9 Avfall og gjenvinning

Avfall er etterlatenskapene fra produksjon og forbruk – alt det vi kaster fordi vi ikke vil ha det eller ikke kan bruke det mer. Avfall på avveie og sluttbehandling av avfall – deponering og forbrenning – medfører utslipp til luft, jord og vann og er således en kilde til lokale og globale miljøproblemer. Metanutslipp fra deponier anslås å utgjøre 7 prosent av de samlede norske utslippene av klimagasser. I tillegg medfører avfallsbehandlingen utslipp av helse- og miljøskadelige kjemikalier, støv, forsurende komponenter, tungmetaller, næringssalter og forsøpling. Farlig avfall inneholder helse- og miljøfarlige stoffer som vil kunne føre til fare for forurensning eller skade på mennesker eller dyr dersom avfallet ikke blir forsvarlig tatt hånd om.

For de fleste miljøproblemene avfall forårsaker er det fastsatt egne resultatmål, blant annet for utslipp av klimagasser, lokale luftforurensninger og helse- og miljøskadelige stoffer. Virkemiddelbruken på avfallsfeltet må ses i sammenheng med virkemiddelbruken på disse områdene.

9.1 Mål

Mål på området avfall og gjenvinning framgår av boks 9.1.

9.2 Tilstand og måloppnåelse

Omfanget av miljøproblemene fra sluttbehandling av avfall avhenger av både mengden og type avfall som oppstår, og standarden på anleggene der avfallet går til behandling. Stadig skjerpede krav til sluttbehandlingsanlegg og økt bruk av renere forbrenningsteknologier har bidratt til betydelige reduksjoner av utslipp fra sluttbehandling av avfall. Utslipp til luft utgjør en svært liten andel av de totale utslipp i Norge, jf. tabell 9.1. Tabellen viser at reduksjonen har vært størst for dioksiner og tungmetaller. Denne positive utviklingen skjer til tross for at stadig større mengder avfall genereres. Mengdene avfall til forbrenning har eksempelvis økt med 36 prosent i tiden fra 1990 til 2000.

Resultatmål 1

Resultatmålet innebærer at fremtidig produksjon skal generere mindre avfall enn dagens, og at denne forskjellen skal monne og vedvare over tid.

Siden 1993 har det vært en lavere vekst i avfallsmengde enn i BNP, i tråd med resultatmålet (se figur 9.1). Mengden husholdningsavfall har siden 1993 økt mer enn BNP, mens økningen i næringsavfall har vært mer beskjedent. Utviklingen kan skyldes at husholdningene har mindre mulighet og svakere incentiver til å påvirke genereringen av avfall enn hva som er tilfellet for næringslivet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Resultatmål 2

Målsettingen sier at mengden avfall til sluttbehandling skal utgjøre om lag 25 prosent av generert avfallsmengde innen 2010.

Andelen avfall som gikk til sluttbehandling var i 2000 37 prosent, jf. figur 9.2. Denne andelen har gått gradvis ned fra 43 prosent i 1995, hvilket innebærer at avfall til gjenvinning har økt fra 57 til 63 prosent i samme periode. Denne utviklingen har skjedd i en periode da den totale avfallsmengden samtidig har økt med omkring 15 prosent. Tallene viser at denne økningen i stor grad har gått til gjenvinning, i hovedsak økt materialgjenvinning, men også energigjenvinning. Imidlertid har det også, i siste del av perioden, vært en liten økning i mengden som sluttbehandles. Totalt har mengden til gjenvinning økt med 750 000 tonn, noe som tilsvarer omkring 10 prosent av den totale avfallsmengden.

