3 Større satsinger og tverrgående miljøtiltak

3.1 Økt skogvern

Behovet for styrking av skogvernet ble omtalt av Samarbeidsregjeringen i Sem-erklæringen. Da Stortinget i juni 2002 behandlet St.meld. nr. 42 (2000–2001) Biologisk mangfold ble spørsmålet om økt skogvern sterkt vektlagt. Stortinget sluttet seg gjennom behandlingen av denne meldingen til Regjeringens satsing på økt skogvern og la vekt på at det i det videre vernearbeidet blir viktig å redusere konfliktnivået, samtidig som naturfaglige kriterier for vern etter Naturvernloven opprettholdes. I 2002 ble det lagt fram en evaluering av verneomfanget utført av Norsk institutt for Naturforskning (NINA) og SKOGFORSK. Denne anbefaler en betydelig styrking av skogvernet.

3.1.1 Behov for en ny politikk

Regjeringen mener det er nødvendig å øke skogvernet. For å dekke viktige faglige mangler vil det bli prioritert å verne skogtyper i henhold til anbefalingene fra den gjennomførte evalueringen av skogvernet. Viktige utfordringer i dette arbeidet blir å redusere konfliktnivået, samtidig som det sikres god faglig kvalitet i skogvernet.

Naturvernloven vil være Regjeringens viktigste virkemiddel for økt skogvern. Regjeringen vil samtidig arbeide videre med tilpasninger i skogpolitikken med sikte på bedre miljøhensyn. Landbruksdepartementet arbeider for tiden med en ny skogbrukslov. Det er også aktuelt med blant annet justeringer i andre skogpolitiske virkemidler, slik at en sikrer en miljømessig forsvarlig skogbruksvirksomhet på de arealer som ikke blir varig vernet. Regjeringen mener videre det er viktig at de private tilpasningene som skjer gjennom arbeidet med Levende Skogs standarder og miljøsertifisering av skogbruket videreføres og utvikles.

Regjeringen vil:

• styrke skogvernet

• prioritere vern av skogtyper i henhold til anbefalingene fra den faglige evalueringen

• iverksette en faglig gjennomgang for å klarlegge hvilke tidligere registrerte verneverdige områder som fortsatt har intakte verneverdier som tilsier at vern bør vurderes. Vurdere aktuelle forebyggende tiltak for å forhindre at verneverdiene reduseres i påvente av endelig verneavklaring

• på kort sikt avgrense nye kartlegginger til skogtyper som er spesielt viktige for å bevare det biologiske mangfoldet eller som Norge har et særlig internasjonalt ansvar for

• legge opp til aktiv medvirkning fra skogeiernes organisasjoner i arbeidet for å finne frem til områder som kan være aktuelle for vern («frivillig vern»)

• gjennomføre nye konkrete vurderinger av Statskogs og Opplysningsvesenets fonds skogarealer for å identifisere aktuelle verneområder

• videreføre en makeskifteordning med sikte på bruk av statens skoger, skoger eid av Opplysningsvesenets fond og kjøp av private skogarealer til makeskifte

• videreføre muligheten for at eiere av skog som blir vernet skal kunne velge å selge arealet til staten

• videreføre en vederlagsordning for skog som blir båndlagt i verneprosessen.

3.1.2 Tilstand og måloppnåelse

På grunn av store geografiske og klimatiske forskjeller finnes en stor variasjon av skogtyper i Norge, også skogtyper som er sjeldne internasjonalt. Det er anslått at omtrent 30 000 arter, tilsvarende halvparten av det norske artsmangfoldet, lever i norske skoger. Av de over 3000 artene på den norske rødlista lever ca. 1400 arter i skog. Skogbruk er av fagfolk vurdert som den påvirkningsfaktoren som har negativ effekt på flest av de skoglevende rødlisteartene, men også andre trusler har betydning. Forvaltningen av skogområdene er derfor viktig for å bevare det biologiske mangfoldet. Skogene har i tillegg viktige miljøverdier knyttet til friluftsliv, naturopplevelser og kulturminner.

Etter at landsplanen for vern av barskog ble sluttført i 2002 har Norge vernet 1 prosent av produktivt skogareal. Den faglige evalueringen av skogvernet anbefalte et verneomfang på minst ca. 4,6 prosent og pekte på hvilke skogtyper som særlig bør prioriteres for vern.

Det foreligger flere internasjonale anbefalinger om verneomfang i skog og andre naturtyper. Under Biodiversitetskonvensjonen ble det i april 2002 vedtatt et mål om å sikre tilstrekkelige og effektivt beskyttede nettverk av vernede skogområder, og flere konkrete aktiviteter for å nå målet ble beskrevet.

Foto: Dag Kjærnet

Norges skogvern på ca. 1 prosent sammenliknes blant annet ofte med Sverige og Finland, som nå har vernet henholdsvis ca. fire og ca. fem prosent av produktivt skogareal og som arbeider for økninger av skogvernet utover dette. For å sammenlikne landenes ivaretakelse av biologisk mangfold i skog bør det imidlertid vurderes flere forhold både når det gjelder vern av skog og praktiserte miljøhensyn på øvrig ikke-vernet skogareal.

En styrke ved det gjennomførte norske vernearbeidet er at det har vært gjennomført på en systematisk måte, hvor det har vært lagt vekt på å fange opp både variasjonen av skogtyper og sjeldne/spesielle skogtyper. Selv om høyproduktive skogtyper i lavlandet relativt sett er underrepresentert både i Norge og Sverige, er denne skjevheten relativt sett sterkere i Sverige. For lavereliggende og rike skogtyper er det mindre forskjeller, og i edelløvskogregionen er verneomfanget i de to landene omtrent på samme nivå. Situasjonen i Sverige skyldes at vernearbeidet i startfasen i hovedsak fanget opp større sammenhengende fjellnære skoger. Ut fra dette fokuserer dagens vernearbeid i Sverige på å fylle mangler ved skogvernet i sørlige og lavereliggende vegetasjonssoner.

Enkelte forskjeller mellom landene kan tilsi noe ulikt behov for vern, avhengig av hvilke forhold som vektlegges. Et forhold som trekker i retning av større behov for vern i Sverige er at svensk skogbruk generelt er mer intensivt enn norsk skogbruk. Årlig hogges klart mer tømmer i forhold til det produktive skogarealet i Sverige enn i Norge, noe som dels skyldes et mer intensivt skogbruk og dels at de svenske skogarealene i gjennomsnitt er mer produktive.

I tillegg er det i Norge ulønnsomt å drive skogbruk på en større andel av skogarealet enn tilsvarende arealandel i Sverige. Hvor mye skog som på den måten «verner seg selv» varierer over tid, avhengig av blant annet tømmerpriser og driftskostnader. De ulønnsomme skogarealene er ulikt fordelt på landsdeler og skogtyper, og miljøverdiene i områdene er lite kjent. Disse forskjellene i skogbrukets intensitet og andelen ulønnsomt skogareal har ført til at andelen gammel skog, andelen lauvskog og mengden av død ved og grove trær, generelt er høyere i norske skoger enn i Sverige. Isolert sett tilsier disse forholdene et lavere behov for vern av skog i Norge enn i Sverige for å ivareta artsmangfoldet.

Foto: Steinar Myhr/NN/Samfoto

På den annen side har Norge på grunn av store geografiske og klimatiske variasjoner større variasjon i skogtyper enn Sverige, noe som tilsier økt behov for vern. En annen forskjell er at mens svensk miljøsertifisering stort sett krever minst fem prosent av skogarealet avsatt til nøkkelbiotoper, er tilsvarende krav i Norge oftest ca. en prosent

Det er verd å merke seg at de vitenskapelige anbefalingene om nødvendig verneomfang i Norge (minst 4,6 prosent) ligger lavere enn tilsvarende faglige anbefalinger for Sverige.

I det samlede arbeidet for å bevare det biologiske mangfoldet skal områdene som vernes etter Naturvernloven utgjøre en «grunnmur» i form av et stabilt nettverk av skogtyper og viktige leveområder for skoglevende arter. Skogvern vil utgjøre kun en liten del av det samlede skogarealet, og derfor er en god miljøforvaltning på det øvrige ikke-vernede arealet svært viktig for å sikre at miljøverdiene i skog blir ivaretatt.

Miljøinnsatsen i skogbruket har de siste årene økt, dels gjennom endringer av skogpolitiske virkemidler og dels ved at miljøsertifisering basert på Levende Skogs standarder for bærekraftig skogbruk er implementert. I de senere år er det blant annet etablert en ny ordning med tilskudd til miljøtiltak i skog, som i stor grad bygger på Landbruksdepartementets opplegg for miljøregistreringer i skog. Videre er skogpolitikken lagt om fra 2003. Omleggingen innebærer at tilskudd til skogkultur, herunder tilskudd til bruk av ikke stedegne treslag i skogbruket, er avviklet. Videre er det gjort endringer knyttet til tilskudd og bruken av skogavgift til nybygging av skogsbilveier som også vil ha positive miljøeffekter. Det er for øvrig våren 2003 startet arbeid for å revidere Levende Skogs miljøstandarder, etter fem års virketid.

De siste årene har dokumenterte miljøhensyn i skogforvaltningen, inkludert omfanget av skogvern, fått stadig større internasjonal markedsmessig betydning. Årlig eksportverdi av norskproduserte trebaserte produkter er over 15 mrd. kroner. En stor andel av eksporten går til relativt miljøbevisste markeder. For et høykostland som Norge er miljøvennlige produkter generelt et viktig salgsargument. Norge har imidlertid lavere verneomfang enn land vi sammenliknes med, og selv om ulike forhold kan tilsi ulikt vernebehov i forskjellige land, oppfattes dagens situasjon som et markedsmessig problem av ledende norske eksportører av trebaserte produkter.

