14 Merknader til de enkelte paragrafene
14.1 Til utlendingsloven
Til § 9 første ledd annet punktum:
Endringen i utlendingsloven § 9 første ledd annet punktum endrer utgangspunktet om rett til innreise for asylsøkere; etter den foreslåtte endringen åpner bestemmelsen i stedet for at asylsøkere kan gis tillatelse til innreise selv om de mangler visum. Dette tydeliggjør blant annet at det eventuelt kan treffes avgjørelse om å nekte realitetsbehandling av asylsøknaden etter § 32 uten at det først tillates grensepassering (dersom det er praktisk lagt til rette for det).
Departementet vil i forskrift regulere blant annet adgangen til innreise uten visum når det ikke er politi tilstede på grenseovergangsstedet.
Til § 18 annet ledd bokstav a:
Som følge av opphevelsen av § 28 første ledd bokstav b og innføring av en ny oppholdsbestemmelse i ny § 28 a for de som har rett til subsidiær beskyttelse, tilføyes det at UDI også skal treffe vedtak om bortvisning hvis utlendingen oppgir å ha rett til beskyttelse etter § 28 a.
Til § 28:
Bestemmelsen er endret på grunn av opphevelsen av § 28 første ledd bokstav b og innføring av en ny bestemmelse i § 28 a, som gir rett til oppholdstillatelse for utlendinger som har rett til subsidiær beskyttelse av de samme grunner som tidligere var omfattet av § 28 første ledd bokstav b.
Overskriften til § 28 er endret for å gjenspeile at oppholdstillatelse etter bestemmelsen bare kan gis til utlendinger som fyller vilkårene for flyktningstatus etter flyktningkonvensjonen.
Paragraf 28 første ledd angir nå vilkårene for å få oppholdstillatelse som flyktning etter flyktningkonvensjonen. Innholdet og vilkårene i første ledd er det samme som i tidligere § 28 første ledd bokstav a. Den tidligere bestemmelsen i § 28 første ledd bokstav b er nå tatt inn i ny § 28 a, se nærmere omtale i de alminnelige motivene kapittel 6.1.
I tredje ledd videreføres gjeldende regel om at det ved vurderingen etter første ledd skal tas hensyn til om søkeren er barn.
Paragraf 28 femte ledd regulerer anvendelsen av internfluktalternativet dersom vilkårene for flyktningstatus er oppfylt. Tidligere vilkår om at det ikke skal være «urimelig» å henvise søkeren til å søke beskyttelse i et område i hjemlandet hvor utlendingen kan få effektiv beskyttelse (urimelighetskriteriet), er opphevet og tatt ut av bestemmelsen, jf. omtale i de alminnelige motivene kapittel 6.2.
I § 28 syvende ledd er det presisert at vedtaksmyndigheten av eget tiltak skal vurdere om det skal gis oppholdstillatelse etter ny § 28 a dersom vilkårene for flyktningstatus etter § 28 ikke er oppfylt. I ny § 28 a er det tilsvarende tatt inn at vedtaksmyndigheten av eget tiltak skal vurdere om det kan gis oppholdstillatelse etter § 38 dersom vilkårene for subsidiær beskyttelse i § 28 a ikke er oppfylt.
Til ny § 28 a:
Bestemmelsen er ny og viderefører i første ledd innholdet og vilkårene i tidligere § 28 første ledd bokstav b, med den forskjell at utlendinger som har rett til oppholdstillatelse etter § 28 a ikke lenger skal betegnes som «flyktninger» og dermed ikke omfattes av visse særordninger for denne gruppen.
I annet ledd fremgår det at det ved vurderingen etter første ledd skal tas hensyn til om søkeren er barn. Vurderingen skal ta hensyn til at barn kan være mer sårbare enn voksne, og at terskelen for hva som kan være umenneskelig eller nedverdigende behandling kan være lavere for barn. Dette er en videreføring av gjeldende rett, jf. tilsvarende bestemmelse i § 28 tredje ledd (som videreføres i lovforslaget).
Tredje ledd fastsetter at reglene om «sur place» og internflukt i henholdsvis § 28 fjerde og femte ledd skal gjelde tilsvarende for dem som har rett til subsidiær beskyttelse. Dette representerer en videreføring av gjeldende rett, da denne gruppen utlendinger tidligere fikk tillatelse etter § 28 første ledd bokstav b og dermed var omfattet av disse bestemmelsene. Det vises til nærmere omtale i de alminnelige motivene kapittel 6.1.5.
Fjerde ledd gir adgang til å gi begrensede tillatelser når det er tvil om utlendingens identitet, når behovet er midlertidig eller når andre særlige grunner taler for det. Bestemmelsen er tilsvarende den som fremgår av lovens § 38 femte ledd. Det vises til de alminnelige motivene i kapittel 6.1.5 om behovet for å kunne gi en begrenset tillatelse.
Femte ledd viser til at det skal foretas en vurdering av om det er grunnlag for å gi oppholdstillatelse etter lovens § 38 dersom utlendingsmyndighetene mener utlendingen ikke har rett til subsidiær beskyttelse etter første ledd.
I sjette ledd er det tatt inn en hjemmel for forskriftsregler om anvendelsen av § 28 a.
Til ny § 28 b:
Bestemmelsen er ny, se omtale i de alminnelige motivene kapittel 6.5.5. Bestemmelsen fastsetter at enslige, mindreårige asylsøkere skal gis en midlertidig og begrenset oppholdstillatelse dersom det avgjørende for vurderingen av beskyttelsesbehovet etter §§ 28 første ledd eller 28 a er at den mindreårige vil være uten forsvarlig omsorg ved retur.
Det må fremgå av vedtaket om tillatelsen er gitt i medhold av § 28 eller § 28 a. Tillatelsen har begrensinger. Tillatelsen kan ikke fornyes etter fylte 18 år og gir ikke grunnlag for familiegjenforening eller permanent oppholdstillatelse. Bestemmelsen er ikke til hinder for at det kan søkes om omgjøring av tillatelsen før barnet fyller 18 år etter lovens øvrige bestemmelser.
Til § 29:
Overskriften og første ledd i § 29 er endret som følge av at § 28 første ledd bokstav a er endret til § 28 (etter at § 28 første ledd bokstav b er opphevet). Bestemmelsen i § 29 gjelder bare for flyktninger etter flyktningkonvensjonen.