Utviklingen har vært spesielt positiv for husholdningsavfall. Her har andelen som er utsortert for gjenvinning økt fra 8,5 til 67 prosent i perioden 1992 til 2001, samtidig med at en mindre andel av dette avfallet blir deponert.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Avfallsstatistikken er under kontinuerlig utvikling av Statistisk sentralbyrå. Hovedutfordringen i dette arbeidet er å fremskaffe sikker statistikk over avfallsmengder som ikke alltid blir registrert eller rapportert. Dette har ført til at nøkkeltallene har blitt revidert etter at de første gang ble presentert i St.meld. nr. 8 (1999–2000).

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Resultatmål 3

Resultatmål 3 er knyttet til avfall som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier, jf. for øvrig resultatområde 5. Resultatmålet er dels knyttet til mengden farlig avfall på avveie og dels til innenlandsk behandlingskapasitet for farlig avfall.

Det oppsto ca. 631 000 tonn farlig avfall i Norge i 1999. Av dette ble om lag 50 000 tonn ikke levert i samsvar med regelverket. Dette er 20 000 tonn mer enn tidligere anslått. Økningen har sammenheng med at SSB har utarbeidet ny og forbedret statistikk. Alt dette farlige avfallet har ikke nødvendigvis havnet i naturen, men håndteringen har skjedd uten at det er oversikt over det gjennom det kontrollerte systemet. Oljeholdig avfall er beregnet å utgjøre 2/3 av avfallet på avveie. De viktigste kilderne til oljeholdig avfall antas å være skipsfart og annen transport, bilverksteder, bensinstasjoner og Forsvaret.

Det er lagt ned betydelige ressurser i å utvikle egnede beregningsmetoder. Tallmaterialet har likevel fortsatt ikke den ønskede sikkerhet, og det vil bli jobbet med å utvikle statistikken videre, blant annet i forhold til å forenkle og høyne kvaliteten på innrapportering av grunnlagsdata.

Farlig avfall tillates eksportert bare som råstoff til gjenvinning, eller hvis avfallet ikke kan sluttbehandles på forsvarlig måte i Norge. Eksport av farlig avfall til sluttbehandling gir et uttrykk for om den nasjonale sluttbehandlingskapasiteten er tilstrekkelig.

Mengden farlig avfall eksportert for sluttbehandling har vært relativt stabil de siste årene og utgjør rundt 0,6–0,8 prosent av totalmengden farlig avfall i Norge, jf. figur 9.3. Det ble eksportert 4440 tonn farlig avfall for sluttbehandling i 2001. Av dette var drøyt 2000 tonn prosessvann til behandling i et dansk renseanlegg. Resterende var ulike typer farlig organisk avfall som ble sendt til forbrenning i Finland, til et destruksjonsanlegg som kan ta større emballasje-enheter rett inn i ovnen uten omfattende forbehandling. I tillegg ble det eksportert noe over 70 000 tonn farlig avfall for gjenvinning i 2001, samtidig som det ble importert 115 000 tonn farlig avfall til sluttbehandling.

Internasjonal status

Opphugging av utrangerte skip skjer som regel i utviklingsland, og ofte på en uforsvarlig måte med alvorlig skade for helse og miljø. Dagens internasjonale regelverk på området er mangelfullt. Skipsfarten er en internasjonal næring og Norge har derfor vært et av de land som har gått foran og tatt initiativ til å få på plass et samlet, styrket internasjonalt regime på området. Norge har under Basel-konvensjonen tatt initiativ til, og i samarbeid med Nederland og India, utarbeidet tekniske retningslinjer for miljømessig forsvarlig opphugging av utrangerte skip. Retningslinjene ble vedtatt på det sjette partsmøtet under Basel-konvensjonen i desember 2002. Norge har også tatt opp saken i skipsfartsorganisasjonen IMO for å få på plass internasjonale regler om blant annet hvordan skip skal klargjøres før opphugging for å begrense farlig avfall og stoffer om bord, og hvordan reder og opphugger skal samarbeide for at opphugging skal skje i mer forsvarlige former. Retningslinjene forventes å bli vedtatt av IMO i november 2003. Norge har gått inn for at retningslinjene bør gå over til å bli bindende regler, og har også bedt om at organisasjonen ser på spørsmål som knytter seg til konstruksjon og utrustning av nye skip, for at slike tiltak på sikt kan bidra til å begrense problemene ved opphugging.