3.1.3 Nærmere om den faglige evalueringen av skogvernet

Som grunnlag for St.meld. nr. 40 (1994–95) Opptrapping av barskogvernet fram mot år 2000 , utførte Norsk institutt for naturforskning (NINA) i 1995 en evaluering av skogvernet i Norge. Det samlede behovet for vern av skog ble den gang anslått til minst fem prosent av det produktive barskogarealet.

For å få et oppdatert faglig grunnlag for det videre skogvernet, ble det i 2001–2002 gjennomført en ny og mer dyptgående evaluering av det gjennomførte skogvernet i Norge. Evalueringen ble utført av NINA og SKOGFORSK på oppdrag fra Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet. Før oppdraget ble satt i gang ble et utkast til mandat for evalueringen sendt på en kort høring til medlemmene i det sentrale barskogutvalget, hvor blant andre sentrale skogeierorganisasjoner og miljøorganisasjoner er representert.

Mandatet presiserte at evalueringen skulle ta hensyn til blant annet hvordan arealer med uproduktiv skog og skogbruksmessig ulønnsomme arealer, samt skogbrukets miljøhensyn på ikke-vernet areal, påvirker behovet for vern av skog. Blant de sentrale konklusjonene fra evalueringen er:

• Større sammenhengende skogområder, og en rekke truede, sjeldne og andre spesielle skogtyper er mangelfullt dekket ved dagens vern

• Miljøtiltak i skogbruket er et viktig virkemiddel for å ta vare på artsmangfoldet

• Skogområder som ikke er økonomisk drivverdige i dag omfatter betydelige arealer, ikke minst på Vestlandet og i Nord-Norge. Her er det også mye produktiv skog i de ulønnsomme områdene, noe som vil ha størst betydning for biomangfoldet

• Ut fra ulike mål for skogvern anslås behovet for vern av skog til minst ca. 4,6 prosent av produktivt skogareal, inkl. allerede vedtatt vernet skog. Dette tilsvarer et samlet vernebehov på ca. 3360 km² produktiv skog

• Videre vern av skog bør på kort sikt særlig prioritere vern av gjenværende, noenlunde intakte og sammenhengende store skogområder, spesielt områder med et skogareal på mer enn 50–100 km² , foruten gjenværende, intakte områder av kystbarskog og rikere skogtyper som edellauvskog, kalkskog, lågurtskog, høgstaudeskog og rik sumpskog, samt gjenværende større forekomster av gammelskog under naturlig dynamikk. Dessuten må det prioriteres å verne store og viktige forekomster av rødlistearter. Samlet sett må det etterstrebes å få en god balanse i fordelingen av vernet skog, inklusive store områder.

3.1.4 Faglig kvalitet og dokumentasjon i vernearbeidet

Skogvernet må oppfylle de faglige kriteriene som er fastsatt i Naturvernlovens § 8. Det er en forutsetning at vernearbeidet fanger opp de områdene som har høyest verneverdi. For å oppnå dette må man ha god kunnskap om miljøverdiene og potensielle verneområder i skogarealene. Hvis man ikke fanger opp de områdene som faglig sett har topp-prioritet, reduseres verdien av vernearbeidet i forhold til de naturfaglige målene.

For å nå de konkrete målene som ligger til grunn for vernearbeidet kreves god og enhetlig dokumentasjon av viktige miljøverdier og artsmangfold i det enkelte område. Uten dokumentasjon svekkes grunnlaget for å vurdere måloppnåelsen. I løpet av arbeidet med skogvernet er metodikken for registrering av skog blitt utviklet og forbedret. Ny metodikk må anvendes for å få en grundig dokumentasjon av verneverdier, særlig med tanke på å dokumentere områder som er viktige for truede og sårbare arter.

I det videre vernearbeidet bør det på kort sikt prioriteres å benytte tilgjengelig kunnskap om aktuelle verneområder, framskaffet blant annet ved tidligere verneplanarbeid og andre registreringer som dokumenterer viktige miljøverdier. I tillegg bør det på kort sikt iverksettes avgrensede registreringsopplegg for bestemte skogtyper som har spesielt stor faglig betydning eller hvor Norge har et spesielt internasjonalt ansvar. Dette kan gjelde skogtyper som edelløvskoger, bekkekløfter, ulike oseaniske skogtyper eller andre skogtyper som den gjennomførte evalueringen av skogvernet har pekt på som spesielt viktige å fange opp i vernearbeidet. På lenger sikt må det satses på systematisering av eksisterende kunnskap og naturfaglige registreringer av verneverdig skog som grunnlag for videre prioriteringer i skogvernet. Generelt er det på kort og lang sikt en faglig god strategi å vurdere mulighetene for utvidelse av eksisterende naturreservater.

I forbindelse med utarbeidelsen av St.meld. nr. 17 (1998–99) Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren (Skogmeldingen) vurderte NIJOS (Norsk institutt for jord- og skogkartlegging) arealet med gammel og urørt skog, med utgangspunkt i alder og påvirkning. Denne vurderingen viser at gammel urørt skog som ikke har vært behandlet de siste 25 årene og som har en alder 40 prosent høyere enn den normale nedre aldersgrense for hogstklasse V, utgjør ca. 2,2 prosent av det produktive skogarealet. Skogmeldingen peker også på at det kan være aktuelt at myndighetene setter i verk en nærmere kartfesting av slike arealer.

I forbindelse med det videre vernearbeidet vil det være viktig å skaffe oversikt over slike skogarealer, spesielt for større sammenhengende områder med slike kvaliteter. Dette er også i samsvar med prioriterte anbefalinger fra den gjennomførte faglige evalueringen av skogvernet i Norge. Store skogområder (større enn 50–100 km² ) er spesielt viktige fordi en slik størrelse muliggjør naturlig skogdynamikk på ulik skala og gir grunnlag for sterke populasjoner av truede og sårbare arter, inkludert arealkrevende arter. Det finnes et fåtall slike gjenværende områder med eldre skog, og disse er generelt sterkt utsatt for fragmentering på grunn av menneskelige inngrep. I denne sammenheng kan skogarealer nær nasjonalparker og andre større verneområder være viktige.

Data om hva som er skogbruksmessig ulønnsomme skogarealer er nødvendige for at man innenfor naturfaglig forsvarlige rammer skal kunne prioritere vern av områder hvor konfliktene med næringsmessig skogbruk er minst mulig. Samtidig vil vern av skog på slike arealer begrense de økonomiske kostnadene.

Dokumentasjon knyttet til skogeiendommene er viktig for å kartlegge eventuelle næringskonflikter i det enkelte tilfelle. Dette gjelder blant annet skogbruksdata, opplysninger om skogarealets næringsmessige betydning for den enkelte skogeier, og opplysninger om andre brukerinteresser. Slike data må kunne benyttes i vernearbeidet.

3.1.5 Tidligere registrerte verneverdige områder

Ved behandlingen av St.meld. nr. 24 (2000–2001) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand , pekte Stortinget på som

«viktig at de allerede registrerte verneverdige områdene i skog ikke utsettes for ytterligere inngrep gjennom ulike virkemidler før en evaluering av framtidig vernebehov og utarbeidelse av en strategi for ytterligere vern er gjennomført».

På grunnlag av dette ble det i juli 2001 innført meldeplikt for skogbrukstiltak i enkelte av de tidligere registrerte verneverdige skogområdene. Denne meldeplikten gjelder fram til 1. august 2003. De fleste områdene med kjente verneverdier er ikke omfattet av denne meldeplikten.

Det er behov for en rask avklaring av om tidligere registrerte verneverdige skogområder fremdeles kan være aktuelle for vern. Direktoratet for naturforvaltning vil i samarbeid med Fylkesmannen foreta en faglig gjennomgang og vurdering av hvilke tidligere registrerte verneverdige områder som fremdeles har intakte verneverdier som tilsier at områdene bør vurderes prioritert i et framtidig skogvern.

Direktoratet for naturforvaltning vil i hvert enkelt tilfelle vurdere hvilke forebyggende tiltak som er nødvendig for å sikre at verneverdiene i disse områdene ikke reduseres i påvente av endelig verneavklaring.

Det kan også i det videre arbeidet med skogvern være aktuelt å innføre meldeplikt etter skogloven i enkelte områder. Dette vil i så fall skje etter en nærmere vurdering mellom landbruks- og miljøvernmyndighetene og i henhold til den hjemmel Skogbruksloven gir for slik meldeplikt.

3.1.6 Økt satsing på konfliktreduserende tiltak

Selv om en stor andel av skogreservatene er opprettet uten store konflikter med grunneier og andre interesser, blant annet på grunn av ulike konfliktreduserende tiltak, har det i en del tilfeller vært konflikter i skogvernarbeidet. Som grunnlag for det videre arbeidet for å øke skogvernet er det derfor viktig å vurdere både tidligere benyttede tiltak og nye tiltak for å redusere konfliktnivået.

Erstatningsnivået har generelt stor betydning for konfliktnivået i skogvernarbeidet. En lovendring i 1997 førte til en betydelig økning i det generelle erstatningsnivået ved vern av skog. Det er nå et hovedinntrykk at når verneprosessen og erstatningsoppgjøret er sluttført, er de fleste skogeierne rimelig tilfredse med erstatningsnivået for skog som vernes som naturreservat etter Naturvernloven. Dette inntrykket bekreftes ved at erstatningsoppgjørene for mange barskogvernområder har vært løst i minnelighet.

