Naturtyper og landskap

Fra 1998 til 2002 er vernet areal på Norges fastlandsområde økt med 48 prosent til ca. 31 700 km² . Antall verneområder er økt med 354 til 1940. Nær ti prosent av Norges fastlandsareal er nå vernet. Arealøkningen kan i stor grad tilskrives vedtak av verneplaner i forbindelse med Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder, jf. St.meld. nr. 62 (1991–92). Blant de nye verneområdene er Forollhogna nasjonalpark i Sør-Trøndelag og Hedmark med tilhørende landskapsvernområder. Dette er den første nasjonalparken som er opprettet på ti år. Dovrefjell nasjonalpark er betydelig utvidet til Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, og det er opprettet landskapsvernområder og andre verneområder rundt nasjonalparken. Dovrefjellområdet utgjør nå Norges største sammenhengende verneområde.

Når nasjonalparkplanen, barskogplanen og de fylkesvise verneplanene er gjennomført, vil ca. 13–14 prosent av fastlandsarealet være vernet. Verdens naturvernunion (IUCN) har anbefalt at alle land skal verne minst ti prosent av alle naturtyper. Når nasjonalparkplanen er gjennomført vil Norge ha oppfylt denne anbefalingen når det gjelder fjellområder. For andre naturtyper med stor betydning for biologisk mangfold er vi langt unna denne anbefalingen.

Av de arealer som hittil er vernet etter naturvernloven, er flere lavereliggende og høyproduktive naturtyper underrepresentert. For eksempel er det vernet langt under 1 prosent av høyproduktiv skog i lavlandet. I lavlandet finnes generelt rike naturtyper med et stort mangfold av dyr og planter, men det er også her konfliktene ved vern ofte er størst.

OECD anbefalte i sin evaluering av norsk miljøvernpolitikk i 2001 blant annet «å styrke og intensivere arbeidet for å utvide arealet og det representative utvalget av verneområder på det norske fastlandet, oppfylle vedtatte mål (for eksempel en dobling av naturvernområdene fra 1994 til 2010, etablere flere naturreservater i skogsområder) og knytte seg opp til Natura 2000-nettverket, samt å fullføre og implementere planer for marine verneområder.»

I desember 2002 ble det vernet 74 områder langs Nordlandskysten. Det ble også opprettet 51 vernede skogområder i Øst-Norge. Dette vedtaket markerer sluttføringen av barskogplanen som Stortinget vedtok i 1996. Disse vernevedtakene er viktige skritt for å nå målet om at et representativt utvalg av norsk natur skal vernes for kommende generasjoner og bidrar også til å oppfylle OECDs anbefalinger.

Innen 2005 skal det gjennomføres en evaluering av status for vern av ulike naturtyper i Norge, sett i forhold til målet om å verne et representativt utvalg av norsk natur. Dette vil gi et grunnlag for å vurdere status i forhold til det nasjonale resultatmålet på området.

Det finnes i dag ingen detaljoversikt over arealutviklingen for de enkelte naturtyper i Norge. Det er likevel mulig å fastslå at noen naturtyper er så redusert at de må karakteriseres som truede. Elvedelta er et eksempel på en truet naturtype. Gjennom vedtak av verneplan for havstrand og elveos i Møre og Romsdal har Regjeringen sørget for at noen av de mest verneverdige elvedeltaene er sikret for framtidige generasjoner.

Direktoratet for naturforvaltnings elvedelta-database viser at vi har 284 elvedelta med areal på over 250 daa. 43 av disse er klassifiserte som «sterkt berørte» hvorav 38 er nedbygd i en slik grad at de har mistet sin funksjon som naturlig økosystem. I Sør-Norge finnes bare ett tilnærmet uberørt brakkvannsdelta (i utløpet av Enningdalselva i Østfold). Elvedeltabasen gir et godt grunnlag for arealdisponering og planlegging i tilknytning til slike områder.

I tillegg er det en rekke natur- og områdetyper som har så stor verdi for biologisk mangfold at de må vies særlig oppmerksomhet i framtidig arealforvaltning. Å bedre kunnskapsgrunnlaget, legge til rette for bedre planlegging, og tverrsektorielt samarbeid er nødvendig for å nå resultatmål 2, jf. boks 4.1. Det statlig-kommunale programmet for kartlegging av biologisk mangfold i kommunene som ble satt i gang i 1999, vil på sikt gi bedre data for arealutviklingen for de enkelte naturtypene. Kommunene har en sentral rolle for å ivareta nasjonale miljømål knyttet til truede og sårbare naturtyper gjennom sin arealforvaltning, særlig etter Plan- og bygningsloven. Kommunene skal gjennom rapporteringssystemet KOSTRA rapportere om fysiske inngrep i de kartlagte områdene som er viktigst for biologisk mangfold.