Til § 30:
Overskriften og § 30 første og annet ledd er justert som følge av at § 28 første ledd bokstav a er endret til § 28 etter opphevelsen av § 28 første ledd bokstav b. Bestemmelsen gjelder bare for flyktninger etter flyktningkonvensjonen.
Til § 31:
Overskriften til § 31 og første ledd er endret for å klargjøre at bestemmelsen også får anvendelse på utlendinger som har rett til subsidiær beskyttelse etter ny § 28 a. Det vises til omtale i kapittel 6.1.5. Dette representerer en videreføring av gjeldende rett, da utlendinger som tidligere fikk oppholdstillatelse etter § 28 første ledd bokstav b var omfattet av bestemmelsen i § 31.
Tilsvarende presiseringer er gjort i annet og tredje ledd for de som har rett til subsidiær beskyttelse.
I fjerde ledd er det presisert at oppholdstillatelsen kan trekkes tilbake dersom det allerede er gitt oppholdstillatelse etter § 28 eller § 28 a.
Til § 32:
I første ledd er det presisert at realitetsbehandling av en søknad om beskyttelse kan nektes når søknaden gjelder bestemmelsene i både § 28 og § 28 a.
I annet ledd er det en tilsvarende justering av ordlyden for når en søknad likevel skal tas til behandling.
Nytt femte ledd i utlendingsloven § 32 gir Kongen i statsråd hjemmel for å sette i verk en ekstraordinær bestemmelse om å nekte realitetsbehandling av søknader om beskyttelse. Det vises til de alminnelige motivene punkt 5.2.6. Bestemmelsen kan settes i verk dersom et svært stort antall asylsøkere ankommer Norge direkte fra en eller flere nordiske stater, og Dublin-samarbeidet i realiteten ikke lenger fungerer. Det følger av § 32 femte ledd fjerde punktum at bestemmelsen gjelder foran fjerde ledd, som slår fast at Dublin III-forordningen ellers gjelder som norsk lov.
Beslutningen fra Kongen i statsråd vil være en forskrift. Det fremgår uttrykkelig av § 32 femte ledd femte punktum at det ikke gjelder en plikt til å forhåndsvarsle og innhente uttalelser i forkant av beslutningen, slik det ellers gjør etter forvaltningsloven § 37 annet ledd.
Bestemmelsen i nytt femte ledd innebærer ikke at Kongen i statsråd, eller departementet, kan fatte vedtak eller instruere i enkeltsaker.
Departementet bemerker at § 32 femte ledd første punktum slår fast at realitetsbehandling «skal kunne» nektes. Det er altså tale om en «kan-regel» for nektelse av realitetsbehandling. Selv om det i praksis vil være et begrenset rom for individuelle vurderinger, ettersom vilkåret «ankommer direkte fra en nordisk stat» er objektivt og det forutsettes at nordiske naboland anses trygge, kan det gjøres unntak i eksepsjonelle tilfeller. Det vises til omtalen av menneskerettslige forpliktelser i de alminnelige motivene, særlig saker som gjelder enslige, mindreårige asylsøkere.
Departementet bemerker at § 32 tredje ledd, som slår fast at nektelse av realitetsbehandling ikke skal finne sted dersom returvernet i § 73 er til hinder for det, er endret slik at det også gjelder for nektelse i medhold av nytt femte ledd i § 32. Når Kongen i statsråd har besluttet at ankomst direkte fra nordisk naboland i seg selv skal danne grunnlag for nektelse av realitetsbehandling, er det imidlertid lagt som forutsetning at disse landene anses trygge. Det vil derfor i utgangspunktet ikke være nødvendig med individuelle vurderinger av § 73 i den enkelte sak.
Annet ledd i § 32, som slår fast at nektelse av realitetsbehandling i medhold av første ledd bokstav b til d ikke skal finne sted dersom utlendingen har en tilknytning til Norge som gjør at Norge er nærmest til å behandle asylsøknaden, gjelder ikke for saker som omfattes av § 32 femte ledd.
Det fremgår av nytt femte ledd annet punktum at Kongen i statsråd kan bestemme at beslutningsmyndighet i aktuelle saker legges til polititjenestemann. Dette vil da gjelde som lex specialis fremfor de regler som ellers gjelder. Dersom Kongen i statsråd ikke benytter seg av adgangen til å fastsette særskilte regler om beslutningsmyndighet, gjelder de alminnelige reglene i blant annet lovens §§ 65 og 18.
Det følger av nytt femte ledd tredje punktum at Kongen i statsråd kan fastsette at nektelse av realitetsbehandling i medhold av femte ledd, og bortvisning i medhold av § 17 første ledd, i slike saker ikke skal regnes som enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven § 27. Departementet antar at det i utgangspunktet ikke vil være nødvendig å ta i bruk denne hjemmelen. Situasjonen kan imidlertid være av en slik karakter at det blir nødvendig.
At beslutninger ikke regnes som enkeltvedtak, betyr at forvaltningslovens kapittel IV om saksforberedelse av enkeltvedtak ikke gjelder. Dette omfatter blant annet forhåndsvarsling (jf. også utlendingsloven § 81), forvaltningens informasjonsplikt, krav om skriftlighet og rett til å klage.
Departementet understreker at dersom Kongen i statsråd i medhold av § 32 femte ledd har bestemt at beslutninger om å nekte realitetsbehandling og bortvisning ikke skal anses som enkeltvedtak, innebærer ikke dette at slike beslutninger ikke regnes som «vedtak» i utlendingsloven § 90 sin forstand. Slike beslutninger kan iverksettes og effektueres.
Det fremgår av § 90 femte ledd bokstav a (jf. lovforslaget § 90) at vedtak om nektelse av realitetsbehandling kan iverksettes før det er endelig, dersom en søknad om beskyttelse nektes realitetsbehandlet i medhold av § 32. Dette vil også gjelde beslutninger i medhold av § 32 femte ledd.
§ 90 sjette ledd bokstav d, som innebærer at det kan unnlates å sette utreisefrist når en søknad om asyl nektes realitetsbehandlet, er presisert slik at den også omfatter nytt femte ledd.
Videre fastsettes det i § 90 nytt tredje ledd at vedtak etter § 32 femte ledd kan iverksettes straks.
