20 Erstatningsansvar

20.1 Gjeldende rett

Verdipapirregisterloven kapittel 9 inneholder regler om erstatningsansvar for verdipapirregistre. Verdipapirregisteret er ansvarlig for økonomisk tap som noen påføres som følge av feil som er oppstått i tilknytning til registreringsvirksomheten, jf. § 9-1 første ledd. Dette gjelder ikke dersom registeret godtgjør at feilen skyldes forhold utenfor registerets kontroll som registeret ikke med rimelighet kunne ventes å unngå eller overvinne følgene av. I lovens forarbeider fremgår at begrepet «feil» i denne sammenhengen er en «objektiv betegnelse på at registrering ikke skjer som forutsatt, og skal ikke forstås som et vilkår om at registeret skal kunne klandres før ansvar blir aktuelt», jf. Ot.prp. nr. 39 (2001–2002) kapittel 13.4 og spesialmerknaden til § 9-1.

For annet økonomisk tap er verdipapirregisteret ansvarlig dersom tapet skyldes uaktsomhet fra registerets side eller hos noen registeret svarer for, jf. § 9-1 annet ledd.

Erstatningsansvar som nevnt i verdipapirregisterloven § 9-1 første ledd omfatter ifølge bestemmelsens tredje ledd kun direkte tap, og slikt ansvar er oppad begrenset til 500 millioner kroner for samme feil.

Det følger av verdipapirregisterloven § 9-2 at verdipapirregisterets erstatningsansvar etter § 9-1 til enhver tid skal være dekket av forsikring eller annen garantistillelse til fordel for tredjemann. Sikkerhetsstillelsen skal være godkjent av Finanstilsynet.

Dersom skadelidte selv forsettlig eller uaktsomt forårsaket eller medvirket til skaden, kan erstatningen nedsettes eller bortfalle, jf. verdipapirregisterloven § 9-3.

Verdipapirregisterloven § 9-4 inneholder saksbehandlingsregler for erstatningskrav. Der fremgår blant annet at krav om erstatning skal behandles etter reglene om klager i § 9-5. Erstatningskrav skal fremsettes overfor verdipapirregisteret. Dersom det ikke oppnås enighet mellom partene om kravet, skal saken behandles av verdipapirregisterets klagenemnd. Nærmere regler er fastsatt i § 9-5.

20.2 Forordningen

Verdipapirsentralforordningen regulerer ikke verdipapirsentralers erstatningansvar.

Forordningen inneholder kapitalkrav for verdipapirsentraler. Ifølge artikkel 47 skal en verdipapirsentrals kapital, herunder tilbakeholdt overskudd og reserver, til enhver tid stå i forhold til de risikoer som følger av verdipapirsentralens virksomhet. Kapitalen skal ifølge art. 47 til enhver tid være tilstrekkelig til å sikre at verdipapirsentralen har tilstrekkelig vern mot operasjonell risiko, juridisk risiko, oppbevaringsrisiko, investeringsrisiko og forretningsmessig risiko, slik at verdipapirsentralen kan fortsette å yte tjenester som et selskap i fortsatt drift. Kapitalen skal også være tilstrekkelig til å sikre en ordnet avvikling eller omstrukturering av verdipapirsentralens virksomhet over et passende tidsrom på minst seks måneder under en rekke stresscenarioer. Kapitalkravene er utdypet i kommisjonsforordning (EU) 2017/390.

20.3 Høringsforslaget

20.3.1 Ansvarsgrunnlag med videre

Arbeidsgruppen har i rapporten pkt. 13.4 fastslått at forordningen ikke regulerer verdipapirregistres erstatningsansvar, og at EØS-statene kan regulere dette i nasjonal rett. Når det gjelder spørsmål om ansvarsgrunnlag, har arbeidsgruppen følgende vurdering:

«Arbeidsgruppen foreslår å videreføre kontrollansvaret for registreringsvirksomheten, uavhengig av om tapet knytter seg til finansielle instrumenter innført i verdipapirregisteret eller til sekundærinnførte finansielle instrumenter. Det foreslås at det tas inn en definisjon av begrepet «registreringsvirksomhet» i 1-4 for dette formål. Verdipapirregisterets eventuelle tilleggstjenester, herunder oppgjørsvirksomheten, er ikke dekket av kontrollansvaret i dag.

Arbeidsgruppen har vurdert om denne forskjellsbehandlingen av registreringsvirksomheten og oppgjørsvirksomheten bør videreføres. I CSDR er oppgjørsvirksomheten definert som kjernevirksomhet for et verdipapirregister.

