10 Klimaendringer, luftforurensning og støy

10.1 Klima

Utslipp av klimagasser vil kunne føre til at gjennomsnittstemperaturen ved jordoverflaten øker. En slik temperaturøkning vil kunne endre nedbørsmønstre og vindsystemer, forflytte klimasoner og heve havnivået. Det fryktes at ekstreme værforhold vil kunne tilta med temperaturøkningen. Disse endringene kan få store konsekvenser både for naturlige økosystemer og for samfunnet. Drivhuseffekten, ulike virkninger av klimaendringer og arbeidet i FNs klimapanel er nærmere beskrevet i vedlegg 1.

10.1.1 Mål

Mål på området reduserte utslipp av klimagasser framgår av boks 10.1.

10.1.2 Tilstand og måloppnåelse

Den globale middeltemperaturen har siden 1860 steget med om lag 0,6 °C, og nedbøren over de nordlige breddegrader har i det 20. århundre økt med mellom 5 og 10 prosent (se fig. 10.1). Oppvarmingen vi har sett på 1900-tallet er trolig den største i noe århundre på de siste 1000 år for den nordlige halvkule, og det er sannsynlig at 1990-tallet har vært det varmeste tiåret i denne perioden. 1998 er det varmeste året som er målt, mens 2002 var det nest varmeste året. (I Norge var middeltemperaturen for månedene januar – september 2002 den høyeste for disse 9 månedene siden norske meteorologiske observasjoner startet i 1866).

Kilde: DNMI og University of East Anglia

Fra 1876 til i dag har det vært en signifikant økning av temperaturen i Norge, unntatt for Finnmarksvidda. Avhengig av landsdel, varierer stigningen mellom 0,4 og 1,2 °C. Stigningen har skjedd i to perioder i løpet av de første 40 år på 1900-tallet, og i en periode etter 1980. Det var en avkjøling i perioden mellom disse, særlig i de nordlige landsdeler om vinteren.

Ved Det norske meteorologiske institutt (DNMI) har man vedlikeholdt et nettverk av observasjonsstasjoner for å kartlegge klimautviklingen i alle deler av Norge. Sterke indikasjoner på global oppvarming de siste 100–140 år utelukker ikke store variasjoner mellom ulike deler av kloden. Selv mellom ulike landsdeler i Norge er det forskjeller i temperaturutviklingen.

Lengst nord i landet og i Svalbard-området var temperaturnivået i 1930-årene høyere enn dagens nivå. Den årlige nedbørmengden har siden slutten av 1800-tallet økt vesentlig (mellom 5 og 18 prosent, avhengig av landsdel). Størst økning har det vært i Trøndelag, Nordland, Troms og Vest-Finnmark. På Østlandet skjedde økningen i årsnedbør hovedsakelig før 1940, mens det på Vestlandet har vært en kraftig nedbørøkning etter 1960. I Nord-Norge har økningen skjedd gradvis fra 1920.

Nasjonale klimagassutslipp

I absolutte tall har utslippene økt fra 52 millioner tonn CO₂ -ekvivalenter i 1990 til omlag 55 millioner tonn i 2002. I framskrivninger fra Finansdepartementet er utslippene anslått å øke til 62 millioner tonn i 2010. I tillegg kommer utslipp fra eventuelle gasskraftverk.

I henhold til fremskrivningene vil petroleums- og transportsektoren stå for en betydelig del av utslippsveksten fram til 2010. I tillegg kan også utslippene øke som følge av eventuell bygging av gasskraftverk uten CO₂ -håndtering.

Figur 10.2 viser de samlede utslippene av klimagasser i Norge i perioden 1990–2001 fordelt på ulike kilder.

I likhet med andre land er CO₂ den viktigste klimagassen i Norge. Utslipp av CO₂ utgjorde ca. 75 prosent av de totale utslippene av klimagasser i Norge i 2001, mot ca. 68 prosent i 1990. Veksten i klimagassutslippene er med andre ord først og fremst knyttet til CO₂ . Utslippene av de andre gassene (metan, lystgass, HFK, PFK og SF₆ ) målt i CO₂ -ekvivalenter har i sum gått ned med 16,5 prosent i perioden 1990 til 2001. Det er forventet at utslippene vil bli ytterligere redusert fram mot 2010. Det er imidlertid store individuelle forskjeller mellom gassene. Nest etter CO₂ er metan (CH₄ ) den klimagassen som har størst betydning. Utslippene av metan økte frem til 1997 for deretter å gå ned. Utslippene av lystgass har vært tilnærmet konstante. Utslippene av de fluorholdige klimagassene PKF og SF₆ er betydelig redusert . Utslippene av HFK-gasser har økt sterkt de siste årene etter hvert som gassene har erstattet de ozonnedbrytende gassene KFK og HFKF.

Kilde: SSB og SFT

10.1.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• være en pådriver i forberedelse og gjennomføring av forhandlinger om en mer ambisiøs global klimaavtale med strengere og mer omfattende utslippsforpliktelser etter utløpet av Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode i 2012. En slik avtale må etter Norges mening omfatte både USA og utviklingsland med forholdsvis store utslipp og sterk utslippsvekst,

• at Norge skal ha en offensiv klimapolitikk. Regjeringen la i mars 2002 fram St.meld. nr. 15 (2001–2002) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 54, (2000–2001) Norsk klimapolitikk. Bakgrunnen for tilleggsmeldingen var at Regjeringen sluttet seg til hovedtrekkene i St.meld. nr. 54 (2000–2001), men mente den var for lite ambisiøs når det gjelder klimapolitikken før 2008. Den 18. juni 2002 sluttet Stortinget seg til hovedtrekkene i både klimameldingen fra 2001 og Regjeringens tilleggsmelding,

• arbeide for at Kyotoprotokollen skal tre i kraft i 2003,

• innføre et kvotesystem som i perioden 2005–2007 skal virke ved siden av CO₂ -avgiften og dekke utslippskilder som i dag ikke har CO₂ -avgift der dette er praktisk gjennomførbart,

• legge til rette for at kvotesystemet fra 2008 utvides til å omfatter så mange sektorer som praktisk mulig og trer i stedet for CO₂ -avgiften,

• gjennomføre en dialog med industrien om utformingen av enkeltelementene i kvotesystemet,

• samarbeide nært med andre land – ikke minst EU – om så raskt som mulig å utvikle et internasjonalt kvotemarked,

• sette i verk eller vurdere en rekke tiltak i tillegg til kvotesystemet for å sikre at Norge oppnår de reduksjoner Kyotoprotokollen krever. Disse tiltakene omfatter blant annet:

  • utarbeide en strategi for overgang fra oljefyring til fornybar energi,

  • legge til rette for økt bruk av avfall som energikilde, til erstatning for fossilt brensel, blant annet gjennom omlegging av sluttbehandlingsavgiften for avfall fra 1. juli 2003,

  • arbeide videre med tiltak som vil kunne gjøre det mulig å etablere gasskraftverk med CO₂ -håndtering,

  • innføre en avgift på de sterke klimagassene HFK og PFK (innført fra 2003),

  • legge til rette for en mer effektiv og miljøvennlig energiforsyning til petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. I denne forbindelse er det viktig å realisere mulighetene for økt krafttilførsel fra land. Regjeringen legger vekt på at dette må sees i sammenheng med realisering av gasskraftverk med CO₂ -håndtering.

• utarbeide en strategi for hvordan Norge kan tilpasse seg mulige klimaendringer,

• satse på forskning, herunder å fortsatt styrke den klimavitenskapelige forskningen, stimulere til analyser av rammevilkår og aktuelle virkemidler i klimapolitikken og satse på forskning som gjelder utvikling av teknologi som konkret reduserer utslipp av CO₂ og andre klimagasser) .

På bakgrunn av at de norske utslippene av klimagasser har økt med omlag 5 prosent fra 1990 til 2002, er Regjeringens nye virkemidler nødvendige. I framskrivninger fra Finansdepartementet er de samlede utslippene av klimagasser anslått å ville øke med ytterligere 12–13 prosent frem til 2010, dersom ikke tiltakene i Regjeringens klimamelding gjennomføres. I tillegg kommer økning som følge av utslipp fra eventuelle gasskraftverk uten CO₂ -håndtering.

Under den 7. partskonferansen i Marrakesh i oktober/november 2001 ble det enighet om en omfattende politisk avtale som konkretiserer regler og retningslinjer for gjennomføring av Kyotoprotokollen. Forholdene ble dermed lagt til rette for at industriland kunne ratifisere protokollen.

Norge ble et av de første landene med utslippsforpliktelser som ratifiserte Kyotoprotokollen, jf. St. prp. nr. 49 (2001–2002). Protokollen trer i kraft nitti dager etter at minst 55 parter til Klimakonvensjonen, herunder industrilandsparter (dvs. land med utslippsforpliktelser) som sto for minst 55 prosent av industrilandenes totale CO₂ -utslipp i 1990, har ratifisert protokollen. Det var viktig for Norge å bidra til tidlig ratifikasjon for å kunne øve påtrykk på sentrale parter for å bidra til at protokollen kan tre i kraft så snart som mulig. Ikrafttredelse av protokollen vil være avhengig av russisk ratifikasjon, i og med at USA har gjort det klart at de ikke vil ratifisere. Tidspunktet for Russlands ratifikasjon vil være avgjørende for om partskonferansen under Klimakonvensjonen i desember 2003 også vil være første partsmøte under Kyotoprotokollen – COP/MOP 1.

Kyotoprotokollen representerer et viktig skritt i den internasjonale klimapolitikken, men den er ikke ambisiøs nok i forhold til de klimautfordringene verden står overfor. Den tredje hovedrapporten fra FNs klimapanel (IPCC eller Klimapanelet), som ble lagt fram i 2001, gjør det enda klarere enn før at det er nødvendig med langt større utslippsreduksjoner dersom en skal klare å hindre en uønsket klimautvikling. Regjeringen vil arbeide for en mer ambisiøs global klimaavtale, der i-landene påtar seg strengere forpliktelser etter utløpet av Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode i 2012. En viktig utfordring blir også å inkludere USA og utviklingsland med forholdsvis store utslipp og sterk utslippsvekst i et samarbeid for å redusere de globale utslippene av klimagasser.