Til § 33:
Det er foretatt en justering av ordlyden i første punktum. Bestemmelsen er endret slik at den får anvendelse når det foreligger konkrete omstendigheter som kan begrunne en forventning om snarlig bedring i situasjonen i det området asylsøkere kommer fra (i tidligere bestemmelse var det henvist til lovens § 28, som da ikke dekker de som eventuelt får en tillatelse etter § 28 a).
Til § 34:
Endringen i annet ledd innebærer at en utlending som har hatt tre års oppholdstillatelse på grunnlag av en massefluktsituasjon, har rett til permanent oppholdstillatelse dersom vedkommende i tre år – mot gjeldende regel om ett år – har hatt en tillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse (så fremt de øvrige vilkårene er oppfylt).
Ordlyden i tredje ledd første punktum er endret for å klargjøre at søknader om «individuell» beskyttelse kan stilles i bero enten det er påberopt omstendigheter som nevnt i § 28 første ledd eller § 28 a.
Til § 35:
I tredje og fjerde ledd er ordlyden justert slik at bestemmelsen også omfatter de som fyller vilkårene for oppholdstillatelse etter ny § 28 a. Dette innebærer ingen realitetsendring.
Til § 37:
Overskriften og første ledd er endret for å presisere at også tillatelser etter § 28 a kan tilbakekalles hvis vilkårene for det er oppfylt. Dette er en videreføring av gjeldende rett og praksis.
I annet ledd er det tilføyet at det ikke skal skje tilbakekall etter bokstav e eller f hvis utlendingen kan påberope seg tvingende grunner i forbindelse med tidligere behandling som nevnt i § 28 a for å avvise beskyttelse fra hjemlandet.
Til ny § 38 a:
Bestemmelsen i § 38 a er ny. Bestemmelsen omfatter enslige, mindreårige asylsøkere som ikke har annet grunnlag for oppholdstillatelse enn at de ikke kan returneres fordi de står uten forsvarlig omsorg ved retur. Disse barna skal gis en midlertidig og begrenset tillatelse, som ikke kan fornyes etter fylte 18 år og som ikke gir grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller oppholdstillatelser til familiemedlemmer etter lovens kapittel 6. Tillatelsen skal gis i medhold av lovens § 38. Bestemmelsen er ikke til hinder for at det kan søkes om omgjøring av den midlertidige tillatelsen før barnet fyller 18 år etter lovens øvrige bestemmelser.
Bestemmelsen i § 38 a rekker videre enn gjeldende § 8-8 i utlendingsforskriften, som bare gjelder for enslige, mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år. Også yngre barn, uten noen nedre aldersgrense, omfattes av § 38 a. Forskriften § 8-8 oppheves derfor ved innføringen av ny § 38 a. Det vises til omtalen av bestemmelsen i § 38 a i de alminnelige motivene kapittel 6.5.
Til § 40 annet ledd:
I bestemmelsen er det tatt inn en henvisning til det nye 24-årskravet i ny § 41 a. Videre er henvisningen til gjeldende § 40 a om krav til fire års arbeid eller utdanning i Norge, fjernet. Av redaksjonelle hensyn er det ikke inntatt en ny henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i § 41 b (eller til den nye bestemmelsen i § 41 c), da en slik henvisning anses unødvendig.
Til § 41:
I annet ledd er henvisningen til gjeldende krav om fire års arbeid og utdanning i § 40 a tatt ut. Det er ikke inntatt en ny henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i § 41 b (eller til den nye bestemmelsen i § 41 c), da en slik henvisning anses unødvendig.
I fjerde ledd er det tatt inn en henvisning til den nye bestemmelsen om 24-årskravet i ny § 41 a.
Til ny § 41 a:
Bestemmelsen er ny. I første ledd fastsettes en hovedregel om at både søkeren og referansepersonen må ha fylt 24 år dersom det skal gis oppholdstillatelse som ektefelle eller samboer i Norge. Vilkåret gjelder bare i saker om familieetablering. Dette er avgrenset negativt, ved at det er gjort unntak for tilfeller som er å regne som familiegjenforening i henhold til denne bestemmelsen, i første ledd bokstav a og b:
ekteskapet var inngått eller samlivet var etablert før tidspunktet for referansepersonens innreise i Norge, eller
partene har inngått ekteskap eller levd i et etablert samliv i Norge mens begge har hatt oppholdstillatelse eller norsk eller nordisk statsborgerskap.
At samlivet er «etablert» før tidspunktet for referansepersonens innreise i riket, jf. bokstav a, innebærer for samboeres del at vilkårene for familieinnvandring i henhold til § 41 må være oppfylt på dette tidspunktet. Dette betyr at partene må ha bodd sammen i minst to år før referansepersonens innreise.
Kravet om at familieetableringen må ha skjedd før referansepersonens «innreise i Norge» innebærer at denne unntaksbestemmelsen bare er aktuell for referansepersoner som selv har innvandret til Norge. En referanseperson som er født og oppvokst i Norge, vil ikke ha noe innreisetidspunkt i riket som kan utløse unntaksvilkåret. Slike referansepersoner vil således ikke kunne falle inn under unntaket i bokstav a. Dette gjelder uansett om vedkommende er norsk eller utenlandsk statsborger.
Når det gjelder alternativet i bokstav b, innebærer vilkåret om at partene har «levd i et etablert samliv» det samme som i bokstav a. Vilkårene for familieinnvandring i henhold til § 41 må altså ha vært oppfylt mens partene bodde i Norge og begge hadde oppholdstillatelse eller norsk eller nordisk statsborgerskap.
Parter som har eller venter barn sammen, vil bli ansett for å være i et etablert samliv i henhold til bokstav a og b (uavhengig av om søknad er fremmet i medhold av § 40 eller § 41), dersom graviditeten var påbegynt før tidspunktet for referansepersonens innreise i Norge, jf. bokstav a, eller mens begge partene hadde oppholdstillatelse eller norsk eller nordisk statsborgerskap, jf. bokstav b. Hvis graviditeten var påbegynt senere, skal det ikke gjøres unntak fra 24-årskravet. Bakgrunnen for dette er at 24-årskravet da kan omgås ved å tvinge en tvangsgiftet kvinne inn i et ufrivillig svangerskap, og dermed utsette henne for enda et overgrep.
I annet ledd fastsettes en bestemmelse om at det kan gjøres unntak fra 24-årskravet dersom det er åpenbart at ekteskapet eller samlivet er frivillig. Utlendingsforvaltningen kan med hjemmel i denne bestemmelsen gjøre unntak dersom partene ikke befinner seg i en risikogruppe for tvangsekteskap, eller i andre tilfeller hvor det må anses som åpenbart at ekteskapet eller samboerskapet er frivillig. Det vises til punkt 7.3.9 i de alminnelige motivene.
