7 Overgjødsling og oljeforurensning

Utslipp av partikler, næringssalter og olje kan føre til skader på økosystemet. Store utslipp av partikler og næringssalter kan føre til nedslamming og overgjødsling (eutrofipåvirkning). Dette medfører dårlig vannkvalitet både i ferskvannsforekomster og i marine områder, som igjen kan forårsake fiskedød, tap av biologisk mangfold, redusert rekreasjonsverdi knyttet til bading og annet friluftsliv, samt redusere vannets egnethet som drikkevann, til fiskeoppdrett, vanning av jordbruksarealer m.m. Utslipp av olje og kjemikaler fra skipsfart og petroleumsvirksomhet kan skade organismer og økosystemer i havet, på sjøbunnen og i strandsonen. Utslipp av olje fra landbasert virksomhet kan også skade organismer og økosystemet i jordsmonnet.

Arbeidet med å redusere miljøproblemene knyttet til skipsfart skjer i stor grad internasjonalt gjennom FNs sjøfartsorganisasjon (IMO). For nærmere omtale av arbeidet med andre miljøproblemer knyttet til skipsfarten enn utslipp av olje, vises det til kapittel 4 for tiltak for å hindre introduksjon og spredning av fremmede organismer via ballastvann, til kapittel 3 når det gjelder avfall fra skip og kapittel 9 når det gjelder opphogging av utrangerte skip. Det er også viktig å gjennomføre tiltak overfor utslipp til luft fra skip, jf. kapittel 10.

7.1 Mål

Mål på området redusert overgjødsling og oljeforurensning framgår av boks 7.1.

7.2 Tilstand og måloppnåelse

7.2.1 Overgjødsling

De marine områdene langs norskekysten fra svenskegrensen til Lindesnes (Skagerrakområdet) betegnes som eutrofipåvirket. Denne kyststrekningen er sammen med Grimstadfjordområdet ved Bergen definert som følsomme områder i henhold til EUs avløpsdirektiv, jf. figur 7.1. De ytre kystområder langs Vestlandet og nordover er ikke påvirket av overgjødsling, selv om enkelte fjorder med begrenset vannutskiftning er påvirket av lokale utslipp. Eutrofi-påvirkningen i lokale områder på kyststrekningen svenskegrensa-Lindesnes skyldes i hovedsak norske tilførsler av næringssalter, organisk stoff og partikler. I de ytre områdene langs denne kyststrekningen skyldes eutrofieringen i hovedsak tilførsler av næringssalter og organisk stoff fra den sørlige del av Nordsjøen og fra Kattegat, jf. figur 7.2. Dette kommer i tillegg til de norske tilførslene.

Kilde: Statens forurensningstilsyn/Norsk institutt for vannforskning

Kilde: Statens forurensningstilsyn/Norsk institutt for vannforskning

De fleste eutrofipåvirkede ferskvannsforekomstene ligger nær store befolknings-konsentrasjoner og landbruksintensive områder på Østlandet, på Jæren og i Trøndelag. Det er knyttet betydelige brukerinteresser til mange av disse ferskvannsforekomstene.

Kilde: Statens forurensningstilsyn/Norsk institutt for vannforskning

Kilde: Statens forurensningstilsyn/Norsk institutt for vannforskning

Det har de senere årene vært gjennomført en rekke tiltak for å redusere utslippene av både nitrogen og fosfor til områder som er eutrofipåvirket. Dette har medført forbedret vannkvalitet i eutrofipåvirkede ferskvannsforekomster og i marine områder.

Utslipp av fosfor til kyststrekningen fra svenskegrensa til Lindesnes var i 2001 redusert med 60 prosent siden 1985. Det betyr at Norge har oppfylt målsettingen i Nordsjødeklarasjonene om å redusere de menneskeskapte tilførslene av fosfor med 50 prosent i perioden 1985–2000.

Nitrogenrensetiltak er de siste årene prioritert i områder der norske utslipp er av vesentlig betydning for eutrofipåvirkningen.

Utslippene av nitrogen i hele det eutrofipåvirkede området var i 2001 redusert med 34 prosent siden 1985. Dette innebærer at det fortsatt gjenstår tiltak for å nå målet for nitrogen, jf. resultatmål 1. Figurene 7.3 og 7.4 viser en oversikt over mengde utslipp av næringssaltene fosfor og nitrogen langs hele norskekysten, fordelt på kilde.