Basel-konvensjonen har i samarbeid med Stockholm-konvensjonen igangsatt et arbeid for å utvikle overordnede tekniske retningslinjer for miljømessig forsvarlig håndtering av avfall fra persistent organisk forurensning (POPs). Parallelt med dette arbeidet er det igangsatt et arbeid for å utvikle spesifikke tekniske retningslinjer for miljømessig forsvarlig håndtering av det høyest prioriterte POPs-avfallet som PCB og PCT.

Klimagassutslipp fra avfallsbehandling omfattes av våre forpliktelser i Kyotoprotokollen. Gjennom EØS-avtalen er det omfattende regulering av avfallsfeltet gjennom bla. standardiserte krav til sluttbehandling av avfall og krav til særskilte innsamlingsordninger for enkelte avfallstyper.

9.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• legge om avgiften på sluttbehandling av avfall, blant annet ved å;

  • legge om avgiften slik at den blir lagt direkte på utslippene fra forbrenning.

  • innføre en tilskuddsordning for levert energi, som erstatning for dagens

differensierte avgiftsordning.

• sikre en helhetlig strategi for behandling av nedbrytbart avfall – herunder

• vurdere å forby deponering

• skjerpe kravene til sluttbehandling av avfall ytterligere.

• arbeide aktivt for å videreutvikle næringslivets ansvar på avfallsfeltet, blant annet ved å;

  • sikre økt effektivisering av avfallshåndteringen og økt gjenvinning som følge av endret ansvarsdeling mellom næringsliv og kommuner, jf. Ot. prp. nr. 87 (2001–2002).

  • videreføre emballasjeavtalene med næringslivet med ambisiøse gjenvinningsmål, samt inkludere emballasje for farlig avfall.

  • vurdere ulike tiltak for å sikre forsvarlig miljømessig håndtering av brukte engangsgriller, herunder vurdere produsentansvar.

  • vurdere endringer i forskrift om elektrisk og elektronisk avfall for å unngå «gratispassasjerer», og sørge for gjennomføring av EØS-avtalens bestemmelser om EE-avfall.

  • vurdere produsentansvarsordning for CCA-impregnert trevirke.

• sikre økt innsamling av farlig avfall gjennom økt informasjon og kontroll, og særskilte tiltak for enkelte avfallstyper.

I Innst. S. nr. 295 (2000–2001), jf. St. meld nr 24 (2000–2001) – Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand – sluttet ulike flertall i Stortinget seg til målene på avfallsfeltet som første gang ble presentert i St.meld. nr. 8 (1999–2000). Disse målene videreføres og ligger til grunn for avfallspolitikken, der det legges vekt på å tilstrebe en avfallspolitikk hvor gjenvinning er det primære, forbrenning det sekundære og deponering det minst ønskelige. Det vises også til St.meld. nr. 15 (2001- 2002) – Tilleggsmelding til St.meld. nr. 54 (2000–2001) – Norsk klimapolitikk – der det signaliseres at tiltak i avfallssektoren i økende grad skal benyttes for å bidra til å nå målsettinger i klimapolitikken, og det vises til Stortingets innstilling til denne, Innst. S. nr. 240 (2001–2002).

Avfallspolitikken blir satt ut i livet via et samspill mellom en rekke ulike virkemidler og tiltak – lover og forskrifter, avgifter, tilskuddsordninger, bransjeavtaler og informasjonstiltak. Det har de siste årene blitt etablert en rekke virkemidler, enkelte planlegges justert og nye er under utforming. De nasjonale resultatmålene for avfall og gjenvinning forventes oppnådd med eksisterende virkemiddelbruk og planlagte justeringer, særlig når disse har fått virke over en lengre periode.