I St.meld. nr. 15 (2001–2002) legges det opp til at det innføres et kvotesystem for klimagasser fra 2005 som i hovedsak omfatter utslippskildene som i dag ikke er belagt med CO₂ -avgift, der dette er praktisk mulig, samtidig som CO₂ -avgiften videreføres. Kildene som vil få kvoteplikt står i dag for om lag 30 prosent av de totale klimagassutslippene. Dersom en allerede i 2005–2007 inkluderer de sektorene som i dag har CO₂ -avgift i kvotesystemet, vil dette ved lave kvotepriser føre til noe høyere utslipp enn om dagens avgiftsnivåer blir videreført. Lave og moderate kvotepriser fremstår som mest sannsynlig, og de sektorene som i dag har CO₂ -avgift ville derfor kunne fått en lavere pris på sine utslipp. Den foreslåtte kombinasjonen av fortsatt CO₂ -avgift, et nasjonalt kvotesystem og enkelte andre tiltak vil i en slik situasjon gi størst utslippsreduksjoner i Norge. Nær alle norske klimagassutslipp vil da bli omfattet av klimavirkemidler, og de fleste virksomhetene vil få incentiv til å foreta utslippsreduserende tiltak. Dermed sikres et helhetlig sett med virkemidler som innebærer at alle sektorer får incentiver til å redusere sine klimagassutslipp.

Regjeringen vil komme tilbake til den detaljerte utformingen av kvotesystemet i en odelstingsproposisjon. Ved den endelige utformingen ønsker Regjeringen å utforme systemet med sikte på å unngå at bedrifter som er lønnsomme med en internasjonal kvotepris under Kyotoprotokollen, flytter ut som følge av særlig høye klimakostnader før 2008. Regjeringen har innledet en dialog med industrien om enkeltelementer i kvotesystemet.

Regjeringen ønsker samarbeid med andre land om å utvikle et internasjonalt kvotemarked.

Av særlig betydning for Norge er EUs arbeid med å utforme et kvotedirektiv som er ment å tre i kraft fra 2005. Det er fortsatt flere uavklarte spørsmål i tilknytning til EUs arbeid med kvotedirektivet, og det er foreløpig for tidlig å si hva EUs direktivarbeid vil bety for Norges arbeid med å utvikle et nasjonalt kvotesystem for klimagasser. Regjeringen søker aktivt å påvirke beslutningsprosessen i EU. Av tidsmessige årsaker er det imidlertid helt nødvendig at Regjeringen parallelt med dette arbeider med å utvikle det nasjonale kvotesystemet.

Dersom EU vedtar et direktiv om kvotehandel som legger føringer på det norske systemet, vil Regjeringen – som understreket i Tilleggsmeldingen til Klimameldingen – komme tilbake til omfanget og den øvrige innretningen av det norske kvotesystemet. Regjeringen vil fortløpende vurdere om det er hensiktsmessig å legge fram en odelstingsproposisjon før EUs kvotedirektiv er ferdigbehandlet i de relevante EU- og EØS-organene.

Regjeringen legger videre opp til å utvide kvoteplikten til andre sektorer fra og med 2008. Kvotesystemet vil da dekke om lag 80 prosent av utslippene, og være hovedvirkemidlet for å oppfylle Norges forpliktelser under Kyotoprotokollen. Fra 2008 skal klimagasser reguleres av et bredt, nasjonalt kvotesystem som omfatter så mange utslippskilder som praktisk mulig og som er koblet til et internasjonalt kvotehandelssystem. Odelstingsproposisjonen som skal legges fram vil omhandle både det tidlige kvotesystemet fra 2005 og kvotesystemet i Kyotoperioden fra 2008.

I tillegg til innføringen av et nasjonalt kvotesystem omtales i tilleggsmeldingen en rekke tiltak som foreslås iverksatt før 2008 med andre nasjonale virkemidler enn kvoter. Det er et mål for Regjeringen at bruken av mineraloljer til oppvarming skal reduseres med 25 prosent i den første Kyoto-perioden (2008–2012) sammenlignet med gjennomsnittet for perioden 1996–2000. Som ledd i dette skal det utarbeides en strategi for konvertering fra oljefyring til ny fornybar energi, blant annet gjennom å stimulere til økt utnytting av biomasse og metangass fra landbruket til energiformål.

Det legges også opp til at avfall i langt større grad enn i dag skal erstatte bruk av fossile brensler, noe som medfører mindre deponering av nedbrytbart avfall. Et forbud mot deponering av alt nedbrytbart avfall vil bli vurdert. Omlegging av sluttbehandlingsavgiften for avfall er tilpasset klimapolitikken og vil gi sterkere incentiver til energigjenvinning og rensing av utslipp fra forbrenning. Regjeringen vil også styrke forskning for utvikling av miljøvennlig energiteknologi.

Regjeringen la i St.meld. nr. 9 (2002–2003) Om innenlandsk bruk av gass mv. fram en helhetlig strategi for bruk av gass innenlands. Meldingen trekker også opp Regjeringens politikk for å legge til rette for gasskraftverk med CO₂ -håndtering. I tillegg gir meldingen blant annet en vurdering av et system med grønne sertifikater.

Regjeringens energipolitikk skal fremme verdiskaping og baseres på målet om en bærekraftig utvikling. Energien skal framskaffes på en miljøvennlig og effektiv måte, og energiforsyningen skal være sikker. Dette vil kreve omfattende tiltak over et bredt felt. Regjeringen ser det i denne forbindelse som viktig å legge til rette for:

• at naturgass i større grad tas i bruk til innenlands verdiskaping,

• at det etableres rammebetingelser som gjør det mulig å bygge gasskraftverk med CO₂ -håndtering,

• økt satsing på hydrogen,

• styrket innsats for økt kraftoverføring fra land til petroleumsvirksomheten på sokkelen.

Når det gjelder ikke-industrielle utslipp av sterke klimagasser som HFK, PFK og SF₆ , har Regjeringen sett behov for å innføre virkemidler tidlig. Disse utslippene forventes å øke sterkt uten virkemidler. Det er derfor innført en avgift på import av HFK og PFK på nivå med CO₂ -avgiften for fyringsolje. Regjeringen har videre inngått en avtale med elektrobransjen om redusert bruk og utslipp av SF₆ . Disse utslippene har ikke tidligere vært regulert. Avtalen ventes å medføre blant annet bedre vedlikeholdsrutiner og en utvidet innsamling og behandling av utrangerte elektriske og elektroniske produkter.

Petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel er en stor kilde til utslipp av klimagasser, og utslippene forventes å øke i fremtiden dersom ikke nye virkemidler iverksettes. Regjeringen vil derfor også i fortsettelsen legge til rette for en mer effektiv og miljøvennlig energiforsyning til petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. I denne forbindelse er det viktig å realisere mulighetene for økt krafttilførsel fra land. Regjeringen legger vekt på at dette må ses i sammenheng med realisering av planene for gasskraftverk med CO₂ -håndtering. Regjeringen skal også vurdere ytterligere utslippsreduserende tiltak knyttet til fakling på sokkelen.

Regjeringen vil føre en samferdselspolitikk som effektivt bidrar til å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren. Blant annet vil Regjeringen at det skal legges betydelig vekt på miljøegenskaper ved statsforvaltningens innkjøp av transporttjenester og kjøretøy. Det skal også legges til rette for økt bruk av biodrivstoff.

Dersom Regjeringens forslag blir fulgt opp og skisserte tiltak gjennomført, vil gapet mellom framskrevne utslipp og utslippsforpliktelsen kunne lukkes ved hjelp av tiltak i Norge kombinert med bruk av Kyoto-mekanismene.

Kyotoprotokollen åpner for samarbeid mellom parter for å redusere utslipp og øke opptak av klimagasser gjennom de såkalte Kyoto-mekanismene: Internasjonal handel med utslippskvoter og prosjektbasert samarbeid om utslippsreduksjoner (felles gjennomføring) mellom industriland, samt prosjektbasert samarbeid mellom industriland og utviklingsland (Den grønne utviklingsmekanismen). I Bonn ble det enighet om at det ikke skal settes et kvantitativt tak på hvor stor andel av partenes utslippsforpliktelser som kan oppfylles gjennom bruk av Kyoto-mekanismene.

Norge har skaffet erfaringer fra prosjektbasert samarbeid for reduksjon av klimagassutslipp, både gjennom Verdensbanken og bilateralt med land i Sentral- og Øst-Europa og utviklingsland. Den første bilaterale klimaavtalen som muliggjør overføring av utslippskreditter, ble inngått med Romania i desember 2001. Samarbeidet er videre styrket i 2002 med hensyn til kapasitetsbygging innen renere produksjon og energieffektivisering.

Det er vedtatt etablert et investeringsfond for felles gjennomføring av klimagassreduserende prosjekter («Joint Implementation») under det Nordiske miljøfinansieringsselskapet (NEFCO) som ventes å bli operativt i 2003. Energiministrene i landene i Østersjøregionen har i samarbeid med miljøvernministrene vedtatt etablering av en Testing Ground og ferdigstilling av en multilateral avtale som legger rammene for et framtidig samarbeid om felles gjennomføringsprosjekter i Østersjøregionen. Som norsk bidrag er det avsatt 8 mill. kroner over OEDs budsjett til Testing Ground for 2003. Norge har også aktivt bidratt til kapasitetsbygging i Polen, de baltiske land og Russland gjennom konferanser og seminarer i 2002 på energi- og klimaområdet.

Regjeringen vil åpne for at også kvoteplikt i det tidlige kvotesystemet (2005–2007) kan dekkes gjennom kvoter og kreditter som er godkjent under Kyotoprotokollen (herunder Den grønne utviklingsmekanismen, CDM), og som dermed er godkjent for å dekke kvoteplikt i Kyotoperioden.

En av årsakene til dette er at Regjeringen ser det som viktig å trekke også utviklingslandene inn i klimaarbeidet så tidlig som mulig. Gjennomføring av CDM-prosjekter stiller svært strenge krav til oppfølging og kontroll av de tilhørende utslippsreduksjonene. Størstedelen av det internasjonale regelverket for CDM ligger allerede klart.