…

Arbeidsgruppens mandat er å foreslå de regelverksendringer som er nødvendige for å hindre motstrid mellom EØS-regler som svarer til CSDR og annet norsk regelverk. Dette tilsier forsiktighet med å foreslå store endringer i gjeldende ordning. Under henvisning til at oppgjørsvirksomheten er definert som kjernevirksomhet for et verdipapirregister etter forordningen og at feil knyttet til registeret kan ha sitt opphav i feil i oppgjørssystemet, har imidlertid arbeidsgruppen likevel vurdert en presisering i erstatningsreglene. Arbeidsgruppen har ved sin vurdering også vektlagt at det, etter gjeldende rett, er omdiskutert hvordan feil i registeret som også kan ha tilknytning til oppgjørssystemet behandles erstatningsrettslig. Arbeidsgruppen mener derfor at det bør klargjøres at også tap som følge av registreringsfeil med tilknytning til oppgjørssystemet er omfattet av verdipapirregisterets kontrollansvar. Det foreslås at det inntas en presisering av dette i lovens § 8-1 første ledd tredje punktum. Begrepet «feil» er i denne sammenheng en objektiv betegnelse på at registrering ikke skjer som forutsatt, herunder at det foretas registreringer som ikke skulle skjedd. Feil i oppgjørssystemet kan eksempelvis medføre at feil konto debiteres.

Det å utvide kontrollansvaret til å gjelde andre feil i oppgjørssystemet, herunder feil ved pengesiden av oppgjøret, det vil si feil kreditering eller debitering av pengekontoer som deltar i oppgjøret, ville medføre en betydelig utvidelse av verdipapirregisterets kontrollansvar i forhold til gjeldende rett. Etter arbeidsgruppens vurdering er det vanskelig å forutse konsekvensene av denne utvidelsen, både for verdipapirregisterets potensielle erstatningsansvar og for fremtidig markedspraksis. Dette gjelder særlig fordi det vil kunne skje endringer i hvilke transaksjoner som går i oppgjørssystemet. Det er bl.a. ikke usannsynlig at nye europeiske anbefalinger om håndtering av selskapshendelser, vil medføre at utbyttebetalinger gjennomføres som oppgjørstransaksjoner. Arbeidsgruppen foreslår derfor ikke å utvide kontrollansvaret til å gjelde andre feil i oppgjøret enn registreringsfeil. Feil hos oppgjørsdeltakere anses ikke å høre inn under verdipapirregisterets kontrollsfære. Disse opptrer på egne vegne og feil på deres side omfattes ikke av verdipapirregisterets ansvar.

… Feil i tilknytning til verdipapirregisterets øvrige tilleggstjenester, herunder de tjenester som er opplistet i del B og C i vedlegget til forordningen, vil som i gjeldende rett ikke være dekket av kontrollansvaret. Dette innebærer eksempelvis at når verdipapirregisteret bistår ved beregningene i forbindelse med en selskapshendelse, er ikke denne omfattet av kontrollansvaret. Slike beregninger kan foretas av andre enn verdipapirregisteret eller de kan foretas av verdipapirregisteret som en tilleggstjeneste.

Etter gjeldende rett er ikke tap som noen påføres i egenskap av å være oppgjørsdeltaker eller kontofører antatt å omfattes av kontrollansvaret. Det er ikke foreslått endring i dette: verdipapirregisteret bør fortsatt kunne avtaleregulere sitt ansvar overfor kontoførere og oppgjørsdeltakere. Arbeidsgruppen foreslår at det presiseres i lovteksten at kontrollansvaret ikke dekker tap som noen har lidd i egenskap av å være kontoførere eller oppgjørsdeltaker. …»

Arbeidsgruppen har videre foreslått at utstedere fortsatt skal være dekket av kontrollansvaret.

Arbeidsgruppen har dessuten foreslått at någjeldende verdipapirregisterlov § 9-1 annet ledd ikke videreføres i den nye loven. Bestemmelsen fastsetter at verdipapirregisteret er ansvarlig for annet økonomisk tap dersom det skyldes uaktsomhet fra registerets side eller hos noen registeret svarer for. Arbeidsgruppen har vist til at etter norsk rett gjelder det et strengt, ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere. Videre hefter dessuten verdipapirregisteret og kontoførere for feil begått av deres arbeidstakere og kontraktshjelpere etter bakgrunnsretten. Arbeidsgruppen mener at det foreslåtte kontrollansvaret, sett i sammenheng med bakgrunnsretten, vil være tilstrekkelig til å sikre eventuelle skadelidtes interesser.

Arbeidsgruppen foreslår ikke endringer i hvilket tap som kan kreves dekket. Dette innebærer at der ansvarsgrunnlaget er kontrollansvar, gjelder en ansvarsbegrensning på 500 millioner kroner per skadetilfelle, der kun direkte tap dekkes. Ansvarsbegrensningen bør ifølge arbeidsgruppen imidlertid utvides til å gjelde for kontoførers kontrollansvar.