Innenfor nordsjøsamarbeidet har de deltakende landene blitt enige om å oppnå 50 prosent reduksjon av utslippene av næringssalter. De fleste nordsjølandene har i likhet med Norge nådd målet for fosfor. Ingen land har foreløpig nådd målsettingen for nitrogen. Oppfyllelsen av EUs avløps- og nitratdirektiver vil være viktig for å nå nordsjølandenes målsetting. Det gjenstår fortsatt en del tiltak for å gjennomføre kravene i avløpsdirektivet.

7.2.2 Oljeforurensning

Oljeforurensning skyldes både akutte (ulovlige og ukontrollerte) utslipp og operasjonelle utslipp fra offshoreinstallasjoner, skip og landbaserte kilder. Det er anslått at petroleumsvirksomheten bare bidrar med noen få prosent av de totale tilførslene av olje fra alle land til Nordsjøen, mens den største kilden er utslipp via de store europeiske elvene og landavrenning. Konsekvensene av akutte oljeutslipp avhenger av mengde og type olje, årstid, hvor utslippet finner sted, vind og strømforhold, og hvor mye olje som blir samlet opp av beredskapen. Kunnskapsgrunnlaget er ikke tilstrekkelig når det gjelder langsiktige virkninger av operasjonelle utslipp til sjø. Dette gjelder spesielt påvirkninger på det biologiske mangfoldet og økosystemenes funksjon og sammensetning.

Operasjonelle utslipp

Operatørene rapporterer årlig utslipp til luft og sjø fra petroleumsvirksomheten til SFT. Dette gir en god oversikt over utviklingen, både når det gjelder akutte og operasjonelle utslipp. Når det gjelder landbaserte kilder og skipsfart er tallene for operasjonelle utslipp mangelfulle.

Utslipp av oljeholdig borevæske var tidligere den viktigste kilden til oljeforurensning fra petroleumsvirksomheten. Utslipp av borekaks og borevæske påvirker først og fremst havbunnen og bunndyrsamfunnene rundt installasjonene. Utslipp av borekaks med rester av oljebasert borevæske eller olje fra reservoaret har vært forbudt siden 1991, jf. figur 7.5 (boring). Oljeholdig borekaks fraktes enten til land, eller det injiseres i undergrunnen. Oljeindustrien har gjennomført en undersøkelse for å finne ut mer om miljøeffektene av gamle kakshauger og anbefaler at haugene blir liggende mest mulig urørt dersom det er mulig.

De største oljeutslippene fra petroleumsvirksomheten kommer i dag fra utslipp av produsert vann, jf. figur 7.5. Dette er vann som følger med olje og gass fra reservoaret. Produksjonen av vann er forventet å øke på norsk sokkel fram til 2011. Med det produserte vannet følger det rester av olje og kjemiske stoffer, både kjemikalier som er tilsatt i prosessen og naturlig forekommende kjemiske stoffer. Vannet separeres fra oljen på plattformen og blir så renset og sluppet ut i sjøen. Med dagens renseteknikker er det hovedsakelig den dispergerte oljen (små oljedråper i vann) som renses, ned til i gjennomsnitt 23 milligram olje pr. liter vann. Rensingen fjerner i mindre grad de mest miljøfarlige forbindelsene i oljen, slik som fenoler og polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH). Etter hvert som oljemengden minker i eldre felt følger det med stadig mer vann, noe som har ført til at utslippene av olje med produsert vann øker. I 2001 ble det sluppet ut 2 852 tonn olje i produsert vann av de totale operasjonelle utslippene av olje fra petroleumsvirksomheten på 3 166 tonn. Inkludert de vannløselige fraksjonene i olje (lavaromatiske forbindelser, fenoler og PAH) var de totale utslippene i 2001 ca. 5 900 tonn. De vannløselige fraksjonene i oljen kan ha negative biologiske og økologiske effekter.