Regjeringen ser det som vesentlig å hindre at klimamotiverte tiltak medfører negative effekter for det biologiske mangfoldet, og viser til at det er inngått et samarbeid mellom Klimakonvensjonen og Konvensjonen om biologisk mangfold for å sikre utveksling av relevant informasjon om klimatiltak og effekter på biologisk mangfold. Hensynet til biologisk mangfold vil også være viktig i utformingen av nasjonale klimatiltak.

Regjeringen vil fortsatt styrke den klimavitenskapelige forskningen med fokus på regionale klimamodeller og arktisk forskning, og forskning rundt effektene av klimaendringer og utvikling av nasjonale tilpasningsstrategier. Regjeringen vil fokusere framtidig klimaforskning på områder av spesiell betydning for Norge. Satsingen vil konsentreres om forskningsmiljøer på et høyt faglig nivå, som gjennom kvalitet og valg av fordypningsområder kan få frem resultater som vil ha betydning for problemforståelse og politikkutforming, både nasjonalt og internasjonalt.

Et annet prioritert felt er analyser av rammevilkår og aktuelle virkemidler. Regjeringen vil gjennom tiltak knyttet til forskning, informasjon og oppbygging av kompetanse aktivt medvirke til å bygge opp beredskap, og legge til rette for nødvendige samfunnsmessige tilpasninger i ulike sektorer for å avgrense skader og tap som er ventet å ville komme på grunn av klimaendringer. Som følge av ekstrabevilgninger, ble det i 2002 opprettet et nytt ti-årig program under Norges forskningsråd, om effekter av og tilpasninger til klimaendringer (KlimaEffekter).

Et tredje hovedområde for en styrket klimaforskning er utvikling av teknologi som konkret reduserer utslipp av CO₂ og andre klimagasser. Regjeringen vil også styrke innsatsen for utvikling av effektive og miljøvennlige energiteknologier, blant annet gjennom økt satsing på energiforskning innenfor områdene nye fornybare/alternative energikilder og miljøvennlig og effektiv bruk av energi.

Klimaendringer opptar mange mennesker og berører en rekke samfunnsområder. Regjeringen legger vekt på å spre oppdatert informasjon om klimapolitikken og utviklingen i de internasjonale klimaforhandlingene. Den faglige informasjonen om klimaspørsmål og prosjekter skjer gjennom SFT og andre direktorater. I tillegg gis det støtte til CICERO, Senter for klimaforskning, for å styrke informasjonsarbeidet på klimaområdet.

10.2 Nedbryting av ozonlaget

Ozonlaget beskytter mennesker, planter og dyr mot skadelig ultrafiolett stråling. Svekkes ozonlaget, kan det få alvorlige konsekvenser for livet på jorda. For sterk ultrafiolett stråling kan føre til hudkreft og øyenskader, svekke immunforsvaret hos mennesker og dyr, og redusere planktonveksten i havet og planteveksten på landjorda.

10.2.1 Mål

Mål på området utfasing av ozon-nedbrytende stoffer framgår av boks 10.3.

10.2.2 Tilstand og måloppnåelse

I 1985 ble den såkalte Wienkonvensjonen inngått for å beskytte ozonlaget. Wienkonvensjonen inneholder ikke konkrete utslippsforpliktelser. Slike forpliktelser er konkretisert i Montrealprotokollen fra 1987. Disse er opp gjennom årene skjerpet og utvidet gjennom justeringer og endringer av protokollen. De norske resultatmålene (jf. boks 10.3) er i samsvar med eller går lenger enn kravene i Montrealprotokollen.

Målinger verden over har vist at ozonlaget har blitt redusert de siste 20 årene. Den største ozonreduksjonen er observert over Antarktis. Her inntrer en årlig syklus med kraftig ozonreduksjon fra september til november. Det har imidlertid også funnet sted sesongmessige svekkelser av ozonlaget over arktiske områder og midlere breddegrader. Det er hevet over tvil at svekkelsen av ozonlaget har sammenheng med utslipp av industrielt framstilte fluor-, klor- og bromholdige stoffer som KFK, HKFK og metylbromid, og som i atmosfæren reagerer med ozon under gitte temperaturmessige betingelser. Dersom alle land følger kravene i Montrealprotokollen, med alle vedtatte endringer, forventes ozonlaget å komme tilbake til sitt opprinnelige nivå, som vil si tilstanden før 1980, rundt 2050. Forutsetningen er at andre forhold som kan påvirke ozonreduksjonen, som for eksempel klima, er holdt konstant.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Norge har overholdt forpliktelsene under Montrealprotokollen om ozonredusende stoffer. Norge har ingen produksjon og kun begrenset import av de ozonreduserende stoffene som omfattes av resultatmål 1 i boks 10.3. Det ble i desember 2002 innført en ny forskrift som samler regelverket om ozonreduserende stoffer og som implementerer kravene i EUs forordning av 2000 om stoffer som bryter ned ozonlaget. Forordningen legger blant annet opp til en raskere reduksjon i importen av HKFK og metylbromid enn det som følger av Montrealprotokollen og tidligere EU-regelverk. Importen av HKFK skal i følge forordningen avvikles 20 år tidligere enn det som følger av Montrealprotokollen.

Figur 10.3 viser at importen av ozonreduserende stoffer til Norge ble redusert med nær 98 prosent i perioden 1990 til 2001 vektet etter ozonreduserende evne (ODP-tonn). Dette skyldes generell stans i importen av halon og KFK fra henholdsvis 1994 og 1995. Fra 1994 har den samlede importen av ozonreduserende stoffer, målt i tonn, stabilisert seg og hovedsakelig vært dominert av HKFK, som har et lavere ozonreduserende potensial. I 2001 var forbruket av metylbromid redusert til 64 prosent under 1991-nivå, mens forbruket av HKFK var redusert til 30 prosent under et basisnivå som tilsvarer HKFK-forbruket i 1989 pluss 2 prosent av KFK-forbruket i 1989 målt i ODP-tonn, jf. resultatmål 2 og 3. Norge ligger godt an til å nå utfasingsmålene for ozonreduserende stoffer både under Montrealprotokollen og den nye EU-forordningen.

10.2.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• Arbeide aktivt for å videreutvikle rammebetingelser som kan gjøre det lettere for utviklingsland og land i Øst-Europa å oppfylle eksisterende forpliktelser og eventuelt ta på seg nye forpliktelser under Montrealprotokollen.

• Arbeide videre under Montrealprotokollen for å hindre at fremskyndet utfasing av ozonreduserende stoffer fører til økt bruk av HFK og andre stoffer som bidrar til forsterking av drivhuseffekten.

Bakgrunnen for de gode reduksjonsresultatene for ozonreduserende stoffer i Norge er en kombinasjon av styringseffektive virkemidler der forskrifter, informasjon, frivillige tiltak og samarbeid mellom myndighetene og bransjene har stått sentralt. Norske forskningsmiljøer har bidratt aktivt til å finne alternativer til ozonreduserende stoffer, blant annet ved å utvikle nye analysemetoder og gjennom forsøk med alternative kjølemedier. Alle de ozonreduserende stoffene som omfattes av Montrealprotokollen er nå regulert gjennom forskrifter.

Det blir i dag hovedsakelig gitt tillatelse til import av metylbromid og HKFK til Norge. Det er imidlertid også gitt tillatelse til import av små mengder KFK, tetraklormetan og metylkloroform til analyser som er godkjent under Montrealprotokollen til og med 2002. Det importeres også KFK i astmasprayer/inhalatorer i tråd med vedtatte regler under protokollen. Bruken av slike produkter har falt fra 26 tonn i 1987 til 4 tonn i 1998. Statens legemiddelkontroll antar at det ikke vil være behov for innførsel av KFK-holdige inhalatorer etter 2003.

Montrealprotokollen ble revidert i 1990 (London), i 1992 (København), i 1995 (Wien), i 1997 (Montreal) og sist i 1999 (Beijing). Norge har ratifisert alle disse endringene. Det nasjonale arbeidet er rettet mot kontroll og oppfølging av eksisterende bestemmelser og overvåking av miljøsituasjonen. Norge har videre satt i verk en lisensieringsordning for import og eksport av ozonreduserende stoffer, slik de nye kravene i Montrealprotokollen legger opp til. Gjennom nasjonal lovgivning og innlemmelse av EUs forordninger om ozonreduserende stoffer i EØS-avtalen har Norge påtatt seg strengere forpliktelser på enkelte områder enn det som ligger i Montrealprotokollen. Dette medfører blant annet at import av HKFK skal reduseres med 55 prosent i 2003, 70 prosent i 2004 og 75 prosent i 2008. Importen av HKFK skal stanses i 2010. Import av metylbromid skal reduseres med 75 prosent i 2003 og stanses i 2005.

Utfordringene internasjonalt ligger nå spesielt på oppfølging av utslippsforpliktelsene for utviklingslandene. Disse forpliktelsene startet å løpe fra og med 1999. Et viktig element i denne forbindelse er det Multilaterale Ozonfondet, der Norge bidrar med sin andel. Det er også et fokus på oppfølging av sentral- og østeuropeiske land som har hatt manglende overholdelse av sine forpliktelser. Norge har blant annet bidratt økonomisk til et prosjekt i regi av Verdensbanken for full utfasing av KFK-produksjon i Russland. Regjeringen vil arbeide aktivt for å videreutvikle rammebetingelser for utviklingsland og land i Øst-Europa som kan gjøre det lettere for dem å oppfylle eksisterende forpliktelser og eventuelt ta på seg nye forpliktelser under protokollen.

HFK er en klimagass uten ozonreduserende effekt og har de siste årene i stigende grad erstattet KFK og HKFK som kjølemedium. Norge vil arbeide videre for å hindre at fremskyndet utfasing av ozonreduserende stoffer fører til økt bruk av HFK og andre stoffer som bidrar til forsterking av drivhuseffekten. Nasjonalt vil Regjeringen arbeide for å innføre virkemidler som kan begrense den økte bruken av HFK.