Imidlertid er det også en rekke andre mulige årsaker til konflikter ved skogvern. Regjeringen legger stor vekt på å redusere konfliktene i det framtidige skogvernet, samtidig som den faglige kvaliteten i vernearbeidet opprettholdes. Regjeringen vil særlig satse på følgende tiltak for å redusere konfliktene ytterligere i skogvernarbeidet:

• Økt bruk av offentlig eide skogarealer til vern og makeskifte

• Raskere saksbehandling

• Satsing på «frivillig vern» som en viktig arbeidsmåte

• Videreføre makeskifteordning, en vederlagsordning og muligheten for kjøp.

Langsiktige leieavtaler for verneverdige skogområder er ikke funnet å være et egnet virkemiddel i skogvernet. En grunnleggende forutsetning i vernepolitikken og ved vern etter Naturvernloven er at de aktuelle verneverdiene skal sikres i et meget langsiktig tidsperspektiv. I forhold til dette er leieavtaler som må fornyes med gitte tidsintervaller lite hensiktsmessig.

I tillegg er det store prinsipielle og praktiske problemer ved at framtidig fornyelse av leieavtaler vil binde opp statlige budsjetter på lang sikt.

3.1.7 Økt bruk av offentlig eide skogarealer til vern og makeskifte

Skogarealer eid av staten har vært prioritert i skogvernet hittil. Anslag viser at minst 1/3 av det produktive skogarealet som er vernet hittil ligger på statsgrunn. Regjeringen legger opp til at skogarealer som eies av Statskog SF og Opplysningsvesenets fond også i framtiden skal utgjøre en viktig andel ved det framtidige vernearbeidet i skog, både ved vern av arealer med viktige verneverdier og ved at skogarealer blir stilt til rådighet for makeskifte.

Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 42 (2000–2001) Biologisk mangfold i juni 2002 uttalte Energi- og miljøkomiteen:

«Komiteen peker på at ved å utnytte potensialet i statens egne skoger ved utvelgelse av arealer for barskogvern unngår man konflikter med private grunneiere. Komiteen vil derfor anmode Regjeringen om en evaluering av statens skoger og skoger eid av Opplysningsvesenets fond med tanke på å kartlegge makeskifte og vernepotensiale.»

Stortinget behandlet våren 2002 Innst. S. nr. 150 (2001–2002) Salg av statlige eierandeler i Statskog SF . Her legges det opp til at det skal gjennomføres et visst salg av statlige skogarealer, men at et slikt salg først skal skje når hensynet til bruk av statens skogarealer i barskogvernsammenheng er ivaretatt. Staten er gjennom Statskog SF eier av 1/3 av landarealet, herunder større, sammenhengende områder med skog med lav produksjonsevne opp mot fjellet. Statskog SF kan på denne bakgrunn blant annet bidra til at skogvernarealet økes ved at større sammenhengende, relativt urørte områder med lavproduktiv skog vernes på statens grunn.

Statskog SF har i brev til Landbruksdepartementet gitt tilsagn om å delta aktivt i en slik prosess. Som en konkret oppfølging er det etablert direkte kontakt mellom Direktoratet for naturforvaltning og Statskog for å identifisere potensielle vernearealer. Når det gjelder Opplysningsvesenets fonds skoger vil Regjeringen sikre oppfølging av Stortingets føringer.

Nasjonalparkplanen er planlagt sluttført i 2010 og omfatter i hovedsak fjellområder, men en del skog inngår i enkelte av verneforslagene. I mange tilfeller er Statskog grunneier, men private grunneiere kan bli berørt. I nasjonalparkplanen vil arronderingsmessige behov ofte være en viktig begrunnelse for at skog foreslås inkludert, men slik skog kan ha viktige biologiske verneverdier og kan da bidra til å oppfylle mangler ved skogvernet. Regjeringen vil vektlegge at gjennomføringen av nasjonalparkplanen bør bidra til å dekke viktige mangler som er identifisert ved evalueringen av skogvernet.

En rekke kommuner eier skogarealer. I de tilfeller hvor det finnes viktige verneverdier i disse skogene, ser Regjeringen det som gunstig om disse offentlig eide skogene kan bidra til å dekke identifiserte vernebehov.

3.1.8 Rask og effektiv saksbehandling

For å oppnå redusert konfliktnivå i det videre vernearbeidet bør det vurderes ulike muligheter for å forkorte og forenkle saksbehandlingen. Samtidig er det en viktig forutsetning at hensynet til medvirkning fra berørte parter og høringsinstanser må ivaretas.

Et konkret tiltak som vurderes, er å samordne lokal og sentral høring i tid, for eksempel med forskjøvne høringsfrister slik at sentrale høringsinstanser kan gjøre seg kjent med uttalelsene fra lokale instanser før de selv gir uttalelse.

De regionale barskogutvalgene og det sentrale barskogutvalget har hatt en rådgivende funksjon overfor Direktoratet for naturforvaltning i arbeidet med barskogvernet. Mandatet for disse utvalgene er utløpt, og utvalgene har dermed sluttført sitt arbeid. Utvalgene har hatt viktige oppgaver slik skogvernet har vært gjennomført hittil. Når det nå legges opp til nye og mer fleksible arbeidsmåter i skogvernet, vil en eventuell opprettelse av slike utvalg bli vurdert nøye med hensyn til nytteeffekter kontra bruk av tid og ressurser.

I vernearbeidet er generelt behandling av små enkeltområder ressurskrevende og lite effektivt. Man mister da også muligheten til sammenligning av områder med ulike naturkvaliteter. Ut fra faglige hensyn og effektivitetshensyn bør det generelt legges opp til at et større antall potensielle verneområder kan behandles samlet, for eksempel som fylkesvise eller landsdelsvise «pakker».

3.1.9 Satsing på «frivillig vern» som en viktig arbeidsmåte

Ved tidligere skogvern har skogeierne og deres organisasjoner blitt oppfordret til å melde inn aktuelle verneområder, og det har kommet inn en del tips som har blitt vurdert i verneprosessen. Skogeiernes organisasjoner har nylig gitt innspill om at hvis myndighetene ønsker å øke skogvernet og konkretiserer behovene for vern, kan skogeierne tilby skogområder som kan bidra til å dekke identifiserte mangler ved skogvernet. Regjeringen verdsetter dette innspillet hvor skogeiernes organisasjoner tilbyr seg å delta konstruktivt i det videre skogvernet. Det vises til at ulike typer frivillige ordninger for vern og ivaretakelse av miljøverdier i skog også er foreslått og til dels tatt i bruk i Sverige og Finland.

Da Stortinget behandlet St.meld. nr. 42 (2000–2001) Biologisk mangfold ble det pekt på at det i det videre vernearbeidet er viktig å redusere konfliktnivået, samtidig som naturfaglige kriterier for vern etter Naturvernloven opprettholdes. Det ble konkret vist til at vern av skog i større grad bør kunne skje gjennom «frivillig vern».

På grunnlag av prosjektforslag fra Norges Skogeierforbund er det nå satt i verk et pilotprosjekt i samarbeid mellom Skogeierforbundet, Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning, hvor hensikten er å prøve ut «frivillig vern» som arbeidsmåte i skogvernet. Pilotprosjektet gjennomføres i mindre skala, innen avgrensede geografiske områder og med et begrenset antall potensielle verneområder. Hensikten er å høste erfaringer om hvordan «frivillig vern» kan gjennomføres på en effektiv måte i praksis, og klarlegge hvilke forutsetninger som er viktige for å lykkes. Prøveprosjektet vil blant annet gi informasjon om hvor stor andel av skogeiere innen et takstområde som er interessert i «frivillig vern», og i hvilken grad man ved «frivillig vern» vil kunne fange opp de høyest prioriterte naturverdiene innen et større skogareal/takstareal.

Regjeringen mener at «frivillig vern»-konseptet gir nye muligheter i skogvernet, men det må også forventes ulike typer begrensninger og utfordringer. En faglig forutsetning for vernearbeidet er at de områdene som har høyest verneverdi fanges opp. Videre ble det ved evalueringen av skogvernet anbefalt å prioritere vern av større gjenværende områder med gammel og relativt urørt skog. Slike større verneverdige områder berører oftest et stort antall skogeiere, og man vil da ventelig ikke kunne oppnå «frivillig vern» for samtlige involverte grunneiere. Derfor er det neppe realistisk eller faglig forsvarlig å basere politikken for skogvernet utelukkende på «frivillig vern», eller på en forutsetning om at skog kan vernes kun når det er absolutt konfliktfritt uansett hvor høye verneverdiene er.

Regjeringen legger opp til at skogeierne gjennom «frivillig vern» konseptet aktivt skal kunne gi innspill til arbeidet for økt skogvern. «Frivillig vern» bør kunne bli en viktig arbeidsmåte som bidrar til å redusere konfliktene i vernearbeidet samtidig som faglige hensyn oppfylles. Det er nå viktig å skaffe praktiske erfaringer med denne arbeidsmåten.

3.1.10 Videreføre makeskifteordningen, en vederlagsordning og muligheten for kjøp

En hovedutfordring ved makeskiftearbeidet er ressurser til å skaffe tilstrekkelig makeskifte-areal. Det kreves betydelige ressurser å tilrettelegge for makeskifteløsninger og å kjøpe opp aktuelle makeskiftearealer. Videre er et ønske om makeskifte uforpliktende for skogeieren, som kan velge å avslå et tilbud om areal selv om dette har vært meget ressurskrevende for staten å fremskaffe. I slike tilfeller vil staten måtte selge det aktuelle skogarealet uten at det er brukt til makeskifte.