Sommeren 2001 vedtok OSPAR en anbefaling om utslipp av produsert vann, som sier at innholdet av dispergert olje i vann fra 2006 ikke skal overstige 30 mg/l. Videre har anbefalingen en målsetning om at den totale mengden olje i produsert vann som slippes ut fra petroleumsvirksomheten skal være redusert med minst 15 prosent i 2006 sammenlignet med 2000.

Offshoresektoren bruker og slipper ut store mengder kjemiske stoffer, jf. figur 7.6. I 2001 ble nærmere 180 000 tonn av kjemikaliene som ble brukt sluppet ut til sjø. I tillegg ble 30 000 tonn naturlig forekommende kjemiske stoffer sluppet ut med produsert vann. 1 200 tonn av disse er betegnet som miljøgifter. Stoffene slippes hovedsakelig ut i forbindelse med boring og som en del av det produserte vannet. Når feltene blir eldre er det behov for tilsetning av flere typer og større mengder kjemikalier, blant annet på grunn av økende vannproduksjon.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Akutte utslipp

Det var en stor økning i akutte oljeutslipp i 2001 som skyldes fire store enkeltutslipp. Det er de landbaserte kildene (industri, landtransport, nedgravde oljetanker) som utgjør hovedkilden til akutte oljeutslipp. Det er i de senere årene registrert en nedgang i de akutte utslippene av olje fra petroleumsvirksomheten, jf. figur 7.7. Akutte oljeutslipp utgjør omtrent en fjerdedel av de totale oljeutslippene. Med hensyn til akutte utslipp av kjemikalier har utslippene fra petroleumsvirksomheten gått noe ned de siste årene, mens utslipp fra landbasert industri viser en økning, jf. figur 7.8. Det er registrert ubetydelige akutte kjemikalieutslipp fra skip, jf. tabell 7.2.

Ikke alle akutte utslipp av olje og kjemikalier blir oppdaget og varslet. Mørketallene er betydelige, spesielt for skipstrafikken der det fortsatt forekommer ulovlige utslipp på tidspunkt og steder der muligheten for å bli oppdaget av myndighetene er liten.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Kilde: Statens forurensningstilsyn

7.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• Gjennomføre EUs rammedirektiv for vann

• Videreføre og styrke det regionale havmiljøarbeidet med spesiell vekt på OSPAR-konvensjonen.

EUs avløps- og nitratdirektiver vil være sentrale for norsk politikk på eutrofiområdet i årene framover, henholdsvis på avløpssektoren og for landbruket. I tillegg vil også rammedirektivet for vann bli viktig for arbeidet med overgjødsling.

Regjeringen vil sikre en helhetlig forvaltning av ferskvann og kystnære sjø- og fjordområder ved å gjennomføre rammedirektivet for vann i Norge. Direktivet fastsetter miljømål for alt ferskvann og kystnære områder ut til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjen, med krav til vannforekomstenes økologiske og kjemiske tilstand. Målene skal nås innen 2015. Direktivet skal gjennomføres ved at landets vannforekomster inndeles i vannregioner, og for hver region skal det utarbeides en vannregionplan og et handlingsprogram for hvordan miljømålene kan nås. Inndeling i vannregioner og utpeking av ansvarlig myndighet i hver vannregion skal gjennomføres i 2003, mens vannregionplanene først skal utarbeides innen 2009. Regjeringen vil sende på høring en bred presentasjon av direktivet herunder forslag til administrative og organisatoriske løsninger, inndeling i vannregioner og gjennomføring i norsk regelverk.

Regjeringen vil videreføre og styrke det regionale havmiljøarbeidet, spesielt innenfor OSPAR-konvensjonen (konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav) og Nordsjøsamarbeidet. I tillegg vil det legges vekt på kontakt med Russland, blant annet under arbeidet med en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet.

7.3.1 Overgjødsling

Hovedkravet i EUs avløpsdirektiv er sekundærrensing. Primær- og sekundærrensing stiller krav til fjerning av partikulært og organisk materiale, hvor sekundærrensekravet er vesentlig strengere enn primærrensekravet. Tertiærrensing innebærer både fjerning av partikulært og organisk materiale i henhold til sekundærrensekravet, i tillegg til fjerning av fosfor og/eller nitrogen.