10.3 Langtransporterte luftforurensninger

Forsuring forårsaket av utslipp av svoveloksider (SO_x ), nitrogenoksider (NO_x ) og ammoniakk (NH₃ ) er en av de største truslene mot det biologiske mangfoldet i Norge, særlig i ferskvann. Den mest synlige effekten er skader på fiskebestanden, særlig i Sør-Norge. Kombinasjonen av flyktige organiske forbindelser (VOC) og nitrogenoksider gir bakkenært ozon som ved høye konsentrasjoner kan gi helseskader, skader på vegetasjon, avlinger og materialer. Tilførsel av nitrogenoksider og ammoniakk kan medføre overgjødsling.

Utslipp i andre europeiske land er hovedårsaken til at nedfall av svovel og nitrogen i Norge overskrider naturens tålegrenser for forsuring. Miljøproblemene som forårsakes av langtransportert grenseoverskridende forurensning kan derfor bare løses på en effektiv måte gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid.

10.3.1 Mål

Mål på området reduserte utslipp av langtransporterte luftforurensninger framgår av boks 10.4.

10.3.2 Tilstand og måloppnåelse

Utvikling i forurensningsbelastning og miljøtilstand

Fra 1985 til i dag er områder i Norge der naturens tålegrenser for forsuring er overskredet redusert med mer enn 30 prosent. I 1994 hadde 19 prosent av arealet i Norge overskridelser av tålegrensene for forsuring. Situasjonen har bedret seg ytterligere siden 1994. De største forbedringene har skjedd på Østlandet. Både areal med overskridelser og graden av overskridelser er redusert. Den reduserte forurensningsbelastningen skyldes i første rekke at de internasjonale avtalene om reduserte utslipp av langtransportert luftforurensning viser resultater. Figur 10.4 viser total avsetning med luft og nedbør av svovel i Norge for de fire periodene 1978–1982, 1988–1992, 1992–1996 og 1997–2001. Som kartene viser har avsetningen av svovel avtatt betydelig i løpet av en 20-års periode fra 1980 til 2000. Svovelavsetningen i Norge var på sitt høyeste omkring 1980.

Det internasjonale arbeidet på dette området foregår innenfor rammen av ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning som ble vedtatt i 1979. Fire protokoller som retter seg mot miljøproblemene forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon er i dag i kraft under konvensjonen.

I 1999 ble det vedtatt en protokoll om reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon (Gøteborgprotokollen). Denne regulerer landenes årlige utslipp av svoveldioksid (SO₂ ), nitrogenoksider (NO_x ), ammoniakk (NH₃ ) og flyktige organiske forbindelser (VOC). De maksimale utslippsnivåene som er angitt i protokollen skal overholdes innen 2010. Gøteborgprotokollen ventes å tre i kraft i 2003 eller 2004.

De ulike landenes utslippsforpliktelser i Gøteborgprotokollen reflekterer i hvilken grad deres utslipp bidrar til de miljøproblemene protokollen retter seg mot samt hvordan utslippsreduksjonene bør fordeles mellom land slik at den ønskede miljøforbedringen kan oppnås til lavest mulig kostnad for avtaleområdet samlet. Miljøforbedringen som ventes å følge av Gøteborgprotokollen er uttrykt som reduksjon i forurensningsbelastning som overskrider naturens tålegrenser eller gitte nivåer for forurensninger i luft. Forpliktelsene er fremkommet gjennom forhandlinger basert på modellberegninger.

EU vedtok høsten 2001 et eget direktiv om nasjonale utslippstak for de stoffene som reguleres gjennom Gøteborgprotokollen. Også disse utslippstakene skal overholdes innen 2010. EFTA/EØS-landene vurderer nå om direktivet bør innlemmes i EØS-avtalen.

Kilde: Norsk institutt for luftforskning

Selv med full effekt av Gøteborgprotokollen etter 2010 ventes tålegrensene for forsuring fortsatt å være overskredet på 7 – 8 prosent av arealet i Norge. Dette gjelder i hovedsak i Agderfylkene og Rogaland. Selv om overskridelsene av tålegrensene blir vesentlig redusert, vil det ta tid før forholdene blir stabile. Beregninger viser at det vil ta 5 – 20 år før forholdene i innsjøene er tilfredsstillende etter at tilførslene av forurensninger er redusert til akseptabelt nivå.

Reduserte overskridelser av tålegrensene for forsuring gir bedre livsvilkår for fisk og andre organismer i elver og innsjøer, og redusert risiko for skader på vegetasjon som følge av forsuring. Dyrelivet i ferskvann er sterkest forsuringsskadet i de sørligste delene av Norge. Skader på fiskebestander i Sør-Norge økte på 80-tallet, selv om tilførslene begynte å avta. I 1990 var omkring 9 600 fiskebestander utryddet og 5 400 fiskebestander var sterkt skadet. Situasjonen har endret seg forholdsvis lite etter dette. Det er svake tegn til bedring i enkelte områder, særlig i regioner som er lite påvirket av sur nedbør. Undersøkelser av fisk i innsjøer viser en positiv utvikling i enkelte regioner, men fiskebestander i enkelte lokaliteter på Sør- og Vestlandet har hatt en negativ utvikling.

Data om virkninger i økosystemene er ikke entydig positive. I Sør-Norge er det i løpet av 1990-årene registrert skader på plantelivet i skogsområder som følge av forsuring av jordsmonnet.

Avsetning av svoveloksider er fortsatt av størst betydning for forsuringen. Det er anslått at nitrogen (NO_x og NH₃ ) bidrar med mellom 10 og 50 prosent av forsuringsbelastningen i Norge. Det er derfor nødvendig å ytterligere redusere utslippene av nitrogen og svovel i Norge og det øvrige Europa.

Gøteborgprotokollen ventes for Europa samlet sett å medføre at areal med overskridelse av tålegrensene for overgjødsling av jord blir redusert med 34 prosent fra 1990 til 2010. For Norge er den tilsvarende forbedringen 88 prosent. Når protokollen har full effekt, ventes det at tålegrensene for overgjødsling av jord vil være overskredet på 2 prosent av arealet i Norge. Økning i algebelegg på bjørkestammer i Sør-Norge gjennom 1990-tallet antas derimot å skyldes fortsatt betydelig nitrogentilførsel med nedbør. Overvåkingsresultater viser at langtransportert luftforurensning, særlig av nitrogen, kan ha ført til endringer i sammensetningen av plantearter i områder i Sør-Norge. Dette kan utgjøre en trussel mot det biologiske mangfoldet.

Internasjonale forpliktelser og utslippsutvikling

Norges utslippsforpliktelser i Gøteborgprotokollen, utslipp i 2001 samt utslippsreduksjoner som kreves fram mot 2010 er gjengitt i tabell 10.2.

Figur 10.5 viser utviklingen i perioden 1985–2001/2002 i norske utslipp av SO₂ , NO_x , VOC (målt som VOC unntatt metan – nmVOC) og NH₃ for de kilder som omfattes av forpliktelsene for disse stoffene. Figuren viser også forventet utslippsnivå i 2010, basert på framskrivninger av økonomisk aktivitet og teknologisk utvikling.

Utslippene av SO₂ i Norge er betydelig redusert siden begynnelsen av 1980-tallet. Forpliktelsen i svovelprotokollen av 1994 om et årlig utslipp på maksimalt 34 000 tonn innen 2000 er oppfylt. Utslippene lå i 2001 godt under denne forpliktelsen. Framskrivninger tilsier at uten nye tiltak vil utslippene holde seg under dette nivået framover. Utslippene av SO₂ er redusert som følge av lavere svovelinnhold i oljer og rensing av utslipp fra prossessindustrien. Det må imidlertid gjennomføres nye tiltak for at Norge skal overholde forpliktelsen i Gøteborgprotokollen om et maksimalt årlig utslipp av SO₂ på 22 000 tonn fra 2010.

NO_x -utslippene i Norge økte sterkt fram mot 1987. Deretter ble utslippene redusert fram til 1992 da de igjen begynte å øke. I 1999 lå utslippene over 1987-nivå, som er forpliktelsen i NO_x -protokollen av 1988. Norges utslipp av NO_x var i 2001 redusert til 220.700 tonn, dvs. 8 900 tonn under forpliktelsen i NO_x -protokollen av 1988 (Sofiaprotokollen).

Utslippsveksten på 1990-tallet skyldes først og fremst økte utslipp fra fakling av naturgass på sokkelen, skipsfart og luftfart, og kom som følge av økt aktivitet på disse områdene. NO_x -utslippene fra vegtrafikken er redusert som følge av økt andel kjøretøy med katalysator.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn

Selv om foreliggende framskrivninger viser at Norges utslipp av NO_x ventes å reduseres fram mot 2010, er det en risiko for at utslippene de nærmeste årene kan øke, slik at de overstiger det nivået vi er forpliktet til i Sofiaprotokollen. Det er dermed behov for å iverksette tiltak som sikrer at Norges utslipp av NO_x holdes under det nivået vi allerede er internasjonalt forpliktet til. Videre må det gjennomføres nye tiltak for at Norge skal overholde forpliktelsen i Gøteborgprotokollen om et maksimalt årlig utslipp av NO_x på 156 000 tonn fra 2010.

De samlede norske utslippene av VOC økte med 28 prosent fra 1990 til 2001. Utslippene av VOC fra fastlandet og hele den økonomiske sonen var i 2001 på 375 800 tonn, mens vår forpliktelse i henhold til VOC-protokollen av 1991 (Geneveprotokollen) er et maksimalt årlig utslipp på 248 000 tonn fra og med 1999. De tilsvarende utslippene fra fastlandet og den økonomiske sonen sør for 62. breddegrad var i 2001 på 296 000 tonn, mens forpliktelsen i Geneveprotokollen for dette området er et maksimalt årlig utslipp på 193 000 tonn fra og med 1999. Foreløpige utslippstall for 2002 viser at Norges samlede VOC-utslipp ble redusert med 11 % fra 2001 til 2002.

Norges ikke-overholdelse av utslippsforpliktelsene i Geneveprotokollen skyldes flere forhold. Blant annet tok det tid å utvikle og ta i bruk teknologi for reduksjon av VOC-utslippene fra bøyelasting og lagring av råolje på norsk kontinentalsokkel. Videre har økningen i oljeproduksjonen på norsk sokkel de siste ti årene vært større enn tidligere forutsatt. Faktisk oljeproduksjon i 1999 var hele 140 prosentpoeng høyere enn hva prognosene som ble lagt til grunn under framforhandlingen av Geneveprotokollen tilsa. Følgelig har omfanget av bøyelasting og lagring av råolje vært større de siste ti årene enn tidligere antatt. De norske utslippene av VOC var på sitt høyeste i 2001. Framskrivninger basert på dagens virkemidler og forventet aktivitetsnivå i forskjellige sektorer viser at utslippene vil reduseres vesentlig fram mot 2010.