9.3.1 Omlegging av avgiften på sluttbehandling av avfall

Nåværende avgift på sluttbehandling av avfall ble innført 1. januar 1999. For bedre å stimulere til energigjenvinning og for at avgiften mest mulig skal samsvare med utslippenes miljøkostnader, er det utformet en ny avgiftsordning som trer i kraft den 1. juli 2003, jf. Stortingets vedtak om dette i Statsbudsjettet for 2003. Avgiften på deponert avfall blir differensiert etter deponienes miljøstandard, enten i forhold til fastsatte krav eller etter spesifikke risikovurderinger. Det er lagt opp til en avgift på forbrenning av avfall basert på de enkelte anleggs utslipp. Den tidligere differensieringen etter energiutnyttelse blir erstattet av en tilskuddsordning for mengden levert energi, gjeldende for både forbrennings- og deponianlegg. Det tas forbehold om at tilskuddsordningen godkjennes av EFTAs overvåkningsorgan, iht. statsstøtteregelverket, før iverksettelse.

9.3.2 Helhetlig strategi for nedbrytbart avfall

Nedbryting av organisk avfall ved deponering fører til dannelsen av klimagassen metan, samt utslipp av blant annet næringssalter fra sigevann. Samtidig kan organisk avfall være en ressurs både til materialgjenvinning og energiutnyttelse. Dette er bakgrunnen for at forskriften om deponering av avfall, som ble fastsatt i mars 2002 (jf. kapittel 9.3), fastsetter et forbud mot deponering av våtorganisk avfall. Bakgrunnen for at Regjeringen i tilleggsmeldingen til klimameldingen, signaliserte en vurdering av et eventuelt forbud mot deponering av alt nedbrytbart avfall. Som følge av dette har Miljøverndepartementet satt i gang en vurdering av en framtidig strategi for behandling av alt nedbrytbart avfall, herunder et eventuelt forbud mot deponering og andre virkemidler som kan bidra til dette. Arbeidet vil også omfatte konsekvenser av kommende EØS-relevant landbruksregelverk knyttet til smittevernhensyn som stiller strenge behandlingskrav og restriksjoner på bruken av animalsk avfall. I dette arbeidet legges det opp til dialog med sentrale aktører som representerer aktuelle fagmiljøer, næringsliv, kommuner og miljøvernorganisasjoner. På bakgrunn av disse vurderingene vil Regjeringen komme tilbake til Stortinget om dette.

9.3.3 Skjerpede krav til sluttbehandling av avfall

Et nytt EU-direktiv om forbrenning av avfall ble vedtatt i november 2000. Forskrift om forbrenning av avfall, som innfører direktivet i norsk rett, ble fastsatt med virkning f.o.m. 2003. For anlegg som var i drift før 2003 vil forskriftens krav gjelde fra 1. juli 2006.

Formålet er å begrense de negative miljøkonsekvensene av forbrenning av avfall ved å stille krav til både utslipp og drift av nye og eksisterende avfallsforbrenningsanlegg. Forskriften er en impelemntering av EØS-avtalens direktiv om dette. Kravene i Direktivet er i hovedsak i samsvar med gjeldende norsk politikk på avfallsfeltet, men vil innebære ytterligere innskjerping av kravene. Felles europeiske krav er viktig for å unngå uønsket transport av avfall, motivert fra ønske om lavere kostnader ved eldre anlegg med lavere standard.

Det ble videre i mars 2002 fastsatt ny forskrift om deponering av avfall, som bla. forbyr deponering av våtorganisk avfall. Formålet med forskriften er å forebygge eller begrense miljøbelastninger fra deponering av avfall gjennom å innføre operasjonelle og tekniske krav til deponier gjennom hele livsløpet (planlegging, etablering, drift, avslutning og etterdrift). Forskriften gjelder alle deponier, både kommunale, private og industriens egne. Det stilles krav til utforming og drift av nye og eksisterende deponier, samt tillatelse fra forurensningsmyndighetene. Forskriften innfører EØS-avtalens direktiv som omhandler dette. Forskriften skal videreutvikles med nasjonale lister over avfalltyper tillatt deponert på ulike deponikategorier. For deponier som var i drift før fastsettelsen gjelder forskriftens krav fra 16. juli 2009.