I Norge er det ca. 180 avløpsanlegg som i utgangspunktet skal ha sekundærrensning. Kun et fåtall anlegg oppfyller dette kravet i dag. Det antas imidlertid at mange anlegg på kyststrekningen Lindesnes – Grense-Jakobselv likevel bare må gjennomføre primærrensing. Dette krever at kommunen gjennom grundige undersøkelser kan vise at utslippene ikke har skadevirkninger på miljøet. I de tilfeller direktivet krever tertiærrensing, må også sekundærrensekravet etterkommes. Det er ca. 50 anlegg som skal ha krav om tertiærrensing. Om lag 20 anlegg oppfyller dette, mens de resterende ikke oppfyller kravet fordi de neppe tilfredsstiller sekundærrensekravet. Utvikling av renseteknologi kan bidra til at gjenværende rensekrav i EUs avløpsdirektiv kan etterkommes på en kostnadseffektiv måte.

Målet om 50 prosent reduksjon av utslipp av næringssalter til eutrofipåvirkede deler av Nordsjøen er nådd for fosfor. Det er imidlertid behov for ytterligere reduksjoner av fosfortilførsler til en del av vassdragene. For å nå målet for reduserte nitrogenutslipp til Nordsjøen og reduksjon i tilførslene av fosfor til vassdragene, må innsatsen innenfor landbruk og kommunalt avløp videreføres.

Landbruksdepartementet vil i dette arbeidet stimulere til at miljøplaner for de enkelte bruk skal gi økt kunnskap og bevisstgjøring rundt overgjødslingsproblematikken, samt legge til rette for økt målrettet lokal innsats, blant annet ved informasjonstiltak for bedre bruk av gjødsel i planteproduksjonen og økt omlegging til miljøvennlige jordarbeidsmetoder. Støtte til organisering av områdetiltak der vannkvalitet og avrenning av næringssalter inngår, vil bli videreført. Resultatene fra landbrukets innsats og virkemidlene blir vurdert i jordbruksforhandlingene der aktuelle endringer i virkemidlene blir tatt opp og besluttet.

Når alle havområdene sees under ett, er akvakultur den største utslippskilden av fosfor jf. figur 7.3. Oppdrettsnæringen er i sterk vekst, og det er viktig å hindre at denne på sikt medfører fare for regional overgjødsling, særlig på Vestlandet.

Regjeringen varslet i St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav at det nasjonale målet for utslipp av nitrogen ville bli vurdert etter Nordsjøkonferansen i Bergen i mars 2002, og at Regjeringen skulle komme tilbake til dette spørsmålet i RM. Dagens strategiske mål for resultatområde 4 Overgjødsling og oljeforurensning lyder: «Det skal sikres en vannkvalitet i ferskvannsforekomster og i marine områder som bidrar til opprettholdelse av arter og økosystemer og som ivaretar hensynet til menneskers helse og trivsel». Det nasjonale resultatmålet for eutrofiering lyder: «Utslippene av næringssaltene fosfor og nitrogen til eutrofipåvirkede deler av Nordsjøen skal være redusert med omtrent 50 prosent innen 2005, regnet fra 1985».

Svakheten ved dagens mål er at mens det strategiske målet søker å sikre vannkvaliteten i alle ferskvannsforekomster og alle marine områder i Norge, dekker det nasjonale resultatmålet bare Nordsjøområdet. Samtidig fokuserer resultatmålet på utslippsreduksjoner som vi ikke med sikkerhet kan si vil være tilstrekkelige eller nødvendige for å løse miljøproblemet.

Utfordringene ved å oppfylle EUs avløpsdirektiv og nitratdirektiv har etter hvert fått større fokus enn nordsjømålet. OSPAR vedtok i 1998 et mål om at eutrofieringsproblemene i det marine miljø skal være løst innen 2010. Samtidig skal det i henhold til EUs nye rammedirektiv for vann innen 2015 oppnås en god vannkvalitet i vassdrag, grunnvann og kystvann. På Nordsjøkonferansen i Bergen la ministrene hovedvekt på forpliktelsen til fullt ut å gjennomføre kravene i avløps- og nitratdirektivene, samt å oppfylle OSPAR-målet, samtidig som de også stadfestet forpliktelsen til å oppfylle 50-prosent-målet for utslipp av nitrogen. Det synes nå klart at landbrukets tidligere beregnede andel av målet om totalt 50 prosent reduksjon i utslippene av nitrogen ikke vil bli nådd innen 2005. Det nasjonale målet vil bli nærmere vurdert i forbindelse med de internasjonale forpliktelsene og utviklingen av en helhetlig forvaltning basert på tilstanden i økosystemene.