Reduksjonen skyldes gjenvinning av VOC ved en råoljeterminal på land, reduserte utslipp fra bøyelasting og lagring av råolje offshore, og fortsatt reduksjon i utslippene fra vegtrafikken. Det er ventet at Norge, gjennom de krav som nå er stilt til utslipp av VOC fra bøyelasting og lagring av råolje på sokkelen, vil overholde utslippsforpliktelsene i Geneveprotokollen i hhv. 2005 og 2006. Det er ventet at de tiltak som nå iverksettes er tilstrekkelige til også å overholde Norges forpliktelse i Gøteborgprotokollen om et maksimalt årlig utslipp av VOC på 195 000 tonn fra 2010 for hele fastlandet og den økonomiske sonen.

Utslippene av ammoniakk (NH₃ ) økte med om lag 9 prosent fra 1990 til 2001 . Landbruket er den største kilden til utslipp av NH₃ og sto i 2001 for om lag 90 prosent av de norske utslippene. Utslippsveksten skyldes imidlertid overgang til bruk av kjøretøy med treveis katalysator. Ved siden av reduserte utslipp av blant annet NO_x og VOC gir katalysatoren noe økte utslipp av NH₃ . Statistisk sentralbyrå og Norges landbrukshøgskole arbeider nå med å forbedre modellen for beregning av utslippene, og skal utarbeide nye utslippsfremskrivninger. Resultatet av dette arbeidet vil foreligge i løpet av første halvår 2003. Dette vil klargjøre om det er behov for nye tiltak for å overholde kravet i Gøteborgprotokollen om et maksimalt årlig utslipp av NH₃ på 23 000 tonn fra 2010.

10.3.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• Videreføre Norges aktive innsats i arbeidet med å redusere langtransportert luftforurensning i Europa.

• Iverksette tiltak for at Norge snarest mulig skal overholde forpliktelsene om utslipp av flyktige organiske forbindelser (VOC) i hht. Geneveprotokollen av 1991.

• Utrede og iverksette nødvendige virkemidler for at Norge på en miljø- og kostnadseffektiv måte skal overholde utslippsforpliktelsene for svoveldioksid (SO₂ ), nitrogenoksider (NO_x ), flyktige organiske forbindelser (VOC) og ammoniakk (NH₃ ) i Gøteborgprotokollen av 1999 innen 2010.

Norge bidrar vesentlig til finansiering av de faglige arbeidene som ligger til grunn for de effektbaserte protokollene under Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning, både gjennom overvåking og analyser av norske forhold og støtte til de internasjonale samarbeidsprogrammene hvor flere norske fagmiljøer har en sentral rolle. Det faglige arbeidet som skal danne grunnlag for å vurdere revisjon av Gøteborgprotokollen har allerede startet. Det er i denne forbindelse også aktuelt å regulere landenes utslipp av partikler som bidrar til helseskader. Regjeringen vil videreføre Norges aktive innsats i arbeidet med å utvikle nye protokoller om langtransportert luftforurensning, herunder utviklingen av det faglige grunnlaget for dette.

De viktigste virkemidlene for reduksjon av SO₂ -utslippene i Norge er svovelavgift på mineraloljer, krav til svovelinnholdet i oljer og krav gjennom utslippstillatelser etter forurensningsloven. Miljøverndepartementet inngikk høsten 2001 en avtale med Prosessindustriens landsforening (PIL) om videre reduksjon av SO₂ -utslippene fra prosessindustrien. Denne avtalen ventes å sikre en kostnadseffektiv oppfølging av Norges SO₂ -forpliktelse i Gøteborgprotokollen.

Utslippene av NO_x er i dag regulert på ulike måter. Det stilles krav til utslipp gjennom utslippstillatelser etter forurensningsloven. Videre er det gjennomført en tilskuddsordning for å utløse tiltak på skip i kysttrafikk (1996–2000). Utslippene av NO_x fra kjøretøy er regulert gjennom kjøretøyforskriftene til vegtrafikkloven. Disse kravene blir skjerpet i tråd med utviklingen av EUs regelverk på området. Lav-NO_x -brennere tas i bruk ved installering av nye gassturbiner på sokkelen.

Utslipp av VOC fra lasting og lagring av råolje på sokkelen samt fra en oljeterminal på land er regulert gjennom utslippstillatelser etter forurensningsloven. Utslipp av VOC fra kjøretøy er regulert i forskrifter etter vegtrafikkloven på samme måte som krav til utslipp av NO_x . Miljøverndepartementet fastsatte i 1999 forskrift om reduksjon av utslipp av bensindamp fra lagring og distribusjon av bensin og i 2001 forskrift om begrensning av utslipp av flyktige organiske forbindelser (VOC) forårsaket av bruk av organiske løsemidler.

Styringsorganet for Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning har i egne vedtak uttrykt bekymring over at Norge ennå ikke har overholdt sine utslippsforpliktelser i VOC-protokollen av 1991. Regjeringen vil iverksette tiltak for at Norge snarest mulig skal overholde disse forpliktelsene. Miljøverndepartementet har i denne forbindelse innledet en dialog med operatørselskapene på sokkelen for å få vurdert muligheten for å framskynde tiltakene for å redusere utslippene av VOC fra lasting og lagring av råolje offshore.

Landbruksdepartementet har innarbeidet Gøteborgprotokollens krav til utforming av husdyrrom og gjødsellager for ekstra store svine- og fjørfebesetninger i husdyrgjødselforskriften. Statistisk sentralbyrå og Norges landbrukshøgskole arbeider med en forbedring av dagens modell for utslipp av ammoniakk (NH₃ ) fra landbruket. Når utslippsfremskrivingen på bakgrunn av den nye modellen foreligger, vil det bli foretatt en vurdering av behovet for nye tiltak og virkemidler for å innfri Gøteborgprotokollens forpliktelse om begrensning av utslippene av ammoniakk.

Som det framgår over er det først og fremst for NO_x det er behov for en sterkere virkemiddelbruk for å overholde Norges utslippsforpliktelser i Gøteborgprotokollen. Det vil måtte gjennomføres utslippsreduserende tiltak på blant annet skip i innenlands fart, landbasert industri og faste installasjoner på sokkelen. Forurensende utslipp fra både landbasert industri og faste installasjoner på sokkelen faller innenfor virkeområdet til forurensningsloven og, gjennom EØS-avtalen, EUs Rådsdirektiv 96/61/EF av 24. september 1996 om integrert forebygging og begrensning av forurensning (IPPC-direktivet). Direktivets bestemmelser om bruk av beste tilgjengelige teknikker (BAT) vil bli innarbeidet i utslippstillatelser fra Statens forurensningstilsyn. I henhold til direktivet skal nye anlegg pålegges å benytte BAT allerede fra starten, mens eksisterende anlegg skal ta i bruk BAT innen høsten 2007.

Utslippstillatelser etter forurensningsloven og gjennomføring av IPPC-direktivets krav vil være viktige redskap for å redusere NO_x -utslippene fra store stasjonære kilder. De største utfordringene er imidlertid å utvikle virkemidler for reduksjon av NO_x -utslipp fra skip.

Norge ratifiserte Gøteborgprotokollen 30. januar 2002. Det utredes nå ytterligere virkemidler for at Norge fullt ut skal kunne overholde sine utslippsforpliktelser innen 2010. Regjeringen vil senere komme tilbake til Stortinget med eventuelle endringer i virkemiddelbruken.

I tillegg til nasjonale utslippsforpliktelser setter Gøteborgprotokollen krav til landenes virkemiddelbruk. De virkemidler som kreves i protokollen er i hovedsak sammenfallende med tilsvarende krav i EU-direktiver som inngår i EØS-avtalen. De relevante direktivene er i hovedsak innført i norsk rett.

10.4 Lokal luftkvalitet

Ren luft er viktig for både trivsel og helse. Lokale luftforurensinger kan i perioder gi betydelige helse- og trivselsproblemer i de større by- og tettstedsområdene i Norge. I de største byene blir en stor del av befolkningen utsatt for konsentrasjoner som kan øke risikoen for framskyndet død og helseplager, slik som luftveisinfeksjoner, lungesykdommer og kreft.

10.4.1 Mål

Mål på området forbedret luftkvalitet framgår av boks 10.5.

Lokal luftforurensing er først og fremt knyttet til nasjonale utslipp. Det er likevel viktig å delta i internasjonale samarbeidsfora, for blant annet å framskaffe bedre kunnskaper om virkninger og tiltak knyttet til lokal luftforurensning. Norge deltar i styringsgruppen for Clean Air for Europe (CAFE) i EU, samt i arbeidsgrupper tilknyttet CAFE. Hovedformålet med CAFE er å utvikle en langsiktig, strategisk og integrert politikk for å redusere luftforurensningen og forurensningens virkning på helse og miljø. Det er blant annet et tett samarbeid med UNECE-konvensjonen om langtransportert luftforurensning og Verdens helseorganisasjon (WHO). Miljøverndepartementet har et overordnet ansvar for at Norges internasjonale forpliktelser overholdes på området, med utvikling og oppfølging av EU-direktiv som det mest sentrale.

10.4.2 Tilstand og måloppnåelse

De nasjonale resultatmålene for luftkvalitet gjelder for hele landet. Flere byer har fått etablert beregningsmodeller, men datagrunnlaget er flere steder ikke godt nok til å beregne nøkkeltallene for luftforurensning. For 2001 er det derfor bare foretatt beregninger av luftkvaliteten i Oslo og Trondheim. Beregningene viser at nasjonale resultatmål for svevestøv (PM₁₀ ) og nitrogendioksid (NO₂ ) overskrides i Oslo og Trondheim. I Oslo overskrides også målet for benzen . På bakgrunn av målinger blant annet i Drammen og Bergen, er det er rimelig å anta at det også er overskridelser av nasjonale mål for de samme stoffene i andre byer enn i Oslo og Trondheim. På enkelte industristeder og i Øvre Pasvik ved grensen til Russland forekommer det overskridelser av målet for svoveldioksid (SO₂ ).