Arbeidsgruppen mener videre at verdipapirregistrene bør ha har klare og tydelige regler for behandling av erstatningskrav. Arbeidsgruppen legger til grunn at dette må innfortolkes i CSDR artikkel 32 nr. 1, som fastsetter at verdipapirregistre skal ha transparente regler om klagebehandling, ettersom erstatningskrav kan anses som en form for klage. Arbeidsgruppen har foreslått at det presiseres i lovteksten at erstatningskrav skal behandles etter verdipapirregisterets klageregler, jf. lovutkastet § 8-4 første punktum.

Arbeidsgruppen har også foreslått en ny bestemmelse som fastsetter at kontoførere skal ha klare og tilgjengelige prosedyrer for å behandling av erstatningskrav, jf. lovutkastet § 8-4 annet punktum.

20.3.2 Særskilt om tap som skyldes kontoførere

Arbeidsgruppen har videre foreslått at kontoførernes erstatningsansvar lovreguleres. Arbeidsgruppen foreslår at det lovfestes et kontrollansvar for kontoførerne, tilsvarende det som gjelder for verdipapirregisteret. Dette synes å være ordningen også i Sverige og Finland. Ved at kontrollansvar velges som ansvarsgrunnlag blir skadelidtes rett til dekning den samme, uavhengig av om verdipapirregisteret har valgt å benytte kontofører eller ikke. Arbeidsgruppen legger til grunn at feil begått av kontoførerne som hovedregel ikke vil være innenfor verdipapirregisterets kontrollsfære. Tap som følge av at verdipapirregisteret ikke har oppfylt sine plikter, er derimot i utgangspunktet under verdipapirregisterets kontroll. Arbeidsgruppen viser her til at verdipapirregisteret bare kan velge kontoførere som oppfyller de kravene som følger av lov og av verdipapirregisterets regelverk. Verdipapirregisteret har dessuten en plikt til å føre kontroll med kontoførervirksomheten, jf. arbeidsgruppens lovforslag § 5-5.

Arbeidsgruppen mener videre at skadelidte fortsatt bør ha mulighet til å rette sitt krav mot verdipapirregisteret, som deretter kan søke regress mot kontofører. Dette gir en enkel løsning for skadelidte, som slipper å identifisere den ansvarlige for tapet. Dette samsvarer også best med at det er verdipapirregisteret som velger om det vil benytte kontofører eller ikke. Løsningen har for øvrig likhetstrekk med den svenske løsningen, som arbeidsgruppen forstår som å oppstille et sideordnet solidaransvar for verdipapirregisteret. Arbeidsgruppen har videre uttalt:

«Etter arbeidsgruppens forslag har kontoførerne et selvstendig kontrollansvar, og deres feil er som utgangspunkt ikke innenfor verdipapirregisterets kontrollsfære. Hensyntatt dette, mener arbeidsgruppen at det er naturlig å begrense solidaransvarets størrelse. Dette antas også å gjøre det enklere for verdipapirregisteret å oppfylle et eventuelt krav om sikkerhet. Arbeidsgruppen mener derfor at solidaransvaret bør begrenses til 50 millioner kroner for samme feil. Arbeidsgruppen har ved fastsettelsen av ansvarstaket tatt hensyn til at tapspotensialet for feil begått av kontoførere normalt vil være en del lavere enn ved en feil fra verdipapirregisterets side. Det vises til at kontoførerne bare fører en delmengde av kontoene i verdipapirregisteret. Så lenge kontofører er søkegod, har dessuten skadelidte normalt mulighet til å gjøre krav gjeldende mot kontofører.»

20.3.3 Særskilt om krav til forsikring eller annen sikkerhet

Når det gjelder spørsmålet om det lovfestede kravet om forsikring for å dekke erstatningskrav, har arbeidsgruppen følgende vurdering i rapporten pkt. 13.4.5:

«Arbeidsgruppen mener det er viktig med en høy grad av sikkerhet for at eventuelle skadelidte skal kunne få erstatning for sitt tap. Det vil også være en risiko for at en erstatningsutbetaling vil bli så stor at den medfører at verdipapirregisteret ikke lenger klarer å oppfylle kapitalkravene etter CSDR. I verste fall kan dette medføre at verdipapirregisteret må fratas sin tillatelse eller settes under offentlig administrasjon.

Arbeidsgruppens flertall, Raadim, Rostveit, Lykke, Dahl, Marienborg, Granli og Husevåg, foreslår derfor en videreføring av verdipapirregisterloven § 9-2, som fastsetter at verdipapirregisterets erstatningsansvar til enhver tid skal være dekket av forsikring eller annen garantistillelse til fordel for tredjemann.