9.3.4 Videreutvikling av næringslivets ansvar for avfall

Endret ansvarsdeling mellom næringsliv og kommuner

Etter Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 87 (2001–2002) er Forurensningslovens avfallsdefinisjoner nå vedtatt endret i tråd med denne. Dagens begreper «forbruksavfall» og «produksjonsavfall» endres til hhv. «husholdningsavfall» og «næringsavfall», og med dette vil næringslivet få ansvar for selv å finne håndteringsløsninger for alt eget avfall. Samtidig vil kommunenes ansvar på feltet bli redusert. En slik endring vil stimulere til økt bevissthet i næringslivet om avfallsspørsmål og gjøre det mer formålstjenlig å utarbeide bedriftsinterne avfallsplaner, blant annet for å redusere avfallsmengdene og å sortere avfall for gjenvinning. Skjerpede krav til avfallsbehandling og innføring av avgift på sluttbehandling av avfall har økt næringslivets behov for å kunne velge blant kostnadseffektive sorterings-, innsamlings- og behandlingsløsninger som tilbys i markedet. Lovendringen legger til rette for en slik utvikling og vil bidra til økt kildesortering og gjenvinning, ved at priser knyttet til avfallsdisponering i større grad forventes å reflektere kostnadene knyttet til behandling av avfall som leveres. Bedrifter med usortert, blandet avfall vil måtte forvente å oppnå dårligere tilbud fra private renovatører siden renovatørene vil få økte kostnader ved disponering av slikt avfallet. For å sikre fortsatt kontroll med den delen av forbruksavfallet som etter lovendringen vil være unntatt fra tvungen kommunal renovasjon, vil departementet samtidig med at lovendringen trer i kraft, delegere myndighet til kommunene for å føre tilsyn med besitter av næringsavfall etter Forurensningsloven § 48 m.m. På denne måten vil man forebygge eventuelle tilfeller av økt forsøpling som følge av lovendringen.

Emballasjeavtalene

Emballasjeavtalene ble inngått i 1995 og regulerer innsamling og gjenvinning av emballasje av plast, metall, brunt papir, kartong og drikkekartong. I St.meld. nr. 24 (2000–2001) ble det lagt opp til å nedjustere enkelte materialgjenvinningsmål i forbindelse med revideringen av emballasjeavtalene med emballasjebransjen. I tråd med avfallspolitikken i Sem-erklæringen, er imidlertid de høye ambisjonene om materialgjenvinning av emballasjeavfall videreført i de nye avtalene som ble inngått i begynnelsen av 2003. Etter at avtalene trådte i kraft i 1995 har gjenvinning av emballasje økt betydelig, og i dag gjenvinnes 75 prosent av alt emballasjeavfall. Gjenvinningsmålene er videreført, og i tillegg plikter bransjen å redusere den samlede miljøbelastningen fra emballasjen ved produksjon, transport, bruk og gjenvinning. Herunder skal det fokuseres på reduksjon av emballasjebruken. Avtalene er også utvidet til å gjelde emballasje for farlig avfall.

Engangsgriller

Avfall fra brukte engangsgriller utgjør et betydelig forsøplingsproblem i sommersesongen. Bruken av engangsgriller er til glede for mange og Regjeringen anser det derfor ikke som ønskelig å forby bruken. Etter forurensningsloven har kommunene ansvar for innsamling og behandling av avfallsbeholdere på utfartssteder og andre sterkt besøkte offentlig steder hvor det må påregnes at avfall vil blir gjensatt. Det er samtidig Regjeringens vurdering at produsentene bør ta et økende ansvar for de problemer deres produkter forårsaker når de ender som avfall, jf. ovenfor om produsentansvar. I tråd med øvrige ordninger på avfallsfeltet, vil Regjeringen vurdere på hvilken måte bransjen selv, dvs. de som produserer, importerer og selger slike griller, kan bidra til bedre avfallsløsninger for grillene.

