneholder en bestemmelse om frigjørende betaling, som bare gjelder for gjeldsinstrumenter, mens den danske loven om kapitalmarkeder ikke inneholder regler om frigjørende betaling. Gjeldende verdipapirregisterlov § 7-4 om frigjørende betaling synes å tilsvare gjeldsbrevloven § 19. Dersom verdipapirregisterloven § 7-4 ikke videreføres, blir reglene om frigjørende betaling ikke lenger lovfestet for finansielle instrumenter innført på konto i en verdipapirsentral. Etter departementets syn er det vanskelig å se at den mulige tvilen knyttet til utenlandske finansielle instrumenter som VPS påpeker, bør veie tyngre enn fordelene ved å beholde en lovfestet bestemmelse som er godt innarbeidet i norsk rett, og som er i tråd med reglene i gjeldsbrevloven § 19 og alminnelige prinsipper. Departementet mener derfor at verdipapirsentralloven fortsatt bør inneholde en bestemmelse om frigjørende betaling.

Arbeidsgruppen har foreslått å presisere i lovteksten at andre tidspunkter enn forfallstidspunktet kan være avgjørende, jf. kapittel 18.5.5.4 ovenfor. Departementet viser til at bestemmelsen om frigjørende betaling gjelder generelt, og ikke bare for aksjer. Arbeidsgruppens forslag på dette punkt kan gi grunnlag for uklare tolkningsspørsmål. Departementet viser videre til at skyldnerens betalingsplikt etter en betalingsforpliktelse ikke inntrer før forfall. En regel om at frigjørende betaling skal skje til den som fremsto som berettiget «på tidspunktet for fastsettelsen av betalingsplikten», synes ikke å harmonere godt med det generelle prinsippet om registerets negative og positive troverdighet i sanntid som skal legges til grunn. Hensynet til konsekvens i regelverket tilsier etter departementets syn at gjeldende verdipapirregisterlov § 7-4 om frigjørende betaling videreføres uten endringen som arbeidsgruppen har foreslått. Det vises til lovforslaget § 7-6.

18.7.2.5 Rettsvern for forvalterregistrerte finansielle instrumenter

Når det gjelder rettsvirkninger for disposisjoner over finansielle instrumenter registrert på forvalterkonto, har arbeidsgruppen foreslått at rettsvirkninger bare skal inntre der forvalteren har hovedsete i Norge, jf. ovenfor. Hensikten er etter det departementet forstår å unngå regelverkskonflikter.

Departementet er enig i at det er viktig å unngå regelverkskonflikter, men er usikker på om arbeidsgruppens forslag gir den beste løsningen på dette punkt. Der finansielle instrumenter står på en forvalterkonto i en verdipapirsentral med Norge som hjemstat, kan det fremstå som tungvint og fremmed om kreditorer og andre som for eksempel vil ta utlegg i finansielle instrumenter på kontoen, ikke kan oppnå rettsvern etter verdipapirsentralloven. Departementet foreslår i § 7-7 å videreføre bestemmelsen i gjeldende verdipapirregisterlov § 7-5, slik at disposisjoner over finansielle instrumenter registrert på en forvalterkonto fortsatt får rettsvirkninger etter § 7-3 og § 7-4 ved melding til forvalteren. For at slike rettsvirkninger skal inntre, må forvalteren oppfylle de nye, lovfestede kravene som stilles til forvaltere i § 4-3, jf. nærmere omtale av disse i kapittel 14.3.2 og 14.5.2.

Etter departementets syn bør bestemmelsen om rettsvern for forvalterregistrerte finansielle instrumenter fortsatt plasseres i kapittelet om rettsvern, slik som i gjeldende lov, i stedet for i kapittelet 4 om verdipapirkontoer og forvaltere mv. slik arbeidsgruppen hadde foreslått.

18.7.2.6 Særregler for utenlandske finansielle instrumenter der den norske verdipapirsentralen er utsteder-CSD

Arbeidsgruppen har foreslått en generell bestemmelse om at finansielle instrumenter ikke kan innføres i et verdipapirregister dersom de har rettsvirkninger som kan komme i strid med det som følger av verdipapirregisterloven, jf. arbeidsgruppens lovforslag § 2-2 første ledd.

VPS har i sin høringsmerknad uttalt at forslaget kan være i strid med EØS-retten, jf. utsteders rett til å velge mellom verdipapirsentraler i forordningen art. 49. VPS har foreslått at de norske rettsvernsreglenes anvendelsesområde i stedet begrenses, slik at registrering av rettigheter til finansielle instrumenter som er underlagt en annen jurisdiksjon, bare har rettsvirkninger etter lovens kapittel 7 så langt disse er forenelige med rettsvirkningene som følger av instrumentets regulering eller den rett som gjelder for det register verdipapirregisteret utleder sin registrering fra.