Arbeidsgruppen har … foreslått at verdipapirregisterloven § 9-1 annet ledd oppheves. Bestemmelsen presiserer at verdipapirregisteret er ansvarlig for annet økonomisk tap dersom det skyldes uaktsomhet fra registerets side eller hos noen registeret svarer for. Etter gjeldende rett omfatter kravet om forsikring eller annen garantistillelse også uaktsomhetsansvaret etter denne bestemmelsen. Arbeidsgruppens flertall mener at hensynet til å sikre verdipapirregisterets videre drift etter en eventuell erstatningsbetingende feil, tilsier at forsikringskravet også bør gjelde for tap utenfor oppgjørs- og registreringsvirksomheten. Dette er i samsvar med Finanstilsynets praktisering av gjeldende rett.

Arbeidsgruppens flertall ser imidlertid ikke bort fra at det for fremtiden kan være vanskelig for verdipapirregistre å få forsikret sitt erstatningsansvar. Det vises særlig til at det er foreslått at verdipapirregisteret skal ha et kontrollansvar for feil som er oppstått i tilknytning til registrerings- eller oppgjørsvirksomheten, herunder et solidaransvar for kontoføreres feil. Et slikt krav om forsikring eller garanti kan også påføre norske verdipapirregistre kostnader som deres konkurrenter ikke har. Det bør derfor åpnes for at Finanstilsynet også kan godkjenne andre former for sikkerhet, eksempelvis et sikringsfond etter finsk modell.

De nærmere kapitaldekningsreglene for verdipapirregistre skal fastsettes i en utfyllende kommisjonsforordning. Denne er ikke endelig fastsatt. Arbeidsgruppens flertall legger imidlertid til grunn at lovgiver vil vurdere om kapitalkravene til verdipapirregistrene får en slik utforming at det er forsvarlig å gå bort fra krav om at de skal ha tilfredsstillende sikkerhet for et eventuelt erstatningsansvar i form av forsikring el. Ved denne vurderingen vil det være nødvendig å hensynta de særtrekk ved norske verdipapirregistres innretning og virksomhet som fastsettes i norsk lov, ettersom det ikke er gitt at disse særtrekkene vil reflekteres fullt ut i kapitaldekningsreglene. Arbeidsgruppens flertall viser blant annet til at det er foreslått at de norske verdipapirregistrene skal ha et kontrollansvar, noe som antas mindre aktuelt for de verdipapirregistrene som utelukkende forholder seg til oppgjørsdeltakere gjennom en «indirect holding»-modell. Det antas at verdipapirregistrenes erstatningsansvar i de sistnevnte tilfellene reguleres i avtaler med oppgjørsdeltakerne, som er profesjonelle parter og normalt har tung forhandlingsstyrke. Etter forslaget skal dessuten verdipapirregistrene ha et solidarisk ansvar for kontoførerne. Det antas derfor å være en større risiko for at norske verdipapirregistre kan få et erstatningsansvar som de ikke har kapital til å dekke, enn det som gjelder mange av deres konkurrenter.

Dersom det skulle vise seg at kapitalkravene etter den utfyllende kommisjonsforordningen verken gir tilfredsstillende sikkerhet for at verdipapirregistrene kan drives videre etter en større erstatningsutbetaling eller åpner for at norske verdipapirregistre kan pålegges å ha forsikring eller annen garantistillelse, bør det vurderes andre løsninger for å sikre et tilstrekkelig sikkerhetsnett rundt verdipapirregistrene. Arbeidsgruppens flertall viser til at de fleste verdipapirregistre er systemviktige institusjoner og kan ha stor betydning for et velfungerende verdipapirmarked. Disse medlemmene har her merket seg at det i Finland foreslås bruk av erstatningsfond.

Arbeidsgruppens mindretall, Adli, Robertsen og Øystese, mener at dagens krav til forsikring eller annen garantistillelse til fordel for tredjemann for å dekke verdipapirregisterets erstatningsansvar ikke bør videreføres.

Kravet til tvungen forsikring er, som det fremgår av flertallets merknader, begrunnet i at det er viktig å sikre at skadelidte skal kunne få erstatning for sitt tap, dvs. investorhensyn, og for å hindre at verdipapirregisteret kommer i en insolvenssituasjon. Bakgrunnen for mindretallets vurdering er at CSDR allerede inneholder regulering med sikte på å ivareta disse hensynene og at norsk lov ikke kan og bør stille et ytterligere krav for å ivareta de samme formålene. Det vises også til at det hverken i svensk, finsk eller dansk rett er foreslått et tilsvarende krav.

Mindretallet / flertallet viser til at forordningen regulerer hvilken kapital et verdipapirregister skal ha. Det fremgår av artikkel 47 at et verdipapirregisters kapital, herunder tilbakeholdt overskudd og reserver, til enhver tid skal stå i forhold til de risikoer som følger av verdipapirregisterets aktiviteter. Kapitalen skal til enhver tid være tilstrekkelig til å:

• «a) garantere, at CSD’er er passende sikret mod operationelle, juridiske, depot-, investerings- og forretningsmæssige risici, således at CSD’erne fortsat kan levere tjenesteydelser som en going concern

• b) sikre en velordnet afvikling eller omstrukturering af CSD’ernes aktiviteter over en passende periode på mindst seks måneder under en række stressscenarier.»