Elektrisk og elektronisk avfall

Avfall fra elektriske og elektroniske produkter inneholder ofte ulike typer farlig avfall. Norge fastsatte som første land i verden en egen forskrift om produsentansvar for denne avfallstypen i 1998. I tillegg er det inngått en avtale der bransjen er forpliktet til å samle inn minst 80 prosent av alt EE-avfall innen 1. juli 2004.

Det oppstår årlig om lag 144 000 tonn EE-avfall i Norge. Plast og metall utgjør det meste av dette, men avfallet inneholder også betydelige mengder miljøgifter. Innsamlet mengde og returgrad har siden 1999 vært stigende, og gjennomsnittlig returgrad lå i 2001 på ca. 50 prosent. Av denne mengden gikk gjennomsnittlig 87 prosent til ombruk, materialgjenvinning eller energiutnyttelse.

Gjennomførte kontroller og tilbakemeldinger fra berørt bransje viser imidlertid at ordningen ikke fungerer optimalt. Hovedproblemet er at en del aktører fra produsent-, importør- og forhandlersiden ikke oppfyller sine forpliktelser etter forskriften. Dette fører til økte kostnader og svekkede konkurransevilkår for de som faktisk følger reglene. Regjeringen vil prioritere økt kontroll med regelverket og vurdere eventuelle endringer i forskriften for å sikre en mer effektiv etterlevelse. I EU er det nylig vedtatt et lignende regelverk basert på produsentansvar for elektriske og elektroniske produkter. Regjeringen vil vurdere behovet for endring av den norske forskriften i tråd med dette. Dette vil imidlertid være å anse som et minimums-regelverk, og det vil ikke være aktuelt å svekke ambisjonsnivået i det norske regelverket som følge av dette.

CCA-impregnert trevirke

Mengden avfall av impregnert trevirke vil øke i årene som kommer. Regjeringen innførte i 2001 en forskrift som forbyr bruk av arsen og krom i såkalt CCA-impregnert trevirke på de fleste bruksområder. Det er likevel store mengder impregnert trevirke som inneholder krom og arsen i eksisterende bygningsmasse og det vil i årene som kommer bli en utfordring å håndtere de økende avfallmengdene fra dette. Regjeringen har derfor satt i gang et arbeid med sikte på en særskilt retur- eller innsamlingsordning for avfall av impregnert trevirke, for å sikre at slike materialer blir identifisert og samlet inn til forsvarlig håndtering. F.o.m. 2003 er impregnert trevirke klassifisert som farlig avfall.

9.3.5 Tiltak for økt innsamling av farlig avfall

Det nasjonale resultatmålet tilsier at praktisk talt alt farlig avfall skal tas forsvarlig hånd om, og enten gå til gjenvinning eller være sikret tilstrekkelig nasjonal behandlingskapasitet. Ny statistikk viser at mengden farlig avfall på avveie er betydelig større en tidligere antatt, jf. tidligere omtale, og er en betydelig kilde til ulovlig og diffuse utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier, jf. kapittel 8. De viktigste grunnene til dette er manglende kunnskap hos avfallsbesitter, at det medfører kostnader å levere inn farlig avfall og at det er for lett å omgå regelverket. Det iverksettes nå ulike tiltak for å sikre økt innsamling av nettopp denne type avfall.