I tråd med Stortingets behandling av St.meld. nr. 42 (2000–2001) Biologisk mangfold vil Regjeringen vektlegge bruk av statens skoger og skoger eid av Opplysningsvesenets fond med tanke på vern og makeskifte. I tillegg vil det bli vurdert kjøp av privateide skogområder som er aktuelle for bruk til makeskifte. For å oppnå gode resultater i makeskiftearbeidet kreves betydelig kompetanse innenfor blant annet jordskifte. I det videre arbeidet med makeskifte vil det derfor være viktig å benytte kompetanse i landbruksforvaltningen og i Jordskifteverket i større grad enn hittil.

Som tidligere vil det i det videre vernearbeidet bli forutsatt at eiere av skog som blir vernet skal kunne velge å selge arealet til staten. Kjøp av arealer betinger at det på frivillig grunnlag oppnås enighet mellom staten og grunneier. Dersom kjøpet gjennomføres før vernevedtaket er det en forutsetning at verneverdiene er godt dokumentert, og at området er høyt prioritert. Det forutsettes videre at eventuelle konflikter i forhold til andre interesser og andre myndigheter er avklart.

Den vederlagsordningen som har vært benyttet i forbindelse med det gjennomførte barskogvernet har i prinsippet bestått av at skogeiere som får en stor en del av sin hogstmodne skog båndlagt i verneprosessen, får en kompensasjon for ikke å redusere verneverdiene (i praksis ikke-hogst) mens vernesaken pågår. Ordningen har generelt virket konfliktdempende, og en liknende ordning vil bli videreført ved utvidelsen av skogvernet.

3.1.11 Nytte av gjennomført skogvern og økonomiske konsekvenser ved økt vern

I det samlede arbeidet for å bevare det biologiske mangfoldet skal områdene som vernes etter Naturvernloven utgjøre en «grunnmur» i form av et stabilt nettverk av skogtyper og viktige leveområder for skoglevende arter. Skogvern vil utgjøre kun en liten del av det samlede skogarealet, og derfor er god virkemiddelbruk og miljøforvaltning på det øvrige ikke-vernede arealet svært viktig for å sikre at miljøverdiene i skog blir ivaretatt. Generelt har man i Norge arbeidet relativt systematisk for å oppnå et representativt nett av verneområder. Dagens norske verneomfang på 1 prosent av produktiv skog gir derfor et bidrag til å nå målet om bevaring av biologisk mangfold som er kvalitetsmessig viktig, men kvantitativt utilstrekkelig. Evalueringen av skogvernet som ble gjennomført i 2002 har eksplisitt tatt hensyn til blant annet hvordan arealer med uproduktiv skog og skogbruksmessig ulønnsomme arealer, samt skogbrukets miljøhensyn på ikke-vernet areal, påvirker behovet for vern av skog.

Et viktig motiv for økt skogvern er bevaring av biologisk mangfold, i form av ulike skogtyper, arter og genetisk mangfold. Skogvern er også viktig blant annet for friluftsliv, naturopplevelser, bevaring av kulturminner, forskning og undervisning. Disse nytteverdiene er stort sett ikke mulige å tallfeste i økonomiske termer. Den potensielle framtidige nytten av spesielle genetiske ressurser er betydelig men usikker, også i kommersiell forstand. Det er gjort ulike undersøkelser om befolkningens betalingsvillighet for eksempel for skogvern.

Årlig eksportverdi av norskproduserte trebaserte produkter er over 15 mrd. kroner, og en stor andel av eksporten går til relativt miljøbevisste markeder. Norge har lavere verneomfang enn land vi sammenliknes med, og dagens situasjon oppfattes som et markedsmessig problem av ledende norske eksportører av trebaserte produkter.

Kostnadene ved det skogvernet som allerede er vedtatt er estimert til ca. 690 mill. kroner. Kostnadene er blitt høyere enn det som ble anslått i 1995, blant annet som følge av senere rettsavgjørelser som la til grunn nye beregninger av erstatning ved skogvern.

Kostnadene ved skogvern består i hovedsak av erstatninger, renter på erstatninger, kostnader i forbindelse med skjønn og forhandlinger, og sakkyndige utredninger. I tillegg er det kostnader knyttet til registreringer for å dokumentere verneverdiene, samt kostnader ved kjøp av skog som skal brukes til makeskifte og til eiendomsforvaltning i den perioden disse skogarealene er i statens eie.

Foreløpige erfaringstall fra det gjennomførte barskogvernet tilsier at samlede kostnader til erstatninger og øvrige prosesskostnader i gjennomsnitt har vært ca. 2–2,5 mill. kroner pr. km² produktiv barskog. Det videre skogvernet vil imidlertid ikke utelukkende fokuseres på barskog, men også på ulike typer løvskoger, noe som vil trekke ned gjennomsnittserstatningene. Videre kan det generelt antas at en stor del av de gjenværende større områdene med gammel og relativt urørt skog, som er høyt prioritert i de faglige anbefalingene for vernearbeidet, vil befinne seg i vanskelig tilgjengelige områder med relativt høye driftskostnader og begrenset lønnsomhet for skogbruk, og dermed reduserte kostnader til erstatninger. I vernearbeidet legges det opp til at Statskog skal kunne bidra blant annet med større sammenhengende verneverdige skogarealer, og det antas at disse arealene i mange tilfeller vil ha lav lønnsomhet og dermed medføre lave erstatningsutgifter. Hvordan «frivillig vern» vil slå ut på kostnadene i vernearbeidet er usikkert. Oppsummert gir disse forholdene grunnlag for et estimat på i størrelsesorden 1,8 mill. kroner pr. km² produktiv skog inkl. prosesskostnader ved et framtidig skogvern (2003-kroneverdi), men det understrekes at estimatet er usikkert.

3.2 Handlingsplaner mot PCB og bromerte flammehemmere

3.2.1 PCB

Hva er PCB?

PCB (polyklorerte bifenyler) er en svært alvorlig miljøgift. PCB er giftig, kreftframkallende og kan føre til hud-, lever-, reproduksjons- og nevrologiske skader. Det lagres i fettvev og oppkonsentreres i næringskjedene slik at nivåene er høyest hos isbjørn og andre rovdyr på toppen av næringskjeden.

Mengder og kilder

Det ble opprinnelig tatt i bruk ca. 1200 tonn PCB i Norge. I dag regner vi med at dette fordeler seg slik:

• 400 tonn er tatt ut av bruk og forsvarlig destruert (store transformatorer og kondensatorer).

• 450 tonn finnes i produkter fra 1960–70-årene som fortsatt er i bruk.

• 350 tonn er trolig tidligere ulovlig deponert, lekket ut eller dumpet, slik at PCB har havnet i miljøet og forurenset grunn og sedimenter.

De største bruksområdene for PCB var store kondensatorer og transformatorer. Disse er samlet inn og destruert på en miljømessig forsvarlig måte. PCB finnes i en del elektriske produkter og bygningsmaterialer som fortsatt er i bruk, som for eksempel kondensatorer i lysarmaturer, lim, fuger, murpuss og maling. Ny tilførsel av PCB til miljøet kan i dag skje ved ulovlige utslipp og lekkasjer fra PCB som er i bruk, ved ulovlig avfallshåndtering eller hvis PCB-holdige produkter kastes ulovlig. I tillegg tilføres PCB til norsk natur gjennom langtransportert forurensning som spres via luft- og havstrømmer.

Forbud og bruksreguleringer

Produksjon, import, eksport og ny bruk av PCB har vært forbudt siden 1980. Fra 1995 har det vært forbudt å ha store PCB-holdige transformatorer og kondensatorer i bruk. Fra 2005 og 2010 gjelder tilsvarende bruksforbud for henholdsvis små PCB-holdige kondensatorer i lysrørarmaturer og PCB-holdige strømgjennomføringer. PCB-holdige produkter er regulert gjennom «Forskrift om begrensninger i bruk m.m. av enkelte farlige kjemikalier av 1. januar 2003.»

PCB som avfall

PCB og produkter som innholder PCB er farlig avfall ved kassering, jf. Forskrift om farlig avfall.

Fjerne PCB-holdige produkter og materialer

• Miljøvernmyndighetene har vedtatt forbud mot å ha små PCB-holdige kondensatorer i lysrørarmaturer i bruk etter 2005 og strømgjennomføringer med PCB etter 2010.

Dette innebærer at 99 prosent av alt PCB-holdig elektrisk utstyr i Norge skal være tatt ut av bruk innen 2005. For å bidra til økt takt i innsamlingen vil det bli gitt mer informasjon til statlige eiendomsforvaltere, kommuner og private om utfasingskravet. Det vil også bli gjennomført kontroll av utskiftning av kondensatorer for å sikre riktig avfallshåndtering, samt for å påse at kondensatorene ikke gjenbrukes.

Retursystem for PCB-holdige isolerglassruter

• Miljøvernmyndighetene støtter retursystemet for innsamling av PCB-holdige isolerglassruter.