7.3.2 Petroleumsvirksomheten og nullutslippsmålet

Definisjoner og mål

I St.meld. nr. 58 (1996–97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling ble det etablert en målsetning om nullutslipp av olje og miljøfarlige kjemiske stoffer til sjø for offshoresektoren, hvor hovedregelen er forbud mot utslipp av olje og mulige miljøfarlige stoffer. I St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav fastslås det at nullutslippsmålet skal realiseres, og det presiseres at målet omfatter både utslipp av olje og tilsatte kjemikalier, samt utslipp av naturlig forekommende kjemiske stoffer i produsert vann.

Nullutslippsmålet betyr at det som hovedregel ikke skal slippes ut miljøfarlige stoffer, enten det gjelder tilsatte kjemiske stoffer eller naturlig forekommende kjemiske stoffer, jf. boks 7.6. Nullutslippsmålet er et føre-var-mål som vil bidra til at utslipp til sjø av olje og miljøfarlige stoffer ikke medfører uakseptabel helse- eller miljøskade. Nullutslippsmålet gjelder umiddelbart for nye selvstendige utbygginger, og innen utgangen av 2005 for eksisterende installasjoner. Nullutslippsmålet gjelder alle innretninger offshore, også satellittutbygginger og innretninger som har prosessering/utslipp på andre innretninger. Hovedinnretning skal vurdere tiltak for tilknyttede innretninger. Nullutslippsmålet gjelder for alle operasjoner offshore, både bore- og brønnoperasjoner, produksjon og utslipp fra rørledninger.

Nedenfor redegjøres nærmere for nullutslippsmålet. Dette må sees i sammenheng med myndighetenes strategiske mål og nasjonale resultatmål, jf. kapittel 7.1 om overgjødsling og oljeforurensing og kapittel 8.1 om helse- og miljøfarlige kjemikalier.

For utslipp av tilsatte helse- og miljøfarlige kjemikalier som omfattes av prioritetslisten, jf. tabell 8.1, og for tilsatte kjemikalier som faller inn under SFTs svarte kategori er det kun tungtveiende tekniske og sikkerhetsmessige hensyn som vil kunne begrunne fortsatte utslipp etter 2005. For de stoffene som er prioritert for substitusjon (jf. SFTs røde kategori og substitusjonsplikten i produktkontrolloven § 3a) skal utslippene også være stanset innen 2005 gitt at tilstrekkelig gode alternativer eksisterer. Kjemikaliene i SFTs røde kategori utgjør blant annet stoffer som vurderes av OSPAR og EU som kandidater til prioritetslisten for generasjonsmålet, jf. resultatmål 2 for helse- og miljøfarlige kjemikalier i kapittel 8.2. Offshoresektorens nullutslippsmål er derfor et viktig bidrag til oppnåelsen av generasjonsmålet for miljøgifter.

Utslippene av naturlig forekommende miljøgifter i olje og i produsert vann som omfattes av resultatmål 1 for helse- og miljøfarlige kjemikalier, jf. tabell 8.1, skal stanses eller minimeres innen 2005. Imidlertid kan ikke utslipp av naturlig forekommende stoffer i produsert vann fases ut på samme måte som tilsatte kjemikalier. Hvis det er tungtveiende grunner for at dette målet ikke kan nås innen 2005, kan det etter en feltspesifikk helhetsvurdering åpnes for en minimering av disse utslippene for innretninger med godkjente utbyggingsplaner før St.meld. nr. 58 (1996–97).

En rekke kjemiske stoffer mangler tilstrekkelig dokumentasjon til å fastslå om de er miljøfarlige. Hvis det er rimelig grunn til mistanke om at et kjemisk stoff er miljøfarlig, bør bruk og utslipp ut fra føre-var-prinsippet minimeres. Dette gjelder for eksempel enkelte alkylfenoler som er mistenkt for å forstyrre torskens gyteevne.