Ved begynnelsen av det 20. århundre kunne om lag halvparten av Norges areal betegnes som villmarkspreget, det vil si mer enn fem kilometer fra tyngre tekniske inngrep. I 1998 hadde vi i underkant av 12 prosent igjen av slike naturområder. I Sør-Norge utgjorde villmarkspregede områder bare fem prosent av arealet.

Inngrepsfrie områder har stor betydning for friluftsliv og naturopplevelse, og kan også være svært viktig for det biologiske mangfoldet. Målet om å bevare gjenværende inngrepsfri natur er klart uttrykt i flere stortingsmeldinger de senere årene. Direktoratet for naturforvaltning sin kartlegging av inngrepsfrie områder viser at disse er redusert med 4 500 km² (tre prosent) og de villmarkspregede redusert med 1 600 km² (fire prosent) i perioden 1988–1998. Reduksjonen av inngrepsfrie områder skyldes i stor grad veibygging, hvorav det aller meste er skogs- og landbruksveier. Ved bygging av skogsveier gis betydelige offentlige tilskudd. I forbindelse med jordbruksoppgjøret for 2001 ble det imidlertid avklart at det ikke skal gis statstilskudd til skogsveier som fører til reduksjon av gjenværende villmarkspregede områder.

Skog

Av totalt over 3000 arter på den norske rødlista lever nær halvparten i skog. For flere hundre av disse artene er skogbruk vurdert som den største trusselen. Innarbeiding av gode miljøhensyn i skogbruket, sikring av viktige leveområder for prioriterte arter, kombinert med økt vern av skog, er nødvendig for å sikre det biologiske mangfoldet i de norske skogene på lang sikt.

Levende-Skog-prosjektet der blant andre skogeierorganisasjonene, skogindustrien, miljøvernorganisasjoner og miljø- og landbruksmyndighetene deltok, resulterte i 1998 i standarder for et bærekraftig norsk skogbruk. Det er lagt opp til at disse standardene skal revurderes etter fem år. Det ble i 2000 og 2001 gjennomført et arbeid for å presisere enkelte av disse standardene. Nærmere 100 prosent av tømmeret som omsettes i Norge er sertifisert på grunnlag av Levende-Skog-standardene. Implementering av Levende-Skog-standardene i sertifisering av skogbruket har bidratt til økt oppmerksomhet omkring naturverdier i skog.

Det er foretatt en omlegging av skogpolitikken hvor blant annet tilskudd med negative miljøeffekter er redusert og tilskudd med positive miljøeffekter er innført. Blant annet er tilskudd til planting av ikke stedegne treslag fjernet, tilskuddene til nye skogsveier og til hogst i vanskelig terreng er redusert, og det er innført tilskudd rettet mot ivaretakelse av miljøverdier i skog.

Samlet sett vil arbeidet med omlegging av skogpolitikken, utarbeidelse av ny skoglov og revisjonen av Levende Skog-standarder for bærekraftig skogbruk, være viktige bidrag for å ivareta skogbrukets sektoransvar for miljø.

Ferskvann

Ved siden av fjordene er vår vassdragsnatur trolig det mest spesielle og særmerkede ved norsk natur sett i et globalt perspektiv. Dette medfører forpliktelser blant annet i henhold til FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Et representativt utvalg av norsk vassdragsnatur er gjennom Verneplan for vassdrag sikret mot vesentlige inngrep i form av kraftutbygging. Det er i prinsippet heller ikke tillatt å foreta andre tyngre fysiske inngrep i eller langs bekker og elver i disse områdene. Videre er det i følge den nye vannressursloven som trådte i kraft 1. januar 2001 forbudt å fjerne kantvegetasjon langs elver og bekker. Regjeringen tar sikte på å legge fram forslag til supplering av Verneplan for vassdrag, omlegging av Samlet plan for vassdrag og supplering av ordningen med nasjonale laksevassdrag i løpet av vinteren 2003–2004. Også implementeringen av EUs rammedirektiv for vann vil være viktig for å bevare det biologiske mangfoldet både i vassdragene og de nære kystområdene. Rammedirektivet for vann er nærmere omtalt i kapittel 7.3.