PCB-holdige isolerglassruter utgjør trolig den største gjenværende potensielle kilden til forurensning av PCB. Fra 1. juli 2002 er det etter avtale med Miljøverndepartementet etablert et landsomfattende retursystem for PCB-holdige isolerglassruter som skal sikre forsvarlig innsamling og håndtering av disse. I 2002 bevilget myndighetene 12 mill. kroner for å sikre innsamling og forsvarlig behandling av slike vindu. Av dette gikk ni millioner kroner i støtte til retursystemet, som blant annet skal sikre at PCB-holdige isolerglassruter skal kunne leveres inn til en pris som ikke vesentlig overstiger det som det koster å levere inn vanlige ruter. Videre gikk tre mill. kroner til en innsamlingsaksjon på forsommeren 2002 i regi av Norsk Renholdsverks Forening. Som følge av selve aksjonen og fortsatt prisreduksjon på innlevering av PCB-holdige ruter ble det samlet inn 11 000 ruter, tilsvarende 770 kg PCB. Kontroll for å sikre riktig avfallshåndtering av isolerglassruter vil prioriteres.

Øke kompetansen ved identifisering og sanering av PCB i bygg

• SFT vil videreføre samarbeidet med byggebransjen i arbeidet med å finne kriterier for å identifisere bygg og andre konstruksjoner med PCB-holdige materialer. Gjennom veiledningsmateriale og kurs/opplæring øke kompetansen om hvordan miljøriktig sanering av bygninger skal gjennomføres.

I bygninger kan PCB finnes i isolerglasslim rundt vinduer (jf. ovenfor), fuger og mørteltilsats brukt inne og ute, samt i utendørs maling. Dette er materialer som ikke utgjør noen helse- eller miljøfare så lenge de blir værende i bygget. Ved forvitring, rehabilitering og feildisponering av kasserte bygningsmaterialer, vil PCB fra bygningsmaterialer utgjøre en miljøtrussel og være en kilde til forurensning av jord og sedimenter. Det er laget en egen veiledning for identifisering av PCB i norske bygg som var ferdig våren 2002, og veiledningsmateriale og kurs/opplæring i riktig sanering av PCB skal være igangsatt våren 2003.

Utvidet kontroll med PCB

• SFT vil trappe opp kontrollen med utfasing og avfallshåndtering av PCB holdige materialer/produkter og kan ved overtredelse ilegge tvangsmulkt eller anmelde forholdet.

SFT og fylkesmennene skal kontrollere at saneringen av PCB-holdige materialer/produkter foregår på en miljøforsvarlig måte, samt at slike produkter leveres som farlig avfall. Kontroll som gjelder PCB-holdige isolerglassruter og fuger samt utfasing av kondensatorer med PCB vil prioriteres de nærmeste årene.

Det ble 2002 gjennomført to kontrollaksjoner av til sammen 205 virksomheter i 14 fylker. Kontrollene avdekket mangelfulle rutiner for identifisering og håndtering av PCB-holdige isolerruter og mangelfull levering som farlig avfall. Dette antas å også gjelder andre typer PCB-holdige produkter.

SFT vil følge opp fristen for utfasing av PCB-holdige kondensatorer i lysrørarmaturer i 2005, ved å kontrollere at de aktuelle kondensatorene er tatt ut av bruk. SFT vil også i 2003 og 2004 følge med på hvor langt utfasingen er kommet. Det er planlagt samarbeid med Direktoratet for brann og elsikkerhet (DBE) for dette oppfølgings- og kontrollarbeidet.

Virksomheter som bryter med kravene til forsvarlig håndtering av PCB som avfall, eller som ikke overholder bruksforbudene, må påregne sanksjoner i form av tvangsmulkt eller anmeldelse.

Fjerning av PCB fra forurenset grunn og sedimenter

• SFT skal forsterke arbeidet med å rydde opp i grunn og sedimenter forurenset med PCB, samt igangsette overvåking for å få bedre oversikt over utslippene fra avfallsdeponier.

Om lag 350 tonn PCB er tatt ut av bruk og trolig ulovlig deponert på fyllinger eller lekket ut i grunn og sedimenter. Det er laget egne strategier for hvordan det skal ryddes opp i forurenset grunn, jf. St.prp. nr. 1 (1999–2000) og forurensede sedimenter, jf. St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav . Status og virkemidler området er omtalt under resultatområde 5 Helse- og miljøfarlige kjemikalier, kapitlene 8.2 og 8.3.

De 100 alvorligste sakene med forurenset grunn skal være avsluttet i løpet av 2005. Miljøtilstanden på de fleste av de 500 stedene som krever undersøkelser skal søkes avklart innen 2005. Blant disse er det mistanke om PCB-forurensning på 50–70 lokaliteter. Oppfølgende undersøkelser og oppryddingstiltak er i gang på 20 av de mest alvorlige lokalitetene.

Omtrent overalt hvor det letes i sedimentene i nærheten av større tettsteder og industri finner vi miljøgifter som PCB. I St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav ble det derfor lagt fram en ny helhetlig strategi for det videre arbeidet med forurensede sedimenter. I strategien legges det opp til at det foretas tre grep samtidig:

1. Hindre spredning av miljøgifter fra forurensede sedimenter ved at det, der det er mulig ut fra dagens kunnskap, gjennomføres tiltak i områder hvor det er fare for spredning av miljøgifter, herunder såkalte høyrisikoområder og havner der dagens drift medfører spredning av miljøgifter.

2. Sikre at det tas helhetlige grep regionalt overfor større kyst- og fjordområder ved at det utarbeides fylkesvise tiltaksplaner.

3. Skaffe økt kunnskap gjennom pilotprosjekter, forskning, overvåking og opprettelse av et nasjonalt råd for sedimentsaker.

Arbeidet med opprydding i forurensede sedimenter er et satsningsområde som vil bli prioritert fremover.

Internasjonal innsats for å fjerne langtransportert PCB

• Miljøvernmyndighetene skal fortsatt delta aktivt i internasjonalt arbeid om utfasing av PCB

Norge mottar PCB fra andre land via hav- og luftstrømmer. Hva som skjer i andre land på dette området vil derfor ha stor betydning for oss. Norge hargjort mye når det gjelder utfasing og innsamling av gjenværende PCB i produkter og for å løse problemene med gamle synder sammenliknet med andre land i Europa. EU krever blant annet utfasing av større kondensatorer og transformatorer først innen 2010 (Norge har allerede utfaset bruken av disse).

Norge deltar, sammen med de øvrige nordiske landene, Nederland og USA, i et prosjekt om utfasing av PCB i Russland. Produksjon av PCB pågikk her helt frem til 1993, og det er beregnet at 180 000 tonn PCB ble produsert før dette. Som følge av prosjektet har Russland undertegnet Stockholm-konvensjonen om utfasing av POPer, inkludert PCB.

Norge bidro aktivt i forhandlingene av Stockholm-konvensjonen for organiske miljøgifter (POPer) som er en internasjonal konvensjon i regi av UNEP. Denne ble undertegnet i mai 2001 og ratifisert av Norge i juli 2002. Avtalen inneholder regler som forbyr produksjon og bruk av blant annet PCB.

Bedre kunnskap om spredning og effekter av PCB

• Myndighetene vil oppgradere miljøovervåkning av sigevannsutslipp fra deponier, og fortsatt støtte forskning om forurensning av miljøgifter i Arktis.

Myndighetene vil i 2003 innføre en ny veileder for miljøovervåkning av sigevannsutslipp fra deponier som skjerper kravene til måling og overvåkning av miljøfarlige stoffer, som PCB og bromerte flammehemmere, i sigevann. Når de nye målekravene i veilederen er innarbeidet på det enkelte deponi, vil de innrapporterte resultater fra overvåking av enkeltdeponier legge grunnlaget for en helhetlig nasjonal overvåking av utlekking av disse stoffene fra deponert avfall. Veilederen vil også være nyttig i forbindelse med undersøking av sigevann fra deponier som mulig kilde til forurenset grunn og marine sedimenter.

PCB tilføres også norsk natur gjennom langtransportert forurensning som spres via luft- og havstrømmer. Som et resultat av langtransportert forurensning er det i norsk arktisk område funnet spesielt høye konsentrasjoner i arter som står på toppen av næringskjeden, som polarmåke, polarrev og isbjørn. PCB er også målt i luft på Svalbard. Miljøvernmyndighetene støtter derfor Arctic Monitoring Assessment Program (AMAP) for å kartlegge og redusere forurensning i nordområdene.

3.2.2 Bromerte flammehemmere

Hva er bromerte flammehemmere?

Bromerte flammehemmere er betegnelsen for en gruppe bromerte organiske stoffer som har en hemmende effekt på flammer i organisk materiale. De brukes i et stort antall produkttyper som skal gjøres mindre brannfarlige, blant annet i elektriske og elektroniske produkter, tekstiler og plast i transportmidler, byggematerialer, maling og fugemidler. Anslagsvis 50 tonn brukes i norsk produksjon. Den totale mengden bromerte flammehemmere som omsettes i produkter i Norge er anslått til å være mellom 300 og 600 tonn.

Mange bromerte flammehemmere har uønskede helse- og miljøvirkninger. En rekke undersøkelser har vist at en del bromerte flammehemmere finnes i stigende mengder i naturen og i mennesker. Noen av stoffene er også påvist hos mennesker i morsmelk og blod. Ved forbrenning av avfall som inneholder bromerte flammehemmere kan det dannes bromerte dioksinforbindelser.

Det foreslås derfor å fokusere på stoffene penta-, okta- og deka-BDE som har svært alvorlige miljø- og helsemessige egenskaper, HBCD og TBBPA som er de bromerte flammehemmerne som er i størst bruk i Norge. HBCD og TBBPA har også betenkelige miljø- og/eller helsemessige egenskaper, men er ikke like godt dokumentert som de tre førstnevnte stoffene. HBCD er ikke like lett nedbrytbart og er påvist på flere nivåer i næringskjeden. Man har de senere årene funnet TBBPA i blod hos mennesker, noe som gir grunn til bekymring.