Departementet er enig med VPS i at arbeidsgruppens lovforslag § 2-2 første ledd ikke harmonerer godt med forordningens bestemmelser. Departementet viser til at verken dansk eller svensk rett synes å inneholde et slikt forbud som arbeidsgruppen har foreslått. Samtidig er det viktig å unngå at det oppstår lovkonflikter, jf. også avsnitt 57 i fortalen til forordningen, der det står at det er viktig å fastsette klare regler for hvilken lovgivning som får anvendelse på eiendomsrettslige aspekter i forbindelse med verdipapirer på kontoer som forvaltes av verdipapirsentraler. En verdipapirsentral bør ikke innføre finansielle instrumenter som er underlagt lovgivning i staten der de er utstedt som kan komme i strid med rettsvernsreglene i verdipapirsentralloven. Departementet viser til at det følger av verdipapirsentralforordningen art. 49, jf. art. 23, at utstederne bare kan velge mellom verdipapirsentraler som kan sikre at utstederen fortsatt overholder nasjonal selskapsrett. Videre følger det av art. 23 nr. 3 bokstav e at før en verdipapirsentral yter innføringstjeneste eller sentral kontoføringstjeneste i forbindelse med finansielle instrumenter som er utstedt etter lovgivningen i en annen medlemsstat, skal den gjøre en vurdering av tiltakene den må treffe for at brukerne skal overholde nasjonal selskapsrett og tilsvarende lovgivning. Dette kan bidra til å redusere risikoen for regelverkskonflikter. Der nasjonal selskapsrett inneholder rettsvernsregler, kan forordningen art. 23 og 49 medføre at utstederen bare kan velge mellom verdipapirsentraler som ikke er underlagt regulering som strider mot den nasjonale selskapsretten som det finansielle instrumentet er underlagt.

Videre viser departementet viser til at lex situs-prinsippet tilsier at rettsvirkninger med videre reguleres av det landets rett der det finansielle instrumentet befinner seg. Dersom finansielle instrumenter som er utstedt av et selskap som er hjemmehørende i et annet land, er primærinnført i en norsk verdipapirsentral, er det ikke unaturlig at norsk rett får anvendelse når det gjelder forholdet til tredjepersoner, herunder hvem som har rettigheter til instrumentet med videre. Lovkonflikter kan likevel oppstå, for eksempel der selskapsretten i landet der utstederen hører hjemme gir anvisning på at melding til utstederen gir beskyttelse overfor andre som mener å ha rett til det samme finansielle instrumentet, mens det etter den norske verdipapirsentralloven er registrering på verdipapirkonto i verdipapirsentralen som er det avgjørende. Dersom forordningen art. 49 og art. 23 innebærer at utstederen i slike tilfeller ikke kan velge en verdipapirsentral der registrering gir rettsvirkninger som er i strid med nasjonal selskapsrett, vil det samme som arbeidsgruppen har ønsket å oppnå med sitt lovforslag § 2-2, oppnås direkte gjennom en fortolkning av forordningen. Etter departementets syn bør ikke norsk lov inneholde en generell bestemmelse som fastsetter at rettsvirkningene i verdipapirsentralloven kapittel 7 alltid står tilbake for rettsvirkninger etter retten i staten der instrumentet er utstedt. En slik løsning vil gi lav grad av forutberegnelighet og beskyttelse for blant annet kreditorer som tar utlegg i en verdipapirkonto i en norsk verdipapirsentral der de finansielle instrumentene er registrert, og det viser seg i ettertid at dette ikke ga rettsvern. Etter departementets syn er det ikke mulig å unngå lovkonflikter fullt ut når reglene om rettsvirkninger av registrering og rettsvern med videre ikke er harmonisert. Da bør hensynet til forutberegnelige, norske regler som beskytter kreditorer med videre så langt det er mulig, veie tyngre enn hensynet til å unngå lovkonflikter.

Samtidig kan det oppstå situasjoner der det er behov for å avklare hvilket lands rett som gjelder. Dersom det skulle vise seg at lovkonflikter er et problem i praksis for norske verdipapirsentraler, bør man etter departementets syn heller kunne gi regler i forskrift som begrenser de norske rettsvernsreglenes virkeområde, men slik at regler ikke gis i større utstrekning enn det som er nødvendig i praksis. Departementet foreslår på denne bakgrunn en forskriftshjemmel, som gir departementet adgang til å fastsette at reglene i verdipapirsentralloven kapittel 7 om rettsvern og andre rettsvirkninger av registrering helt eller delvis ikke skal gjelde for finansielle instrumenter utstedt etter et annet lands rett, dersom disse er underlagt rettsvernsvirkninger etter lovgivningen i staten der de er utstedt som ikke er forenelig med bestemmelsene i verdipapirsentralloven kapittel 7. Det vises til lovforslaget § 7-8.