Kyst- og havområder

Regjeringens politikk for det biologiske mangfoldet i kyst- og havområdene er presentert i St. meld nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav . Denne er nærmere omtalt i kapittel 3.3.

Kulturlandskap

Landbrukets kulturlandskap inneholder biologiske og kulturhistoriske verdier og er viktig for å forstå bruken av naturen gjennom tidene. I arealer med aktiv landbruksdrift i inn- og utmark søkes miljøverdiene ivaretatt gjennom tilpasning av den generelle virkemiddelbruken i landbruket der miljøhensyn er et viktig element. Det er igangsatt et overvåkingsprogram av kulturlandskapet (3Q) for å kunne følge utviklingen. Over tid skal overvåkingen brukes til å korrigere politikk, mål og tiltak for å sikre de biologiske og kulturelle verdiene i det aktive jordbrukslandskapet.

Ca. 30 prosent av de truede og sårbare artene på rødlista er knyttet til kulturlandskapet, jf. figur 4.1. Her finnes også majoriteten av de akutt truede vegetasjonstypene i Norge. Akutt truet innebærer at de vil forsvinne innen meget kort tid dersom det ikke settes i verk tiltak som kan forbedre situasjonen. I vesentlig grad gjelder dette arealer i utmarka, i de gamle kulturmarkene der bruken/driften nå er opphørt eller sterkt endret (enger, kystlyngheier, hagemarker m.m), og der gjengroing er hovedtrussel. Det er imidlertid ikke realistisk å opprettholde drift og/eller skjøtsel av alle slike arealer som går ut av drift, men Landbruksdepartementet har spesielle økonomiske virkemidler som skal kunne bidra til skjøtsel av et utvalg av denne typen arealer. I 2001 ble det brukt i alt ca. 36 mill. kroner til skjøtsel av gammel kulturmark og andre tiltak for ivaretakelse av biologisk mangfold. Dette omfattet i alt 120 000 dekar fordelt over hele landet.

Høsting

De høstbare vilt- og fiskebestandene skal forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares. Innenfor denne rammen skal forvaltningen ivareta både rettighetshavernes og brukernes interesser og bidra til å nå næringspolitiske mål. Forvaltningen skal i all hovedsak skje på lokalt nivå og være basert på driftsplaner der rettighetshaverne selv bidrar til en bedre forvaltning i samarbeid med brukerorganisasjoner og kommunene.

I 2002 har kommunene fått utvidet myndighet i viltforvaltningen i forbindelse med at Direktoratet for naturforvaltning har fastsatt ny forskrift om jakttider og ny forskrift om forvaltning av hjortevilt og bever. Kommunen er nå det viktigste forvaltningsorganet for de høstbare viltartene.

På partsmøtet under biokonvensjonen i 2002 ble det gjort vedtak som konkretiserer konvensjonens forpliktelser om tilgang til genressurser og rettferdig fordeling av utbytte fra bruk av genetiske ressurser. De nye retningslinjene (Bonn guidelines) er frivillige, og de vil være veiledende for nasjonal lovgivning på feltet. De vil også få betydning for det norske lovarbeidet, jf. vedtak fra Toppmøtet i Johannesburg om å framforhandle et internasjonalt regime under biokonvensjonen om rettferdig fordeling av utbyttet fra bruk av genressurser.

Retningslinjene tar også høyde for bestemmelsene om tilgang og utbyttefordeling i Den internasjonale traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk. Denne traktaten, som innfører forpliktelser i forhold til bevaring og bærekraftig bruk av slike genetiske ressurser og innfører et felles system for fri utveksling og felles fordeling av godene, ble signert av Norge i 2002.