Det er videre et mål å minimere risiko for miljøskade forårsaket av utslipp av andre kjemiske stoffer . For de delene av oljen som ikke er miljøfarlige, legges målet i OSPARs anbefaling om utslipp av produsert vann til grunn. Borekaks er i seg selv ikke et miljøfarlig stoff. Men utslipp av kaks, ev. med vedheng av kjemikalierester, kan gi miljøskade hvis det for eksempel tilslammer et korallrev. Kjemiske stoffer som er definert som gule, for eksempel lut, kan gi miljøskade hvis det slippes ut i høye konsentrasjoner på et sted der det er sårbare organismer. Slike utslipp skal underlegges en risikovurdering i selskapene og vil i tillegg bli vurdert av SFT ved behandling av utslippssøknader og under revisjoner.

Mulige tiltak

Tiltak i forhold til bruk av kjemikalier er viktig for å nå nullutslippsmålet. Offshoresektoren må hele tiden aktivt vurdere om det finnes alternativer som medfører mindre risiko for helse- og miljøskade enn de kjemiske stoffene som er i bruk i dag og velge dette alternativet hvis dette kan skje uten urimelig kostnad eller ulempe. Det forutsettes også at operatørene fortsatt er pådrivere for utvikling av mindre miljøfarlige alternativer. Reduksjon i kjemikaliebruken må også søkes oppnådd gjennom utvikling og valg av materialer og metoder som reduserer behovet for kjemikalier.

Det forventes at operatørene er ambisiøse i arbeidet med å nå målet, og at de aktivt utvikler og tar i bruk nye teknikker som kan sikre nullutslipp til sjø av miljøfarlige stoffer. Det må satses videre på å utvikle teknologi som i størst mulig grad kan forhindre eller redusere utslippene av produsert vann. Nullutslipp av miljøfarlige stoffer i produsert vann kan i første rekke oppnås gjennom teknologi som fører vannet tilbake til reservoaret (injeksjon) eller som hindrer at produsert vann kommer opp til overflaten (separasjon nede i borehullet, vannavstengning, separasjon i installasjoner på havbunnen før injeksjon etc.). Dette vil ved normal drift forhindre utslipp både av olje, tilsatte kjemiske stoffer og naturlig forekommende kjemiske forbindelser, samt naturlig forekommende radioaktive stoffer. Operatørene må gjøre mest mulig for å unngå utslipp ved driftsstans eller vedlikeholdsarbeid. Eventuelle restutslipp må enten renses for miljøfarlige stoffer så langt som mulig eller tas hånd om på forsvarlig måte.

Der det ikke er mulig å forhindre utslipp av produsert vann, må utslippene renses bedre enn i dag. I tillegg til å redusere innholdet av olje i vann, må det utvikles mer effektive metoder for rensing av de miljøfarlige stoffene i produsert vann.

Hvilke teknologier som er aktuelle på ulike felt, vil være avhengig av en rekke feltspesifikke forhold og må derfor vurderes separat. Det kan være nødvendig med en kombinasjon av flere teknologier. For hvert felt skal det ved valg av tiltak foretas en helhetsvurdering av flere forhold, herunder miljømessige konsekvenser, sikkerhetsmessige forhold, reservoartekniske forhold og kostnadsmessige forhold.

Gjennomføring

Etter pålegg fra SFT og etter selskapenes egne miljøstyringssystemer, har operatørene utarbeidet strategier med forpliktende tiltaksplaner for å oppnå nullutslipp. Framdriften i arbeidet blir fulgt opp gjennom operatørenes årlige utslippsrapportering og som en del av SFTs revisjoner. Selskaper på norsk kontinentalsokkel har gjennomført en lang rekke tiltak i forbindelse med kjemikaliesubstitusjon og utvikling av nye, mindre miljøfarlige kjemikalier. Selskapene har testet ut, og delvis tatt i bruk, ny renseteknologi, de har optimalisert eksisterende prosesser og utstyr, og gjennomført forbedringer med hensyn til material- og prosessvalg og gjenbruk av borevæsker/kjemikalier.