Til § 41 b:
Bestemmelsen viderefører fireårskravet for familieetablering etter dagens § 40 a. Av redaksjonelle hensyn er det gjort noen tekniske endringer i bestemmelsens tittel og ordlyd. Bestemmelsen er nå utformet slik at den direkte gjelder både ektefelletillatelser (§ 40) og samboertillatelser (§ 41), i motsetning til gjeldende bestemmelse, som direkte bare gjelder ektefelletillatelser. Dette innebærer imidlertid ikke noen realitetsendring, da bestemmelsen også etter gjeldende rett omfatter samboere, men da gjennom en henvisning fra § 41. For øvrig innebærer forslaget heller ingen andre realitetsendringer i bestemmelsen.
Første ledd fastslår at det er et vilkår for oppholdstillatelse for ektefeller og samboere at referansepersonen har arbeidet eller tatt utdanning i Norge i fire år, når referansepersonen har oppholdstillatelse på nærmere angitte grunnlag. Oppholdsgrunnlagene er oppregnet i bokstav a til g. De nye oppholdstillatelsene for beskyttelse er innarbeidet i oppregningen (bokstav a og b), men det er ikke foretatt noen materielle endringer i målgruppen. Bestemmelsen omfatter fortsatt referansepersoner som har fått beskyttelse, opphold på humanitært grunnlag, opphold på grunnlag av regelverket om familieinnvandring eller permanent oppholdstillatelse på de nevnte grunnlagene. Når referansepersonen får norsk statsborgerskap, vil vilkåret i § 41 b opphøre å gjelde. Dette følger av at kravet ikke gjelder for norske statsborgere.
Det stilles i utgangspunktet krav om at arbeidet eller utdanningen må være på fulltid. Deltakelse i introduksjonsprogram etter introduksjonsloven regnes som fulltidsarbeid etter bestemmelsen. Fireårskravet kan også oppfylles gjennom en kombinasjon av arbeid og utdanning. Kravet til arbeid og utdanning er utdypet i utlendingsforskriften § 9-1.
Annet ledd avgrenser fireårskravet til bare å gjelde ved familieetablering og ikke ved familiegjenforening. Avgrensningen av når familielivet må ha vært etablert for å omfattes av annet ledd, fremgår av bokstav a og b. Det er gjort noen tekniske endringer i bokstavene, men avgrensningen er den samme som etter gjeldende § 40 a annet ledd. Bokstav a og b skal tolkes likt som etter § 41 a første ledd, og det vises til særmerknadene til denne bestemmelsen ovenfor.
Tredje ledd viderefører den generelle unntaksbestemmelsen fra kravet til arbeid og utdanning i gjeldende § 40 a tredje ledd. Bestemmelsen innebærer at det kan gjøres unntak fra fireårskravet dersom særlige grunner, herunder hensynet til familiens enhet, taler for det. «Særlige grunner» vil omfatte tilfeller hvor Norge er forpliktet til å gjøre unntak fra vilkåret for å unngå at et vedtak kommer i strid med våre internasjonale forpliktelser, men det kan også omfatte visse tilfeller ut over dette. Som det fremgår av punkt 7.1.6 i de generelle motivene, anser ikke departementet at det vil være i strid med Norges internasjonale forpliktelser å stille krav om tre års arbeid eller utdanning for familiegjenforening selv om partene ikke kan utøve familielivet i et annet land. Det samme må legges til grunn for et krav om fire års arbeid eller utdanning for familieetablering. Utgangspunktet er derfor at kravet skal gjelde når referansepersonen har beskyttelse i Norge. Dette gjelder også for fireårskravet om familieetablering. I saker hvor det foreligger spesielle omstendigheter, må det alltid foretas en skjønnsmessig vurdering og en vurdering av EMK artikkel 8.
Fjerde ledd gir adgang for Kongen til å fastsette nærmere regler i forskrift.
Til § 41 c:
Bestemmelsen er ny og innfører et krav til visse referansepersoner om tre års arbeid eller utdanning i Norge for familiegjenforening med ektefelle eller samboer.
Første ledd fastslår at det er et vilkår for oppholdstillatelse for ektefeller og samboere at referansepersonen har arbeidet eller tatt utdanning i Norge i tre år, når referansepersonen har oppholdstillatelse på nærmere angitte grunnlag. Oppholdsgrunnlagene er oppregnet i bokstav a til g, og er likelydende med § 41 b. Det vises til særmerknaden til denne bestemmelsen.
Innledningsvis angir bestemmelsen at treårskravet skal gjelde «[f]or søknader som omfattes av unntaket i § 41 b annet ledd». Dette innebærer en avgrensning av familiegjenforeningstilfellene. Treårskravet skal således gjelde når
ekteskapet var inngått eller samlivet var etablert før tidspunktet for referansepersonens innreise i riket, eller
partene har inngått ekteskap eller levd i et etablert samliv mens begge har hatt oppholdstillatelse i Norge.
Bokstav a og b skal tolkes likt som etter § 41 a første ledd, og det vises til særmerknadene til denne bestemmelsen ovenfor
Det stilles i utgangspunktet krav om at arbeidet eller utdanningen må være på fulltid. Deltakelse i introduksjonsprogram etter introduksjonsloven regnes som fulltidsarbeid etter bestemmelsen. Treårskravet kan også oppfylles gjennom en kombinasjon av arbeid og utdanning. Kravet til arbeid og utdanning vil bli utdypet nærmere i forskrift. Det vises til de generelle motivene punkt 7.1.6.
Annet ledd inneholder en generell unntaksbestemmelse fra kravet til arbeid og utdanning tilsvarende gjeldende § 40 a tredje ledd. Bestemmelsen innebærer at det kan gjøres unntak fra treårskravet dersom særlige grunner, herunder hensynet til familiens enhet, taler for det. Det vises til særmerknaden til § 41 b tredje ledd ovenfor.
Tredje ledd gir adgang for Kongen til å fastsette nærmere regler i forskrift.
Fjerde ledd fastsetter at paragrafen oppheves fra og med 1. januar 2020.