Truede arter

Det er ført opp 3 062 arter på den nasjonale rødlista over truede arter. Om lag 870 arter anses som direkte truede eller sårbare. Mange av de direkte truede og sårbare artene finnes i truede og hensynskrevende naturtyper, og har spesielle krav til leveområdene. Skog, kulturlandskap og våtmark er de hovedleveområdene som har flest arter på rødlista. Arealinngrep og enkelte arealbruksformer er de viktigste truslene mot en del arter.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning

Foto: Lars Ove Hansen, Universitetet i Oslo

Foto: Ove Bergersen/NN/Samfoto

Mange truede arter er knyttet til biotoper som påvirkes av skogbruk. Det legges i dag vekt på at økt kompetanse og planlegging sammen med en bevisst bruk av biologiske data fra ulike miljøregistreringer, skal bidra til et miljømessig godt skogbruk i Norge. Informasjon fra skogbrukets miljøregistreringer skal gjøres tilgjengelig på Internett. I forbindelse med etableringen av det nasjonale programmet for kartlegging og overvåking av biomangfold, legges det opp til å harmonisere Landbruksdepartementets miljøregistreringer i skog (MiS) og Miljøverndepartementets kartlegging av naturtyper som er viktige for biologisk mangfold og som skjer i regi av miljøvernmyndighetene og kommunene. Dette med sikte på at data fra MiS-registreringene kan bidra til inndeling av arealer i henhold til naturtypekartleggingen.

Enkelte av artene på rødlista har hatt en betydelig bedring i bestandsstatus sammenliknet med for 15–20 år siden. Dette gjelder i første rekke en del rovfugler, oter og noen av de store rovdyrene.

De store rovdyrene er blant de rødlistede artene. Estimerte bestandsstørrelser pr. 2002 for bjørn er 35–55 individer. Bestandsmålene i de fire kjerneområdene for den skandinaviske bjørnestammen (utenom Finnmark) er ikke oppfylt. For jerv er minimums bestandsestimat pr. 2002 på ca. 245 individer eldre enn ett år, fordelt på ca. 180 i Nord-Norge, hvor bestanden er levedyktig, og ca. 65 i Sør-Norge, hvor bestandsmålene ikke er nådd. Gaupebestanden er redusert fra en estimert minimum totalbestand på 400–500 gauper før jakt, til 300–350 i løpet av perioden 1996–2002, en reduksjon på 20–30 prosent på landsbasis. Også tapene av tamrein og bufe grunnet gaupe har i tråd med målsettingene gått markert tilbake i denne perioden. For å sikre fortsatt sammenhengende bestander av gaupe har jaktkvotene blitt justert ned de siste årene. Det faktiske jaktuttaket har imidlertid så langt ikke gått tilsvarende tilbake. For å sikre et balansert uttak er det derfor nå i de fleste fylker innført egne hunndyrkvoter. Når hunndyrkvotene er oppfylt, skal jakten automatisk stoppes, fordi det under jakt ikke kan skilles mellom kjønn. I år er hunndyrkvoten satt til 19 dyr, mens tilsvarende kvote i 2002 var på 28 dyr.

I 1997 ble det for første gang på lenge påvist at ulv ynglet i Norge. På 1990-tallet har ulvebestanden vokst med om lag 28 prosent pr. år i gjennomsnitt og i løpet av vintersesongen 2001–2002 ble det registrert minimum 98 og maksimalt 114 ulver i Skandinavia. Pr. januar 2003 var det registrert ni familiegrupper og ti potensielle ulvepar i Skandinavia. Av disse har fem familiegrupper og seks par tilhold i Sverige, to familiegrupper og ett par i Norge og to familiegrupper og tre par på tvers av grensen.

Selv om det er nasjonale og dels internasjonale interesser knyttet til de rødlistede artene og til truede og sårbare naturtyper, er det i stor grad kommunene som i praksis håndterer virkemidlene som styrer bruken av de arealene som disse interessene er knyttet til. Mest sentralt i så måte er plan- og utbyggingssaker etter Plan- og bygningsloven. Skogloven og Jordloven er gode eksempler på sektorlover der kommunene har myndighet, og som inneholder bestemmelser som kan bety mye for mulighetene til å bevare biologisk mangfold.

Forurensning

I en del områder er forurensning fortsatt en alvorlig trussel mot biologisk mangfold. Sur nedbør er sannsynligvis den enkeltfaktor som har størst negativ effekt på dyre- og planteliv i ferskvann i Norge. Forsuringsstatus er bedret, men det er fortsatt store skadevirkninger på dyrelivet. Andre forurensningsfaktorer som påvirker det biologiske mangfoldet er miljøfarlige kjemikalier fra industri og husholdning og utslipp av nitrogen og fosfor til vassdrag og sjøområder. I tillegg er klimaforandringer og reduksjon av ozonlaget trusler som kan få store ødeleggende virkninger på alt liv, jf. kapittel 10.