Svevestøv

Beregninger for 2001 viser at over 200 000 mennesker i Oslo ble utsatt for overskridelser av det nasjonale målet for svevestøv gjeldende fra 2010 (jf. figur 10.6). Dette tilsvarer omtrent 40 prosent av Oslos befolkning. Det er særlig på kalde, tørre dager i vinterhalvåret det er fare for overskridelse av det nasjonale målet. Hovedkildene til overskridelsene er utslipp fra vedfyring, eksosutslipp fra kjøretøy og asfaltslitasje på grunn av bruk av piggdekk. I flere sentrumsnære områder i Oslo er vedfyring blant de viktigste kildene.

I Trondheim viser beregningene for 2001 at mer enn 15 000 mennesker utsettes for overskridelser av nasjonalt mål for svevestøv (jf. figur 10.7) gjeldende for 2010, noe som er over 10 prosent av befolkningen. Hovedkilden til overskridelsene er asfaltslitasje fra piggdekkbruk og eksosutslipp fra kjøretøy, men vedfyring kan også være en viktig bidragsyter.

I beregningene er det tatt utgangspunkt i en piggfriandel på henholdsvis 79 prosent i Oslo og 37 prosent i Trondheim i 2001 (Statens Vegvesen, Vegdirektoratet). Dette er tall fra før Trondheim kommune innførte piggdekkgebyr vinteren 2001/2002, og Oslo fjernet gebyret i samme periode. Etter dette har piggfriandelen økt til ca. 55 prosent i Trondheim og avtatt til 68 prosent i Oslo.

Kilde: Norsk Institutt for Luftforskning (NILU), Statistisk sentralbyrå, Statens vegvesen og Oslo kommune

Tidligere beregninger viser at svevestøv fra eksosutslipp vil bli redusert fram mot 2010, som følge av strengere EU-krav om utslipp fra kjøretøy og krav til drivstoff. Reduksjonen vil være avhengig av utviklingen i bilparkens sammensetning, særlig andelen dieselbiler.

Det forventes at en overgang til mer rentbrennende vedovner isolert sett vil gi en viss reduksjon i forurensningene fra vedfyring, men dette vil likevel være en betydelig kilde til lokale PM₁₀ -konsentrasjoner også i årene fremover. Dette har sammenheng med at utskiftingstakten er relativt liten, til tross for at Oslo kommune har etablert en økonomisk tilskuddsordning for utskifting av gamle vedovner.

I forhold til den nåværende kunnskapen om utviklingen og eksisterende tiltak, ser det ut til at det kan bli vanskelig å nå de nasjonale resultatmålene for svevstøv både i 2005 og 2010 uten at det iverksettes ytterligere tiltak eller at styrken i de nåværende tiltakene økes.

Kilde: Norsk Institutt for Luftforskning (NILU), Statistisk sentralbyrå, Statens vegvesen og Trondheim kommune

Nitrogendioksid

Utslippene av NO_x fra vegtrafikken er redusert som følge av innførte avgasskrav. Økt andel dieselkjøretøy, tyngre kjøretøy og økt vegtrafikk har redusert effekten av avgasskravene, men nasjonalt har det likevel vært en reduksjon på 37 prosent fra 1990 til 2001. Det er vedtatt strengere krav til nye kjøretøyer fra 2005/2006 og 2008/2009 som vil gi ytterligere reduksjon i utslippene i takt med utskifting av bilparken. Utenlandske bidrag og utslipp fra skipsfart bidrar i noen grad også til lokal NO₂ -forurensning. Beregninger viser at det i enkelte byområder kan bli vanskelig å nå kravene i forskriften om lokal luftkvalitet og det nasjonale resultatmålet for NO₂ i 2010 uten at det iverksettes tiltak utover det som allerede er vedtatt.

Kilde: Norsk Institutt for Luftforskning (NILU), Statistisk sentralbyrå, Statens vegvesen og Oslo kommune

I 2001 ble nesten 14 000 mennesker i Oslo utsatt for konsentrasjoner over nasjonalt mål gjeldende for 2010 for nitrogendioksid (jf. figur 10.8), i følge modellberegninger. Tilsvarende tall for Trondheim er i underkant av 600 mennesker. Utslipp fra vegtrafikk er den største kilden og bidrar med 90–95 prosent til overskridelsene. På grunn av meteorologiske forhold er overskridelsene knyttet til vinterhalvåret.

Benzen

Beregningene for 2001 viser at ca. 30 000 mennesker i Oslo ble utsatt for konsentrasjoner av benzen som ligger over nasjonalt mål (jf. figur 10.9). I Trondheim er det ikke registrert overskridelser av det nasjonale målet. De viktigste kildene til benzenutslipp er avdamping og forbrenning fra drivstoff som inneholder benzen, og annen forbrenning som for eksempel vedfyring. Nasjonalt mål for benzen gjelder for bybakgrunn. Tilgjengelige beregninger viser imidlertid hvor mange personer som eksponeres, uavhengig av om dette er vegnært eller som bybakgrunn. Det antas at de fleste av disse personene eksponeres nær veg. Hovedkilden til overskridelsene er vegtrafikk, som bidrar med minst 80–90 prosent av konsentrasjonene. I tillegg er det bidrag fra vedfyring.

Kilde: Norsk Institutt for Luftforskning (NILU), Statistisk sentralbyrå, Statens vegvesen og Oslo kommune

Det ventes at nye, allerede vedtatte krav til drivstoff og avgasser vil føre til at nasjonalt mål for benzen nås i 2010.

Svoveldioksid

Utslippene av SO₂ i Norge er sterkt redusert siden midten av 1980–tallet. Dette skyldes i hovedsak at svovelinnholdet i drivstoff er blitt kraftig redusert i perioden. Imidlertid forekommer fortsatt overskridelser av nasjonalt mål på enkelte steder som følge av utslipp fra industrien, som for eksempel i Sarpsborg (se figur 10.10).

Kilde: Norsk Institutt for Luftforskning (NILU)

Overskridelsene som skyldes nasjonale utslipp vil bli ytterligere redusert som følge av allerede pålagte tiltak overfor industrien. Utslippene av SO₂ er mer enn halvert i perioden 1990–2001 (SSB). Overskridelsene som forekommer ved Svanvik (Øvre Pasvik) er forårsaket av russiske utslipp.

Konsesjonskravene for industribedriftene som slipper ut SO₂ er gitt som totalt utslipp pr. år, mens nasjonalt mål er formulert som døgnmiddelverdi. Utslippet den enkelte dag blir derved betinget av produksjonsomfanget. Med gjeldende konsesjonsvilkår for utslipp av SO₂ til luft er det derfor knyttet usikkerhet til om nasjonalt mål vil bli overskredet.

Ettersom overskridelsene av nasjonalt mål i Svanvik skyldes utslipp fra Russland har ikke Norge direkte kontroll over disse, men antall overskridelser har gått ned de siste årene. Norge samarbeider med Russland for å redusere utslippene.

Forskrift om lokal luftkvalitet av 04.10.02 inneholder bindende grenseverdier for konsentrasjonene av svevestøv (PM₁₀ ), SO₂ , NO₂ , bly, benzen og karbonmonoksid i luft. Grenseverdiene skal være oppfylt innen henholdsvis 2005 og 2010, avhengig av hvilket stoff det dreier seg om.

Forskriften gir kommunene myndighet til og ansvar for å sørge for at de som bidrar til overskridelse av grenseverdiene samarbeider om utredning og iverksettelse av tiltak, og myndighet til å pålegge de tiltakspliktige å gjennomføre nødvendige tiltak hvis det ikke gjøres på eget initiativ. I tillegg er kommunene ansvarlige for at målinger av luftforurensningen blir gjennomført. Kommunen får videre myndighet til å vedta lokale forskrifter, ev. gi pålegg til den enkelte huseier for å begrense utslipp fra vedfyring som tidligere ikke har vært regulert etter forurensningsloven.

10.4.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• utrede engangsavgiftssystemet for personbiler med sikte på forslag til konkrete endringer i løpet av år 2003, med særlig hensyn til miljø- og sikkerhetsforbedringer

• invitere til utprøving av miljøsoner

• revidere forskrift om kvaliteten på bensin og autodiesel

• forbedre kunnskapsgrunnlaget om utslipp fra vedfyring

• vurdere og iverksette tiltak for å redusere utslippene fra skip og havner.

I St.meld. nr. 23 (2001–2002) Bedre miljø i byer og tettsteder er det varslet at Regjeringen vil invitere til utprøving av miljøsoner i noen byer og tettsteder. Pilotprosjektene vil spesielt legge vekt på å redusere luftforurensing og støy. Hensikten er å se de ulike miljøutfordringene under ett innenfor et område. Valg av tiltak for utprøving i miljøsonene må tilpasses de lokale forholdene og vil derfor kunne variere fra område til område, og må blant annet bestemmes lokalt på grunnlag av områdets miljøproblemer og hvilke miljøkvaliteter som er ønsket.

Det er videre derfor behov for å avklare hvilke tiltak som kan settes i verk etter dagens regelverk, og om det er aktuelle tiltak som krever endringer i regelverket. Pilotprosjektene skal brukes som basis for å videreformidle praktiske erfaringer angående virkemidler og effekter av tiltak. Videre vil pilotprosjektene danne grunnlag for en bredere vurdering av behovet for nye virkemidler eller overføring av myndighet fra statlig til lokalt nivå, herunder vurdere samarbeidsløsninger som kan sikre gjennomføring av planlagte miljøtiltak.

I Nasjonal transportplan 2002–2011 inviterte Regjeringen byer og byområder til forsøk med ny organisering og finansiering av transporten i byene, for «å prøve ut alternative modeller for transportsystemets forvaltningsorganisering i byene, der investering og drift av infrastruktur for både veg og kollektivmidler ses i sammenheng med arealbruk.» Første del av utredningsfasen er nå sluttført, og forsøkene planlegges igangsatt fra og med 2004.