Til § 48 første ledd:
I bestemmelsen er det tatt inn en henvisning til den nye bestemmelsen om 24-årskravet i ny § 41 a, og til bestemmelsene om krav til arbeid eller utdanning i Norge i § 41 b og § 41 c. I og med at søknader etter § 48 i all hovedsak vil være saker om familieetablering, innebærer dette at alderskravet etter bestemmelsen som hovedregel vil være 24 år. Det er bare unntaksvis at en søknad om forlovedetillatelse vil være en sak om familiegjenforening i henhold til § 41 a, men dette kan ikke utelukkes, for eksempel dersom partene hadde eller ventet barn før referansepersonen reiste inn i riket og de velger å søke om forlovedetillatelse istedenfor tillatelse som samboere. I slike tilfeller vil aldersgrensen være 18 år. Aldersgrensen vil også være 18 år dersom det er grunnlag for å gjøre unntak fra 24-årskravet i henhold til § 41 a annet ledd. Tilsvarende vil også kravet om tre års arbeid eller utdanning for familiegjenforening i § 41 c bare unntaksvis være aktuelt for forlovedetillatelser.
Henvisningen til gjeldende § 40 a (som foreslås opphevet) er fjernet.
Til § 51 nytt tredje og fjerde ledd:
Av utlendingsloven § 51 nytt tredje ledd første punktum følger et nytt krav for rett til familieinnvandring for personer som er innvilget beskyttelse i Norge; tilknytningskravet. Kravet innebærer at det kun foreligger rett til familieinnvandring der familiens samlede tilknytning til Norge er sterkere enn familiens samlede tilknytning til et annet trygt land hvor familieinnvandring er mulig. Vurderingen av om kravet kommer til anvendelse og om det er oppfylt er gjenstand for alminnelig domstolskontroll av forvaltningsvedtak.
Det fremgår av bokstav a til d at kravet kun gjelder der referanseperson har fått oppholdstillatelse som flyktning, jf. § 28, subsidiær beskyttelse, jf. ny § 28 a, oppholdstillatelse etter innreisetillatelse som overføringsflyktning, jf. § 35 tredje ledd, eller kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon, jf. § 34. Kravet gjelder ikke dersom referansepersonen har fått permanent oppholdstillatelse.
Tilknytningskravet vil videre bare gjelde når det aktuelle landet er trygt. Det innebærer at verken referansepersonen eller søkeren kan risikere forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand eller behandling i strid med EMK artikkel 3 eller tilsvarende bestemmelser Norge er bundet av. Landet er heller ikke trygt dersom referansepersonen eller søkeren risikerer å bli sendt videre til et annet land hvor de risikerer slik behandling eller forfølgelse.
Tilknytningskravet vil dertil kun gjelde dersom familieinnvandring er mulig i det aktuelle landet. Det innebærer som den klare hovedregel at familien har eller kan få oppholdstillatelse der. Videre innebærer det at landet må være tilgjengelig og at familien kan bli værende der til beskyttelsesbehovet er falt bort, eventuelt til det aktuelle landet sikrer familien beskyttelse i et annet trygt land.
I vurderingen av tilknytningskravet skal det legges vekt på familiens kulturelle, familiemessige og utdannelses- og arbeidsmessige tilknytning til Norge sammenlignet med til det andre landet. Videre skal det legges vekt på lengden og karakteren av familiens opphold i Norge sammenlignet med i det andre landet. Disse momentene er ikke uttømmende.
Det skal legges vekt på referansepersonens tilknytning både til Norge og til det andre landet, dersom referansepersonen har selvstendig tilknytning til dette, og på søkerens tilknytning til det andre landet og til Norge, dersom søkeren har selvstendig tilknytning til Norge. Videre skal familiens samlede tilknytning til Norge sammenlignes med familiens samlede tilknytning til det andre landet.
At en søknad om familiegjenforening avslås fordi tilknytningskravet ikke er oppfylt, innebærer ikke at referansepersonen mister sin oppholdstillatelse i Norge. Dersom referansepersonen velger å reise ut av Norge for å etablere eller gjenopprette familielivet i et annet land, vil det imidlertid kunne innebære at han eller hun ikke lenger har behov for beskyttelse i Norge. Dette kan medføre at oppholdstillatelsen trekkes tilbake etter utlendingsloven § 37 eller ikke fornyes etter utlendingsloven § 61 første og annet ledd, eller at søknad om permanent oppholdstillatelse avslås etter § 62 bokstav b.
I nytt fjerde ledd er det innført en forskriftshjemmel, hvor det fremgår at Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift, herunder unntak fra tredje ledd.
Til § 56 annet ledd:
Ordlyden er justert slik at begrepet «asyl» erstattes med «beskyttelse» og det føyes til en henvisning til ny § 28 a i tillegg til § 28.
Til § 58 annet ledd:
Bestemmelsen fastsetter at det ikke kan stilles krav om underhold og bolig for utlendinger som har rett til beskyttelse etter §§ 28, 28 a eller som fyller vilkårene for vern mot utsendelse etter § 73. Ordlyden er justert i tråd med innføringen av ny § 28 a.
Til § 59 annet ledd:
I annet ledd er det presisert at oppholdstillatelse ikke kan nektes dersom utlendingen har rett til subsidiær beskyttelse og oppholdstillatelse etter ny § 28 a.
Til § 60 første ledd og nytt femte ledd:
I første ledd heves den maksimale varigheten av førstegangs oppholdstillatelse fra tre til fem år. I nytt femte ledd lovfestes plikten til å oppholde seg i Norge for å ha fortsatt rett til midlertidig oppholdstillatelse. En utlending må oppholde seg i Norge i minst seks måneder i løpet av en tillatelsesperiode på ett år. Dersom tillatelsen har kortere varighet, nedjusteres kravet om oppholdstid i Norge forholdsmessig. Dersom tillatelse er gitt for flere år, gjelder kravet for seks måneder per år i tillatelsesperioden. Unntak reguleres nærmere i forskrift.
Til § 61 annet ledd:
I annet ledd første punktum er det presisert at også en tillatelse etter ny § 28 a skal kunne fornyes.
Til § 62:
Endringen i innledningen iførste ledd innebærer at botidskravet for permanent oppholdstillatelse heves fra tre til fem år. Endringen i første ledd bokstav a innebærer at tiden en utlending kan oppholde seg i utlandet i løpet av hele opptjeningsperioden uten å miste retten til permanent opphold, endres fra syv måneder i en treårsperiode til syv måneder i en femårsperiode.