Miljøverndepartementet fastsatte 20. desember 2002 forskrift om farlig avfall. Forskriften er en videreføring av forskrift om spesialavfall, som nå er opphevet. Navnendringen er gjort for å gi en bedre beskrivelse av egenskapene ved avfallet som reguleres i forskriften, og fremheve at det er avfallets helse- og miljøfarlige egenskaper som gjør det nødvendig å behandle det på annen måte en øvrig avfall. Forskriften gjennomfører endringer i EUs liste over farlig avfall.

I tillegg inneholder den visse nasjonale tillegg.

Regjeringen vil sørge for at det utarbeides informasjonsmateriell særskilt rettet mot bransjer hvor det er grunn til å tro at innleveringsgraden for farlig avfall er lav. Dette er viktig for å øke kunnskapen knyttet til farlig avfall hos avfallsbesitter ytterligere, både mht. hvilket avfall som regnes som farlig, og hvilke plikter som følger med slikt avfall. Relevante bransjeorganisasjoner har blitt invitert til å ta del i dette arbeidet. Økt grad av innlevert farlig avfall vil også være i næringens egen interesse, ettersom enkeltbedrifter vil kunne oppnå konkurransefortrinn ved ikke å levere inn farlig avfall.

Regjeringen vil videre intensivere tilsynet med at reglene om farlig avfall etterleves. I dag er fylkesmennene tilsynsmyndighet etter forskrift om farlig avfall. Regjeringen vil vurdere om tilsynet kan styrkes ytterligere ved at også kommuner eller eventuelle andre gis anledning til å føre tilsyn med dette regelverket.

9.3.6 Utredning om avfallsreduksjon

Regjeringen har som mål at utviklingen i avfallsmengden skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten. Et viktig ledd i avfallspolitikken er derfor forebyggende arbeidet for å redusere avfallsmengdene. I St.meld. nr. 8 (1999–2000), Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand , gis en beskrivelse av utfordringer og virkemidler knyttet til avfallsreduksjon. Blant annet heter det at «Norge har i likhet med de fleste andre OECD-land opplevd at det er vanskelig å finne de riktige tiltakene som kan fremme avfallsreduksjon, i hvert fall på kort sikt.» Som et ledd i arbeidet med disse utfordringene oppnevnte MD, våren 2001, et utvalg som skulle utrede tiltak og virkemidler for avfallsreduksjon. Sentrale aktører fra næringslivet, forskere, forbrukere og miljøorganisasjoner ble invitert til å delta i arbeidet, og GRIP ble engasjert til å være sekretariat for utvalget.

Utvalgets mandat var å gi departementet anbefalinger om hvordan avfallsreduksjon kan oppnås, sett i lys av kostnader og miljømessige effekter, gitt en generelt bred tilnærming til problemstillingen.

7. november 2002 la utvalget fram sin innstilling (NOU 2002: 19 Avfallsforebygging ). Det later til at rapporten bekrefter hvilke utfordringer vi står overfor, blant annet knyttet til generelle drivkrefter i samfunnsutviklingen og aspekter ved økonomisk vekst. Rapporten presenterer forslag til tiltak som både er koblet til folks preferanser og til tiltak av mer teknisk og organisatorisk art. Utvalget peker blant annet på at fremtidige produktivitetsgevinster bør tas ut i mer fritid framfor økt kjøpekraft. Andre eksempler på utvalgets anbefalinger er behovet for en større overgang til funksjonsøkonomi – å tilfredsstille ulike behov med mindre bruk av materialer, og at det bør satses mer på forskning og utvikling som bidrar til å styrke metoder for avfallsreduksjon. Av mer konkrete tiltak foreslår utvalget å opprette en tilsvarende virksomhet som ENOVA, som skal arbeide for avfallsreduksjon, videre å speilvende prinsippet for utsendelse av reklame – at man aktivt må si ifra om man ønsker reklamemateriell.

Utredningen vil bli gjenstand for en nærmere gjennomgang for å klargjøre i hvilken grad innholdet er egnet i videre politikkutforming.