18.7.2.7 Særskilt om finansielle instrumenter som er sekundærinnført i en norsk verdipapirsentral

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at verdipapirsentralloven bør inneholde regler om rettsvirkninger av registrering også for finansielle instrumenter som opprinnelig er innført i en annen verdipapirsentral, men som er registrert i en norsk verdipapirsentral gjennom en forbindelse (link) til den andre verdipapirsentralen (såkalt sekundærinnføring). Som det fremgår av arbeidsgruppens redegjørelse gjengitt i kapittel 18.5.3.7 ovenfor, er dette en variant av forvalterregistrering. De finansielle instrumentene vil stå på den norske verdipapirsentralens forvalterkonto hos den andre verdipapirsentralen. Den norske verdipapirsentralen fører i slike tilfeller et underregister. Som det fremgår i arbeidsgruppens vurdering, kan en verdipapirsentral også opprette forbindelse til registre som ikke er verdipapirsentraler etter verdipapirsentralforordningen, for eksempel andelseierregistrene for verdipapirfond som føres av såkalte «transfer agents». Departementet er enig med arbeidsgruppen i at rettsvirkninger etter norsk rett bør inntre for disposisjoner i den norske verdipapirsentralens underregistrer. Rettsvernsakten for rettigheter til finansielle instrumenter som er sekundærinnført i en verdipapirsentral, bør være registrering i den norske verdipapirsentralen, slik arbeidsgruppen har foreslått.

Også for sekundærinnførte finansielle instrumenter kan det oppstå lovkonflikter, jf. arbeidsgruppens forslag i kapittel 17.3.5 og høringsmerknaden fra VPS.

Departementet viser til at det følger av verdipapirsentralforordningen art. 48 nr. 3 at en avtale om en forbindelse «som berører flere jurisdiksjoner, skal omfatte et utvetydig lovvalg for hvert enkelt aspekt ved forbindelsens virksomhet». Verdipapirsentraler som oppretter forbindelser må derfor ta stilling til spørsmål om lovvalg. De kan ikke ved avtale fravike reglene i verdipapirsentralloven om rettsvirkninger av registrering. Departementet viser til vurderingen i kapittel 18.7.2.6 ovenfor, der det foreslås en hjemmel til å fastsette i forskrift at reglene i verdipapirsentralloven kapittel 7 om rettsvern og andre rettsvirkninger av registrering helt eller delvis ikke skal gjelde for finansielle instrumenter utstedt etter et annet lands rett, dersom disse er underlagt rettsvernsvirkninger etter lovgivningen i staten der de er utstedt som ikke er forenelig med bestemmelsene i verdipapirsentralloven kapittel 7. Departementet foreslår en tilsvarende hjemmel til å gjøre unntak fra rettsvirkningene i § 7-2 dersom det oppstår lovkonflikter der en verdipapirsentral sekundærinnfører finansielle instrumenter. Det vises til forslaget til forskriftshjemmel i § 7-8.

Forslaget innebærer at rettsvernsreglene for sekundærinnførte finansielle instrumenter i størst mulig grad tilsvarer reglene for finansielle instrumenter som er opprinnelig innført i verdipapirsentralen. Det innebærer at bestemmelsene om henholdsvis prioritet mellom konkurrerende rettserverv og beskyttelse mot avhenderens hjemmelsmenn, jf. § 7-3 og § 7-4 også skal gjelde for registreringer internt i den norske verdipapirsentralens underregister, jf. lovforslaget § 7-2. Dette er i tråd med arbeidsgruppens forslag.

Forslaget er også i samsvar med det som gjelder for «ordinære» forvaltere, jf. gjeldende verdipapirregisterlov § 7-5 og lovforslaget 7-7, men slik at rettsvernsakten ikke er melding til forvalteren, men registrering i den norske verdipapirsentralen.

Departementet er også enig med arbeidsgruppen i at hjemmelen til å gi forskriftsbestemmelser om hvilken informasjon som skal fremgå av registeret bør videreføres. Forskriftshjemmelen kan blant annet brukes til å fastsette krav om at sekundærinnførte finansielle instrumenter skal merkes på en tydelig måte, men kan også brukes i andre tilfeller. Det vises til lovforslaget § 5-3.

18.7.2.8 Særskilt om innføring av finansielle instrumenter representert ved et fysisk dokument

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at plikten til å makulere dokumenter som representerer et finansielt instrument på en måte som kan komme i strid med rettsvernsreglene med videre i lovens kapittel 7 bør videreføres, jf. gjeldende verdipapirregisterlov § 2-2 annet ledd. Departementet viser til arbeidsgruppens vurderinger og forslag i kapittel 18.5.3.8, som departementet slutter seg til. Videre viser departementet til lovforslaget § 3-2, som tilsvarer arbeidsgruppens lovutkast § 2-2 annet ledd.