Jordressurser

Tre prosent av vårt landareal er dyrket, og bare 1/3 av dette er egnet for matkornproduksjon. I et langsiktig perspektiv er vern om dette mest verdifulle jordsmonnet som ressurs for framtidig matkornproduksjon en del av den nasjonale miljøvernpolitikken.

Årlig bygges det ned arealer, og det er sterkest press på de beste produksjonsarealene som ligger rundt de største byene i Sør- og Midt-Norge. Regjeringen vil legge til grunn en praktisering av jordvernet som tar utgangspunkt i landbruksarealenes produksjonspotensial, veid opp mot den samfunnsnytte arealene kan ha til alternativ bruk i et langsiktig perspektiv. Det blir viktig å ansvarliggjøre de sektordepartementer som de ulike utbyggingsinteressene representerer, gjennom å rapportere på nasjonalt resultatmål om jordvern.

Bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold – nytt forvaltningssystem

Integrere hensynet til biologisk mangfold i relevante samfunnssektorer

Regjeringen vil følge opp de tiltak som er beskrevet i St.meld. nr. 42 (2000–2001 )Biologisk mangfold . En rekke tiltak er beskrevet under ulike departementers ansvarsområde.

I Norge skal vi stoppe tapet av biologisk mangfold innen 2010, i tråd med blant annet vedtak på Toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg høsten 2002, om at tapsraten skal reduseres betraktelig innen 2010.

Utvikle et kunnskapsbasert og samordnet forvaltningssystem for biologisk mangfold.

Regjeringen har startet arbeidet med å bygge opp et kunnskapsbasert og helhetlig forvaltningssystem for biologisk mangfold. Dette skal være ferdig etablert innen 2007. Et viktig mål med systemet er at det skal gi en bedre forvaltning av biologisk mangfold med forutsigbare rammebetingelser for næringsliv, sektormyndigheter og allmennhet. Forvaltingssystemet består av tre innsatsområder:

1. Et nasjonalt program for kartlegging og overvåking,

2. Samordning av juridiske og økonomiske virkemidler og

3. Informasjon, forskning og kompetanse.

Det er lagt opp til at det nasjonale programmet for kartlegging og overvåking skal skaffe nødvendig kunnskapsgrunnlag for en god forvaltning av det biologiske mangfoldet og for å kunne vurdere i hvilken grad målene om bevaring av biologisk mangfold nås. Programmet gis en begrenset oppstart i 2003 basert på samfinansiering mellom departementene. Programmet skal skaffe dokumentasjon om områder som er viktige for biologisk mangfold. Data som samles inn, om blant annet rødlistearter og viktige områder, skal fortløpende gjøres tilgjengelig i databaser som driftes av ulike institusjoner og myndigheter. Dataene vil være allment tilgjengelige gjennom en felles internettportal, slik at alle sektorer og forvaltningsmyndigheter kan bruke dette i planleggings- og beslutningsprosesser. En viktig oppgave vil være å videreutvikle rødlista slik at den blir et konkret forvaltningverktøy. Det er lagt opp til at Artsdatabanken skal legge fram forslag til nasjonale rødlister overfor Direktoratet for naturforvaltning. Artsdatabanken vil dermed få en sentral rolle når det gjelder revisjon og kvalitetssikring av framtidige rødlister.

Det statlig/kommunale programmet for kartlegging av biologisk mangfold ble igangsatt i kommunene i 1998. Noen kommuner har allerede utarbeidet kart over sitt biologiske mangfold, mens andre kommuner nylig har igangsatt dette arbeidet, jf. figurene 4.4 og 4.5. Prosjektet finansieres hovedsakelig av kommunene med bidrag fra miljøvernforvaltningen. Kartleggingsprogrammet vil i årene framover bli styrket og supplert med bidrag fra andre sektorer gjennom det nye nasjonale kartleggings- og overvåkingsprogrammet.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning

Utredning av lovgrunnlaget for samordnet forvaltning av biologisk mangfold

Det regjeringsoppnevnte Biomangfoldlov-utvalget (BLUT) er i gang med å utrede et nytt lovgrunnlag for samordnet forvaltning av biologisk mangfold som skal gi gjennomgående hovedprinsipper for vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold.

Gjennom et tilleggsmandat har utvalget også fått i oppdrag å utrede spørsmål knyttet til erstatning for vern. Dette tilleggsmandatet krever mer tid enn utvalget har hatt til rådighet. MD har på denne bakgrunn forlenget utvalgets frist til 1. juni 2004.