For å sikre en velordnet avvikling som nevnt i b) ovenfor skal verdipapirregisteret også etablere en plan som skal fremlegges for selskapets kompetente myndigheter. Dette skal være en plan for hvordan verdipapirregisteret kan skaffe ytterligere kapital dersom egenkapitalen nærmer seg minimumsgrensen eller ikke oppfyller kravene nevnt i ovenstående avsnitt. Planen skal også sikre en velordnet avvikling eller omstrukturering av verdipapirregisterets aktiviteter og tjenester.

Forordningen fastsetter at kapitalkravene skal spesifiseres i utfyllende kommisjonsforordninger. Forslag til slike tekniske standarder har vært på høring, men endelig versjon foreligger pr dags dato ikke. Etter mindretallets vurdering fremgår det imidlertid av selve forordningen at de hensyn som flertallet viser til er hensyntatt i de krav som CSDR oppstiller. Et norsk verdipapirregister vil under denne reguleringen måtte foreta risikovurderinger og beskrive ulike senarioer som viser verdipapirregisteret risikovurdering og hvilken kapital registeret ut fra dette mener å måtte ha. Denne vurderingen vil hensynta verdipapirregisterets virksomhet, herunder at registeret tilbyr enkeltkonti, registrering av begrensede rettigheter og anvender eksterne kontoførere. Dersom verdipapirregisteret velger å ha en frivillig forsikring vil dette slik mindretallet oppfatter utkastet til standard tillegges en viss vekt ved vurderingen av kravet til kapital. Det ovennevnte vil etter mindretallets vurdering sikre at et norsk verdipapirregister har tilstrekkelig kapital til å ivareta de hensyn flertallets krav om forsikring er ment å dekke og mindretallet kan ikke se at norsk rett kan eller bør pålegge et norsk verdipapirregister et tilleggskrav for å ivareta slike hensyn som ikke gjelder for andre europeiske verdipapirregistre. Mindretallet legger til grunn at eventuell tvil med hensyn til om kapitalkravene i CSDR faktisk ivaretar disse hensynene vil bli avklart når endelig versjon av kommisjonsforordningene foreligger og at departementet vil vektlegge dette ved sin vurdering.»

20.4 Høringsinstansenes merknader

Når det gjelder forslaget om kontrollansvar for kontoførere, har Justis- og beredskapsdepartementet uttalt at slik arbeidsgruppens utkast til ny verdipapirregisterlov § 8-1 fjerde ledd er uformet, kan det fremstå som uklart om den skadelidte er forhindret fra å rette krav mot verdipapirregisteret som overstiger 50 millioner kroner. Det bør derfor vurderes om bestemmelsen kan utformes på en klarere måte. Når det gjelder forslaget om å fjerne den nåværende reguleringen av uaktsomhetsansvaret i verdipapirregisterloven, har Justis- og beredskapsdepartementet uttalt:

«Det er uklart for oss hva arbeidsgruppen vil oppnå med å la uaktsomhetsansvaret være ulovfestet. Uansett er det ut fra et informasjonssynspunkt en fordel at en slik sentral erstatningsregel fremgår av lovteksten. Særlig gjelder dette når det samtidig stilles krav om at verdipapirregisterets erstatningsansvar skal være dekket av forsikring eller annen sikkerhet, jf. lovforslaget § 8-3.»

Justis- og beredskapsdepartementet har også påpekt at arbeidsgruppens uttalelser om ikke å videreføre lovreguleringen av uaktsomhetsansvaret, ikke ser ut til å være fulgt opp i selve lovforslaget. Når det gjelder forslaget om sikkerhetsstillelse i lovutkastet § 8-3 første punktum, har Justis- og beredskapsdepartementet uttalt at det er uklart om forsikringsplikten bare skal gjelde registerets erstatningsansvar etter den foreslåtte § 8-1, eller om forsikringen også skal dekke det ulovfestede uaktsomhetsansvaret som arbeidsgruppen har omtalt i rapporten punkt 13.4.3.

Finans Norge mener det lovfestede kravet til forsikring/sikkerhetsstillelse i gjeldende verdipapirregisterlov § 9-2 ikke bør videreføres, og har uttalt:

«Vi mener særnorske krav – utover de kapitalkrav CSDR oppstiller for en CSD – vil være uheldig da de gir økte kostnader for et norsk register i forhold til andre registre. Dette vil igjen gi seg utslag i økte priser og lavere attraktivitet. Finans Norge støtter derfor arbeidsgruppens mindretall i at dagens krav om dette ikke bør videreføres.»