Endringen i første ledd bokstav d innebærer at det stilles som vilkår at utlendinger som faller innunder personkretsen for de som er pålagt å avlegge avsluttende prøve i norsk, jf. introduksjonsloven § 17 første ledd, ved prøven behersker et minimum av norsk muntlig.
Ny første ledd bokstav e oppstiller vilkår om at utlendingen har gjennomført pliktig opplæring i samfunnskunnskap. Videre stilles det som vilkår at utlendinger som faller innunder personkretsen for de som er pålagt å avlegge avsluttende prøve i samfunnskunnskap, består prøven på et språk han eller hun forstår.
Ny første ledd bokstav f innebærer at det stilles som vilkår at utlendingen har vært selvforsørget de siste tolv månedene før søknaden om permanent oppholdstillatelse avgjøres.
Nytt annet ledd innebærer at det innføres en skjønnsmessig hjemmel for å avslå en søknad om permanent oppholdstillatelse dersom det foreligger tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn, herunder at utlendingen aktivt har motarbeidet avklaring av egen identitet etter ankomst til landet.
Endringen i nytt syvende ledd (gjeldende sjette ledd) fjerde og femte punktum innebærer at Kongen i forskrift kan fastsette nærmere regler om kravene om å beherske et minimum av norsk muntlig og bestått prøve i samfunnskunnskap og om innholdet i vilkåret om selvforsørgelse, herunder unntak fra kravene. Kongen kan også fastsette nærmere regler om hva som regnes som tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn etter annet ledd.
Til § 64 annet ledd første punktum:
Ordlyden er justert slik at begrepet «asyl» erstattes med «beskyttelse».
Til § 66 første ledd ny bokstav f:
Det følger av utlendingsloven § 66 første ledd ny bokstav f at en utlending kan utvises dersom vedkommendes asylsøknad er nektet realitetsbehandlet i medhold av § 32 første ledd bokstav a eller d, og søknaden fremstår som et misbruk av asylsystemet. Slikt misbruk kan foreligge for eksempel dersom behandlingen av søknaden viser at utlendingen helt åpenbart ikke hadde behov for å reise til Norge for å oppnå beskyttelse. Dette kan for eksempel være tilfellet dersom utlendingen har gyldig oppholdstillatelse i et trygt tredjeland og har bodd der i lengre tid, eller utlendingen begrunner behovet for å søke asyl i Norge (og ikke i tredjelandet) med forhold som er irrelevante for beskyttelsesvurderingen (eksempelvis rent økonomiske eller velferdsmessige forhold i tredjelandet). Videre vil det kunne være tale om et misbrukstilfelle dersom en utlending gjentatte ganger fremsetter asylsøknader som nektes realitetsbehandlet.
Det bemerkes at en utlending ikke kan utvises dersom det vil være et uforholdsmessig tiltak og at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som berører barn, jf. utlendingsloven § 70 første ledd.
Til § 66 annet ledd bokstav a og b:
Som følge av vedtagelsen av § 90 nytt tredje ledd, må henvisningen til § 90 femte ledd endres til § 90 sjette ledd. Dette innebærer ingen realitetsendring.
Til § 73:
Som følge av opphevelsen av § 28 første ledd bokstav b er ordlyden i første ledd endret fra § 28 første ledd bokstav a til § 28.
I annet ledd er ordlyden endret som følge av opphevelsen av § 28 første ledd bokstav b, slik at utlendingen ikke kan henvises til et område der vedkommende ville være i en situasjon som nevnt i ny § 28 a.
I tredje ledd er det, i tillegg til henvisningen til § 28 første ledd, henvist til at vernet mot utsendelse også gjelder ved utsendelse til et område der utlendingen ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til et slikt område som nevnt i ny § 28 a første ledd.
Til § 81 første ledd:
I første ledd første punktum er det presisert at utlendingen også skal ha mulighet til å fremlegge sine synspunkter på et språk utlendingen kan kommunisere forsvarlig på i saker som gjelder spørsmålet om eventuell oppholdstillatelse etter ny § 28 a.
Til § 82:
I bestemmelsen er det presisert at politiet også skal gi veiledning om rett til å bruke fullmektig etter forvaltningsloven § 12 når utlendingen påberoper seg «beskyttelse», ikke at vedkommende er en flyktning. Dette for språklig sett å inkludere utlendinger som eventuelt påberoper seg rett til subsidiær beskyttelse (selv om alle formelt må søke om asyl slik lovens system er lagt opp).
Til § 88 første ledd:
I første ledd første punktum er ordlyden justert til at det kan bes om aldersundersøkelse i saker om «beskyttelse». Beskyttelse erstatter begrepet «asyl».
Til § 90:
I § 90 annet ledd tredje punktum rettes en inkurie. Det står i dag «anser søknaden åpenbar grunnløs». Dette endres til «anser søknaden åpenbart grunnløs».
Regelen i § 90 nytt tredje ledd om at et vedtak om nektelse av realitetsbehandling etter § 32 første ledd bokstav a, c og d og § 32 femte ledd kan iverksettes straks, innebærer at det ikke er nødvendig å fastsette en særskilt frist for å begjære utsatt iverksetting. Det gjøres likevel unntak dersom det ikke er åpenbart at søknaden bør avvises etter de nevnte bestemmelser. Det sentrale er om utlendingen kan ha et rimelig begrunnet behov for å søke asyl i Norge fremfor i det trygge tredjelandet. Det bør normalt fremgå av UDIs avvisningsvedtak at UDI har vurdert om utlendingen har anførsler om dette, og at det er truffet en konklusjon. Ved vedtak etter § 32 første ledd bokstav b skal det gis en frist for å begjære utsatt iverksetting. Regelen er en videreføring av § 90 annet ledd fjerde punktum. Ordlyden er noe endret, men innebærer ingen realitetsendring. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene.
I lovforslagets femte ledd (nåværende fjerde ledd) er begrepet «flyktning» erstattet med «rett til beskyttelse». Det er også tatt inn en henvisning til beskyttelsesbestemmelsene i §§ 28 og 28 a. Tilsvarende justering er foretatt i bokstav b, og i bokstav c er det i tillegg til henvisningene til §§ 28 og 73, henvist til § 28 a.