Gjennomgang av økonomiske virkemidler

Som oppfølging av St.meld. nr. 42 og innstilling S. nr. 206 (2001–2002), har Finansdepartementet og berørte departementer satt i gang en utredning for å identifisere statlige økonomiske ordninger som påvirker biologisk mangfold.

Regjeringen arbeider for å følge opp OECDs anbefaling om å fjerne subsidier med negative miljøvirkninger og har identifisert subsidier med negative miljøvirkninger og ulike effekter av å fjerne disse. Dette vil bli tatt opp i løpende budsjettprosesser og kommende jordbruksoppgjør.

Informasjon, forskning og kompetanse.

Det skal i 2003 iverksettes en interdepartemental informasjonsstrategi om det nye forvaltningssystemet for biologisk mangfold.

Naturtyper og landskap

Utvidet vern av skog

Vern av skog er omtalt i kapittel 3.1.

Gjennomføring av nasjonalparkplanen

Store naturområder vil bli sikret gjennom nasjonalparkplanen som fikk sin tilslutning fra Stortinget i 1993, jf. St.meld. nr. 62 (1991–92) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge og Innst. S. nr. 124 (1992–93). Sluttføring av planen er planlagt til 2010. Planen omfatter ca. 50 forslag med i hovedsak nasjonalparker og landskapsvernområder (nye områder og utvidelse av eksisterende verneområder). I fireårsperioden 2003–2006 legges det opp til at ca. 30 av forslagene blir gjennomført. Regjeringen vil arbeide for å sikre en best mulig lokal forankring av vernearbeidet. Kommunene vil i større grad bli trukket inn i forvaltningen av verneområdene.

Mer helhetlig forvaltning av vannressursene

Det er nødvendig å få til en mer helhetlig forvaltning av vannressursene. Arbeidet med å gjennomføre EUs rammedirektiv for vann, som omfatter vassdrag, kystvann og grunnvann, supplering av Verneplan for vassdrag og omlegging av Samlet plan for vassdrag står sentralt i dette arbeidet. Rammedirektivet for vann er nærmere omtalt i kapittel 7.3.

Økt beskyttelse av kystsonen

Kystverneplanen for Nordland ble vedtatt i desember 2002. Kystverneplanen for Troms er planlagt vedtatt i 2003. Verneplan for sjøfugl for begge Trøndelagsfylkene er planlagt vedtatt i 2003, og verneplan for sjøfugl i Møre og Romsdal og verneplan for Smøla er planlagt vedtatt i 2004. Innen 2005 skal det sluttføres en verneplan for viktige naturområder langs kysten rundt Oslofjorden og Telemarkskysten (Oslofjordplanen).

Arbeidet med marin verneplan er presentert i St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav, jf. kapittel 3.3.

Kulturlandskap

Landbruks- og miljøvernmyndighetene arbeider sammen med landbruksnæringen for å utvikle et miljøprogram. Miljøprogrammet er en samling av virkemidler (eksisterende og nye) som skal fange opp miljøutfordringene i jordbruket, blant annet knyttet til viktige biologiske verdier i det historiske kulturlandskapet. I dette ligger det også å få til en skjøtsel av et representativt utvalg av de mest verdifulle kulturlandskapene.

Fra 2003 skal alle foretak i jordbruket som mottar produksjonstilskudd ha en egen miljøplan. Miljøplanen vil øke bondens bevissthet om biologiske og kulturhistoriske verdier på foretaket, og hvordan disse kan bevares og utnyttes. Målet er at miljøplan skal bidra til mer miljøvennlig jordbruksproduksjon, og til at positive miljøeffekter av jordbruksdrift kan holdes ved like eller økes.

Bevaring av truede og sårbare arter

Det nye nasjonale programmet for kartlegging, verdiklassifisering og overvåking av biologisk mangfold, jf. St.meld. nr. 42 (2000–2001) Biologisk mangfold , vil øke kunnskapen om viktige områder som er levesteder for rødlistearter. Forbedret nasjonal oversikt vil gjøre det enklere å kunne ta hensyn til truede og sårbare arter.

Biomangfoldlov-utvalgets arbeid vil legge grunnlaget for å vurdere sterkere vern av leveområder for truede arter i tråd med prinsippene i EUs Natura 2000. Kunnskapsoppbyggingen som skjer blant annet via etablering av en artsdatabank vil også gi grunnlag for å vurdere nye tiltak.