Verdipapirforetakenes Forbund (VPFF) antar at det av forretningsmessige grunner kan være hensiktsmessig for et verdipapirregister å tegne en ansvarsgaranti for mulige erstatningskrav, men «stiller oss imidlertid noe tvilende til at det er nødvendig å lovfeste en slik plikt, og størrelsen på garantien.» VPFF mener spørsmålet om eventuell garanti og størrelsen på denne bør besluttes av verdipapirregisterets styre. I stedet for høringsforslaget, bør det innføres en lovhjemmel for Finanstilsynet til å kreve at det tegnes en ansvarsgaranti dersom verdipapirregisteret ikke har betryggende kapital og/eller ikke tilgang til kapital.

Verdipapirsentralen ASA (VPS) mener det er en konkurranseulempe å stille krav om at et norsk verdipapirregister skal ha en sikkerhetsstillelse for å dekke eventuelle erstatningskrav, og at det er i strid med formålet bak forordningen. VPS mener kapitalkravene som verdipapirregistre får etter forordningen art. 47 og tilhørende rettsakter, inneholder regulering som tar sikte på dekke de samme hensyn som ligger bak et eventuelt særnorsk krav om sikkerhetsstillelse. VPS mener at arbeidsgruppens lovforslag § 8-3 om pliktig sikkerhetsstillelse bør tas ut av loven. Dersom lovgiver skulle ønske å videreføre et krav om sikkerhetsstillelse, ber VPS om at dette begrenses til å dekke erstatningsansvaret etter lovforslaget § 8-1. Det bør i så fall også klargjøres i lovteksten at kravet til sikkerhetsstillelse ikke gjelder erstatningsansvar på over 500 millioner kroner. I høringsmerknaden heter det videre:

«VPS finner samtidig grunn til å nevne at det vil være nærliggende for et norsk verdipapirregister å ha en frivillig forsikring. I så tilfelle oppfatter vi CSDR slik at dette vil hensyntas i vurderingen av kapitalkrav for «business risk» med samme effekt som en evt. pålagt forsikring ville gjort. Når VPS er opptatt av at norsk lov ikke skal stille krav om tvungen sikkerhetsstillelse er det fordi det bør være opp til verdipapirregisteret å vurdere hva det finner mest hensiktsmessig og ikke minst at en ikke kan være sikker på at det vil være mulig å oppnå slik dekning i fremtiden».

20.5 Departementets vurdering

20.5.1 Ansvarsgrunnlag med videre

Departementet viser innledningsvis til at verdipapirsentralforordningen ikke inneholder regler om erstatning. Det synes ikke å være motstrid mellom forordningens bestemmelser og reglene om erstatning i gjeldende verdipapirregisterlov kapittel 9. Etter departementets syn gir forordningen likevel foranledning til å foreslå enkelte endringer i reglene om erstatning.

Når det gjelder reglene om ansvarsgrunnlag, foreslår departementet noen regeltekniske endringer sammenlignet med arbeidsgruppens forslag. I stedet for å ta inn en særskilt definisjon innledningsvis i loven av «registreringsvirksomhet» og «sekundærinnføring», foreslår departementet å videreføre ordlyden i gjeldende verdipapirregisterlov § 9-1 første ledd første punktum, slik at det lovfestede kontrollansvaret fortsatt dekker feil i tilknytning til «registreringsvirksomheten». Med registreringsvirksomhet menes det samme som etter gjeldende rett. Det vil si innføring av finansielle instrumenter og registrering av rettigheter til finansielle instrumenter på kontoer i verdipapirsentralen. Dette gjelder uavhengig av om de finansielle instrumentene er opprinnelig innført i verdipapirsentralen eller om de er registrert gjennom en forbindelse til en annen verdipapirsentral.

Departementet er videre enig med arbeidsgruppen i at det bør klargjøres at verdipapirsentralens kontrollansvar også omfatter feil i registeret som følge av verdipapirsentralens oppgjørsvirksomhet. Bakgrunnen er at det ikke har vært helt klart etter gjeldende rett om slike feil omfattes av kontrollansvaret eller uaktsomhetsansvaret. Det å drive et verdipapiroppgjørssystem er en konsesjonspliktig hovedtjeneste etter forordningen, jf. art. 16 og art. 2 nr. 1 underpunkt 1 og avsnitt A nr. 3 i vedlegget til forordningen. Det bør etter departementets syn fremgå tydelig av loven at registreringsfeil med tilknytning til oppgjørssystemet omfattes av kontrollansvaret, jf. lovforslaget § 9-1 første ledd annet punktum.

Departementet er også enig med arbeidsgruppen i at det bør presiseres i lovteksten at kontrollansvaret ikke gjelder for økonomisk tap som noen påføres i egenskap av å være oppgjørsdeltaker eller kontofører i en verdipapirsentral. Dette anses å være en videreføring av gjeldende rett, jf. arbeidsgruppens vurderinger ovenfor, som departementet slutter seg til. Det vises til lovforslaget § 9-1 annet ledd.