I budsjettinnstillingen Innst. S. nr. 1 (2000–2001) ba finanskomiteen Regjeringen om å evaluere og utrede engangsavgiftssystemet for personbiler med sikte på forslag til konkrete endringer i løpet av år 2003. Det forutsettes at forslag til omlegging tilpasses ny teknologi slik at optimale miljø- og sikkerhetsforbedringer oppnås. Det forutsettes videre at satsene i et nytt system utformes innenfor en provenynøytral ramme. Regjeringen har nedsatt en arbeidsgruppe som blant annet skal vurdere om og eventuelt hvordan engangsavgiften bør differensieres etter miljøkjennetegn for å stimulere til mer miljøvennlige biler. Forholdet mellom engangsavgiften og andre avgifter på eie og bruk av bil skal også vurderes.

En effektiv politikkgjennomføring for å nå de nasjonale målene, krever god oversikt over tilstanden og utviklingen i luftkvaliteten. I samarbeid mellom kommuner, miljøvernmyndigheter og sektormyndigheter, vil det bli utviklet et helhetlig overvåkingsopplegg for luftkvalitet. Det er videre behov for et utvidet samarbeid mellom kommunalt og statlig nivå i arbeidet for å bedre luftkvaliteten, og øke kompetansen hos lokale, regionale og statlige myndigheter for å vurdere hvilke virkemidler og tiltak som bør iverksettes for å nå de nasjonale målene. Realisering av de nasjonale resultatmålene vil i første rekke kreve betydelig innsats rettet mot kildene for forurensingen, og virkemiddelbruken vil måtte skjerpes.

Gjennom nye krav i forskrift om lokal luftkvalitet vil overvåkingssystemene i Norge bli vesentlig forbedret. Det vil bli etablert flere målestasjoner og et eget referanselaboratorium, som skal bidra til at data blir enhetlige og sammenliknbare. Kunnskapene om de ulike stoffene og kildebidrag vil dermed også øke. I tillegg foregår det en stadig utvikling og forbedring av metoder og modeller for beregning av luftkvalitet. Dette vil blant annet medføre at det vil kunne gjøres tiltaksvurderinger som med større sikkerhet kan beregne effekten av de ulike tiltakene.

SFT har satt i gang et prosjekt for å fremskaffe historiske måledata for Oslo som vil gi informasjon om utviklingen av luftkvaliteten i Oslo de siste 10 årene. Disse vil foreligge i løpet av våren. Det tas også sikte på å utvide antall byer hvor det gjøres beregninger av antall eksponerte personer. De mest aktuelle byene er Bergen, Stavanger og Kristiansand.

I enkelte områder er utslipp fra vedfyring en vesentlig kilde til svevestøv. Mulige tiltak for å redusere disse utslippene kan være rensing av røyken fra vedfyring (piperensing), forsert utskifting av gamle vedovner, endring av energibærer til vannbåren varme (fjernvarme) og informasjonstiltak. I beregningsresultatene som er presentert i kapittel 10.4.2 har utslippsfaktoren som benyttes for ved stor betydning. Tidligere undersøkelser har vist at det er nær sammenheng mellom partikkelutslipp og fyringsvaner. Ettersom samme mengde forbrent ved gir langt lavere utslipp når fyringsintensiteten er høy enn når den er lav, er det viktig å undersøke fyringsvanene. For å verifisere dagens utslippsfaktor for ved, har SFT satt i gang et prosjekt hvor SSB ser nærmere på disse forholdene. Prosjektet vil kunne gi bedre kunnskap om utslippene fra vedfyring.

10.5 Støy

Støy er et av de store gjenværende miljøproblemene. Støy skaper helse- og trivselsproblemer, gir søvnforstyrrelser og påvirker konsentrasjon, kommunikasjon og læring. Støyproblemene er størst i byer og tettsteder og langs tett trafikkerte veier og andre transportårer. Fredelige omgivelser handler både om fravær av støy og om den positive opplevelsen av stillhet. Det er derfor viktig både å redusere den støy som omgir oss til daglig og å sikre stille områder for friluftsliv og rekreasjon.

10.5.1 Mål

Mål på området reduksjon av støy framgår av boks 10.6.

Støy med samme lydstyrke fra ulike støykilder oppleves ikke likt. For eksempel oppleves 60 desibel flystøy som mer plagsomt enn 60 desibel togstøy. Det ville derfor være misvisende å bruke desibel som måleenhet for å sette felles målsettinger for støy. Ved å omforme støypåvirkningen i desibel til støyplage, kan støy fra ulike støykilder og ved ulike støynivåer sammenlignes på en enkel og entydig måte.

Det er kort tid siden støymålet ble fastlagt, og som tidligere angitt i St.meld. nr. 8 (1999–2000) vil det bli foretatt en grundig evaluering og eventuell justering av målet i 2005.

10.5.2 Tilstand og måloppnåelse

De nyeste tilstandstallene (2001) viser at støyplagen er omtrent uendret i forhold til 1999 (jf. figur 10.11). Det er behov for en fornyet tiltaks- og virkemiddelinnsats for å kunne nå støymålet innen 2010. Om lag 1,7 millioner mennesker utsettes for støy på mer enn 50 desibel (dB_A ) i gjennomsnitt over døgnet ved boligen sin. Et flertall av disse opplever å være plaget av støy, og rundt 500 000 mennesker er sterkt eller mye plaget. De fire viktigste støykildene er veitrafikk, fly, jernbane og industri, men også bygg og anlegg, skytebaner, motorsportbaner og militære øvingsområder bidrar. Veitrafikk er den klart største kilden og står for i overkant av 70 prosent av støyplagene.

I Norge beregner vi støyplagen ved hjelp av en støyplageindeks (SPI). Indeksen tar hensyn til ulikheter i støynivåer, måleenheter og støykildenes egenskaper. Man tar utgangspunkt i hvor mye støy fra de ulike kildene folk utsettes for, og hvor plagsom denne støyen er. Både større og mindre plagegrad teller med, men slik at større støyplage veier tyngst. Figurene 10.12 og 10.13 viser fordelingen av støyplagen på kilder og på antall personer i ulike plagekategorier.

Det ble i 2002 etablert en første versjon av den nasjonale støymodellen. Modellen skal gi en samlet oversikt over støyutslippene og støyplagen i Norge, og det ble i 2002 gjort nye beregninger for støysituasjonen for veitrafikk, luftfart og industri. De første resultatene presenteres her. Det er totalt beregnet at det er ca. 1,7 millioner mennesker som er utsatt for støy, mot tidligere beregnet ca. 1,5 millioner. Flere kilder vil bli inkludert i modellen etter hvert, og blant annet vil det bli foretatt oppdaterte beregninger av jernbanestøy i løpet av 2003. Modellen skal videreutvikles i årene som kommer. EU vedtok 25. juni 2002 et direktiv om utendørsstøy. Direktivet omhandler i hovedsak harmonisering av måle-/beregningsmetoder, måleenheter og kartlegging, for å skaffe til veie et sammenlignbart datagrunnlag for støy i Europa. Arbeidet med innføring av direktivet i norsk lovverk har nylig startet opp. Implementeringen vil ikke være særlig problematisk for Norge, da vi allerede har en omfattende kartlegging av støy. Overvåkingen av støysituasjonen må forbedres noe i de største byene og ved de største samferdselsanleggene.

Kilde: SSB

EU-direktivet om utendørsstøy krever videre at Europa-kommisjonen innen juli 2006 skal legge frem forslag til forordninger som kan redusere støyen fra de viktigste kildene – blant annet vei, tog, fly, utendørsmaskiner og industriutstyr. En eventuell utvikling av felles virkemidler i Europa og en skjerping av internasjonale støykrav til produkter og infrastruktur vil på sikt også forbedre støysituasjonen i Norge. EU har ikke fastsatt noen felles krav eller målsettinger om støyeksponering eller støyplage. Det vil tidligst i 2009 bli vurdert behov for slike felles mål. Norge ligger dermed foran EU i støypolitikken. Samtidig er reduksjon av støyplage i Norge også avhengig av internasjonal utvikling av støyreduserende teknologi og produktkrav.

Kilde: SSB

Internasjonalt arbeides det også med utvikling av bedre støyberegninger. Det viktigste prosjektet her er utviklingen av en felles europeisk beregningsmodell som skal bli EUs nye standard, gjennom prosjektet Harmonoise. Prosjektet er planlagt avsluttet i august 2004, og en ny beregningsmodell vil få konsekvenser også for Norge. Fra norsk og nordisk side legges det vekt på å bruke kunnskapen fra den videreutviklede nordiske beregningsmodellen NORD2000 inn mot Harmonoise.

10.5.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• aktivt følge opp offensiven for kilderettede tiltak, jf. blant annet St.meld. nr. 23 (2001–2002) Bedre miljø i byer og tettsteder

  • arbeide med sikte på å ta i bruk mer støysvake veidekker

  • ta i bruk virkemidler som stimulerer til økt bruk av støysvake kjøretøy og bildekk

  • samarbeide med importører, produsenter og større brukergrupper for å øke tilbud og etterspørsel etter mer støysvake produkter

  • begrense støy fra tog og annen kollektivtrafikk

  • redusere viftestøy og støy i bygge- og anleggsindustrien

  • delta aktivt i internasjonalt forsknings- og utviklingsarbeid på bildekk og veidekker

  • påvirke EU slik at utviklingen av strengere felleseuropeiske støykrav til kjøretøy og bildekk forseres

• invitere til etablering av pilotprosjekter for utprøving av miljøsoner

• legge det nasjonale målet for støy til grunn i Nasjonal transportplan (NTP)

• styrke regelverket og praktiseringen av dette

• styrke kompetanse, forskning og modellutvikling innen støyfeltet

• foreta oppryddingstiltak i de mest støyrammede områdene i henhold til tiltakskravene i grenseverdiforskriften.

I dag er virkemidlene for å redusere støyplagen fordelt mellom mange ulike sektorer og på ulike forvaltningsnivåer. Aktuelle tiltak faller i tre hovedgrupper – reduksjon av støyen ved støykilden, hensiktsmessig arealbruk og kanalisering av trafikk. I tillegg kommer tiltak som støyskjerming og fasadeisolering. Statlige myndigheter forvalter ulike regelverk og andre virkemidler som kan påvirke utviklingen i støyplagen. I tillegg har kommunene en sentral rolle, som hovedaktør i plan- og byggeprosesser, som forvalter av Lov om helsetjenester i kommunene og som eier av en rekke støykilder. Det er derfor svært viktig med god kommunikasjon og helhetlige løsninger på tvers av ulike nivåer og sektorinteresser.