Sikre levedyktige bestander av de store rovdyrene

Dagens rovviltpolitikk skal sikre levedyktige bestander av bjørn, ulv, jerv og gaupe med utgangspunkt i artenes sentrale leveområder. Samtidig skal forvaltningen av rovdyrene skje på en slik måte at det kan drives forsvarlig jordbruk og reindrift innenfor akseptable økonomiske rammevilkår, jf. St.meld. nr. 35 (1996–97) Om rovviltforvaltning . Regjeringen vil legge fram en ny rovdyrmelding innen utgangen av 2003. Meldingen vil behandle alle sider ved rovviltforvaltningen innenfor de hovedrammer Stortinget har lagt til grunn for arbeidet.

Bevare fjellreven

Regjeringen vil hindre at fjellreven forsvinner fra den norske fjellnaturen, jf. figur 4.6. Det er satt i verk tiltak for å styrke bestanden. I den forbindelse legges det vekt på samarbeidet med de frivillige organisasjoner og samarbeid med Sverige. Miljøvernmyndighetenes videre arbeid med fjellreven vil skje med utgangspunkt i en handlingsplan utarbeidet av Direktoratet for naturforvaltning.

Foto: Jon Østeng Hov

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning

Bevaring av villaksen

Arbeidet med å bevare de ville laksebestandene er presentert i St. prp. nr 79 (2001–2002) Om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder.

Beskyttelse mot introduksjoner av fremmede arter og GMO

Regjeringen vil så langt som mulig hindre innføring av, kontrollere og utrydde fremmede arter som kan true økosystemer, arter og deres livsmiljø. Under FN-konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) ble det i 2002 vedtatt retningslinjer om fremmede arter som truer økosystemer, habitater og arter. Regjeringen vil følge opp disse.

En av hovedutfordringene er å få en felles statlig strategi for virkemiddelbruken slik at det nasjonale lovverket blir dekkende. Biomangfoldlov-utvalget blir derfor en svært viktig bidragsyter framover.

Regjeringen vil:

• utarbeide en liste over fremmede arter og bestander som kan gjøre skade

• gjennomføre konsekvensanalyser før fremmede arter eventuelt settes ut i miljøet

• styrke og utvide kontrollen med fremmede arter

• informere og øke kunnskapen om introduksjonskildene

• vurdere å styrke grensekontrollen for introduserte arter og utrede etablering av fast mottaksordning for ulovlig innførte arter.

Det legges i havmiljømeldingen opp til å styrke innsatsen for å begrense introduksjoner av fremmede organismer fra ballastvann, både nasjonalt og ved utvikling av internasjonalt regelverk.

I St.meld. nr 12 (2001–2002) Rent og rikt hav har Regjeringen lagt vekt på å begrense uheldige økologiske effekter av kongekrabben. For å følge opp dette har Norge og Russland gitt forskere fra begge land i oppdrag å utarbeide et vitenskapelig grunnlag for etablering av en vestlig grense for fellesforvaltningen av kongekrabbe i Barentshavet, samt utarbeide forslag til mulige tiltak for å begrense videre utbredelse til områder vest for denne grensen. Det legges også opp til styrket forskning og overvåking av krabbens effekter på marine økosystemer, både nasjonalt og i samarbeid med Russland. Forvaltningen av krabben vil bli vurdert løpende i tråd med resultatene av forskningen.

Regjeringen vil videreføre en politikk for utvikling og bruk av GMO i tråd med føre-var-prinsippet og som setter samfunnsnytte, etikk og sikkerhet for helse og miljø i høysetet.

For å sikre adgangen til å opprettholde en slik GMO-politikk også i fremtiden vil Regjeringen vurdere behov for tilpasninger ved innlemmelse av EUs nye GMO-direktiv i EØS-avtalen. Regjeringen vil også aktivt følge opp utviklingen av EUs forslag til regler om genmodifisert mat og for sporbarhet og merking av GMO for å bidra til et best mulig regelverk på området. Regjeringen vil videreføre Norges engasjement i arbeidet med å sikre ikrafttredelse og effektiv oppfølging av Cartagena-protokollen.