Arbeidsgruppen har videre foreslått å oppheve gjeldende verdipapirregisterlov § 9-1 annet ledd, som inneholder et lovfestet uaktsomhetsansvar for annet økonomisk tap enn det som dekkes av kontrollansvaret etter første ledd. Justis- og beredskapsdepartementet har i sin høringsmerknad uttalt at det er uklart hva arbeidsgruppen vil oppnå med å la dette være ulovfestet, og at det ut fra et informasjonssynspunkt er en fordel at en slik sentral erstatningsregel fremgår av lovteksten. Finansdepartementet er enig i at bestemmelsen bør videreføres. Etter departementets syn er det vanskelig å se gode grunner til ikke å videreføre bestemmelsen. Derimot vil en videreføring av bestemmelsen bidra til en helhetlig regulering av ansvarsgrunnlaget, samt til å gjøre reglene mer tilgjengelige enn dersom skadelidte i stedet henvises til ulovfestet rett. Det vises til lovforslaget § 9-1 tredje ledd.

Arbeidsgruppen har også foreslått at det presiseres i lovteksten at erstatningskrav skal behandles etter reglene for behandling av klager som verdipapirsentraler må ha etter verdipapirsentralforordningen art. 32 nr. 2. Departementet er enig med arbeidsgruppens vurderinger og forslag på dette punkt, og viser til lovforslaget § 9-1 fjerde ledd.

Videre foreslås gjeldende verdipapirregisterlov § 9-2 om skadelidtes medvirkning videreført, jf. lovforslaget § 9-3. Bestemmelsen fastslår at dersom skadelidte selv forsettlig eller uaktsomhet har forårsaket eller medvirket til skaden, kan erstatningen reduseres eller falle bort. Bestemmelsen gjelder generelt, det vil si både der feilen skyldes verdipapirsentralen, jf. § 9-1, og der feilen kan henføres til en kontofører, jf. § 9-2.

20.5.2 Særskilt om tap som skyldes kontoførere

Arbeidsgruppen har foreslått at kontoførerens erstatningsansvar lovreguleres, jf. ovenfor.

Departementet er enig i at kontoførernes erstatningsansvar bør lovfestes, særlig i lys av at kontoførerens plikter og ansvar blir regulert, jf. lovforslaget kapittel 6 og proposisjonen her kapittel 17. Det er etter departementets syn naturlig at det lovfestede ansvaret som kontoførerne får ifølge de nye bestemmelsene i lovforslaget kapittel 6, også reflekteres i reglene om erstatning.

Departementet foreslår å skille ut reglene om kontoførernes erstatningsansvar i en egen bestemmelse, slik at reglene blir mer oversiktlige, jf. lovforslaget § 9-2.

I tråd med arbeidsgruppens utkast, foreslår departementet at kontoførere skal ha et kontrollansvar for feil i tilknytning til registreringsvirksomheten som kan henføres til kontoføreren. Det innebærer at skadelidtes rett til erstatning blir det samme, uansett om verdipapirsentralen har valgt å bruke kontoførere eller ikke. Departementet viser til arbeidsgruppens begrunnelse i kapittel 20.3.2 ovenfor, som det slutter seg til.

Som det fremgår i kapittel 20.5.1 ovenfor, har departementet i motsetning til arbeidsgruppen foreslått å videreføre det lovfestede uaktsomhetsansvaret for verdipapirsentraler, jf. lovforslaget § 9-1 tredje ledd. Departementet foreslår at reglene om verdipapirsentralens erstatningsansvar i § 9-1 første til tredje ledd, skal gjelde tilsvarende for kontoførere for feil som kan henføres til kontoføreren. Argumentet om at skadelidtes rett til erstatning bør være den samme uavhengig av om verdipapirsentralen har valgt å bruke kontoførere eller ikke, gjør seg også gjeldende her. Det vises til lovforslaget § 9-2 første ledd.

Arbeidsgruppen har foreslått at skadelidte fortsatt bør kunne rette krav direkte mot verdipapirregisteret, som deretter kan søke regress hos kontofører, og at dette bør lovfestes. I den sammenheng har Justis- og beredskapsdepartementet uttalt at slik arbeidsgruppens utkast til ny verdipapirregisterlov § 8-1 fjerde ledd er uformet, kan det fremstå som uklart om den skadelidte er forhindret fra å rette krav mot verdipapirregisteret som overstiger taket på 50 millioner kroner, og at man derfor bør vurdere om bestemmelsen kan utformes på en klarere måte.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at skadelidte fortsatt bør kunne rette sitt erstatningskrav direkte mot verdipapirsentralen. Da slipper skadelidte å identifisere hvem som er ansvarlig for skaden, og skadelidte unngår dessuten risikoen for at det oppstår en situasjon der verdipapirsentralen og kontoføreren henviser til at den andre er ansvarlig. Det vises til lovforslaget § 9-2 annet ledd første punktum.