I lovforslagets sjette ledd (nåværende femte ledd) er det foretatt en rettelse i bokstav c. Regelen viser til utlendinger som omfattes av lovens § 122, som regulerer utvisning av EØS-borgere og andre som omfattes av lovens kapittel 13. Utlendinger i denne gruppen kan utvises «når hensynet til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det», jf. § 122 første ledd første punktum. Det er således en inkurie at § 90 nåværende femte ledd bokstav c bare nevner «offentlig orden» og ikke offentlig «sikkerhet». Lovforslaget innebærer at dette rettes opp.
I lovforslagets ellevte ledd (nåværende tiende ledd) er det tatt inn en henvisning til § 28 a som følge av opphevelsen av § 28 første ledd bokstav b og ny § 28 a.
Til § 92:
I annet ledd er det tatt inn en henvisning til ny § 28 a i første punktum. Det vises til de alminnelige motiver kapittel 6.1.5. En utlending som får oppholdstillatelse etter § 28 a vil da ikke ha rett til fritt rettsråd uten behovsprøving dersom vedkommende ønsker å påklage at han eller hun ikke har fått oppholdstillatelse som flyktning etter § 28.
Nytt syvende ledd samler hjemlene for Kongen til å gi nærmere regler i forskrift «om unntak fra retten til fritt rettsråd» etter første ledd første punktum og annet ledd første punktum. Presiseringen i sjette ledd av at det kan gis utfyllende regler om fritt rettsråd i førsteinstans og erstatningskrav, videreføres i nytt syvende ledd.
Til overskriften i kapittel 11 del II:
Overskriften til kapittel II er endret til: «Særskilte regler for søknader om beskyttelse». Endringen består i at tillegget «(asylsaker)» er tatt ut.
Til § 93:
I første og annet ledd er det tatt inn henvisninger til §§ 28 og 28 a.
Til ny § 94 a:
Endringen innebærer at klagefristen for åpenbart grunnløse asylsøknader settes til én uke fra det tidspunkt underretting om vedtaket er kommet frem til vedkommende part. Det er et vilkår at asylsøkeren åpenbart ikke fyller vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven §§ 28 og 28 a eller for å være vernet mot retur etter § 73. For øvrig gjelder reglene i forvaltningsloven § 29 annet til fjerde ledd som ellers. Det vises til de alminnelige motivene punkt 11.2.5.
Til § 98 d:
I første ledd er begrepet «asylsaken» erstattet med «saken». I innledningen til annet ledd er ordlyden «I asylsaken skal representanten (…)» endret til «I forbindelse med behandlingen av søknaden om beskyttelse skal representanten (…)».
Til § 100:
Det er presisert i bestemmelsens overskrift og første ledd og annet ledd at bestemmelsen gjelder biometrisk personinformasjon i form av ansiktsfoto og fingeravtrykk. I dag står det kun «fotografi og fingeravtrykk». Begrepet fotografi er endret til «ansiktsfoto». Dette innebærer ingen realitetsendring. Formålet med endringen er å gi bedre samsvar med ordlyden i utlendingsloven §§ 100 a og 100 b og passlovens bestemmelser om biometrisk personinformasjon.
Første ledd gir utlendingsmyndighetene hjemmel til opptak og behandling av biometrisk personinformasjon fra en nærmere angitt personkrets. Hva som menes med behandling av personopplysninger følger av annet ledd. Formålet med opptak og behandling av biometrisk personinformasjon er kontroll av utlendingers identitet, nærmere definert som identifisering og verifisering av identitet.
Ordlyden i bokstav a er endret fra «falsk identitet» til «uriktig identitet», for at det skal fremgå klarere at bestemmelsen omfatter de tilfellene der en person utgir seg for å være en annen virkelig person og for å gi bedre samsvar med ordlyden i utlendingsloven §§ 103 til 106.
Ordlyden i bokstav b, «søker om oppholdstillatelse etter loven», omfatter alle typer tillatelser etter utlendingsloven, det vil si alle førstegangssaker, fornyelsessaker og søknader om permanent tillatelse.
Ny bokstav c gir hjemmel for atfingeravtrykk av utlendinger som søker visum til Norge, og som i dag bare registreres i den felles Schengen-databasen Visa Information System (VIS), også kan registreres i et nasjonalt register. Utlendingsloven § 102 b vil fortsatt være hjemmel for å oppta biometri for registrering i VIS. Bestemmelsen gir også hjemmel for å lagre biometri fra personer som søker nasjonalt visum, jf. § 11, eller innreisevisum, jf. § 12.
Ny bokstav d gir hjemmel for å lagre biometri i forbindelse med søknad om grenseboerbevis i et register.
Av annet ledd første punktum følger hva som menes med «behandling» av opplysningene; «Med behandling menes enhver bruk av opplysningene, som for eksempel registrering i et elektronisk register, lagring, søking, gjenfinning, sletting eller en kombinasjon av ulike bruksmåter».
Bestemmelsen gir hjemmel for automatiserte prosesser for gjenkjenning og sammenligning av ansiktsfoto og fingeravtrykk. Hjemmelen omfatter både opptak av biometri med det formål å søke opp mot biometri som allerede er lagret i registeret, for eksempel i forbindelse med politiets alminnelige utlendingskontroll (jf. utlendingsloven § 21), og eventuell ny registrering i registeret.
Bestemmelsen gir også hjemmel til å kontrollere bilder som ikke tilhører en bestemt person eller søknad, men som for eksempel finnes på et ID-dokument som er forsøkt kastet eller gjemt og som politiet finner og har behov for å undersøke nærmere med sikte på å finne eieren.
Når en teknisk løsning for automatisert ansiktssammenligning er på plass vil det også være adgang til å søke blant alle ansiktsfoto i registeret, herunder de som ble registrert før lovendringen. Hjemmelen gjelder uavhengig av om fingeravtrykk er lagret i det samme registeret eller ulike registre, og av om bilder fortsatt skal lagres i utlendingsdatabasen.
Annet ledd annet punktum inneholder politiets hjemmel til å bruke registeret, som tidligere fulgte av annet ledd tredje punktum. Som i dag skal hjemmelen gjelde uavhengig av om fingeravtrykk og ansiktsfoto er lagret i samme register eller i ulike registre.
Tredje ledd, om hvem som har kompetanse til å oppta og registrere fingeravtrykk og ansiktsfoto, er flyttet til utlendingsforskriften for å tydeliggjøre at opptak og registrering skal gjennomføres etter reglene der og ikke etter en individuell beslutning hos den enkelte polititjenestemann eller ansatte i Utlendingsdirektoratet eller på utenriksstasjon.