Forbud og bruksreguleringer

Det foreslås et forbud mot bruk av penta-BDE og okta-BDE fra 1. juli 2004, i tråd med et vedtatt EU-direktiv.

Det vurderes å foreslå et forbud mot bruk av deka-BDE med sannsynlig ikrafttredelse fra 2005. Arbeidet innen EU med risikovurderingene har vist at det kan være grunnlag for et forbud i EU, men det gjenstår arbeid knyttet til risikovurderingen. Miljøvernmyndighetene bør igangsette arbeidet for å konkretisere konsekvensene av et forbud mot deka-BDE, samt en endelig avklaring av mulig tidspunkt for ikrafttredelse.

Norske myndigheter skal bidra til at risikovurderingene og klassifiseringen for stoffene HBCD og TBBPA ferdigstilles så fort som mulig og at resultatet blir tilfredsstillende. Nasjonale reguleringer utredes dersom EU ikke innen 1. januar 2005 har vedtatt risikoreduserende tiltak.

I løpet av 2003 skal aktuelle bransjer følges opp, om nødvendig med pålegg, for å framskaffe informasjon om innhold av bromerte flammehemmere i EE-produkter samt planer for reduksjon eller utfasing. Norske produsenter som bruker bromerte flammehemmere og produkter som inneholder slike, må dokumentere at substitusjonsplikten etter produktkontrolloven følges og/eller at utslippsreduserende tiltak iverksettes. Dette vil bli fulgt opp i kjemikaliekontroller i 2003.

Det vil være behov for å følge med hvilke stoffer som blir tatt i bruk som erstatningsstoffer og å påse at disse er minst mulig helse- og miljøfarlige.

Internasjonalt arbeid

Myndighetene vil i sin deltakelse i EU-arbeidsgrupper og i andre internasjonale fora som OSPAR-konvensjonen, Nordsjøsamarbeidet, LRTAP-konvensjonen for langtransporterte luftforurensninger, Stockholm-konvensjonen om organiske miljøgifter (POPs) og Basel-konvensjonen om grensekryssende transport av farlig avfall, aktivt støtte internasjonalt arbeid for reduksjon av bruken av bromerte flammehemmere. Norge arbeider allerede aktivt med de andre nordiske land for at penta-BDE skal inkluderes i POPs-protokollen under LRTAP-konvensjonen og i den globale Stockholm-konvensjonen.

Grønn Stat

Staten skal i sine innkjøp unngå produkter som inneholder bromerte flammehemmere.

Staten er en stor innkjøper som på denne måten vil bidra til å sette fokus på dette viktige problemområdet og skape en etterspørsel etter mindre helse- og miljøfarlige produkter.

Det skal i løpet av 2003 foreligge informasjon til bruk for offentlige etater. Denne skal forklare de alvorlige problemene og være til hjelp for å kunne etterspørre produkter uten bromerte flammehemmere og opplyse om avfallshåndtering .

Avfallsbehandling

Myndighetene har vedtatt endringer i regelverket om farlig avfall som medfører at produkter som inneholder de fem mest brukte bromerte flammehemmere blir farlig avfall fra 1. januar 2004. Klassifisering av produkter med innhold av bromerte flammehemmere som farlig avfall, blant annet elektroniske og elektriske produkter, vil også sikre at avfallet ikke eksporteres til uforsvarlig behandling i andre land.

Kontroll og informasjonstiltak skal følge opp bransjeansvaret for innsamling av EE-avfall slik at bransjen når innsamlingsmålet om 80 prosent retur innen 1. juli 2004. EE-avfallet utgjør en betydelig andel av avfallet der bromerte flammehemmere er brukt, og det er viktig å ha kontroll med behandlingen av dette avfallet.

Utslipp av bromerte flammehemmere fra dagens håndtering av innsamlet EE-avfall skal kartlegges, og ut fra resultatene skal det foreslås nødvendige tiltak og virkemidler.

Utslippstillatelsene til fragmenteringsverkene (skraphandlere) skal oppgraderes for å sikre forsvarlig håndtering av EE-avfallet som mottas samt følge opp med kontroll. Innhold av bromerte flammehemmere i den lette avfallsfraksjonen (shredderfluff) fra fragmenteringsverkene skal kartlegges i løpet av 2002–2003.

Fragmenteringsverkene skal følges opp for å sikre at de lette avfallsfraksjoner (shredderfluff) blir håndtert som farlig avfall dersom avfallet inneholder klassifiseringspliktige, farlige stoffer som overstiger tilhørende grenseverdier i forskrift om farlig avfall.

Informasjonstiltak om stoffenes alvorlige helse- og miljøskadelige egenskaper

Det skal i 2003 foreligge lett tilgjengelig informasjon til publikum. Denne skal forklare de alvorlige problemene, være til hjelp for publikum til å kunne etterspørre produkter uten bromerte flammehemmere og opplyse om avfallshåndtering.

Det skal også foreligge lett tilgjengelig informasjon rettet mot bransjene om de alvorlige helse- og miljøfarene ved de bromerte flammehemmerne i ulike produkter. Myndighetene skal i løpet av 2003 ha innkalt til møter med bransjer som elektroniske og elektriske artikler, bilbransjen, maling, tekstil.

Miljøovervåking

Eksisterende overvåkingsdata for bromerte flammehemmere skal samles og det skal vurderes behov for overvåkingsprosjekter for disse i Norge. Sikrere data skal innhentes om bruken av fem prioriterte bromerte flammehemmerne i produkter. Materialstrømanalyser ble igangsatt i 2002 og ferdigstilt i mars 2003.

3.3 Havmiljø

3.3.1 Helhetlig forvaltning av hav- og kystområdene

Regjeringen har i St.meld. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav lagt opp til en ny og helhetlig politikk for forvaltningen av hav- og kystområdene. Regjeringen foreslår i meldingen å

• etablere en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet

• utarbeide helhetlige forvaltningsplaner for de kystnære sjø- og fjordområdene i henhold til EUs rammedirektiv for vann

• legge til rette for en langsiktig politikk med sikte på økosystembasert forvaltning av kyst- og havområdene, blant annet basert på etablering av miljøkvalitetsmål for økosystemene.

Regjeringen fastslår i meldingen at den vil sikre at målet om nullutslipp fra petroleumsvirksomheten blir oppnådd, jf. kapittel 7.3. I tillegg presenteres det i meldingen ny politikk på flere viktige områder, slik som radioaktiv forurensning, forurensede sedimenter, spredning av fremmede organismer, marint vern, sikkerhet og beredskap langs kysten og tiltak innenfor fiskeri- og havbruksnæringen. Mål og virkemidler på disse områdene går fram av omtalen av resultatområdene i kapitlene 4 til 11.

Formålet med forvaltningsplanen for Barentshavet er å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, sjøtransport og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Forvaltningsplanen skal baseres på utredning av konsekvenser av aktiviteter som antas å ha stor betydning for økosystemene, først og fremst petroleumsvirksomhet, fiskerier, havbruksaktivitet, sjøtransport, i tillegg til konsekvenser av andre ytre påvirkninger, slik som langtransporterte forurensninger, utslipp fra landbasert virksomhet, klimaendringer og påvirkning fra aktiviteter i Russland.

Forvaltningsplanen vil etablere rammer for påvirkning i de enkelte deler av Barentshavet og på den måten gi føringer for hvilke krav som må stilles til virksomhet i de ulike delene av havområdet. I den grad det skulle oppstå situasjoner der det synes umulig å oppnå god sameksistens mellom petroleumsvirksomheten og fiskerinæringen, vil behovet for petroleumsfrie fiskerisoner bli vurdert. Gjennomføringen av aktuelle tiltak og virkemidler vil foretas av de ansvarlige departementer gjennom ordinære beslutningsprosesser.

Miljøverndepartementet har det overordnede ansvar for utviklingen av forvaltningsplanen, mens Olje- og energidepartementet og Fiskeridepartementet har ansvar for å gjennomføre utredningene av konsekvenser av henholdsvis petroleumsvirksomhet og av fiskeri og sjøtransport i havområdet. Forvaltningsplanen skal medvirke til enighet om forvaltningen av havområdet mellom næringsinteressene, lokale, regionale og sentrale myndigheter, samt miljøvernorganisasjoner og andre interessegrupper. For å sikre en bred deltakelse i utarbeidelsen av planen legges det opp til en åpen og bred prosess der både myndigheter og interesserte parter trekkes inn i arbeidet.

Helhetlig havmiljøforvaltning basert på en økosystemtilnærming er et hovedgrep i St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav . En slik tilnærming innebærer at man vil sikre at den samlede miljøpåvirkningen på lang sikt ikke blir større enn at økosystemenes struktur, funksjonsmåte og biologiske mangfold kan bevares. En økosystembasert forvaltning av havmiljøet tar utgangspunkt i de rammebetingelsene økosystemet selv setter for opprettholdelse av produksjon og bevaring av biologisk mangfold.

Ministerdeklarasjonen fra den femte Nordsjøkonferansen, som ble holdt i Bergen i mars 2002 (Bergensdeklarasjonen), fastlegger et rammeverk for økosystembasert forvaltning. Et viktig element i dette er at det skal etableres miljøkvalitetsmål for økosystemene. Ministrene ble enige om å ta i bruk et første sett miljøkvalitetsmål («ecological quality objectives») for økosystemene som et pilotprosjekt for Nordsjøen, og rapportere fremdrift innen 2005. Den videre utvikling av målene vil skje innen OSPAR og i samarbeid med ICES. Norge og Nederland er lederland for prosessen. På toppmøtet om miljø og utvikling i Johannesburg ble det også enighet om å oppmuntre til bruk av økosystemtilnærming innen 2010.