Når det gjelder Justis- og beredskapsdepartementets høringsmerknad, legger departementet til grunn at arbeidsgruppen har ment å begrense verdipapirsentralens solidaransvar med en kontofører til å dekke maksimum 50 millioner kroner per feil. Tap utover dette beløpet som kan henføres til kontoføreren, svarer ikke verdipapirsentralen for. Dersom tapet er høyere enn 50 millioner kroner, må skadelidte derfor forsøke å få det dekket direkte fra kontofører. Dersom kontoføreren ikke er søkegod, er ikke verdipapirsentralen solidarisk ansvarlig for beløp som overstiger 50 millioner kroner per feil. Departementet foreslår å omformulere lovforslaget, slik at dette kommer tydeligere frem, jf. lovforslaget § 9-2 annet ledd.

Når det gjelder kontoførernes behandling av erstatningskrav, er departementet enig med arbeidsgruppen i at erstatningskrav bør behandles på samme måte som klager mot kontoførerne, jf. lovforslaget § 9-2 tredje ledd.

20.5.3 Særskilt om krav til forsikring eller annen sikkerhet

Det var dissens i arbeidsgruppen om hvorvidt det lovfestede kravet om sikkerhetsstillelse på inntil 500 millioner kroner i gjeldende verdipapirregisterlov § 9-2 bør videreføres. Flere av høringsinstansene, inkludert VPS, er imot å videreføre kravet.

Arbeidsgruppen og høringsinstansene synes å ha vurdert spørsmålet om loven bør inneholde en øvre beløpsgrense for hvor stort tap som skal kunne dekkes under kontrollansvaret, jf. gjeldende verdipapirregisterlov § 9-1 tredje ledd, og spørsmålet om det bør være et lovfestet krav til sikkerhetsstillelse som dekker tap opptil den eventuelle beløpsgrensen, jf. gjeldende verdipapirregisterlov § 9-2, samlet. Departementet behandler også dette samlet i det følgende.

Departementet legger til grunn at et sentralt hensyn bak det lovfestede kravet om sikkerhetsstillelse i gjeldende verdipapirregisterlov, er å sikre at investorer og andre som har stolt på opplysninger i et verdipapirregister, skal få dekket sine tap. Videre må det anses å være et viktig hensyn å hindre at verdipapirregistre kommer i en insolvenssituasjon, jf. NOU 2000: 10 Verdipapirregisterloven, kapittel 20. Som det fremgår der, håndterer verdipapirregistre store verdier, og feil kan i prinsippet utløse store tap.

Verken gjeldende dansk eller svensk rett inneholder lovfestede krav om sikkerhetsstillelse, eller noen øvre beløpsgrense for hvor store tap som kan kreves dekket av en verdipapirsentral. Etter svensk rett er likevel verdipapirsentralenes solidaransvar for feil begått av en kontofører begrenset til 5 millioner kroner per skadetilfelle.

Departementet viser til at det følger av verdipapirsentralforordningen art. 47 nr. 1 at verdipapirsentraler til enhver tid skal ha kapital som står i forhold til risikoen som er knyttet til verdipapirsentralens virksomhet. Kapitalen skal blant annet sikre at verdipapirsentralen har tilstrekkelig vern mot blant annet operasjonell risiko, juridisk risiko, oppbevaringsrisiko og forretningsmessig risiko. Videre skal kapitalen sikre en ordnet avvikling eller omstrukturering av verdipapirsentralens virksomhet i et tidsrom på minst seks måneder under en rekke ulike stresscenarioer. Forordning (EU) 2017/390 inneholder utfyllende regler til verdipapirsentralforordningen om krav til kapital. Kapitalkravene i verdipapirsentralforordningen synes å være omfattende og vidtrekkende. Etter departementets oppfatning må risikoen for erstatningskrav anses å være omfattet av det kapitalkravene i forordningen skal dekke. Dette omfatter også det forhold at verdipapirsentraler etter norsk rett er rettighetsregistre. Departementet viser til at det følger av forordningen at kapitalkravene blant annet skal stå i forhold til verdipapirsentralens virksomhet. Virksomhet som rettighetsregister er også en del av verdipapirsentralens virksomhet. Etter departementets syn er det på denne bakgrunn ikke nødvendig å videreføre det lovfestede kravet om sikkerhetsstillelse ved siden av forordningens krav til kapital. Departementet foreslår derfor ikke å videreføre gjeldende verdipapirregisterlov § 9-2 om sikkerhetsstillelse eller gjeldende verdipapirregisterlov § 9-1 tredje ledd om ansvarsbegrensning på inntil 500 millioner kroner per feil. Departementets vurdering er således i tråd med mindretallet i arbeidsgruppen.