Bestemmelsens femte ledd er nytt. Forskriftshjemmelen sto tidligere i tredje ledd, men er flyttet til nytt femte ledd av pedagogiske grunner. Det er tilføyd at det kan gis forskriftsregler om hvem det skal opptas biometrisk personinformasjon fra. Det innebærer at det i forskrift blant annet kan angis en aldersgrense for å avgi fingeravtrykk. Bestemmelsen gir også adgang til å regulere behandlingen og bruken av opplysningene nærmere i forskrift.
Til § 100 a:
Første ledd er endret fordi det, når ordningen med rutinemessig opptak av biometri på søknadstidspunktet iverksettes, ikke vil være behov for å oppta biometri særskilt med sikte på lagring i oppholdskortet.
Femte ledd om sletting av biometrisk personinformasjon er endret som følge av endringen om opptak og registrering i § 100. Slettereglene flyttes fra loven til forskrift og ses i sammenheng med reglene om sletting av biometrisk personopplysninger lagret i et register, jf. § 100 nytt femte ledd.
Til § 105 første ledd:
I første ledd bokstav c er «asylsøker» endret til «utlendingen har søkt beskyttelse»
Endringen i bokstav e innebærer at bestemmelsen også omfatter saker etter nytt § 32 femte ledd. Videre er det foretatt en lovteknisk forenkling ved at vilkårene i § 32 første ledd bokstav a og d ikke lenger er referert i bestemmelsen. Dette innebærer ikke noen realitetsendring.
Til § 106 første ledd:
Endringen i første ledd bokstav g innebærer at bestemmelsen også omfatter saker etter nytt § 32 femte ledd. Videre er det foretatt en lovteknisk forenkling ved at vilkårene i § 32 første ledd bokstav a og d ikke lenger er referert i bestemmelsen. Dette innebærer ikke noen realitetsendring.
Til § 106 a første ledd:
Endringen i første ledd bokstav k innebærer at bestemmelsen også omfatter saker etter nytt § 32 femte ledd.
Til § 108:
Som følger av endringen i § 90 må henvisningen til § 90 femte ledd i annet ledd bokstav a endres til § 90 sjette ledd. Dette innebærer ingen realitetsendring.
I fjerde ledd bokstav b er det tatt inn en henvisning til ny § 28 a (i tillegg til § 28).
Til § 126 femte ledd:
Som følge av opphevelsen av § 28 første ledd bokstav b er femte ledd tredje punktum endret til «Det gjelder ikke en rett til beskyttelse etter § 28 a dersom det er grunnlag for å utvise utlendingen av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser».
Til § 129:
Som følge av endringen i § 90 må henvisningen til § 90 femte ledd i § 129 femte ledd endres til § 90 sjette ledd. Dette innebærer ingen realitetsendring.
I sjette ledd er innledningen «Påberoper utlendingen seg å være flyktning …» endret til: «Påberoper utlendingen seg en rett til beskyttelse etter §§ 28 eller 28 a…». Tilsvarende justeringer i ordlyden er også foretatt i sjette ledd bokstavene b og c. I bokstav a er begrepet «avvist» erstattet med «nektet realitetsbehandlet», som er i tråd med begrepsbruken i lovens § 32. Dette innebærer ingen realitetsendring.
14.2 Til statsborgerloven
Til § 12:
Endringene i § 12 medfører at botiden for søkere som er gift, registrert partner eller samboer med norsk statsborger heves fra tre til fem år. Botiden må fortsatt være opptjent i løpet av de siste ti årene og med oppholdstillatelser av minst ett års varighet. Oppholdstiden i riket og tiden som gift, registrert partner eller samboer med felles bopel må dessuten utgjøre minst syv år.
Til § 16:
Endringene i § 16 medfører at botiden for statsløse søkere heves til fem år. Dette gjelder både voksne og barn. For statsløse søkere under 18 år som er født i Norge gjelder ikke lenger vilkårene i § 7 første ledd. I stedet må de oppfylle de alternative vilkårene som går frem av nytt annet ledd, bokstav a og b. Det er tilstrekkelig å oppfylle vilkårene i en av de to bokstavene. Søkeren oppfyller vilkårene for statsborgerskap ved å være bosatt i Norge på søknadstidspunktet og ha fem års botid med oppholdstillatelser av minst ett års varighet eller ved å være bosatt i Norge på søknadstidspunktet og ha en forelder med permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap. Botidskravet må være oppfylt på vedtakstidspunktet.
Setningen «Som statsløs regnes ikke den som ved egen handling eller unnlatelse har valgt å være statsløs, eller som på en enkel måte kan bli statsborger av et annet land» flyttes til tredje ledd i bestemmelsen. Endringen vil ikke ha praktisk betydning, men vil rette opp en uheldig formulering i lovteksten, fordi det fremstår som om den fastsetter at de som selv har valgt å være statsløse ikke er statsløse. Definisjonen av statsløshet går frem av FNs konvensjon om statsløse personers stilling av 1954: I denne konvensjon betyr «statsløs» en person som ikke er borger av noen stat etter denne stats lov. Statsborgerloven § 16 endres slik at det ikke skapes forvirring om denne definisjonen.
14.3 Til introduksjonsloven
Til § 2:
I første ledd bokstav a er ordlyden endret slik at den viser til både utlendinger som gis oppholdstillatelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd og utlendinger som gis oppholdstillatelse fordi de har rett til subsidiær beskyttelse etter § 28 a. Det vises til de alminnelige motiver i kapittel 6.1.5 i proposisjonen. Endringen viderefører gjeldende rett for de utlendingene som tidligere fikk oppholdstillatelse etter § 28 første ledd bokstav b.
Til § 17:
Endringene i første og annet ledd medfører en utvidelse av personkretsen som har rett og plikt til gratis opplæring etter første ledd. 55-årsgrensen utvides til en 67-årsgrense. Dette innebærer at personer mellom 55 og 67 år, som tidligere kun hadde rett til opplæring, også vil få en plikt til opplæring.
Til § 18:
Som en følge av endringene i § 17, endres henvisningene fra § 18 første og annet ledd til bestemmelsene i § 17.
14.4 Ikrafttredelse og overgangsregler
Det foreslås at lovendringen settes i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Ulike bestemmelser kan settes i kraft på ulike tidspunkt.
Det foreslås at Kongen kan fastsette nærmere overgangsregler.