Gjennomføringen av rammedirektivet for vann i kyst- og fjordområdene er nærmere omtalt i kapittel 7.

3.3.2 Forsøpling av hav- og kystområdene

Regjeringen vil:

• redusere forsøplingsproblemer i hav- og kystområder gjennom fastsettelse av nytt regelverk om skipsavfall

Problemet med forsøpling av hav- og kystområdene, spesielt fra skip, har vært diskutert i en årrekke, blant annet gjennom Nordsjøkonferansene. I 1989 vedtok FNs sjøfartsorganisasjon IMO å innføre særlig strenge krav for Nordsjøen når det gjelder utslipp av avfall fra skip. Likevel er marint avfall (plast, fiskeredskaper, husholdningsavfall) fortsatt et problem både for fisk, sjøfugl og sjøpattedyr og i form av forsøpling langs kysten. Skipstrafikk er en vesentlig kilde til forsøpling av havene og kystområdene.

Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å gjennomføre EUs direktiv om mottaksanlegg i havner for avfall og lasterester fra skip (skipsavfallsdirektivet). Dette direktivet har som mål å sørge for at skipsavfall blir levert til mottaksanlegg på land, og legger opp til et langt sterkere kontrollregime overfor skipsfarten enn det vi har i dag. Regjeringen arbeider nå med å gjennomføre direktivet i norsk rett gjennom en egen forskrift. Formålet er å sørge for økt levering og bedre håndtering av avfall fra skip. Det foreslås derfor å innføre plikt for alle skip til å levere avfall i havn, og alle havner pålegges å ha tilstrekkelig mottakskapasitet for avfall fra skip. For å fjerne den økonomiske interesse i å kvitte seg med avfall på ulovlig måte, foreslås det å innføre et betalingssystem basert på prinsippet om en generell avfallsavgift uavhengig av om skipet faktisk leverer avfall i havnen (prinsippet om «no-special fee»). Dette anses som et avgjørende tiltak for å sikre at skip leverer sitt avfall i havn.

Forsøpling av hav- og kystområder fikk spesiell oppmerksomhet på Nordsjøkonferansen i Bergen i mars 2002. Nordsjølandene forpliktet seg her til raskt å gjennomføre EUs skipsavfallsdirektiv. Landene ble også enige om å etablere ordninger som skal oppmuntre til at skipsavfall blir levert til mottaksstasjoner på land, og utveksle erfaringer fra bruk av ulike ordninger, blant annet gjennom et harmonisert rapporteringssystem. Videre ble betydningen av innsats fra alle sektorer i samfunnet, inkludert frivillige aksjoner for å rydde strender for søppel, understreket.

3.4 Lokalt miljøvernarbeid

Regjeringen legger opp til at kommunene i de nærmeste årene skal spille en viktigere miljøvernpolitisk rolle. Som varslet i St.meld. nr. 19 (2001–2002) tar Regjeringen sikte på en gradvis overføring av oppgaver og myndighet til kommunene på miljøvernområdet i perioden 2002–2005. I regi av Kommunal- og regionaldepartementet har Regjeringen også invitert til forsøk med kommunal oppgavedifferensiering som skal starte ved årsskiftet 2003–2004. Miljøverndepartementet vil vurdere om det innenfor miljøvernområdet er ytterligere behov for denne typen forsøk.

Regjeringen vil:

• stimulere til at kommunene bedre utnytter sitt handlingsrom på miljøvernområdet

• foreta en gradvis overføring av oppgaver og myndighet på miljøvernområdet i perioden 2002–2005. I forlengelsen av forsøksordningene med kommunal oppgavedifferensiering koordinert av Kommunal- og regionaldepartementet, vil behovet for å prøve ut ytterligere overføring av miljøvernoppgaver i et utvalg kommuner bli vurdert.

• øke effektivitet, kompetanse og kapasitet i miljøvernarbeidet gjennom å stimulere til interkommunale samarbeidsløsninger og legge til rette støttefunksjoner og hensiktsmessige styringsverktøy

• i kommuneproposisjonen for 2004 foreslå endringer i inntektssystemet for kommunene som sikrer bedre sammenheng mellom ressurser og kommunens utfordringer og oppgaver på miljøvernområdet

Kommunen har som selvstendig forvaltningsnivå ansvar for og muligheter til å finne gode løsninger i tråd med den nasjonale miljøvernpolitikken. Kommunen kan dessuten ta initiativ og skape arenaer mellom organisasjoner, lokalt næringsliv og lokalbefolkning. Det er derfor behov for å tydeliggjøre forventninger til kommunene på miljøvernområdet. Regjeringen legger vekt på å gi kommunene klare signaler om retningen for miljøvernpolitikken også lokalt. Staten vil i første rekke bidra til:

– en mer effektiv oppgaveløsning

Formidling av nasjonale mål og statlig medvirkning i regionale og lokale planprosesser skal preges av forutsigbarhet og tydelighet. Mekanismer/sikkerhetsnett for å fange opp situasjoner der lokale interesser kommer i konflikt med nasjonale mål skal videreutvikles.

– bedre kompetanse og støttefunksjoner

Fylkesmannen skal ha spisskompetanse, drive aktiv veiledning, videreutvikle dialogen basert på partnerskap og tilrettelegge nettverk for kommunene. Tilsvarende vil gjelde for fylkeskommunen på kulturminneområdet. Det er viktig å etablere arenaer der fylkesmannen, fylkeskommunen og kommunene kan møtes.

Kommunene har gjennom LA 21 fått til økt medvirkning i beslutningsprosesser, kapasitets- og nettverksbygging, samarbeid på tvers av sektorer lokalt og mellom lokale aktører. Stiftelsen Idébanken har i denne sammenheng utviklet et eget foregangskommuneprogram.

– økt interkommunalt samarbeid

75 prosent av landets kommuner er medlem i ett eller flere regionråd. Interkommunalt samarbeid vil kunne gi stordriftsfordeler og øke kompetansen i miljøvernarbeidet. Regjeringen vil derfor oppfordre til interkommunale samarbeidsløsninger.

– mer hensiktsmessige styringsverktøy

Regjeringen vil bidra til at AREALIS videreutvikles og aktiveres som verktøy og støttefunksjon for lokale planleggingsoppgaver.

Rapportering fra kommune til stat skal være enklest mulig og i hovedsak skje gjennom KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering). Det vil fra statlig side bli lagt økt vekt på tilbakeføring av aggregert informasjon/statistikk til kommunene.

Kommunene omfattes av den nye Lov ommiljøinformasjon. Dette innebærer nye og sterkere rettigheter for allmennheten og en plikt for offentlige organer til å ha kunnskap om miljøtilstanden innenfor sitt ansvarsområde og å gjøre den tilgjengelig, samt en styrket rett til innsyn i miljøinformasjon som foreligger hos offentlige organer.

Driften av kommunen påvirker miljøet blant annet gjennom innkjøp, energibruk, arealforvaltning, transport og avfallshåndtering og spiller en viktig rolle når det gjelder å vri dagens produksjons- og forbruksmønster i mer miljøvennlig retning . Miljøledelse er et verktøy for å øke bevisstheten om miljøkonsekvensene av en virksomhet og å sette i gang et systematisk arbeid for å endre virksomheten i mer miljøvennlig retning. Kommunesektoren vil bli utfordret til å ta i bruk miljøledelse slik staten nå gjør, jf. kapittel 3.6 Grønn Stat.

3.5 Bymiljø

Regjeringen la i april 2002 fram St.meld. nr. 23 (2001–2002) Bedre miljø i byer og tettsteder . Stortinget behandlet meldingen 18. juni s.å. Det vises til meldingen og Stortingets behandling av denne. Hovedpunkter er gjengitt nedenfor.

3.5.1 Mål

Målene er å utvikle:

• Trygge, gode og opplevelsesrike byer og tettsteder med høy miljø- og bokvalitet

• Funksjonelle og attraktive byer og tettsteder for et konkurransedyktig næringsliv

• Bystrukturer og bymiljø som stimulerer til helsefremmende livsstil

• Et funksjonelt og miljøvennlig transportsystem med sterkere prioritering av kollektivtransport, sykling og gange

• Byer og tettsteder som ivaretar natur- og kulturmiljøet

Dette krever en langsiktig og samordnet planlegging, målrettet gjennomføring av tiltak på flere områder, spesielt på transport- og boligsektoren og dessuten tiltak rettet direkte mot kildene til forurensning og støy.

3.5.2 Tilstand og måloppnåelse

Veksten og strukturendringene i tettsteder, byer og byregioner stiller oss overfor store utfordringer mht areal- og energibruk, helse og miljø. Hovedutfordringen fremover er å bruke endringskreftene til å bygge opp under miljøvennlige transportsystemer og bystrukturer for hele byregionen, samt å sikre og videreutvikle kvaliteter og mangfold i byer og tettsteder. På sikt må byene utvikles slik at det blir mest naturlig å bruke miljøvennlig transportmidler til daglige reiser. En god areal- og transportplanlegging legger viktige føringer for mulighetene til å velge transportformer og livsstil som bidrar til bedre helse.