Bærekraftige systemer for genetiske ressurser

Regjeringen vil følge opp handlingsprogrammene for genetiske ressurser innen hhv. husdyr, kulturplanter og skogstrær. Det vil etableres bærekraftig systemer for nasjonal bevaring av skogstrærs-, husdyrs- og vegetativt formerte kulturplanter. Kartlegging og overvåking av genetiske ressurser vil utvides, og det vil legges vekt på tiltak som sikrer utvikling av genressursene i naturlige bestander. I det nordiske samarbeidet vil det legges vekt på et effektivt samarbeid om forvaltningen av genetiske ressurser med sikte på å utvide virkeområdet for Nordisk genbank og klargjøre reglene for tilgang til genetiske ressurser vi forvalter i samarbeid. Regjeringen vil også gjennomføre den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser med sikte på ratifikasjon av traktaten og sikre fri tilgang til plantegenetiske ressurser i tråd med traktatens bestemmelser og virkeområde.

Internasjonalt samarbeid

Regjeringen vil:

• støtte opp om arbeidet med Cartagena-protokollen på en måte som bidrar til å sikre at miljøavtaler og handelsregelverket gjensidig støtter hverandre. Regjeringen vil aktivt arbeide for utvikling av effektive regler for håndtering, transport, pakking, merking og identifikasjon av GMO under Cartagena-protokollen, slik at det skal være mulig for en importør å vite om forsendelser inneholder GMO og er godkjent av importmyndighetene. Regjeringen vil også bidra til at det utvikles gode regler for ansvar og erstatning for skader som skyldes GMO og regler for å kontrollere at protokollen etterleves

• gjennom økt kunnskap ved opprettelse av et nytt nasjonalt program for kartlegging overvåking og artsdatabank bidra til at Norge skal nå målet fra Toppmøtet i Johannesburg om betydelig reduksjon i tap av biologisk mangfold

• sørge for at vedtak i Biomangfoldkonvensjonens strategiske plan innarbeides i norsk forvaltningspraksis, spesielt arbeidet med å integrere biodiversitetshensyn i relevante sektorer og tverrsektorielle planer

• bidra til å videreutvikle prinsippene om «økosystemtilnærmingen» internasjonalt og innarbeide prinsippene i framtidige handlingsplaner for bærekraftig bruk og vern av økosystemer, arter og gener

• utarbeide strategi for å følge opp vedtak på Toppmøtet om framforhandling av et internasjonalt regime om rettferdig fordeling av utbyttet fra bruken av genressurser under biomangfoldkonvensjonen, som en videreføring av Bonn Guidelines

• bidra til at de vedtatte retningslinjene for behandling og kontroll av fremmede arter vedtatt under 6. partsmøte under biomangfoldkonvensjonen blir opprettholdt og i størst mulig grad implementert av partene

• bidra aktivt til å videreutvikle forholdet mellom biomangfoldkonvensjonen og handelsregelverket slik at de gjensidig støtter hverandre

• bidra til at de bærende elementene i den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk ferdigstilles med sikte på raskest mulig ikrafttredelse og gjennomføring.

Regjeringen legger vekt på å bidra til en fortsatt videreutvikling av Konvensjonen om biologisk mangfold internasjonalt. Dette gjelder både global implementering av eksisterende vedtak og bestemmelser om videreutvikling av utvalgte temaer i konvensjonen. Trondheimskonferansene om biologisk mangfold har vært viktige for konvensjonens utvikling. Neste Trondheimskonferanse skal avholdes i 2003 med hovedtema kunnskaps- og teknologioverføring, som vil stå sentralt på neste partsmøte under konvensjonen i 2004. Norge vil bidra til at konvensjonen videreutvikler det vitenskapelige grunnlaget for å kunne fatte faglig godt funderte vedtak.

Regjeringen vil bidra til å fremme en bærekraftig forvaltning av verdens skoger og stanse avskogingen, som er et særlig stort problem i tropisk regnskog, og vil arbeide aktivt internasjonalt med sikte på å finne multi- og bilaterale løsninger som sikrer lovlig og bærekraftig skogbruk. Samtidig vil Regjeringen se nærmere på hvordan man kan få til effektive tiltak mot ulovlig hogd tømmer som samtidig er utformet slik at de er i samsvar med våre WTO- forpliktelser. I tilknytning til prosjektet Grønn stat har Regjeringen blant annet tatt initiativ til tiltak som sikrer at treprodukter som kjøpes av staten stammer fra lovlig og bærekraftig hogd tømmer og vil følge opp dette videre.