Så langt viser rapporteringen at mange av feltene som er startet opp de siste årene, har gjennomført eller planlegger injeksjon av miljøfarlig borevæske og produsert vann. Ny renseteknologi er tatt i bruk eller testes på mange felt. Flere lovende teknologier for å hindre eller redusere utslipp av produsert vann prøves nå ut i stor skala på flere felt. En statusoversikt over tiltak som er planlagt og gjennomført på eksisterende felt viser stor variasjon når det gjelder mulighetene for å gjennomføre effektive nullutslippstiltak. I dag injiseres ca. 12 prosent av det produserte vannet, men andelen ventes å øke de nærmeste årene.

Signaler fra selskapene tyder imidlertid på at det i de aller fleste tilfeller er teknisk mulig å oppnå nullutslipp både på nye installasjoner og på eksisterende installasjoner. SFT har varslet operatørene om en mer omfattende gjennomgang av status for operatørenes nullutslippsarbeid i 2003. Selskapene vil da redegjøre for utslippssituasjonen, planlagte tiltak og muligheter til å nå nullutslippsmålet for miljøfarlige stoffer. Basert på en feltspesifikk helhetsvurdering må det avklares hvilke løsninger som er innenfor akseptable rammer.

Oljeselskapene er gjennom utslippstillatelsene pålagt å overvåke utslipp og effekter av utslipp fra offshorevirksomheten. Dette er et viktig supplement til myndighetenes overvåking.

Det er bred enighet om at kunnskapsgrunnlaget vedrørende langtidsvirkninger av utslipp til sjø ikke er tilstrekkelig, og at den innsatsen som gjøres av industrien og forvaltningen på området bør organiseres på en mer rasjonell måte enn i dag. Regjeringen har derfor satt i gang et forskningsprogram på langtidseffekter av petroleumsvirksomhetens utslipp til sjø i samarbeid med industrien, jf. St.meld. nr. 12 (2001–2002).

7.3.3 Beredskap mot akutt forurensning

Norsk beredskap mot akutte utslipp av olje og kjemikalier er i medhold av forurensningsloven basert på tre beredskapsnivåer. Privat virksomhet, slik som for eksempel petroleumsvirksomheten, skal sørge for en nødvendig beredskap og selv iverksette tiltak overfor egne akutte utslipp. Kommunene har ansvar ved mindre tilfeller av akutt forurensning som kan inntreffe eller medføre skadevirkninger innen kommunen og som ikke dekkes av privat beredskap. Staten skal sørge for beredskap mot større tilfeller av akutt forurensning som ikke dekkes av privat eller kommunal beredskap.

Arbeidet med miljøvernmyndighetenes miljørisiko- og beredskapsanalyse ble ferdigstilt i 2001. I dette arbeidet ble statens egen beredskapsevne evaluert, og på grunnlag av dette ble det gitt en anbefaling om behov for og plassering av utstyr langs kysten.

Miljøverndepartementet har også samlet myndigheten og det statlige ansvaret for akutt beredskap etter forurensningsloven, som tidligere var delt mellom Sjøfartsdirektoratet og Statens forurensningstilsyn (SFT), og lagt dette til SFT. Denne myndigheten har Regjeringen fra 1.1.2003 videre overført til Fiskeridepartementet med Kystverket som utøvende etat. Dermed samles ansvaret for det forebyggende arbeidet og aksjon og opprydning etter forurensningsulykker. Dette ansvaret omfatter også oppfølging av og tiltak mot forurensning fra skipsvrak.

Det er kartlagt at det finnes nærmere 2 300 skipsvrak langs norskekysten. Skipsvrak-programmet har som mål å sikre at vrakene ikke skal medføre forurensning. På bakgrunn av undersøkelser av prioriterte skipsvrak har SFT anbefalt at det ikke iverksettes tømming av vrakene, på grunn av at kostnadene vil være svært høye i forhold til forventet miljøgevinst.

Forsvarets forskningsinstitutt har i 2002 på oppdrag fra SFT undersøkt skipsvrak med kjemiske stridsmidler dumpet i Skagerrak etter 2. verdenskrig. SFT vurderer miljørisikoen ved vrakene der de ligger som lav, og anbefaler at de undersøkte vrakene og ammunisjon med kjemiske stridsmidler bør bli liggende. Det anbefales i tillegg å vurdere forbud mot aktivitet på havbunnen, blant annet fiske, i et større område enn det som er avmerket på kart i dag.