Befolkningsveksten har vært sterkest i det sentrale Østlandsområdet og på Sør-Vestlandet, men også i andre landsdeler foregår en sentralisering mot byer og tettsteder. Omtrent halve befolkningen bor nå i våre 10 største byregioner og i alt 77 prosent i våre vel 900 byer og tettsteder. Parallelt skjer det en betydelig sentralisering i næringslivet, særlig innenfor kunnskaps- og servicenæringene. Den sterke veksten i antall bosatte og arbeidsplasser i byene fører til stort behov for arealer.

Spredt utbygging bidrar til vekst i transportbehovet, framkommelighets- og køproblemer og større miljøbelastning. Utbyggingsmønsteret legger premissene for hvor konkurransedyktig kollektivtrafikktilbudet kan bli. En mer konsentrert utbygging vil muliggjøre en høyere andel kollektivtransport og bidra til mindre ressurskrevende transporter og større fleksibilitet i valg av transportformer for den enkelte. Mer konsentrert utbygging med gode utemiljøer og trygge gang- og sykkelveger vil også gi muligheter for gang- og sykkeltransport.

Det er de lokale myndigheter som har hovedansvaret for planlegging og gjennomføring av en politikk for miljøvennlig by- og tettstedsutvikling. Statlige myndigheter har ansvar gjennom lokaliseringsvalg for egen virksomhet og prioriteringer av midler til infrastruktur og utforming av rammebetingelser. Det er videre behov for bedre samarbeid mellom offentlige etater og næringslivet for å få til måloppnåelse og en effektiv ressursbruk.

For å dempe presset i de største byområdene må det legges vekt på å utvikle attraktive og miljøvennlige tettsteder i distriktene og bedre samspill mellom de ulike byer og tettsteder.

Det er vesentlig å styrke den samordnete areal- og transportplanleggingen som grunnlag for å få til funksjonelle byregioner, mer forpliktende samarbeid og bedre kopling mellom plan og gjennomføring. Det må legges til rette for byomforming og bedre arealutnyttelse.

Redusert vekst i areal- og energiforbruket og mindre klimagassutslipp krever høyere andel kollektivreiser, tettere bystrukturer og høyere utnyttelsesgrad i sentrumsområder og rundt knutepunkter for kollektivtrafikken. Det må legges vekt på å styrke områderettet planlegging ved å bruke dårlig utnyttede arealer, gamle industriområder, ubenyttede havneområder o.l. til byutvikling. Områdene må utformes med god kvalitet og med et variert tilbud av bolig og næring, kultur og tjenester slik at de fremstår som attraktive for brukerne og byens øvrige befolkning. Plan- og bygningsloven må videreutvikles for å gjøre det enklere å planlegge og gjennomføre tiltak i slike områder, samt ivareta kulturminneaspektet, jordvernhensyn og hensynet til grønnstruktur. Tempo og forutsigbarhet i plan- og byggesaker skal sikres. Staten bør i større grad enn i dag opptre koordinert mht eier- og forvaltningsinteresser i områder som er avsatt til omforming og fornyelse.

3.5.3 Virkemiddelbruk og tiltak

I stortingsmeldingen om bedre miljø i byer og tettsteder legges det vekt på mer effektiv planlegging og gjennomføring av tiltak for å møte utfordringene. Særlig er det nødvendig å få til mer forpliktende planer og avtaler om areal- og transportløsninger i byer og byområder, på tvers av kommunegrenser og i forhold til statlige myndigheter. Meldingen trekker blant annet opp prinsipper og utfordringer for de overordnede fysiske strukturer i by- og tettstedsutviklingen. Det legges til grunn at grønnstrukturen og markaområdene skal bevares og utvikles til beste for innbyggerne.

Det er behov for å stimulere til nye og mer kreative løsninger på byutviklings- og miljøutfordringene. Meldingen varsler at staten vil invitere til pilotprosjekter på prioriterte områder der stat, fylker, kommuner og privat næringsliv går sammen om å utprøve nye løsninger. Dette kan gjelde f.eks. etablering av miljøsoner, omforming av gamle byområder, blant annet i forhold til kulturminner, utvikling og drift av sentrumsområder og samarbeid med næringslivet om miljøvennlig og helsefremmende arbeids- og tjenestereiser. Forberedelser av arbeidet med pilotprosjekter er i gang i samarbeid med blant annet storbyene og representanter for næringslivet. Departementet tar sikte på å sette i gang arbeid med miljøsoner i Drammen sentrum og i Groruddalen, det siste som ledd i samarbeidet mellom staten og Oslo kommune om miljøforbedring i Groruddalen. Pilotprosjekt med byomforming vil komme i gang blant annet i Trondheim og Stavanger på områder med lav utnytting. Nye modeller for drift av sentrum vil bli prøvd ut blant annet i Stavanger og Tromsø.

Programmet for å utvikle miljøvennlige og attraktive tettsteder i distriktene vil bli videreført.

Videre skal det arbeides med kompetansebyggende tiltak innenfor miljøvennlig by- og tettstedsutvikling, blant annet gjennom nettverk, bedre organisering og utnyttelse av eksisterende kompetansemiljøer.

Det er behov for bedre statistikk om byutviklingen. EU arbeider med å utvikle bedre miljøindikatorer for å måle miljøtilstanden i europeiske byer. Oslo er en av byene som deltar i utviklingsarbeidet. Dette gir muligheter til å sammenligne europeiske byer i forhold til luftkvalitet, grønne arealer, barns oppvekstmiljø i by, tilgjengelighet og bruk av ulike miljøvennlige transportmidler osv. I meldingen legges opp til utvikling av indikatorer for å kunne følge opp by- og tettstedspolitikken og sammenlikne byene også i Norge.

Bærekraftig byutvikling er i de fleste europeiske land, i Norden og mange internasjonale organisasjoner satt høyt på den politiske dagsordenen. EU, OECD, Europarådet, ECE og WHO har foretatt en rekke analyser og utviklet prinsipper og anbefalinger som forutsettes lagt til grunn for de enkelte lands politikk. Selv om norske byer og tettsteder er forholdsvis små og miljøutfordringene ikke så omfattende som i de tunge urbaniserte områdene i Europa, er det en god del å hente fra det internasjonale arbeidet som kan være til inspirasjon og hjelp ved utforming og implementering av norsk by- og tettstedspolitikk.

3.6 Grønn stat – innføring av miljøledelse i statlige virksomheter

Regjeringen vil integrere hensynet til miljø i alle statlige virksomheter. Gjennom innkjøp, energibruk, transport og avfallshåndtering m.m. påvirker staten miljøet som forbruker, produsent, byggherre og eiendomsforvalter. Ved å endre driften i miljøvennlig retning skal statlige virksomheter både bli en drivkraft og være et forbilde. Integrering av miljøhensyn vil være viktig for å modernisere og effektivisere statlig virksomhet.

For å få fram praktiske erfaringer ble pilotprosjektet Grønn stat gjennomført fra 1998 til 2001. Erfaringene fra prosjektet er positive og viser at potensialet for å oppnå både miljøgevinster og økonomiske gevinster ved mer miljøeffektiv drift er stort.

Regjeringen vil:

• videreføre Grønn stat i full skala slik at hele staten integrerer miljøhensyn i sin drift

• at alle statlige etater og virksomheter innen utgangen av 2005 skal ha innført miljøledelse som en integrert del av organisasjonens styringssystemer

Miljøledelse innebærer at virksomhetene skal:

• foreta en kartlegging av virksomhetens påvirkning av det ytre miljø. Kartleggingen skal som et minimum omfatte: innkjøp, energi, transport og avfall

• utarbeide en miljøpolicy og sette mål for miljøarbeidet

• finne fram til miljøforbedrende tiltak og sette opp en handlingsplan for gjennomføring av disse

• innarbeide hensynet til det ytre miljø i rutiner og prosedyrer

• gjennomføre en årlig intern revisjon av miljøarbeidet slik at avvik oppdages og korrigeres og stadig forbedring oppnås

• rapportere om framdriften i miljøarbeidet til sitt fagdepartement.

Virksomhetene kan etter hvert utvikle systemet til mer omfattende miljøledelsessystemer som EMAS eller ISO 14001. Enkelte statlige virksomheter har startet arbeidet med å innføre slike systemer, blant annet Norges Landbrukshøgskole og Statens forurensningstilsyn. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag ble ISO-14001-sertifisert våren 2002 .

Ny lov om offentlige anskaffelser trådte i kraft 1. juli 2001. Loven omfatter både statlige, kommunale og fylkeskommunale anskaffelser. Ved planlegging av anskaffelser skal det tas hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser (lovens § 6). Hver enkelt virksomhet er direkte ansvarlig for egne innkjøp og må påse at miljøhensyn blir tatt ved den enkelte anskaffelse. Det er viktig at statlige virksomheter etablerer rutiner og opparbeider kompetanse som grunnlag for å ta miljøhensyn ved innkjøp. Det er et stort potensiale for økt bruk av IKT i staten. IKT kan gi betydelige miljøgevinster, blant annet ved at logistikk og varetransport effektiviseres og ved at fjernarbeid og videokonferanser reduserer behovet for reiser. Økt bruk av IKT kan bidra til å redusere miljøbelastninger og øke miljøeffektiviteten i offentlig sektor. Grønn stat vil bidra til å utløse potensialet for miljøgevinster gjennom IKT.

For å sikre at statlige virksomheter har tilstrekkelig kompetanse om miljøledelse og aktuelle tiltak, vil Regjeringen sørge for at det blir utarbeidet kurs- og veiledningsmateriale tilpasset statlige virksomheter. Regjeringen tar videre sikte på å gi en oversikt over oppnådde resultater i neste RM.