For å nå det nasjonale resultatmålet er det behov for tiltak som reduserer støy ved kilden. Siden veitrafikk alene står for over 70 prosent av støyplagen, må en betydelig del av innsatsen gjøres her. Norge er involvert i et EU-forskningsprosjekt om støysvake veidekker (SILVIA). Undersøkelser i Sverige viser at selv med økt veivedlikehold og kortere levetid for veidekkene, kan slike tiltak være samfunnsøkonomisk lønnsomme. Det skal arbeides med å utvikle veidekketyper og vedlikeholdsmetoder tilpasset norske forhold.

Støy fra bildekk må også reduseres. Effekten av redusert støy fra kjøretøyene blir i dag i betydelig grad oppspist av økt støy på grunn av mer bruk av brede lavprofildekk. Det bør derfor settes inn virkemidler både for å redusere støyen fra bildekkene og for å redusere bruken av brede lavprofildekk. Undersøkelser fra Sverige viser at støysvake dekk kan ha minst like gode driftsmessige og trafikksikkerhetsmessige egenskaper som de vanligste standarddekkene. En vesentlig økning av bruken av støysvake dekk kan derfor gjennomføres uten økte kostnader for bilistene eller flere ulykker. Samferdselsmyndighetene skal i samarbeid med miljøvernmyndighetene sette i gang et arbeid for økt bruk av støysvake dekk i Norge.

Norge er bundet av internasjonale handelsavtaler og kan derfor ikke fritt innføre ensidige krav til produkters støyegenskaper. Det finnes imidlertid mange støysvake alternativer på markedet, enten nasjonalt eller i andre land. Det skal tas initiativ til et frivillig samarbeid med produsenter, importører og større brukergrupper for å øke tilbudet og etterspørselen etter støysvake alternativer.

Forurensningsmyndighetene og bygningsmyndighetene har satt i gang et samarbeid for å redusere viftestøy. Det arbeides for å redusere støy fra bygge- og anleggsbransjen gjennom samarbeid mellom berørte myndigheter om nye rutiner eller regelverk for å redusere støyplagen fra slik virksomhet.

Utover deltakelse i EUs arbeid med støysvake veidekker og bildekk, skal Regjeringen søke å påvirke EU til å forsere arbeidet med strengere støykrav til bildekk og kjøretøy. Slike krav kan komme i forbindelse med det nye direktivet om utendørsstøy som ble vedtatt 25. juni 2002. I følge direktivet skal EU-kommisjonen innen juli 2006 legge fram forslag til forordninger som kan redusere støyen fra de største støykildene, blant annet vei, tog, fly og utendørsmaskiner.

I EU er det satt i gang arbeid med et direktiv for konvensjonelle tog, blant annet med sikte på reduksjon av jernbanestøy. Planlagt satsing på ny infrastruktur, sliping av skinner og nytt materiell hos operatørene vil redusere støyplagen fra jernbane betydelig i årene fremover. Ytterligere forbedringer kan komme som følge av utskifting av nye bremsesystemer på godsvogner, og Jernbaneverket undersøker nå hvordan slike nye bremseklosser fungerer under norske forhold.

I 2002 ble det vedtatt et EU-direktiv om støyrelaterte operative begrensninger ved flyplasser. Direktivet skal implementeres i Norge gjennom egen forskrift i løpet av 2003 og gjelder for flyplasser med mer enn 50 000 årlige flybevegelser (Gardermoen, Værnes, Flesland, Sola og Bodø). Direktivet åpner for å gi adgangsbegrensning for de mest støyende flyene etter at andre støyreduserende tiltak er vurdert. Norske luftfartsmyndigheter ønsker i utgangspunktet strengere regler enn direktivet gir anledning til. Dagens regler, som for eksempel retningslinjene for Gardermoen, kan videreføres og overføres til andre flyplasser, men direktivet gir ikke anledning til å skjerpe reglene ytterligere.

I St.meld. nr. 23 (2001–2002) Bedre miljø i byer og tettsteder er det varslet at Regjeringen vil invitere til utprøving av miljøsoner i noen byer og tettsteder. Pilotprosjektene vil spesielt legge vekt på reduksjon av luftforurensing og støy, jf. kapittel 3.5. Reduksjon av transportomfanget – særlig av tungtransporten – i boligstrøk og andre støyømfintlige områder er også viktig for å redusere støyplagen. Dette kan oppnås ved ulike tiltak som kanalisering av tungtrafikken, endringer i kjøreruter og prosedyrer og samarbeidsordninger med større transportbrukere. Dette er et satsingsfelt som også skal vurderes nærmere i forhold til pilotprosjekter om miljøsoner. Det er i 2001 og 2002 gjennomført fartsreduksjoner på deler av riksveinettet. Nye retningslinjer for reduserte fartsgrenser i byer og tettsteder ble lagt fram i mars 2003. Redusert fart innføres av hensyn til trafikksikkerheten, men gir også mindre støy.

Nasjonal transportplan (NTP) revideres jevnlig, og ny NTP for 2006–2015 er under utarbeidelse. Planen danner grunnlag for samferdselssektorens planer, strategier og budsjetter. Det nasjonale målet for støy skal legges til grunn i NTP. For å kunne vurdere en effektiv politikk i forhold til det nasjonale støymålet, er etatene bedt om å gå gjennom kostnader og effekter av ulike nasjonale tiltak. I retningslinjene for transportetatenes arbeid med grunnlagsmaterialet til NTP er det spesifisert at de skal vurdere kostnadene og effektene av ulike tiltak for å kunne nå målet. I arbeidet med kommende NTP er storbyene tillagt en mer selvstendig rolle enn tidligere og etatenes plandokument skal inneholde en egen omtale av storbyområdene.

Transportøkonomisk institutt har kartlagt bruken av støyregelverket, jf. TØI-rapport 546/2001 Mye skrik og lite ull. Arbeidet følges opp av Statens forurensningstilsyn i samarbeid med berørte sektorer med sikte på forenkling og forbedring av støyregelverket. De lokale myndighetene spiller en viktig rolle i det støyforebyggende arbeidet. Støykonflikter kan unngås dersom en gjennom plan- og byggeprosesser og bevisst arealbruk sørger for en støyreduserende utforming og nok avstand mellom støykilder og f.eks. boliger, skoler eller fritidsområder. Videre forvalter kommunene kommunehelsetjenesteloven, som blant annet kan brukes til å stanse eller rette forhold – for eksempel støyforhold – som kan ha negativ innvirkning på helsen. Høsten 2003 sendte helsemyndighetene på høring forslag til en ny forskrift om miljørettet helsevern som vedtas våren 2003 og vil tre i kraft 1. juli. Plan- og bygningsloven er under revisjon, og Planlovutvalget arbeider med sikte på blant annet en styrking av de støyforebyggende aspektene.

Regjeringen er blitt bedt om å iverksette tiltak som sikrer forskning på og utvikling av støykompetanse, jf. Innst. S. nr. 256 (1999–2000). Miljøverndepartementet har bidratt med finansiering til støyforskningen over Norges forskningsråds budsjett i størrelsesorden 8,5 mill. kroner til sammen i perioden 2000–2003. I tillegg har miljøvernmyndighetene brukt betydelige beløp på utredninger og utvikling av den nasjonale støymodellen. Samferdselsmyndighetene gjennomfører også forskningsprosjekter innenfor støyområdet, og har bevilget 1 million kroner til støyforskning over Norges forskningsråds budsjett for 2003. Vegdirektoratet bidrar til finansiering av en rekke ulike støyrelaterte forskningsprosjekter, blant annet knyttet til helseeffekter, analyseverktøy, dekk og veibanestøy og effekt av miljøforbedringstiltak. Totalt brukte Vegdirektoratet om lag 1,5 mill. kroner på støyrelaterte forsknings- og utviklingsprosjekter i 2002. Avinor, tidligere Luftfartsverket, har de senere årene brukt om lag 5 millioner kroner for å forbedre grunnlaget for måling og beregning av støy fra luftfarten. Jernbaneverket har brukt om lag 1 million kroner de senere år for å få økt kunnskap om omfanget av jernbanestøy og mulige tiltak for å redusere problemet. Også Forsvaret og helsemyndighetene bruker midler til støyrelatert forskning og utredning. Det er fortsatt behov for å styrke forskning og utredning på støyfeltet, blant annet for å øke fagkompetansen og sikre utdanningskompetansen på støyfeltet i Norge.

Det arbeides for å bedre kartleggingen av støykildene. Det tas blant annet sikte på å kartlegge flere kilder (trikk/t-bane, skytefelt og utendørsprodukter) og forbedre data for de kildene som er med i dag. Prioriteringer for det videre arbeidet med overvåking av støy skjer i samarbeid mellom Statens vegvesen/Vegdirektoratet, Jernbaneverket, Avinor og Statens forurensningstilsyn. Bedre datagrunnlag vil gjøre det mulig å sammenligne støysituasjonen i de forskjellige fylkene og for storbyene.

Til nå har mye av fokus på transportsektoren vært på tiltakene som må gjennomføres innen 1. januar 2005, for å oppfylle kravet til innendørsstøy i forskrift om grenseverdier for støy. Dette er en forskrift som er innrettet mot en opprydding i de aller verste støyforholdene. Det er anslått at rundt 5 000 boenheter må vurderes nærmere for gjennomføring av støyreduserende tiltak. Samferdselsmyndighetene anslår at det vil koste ca. 1 mrd. kroner fram til 2005 å foreta bygningsrettede tiltak for å oppfylle forskriftskravene.

De økonomiske og administrative konsekvensene av mulige tiltak for å nå støymålet ble redegjort for på overordnet nivå i forbindelse med fastsettelsen av støymålet og behandlingen av dette i Regjeringen og Stortinget i 1999 og 2000. For de tiltakene som ble vurdert som aktuelle og som lå til grunn for valg av ambisjonsnivået for målet, ble det vurdert at nytten klart overstiger kostnadene.